11 Synden og syndene i kristendom og islam

Konkrete ad hoc eksempler, som avslører «islams system», paradigme og meta-materielle kompleks:

4. 74 – om de som selger sitt liv i bytte mot det hinsidige i kampen for Allah og Muhammed, se også 4. 64, 9. 20, 8. 60, 71. 11, 4. 95, 49. 15, 9. 86 - 9. 89

(71. 11 – Tro på Muhammed og Allah og bruk deres eiendom og deres liv – hjemmel for dere, +   selvmordsmordere.  Bukhari V4B52N50: Jihad den ypperste gjerning som oppveier alle synder på vektskålene. Sml 9. 24: Familiemedlemmer må ofres …

61. 10-13: «a trade that will save you from a painful torment» (tolkes av jihadister som hjemmel for at de går rett til den allahianske himmel etter å ha ofret seg).

8. 72 – ingen plikt for ”ekte” muslimer å beskytte dem som ikke forlot sine hjem for å krige for Allah og profeten Muhammed. sml sure 9. 24: Familiemedlemmer må ofres ...

9. 11 – ekte muslimer skal drepe og la seg bli drept, se også 9. 89

2. 202 – ”frelse” er lønn fra Allah

4. 111 – 112 – syndere synder mot seg selv og hvis noen kaster sin synd over på andre, er det en grov synd, (som f eks på Jesus?)

5. 45 – en forsoning bare for en selv å gi almisser i stedet for å kreve hevn

4. 80 – de som adlyder Muhammed adlyder Allah

60. 1 – ingen formaning om å elske nesten, bare trosbrødrene, 5. 54 – Allah vil ”elske” dem slik de elsker ham og dette en er nåde (grace) fra Allah

(Innskudd: Fra en «samtale» på et diskusjonsforum på nettet:

I en bok jeg har som heter: "Tidløs visdom" er et kapitel viet "Den gyldne regel". Der står det å lese at Muhammed i Sukhanan-i-Muhammed sa:

"Ønsk for menneskeheten det som er ønskelig for deg selv, slik at du kan bli en sann troende. Behandle dine nærmeste som om de var en god nabo, slik at du kan bli en god muslim. De mest rettskafne er de som kan glede seg over at andre kan få det de selv ønsker, og misliker at andre må oppleve det de selv ikke ville ha ønsket å oppleve." (mvh s)

Svar: Du kan altså bli en sann troende hvis du ønsker ... Man må altså ønske for å tro i sann mening. Her vil Muhammed innafor skjorta di, S. Du kan bli en god muslim hvis du behandler dine nærmeste som om de var naboer ... En god muslim må altså behandle sine nærmeste akkurat slik som de behandler naboen, dvs. helst med en viss avstand. De som gleder seg over at andre får det de selv ønsker seg, er de mest rettskafne ... Her holder det altså med å glede seg, ikke gjøre noe for at ønskene skal realiseres. De som misliker at andre må oppleve det de selv ikke ville ha ønsket å oppleve, de er de mest rettskafne ...

Her gjelder det å holde avstand til de som opplever noe de ikke liker å oppleve. Det holder med å mislike det andre misliker å oppleve - man trenger ikke gjøre noe for at andre skal unngå å oppleve hva de ville mislike. Dette er islam, S. Du kan i Allah's øyne regnes som blant de mest rettskafne ved ganske enkelt å ønske ....

Hva hvis du ikke skulle klare å ønske dette på en naturlig og uanstrengt måte? At du skulle komme til å tvile på din motivasjon? Da er du ille ute. Allah krever at du ønsker sant, som en sann troende, for hvis ikke, er du ikke rettskaffen. De som gleder seg over at Muhammed kunne ta 11 koner (mens de selv måtte nøye seg med inntil 4) er altså blant de rettskafne.»).

Fortsettelse: Kasuistikk uti de islamske syndene.

8. 74 – de som tror og emigrerer og kjemper for troen for Allah’s skyld … for disse er tilgivelse for syndene en klekkelig belønning

9. 20, 9. 44, 9. 86-89 – hvis de troende ikke ofrer eiendom, vil Allah ta en beslutning. De som tror spør ikke om fritak fra å kjempe med liv og eiendom som innsats. De rike og alle troende skal kjempe med Muhammed og hvis de blir hjemme, er deres hjerter beseglet og de forstår ikke at det venter et stort utbytte for de som følger profeten. Ibn Khaldun, 1332-1406: De andre religiøse gruppene hadde intet universelt formål og jihad var ikke en plikt for dem annet enn som forsvar … blant muslimer er det en hellig plikt til å omvende alle til islam enten ved å overtale eller tvinge med makt. Islam er påpliktet å underlegge seg andre nasjoner. (Gaus s 345).

3. 32 og 57 – Allah elsker ikke de som fornekter troen

2. 30, 39 – Allah lærer Adam navnene på alle ting, stikk i strid med Bibelens beskrivelse

2. 191,93 – drep dem overalt, for forfølgelse er verre en drap (slaughter=qital, ikke jihad), (Idolatry is worse than carnage (Garlow)). Gjentas i 8. 39 og i 2. 217.

8. 59, 60 – gjør klar mot dem det ytterste dere har av maktmidler, slå dem med terror, også de som ikke er fiender; dere skal bli i tilbakebetalt det dere betaler med

24. 2 – ikke vis noen medlidenhet (compassion) når dere pisker …  5. 33 – bl a korsfesting som straff

8. 65, 69 – 100 mot 200, 100 mot 1000; muslimene loves seier mot alle odds

4. 119,31 -  Allah vil forlede dem og de som forsaker Allah er Satans venner

46. 30 – ”tro på Ham”: Muhammed opphøyer her seg selv fra ”messenger” til Messias (C. Winn)

40. 11 – Allah er selv til stede i helvete

30. 53 – Muhammed kan ikke hjelpe dem som tar feil, bare de som tror på hans åpenbaring

og som underkaster seg

26. 82 – Muhammed håper på å bli tilgitt

22. 40 – Allah hjelper dem som hjelper Ham

23. 14 – Allah er blant de beste skaperne …

18. 4 – Israels barn kan med Allah’s velsignelse vende tilbake

16. 106/19. 17  – hjemmel for taqiyya; 3. 28: Når dere må beskytte dere blant vantro. Ibn Kathir: Tillatt å vise utvendig vennskap overfor vantro, lov å være uærlig og ikke tenke og handle ut fra hjertet …

16. 102/19. 17/ 2. 253 – Gabriel er den hellige ånd; ”Vi” støttet ham med den hellige ånd

15. 29 – Allah’s pust er hans egen pust

14. 27 – Allah gjør som Han vil og sender bort de som gjør feil

10. 101 – Allah legger urenhet på de som ikke forstår, som er uten fornuft, (have no sense).

10. 108 – bare Allah kan lindre for smerten til sine forbundsfeller (bondmen).

10. 38 – det finnes ingen feil ang. Koranen, ikke bare noe påfunn …

9. 111 – muslimer skal drepe og la seg bli drept for Allah oppfyller sin pakt best og de skal derfor fryde seg over deres handel (bargain) med Allah  og fordi det er Allah’s ensidige eller uforbeholdne løfte til sine martyrer. (Det påstås i denne suren at dette også gjelder for Bibelen, men da slik underforstått at Allah’s ”pakt” er best).

9. 112 – seieren er sikret for de som omvender seg (turn repentant)

9. 80 – Allah forbyr Muhammed å be om tilgivelse for de som brøt sitt løfte til Allah

9. 75 – De fordømmes av Allah som sier at de har inngått en pakt (covenant) for å få krigsbytte mot kun å betale almisser

9. 43 – Måtte Allah tilgi deg, Muhammed! (Det kan ikke være Gud som sier dette … ).

9. 45 – det er bare de som ikke tror som ber Muhammed om fritak for deltakelse i jihad og Allah forventer derfor at alle ekte muslimer egentlig er terrorister

9. 24 Allah og Muhammed krever ofring av familiemedlemmer, (Chilton s 214).

9. 31 – jødiske rabbinere har til seg guder ved siden av Allah! (Allah kan ikke ha inspirert dette, men det bekreftes i en hadith at Muhammed har sagt dette).

9. 30 – jødene sier at Ezra er sønn av Allah

9. 29 – hjemmel for gisseltaking

9. 3 – Allah og Muhammed er ikke bundet av pådratte forpliktelser overfor billeddyrkere,

8. 58 – kan bryte fredsavtaler

8. 60 – hva dere enn legger ut for Allah …

8. 17 – Allah var den som drepte, ikke de troende.

3. 169 – tenk ikke om de som ble drept (i jihad) som om de var døde.

2. 154 – de er levende …

3. 154 – muslimer må bevise sin tro fordi Allah vet … å svikte Muhammed er å svikte Allah. De som skulle drepes var forutbestemt til det av Allah.

3. 145 – Ingen sjel kan dø uten at Allah har bestemt det.

3. 140 – Allah velger ut martyrene selv blant dere.

8. 39 – drap er bedre enn forfølgelse …

7. 180 – resiter Allah’s navn (jfr mandinkaene)

7. 157, 58 – Muhammed kunne ikke lese

71. 6 – Muhammed = Ahmad= DHÅ

61. 14 – hjemmel for drap på jøder

7. 81 – mot homofili; se også 24. 30 – 31 og 33. 59. 4. 16: if they repent and amend, let them be …

Om kvinner, se 4. 15.

7. 9 – Vektskålene

6. 14 – M.: Skal jeg velge en venn som beskytter, andre enn Allah?

5. 64 – Jødene sier at Allah’s hånd er bundet, men Han gjør etter sin vilje. Ghazali: Å tro at Allah skapte ut fra konsistente, rasjonelle lover, er å binde Allah, og følgelig en synd å hevde.

5. 110 – DHÅ er en kraft som styrker Jesus

5. 48 – Allah har utferdiget en lov for alle på den stien som er oppgått for dem! (Leirvik s 59 tror dette kan danne grunnlag for å finne den rette balansen … )

5. 13,14 – kristne og jøder har brutt sin pakt med Allah

5. 3 – den perfekte religion er nå en realitet i og med islam

4. 141 – vantro skal ikke ha noe fortrinn fremfor muslimer (for eksempel i arbeidsforhold)

4. 101 – ingen synd å skjule sin gudsdyrkelse (worship) hvis man frykter at vantro skal angripe en … (taqiyya)

4. 91,94 – den som dreper en muslim kommer til helvete

4. 76 – bekjemp Djevelens håndlangere (brukes av Qutb for å forsvare vold).

4. 24 – guddommelig hjemmel for voldtekt av ikke-muslimske tilfangetatte kvinner; 4. 36: Kan ligge med slavekvinner uten deres samtykke

4. 15 – kan stenge inne ulydige koner til de dør

3. 135 – Hvem andre enn Allah tilgir synder?

3. 110 – dere muslimer er det beste folket. Pluss 3. 106 pluss 98. 7.

3. 85 – Allah godtar ingen annen religion enn dette å underkaste seg Allah. 3. 86 – 90: Forbud mot frafall; dødsstraff. (Tilgivelse er ikke mulig).

3. 54 – Allah er den beste lurendreier eller den slueste plotter

3. 42 – Maria foretrukket fremfor Muhammed’s mor

3. 47 – Jesus er skapt av Allah, - en skapning

3. 31 – Allah befaler Muhammed å si: Allah vil tilgi syndene til dem som følger Muhammed

2. 286 – Allah krever ikke av noen det som overgår hans evne (scope). Det man ”tjener”, er det som er fortjent. Vår Herre: Forsøm oss ikke hvis vi glemmer eller bommer på målet. Legg ikke på oss byrder slik du påla dem byrder som km før oss – det som vi ikke har styrke nok til å bære, gi oss seier over de vantro …

2. 256 – ingen tvang i religionen; de vantro skal i ilden.

2. 257 – Allah er en beskyttende venn

2. 216 – krigføring er forordnet for dere

2. 222 – menstruasjon er en sykdom

2. 106/16. 101 – abrogasjon, se 8. 39

2. 65 – de som brøt sabbaten skal være foraktet og hatet

2. 75 – noen av dem forandret eller forvrengte Allah’s ord. Hadith 9. 614: … de skrev noe med deres egen hånd

2. 1 – dette er skriften det ikke finnes noen tvil om og som ble åpenbart for deg

2. 6 – de vantro tror ikke selv om du advarer dem og 2. 10: I deres hjerter er en sykdom som Allah forsterker

2. 26 – Allah forviller mange; fører dem på villstrå

3. 56 – de har ingen til å hjelpe eller frelse dem. (C. Winn: «This is Satans ultimate phantasy»).

3. 55 – Allah oppreiser Jesus fra de døde og tar ham opp til seg, samtidig som det hevdes at han ikke døde på korset

88. 21 – Allah gjør Muhammed til en fangevokter

81. 19 – Muhammed forsikrer at han ikke er gal (C. Winn: Viser at han er besatt!) og at det er innen sykdom uten at Allah vil det: Bukhari: 1”7B7N665.

53. 1 ff Lucifer betegnes som det ypperste intellekt, en betegnelse også brukes om Allah, (men i hvilken oversettelse?).

65. 4 – eksemplarisk å gifte seg med piker som ennå ikke har menstruert

60. 4 – Abraham er ikke eksemplarisk når han sier at han vil spørre om tilgivelse for sin far

48. 29 – muslimer skal være harde mot ikke-muslimer, men milde mot trosbrødre

Generaliseringer av ikke-muslimer:

- De bryr seg ikke om sannheten. (2:6)

- De er løgnere. (2:8)

- De vil lure Gud og de troende. (2:9)

- De har en sykdom i sine hjerter. (2:10)

- De er ufredsskapere. (2:12)

- De bedrar. (2:14)

- De er døve, stumme og blinde. (2:18)

- De er så dumme at de bare registrerer lyden når man roper til dem, uten å forstå. (2:171)

- De er materialistiske. (2:212)

- De er urettferdige. (2:254)

- De stjeler andres eiendom. (4:161)

- De misleder folk. (3:149)

- De konspirerer for å drepe og skade. (8:30)

- De forfølger en pga tro. (14:13)

- De er uoppmerksomme, uvitende og hensynsløse. (21:97)

- De er arrogante. (29:47-55)

- De følger innbilninger. (54:3)

- De forfølger. (54:9)

- De lurer mennesker. (59:16)

- De har gitt fra seg evnen til å forstå. (63:3)

(Er ovenstående noe annet enn gudommeliggjøring av Janteloven?, se Janteloven som en lov i islam ):

29. 46 – diskuter ikke med bokens folk … vi tror på det som er åpenbart for oss, vår Allah og deres Gud er den samme (is one). Koranen anses som en integrert del av Allah’s væren …

32. 13 – Det finnes ingen lov om rettferdighet i Allah’s vesen; han fyller helvete med djinner og mennesker sammen

19. 96 – Allah har ingen følelse for noen skapning. Hans ”kjærlighet” er betinget.

16. 01 – Allah inngår ingen permanente pakter med mennesker og forandrer mening

4. 171 – Allah er unitær og uten personer, (andre «vesensbeskrivelser» er monade og monolitt).

42. 11 – Allah er verken person eller ånd; ingen kan lignes med ham, han er den absolutte ”andre”

2. 136 - Muslimer skal tro på Allah og åpenbaringene som ble gitt til Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene og den som ble gitt til Moses og Jesus og profetene, de skal ikke gjøre noen forskjell på dem

3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39, 5. 110 og 42,7 – Jesus kan vekke opp døde, han er ”uhi – al –matwa”, og det er det bare Gud selv som kan …

26. 51, 26. 82, (sml 14. 42 og 66. 8) - den troende muslim avskjæres full frelsesvisshet

4. 170 - … Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria, en Ånd fra Ham! 3. 45 Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær. (se her, om forvirringen om hvem Gud er i Koranen)

4. 157/58 – Jesus døde ikke; en annen døde i hans sted; Allah tok ham opp til seg selv

Hadith 8. 570 – ”la oss få noen til å gå imellom for oss … de vil gå til Jesus og han vil si: Jeg er ikke skikket til dette, gå heller til Muhammed”

Hadith 3. 425 – Marias sønn vil komme tilbake som en rettferdig hersker og han vil brekke korset og drepe grisen

Hadith 4. 658 – Jesus vil dømme ifølge Koranens lover

I Ragi al-Faruqi: Kristi åpenbaring er frelsende (redemptive) for kristne. Åpenbaringen til Muhammed er ”redemptive” for muslimer. Kristi åpenbaring frelste mennesket fra syndens åk; Muhammeds åpenbaring ”redeemed” muslimene fra å assosiere Allah med andre guder

Hadith 8. 611 – Allah skrev med sin egen hånd

113. 1-21 – Allah forordner både godt og ondt; ingen relasjon eksisterte mellom Adam og Allah og derfor ble ingenting tapt da Adam syndet iflg Bibelen; Allah’s enhet er en ”unified dualism”, (Muhammed and Christ at the Table).

Hadith 4. 28 – mennesket trenger ingen frelse, og løgn, lyst, sinne og bedrageri er mindre ”synder”

Hadith 8. 611 – Adam til Moses: Klandrer du meg for noe som Allah skrev ned i skjebnen min 40 år før jeg ble skapt? Allah åpenbarer kun sine ”bud”, men ikke seg selv.

Hadith 8. 319 – Muhammed ber om tilgivelse 70 ganger om dagen

Hadith 5. 715 – Aisha hørte M. be Allah om forlatelse/tilgivelse på dødsleiet.

Hadith 5. 266 - … selv om jeg er Allah’s apostel vet jeg ikke hva han vil gjøre med meg.

McDowell and Zaka: The holiness of God and sinfullness of men are two vital omissions in the quranic revelation … (Behovet for å bli frelst av ren nåde forsvinner).

6. 164 – hver og en bærer sin egen byrde; intet behov for stedfortredende offer

48. 86 – de som roper til andre enn Muhammed har ingen makt til å gå imellom

T. George: Det virkelig oppsiktsvekkende er at selv om Gud er for ren til å se på ondt, Habakukk 1. 13, så trekker han seg ikke tilbake fra verden inn i sin isolerte hellighet: Han er ”Den hellige blant oss”, som Jesajas 12. 6 sier. Enda mer oppsiktsvekkende er dette at Han vil dele sin hellighet med oss …

Hadith 1. 13 – ”Ved Ham i hvis hånd mitt liv ligger: Ingen av dere vil ha tro før han elsker meg mer enn sin far og sine barn”.

33. 21 I Allah’s apostel har dere et godt eksempel

Hadith 8. 120 – den beste talen finnes i Koranen og den beste veiledning i Muhammed

Hadith 4. 690 – hvis dere ikke kan skamme dere, så kan dere gjøre hva dere vil

Hadith 8. 217 – kall deres barn opp etter meg

Hadith 5. 79 – jeg vil endatil kappe av hånden til min datter

Hadith 1. 620 – når han ber spør englene om Allah’s velsignelse og tilgivelse for ham

Hadith 1. 301 –kvinner har lavere intelligens

Hadith 1. 28 – Profeten sa: Flertallet av helvetes beboere var kvinner

Hadith 1. 81 – religiøs kunnskap vil avta og det vil bli mer ulovlig seksuell omgang

Hadith 3. 620 – når de troende går over broen mellom himmel og helvete, vil de bli stoppet og renset fra alle deres synder før de blir sluppet inn …

Hadith 1. 505 – en muslim som dør i kampen for Allah i jihad, vil få en fremskutt posisjon i paradis

Hadith 6. 292 – kristne og jøder vil aldri få adgang til himmelen

Hadith 8. 577 – noen vil bli reddet senere, når Allah har avsluttet dommen av sine slaver, og så vil ha trekke ut av ilden de han vil trekke ut blant dem som pleide å bekjenne at ingen andre enn Allah var verdig å tilbe

2. 136, 3. 3, 5. 48, 29. 46 – i alle disse surene befales alle muslimer å tro på alt det som var blitt åpenbart før Koranen og som ikke var blitt forandret eller forvansket, hvilket plasserer dem i et seriøst dilemma med alt det vi vet i dag om at disse skriftene nettopp ikke er blitt endret eller forvansket. Se om forandring sure 2. 75 og hadith 9. 164.

Messias i Det gamle testamentet: Salme 110, Jes 7. 14, 9. 6, 43. 10- 11. Genesis 1. 26, 3. 22. Zech 10.12, 12. 10. Dan 7. 13-14.

Koranen oppfordre til å følge Bibelen som de kristne hadde på 600-tallet: 2. 40-42, 89. 120, 3.3 og 71.93, 4. 47, 5. 47-51 og 69-72, 6. 91, 7. 157, 29.45 og 46, 35.31. (s 41 i Mike A. Robinson).

Jesus født av en jomfru: 19. 16-35. Jesus er Messias: 4. 171. Jesus var syndefri: 19. 19. Ga liv til døde: 3. 49 og 22. 73. Kommer tilbake: 43. 61. Utførte mange mirakler: 3. 49, (gjaldt ikke Muhammed).

3. 31-32, 30. 43-45 og 48. 29 – Allah does not love unbelievers!

Kvinner skapt av Adams ribbein, s 38 i Geisler, hjemmel: Buchari.

Endatil dette å se på kvinne med begjær i blikket er en synd: Buhkari, Kitab al hudud. Paul Grieve’s, s 249, i Islam.

Ikke synd for Iblis å bøye seg for Adam, (slik man bare kan bøye seg for Allah?). Geisler s 40: ingen tilbedelse iflg muslimsk lærd Abbas Razi.

Sufi-tradisjon å opphøye Satan som nettopp ikke vil bøye seg for andre enn Allah, s 64 i G Dardess (katolikk) – «we worship the same God».

Israel tilhører israelfolket: Sure 7. 137, 5. 20, 5. 21.

Sex-slaves: Surene 4. 3, 4, 24, 23. 5-6, 33. 50. (Free Speach, Robert Spencer s 179).

Hadither referert i The Wisdom of the Prophet av Thomas Cleary i Zaka og Coleman:

Gabriel: Hva er tro?

Muhammed: Tro er å tro på Gud, i Hans engler og på å møte Gud, og på Hans budbringer og på oppstandelsen.

G: Hva er underkastelse?

M: Det er å tjene Gud og ikke tillegge ham partnere, å be regelmessig og betale almissen og faste i Ramadan

G: Hva er godhet?

M: Å tilbe Gud som om du faktisk skulle se Ham, for Gud ser visselig deg

SB Abdullah spør M om han kan fortelle ham hva islam er uten å behøve å spørre noen andre. M. svarer: Si: Jeg tror på Gud (Allah) og vær oppreist.

Profeten sa: Religion er velvilje.

Noen spurte: Imot hvem?

M. svarte: Mot Allah og Hans bok og mot Allahs budbringer og mot imamene og mot deres umma (samfunn). (Umma skrives også som ummah).

3. 67-68 Islam kommer før jødedom og kristendom

2. 130, 135;3. 95, 4. 125, 6. 161: Abrahams religion var islam

5. 78 Jødene forbannes av Allah og omskaper dem til aper og svin: 2. 65, 5. 60, 7. 166. Jødene er de største fiender av islam: 5. 82 og de starter kriger og skaper problemer over hele verden: 5. 64 og de har drept Messias: 4. 157

5. 32 – 35: - enhver som dreper et annet menneske, unntatt som straff for mord eller annen villskap i landet, skal bli ansett for å ha drept hele menneskeheten, men enhver som redder et menneskeliv, skal anses som å ha reddet hele menneskeheten … de som går til krig mot Allah og hans profet og sprer uorden i landet, skal drepes eller korsfestes og få hendene kappet av og føttene kryssvis og forvises fra landet …

Hadith: Sahi Muslim Book 017, Nbr 4205.

48. 29: … mercifull towards musims, ruthless to unbelievers

Hadith qudsi 19. 5: Allah commands Muhammed to destroy alle musikal instruments, idols, crosses and trappings

Fatwa, ifølge Geller s 36: Not subject to retaliation is a father and mother for killing their offspring, (Reliance of the Travellerer 1999).

Verdien på ikkemuslimske liv:

The Shafi’i Sharia manual Reliance of the Traveller dictates: “The indemnity for the death or injury of a woman is one-half the indemnity paid for a man. The indemnity paid for a Jew or Christian is one-third the indemnity paid for a Muslim. The indemnity paid for a Zoroastrian is one-fifteenth that of a Muslim.” (o4.9) Sikhs rank even lower, as they are not People of the Book.

The Shafi’i madhhab is not the only school of Islamic law that teaches this. The Iranian Shi’ite Sufi Sheikh Sultanhussein Tabandeh explains: “Thus if [a] Muslim commits adultery his punishment is 100 lashes, the shaving of his head, and one year of banishment. But if the man is not a Muslim and commits adultery with a Muslim woman his penalty is execution…Similarly if a Muslim deliberately murders another Muslim he falls under the law of retaliation and must by law be put to death by the next of kin. But if a non-Muslim who dies at the hand of a Muslim has by lifelong habit been a non-Muslim, the penalty of death is not valid. Instead the Muslim murderer must pay a fine and be punished with the lash….Since Islam regards non-Muslims as on a lower level of belief and conviction, if a Muslim kills a non-Muslim…then his punishment must not be the retaliatory death, since the faith and conviction he possesses is loftier than that of the man slain…Again, the penalties of a non-Muslim guilty of fornication with a Muslim woman are augmented because, in addition to the crime against morality, social duty and religion, he has committed sacrilege, in that he has disgraced a Muslim and thereby cast scorn upon the Muslims in general, and so must be executed….Islam and its peoples must be above the infidels, and never permit non-Muslims to acquire lordship over them.” — Sultanhussein Tabandeh, A Muslim Commentary on the Universal Declaration of Human Rights.

Koranen viser ut fra det jeg har lagt inn over et mylder av motstridene presupposisjoner. I dette «landskapet» vil det føles som en lettelse eller befrielse for mange muslimer å vite at det finne gode demokratiske vers i hele det islamske konseptet:

Gjennom å lese Koranen som en tekstuell enhet, samt vektlegge bokas prinsipielle lære, er det mulig å utvikle en frigjørende fortolkning. Åpenbaringens intensjonalitet (maqasid al-wahy) er menneskehetens velferd (al-falah al-insaaniyat) og det felles beste (al-maslahah) gjennom å beskytte menneskets iboende verdighet (karamna) samt dets ukrenkelige rettigheter (al-Huquq al-Adamiyyah) (Koranen 21:10). Åpenbaringens intensjonalitet er diametralt mot systemer og strukturer som undertrykker menneskets potensialer og muligheter for kreativ selvutfoldelse (les: selvrealiseringsetikk).

Belegg for et rettferdig samfunn med menneskerettigheter som ytringsfrihet finnes flere steder i Koranen (18:29), tros- og religionsfrihet (2:256), respekt for menneskets iboende verdighet (17:70), demokratiprinsipper som rådslagning (42:38), kjønnslikestilling (33:52), fravær av teokrati og geistlig elite (50:16) og sosioøkonomisk rettferdighet (16:90). Disse prinsippene utgjør kjernen i, og målet for, islamsk teologi/filosofi og sharia.

Gud forandrer ikke et folks vilkår, før de forandrer seg selv! (Koranen 13:11). Mange muslimer flyter med strømmen og etteraper religiøse autoriteter framfor å være med på å nyskape religionen i takt med endrende omstendigheter.

Men blind og ureflektert tradisjonalisme strider mot Koranens bud om individuelt ansvar og selvstendig kritisk refleksjon (se Koranen 17:36, 7:70, 11:62).

Men se:

8. 39 – drap er bedre enn opprør

Imams never tell the Muslims that the Quran does not claim that all the Jews and Christians are wrongdoers, instead it affirms the righteousness of both Jews and Christians (3:113–115; 3:199; 7:159; 7:168). So while the Quran criticizes some Jews for their unrighteousness, it praises others for their righteousness. In so doing, it makes no blanket claims about all Jews as a people group.

Og se:

“Circumcision is obligatory (for every male and female) (by cutting off the piece of skin on the glans of the penis of the male, but circumcision of the female is by cutting out the bazr ‘clitoris’ [this is called khufaadh ‘female circumcision’]).” — ‘Umdat al-Salik e4.3, translated by Mark Durie, The Third Choice, p. 64

Muhammad is held to have said so:  “Abu al- Malih ibn Usama’s father relates that the Prophet said: ‘Circumcision is a law for men and a preservation of honour for women.’” — Ahmad Ibn Hanbal 5:75.     “Narrated Umm Atiyyah al-Ansariyyah: A woman used to perform circumcision in Medina. The Prophet (peace be upon him) said to her: ‘Do not cut severely as that is better for a woman and more desirable for a husband.’” — Abu Dawud 41:5251.     “Do not cut severely,” but not “Do not cut.”

Allah sitt grunnleggende dikotomistiske menneskesyn: - Muslim versus ikke-muslim, - Mann versus kvinne, - Fri versus slave, korneksemplet: En slavekvinne er mer verdt enn en ikke-muslimsk kvinne. Ikkemuslimer skal dømmes strengere både i «himmelske» og verdslige anliggender.

