Islam og den såkalte liberalteologi passer sammen som fot i hose.Til manges overraskelse, og til fleres forargelse. De fleste lar seg ikke forskrekke. De aller fleste er totalt likegyldige.
Hva? Er dette mulig? Islam er jo ikke liberalt. Islam er islam. Islam tåler ikke humor. Islam tror på jomfrufødselen og på mirakler, som f eks at Jesus lager duer av leirklumper. Jesus kan da selvsagt ikke være liberal. (Men like vel tror mange at islam her er en mer liberal religion og tro enn kristentroen).
Dette er tanker noen kan komme til å gjøre seg.
Islam tror ikke på Jesu oppstandelse fra de døde. Det må da være liberalt, tenker mange. Islam gjennomskuer kristentroen, og det er liberalt i seg selv, fordi oppstandelsestroen er uvitenskapelig og uttrykk for det verst tenkelige hedningeskap. Ingen står opp fra de døde. (Kanskje bare på oppstandelsens dag, tenker man, for sikkerhets skyld, en fjern fremtid som ikke angår "meg").
Islam lever ikke, kan ikke leve, tenker mange, og trøster seg med at dette jo er fornuftig å si, i motstening til i kristendommen hvor man sier at "en død" Jesus jo lever. Det er absurd å si og tro noe slikt i islam. Det er ikke liberalt, det er oppspinn og noe prestene bruker som et instrument for å holde folk nede i angst og helt unødvendig gru. (Opium for folket). Nei, bli liberal, velg liberalt og tro ikke at Jesus lever, aller minst: Tro ikke at Jesus noen sinne har levd. Det er liberalt å kvitte seg med barnetroen. Nå gjelder det om å tro på fornuften, vitenskapen og på sannsynlighetsberegninger. På stadig større budsjetter og stadig mindre fattigdom – i hele verden. Overalt, I enhver, for enhver og av enhver. Og enhver er salig i sin tro.
Ikke sant? Her ser det ut for at det er en målsetting å gi alle mennesker, i enhver situasjon, i enhver kultur og i en enhver ukultur det samme må og det samme beger av opium. For det ville være det mest liberale av alle ting.
Ikke sant?
Religion er «hjertet i en hjerteløs verden, sjelen under alle sjelløse tilstander». Tenker man slik er man liberal, forståss, Her er det ikke rom for tvil. Alle må være enige. Å si og tenke noe annet, vil være illiberalt og høyst emosjonelt ukorrekt å tenke. Det er dysfunksjonelt. Det mest emosjonelt korrekte å tenke å gjøre er å være liberal, selv om man ikke tror på sjelen. Det får holde med å holde seg til hjertet. For det er det mest liberale å tenke og lære. Det mest sikre, det som sikrer en mot utrygghet, - og overtro. Det mest tolerante å være er å være liberal og det mest liberale man kan være er å være tolerant. Og jo mer, selvsagt, jo bedre. Det er vår tid aksiom og gud nåde den som synder mot dette menneskeskapte dogme, denne barnlig tro. Vi skal jo ikke uroe barna, dvs de barna som er mest tolerante og liberale, dvs minst slemme. Ja, vi forutsetter som en ufravikelig trossetning i dag at barn skal være tolerant, liberale og minst mulig slemme. Bare da får vi «ro i klassen». Vi tvinge dem jo ikke med pisk til å ha den rette tro, eller hva? Nei, vi gjør ikke det, for det ville ha vært minst liberalt og minst tolerant å gjøre. Og barna skal bli akkurat som oss. De skal ha ett første bud: Hvis du er intolerant og illiberal, er du en synder og vi – har rett til å refse deg, for ikke føye deg, ikke å tenke og føle på akkurat samme måte som oss. Og dette er «det store nye vi’et» som alle må adlyde, bare unntatt muslimer og de som tror på islam, som jo alle skal tvinges til å tro er den mest tolerante og fredeligste religion av alle religioner, alle troer. Bare se på alle de som nå begynner å kle seg konsekvent i hijab. (De vil underlegge politiet plikt til å ansette hijabkledde). De gjør det frivillig, sier man. Og det beviser at islam er mer tolerant enn f eks kristendom. At islam er mer tolerant viser seg også i at islam tillater flerkoneri, og midlertidig ekteskap (muta i Iran). Ungdomspartiet i Venstre foreslo for ikke lenge siden at polygami skulle bli tillatt. For det er jo liberalt og tolerant, eller ikke? Venstre har alltid sett på seg selv som et fyrtårn for det liberale, Venstre kan aldri bli noe annet enn liberalt. Bare spør Luther, sier jeg. Han kunne ikke forsvare et forbud flerkoneri. Han mente at f eks Henrik VII kunne slippe å skille seg fra sin første kone, hvis han valgte å gifte seg med Ann Boyleyn. Det gjeldt også for fyrst Fredrik av Hessen den gangen. Luther var en meget romslig kar. En meget liberal Herre. Hadde ikke kong Salomo flere koner, kanskje? Han begrunnet det slik, enda så utrolig det kan høres. Men da svermerne, overdådig og fullt av ånd og nåde, etablerte harem i Mynster, ble det vel mye av godhet for Luther. Han giftet seg selv med en kvinne, noe som ble for mye godhet og riktige emosjoner for Paven. Mynster.
Luther medvirket til å slå ned svermeriet, med virkemidler som tilhøre guds verdslige regimente, og som måtte bruke det onde for å skape et større gode. Vold skaper altså godhet. Men skapte det gode volden? Et slikt spørsmål er et onde å stille for de gode i være dagers totalitære emokrati. Se her om at Norge neppe er blitt tryggere nå - om emokratiet som overtar for demokratiet og gjerne her om
om hypermagi, det juridico-religico mennsket, og følelser på utrygg grunn her
Jeg glemte visst i farten partiet Rødt, som sverger til Marx. Ville ikke Rødt nå gå ut og forsikre om at partiet er mer liberalt enn Venstre? Vil ikke også de gå inn for flerkoneri? Så vidt jeg vet går de inn for å være gode, tolerante og liberale. Spesielt gode, vil jeg tro. De vil holde seg til Karl Marx, som jeg nettopp siterte, for han mente at religion er «hjertet i en hjerteløs verden, sjelen under alle sjelløse tilstander». Man skulle tro at Marx og Rødt hadde lest Muhammed og tatt ham til sitt hjerte. Og hva med Stalin. De fleste i dag vil se på ham som et uhyre. Da han, som prestestudent, leste Darwin, utbrøt han: Det er ikke sant likevel. Han mente Evangeliene. Nesten i samme øyeblikk begynte han på sin kriminelle løpebane; han ble b la bankrøver og terrorist. Han underla seg helt andre tekster enn de han hadde studert på seminaret. Det var tekster som jeg i dag vil kalles spesielt malignente tekster, hypermagiske tekster. Dette var tekster, marxistiske tekster, som fortalte at det var om å gjøre å stille seg i spissen for de svakes rett – til revolusjon, med voldelige midler. Her kunne de som ville fremstå som unikt gode finne grunnlag for å gå løs på de som var mindre gode og det systemet disse mindre gode satt på, administrerte og presset på folk, ovenfra og ned, fordi de så å si satt på pengesekken eller kapitalen og trakk i trådene. De fattige trengte fullmektiger til å forsvare sin sak, om så med våpen. Det var mange som ville bli fullmektiger. De kunne bruke de fattiges elendighet mot de rike og feite. De kastet skyld på dem, ofte uten at de fattige og elendige hadde bedt dem om å gjøre det, på deres vegne. De fleste fattige – og det var veldig mange av dem – ville ha seg frabedt å overta makten med vold. Fullmektigene benyttet seg av magi, dvs hypermagi: Bare ved å skylde på andre for verdens elendighet kunne de selv fri seg fra skyld; bare ved moralsk å anklage de rike og vellykkede, kunne de selv fremstå som gode og de som sanne arbeidere for det gode og for «rettferdigheten». Bare ved å ha skyve de fattige foran seg, kunne de ha håp om å overta makten og sette seg selv inn som småkonger eller småguder, eller selve Gud. Stalin var veldig for å vedta lover mot hatefulle ytringer!
I dag ser vi aktører i diskursen som lyver for å kunne stemple andre mennesker som krenkere, på rent emosjonelt grunnlag. De påtar seg gladelig å være talerør for de krenkede, uten at de krenkede ber om støtte og uten at de krenkede kan tenke seg å be om slik støtte, og fordi de selv slettes ikke betrakter seg som krenkede. Snakke om nedlatende godhet! Snakk om oppblåst selvbilde! Her gjør moralens voktere seg til moraliserende bødler, slik at de kan fremheve sin egen fortreffelighet. Selv saklig islamkritikk og en kritikk som ligger «innafor», som det heter, blir av kristne regnet som farlige. Forfatterne av slik kritikk blir utestengt på livstid fra det som i utgangspunktet skulle være frie debattfora. Se her om Verdidebatt og en kobling til Charlie Hebdo, - Horn og Morken. Johannes Morken gjør seg her «svak» overfor krav fra legen, forskeren og den ateistisk og humanistisk fromme Morten Andreas Horn om å slette og forby det som han faktisk selv i utgangspunktet mente «lå innafor». Morken bryter redaktørplakatens bestemmelser og regler for god oppførsel, for å kunne fremstå som ekstra god, men skjønner ikke at han lar seg presse av en annen aktørs mer suverene godhet.
Morken skjønner ikke at hans posisjon som redaktør dermed blir kompromitert og at han gjør seg selv til en som «toer sine hender», en sviker i forhold til sitt eget oppdrag som redaktør og en forræder overfor lesere og demokratisk innstilte folk som vil beholde ytringsfriheten for alt hva den er verdt.
I seg selv forteller dette mye om forholdet til sannheten, det er her minimum snakk om et uredelig forhold til sannheten og de idealer en fri presse må og skal bygge på i et fritt demokrati som vårt eget av i dag. Begge disse aktørene foregir å operere under humanitetens og demokratiets fane, ja, Morken er sogar kristen! – , men, og dett er viktig: De forsøker å slå mynt på det de forutsetter er en krenkelse av Hadja Tajik personlig, en krenkelse Horn mener og påstår at Tajik virkelig, føler, men da helt uten å spørre henne om dette er tilfelle.
Tajik lar seg imidlertid ikke dra inn i spillet deres; hun gjennomskuer dem, klokt, riktig, fornuftig og forstandig, hun lar seg ikke bruke, hun tier det bort, etter å ha blitt spurt, (men – og dette bør man merke seg - hun trer heller ikke støttende inn for den som virkelig blir krenket her, nemlig forfatteren av det innlegget på Verdidebatt denne saken gjelder, og som jo blir fratatt sin rett til å ytre sin frie mening, endog slik alle aktører på forumet nettopp oppfordres til å gjøre fra avisens redaksjon, hvis den hadde fult sin egen linje og sine egne demokratiske idealer. Tajik vet noe viktig om hvilke krefter som her er i spill: Hun vet at å kjempe mot hypemagiens og den kollektive forstillingens godhet er forgjeves. Hun forstår intuitivt hvor sterk hypermagien er, og hvor nådeløst og snevert, ja, intolerant i ordet rette mening, hypermagikerne strategerer i alt de foretar seg, hvordan de agerer og høvler seg vei fremover, i den tro at de er spesielt utvalgte av skjebnen for godhet, vil jeg tro).
De marxistiske skriftene er de mest hypermagiske skrifter som finnes. I dag er både marxismen og kapitalismen blitt hypermagiske instrumenter, hjelpemidler man kynisk kan bruke mot motkrefter – det man anser som fiender – et fiendskap som ofte oppkonstrueres for anledning, farlige krefter som vil frata hypermagikerne sin magi, alt i den tro at man er «god» eller i hvert fall bedre, ja, alltid bedre, enn de andre, som ikke er så gode, ja, som antas nærmest genetisk å være disponert for det onde, de som er utenfor og ikke med dem, kritiske samfunnsrøster, hvis man bare holder seg til oppskriften.
Emosjonelt betingede, korrekt emoverende marxister er i dag i vinden som aldri før og mange kristne følger dem, uten å skjønne bæret, uten å forstå at de lar seg bruke, uten å forstå at de svikter fornuften på emosjonenes alter. De ofrer innbilte ofre som de altså først må gjøre til ofre, ofre de skaper i eget bilde, ut fra eget snevre formål, blottet for alt annet enn egeninteresse, egen forfengelighet og alt i sum for å kunne stille den materialistiske guds vrede. De vet at kollektivets Gud er nådeløs og at «han» kan operere helt vilkårlig, helt uten moralske standarder. Det gjelder derfor for disse hypermagikerne å servilisere seg overfor en slik gud, og det gjør de ved å konstruere opp bødler som ikke er der og ofre som heller ikke er der. De stoler på – den for dem ubevisste og underbevisst virkende og konstituerende kraft – hypermagiens autonome kraft og egenvirke i tillegg til den kraft de selv – nærmest uregistrerbart, usynlig eller umerkelig og derfor manipulerende - kan tilføre den ved egen innsats, egen agens samtidig som de tror at de kan operere helt uten ansvar eller skyld eller viktigst: Helt uten å bli oppdaget; de vet hvor sterkt denne kraften er og de vet at befolkningen ikke gjennomskuer spillet og maskeraden. (For å ta et eksempel i form av et bilde og en analogi: De vet at det finnes elektrisitet, de vet noe om hvordan den virker, men de vet ikke hva elektrisitet er «an Sich», de bare bruker den). Det dreier seg om en høyst virksom magi som folk ikke skjønner i virkeligheten er hypemagi, men magi like fullt, fordi den skjuler seg bak den forestilling at vårt samfunn, vår kultur eller vår sivilisasjon for tiden er et postmagisk samfunn, et samfunn som ikke vil vedstå seg sin bruk av magi, fordi magi forbindes kun med en slags religiøs overtro og helt illusoriske forestillinger, langt bortenfor den tro vi har på vitenskapen og dens evne til å avdekke sannheten og virkeligheten, - hvilket altså etter min mening er en illusjon, en svært omfattende, dyptgripende og kollektivt paradigmatisk illusjon. Vårt samfunn er i dag mer avhengig av magi enn noen sinne og noen bruker den, om så underbevisst, for å kunne gjøre «god» eller bedre moralsk enn all andre. De er vår tids magiske avant garde og ser resultatene av eget strev, i form av relative suksesser, de kan sogar vise til «resultater, at det virker! samtidig som de ikke skjønner hvilke krefter de underlegger seg og lar seg diktere av. Se her om munchausen-syndromet i hypemagien og hypemagien i mynchausen syndromet og her om tankeforutsetning og det juridico-religico mennesket, med lin til SAP - hvorfor det går så galt
Beklager at jeg til dels er ironisk her. Og at jeg ikke hater noen. Et parti som sverger til Marx – for å gjenoppta tråden jeg begynte å spinne ovenfor - kan derfor ikke være annet enn gode. De har – frihetsberøvende - bundet seg til å være gode, liberale og tolerante. Sett på maken. Det kan bli mange unnskyldninger å komme med fremover, mange forsøk på å tilgi, mange feilgrep å forsvare, bortforklare og be om tilgivelse for. For de ser jo religion er «hjertet i en hjerteløs verden, sjelen under alle sjelløse tilstander». De mener ideologien marxismen, selvsagt. De må implisitt mene at ideologien marxisme er en religion som er «hjertet i en hjerteløs verden, sjelen under alle sjelløse tilstander». For hvis ikke … vel, det vil vise seg på valgdagene som kommer. Ved å holde seg til dette «mottoet» eller denne alarmistiske parolen til Marx, kan de føle at de befinner seg på vinnersiden, både praktisk og moralsk, den som emoverer mest korrekt, sammen i et ubrytelig broderskap med dem som føler best og mest, og mest fromt og prektig, alle dem som er emosjonelt mest korrekte. Og her vil de nok få en viss konkurranse fra KrF, som er i verd med falle ned i solnedgangen, fordi de ikke var gode nok. KrF har visst mye å lære av Marx. Og Rødt, hadde det bare ikke vært for at det jo ganske tydelig er altfor sent for dem for å kunne å vinne folks sinn og hjerter nå. KrF’s kamp for innflytelse brytes ned fordi de ikke har maktet å spille freidig nok på hypermagien som sådan og på folks behov for å la seg fortrylle, lure og lede på falsk – dvs magisk - grunnlag. Skjønt, det kan være omvendt, KrF har kanskje trådt over streken og blitt så til de grader at folk blir kvalm av den hypermagien de forsøker å trylle med. KrF’s godhet har blitt for mye for folk. Folk skjønner at KrF er i ferd med å bli et gråtekone-parti.
Folk skjønner at man ikke kan gråte seg til syndsforlatelse i folks øyne. (Det betyr imidlertid ikke at man han gjennomskuet alt som et show og en gedigen forestilling for spesielt egnede hypermagikere).
KrF har ikke forstått at de ikke kan operere som man gjør i shia-islam, hvor man gråter åpent og offentlig for Ali, en av Muhammeds etterkommere, og hvor man går ut fra at dette på autopilot gir dem syndstilgvelse, - i sannhet en hypermagisk forestilling i forstillelsenes eteriske eller esoteriske verden. (Husk Bondeviks unge slektning som gråt på landsmøtet da en annen kandidat enn hans egen foretrukne ble valgt til formann i partiet, en som tydeligvis ikke var «god nok» eller snill nok for ham, en som med andre ord ikke var så god og prektig korrekt og servilt from som han selv).
Om å gråte for Hussain: https://www.youtube.com/watch?v=_zgwRRb_s1A pluss flere andre videoer og utlegninger på nettet.
Hvor om allting er: Nordmenn elsker å fremstå som - og bli fremstilt som - en slags gedigen inkarnasjon av Den gode samaritan, på emotivistisk grunnlag. Da slipper den enkelte nordmann å være en, ikke fordi han ønsker å være slem eller ond, men fordi han rett og slett ikke forstår hvem samaritanen var og hvorfor han gjorde det han gjorde. Nordmannen går med en baktanke om at Den gode samaritan gjorde noe han selv ikke makter å gjøre, noe han selv ikke kan omsette i praksis. Noe som er fors tort for ham, men som det like vel er maktpåliggende å emulere, for man skal jo absolutt ha absolutt de beste forbilder. Men: Nordmenn ser ut til å store problemer med å sette seg inn forholdene på den tiden Jesu fortalte lignelsen om denne gode mannen, som endatil ikke var jøde, slik Jesus selv var. Nordmenn ser ut til at det er veldig viktig at vi overfører den tids forhold til vår tids forhold, for hvis vi ikke gjøre det, kan vi risikere å bli kritisert – på det dypeste og mest inderlige - for ikke å være gode samaritaner. Dermed har vi et problem, som vi ikke klarer å løse oss fra. For hvis vi løsriver oss fra det, er vi ikke lenger skikkelig ode.
Nordmenn har dermed et uløselig dilemma i sin kollektive sjel, et dilemma han foretrekker å sitte musestille i, mens staten pøser ut milliarder, til og med til terrorister i Jødeland. Alt for den gode, -men akk, svært så problematisk - samvittighets skyld, og alt for at vi skal kunne fremstå som gode, ja, helt bedre, enn samaritanen. «Vi» tror vi har den beste grunn til å være fornøyde med at vi overlater til Staten å presentere oss som den gode samaritan. Vi inkarnerer Staten med samaritanisme og gjør det samme med oss selv: «Vi» er hypermagikere: Vi brukes fattigdom og nød som om den skulle ha rammet oss selv, på kroppen og på sjelen, Vi har det vondt, derfor er vi samaritaner alle sammen. Vi bruker derfor fattigdom og nød som et påskudd for å angrip de som er mindre gode enn oss, - det kan fort bli ren mobbing av slikt. Vi beskytter de som – «vi» mener - burde føle seg krenket, selv om disse selv ikke ber om å bli beskyttet, se uhyrligheten her i: Horn og Morken - en kvalm oppvisning i hypemagisk "godhet" "by false proxy"
Noen tror at muslimene kollektivt og archetypisk nå er den nye, befriende, samaritan, de mest forbilledlige, både individuelt sett, og som gruppe (hvilket nærmer seg rasisme). For sikkerhetsskyld identifiserer da logisk følgeriktig alle nordmenn seg med samaritanen, den universelt gode, den som ikke kan angripes eller suppleres, den som nærmest av natur er født god, solidarisk og – liberal, tolerant og empatisk. Nordmenn kan ikke tenke seg at de faktisk kan kritiseres for faktisk å «ha fattet begge deler like dårlig», som det heter, og for ikke å si «faktisk ikke fattet noe riktig». Å frata nordmannen det selvbildet han har, om at han er ubetinget god, i hvert fall i de store sammenhengene, er det samme som å frata ham livsløgnen, og det, ja, det, er livsfarlig å gjøre. Det er moralsk forbudt, en norm sanksjoner på «etisk fakultet på universitetet». Nordmannen elsker derfor å leve i, på og av sin livsløgn. Fordi det er det mest kulturelt og humanistiske å gjøre. Noen horisont bortfor dette, finnes ikke. Nordmenn vet ikke at han er faltlending i et Flatland. flatland og
Se Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet
Den kristne avisen Dagen hadde i en artikkel i 2013 med tittelen: Hvem sier du at Jesus er?
Overskriften henspiller på Jesu spørsmål til Peter i Matt16. 16 (jeg forutsetter her dette kjent og hvor svaret er: Du er Messias … Guds Sønn). Artikkelen tok bl a for seg Reza Alans bok Zealot og her blir Aslan ganske godt kritisert. (Se linkene til mine tidligere behandlinger av Aslan). Men så kommer det en oversikt over hvordan spørsmålet er blitt oppfattet gjennom kirkehistorien og her kan det virke som om at vi egentlig ikke har mer enn seks – 6 – måter å besvare dette spørsmålet på. Det heter i artikkelen: – Enten vi er forskere, forfattere eller kunstnere forsøker vi å tolke Jesus inn i vår tid og knytte ham til vår egen kultur. Faren med å la Jesus fremtre som vår samtidige er at vi trekker ut det vi synes er viktig akkurat nå og skjærer bort et som vi ikke synes er «tidsriktig» eller vi ikke liker. Da finner vi akkurat det vi søker: En Jesus skapt i vårt eget bilde.
Kommentar: Dette kommer altså fra en forsker. Vi kan spørre om hvilket personlig forhold tiol Gud og Jesus denne forskeren har. Det han sier synes å være ment som normativt, en «lære» som burde være og skal være selve utgangspunktet. Og se det på en annen måte er «anatema», dumt eller forkastelig. Her skal vitenskapen trumfe troen. Vi skal kunne lene oss tilbake og se det hele utenfra, eller ovenfra og ned, en begredelig holdning, spør man meg. (Se linkene til andre steder her på bloggen).
Et lite utdrag eller en liten sammenfatning her: Her er seks Jesus-tolkninger.
DEN HISTORISKE JESUS: Visdomslæreren Jesus tegnes som en omvandrende 'kulturapostel' … som gir tidløse moralske lærdommer som alle kan ha bruk for, f.eks. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Eller Jesus fremstilles som en pionér for nestekjærlig-hetstanken som, i en tid med vold og undertryk-kelse, ønsket å skape en ikke-voldelig fredsbevegelse: «Salige er de som skaper fred» (Matt 5,9).
Politisk revolusjonær: Jesus ville, i kamp mot den romersk okkupasjons-makt og det jødiske establishment, opprette et jordisk messiasrike, et gjenreist Davidsrike med seg selv som konge. Eller: Jesus er opprøreren mot sosial urettferdighet. … Allerede for 250 år siden gikk han som regnes som den som satte i gang jakten på den historiske Jesus, tyskeren Reimarus, på denne stien. …
Og i nyere tid er bildet av en revolusjonær, selotisk inspirert Jesus som ville egge til kamp mot romernes herredøm-me og som døde som en Messiansk opprører malt med bred pensel i boken «Jesus and the Zealots» fra 1967 av S.G.F. Brandon, en bok som fikk stor betydning for 68-generasjonen.
Karismatisk undergjører eller Karismatisk jødisk undergjører/'healer': Jesus sammenlignes med hellige menn i en «karismatisk» jødisk fromhetstradisjon i Galilea i sin samtid … Denne fromhetstradisjon er kjennetegnet av undergjerninger og visdomslære. Det er særlig den jødiske historikeren i Oxford, nylig avdøde Geza Vermes (1925-2013) som i flere bøker om 'jøden jesus' har sammenlignet mannen fra Nasaret med disse jødisk-karismatiske under-gjørerne ('healerne'). …
Den 'alternative' Jesus: Jesus - 'New Age' … innsikten om at menneskets sjel og Gud egentlig er ett. Når Jesus erkjente sin enhet med Gud (det vises særlig til steder i Johannesevangeliet, f.eks. 10,30: «Jeg og Far er ett» ), ble han en 'Kristus', og det er ethvert menneskes mål selv å bli en slik 'Kristus'.
… Gnostisismen i det 2. årh. e.Kr … Kirken forkastet denne alternative Jesus og nektet å ta med de apokryfe skriftene om ham i Det nye testamentet.
Jødisk endetidspredikant: … Jesus hadde, som mange i sin samtid, en intens forventning om verdens undergang i den aller nærmeste fremtid og den påfølgende opprettelse av Guds rike på jorden. Denne endetidsforventning er det sentrale i Jesu forkynnelse (det vises til steder som Matt 10,23 og Mark 13,28-30), han er en endetidsprofet. Siden denne forventning ikke ble innfridd, må Jesu liv, hevder en del forskere, sies å ha vært en fiasko.
Sann Gud og sant menneske, Frelseren. Dette er den klassisk kristne tolkningen og de kirkelige bekjennelsers svar på spørsmålet om hvem Jesus er: Han er guddommelig og menneskelig i en og samme person, død på et kors for våre synder og oppreist fra de døde for at vi skulle bli rettferdige (Rom 4,25). Tekst: BJØRN OLAV HAMMERSTADFoto: WIKIPAINTINGSUtarbeidet i samarbeid med teolog og førsteama-nuensis ved NLA Høgskolen i Bergen,
Kommentar: Forfatteren tar selvsagt her poenget på kornet. Men hva betyr det at Jesus er guddommelig og menneskelig i en og samme person? Forfatteren synes å konstatere et faktum, et faktum som så å si eksisterer uavhengig av vårt eget personlige møte med Jesus, eller Kristus. Forfatteren gir inntrykk av det eksisterer noe «objektivt» og oppfordrer oss til personlig å forholde oss til dette faktum eller denne konstatering. Troen blir da et uttrykk for at vi «istemmer», (ascensus), ikke nødvendigvis at vi tror. Troen blir en rekke påstandsytringer. Påstander vi tror på for å tro på dem. Vi er da inne i fideismen. Det blir påstand mot påstand og hvor den som er mest utholdende i sin påståelighet, synes å måtte vinne, kun fordi den er mest påståelig i lengden. Vi oppfordres til å glemme at troen er fiducia, dette å sette sin – hjertes - lit til.
Begge innfallsvinkler må etter min mening forkastes, fordi de forutsetter at "vi" tenker magisk og ikke ut fra en juridico-religico modell, (men en modell som da i sin essens fornekter eventuell status og doktrine som «bindende» trosmessig sett egentlig og autentisk dogme).
Påståeligheten og emosjonene blir identiske og det sant juridiske og genuint religiøse kommer i bakgrunnen og blir et «underbruk», til noe fortrengt og ubearbeidet, noe overflatisk, feigt og lite autentisk, til et «betalingsmiddel» eller en slags avlat.
Påstandene blir et magisk middel brukt for å oppnå et mål, - noen vil kalle dette en personlig relasjon til f eks Jesus, men dette er feilaktig nettopp magi ikke er tro, men, ja, kort og greit magi.
Jeg har dermed foreslått en syvende måte å nærmer seg troen og Jesus på, en måte artikkelen i Dagen ikke tar høyde for i det hele tatt, ja, muligheten for den synes å være ikke-eksiterende, ja, umulig, hvilket den etter min mening ikke er, snarere tvert imot.
For å kunne besvare Jeus spørsmål adekvat, som heter, må man etter min mening komme ned på det grunnplanet, enten man sitter godt tilbakelent i en sofa, eller ligger godt til rette for hugg på en chaiselong, eller står midt ute bergtatt av universet og den frie og mer eller mindre besudlede Guds natur, - på grunnfjellet, der det er snakk om kun to ting: Intet eller ikke-intet. Livet eller intet. Intet eller livet, Ett eller Null: Det sted i hjerte, kropp og sjel man ikke kan unnslippe; det sted hvor muligheten for at det ikke finnes noen final årsak, noe formål eller noe summum bonum i tilværelsen, grunnleggende. «Bånn eksistensielt».
Noen vil skremmes av en slik tilnærming, ikke forstå den; man vil ta avstand fra «å tenke sånn». For har vi ikke tradisjonen å holde oss til? Har vi ikke godheten? Er vi ikke samaritanere, vil vi ikke det gode? Og er ikke det gode godt nok, er ikke intensjonen «alt», ja, selve meningen med livet? Og kan vi egentlig kreve noe mer, enn bare å se det slik?
Å, joda, sier jeg. Man skal ikke forbli i konfrontasjonen med det univers, enten det ligger utenfor oss selv, eller befinner seg i vårt innerste og inderligste. Vi skal la oss føre bort fra denne livskonfrontasjonen, dette skremmende eksistensielle spørsmål, dette som ingen virkelig kan forholde seg til, uten å bli nihilist eller gal, eller begge deler og mer enn det på en gang, og på en og samme gang, kontinuerlig eller kronisk. Vår Frelser spør oss om hvem vi vil si at Han er. Der ligger poenget, selve livsnerven. Og det og den ligger ikke, eller finner vi ikke, i islam, bare for å ha sagt det. Spør Allah eller Mohammed oss om hvem han, det eller de er? Nei. Her overlates intet til tilfeldighetene. Her beskrives det vi har å forholde oss til en gang for alle hva vi har å forholde oss til, - intet personlig møte, ingen utvungen relasjon. Her er påståeligheten like påtakelig som dens fideisme totalitær. Her finnes ingen tre-enighet. Intet jeg-du. Intet på «like-fot» i møtet med lidelsen og døden. I kristendommen stiller Gud seg på like-fot med mennesket stilt overfor muligheten for enten intet eller ett, muligheten for å være til eller ikke være til, eller ikkevære til, eller være til: Dette at Gud eksisterer for oss og vi for Gud. Ansikt til ansikt. Ja, faktisk, fra kropp til kropp, begge som «stykker» født etter Guds vilje og av virkeligheten selv. Og det er først da at vi kan si Amen og virkelig mene det. Jesus er som alle vet selve Amen og Amen spør oss om hvem Han ER? Amen er i sitt fundament juss i møte med Gud. Det er det juridico-religco mennesket i møte med Gud og hans egenskaper eller alle attributter, ikke bare et høyst subjektivt eller selektivt utvalg av attributter. (Gud kan ikke bare være litt rettferdig og litt hellig, alt etter behov, se er allah hellig?
"Vi" kan dermed ikke annet: Vi står objektivt og historisk i et fundamentalt juridico-religico forhold til Gud og Jesus og dette forholdet baserer seg ikke primært på korrekte emosjoner eller følelser og hypermagi, men på et Amen, en påstand som er et resultat ikke av oss eget «strev», men på et indre nødvendig behov for å inngå en kontrakt med Jesus, og dermed med den allmektige Gud, Han som er kjærlighet og som ikke er «kjærlighet er Gud». Og hvorfor Amen? Jo, fordi Amen er selve jussens fundament, det som definerer mennesket, det som gjør oss forskjellige fra alle andre vesener, og ikke bare forskjellige, men også til noe mer edelt enn det vesen som kun er «politikk» og «følelser» eller «korrekte emosjoner».
Blaise Pascal observerte at there is a God-shaped hole in man. Så sant, så sant. Vi trenger Amen. Jesus var og er Amen. Han fyller dette “gapet” i mennesket og reiser oss opp som «avtalepartnere» eller som «medarbeidere» han kan stole på og som gjør oss stødige i fred og tanke, ja, i følelse og emosjon, og til skapninger både Han og vi kan stole på, og sette vår lit til, og til forutsigelige og ikke til vilkårlig flakkende og samtidig tvangsmessig og stadig «emoverende» «sjeler» eller «psyker» som trenger trøst eller behandling og terapi av folk som «lider» av det samme og som følgelig står på samme garn.
Jesus gjør oss til juridisk ansvarlige og fullverdige mennesker, til primært og essensielt juridiske personer, dvs til karismatiske personer, utstyrt med ånd og kraft. Han gjør oss til jurister, jurister med toppkarakterer, advokater som kan opptre og føre sak i selveste Høyesterett, intet mindre!
Han gjør oss samtid til prester, dvs religico-mennesker. Vi blir jurister nedenfra og opp og prester ovenfra og ned. Det juridico-religico aspektet eller paradigme, dvs det essensielle kriterium ved mennesket selv, gjør seg med andre ord eksistensielt gjeldende både horisontalt og vertikalt. Og det attpåtil i en høyst personlig og dynamisk relasjon, en relasjon som påkaller intellektuell ydmykhet og ikke lar seg bedra av emosjonelt hovmod.
Men når det er sagt: Det juridico-religico mennesket er en skapning som selv trenger en advokat, en rådgiver, en støttespiller enn talsmann, og hvem er det, uten Den hellige Ånd? Et menneske som ikke har en relasjon til Ånden, kan ikke sies å vær et juridico-religico menneske.
Vi føres dermed inn i et grunnleggende kreativt forhold til Herren. Vi opphøyes fra å være et individ blant mange til å bli en person blant alle, en person med evne til å tenke juridisk – dvs bevisst ansvarlig og oppreist, og derfor bindende - et menneske som samtidig er seg fullt bevisst at det er helt avhengig av Guds nåde, ikke bare avhengig av gudsbeviser og dogmatiske formularer. Med den kunnskap, forstand og erkjennelse at denne nåden og denne egenskapen og denne fornuften er en gave ovenfra, kan vi tre i kommunikasjon med Gud, som kan møte oss med en ny generøsitet og en ny forstand nedenfra, fra oss, mottakerne av nåden og forstanden, kjærlighetens og godhetens forutsetninger. Å være et juridio-religico menneske gjør oss generøse! Vi tillates å legge noe over eller oppå den kalde, kun konstaterbare, virkeligheten hvor det finnes bare ett eller null og ellers ingen spiritualitet eller ånd i rette forstand. Vi har overskredet «dataverden», det kaldt digitale univers, universet uten retning og formål, det absolutte ateistiske universet, der alt består av og ernærer seg på nuller og «enere». Det fins mer mellom himmel og jord, altså, noe mer å holde oss til. Og dette er juss og ikke SAP, som jeg skriver om andre steder. For å ta kontrasten til islam: Nøkkelen til Vestens forstand går gjennom treenigheten og den eksistere ikke i islam. Ser her vår utmerkede "atheism for dummies"
Joda, det hypermagiske – den hypermagiske løgnen, ja, livsløgnen - kan avsløres, gjennomskues og settes på plass. Vi kan frigjøre oss fra det. Men det krever et temperament for at vi skal kunne gjøre oss den bevisst slik at vi faktisk kan benytte oss av den til «år fordel», slik at den kan bekjempes for det den er, en stygg last, en slem hemning, et utslag av «nevrose». Vi trenger et temperament for å se dette, et gammelt temperament vi kan avlæres og et nytt temperament som tilsvarende kan læres. Et ydmykt og gjerne ydmyket temperament som ikke puffer seg opp og praler. Det gjelder om å se «synden», Guds hellighet, Guds frelsesvilje, (for å si det udramatisk og kanskje litt temperaturløst). Vi trenger med andre ord Guds store nåde. Vi får den ved å «engasjere» Den Hellige Ånds som vår veileder og talsmann, ja høyesterettsadvokat. Vi får den ved å være ærlige nok mot andre og oss selv til at vi kan ta imot. Det er ikke slik at Jesus bare stilte spørsmålet: Hvem sier du at jeg er? til Peter. Nei, Jesus stiller spørsmålet til alle, men spesielt til de han selv veger ut til å bli en disippel. Spørsmålet rettes direkte til oss, her vi er, og med alle de feil og mangler vi nå enn måtte ha, ikke på tross av disse, men med disse, denne syndetilstanden, er det at vi blir utvalgt til frelse, dvs til frihet fra magi, alt for at vi skal ha tillit og kunne sette vår lit til Gud selv. Intet mindre.
Ved å si at vi mener og tror og forutsetter at Jesus er Guds Sønn, og Messias, foretar vi overflatisk sett en ekstrapolering, en projisering av vårt innerste, over på virkeligheten, som altså kun er ett eller null. Det som gjør ekstrapoleringen legitim, forståelig, nødvendig og absolutt fruktbar er at den tilskyndes av Gud selv, ved at Den hellige ånd gir oss selve muligheten for å gjøre det. Og dette er tro. Og en tro som ikke kan beskrives kjølig, distansert og faglig i 7 kategorier slik vi finner det fremstilt i Dagen, se over. En slik kategorisering gir ingen tro og heller ingen frelse. Det er rart at Dagen kan finne på å fremstille det vesentligste som finnes på en slik uvesentlig måte. Man kan riktig begynne å lure på hvem som er kristen i dette landet.
Men når det er sagt: Vi trenger «tørre» dogmer, intrikate teologiske utlegninger og filosoferinger, trosbekjennelser, systematisk teologi, enda så eventyrlig overtroiske de lyder i hypermagiske øyne og ører. Vi trenger det både det juridiske og religiøse aspektet i menneskelivet, ja, i dagliglivet. Vi trenger å se oss både som «tørre» jurister og «overtroisk» religiøse. Vi trenger jordisk juss og rett like mye som vi trenger himmelsk eller himmelvendt juss og rett. Vi trenger mat for fornuften like mye som vi trenger føde for ånden. Vi trenger arbeid med «hodet» like mye som vi trenger arbeid med emosjoner, følelser og «erfaringer». I dag er det for lite arbeid med hodet stilt overfor de dypere eksistensielle spørsmålene, de spørsmålene som i dag ikke synes å angå oss, men som ligger der og venter på svar, spesielt der umodenheten og føleriet settes opp som et ideal eller som en dyd.
For en liten studie av den verdslige rett, en juss som i dag står under innflytelse av magiske forestillinger, men som ingen tar notis av i dag, se hvorfor Trump vant og hvorfor Trump ikke tapte
(Om bl a Gairdners absolutter, her).
Før jeg gir meg her må jeg inn på Reza Aslan, som jeg har nevnt flere andre steder på bloggen, se linker. Men denne gangen er det hans bok Zealot jeg vil nevne, siden den nevnes i artikkelen i Dagen (Magasinet) fra 2013 som jeg refererer fra over.
For å si det hele kort; Det er beregnelig og sant begredelig i dag, i liberalteologiens hengemyr, da at det er liberalt og derfor hypermagisk velsignet å ikke tro på Jesus og Bibelen i det hele tatt.
Jeg kommer tilbake til Reza Aslan og hans bok i neste postering, hvor jeg ser på noe jeg fant interessant og noe som sier mye som jeg her ikke har sagt.
Om Reza Aslan, Karen Armstrong, islam, eid osv her og mer om det samme her.
Og: no god but god? Se denne om Aslans snikkristianisering av kristentroen
Og dessuten: Opphør av pisking?
Og: Stor annonse for den islamske Jesus, som slukes rått?
Og om Den norske kirke og den farlige liberalteologien her
Og se spesielt her: Går det an å avtale Gud, - avtale hvilken virkelighet vi skal ha?
Og alltid prekært: Om tolerane og relativisme - farlige ting, truende landskap
Og: Mer om toleranse og liberalisme - og ikke minst relativisme
Og: Svenskene, oss, godheten og Livets Tre - Kristus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar