«… hvis det i det hele tatt finnes en Gud, er det en selvfølge ar han skal være nådig og godta meg som jeg er», (sier mange av dagens mennesker i fullt alvor, min mrk). En dommens gud vil en ikke vite noe av. «Gud tilgir nok, det er jo jobben hans», sa Voltaire.
Den postmoderne filosofen Foucault, 1926-54, her, mente at det "å si til et menneske at noe er rett og noe er galt, er et overgrep og representerer en type hersketeknikk»
Ingen spør etter en nådig gud lenger … det morderne mennsket
tror at nåde er noe vi har krav på … vi krever Gud til regnskap når livet går
oss i mot … « (sitert etter prest i DELK, Jan Bygstad, Dagen, 27.08.14).
Filosofen Rene Descartes, 1596-1650, sa at: «Jeg tenker, derfor er jeg». Han gjorde det til en metode å tvile på alt, bortsett fra egen eksistens.
En annen fransk filosof, André Gide, 1869-1951, sa: Jeg føler, derfor er jeg til».
Albert Camus, 1913-1960, sa: «Jeg gjør opprør, derfor er jeg til».
Jean-Paul Sarte, 1905-1980, sa at mennesket var «délaissement»; det var overlatt til seg selv; til forskjell fra dyrene som ikke kan velge deres eget liv, må mennesket bære ansvaret for eget liv.
Aristoteles: Mennesket er et sosial vesen (dyr).
Protagoras: Mennesket er alle tings mål. (Han nevner så vidt jeg vet at dette innebærer at alle mennesker er alle mennesker middel … ).
I kristentroen holder vi oss til dette: Med hvilken autoritet
kan vi hevde at menneskets emosjoner, følelser, verdier og vurderinger - og emoveringer
- er selve målestokken for alt? En kristen må si at evangeliet om frelsen ikke
rent, purt og eviggyldig springer ut av mennesket, men kommer fra
Gud.
Aner jeg en løsning, en utvei, en sikker og objektiv virkelighet her?: Joda, jeg – for min del vet – at jeg svikter, hvilket innebærer at jeg faktisk har en standard, at jeg har idéer og en visjon, om at jeg empirisk eller erfaringsmessig og etisk rett og slett har et ansvar og at jeg er ansvarlig, om enn så lite langt det rekker, og at jeg på samme måte har en erkjennelse og en bekjennelse som forteller meg at det faktisk er mulig å bli tilgitt, idet jeg tror at jeg er eller kan bli «en ny skapning».
Dette kommer i hvert fall ikke fra meg selv, det må derfor
komme utenfra, eller ovenfra. Og det er bevise eller evidence nok for
meg, og burde være det for flere, som har kontakt med sine godeste og dypeste
emosjoner og de mentale sjikt og strukturer som man vet ikke er skadet, fordi
det får sin bekreftelse – tydelig bekreftelse - i så mye annet utenfor en selv.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/gud-eller-gelius-det-er-sprsmalet.html
Jeg må – derfor - spørre: Gide hadde nok følelser, men hvor kan hans emosjoner ha gjemt seg, hans dypere sjels åndsliv?
Var han så servilt emosjonelt korrekt overfor tidsånden at
han trodde han kunne overse dem? Eller torde han ikke komme inn på emosjoner
overhodet, slik mange moderne mennesker av i dag heller ikke kan, og ikke vil –
av en eller annen grunn? Se kommentar på de andre under.
Følelser er en funksjon av emosjonene, sett som et knippe i gjensidig bevegelse. Følelsene er emosjonenes eksistensiale og manifisterer deg eksistensielt i møte med exogene eller endogene situasjoner, tilstander eller utfordringer man opplever – refleksivt eller kognitivt - som noe man må eller bør forholder seg aktivt og intensjonalt til.
Følelsene er emosjonenes metanarrativ.
Hvorfor vektlegges så ikke emosjonene i dagens diskurs?
De får jo ikke engang det man før i tiden kalte en stemoderlig behandling eller
oppmerksomhet. Jo, kanskje fordi vi er «vant til» å tenke gresk» og ikke «semittisk»
eller hebraisk, for å svære mer presis. Vi sitter fast i «synet» som den
grunnleggende erkjennelseskategori. Det vi hører – ironisk nok, med dagnes overflom
av musikk og rytmer – kommer i siste rekke, bortsett fra hos de musikkavhengige.
Det pussige er at «synet» blokkerer for samvittigheten, men det i hebraisk ikke fins noe ord for «samvittighet» - like vel er det i relasjon til Gud at det er meningsfullt å snakke om sam-vit, dette å vite sammen med Gud hva som er rett og galt og hva som er synd eller lovbrudd mot disse kvalifikasjonene.
Apostelen Paulus snakket om menneskets samvittighet, han var selv jøde og vel skolert i Bibelen Lovbok. (Se om Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet: https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Og, ikke minst, og et must: https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
).
Følelsene er emosjonenes norma normata, emosjonene følelsenes norma normans. Og det er dette vi ikke får med oss i dag, at emosjonene burde være normerende norm, ikke avledet norm. Vi har gjort følelsene til normerende norm og emosjonen henvises til et liv i mørket – fordi vi er for feige til å se, erkjenne og bekjenne det.
Emosjonene er i utgangspunktet fleksible og innser at de lever i «organisme» med resten av fysikken dvs kroppen. De er alle følelser bevegelige – ikke fastlåste – fundament; de er vår bevegelig faste – eller fast bevegelige - konstitusjon som vi bære rundt i leirkar, som personer og mennesker. Mennesker uten dypere relasjon til sine bevegelig ubevegelige emosjoner, er i høyden individer (spesielt sett betraktende og analytisk utenfra).
På sett og vis danner emosjonenes konstitusjon et garn,
eller de er en sil, og hvis hullene blir for store, kan absolutt alt trenge seg
inn, eller ut, - det kommer alt an på. Og så kommer det an på hvem som setter
garnet, lager silen og drar i dem begge, alt etter som.
Emosjonene er en hjertesak, en sak for hjertet og hjertene,
en aktiv sak, en sak med agens ja, noe som kan ligne på en aktiv substans,
bestående av død materie, men som ikke er det, samtidig. Emosjonene er en gave
fra Gud, en nåde, et organ og en kraft vi skjenkes for gratis og hvor selve «hjernemassen»
og selve kraniet som verner om emosjonene, som til sammen utgjør er emosjonene
vugge, ikke egentlig har krav på noen guds nåde, akkurat som en stein ikke gis
noen nåde fra Gud, annet i den egenskapen det er å være stein.
De er som kulefangere og laserstråler … Emosjoner krever respekt, ærbødighet og varsom plei. De kan faktisk dø av «sult» og mangel på stimulans. De er som de babyene som blir kjælt litt med i nærkontakt; de vokser opp med færre problemer, mer varme og mindre kulde, senere i livet.
Den som er på vidvanke i forhold til sine emosjoner kan
aldri «stå stødig» eller bli «stående stødig». De som fortrenger dem, fortrenger
seg selv i den tro at han fremhever seg selv og gjør seg selv bedre eller «godere».
(Som en liten allah, altså).
Emosjoner trenger plei, ja, som alt annet vi har eller burde
ha kjært. I dag virker emosjoner kun som et bakteppe eller som et verktøy man
kan kle mer eller mindre umiddelbare akklamasjoner eller andre mer grundige og gjerne
veloverveide følelsesmessige stemninger og uttrykk med.
Vi går ut fra at alle går og bærer på de samme emosjonene, i
like stor mengde som i kvalitet – egentlig – som det heter - (hvis det da ikke
har gått skikkelig galt for noen her i livet). Vi tror at emosjonene er noe ubetinget
skjønt, sant og godt i alle mennesker. Vi tror at emosjoner er emosjoner
overalt, og at de er like overalt, universelt. Bare kulturelt betingede
forskjeller gjør emosjoner ulike, og da bare i formen, utenpå, altså – og så
skal vi jo forgude alle utrykk, helt i tråd med hva Foucault sa, som jeg nevnte
innledningsvis. Vi synes ikke å være tilstrekkelig klar over at emosjonene
transcenderer følelsene, i utgangpunktet, vi tror at det er omvendt, at bare vi
føler mer og «bedre» jo rikere vil våre emosjonelle liv bli. Poenget er at følelser
i bare liten grad former emosjonene. Og jo mer man føler, jo mer føler man forgjeves,
hvis man vil ha kontakt med de gode, sunne emosjonene man antar ligger der, og
som alltid har ligget der som et urokkelig fundament, gjerne langt inne i
hjertet og personligheten. Jo mer man føler, jo færre og mer bortgjemte og
innskrumpede blir de genuine emosjonene i den strukturelt bevegelige eller dynamiske
og ikke-statiske som ennå eksister, men som man glemmer å «vanne». Emosjoner
kan utsettes for dype traumer uten at det vises noen arr utenpå og får de ikke
den respekt de fortjener, og den varhet de trenger, og den «lytting» og forstand
de har krav på, ja, da kan fraværet av emosjonene begynne sitt eget liv og slå
tilbake som en – i det ytre sett usynlig - bumerang, med døden til følge.
Man kan krenke emosjoner, men det er mest krenkelser av følelser
det kommer an på i dag. Følelser kan være poseringer og råttent spill, man kan
tjene penger på å føle seg krenket og man kan få sin hevn, ved å spille – urettmessig,
til og med – på følelser og mange er de som har benyttet anledningen, på det
store emo-markedet, som jeg har nevnt i en annen postering. Rent juridisk er «krenkelser»
en nøtt, som mange forsvarsadvokater og mange i media tjener rått på, for å si
det mildt. Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html
Foucault, som jeg nevnte i innledningen, har gjort seg fremmed overfor seg selv og andre.
Se denne: https://www.document.no/2021/03/29/foucault-var-en-pedofil-voldtektsmann/
Første gang jeg så formuleringen som Bygstad siterer, tenkte jeg umiddelbart at denne personen må ha mye å skjule, mye å frykte, mye han vil påtvinge sitt publikum – for å få det til å bli «servilt betinget emosjonelt korrekte». Jeg fikk altså rett.
Også Camus gjør seg fremmed overfor seg selv og andre. Hvis man
her skal ta ham på ordet, i sitatet i innledningen. Camus så faktisk det
meningsfulle i det absurde, men han står etter min mening skyhøyt over de andre
siterte. Som forfatter, vet han å skille og skjelne mellom egen stemme,
forfatterens stemme og rollefigurenes stemmer, i diktverket. Han stå kanskje «utenpå»
sine emosjoner, men han har kontakten, slik jeg ser ham.
Jeg må her komme med et etter min mening relevant perspektiv,
både for det ovenstående og for resten av denne posteringen):
For å skaffe seg innsikt og erkjennelse, bør alle relevante «ting» settes og sees i sammenheng. Slik er det også med sammenhengen mellom følelse og emosjon; det krever et fokus utover og innover, faren er at man enten kan bli for ekstrovert eller for introvert, for oppslukt av verden eller for kvietistisk, sløv, likegyldig, men dette lar jeg ligge.
Emosjonene og deres konstitusjon kan ikke isoleres – når man skal studere dem eller forholde seg til dem, som om de var «ting» eller gjenstander med egen uavhengig eller selvstendig virkende «agens». En person er på sitt vis sine egne emosjoner, derfor må emosjoner betraktes som personer og denne erkjennelsen, ikke bare synpunktet eller synsmåten, må følgelig tas til etterretning og på aller største alvor.
Emosjonene må «ses» i relasjon til normer, regler, vaner, kulturer og lover, pluss folks evner og ferdigheter som kan relateres til empirisk eller objektivt foreliggende faktorer. Emosjonene står ikke og operer ikke «alene» og i et vacum. Vi er, tross alt, som Aristoteles sa, sosiale vesener. Vi er dessuten «skapninger», hvilket i et kristent perspektiv er det aller viktigste å se og ta inn over seg.
Der alle eller de fleste «defokuserer» på emosjonene
som realiteter; der de blir mer eller mindre forbudt og betraktet som «tabuer»,
der får destruksjonskreftene fort stort spillerom i hele «organismen», også i hele
sjelen eller i hele personligheten, inkludert omland, i ulike former og dette
er elementært.
Å forsøke å dekonstruere sine eller andres emosjoner, er selvsagt fåfengt; det lengste slike forsøk noen gang vil komme er ren manipulasjon av følelser, av nykker og slikt som «valgt sentimentalitet» eller klagende selvmedlidenhet, uten at «det» vil gå over inne rimelig tid og på fornuftig og noenlunde sosialt akseptabelt vis. Men selvsagt kan vitenskapelig forskning på dette området kreve visse helt rasjonelle «føringer» og «feller».
Forsøk på å konstruere emosjoner og følelser, er nok også fåfengt, og selvsagt både amoralsk og uetisk, for her snakker man om et «område» hvis konstitusjon faktisk krever umiddelbarhet og spontanitet. Akkurat som man ikke kan kreve vennskap av noen, kan man heller ikke kreve at nærmere angitt emosjoner og følelser skal inntreffe på kommando, så å si. Det strider mot naturen å forsøke og alle vet det.
Jeg hørte for kort tid siden en mann fortelle at han hadde møtt tre teologistudenter som alle uttrykte samme mening: De ville ikke føle det bra når de en gang kom ut i full tjeneste å si at Gud er kjærlighet – når Gud hadde ofret sin egen Sønn … .
Akk og ve, sier jeg: Her dreier det seg, slik jeg ser det,
om at strekt innflytelsesrike «servilt betingede korrekte emosjoner» er ute og
går, med stor styrke.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/understrmmer-i-pestens-tid-og-det-store.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Selvsagt kan det oppstå et særlig og usunt fokus på
emosjonene, som når man virkelig tror at man er ens egne og verdens følelser og
ikke stor annet. Også dette er elementært. Et slikt overdrevent fokus kan på
sin side ses som et forsøk på å rasjonalisere eller bortforklare egen
tilkortkommenhet i relasjon til egne og andre emosjoner – og følelser, og hele
prosjektet ender i at man overflatisk forsøker å helbrede symptomer og ikke
årsaker. Det er da man ofte havner i den fellen jeg kaller dette å bli «servilt
betinget emosjonelt korrekt». Dette innebærer selvsagt stor feighet i møte med
realitetene, noe som vil benketes på det sterkeste av de som ligger under for
dette syndromet, som jeg vil kalle det. En vei bort fra faren, - den er
konkret og følbar - kan være å forsøke å tenke og føle mer juridico-religico,
tenke og handle – og emovere - i mer i juridiske/religiøse baner, og
hvor man da søker tilbake til juridiske og religiøse begreper for å begrunne og
forklare sine tanker og ståsteder i verdi-diskursen. Det vil også børe på det fenomen jeg har kalt
det hypermagiske paradigme og hvor hypermagikere i dag nærmest har fritt
spillerom til å manipulere publikum til å tro at «man er god» eller «bedre».
Jeg har skrevet nesten utallige ganger om dette tidligere her på bloggen. Foretar
man ingen slik vending mot det juridiske og religiøse, risikerer vi at vi bare
blir mer og mer like instinktene og dyrene – ikke til forkleinelse på noen måte
her – og dermed bare mindre og mindre ansvarlige, jfr Sartre over.
Jeg vil nå ta et eksempel på hva som ikke er en god og
fruktbar, ja, legitim, juridico-religico- livsanskuelse eller verdisyn, i håp
om å oppklare visse mulige innsigelser og misforståelser:
Yitzak Rabin, statsminister i Israel, ble i 1995 myrdet av en «from» jøde som hentet hjemmel for drapet i fjerde Mosebok 25. 1-13.
