Hva de totalitære vil ha deg til å føle, - ved en redaktør og en lege og forsker

Tenk deg en person du møter som forteller deg at du bør føle det og det, ett eller annet, noe han føler, eller noe han mener du bør føle, ja, faktisk må føle, - for å være korrekt og akseptabel, ikke bare godtatt, men også ønsket velkommen inn. Han ber deg føle det han selv føler fordi å føle slik han føler er – rett og dessuten sant!

Personen mener at hvis du ikke føler det du bør føle og oppfører deg deretter, så er du ikke bare dum, og en man ikke bør lytte til, men i tillegg ond og vil andre mennesker ondt, spesielt mennesker som har krav på særskilt beskyttelse og empati. Slik de ser det.

Tenkt deg så at denne personen kringskaster offentlig og for enhver at du er slik han føler du er og at han bruker det store media for å spre sitt «glade» budskap, som altså består i at du er ond, ja, kanskje til og med farlig ond.

Tenk deg at du ser ting ved islam som bryter med dine indre forestillinger om hva som ondt og godt. Tenke deg at du ser islam som et undertrykkende system, et system som bryter med det Vesten holder frem som et idealt og ser mennesket som skapt i guds bilde og likhet og at det derfor har menneskeverd og at alle mennesker derfor har rett til liv, og til trosfrihet, både moralsk og formelt juridisk.

Tenk deg at du kritiserer islams radikale og voldsomme kritikk av kristendommen, selve den kritsne tro, og at islam betrakter kristne som vantro, vantro som faktisk ikke fortjener verdet og livet.

Og at islam gir muslimer en guddommelig rett til å diskriminere mot kristne, fordi kristne ikke regnes for like mye verdt som muslimer, fordi, som det står i de islamske hellige skrifter – muslimene er det beste folket.

Tenk om du peker på at muslimer håner kristentroende fordi de tror Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Tenk hvis de spotter deg for å tro at Jesus Kristus er Gud. Og tenk deg at du kritiserer de hellige skriftene i islam for at de foregir å være evige, uforanderlige og ikke-diskutable. (Og at islam derfor er et rigid, lite kreativt og derfor altfor statisk rammeverket om hele livet, et fastlåst, ja, livsfiendtlig  og undertrykkende system, ja, et totalitært system som fordrer «dennesidige strukturer» og derfor et system som i det store perspektivet kan sammenlignes med marxismen ikke bare som en ideologi, men også som et politisk parti med sine egne helt spesifikke og innebygde spenninger og motsetninger).

Og tenk deg så at du skriver på et kristent forum en betenkning over en kronikk som står i avisen som er skrevet av en muslim og som forklarer hvor forskjellig muslimer ser på Jesus fra hvordan de kristen ser på ham. Og at din hensikt med innlegget er å vise hvordan islam forsøker å undergrave den kristne troen ved f eks å fremstå som mer rasjonell og mer realistisk og derfor mer sannsynlig og faktisk mer menneskevennlig enn kristentroen, ja mer hellig.

Tenk deg så at du blir utestengt fra forumet og tenk deg at grunnen til dette ikke er hva du har skrevet, men hva du har følt. Du blir kastet ut fordi du har følt uriktig og når du har følt uriktig, må du ut.

Tro du at dette ikke er mulig? Vel, tro om igjen. Det har skjedd og det er dette denne posteringen handler om. Det fins mennesker som mener at de har en rett til å bestemme hva du du føler og hva du har følt. Det fins virkelig mennesker som tror de vet hva du du føler og som tror at de har rett og plikt til å fordømme deg på det grunnlag at de tror de vet – hva du føler, og fordi de samme tror de vet hva som er de korrekte følelser og hvilke følelser som bør forbys på den ene side og på den andre side hvilke følelser som må og skal aksepteres og stimuleres som universelt normative. Slike mennesker er pr definisjon normativt eller preskriptivt ekstremister, men tror selv at de er forbilledlige. Noen vil kalle dem moralister som ikke kan begrunne seg annet enn i sitt mer eller mindre flyktige følelsesliv. Noen vil kalle dem latterlige, men få innser at slike mennesker faktisk kan utøve stor makt og ha stor innflytelse over hva befolkningen skal mene, tro og ville og dermed på hvem som skal betraktes som akseptable og hvem som «man» bør fremmedgjøre, utstøte, tause i hjel elle rett og slett demonisere eller avhumanisere.

De fleste tror imidlertid ikke at slikt kan være tilfelle, at det virkelig skjer, for de fleste vil jo forbindes med det motsatte, nemlig med godheten og de gode. Man skal tenke godt om mennesker, heter det jo. Man skal la alle leve lykkelig i sin tro, ja, man skal til og med tillate folk å leve fritt i sine selvbedrag og gruppeillusjoner. Og når vi tenker slik: Hvem kan kritisere oss? Hva er galt i å være så liberal, romslig, tolerant – og relativ – som mulig? De fleste synes å tro at den høyeste moralske norm er å være minst mulig engasjert, mest mulig distansert, og, ja, mest mulig likegyldig – fordi alt dette jo egentlig ikke angår meg. Jeg har en rett og plikt til ikke å menge meg og slik gir mange mennesker seg et moralsk fripass idet man identifiserer seg med de som alltid seirer ved å fremstå som mer moralsk høyverdige enn andre. Jo mindre innblanding, desto bedre. Live and let live, er et større bud enn både troen, håpet og kjærligheten.

Men hva hvis du blir angrepet og beskyldt for det verst tenkelige? For å være et forkastelig menneske, et menneske som bør tauses ut, skammet ut, og attpåtil som et farlig brutalt menneske, et menneske som bør aktivt motarbeides? Og hva om det fins en mulighet for å se og skjønne at det er de menneskene som vil deg vondt på denne måten som er de «egentlige» onde, de som blåser seg opp moralsk, helt uten annen grunn enn at de selv og andre innbiller seg at det er de og ingen andre som eksemplifiserer og virkelig er de «egentlig gode»?

For å finne ut av dette, kan vi begynne med «hvem som begynte», hva som var årsaken til det begynte og hvem det var som begynte – og hvorfor disse begynte. Det er det vi skal forsøke i det følgende. Vi har skrevet mye om dette tidligere, men det gjenstår alltid visse felt som ikke dekkes, felt man overser, «felt i det større bildet» man først tror ikke er så viktige å fokusere på, men som viser seg etter hvert å gi et mye større forklaringspotensiale, ja, og flere gode argumenter, enn det man først innså og gikk ut fra som en selvfølge. Horn og Morken er i dette panoramaet primært «typer»; de speiler hver for seg tiden og tidens åndelige klima på en «fortreffelig måte». Jeg blottstiller dem her i noe som kan ligne på et drama. De er hver på sin måte og på hver sine premisser tidstypiske og «deres historie» derfor samtidens historie, slik den også kan «oppleves» også for ettertiden og dens historie. Og for å få frem i hvert fall noe av dybdene i alt dette, er det at jeg «inkarnerer» Horn og Morken i min fortelling, i det jeg kan kalle en analyse, basert på fakta og empiri, og da nødvendig vis med mine egne noe selektive transponeringer og sublime ekstrapoleringer. Det man kan merke seg spesielt her er at «ateisten» og «den kristne» gjør felles sak mot de følelser og emosjoner de frykter, en frykt de projiserer eller overfører på andre som de konstruere som stråmenn og disse blir da uforbeholdent betraktet av dem som folk med «de ukorrekte og farlige emosjoner». «De skyldige» blir så behandlet deretter nådeløst uten mulighet for å forsvare seg. se denne meget avslørende artikkelen om bl a Morkens selvforherligelse nederst i posteringen

For å ta det fra starten: Hvem var det som angrep deg for at du følte uriktig? Jo, det var legen, forskeren og humanisten Morten Andreas Horn. Han går til et voldsomt angrep på deg og det han skriver om deg blir stående å lese på forumet uten at du får anledning til å forsvare deg. Det utrolige er at redaksjonen støtter og forsvarer Horn. Redaksjonen og avisen krever med andre ord av deg at du skal føle akkurat som Horn gjør og at du fordi du ikke føler slik dem, har du fortjent å bli utestengt. Du er faktisk fratatt ytringsfriheten din, fordi du har følt feil og den som bestemmer at du har tenkt feil, det er da Horn og avisen, som er ansvarlig for hva som kommer på trykk på avisens (åpne) forum.

Men hvordan har avisen og Horn kommet frem til at du har følt uriktig, ja, umoralsk og det verst tenkelige - at du har krenket og angrepet noen på det verste?

Om dette tier avisen og Horn, og hans «læresvein» redaktør Andreas Morken. De kan overhodet ikke begrunne sine reaksjoner, annet enn i følelser og i dette at de selv har følt seg opprørt og derfor forpliktet til å reagere – negativt og fordømmende.

De kan ikke peke på en eneste setning, en eneste uttalelse i det du har ytret deg om, og den holdning du dermed gir uttrykk for. De kommer ikke med en enste fornuftig begrunnelse. De treffer sin «beslutning» om å angripe ikke på grunnlag av hva du har skrevet, men på grunnlag av hva disse menneskene selv tror du føler og hva de tror seg vite at du føler. De kjenner dine intensjoner, ja, vet hva du mener og forstår, før du kjenner dem selv!

Du vil antakelig da få en slags matt følelse av å befinne deg i en roman av Kafka, men ikke bare en følelse av å befinne deg i en roman som kan oppfattes mer eller mindre som fiksjon, nei, du befinner deg nå i det virkelige livet, i det virkelige dramaet, ikke i det litterære stykket.  Du vet at du blir anklaget, men du får aldri vite hva du er anklaget for. Hvordan forsvare deg? Du vet at disse menneskene representerer etablissementet, at de regner med støtte fra øverste hold i alle de normative utsag de kommer med. De vet at de selv sitter trygt; derfor gjelder det og er om å gjøre for dem å få noen til å føle seg permanent mentalt usikre og stadig i fare for å bli enda mer utstøtt. Slik befester slike mennesker sine maktposisjoner og middelet de bruker og den mest yndede hersketeknikken de bruker er følelsesmessig utpressing. De blir med stor lyst det jeg kaller «servilt betinget emosjonelt korrekte individer».

Theodore Darlymple har skrevet om «politisk korrekthet» og vel også om «det politisk korrekte mennesket». Jeg for min del ønsker å gå litt dypere. Vi lever ikke i en sovjet-stat, hvor Darlymple hentet sin eksempler fra, men i det vi kaller demokrati, (et system som for øvrig er i ferd med å gå over i et emokrati, men dette lar jeg ligge her). Darlymple så at myndighetene forsøkte å forme sinn og hjerter ved å lyve offentlig, på den mest ydmykende måte, og vedvarende, år etter år, fordi de visste at løgnen holdt folk nede i frykt. Løgnen ble en «nobel løgn» og et viktig element for å drive igjennom det machiavelliansk: «Målet- helliger- midlet- politikk».

Slik driver også de jeg i vårt samfunn i dag kaller «de emosjonelt korrekte» idet de tror de er moralsk uklanderlige, mens de i virkeligheten er tung umoralske, ja, dirket onde. For det er både mer komplisert å forholde seg til emosjoner enn til politikk. Politikken kan man håpe på at man gjøre noe med. Verre er det med emosjonene og hvem kan kjempe mot emosjoner?

Vi tenker på Goethe: »Gegen die Dumheit kempfen die Gøtter selbst omsonst». Mot dumheten kjemper gudene forgjeves. I dag vil mange ønske at dette var sant: At vi kjemper forgjeves hvis vi vil bekjempe de dummeste og mest overflatiske emosjoner. Og hvem vet vel dette bedre enn våre dagers psykopater? De nyter situasjonen; her gjelder det faktisk om å være mest mulig kynisk og kaosberegnende og minst mulig forstandig og «inderlig», dvs sann, realistisk og håpefull.

Den emosjonelt korrekte innbiller seg at den moralske seieren er hans, slik de fleste vil oppfatte ham, selv om han lyver og selv om han blir avslørt som et servil og opportunistisk inntil det ekstreme og mest tydelige. Derfor vil han også fortsette, vel forvisset om at selve strategien vil gi ham stadig mer tilfredsstillelse. Han skjønner ikke at han da har gjort seg til en hypermagiker, slik jeg beskriver det andre steder her på bloggen. Ikke bare hever han seg over «vitenskapen», han hever seg faktisk også over de dypere emosjoner og oppfordrer folk til å bli mest mulig overflatiske, i den hensikt å få større kontroll, større innflytelse og mer makt over sinn og hjerte enn han ville ha klart å oppnå uten denne magien og disse magiske forestillingene.

Så hvor begynne?

Med R. Dawkins: “The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.”

Vi lever i hovmodets og utålmodighetens tid:

Argumentenes tid er forbi; vi overveldes og styres nå av emosjoner og hypermagi; vi ligger og lider i følelsenes vold, under øyeblikkmenneskenes strenge og uforsonlige blikk og vilkårlige lov, deres villstyrige og velllystige tranger og behov som krever tilfredsstillelse nå.

Og dette er vår tid. Vilkårlighetens og nykkenes tid. Den tror den har tid til alt. At det er en tid for alt, fordi de tror at dette er tiden nettopp for dem og ingen andre.

Vi lever i forvirringens tid; innskytelsenes og det flyktiges tid. Den evige adspredelsens tid. «De gode» og «de emosjonelt korrektes» tid. Narcissus og Eccos tid. Den umiddelbare tilfredsstillelses tid.

Ikke i gledens tid. Ikke i tålmodets tid. Ikke i håpets, troen og kjærlighetens tid.

Vi ønsker å tilfredsstille alle, overalt, til enhver tid. Vi lever på falsk skyldfølelse. Vi er blitt innvendig vaklende. Vi straffer oss selv for å kunne skinne av vår saliggjøring av alle fremmede, alt fremmed, om det er aldri så mørkt, og vi gjør nå alt for å opphøye oss selv inn i en syndfrihet som ikke eksisterer, men som oppfattes som et levende og allerede realisert luftslott vi rettmessig og fortjenestefullt har arvet til evig tid.

Vi vil verne om alle og gi dem alt de behøver, man får bare skadefryd og nedlatenhet, ja, hat, tilbake.

Vi vil verne om de svake, bortsett fra de svake og de som er mest sårbare og forsvarsløse.

Vi lever i det uberegneliges tid, like vel spår vi om fremtiden som om den var sikker.

 Vi ødelegger og undergraver oss selv med en egenprodusert hellig vredes ild som bare selve galskapen kan tillate.

Hvis noen peker på sannheter, blir de lagt for hat og forsøkt isolert og skambelagt uten grunn. Straffen blir deretter. Man skulle tro vi kjente bumerangens kraft, men har ingen anelse.

Vi produserer ofre som ikke er ofre, for å opphøye og forherlige oss selv og forlanger av dem at de skal frigjøre krefter til fordel for oss selv, krefter vi ikke har i oss selv. Vi sier intet om den disrespekt og nedlatenhet vi utviser over disse ofrene, vi gjennomskuer ikke engang våre sanne intensjoner.

Vi vil ikke se og skjønne at vi ikke fortjener den respekt eller beundring vi forventer som en selvfølge at disse ofrenes skal utvise for oss og erlegge som en slags velfortjent betaling, som vi selvsagt ikke fortjener. Vi har gjort dem til svake og stakkarslige – fordi vi har gjort oss selv til så blinde og hovmodige at vi har glemt argumentene og fornuften. Vi tilber nå bare «de korrekte emosjoner». Vi lever i frykt uten å erkjenne det. Vi frykter vår nabo nå mer enn noen gang, ikke fordi vi antar at han vil stjele fra oss, og komme og myrde, nei, det vi frykter mest av alt at naboen skal si om oss at vi ikke føler med de eneste korrekte emosjoner, de emosjoner han selv har og som vi burde ha. Vi frykter at vi ikke skal føle nok. At vi ikke skal leve opp til forventingene om å emovere «ut fra krava». Vi produserer nød – der nød neppe kan sies å foreligge – en nød av nødstedte vi kan bruke som springbrett for egen anerkjennelse, egen makt og egen ære, ja, sannelig: vi har visst tilegnet oss guddommelig natur, og da er det ingen vei tilbake. Da er løpet inn i det absurde «fullbrakt». Og vi tror at vi kan frelse oss selv … ?

Vi skjønner ikke at vår offerproduksjon forutsetter forakt og nedlatenhet; at vi er hovmodige og lite lyttende. Vi innrømmer ikke engang våre selvproduserte ofres egen selvrespekt og egne velfortjente ære, helt og holdent produsert av dette «offeret» selv og ingen annen.

Vi lever i hovmodets tid. Det egne hovmods tid. Vi er slaver, vi er ikke fri. Vi lever i det selvforsterkende hates tid og har fratatt oss alle lødige verktøy vi med ånd og hånd kunne ha stagget det med.  Vi har oss selv å takke, men noen mer enn andre, mye mer enn andre. Vi lever i den selvskadende selvgodhets tid.

Hva kan vi slutte med: Marthin Luther: "Jeg ber og formaner enhver from kristen om ikke å ergre seg over eller ta anstøt av Bibelens enfoldige tale og beretninger. Tvil ikke på det, hvor tåpelig og ille det enn lyder" Martin Luther. (Mange tar disse utsagnene som et bevis på at kristendommen ikke er sann fordi Luther snakker om «enfoldig» og hvor tåpelig beretningene kan oppfattes etc, men dette er selvsagt å misforstå Luther inntil det komiske eller latterlige).

Det som nyss har skjedd og som kommer til å skje mer og mer, kan ligne på følgende:

Reason will be replaced by Revelation. Instead of Rational Law, objective truths perceptible to any who will undergo the necessary intellectual discipline, Knowledge will degenerate into a riot of subjective visions ... Whole cosmogonies will be created out of some forgotten personal resentment, complete epics written in private languages, the daubs of schoolchildren ranked above the greatest masterpieces. Idealism will be replaced by Materialism. Life after death will be an eternal dinner party where all the guests are 20 years old ... Justice will be replaced by Pity as the cardinal human virtue, and all fear of retribution will vanish ... The New Aristocracy will consist exclusively of hermits, bums and permanent invalids. The Rough Diamond, the Consumptive Whore, the bandit who is good to his mother, the epileptic girl who has a way with animals will be the heroes and heroines of the New Age, when the general, the statesman, and the philosopher have become the butt of every farce and satire. http://www.cs.utsa.edu/~wagner/church/auden/index.html

Men hva med Hobbes, som vi har nevnt noen ganger her på bloggen? Vi får se, men følgende er ganske skarpt sett – Thiel setter Globalismen i perspektiv:

Thiel: The idea of globalization, he claims, is not new. It is coeval with the modern West. Starting in the seventeenth century, the dawn of the modern era, the global state or market has become the sine qua non for this-worldly peace and security.

This already is implicit in the writings of Thomas Hobbes, the definitive political philosopher of modernity. For Hobbes, the natural state must be replaced by an artificial or virtual world over which humans have full mastery and control. The telos is replaced by the fear of the end, or the fear of death. And so the classical virtues, such as courage, magnanimity, or wisdom, give way to peaceableness as the greatest good. In the state of nature, the war of all against all prevails; but under the artificial human world of the social contract, humans will become citizens by giving a monopoly on violence to the figure of Leviathan, a powerful monster that lives at sea. To make explicit what is implicit, Leviathan cannot be merely the master of a given nation or kingdom, since then the state of nature would still prevail amongst nations and kingdoms. For Hobbes ’ City of Man to be built, Leviathan must rule all nations and kingdoms and truly be the prince of this world. He is the “mortal god” created by the mind of man. http://theamericanscene.com/2010/03/03/thiel-s-error

Tilbake til «feltundersøkelsen» og fakta, slik at vi kan ha er visst grunnlag for å trekke egne konklusjoner og vinne nye innsikter:

Ikke en enste setning, ikke et eneste argument, ikke et eneste synspunkt, ikke en eneste vinkel, ikke et eneste dogme du har nærmet deg saken på, og den skrivemåten du har valgt for å uttrykke deg, tas i betraktning av de nevnte og her konkretiserte personer nyst nevnt.

Jeg tar med andre ord utgangspunkt i høyst elevender personer, personer med stor makt i viktige posisjoner og personer mange beundrer og ser opp til og kanskje til og med fremholder som gode rollemodeller. De fortjener vår oppmerksomhet fordi de også avspeiler det som ellers skjer i samfunnet i en litt større sammenheng. Slik sett er disse personene bare en repetisjon eller simulering av hva som skjer «på bakken» og blant folk flest. De er på en måte «representanter» for «grasrota», (ps, - ikke til forkleinelse for grasrota). De påtar seg dermed et ansvar for hva folk flest skal tro og mene. De mener de har en slag doxologisk rett til dette og føler seg sikre på at det er «dette folk enten vil eller bør og skal ville».  Det er verdt å merke seg at disse personene fundamenter sine posisjoner på «faglig grunnlag».

Den ene er lege og forsker og den andre er redaktør, og derfor en presumtivt dyktig person, en person man, tross alt, kan stole på kan si og ha de riktige meningene og tingene til enhver tid. Begge har derfor i utgangspunktet en autoritet som mange kan misunne dem. De er på sitt vis uangripelige så å si «fra fødselen av» og derfor verdt å lytte til. De antas å ha et viktig samfunnsoppdrag; de antas å være gagnlige mennesker. Og for de fleste nytter det jo best å holde seg inne med «autoritetene».

De konkret nevnte individene jeg omhandler her har funnet seg et for dem meget velegnet torg for å utbre sitt budskap. Her kan de boltre seg uten større motstand bla fordi de at de har et forsprang i form av mer utdannelse og mer erfaring med ord enn det torgets aktører for øvrig besitter. Denne bakgrunnen kvalifiserer dem derfor også bedre for å motta og tåle saklig kritikk.

Det viser seg imidlertid at de ikke tåler emosjonell kritikk, og at noen har divergerende emosjoner. Dette gjør dem grunnleggende usikre, vil jeg si, eksistensielt usikre og urolig, og reaksjonene blir deretter: Nådeløs behandling nettopp av kritikere som ikke målbærer deres eget emosjonelle univers. Den ene av dem er altså kristen, den andre ateist. De finner hverandre i en felles lengsel etter det totalitære og på en for dem selv og overfor publikum uformulert eller implisitt felles plattform.

De har det til felles fremfor noe at de kjemper mot «de ukorrekte følelser og emosjoner».

Felles for dem begge er at de ikke ser at de dermed med nødvendighet også må bekjempe de personer som ikke har de korrekte emosjoner og følelser. De ser ikke at de dermed fratar «de ukorrekte» den egenskap eller status det simpelt hen er å være en hel person, en levende og mental sunn person. Du må være følelsesmessig korrekt for å være en full person i deres øyne. Begge strever etter autoritet. De lengter etter det totalitære. De vil eie deg med mer enn bare hud og hår. De ligner profeten Muhammed: De gjelder hele deg, eller intet. Derfor beskytter de da også Tajik med hele seg. De satser alt, til og med sin egen høyverdige og uangripelige moral. Hvilken ironi?

Og hvilken tragedie at de ikke evnet å se det selv, velutdannede autoritetspersoner de jo er, selv om de helst beveger seg på et forum uten særlig intellektuell tyngde, overbevisningskraft og makt for øvrig. (Det er vel også grunnen til at Lars Gule har engasjert seg på forumet og at han fornøyd aksepterte utestengelsen. Han viste dermed at han er av samme to og legning som de jeg her kaller «de emosjonelt korrekte»).

De skyr intet middel for å beskytte henne, pleie henne, dyrke henne. Hun fremstår derfor i deres øyne som svak og hjelpetrengende. Det hjelper ikke at Tajik er mer i stand til å forsvare seg selv enn de er til å forsvare henne, at hun i virkeligheten er alt annet enn nettopp et offer. Ja, de må fremstille Tajik som et offer de i sine nokså latterlige forsetter trenger, for å kunne fremstå som «de korrekte». Det er noe dypt nevrotisk i dette. For hvis ikke Tajik er et offer, et forhånt offer, et krenket offer, hva da?

Det de imidlertid gjør, er å skyte på budbringeren og lar den skyldige gå fri, som det heter litt flåsete.

Du skjønner hva jeg mener. Det smertelige er å se at disse «korrekte» oppfører seg som en Bukharin overfor sin egen bøddel og at de trekker med seg så mange inn i samme gate der de blir ikke bare servilt emosjonelt korrekte, men også politisk korrekte i høyeste potens.  Se her om hva den alltid så "korrekte" Bukcharin sa da den bøddelen han selv hadde bidratt til å skape "måtte" drepe ham

Buckarin er til alle tider og for alle de virkeklig «servilt betingede emosjonelt korrektes” fører og idol fremfor noen.  Se her om Dalrympels formulering av "det politisk korrkete". Og se her om den totalitære emosjonalisme og Goethe's Werter - gefylh ist alles, men hypermagi krever mer

Vel. Når da forutsetningene her i det alt det vesentlige er gitt:  

Du aner da at det er dine onde følelser de vil til livs, for hva stikker dypere enn følelser, hva er vel galt med følelser, hva er vel mer sant enn sanne emosjoner? Går det an å være en person hvis du ikke har følelser og emosjoner? Neppe, ingen vil være så dum at han svaret ja på et slikt spørsmål.

Men det er nettopp det Morken og Horn gjør. De angriper derfor deg som person, fordi du har uttrykt det som for dem på rent emosjonelt grunnlag oppfatter som så ondt og uutholdelig at du må bringes til taushet – for alltid, på dette forumet.

Du har begått den verste synd i deres øyne, fordi det for dem føles som om det er du som har angrepet deres følelser. Men de kan ikke begrunne dette med rasjonelle argumenter. De bygger kun på sine egne følelser. De mener at deres egne følelser er bedre enn dine. Men så hadde du altså saklige argumenter for å kommentere muslimens artikkel om julen og Jesus. Du kunne vise til ulikheter i de hellige skriftene og viser at slam ifølge disse i seg selv utgjør et angrep på og en krenkelse av de kristne skriftene, den kristne gudsoppfatning, det kristne menneskesynet og det kristne synet på menneskeverdet. Men ingenting av dette tas hensyn til av Horn og Morken. De fokuserer hele sin personlighet på å angripe det de forutsetter er dine onde følelser og dermed også din onde vilje.  Ja, de ser det slik at bare det å kontrastere den kristne gudstro med den islamske gudstro i seg selv er en krenkelse. De tar ikke hensyn til skriftene, kun de egne følelser og de følelser de antar du har. For å angripe deg og kasete deg ut må de altså kun bygge på det grunnlag at du har mindreverdige følelser enn de selv har.

Hvordan kan du forsvare deg? Vel, du kan ikke det; du får ikke lov; de utestenger deg bare fra forumet og kan dermed fortsette å tro om seg selv at deres følelser var mer høyverdige enn dine.

Hva skal man si? Jo, jeg nøler ikke: Dette er moralisme av «høyeste klasse» - dvs den verst tenkelig måte å basere sine relasjoner til andre mennesker på, nemlig kun på det de antar er menneskets følelser, fordi de med det største selvgodhet jo forutsetter at nettopp de har de mest høyverdige og etisk korrekte emosjoner og følelser. De sier ikke at de har en overlegen tro, nei, det de sier er at de har de overlegne følelser.

Kan det være sant, spør du kanskje? Ja, et det der sant kommer tydelig frem av det de begrunner seg med, dvs i det de skriver, i de vedtak de treffer og det de ellers ikke sier, men av en eller grunnholder skult, antakelig fordi de ikke vet bedre, fordi de mangler innsikt og fordi de styres av en ustyrlig trang til å vire – unnskyld – føle bedre enn andre. De kan ikke fremføre et eneste rasjonelt argument for at de betrakter det du skrev som en krenkelse som var så grov at de med noen form for rimelighet kunne utestenge deg.

Det hele begrunnes i det jeg kaller «de servilt betingede korrekte emosjoner». Denne betegnelsen rommer selvsagt alt fra feighet til selvvalgt og opportun blindhet. Den indikerer at den som «lider» av denne betegnelsen må ha et patologisk eller kanskje bedre: pathoid selvbilde. De lider gjerne av forestillinger om at de har større og bedre empatiske evner enn andre. De er dessuten «tautologer»; de begrunner seg selv med at «fordi jeg føler bedre enn» så «føler jeg bedre» og fordi jeg «føler bedre», så må jeg også være et bedre menneske og et menneske med høyere verdier enn andre. I seg selv utgjør denne mekanismen selvsagt en illusjonsfelle jeg ikke unner noen å falle i. Ofte kalles dette narsissisme, og med rette: De ser ikke andre enn seg selv, dvs de føler ikke annet enn seg selv; de er da også emosjonelle solipsister.

Og som om dette ikke var nok: De begår den mest elementære av alle tankefeil: de begår det som kalles kategorimistak, mellom seg selv og saken. De dømmer seg selv dermed til å måtte skape seg stråmenn, som de kan angripe og middelet og begrunnelsen for dette kan ikke med fordel søkes i noe annet enn magiske forestillinger, hypermagiske forstillinger. Disse springer ut fra behovet for å besitte makt og kontroll og dette igjen i behovet for å opphøye seg selv. Hypermagien en er megaloman mental strategi. Den innbefatter behovet for å stjele, stjele en slags kraft for dem som de selv antar vil øke deres verdi og gi dem en slag merverdi som gir dem et spesielt «overtak» - et vel intendert fortinn - på alle andre, slik at de kan kontrollere mer, har «mer rett» i medmenneskelig relasjoner, eller det som virkelig burde kalles medmenneskelige relasjoner. I prinsippet tåler ikke disse menneskene annet enn sitt eget selvbilde og det som truer deres selvforståelse, blir dermed knyttet til det emosjonelle og følelsesmessige, for det er i denne relasjonen deres usikkerhet og egentlig mindreverdsfølelse kommer tydelig til uttrykk.

Deres store prosjekt blir derfor å kontrollere andres følelser, for disse er det som representere den største fare og som truer dem med avsløring, både endogen avsløring og eksogen avsløring. Jo mer de kan klandre andre for onde - ukorrekte -  følelser, jo bedre føler de seg selv og jo fler de kan lure andre til å føle akkurat slik de gjør, desto – enda – bedre. Hvor går »the limit»? Noen av disse menneskene krever ikke bare lydighet, de krever beundring, de krever vennskap, de krever solidaritet, de krever de riktige holdninger, - de vet hele tiden hva som er mest korrekt å «emovere» eller føle.

De er egentlig ute etter hele deg, etter hele personligheten din, og tar du til motmæle, blir du beskyldt med de groveste skyts uten begrunnelse annet enn i deres egne servilt betingede korrekte emosjoner. Forsøker du å fremlegge eller spørre om argumenter, bli dett tatt som selv kronbeviset på at du er malignent, at du motarbeider dem, at du forsøker å få andre til å undervurdere deg. Å kritisere dem for manglende eller dårlig argumentasjon og svak eller falsk logikk, blir oppfattet som et angrep på deres person, dvs på deres følelse av overlegenhet. Det de frykter er at «kyrasset» deres skal slå sprekker, at det skal komme inn et annet lys utenfra enn det som fra før finnes der inne, hvis det finnes noe annet enn et kaldt, redd og hatsk mørke der fra før. De kan derfor ikke tillate at andre har argumenter som kan svekke deres forsøk på påvirkning og manipulasjon.

Den eneste muligheten for forsvar de har er å anklage, anklage kritikeren for ikke å være en person, dvs et menneske med «de riktige emosjonene». De tror at følelsene er selve det våpen som kan gi dem seier, slik at de kan fortsette sin egendyrkelse og deres selvgodhet og det de tror da er et moralsk overtak.

De lider av den sykdommen det er å – måtte - sammenligne seg med andre, en sammenligning som springer ut av det kristen tradisjon alltid har kalt hovmod. Disse menneskene skjønner ikke hva hovmod er, hva det innebærer og at det faktisk retter seg mot dem som en kritikk og advarsel om at noe er galt, ja, faktisk at de synder grovt.

Noen av dem vil til og med forakte ydmykheten, dvs hovmodets motstykke, det som tar bort synden fordi synden erkjennes. Bare du har den riktige personlighet, dvs bare du føler riktig, på deres premisser og ut fra deres egne forestillinger, kan du være riktig ydmyk, slik narsissisten ser det. I seg selv beviser jo dette hvor svake de er; narsissisten tar det som et bevis på styrke – megalomanien ligger like om hjørnet, men de bryr seg ikke; de tar ingen advarsler. De evner ikke å lytte. Det er ikke i deres interesse; for å lytte kan avsløre noe og en avsløring er livstruende for en «servilt betinget emosjonelt korrekt» person. Skjønt person? Kan virkelig et slik menneske kalles en person, eller et fullverdig, fritt, kreativ, ansvarlig, trygg, seriøst og virkelig samarbeidende menneske? Det du forhåpentlig forstår, er at et slik menneske ikke ser på deg som en sann person.

Det de fokuserer på er dine følelse og emosjoner og om de er riktige eller onde alt ut fra deres egen standard, en standard og en målestokk som ikke kan være noe annet enn deres ytre ferniss av titler og studier, pluss deres indre virkelig som faktisk ikke fungerer uten denne faste troen på at de er dem selv som føler riktig. De fratar da ikke bare seg selv status av å være en fri, hel og ansvarlig person: De reduserer også deg til dine onde følelser, til å være noe mindre enn en person. 

I seg selv er dette et dobbelt hovmod, fordi de ikke fatter det selv, ikke vil fatte det, ikke kan fatte det og fordi de ikke evner å fatte det, fordi de dypest sett driver av en angst der intet sant vennskap finnes og der ingen tro annen enn innbillingen om at de selv – ut fra dette principium - er uklanderlige.

Men ikke bare det: For å kunne fostre, bevare og pleie dette selvbildet og dette selvbedraget, finner slik personer gjerne offer som de skyver foran seg, ofre som selvsagt lider og har det ond, fordi onde mennesker eller onde systemer og strukturer gjør dem ille og vil dem ondt. Det er veldig om å gjøre for «de korrekte» å oppspore slik ofre, slik at de kan skinne ved å tale på deres vegne og ve tilby dem hjelp og støtte, særlig på det følelsesmessige plant. Slik får de et overtak på mennesker de tror ikke føler som dem selv, selv om andre mennesker i all gjøren og lade synes virkelig synd på de samme ofrene og kanskje til og med gjør mer for å hjelpe og støtte dem, særlig på det praktiske planet. De beskriver gjerne sine dypeste følelser i møte med urettferdigheten og alt som kan true menneskers frihet. Altfor ofte fremstiller de seg da seg både som ofre, fordi de jo må gå inn i de andres lidelse, samtidig som de kan lukrerer på denne metoden. De vil ha berøm både for at de kan ha så stor medfølelse og fordi så barvt og tappert kan utholde andres lidelse, ved å gå inn i deres vilkår og lidelser, og fordi de faktisk da kan regne med at publikum virkelig tror at de hjelper disse menneskene, som jo på kloss hold lider sammen med dem. Hva kan være galt i det? De «korrekte» vet at folk kvir seg for å stille spørsmålet. De vet at folk går rundt med tunge, irrasjonelt begrunnede skyldfølelser, for hva det nå enn måtte være. Dermed kan de også kontrollere andres følelser og få folk til å tro at det hviler et moralsk krav på dem å simulere dem selv, etterligne dem selv, bli mer like «de korrekte». For å opprettholde selvbildet, må så «de korrekte» finne seg stadig flere ofre som kan legitimere dem følelsesmessig og folk flest aner ikke at dette er selve drivkraften, at dette faktisk er en kamp om å vinne mest mulig makt og innflytelse – spesielt over andres følelsesliv. Har de makt over følelsene, har de makt over personene og menneskene. 

Men for å vinne frem, må de altså skaffe seg ofre, for hvor det er ofre er det ondskap og hvor det er ondskap fins det følelser som «de korrekte» kan fremstilles om onde følelser, destruktive følelser, og derfor: Onde personer, onde mennesker.

Tar du et offer fra disse menneskene, tar du – den falske – selvtilliten fra dem. At de fratas et offer, vil oppfattes som den dypeste krenkelse av deres person, det vil si den «person» de har fratatt seg selv og erstattet med det de for alt i verden må betrakte som overlegne følelser. De «korrekte» er dermed ikke tom for følelser, eller tappet for følelser, nei, har er «overfylt» av følelser. Men han fortrenger de emosjoner og følelser som gjør sant seende, sant ydmyk og sant elskende. Et «korrekt menneske» kjenner sjelden dybdene i kjærligheten. Han elsker å tro at «kjærlighet er Gud», mens han jo burde forstå at det bare er Gud som er kjærlighet i dypt eksistensiell forstand. 

For en ynkelig strategi og denne utøves så av en akademiker, ja, endog en lege og en forsker og en redaktør! De skjønner selvsagt ikke hvor store barn de er og hvor lite vokse de er. Går det an å stole på slike folk? Går det an å stole på annet enn at det de krever en en blind følelsesmessig korrekt forgudning for dem eller underdanighet under dem, og at alt av argumenter du måtte ha å anføre - som kan true dette selvbedraget -  vil bli oppfattet som om du skulle være ond, fordi du ikke føler riktig overfor dem? Kan man stole på mennesker som gjør seg fullstendig uimotakelige for rasjonelle argumenter?

Hvordan finner Horn og avisen – her ved Morken -  frem til hva du har følt? De finner ingenting om det i hva du skrev, i teksten din, som altså var en kommenter til det muslimen skrev om julefeiringen i kortrast til hva islam sier om Jesus.  

Dette mennesket mener at media er et nyttig hjelpemiddel for å isolere deg mest mulig, fordi du etter hans «ærlige» mening og egenfølelse fortjener å bli utskammet – for alltid. Han føler at han har en plikt til å bidra gjennom media til å isolere deg, på moralsk og emosjonelt grunnlag. Det han ikke skjønner er at det han drive med er ren demonisering på magisk grunnlag, jeg kommer tilbake til dette snart.

Tenk deg så at media stiller opp med all den velvilje dette mennesket kan ønsker seg, de vil mer eller gjerne gjøre seg til en plafform for dette menneskets moralske harme og for vedkommende har skrevet flere artikler om meget alvorlig moralske problemer. I dette tilfelle dreier det seg om en kristen landsdekkende avis. Dette menneske blir altså tatt imot med åpne armer av avisen som tydelig vis forutsetter at denne mannen snakker sant og riktig og at han er til å stole på. Han betraktes av avisen som en viktig bidragsyter, selv om han er ateist. Man kan derfor spørre om avisen ikke klarer å finne kristne mennesker til å skrive for seg eller om avisens hensikt hele tiden har vært å håne kristentroen i den tro at kristne kunne ha godt av litt moralsk opprustning fra en ateist.

Avisen viser seg altså å ha stor respekt forvedkommende person. Den slipper han ofte til som skribent; han betraktes som en slags uunnværlig ekspert av redaksjonen. Personen er den forsker, lege og humanist som jeg har vært inne på over og oppfattes som autoritet. Han oppfattes som en samfunnsstøtte og som et beleilig alibi for en avis som er ute et størst mulig publikum. Forskeren blir dermed også et trekkplaster på mediamarkedet.

Avisen føler seg trygg på at denne personens aktivitet i seg selv skal gi dem den etiske legitimitet den selv ønsker å presentere og representerer på dette markedet.

Våde avisen redaksjon og forskeren tror begge at de ligger et hakk over når det kommer til det moralsk høyverdige. Den anser seg kanskje merkelig nok som litt frommere enn de fleste. Man skulle derfor tro at de la seg litt ekstra i sælen for å bekrefte seg selv nettopp som en slags moralens voktere, fordi de jo faktisk på mange måter er litt bedre enn andre, i egne øyne altså.  De legger seg så med stor flid på en linje i livet som skal bevise at de er slik de selv tror de og livet selv virkelig er, nemlig litt bedre, eller mye bedre eller absolutt mye mer prikkfrie enn andre mennesker og media de gjerne vil sammenligne seg med.

Både media og denne personen tror om seg selv at de befinner seg på den gode siden, på den riktige siden at de har en rett og plikt til å styrke og bevare samfunnsmoralen. De vil gå foran som forbilder. De vil at skal gå rett for seg og de gjør det tydelig at de motsetter seg og motarbeider alt de anser for å være umoralsk, intolerant og f eks diskriminerende eller rasistisk. De er sterkt for trosfriheten og ytringsfriheten; de går for å være liberale og for å ha stor sympati med venstresiden i norsk og Europeisk politikk.  De er begge svært interessert at muslimer ikke lider last i landet og at islam ikke utsettes for kritikk. Det viser seg så at de heller ikke tåler saklig islamkritikk. Og ut fra det som videre skjedde, må man kunne anta at de nå hadde utviklet en spesifikk frykt for ikke å kunne beskytte spesielt sårbare grupper, såkalte dunbunter, som jeg kaller dem. På «fagspråket» kalles slike grupper «snowflakes»,   se interessant artikkel av Thornton her. (Snow-fakes, er kanskje et like pregnant ord).

De stålsetter seg da i dette edle forsøket på å innta den rette holdning og føler at de må slå hardt ned på alt som kan utløse mikroaggressive mekanismer. De står i egne øyne avgjort alltid på «de svakes side». Og for å beskytte disse, er de villig til å gjøre det meste som står i deres makt, endatil med midler som går på tvers av deres egne normer og regler de har fastsatt selv, og som de bryter uten skrupler. De angriper da uten blygsel ytringsfriheten i ytringsfrihetens navn, fordi denne friheten jo ikke lovliggjør fornærmelser mot person eller grupper, eller at noen utsettes for hån, ringeakt og krenkelser pga av religion, legning osv. De vet også at de har all rett til utestenge enhver som kommer med slik «tilnærminger» på avisens åpne debattforum.

Og nå plutselig, byr det seg en anledning som de benytter seg av nådeløst og uten argumentasjon. Det hele dreier seg nå om å vise moralske muskler, dvs emosjoner og emosjonene i seg selv blir brukt som argumenter.

Saken begynner med at en muslimsk kvinne skrivet en artikkel i avisen om julen og forholdet mellom mellom kristendom og islam. Kronikkens for og innhold er det ingen ting å si på, men artikkelen gir grunnlag for å visse kommentarer omkring ulikheten mellom islam og kristendom, og det er dette temaet som ikke kan tolereres: Han som skriver kritikken blir umiddelbart utestengt fra avisens forum på livstid, uten at han får anledning til å forsvare seg. (Jeg legger inn kronikken og kritikken i sin helhet under – for alle til å se).

En smakebit fra kritikken av kritikken av kronikken: Legen, humanisten og forskeren Morten Horn skrev: « – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken under. https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

Horn skrev på Fritanke for noe år siden: Hvem er denne "religion" du snakker om? Det finnes jo ingen religion. Dvs., det finnes en sosial struktur som endel snakker om - "religion" - men vi vet jo (eller har god grunn til å anta) at dette bare er en et begrep eller fenomen mennesker har laget. Vi vet (eller har grunn til etc....) at Jesus ikke var noe annet enn et menneske som oss, og i den grad han oppfattes som "sjefsgud" så er det en menneskelig feiloppfatning. Ingenting tyder på at Jesus - om han i det hele tatt har eksistert på det viset bibelen beskriver - var noe annet enn en fyr. Kanskje med mange tanker og idéer, og evt. også med mange verdier vi idag ville omtale som moderne og humanistiske.

Kommentar: Uttalelsen vitner om en sneverhet som er så påtakelig at man kan lure på om Horn er vel bevart. Man kan spørre om det er rart at jeg kaller Horn og Morken for «hypermagikere» og for «servilt betinget emosjonelt korrekte»?

Jeg mistenker Horn for å ha en nærmest ikke-eksisterende relasjon til dypet i ham selv, det mulige dypet, det dypet – denne evighetsdimensjonen, hvis man vil -  mange mennesker har sett og erkjent og som har gjort dem troende og sterke, en erkjennelse som har gitt nytt livsmot, pågangsmot, skaperglede, vennlighet og – visjoner. Kort sagt gjort dem til hele mennesker med kontakt med hele seg, som person, ikke bare som «individ», om det så gjelder et aldri så unikt og tungt vedsatt individ attpåtil. Ateister er overlatt til seg selv og sine gudserstatninger. Se Ateisme for dummies

Uten Gud er de usikre på bunnen og strenge utad. Uten en rettferdig Gud – og objektive sannheter - har ateistene en tendens til å utdele de strengeste straffer. Mange flere mennesker er drept i ateismens navn enn av kristentroende. Ateisme er en fraværssykdom og «de korrekte emosjoner» er et søtt surrogat. Emosjonene er det eneste objektive de har å sette sin lit til og tro på; ukorrekte emosjoner må oppspores, akkurat som uønskede personer i et totalitært system må oppsøkes og dømmes på «torget», i Kina, og i alles påsyn, eller bare gjemt unna av Hitlers og Stalin bødler og deres regnskapsmessig korrekt førte protokoller.

De som på død og liv må være «emosjonelt korrekte» fratar seg selv den personen de kunne ha vært; de har valgt noe eller noen annen i stedet, en «kraft» eller en magi som de lar seg dominere av og som frister dem til å bli magikere, et individ utstyrt med en merkaft som andre ikke ser og som de da antar at andre ikke har, eller benytter seg av. Magi er selvsagt en form for tyveri og det uhyrlige i det er av denne mangel på personlighet og «evighetskontakt med seg selv» liksom legitimerer dette tyveriet. Særlig er dette heslig og selvsagt helt moralsk forkastelig når de må konstruere opp ofre som ikke ber om deres hjelp og støtte, men hvor de like vel fastholder offerets status og presenterer det som et virkelig offer og derfor som nødvendig trengende og fortvilt menneske, til tross for at offeret altså ikke ønsker deres «hjelp» og det er i prinsippet hele denne posteringen og tidligere posteringer dreier seg om. Jeg får visst aldri lagt siste hånd på dette verket; det åpner seg stadig flere vinkler på dette knippe av elendighet og forstillelse ofte i humanismens navn. Horn og Morken er bare to topper – to typologier - i en hel hær av isfjell av noen mennesker hvor «archetypene» i dette større bildet kommer så klart frem.

Disse menneskene lever mer i teknikken og magiens sfære enn i åndens og kulturen sfære. Magien tvinger dem til å betrakte andre mennesker som fremmede og da med andre og skremmende emosjoner som objekter, som gjenstander for dere tilsynelatende høyverdig moralske manipulasjoner. For den fremmede emosjoner utløser faktisk irrasjonell frykt. De er derfor fobe.

De begynner da – io møtet med disse emosjonene - å hate personer, som de ikke skjønner er genuine personer. Derfor må de jo da også konstruere ofre for selv å kunne lukrere på offerrollen, ved å stjele fra ofrene, under foregivelse av at det her dreier seg om personlige overføringer og rasjonelle utvekslinger av gode krefter mot onde krefter. De relaterer til en moral som ikke er enkel og lett å forstå, en blind naturlov uten hensikt og egentlig mening og mål. En slik lov er ikke noen lov i det hele tatt. Den er unaturlig og subjektivistisk grunnet, som «skapt» for tautologisk manierte solipsister og narsissister. Den er ikke skrevet på menneskets hjerte. Hypermagikere og «de korrekt emosjonelle» er ikke narsissister. Narsissister har sitt eget bilde som de forguder og han er fornøyd med, begrenser seg til det. Hypermagikerne og de de adre har ikke nok med sitt eget bilde, de vil erobre, kontrollere og tyne de emosjoner de frykter. Emosjoner de må konstruere og tillegge andre personer. De legger med sor intensitet og iver da forholden til rette for en evig maktmaktkamp de selvsagt ikke kan vinne, men som for dem i alle øyeblikk innbyr til sjanse for maktovertakelse.

De tenker fornuftig og snakker «veloverveid» og til og med «intelligent», ja vel, men frykten for emosjonene og kampen for å underlegge dem seg, og personene med dem, triumferer over fornuften. Egentlig har de mistet forstanden, hvis forstanden er evnen til å forme begreper. De har erstattet fornuften med emosjonene, et faktum som i seg selv bringer dem inn i en evig runddans rundt den rå maktens tinder, dvs den destruktive makten som bare kan såre med vond vilje og med velberådd hu, og med stor skadefryd. De kommer alltid til å rive ned der de skulle og burde ha vært med på å bygge opp. Ordenes essensielle mening og betydning blir angrepet, noen blir utryddet fra språket selv, og naturlig reaksjoner med dem, og med dem igjen fundamentale konsepter, og tanker, og enkle, sunne moralske vurderinger – som krever fornuft og kognisjon og en viss ikke-emosjonell distanse til tingene -  blir undertrykt. Alt går i oppløsning for de som er blitt totaldominert av sine egne og andres mer eller mindre forrykte og egentlig uregjerlige emosjoner, «de korrekte emosjoner». Der emosjonene blir gjort til eneste sannhetskriterium, dør selvsagt sannheten. Det fins ingen virkelighet igjen, ingen autentiske verdier og menneskesyn blir erstattes av «emosjons-syn» og «emovering». 

De kanskje aller mest «emosjonelt korrekte» av «de korrekte» tyr til «maler» og retoriske knep som de faktisk approprierer fra f eks Goebbels, uten at de skjønner poenget når det blir påpekt.

Se:  de nye sofistene - "malerne"    Og  Et råd besatt av hypermagikere?

Vi ser ofte at «de korrekte» appellerer til frykt. En preses i Den norske kirke holdt en tale og skrev en artikkel i avisen Dagen for noen korte år siden om frykten, at frykten ikke må få ta oss, og da selvsagt ut fra Bibelen som jo forteller at vi ikke skal frykte. Om det var islam eller islamkritikk preses mente, ble det ikke sagt tydelig ifr om, men implisitt fryktet nok preses islamkritikk mer enn selve islam, akkurat som tidligere leder i Venstre gjorde. Slike uttalelser brukes selvsagt som en hersketeknikk, akkurat som termen «islamofobi» brukes i hersketeknisk hensikt. På latin kalles det en «ad metum», en propagandateknikk som er ment å «treffe» og spille nettopp på frykt og fordommer. For å krydre opplevelsen og de korrekte emosjoner, knytter man onde hensikter til en opponent i den hensikt å få sluttet rekkene blant de man antar støtter en og som man føler behov for å holde på limpinnen. I praksis betyr dette at man «følgeriktig» da må demonisere eller avhumanisere de man forakter, i seg selv et sikkert tegn på at emosjonene dikterer frykten og at frykten er ment å konstruere emosjoner og offer, - offer som det ofte viser seg betakker seg for hjelpen.

Kan emosjoner læres? Ja, til en viss grad. «Ytre» emosjoner kan læres, dvs man kan lære seg en teknikk for å overleve mentalt, først og fremst, i et miljø, ja, i en populasjon eller nasjon. De emosjonelt korrekte er ute etter å avlære oss de uriktige emosjoner, emosjoner de må erstatte med andre for dem korrekte emosjoner. Det er et gedigent prosjekt og denne kampen for å etablere de korrekte emosjoner appellerer særlig til viss typer innen akademia.

Sivilisasjoner er jo produkter av læring – og feiling. Når jeg snakker om «korrekte emosjoner» dreier det seg om eldgamle «innstillinger» som har fulgt menneskeheten siden tidens vugge. Løgner har faktisk gitt beskyttelse og mer velstand til løgnere av alle slag, og noen ganger er løgn beskyttet av en gud, som f eks i islam, hvor løgn godtas som et middel til å utbre islam, til å misjonere for islam.

Her blir løgnen satt i system og man kan forlite seg på og legitimere seg ut fra guds ord, som alltid kan oppfattes ikke bare som en anbefaling, men som en befaling. I kristenheten har noen operert med slagordet: Målet hellige midlet; det ble «velsignet» av noen paver. Men her var det mulig å avsløre seg løgnen med dens begrunnelse. I islam er det annerledes. Befalingen eller anbefalingen om den tillatte løgnen står fast, den kan ikke endres. Muslimer flest vil imidlertid være enig i at å lyve for troens skyld bare må skje unntaksvis og der man ikke lenger kan følge de ikke-muslimske landenes lover der man befinner seg i som innvandrer.

«Indre emosjoner» ligger dypere. De fungerer uavhengig av miljøet og angår personen på dybdeplanet. De oppfattes som en naturlov som Gud har skrevet på menneskets hjerter. De som kjenner sine indre emosjoner kjenner dermed Guds vilje og det som er Gud til velbehag i ens sinn og hjerte. Jeg beskriver denne relasjonen som dette å «være i kontakt med seg selv», med sitt eget Selv, ikke sitt Ego.

Med Freud kan vi si at mennesket kjenner sitt «over-Jeg», et Jeg da som sublimerer de kreftene som romsterer som et «id» i personligheten. Jung ville sannsynligvis ha sagt at dette «å være i kontakt med seg selv» som «dette å være bevisst og velvillig innstilt» til de religiøse dybder i en selv og de dybder man kan vite at man har, og hvis man kaller det man da kan vite for Gud (jfr gnostisisme). Jung mener antakelig at viten her må supplere eller erkjennes som sidestilt med tro.

Jeg mener det er lett å se en Dunning-Kruger-effekt på Horn: Manglende kunnskaper eller ferdigheter medfører overvurdering av egne evner. Økt kompetanse gir imidlertid en økt forståelse av hvor lite man faktisk kan, tror man, mens ytterligere erfaring igjen øker opplevelsen av kompetanse. Uvitenhet om sin egen uvitenhet medfører da en generelt arrogant eller nedlatende holdning.

Slik jeg ser det, avskjermer slike som Horn – og f eks postdoktor Lars Gule - seg fra økt forståelse og kompetanse når det kommer til gudstro. (Mer om dette under). De lukker seg inne i seg selv. De søker ikke sann kunnskap annet i naturen og empirien, kan vi si. De regner ikke med at det fins ånd – i gudstrosforstand - utover materien. Resultatet blir innsnevring. «Man» trenger sikkerhet, beviser osv og går dermed glipp av poenger, eksistensielle poenger, livsviktige og livsstyrkende relasjoner og poenger, og ikke minst fleksible, kreative tilnærminger både til mennesker og Gud. Det er som om de avskjærer seg fra den hjertelov man er født med – ut fra tro – den lov som er skrevet over menneskets hjerter, også ut fra troen selv; for fins sannhet uten tro? Det er fullt mulig å finne lødig, valid, fruktbar og holdbar kunnskap – slik at man ikke bare tror, men vet, med full tiltro og i full trygghet, selv om man ikke «vet» med sikkerhet i «empirisk» forstand.

Se her om Ester Lightcap Meek her og mine egne:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/leder-i-dagen-uten-kunnskap-og-innsikt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

Hvordan detektere en anelse av «dunnig-kruger-hovmod»? Døm selv ut fra følgende nå «klassiske» gudserstatninger:

“The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.”

Eller:

Du kan tro hele livet og det vil aldri resultere i noe. Religionens funksjon som sosialt samlingspunkt for mennesker har for lengst utspilt sin rolle, og er nå bare der for noen få fanatiske tilhengere og folk som ikke kan møte andre folk andre steder. Det er ikke gud eller allah man møter i gudshuset, det er andre mennesker. Det er ikke gud man ber til, man ber om å bli sett. Det er ikke fred i sjelen man søker, men oppmerksomhet. Det er ikke å bli tilgitt for sine synder man oppsøker, men å finne noen man kan snakke fortrolig med. Det er ikke en himmel man er interessert i, men å få bekreftet at man får besøkende på begravelsen sin. Religion er bare egoisme. (29.10.07 1.23 Teolog og religionshistorie).

Uttalelsene over kan med stor sikkerhet underskrives av flere navngitte personer i denne posteringen. Vi er på sett og vis i ferd med å institusjonalisere hovmodet idet vi gjør det til en dyd eller en dygd, alt etter som.

Hverken Freud eller Jung ville ha akseptert at mennesket bare kan «kjenne sitt eget jeg eller eget Selv via et ytre lovverk, slik man hevder i islam man kan gjøre og må gjøre for en gang å kunne «bli salig», for å bruke en kristen term. Om tro og frihet i kristendom og islam, pluss linker til artikler om nåden bl a i islam

Vi kan lære emosjoner og vi kan observere vitenskapelig at «emosjoner kan skapes», jfr Lisa Feldman Barrett. Og: Palett av godhet ... Og mer eller mindre livsfarlige?

Horn synes med andre ord ikke å vite hva det betyr å vite. Og da er det ikke rart at han «hater» troen, kristendommen og, ja, kanskje til og med mange flere kristne enn har grunn til å hate ut fra rent servilt betinget korrekte emosjoner. At Horn ikke forstår religion og tro, kan forklare hvorfor han går til angrep på en islamkritiker som kritiserer noe en muslim har skrevet om islams forhold til kristendommen. Han øyner mest sannsynlig ikke hva islam som religion og gudstro er for noe og hva den innebærer i hele sin fylde, eller mangel på sådan. Han synes å tro at hatske utfall mot en kristen som kommer med kritikk av en fremstilling av islam kan rettferdiggjøre hans egne forestillinger om at islam faktisk ikke er noen religion i det hele tatt og at kritikk mot islam som nettopp både religion og politikk derfor blir et uttrykk for hat fra kritikerens side, med den implisitte forankring at vi her da har med en foraktelig eller hats person å gjøre.

At det foregår en kamp om å installere de mest mulig «korrekte emosjoner», kommer frem i følgende skildring av Hans Rustad: Men medienes rolle er snarere blitt å mørklegge landskapet. På amerikansk kalles det gaslighting: å spre forvirring, slik at folk fører skinndebatter og ikke forstår hva som egentlig skjer. De viktige debattene innhegnes med tabuer. Ord som befolkningsutskiftning er bannlyst. Hatlover henger som damoklessverd over borgerne.

Kommentar: Forutsetningen er at det finnes både frykt og idéer – og moralske konsepter og beveggrunner - om at emosjoner kan og bør formes og skapes – i flest mulig innenfor «vår» populasjon - og at dette i seg selv er en så viktig ideologisk gave eller forpliktelse at «himmel og jord settes i bevegelse» for å få det til. Selv mener jeg at det burde være lett å oppdage eller avdekke «hypermagien» i dette og at vi som samfunn er på vei i full fart bort fra «det juridico-religico» tenksettet og det «ditto mennesket».

Å skape nye og «bedre» emosjoner er vår tids tvangstanke, vår kollektive nevrose, nærmest, og «salige» er de som ser dette og forsøker æ advare. Ikke bare tenker, men altså emosjoner, skal pådyttes oss, tvinges på oss, ikke bare påvirke oss. Vi skal bli nye mennesker som skal tjene en ny overklasse og en ny overgud.

I dette klima eller tidsbilde skjer det underliggende ting vi stort sett hverken registrerer, bryr oss om eller tenker over, med det vi ennå har igjen av de dypere sjikt i vårt sjelsliv og vår tro (for tro har vi). Se følgende:

Om islam, bøller og reifisering ... her Og massiv bruk kav hersketeknikker og Om bla emotive konspiratører og andre konspiratører - "typer"

Kjell Skartveit bringer et klart pointe:

… den tidligere finske innenriksminister og nåværende parlamentsmedlemmet Päivi Räsänen, er blitt siktet for hatefulle ytringer. Nå viser det seg at det ikke bare er Päivi Räsänen som er siktet. Også hennes forlegger Juhana Pohjola blir siktet i samme sak.

Boka som Päivi Räsänen skrev og som er utgangspunktet for siktelsen ble publisert i 2004 mens Finland fikk en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2017.

Det er mulig å forstå at en bok om kristen samlivsetikk og muntlig utledning om kristen samlivsetikk kan bryte med et lovverk som forbyr hatefulle ytringer. Det faller nemlig mange tungt for brystet å høre at det de gjør er synd, selv om de de ikke tror på treenighetens Gud. Utfordringen er at verken Päivi Räsänen eller Juhana Pohjola har gjort noe innbyggerne i Finland trenger beskyttelse mot, og ingen av dem utgjør en trussel mot landets politiske ledelse.

Päivi Räsänen og Juhana Pohjola siktes for brudd på forbudet mot hatefulle ytringer, det samme forbudet som reguleres av vår egen straffelov § 185. Men ingen tar skade av de ytringene som forbys av de aktuelle lovene. Det er derfor avgjørende at vi forstår at dette ikke handler om forbud mot ytringer isolert sett, men om et forsvar av en virkelighetsoppfatning. Men når en virkelighetsoppfatning er avhengig av å kriminalisere dens meningsmotstandere, bør vi forberede oss på en annen framtid enn den vi en gang trodde på. Se mer her: https://www.document.no/2021/05/02/frykten-er-deres-vapen-2/

Og til alt dette må jeg bare si: Jeg har intet imot emosjoner. De har sitt eget språk ingen magi kan redde eller true, når det kommer til stykket; mennesket har et indre, en konstitusjon som kan være mer eller mindre flytende, mer eller mindre polymorf, men mennesket som vesen har altså vesentlige kjennetegn som skiller det fra alt annet. Mennesket er et vesen akkurat som Gud er et vesen, (men ikke en reifisert husgud). Emosjoner kan være så vakre at de leger nesten ethvert sår eller ethvert traume. Uten emosjoner i rikt mon er vi ikke hele. Men jeg skiller og skjlner mellom f esk dyp og overflatisk samvittighet akkurat som skiller og skjelner mellom dype emosjoner og overfaltiske eller konstruerte emosjoner. (Se andre steder pp bloggen om synderesis etc).

Mennesket er ikke en blank tavle, som Lock sa. Se her om politisk teologi og Naturrett på appropriasjon og Angsten for demokratiet og ytringsfriheten og

Big teck - nytt middelaldersk pavevelde? Og: Hadia Tajik knuser Morken og Horn - mediamakt, pave Bonifatius, all makt og  mer om alt fra Marx og Heidegger til Lock, pluss samvittighetens dybder og overflater og ikke minste denne: Om norsk islam, Hobbes, Rosseau, Lock m fl og ikke minst: Var Sokrates tolerant? Har mennesket essens? Hadde sofistene rett? Har islam essens? Også om Artistoteles, Heraklit, Parmenides etc

Statement: Emosjoner gir mening og forstand, de forklarer og er oppklarende langt utover det bare «den rene fornuften» kan – og dermed har jeg for så vidt sagt mitt om dette. Det er bare i hendene på hypermagikere og «de servilt betinget korrekt emosjonelle» at emosjonene kan fordreies, demoniseres og korrumperes.

Horn skriver i en annen andlending, jeg siterer i utdrag:

Det er litt synd. Men egentlig er også dét fint, for oss humanetikere, fordi det viser at heller ikke disse menneskene var ufeilbarlige. For tenk om det var slik – tenk om det fantes kloke mennesker som hadde alle svarene parat, som forsto ting vi ”vanlige” folk ikke kunne skjønne. Da ville vi kanskje måttet revurdere vår posisjon: Kanskje burde vi da, i rasjonalitetens navn, faktisk utstyre oss med et presteskap slik som religionene har. Kanskje stemte det ikke likevel, at hver enkelt av oss kan og må stole på sin egen rasjonalitet, sitt følelsesliv og sanseapparat og sine erfaringer. Kanskje sviktet selve fundamentet for at en humanistisk etikk er mulig. I lys av dette blir Levis påminnelse om at selv de store menn har sine svakheter, en demonstrasjon av at humanetikken holder vann. https://fritanke.no/kommentar/et-livssyn-uten-presteskap/19.9132

Kommentar: Tolerant, vidsynt, vist og vakkert, eller hva? Slik snakker et menneske som ikke tåler å bli motsagt og som vet å sikre seg og sukre sin sak på alle måter. Han er en «rev» med en hule med flere huller enn en «sweitzerost» og et hjerte så stengt for guddommelig lys som et stort hull i kosmos. Han er sånn, han føler seg sånn, for lettere å kunne manipulere og «føle» seg frem til neste sjakktrekk. Han vet at det ligger et merkrav på ham for å være mer-empatisk, alt inngår i den strategi han velger for på forhånd å kunne forsikre seg om at kommer øverst på pallen i de fleste henseender, okke som. Horn er en relativist og som alle «tolerante» relativister begår han alle relativismens 7 grunnfeiL-  se her om toleranse, relativisme og "feil"

Sitatet over vitner om et menneske i dyp eksistensiell fortvilelse, uro – angst; et dypt eksistensielt usikkert menneske, et menneske som «forfiner seg» med forklaringer og forsikringer om at han kan vente til alle blir enige – med ham. Her blir veien til mens han går, og det høres så tolerant ut at man kan lure på om han mener det han sier. Det virker som om han forsøker å skjule «jernhånden» i den hvite, silkemyke hansken. Har dette individet kontakt med sitt indre Selv? Kjenner han «loven som er skrevet på våre hjerter»? Det eneste objektive i dette bildet synes å være behovet for å få andre til å tenke og emovere akkurat slik han selv gjør.

Slike mennesker er som svamper som tiltrekker seg alt av «tidsånden». Noen blir klinisk psykotiske, andre havne i moralisme, hobby-paranoiditet og grandiose vrangforestillinger spesielt om andre mennesker som ikke føler eller emoverer som dem selv. emosjoner er kanskje mer livsfarlig enn du tror - om bl a "emovering" og  og se denne, for å få størst mulig utbytte og følge alle linkene; de har relevans for denne posteringen, tro du meg  (se spesielt om «hypermagi», og «det juridico-religico mennesket»  - som for meg er et nødvendig og derfor stadig mer tilbakevendende tema). Vi kommer tilbake til Horn om litt, men først:

Den andre personen i dette noe nokså flaue drama er redaktør Johannes Morken. Vi kommer tilbake til ham «in due course» nedenfor, men se altså linkene overfor som forteller det meste og gir en ganske god og forhåpentlig lærerik bakgrunnsmusikk.

Men var kritikken av den muslimske kvinnens kronikk om julen virkelig hatsk eller krenkende eller uttrykk for sjikane?

Kritikken er forlagt en jurist, en psykolog, en professor i filosofi og en ingeniør fra Trondheim tekniske. Ingen av dem finner kritikken krenkende e l. Andre har gitt uttrykk for det samme. Jeg vil tro at Horn vil ha store vansker med å finne noen som er enig med ham – og Morken, når Morken finner grunnlag for å utestenge kritikeren på livstid, på grunnlag av Horns rent emosjonelle og selvrettferdige grunnlag.

Hva er det som gjør Horns reaksjon så sterkt kritikkverdig for ikke å si direkte umoralsk? Jo, det er måten han bruker den muslimske kvinnen på. Han gjør henne til et offer uten å spørre om lov. Han stjeler derfor noe fra henne, fra hennes tro og personlighet og overfører dette noe, dette noe som han opplever som et pluss og et sikkert tegn og kriterium på egen godhet -  som et pluss og en ufortjent kraft eller merverdi til ham selv han nå kan bruke videre for ytterlige å dupere sitt publikum.

Horn forsøker uten omsvøp å få den muslimske kvinnen til å føle akkurat på samme måte som han selv. I seg selv er dette et grovt forsøk på overgrep og overstyring, ja, overkjøring og følelsesmessig utpressing.

Han forlanger så, i og med alt dette, og i tillegg, noe som er alvorlig umoralsk nok i seg selv, at den muslimske kvinnen skal demoniserer kritikeren av kvinnens kronikk på samme måte som han selv gjør. Han gjør seg til kvinnens talsperson, uten at hun har bedt om det. Han tar det som en selvfølge at hun føler og tenker akkurat som han. Han gjør seg til hennes store beskytter uten at hun trenger det. (Tajik ble oppfordret til å svare på om følte seg krenket e l etter at kritikken av henns kronikk ble lagt ut, men hun forholder seg helt taus om det og her sier taushet mer enn bare ord).  

Han ser ikke at dette – altså hans egen tilnærming - er en fornærmelse mot kvinnen som er like stor hvis ikke større enn hans moralske angrep på kritikeren personlig. Horn tillegger denne meninger han ikke har, og en intensjon man ikke kan finne i kritikken. Kritikken tar tak i fakta, dvs i det som kvinnen selv skriver og kritiserer dermed på et faktisk grunnlag, ikke på et primært emosjonelt grunn.

Kritikeren argumenter teologisk og på rasjonelt grunnlag. Horn reagerer på er irrasjonelt og rent emosjonelt grunnlag. Han forutsetter umiddelbart at det ham selv som har rett. an er ute etter makt: Jo mer emosjonelt han reagerer, desto større makt over publikum tror han han har og vil få. I seg selv er dette er grov undervurdering og en direkte forkleining av både kvinnen, kritikeren og publikum generelt. 

Horn opptrer – og vil tydeligvis bli oppfattetsom – som en redningsmann og regner med bifall og hyllest. Men er han fortjent til det? For å få dette til, må han både i det indre og i det ytre demonisere den personen han går ut fra sjikanerer den muslimske kvinnen. Han har ingen objektiv eller rasjonell begrunnelse for å tre inn i denne skinnhellige posisjonen. Han støtter seg kun på følelser eller emosjoner, (så langt det rimeligvis er mulig). Pluss det egne «kognitive» behov for å bli oppfattet som uklanderlig.

Det Morten Andreas Horn – på sin side - i praksis gjør er å stakkarsliggjøre den muslimske kvinnen, ved i sterke ordelag og hvor han ikke legger noe imellom mellom seg selv og sin egen fordervelse. Den kommer «autentisk» rett fra leveren.

Han forutsetter allerede i utgangspunktet at hun tilhører en gruppe med et spesielt krav på beskyttelse. Selvsagt er dette uttrykk for at det her foreligger utilbørlige fordommer hos Horn og at disse spiller med som en indre tilskyndelse og som et behov som krever sin tilfredsstillelse, kombinert med svak dømmekraft, - ikke akkurat en egenskap som skulle tilsi at Horn fikk en så fremskutt plass i avisens over-all moralske horisont. At der her er behov for selvforedling, er en erkjennelse som nok ligger utenfor Horns mentale kapasitet og forstand.

Saken settes ytterligere på spissen og i et spesielt dårlig lys når man så vet at den muslimske kvinnen selv er mer enn nok kvalifisert og dyktig nok til å forsvare seg selv. Hun heter Hadia Tajik og er nestformann i Det norske arbeiderparti.

Og som om ikke dette var nok: Horns umoralske oppførsel forteller noe om hvordan han ser på både på muslimer og islam generelt. Det må være spesielt krenkede for muslimer å vite at Horn egentlig betrakter dem selv og deres religion som så svakelig at de trenger hans beskyttelse og at de ikke er i stand til å forsvare sin egen tro mot saklig kritikk på egne premisser. Det må tas som en fornærmelse at Horn virkelig tror han kan forsvare muslimer bedre enn muslimene selv kan. Dette viser en nedlatenhet fra Horns side man skal lete lenge for å finne i akademiske sammenhenger for øvrig. Samtidig som han undervurderer muslimene, overvurdere han seg selv og selv oppfatter han ikke hvor latterlig dette er. Man kan lure på om han er sine akademiske titler og meritter verdig.

Men det blir verre: Ikke bare bruker han den muslimske kvinnes antatte beskyttelsesbehov og innebygde svakhet, så å si, han bruker i tillegg avisen som en plattform han kan bruke for å drepe ethvert tilløp til saklig kritikk. Han synes å være patologisk engstelig for islamkritikk per se. Dermed er han nok en gang villig til å la sine emosjonelle traumer og frustrasjoner bestemme sin ytre adferd. Hans emosjoner oppfattes som viktigere, mer dyrebare og mer beskyttelsesverdige og derfor mer beundret enn islamkritikk generelt.

Horn krever med andre ord ikke bare at kvinnen selv skal føle seg krenket, han krever i tillegg at publikum generelt – og spesielt avisens lesere - skal føle akkurat som han selv. Dette innebærer nok et overgrep og et forsøk på emosjonell utpressing av «folk flest».

Horn viser med dette hvor autoritært anlagt han er, for ikke å si hvor stor og intens lengselen eller begjæret etter det totalitære er: Han krever emosjonelle reaksjoner som samsvarer med eller er identiske med hans egne. Han krever underkastelse og lydighet. Og for å lykkes, må han i tillegg til å undervurdere og faktisk forulempe den muslimske kvinnen pluss kritikeren, samtidig som han legger press på avisens redaksjon, altså forlange blind lydighet fra avisens redaktør: Han krever med trussel om å slutte å skrive for avisen hvis ikke kritikeren blir utesteng på redaktørens kommando prompte. I seg selv er dette nok et forsøk på et grovt overgrep og på emosjonell utpressing. Dette samtidig som Horn ikke et øyeblikk gir uttrykk for at han innser at dette ikke bare er etisk og moralsk betenkelig, men direkte og utvetydig moralsk og etisk forkastelig.

Det som skjer nå er, at redaktøren, Johannes Morken, føyer seg etter Horns krav. Han utestenger kritikeren – som hele tiden har skrevet under fullt navn - på livstid. Han underskriver dermed på Horns oppfatning og reaksjon og gjør seg moralsk og emosjonelt medskyldig. Det mest utrolige er at han like før Horn fremsetter sin trussel faktisk innrømmer at kritikken lå «innafor», implisitt at kritikken ikke var krenkende.

Det er vanskelig ikke å karakterisere Morkens oppførsel annet enn som uttrykk ikke bare for feighet og opportunisme, men også for manglende dømmekraft og et menneske som kan tillate seg å handle på impuls der det er om å gjøre ikke å gjøre det, men i stedet utviseselvkontroll og sunn moralsk forstand og innlevelsesevne. Morken gir dessuten etter for et press fra en utenforstående, forskeren og legen Horn, noe som redaktørplakaten, pressens egen etiske grunnlov, forbyr klart og uten forbehold.

Morken gjør seg for alle praktiske formål, som det heter, til en lydig slave for Horn. De tenker likt, i svart hvitt og uten nyanser: De bestemmer på emosjonelt grunnlag at kritikerne av kvinnens kronikk har handlet umoralsk og foraktelig og vil at alle skal vite, idet de selv toer sine hender.

(Deres emosjoner trumfer deres kognisjon).

Vi ser her ette min mening et godt eksempel på hvordan følelser og emosjoner som grunnlag for viktige beslutninger som faktisk vedrører personers navn og rykte er svært utilstrekkelige, ja, i seg selv umoralske. Der fornuften og selvkontrollen svikter, svikter den intellektuelle redelighet og alle taper, i og med at slik personer faktisk kan virke «moralsk» forbilledlig, i kraft av sine stillinger og posisjoner alene. «Det emosjonelt korrekte» blir en preskriptiv norm.     

Hvordan forklare Horns oppførsel i andre kategorier enn i psykologiske modeller? 

Horn: ”Humanetikere er like subjektive, irrasjonelle og biased som de fleste andre. Jeg tror vi har en fordel av å ikke være belemret med religiøse forestillinger, til gjengjeld er det mer enn nok annet som kan forblinde oss. Det eneste som står igjen da er at vi heldigvis ikke er bundet til et spesifikt syn; vi står fritt til å ombestemme oss.”

Kommentar: Det høyst problematiske med denne uttalelsen ble grepet tak i av Sandemose, professor i filosofi, og utdrag av hans kritikk følger under.

For meg forteller uttalelsen svært mye om Horn og det jeg vil kalles en slag solipsistisk narsissisme, for å legge litt tykt på, men en oxymoron, en legitim og lettforståelig fordobling eller retorisk forsterkelse.  Videre fra Horn:

Horn: Hvem er denne "religion" du snakker om? Det finnes jo ingen religion. Dvs., det finnes en sosial struktur som endel snakker om - "religion" - men vi vet jo (eller har god grunn til å anta) at dette bare er en et begrep eller fenomen mennesker har laget. Vi vet (eller har grunn til etc....) at Jesus ikke var noe annet enn et menneske som oss, og i den grad han oppfattes som "sjefsgud" så er det en menneskelig feiloppfatning. Ingenting tyder på at Jesus - om han i det hele tatt har eksistert på det viset bibelen beskriver - var noe annet enn en fyr. Kanskje med mange tanker og idéer, og evt. også med mange verdier vi idag ville omtale som moderne og humanistiske.

Men i den grad "hans" idéer (om det i det hele tatt var han som var opphav til dem - han levde jo ikke i et idehistorisk vakuum han heller) vekket interesse, spredte seg og ble ført videre gjennom historien - så har det jo lite med Jesus å gjøre. Han er jo død. Det må heller være at mennesker i hans sam- og ettertid har fått impulser fra disse tankene, og bestemt seg (bevisst eller ubevisst) for å gjøre dem til sine egne.

Og igjen: Når vi i dag skal betrakte kristendommen, så spiller det jo ingen rolle for oss hvor dens idéer liksom kommer fra. Om det er fra Jesus eller Paulus eller Thomas Aquinas. Det som betyr noe for oss er jo hvorvidt idéene og verdiene appellerer til oss som lever i dag - og hvorvidt dagens "kristne" vil gjøre dem til sine egne. Jesus var muligens viktig i sin tid, men dét er jo lenge siden.

her

For å -  forsøke å - kaste litt mer lys inn i Horns snevre univers: https://neitilislam.blogspot.com/2014/05/hef-og-dnk-angriper-barn.html

 

Prof Jørgen Sandemose om Horn, opplysningstid og religion: Utvalg fra Sandemose, fra VD 230416:

Human-etisk hykleri og kristen blindgate

… For bråkjekke er de, de sjikt av presseskrivende og samfunnsdebatterende akademikere som til stadighet roser det de kaller ”opplysningsidealene”.

Men opplysningsmennene var nesten like uhistoriske som sine erklærte støttespillere. … Protestantenes brudd med pavekirken innebar en gjeninnsettelse av Augustins opprinnelige voluntarisme: Guds vilje var utgangspunktet for skapelsen, ikke Hans fornuft. Ergo kunne den skapte natur ikke forstås på noen grunnleggende måte i det hele tatt. Den var et viljesmysterium utenfor fornuftens rekkevidde.

Grunnlaget var lagt for en materiell anvendelse av menneskelig fornuft og eksperiment, og dermed også for en økonomisk revolusjon som plasserte NordVesten som den dominerende geografiske sfære for århundrer framover.

Slik ble det i prinsippet fritt fram for en naturvitenskap fri for tilsettinger fra Kirkens side.

En kan merke seg at islam hevder noe helt annet. Der i gården er synet på naturlover (så vel som de engere praktiske og etiske bud) fastlagt religiøst. Derfor er det ikke blitt noen naturvitenskap i det islamske området. Dette er en påminnelse om at islam nettopp er en stagnerende og reaksjonær kraft.

Den nye kristne Kirken kunne feire mystikkens herredømme i tilværelsen, og erklære forskningsresultater som likegyldige for den selv. ….

 De to retningene var vektige motstandere hva angikk tungebruk, men bevisstheten var til stede om at de trengte hverandre sårt. (Annerledes i katolske områder, … ). Derfor er det ganske riktig at Øverlands ”landeplage”-drøfting av Hallesby o.a. var barnslig, for å si det mildt. (Derimot er det ikke barnslig av Storhaug å kalle islam for en landeplage, for denne religionen har ingen mystikk som har sluppet vitenskapen og den frihetlige tenkning til.)

