Hva skjer når det er umulig å forstå den andre, men hvor den andre meget vel forstår deg, nettopp deg, og det ståsted du står på og beveger deg ut fra, og derfor hele din bakgrunn og ditt trosgrunnlag eller det trosgrunnlag du ikke vedkjenner deg at du har, eller forstår?
Vi skal nå digge litt i dette. Heng med og noe vil kanskje
gå opp for deg. (Hovedartikkelen denne gang legger jeg ved nederst, under alle
linkingene, (som alle bør leses i sin helhet).
OK, let’s get started. Du er norsk, ja vel. Da vil
som oftest forstå ikke bare norsk språk, tror du, men du vil forstå den som
snakker norsk, hans tonelag; du forstår en rekke ord, dere har mer eller mindre
felles bakgrunn, felles referanserammer. Dere har noe felles, noe grunnleggende felles,
visse myter, visse større fortellinger, en viss historie, visse felles
utfordringer vi har sammen og dere kan f eks rundetidene til den alle tiders
store skøytekongen «Kupper’n» på ti tusen meteren for ørten år siden utenat,
eller navnet til alle de norske stjernene som har vunnet OL i skiskyting opp
gjennom årene. Visse knagger har man da å henge sammenhengen på. Dere vet da at
dere forstår hverandre, at dere faktisk står hverandre nokså nært, men la gå,
det er typisk norsk å være nesten kverulantisk, til tider. Ja, mange av oss er
blitt så kverulantiske at vi har sluttet å diskutere om Gud finnes eller ikke.
Vi tror vi dermed har parkert Gud, eller gjort ham til en liten ubetydelig
undergud – eller en like ubetydelig, men litt snille over-Gd.
Det betyr stort sett at nordmannen eller norskingen elsker å ha rett, få rett – om så han skulle ta aldri så mye feil. Å mene noe er dessuten av langt større verdi enn ikke å mene noe. Det viktigste synes å være å ha rett, uansett, selv om de fleste vil vegre seg for å bygge på oppdiktede fakta og luftslott.
Noen tar det for gid fisk at det foregår en islamisering, men andre blånekter for dette og kaller det konspirasjonsteori. https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/erna-solbergs-de-islamisering-av-snik.html og se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/nordmenn-som-tror-pa-allah.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/dagen-og-gilje-redd-beleilig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/forsk-pa-dypdykk-modning-og-avmodning.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/stefanus-alliansen-nar-de-beste-vil-la.html
Nordmannen vil gi seg når han møter frem foran et tribunal av ett eller annet slag, som f eks visse media eller lexica, eller eksperter av ulike slag, hvor motstanderen kan slå i bordet og vise nordmannen tar feil. som regel gir da nordmannen seg ydmykt, og retter seg etter fakta, idet han da skryter på seg at han jo har helt rett i å bøye seg for ugjendrivelige fakta.
Slike er virkeligheten. Nordmannen retter seg «etter
vitenskapen», som G Thunberg sier.
Kverulant til kverulant, forstår faktisk ironisk nok kverulantene hverandre, uten problemer, så lenge det varer, - og så går det over. De blir forferdede over at den andre forstår tingene på den måten han gjør. De mener derfor at de forstår den andre. Hm.
Du trenger ikke være kverulant for ikke å forstå, men hva hvis du forstår og gir uttrykk for at du ikke forstår og like vel kverulerer? Hva hvis du du ikke vil forstå, at det ikke passer deg å forstå, men at du like vel oppfattes dithen at du forstår best like vel?
Men glem nå dette, det kan innby til – kverulantisme, eller autisme, you name it. Vi må videre.
Mange nordmenn vil helst forstå mer enn andre. Spesielt mer enn hva muslimene forstår. De plukker frem visse søte svisker eller manna-korn fra Koranen og forklarer dermed muslimene hvordan de – på sin side - skal rett forstå islam og Koranen. Samtidig er dette et signal til alle nordmenn om at nordmenn bør og skal forstå Koranen akkurat på den måten de som plukker frem lekkerbiskene og mannakornene. (Jeg fristes til å si at det er lekkerbispene som helst plukker fram disse lekkerbiskene, i våre dagers sevilt betingede emosjonelt korrekte klima).
Slike nordmenn utgjør en liten, men veldig vektig og mektig
gruppe i landet, i og med at denne gruppen tilhører og vedkjenner seg f eks det
gudsbilde Den norske kirke gjør, og dens policy på området. De blir for ordens
skyld betalt av den norske stat, i realiteten.
Dette i seg selv skal så legitimere at de har rett og
at det de da står for, når de plukker ut mannkornene, og viser til at dette
står og er gyldig til evig tid og begrunnelsen er at det er fordi vi
skal ha det sånn, fordi akkurat det er spesielt kristent, og at det er
dette vi nå har å rette oss etter. For noe annet er både rasistisk, fobt,
intolerant – og farlig, ja, noe som må undertrykkes, noe ekstremt, og de som
hevder seg mot denne de mektiges forestilling, den og de må motarbeides, svertes,
mistenkeliggjøres, nivelleres, neglisjeres, vrangtolkes, «mikrobeskyttes», shames,
blames, deplattformes osv. Kirken og lekkerbispene får her støtte av et
nærmest enstemmig venstre-kor som synger seg samstemt inn i kirken og bestemmer
hva den nå skal tro og mene, diktert da utenfra. For inni i kirken, er det få
som i dag tør å tro noe som helst, hvis det ikke kommer fra «de gode røde»
som bl a alltid vil ha flere ulovlige asylsøkere inn i landet, for å si det
litt for enkelt.
Noe mer autoritært eller reaksjonært, og bakstreversk, går
det ikke an å få det. Men like vel godtar nordmenn flest at slik er det og sli
bør det bli.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html
Jeg nevnte felles referanserammer. Implisitt i dette ligger visse felles frekvenser, visse kollektivt ervervede, mentale reseptorer, og en viss samforstand og et visst felles verdisyn. Man føler seg hjemme. Man har kanskje til og med en viss felles samvittighet. Dette gir så en viss automatikk i relasjonen, og hjernen og hjertet opererer ut fra dette fundamentet, uten at man behøver å presisere hva man mener ned i det absurd detaljerte hele tiden. Det ligger altså noe der som er underforstått og dette gir så en viss fellesforstand, en viss trygghet, en viss følelse av at man har ytringtrygghet her i landet – et ord som ennå ikke er introdusert, tror jeg. Det er derfor på tide å introdusere det her og nå, mens jeg skriver, så å si.
For vi kal ikke bare ha ytringsansvar som det ropes
så sterkt og moterik etter osv. Vi skal ha trygghet, det ligger som et felles
grunnperspektiv blant nordmenn, en slags konstitusjon skrevet av en usynlig,
men høyst virkelig hånd, - som noen faktisk tror på - , og som får nordmenn til
å snakke og tenke sammen på en måte der man ikke til stadighet må unnskylde seg
og gå i ring med det, og når man altså referere til det uten å måtte si det
høyt, fordi det altså skulle ligge der og virke underforstått og derfor taust,
på en måte. I dette ligger vår frihet, ikke bare i dag, men også fremtidige
trygghet. Det borger for en fellesforstand, en felles oppfatning av tingene, et
felles verdigrunnlag og samvirkende virkelighetsforestillinger eller verdisyn.
Og menneskesyn. Og virkelighetsoppfatninger.
Det som mangler her er «felles gudssyn», eller felles «gudsbilder». Men skulle nordmannen like vel ingen forestilling ha om gud og heller ingen forestilling ha om - eller ikke ha en anelse eller idé om - at vi faktisk også er utstyrt med et gudsbilde i oss, og dessuten med en kjærlighetslov skrevet over våre hjerter, vel da øker risikoen for at vi rett og slett ikke forstår hverandre, hvis man da forstår hva som ligger i ordet forstår. For ikke mange år siden forsto alle hva man forsto sammen, også dette med gud, for å si det litt overflatisk. I dager er forståelsen eller troen på at vi mennesker er skapninger født i Guds bile og med Guds likhet, ikke bare en fremmed tanke eller tro, den er en tanke eller en tro som er fullstendig borte, og gone for ever, som noen sier. Og det er kanskje derfor lekkerbispene taler og sier og gjør og "holdner» som de gjør. De vil jo bare forholde seg til virkeligheten, som det heter, og den virkelig de derfor ser, er jo sannheten selv, ikke sant? (Du ser det på dem når det snakker, hvor overbevist de er om dette – de er kanskje da mer like deg som er ateist enn hva du kanskje ville like å tro, eller innbille deg).
Lekkerbispene - og altfor mange av prestene som nå bøyer seg for islam -, er blitt vår tids bikser, jeg håper du forstår hva ordet og posisjonen betyr: De er blitt bikser udi den kunst det er i dag å gjøre seg servilt betinget emosjonelt korrekte, uten at noen lar seg affisere og uten at noen forstår noe som helst, vil jeg påstå, forhåpentlig vis med «Stentor stemme».
Samtidig forstår «de andre», for å benytte en sekkebetegnelse, just for convenience her, oss bedre enn vi forstår oss selv. Og de godter seg over dette, altså, at vi ikke forstår det og at vi ikke forstår oss selv bedre enn hva disse få, men oppriktige muslimene gjør.
Da ligger det ikke bar an til samforstand, men til
uforstand. Det legges ikke opp til fellesforstand og felles trygghet. Det legge
opp til desintegrasjon, ikke integrasjon. Det legges opp til kollaps, ikke
sammenhengskraft.
Bare for å ha nevnt det: en av de jeg kan assosieres med lekkbispene eller lekkerbiksene – (ikke lekker- tispene, for syvende) - som jeg nyss har nevnt, er redaktør Johannes Morken i Stefanusalliansens Magasinet. Morken er veldig kristen, han er så kristen at han synes det er på sin plass å lede tankene inn på skadelig nasjonalisme her i landet til den nokså aggressive nasjonalisme mange hinduer i India står for, en aggressivitet som selvsagt går ut over muslimene i landet, som gruppe.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html
Vi må her presisere og utfylle ovenfor nevnte postering:
Det Morken ikke forstår er at hinduismen i seg selv ikke
forkynner noen nasjonalisme. Hinduene har ingen Gud som befaler dem at de – og India
i sin helhet - skal være nasjonalistiske. Den nasjonalismen visse hinduer står
for i dag, kan derfor endres på kort tid og gå over i sin motsetning, inn i en full
blown universalisme, (uten dualisme … ). https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html
Det muslimene forstår, og i motsetning til Morken, vil jeg påstå, og for å si det spisst, - det er at islam er nasjonalistisk, på en litt sær, men ikke mindre farlig nasjonalisme. Muslimene sies av Allah å tilhøre den stor umma, den verdensvide forsamling av muslimske hellige, nemlig alle de som tror – på - Allah. Dette er en svært vid form for nasjonalisme, og ikke bare det, den er som islam pr se er, strengt, permanent og ufeilbarlig dualistisk, fordi islam i sine hellige tekster nettopp skiller mellom «oss» og «dem» som kanskje ingen annen religion gjør det, fordi det er befalt ved himmelsk dekret en gang for av Allah – og av profeten selv! Og at muslimer befales til å etablere et kalifat, ikke mindre, over hele jorden, slik at muslimene kan forordne det er rett og forby det som er feil.
Det sier seg selv at hvis man ikke har en dyp forståelse av begreper som hellig, himmel og Gud, så vil man ikke forstå islam i det hele tatt. Da vil man heller ikke forstå at islam faktisk er mer nasjonalistisk enn noen hindu noen gang kan bli – permanent, (i motsetning til hva muslimene må være, permanent). Og dessuten: Hvis man tror at misjonering i ett og alle tilfeller betyr den måten kristen misjonering drives på, og ser helt bort fra den spesifikke misjon det påligger alle muslimer å bedrive,
vel, så er man ikke stort annet enn en servilt betinget emosjonelt korrekt fyr, som nekter å ta inn over seg mer enn bare litt av virkeligheten, slik Morken og alle lekkerbisken gjør det. De går med «bin Laden i deres hjærtan»:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html
http://neitilislam.blogspot.com/2011/03/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/utviklingen-fra-fobi-til-hat.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/utviklingen-fra-fobi-til-hat.html
Se bl a om Gule og Gardell her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/skal-vi-snart-bli-kvitt-islamofobien.html
Gardell om: Bør de islamofobe tvangsbehandles?
https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
I mangel av andre termer og ord, vil jeg bruke den nasjonalisme som islam innebærer, per se, for «global-nasjonalisme», en kontradiksjon eller et paradoks in se, riktig nok, men likevel beskrivende for hva saken dreier seg om, og betegnende for hva biksene, bispene og Morken ikke tar med i sine emosjonelt korrekte «regnskaper».
Det er bare å se seg rundt: Kalifatet er det utøvende styrings-
og domstolsorgan alle muslimer er forpliktet på å innføre overalt hvor det
befinner seg vantro, dvs ikke-muslimer. Hva som er mulig for dem på bakken i
dag, er så sin sak. En slik erkjennelse forandre imidlertid ikke saken i seg
selv.
Biskene eller lekkerbispene i det jeg vil kalle ren, men
ikke erkjent islamofobi, som er den verste formen for islamofobi, lukker øynene
for dette:
https://www.jihadwatch.org/2021/07/india-head-of-islamic-seminary-arrested-for-jihad-terror-activity
https://www.jihadwatch.org/2021/07/india-eleven-government
Fo å ta et par eksempler fra hverdagen på at muslimer
forstår at vi ikke forstår:
Avisen Innherred forkynte 24. juli at det ble skrevet historie under fredskonserten som ble avholdt i Levanger kirke i tilknytning til 22. juli-markeringen. Arrangementet i kirken var et fellesarrangement i regi av kirken, Human-Etisk Forbund og Innherred islamsk senter.…
Kjell Skartveit: Spørsmålet avisen ikke svarer på, er om tre så diametralt ulike virkelighetsforståelser kan skape fred sammen, om denne synkretismen er løsningen på de utfordringene vi står overfor.
Det var to ungdommer fra Innherred islamsk senter som leste det avisen kaller fredstekster fra Koranen. Det har aldri skjedd før i en kirke på Innherred, kanskje aldri før i en kirke utenfor hovedstaden. Avisen spør ikke hvorfor, om det er en legitim grunn til at islams budskap ikke har hatt en naturlig plass i den kristne kirken.
Tekstlesningen fra Koranen ble bokstavelig talt velsignet av biskop emeritus Tor Singaas. Innherred skriver at den tidligere kirkelederen i Nidaros tok del i arrangementet gjennom en appell, og at han til slutt velsignet forsamlingen, ga ros til initiativet og fant det svært gledelig at det var de unge som gikk foran og viste veg. Det gav ham ifølge avisen tro på framtiden...
Det er kristendommen som var utgangspunktet for ideen om
menneskets likeverd og dermed likhet for loven, ikke islam eller ateister, og
det er all grunn til å frykte for at denne forståelsen av mennesket vil tape i
møte med ateismen moralske relativisme og islams a-moralske guddom.
Se: https://www.document.no/2021/07/28/kan-vi-lose-samfunnets-problemer-ved-a-blande-ulike-livssyn/
Kommentar:
Her ser vi det altså. Lekkerbispene eller lekkerprestene forstår ikke at muslimene forstå bedre enn dem selv hva de holder på med. Muslimene forstår, men det gjør ikke «de lekre», for å si det kort. De servilt betingende, med andre ord.
Muslimene forstår innebyrden - og konsekvensene på lengre sikt - av at lekkerbispene velger ut tekster, mannakorn, fra Koranen, og leser dem opp i kirkerommet, under en gudstjeneste.
Lekkerbispene forstår det ikke. De forstår det slik at mannakornene
like gjerne kunne ha vært plukket ut av Bibelen. Deres budskap er at Koranen må
bedømmes ut fra mannkornene. Samtidig er de veldig skeptiske til kristne som
lever daglig fra hånd til munn nettopp på mannkorn fra Bibelen – for slik blir
det joe ikke skikkelig kristendom av! Man må tenke systematisk teologi, sier
lekkerbiksene.
Men som om ikke dette skulle være ubehagelig, skremmende og
opprørende nok: Folk forstår det ikke heller, det som Skartveit snakker om. Jeg
må vise til ingressen her, for nærmere forklaring: Vi har mistet følehornene, det
indre ørets membraner, sjelens subtile antenner og frekvensene, - for det
metafysiske, for gudstroen, og aktelsen og forstanden på hva Gud er og Hem Gud
er. Ikke rart da at muslimene forstår hva vi driver på med, og at lekkerbiskene
ikke forstår noe som helst. For det er jo disse «åndsbiksene» som i stor grad har formet folks
bevissthet og forestillinger eller mangel på ideer om disse tingene.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html
Det burde stå klart for enhver at en befolkning som
ikke har noen referanser til begrepet og personen Gud, aldri vil forstå hva
muslimene og deres hellige skrifter innebærer, sier og byr.
Vi tar et annet tidsbilde på pulsen herfra:
https://www.rights.no/2021/07/valgkamp-av-verste-sort-fra-media/
Emil André Erstad ikke bare er kommentator i avisen Vårt Land, han er også KrF-politiker og har en fortid i det rødgrønne prosjektet tankesmien Agenda.
Erstad skriver: Partileiar Sylvi Listhaug gjer som ho er
kjend for å gjere ved jamne mellomrom i si politiske karriere – ho bles i den
berømte hundefløyta si, så hardt ho berre orkar. I eit Facebook-innlegg der
Listhaug lenkar til ei pressemelding på Frp sine nettsider, skriv Listhaug
mellom anna at Jonas Gahr Støre insinuerer at hatbloggen Human Rights Service
(HRS) er medskuldig i 22. juli.
Kommentar: Jeg må bare vise til artikkelen på HRS selv og håpe på at KrF aldri kommer over sperregrensen. KrF er blitt er parti som spesielt de mest zelotiske muslimene forstår veldig godt. Ja, de forstå partiet bedre enn partiet forstår seg selv, akkurat som muslimene forstår lekkerbiksene eller lekkerbispene som jeg nevnte over, gjør selv.
Og jeg er sikker på nå, at du forstår hva jeg mener.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/kollektiv-nevrose-riv-nidarosdomen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html
Se her om hvordan red Andreas Morken tolker og behandler islam og nasjonalisme i India:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/martyren-stefanus-pluss-morken-na-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html
https://www.dagen.no/meninger/urovekkende-om-forfolgelse-i-india/
https://www.dagen.no/nyheter/sosiale-medier-flommer-over-av-hat-mot-indiske-kristne/
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/asia-bibi-islamofobi-selvdestruksjon-og.html
Siden Sylvi Listhaug og Hadja Tajik bl a diskuterte ”snikislamisering»
på Dags 18 i dag, legger jeg ut følgende, skrevet for noen år siden, men som
altså viser seg å være like gyldig den dag i dag, hvis ikke mer, og stadig mer:
Hva skal vi tro når forskning synes å avkrefte det vi ser
og tror?
For en muslim er den beste kunnskap et menneske kan få eller
ha å finne i Koranen og de andre islamske skiftene og uten denne kunnskapen er
mennesket fortapt. Med ufullstendig kunnskap, likegyldighet eller unnasluntring
med hensyn til «boken», og forbudene og påbudene i den - og ritualene - vil det gå like så. «Boken regulerer hele
livet, ned i nær sagt minste detalj».
Dette er overordnet kunnskap. Den gir Allah’s «nåde» og
sikrer Allah’s medfølelse, i den grad en ikke-personlig guddom har slike
egenskaper. Koranen er i seg selv et mirakel og å tro på dette miraklet er i
seg selv kunnskap, noe de troende skal vite og sette sin lit til i alle
sammenhenger. De skal ha en tro som tilsvarer kunnskapen. Men det må legges
til: Hvem og hvordan Allah velger og vraker på dommens dag, er opp til Allah.
Den troende kan derfor aldri være helt sikker. Det kommer
til syvende og sist an på Allah’s vilje, og ikke først og fremt på Allah’s
uforbeholdne kjærlighet. En troende kan derfor ikke ha sikker kunnskap, men han
kan forsøke å bevise sin tro, basert på løftene til dem som Allah velger skal
være troende, eller vantro.
Kan det være snakk om «våre best omforente kunnskaper» her?
Neppe. Den som tror på Koranen, på Allah og profeten er
følgelig ekstreme, i henhold til definisjoner, noe vi skal komme tilbake til
nedenfor.
Hva med «snik-islamisering»? Kan vi ha kunnskaper om
hvorvidt «den» eksisterer?
Ifølge visse forskere er svaret positivt: Snikislamisering
finnes ikke. Den er et påfunn trigget av ond tro, dvs en bevisst valgt
ondsinnet handling for å skade.
For å ta det første først: Hva betyr snik?
Om snik eller sniking kan vi ha kunnskap hvis vi blir tatt
på trikken. Vi får en bot for sniking og de fleste vil ikke føle seg helt vel
med å bli avslørt som en snik. Og dette er noe vi vet.
Men sniking kan også gi en herlig følelse og dertil
hedersmedalje. Vi kan snike oss inn på fienden og dermed bidra til den endelige
seier. Vi står igjen som heltemodige og smarte. Vi tildeles priser og godt
ettermæle. Vi er stolte over å ha tatt del i et plott som overgår fiendens
plott. Vi er de største plottere, hurra!
Den største plotter er imidlertid Allah selv, ifølge islam
og muslimsk tro. Det står at det er slik og skal være slik for alltid og
overalt, i Koranen. Den troende kan være sikker på at Allah vinner. For
muslimer er dette en kunnskap om Allah, det er et faktum som man skal tro på,
hvilket er en påstand det vil falle naturlig for de fleste muslimer å hevde og
agere på.
Men dette er ikke en kunnskap som vi kan kalle «vår best
omforente kunnskap». Vi vantro kan derfor kalle slik kunnskap ekstrem, ja,
normativt ekstrem, ikke bare deskriptiv ekstrem.
Med en muslimsk befolkning i Norge som vil vokse relativt
sterkt i fremtiden vil det logisk sett være naturlig å si at ekstreme
oppfatninger vil vinne stadig større grunn her i landet. (Gitt definisjonen,
selvsagt). Men dette synes ikke helt å ha gått inn hos landets ikkemuslimer,
mennesker av kjøtt og blod som er i stort flertall i forhold til muslimene, som
altså målbærer ekstremisme i kraft av en forskerdefinisjon.
Det store flertall i landet velger imidlertid å vende
blikket bort fra tanken på at det foregår en prosess i samfunnet som eser ut i
ekstreme, strengt normative normer og regler med applikasjon både for tro som
vantro.
Fra forsker- og eksperthold oppmuntres man til å gjøre
nettopp dette: Vi skal ikke tro at ekstreme holdninger så å si kommer i egen
person for å ta oss på fersken. Vi skal ikke tro at gode mennesker som elsker å
jobbe og holde fred forsøker å snike seg innpå oss.
Vi skal tro at det bare er et lite antall muslimer som er
ekstreme, selv om islam defineres som ekstrem, for dette er jo sant, altså at
muslimer flest ikke forsøker seg med list og lureri.
Muslimer har imidlertid sin misjonsbefaling, en ekstrem
sådan, ifølge definisjonen. At islam forkynner kunnskaper som pr definisjon er
en form for ekstremisme, skal man ikke fokusere på. Man skal ikke tro at islam
som ekstremreligion kommer snikende innpå. Vi skal ikke tro at islam kan
utmanøvrere oss. Vi skal ikke gi muslimene den fornøyelse det er å vinne et
fotfeste eller brohode ved å snike seg innpå oss.
For det behøver vi ikke.
Alt står nedskrevet i Koranen. Det foregår med andre ord en
åpen islamisering, en åpen prosess som noen vil kalle snik-prosess eller
snikislamisering. Og dette er et paradoks og et dilemma. Man kan bli aporisk
av mindre, ved å måtte forholde seg til disse fakta. Eller kanskje apofatisk.
Men vi må la det stå til.
Virkeligheten eller realitetene er for komplekse og
overveldende til at man i det hele tatt kan uttale seg systematisk og rasjonelt
positivistisk om dem. Man får lyst til å gi opp.
Tåpelighetene blir for mange og uregjerlige til at man kan
håpe på å forholde seg noenlunde kognitivt sunt til dem. Man velger heller
tilbaketrekning enn konfrontasjon. Ingenting nytter.
Man ser ting foregå og reagerer på ulikt vis, men å se det
opplagte eller innlysende, innebærer en stor risk for å bli blir beskylt for å
være rasist, hvis man skulle mene at snikislamisering faktisk er en og knagg å
hekte et inntrykk på.
Man husker kanskje den gang USA ble hatet pga Vietnam. Noen
sa at vi måtte motarbeide alt amerikansk. Vi måtte ikke la oss amerkandizere,
ble det sagt, og alle forsto hva det betød. Amerikandizering var en trussel mot
vår pure identitet. Men det var ingen til stede som beskyldte oss for amerikanofobi.
Det ble ansett som friskt å være mot amerikandizeringe og noe å være stolt av.
Ingen var så gale at man brukte en diagnoseformel som fobi mot de som var mot
amerikanerne og deres «imperialistic way of life» den gang.
Men i dag, altså, er man «syk» hvis man bekymrer seg over
islamiseringen.
Det hele er en maskerade som ruller videre som et
skjebnehjul ingen kan styre. Det eneste som gjenstår er blod og tårer – frykter
noen - og ingen vet om den sterke eller svake vinner, for her er det gjengse
tanke- og følelsesparadigme at alle like sterke og like svake, ingen er bedre
enn andre og ikke noe er bedre enn noe annet, men, selvsagt, noen er dårligere
enn andre. Og de andre er alltid de andre. De er i hvert fall ikke oss. Og
dette presiseres i Koranen som en evig sannhet.
Hva skal man tenke? Hva skal man tro? Hvem snakker med to
tunger? Hvem lurer hvem, hvis vi i det
hele tatt kan snakke om organisert sniking eller lureri? Kan vi ta det litt
mindre alvorlig alt dette? Kan vi tilstå at et lite fyndord kan si mer enn
tusen avhandlinger uten at hensikten er å fornærme eller skade noen?
Vel, hvis snikislamisering ikke fins, skulle vel problemet
være løst av seg selv. Men:
Det er oppsiktsvekkende at forskere nå går ut i felten og
leter etter noe de vet på forhånd ikke eksisterer. Ja, det er ikke bare
oppsiktsvekkende, men også bekymringsfullt, på dypet. Det lover selvsagt ikke
godt for fremtiden. Det setter alle forskermiljø i forlegenhet og diskreditt.
Forsker-forakt kan fort bli et nytt mantra eller en magisk
formel.
Og vi som stolte på at forskere kunne fortelle oss noe om
virkeligheten, noe viktig, som kunne fremme det allmenne gagn!
Her er en uttalelse fra en forsker som kan skremme noen og
enhver:
«Anna Birgitta Nilsen opplever at det er de som ser
islamiseringen som er ekstremister. Islamiseringen er ikke tilstede i Norge –
det strider mot vår beste kunnskap. Det som strider mot vår beste kunnskap er
av Lars Gule definert som ekstremisme.
… snikislamisering
er en sammensetning av de to ordene «snik» og «islamisering». Det første leddet
«snik» beskriver det andre leddet, på samme måte som i ordene «snikskytter» og
«snikreklame». I sammensetningen er «snik» forbundet med innholdet i verbet å
snike, som betyr å gjøre noe i det skjulte.
… Begrepet gir
således inntrykk av at det foregår en skjult og bevisst islamiseringsprosess av
Norge, men begrepet sier mer om brukernes oppfatninger av muslimene enn om
faktiske forhold».
Dette er ikke til å tro og står ikke til troende. Det står
til stryk uti livets omskifteligheter og begredeligheter. Disse folka her burde
fratas alle muligheter til å suge til seg statelige forskningsmidler. Det kan
umulig være bruk for dem. De bør lokkes ut av miljøet med store gulerøtter.
Eller så kan de sitte og ta telefonen i resepsjonene rundt omkring.
Forsker Nilsen begår en fundamental brøler: Hun slutter fra
en definisjon til hva som ikke finnes «på bakken». Hun sier at noe ikke finnes fordi det ikke
finnes. Og hvis det ikke finnes, så kan vi ikke ha kunnskaper om det. Det
eksisterer ikke. Og hvis det ikke eksisterer og det likevel settes navn på det,
så er det en form for farlig ekstremisme. Det strider nemlig, ifølge
definisjonen, mot våre beste kunnskaper når vi sier at det ikke fins, samtidig
som vi kaller det ved navn.
Hva slags forskerdust er dette?
Det kan minne litt om forskeren som hadde forsket i haugevis
av år på «sjelen», som han ikke kunne finne, fordi han hadde vært overbevist
fra før av om at det ikke finnes noe som vi kan betegne som sjel. Det som ikke
eksisterer kan jo ikke begrepsfestes, ut fra forskernes logikk. Man kan likevel
beholde og bruke betegnelsen, men da altså som et tomt ord hvis eneste
innebygde mening er å skremme folk eller sette dem som bruker det i «ond tro»
og i diskreditt. At noen i fullt alvor tror på at sjelen fins, blir ut fra
dette perspektivet satt i kategorien «dum», et menneske de «bright»’e helst
ikke bør ha noe å gjøre med, fordi de til stadighet blir et hår i suppa.
Men denne forskeren er uvitende. For vi kan vite at sjelen
fins. Det er faktisk en av våre beste og vel omforente kunnskaper at sjelen
nettopp ikke kan ikke-eksistere. Å benekte sjelens eksistens, er ekstremt. Det
går på tvers av sunn fornuft og våre best omforente kunnskaper og innsikter.
Selvsagt bruker forsker Nilsen og Gule denne strategien for
å legge føringer på folk og få sympati for sitt menneskesyn og sine egotripper,
tilsynelatende i det godes tjeneste. De setter sjelden eller aldri
spørsmålstegn ved sin virkelighetsoppfatning og sitt verdisyn, hvilket alle vet
heller sterkt mot rødt – eller grønt, som er islams farge - i det politiske
fargespekter.
De forsøker å skjule sine egentlige hensikter og
grunnforestillinger, ved å snike dem inn her og der. Det er blitt en ideologi
for dem. De er ute etter politisk makt ved å skjule seg bak forskning. De
misbruker sine posisjoner.
Det dreier seg egentlig om forsøk på å undergrave den
judeokristne kulturarv og kristendommen i særdeleshet. Ja, alle gudstro, men da
i mindre grad islamsk gudstro. De betrakter islam og muslimer både som aktuelle
og potensielle venner i sin kamp for denne undergravingen. Og de har dårlig
tid, det haster. Derfor ønsker de ikke å se hva snikislamisering betyr. De
bestemmer seg derfor for å tro at den ikke eksisterer og virker.
De ser ikke at islam faktisk har agens og at det dreier seg
om en kamp om sjeler her. De vil ikke se at det foregår en åndskamp, for
begrepet ånd finnes jo heller ikke, annet enn som en illusjon eller et tomt
postulat som dumminger går og dummer seg ut med, i deres øyne.
Men hva med islamisering, da? Fins den?
Å, nei, da. Ikke den heller. Det ville ha vært en
fornærmelse mot deres intellektuelle integritet hvis den fantes. Det ville ha
vært ekstremt for dem å påstå realiteten av en islamisering. For hvor og
hvordan skal de kunne isolere den, eller legge den på bordet klart for
disseksjon, for å si det sånn? Ved feltundersøkelser?
De vil kanskje gå ut på gatene og sanket inn data på
positivistisk vis med spørreskjemaer og så satt seg ned med statistiske metoder,
tilfeldige utvalg og signifikansselektering og andre beregningsvinkler. Og
svaret etter grundig analyse ville ikke ha forbløffet dem det minste: Det
finnes ikke noe som heter eller eksistere som kan kalles «islamisering».
(Jeg kunne her dokumentere med empiri fleng, på hva enhver
må tolke som islamisering, men jeg nøyer meg med en referanse til et nettsted
som angir en liste med en rekke isolerte hendelser, som likevel henger i hop og
som derfor tegner et større bilde enn bare summen av enkelthendelsene. Listen
går så langt tilbake som før karikaturstriden, en liste som i seg selv skulle
kunne gi noen og enhver visse tegn å tolke. Men tegn? Er det noe for forskerne?
Å, nei, du, det kan man ikke forvente. Likedan med intuisjon og fantasi, evne til
å reagere og la seg opprøre etc etc).
Og hvorfor? Fordi ingen kan svare på om de har sett noe
slikt som islamisering. Ingen vil kunne fremlegge bevis på at noe slikt som
islamisering finnes. Noen kan riktig nok påstå at den finnes og foregår, men
hvor er beviset og de virkelig uomtvistelige indikasjonene?
Når man spør på denne måten, er det trolig for å konstruere
mentale bilder. Spørsmålet er en del av propagandaen og «social engineering».
Sjelen skal konstrueres, den er viktig, - ironisk nok!
At noen da likevel påståelig vil si at det finnes både
snikislamisering og islamisering, vil ikke bli tillagt betydning. Det vil bli
avvist som «hear-say» og ubrukelig som bevis, dvs som irrelevante data
eller empiri, som det heter.
Og sånn er det for en forskning som utelukkende fokuserer på
det materielle og målbare. Det finnes for denne ingenting som heter åndskamp
eller åndskrefter. Det finnes i dens ytre og indre landskap kun, og da som en
kamp om materielle goder, om behovstilfredsstillelse og om en politiskmaterialistisk
kamp om disse tingene. Ånden er redusert til det materielle og forsøkes å bi
holdt fanget der, nær sagt med alle midler.
Derfor denne avmakt fra forskerhold. De vil ikke se at folk
kan finne mening i forestillinger om en snikislamisering. At folk i lengden
ikke lar seg begrense og fordumme av lexikalske definisjoner av ord som «snik»,
«sniking» og islamisering. De skjønner ikke at «islamisering» ikke trenger å
inneholde noe annet enn en uskyldig, velmenende og praktisk appell til folk ytret
i og tro, et lite tips om at det kan være lurt å sette seg litt mer inn i hva
islam er for noe og hva vi kan vente oss for fremtiden, slik at vi unngår for
tunge og langvarige konflikter eller konfrontasjoner, både lokalt og globalt.
Uvitende mennesker trenger en stimulans og en motivering og
ordet «snikislamisering» er begge deler. Å blåse bruken og betydningen av ordet
opp til de store høyder og å anse det som det ultimate middel for å utbre
rasisme og fobi, er å skyte høyt over målet og så idiotisk og manipulerende at
det halve kunne være nok. Det innbyr ikke til saklig debatt. Det undervurderer
folks evne til å ta poenger og tenke selv uten hjelp fra paranoide hysteriker
på venstresiden.
De vil ikke innrømme folk den begavelse det er å kunne
beskrive fenomener på en lettfattelig, men likevel dypt sann måte og med friske
farver og farvestifter til, så å si. Disse forskerne evner ikke å se og få med
seg at virkeligheten kan beskrives sant utenfor forskerperspektivet og
forskermetodene, og ja, forskerbrillene.
For disse forskerne er det forskningsparadigmet de er blitt
suggerert inn i alt som eksisterer og dette «altet» eksisterer kun i et lukket
rom, et rom hvor alt som er rett og galt blir avgjort.
Utenfor dette rommet finnes nemlig intet. Og intet, som
nevnt over, kan vi ikke forholde oss til. Folket forbys derfor å forholde seg
til det. Snikislamisering finnes ikke, sier de. Betegnelsen bruks kun for å
skremme, manipulere og sverte. Og dette er rasisme, fordommer, hats tanke og
hats tale.
Implikasjonen synes å være: Det bør egentlig forbys, men
siden det eksistere noe som heter ytringsfrihet, vegrer man seg. Man forsøker
seg i stedet på å kontrollere eller undertrykke på verbalplanet. Man deltar i
debatter hvor de kan strø om seg med fyord og karakteristikker. Motstandere
blir stemplet som dumme. De forstår ikke noe. Ja, de er so gar farlige.
Men er forskerne selv farlige? Vel, ikke ennå. (Noen vil tro
at de jobber for å kunne bli det!) Men vi har hatt dyktige forskere både i Øst
og Vest som ikke for lenge siden sendte folk til Gulag og klebet diagnosen
«sinnsyk» på meningsmotstandere og systemkritikere. I dag kleber våre forskere
stempelet og stigmaet «islamofob» på meningsmotstandere og systemkritikere, de
som ser at det virkelig foregår en islamisering og at det virkelig foregår en
reell islamisering. Folk som ser det skal mistenkeliggjøres, forsøkt isolert og
fremstilles som undermålere. Egentlig trenger man ikke ordet
«snikislamisering». Islamiseringen foregår åpenlyst og det fins ingen «snik» i
dette.
Er forskere det her tenkes på ekstreme ?
Så avgjort. Å benekte at det fins en sjel, en ånd og at det
foregår en åndskamp som i snever forskerforstand hverken kan bekreftes eller
falsifiseres, er ekstremistisk, både deskriptivt og normativt ekstremistisk
(for å bruke forskerdefinisjonene).
Det er nemlig helt på vidda å påstå at ånd og sjel ikke
finnes. Det finnes jo ikke noe bevis for det! Fravær av bevis betyr nemlig ikke
fravær av eksistens, eller substans, om man vil, eller essens. Når f eks Gule
ikke kan fatte at islam har essens, så er det et utslag av vrangforestilling og
dermed uttrykk ekstrem deskriptiv og normativ ekstremisme, skal man tenke
logisk, ved simpelt hen å bruke hans egen definisjon mot ham selv.
Men: Å påstå at det ikke foregår en snikislamisering ved
siden av den åpne islamiseringen er å frata vanlig folk evne til selvstendig,
kreativ og treffende billedskapende evner. Det er på linje med et forsøk på å
kneble menneskets evne til å skape sannferdige karikaturer på en lettfattelig
måte og i en konsistent, koherent og kortfattet form. De sier ikke at betegnelsen
«snikislamisering» faktisk ikke trenger noen korrespondans til en
foreliggende virkelighet, slik forskerne ser den, på sin avstumpede måte. Uten
nitid korrespondans, sier forskerne, ingen virkelighet, ingen sannhet.
For en åndsfattigdom og for et trist liv må ikke slike ha.
De kan gjerne bli furtne når den fatale bristen i deres image blir avslør og
påpekt. De kan gjerne løpe hjem og gråte. Men de kan ikke løpe fra det. For
virkeligheten vil føre eller siden innhente dem. Plutselig en dag. Eller som en
tyv om natten.
Og grunnen er at de selv har bedrevet snikislamisering. Ved
å tause, ved å unnslå seg for fakta og underslå trender og meninger. De har
holdt det inne og for seg selv, kanskje, eller så har de ikke tatt det inn over
seg og fortrengt hele dramaet, et drama som vitterlig utspiller seg hver dag
fremfor nesetippen på dem.
For det står jo tindrende klar: Å tause om ting er et forsøk
på å hindre virkelighetserfaring ved å snike seg fra den og samtidig håpe på at
publikum og andre aktører skal gjøre det samme.
Å tause – og fornekte eller bortforklare - er et knep som
brukes aktivt og aggressivt til å skape illusjoner og forestillinger, eller
manglende forståelse av hva som skjer. Å tause er å frata folk fakta og
kunnskaper som grunnlag for meningsdannelse. Å tause er å snike.
Tragiske og ironiske er, at man ved å tause faktisk begår
snikislamisering, «by default». Men dette har ikke disse forskerne noe sans
for. De vil ikke se det, kan ikke erkjenne det, vil ikke forstå det og vil ikke
innrømme det. Og dette bærer rett utfor stupet.
Godt at noen ser det og roper varsko.
Ved å tause forsøker de å styre utviklingen, enten de er
virkelighetsnære og ser ting og tar tingene for hva de er, eller de gjør ikke.
De lider sannsynligvis parallelt av islamofobi, en
dobbeltfobi, dvs fobi for den egne kulturkrets og fobi overfor islam, som er de
andres kulturkrets, som de serviliserer seg under, ved ikke å utholde
tanken på islams mørkesider, sider som eksisterer og opererer, men som de ikke
tør se.
De ser ikke at de står på garn. Og skjønner ikke at de selv
står der med ansvaret for hva de har taushet med og ikke vil innrømme.
De ser ikke at det de driver med egentlig er magi,
destruktiv magi. De innbiller seg at ordet «snikislamisering» inneholder en
slag truende naturkraft som det blir veldig om å gjøre å kontrollere eller
sette ut av spill.
Folket bør beskyttes for dette ordets overnaturlige
destruksjonsmakt, en makt de dertil tillegger ikke-fobe islamkritikere
in persona. De ser ikke at de selv driver med magi, ved at de konstruere opp et
verktøy som skal uskadeliggjøre de ikke-fobe islamkritikerne.
Deres tryllestav som de forsøker å forføre folk med er ordet
«islamofob». Med dette tryllestøv vil de skremme og fortrylle folket over på
sin side, mot destruksjonskreftene, slik de ser det.
De er rene magikere. De har egentlig ingen agenda annet enn
å ganne for ganningens skyld, å trylle for tryllingens skyld, og det er denne
forestillingen som de håper skal gi dem den innflytelse og makt de så sårt
trenger i sin ateistiske tomhet og i en ateisme som aldri vil forstå
forskjellen på den kristne Gud og Allah.
De forstår ikke at de er vår tids store narrer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar