fredag 13. november 2020

Emosjoner er kanskje mer eller mindre livsfarlige enn du kanskje tror

Det sies at man «spiller på noens følelser» og det er det visst mange som gjør, bevisste eller ikke.Det er visst lett å spille på noen følelser. Noen lar seg løpe av med sine følelser; de kan være vanskelig å holde styr på. Med emosjoner er det liksom noe ganske annet.

Det føles vanskeligere «å spille på en persons eller en gruppes emosjoner». "Emosjoner" har noe edelt over seg. De tillegges gjerne høyere verdi og verdighet og skal ikke krenkes. Man må vokte seg slik at man ikke krenker noens emosjoner. Å krenke noens følelser er både lettere og vanskeligere. De regnes kanskje for "hellige" - de er kanskje blitt vår nye gudserstaning. De har tatt over for "guds bilde og likhet" i oss, det som vi i gamle dager var skapt med. 

I andre kulturer er æren spesielt viktig å forstå og beskytte. Den er da noe utenfor personen og følelsene. Den er objektiv. Sårer du noens ære, er det som om å ødelegge den fine "vasen" som du eller noen annen er. Æren er med andre ord en objektiv størrelse, en verdi, ja, faktisk en bruksverdi eller et betalingsmiddel. Øye for øye ...

Vi kan trekke den konklusjon at følelser og følelses-mennesker er lettere å manipulere enn «de emosjonelle». Emosjonene ligger nærmere personens «type» eller personlighet. De sitter i personenes karakter. Skal man derfor «ta kål på noen», er det mest effektive å foreta et «karakterdrap» på personen, fordi det vil gjøre grundigere arbeid, ut fra formålet. Karakteren settes da på mystisk vis høyere enn personenes emosjoner. Karakteren er liksom en ting, som man kan skade eller ikke, alt etter som. Ellers blir det for "personlig" og for nærgående. Man vil da ikke tråkke noen på tærne. Man skiller mellom person og emosjon. Følelser derimot er mer som forelskelser - de forsvinner gjerne like fort som kommer.

Men det kan være behov for en nærmere og dypere forklaring på det hele. Let’s get started.

Når jeg har funnet opp neologismen «emosjonelt korrekt» i mye av det jeg har skrevet her på bloggen og ellers, er grunnen og målet å ramme "det emosjonelt korrekte» og «de emosjonelt – servilt korrekte» på en optimal og mest mulig fruktbar og kreativ måte. 

Følelser kan være lettvint å bli kvitt, de går opp og ned, de kommer og går, som sagt, - de er ofte en dårlig værhane, det varer ikke «for ever», mens «emosjoner», er det verre med. De sitter og stikker dypere. De nærmer seg «den dype samvittighets område», som jeg vil kalle det. (Vi kan forresten operere med to ulike typer samvittighet: Den dypere og den mer overflatiske, men det skal jeg la ligge akkurat her, jeg må nøye meg med å linke til denne om bl a Homo oeconomicus, "budzi", Roussea, Marcuse, hou name it og se her om oedipus og dagens slavemoral og «det juridico religico mennesket», pluss om «hyermagi» – alt relatert til emosjoner, affeksjoner, pasjoner, lidenskaper etc, men alt sett systematisk og paradigmatisk …

Det er «de emosjonelt korrekte menneskene" som er "de farligste" og de som derfor bør utsettes for den mest inderlige og velbegrunnede kritikk, hvis kritikken biter på dem – det er sannsynligvis ønsketenkning, et «sannsynlighetsfaktum» som burde skremme livskiten av noen og enhver. Og her kan man virkelig begynne å snakke om «justismord». De er flere enn hva som kan nå det blotte øye, eller det blotte øre, for den del.

Se i så måte om de to "myrderne" Johannes Morken og Andreas Horn her

Videre: Når jeg snakker om «emosjonelt korrekt» i stedet for «politisk korrekt» , er grunnen den at politikk ofte forbindes med noe overflatisk, noe som angår en litt fjernt og for det meste avstandsideologisk. Det er forholdsvis lett å hoppe fra det politiske venstre til det politiske høyre. Det skal ikke mye til: Vi snakker om velgermobilitet eller velgerflukt, alt etter som. Det vitner om at politikk egentlig er noe volatilt eller ustabilt, noe som egentlig ikke tilhører personen på et dypere nivå, på det mer personlige planet. Det angår primært det intellektuelle i psyken, ikke det dypere emosjonelle i hele personligheten. 

Jeg har i lengre tid forsøkt å få noen til å adoptere neologismen min, men uten hell, og jeg tror jeg vet hvorfor: Et menneske som er vant til å bruke «politisk korrekt», har ikke noe å tape sosialt, hverken følelsesmessig eller politisk. Han snakker til sine egne, på deres eget tilvante språk og man nøyer seg å se virkeligheten kun med disse briller på. Han nøyer seg med å forholde seg høyst overflatisk både til seg selv og andre. Han nekter eller stritter imot den tanke at politikk skulle ha noe med «det inderlige» å gjøre, med de dypere emosjonelle personlige disposisjonene, eller den emosjonelle konstitusjone under maskene, konstruksjonene og "byggverkene".

Det føles farlig å tukle med noens emosjoner, men det er helt greit å angripe noens politikk, deres verdier, deres menneskesyn generelt og deres virkelighetsoppfatning i det hele. Disse begrepene er blitt nøytrale instrumenter i det politiske landskapet og i den kulturkampen som raser. (De er yndede som hypermagiske medisin ment for for alle andre enn for en selv). Ingen vil begår «karakterdrap». For det er lettere slik. Man unngår også det ubehag det må være å spørre seg selv om hva det er som egentlig driver en: Svaret relateres aldri til ens eget og andres indre liv, til egen mentale tilstand, til eget fundamentale mer eller mindre stabile, mer eller mindre plastiske og mer eller mindre villig formbare selvbilde og deres bare så altfor ofte grandiose selvoppfatning.

 Hva betyr «emosjon»? Jeg lar det leksikalske fare her, og gå rett på sak: Det kan bety og forveksles gjerne med følelse, men «emosjon» kommer av «emovere» som betyr «(å) flytte ut», som det fremgår i oversettelser fra latin. Jeg legger to ting i dette: Det kan betyr enten å flytte ut frivillig, for egen maskin, eter eget ønske, med alt man måtte ha av evner og godvilje, og for egen regning, villet – og kanskje ikke så rent lite fornøyd med det, eller: Ved at man blir flyttet ut, at man blir «manipulert» til å flytte ut – ofte med den begrunnelse at «det er til det beste for deg».

Jeg har i flere postering brukt nettopp «emovere» for å beskrive en tilstand med ulike segmenter og momenter, alltid i forbindelse med det jeg ellers kaller hypermagi og den mulige antidoten til dette spektakkelet: Det juridico-religico paradigmet.  

 (Jeg bruker – by the way - og ord eller karakteristikker som «silkemoverte eller sarte sjeler». Jeg har skrevet så mye om dette her på bloggen at jeg her og nå nøyer med å linke til følgende mer om hypemagi, følelser, emosjoner, filo-pride eller prideofil etc. – hvis dette kunne være av noen hjelp.

Jeg skrev bl a om de mest «fintfølelsene og mest «emoverende» - emosjonelt korrekte hypemagikere - blant «de egne», som var så redde for islam og muslimer at de måtte beskylde andre for alt fra ond rasisme til ren ondskap: her om massive muslimske hersketekniikker mot mulismer og ser her om ytterligere klargjøring av hypermagi og "våre" tankeforutsetninger, emosjon en dyd?.)

 Emosjoner er noe annet enn affeksjoner eller affekter, men det ligner. «Affectere» betyr «å gjøre noe mot noe eller noen»; det går på påvirkning, rett og slett. Affekteringen kommer utenfra. Affekten er en effekt, kan vi si. Men man kan også helt fra egen side gjøre noe aktivt og i hvert fall tilsynelatende frivillig i f eks affekt. Da reagerer man mot noe som «påføres en», gjerne noe lite lystbetont, noe som oppfattes som truende og som tvang.

 Man kan f eks snakke om «affeksjonsdrap» og noen steder på kloden diskvalifiserer dette til å snakke om «forsettlig drap». Et likt drap kan sies å være betinget av både emosjoner og følelser. Det har med kjærlighet eller ikke-kjærlighet å gjøre, noe med spenningen mellom hat og kjærlighet, et spenningsfelt de færreste ønsker å befinne seg i, enn si bli tvunget inn i (jfr emovere). Vi snakker ofte formildende om at «man var i affekt», som om dette skulle være absolutt frikjennende, ikke bare familiært og blant venner, men også juridisk, hvilket nok ikke er tilfelle.

 «A crime of passion» beskriver dette at man både flytter ut og inn av sitt – mulig – sanne jeg, man overtas eller overmannes av det impulsive jeg, man drass inn i det instinktive marerittet, det område kulturen pleier å «fikse», uten større problemer for «de normale» som aldri bringes ut av fatning og tilvante kontekst (vaner, uvaner, illusjoner, nevrose og kultur …).

Når jeg snakker om «servilt betinget emosjonelt korrekte personer», tenker jeg på personer eller individer som på en måte er hjernevasket, mot sin vilje, og gjenre subliminalt, og fordi de ikke kjenner sitt «oikos» godt nok, eller fordi det faktisk hater «oikos», dvs det egne, det man hører hjemme i og der hvor man har sine røtter, for å bruke en term fra «planteriket». Disse menneskene er blitt utsatt for hypermagi. De blir tvunget – lokket, suggerert, hypnotisert, gruppepresset - til både å flytte ut og å bli flyttet ut; de drar ut og dras ut, - av seg selv, tilsynelatende og blir til noe annet og noen annen enn det de virkelig er, (for å snakke essens eller dette at det faktisk fins «en kjerne» i løken, så å si). Samtidig dras de inn i noe, til og ut i noe, et sted, en tilstand, en utopi, a «safe-space» eller en «safe-haven», en topos som plutselig eller over tid føles tryggere, mer sant, mer ekte, mer verdifullt, mindre moralsk forkastelig – kort sagt: Til et «hus» og en husholdning – en økonomi, i bred forstand -  hvor de kan føle seg mer uangripelige, mer selvrettferdige, mer moralsk overlegne og hvor de finner kollegaer eller «sektmedlemmer» som heier på dem, ut fra de helt nye instinktive behov som nå driver dem, fortryllet som der i «hypermagi». Vi kan også kalle dette «narsissisme, både enkeltvis og på gruppenivå. Vo kan også snakke om en slags mild for form kommunitarianisme eller kooperasjon: om demonisk og ikke fullt så demonisk kommunitarianisme

De befinner seg da sammen med andre hypermagikere som føler en ustyrlig trang til å «emovere» andre; det er deres kall og misjon her i verden. (Det er ren egoisme, men oppfattes som ren nestekjærlighet eller altruisme). De er blitt «født på ny» eller «født på ny ovenfra», på sett og vis. De føler seg forpliktet på å gjøre noen til «dem», mens de føler at de tilhører et «større Vi», et kompleks med større magi og da en magi de kan forsøke – ja, må forsøke – å manipulere andre med, de som ikke tilhører «det nye støre Vi’et», men som står og er blitt satt utenfor. Her er det mye snakk om emosjoner og de korrekte emosjoner anses nå som substanser med en agens som trylles frem for anledningen, og permanent kronisk – via hypermagi, en teknikk de ikke evner å gjennomskue og ta for det den er, bl a fordi så få i dag ser og forstår disse teknikkene, fordi vi jo alle tror at magi er et stadium vi alle har forlatt for lengst, - hvilket vi ikke har. (Magien er i dag mer levende enn noen sinne i menneskenes liv og historie). Det skyldes at vi lever i det paradigme jeg kaller SAP: Tankeforutsetninger og Om SAP og hvorfor det går så fryktelig galt

Kort sagt: De fleste innbiller seg at emosjoner og følelser er identiske og at det derfor er like autentisk sant at man ikke skal «røre ved dem». De tilhører så å si individets medfødte egenskaper; man kan ikke noe for at man har dem; de er som hudfargen man er født med, eller den fargen på øynene man har; man kan ikke gjøre noe, hverken fra eller til; og heller ikke «bør» man gjøre noe med det. (Og dette er tidens store falskt moralske: «Bør ikke»).

Jeg mener dette bygger på en gross misforståelse av tingene, er flau misoppfatning og en dårlig og høyst forvirrende sammenblanding av «størrelser» eller kategorier. Eller kanskje bedre: Symptomer). Angsten for å pirke borti dette, bygger på feighet og et ønske om å få lov til å tenke og forholde seg så blurete og ansvarsløst og opportunt som mulig, uten konsekvenser og uten risiko for å bli tatt på fersken. Man ser ikke egen beleilige og alltid uuttalte opportunisme i dette og unnskylder seg med at man ikke skal ta «livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske» - en maxime som altfor mange gjør seg høye og breiale på, ja, man gjør maksimen til et kategorisk imperativ – for alle andre, idet dette skulle indikere at man underlegger seg og derfor implisere en selv og sin posisjon helt automatisk og derfor gratis.  

For å bli litt «leksikalsk” her»: Wikipedia: In humans, emotion fundamentally involves "physiological arousal, expressive behaviors, and conscious experience". Emotion is associated with mood, temperament, personality and disposition, and motivation.

Slik jeg ser det: Følelser assosieres i diskursen som oftest med emosjoner, men det må her etter min mening skjelnes, uten at man helt separerer eller skiller, mellom følelser og emosjoner, (i hvert fall i teorien, fordi de to begrepene er vanskelig å skille i praksis).

Følelser kommer innenfra og inkluderer positive og negative energier som f eks kjærlighet og hat, glede og sorg.

Emosjoner er alltid reaktive, dvs at de alltid oppstår eller manifisterer seg som en funksjon eller som et resultat av noe som skjer utenfor en selv. De er den interne reaksjonen på ytre hendelser. Emosjonene bør derfor etter min mening få mye større oppmerksomhet enn det følelsene har i dag, nettopp fordi de bringes inn i oss samtidig som noe av oss da flytter ut, blir flyttet, dratt eller støtt ut, noe som var der fra før og som kunne være like kostelig eller verdifullt, vakkert, trofast og mye mer oppbyggende enn det som flytter inn, dette vi altså – kanskje i vår ensomhet og lengsel etter objektiv mening - på en måte lar flytte inn, og det som da «overvelder» oss, eller hærtar oss i hele vår mentale og fysiske grunnstruktur. Vi skal ta emosjoner på alvor, for noen bruker dem til å skape «nye mennesker» av oss, med oss selv som materiale, og med disse hypermagikerne og emosjonelt korrekte som forsøker å styre oss som villige, opportunistiske, moralsk supremaschistiske og kyniske instrumenter og mål.  

Vi kan «beskjæres» og kues av emosjoner, vi kan deformeres og avstumpes av dem og de som bruker dem og man må spørre seg om de «edle» motiver vi tilskriver oss selv eller andre for å kaste «noe på dør», noe vi egentlig verdsatte høyt, samtidig som vi inviterer noe forkastelig og destruktivt inn. De kan invalidisere og passifisere oss. (Og de kan være endogent genrert, i form av masochisme eller behov for sublim selvskading). Jeg tror dette har med frykt for sannhet og mangel på alminnelig bevisstgjøring å gjøre, både blant hvermannsen og i akademia, ikke minst, og et perverst ønske om kunne «flykte fra friheten», (bl a fra fundamentene i tro og tradisjon) å gjøre, og dette paret med en feighet vår sivilisasjon bare har gjort så altfor lite for å redusere eller kanalisere og sublimere.Vi oppfatter oss mer som individer enn som personer og personøigheter, og dette er en del av "spillet", for å si det slik.

Vi skal være klar over at emosjoner ikke nødvendigvis er pre-programmerte i oss, slik «common sense» vil ha oss til å tro. Og at de derfor ikke bør røres, fordi forsøk like vel ikke vil lykkes, men i stedet gjøre tingene vanskeligere og lidelsen tyngre. De formes kvalitativt tilført eller praktisk påprakket oss, og de er faktisk egenproduserte, formet av oss selv i og av våre individuelle miljøer og vår personlige mentalhistorier, i møte med faste genestiske faktorer  forøvrig. Se Lisa Feldman Barret, PhD: How Emotions Are Made, 2017.

Og dessuten kan det antakelig være av interesse også å minnes boken: Emtional Intelligence av Daniel Goleman av 1995.

Jonathan Edwards – på slutten av 1700-tallet, i USA - og mange andre med ham - bruker “affeksjoner” om f eks : love, hatred, desire, joy, delight, grief sorrow, fear and hope (s 85 i Piper). “Emotions” eller “følelser” brukes ofte om hverandre og som synonymer, noe jeg synes er svært beklagelig. Skriften befaler oss faktisk : Joy, hope, fear, peace, zeal (Romas 12. 11), grief, desire (1 Pet 2. 2), tenderheartedness, brokenness and contrition, (Salem 51. 17), gratitude, lowliness, (Phillip 2. 3).

Jeg legger nå inn et stykke av Edwards hvor han bruker «affection» på en mangslungen måte, et stykke som derfor kan vise hvor vanskelig dette med «affekt», følelse og emosjon kan være.

Alle vil imidlertid her forstå hva han mener, «in the end». Vi bør rydde opp både på «språkloftet» og på !tankloftet" for å kunne se litt klarer hva som emoverer og affekterer oss i dag, på stor skala. Fordi dette bør affisere oss. Ikke ved at vi lar oss emovere mer og mer ukritisk, men for at vi skal unngå å bli hypemagikere og derfor «usynlig» og uavslørte manipulatører med egen «godhet» utøvd på andres bekostning i den innbilning at man «er bedre enn», eller iden tro at man til og med er «større enn Allah selv».

Der Edwards bruker «affection» kunne man kanskje like gjerne bruke «begjær», lyst, besettelse, lidenskap, jage etter, attrå og «etterstrebelse» e l, og dette dreier seg ikke om magi, snarere tvert om:  

Such is man's nature, that he is very inactive, any otherwise than he is influenced by some affection, either love or hatred, desire, hope, fear, or some other. These affections we see to be the springs that set men agoing, in all the affairs of life, and engage them in all their pursuits: these are the things that put men forward, and carry them along, in all their worldly business; and especially are men excited and animated by these, in all affairs wherein they are earnestly engaged, and which they pursue with vigor. We see the world of mankind to be exceeding busy and active; and the affections of men are the springs of the motion: take away all love and hatred, all hope and fear, all anger, zeal, and affectionate desire, and the world would be, in a great measure motionless and dead; there would be no such thing as activity amongst mankind, or any earnest pursuit whatsoever. It is affection that engages the covetous man, and him that is greedy of worldly profits, in his pursuits; and it is by the affections, that the ambitious man is put forward in pursuit of worldly glory; and it is the affections also that actuate the voluptuous man, in his pursuit of pleasure and sensual delights: the world continues, from age to age, in a continual commotion and agitation, in a pursuit of these things, but take away all affection, and the spring of all this motion would be gone, and the motion itself would cease. And as in worldly things, worldly affections are very much the spring of men's motion and action; so in religious matters, the spring of their actions is very much religious affection: he that has doctrinal knowledge and speculation only, without affection, never is engaged in the business of religion. http://www.leaderu.com/cyber/books/religaffect/rapt1sec2.html

Litt mer Edwards:

God has endued the soul with two principle faculties; The one that by which it is capable of perception and speculation, or by which it discerns and judges of things; which is called the understanding. The other, that by which the soul is in some way inclined with respect to the things it views or considers. …

og så enda litt mer vakkert, tankevekkende, sant og aktuelt fra Edward:

Our external delights, our ambition and reputation, and our human relationships – for all these things our desires are eager, our appetites strong, our love warm and affectionate, our zeal ardent. Our hearts are tender and sensitive when it comes to these things, easily moved, deeply impressed, much concerned, and greatly engaged. We are depressed at our losses and excited and joyful about our worldly successes and prosperity. But when it comes to spiritual matters, how dull we feel! How heavy and hard our hearts! We can sit and hear of the infinite height, and depth, and length, and breadth of the love of God in Christ Jesus, of His giving His infinitely dear Son – and yet be cold and unmoved!… If we are going to be emotional about anything, shouldn’t it be our spiritual lives? Is anything more inspiring, more exciting, more loveable and desirable in heaven or earth than the gospel of Jesus Christ?… The gospel story is designed to affect us emotionally – and our emotions are designed to be affected by its beauty and glory. It touches our hearts at their tenderest parts, shaking us deeply to the core. We should be utterly humbled that we are not more emotionally affected than we are.

https://gracequotes.org/author-quote/jonathan-edwards/

 

Her er noen assosiasjoner til «emosjoner» og emosjonell osv tatt fra «easytrans», så vidt jeg husker: adjektiv affectional , affective , emotive , bathetic , drippy , hokey , maudlin , mawkish , mushy ,        schmaltzy , schmalzy , sentimental , soppy , soupy , slushy , cathartic , releasing , charged , supercharged , funky , low-down , het up , hot-blooded , Latin , little , lyric , lyrical , mind-blowing , moody , temperamental , overemotional , sloppy , soulful , warm-toned , moved , affected , stirred , touched , moving , passionate , warm

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar