Mimir Kristjansson, redaktør Gilje og "de korrekt" kristne emosjoner

Jeg må først vise til vår siste postering hvor vi tok opp x-faktoren, ytringsfriheten og redaktør Gilje i Dagen her. Vi kom ikke i den posteringen inn på en viktig aktør som nå bruker og brukes til fulle av visse kristne nærmest helt ukritisk, og som på kommando, ut fra et nærmest uforklarlig behov for å være mest mulig «emosjonelt korrekt. Aktøren er nemlig Mimir Kristjansson. 

Vi tok ikke med Kristjansson der fordi vi antok at det ville komme mer senere og i dag kom det mer, i form av en kronikk fra en kristen konsulent i Misjonskirken Ung. Forfatteren roser Kristjansson for initiativ og uttalelser som heier på kristne til å komme frem med sitt budskap. Det er som om man nå følger et manus, skrevet av kommunisten Kristjansson og den kristne redaktør Gilje i et slags symbiotisk fruktbart felleskap.

Mimir Kristjansson er en selvpåført kommunist fra partiet Rødt – et selverklært kommunistisk parti, et pasrtisom later til å være vinden i dag, i kristne kretser. (Kristne sosialister er for øvrig et kjent fenomen)

Disse kretsene som nå snakker Kristjanson opp, gjør det fordi han påpeker noe viktig, ikke fordi han er enig med de kristne i tro og troens sak, snarere tvert imot.

Trickset er at han oppfordrer kristne til å stå mer frem. Han har sagt at kristne må komme mer på banen, at de bør bli mer aktive og si fra om hva de mener, (det handler selvsagt om alt fra sex til politikk).

Han mener antakelig at det er fordel for offentligheten at den får vite hva de kristne egentlig står for. Han vil ikke at noen overstyrer noen ved hjelp av økonomiske virkemidler.

Ja, slik ble det fremstilt i «synspunkt» i Dagen i dag. Kristjansson – som etter alle solemerker er ateist, om kanskje ikke leninist eller stalinist på halsen, utviser med andre ord en varm omtanke for kristne og kristendommen. Han er uenig, men enig med seg selv om at det er viktig å få budskapet og forkynnelsen fram. Det vil si: Han er uenig med kristendommen, men enig i at kristendommen skal snakkes frem. Hva er det kommunisten her egentlig ønsker? At de kristne vær så god skal få lov til å blamere seg selv? Jo mer kristne står frem, jo mer vil jo selve kristendommen fremstå som uholdbar, eller? Antakelig kan mange øsnke det samme. Med seg har Kristjansson med seg hele venstresiden i kommunen.

Men den oppfordringen han kommer med, minner meg om den oppfordringen tyrannen Saddam Hussein kom med til sine «landsmenn» da han innkalte til en folkeforsamling, med medlemmer fra alle kanter av landet, slik at alle kunne få komme fram med hva de mente og hva de egentlig hadde på hjertet. Alle de innbudte takket ja: Dette var selve beviset på at Saddam var en sann demokrat, og hvem kan være mindre farlig enn en demokrat?

Det endte med at tyrannen arresterte de frittalende representantene og fikk dem torturert og fjernet, og til og med nære slektninger av diktatoren ble fjernet, i «demokratiets» navn, selvsagt. Han sto ikke langt tilbake for Lenin og Stalin. Vi har alle hørt om Moskvaprosessene. Stalin inviterte til valg, men han visste han ville vinne, fordi han fisket eller svindlet med stemmegivningen på forhånd og ga seg selv et stort flertall: I demokratiets navn. Ytringsfriheten ble dermed et viktig våpen mot alle dissidenter.

Stalin var i tillegg en inderlig tilhenger av lover mot krenkelser og hatefulle ytringer. Han opptrådte på en måte som ble forbilledlig – merkelig nok - for mange i Vesten. Slik ville han styrke «demokratiet», ved å fjerne all skepsis mot ham selv og partiet, som selvsagt var «demokratisk», når han snakke med vestlige demokrater. Innad kunne han rett nok fortelle at kommunistpartiet var alt annet en demokratisk, sett med vestlige øyne. Partiet var et revolusjonært parti som ville sette demokratiske prinsipper ut av funksjon. Man kunne kanskje tro at Stalin ville kalle kommunistpartiet for Arbeiderpartiet. Men det gjorde han ikke.

Nå har vel Kristjannson tatt avstand fra alt som har med de metodene Saddam, Lenin og Stalin tok i bruk. Kristjansson fremstår derfor som en svært snill og velmenende mann, en mann som av natur nærmest ikke kan bruke forførende retorikk, dvs forførende og villedende retorikk. Han oppfordrer kristne til å stå frem og si fra om hva de mener. Han tenker, unnskyld sier, nei unnskyld at jeg sier det: Han sier «Si ja til alt som er bra»!

Og dermed har han målbundet alle kristne. Spesielt de gode og åpne kristne, som nå har tatt ham på ordet og plutselig kan tillate seg å være mer frittalende. (Slik at de kan få vist hvor håpløse de er og hvor dårlig de kan begrunne sin sak, fordi kristendommen i seg selv er ute, sett med ateistiske venstre-øyne).

For åpenhjertighetens, toleransen og godhetens skyld omtales kommunisten i meget positive vendinger i Dagen sist mandag da redaktør Tarjei Gilje «hyller» kommunisten Kristjansson. (Kristjansson tenker jo korrekt politisk). Han støtter Kristjannson uten forbehold. Uten frykt for naivitet. De kristne bør stå mer frem og begrunne seg – med Kristjannsons hjelp. De kristne skal være Kristjansson evig takknemlig. Og partiet Rødt kan derfor ikke være annet enn godt, romslig, snilt, virkelighetsorientert og kort og godt demokratisk parti, et parti som vil fremme ytringsfriheten til fingerspissene.

De kristne kan nå få nyte sin frihet fullt ut.

Ler Kristjansson nå i skjegget?: Han oppnår i hvert fall noen konkrete resultater: Han får fortalt de kristne at han er svært tolerant og åpen, ja kanskje mer tolerant og åpne enn det de kristne selv er. Han får dem til å ønske seg at de kan kopiere ham. Tenk bare om «vi» hadde vært like vennlige som denne kommunisten er? (De samme kristne som faller for dette tenker likedan om muslimer flest og islam – per se).

De kristne som nå «forguder» Kristjansson, kan nå overfor egne trosfeller som kanskje er litt skeptiske og litt mer realistiske påstå at de er mer «servilt betinget mer emosjonelt korrekte» enn de trosfellene som tar visse forbehold. De bruker selvsagt andre ord og har helt andre forestillinger, men de viser dette, sett utenfra, via talehandlinger eller taust, meget talende handlinger og holdninger. De viser seg som mertolerante, mer engleaktige; de har plutselig, via magi, tilegnet seg en merverdi i forhold til sine «kollegaer». De har dermed gjort Kristjansson til et «omvendt» offer, ikke et offer man skal synes synd på og sende «utviklingspenger» til, nei, man gjør ham til et offer fordi han antas å ha en positiv verdi å bidra med og som disse kristne nå kan benytte seg av. For å få fremhevet seg selv som «merverdige» enn de var bare for noen uker siden. De gjør ham til et positivt offer, et offer som de kan tilføre en verdi som de selv ikke har hatt, nemlig større toleranse og mer «korrekte emosjoner». Hverken Kristjanssnn eller de kristne tenker hverken på offer eller magi her, men det gjør jeg, fordi det er den mest «rasjonelle» måten å se det på: Magien gir seg her uttrykk i sitt fravær av bevissthet om den. Men bare magi kan forklare det som skjer; man har ikke argumenter annet enn de argumenter som er både» politisk korrekte» og – primært – « korrekte». Ingen av partene ser imidlertid det siste aspektet, at det som bringer disse to aspektene sammen må forklares med magi. (Fordi det jeg kaller SAP ikke kan forklare dette. Jeg holder her selve jussen i forhold til menneskerettene unna. Jeg opererer så å si på et annet forklaringsnivå).

Hvem av dem råder så over den sterkeste magi? Jo, det er selvsagt kommunisten. Det ser man på resultatet av uttalelsene hans og «moralen»: Kom på banen, fortell hva dere mener og hvorfor dere står for det og ikke gjem dere bort! (I sannhet en lokkende fristelse).

Hva kan de kristne annet gjøre og føle  enn at denne oppfordringen er av det gode, ja, at man endog har en kristenplikt til å være like gode, hvis ikke mer gode, enn avsenderen her? Her gjør de kristne seg til offer for magi. Kommunisten stjeler «moral» fra dem og hva kan de da ikke gjøre annet enn å tildele denne magikeren den fortjeneste de selv opprinnelig og allerede skulle ha hatt del i, som virkelig gode kristne? De overfører i praksis frivillig en merverdi de selv skulle ha hatt over til magikeren. (Det kan ikke her være tale om noen genuin skyldfølelse). Got’cha!

Winner takes it all! Kristjansson oppnår ikke bare respekt hos de kristne; han får også fortalt sine lojale partimedlemmer hvordan de skal få tatt knekken på kristendommen en gang for alle, på den mest respektable og mest emosjonelt korrekte måte.  Det gjelder bare å oppføre seg mye tolerant og forståelsesfull som mulig, og beholde selvbeherskelsen. Det gjelder å pirre på dårlig samvittighet for manglende kristent engasjement hos de kristne.

Kristjansson slår to fluer i samme smekk. Men ikke bare to fluer: Han klarer dessuten det mesterstykke å få imamene til å tro at han jo faktisk også står på deres side. Men hvorfor? Jo, fordi Kristjansson her ikke bare oppfordrer de kristne stil å stå frem og stå på, men i «sjælva verket» også muslimene – ja, muslimer overalt, til å gjøre det samme?

Ah, ha, -stemmesankning? Noen bedre. Dix point».

For å få forstå dette, må man gå på det implisitte – eller mulig implisitte - i alt dette. Man må gå inn i hodet på Kristjansson for å finne ut hva som er på gang. Noen vil da innbille seg at jeg forsøker å være tankelese og kroe seg fordi de tror de har avslørt meg eller tatt meg på fersken, samtidig som dette gir dem en anledning til å forsterke sin egen beundring for nettopp Kristjannson og Gilje.

Man skal ikke finne flere feil enn høyst nødvendig; man skal ikke tillegge Kristjannson og Gilje meninger de kanskje ikke har; man skal bedømme alt ut fra hva klart beviselige fakta kan fortelle fra Kristjansson og Giljes side. Har man ikke empiri, har man ingen fakta og resten blir alt synsing eller mørk diktning eller oppspinn og uttrykk for vond vilje. Og da kan man ikke være god. (Legg merke til logikken). Kristjansson og Gilje skal vurderes på deres handlinger, ikke tanker og disse må man vente med å vurdere til «after the facts» foreligger. Det vil si til «etter revolusjonen», hvis den noen gang skulle skje igjen i historien. (Behaviourismen lenge leve! Transaksjonsanalyser teller ikke).

Poenget er at det er nødvendig å lese mellom linjene og trekke slutninger fra implikasjoner i og med hva som sies, selve meningen med uttalelser og påstander må med andre ord dokumenteres som om dokumentene i seg selv hadde absolutt siste ord i saken.

Vi må alternativt – for å overleve – faktisk ta utgangspunkt i det metafysiske. Vi må så å si forholde oss til at verden er noe mer enn bare empiri. Fakta taler nemlig ikke for seg selv umiddelbart. Intensjoner kan ligge godt skjult, men de er der. Særlig de onde intensjoner – ikke nødvendigvis forsettlig onde intensjoner – kan være lettere å oppdage enn de gode. Vi kan med stor sannsynlighet beregne konsekvenser, og hvis de er onde, og helt uten gode intensjoner, må vi forholde oss deretter. Av og til kan dette være en vanskelig test. De kristne som nå takker Kristjannson, synes dette er lett: Little red Ridinghood spør den store, svarte, men lett forkledde heien som banker på og vil inn på besøk: Er du den heien som herjer i farvannet her?

Nei, sier heien, jeg er bare en liten delfin, jeg.

Aåh, sier Lilltle red Ridinghood med åpne armer og full av godhet. - Det visste jeg ikke. Kom inn, kom inn … !

Jeg tar for ordens og ordene skyld med denne:

En frosk skulle akkurat til å hoppe over bekken da det kom en skorpion som ikke kunne svømme som ba om å få sitte på ryggen. Frosken sa først nei av frykt for at skorpionen ville drepe den med et giftig bitt. Dette benektet skorpionen på det sterkeste og sa med selvfølgelig logikk at det ville han selvfølgelig ikke gjøre, for da ville jo begge dø.

Eureka! (Les mer om hva som hendte i vår utmerkede om  Bøller).

Moral: «Anekdotene» over er historiske, fordi de er metafysikk applisert på fysikk, overalt og til enhver tid. De er uttrykk for en dyp sannhet: «Mind over matter» og for «that matters». Men dette ser ikke de kristne så godt; de tror det her dreier seg kun om metafysikk og at «that matters least».

De kristne ser nå verden gjennom kommunistiske og ateistiske briller og det er alt hva som teller. Ikke rart at de er takknemlig overfor Kristjansson.

Det er verdt å merke seg at en redaktør i Dagen tar poenget, uten å se poengene. Og et av poengene er at her går det ikke an å beskylde noen for mer eller mindre bevisst å ha valgt anti-gode intensjoner i tro og yrke. Ideologer velger å snakke om det gode og teologer snakker om frelsen som implikasjoner. Men de vakreste manifester kan slå ut i de verste menneskeskapte katastrofer – det viser, simpelt hen, historien. Og metafysikken. Og den har sin idéhistorie,og den har sin egen litteratur,  som kommer til uttrykk ved at man i dag – dessverre - engasjerer seg på «den maksimalt mest emosjonelt korrekte siden», selvsagt. I hvert fall er det slik «de gode ser det», må vi anta. De tror nå selv, må vi tro, at de befinner seg innenfor rammen av det mest etisk akseptable og «det optimalt mest korrekte» paradigme som fins. Og her får altså disse kristne den beste drahjelp fra en person som med stor sannsynlighet har store vansker med både å forklare og bortforklare at Stalin i sin tid – rett og slett fordi han var kommunist og ateist - utrensket omtrentlig 200 000 prester, (skal man følge Goritchzeva, som skreve Farlig å snakke om Gud). (Jeg viser ellers til forholdet mellom en stalinist og Stalin selv i et referat nederst i denne artikkelen).

En annen måte å si dette på er at hverken kommunisten eller de kristne her ser magien som ligger i, under og over det hele, en kraft som drar dem begge i en viss retning, i en retning man med Aristoteles kan kalle «det tragiske». Jeg tenker her blant mye annet på kong Ødipus: Om Ødipus og den kollektive slavemoral, hypermagi og nødvendigheten av å tenke juridico-religico 

Aristoteles tenke ikke i magiske kategorier. Han var ikke overtroisk. I dag er menneskene overtroiske uten at de vet hva de tror på, eller at de nemlig tror på magien, uten å vite det. Og hvordan kan så vite dette? Jo, fordi jeg ser at metafysikken kommer fysikken og ikke omvendt, slik man tror i dag. De er blitt hypermagikere, - jeg har skrevet «utallige» artikler tidligere om dette her på bloggen. (den som leter han finner).

Folk i dag vet ikke at de styres av magi, og villig lar seg styre av magi, en magi som i vår kultur ennå ikke er vesensbestemt hverken med analytisk eller syntetisk tenkning og forskning og da belagt og integrert med begreper og ord. Denne magien ligger i totalt mørke for vitenskapen. Derfor tror da også folk på det utroligste i dag. De tror på sitt – som vantro - minst av alt på kristentroen.

Hvis man er tankeleser, er man slem og ond og det «tar vi sterkt avstand fra» tenker de «emosjonelt korrekte» som vil at alle andre eller flest mulig skal være like «emosjonelt korrekte» som dem selv. Jeg snakker ikke her om «politisk korrekte». Utrykket «politisk korrekt» er for lengst et oppbrukt eller utslitt uttrykk og det forundrer meg storlig at så mange mennesker fortsatt vil være politisk korrekte når de egentlig mener at der er «emosjonelt korrekte».  De skjønner antakelig ikke forskjellen.

Gud, Stalin, biskoper og Minerva

Angsten for demokratiet

Alarm: Publisering av farlige tanker i Norge

Godhetsmennskets natur

Om "mücher", kristne  redaksjoner og Morken

Parafrasering av Bertrand Russel - kommunisme og islam

Aristoteles, quadriga, juridico-religico

Sokrates tolerant? Heraklit, Parmenides - etisk absoluttisme?

Var Muhammed en tragisk helt? Om synd etc

Bukharin

Tatt fra bloggen her, - om Stalin og Bukharin, en påminnelse til tidens debattanter:

For å utvide perspektivet litt og for å få frem den universelle dumskap det er å være god og dette å være eller bli betraktet som bedre enn god jo mer faktisk dum du er: «Enter a historic, true drama, on regretting and begging – of neccessity and point of death  - for mercy»:

1) ‘The monstrousness of my crime is immeasurable,’ he said on the final day of his trial; ‘Everybody perceives the wise leadership of the country that is ensured by Stalin.’ The state prosecutor assigned to preside over his trial, Andrey Vyshinsky, dismissed Bukharin as a ‘hybrid: half fox, half pig’.

‘[I] have learned to cherish and love you wisely.’ He begs Stalin to allow him to die by poison not by a bullet: ‘I implore you beforehand, I entreat you … let me have a cup of morphine.’ Not only did Stalin ignore this request, but Bukharin was forced to sit and watch as others were shot before him.

‘My heart boils over when I think that you might believe that I am guilty of these crimes … Standing on the edge of a precipice, from which there is no return, I tell you on my word of honour, as I await my death, that I am innocent of those crimes to which I admitted her

2) To: Stalin, Iosif Vissarionovich:

 If I’m to receive the death sentence, then I implore you beforehand, I entreat you, by all that you hold dear, not to have me shot. Let me drink poison in my cell instead. For me, this point is extremely important. I don’t know what words I should summon up in order to entreat you to grant me this as an act of mercy. Politically, it won’t really matter, and, besides, no one will know a thing about it. Have pity on me! Surely you’ll understand, knowing me as well as you do.

As the trial date approached, Bukharin understood that his execution was likely. In his final letter to Stalin from his cell, written in December 1937, Bukharin had made a last plea to the only person who could grant his request:    Very Secret–Personal, her-

Ovenstående bønn om tilgivelse kom fra Bukharin til Stalin. Bukharin hadde vært en av Stalins nærmeste medarbeider og «comerad in arms». Når var oppgjørets time kommet. Bkharing spør Stalin om han ikke kan spare ham fra å bli henrettet, for gammelt vennskaps skyl. Stalin svarer kontant, korrekt og rettroende: Vennskap er vennskap. Plikt er plikt. Og så skiltes deres veier for alltid.

Tatt fra bloggen her: Når "Spikeren" blir fordummende