Noen vil da kanskje si at, se der ja, det er helt forferdelig og fullstendig forkastelig av deg å dra opp en teori om at vi må tilbake til det jeg kaller det «juridico-religico» paradigmet. Eksempelet forteller alt om hvor galt det kan gå: Vi må derfor for alt i verden forsøke å unngå det juridisk/religiøse paradigme.
Men nei, denne innsigelsen holder ikke. Den «fromme» jøden som drepte, var det jeg kaller «en servilt betinget emosjonelt – religiøst - korrekt» person, i all sin gru, og i sin kontekst, i sitt miljø, som i sin tur var sykelig opptatt at rent biblisistisk begrunnede «argumenter» uten noe åpning for det fredsprosjektet Rabin og de andre forhandlere forsøkte å få i stand, bygget på internasjonal juss og avtlerett, slik nå forholdene en gang var og slik de håpet de kunne klare å konstruere noe konstruktivt, fredsfremmende og vakkert, sikkert og godt ut av. Det hjelper ikke å referere til at morderen – av sine felager og medkonspiratorer - ble tilregnet en status som «rettferdig», slik «helten» Pinhas ble regnet blant «rettferdige», slik det står i GT.
Torah – Loven – forbyr jo å ta liv, og her var det snakk om
fredsforhandlinger og absolutt ingen krig mot jødene selv. Bare sterkt skadede
emosjoner kan tilskrive slike handlinger som rettferdige overfor Gud. Morderen
fikk jo da også sin straff etter landet Israels gjeldende lover. Jeg ser med
andre ord ikke noe grunnlag for drapet på Rabin, hverken verdslig, juridisk
eller religiøst, i forhold til Guds øvrige lovverk og Ånd.
Se for øvrig følgende, før vi går litt videre, under:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/nar-korset-skal-ned-en-redaktr-uten-synd.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/lkke-og-minerva-lykke-til-eller-til.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/ma-de-kristne-i-m-lide-mer-for-at-vi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
Sløk om grekerne, bl a: https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/nrk-aftenposten-rasisme-og-israel-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
Om bl a Teigen, Laren, Caputo: https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Utdrag fra lederen til Vebjørn Selbekk i Dagen 030721 om biskop
Solveig Fiske:
På oss gjør det inntrykk når Det Mosaiske Trossamfunds forstander Joav Melchior i Vårt Land beskriver språkbruken fra Den norske kirke som «hatskapende». Kirkens engasjement i den såkalte Kirkeuka for fred, dens støtte til det palestinske Kairosdokumentet og involveringen i BDS-aktiviteter har over lang tid forståelig nok tæret på det jødiske miljøets tillit til det kirkelige lederskapet.
Og det hele toppet seg da biskop Solveig Fiske i et arrangement nå i vår sammenlignet Israels behandling av palestinerne med nazistenes okkupasjon av Norge. Tidligere nevnte Melchior er vel den som har kommet med den mest treffsikre karakteristikken av biskopens tirade. Forstanderen mener at Fiske «vanhelliger nazistenes ofre, legitimerer vold mot Israel, delegitimerer enhver støtte til Israel og knuser enhver sjanse for dialog og forsoning».
Biskopen har senere i et innlegg i Vårt Land gjort et heller hjelpeløst forsøk på bortforklare sin uakseptable språkbruk. Nei, Solveig Fiske, sammenligningen din var ikke «uheldig». Det ordet du leter etter, er «grotesk».
https://www.dagen.no/meninger/selvrettferdig-kirke-ofrer-jodene/
Kommentar og avslutning:
Fiske synes å være kraftig bitt av «det servilt betingende, emosjonelt korrekte». Akkurat som mange av hennes kollegaer, se for eksempel her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/angrep-bispene-kristensionister-eller.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar