onsdag 18. mars 2020

Wüller og essensialiseringen av islam


Vi tar for oss «litt» Wüller i dag: Er islamkritikk rasistisk?

Professor Truls Wyller Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU, (Publisert lørdag 14.03.2020 - 18:07 Oppdatert lørdag 14.03.2020 - 18:54).
Da jeg kom over Frode Hellands bok «Rasismens retorikk», ble jeg først forbløffet. Her er et helt kapittel, over en tiendedel av boken, viet en håndfull avisartikler jeg hadde skrevet for fire-fem år siden. Hadde han virkelig så lite å ta av, tenkte jeg, da kan det ikke være mye rasisme i Norge. Men mer seriøst: Heller ikke etter å ha lest kapitlet hans klarer jeg å få øye på noe som minner om rasisme i disse artiklene.
Utgangspunktet for mye av det jeg skrev, var et såkalt Åpent brev til Baghdadi, forfattet av 126 internasjonalt ledende muslimske teologer, med kritikk av IS. Ifølge en del framtredende norske muslimer representerte dette et ekte, moderat alternativ til islamsk terrorisme, og de som hevdet noe annet ble beskyldt for å fare med løgn. Jeg gjorde da oppmerksom på to viktige paragrafer i brevet: I mine øyne er det Helland som reduserer individet til gruppemedlem, når han forsvarer de konservative muslimene og nedtoner menneskenes rasjonelle autonomi … Med det underslo jeg slett ikke at henvisningen til hudud-straffene var supplert med en klar kritikk av måten IS praktiserte dem på, gjennom strenge krav til bevisføring og barmhjertighet i straffeutmålingen. Like fullt vil det tenkte kalifatet være et ufritt samfunn der man lever på teologenes og de troendes nåde, hevdet jeg, og for å provosere fram litt debatt sammenliknet jeg det med hva jeg kalte «moderat steining» i Afghanistan etter Talibans fall i 2001. Der gikk man i visse tilfeller over til å bruke småstein slik at ofrene fikk en sjanse til å slippe unna. Se hele artikkelen her: Khrono

Hm. Er professor Wüller redd for å essensialisere islam?

Vårt bidrag kommer her: Har islam flere sider, masker eller dimensjoner? Har islam essens?
Det kommer an på hvordan man oppfatter «tingen». Og hvilke mottakerapparat man har, og hva man vet, eller kan eller ikke kan vite. Men det kommer i høyeste grad også an på hva «tingen» i seg selv sier.

Emanuel Kant viste til en oppfatning som sier at man kan «kjenne» tingen slik den manifisterer seg «for meg», men ikke tingen «i seg selv». Tingen i seg selv er «ne» som ligger utenfor «vår rekkevidde». Vi kan ikke vite noe eller kjenne tingen i seg selv og grunnen er at hjernen vår ikke er konstruert for det. Hjernen vår er tvert imot konstruert slik at det fra naturens side blir helt umulig for mennesket som sådant å kjenne tingen som sådan. Et eksempel som ofte brukes for å illustrere dette er at vi kan oppfatte elektrisk strøm slik den fremtrer og slik vi opplever den privat, så å si. Men vi vet ikke hva elektrisitet er, som sådan, som «ting i seg selv», og elektrisitet kan vi ikke bevise annet enn som erfaring.  Vi kan f eks heller ikke bevise Gud, for Gud er «i seg selv» er ubevislig: Skal vi kjenne Gud, vite hvem han er, må Gud åpenbare seg for oss etter sin egen frie og gode vilje. Spørsmålet er da: Er det vi som projiserer Gud – fra oss selv – eller er det Gud som så å si projiserer seg selv, via åpenbaringen?

Vel. dette er et høna-og-egget spørsmål Svaret ligger i muligheten for dette å dette å tro. Ja, så lenge Gud ikke lar seg bevise, har naturen vår, vår essens som menneske, åpnet veien for tro der viten ikke lenger strekker til. Tro på beviser er ingen tro. Troen er tro på det ikke-bevisbare. Vi må ikke bare tro at Gud eksisterer, vi må også tro at han har åpenbart seg, og at han fortsatt lar seg åpenbare. Vi kan dermed si at det største er troen, nest etter håpet og kjærligheten, for Gud selv er kjærlighet (og ikke «kjærlighet er gud»).

Vi kan altså ikke vite noe om tingens essens, annet enn som en definisjon av hva tingens essens er, og definisjonen i seg selv er for så vidt menneskeskapt. Den kan da også uttrykke det relative i dette. Min gud er ikke slik din gud er, hører vi. Vi snakker da om attributter eller egenskaper. Vi kan si at en tings vesen er et konsept om hva det er som gjør tingen vesensforskjellig fra andre ting (eller fenomener som f eks gud). Men vi mener samtidig da at tingen eksisterer utenfor oss, som en «ting i seg selv», ikke bare som en «ting for oss». Ifølge Kant bestemmer menneskets hjerne hva tingen er for oss. Vår hjerne eller kognitive kapasitet, inkludert kreativitet og fantasi, er det som bestemmer hvordan verden er og hvordan den virker, og ja, det er hjernen som bestemmer hvordan vi svarer på spørsmål om hva, hvor, hvorfor og hvordan – tingene er. (Men dette utelukker selvsagt ikke objektiv vitenskap, idet tingen for oss jo er tingen selv, kan vi si, litt paradoksalt).

I det gamle Grekenland oppsto det en diskusjon om viktigheten av å se hva en tings vesen var. Sofistene hadde et ganske flytende forhold til mennesker, fenomener og ting. De mente at en ting like godt kunne være en helt annen ting, på en og samme tid, under ett og samme forhold. Aristoteles ville ha en slutt på den forvirringen som kunne oppstå med en slik erkjennelsesmessig grunnholdning. Han formulert derfor noen førsteprimisser – eller orienteringsregler i forhold til virkeligheten – (som i seg selv ikke lot seg bevise, akkurat som Gud ikke kan la seg bevise). En ting kan ikke være både A og ikke-A på en samme tid og en og samme gang, og dette prinsippet eller denne tankeforutsetning har til nå vært en av de vesentlige prinsipper den vestlige sivilisasjonen har vært bygget på siden. Prinsippet har gikk verden en mulighet til å forholde seg til verden og virkeligheten på som gjorde det lettere å forholde seg til tingene, menneske og fenomenene enn det hadde vært å orientere seg på uten dem. Prinsippene, enda så enkle og for så vidt ubetydelige eller uvesentlige de kan høres ut, brakte på en måte Logos eller fornuften inn i tilværelsen, og dette begrenset sofistene mulighet for å påvirke folk med forvirrende påstander og fremstillinger.

I Det nye testamentet heter det at Kristus er Logos, et begrep som ikke bare betyr Ord, men også fornuften, eller Visdommen. Det ser ut for at Det nye testamentet har lagt til grunn Aristoteles’ førsteprinsipper som grunnprinsipp eller grunn-mal for oss mennesker slik at vi kan forstå og forholde oss virkeligheten på en fundamentalt mer rasjonell og ikke minst mer forutsigbar måte enn de sofistene kunne. Vestens mentale og underliggende eller transcendentale konstitusjon  dikterer så å si den verden og det verdisyn mennesket i Vesen har bygget på. Fenomenene, og våre konsepter eller filosofiske prinsipper dikterer den dag i dag hvordan v skal se og forholde oss til livet på. For så vidt kan vi si at Vesten er og har vært basert på vesensforskjellige prinsipper enn resten av verden og noen vil forklare Vestens fremgang og unike posisjon på koden ut fra denne fundamentale forutsetning. Vesten er og har – med andre ord - vært vesensforskjellig fra elle andre kulturer og sivilisasjoner. Vesen har et eget vesen, eller en egen essens.

I dag vil toneangivende akademiske og intellektuelle angripe denne forestillingen om et eget vesen eller en egen essens, særlig når det kommer, ikke primært til Vesten, men til Islam. Det har vært om å gjøre for eliten å tvinge folk til ikke å betrakte Islam i forhold til en essens. Å essensialisere islam, blir ansett for identisk med å essensialisere muslimer, dvs dette å sette muslimer i en bås eller kategorisere alle muslimer inn i en rigid, uforanderlig boks. Det er faktisk blitt straffbart å gjøre dette. Fordi man nettopp antar at islam jo ikke har noe essens. Islam skal ikke betraktes som en fast størrelse eller en uforanderlig tanke eller tros-bygning. Hvis man tenker i slike baner, gjør man seg faktisk til en forbryter, til et menneske som handler lovstridig og til et menneske som fortjener straff, fysisk så vel som mental straff.

Det spørsmål "de toneangivende" ikke tar opp, er spørsmålet om islam virkelig har en essens eller et eget vesen som kan gjøre det mulige å skille islam fra alle andre fenomener og samtidig bestemme på en tydelig måte hva denne essensen bestå i og av, ut fra positivt gitte kriterier. Implisitt her ligger en irrasjonell frykt for at islam virkelig skulle ha et vesen eller en essens, for hvis islam skulle ha en slik essens eller et slikt vesen, ville dette medføre at alle muslimer ville kunne kategoriser under en definisjon av denne essensen eller islams vesen, og dette er ikke mulig og bør heller ikke være det, ifølge «de toneangivende». Det de toneangivende da gjør er å definere islam som «en ting i og for seg selv», en «Ding an Sich», som vi egentlig ikke kan vite noe som helst om og som vi heller ikke bør ta høyde for å tenke eller tro noe om at vi vet noe som helst om. «De toneangivende» slår dermed an en absolutterende tone som gjør det normativt å betrakte islam som uten essens og vesen. Vi skal hverken kunne eller ville essensialisere islam, med andre ord. Det er forbudt. Og dessuten ligger det utenfor vår rekkevidde å si noe ontologisk om islams essens og vesen!

Men hvor sier islam selv at det er forbudt å essensialisere islam? Sier ikke islam selv at islam nettopp har essens, og at denne essensen kommer til den troende i form av en endelig gitt, uforanderlig og uforbederlig en gang for alle åpenbaring – fra den allmektige Allah selv, via engelen Gabriel og hans profet Muhammed? Gjelder det ikke for verdensberømte islamske lærde at de bør og må og vil og kan nettopp befatte seg med og få fatt i og grep om å komme til kjernen i islams vesen?

De prominente gjør det altså forbudt på normativt grunnlag å betrakte islam som en essen, eller som dette å ha et vesen. De umuliggjør dermed både de logiske grunnprinsipper kristendommen og Aristoteles’ innsikter bygger på. Man kan si at de dermed truer Vestens fundamentale eksistensgrunnlag og de tankeforutsetninger Vesten som sivilisasjon er helt avhengig av, for å kunne fungere, ja, eksistere overhodet.

«De prominente» – vår falske elite - har gjort seg fullstendig selve sofismen i vold og blitt sofister, hverken mer eller mindre. Og dessuten: Den selvinnlysende og «for så vidt» ubevislige påstand og logisk uangripelige setningen at A kan ikke være A og ikke-A på samme tid blir nå av de prominente gjort ugyldig – ved lov. (Dette er postmodernisme på blodig alvor). Dessuten: De tør ikke betrakte islam som «begrep», dvs som en autentisk «Ding an Sich», fordi vi jo ikke kan bevise at Ding an Sich eksisterer; de vil formentlig nok ikke gå så langt som til å si at vi heller ikke kan forutsette at islam eksisterer, men det er ikke langt fra. Det er det deres eksperiment, deres strategi og deres prosjekt går ut på (fordi dette jo også er bestem i EU- relasjoner). Men hvordan kan det gå an å ha et uanstrengt forhold til islam hvis man kun forutsetter at islam bare kan eksistere som et fenomen kun «für Mich»?  Og heller ikke dét engang, siden det nå ifølge de prominente bare er deres egen «für Mich» som skal gjelde normativt? Det de prominente gjør da er indirekte å forby uhildede «für Mich» beskrivelser og oppfatninger av islam, dvs oppfatninger og beskriver som de selv ikke er i stand til å levere. De prominente røper dermed at de opererer med en absolutt «Din an sich», dvs en ting eller et begrep de selv altså ikke tror eksisterer, ja, som de forutsetter ikke kan eksistere – for å angi det paradoksalt, forståss! (Hvilket jo i seg selv er ekstremt «self-refuting», kontradiktorisk og kontrært på deres egen kognisjon).

Det samme gjelder Kant. Både Aristoteles og Kant er opphevet, tror de prominente. Det fins intet «tingen i seg selv», eller «Ding an Sich», og heller ikke «tingen for meg» eller «Ding für Mich». Bort sett fra de prominentes egen «ting i seg selv», som de mener bør bli et obligatorisk «tingen for meg». De prominente har dermed gjort seg til absolutte herskere i et metafysisk univers som de faktisk – og i praksis - nekter for eksiterer i det hele tatt! De har gjort seg til talsmenn og representanter for en Stat som egentlig ikke er noen annet enn den Staten Platon beskrev, en stat som skulle styrt av filosofer, slik de prominente selv tar mål av seg å være, en stat som tvers igjennom er autoritær, ja, fascistisk, gjennomregulert for alle forhold, kollektive som private.

De prominente har gjort seg til diktatoriske emokrater som vil bestemme hvile emosjoner og følelser vi skal ha. De prominente har gjort seg til hegemoner eller diktatorer med uinnskrenket makt til på emosjonelt grunnlag til å herske over liv og død og mennesker av kjøtt og blod, i alle sammenhenger, en stat som for så vidt kan identifiseres med Islam som sådan, som en «stat» med en absolutt og uavhendelig autoritet som hverken kan forandres eller forbedres, fordi den allerede i utgangspunktet jo er en ideell stat i ening ideal statsform. De har gjort staten og seg selv til en mekanisme, ikke til et organisk vesen.

Og hva har de gjort islam og muslimene til? Jo, til troende på en tro helt uten vesen, og derfor også helt uten «kjerner». De har dermed pålagt muslimer verden over å avsatt både Allah og Muhammed til sine guder, til det absolutte fundament muslimene jo sverger til og tror på. De har faktisk undergravd både Vesten og islam i og med at de har fratatt alle mennesker den erkjennelse at tingene faktisk har «vesen» eller essens. De har forsøkt å skape en verden bygget på intet og de har gjort dette normativt, og ikke bare deskriptivt. De har dermed gjort seg til eneherskere og despoter, og i tanken til diktatorer verre enn noen annen diktator verden historisk har sett til nå. De synes å lide av ett syndrom: Det jeg vil kalle «det anarkistisk-monistiske syndrom». De har satt seg opp en Gud som er meget lik hvis ikke identiske med dem selv, alle hver for seg, i den tro at dette av seg selv produserer en overgud, som er så mye snillere enn alle andre guder, og bare så enda mye mer snill enn alle de som forsøker å holde hodet over vann og tunga rett i munn og sinn ved å essensialisere islam (uten dermed å ville sette alle muslimer i en bås og under kategori, og uten å ville frata muslimen status som individ med visse uavhendelige rettigheter, rettigheter han riktig nok ikke har i islam proper, men som han kan skjenkes i og via Vesten og den kristne sivilisasjon). På greske benevnes dette som hovmod og som det motsatte av ydmykhet, slik idealet og dygden – og dermed Gud - ble oppfattet hos de kristne. Og Anarki, hva er det? Jo, slaveri og en borgerkrig alle mot alle, til evig tid, i det håp og i den himmelsk naive tro at den svakeste vil vinne, og i den tro at alle – egentlig - er like sterke og snille; aldri like kyniske, like utspekulerte, like opportunistiske og like «relative» og tolerante eller edelt nihilistiske.

Våre dagers «supremascistiske» sofister, som altså frykter essensialisring av islam mer enn de frykter islam og mer enn hva deres «rasjonalitet» kan tåle, snakker ikke helt ulike den måten Karls Barth snakket om Gud på:  

«Som teologer skal vi tale om Gud. Vi er imidlertid mennesker og kan dermed ikke tale om Gud. Vi skal … vite om begge deler, og nettopp den måten gi Gud æren. … Barth er (altså) opptatt av å kombinere de to, nemlig ved å tale om Gud i bibelske vendinger samtidig som det står klart at denne talen peker uendelig ut over ordene selv. Barths dialektiske teologi sier med andre ord både ja og nei på én gang. Senere i livet la Barth den tradisjonelle dogmatiske «ortodoksi» bak seg. (s 80 i Kristen Tro, 1989). Om Barh og religionens betydning her
Barth beskriver etter mitt syn en sofistisk måte å nærme seg den kristne Gud på. Han relativiserer gudsbegrepet samtidig som han gjør det absolutt, i relativ forstand, dvs i følge ham per fides, via troen. Barth peker på det grunnleggende paradokset i enhver monoteisme, et paradoks vi ikke så lett kan løpe fra. De prominente ser ikke engang paradokset i at de selv benekter islams essens – og agens. De gjør seg dermed til frivillige slaktoffer for enhver billig toleranse og påbyr som absolutt norm at vi følger dem rett på bålet. Er essens, agens og religionsdialog mulig? og Boken Motgift - medisin for islamkritikere?

Ville Barth ha beskrevet Allah og islam på samme måten? Ville han ha kunne snakke om islam på samme måten? Ville han ha kunnet si: «Som mennesker skal vi tale om Allah og islam. Vi er imidlertid mennesker og kan dermed ikke tale om Allah eller islam som essens». De er slik våre dagers prominente snakker om islam og muslimer. De kommer ikke på denne måten unna å vesensbestemme islam, og dermed, indirekte, også muslimer. Akkurat som Barth ville «forby» all naturlig teologi, vil våre dager prominente forby all tale om islams som essens. Men både Barth og de prominente har dermed gjort seg logisk og presupposisjonelt helt avhengig logisk nettopp av «naturlig teologi» og «islams essens», men altså uten at de kan vedstå seg å ha fått noen erkjennelsesmessig eller psykisk bearbeidet åpenbaring eller noen sann eureka om dette.  

Barth og de prominente kroer seg begge over at de kan tenke dialektisk i motsetning til mekanistisk. Dermed ser de seg bedre i stand til å tolke og «få med seg» hele virkelighetsbildet, dvs noe i nærheten av den ene og fulle sannhet enn alle andre fornuftige og sannhetssøkende er. Denne innbilte "selverkjennelsen" - by default -  setter dem i stand til å tro at de har et legitimt krav på å tre inn i en slags diskursimperialistisk herskerrolle, en rolle de da inntar som selvtilslørende monarker, oligarker, aristokrater eller tyranner uten å forstå noe av dette selv. De setter seg liksom sammen med Platon utenfor hans hule, i dagslyset eller i det de oppfatter som sannhetens lys og sol, fullstendig innkapslet og hypnotisert langt inne i selvreferansenes mørke fanatisme, i den tro at deres forestillingsverden er identisk med og til og mer mye edlere enn Platons idéer, idet de er fast overbeviste om at det er deres egen posisjon som er best i samsvar med sannheten, og med alle metafysiske fakta, - hvilket selvsagt er bare tøv og tant og et kulturelt sofisteri uten like. Se om de nye sofistene her og se se om emokrater og sofister og Aristotels og Platon her og om Sokrates, Aritstoteles og bl a Heraklit og sofismen her

De prominente har gjort seg til emosjonelt betinget like korrekte som de er servile, både overfor islam per se og vår egen kultur, tradisjon, tro og sivilisasjon. De vinker derfor også velkommen en katastrofe som til nå har vært en konkurranse mellom kunnskap og katastrofe. De sier nå at sannheten, det er katastrofen, og at det viktigste nå er katastrofen, ikke sannheten, fordi de selv – i mangle av sann gudserkjennelse - ikke makter og heller ikke tør og vil navnsette islam – ikke engang på grunnlag av hva islam selv sier om hva islam er. De prominente har gjort seg til inkarnasjoner av Protagoras dogme om at «mennesket er alle tings mål» og i denne sammenhengen betyr dét, at de gjør alle muslimer til autonome og løsrevne individer i forhold til den objektive målestokk som islam er - i sin essens. Hadde det ikke vært for at «de prominente» faktisk svimer rundt i ørske, ville jeg ha trodd at dette var en bevisst valgt strategi fra deres side for å undergrave hver enkelt muslim og hver enkelt muslims tro i hele verden, med det ene sikte å undergrave islam per se og i sin essens! Men selvsagt: Dette vil de ikke innrømme om så de skulle dø salige i sin «tro» eller i sine morbide vrangforestillinger.
Den mest nedlatende holdning til islam og muslimer viser seg når det går opp for en at de prominente faktisk nekter å se islam i analogi med en organisme, dvs med hva en organisme er sin essens. I et organisk vesen går helheten «forut for» delene og bestemmer disse. 

Filosofen Kant definerer begrepet organisme som «det hvor alt er formål og gjensidig også middel». (Wogau). Delene i en organisme er bare mulige i forhold til helheten og dette er jo to tanker i hodet på samme ting, en balansekunst de prominente ikke makter å ta inn over seg, eller applisere eller operalisere og en nødvendig kunst i forhold til dette å kunne «skue» eller avdekke islams sanne vesen, til enhver tid og på ulike steder. De prominente unner ikke muslimer å se og erkjenne at deres tro er større enn dem selv enkeltvis! De vi tvangsfore muslimer til å innbille seg at de er komplett autonomi, ensomme individer. De vil forme enhver muslim i eget bilde. Også dette er et like halstarrig som nedlatende og pueriliserende hovmod! Det innebærer nærmest en automatisk forkleinelse av alle muslimer og er i sin essens, nettopp dette å essensialisere islam og muslimer. Noen myndigheter vil kalle dette straffbar rasisme! Men da en rasisme som de prominente aldri vil tro kan ramme dem selv, ikke engang om islam allerede var i flertall her i landet og innførte islam pr se som eneste konstitusjon og urokkelige rammeverk for alle verdisyn og all politikk.  

Det er f eks – i tillegg – like komisk som tragisk når Sindre Bangstad i sin bok Rise of Islamophobia, som jeg omtaler grundig HER, kritiserer islamkritikere for bruken av tropes, dvs troper, en slags standardiserte retoriske betraktningsmåter som spesielt sofister i det gamle Hellas benytte seg av, se over, og brukte for å få ram på motstandere bl a i reelle rettsforhandlinger.

Bangstad, som altså er universitetsansatt, forstår ikke at han selv driver med uhyre dårlig og lettvint retorikk og fraser, klisjeer og andre overflatiskheter. Han ser ikke at hans egne trope-bruk og troper gjør ham til skeptiker, en skeptiker som altså ikke vil se essensen i islam. Han gjør seg samtidig helt ubesværet til «dyp» relativist og egentlig en lett gjennomskuelig maktmenneske på ytre venstreside i kultur og diskursbilde.

Det er som om Bangstad og hans våpendragere nøyer seg med å si at mennesket har en «varierende natur» og at mennesket derfor ikke har noen essens. Han tenker at eksistensen går forut for essensen og derfor må islam, og islams vesen - også være et vesen hvis «eksistens» går eller kommer foran «essens», - en påstand som jo bekrefter at islam da jo nettopp har essens i Bangstads egne sofisthjerne og forestillingsverden, et faktum Bangstad imidlertid ikke våger å formulere, antakelig fordi selve dyden i Bangstads verden er å være så mye emosjonelt korrekt og servil som overhodet mulig, bl a overfor islam. Islam for Bangstad synes å være fullstendig avhengig av f eks av ikkemuslimenes helsemessige, aldersmessige og stemningsmessige tilstand til enhver tid og overalt, en tilstand Bangstad gjerne vil produsere eller konstruere og vedlikeholde som et bydende kategorisk imperativ og som et normativt og ikke bare som deskriptivt eneste normerende norm.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar