Charlie - I love you more ...

Charlie Hebdo: Je t’iame.

Ikke bare fordi du er “beautiful”, men fordi du kritiserer meg, irriterer meg, arresterer meg, irettesetter meg og supplerer meg, men fordi du får meg til å le, av det heslige, farlige og dumme.

Slik gir du oss et blikk inn i det skjønne, det gode og det sanne.

 Yes, Je t’ame. I love you, more.

 Men det er ikke alle som ser det slik. De hater deg og når de blir spurt hvorfor, svarer de gjerne med et «Allah hu acbar».

Og mange tror da at «de» mener «Gud». Se; Allah skapt av Muhammed? (Hvem sier du at han er?) Og ER Allah hellig? Og videre: Hvis Allah vil? Og om Mombai og  The solution - Gud eller allah og

Den evige forskjellen og Hodne-saken og vårt demokrati og Er islam et politisk parti? Og Er islam en religion? Og Om angsten for demokratiet og ytringsfriheten og Om SAP, juridico-religico, tankeforutetninger, Hobbes og Leviatan og Er Allah større? Om filosofene og Gud. Fellesnavn eller særnavn? Aquinas, Arabi osv og Om bla occasjonalismen og Riley i Synden og syndene 8, og Om "nåden" i islam og kristendom som er en fortsettelse av denne: Om id, eid og jul

 Og så er altså rettsaken etter massakren på Charlie Hebdo i Paris for fem år siden i gang, ikke en dag for tidlig, men kanskje altfor sent, (til tross for grundig politiarbeid).

 For å ta et lite snapshot i kommentarmylderet: Giulio Meotti: … «violence has taken root in the heart of society», the country risks «a conflagration» and he - defines communitarianism (a system of small self-governing communities) as «a slow and fatal poison». The journalist Etienne Gernelle wrote in Le Point:

«Charlie Hebdo still lives under a death threat; what it represents, freedom, is under house arrest; France is paralyzed as soon as the word ‘Islam’ appears and political world and media celebrated Charlie and then distanced themselves». (Meotti siterer: Former Interior Minister Bernard Cazeneuve). her, via document

Kommentar: Det jeg legger merke til her er at man brukes «kommunitariansime». Dette er et svært lite brukt begrep i norsk diskurs, og man kan lure på hvorfor. Grunnen er at de fleste i media assosierer begrepet med hine dagers «gode sosialisme» eller med Sosialdemokratiet, rett og slett. Og da må kommunitarianisme – på refleks - selvsagt være god, og man kan ikke knytte det til noe mindre bra, eller aller minst til noe ondt, i sin grunnvoll. (Tidl president Bill Clinton sto hardnakket og glad på at han var en kommunitarian).

Selv har vi omtalt kommunitariansimsen tidligere her på bloggen. Vi legger ved et lite utdrag av en lengre artikkel om Treenigheten som nøkkelen til Vesten her på bloggen, se link under:

Demonisk kommunitariansime:

 Eksempler er f esk Tyskland under nazismen og Hitler hvor man den gang betraktet samfunnet i seg selv som verdienes og sannhetens kilde. Dette resulterte i et avguderi som krevde blodoffer på en skala historien sjelden ser maken til. Staten – «kommunen» -  ble tillagt guddommelige egenskaper både som lovgiver, utøvende og dømmende. Denne tredelte staten ble tillagt en enhet man ventet seg «alt godt av», på fortest mulig tid og hvor ethvert virkemidler som kunne styrke, bevare, utvide og øke denne statens makt og innflytelse, dette uhyret, ble tillagt guddommelig legitimitet. Det utviklet seg et uhyre med en egen agens det var umulig å tøyle før det var for sent og die Untergang var et faktum.

Men var tyskerne monstre? Nei, det var at deres verditeori gjorde alle til monstre som lever nazi-idelogien ut i sin fulle, logiske konsekvens.

Det sier seg selv at kristendommen står som et radikalt motstykke til denne formen og dette grunnlag for kommunitarianisme, særlig når denne gis et skinn av kristen legitimitet.

Løgnens makt kan bli stor der den skjuler seg selv bak sannheten og kler seg i dens kappe.

Verdier blir ikke nødvendig vis gode bare fordi de de oppstår genereres i en kommune, altså et samfunn. Derfor vil noen (Etzioni) f eks hevde at kommunale verdier må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer. Slik vil en ansvarlig kommunitarianisme oppstå, mener man. Men tanken skranter, man sier f eks at man må sørge for moralsk undervisning i skolen, men sør man: Hvilke verdier skal man så undervise i? og man da svarer at man f eks vil undervise om de verdiene vårt samfunn – f eks det amerikanske – deler, så kan man i sin tur begynner å begrunne hvorfor akkurat de grunnleggende verdiene er bedre enn alle andre verdier som dyrkes i andre kommuner, kulturer og samfunn f eks.

Spørsmål kan stilles om man mener at «alle personers verdighet» innbefatter dette å bli krenket over lovligheten av abort, og er det f eks helt ok i henhold til appeller om at diskriminering er avskyelig, når det f eks innføres kvotesystemer i det offentlige? Krever kravet om toleranse f eks at man ikke skal reagere med avsky i musikk og kunst som går ut på å vanære Jesus på det groveste.

Og hva med det faktum at folk flest ikke lar seg opprøre det minste over hvor besatte mennesker kan bli av all den sex de blir utsatt for og hysteriet rundt å skaffe seg mest mulig materielle velstand? Vil dette jaget innkalkuleres «som positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer, slik at en ansvarlig kommunitarianisme vil oppstå?»

Tar «ansvarlig kommunitarianisme» sin argumentasjon ut i sin fulle logiske konklusjon?

Den vil måtte erklære at de ytre og overlappende felleserfaringene betraktes som en utgave av Den naturlige loven, som i sin klassiske form i dag benektes kan eksistere, med stor kraft.

Se her om Treenigheten som nøkkelen til Vesten

 Et annet fenomen er den såkalte «intrasigence», en gruppedynamikk eller et «knep» visse grupper eller utgrupper i et samfunn kan benytte seg av for å få tvunget gjennom sine verdier, sitt «way of life» fordi de mener seg å besitte den høyeste og eneste sannhet, helt uavhengig av nærmere begrunnelse og helt uten krav om fordypning på tingene og større innsikt om livets omskifteligheter, dimensjoner, perspektiver og – kort sagt: Ulike verdisyn, de være seg så legitime eller illegitime de veil:

Om bl a Omar-paktens iboende intrascigence

 Og se spesielt her om Foslis Mot nasjonalt sammenbrudd, pluss ...

 Det er nok svært fruktbart å se kommunitarianismen i sammenheng med intranscigensen, både på innpust og utpust. Jeg tror det vil gå mange år til før samfunnet - vårt i sin helhet, så å si - vil forstå hva som egentlig driver oss, og hva vi blir derevet av, bortsette fra, og ovenpå, de overdøvent materielle tilfredstillelser av ulike slag, i alle uforbeholdne sammenhenger.

 Som Hans Rustad siterer og sier: Richard Malka formulerer det glitrende: De som bar Kalasjnikover var bare instrumenter. De viktige er de som forer mennesker med ideer som gjør at de går ut og dreper fem år gamle barn. En referanse til Mohammed Merah som slo til mot en jødisk skole i Toulouse. Merahs terror markerte innledningen på jihad i Frankrike.

Våre medier og politikere ønsker ikke å se fenomenet. De har gått over til å diagnostisere jihadister. De erklæres utilregnelige så fort de er tatt. Dette øker bare spenningen i forhold til flertallsbefolkningen som lever med terroren. … Erna Solberg tror hun er på den rette siden av historien. Vi andre, demokratisk sinnede, forstår utmerket godt forskjellen på å forsvare ytringsfrihet og kritisere Sian. Vi lar oss ikke drive i  den ene eller andre retning. Vi har kjempet for våre standpunkt. Vi har forstått hvorfor Charlie Hebdo-redaksjonen døde. her på document