Allah sitt forhold til kristendommen: Abraham was not a Jew nor yet a Christian; but he was true in Faith, and bowed his will to Allah's (Which is Islam), and he joined not gods with Allah.

https://quranx.com/3.67.

"There is for you an excellent example (to follow) in Abraham and those with him, when they said to their people: "We are clear of you and of whatever ye worship besides Allah: we have rejected you, and there has arisen, between us and you, enmity and hatred for ever,- unless yebelieve in Allah and Him alone": But not when Abraham said to his father: "I will pray for forgiveness for thee, though I have no power (to get) aught on thy behalf from Allah." (They prayed): "Our Lord! in Thee do we trust, and to Thee do we turn in repentance: to Thee is (our) Final Goal".https://quranx.com/60.4

En må lese dette i kontekst, dvs vers før og etter, samt hadiths og tafsirs. Allah sine åpenbaringer tar avstand fra det mest sentrale i kristendommen.

4:171-172 benekter tre-enigheten. https://quranx.com/4.171, 4:156-159: der 4:157 benekter at Jesus døde på korset. https://quranx.com/4.157

5:75: stadfester at Jesus kun var en budbringer, og ikke noe mer. https://quranx.com/5.75

9:30: benekter igjen at Jesus er "Guds sønn". https://quranx.com/9.30. 9:29: er en del av konteksten. Les både tradisjonsfortellingene (hadiths) og kommentarer (tafsirs). 9:31: benekter igjen "treenigheten". 10:68: benekter at Jesus er "Guds sønn". 17:111: benekter at Jesus er "Guds sønn"

19:35: benekter at Jesus er "Guds sønn". 19:92: benekter at Jesus er "Guds sønn". 21:26: benekter at Jesus er "Guds sønn". 39:4: benekter at Jesus er "Guds sønn".

Fiendtligheten...: "O ye who believe! take not the Jews and the Christians for your friends and protectors: They are but friends and protectors to each other. And he amongst you that turns to them (for friendship) is of them. Verily Allah guideth not a people unjust". https://quranx.com/5.51

"Fight those who believe not in Allah nor the Last Day, nor hold that forbidden which hath been forbidden by Allah and His Messenger, nor acknowledge the religion of Truth, (even if they are) of the People of the Book, until they pay the Jizya with willing submission, and feelthemselves subdued".https://quranx.com/9.29. Eksempelet til etterfølgelse: Budbringeren Muhammed er det perfekte eksempel av menneske på jorden https://quranx.com/33.21. Den som adlyder Muhammed, adlyder Allah, https://quranx.com/4.80?Con. Hvordan kan en kristen snakke om "fellesskap med islam" inkludert hva Muhammed stod for? Jeg kan nå faktisk snakke om Jesus, som det fullstendig motsatte av Muhammed og Allah. Men jeg har aldri vært så fjernt fra kirkesamfunn. 30619 tråd:

https://www.document.no/2019/06/03/mer-til-felles-med-muslimer-enn-kristne-pa-hoyresiden/

Anbefales for ytterligere klargjøring, hvis mulig: Ingenting med islam å gjøre? Aurelius og Warner - oversikter

En berømt vitenskapsmann som i Vesten regnes som den som oppfant «sosiologien» uttaler seg om kristendommen på følgende måte:

Ibn Khaldun (d. 1406), jurist, renowned philosopher, historian, and sociologist—one of the greatest luminaries of Muslim civilization—was a contemporary of the Byzantine “philosopher king” Manuel II Paleologus. Here are Ibn Khaldun’s personal observations on Christianity, from his monumental historical treatise “The Muqaddimah”.

        We do not think that we should blacken the pages of this book [The Muqaddimah] with discussion of their [Christian] dogmas of unbelief. In general, they are well known. All of them are unbelief. This is clearly stated in the noble Koran. To discuss or argue those things with them is not up to us. It is for them to choose between conversion to Islam, payment of the poll tax, or death.

Thus even one of the greatest of Muslim intellectuals had not the slightest interest in “dialog” with Christians. Christians were to be converted, killed, or subjugated, period. Yet the Catholic pope today, like a naïve child, or, worse, like an Israeli leftist trying to start up the “peace process” for the 800th time, is talking about his great desire for “dialog” with Muslims, who, for their part, as Diana West points out today, just want Christians to shut up—or else. The choice given to us infidels has thus been simplified since Ibn Khaldun’s time. Instead of convert, be a dhimmi, or die, it’s shut up or die.

her

Ymse:

Gudsbildet i Genesis 1. 26, mennesket som kalif sure 2. 30. Sml Salme 8. 6-8. (Lodahl se 82 f).

Sexual enslavement of infidel woman: 4. 3. 4. 24. 23. 1—6. 33. 50. 70.30.

Birgitte Gabriel: Kvinner som viser forbudte områder på kroppen blir gjort til «a walking sin».

Det kom en yngre kvinne til profeten Muhammed og fortalte at hun hadde begått hor. Hun ba derfor Muhammed om å rense henne.

Det hun egentlig ville, var at profeten skulle straffe henne, slik at Allah kunne tilgi henne hennes synd, slik at hun kunne komme til himmelen i det neste liv.

- Gå din vei og kom tilbake når du har født barnet, sa Muhammed.  (Allah er mild og nåderik!)

Da barnet var født, gikk hun tilbake til profeten, slik han hadde bedt henne gjøre.

Hun sa: Her er barnet jeg har født.  Muhammed svarte:

- Gå bort og gi ham melk til han er avvendt!

Da tiden var moden, etter et par års tid, oppsøkte denne kvinnen igjen den ærerike og rettferdige profeten, og med seg hadde hun det velskapte barnet på sin arm. Barnet togg på et lite stykke brød.

- Allah’s apostel, her er barnet som jeg har ammet.

Muhammed tok barnet og ga det til en disippel av seg. Så avsa han dommen.

Barnets mor ble så begravd i en grøft opp til brystene. Mengden av tilskuere rundt steinet henne så til døde.

Denne sanne historien kan fortelles på mange måter, men dette er min måte å fortelle den på. En annen måte å fortelle den på, er den som konvertitten, professor Anne Sofie Roald velger:  "En kvinne kommer til profeten og forteller at hun har vært utro. Profeten prøver å få henne til å gå bort fra sin erkjennelse, men det er kvinnen som insisterer på straffen. Hun er gravid og hun blir derfor bedt om å føde og amme barnet. Etter dette kommer hun selv tilbake til profeten og insisterer på å ta sin straff, som er å steines i hjel".

Har islam essens?

Etter dette konglomerat av det jeg vil kalle det overveldende og gjennomsyrende komplekset av ad hoc synder i islam, - vi har nevnt noen et snes ganger tidligere her på bloggen - kan det passe med en liten innføring i visse kristne perspektiver, eller teologiske vinkler på tingene som kan danne bakteppet i et større perspektiv og som dessuten kan illustrere det store mangfoldet i kristen tenkning, og det mot og den kreativitet som springer ut av kristendommens ur-konstitusjon, som jo er Skriften, i form av Bibelen, og ingen annen bok.

For det finnes ingen bok hverken over eller ved siden av Bibelen. Bare massevis av bøker under den. Bibelen er selve det transcendentale «regelverk» som styrer hele «spillet», virkelighetsdramaet, det som egentlig er bestemmende for oss alle, kristen så vel som muslim. Det er i Bibelen vi finner selve narrativet som ligger til grunn for alle andre mindre narrativer. Det er også i Bibelen vi finner grunnlaget for det store dogmet, det som er større enn alle andre dogmer, men da et dogme som samtidig kan fragmenteres ned på flere avledede dogmer, - alt i den hensikt fra menneskets side for å ære og akte både Gud og mennesket, Guds unike skaperverk, Guds Sønn, Helligånden, og det faktum og den erkjennelse at det mennesket egentlig trenger, det er nåde, Nåden, med Stor N.

Ifølge Biblene og Evangeliet er det imidlertid bare Gud som kan skjenke mennesket Nåden. Det kosmisk tragiske er at det er dette faktum mennesket hverken evner eller vil innse og forholde seg til, og rette seg etter, - i utgangspunktet.

Det eneste håp er derfor at Gud skjenker mennesket det det virkelig trenger, nemlig Nåden. For bare slik kan mennesket unngå å dyrke eller bli avhengig av innyndende stumtjenere og populære idoler, egentlig objekter eller roboter uten sjel og hjerter. Derfor skjønner da også den kristne at det viktigste er å prise Gud og takke for det Gud skjenker en av «forsyn» og «tilskikkelse, i jærlighet, sorg og lidelse, i ydmyk takknemlighet og med alltid påfølgende generøsitet for det som skjenkes gratis og radikalt av ufortjent Nåde. I Kristus. Ved korset og blodet, oppstandelsen og det evige livet, - ikke bare her og nå.

Derfor: Følgende bygger på og er bearbeidet og tilpasset av meg fra: Kenneth Richard Samples om absoluttisme:

Kristendommen er klart intolerant. Men: Bør kristne være de mest tolerante av alle mennesker? Bør kristne være de første til å tro at alle ”veier” fører til Gud – og frelsen (unnskyld gammeldags eller outdated ord)?

Bør kristne støtte alle forsøk på pluralisme, dvs synkretisme eller blandingsreligion?

Blir til slutt alle frelst og får et himmelsk, syndefritt liv, uansett?

Vel, hvis alle andre hadde hatt det samme teologiske og ontologiske syn på hva synd er, så burde kanskje disse spørsmålene besvares positivt og bekreftende.

Men slik er det nå engang ikke: Kristne har et unikt forhold til synden, kan man si. Synd i kristendommen er ikke som synden i andre religioner eller troer og teologier.

For å si det kort:

Synd er ikke bare dårlig vane eller legning/tilbøyelighet. Det ligger i vår natur å være synder, se Jer 17. 9, Matt 15. 19. Synden påvirker hele personen, se f eks Ef 2. 3, 4. 10-20. Vi synder og er derfor ansvarlig overfor Gud, se Rom 3. 23. Det slik falne mennesket lider av en slags ”åndelig schizofreni”.

Hvilken annen tro kan snakke slik – om mennesket og indirekte om Gud?

Ulike religioner forblir logisk uforenlige. Tankelovene eller førsteprinsippene utelukker at alle religiøse trosutsagn eller påstander kan være like sanne på samme tid og på samme måte. Jesus Kristus kan ikke være Gud inkarnert og Gud ikke-inkarnert.

Religiøse trossetninger har motsatt sannhetsverdi. En må være sann, den andre falsk og/eller uholdbar. Det fins intet både-og. Bare enten eller … dette på tross av alle forsøk innen moderne liberal teologi på å overbevise folk og menigheter om det motsatte. 

Tankelovene krever at vi er klart intolerante og ikke-pluralistiske når det kommer til trossetninger eller dogmer fordi begge kan ikke være sanne.

Man kan heller ikke si at logikk ikke kan anvendes når det gjelder spørsmålet om Gud fordi utsagn om Guds eksistens eller ikke eksistens i seg selv anvender logikk og en negering er selvødeleggende i forhold til anvendelsen av logikk.

Å benekte loven om selvmotsigelse er å redusere seg selv til varig taushet eller skepsis. Alle veier leder ikke til Gud.

Etikk har elementer av menneskelig kreativitet, men tydeliggjør seg som noe som ikke har skapt seg selv og det er svært vanskelig å ikke tenke seg at noen handlinger er rette og at noen er gale.

Etisk subjektivisme: Her eksisterer ikke absolutte moralske standarder eller ett absolutt fundament for etikk. Man kan spørre: 1) Er barnemishandling OK under noen omstendigheter? 2) Er det mulig å skjelne mellom egen mening og moralsk sannhet? 3) Reduseres ikke etikk til et spørsmål om personlig, individuell smak, ”kollektiv eller individuell” interesse, nykke og behag?  4) Undermineres ikke selve konseptet om moral overhodet ved at man fjerner skillet mellom det normative og deskriptive? 5) Makter man å skille mellom dyd og last? 6) Er etisk subjektivisme mulig å etterleve konsekvent?

Etisk konvensjonalisme: Argumenter som taler for: Alle lærer sin moral i den kultur man vokser opp i. Den skal fremme toleranse, men hvis det ikke finnes noen universell gyldig standard, hvordan kan toleranse i seg selv da være en slik standard?

Argumenter som taler imot: Det blir umulig da – bare for å ta ett eksempel - å kritisere Taliban for mishandling av kvinner og barn i Afghanistan og det blir umulig å kreve reform, for hvilken gruppe skal ha det avgjørende ordet når det skal bestemmes hva som er rett og galt? 

Etisk konvensjonalisme presenterer derfor ingen overbevisende grunn for etablering av et etisk fruktbart eller holdbart argument.

Moralsk absoluttisme: Fundament: Har intet å gjøre i et absolutt fysisk lukket system hvor fri valg er umulige. Etisk absoluttisme er meningsløs i en verden blottet for formål og design (dvs en Skaper). Moralske prinsipper forutsetter eksistensen av et personlig vesen. Etisk absoluttisme er derfor kompatibelt med eksistensen av en uendelig, evig, personlig, hellig og kjærlig Gud. Moralske verdier flyter fra Guds vesen og karakter og etiske prinsipper som ikke er basert tilfeldig eller ”over” Gud.

Toleranse er en dyd i kristendommen, men samtidig kan ikke kristendommen benekte at det finnes en absolutt sannhet og at denne er åpenbart i og av Kristus.

Vissheten om at det finnes en ultimat sannhet, må ha prioritet fremfor tilfeldige kriterier eller standarder for hva sosial toleranse innebærer. Uten sannhet er toleranse meningsløs.

Det blir påstått at eksklusive kristne kriterier for sannhet fører til intoleranse. De som hevder dette tviler på at det finnes en objektiv sannhet, men bekrefter likevel en tro på at alle kulturer har sin egen sannhet. Det påstås at det ikke finnes  En sannhet, men dette er jo bare et uttrykk for at det nettopp finnes En sannhet. Benekter man også dette, havner man i skeptisisme, solipsisme eller nihilisme.

Kristendommen er ikke som andre religioner; idet disse tilstreber det guddommelige eller annen spiritualitet, må den kristne bekrefte Guds budskap, befaling og plan eller målsetting for menneskeheten på det grunnlag at dette bygger på historiske realiteter og ikke på menneskets eget-initierte selvrealiseringsbehov, - kall det gjerne ”gjerninger”. For kristne må alle andre kriterier enn disse og som avviser dette og at Gud selv i menneskets form og natur handlet og kommuniserte – og fortsatt gjør det – direkte med mennesker avvises og betraktes som falske eller uholdbare.

Slik sett kan kristne aldri bli annet enn ekskluderende. Kristne kan ikke i toleransens navn oppgi eller justere dette grunnlaget for å tekkes de som kan tillate seg å tvile ved å tro at sannheten er relativ og alle trossystemer er all-inkluderende eller trosmessig likeverdige.

Kristne må hevde objektive moralforpliktelse begrunnet i Guds moralske (guddommelige) personlighet, Hans rettferdighet, Hans hellighet og kraft og at Han er kjærlighet (agapen), ikke mennesket.

Kristne må avvise at moralen har sitt grunnlag utenfor dette spekteret av objektive, levende og virkelige gudsattributter, nemlig i ateismen, fysikalismen eller naturalismen som forklarer livet og mennesket med basis i teorier om tilfeldig utvalg fra en formløs materie hvor objektiv moral er ikke-eksisterende og kun bygger på påfunn, nykker, situasjoner, kontekst osv, dvs på de mer eller mindre noble, empatiske, - selvutslettende eller filantropiske eller  selvbekreftende og misantropiske  -  og visjonære konvensjoner man til enhver ti og på ethvert sted blir enige om skal gjelde og være normativ.

Etisk absoluttisme er forenlig med den kristne teisme, dvs. med det postulat at det finnes (bare en), en evig, ubegrenset, personlig, hellig og rettferdig Gud.

«Muhammed så i Allah det ytterste enhetlige prinsipp for forklaringen på alle kosmiske og etiske fenomener. Ortodoks islam lærer absolutt predestinasjon av både ondt og godt; at alle våre tanker, ord og gjerninger, gode eller onde, var forutsett, forutbestemt, determinert og besluttet fra evighet av, og at alle hendelser skjer i overensstemmelse med det som er blitt bestemt» (Jeffrey, 1958, sitert i Stefan Gustavssons Kristen med god grunn s 127).

Gustavsson fortsetter: «Allah’s vesen utgjør ikke norm for godt og ondt. Ettersom islam utgår fra en personlig gud, skulle Allah’s vesen kunne være norm for godt og ondt. Men islam betoner Allahs transcendens, hans opphøyethet over menneskene og verden så sterkt at kunnskap om hans vesen ikke er mulig. Han står over alt vi kan tenke eller uttrykke. Dette har ført til at muslimsk etikk ofte har vært nominalistisk, det vil si at en gjerning i seg selv ikke er ond eller god, en gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier at den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen. … Allah er ikke bundet til noen normer … «.

I flukt med Reilly’s innsikter over, stiller Gustavson opp følgende skjema som gir kriteriene for kristendommens stilling til kristen gudstro:

Gud er ordenens gud – derfor er det lover i naturen

Gud er den eneste Gud – derfor er lovene konsekvente

Mennesket er Guds bilde – derfor er det mulig å forstå Guds verden (og Hans vesen, vil jeg tilføye)

Universet er skapt og ikke nødvendig – derfor er observasjon nødvendig

Universet er ikke guddommelig eller besjelet – det er derfor ikke farlig med eksperimenter

Jeg vil tilføye at Gud ifølge Bibelen faktisk har gjort seg paktsforpliktet i forhold til selve naturen og at det derfor er mye lettere for judeokristne å forutsette at naturens lover ligger fast, fordi Gud aldri bryter et løfte, se Jeremia 33. 25.

Men hva med de kristne occasjonalistene? Ødelegger eller forstyrrer ikke den kristne occasjonalisme dette pakts-perspektivet og gjør det umulig stole fullt ut på naturens iboende sekundærårsaker og tingenes egen «evne» til å styre seg selv ut fra innebygde og forut fastsatte – og mekanistiske - lover?

I utgangspunktet skulle man tro at predeterminister – og motstandere av menneskets frie vilje - hadde et syn på occasjonalismen som nærmest kunne forveksles med det islamske synet. Men ser vi på en calvinist som Jonatan Edwards, sent på 1700-tallet, ser vi en markert forskjell:

«Det som utgjør den virkelige substansen i alle ting er den uendelig nøyaktighet og fullkomment presise og konstante ide i Guds sinn, sammen med hans bestandige vilje, slik den gradvis blir kommunisert til oss, og til andre mennesker, - en substans i samsvar med visse faste og etablerte metoder og lover». (Enns s 817, oversatt av undertegnende).

Et slikt kristent perspektiv skal man lete lenge etter, uten å finne, i islamsk filosofi. Mange vestlige stemmer i dag er heller ute etter å finne likheter i kristen tenkning med islamsk filosofi. Karen Armstrong skriver: «Ateistene fant støtte for sitt syn i vitenskapen (på samme måte som de protestantiske kristne). Likevel – fordi de trodde på Guds absolutte suverenitet -hadde Luther og Calvin forkastet Aristoteles syn på naturen hvoretter denne hadde i seg krefter som virket av seg selv (uten Guds stadige inngripen). Luther og Calvin trodde at naturen var like passiv som den kristne, som bare kunne ta imot frelsens gave fra Gud uten å medvirke selv. Men Calvin oppfordret utvetydig til vitenskapelige studier og så ingen motsetning mellom vitenskapen og Skriften. Calvin trodde ikke på noen bokstavelig skapelsesberetning … « 

Nancy Pearcy i Total Truth, sier: « … islams gud er faktisk mer i slekt med Det Absolutte i neoplatonismen og hinduismen enn med Gud i Bibelen. … islam fornekter tre-enigheten og uten dette konseptet, kan ikke islam legitimere et fullt ut personlig konsept av Gud. Hvorfor ikke?

Fordi mange attributter knyttet til personlighet bare kan uttrykkes innenfor et relasjonelt forhold som f eks i kjærlighet, kommunikasjon, empati og selvoppofrelse. … i den kristne tro utrykkes dette i det interpersonale forhold mellom de tre personene i guddommen helt fra evighet av … tre distinkte personer (i ett, bør jeg understreke) gjør kjærlighet og kommunikasjonen mulig innenfor guddommen selv. … Det ikke-personlige konseptet av gud i islam forklarer også hvorfor muslimer uttrykker sin tro i nærmest mekaniske ritualer, ord for ord og på arabisk … de ber ikke til Gud som et personlig vesen; de overøser ikke Allah med hva de har på hjertet, slik kong David gjorde i Bibelen eller argumentere med Gud, slik Job gjorde. … som en islamsk nettside uttrykker det: «Å forstå Koranen er sekundært i forhold til resiteringen og ritualene», - hvilket gir mening bare hvis gud ikke er et personlig vesen» (s 388).

I denne forbindelse kan det avslutningsvis være interessant å nevne hva H. Richard Niebur sa om naturalismen og naturalistene, innen de kristne rekker i tiden like før postmodernismen: «Deres avpersonaliserte og avfortryllede perspektiv på verden og menneskene mangler til og med det konseptuelle vokabular som skal til for å kunne relatere seg menneskelig til mennesker».

Det minner mye om perspektivet mange terrorister i mange ulike leire inntar til dagens konflikter i vår nye globale landsby.

Nancy Pearcy,s 318,  henvendt til dagens materialister, ateister og darwinister, (og jeg vil spørre: også til islam og muslimer?): «The only worldview that supports the highest aspirations of the human heart is Christianity. It gives a basis for believing that love is real and genuin because we are created by a God whose very character is love. … Love is not an illution created by the genes to promote our evolitionary survival, but an aspect of human nature that reflects the fundamental fabric of ultimate reality. Moreover, by submitting to God’s plan of salvation and becoming His children, we have the astonishing possibility of participating in that eternal love».

Det store skillet mellom islam og kristentro

Først litt om Arminius

På slutten av 1500-tallet drev de politiske forholdene i Skottland, England og Frankrike calvinistene til å vurdere sitt forhold til myndighetene. I Holland ble Calvinismen statsreligion og fokus ble stilt å predestinasjonslæren.

Sentrum for debatten kom i stor grad til å dreie seg om presten Jakob Arminius som kunne fortelle at noen av hans sognebarn kom til ham og fortalte at de riktig nok forsøkte å slutte å synde, men at de nå gikk ut fra at de ikke var predestinerte til å gjøre det! Arminius konkluderte da med at læren legger bånd på alle gode forsøk på å gode gjerninger og fratar barna behovet for inderlig bønn og dessuten stryker ut all frykt og beven som vi er befalt for å kunne arbeide på vår egen frelse. Den frie vilje er ikke bare skadet, men bøyd og forvrengt, ja, buret inne, ødelagt og mistet. Vi kan derfor ikke oppnå noe uten nåden, sa Arminius, men når Gud skjenker oss nåden, så er det alltid opp til den menneskelige vilje den nåden som nå engang blir gitt. Han tenkte som så at Gud jo vet alle ting, også hvem som vil ta imot så vel som den som takker nei. Slik sett er både fordømmelsen og frelsen predestinert, men Arminius benektet det som Calvin hadde bekreftet: At Gud forutbestemmer både hvem som vil ta imot nåden og hvem som vil avvise den. (Oversatt fra A History of Christian Theology av William C. Placer s 226).

Forteller denne historien noe om forskjellen mellom hvordan synden oppfattes i islam og i kristendommen?

Den forteller kanskje i hvert fall noe om hvordan i hvert fall noen mennesker begynner å tenke om Gud og seg selv og sin stilling her i verden i vanskelige tider og tider hvor mange liv står på spill og hvor det kreves mye mot og store kraftanstrengelser for å bevare og utvikle det man har trygt og kjært, og hvor samfunnsverdier, styreform og selve verdenssynet, menneskesynet, virkelighetsoppfatningen og verdisynet står på spill og trues, ja, selve identiteten, både den enkeltes og kollektivet. Da håper – eller vet – man at man er utvalgt av Gud og at skjebnen allerede er avgjort på forhånd. Dette kan ofte føre til hovmod, intoleranse og nedlatenhet overfor annerledestenkende med andre verdier og andre konstitusjoner, selvsagt, og man kan derfor lett tenke at Arminius tanker slo an i tidsbildet, som et naturlig korrektiv til den puritanske ånden som rådet i calvinistenes rekker og selve grunnen i dag til at protestanter flest de facto er arminianere i dag, enten de vet det eller ikke. Arminius kunne trekke på klare bibeltekster for sitt syn, og dem er det mange av, som forutsetter menneskets vilje som en kraft som kan samarbeide med Gud og gi mennesket inntrykk av å være en sentral aktør i selve den menneskelige tragedie, et kosmisk stykke hvor Gud er mer eller mindre aktiv på scenen og bak kulissene, alt etter som.

I islam ser vi en nesten ubøyelig tendens mot predeterminisme. Kan dette gjenspeile det som her ovenfor er sagt om at mennesket i krisetider og situasjoner hvor selve eksistensen står på spill og hvor det foregår en stadig maktkamp og hvor utfallet er usikkert?

For min del synes svaret opplagt og det er bekreftende. I kristendommens tekster finner vi et gjennomgående større spenningsforhold mellom den frie og den bundne vilje enn i de islamske tekstene.  Bibelen appellerer mer til enkeltmenneskets følelse av å være aktør- både i sin egen frelse og i sin egen skjebne -  snarere enn robot - , enn det Koranen forespeiler. Et kristentmenneske vil derfor ha større oppfordring til individuelle tilnærmingsmåter her i livet, både psykologisk, antropologisk, sosiologisk, teologisk, juridisk, praktisk og politisk – og til å forhold til sin egen frelse - enn en Allah-troende, og dette kan i siste instans til og med være avgjørende for utfallet av en eventuell større global krig mellom den islamske og den tidligere kristnede verden.

Det er som sosiologien Gary Thomas skriver: I det postrevolusjonære USA kunne en calvinistisk prest en søndag gjerne stå på prekestolen og fortelle forsamlingen hvor moralsk forkrøplede den enkelte var og hvor slavebundet de var av syndeforderv og at de av seg selv ikke var i stand til å velge seg til frelse, og at Gud hadde utvalgt noen av dem og forstøtt andre, og at det ikke var noe som helst de selv kunne gjøre med dette. Problemet var, sier Thomas, at forsamlingens erfaring sto i strid med prestens budskap. De var ikke lenger født inn i et statisk samfunn hvor ingen hadde noe valg med hensyn til deres sosiale status … De befant seg i stedet som aktive deltakere i et mobilt samfunn som de var med på å skape med sine egne, frie valg. (Nancy Pearcy: Total Truth s 285).

Et slikt scenario ville vært utenkelig i en moske. En imam i sin preken ville ikke ha noe fundament i de muslimske skrifter for å hevde noe lignende som denne calvinske presten eller forkynneren. Han ville ikke kunne henvise til noen arvesynd og mennesket var totalfordervet i sin natur allerede fra fødselen. Riktig nok ville han kunne peke på at Allah velger hvem han vil og at det enkelte menneske er totalt prisgitt Allahs vilje – og kaprisiøsitet, vil vi si, - men han ville alltids kunne appellere til de rutiner, forskrifter og forordninger gitt av Allah som en sikker frelsesvei. Islam premierer gjerninger, selv om frelsen aldri kan være viss.  I kristendommen tilbys den som er gitt tro derimot objektive verktøy eller frelsesmidler – gjennom sakramentene eller den av Gud gitte nåde  -  og i stedet for å stole på at selve rutinen utført av den enkelte vil lede an til Paradis en gang i fremtiden, så vil man i kristentroen kunne stole på en teknikk tilgjengeliggjort av Gud selv. I og med utførelsen av «teknikken» vil frelsen eller syndfriheten og rettferdiggjørelsen inntreffe med hundre prosents sikkerhet, for Guds vilje og utrustning må alltid skje og ingen kan hindre den.

Og i og med det spenningsforhold det legges opp til implisitt i den kristne frelseslære, vil den kristne i hvert fall midlertid, så lenge nådevirkningene virker, kunne føle seg utvalgt av Gud, dette i motsetning til innen islam hvor dette å følge rutinene og ritualene ikke kan oppfattes dithen at de gir frelse eller nåde på flekken og umiddelbart, slik frelsen i kristentroen skjenkes i og med sakramentet, i et ærlig troende menneskes hjerte, et menneske som vet at Gud ikke tåler synden. Den evige frelse lar vente på seg i islam, mens det i kristenheten ligger implisitt at frelsen inntreffer umiddelbart i og med tro gitt av nåde, en nåde som for calvinister er uimotståelig, umistelig og bare gitt enkelte utvalgte som da vil vite seg frelst og for alltid utvalgt av Gud, men likevel ikke slik at disse utvalgte da samtidig kan vite noe om hvem de andre er enn den troende selv som endegyldig har mottatt en slik predeterminert frelse. Denne skjebne legges totalt i Guds hender og viten.

Bildet bør imidlertid nyanseres en tanke: Heller ikke i katolisismen legges hovedvekten på selve frelsen som en slags garanti den troende kan forlite seg på- eller skilte med -  i dette livet. Denne oppfatning går parallelt med at mennesket anses ikke å ha mistet gudsbildet i seg totalt og fullstendig etter Fallet og at det følgelig er i stand til å samarbeide med Gud på sin frelse. Dette i skarp kontrast til i calvinismen, hvor dette samarbeidet anses for umulig, fordi Gud ikke kan samarbeide med synden, og dette på tross av at mange calvinister ikke har noe problem med å tro at Gud også kan stå bak det onde, ja, og til og med bak synd, slik at Gud ikke bare tillater, men på en måte forordner synd.

Den katolske frelsesvei kan derfor minne om den muslimske, hvor heller ikke frelsen kan anses for «sikret» i dette livet. I karismatisk protestantiske eller reformerte trosretninger kan frelsen inntreffe i og med visse erfaringer, som f eks i åndsdåpen, ofte ledsaget av tungetale. Her blir Guds nådemidler – Guds egne befalte verktøy – regnet for sekundære eller rent symbolske, og dåpen og nadverden/nattveren eller communionen, som er den katolske betegnelsen, gir ingen frelse i seg selv, men tjener dog likevel til å minne om Guds allmakt, frelsesplan og Guds eget (evige) offer (en gang for alle). I disse miljøene går man ut fra som en selvfølge at mennesket med full rettsvirkning kan arbeide på sin egen frelse og at man kan være fullt frelsesviss. I dette ligner man mer den katolske lære enn den augustinske, lutherske og calvinistiske, selv om lutheranerne tar frelsesverktøyene – eller nådemidlene - for pålydende. Dåpen og nadverden eller nattverden - gir virkelig den nåde de lover, ut fra Kristi egne befalinger, slik de blir tolket.

Hovedinntrykket man sitter igjen med, torde være at mens Allah i islam fremfor alt påbyr sine troende å gjøre noe, og holde seg til regler, så tilbyr Gud de troende å få gjort noe konkret i, med og for  dem, i og med remedier og noe tinglig (midlene) de kan holde seg til og som de kan holde mot Gud selv,-  radikalt sett Kristi eget frelsesverk på korset. Hans eget legeme og Hans eget blod. Dette er som blasfemi å regne i islam og en tro som fortjener evig pine i det allahianske helvete. Gud tilbyr ikke bare en frelses- teknikk, men også en frelsesteknologi, kan man si, i reduksjonistisk terminologi og forstand.  Her bidrar også administreringen av verktøyene til å oppnå målet, en administrering som ikke utføres av den troende selv, men av Gud, gjennom stedfortredere og i og med befalingene. Også dette er en hedensk og foraktelig tanke sett fra islamsk side, hvor den enkelte må stå til ansvar ansikt til ansikt med Allah og hvor den troende selv i daglige bønner, jihad mm selv må håpe på å kunne frembringe det resultat han på en vag måte kan ha en viss visshet om.

Et perspektiv og et spørsmål som ligger utenfor mitt anliggende med denne lille avhandling, kan det likevel være på sin lass å antyde her: Hvorfor tok den kristne verden inn over seg den moderne vitenskap så til de grader bedre enn hva den islamske verden gjorde? Som det vil fremgå av avhandlingen for øvrig, kan det ha sammenheng med den grunnleggende filosofi islam valgte som forklaringsmodell, nemlig occasjonalisme, som utviklet seg innen islam og fikk råde grunnen for så mye reaksjonær og lite vitenskapsvennlige holdninger og praksis.

Ruthven og Huff har sine egne og interessante bidrag å komme med her, som det vil fremgå andre steder. For min egen del ser jeg en sammenheng mellom det jeg har beskrevet som tekniske frelsesverktøy og utviklingen av teknologi, mekanikk og vitenskap. Etter min mening ga syndefallet mennesket en grunnleggende eksistensiell utrygghet og en iboende angst med hensyn til fremtiden og behovet for og ønsket om et evig, godt og lykkelig liv. I kristendommen ble disse behovene i stor grad forsikret og sikret utløsning eller tilfredsstillelse gjennom tekniske eller sakramentale virkemidler. Det er min påstand at da den religiøse troen innen kristenheten begynte å avta og den rent materielle virkelighetsforståelse nærmest ble enerådende, måtte den gamle troen på det overjordiske erstattes av en annen tro, med andre og enda sikrere verktøy, på det timelige og materielle.  Selve forutsetningen for avviklingen av kristendommen lå derfor innebygd i kristendommen selv helt fra begynnelsen av. Vi fikk i Vesten se og oppleve en utvikling fra troens teknikk – eller mekanikk – til vitenskapens teknikk og mekanikk.

Man kan spørre: Ligger selve forutsetningen for avviklingen av islam i islam selv? Jeg vil svare: På mange måter: Ja. Man kan forestille seg at den moderne – eller postmoderne - verdensanskuelse vil overvinne islam og bringe alle muslimer inn i den moderne, materialistiske tid. Men har islam i seg selv innebygde, guddommelig gitte verktøy og virkemidler, sin egen religiøse teknologi og teknikk, til å frembringe dette av seg selv?

Jeg tror ikke det. Samtidig som det er mye vanskeligere for en muslim å kvitte seg med sine allahianske forordninger- som kan utvikle seg til svært slette vaner som virkelig er vonde å vende, for ikke å si umulige å forandre seg til «det bedre» på på -  enn det er og var for kristne å kvitte seg med sine, (som jo tross alt selvsagt ikke var å anse som en teknikk uten trosaspekt i seg selv, som kunne frembringe nåden og dermed tvinge Gud til å agere slik man selv ville).

Og dessuten: For mens islams primære målsetting er og var å underlegge seg denne verden, som et anliggende på samme nivå som dette å forsøke nå Paradis for den enkelte, så var også den kristnes endestasjon himmelen, eller gudsriket, selv om det var lov og en plikt å forsvare seg, endatil med hellige kriger i form av korstog, slik vi så i Middelalderen, hvor en pave kunne si at «Deo es volt», Gud vil det. Kristendommen innbød mao primært til en passiv måte å forholde seg til verdens blodigheter på, for å si det sånn. Det ligger en inderlighet av pasifisme under alt i den kristne tro. Men samtidig forutsettes det jo at å forsvare seg, - til og med med voldelige midler – er fullt legitimt.  

I en verden fylt til randen av overtro, både for kristne og muslimer, er det kanskje sikrest for den enkelte å holde seg til en tro på et verdslig verdensherredømme, og på verden som et Paradis i seg selv, enn på et åndelig herredømme i en himmel som det bare er de færreste gitt å tro på i dag. Den sikreste tro i islam er da en tro på å skape det muslimske Paradis på jord og hvor da sharia er enerådende, så å si i himmelsk utgave.

For den kristne ligger håpet til syvende og sist i et utenomverdslig Paradis, (som - for så vidt kan tenkes å befinne seg på jorden, i form av et eller annet slags «gudsrike», men da på en helt av Gud – og ikke mennesker nyskapt jord).

Islam er grunnlagt på rutiner, ikke på teknikker «besørge» av Gud, dvs sakramenter innstiftet av Allah, synlige ting og – utenfra sett: håndterlige mekanismer - som avspeiler en usynlig, åndelig virkelighet.  Rutiner i seg selv skaper imildertid ikke noe nytt, men forsterker vaner og vanetenkning og kan gi en trygghetsfølelse og avspenning, - en falsk og uenkte tilstand - som ikke finnes i det kristne trossystemet i sin helhet. Samtidig er skaperverket til enhver tid avhengig av Allah’s enerådende og monolittisk ivoende vilje, i islam, i motsetning til i kristendommen, hvor skaperverket står fast og ikke bare styres etter evige lover og prispper, men tvert imot grunner seg på Guds kontraktsforpliktelse overfor skaperverket og dermed også overfor mennesket som skapning.

I islam kan ikke Allah betegnes som kjærlighet i hele sin karakter, eller som Kjærlighet sett og oppfattet, ja, tilbedt til - som en Person, enn si da til «overmål» en treenig Person. Dette sikrer den kristentroende en følelse av personlig trygghet, bygget på tillit, i og med oppfyllelse av rutinene og ritualene som alle inngår i en personlig relasjon til Gud. I kristentroen må den troende forholde seg til en Person, og derfor ikke til noe fastlagt eller rigid mønster, til det som kan oppfattes som tekniske eller mekanistiske og dertil uforanderlige normer og regler, men til en Person som aktivt følger mennesket og den troende gjennom livet og som er med det inn i alle nye og utfordrende situasjoner overalt og til enhver tid, natt som dag, i søvne eller våken tilstand. Dette kan gi den kristne en fleksibilitet med hensyn til å løse forvaltningsoppdraget som Gud har pålagt mennesket, både i islam og kristendommen, som islam nok kan misunne den kristne.

-

Grunnleggende mytologiske – og etter min mening derfor hyperviktige - forskjeller som kan avgjøre tankens og metafysikkens død eller ikke, (tro det den som vil):

•             The God of the Bible breathes into the man "the breath of life". Allah creates Adam by saying "Be" but in hadith it is stated that God creates Adam and then breathes the spirit into him.

•             In the Bible, God tells the man to name the animals (Genesis 2:19). In the Qur'an, Allah teaches Adam the names "of all things" and Adam repeats them (Ta-ha|20.120). But in the shia belief, Allah teaches Adam the name of the Twelve Imams.

•             In the Bible, the woman is created from the man. In the Qur'an, although Eve is not mentioned by name (although Islamic tradition gives her the name Hawwaa), it is only said that the woman was made "of like nature".

•             In the Bible the forbidden tree is the Tree of the Knowledge of Good and Evil (Gen. 2:9). In the Qur'an the forbidden tree is just a tree. (Ta-ha|20.120)

•             In the Qur'an, the tempter is Satan Iblis (Al-Baqara|2.34). The tempter is a serpent in the Bible (Genesis 3:1-4) whom Christians identify as Satan (Revelation 12:9, 20:2) but some Jews do not.

•             In the Qur'an, Allah tells the angels to prostrate before Adam (as a sign of respect), but Satan refuses (Al-Araf|7.10); in the Bible, God creates man in His own image (Genesis 1:27)

http://en.wikipedia.org/wiki/Biblical_narratives_and_the_Qur'an

Et viktig perspektiv i dagens diskurs om hvordan vi skal oppfatte islam, for det finnes dem som hårdnakket benekter muligheten for at islam har noen essens, (bl a førsteamanuensis Lars Gule):

Selve essensen i jødenes relasjon til Gud er det etiske aspektet, til og med ritualbudene gjennomsyres av dette. Sann toleranse kan aldri baseres på moralsk relativisme, men forutsetter alltid det godes objektive eksistens. Dette viser seg bl a i at de hebraiske profetene aldri gjorde forskjell på folk, de kritiserte både prester og konger. De kritiserte dem for personlig umoral, avgudsdyrkelse, undertrykkende og inkonsistente lover, arroganse og likegyldighet overfor de fattige, barnløse og enker. De hadde ingen øvrighetsperson i funksjon av å være både prest og konge på samme tid. Dette kan være utgangspunktet for et samfunn som vil være tolerant, for et tolerant samfunn forutsetter at det gis rom for selvkritikk. Det tolerante samfunn er aldri moralsk nøytralt og det er her dets adelsmerke ligger, dets stabilitet og forutsetning for å overleve. Selvsagt ligger det i dette et potensiale for at samfunnet skal bli fullstendig intolerant, det gjelder alle samfunn, men faren for en slik utvikling ble holdt i sjakk av det profetiske embete, omtrent på samme måte som maktfordelingsprinsippet i morderne demokratier sikrer at statsmakten holdes i sjakk ved indre selvkontroll via den lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Et annet aspekt ved den hebraiske tenkemåte og deres forhold til Gud og utviklingen av toleransebegrepet er utviklingen av naturrettstenkningen eller forestilling om eksistensen av en objektiv, naturlig lov som premiss for naturrettstenkningen. Ifølge denne oppfatningen eksisterer det en naturlig lov som (riktig nok) ikke er nedskrevet, men som like vel kan erkjennes av mennesket og faktisk er skrevet inn i selve menneskenaturen og som da kommer til uttrykk gjennom menneskets samvittighet og disposisjon eller tilbøyelighet for øvrig. Den naturlige loven er ikke nedskrevet alene i form av De ti bud og de andre lovene, men samsvarer likevel med dem, og dette begrunnes bl a i den tro at Gud er en Gud som både åpenbarer seg og skaper mennesket i sitt eget bilde og til sin egen likhet, Gen 1. 27 og Rom 1. 20. Menneskenaturen ble altså skapt av Gud og dette viser seg i at det faktisk finnes universell enighet om dette, selv om det kan eksistere uenighet hva angår ikkevesentlige aspekter. Den moralske loven, som den naturlig loven også kalles, blir av Paulus tatt for gitt en gang for alle, han skriver da også at denne loven faktisk er skrevet på selve menneske- hjerte, Rom 2. 1. Uten et slikt utgangspunkt er det vanskelig å tenke seg hvordan toleransebegrepet kunne bli så grunnfestet som det nå en gang er i Vesten i dag.

Hos grekerne kommer forutsetningen om eksistensen av den moralske loven som forutsetning for toleranse svært tydelig til uttrykk i personen og filosofen Sokrates’ liv og gjerning. Han engasjerte mer eller mindre tilfeldige mennesker han møtte på torget i lengre dialoger eller diskusjoner som tok sikte på å avklare hva vi mener med begreper som lov, godhet, sannhet og f eks kjærlighet. Han synes å forutsette at mennesket kan vite noe om eksistensen av slik begreper og hva de måtte innebære for alle mennesker uavhengig av tid og sted.

Samtidig innebar den metode han brukte å stille spørsmål på, den ironiske tilnærmingen, at vi umulig kunne ha sikker kunnskap om disse tingene, en innstilling den danske filosofen Søren Kierkegaard på 1800-tallet betegnet som nihilistisk eller agnostisk. Det Sokrates forsøkte på var, ifølge Kierkegaard, å vise at det er nytteløst å finne frem til sikker, positiv kunnskap om virkeligheten i seg selv. Sokrates gjorde alt problematisk, mente han, og Sokrates selv sa jo at han ikke visste noe med sikkerhet annet enn nettopp dette, altså, at han ikke visste.

Var Sokrates holdning et uttrykk for sann toleranse? Mange universitetsprofessorer flere steder mener akkurat det og tanken er da at toleranse må bygges på skepsis og på den antakelse at ingen egentlig vet hva som er forskjellen mellom sant eller falsk, eller godt og ondt, vel, da må alle nødvendig vis være like tolerante overfor alle. En slik tolkning av Sokrates kan imidlertid ikke være sann, i hvert fall ikke fruktbar, den åpner for en skepsis som selv stiller seg åpen for en brutalisering som opphøyer subjektiviteten til sist å måtte dreie seg om hvem som har rett og galt, sant og riktig, gjennom rå maktbruk, det motsatte av sann toleranse, med andre ord. Det hjelper ingen at Sokratisk tolket et svar han fikk fra oraklet i Delfi om at han var den viseste mannen i verden. Han tolket det slik at hans visdom da besto i å innrømme at han ikke visste. Men det betyr neppe at han ingen kunnskap hadde, slik skeptikerne vil ha det til og slik de selv begrunner sitt syn på hva toleranse er eller ikke er og hva begrepet innebærer eller ikke innebærer.

At Sokrates «tilsto» at han egentlig ikke visste noe, innebar altså ikke konklusjonen på spørsmålet, om man altså i det hele tatt kan vite noe som helst, men en begynnelse eller et utgangspunkt for å kunne tilegne seg større klarhet og innsikt. Sokrates metode er ydmyk og utgangspunktet hans er ikke agnostisk. Viten om hva sannhet er blir en vedvarende vei, ikke en blindvei, men en prosess henimot noe, en slags forløsning til slutt, med andre ord, en slutt som kanskje ikke tar slutt, men som likevel henviser til en realitet hinsides i et annet rike. Slik sett kan var det hans dommere som var intolerante, ikke ham selv. Dommerne avsluttet dialogen, mens Sokrates heller valgte å ta sitt eget liv fremfor å bli tvunget til å avslutte den og dermed også for muligheten for å finne en ny plattform for mulige forhandlinger i lys av en større sannhet og noe mer permanent og tydelig. Sannhetssøken blir et mål i seg selv. Å avslutte den intelligente og sømmelige dialog blir identiske med å avslutte selve sannhetssøkingen, en prosess som jo forutsetter at sannheten – på en eller annen måte eller i en eller annen form – kan finnes eller nås frem til.

Etter Sokrates kom Aristoteles som fortsatte sannhetssøkingen og som ga et nytt bidrag for utviklingen av eller forståelsen av hva sann toleranse innebærer. Han måtte forholde seg et par teorier om livet, mennesket og eksistensen som fikk sitt klareste uttrykk i Parmenides og Heraklit.

Den førstnevnte hevdet at det finnes bare Én virkelighet eller Ett værende eller Ett eksisterende, om man vil: Selve eksistensen har ingen luker, selv om dens konstitusjon kan være «hullet». Et slikt syn kan minne om en total monisme hvor til og med atomet ikke har noen løsrevet eksistens, det inngår i helheten, noe skille mellom atomet og helheten er i prinsippet umulig. En stein blir i en slik kontekst ikke vesensforskjellig fra et menneske – a human being -  fordi de er eller har det samme værendet og fordi værendet utgjør vesenet som med nødvendighet binder dem sammen. Værendet er det primære fundamentet eller vesenet og dette fundamentet eller vesenet er det som ikke kan forandres, det forblir det samme i alle relasjoner, og livet og tingene kan ikke tenkes uten, i prinsipiell forstand. Menneskets natur eller vesen knyttes her til all-værendet, eksistensen som sådan er essensen.

En konsekvens av en slik verdensoppfatning kan være at det blir vanskelig å tenke seg at individet eller personen skulle ha noen forrang i moralske eller juridiske forhold fremfor helheten, eller si, f eks Staten, klanen, eller Kongen, for den saks skyld, hvis man ser Kongen som inkarnasjonen av hans folk.

På den motsatte side av Parmenides sto Heraklit som er kjent for uttrykket: Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Alt er i forandring, det finnes ingen felles natur som omfatter alt og alle.

Ingen illusjon kan overskride det statiske Ene.

Aristoteles så en delvis sannhet i begge disse tilnærmingene. Han så en kontinuerende enhet i eksistensen og tingene og samtidig en stadig forandring i samme. Men i dagliglivet synes det som om Heraklit her «mest rett». Det stemmer mest med erfaringen at tingene «særer» seg ut fra hverandre, men samtidig fortsetter eller fastholder tingene sin eksistens som seg selv om de forandrer seg under veis.

Aristoteles forsøkte altså å kombinere Parmenides og Heraklits oppfatninger av hva som utgjorde den prinsipielle essens i tingene ut fra et felles for alt og alle helehetsgrunnlag. Han skilte mellom tingens aktualitet og dens potensialitet, mellom hva en ting faktisk kan gjøre og hva en ting faktisk gjør. Ved å betrakte eller forholde hos dirkete til enkelttingene ser vi forskjell og forandring, men samtidig kan vi se en større aktualitet i dette at det er eksistensen i seg selv som utgjør vesenet som holder alt sammen og gjør forandring umulig, sett ut fra et høyere utsiktspunkt, om man vil. Men når Heraklit påstår at ingenting fortsetter i en ting, men at alt ved tingen forandres for hvert nanoøyeblikk, så å si, og for å si det mildt, så tar Aristoteles avstand. En diamant forblir en diamant fra det ene øyeblikket til det andre, diamantens vesen forandrer seg ikke. 

Dette får derfor Aristoteles til å påstå at det finnes en felles essens for alle mennesker som mennesker og det er denne essensen som gjør oss til mennesker, til forskjell fra andre ting.

Dessuten: Det kommer ikke an på den grad menneskets potensiale blir realisert eller virkeliggjort, mennesket er i kontinuerlig «fastlagt» værende samtidig som det forandres eller forandrer seg. Slik sett blir det lettere å forså grunnlaget for påstanden om det finnes noe som virkelig er menneskets universelle natur. Vi er mennesker i kraft av vår essens eller vårt vesen som menneske. Dette gjør det så mulig å tenke seg at det finnes noe uforanderlig som overskrider tid og sted og som skjærer gjennom som et udelt transkulturelt og transhistorisk objektivt eller absolutt prinsipp. Dette danner så grunnlaget for det vi kaller toleranse, dette at det fins en moral og et gode som er universelle og overskrider det partikulære. Mennesket kan derfor avfatte eller vedta lover som gjelder for alle mennesker sett i lys av og grunnet på den oppfatning at alle mennesket har del i en identisk, felles natur eller essens. Det fins med andre ord en naturlig lov. Den er ikke nedskrevet i bokstavelig forstand, men eksisterer og virker forutsetningsvis som en lov som eksisterer som en realitet i ethvert rasjonelt vesen, dvs i ethvert menneske ved sine fulle fem og denne loven fungerer da som en rettesnor eller kanskje et innebygd kompass for hvordan mennesket kan få et godt liv.

Etterskrift til denne posteringen:

Hvis noen skulle tro at synden er et tilbakelagt fenomen i den morderne verden, - en verden som har forklaringer og bortforklaringer for alt, og som mener seg å vite at synd er en konstruksjon vi helst bør kvitte oss med jo før jo heller -  så man han tro om igjen. At synden er i full vigør og kanskje mer virksom enn noensinne i menneskehetens historie, viser nettopp samtidshistorien, slik vi ser den utfolde seg i all sin gru gjennom det globale media, fra øst til vest, fra nord til syd. Når et bittelite blaff eller et skånsomt pust av en synd begås på en strand på Formosas kyst, ender den opp, etter å ha passert ørkener, hav og tinder, som et uhyre og en virvelstorm et annet sted på kloden, i dagens klima, og da fortrinnsvis fokusert på Midtøsten, hvor synden nå manifisterer sin grusomhet på en måte verden aldri har sett og erfart tidligere, fordi den nå utbres med våpen som tidligere ikke engang var påtenkte. Synden utbres nå med tanks, droner og eksplosiver på en måte og med en intensivitet og over en skala som for lengst har tatt puffen av pedagogikken og journalistikken og overgått. Vi tror rett og slett ikke at grusomhetene som finner sted kan ramme oss selv eller nå våre kyster, enn si våde fjell, fjorder, skoger og vidder.

Det som for mange virker særlig rart og absurd, og skremmende uformulert, er at synden faktisk ikke er nedkjempet og tilintetgjort, slik vestlige mennesker er opplært til å tenke at den burde være, siden Opplysningstiden og siden humanismen uten Gud har forsøkt å berolige oss med.

Men det som kanskje for mange er enda mer irrasjonelt, underlig og «kvalmt» er at Gud i dag av kanskje flere mennesker enn noensinne over hele kloden regner med en Gud som betraktes som en virksom kraft eller som et forsyn hva angår utviklingen fremover for vår klodes velbefinnendes skyld. 

Mennesker flest ser ut til å ønske og ville ha en beskyttende hånd over seg, et kosmos som tross alt ikke har til hensikt å tilintetgjøre jorden og menneskene, men som tvert imot trår til med kreativ beskyttelse der det trengs som mest. Vi håper at menneskeheten unnslipper Armageddon, den store tragedien, den siste apokalypse og undergang og derfor tror vi så godt om menneskets vesen som vi kan makte, uten å gi opp håpet, som synes å stige omvendt proporsjonalt med en manglende evne til å gjøre noe med alt det ubehagelige som nå siger inn over oss og som kommer til å avgjøre vår kosmiske telos – om en slik fins - en gang for alle.

Det står nå to svære ideologiske eller metafysiske eller åndelige hærer eller store armeer oppmarsjert overfor hverandre – og som faktisk ligger i krig mot hverandre - og hvor man i den ene leiren ikke regner med og vil ha noe med synden eller noen synd i det hele tatt å gjøre og i den andre leiren de som sette synden i fokus og bruker den for alt det den er verdt i kampen for å nedkjempe alle motstandere, både interne og eksterne fiender.

Den ene hæren ser jeg som den muslimske verden og i denne verden synes hensynet til synden å være viktigere enn hensynet til klodens fortsatte eksistens og hvor faktisk Koranen da verdsettes høyere enn Kloden og følgelig vil da forsvaret av Koranen - med alle midler og metoder - få prioritet over dette å forsvare Klima.

Vi har over forsøkt å beskrive forskjellene og likhetene mellom synden og syndene i islam og i kristentroen og vi har vist at det eksiterer en uoverstigelig kløft mellom synds-synene i de to leirene, en kløft som fort kan vise seg å bli skjebnesvanger for begge leiere og dermed oss alle, helt ned på individplan, familie- og skoleplan, på universiteter og i fagforeninger og bankvesen etc, etc.

I det store perspektivet vil vi si at det viktigste hinder for at menneskeheten skal kunne samarbeide med sikte på å redde kloden ligger i den store forskjellen de to leirene har på hva synd er og hva synd innebærer. Det dreier seg til syvende og sist om frelse fra synden og syndene, for uten visshet om frelse, har mennesket – både kollektivt og individuelt - ingen radikal eksistensiell oppfordring til å forberede seg og forbedre seg henimot et mindre hovmodig forhold til de gedigne og alt omseggripende problemene vi står overfor, både lokalt og globalt.

Vårt forhold til synden vil bli avgjørende i menneskehetens kamp for å overleve på lengre sikt og uten noe avklart forhold til relasjonen mellom synd og frelse, vil mennesket miste sin verdighet og sin rasjonelle begrunnelse for egen overlevelse.  Menneskets syn på synd vil avgjøre hvordan vi verdsetter hverandre og hvilket menneskerd vi skal ha - hva vi er i stand til av forsøk på forsoning eller forbrødring – eller det motsatte - mellom de stridende parter, som begge står i en åndskamp de begge bare så altfor ofte ikke reflekterer over at de står, eller forstå de står i.

Spesielt i Vesten, i dag, blir syndens makt undervurdert, neglisjert og fordømt som irrelevant og ond i seg selv. Vesten forsøker å utrydde synden fordi de tror at verden vil bli bedre uten syndsbegreper og realiteten av synden og syndene. Vesten regner synden som selve problemet, ikke løsningen, på den måte at det bare er gjennom den personlige frigjøring fra synden at frelsen kan komme, enn si bli gitt oss, av ren nåde, som en ufortjent gave gitt uten forbehold og uten motkrav. 

Hvis synden ikke lenger finnes, finnes derfor heller ingen frelsesmulighet fra synden. Det fins da heller ingen mennesker som erkjenner at de er syndere, en innstilling som automatisk medfører den tanke at da kan heller ingen andre mennesker være det, og alt dette i håp om at det vil føre til stadig større toleranse og «snillheten» blant og mellom mennesker. Men det man glemmer er at synden og syndserkjennelse kanskje er menneskets adelsmerke over alle noble kriterier og at det med syndserkjennelse åpner seg en vei ikke bare mot større behovstilfredsstille eller velbehag, men også en vei mot den innsikt at mennesket uten synd er hovmodig av nødvendighet, i stedet for selvvalgt ydmyk, i en lyttende tro hvor selvbildet er mer i samsvar med livet og dets omskiftelig og utfordringer enn et liv uten en slik erkjennelse og en slik innsikt.

De aller færreste man kan komme i snakk med om temaer som berører synden i dag, forstår kort og godt ikke at uten den – originalsynden eller grunnsynden eller arvesynden – vil alle moralske og etiske standarder senkes nedover til stadig lavere høyder. Og med syndens avskaffelse, vil selvsagt alle lister legges stadig lavere, ikke høyere. Til slutt vil det om mulig ikke være noen flere lister å «hoppe» over, eller strekke seg etter å ville hoppe over. I et slikt scenariao blir det heller ingen kreativ spenning i livet, ingen standarder å erobre, intet nytt land å pløye. Det vil heller ikke være noen radikale eller eksistensielle og reelle paradokserr å forholde seg til, -  og kunne leve godt med, både matereilt og mentalt, slik mode mennesker lærer seg å leve med at alt ikke har noen «quick fix». Der alle går rundt og forventer at alt skal la seg løse med «quick fixer», fikser mennesket snart ikke å leve, uten at man «fixer» noen, gjerne stråmenn man konstruerer opp til virkelig fiender, som det i sin tur blir alt om å gjøre å hate, og å utrydde. Så, ja, vi har voldsomme tider forut.

Vesten er i dag som et voksent barn som fryder seg og hyler av begeistring over at synden er død og at alt er tillatt. Vestlige mennesker ser ikke det radikalt tragiske i dette, at all seriøsitet er forduftet som dugg for solen, at syndens død er identisk med selve livsalvorets død og at intet av det menneskelige og heller intet av mennesket implisitt da kan tas på fullt alvor, og hva da, hva skal vi med å forsøke å forstå hverandre, lytte til hverandre, ta hverandre på alvor og bare som en selvfølgelig plage, et hår i suppa som vi av hensyn til våre naboers moralske blikk ikke tør å ta livet av, når og hvor det skulle behage oss?

Det synes å være opplagt at der synden ikke fins – eller regnes med som en fordervende ontologisk realitet som truer forestillinger om det menneskelige og som er selve hindret for kvalitativt godt liv – der fines det heller intet egentlig håp, ingen egentlig realisme. Der fins bare midlertidig tilfredsstillelse, latter, maktkamp, ingen ro, ingen fred i sjelen, ingen frelsesvisshet.

På den annen side: Mens vesten ler av synden, tar den muslimske verden synden på alvor til de grader at den brukes i maktkampen med en seriøsitet og et alvor som i seg selv gjør syndsbekjempelse til en synd, men uten at de islamske lærde synes å være klar over dette, de hekter seg heller og «gladelig» opp i enkeltsynder og utøver en kasuistikk som vestens mennesker helt berettiget anser som både djevelsk og helt unødvendig, ja, kontraproduktiv, sett i Menneskeretts-perspektiv.

For å forsøke å illustrere hva jeg mener, og for at lesere skal få et lite innblikk, om enn ikke så mye større innsikt i hva som foregår og hvorfor det skjer, legger jeg ved denne artikkelen fra en utenlands avis for ikke så lenge siden, en artikkel som kan bidra til å forstå islam slik islam kan være, og innebære, uansett hva landets hjernevaskede og feige elite måtte mene, og uansett hva statsledere måtte si om at IS eller ISIS eller Daish ikke har ne med islam å gjøre. Ved å fokusere på hva som er synd, vil disse lederne kanskje se at islams synde-syn faktisk og empirisk virkelig har noe med islam som sådan, som essens, å gjøre:

Zawahiri’s companion in isolation is a Jordanian cleric named Abu Muhammad al Maqdisi, 55, who has a fair claim to being al-Qaeda’s intellectual architect and the most important jihadist unknown to the average American newspaper reader. On most matters of doctrine, Maqdisi and the Islamic State agree. Both are closely identified with the jihadist wing of a branch of Sunnism called Salafism, after the Arabic al salaf al salih, the “pious forefathers.” These forefathers are the Prophet himself and his earliest adherents, whom Salafis honor and emulate as the models for all behavior, including warfare, couture, family life, even dentistry.

Maqdisi taught Zarqawi, who went to war in Iraq with the older man’s advice in mind. In time, though, Zarqawi surpassed his mentor in fanaticism, and eventually earned his rebuke. At issue was Zarqawi’s penchant for bloody spectacle—and, as a matter of doctrine, his hatred of other Muslims, to the point of excommunicating and killing them. In Islam, the practice of takfir, or excommunication, is theologically perilous. “If a man says to his brother, ‘You are an infidel,’ ” the Prophet said, “then one of them is right.” If the accuser is wrong, he himself has committed apostasy by making a false accusation. The punishment for apostasy is death. And yet Zarqawi heedlessly expanded the range of behavior that could make Muslims infidels.

Maqdisi wrote to his former pupil that he needed to exercise caution and “not issue sweeping proclamations of takfir” or “proclaim people to be apostates because of their sins.” The distinction between apostate and sinner may appear subtle, but it is a key point of contention between al-Qaeda and the Islamic State.

Denying the holiness of the Koran or the prophecies of Muhammad is straightforward apostasy. But Zarqawi and the state he spawned take the position that many other acts can remove a Muslim from Islam. These include, in certain cases, selling alcohol or drugs, wearing Western clothes or shaving one’s beard, voting in an election—even for a Muslim candidate—and being lax about calling other people apostates. Being a Shiite, as most Iraqi Arabs are, meets the standard as well, because the Islamic State regards Shiism as innovation, and to innovate on the Koran is to deny its initial perfection. (The Islamic State claims that common Shiite practices, such as worship at the graves of imams and public self-flagellation, have no basis in the Koran or in the example of the Prophet.) That means roughly 200 million Shia are marked for death. So too are the heads of state of every Muslim country, who have elevated man-made law above Sharia by running for office or enforcing laws not made by God.

Following takfiri doctrine, the Islamic State is committed to purifying the world by killing vast numbers of people. The lack of objective reporting from its territory makes the true extent of the slaughter unknowable, but social-media posts from the region suggest that individual executions happen more or less continually, and mass executions every few weeks. Muslim “apostates” are the most common victims. Exempted from automatic execution, it appears, are Christians who do not resist their new government. Baghdadi permits them to live, as long as they pay a special tax, known as the jizya, and acknowledge their subjugation. The Koranic authority for this practice is not in dispute.

Many mainstream Muslim organizations have gone so far as to say the Islamic State is, in fact, un-Islamic. It is, of course, reassuring to know that the vast majority of Muslims have zero interest in replacing Hollywood movies with public executions as evening entertainment. But Muslims who call the Islamic State un-Islamic are typically, as the Princeton scholar Bernard Haykel, the leading expert on the group’s theology, told me, “embarrassed and politically correct, with a cotton-candy view of their own religion” that neglects “what their religion has historically and legally required.” Many denials of the Islamic State’s religious nature, he said, are rooted in an “interfaith-Christian-nonsense tradition.”

A study group of Islamic State scholars had convened, on government orders, to resolve this issue. If they are pagans, the article’s anonymous author wrote,

    Yazidi women and children [are to be] divided according to the Shariah amongst the fighters of the Islamic State who participated in the Sinjar operations [in northern Iraq] … Enslaving the families of the kuffar [infidels] and taking their women as concubines is a firmly established aspect of the Shariah that if one were to deny or mock, he would be denying or mocking the verses of the Koran and the narrations of the Prophet … and thereby apostatizing from Islam.

http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/03/what-isis-really-wants/384980/

Som et appendix legger jeg her inn en artikkel jeg fant på nettet for noen år siden, men som jeg ikke finner igjen der. Jeg kjenner ikke forfatterens navn, men tror det er Loraine Bottener, - (muligens jeg staver navnet feil). 

Fremstillingen preges tydelig av forfatterens kalvinistiske grunnsyn, men dette forhindrer ikke at det her finnes mye godt og betimelig lese- og lærestoff for noen og enhver. (Jeg behandler typiske lutherske tenkemåter i neste postering):

Men altså her: Et meget på alle måter elegant formet og svært belysende essay om forskjellene mellom islam og den kristne tro:

1. ELEMENTS WHICH THE TWO DOCTRINES HAVE IN COMMON

While Mohammedanism is a false religion and utterly destitute of power to save the soul from sin, there are certain elements of truth in the system, and we are under obligation to honor truth regardless of the source from which it comes. "The strength of Mohammedanism," says Froude, "was that it taught the omnipotence and omnipresence of one eternal Spirit, the Maker and Ruler of all things, by whose everlasting purpose all things were, and whose will all things must obey." 1 The striking similarity between the Biblical and the Koranic doctrines of Predestination has been noticed by many writers. Dr. Samuel M. Zwemer, who in a very real sense can be referred to as "the apostle to the Mohammedan world," calls attention to the strange parallel between the Reformation in Europe under Calvin and that in Arabia under Mohammed. Says he: "Islam is indeed in many respects the Calvinism of the Orient. It, too, was a call to acknowledge the sovereignty of God's will. 'There is no god but God.' It, too, saw in nature and sought in revelation the majesty of God's presence and power, and manifestations of His glory, transcendent and omnipotent. 'God,' says Mohammed, 'there is no god but He, the living, the self-subsistent, slumber seizeth Him not, nor sleep — His throne embraceth the heavens and the earth and none can intercede with Him save by His permission. He alone is exalted and great' . . . . It is this vital theistic principle that explains the victory of Islam over the weak divided and idolatrous Christendom of the Orient in the sixth century . . . . The Message of Mohammed, when he first unfurled the green banner, 'There is no god but God; God is king, and you must and shall obey His will,' was one of the simplest accounts ever offered of the nature of God and His relation to man . . . . This was Islam, as it was offered at the sword's point to people who had lost the power of understanding any other argument."2

In addition to the Koran there are a number of orthodox traditions which claim to give Mohammed's teachings on the subject. Some of these tell in almost identical language how before the person is born an angel descends and writes his destiny. It is said that the angel inquires, "O my Lord, miserable or blessed? whereupon one or the other is written down; and: O my Lord, a male or a female? whereupon one or the other is written down. He also writes down the moral conduct of the new being, its career, its term of life, and its allotment of good. Then (it is said to him): Roll up the leaves, for no addition shall be made thereto, nor anything taken therefrom." In another tradition we read of a messenger of God speaking thus: "There is no one of you — there is no soul born whose place, whether Paradise or Hell, has not been predetermined by God, and which has not been registered beforehand as either miserable or blessed." 3

But while the Koran and the traditions teach a strict foreordination of moral conduct and future destiny, they also present a doctrine of human freedom which makes it necessary for us to qualify the sharper assertions of divine Predestination in harmony with it. And here, too, as in the Scriptures, no attempt is made to explain how the apparently opposite truths of Divine sovereignty and human freedom are to be reconciled.

2. MOHAMMEDAN TENDENCY TOWARD FATALISM

As a matter of fact, however, Mohammedanism places such an emphasis on God as the sole cause of all events that second causes are practically excluded. The idea that man is in any way the cause of his own acts has nearly ceased to exist, and Fatalism, the normal belief of the Arabs in their state of semi-civilization before Mohammed, is the controlling force in the speculations and practices of the Moslem world. "According to these traditions," says Dr. Zwemer, "and the interpretation of them for more than ten centuries in the life of Moslems, this kind of Predestination should be called Fatalism and nothing else. For Fatalism is the doctrine of an inevitable necessity and implies an omnipotent and arbitrary sovereign power." 4

Practically, Mohammedanism holds to a predestination of ends regardless of means. The contrast with the Christian system is seen in the following story. A ship crowded with Englishmen and Mohammedans was ploughing through the waves. Accidentally one of the passengers fell overboard. The Mohammedans looked after him with indifference, saying, "If it is written in the book of destiny that he shall be saved, he shall be saved without us; and if it is written that he shall perish, we can do nothing"; and with that they left him. But the Englishmen said, "Perhaps it is written that we should save him." They threw him a rope and he was saved.

3. CHRISTIAN DOCTRINE NOT DERIVED FROM MOHAMMEDANISM

But whatever may be said about the doctrine of Predestination, no reasonable person will charge that the Christian doctrine is borrowed from the Mohammedan. Augustine, who is admitted by Protestants and Catholics alike to have been the outstanding man in the Christian Church at his time, and whom Protestants rate as the greatest between Paul and Luther, had taught this doctrine with great conviction more than two centuries before Mohammedanism arose; and it was aggressively taught by Christ and the apostles at the beginning of the Christian era, to say nothing of the place which it occupied in the Old Testament.

A study of the history and teachings of Mohammedanism reveals that it is made up of three parts, one of which was borrowed from the Jews, another from the Christians, and the third from the heathen Arabs. Hence a part of the system is nothing more nor less than Christianity at second hand. But would any reasonable Christian give up certain articles of his creed only because Mohammed adopted them in his? What great gaps such conduct would make in our creed can be seen when we learn that Mohammed believed in only one true God, that he utterly abolished all idol worship, that he believed in angels, a general resurrection and judgment, a heaven and hell, that he allowed both the Old and New Testaments, and recognized both Moses and Christ as prophets of God. It is small wonder, then, that elements of the Christian doctrine of Predestination were incorporated into the Mohammedan system and united with the heathen doctrine of Fatalism.

Furthermore, an historical study of this subject shows us that the Mohammedans have had their sort of Arminians as truly as we, and that the questions of Predestination and Free Will have been agitated among the Mohammedan doctors with as much heat and vehemence as ever they were in Christendom. The Turks of the sect of Omar hold the doctrine of absolute Predestination, while the Persians of the sect of Ali deny Predestination and assert Free Will with as much fervor as any Arminian.

4. THE TWO DOCTRINES CONTRASTED

Although the terms used in describing the Reformed and the Mohammedan doctrines of Predestination have much similarity the results of their reasoning are as far apart as the East is from the West. In fact, the further investigation proceeds the more superficial does the resemblance become. Their greatest resemblance seems to be in the teachings of each that everything which occurs happens according to the will of God. Yet very different ideas are meant by the "will of God." Islam reduces God to a category of the will and makes Him a despot, an oriental despot, who stands at abysmal heights above humanity. He cares nothing for character, but only for submission. The only affair of men is to obey His decrees, so that, as Zanchius says, Predestination becomes "a sort of blind, rapid, overbearing impetus, which, right or wrong, with means or without, carries all things violently before it, with little or no attention to the peculiar and respective nature of second causes." And concerning human freedom Dr. Zwemer says that in the doctrine of Islam, "God's omnipotence is so absolute that it excludes all self-activity on the part of the creature . . . . Whatever freedom is permitted is only under the term Kasb; that is, the appropriation of an act as his own which, after all, he is compelled to execute as a part of God's will."

The Koran and orthodox traditions have practically nothing to say about the concepts of sin and moral responsibility, and the morality of the Mohammedan system is notoriously defective. In Islam it is difficult to avoid the conclusion that God is the author of sin. The origin of sin and its character are wholly different concepts in Islam and in Christianity.

In Islam there is no doctrine of the Fatherhood of God and no purpose of redemption to soften the doctrine of the decrees. God is represented as having arbitrarily created one group of people for paradise and another group for hell, and the events of every person's life are so ordered that little place is left for moral responsibility and guilt. They deny that there has been any election in Christ to grace and glory, and that Christ died a sacrificial death for his people. They have nothing to say about the efficacy of saving grace or about perseverance, and even in regard to the predestination of temporal events the ideas are often gross and confused. The attribute of love is absent from Allah. The ideas that God should love us or that we should love God are strange ideas to Islam, and the Koran hardly hints at this subject of which the Bible is so full.

In conclusion it may be said that the Arminian creed has little appeal for the Mohammedan. So far as mission work is concerned, the Calvinistic churches entered the world of Islam earlier and more vigorously than any other group of churches, and for more than one hundred years they and they alone have challenged Islam in the land of its birth. They have occupied the strategic centers and today are carrying on far the larger part of the mission work in the Moslem world. With God's sovereignty as basis, God's glory as goal, and God's will as motive, the Presbyterian and Reformed churches are peculiarly fitted to win Moslem hearts to the allegiance of Christ, and are facing, with bright hopes of success, that most difficult of all missionary tasks, the evangelization of the Moslem world.

Recently, a very important manuscript was discovered at the Monastery of Saint Catherine in Mount Sinai, Egypt. It contains a translation of the Book of Acts and the Epistles from Syriac into Arabic. It took place in 867 A.D. in Damascus, Syria. I have studied the Arabic text that was published by The Institute for Middle Eastern New Testament Studies, in Louvain, Belgium, in cooperation with The Bible Society in the Levant. I came to the conclusion that within two centuries after the conquest of the Middle East by the Arab-Islamic armies, at least a portion of the Bible was translated into Arabic. However, for all practical purposes, the Arabic Bible was not made available to the Arabic-speaking people until 1860! The same goes for the other major languages of Islam such as Urdu, Turkish, and Persian. In that sense, mission work among Muslims is of rather recent origin!

The best point to stress at the beginning of our approach to Muslims is exactly in the area where we have our greatest difference. And this is precisely the doctrine of man. Biblical anthropology is diametrically opposed to Islamic anthropology. According to Islam, man does not need a Savior, because man is simply a weak creature. What he needs is to know the will of Allah so that by doing it, he may please God. To put it in Christian terms, Muslims believe that the revelation of God’s will is adequate to save man. To them, man suffers from ignorance. It is not the righteousness of God that he needs, but simply to know the will of God. Through this enlightenment, man is enabled to fulfill all the requirements of the divine will. This is the major difference between Islam and Biblical Christianity.

In Islam man sins, but he is not sinful. He commits many sins and transgressions, but he is not sinful in the sense of having inherited a powerful inclination or propensity to sin. To the Muslim (as well as the Jew) man’s nature is inherently good. Man is basically decent. He simply misses the mark, because he does not know the will of Allah. Supply him with that knowledge, and he will be able to keep the Law and please his Creator!

Muslims have been immunized against the acceptance of the Biblical doctrine of salvation throughout a 1400-year religious culture that teaches the inherent goodness of man. It is not easy for them to acknowledge the wickedness or the sinfulness of man. Even though many examples from Islamic history point to the evil nature of man, they continue to deny the necessity for Divine redemption. Neither Muslims nor Jews are willing to accept the basic teaching of Biblical Christianity, that man is totally fallen. Every aspect of his personality has been polluted by sin: the mind, the will and the emotions. In Reformed theology this is called Total Depravity. And this is the burden of the second part of the first chapter of Romans.

This puzzling contradiction was dealt with in a book entitled Naqd Al-Fikr Ad-Dini (A Critique of Religious Thought) written by Dr. Sadeq Al-‘Adham, a Muslim Marxist, He wrote it while he was a professor at the American University of Beirut. He points out that this is the most unbelievable and contradictory story in the Qur’an. How could God ask an angel to worship man when, according to the other teachings of the sacred book of Islam, only God should be worshipped?

Idolatry, which is so abhorrent to Muslims, is not the result of man’s ignorance. It is the fruit of the fall of man. Sin, in the Biblical sense of the word, begets idolatry. This specific sin is, in the final analysis, the worship of self. Those idols that populated Mecca in the days of Muhammad were not simply there because of the whim of the tribal leaders of Quraish. They were there and they were worshipped as the concrete forms of men’s vain thoughts and imaginations. Putting it simply, Idolatry exists because of sin. Sin is a very serious and hideous thing!

Nowhere in the Qur’an do we find any reference to the importance of using the name of the Lord in the right way. As noted earlier, there is nothing comparable to the Ten Commandments in Islam. “You shalt not misuse the name of the LORD your God, for the LORD will not hold anyone guiltless who misuses his name.” Exodus 20:7. These words do not form part of the memory of a young man or young woman growing up in the Muslim world. When working or living among them, one notices the frequency of transgressions against this specific command of God. It seems as if the word Allah, among Muslims, has lost its holiness, as it is so frequently used in vain.

The best point to stress at the beginning of our approach to Muslims is exactly in the area where we have our greatest difference. And this is precisely the doctrine of man. Biblical anthropology is diametrically opposed to Islamic anthropology. According to Islam, man does not need a Savior, because man is simply a weak creature. What he needs is to know the will of Allah so that by doing it, he may please God. To put it in Christian terms, Muslims believe that the revelation of God’s will is adequate to save man. To them, man suffers from ignorance. It is not the righteousness of God that he needs, but simply to know the will of God. Through this enlightenment, man is enabled to fulfill all the requirements of the divine will. This is the major difference between Islam and Biblical Christianity.

In Islam man sins, but he is not sinful. He commits many sins and transgressions, but he is not sinful in the sense of having inherited a powerful inclination or propensity to sin. To the Muslim (as well as the Jew) man’s nature is inherently good. Man is basically decent. He simply misses the mark, because he does not know the will of Allah. Supply him with that knowledge, and he will be able to keep the Law and please his Creator!

Muslims have been immunized against the acceptance of the Biblical doctrine of salvation throughout a 1400-year religious culture that teaches the inherent goodness of man. It is not easy for them to acknowledge the wickedness or the sinfulness of man. Even though many examples from Islamic history point to the evil nature of man, they continue to deny the necessity for Divine redemption. Neither Muslims nor Jews are willing to accept the basic teaching of Biblical Christianity, that man is totally fallen. Every aspect of his personality has been polluted by sin: the mind, the will and the emotions. In Reformed theology this is called Total Depravity. And this is the burden of the second part of the first chapter of Romans.

The Christian View of Sin

If asked to define sin most Christians would immediately turn to the first three chapters of the Bible for it is there we find not only find the idea of sin but its essential nature and introduction into the world. The Bible is explicit in its claim that God created the world good: ‘God saw all that he had made, and it was very good’ (Gen.1:31). Included in that creation was humanity. Humanity was also created good: ‘So God created man in his own image, in the image of God he created him; male and female he created them’ (Gen. 1:27). Goodness here implies perfection.

Now humanity created in the image of God were placed into a garden called Eden. It is there that they began to relate to God and the world. Initially all was well and humanity was free to do whatever they wished. The only prohibition was that they not eat from the tree of the knowledge of good and evil, ‘For when you eat of it you will surely die’ (Gen.2:17). But humanity was tempted by Satan, failed the test and were expelled from the garden and God’s presence. Furthermore, they were forbidden to eat of the tree of life (Gen. 3:22).

The Christian view of sin is based on the initial status and fall of humanity as seen above. Sin is not something intended for humanity. We were created perfect and for relationship with God. Sin has distorted that relationship and has driven us from the presence of God because God is holy and cannot even look upon sin (Hab. 1:13). In fact the failure of Adam and Eve to obey God is at the heart of the biblical notion of sin as it has the idea of disobedience and falling short of a standard. Sin has also distorted human relationships (c.f. Gen. 3:7, 16) and our relationship with the world (Gen.3: 17b-19). In fact no part of life (or the world Rom. 8:21) has been left untouched by the effects of sin.

For the Christian the most serious aspect of the introduction of sin into the world is its spiritual effects. Without using such explicit language the biblical writers imply that humans are walking corpses.

The biblical view is that man is not well nor merely sick. Actually, he is already dead – so far as his relationship to God is concerned. He is dead through the trespasses and sins (Eph.2:1), as God warned he would be when God predicted the consequences of sin before the fall.

‘The wages of sin is death’, (Rom. 6:23), the Apostle Paul writes to the Romans but this is not just death in the body. Humanity has been denied eternal life (Gen. 3:23) both physically and spiritually and this because of the sin of Adam. ‘For as in Adam all die’ writes Paul to the Corinthians (1 Cor. 15:22). The ripples of the fall of our first parents has been felt (and will be felt) as long as humanity lives. Each and every one of us is born to die. We are inheritors of the sin and guilt of Adam and are born out of relationship with God the world and ourselves.

 Comparison and Contrast with Islamic View of Sin

Although Islam traverses similar ground to Christianity with regard to what is sinful (e.g. kabirah sins) it is distinguished from it with regard to the issue of sin itself. The Qu’ran records that after humanity was created Allah said to the angels, ‘Prostrate yourselves before Adam. They all prostrated themselves before Adam except Satan (Iblis)’. So Satan was cast out from Paradise and became the tempter of humanity. Allah told Adam and his wife to live in Paradise but not to eat the fruit of a certain tree. However, tempted by Satan they ate from the tree. This may all sound familiar to the Christian except after they were tempted they asked for forgiveness (which was granted). Then Adam (and his wife) were sent down to earth to be God’s khalifa (vice-regent) to instruct people and to be tested as to their faithfulness to God (sura 7:1-26).

Muslims do not believe (as Christians do) in the idea of original sin. Sin is not something that can be transmitted from generation to generation. In fact Muslims speak more of sins rather than sin. The events which took place in Paradise between humanity and Allah have no spiritual bearing on Muslims today. Human history did not begin with rebellion against God for Adam and his wife repented of their sin and were forgiven (sura 7:23). Therefore Muslims do not stand guilty before Allah because Adam sinned. The source of sin is Iblis not any sinful nature. Each person begins with original righteousness not original sin. ‘All people are born as true Muslims, innocent, pure, and free Qu’ran 30:30.’ Each Muslim is a new creation, a good creation, although not a perfect creation (as only Allah is perfect).

Whereas Christians speak of the fallenness of humanity Muslims believe one becomes fallen. One is not born a sinner but becomes a sinner through disobedience (yet this is not inevitable). The Bible speaks of an inevitability with regard to human sin whereas Muslims place greater emphasis on the person and their own freedom of choice as to whether they live in obedience or disobedience. (They become accountable before God at the age of twelve.) Thus sin is something alien to the Muslim and affects them through external influences only. Being God’s khalifa humanity has always retained an innate wisdom and knowledge of where life in all its fullness is to be found.

Finally although Christianity teaches the essence of sin to be disobedience and rebellion for Muslims the worst sin is shirk (equating anything with Allah – polytheism). Thus one could say that for Muslims the essence of sin is putting ones own will before that of Allah’s (therefore giving oneself equal status to Allah) which is also familiar to the biblical concept of sin. 

Christian View of Salvation

For Christians the presence of sin in the world is a problem. Furthermore, sin is that which will eventually cause the world to be punished by God (Gen. 9:6; Isa. 66:22-24; Rev. 20:11-15). So if humanity is divided from itself and God and is destined for punishment then surely a solution should be found? In the Old Testament it came through the sacrificial system instituted by the prophets of Israel. Underlying the sacrificial system was this: ‘Without the shedding of blood there is no forgiveness’ (Heb. 9:22). Blood was a symbol for cleansing. During the Exodus blood was used to distinguish the Israelites from the Egyptians (Ex. 12:7-23). It was also used in the covenants (Ex 24:5-8). When we come to the New Testament we find these Old Testament ideas were taken up by the writers and used to interpret the death of Jesus on the cross.

Christianity has formed an inextricable link between sacrifice, blood, Jesus, the cross and salvation. For Christians salvation is only possible because Jesus died on the cross. But his was no ordinary death. When Jesus died it was God who hung there paying the price for sin and thus forming an eternal link (covenant) with humanity. Human salvation has become possible because God has acted. As the Apostle Paul writes to the Romans: ‘You see at just the right time, when we were still powerless, Christ died for the ungodly… God demonstrates his own love for us in this: while we were still sinners, Christ died for us.’ (Rom. 5:6, 8). This underlies the biblical teaching that humanity is impotent to effect any change in their status before God.

How one is saved is a matter for debate in Christian circles and the Bible offers a number of possibilities. In the gospels Jesus seems to teach salvation because of ‘good works’ (Matt. 25:31-46) whereas the early church demanded a commitment in heart to Jesus (Acts 2:38) and later writers are still undecided (Rom. 4:1-25; James 2:14). The central requirement is a turning to Jesus as it is only through him that one can be saved (John 14:6; 1 Tim 2:5). Once saved the status of a ‘sinner’ is changed before God.

If we have been united with him like this in his death, we will certainly also be united with him in his resurrection. For we know that our old self was crucified with him so that the body of sin might be done away with, that we should no longer be slaves to sin – because anyone who has died has been freed from sin.’ (Rom. 6:5-7)

Christians believe that faith in Christ (and the receiving of the Holy Spirit) turns a person from death to life. Whereas from birth they were sinners (and dead) once ‘born again’ they have the ability to live in a way which pleases God and receive eternal life. Although they are not perfect they will become perfect in the next life (imparted righteousness). Furthermore, they are adopted as God’s children and are inheritors of riches in Christ (Rom. 8:17). In Christian salvation the contrast between before and after could not be greater. 

Comparison and Contrast with Islamic View of Salvation

Because Muslims do not believe in original sin as a consequence they do not believe one is born a non-Muslim. Thus in contrast to Christian dogma they do not believe one needs to be saved from death to life. However a Muslim can turn away from Allah and forget where their true home lies. In the Qu’ran the Arabic word najat (salvation) only occurs once. Muslims speak more of repentance (tawbah – returning to God). The Islamic law was given for this reason. In Christianity it is the law which condemns people (Rom. 7:7) but for Muslims it is the law which is the means for repentance. For Christians the key to salvation lies in Christ’s atoning work on the cross for the Muslim it is grounded in the compassion and mercy of Allah.

In Islam the idea of substitutionary atonement is not generally found. It is up to the individual to save oneself. Muslims place a lot of emphasis on living the correct life but this is not salvation by good works. It is more salvation because of good works. In other words, a Muslim is not saved because they follow the law but rather following the law is an expression of their commitment to Allah (their being saved). Thus the ‘Five Pillars of Islam’ are not requirements but tests for faith. The kalimah (‘There is no God but Allah and Mohammed is his prophet’) cannot be recited by a non-Muslim. Although Islam places great emphasis on submitting to the will of Allah it does so in a way similar to Christian dogma. Faith and good works go hand-in-hand.

However for all the similarities between Christians and Muslims there are contrasts. The most significant for our discussion here is that of the person and work of Christ. For Christians the teaching that Christ was God incarnate dying for the sins of the world is central to soteriology. For Muslims the incarnation is shirk and is to be rejected. For Christians the first step towards salvation cannot happen without the intervention of God (grace). For Muslims the first step cannot happen unless they decide to do something themselves and their conscience (which Christians believe also condemns Rom. 2:14-15) provides knowledge of sin and pitfalls to aid this (which could be seen as a ‘first step’ and act of grace by Allah). The Muslim theologian Al-Ash’ari speaks in a way which echos the Christian notion of grace and regeneration: ‘Man cannot create a thing; God is the only creator; nor does man’s power produce any effect on his actions at all. God creates in His creature power (qudrah) and choice (ikhtiyar) (compare with Titus 3:4-7).

In the end Muslims place greater emphasis on the visible signs of repentance than Christians do. Christians generally teach that it is the inner person which is more important that the outer. But it seems that both Muslims and Christians recognise the need for grace and avoid the idea that works alone save a person. The significant difference is where the power source lies for this to be effected. Is it with Allah and the law or is it with Christ and the cross?