Blant dagens kikkertsynte opplysningsentusiaster finner vi i fremste rekke de såkalte humanetikerne.

… Det naive opplegget gikk på at fornuften var nok til å beseire alle hindre for videre menneskelig utvikling, og dermed at religionen bare var ”overtro”. Det ble oversett at religionen må ha oppstått av dyptgående strukturer i det ene menneskets utbytting av det andre, og ikke lot seg trekke opp like enkelt som en gulrot eller en vond tann. Så lenge den materielle utbyttingen fantes, måtte religionen bestå – det var det rimelig å tro. Opplysningsmenn var virkelighetsfjerne.

En annen sak som opplysningsmennene ikke forsto, var at kristendommen hadde forsynt dem ikke bare med muligheten for å drive vitenskap uten fare for liv eller død, men også med selve det fremste objektet for all vitenskap, nemlig menneskets egen filtrerende selvbevissthet, som treenighetslæren hadde lagt opp til. En tenker som Hegel hadde rett når han hevdet at tredelingen av ethvert begrep (det klassiske: individualitet, særegenhet, allmenhet) er forespeilet i billedlig form i den kristne åpenbaring.

Man kunne derfor godt si at opplysningsmennene var en slags lyktemenn, helt avhengige av omgivelsenes ånd og den materielle sfærens nivå, mens de desto mer følte seg uavhengig av alt dette, og lot seg narre til å tro på tankens kraft i seg selv. Og slik er det da også med deres naive etterfølgere i dag – vel de fleste akademikere, og sikkert alle human-etikere.

Sandemose forts: Lytt nu kun til humanetiker Horn på en tråd nå nylig:

”Humanetikere er like subjektive, irrasjonelle og biased som de fleste andre. Jeg tror vi har en fordel av å ikke være belemret med religiøse forestillinger, til gjengjeld er det mer enn nok annet som kan forblinde oss. Det eneste som står igjen da er at vi heldigvis ikke er bundet til et spesifikt syn; vi står fritt til å ombestemme oss.”

Sandemose: Hvis humanetikerne ikke har andre fordeler overfor resten av menneskeheten, enn at de kan ombestemme seg, lurer jeg på hvorfra de har fått sikker kunnskap om at de ikke er plaget av religion eller religiøse ”fordommer”, eller ”overtro”. Det Horn uavvitende avslører, er at han, fordi han ”er” humanetiker, mener seg i stand til å avsløre kjernen i sin sjel, og kunne kartlegge årsaken til psykiske plager han måtte føle i seg. Det er en mekanisme han kan sette i gang straks han føler seg ”forblindet”. Vanligvis ville vi vel si at dette er en religiøs forestilling. Vi ville si at det er parallelt med at en kristen mener seg uten videre fritatt for brøde gjennom å sluke brød og saft. Prestenes vigslede nattverdstablett er erstattet av medlemskort i HEF.

Hvordan kan noen komme så langt at en i ramme alvor tror slike ting om seg selv ­og attpåtil uttaler det i all offentlighet? Slikt utgjør en organisert dumhet som bare kan forekomme fordi den går tilbake på forestillinger som er avlet fram i lang tid av bestemte materielle klasseinteresser. …

Vi har altså personer som går rundt og tror de uten videre er fritatt for religiøse byrder i et samfunn hvis oppståelseshistorie har vært helt avhengig av en bestemt religiøs utvikling. Mange av disse snakker pretensiøst og overflatisk om hva som er ”forskning”; vi burde få opplyst hvilken slik ”forskning” som ligger bak disse helt spesielle erkjennelsene.

Sakens kjerne er at mens alle religioner har innbyrdes forskjeller, har de også sin grunnleggende enhet i at de er basert på en beslutning fra den troende om å overgi seg til billedlig og symbolsk tenkning helt og fullt.

Et eksempel på en slik grunnleggende selvoppgivelse er det Horn står for: Han bestemmer seg for ”ikke være belemret med religiøse forestillinger”, og hevder at han dermed, vips, ”ikke er bundet til et spesifikt syn” og (i motsetning til andre) ”står fritt til å ombestemme” seg.

Selvfølgelig er dette ikke noe annet enn selve åpningen ril religiøsiteten. Humanetikere fraskriver seg religion gjennom en religiøs forsikring. Men denne forestillingen er de også bundet av. Videre er de bundet av alt som denne forestillingen måtte lede til av ”spesifikke syn”.

For eksempel er de forpliktet til å mene at ethvert menneske kan være bundet til viljesforestillinger, og at slike forestillinger kan ligge til grunn for politisk handling i verden. Kollektive illusjoner, varefetisjisme, religiøsitet, stemninger som er framgått av materiell undertrykkelse, forstår humanetikerne ikke noe av. De avfeier dem bare, og dermed skyller de virkelighetens problemer ut med badevannet.

Slik står de også rede til å hevde hva som helst, for de føler seg ikke bundet av noe annet enn de stemninger de kan tro er deres egne. De fortrylles av sine egne forestillinger, konstruerer en verden ut fra sine mindreverdsfornemmelser, sprer usannheter og oppkonstruerte misforståelser rundt seg etter behag. De forestiller seg at en leseperiode ved en høyskole gir dem automatisk kunnskap, at undervisning alltid er ekte vare, og at de selv er målestokken for alt som er sant. De er ekte sofister. De vingler fra det ene standpunkt til det andre, og rettferdiggjør dette med et slagord om ”frihet til å ombestemme seg”.

Slik har det seg at det utvikles godhetstyranniske klovner. …

Den protestantiske reaksjonen på humanetikerne er delt i to.

For det første har vi de statskirkelige prelater. De er flaue over treenighetslæren, og har derfor sluttet med å markere seg overfor islam og andre reaksjonære religioner. Deres tankegang er et produkt av at den religiøse mystikkens funksjon er blitt opphevet til fordel for den fetisjisme som ligger i vareproduksjonens struktur. Protestantismen er og var den eneste religion som kan oppheve seg selv – og det har den gjort. Prelatene står rådløse.

Mer lege protestanter har derimot en genuin historisk forståelse og nekter å gi slipp på mystikkens tankegods. Det gjør de rett i. Et slående eksempel er hvordan en kristen debattant (Haus) på VD nylig gjorde gjeldende at ”skapelse” i egentlig betydning alltid er en skapelse ut av Intet. Dette er i overensstemmelse med den virkelige kritiske filosofien – den finnes for så vidt hos Kant, og selvfølgelig både hos Marx og Hegel. Men disse hevder at all menneskelig ’skapelse’ (ikke bare et utvalg av kreative akter) starter fra en negasjon, dvs. en tenkt og materiell benektelse av omverdenen (negasjon). Men denne benektelsen er samtidig, fordi den er en benektelse av både omverdenen og dennes negasjon, nettopp en negasjon av den samme negasjonen og er dermed et Intet.

Hegel hevdet at det kristne begrepet om Intet røper et stående motiv i religionen, nemlig menneskenes behov for å opparbeide en virkelig holdbar erkjennelse. For ham var protestantismen uttrykk for det lengste religionen kan komme i så henseende: Skapelsen ut av Intet avslører at det er mennesket som har vært den tilslørte modell for forestillingen om Gud.

 Men dette er langt fra alt: Protestantismen styrtet det gamle skolastisk-katolske samfunn gjennom å organisere menneskene i en ny type menigheter. De klareste borgerlige tenkere – Spinoza, Hegel – hadde ingen vansker med å se den virkelige innebyrden av dette: Vår verden av statsborgere, av citoyens, er en verden organisert i politiske menigheter, så å si.

At alt dette er totalt fremmed for human-etikere, er én ting. En annen sak er at det også overses (som regel) av historikere at vår moderne politiske verden ikke er bygget på borgerlige partidannelser og parlamentariske forsamlinger alene, men like mye på organiseringer av menigheter. Den faktiske materielle bakgrunn gir moderne protestantisk tenkning en stor bakgrunnsbonus som den bare sjelden vet å benytte seg av. Det var menighetenes tilstedeværelse som ga Hegel unnskyldningen for  å si at Gud var en realitet, enda mer i den moderne verden enn i den forgangne. Men han unnlot som regel å føye til: En menneskelig realitet.

https://www.verdidebatt.no/innlegg/11633619

(følgende er knyttet til ovenstående: En 6 år gammel datter av Horn er blitt utsatt for kristen misjonering i barnehagen.

Hun kommer hjem og forteller at hun nå tror på Jesus, at Jesus har stått opp fra de døde og gått opp i himmelen. Hun har lært, av noen, å folde hendene …

Hun har gjentatt det flere ganger seinere, som om det er noe som har festet seg …

Hun er på en måte blitt lokket inn i tilhørighet til et forferdelig livssyn – kristendommen, - et livssyn som bruker tid på å snakke om synd til15-årige konfirmanter, som om de ikke har nok tanker og hormoner å slite med fra før av og som mener homofili er mot guds ord og at homofile ikke kan få gifte seg i deres hus og et livssyn som tror at verden er skapt etter en plan og at dersom hun blir ufrivillig gravid som ung jente/kvinne, begår en synd og tar liv dersom hun begår abort.

Jeg lever fint med at jeg har et helt annet livssyn. Toleranse handler om å tolerere folk som er annerledes enn deg selv, ikke fordi du kjenner deg igjen i det de står for, men nettopp i de tilfellene der du tar sterk avstand fra det den andre står for. Jeg ønsker et tolerant samfunn, med plass både for meg og for de jeg er sterkt uenig med.

tilhørighet til et forferdelig livssyn - kristendommen - den som deler mennesker inn i de som skal frelses og de som skal fortapes, bare på grunnlag av om de tror på Jesus eller ikke. Et livssyn som bruker nesten hele prekenen for 15-årige konfirmanter til å snakke om synd får folk til å si (jeg vet ikke om de virkelig mener det) at de tror verden er skapt etter en plan, og at de ikke bryr seg om argumentene for evolusjonslæren. ... mener homofili er mot guds ord og at homofile ikke kan få gifte seg i deres hus. Et livssyn som, i noen tilfeller, får folk til å si (jeg vet ikke om de virkelig mener det) at de tror verden er skapt etter en plan).

Jeg legger nå inn de to artiklene som begge danner faktagrunnlag for denne posteringen og for alle posteringer som vedrører samme tema, før jeg avslutter med å legge inn visse artikler fra diskursen rundt omkring:

Tajik i Vårt Land: Fra hei til god jul

Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd.

«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».

«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.

«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg.

Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?

«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner ­feirer det ikke».

Duften av nellik

Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik.

«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.

«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.

Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.

«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake.

Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.

«Vi spiste pinnekjøtt og kål-­rabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag».

Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.

Isa og Mariam

Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.

Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.

Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem.

Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.

Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har ­beskrevet ham som «sjelens profet».

Det er ikke farlig å spørre. God adventstid – og jul.

her vl

 

Så følger her kritikken eller kommentaren til Tajiks kronikk som medførte at forfatteren ble utestengt fra VD’s Verdidebatt på livstid (og dette er ingen bløff):

 

Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.

Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og  sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider.  Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klar frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet.

Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet.--

her på nei til islam

 

Så følger ymse utenfra men med relevans innenfra:

 

Two sentiments always emerge whenever Islamists try to regulate speech through murder, as in the horrific killing of Samuel Paty in a Parisian suburb last Friday. We’re told the killer does not in any way represent Islam or Muslims. Yet in the same breath, we are told that the perceived insult against Islam for which the act was committed is deeply hurtful to ‘the Muslim community’ or was a gratuitous ‘abuse’ of free speech. This line always comes with the perfunctory preface ‘nothing justifies murder, but…’.

https://www.spiked-online.com/2020/10/20/islamists-are-gaslighting-us/

 

Seeming to give credence to Bertrand Russell’s observation that “The whole problem with the world is that fools and fanatics are always so certain of themselves, and wiser people so full of doubts,” Michael Saunders, a member of the University of Washington Student Senate, introduced a resolution to create a system for students and staff to serve on an academic jury. The purpose of this jury, according to the resolution filed by Sanders, is to resolve “all discrimination accusations and charges that violate the University of Washington’s mission statement” so that the university is able to “think outside the lens of an oppressive system and think in a mindset of innovation, improvement, and radical change.”  

As is clear from the tortured prose of the resolution, complete with its leftist catchphrases, this is another example of woke students trying to seize moral authority and use their newly found power to enforce a radical ideology on an entire campus. More disturbing is the actual ideology of the proposal which clearly is to promote a singular way of thinking to advance social justice, suppress dissent and opposing views, and “chill” the speech and opinions of faculty who dare to veer off the expected and acceptable way of thinking. …

here are, of course, serious issues with the creation of such a tribunal to evaluate and punish faculty expression. For example, how would a faculty member know, in advance, what thoughts and ideas are acceptable and which ones are subject to censure? Who composes this list and whence do the authors derive the authority for creating such a code? Will the creation of a list of forbidden topics be drafted only by liberal students and faculty who feel that they have the moral authority to determine what can be said by whom on campuses now? Will any opposing, conservative views henceforth be tolerated?

Will the subjects questioned and debated by errant faculty—such as affirmative action, the Black Lives Matter movement, gay marriage, abortion, border and illegal immigration policy, gun control, the Palestinian/Israeli conflict, and other controversial topics—be limited to positions by liberal faculty who have predetermined views on these troubling topics? Does the creation of this jury mean that no opposing views on these or any other topics would be permitted, so that conservative speech and ideology would be effectively suppressed, subject to censure and punishment?

The fact that these students think that their personal ideology and views on controversial topics are established truths, rather than opinions, is troubling enough in itself, but will be made more dangerous and disturbing when they are codified in some type of a speech code which determines what can, and cannot, be said.

Since what will eventually happen is that a speech code will be created, these presumptuous students should remember that campus speech codes have been historically struck down by the courts as being unconstitutional infringements on First Amendment rights, in addition to violating the concept of academic freedom that most faculty enjoy on university campuses….

As this academic year opened, for example, “anti-racist” Skidmore students presented 19 demands to the administration, including the predictable ones, such as “a zero-tolerance policy toward racism among faculty, staff, students and administrators” and “mandatory and reoccurring anti-racist training for all professors and students.” But perhaps most troubling on this list was the one very specific demand that called for two studio art professors, David Peterson, and Andrea Peterson, to be immediately fired. What was the grave offense that would have justified terminating someone’s academic career? The two professors, the triggered and indignant students revealed, “were seen protesting with Blue Lives Matter protestors, while Skidmore alumni and students were being teargassed and attacked on the other side of the street,” and this mere presence at the pro-police rally was clear evidence to these fragile students that the Petersons were “openly advocating and preaching exclusionary, racist, and fascist ideology.” [Emphasis added.]

In a November, eight McGill University student organizations not only outrageously critiqued the University’s stated policies on academic freedom, but also attacked Philip Salzman, Emeritus Professor of Anthropology, demanding that he be stripped of his academic credentials and have his McGill connection erased. In their letter they suggested that if members of the McGill community are able to express their views without restraint—and without considering how this expression may negatively affect victim groups and individuals on the McGill campus—then academic freedom must be contained and restricted to avoid “harming” these alleged victims . . . .”

The letter specifically denounced Salzman’s writing because, the tendentious students wrote, he presented “opinions as if they are objective facts.” The students, of course, did the exact same thing by claiming that inclusivity, diversity, social justice, white supremacy, systemic racism, and Islamophobia, for instance—many of the terms that animate current progressive thought—are themselves absolute truths and not subject to vigorous debate, discussion, and critique, precisely what Professor Salzman’s articles do. And here the students reveal their primary, though flawed, view: that regardless of how legitimate Salzman’s viewpoints may be (a point which they do not, of course, even consider), the sensitivity and feelings of his purported victims is more important than the creation of knowledge and academic discourse.

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/04/new-red-guards-universities-richard-l-cravatts/

-

Djabelkhir had criticized some practices such as the marriage of prepubescent girls and actions of Saudi Arabia ("since 1979 they have spent $ 64 billion to propagate Islamic fundamentalism," he said).

"The fundamentalists want to intimidate all intellectuals who have the audacity to have opinions outside the orthodoxy, from the doxa that we are used to hearing on television channels or in sermons, they are trying to stifle freedom of expression by all means," Djabelkhir explained to Le Figaro before the trial.

From Erdogan's Turkey, which has the world record for jailed journalists and writers, to Saudi Arabia, where liberal writers are whipped in the streets, Islamic regimes have been engaged in suppressing dissent for years.

Psychiatrist Mahfoud Boucebci was stabbed to death at the entrance to his hospital in Algiers. Sociologist Mohamed Boukhobza was tied up and slaughtered in front of his daughter.
In Algeria in the 1990s, dozens of intellectuals were murdered by terrorists. The great novelist Tahar Djaout was killed with two point-blank bullets as he left the house. The novelist Lâadi Flici was killed with pen in hand. The playwright Abdelkader Alloula, director of the Oran theater and interpreter of Gogol, took three bullets in the head. The writer Youcef Sebti was slaughtered at home and on the bedside table he still had the drafts of his latest novel, "Les illusions fertiles".

Psychiatrist Mahfoud Boucebci was stabbed to death at the entrance to his hospital in Algiers. Sociologist Mohamed Boukhobza was tied up and slaughtered in front of his daughter.

Their stories were collected at the time in a book called Red Ink. Not to mention what happened in other countries, like Mohammed Taha, the only anti-fundamentalist intellectual in Sudan, who was hanged in the streets in 1985 for protesting against the adoption of Sharia law; to the Egyptian intellectual Farag Foda, famous for his critical articles and sharp satire on Islamic fundamentalism, killed by the Muslim Brotherhood; and many others like them.

Instead of "dialogue," thereby legitimizing the representatives of "moderate Islam," a label that often hides the Muslim Brotherhood and other organizations that are enemies of freedom behind double-breasted suits and reassuring speeches, Europe should launch campaigns of solidarity and protection for these heroes.

Before they kill them all.

And instead of capitulating to the “Islamophobia” witch hunt orchestrated by the Islamists.

Giulio Meotti

https://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/304975

Ayaan Hirsi Ali: “It is too late for the integration of Muslim immigrants in Germany”

Political scientist and women’s rights activist Ayaan Hirsi Ali warns against the propensity for violence among Muslim men. Sexual violence against women is rooted in all cultures, but misogyny in the Islamic world is “abysmal and disastrous, because it makes the female sex a commodity, a thing, a prey”.

Ali made her comments in an interview with the daily newspaper “Die Welt”. According to her, some specific forms of violence are religiously justified by Islam: “Violence against women and violence against non-believers, violence against Muslims who neglect or reject the practice of Islam. Violence against individuals who leave the faith behind, violence against homosexuals.”

This exercise of violence is “permitted, even wanted, in Islam. The believers are supposed to think that they will also be rewarded for this deed.”

According to Ali, “in countries like Great Britain, France or Denmark, a startling increase in rape crimes can be seen since the wave of refugees”. This is proven by the national crime statistics. On the one hand, this is due to the fact that “violence is the norm” in some countries of origin.

Take the sexual attacks by Arab and North African men on women on New Year’s Eve 2015 in Cologne: they were not really dealt with, instead the women were largely on their own – and a signal was sent to all other women in Germany: When in doubt, the state will not protect you.

The political reaction to the sexual assaults in Cologne in 2015 was pathetic.

At that time, Mayor Reker recommended women to keep their distance from strange men as a precaution. In doing so, she reversed the perpetrator-victim role. The women did nothing wrong, they just wanted to celebrate New Year’s Eve! But the attackers behaved towards the women as is far too often the case in their countries of origin. The signal sent by German politics to the assaulting male immigrants was fatal. Instead, it should have been made clear in all clarity: You immigrants must abide by German rules, full stop!

It is too late for Muslim immigrants to integrate. They have to assimilate to the value system of Western countries.

People there live in an environment “in which all order has broken down, also due to wars. In other countries, for religious reasons, violence against women” is approved of or at least “not readily sanctioned.” However, a large part of the crimes can also be attributed to “simply criminal behaviour of the refugees”, which cannot be excused or justified by “anything, not by ‘culture shock’, not by discrimination”.

Unfortunately, the judicial authorities failed to deal with this threat. “There seems to be a reflex of repression and concealment at work. Lawyers make cultural arguments to exonerate perpetrators because they were drunk or on drugs.” The accused often argued that they did not know the laws. A sexual offence also rarely leads to deportation.

“European women are more likely to be blamed for it themselves! They are advised not to dress provocatively near refugee homes, not to go jogging alone, not to go to certain neighbourhoods anymore, so as not to provoke. And certainly not at night.”

These acts are always “about the woman’s body, it becomes a groping place, a prey”. Sometimes there are discussions in public, “but when it comes to Islam, everything is hushed up quickly, even the women concerned squirm, not wanting to be considered xenophobic”.

Many academics would be “downright afraid to deal with it in serious studies, because they would hardly have a chance of being heard. I’ve seen several such cases where researchers lost their jobs and were socially ostracised.” Refugees are basically “only perceived as pitiful victims. And victims, the conventional wisdom goes, cannot be held responsible for their behaviour.”

Ali was born in 1969 in Mogadishu, Somalia, and fled to the Netherlands as a young woman to escape a forced marriage. Because of her statements critical of Islam, she received death threats and was under police protection.

In 2012, she was awarded an “Axel Springer Honorary Prize”. She is married to the Scottish historian Niall Ferguson, with whom she has a son. Her new book was published on April 19. It is entitled “Prey. Why Muslim Immigration Threatens Western Women’s Rights.”

https://medforth.biz/ayaan-hirsi-ali-it-is-too-late-for-the-integration-of-muslim-immigrants-in-germany/

 Biden Quotes ‘Holy Qur’an’ in Ramadan Greeting, says ‘Muslim Americans Have Enriched Our Country Since Our Founding’

By Robert Spencer Apr 15, 2021 1:35 :

Joe Biden sent Muslims greetings for Ramadan on Monday, and apparently Old Joe’s handlers are worried that maybe the Syria bombing or the appeasement of Iran have alienated the president’s largely Sunni (and Muslim Brotherhood) base of support, as whoever wrote the greeting for him went heavy on the Islamopandering. The statement started out well enough: “Jill and I send our warmest greetings and best wishes to Muslim communities in the United States and around the world. Ramadan Kareem.” That’s “have a noble Ramadan,” you racist Islamophobic yahoos. Let Old “Despacito” Joe teach you how to be truly multicultural!

Biden’s Ramadan statement immediately went into the victimhood mode so favored by Islamic groups in the U.S. such as the Council on American-Islamic Relations (CAIR): “As many of our fellow Americans begin fasting tomorrow,” the statement continued, “we are reminded of how difficult this year has been. In this pandemic, friends and loved ones cannot yet gather together in celebration and congregation, and far too many families will sit down for iftar with loved ones missing.”

Has Biden issued a statement on any occasion or in any context lamenting how difficult it was for Christians to gather for Easter and attend church?

Anyway, after that Biden’s ghostwriter laid it on even thicker: “Muslim Americans have enriched our country since our founding. They are as diverse and vibrant as the America they have helped build.”

“Diverse” and “vibrant”! You can tell that whoever wrote this hasn’t had an original thought in this century, and probably not in the last one, either. Was Biden’s ghostwriter anxious to knock this thing out and break for lunch, and so loaded it up with leftist buzzwords and called it a day?

And there it is again: “Muslim Americans have enriched our country since our founding.” State Department wonk Ned Price recently said this as well, claiming that Arab-Americans’ contributions to the US “are as old as America itself.” Obama started this particular ball rolling, claiming in 2016 that “Islam has always been part of America. Starting in colonial times, many of the slaves brought here from Africa were Muslim. And even in their bondage, some kept their faith alive. A few even won their freedom and became known to many Americans.”

Repetition won’t make this claim true. The claim that the slaves were Muslims, or a significant percentage of them were Muslims, is increasingly common. In fact, however, this is unlikely, as the African slavers were Muslims, and a Muslim generally does not enslave a fellow Muslim, just the Qur’an’s prohibits a Muslim from killing another Muslim (4:92). (There are Muslims who are born into slavery in countries such as Mauritania, but that is a different phenomenon from capturing and enslaving someone.)

And who were these other Muslims who have enriched America since its founding? In his 2016 speech, Obama offered two examples besides his claim about the slaves: “Muslim Americans worked on Henry Ford’s assembly line, cranking out cars. A Muslim American designed the skyscrapers of Chicago.”

That’s wonderful, but does it really amount to enriching America since its founding? It actually testifies to a presence that was rather scanty and slight. Were any of the Founding Fathers Muslim? Any of the presidents? Any of the early political figures? Any titans of industry, great inventors, anyone at all? No.

So what is the agenda of Biden’s handlers in continuing to push this falsehood? They push it for the same reason that they advance the false claim that Muslims are routinely the victims of discrimination and harassment in the U.S. Biden’s Ramadan message stated: “This prejudice and these attacks are wrong. They are unacceptable. And they must stop. No one in America should ever live in fear of expressing his or her faith.”

Are there really Muslims in the U.S. who live in fear of expressing their faith? Not likely. FBI hate crime statistics show that Jews are victims of anti-Semitic attacks far more often than Muslims are victims of anti-Muslim attacks. Even one is unacceptable, but the idea that Muslims in the U.S. live in fear is propaganda, not fact.

The agenda is to give Americans the impression that Muslims in the U.S. have been part of the American fabric from the beginning (so mass Muslim migration must not be opposed) and are victims of racist Trump supporters (and so deserve special accommodation, including freedom from “Islamophobic” counter-terror scrutiny).

“The Holy Qur’an reminds us,” Biden’s Ramadan message added, “that ‘God is the light of the heavens and earth’ who leads us out of darkness to the light.” He didn’t quote the bits about killing infidels wherever you find them (2:191, 4:89, cf. 9:5), and it is doubtful that he knows such quotes are there. But others do know they’re there, and are working even now to make Biden’s pandering look even more foolish and short-sighted than it already does.

 

Robert Spencer is the director of Jihad Watch and a Shillman Fellow at the David Horowitz Freedom Center. He is author of 21 books including many bestsellers, such as The Politically Incorrect Guide to Islam (and the Crusades), The Truth About Muhammad and The History of Jihad. His latest book is Did Muhammad Exist?: An Inquiry into Islam's Obscure Origins―Revised and Expanded Edition. Follow him on Twitter here. Like him on Facebook here.

Read more by Robert Spencer

https://pjmedia.com/news-and-politics/robert-spencer/2021/04/15/biden-quotes-holy-quran-in-ramadan-greeting-says-muslim-americans-have-enriched-our-country-since-our-founding-n1440285