Når kristne ikke vil, ikke tør, ikke makter og ikke kan krenke - med Helvete

Bli med på et lite tanke- og følelsesspinn, inn i den virkelige verdens absurditeter, vidløftigheter, underfundigheter og omskifteligheter. Alle svært viktige fasetter, så klart.

Det kan være vel verdt en liten reise, om ikke for annet enn for å få seg et lite freidig og frimodig sukk, kanskje for en gang skyld, eller for siste gangs skyld: Det haster nå …

Har kristne en irrasjonell frykt for krenkelser? (Se kommentar underst).

Vel, da er det best å kvitte seg med den. Da er det på tide å stå opp: Selvsagt skal ikke kristne krenke, for å krenke, eller be om å bli krenket, for å bli krenket, for å vise hvor lite man frykter nettopp for krenkelser. Men: Det kan vise seg umulig å bli kvitt frykten, nettopp fordi vi trenger krenkelsene.

Det sier seg selv, men det sier ikke seg selv for alle. Noen kristne er så redd for å krenke sine egne trosfeller at man kan lure på om de er virkelig irrasjonelt redde for å bli krenket selv, men uten å tore innrømme det for seg seg selv. Og at det viktigste, altså, er at man ikke blir krenket selv.

Og da er det frem med gummisålene. Alle bør helst gå på gummisåler. Hvis ikke … kan du risikere å krenke noen. Ha tøflene parat. Men slåbrok, helst i silke.

Ingen ser ut for å bry seg om at en anbefaling, for ikke å si en befaling, om å ta gummistøvlene på, i et ellers tørt og skrint, ja, uttørket leie, faktisk medfører er krenkelse i seg selv. Det er ikke kurant å komme uflidd til en fest hvor alle forventes å komme i finstasen. Å komme uflidd, kan oppfattes som en krenkelse, og er en krenkelse. Å le på feil sted, kan oppfattes som en krenkelse. Og så videre.

Men snart er alt en krenkelse, bortsett fra ens egen immunitet mot krenkelser. Det viktigste her i livet blir da å gå rundt med et – åndelig, og derfor synlig usynlig - skilt på seg, som sier at «Jeg lar meg ikke krenke». En slags selvvaksinasjon, altså. Eller: Jeg krever beskyttelse for min rett til å krenke» - og slik kan man holde på. («Jeg er en som aldri krenker» kan være et akseptabelt slagord malt på alle brystkasser). Det er som å skilte at man jo er en «myk mann» med bare edle hensikter.

Man kan bare håpe på at det virkelig finnes grunner til å føle seg krenket og at det finnes en eller annen myk hjemmel som kan beskytte en mot helt grunnløse krenkelser, f eks ærekrenkelser.

For litt mer innsikt i dette, gå hit:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

Noen forteller at de føler behov for å beskytte seg mot krenkelser. Andre vil si at de som føler behov for en slik beskyttelse, kun er ute etter å fortelle at de er prektige selv, uangripelige. Solide. Ja, faste i troen, og at ingen skal komme her, og at de derfor er et hakk mer prektige eller helligere enn andre, som ikke tror så sterkt, eller som tror på en helt annen – Gud. (Noen føler seg krenket av livet selv. De orker bare så vidt å leve. Noen kaller dem snøflak eller snøfnugg, uskyldige skapninger altså, men like vel utstyrt med en slags dynamitt: På skafottet med alle dem som våger å krenke akkurat meg, som jo er svak, og som går rundt med en ynkelighet i meg, som krever spesialbeskyttelse og som får politiet til å rykke ut, for å rydde opp, og putte de skyldige i sjalotten. Noen av disse snøfnuggene er spesialister på manipulasjon. Se hvor synd det er på meg, lille meg, sier de, og så vet de at moralpolitiet er på pletten, uten at noen har bedt nettopp moralpolitiet å dukke opp, - et politi som benytter seg av statens mulighet for å bruke vold, mot de som krenker snøfnuggene. Alt med statens og politikernes velsignelse. Noen politikere elsker å promotere og prioritere snøfnuggene og skinne med dem. (Litt korttenkt, men … ).  Det gir dem høy autoritet, høy status. Følelsen av prektighet får her preg av kronisk i- egne øynes- høye-uskyld.

Og at for å beskytte seg, - og fortelle hvor prektig man er, altså, - så må man altså frykte at man kan komme til å krenke – med å fortelle folk hva man tror på, eller f eks fortelle om hvilken Gud man tror på. Noen havner på et vennskapsforhold til en Gud som de fremstiller som en helt annen Gud enn den Gud som fortellere alle og enhver om hvem han er, hvordan han er – og hvordan en selv er.

for man vil ikke ha noen annen gud enn seg selv. Å mene seg å ha et spesielt indelig eller herlig kameratskapsforhold til Gud, kan imidlertid være en farlig balansegang. Varselet er gitt – men ingen lytter.

Selv om dette kan bli mer og mer farlig fremover. For her er visse normer, forestillinger og grenser i bevegelse og fri flyt og noe trykker på for å få etablert - en gang for alle - stadig klarere grenser og et størst mulig område å befinne seg på, jordslig sett, hvor man kan føle seg riktig trygg, og hvor man er beskyttet mot krenkelser. Krenkelser og «kolonisering» hører med andre ord sammen.

Noen troende kan tenke: Bunkers. Andre vil tenke: Katakomber. Andre vil se «imperialisme» hvor de nå enn snur seg. Eller rasisme. Eller krenkelser, mer eller mindre fiktive, men dog: Hva er vel livet i dag uten krenkelser? Å tenke seg et liv helt uten krenkelser, er blitt en umulighet i dag. Og dermed er varselet gitt, selv om alle vet at det ikke vil ha noen virkning. I dette finnes i dag ingen mulighet for omskiftelighet. Og filosofer og andre kan da trøste seg med at det ikke lenger er mulig å forandre verden, bare å fortolke den.

Se f eks disse, (poenget i dagens postering ligger under følgende oversikt og kan derfor ignoreres, på egen risiko):

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/hege-storhaug-lena-larsen-islamk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hypermagi-hypermagikere-og-hat-pa-face.html?showComment=1592155628655#c2638512807929975219

http://neitilislam.blogspot.com/2014/06/hatefulle-ytringer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/fantastik-god-og-betimelig-artikkel-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/det-hatefulle-anti-hatet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/utviklingen-fra-fobi-til-hat.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hatet-mot-vesten-og-spesielt-de-kristne.html

Bare tanken på muligheten for at man kan komme til å krenke noen i dag, helt uforvarende og helt uten forsett, er faktisk en frykt man bør ta seriøst.  At man skulle komme til å krenke noen, er en uutholdelig tanke og en umulig situasjon å bli tvunget opp for mange, og de blir stadig fler. Og joda: Vi har skapt det selv. Egentlig: Det er vår skyld alt sammen. Og også dette er en krenkelse.

Vel, helvete eksisterer nå bare «på bakrommet», (se under). Å krenke med Helvete, er et helvete. Derfor bør man omvende seg. Å si at Helvete bare eksisterer på bakrommet, eller i skapet, i et lukket og godt låst og bortgjemt, mørk skap, i dag, - bare det å si det, er en synd i dag, en farlig synd. Det er absolutt påbudt, i dag, å si og mene at Helvete overhodet ikke eksisterer!! Vi har lykkes: Vi tror at det er mulig å avskaffe riset bak speilet via lov og dom!

Utrolig. Det er blitt utrolig hvis du mener at Helvete eksisterer, som en mulighet.

Dette vitner om følsomhet? Eller overfølsomhet? Eller om trosvisshet? Eller om trosfeighet?  

Hvor er vel den riktig gode, myke mann i dag?

Fristelsen for å psykologisere blir her stor. Er det krenkelse eller er det frelse det det dreier seg om? Eller nevrose (en utgått diagnose)?

Nei, å unngå å bli krenket og å unngå å krenke er langt viktigere. I seg selv er dette en oppfordring til å omvende seg – og til å bli frelst.

Virkelig?

Vel, det høre slik ut. jeg kan dokumentere. Vi håper vi tar feil, men kan ikke dy oss her for å komme med noe som vil kunne oppfattes som krenkelse. Hvis det skulle være forbudt å komme med en slik krenkelse, ville det være jamgodt med å heise det hvite flagget og legge seg på rygg – for hvem som helst, og da så fort som mulig – for dette er faktisk mulig! 

He he, her er poenget:

Mange kristne synes nå å gå rundt med frykt i seg, mye frykt. Man går så langt som til at man frykter for å bli krenket for ikke å frykte noe, eller noen, og altså for at man skal krenke – og derfor vil man nå ta den risken det er å fortelle sannheten og samtidig fortelle at det er ingenting å frykte for, fordi man jo ikke vil krenke. Med sannheten. Ved å vise til sannheten.

Man er redd for å skape frykt ved bruk av sannhet. Og dette er det jeg vil kalle den ultimate frykt. Det er en frykt som ikke kan leve uten nettopp denne frykten. For å leve uten, ville bety å leve i krenkelsen. Og det er jo den man frykter aller mest.

Dette står – i utdrag - å lese i siste nummer av Korsets Seier, 171221, - et ukentlig vedlegg til avisen Dagen:

Overskrift: Etterlyser forkynnelse om omvendelse:

Kjetil Garder i Pinsekirken Mjøndalen mener vi ha forkynt evangeliet på en så trivelig måte og ikke konfronterende måte over så lang tid at nådegaver og tjenestegaver ikke lenger fungerer. I desperasjon etter å kompensere for tapet av besøkende ser man på hva som fungerer i den sekulære verden og kopierer det som fungerer der, tror han.

Han mener at dagens kirke må la Den hellige ånd være veileder i det å kommunisere evangeliet til mennesker

-Det er nå vi må være lys og salt i verden ... Vi er ikke kalt til å være et svakt hint av salt i en åndelig lapskaus. Saltet svir … men ethvert sår renses og helbredes med omvendelse …

-Jeg er enig i at vi forkynner for lite omvendelse, samtidig forstår jeg hvorfor man ikke gjør det, sier Kent Andersen til Korsets seier.

Andersen er tidligere pastor … -Vi er redde for å krenke og for å formilde lovisk kristendom. Det bør vi også være redde for å gjøre, for vi ønsker ikke kristne som handler utelukkende fordi de er redde for Gud og helvete …

Konklusjon:

Det er ikke meningen å krenke disse dyktige og velmente menneskene, absolutt ikke. Hensikten her er å beskrive ved å referere, og ta hensyn til og virkelig lytte til hva «pasienten» selv sier. For det er god terapi, eller faktisk: Dette er ikke å være terapeutisk, dette ikke å drive helt vanvittig psykologisering.

For det må vi med en viss tilfredsstillelse overlate til andre å begå.