Ateismen i maskineriet, i Midtøsten

Henrik Thune skriver i Dagbladet 23.01. 14 at religion er en dårlig forklaring på politikk og krig i Midtøsten. Selv om religion åpenbart er viktig på et personlig nivå, finnes det knapt noe sted i verden som er mer drevet av økonomiske interesser og rå maktkamp enn Midtøsten. Realpolitikk, ikke følelsespolitikk, er hjertet i Midtøstens politiske virkelighet (…) 

Iran er langt fra noe irrasjonelt presteregime, men tvert imot en uhyre rasjonell geopolitisk aktør. Sjiapolitiske ledere og sunnigrupper i Irak er drevet av interesser. Og det samme gjelder Assad i Syria eller Saudi-Arabias ledere. (…) konflikten skyldes verken jødedom eller islam (…) den skyldes kampen om makt, land og penger, og statsledere, og krigsherrer som spiller på religion og identitet for å oppnå sine profane mål.

Thune er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Nei til islam kommenterer: Sjelden eller aldri har vel uforstanden om hva religion og gudstro innebærer både på det personlig og politiske planet kommet på trykk, i hvert fall de siste 10 år. Vi minner om at Det kommunistisk, marxistiske manifest kom i sirkulasjon i 1848, og der ble det påstått at religion er opium for folket. Religion eller gudstro gjør folket sløvt og maktesløst, fra nå av skulle det mer edruelighet til og den besto i å knuse borgerskapet med vold slik at produksjonsmidler og kapital kunne fordeles rettferdig mellom alle verdens bundne trælle, dvs arbeiderne. 

Og så skulle man leve i fryd og gammen for resten av evigheten. Trodde man. (Resultat: c 180 millioner drept). 

For marxismen er kun en tro, eller bedre: En ren innbilling og en innbilling som er mye farligere enn den sløvheten og den avhengigheten opium kan medføre, og dessuten mye farligere med tanke på omkostninger i liv, dvs i drap og forfølgelse, enn den edruelighet – og dermed realisme - marxismen liksom skulle bringe.

Det er trist at forskningsmiljøet ikke er kommet lenger enn til at man der i gården tror at Marx er den eneste sanne brille man kan se Midtøstens konflikter gjennom, ja, det er nesten så man ikke tror det man leser, fordi man ikke kan tro at naiviteten er en så integrert del i det paradigme slike forskere arbeider i og med, og som de har som urokkelig forutsetning, nemlig at religion eller gudstro for lengst bør ha vært kastet på skraphaugen som ubrukelig faktor i å forklare virkeligheten av avskygninger. 

(Vi har forresten tidligere her på bloggen langt inn noen artikler om samme emne og da med fokus på hva en annen forsker har hatt å si om utviklingen i Egypt, og her  viser vi til det nesten helt utrolige poeng at professor Utvik ikke går inn på religion som sådan når han analyserer f eks Broderskapets funksjon i Egypt, både før under og etter Den såkalte arabiske våren, et uttrykk skapt av den naivistiske marxismen og neppe av folk som kjenner sin tro og vet hva de tror på, i en gudsrelasjon).

Visst kan troende anvende marxistiske analysemodeller og sosialistisk verdensforståelse i sin relasjon med verden, dvs med  den foreliggende  politiske virkelighet og eksisterende maktstrukturer og spørsmålene om hvordan samfunnet kan utvikles til det bedre fremover, men en gudstroende kan aldri gjøre marxismens verdenbilde og menneskesyn til en integrert intrapersonlige dimensjon av sin indre hjerne- og hjertevirksomhet.

Men det er nettopp dette de såkalte forskerne gjør, og dette gjør dem i sin tur så blinde for virkeligheten at de fratar både seg selv og andre en mer helhetlig oppfatning av hvordan verden er og hva menneskene er i et større perspektiv. De vil ikke vite av den gudommelige dimensjon i tilværelsen, (de har avskaffet gud i den tro at de snakker sant).

De sitter så til de grader igjen i den kvikksand sosialismen og marxismen har skapt, at de ikke klarer å se at mennesket først og fremst er et evighetslengtende vesen, og et vesen som krever tilfredsstillende svar på de grunnleggende eksistensielle spørsmålene, og ikke først og fremst et vesen hvis eneste hensikt er å reprodusere seg og tilfredsstille behov skapt av ursuppens døde materie, eller materiale, dvs gjørme og støv, og av tilfeldigheter eller en rekke kosmiske eller biologiske «ulykker». Det er dette perspektiv som er totalt fraværende i Thunes analyse.

Thune ser ikke noe annet enn materie og interesser, som han kaller det, og lukker derfor øynene for det vi kan kalle evighetsperspektivet på problemene i Midtøsten. Han ser med andre ord ikke at det det kommer an på, for folk både i og utenfor Midtøsten, grunnleggende er hvilken Gud man har og hvilken Gud som er verdt å tilbe og ære. Dette perspektivet er totalt fraværende, antakelig fordi dette perspektivet er fortrengt i Thunes egen personlige, indre verden og dessuten i hans miljø, som bestemmer premissgrunnlaget for hans og hans likesinnede kollegaers analyser og konklusjoner.

Thune fratar dermed menneskene i Midtøsten den verdighet Gud selv har skjenket menneskene, i form av sitt gudsbilde, enten de er muslimer eller kristne, jøder eller ateister.

Og med en slik strukturell mangel som selve fundamentet for forskningen, er det ikke rart at forskningen forvansker like mye som den forkludrer og tilslører hva som virkelig er poenget i Midtøsten, nemlig om hvilke Gud det er som hindres i å slå rot i befolkningens sinn og hjerter. 

For så lenge gudsdimensjonen er fraværende, kan man ikke ha håp om å se virkeligheten og menneskene i sin fulle bredde og på dypet og i høyden, hverken kollektivt eller individuelt og personlig. 

Gud utvider alltid perspektivet, kan vi si, mens den gudløse verden alltid vil innsnevre virkeligheten og dermed alltid presentere et avskåret bilde av hva det er og hva det betyr å være menneske og dessuten hva det betyr å være menneskelig, fullt og helt ut. 

Bare med guds ord innabords kan man håpe på å kunne se verden i det mest belyste og meste berikende perspektiv, og med den aller beste forstand og sannhetssans, rett og slett fordi vi trenger til Gud mer enn til forskning, når det kommer til det stykke å være realist. 

Naivisme vil alltid følge en vitenskap og en forskning som snevrere inn spekteret av aspekter heller enn å utvide, kombinere og integrere dem inn i en større sunn helhet. Hvilket krever gudstro og ikke snever «interesse og makts-tro».  

Det er ikke å redusere midtøstens mennesker til makt- og mammon-roboter vi og de trenger. Det vi trenger er å se at her kjempes det om hvilken Gud menneskeheten skal tro på og forståelsen av og troen på den virkelighetens og sannhetens Gud som vi alle er helt avhengig av, og som vi rører og beveger oss i kraft av.