Indisk nasjonalisme nok en gang i Dagen

Avisen Dagen har for et par dager siden to innslag om forholdene i India:

https://www.dagen.no/meninger/urovekkende-om-forfolgelse-i-india/

https://www.dagen.no/nyheter/sosiale-medier-flommer-over-av-hat-mot-indiske-kristne/

(Oppdatering 090721: Avisen har i dag en leder som følger opp denne saken - det er dyster lesing og den faller ikke akkurat ut til fordel for de indiske myndighetene i dag). 

Selvsagt skal vi gå inn for full trosfrihet i India, akkurat som vi er for frihet her i landet, i Europa og USA som i resten av verden.

India har ut fra sin Grunnlov full trosfrihet. I praksis er imidlertid denne nå i stadig større grad truet av hindunasjonalistiske krefter og dette tas for bevist av f eks Open Doors. Vi har tidligere omtalt en artikkel fra Stefanus-alliansen sitt blad Magasinet her:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/martyren-stefanus-pluss-morken-na-pa.html

Forholdene i India nå, ser ut til å legge til rette for en stor forbrødring mellom kristne og muslimer og mange forsøker da å smi mens jernet er varmt. Det arbeides fra visse vestlige humanitær hjelpeorganisasjon for solidariske og fjernempatiske fremstøt med sikte på å danne en felles front både eksternt og internt mot de nasjonalistiske strømningene innen hinduismen i India. Og hvem kan vel være mot et samarbeid mellom parter som alle blir forfulgt, enten det skjer systematisk og organisert, eller ikke?

Men: I seg selv kan dette være et svært risikabelt prosjekt.  

Det viser seg at begge gruppene på ett eller annet vis forfølges nærmest i like stort omfang og på like premisser over store deler av India, men dog uten at denne forfølgelsen organiseres av myndighetene selv. De gjør for lite for å stoppe det er det vanskelig å være uenig i. 

Begge grupper ser ut til å ha felles interesse mot de indiske myndighetene som beskyldes for ikke å gjøre nok for å beskytte muslimene og de kristne. Forklaringen på forfølgelsen assosieres med en stadig økende og stadig mer intens aktivitet fra kretser som betegnes som indisk- eller hindunasjonalistiske. Det store flertallet i India er som kjent hinduer.

Men forbrødring mellom muslimer og kristne i India? Vel forbrødring står vel ikke på «programmet» for noen, tydelig formulert, men det synes å være en utbredt enighet om at de to gruppene har et felles behov for beskyttelse og at de derfor bør inngå i et slags felles forsvarsarbeide.

Særlig Stefanus-stiftelsen ser ut til å gå inn for et stadig mer intenst samarbeid mellom muslimer og kristne, i en felles kamp for trosfriheten. (Hvis jeg ikke tar feil). 

Hvordan dette skal skje og hvilke metoder man er villig til å bruke for å forsvare seg og eventuelt gå mer aktivt til verks i dette forsvaret, sies det lite eller ingenting om. «Vesten» nøyer seg kanskje klokelig nok med emosjonelle appeller til alle parter, men «Stefanus» tar helt klart og konkret tydeligere stilling for de forfulgte mot forfølgere mot de indiske myndighetene. 

En liten motsetning innad i det vestlige engasjementet, kan spores: I motsetning til Open Doors, ser det ut til at «Stefanus» ikke går av veien for å «forstå» at forfulgte grupper griper til våpen i gitte situasjoner, jfr det som skjer i Myanmar og som nevnt i tidligere postering. I seg selv, kan dette medføre større risiko for økt voldsbruk mot både kristne og muslimer i India, uten at dette kan rettferdiggjøre vold fra noen av partene.

«Stefanus» synes å tro, mene og ønske at et samarbeide mellom muslimer og kristne mot en felles fiende i India både er ønskelig og mulig, og på kort sikt, kan selvsagt et slikt nært samarbeid være mulig. Så hvorfor ikke oppfordre og prøve? 

På lengre sikt er et slikt stadig utvidet samarbeide lite sannsynlig. Det er faktisk mer sannsynlig at kristne heller vil søke samarbeide med hinduene, en religion som jo i utgangspunktet oppfattes av de fleste som mer tolerant enn islam. At det skjer systematisk forfølges av kristne i muslimske land, er et velkjent faktum.

«Stefanus» synes å ha en dobbel agenda når stiftelsen trekker fram forholdene i India. Redaktør Morken synes særlig fokusert på å rette en advarsel om at det i stadig stigende grad kan skje forfølgelse av muslimer i Norge og Europa, omtrent på samme måte som i India, for å ta litt hardt i. 

Morken bruker indirekte India som et skrekkeksempel som kan bidra til å forhindre at nasjonalister – eller islamkritikere - så å si av alle avstøpninger - i Europa kan utløse holdninger og handlinger vi ikke ønsker, i trosfrihetens navn.

India brukes med andre ord preventivt for å avsvekke og avskrekke alle «krefter» som er mer eller mindre islamkritiske. Redaktør Morken kan dermed sikre seg mot kritikk fra muslimsk hold i Norge, siden han jo går inn for beskyttelse av trosfriheten og muslimer i India. Alle politiske krefter som da vil beskytte muslimene mot brudd på trosfriheten i India, vil da på samme måte høste en fordel overfor muslimene her i landet, - særlig vil venstresiden nyte godt av en slik fordel, vil vi tillate oss å tro. For slike som Morken, vil det arbeidet han gjør for de kristne og muslimske inderne sikre ham støtte fra muslimene i Norge. Og siden Morken nå sannsynligvis er godt plantet ganske langt ute på venstresiden i norsk politikk, så vil selvsagt en slik strategi i et litt større perspektiv tjene venstresiden i norsk politikk. Ved å støtte muslimen i India, vil Morken sikre seg mer støtte fra muslimene i Norge. Så hva kan gå galt?

Ja, så enkelt er det, for å si det komplisert. Å støtte «Stefanus» bidrar dermed egentlig til å støtte den eksisterende marx-tilbøyelige venstresiden, både her og i India, uten at dette faller «Stefanus’s» intetanende støttepartnere inn.

Redaktør Morken befinner seg i et grenseområde hvor han kommer farlig nær å karakterisere hinduer som gruppe med et særlig potensielt fiendskap mot trosfriheten og de vestlige menneskerettene. Islam beskrives dermed indirekte som en mye mer tolerant religion enn hinduismen. 

Man skal på den andre siden lete lenge før man finner noen kritikk av de «muslimske menneskerettighetene» hos Morken og Stefanus, «rettigheter» som faktisk innskrenker rettighetene, og rettigheter som da i stort ikke er noe annet enn sharia, et lovverk som f eks gjør det til apostasi å bytte religion, dvs å forlate islam, med de alvorlig konsekvenser det kan ha for den enkelte og faktisk ofte også hans gruppe.

Slik Morken fremstiller hinduene i dagens situasjon, kan dette, hvis jeg ikke tar feil, oppfattes som en krenkelse som er i strid med rasismeparagrafene i Straffeloven. Riktig nok begrenser han sin kritikk til spesielt nasjonalistiske krefter innen hinduismen, men denne begrensningen i seg selv kan altså av flere lett oppfattes som en oppfordring til generalisering i og med at alle bestrebelser fra de hinduistiske myndighetene på å fastholde og beskytte den grunnlovsbeskyttede retten til trosfrihet synes å gi «Stefanus» grunn til å kritisere hinduismen som sådan.

Det synes nokså opplagt at Morken – kanskje mest av rent pragmatiske og ikke prinsipielle grunner - foretrekker islam og muslimene fremfor hinduismen og hinduene, fordi islam da anses for mer snill, mer tolerant, mer fredelig og mer menneskevennlig enn hinduismen. Ja, slik kan det se ut. 

Det kanskje mest ironiske og tragiske oppi alt dette er, at Morken ser ut til godte seg over tanken på å slå islamkritikere her til lands i hartkorn med hinduistiske nasjonalister i India. I så fall er jo "islamofobien for islamkritiere" iøynefallende.

Morken ser ut til å glemme eller fortrenge at islam er en gudstro med helt klare, eviggyldige og uforanderlige, og en gang for alle gudegitte formelt stadfestede og konkretiserte forbud, påbud og med innebygde regler og påskudd for en skarp dualisme, et guddommelig påbud om at det finnes et ontologisk skille mellom vi og dem, et skille mellom et vi, som alltid er bedre, og et dem som på samme måte alltid er mindreverdige, et skille som ikke finnes i hinduismen som sådan – hvis vi for et øyeblikk skulle holde kastesystemet utenfor, i denne omgang.

Men selv ikke kastesystemet – som India sliter med den dag i dag - kan brukes som et argument for å fremstille islam som et mer tolerant og humant trossystem til forskjell fra og til fordel for hinduismen, og grunnen er klar, for å ta en vinkel som mange riktig nok ikke vil se relevansen av: Hinduene kan ikke erobre nytt land og nye folkeslag for å gjøre disse til «untouchables» slik islam kan gjøre erobrede folk til dhimmier, som tross alt har den mulighet at de kan omvende seg til islam og bli «fri» på den måten.Kasten følger nemlig biologigen eller DNA'et.

Og dessuten og kanskje det viktigste: En kaste er noe man fødes inn i, ikke erobres inn i. I dagens offisielle hinduisme er de kreftene som arbeider for å avskaffe dette systemet sterke i India og kastesystemet er neppe liv lage i India på sikt, får vi håpe.

Generelt: Hva slags kristentro er det som vil forsøke å fremme en allianse mellom kristne og muslimer mot hinduismen? Burde ikke kristne heller støtte hinduismen mot islam?

Vel, forholdene på bakken kan arte seg noe uensartet, sprikende og kompliserte. Felles skjebne, felles trøst, vil noe si, og vi i lille, trygge Norge, har så absolutt ikke «skoen» på.

Et samarbeide kan imidlertid ha katastrofale følger på sikt. Motstanden mot de kristne – som gruppe og troende - kan øke på og fort kunne anta enda større uønskede reaksjoner fra grassrota i landet, på stor skala.

Muslimene ser ut til å ha alt å vinne på et slikt samarbeide eller slike «forbrødringer». For kristne ser det nok ikke så lyst ut.

Men ser man det hele i rent politisk perspektiv, eller sosiologisk eller antropologisk eller religionshistoriske, og derfor rent verdslig eller ateistisk perspektiv, går man glipp av selve hovedpoenget, slik vi ser det, nemlig den teologisk-systematiske forskjellen det vitterlig er mellom disse religionene.

Kristen misjon i India vil ha alt å tape og ingenting å vinne på å fremstille seg som mer islamvennlig enn hinduvennlig. Kan et konstruert felles «hat» mellom kristne og muslimer mot hinduer og hinduismen fremme en fredelig progresjon mellom alle folkegrupper og alle troer i India?

Jo mer kristne gjør felles sak med muslimene i landet, jo mer verdslig og gudstom vil man gjøre kristendommen. En illusorisk «common ground» kan bare oppnås ved at man reduserer kristendommen til noe fundamentalt innomverdslig og dermed til politikk, alene, og da en politikk som nødvendig vis må ytre seg som så snill og god at til og med marxistene får problemer med å takle det, fordi de på sin side jo ikke kan opptre som sååå snille og sååå gode, «realistiske» som de jo gir seg ut for å være. 

Sett ut fra et islamsk perspektiv, vil enhver «common ground» bli betraktet som en seier, ikke som et fundament for evig og broderlig samarbeide, annet som et grunnlag for et midlertidig legitimt samarbeid, og her må det jo sies nok en gang, at muslimer har full frihet til å følge det landets lover de emigrerer til, inntil forholdene ligger til rette for «overtakelse». (Men husk at muslimene erobret India, i sin tid, med store tap av mennskeliv). 

Når Morken og «Stefanus» et alia ser ut til å gå inn for og tro på at vi må bygge på det de anser for å være et felles grunnlag, betyr dette ikke stort mer enn at de i praksis fristiller muslimene fra muslimenes og islams egne uforanderlige og absolutte dogmer. Slik tror de kanskje at «islam vil gå over av seg selv» og bli like gode som de selv tror de er – hvilket jo er et hovmod man riktig nok kan le av, men et hovmod som faktisk vil spille med i utviklingen fremover og da ikke til vår fordel, men muslimenes.

De «politikere» som så fromt hevder at «me må gje muslimane meir tid», eller «at det vil gå seg til», har etter min mening mistet all troverdighet i politiske sammenhenger. De har mistet sin dømmekraft og sitt "naturlige bondevett". For å si det hardt.

Det er dette siste perspektivet som er i ferd med å gå tapt i dagens diskurs, spesielt i de kristne redaksjonene rundt omkring.  Og det er i seg selv beklagelig. Å forklare slike konstellasjoner i full bredde og dybde, skal jeg ikke gi meg inn på i denne posteringen. 

Og ja, det foregår en slagt "war of attricion" her på berget, også: En slags selvutmattende troskrig, om man vil, en krig som må foregår nærmest på det usynlige og uhørlige planet, for ikke å "vekke barna", må vite. 

Jeg må bare antyde en forklaring via det jeg kaller tilbøyeligheten mange ligger under for til «willfully» å bli så «servilt betinget emosjonelt korrekt» at man går løs på islamkritikere i stedet for å kritisere islam og kontrastere islam med den kristne tro. 

Å være emosjonelt korrekt er blitt en "egenskap» - vil jeg si - som faktisk er mye farligere og mye mer ydmykende enn det termen «politisk korrekt» gir uttrykk for og faktisk innebærer i det praktiske, så vel som i det teoretiske, og dessuten i det aktuelle metafysisk så vel som i det "fysiske» og ikke-åndelige, slik forholdene nå utarter seg rett utenfor våre stuedører og innenfor.  

Det er som Alex Portella sier:

“Most neo-conservative and liberal politicians and Christian leaders (of all denominations), whether they are well-informed about Islam or not, almost instantly either downplay or flatly reject that the hate speech or violent acts committed by Muslims have anything to do with the Islamic texts or their interpretation. They thereby isolate and accuse anyone who raises a concern that there may be a connection between the two as a racist or Islamophobe, to say nothing of those who wholeheartedly say that they are inherently related”.  her

Og se denne:

Anyone seeking support for armed jihad in the name of Allah will find ample support in the passages in the Quran and Hadith that relate to Mohammed’s Medina period. For example, Q4:95 states, “Allah hath granted a grade higher to those who strive and fight with their goods and persons than to those who sit (at home).” Q8:60 advises muslims “to strike terror into (the hearts of) the enemies, of Allah and your enemies, and others besides, whom ye may not know, but whom Allah doth know.” Finally, Q9:29 instructs muslims: “Fight those who believe not in Allah nor the Last Day, nor hold that forbidden which hath been forbidden by Allah and His Messenger, nor acknowledge the religion of Truth, (even if they are) of the People of the Book, until they pay the Jizya with willing submission, and feel themselves subdued.”… https://zlj13051967.wordpress.com/2018/12/17/islam-has-been-at-war-with-the-world-for-1400-years/

Vi minner om vår egen:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html

en som jeg mener tenker veldig klart om det meste i vår forbindelse, er Dag T. Elgvin, Svelvik.

Jeg legger ut et avsnitt av noe han skrev i Dagen i fjor:

… Den franske innenriksministeren prøvde å skille den politiske delen av islam fra den religiøse delen da han i oktober sa: Vi er ikke i krig med en religion, men med den islamistiske ideologien. Islamske organisasjoner har måttet underskrive en erklæring der de godtar landets verdier – med trussel om stengning, og parlamentet har vedtatt en lov med klare regler for islamske organisasjoner.

Spørsmålet er om Norge bør gjøre det samme. Kanskje snarest? Det er jo ikke noe vits i å vente på angrep. Hvis vi skal lage en enkel definisjon på politisk islam eller islamisme, er det ideologien fra Medina-tiden, det er denne perioden som har koranvers med oppfordringer til vold og drap. Her er noen forslag til tiltak:

Norge bør vedta en Grunnlovsparagraf som sier at de grunnleggende prinsippene i demokratiet ikke kan endres. Tyskland har gjort dette. Alle islamske organisasjoner og trossamfunn må underskrive en erklæring der de godtar lovene våre, og spesielt Grunnlovens § 2: Verdigrunnlaget skal fortsatt være den kristne og humanistiske arven. Sanksjonsmidler er stengning av moskéen og utvisning av styret og imamene. Det må bli forbudt å drive opplæring i politisk islam. Samme sanksjonsmidler.

Punkt 3 vil sikkert regnes som inngrep i trosfriheten, og ifølge Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen art 9-2 er det lov i tre tilfeller:

1) av hensyn til den offentlige trygghet, 2) for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, og 3) for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Undervisning om vold og drap må sies å true den offentlige trygghet og orden, ja også andres rettigheter og friheter. Derfor vil en slik inngripen være lovlig.

https://www.dagen.no/okategoriserade/politisk-islam-ma-stoppes/

De jeg kaller servilt betingede korrekt emosjonelle kristne, vil ha store problemer med å harmonisere visse indre mentale spenninger som ligger der, eller oppstår, når de på den ene siden går inn for full trosfrihet for muslimer, samtidig som de helst ser at muslimer nettopp ikke praktiserer sin religion og tro, samtidig som de altså også fristiller muslimene fra sine egne trossetninger i det daglige, så å si, og som om de hadde rett til å overstyre Allah og profeten, - de er ille ute å kjøre. De ser ikke at det totalitære har en slem tendens til å sluke det relative og tolerante. Men før man opplever at islam virkelig er totalitær, vil man ikke forstå dette, desverre nok.

De vil ha dra fordel av å balansere mellom to ytterligere størrelser på en og samme gang, i seg selv en like umulig som ulykksalig øvelse, en "emosjon" som bare vil ende i den dypeste frustrasjon og utmattelse.  De vil ri to ville hester samtidig. At de klarer å leve i dette djevelske dilemmaet uten å vise tegn på stor grad av forvirring, og intet  behov for å rydde litt på tankeloftet angående disse tingene, viser ikke bare hvor dypt sløvheten stikker, men også i hvor stor grad det skorter på frimodig protest og tro på egen tro - og egen tros "objekt" - dvs troen på Jesus Kristus som Gud. Tafattheten vitner med all tydelighet om hvor fobe mange som kaller seg kritne kan være, et "symptom" på «psykdom", på samme måte og i samme kategori og størrelse som de som kaller islamkritikere for islamofobe er "syke".  

Noen linker til facts og andre ting, før vi går videre under, «don’t miss it»:    

https://www.pewforum.org/2021/06/29/religion-in-india-tolerance-and-segregation/

https://www.pewresearch.org/fact-tank/2021/06/29/key-findings-about-religion-in-india/

https://www.pewresearch.org/fact-tank/2018/06/29/5-facts-about-religion-in-india/

https://www.persecution.com/globalprayerguide/india/?_source_code=WHPB20C-

Indian Christians are facing an existential threat. Hindu extremists use anti-Christian propaganda to fuel systematic violence. Everyday life is an excruciating struggle for Indian Christians.

https://opendoorsuk.org/act/stand-for-truth/?gclid=Cj0KCQjwxJqHBhC4ARIsAChq4avwNvyDbAaZWe8OQa2B5tUBjMVF5jhAcxRmuNkS4gbvEwFvcsh7SpIaAr35EALw_wcB

 https://en.wikipedia.org/wiki/Violence_against_Christians_in_India

https://en.wikipedia.org/wiki/Religious_violence_in_India#Anti-atheist_violence

 As of 2019, Hindus are 99% "likely to live in countries where their groups experience harassment", and as per this definition - in conjunction with the Jewish community - the most persecuted religious group in the world.

Religious persecution - Wikipedia

Religious scholar Cyril Veliath of Sophia University stated that the attacks by Hindus on Christians were the work of individuals motivated by "disgruntled politicians or phony religious leaders" and where religion is concerned the typical Hindu is an "exceptionally amicable and tolerant person (...) Hinduism as a religion could well be one of the most accommodating in the world. Rather than confront and destroy, it has a tendency to welcome and assimilate.

https://en.wikipedia.org/wiki/Persecution_of_Christians#India

The Indian subcontinent also contains the largest population of Muslims in the world, with about one-third of all Muslims being from South Asia.
...
Census statistics.

Religion	Population	%
Hindus ( )	966,257,353	79.8%
Muslims ( )	172,245,158	14.2%
Christians ( )	27,819,588	2.3%
Sikhs ( )	20,833,116	1.72%

Religion in India - Wikipedia

Se forøvrig:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

http://neitilislam.blogspot.com/2011/04/diktaturet-med-fascistoidene-nrmer-seg.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html

De norske forskerne Døving og Bangstad mener at for at noe kan kalles rasisme, så må tre prosesser inngå:

1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis negative essensielle trekk.

2. Å redusere et individs identitet til de gitte ­negative karaktertrekkene for en kategori.

3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Kommentar:

Spørsmålet i vår sammenheng her er om den hinduistiske nasjonalismen faller inn under «definisjonene» og svaret er nok ja, ikke hva hinduismen angår som sådan, men like vel sant for mange hinduistiske nasjonalister. Hvor stort problemet er – på dette premisset -, og hvor mange hinduer som «har det slik», er det ikke godt å vite, men at det fins noe som kan kalles en relativt stor gruppe, i hvert fall i visse provinser, det er det vanskelig å komme bort fra. Vi kan derfor si at den hinduistiske nasjonalismen tenderer mot rasisme. Men vi kan ikke si at hinduismen er iboende rasistisk.

Spørsmålet er så: Fins det grupper av muslimer som «tenker», «emoverer» og «tror» at virkeligheten for de ikke troende eller «de andre» er slik Døving og Bangstad formulerer, som kriterier på rasisme?

Svaret er dessverre ja. Hvor mange muslimer individuelt som ser det slik og tror på det, og lar seg ikke bare veilede av denne oppfatningen eller forstillingen og tar den som normativ, men som også ser den som en plikt til aktivt å «gå mot hinduer og kristne», kan vi ikke vite. De undersøkelser som er fortatt og som jeg har kikket på, viser ingen slik tydelig trend, statistisk og målbart sett. Men hva med de muslimske tekstene selv? Skulle det herske noen tvil om at tekstene bekrefter de kriteriene Døving og Bangstad setter opp?

Bare dårer vil kunne benekte at det som faktisk står om dette i selve tekstene, grunnlaget for hele troen - og om hva muslimens bys og forpliktes på å tro - i Koranen og de andre bindende muslimske tekstene.

Skulle ikke dette enkle faktum i seg selv tyde på at «risikoen» for rasisme er større bant muslimer enn blant hinduer?

Det synes klart at de fleste hinduer må ta en ikke betydelig risiko i det praktiske liv ved å praktisere sin rasisme i det politiske livet, - i og med at den indiske grunnloven jo statuerer trosfrihet for alle.

Det ser derfor ut fra at rasismen får bedre vilkår innen islam enn innenfor hinduismen. Muslimene har dessuten guds-tekster å støtte seg til. Det har ikke hinduene.

Man kan så spørre: Støtter «Stefanus» – med Johannes Morken i spissen – en tro, ideologi som er mer autoritær og rasistisk enn hinduismen, når det tas til orde for eller oppfordres til at kristne og muslimer samarbeider seg imellom for å kunne ramme hinduene i India?

Svaret er at Morken et alia faktisk støtter er rasistisk ideologi i den grad det oppfordres til å ta avstand fra hindunasjonalismen innen hinduismen selv.  Hinduismen som sådan kan med andre ord sies å være en iboende rasistisk «tro» på et slikt grunnlag. Morken og «Stefanus» kan med andre ord sies å fylle de kriteriene Bangstad og Døving setter opp som selve «beviset» på at Morken og «Stefanus» tenker og tror rasistisk, ikke biologisk rasistisk, men rasistisk ut fra de nye kriteriene på rasisme som de nevnte setter opp som analytisk rettesnor eller ufravikelig og dogmatisk kanon.

Ser man bort fra tekstene, ser imidlertid saken helt forskjellig ut. Da kan støtten til et samarbeid mellom muslimer og kristne mot hinduer begrunnes utelukkende i sosialpolitiske forhold. Det kan f eks pekes på at alle fakta tyder på at hinduer sitter på «kapitalen» - i vid betydning – og at de nærmest ut fra dette faktum alene kan beskrives som et autoritært, undertykkende, totalitært og trosfiendtlig rasistisk system, et system som da per definisjon alle mennesker bør gå inn for å endre, undergrave eller bekjempe på alle andre måter, både kontinuerlig, eller idealistisk sett, via revolusjon og presisert og systematisk voldsbruk.

Ser man bort fra tekstene, kan altså hinduismen isoleres som et iboende rasistisk system i seg selv, et system som verdenssamfunnet ut fra all internasjonal rett må bekjempe, bortsett fra de særegne og for muslimer bindende islamske menneskerettighetene - er guddommelig forpliktet til å motarbeide. Men hva da med «det kristne arbeidet» for å beskytte og fremme trosfriheten?

Tatt ut i sin fulle konsekvens, vil da Morkens «system» - som kristent trosgrunnlag – være et system som tvinger sin religion eller tro på andre. Morkens system vil derfor innebære at man motarbeider trosfriheten i India i stedet for å fremme den. I tillegg til en egen kristen motstand, vil den kristentroende her gå i tospann med en ideologi som – ut fra sine iboende essens og sine egne spesifikke hellige tekster, og slik islam derfor definerer seg selv - faktisk motarbeider trosfriheten på en mer systematisk måte enn hva kristendommen i seg selv gir hjemmel for, og i tillegg da altså i et nært samarbeide med en religion eller en tro som misjonerer ut fra klare guddommelige og derfor ufravikelige hjemler forankret i tekstene selv, mot «de vantro» andre, enten det dreier seg om hinduer eller kristne.

Man skal være mer enn bare lettere autoritær og faktisk trosfiendtlig for å kunne forsvare valget av en slik posisjon – og en slik «comerade in arms» som da «Stefanus» inntar og hvor man da ser det som en nærmest hellig plikt å motarbeide hinduismen ved selv å underlegge seg islam.

Og i tillegge: For å kunne ta så ensidig parti med muslimer i India, må tankegangen og motivasjonen primært fundamentere seg på en fullstendig immanent tolkning både av hinduisme, islam og kristentroen. Kristentroen blir da en politisk kamparena hvor «det verdslige regimentet» fullstendig trumfer «det åndelige regimente». Selvfølgelig passer dette en grunnleggende marxistisk eller venstresosialistisk agenda, og det er her Morken og «Stefanus» for tiden befinner seg, som en «dukke på en snor», og som bergtatt i en renskåret immanente ideologi, en ideologi som er kristendommens prinsipielle fiende og motpol.

Kort sagt: Det er ganske utrolig at mennesker kan gå inn for å støtte et trossystem som faktisk motarbeider trosfriheten, når man selv mener seg å arbeide nettopp for trosfriheten, ved altså å støtte er system som faktisk motarbeidet dette arbeidet. Man skal være ganske «høy på seg selv» og sin egenoppfattede moralske fortreffelighet og egendefinerte tilsynelatende etiske uangripelighet, hvis man tror at folk ikke gjennomskuer dette skuespillet og tar det for det det er: Ekte kvalmt, selvserviliserende emosjonelt betinget hykleri, fylt til randen av villig selvpåførte fordommer mot en kristentro det selv mer og kringkaster at de forfekter og misjonerer for, men fordommer som da i praksis medfører at man undergraver kristentroen i sine grunnvoller i stedet for å forsvare den. Og her snakker jeg om destruktivt motiverte fordommer, ikke positive, sunne og velintenderte fordommer.  

For å si det klart, ut fra Bangstad og Døvings egne kriterier – tilpasset det fenomen vi her drøfter og derfor transkribert for vårt formål her - er islam en tro og en religion som :

1. Deler inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis negative essensielle trekk.

2. Redusere et individs identitet til de gitte ­negative karaktertrekkene for en kategori, de andre religionene eller troene.

3. Bruke de negative karaktertrekkene nevnt over som guddommelig gitte argumentere for underordning og diskriminering av alle andre religioner eller troer enn islam selv.

Det Morken et alia synes å forutsette er, at hverken hinduisme, islam eller kristendom kan inneholde eller gi seg utslag i noen form for nasjonalisme og at en slik tilnærming generelt derfor per definisjon er rasistisk. Men hvor finner så Morken og «Stefanus» noen autoritet eller legitimitet for å hevde og i praksis målbære som normativ en slik posisjon? Og vil ikke en slik posisjon på sin side nettopp uttrykke og bekrefte det som Bangstad og Døving forfekter som nettopp en form for rasisme? Og vil ikke en slik posisjon kunne betegnes som en form for «normativ ekstremisme»?

Jeg legger her ut noe jeg tidligere har skrevet her på bloggen, i samme tråd som over, denne gang:

Etter krigen kunne det se ut som antisemittismen var gitt dødsstøtet. Men vi vet nå at den lever i beste velgående, og er i ferd med å blomstre opp.

I den arabiske verden har antisemittismen først fått utbredelse etter krigen. De negative ytringene om jøder i Koranen mener de to forskerne ikke har spilt så stor rolle. Det har vært mye mindre jødehat i den muslimske enn i den kristne verdenen. Det blomstret først opp etter opprettelsen av staten Israel.

Antisemittismen kan bidra til en forståelse av hva rasisme er, mener de.

– Antisemittismen er et konglomerat av fiendtlige fordommer, der både biologi, religion og kultur eller mentalitet utgjør det rasistiske argumentet, skriver de.

Islamofobi

Mange av disse
rasistiske trekkene mener Døving og Bangstad kan gjenfinnes i islamofobien. Det gjelder for eksempel at muslimer er evig fremmede, og ikke kan integreres i vestlig kultur. De tillegges uforanderlige felles egenskaper som kvinnefiendtlighet, at de er voldelige og udemokratiske og at de har lov til å lyve om sine sanne hensikter. Og det skapes konspirasjonsteorier om at de vil ta makten, som for eksempel teorien om Eurabia.

Islamofobi er et omstridt ­begrep, og det er et nytt begrep. Det er først i dette århundret det har fått noen utbredelse, ikke minst på grunn av FNs tiltak for å bekjempe islamofobi.

En av grunnene til at begrepet kritiseres, er at store islamske organisasjoner prøver å få gjennomslag internasjonalt for at enhver kritikk av islam er ­islamofobi. Døving og Bangstad påpeker at begrepet kan brukes­ til å hindre intern menings­utveksling innen islam, til å ­beskytte makthaverne i muslimske land og til å stanse berettiget kritikk mot islam.

Selve begrepet fobi kan skape inntrykk av at man mener det er en sykdom eller psykisk forstyrrelse som man kan helbredes fra. De to forfatterne påpeker at det også gjelder et akseptert begrep som homofobi.

Noen innvender at en muslim bare kan konvertere, og dermed er det å være muslim ikke noen egenskap som man bare har. Døving og Bangstad innvender at man ikke velger hvilken kultur man vil være født inn i, og at de ofte vil bli betraktet som muslimer selv om de skulle forlate troen.

Rasistisk

De mener at det er godt dokumentert at det finnes en rasistisk ideologi rettet mot muslimer, og som man kan betegne som islamofobi.

Det er ikke nok å uttrykke seg negativt om islam eller ha fordommer mot muslimer for at noe kan kalles islamofobi.

– Islamofobi forutsetter et nivå av generalisering og essensialisering som ikke nødvendigvis er til stede i enhver negativ holdning til muslimer, skriver­ de to, og nevner tre nødvendige kjennetegn: Uriktige eller sterkt overdrevne negative forestillinger om muslimer eller islam, essensialisering og konspirasjonstenkning.

– Det er et avgjørende sentralt element i alle former for islamofobi å definere hva islam er og ikke er for muslimer selv, uavhengig av hvordan muslimer i Norge eller andre steder måtte forstå den troen de forsøker å leve i pakt med. Islamofobi kjennetegnes av at islam ses som synonymt med vold, terrorisme, ufrihet og forsøk på å underlegge seg andre, skriver de.

Islamofobiens budskap

Et typisk trekk er at man setter likhetstegn mellom­ islamisme og islam­ generelt.

– Å tillegge muslimen uforanderlige og truende egenskaper, er islamofobiens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og ­negativ essens er da også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk, skriver de.

http://www.vl.no/samfunn/rasisme-er-mer-enn-rase-1.318047

Kommentar: Du er som virkelig eller potensiell rasist veldig ille ut hvis du kjenner deg igjen i følgende utsagn eller påstander:

Islam betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam betraktes som den adskilte Andre

Islam betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side avvises kontinuerlig som uberettiget og irrelevant

Vesten praktiserer systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger betraktes som normale og naturlige.

Punktene over er ment å skulle beskrive konkrete, reelle og fordomsfulle utslag av det som i dag betegnes som islamofobi i Vesten. De er utformet av EUMC, et senter for studier av islamofobi med base i Wien.

Kan Europa reddes fra de som tar disse punktene, som ikke er noe annet enn et formidabelt angrep på alt som kan kalles europeisk eller vestlig, som sitt grunnlag for sine holdninger til og meninger og forestillinger om politikk, religion og kultur i dag?

Kan Europa reddes for Islam?

Det er ikke langt fra dette å konstatere noe som (tilsynelatende) sant og gyldig til dette å skjule den egentlige agenda man har og dermed det egentlige budskap.

Det burde stå klart for enhver hva de ti punktene nevnt i innledningsinnlegget innebærer, nemlig at:

Islam SKAL IKKE betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam SKAL IKKE betraktes som den adskilte Andre

Islam SKAL IKKE betraktes som underlegen Vesten, og som mer barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert enn Vesten.

Islam SKAL IKKE betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam SKAL IKKE betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side SKAL ALDRI avvises som uberettiget og irrelevant

Vesten SKAL ALDRI praktisere systematisk likebehandling av muslimer mht. samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger SKAL ALLTID betraktes som U-normale og U-naturlige.

Hvis den generelle islamisering av Vesten fortsetter med samme styrke og intensitet som den har gjort til nå de siste tre generasjoner, vil det snart være forbudt å uttale følgende:

Islam KAN betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam KAN betraktes som den adskilte Andre

Islam KAN betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam KAN betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam KAN betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side KAN betraktes som uberettiget og irrelevant

Vesten praktiserer ikke systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger KAN betraktes BÅDE som normale og U-naturlige.

(Denne siste uttalelse forbeholdes de forvirrede, de som "eliten" har klart å hjernevaske gjennom hele etterkrigstiden).

Følgende er i dag strengt forbudte uttalelser som ingen politiker, intellektuell, troende eller ikke-troende TØR uttale i dagens situasjon, (bortsett fra de få og brave og de som ikke er selvhatende islamofile ):

Islam BØR OG MÅ betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam BØR OG MÅ betraktes som den adskilte Andre

Islam BØR OG MÅ betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam BØR OG MÅ betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam BØR OG MÅ betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side BØR ALDRI avvises som uberettiget og irrelevant

Vesten BØR OG MÅ praktiserer systematisk LIKEBEHANDLING av muslimer mht. fordeling samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger BØR OG MÅ betraktes som normale og naturlige.-

Et menneske - blant mange andre -som tar disse spørsmålene på alvor, har skrevet følgende, som en motvekt til den realitetsforstyrrede holdning og helt ut forskrudde virkelighetsoppfatning som den anti-islamofobe ”intellektuelle elite” nå forfekter som et forsvar mot islam:

This definition is obviously intended to preclude any possibility of meaningful discussion of Islam. As it happens,

1. That Islam is static and unresponsive to change is evident from the absence of an internal, orthodox critique of jihad, sharia, jizya, etc. As Clement Huart pointed out back in 1907, “Until the newer conceptions, as to what the Koran teaches as to the duty of the believer towards non-believers, have spread further and have more generally leavened the mass of Moslem belief and opinion, it is the older and orthodox standpoint on this question which must be regarded by non-Moslems as representing Mohammedan teaching and as guiding Mohammedan action.” A century later his diagnosis still stands: it is not the jihadists who are “distorting” Islam; the would-be reformers are.

2. That Islam is separate from our Western, Christian, European culture and civilization, and “other” than our culture and civilization, is a fact that will not change even if Europe eventually succumbs to the ongoing jihadist demographic onslaught.

3. Whether Islam is “inferior to the West” is a matter of opinion, of course. That Islam cannot create a prosperous, harmonious, stable, creative, and attractive human society is not. Whether Islam is “barbaric, irrational, primitive and sexist” is at least debatable; but that many of its tangible fruits are so, is all too painfully visible.

4. Islam is seen by so many as “violent, aggressive, supportive of terrorism” not because of some irrational “phobia” in the feverish mind of the beholder, but because (a) of the clear mandate of its scripture; (b) of the record of its 14 centuries of historical practice; and above all (c) of the timeless example of its founder.

5. “Islam is seen as a political ideology,” and it should be seen as one, because its key trait is a political program to improve man and create a new society; to impose complete control over that society; and to train cadres ready and eager to spill blood. This makes Islam closer to Bolshevism and to National Socialism than to any other religion. It breeds a gnostic paradigm within which the standard response to the challenge presented by “the Other,” i.e. non-Muslim societies and cultures, is implacable hostility and violence, or violent intent.

6. Criticisms made of the West by Islam should not be rejected out of hand; they should be understood. Its chief “criticism” of the West-and of every other non-Islamic culture or tradition-is that it is infidel, and therefore undeserving of existence.

7. A priori hostility towards Islam should not be “used to justify discriminatory practices towards Muslims.” Quite the contrary, an education campaign about the teaching and practice of Islam should result in legislative action that would exclude Islam from the societies it is targeting - not because it is an intolerant “religion,” but because it is an inherently seditious totalitarian ideology incompatible with the values of the West.

8. And finally, while anti-Muslim hostility is not a priori “natural or normal,” the desire of non-Muslims to defend their lands, families, cultures and faith against Islamic aggression is “natural and normal”; but the elite class is actively trying to neutralize it.

 

As the demand for Sharia-based communal self-rule is made with increasing frequency in the banlieus of Paris and the grim West Midlands council estates, Europe’s elite class is ready to throw in the towel. Dutch Justice Minister Piet Hein Donner-a Christian Democrat!-sees the demand as perfectly legitimate and argues that sharia could be introduced “by democratic means.” Muslims have a right to follow the commands of their religion, even if that included some “dissenting rules of behavior”: “Could you block this legally? It would also be a scandal to say ‘this isn’t allowed’! The majority counts. That is the essence of democracy…”

Se for lengre artikkel her:

http://gatesofvienna.blogspot.com/2008/05/counterjihad-vienna-2008.html

Appendix og kildehenvisninger:

(Se på slutten nedenfor om hva som ble skrevet av bl a og document og Vårt Land

https://www.document.no/2015/01/pegida-vare-nye-nazister/

På Verdidebatt: Feigt, Vårt Land, Publisert 12 januar:

Vårt Land proklamerte med sørgelig selvhøytidelig pondus at de som kristen avis velger å bruke ytringsfriheten til å ikke trykke muhammedkarikaturer etter massakren på Charlie Hebdos tegnere i Paris. For dette kunne nemlig såre muslimer. Hvilken fatalt feig feilvurdering. Hvor har redaksjonen vært de siste ti årene? Hadde ikke disse og mange tidligere drap og drapsforsøk av tegnere skjedd, så kunne man tatt debatten om hva som krenker og ikke. Nå er det for sent.

Når mennesker drepes for å publisere karikaturer, er det et poeng i seg selv å publisere karikaturene. Å forsøke å få det til at de som nå publiserer slike gjør det for å håne og krenke unødig, er intet annet enn dypt umoralsk.

Fordele risiko. Samtlige aviser i Europa burde jevnlig trykke karikaturene for å fordele risiko og vise at alle tar ansvar for våre grunnleggende sivilisatoriske rettigheter. Hvorfor har Charlie Hebdo stått alene, mens tegnere i årevis har levd med politibeskyttelse? Hebdo utforsket ikke «ytringsfrihetens grenser», slik noen vil ha det til. Vårt Land forstår ikke at religionskritikk er en selvfølgelig ytringsretrett.

Og hvorfor stoppe med tegninger, Vårt Land? Det er da mye annet som krenker muslimer i vår kultur. Korte skjørt, gutter og jenter som omgås for mye, liberaliteten generelt. Det er kanskje krenkende for muslimer at Vårt Land kaller avisen sin kristen?

Hva om konservative kristne drepte dem som støtter vielse av homofile - ville Vårt Land vært like forståelsesfull og ikke skrevet mer om likekjønnet ekteskap for ikke å krenke? Det siste man burde gjøre var å etterkomme krav om selvsensur fra muslimer som truer med vold. Man burde om mulig stå fast i sin tro på framskrittet og lære dem den tradisjon av ufarlig selvkritikk og maktkritikk som Vesten har. Media må være sitt samfunnsansvar bevisst, og vokte det frie ord med omhu.

Skam. Aviser som Vårt Land som aktivt går ut like etter et massedrap av tegnere og sier de ikke vil trykke de samme karikaturene fordi det krenker muslimer, gjør skam ikke bare på de døde og deres innsats for den friheten vi tar for gitt, men også på hele vår kultur.

Vårt Land bidro på sin lille måte til å undergrave grunnsteinene i vår vestlige sivilisasjon. Takk for følget.---

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11551273/

Simonnes svarer:

Mobbing eller satire? Publisert 9 januar:

Satiren retter seg oppover, mot makten. Den er et middel til å knuse makt. Mobbing retter seg mot den svake.

Onsdagens tragiske terrorangrep mot satirebladet Charlie Hebdo har fått noen ytringsfrihetsforkjempere til å gå av skaftet i hyllest av dem som har valgt provokasjon og satire som publisistisk levebrød.

Den lille redaksjonen er blitt ytringsfrihetens martyrer. Da kommer også de store ordene fra alle som kjemper for retten til den frie ytring. Når ordene blir store, kan også noen viktige nyanser forsvinne. De som skal forsvare verdiene, kan fort bli enøyde i iveren. Ingen liker å bli kalt for fundamentalist. Ytringsfrihetsfundamentalistene liker det aller minst.

Når satiren nå opphøyes, skal vi tenke på de verste virkningene. Et avgjørende spørsmål blir da: Hva er forskjellen på mobbing og satire? De fleste har svaret klart. Satiren retter seg oppover, mot makten. Det er et middel til å knuse makt. Mobbing retter seg mot den svake. Den brukes til å trykke ned folk som allerede ligger i søla.

Kan vi alltid ta for gitt at vi alltid vet hva som er den sannferdige posisjonen til en gruppe? Behandlingen av jødene før krigen er et godt eksempel på hvordan maktposisjonen ble feiltolket. Det er en hårfin balansegang mellom hva som oppleves som satire og hva som kan oppleves som mobbing.

Vanskelig øvelse.

I den vestlige verden er opphøyelsen av de som krenker, blitt en oppvisning i at man står for de rette demokratiske verdier. Å være forsvarere av ytringsfriheten samtidig som man stiller spørsmål ved virksomheten til dem som har valgt provokasjon og satire som levebrød, er blitt en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli misforstått.

Jeg mener det er misforstått å tro at man utviser stort mot om man publiserer mest mulig og søker å opptre mest mulig provoserende. Det er ikke på denne måten man viser seg som ytringsfrihetens forsvarer. Det er en del av ytringsfriheten å holde fast ved sine prinsipper og det man mener er riktig. Jeg forstår ikke at det kan karakteriseres som feigt.

Terror mot ytring.

Provokasjon har vært Charlie Hebdos forretningsidé. Bladet har slått i mange retninger, og har betegnet seg som antireligiøst. Kristen og muslimsk makt har fått sitt pass påskrevet, til glede for noen og til forargelse for andre. De publisistiske virkemidlene har vært så sterke at mange journalister og redaktører har veket tilbake for å kopiere metodene.

Så utsettes den lille redaksjonen for det verst tenkelige. Islamistisk terror mot retten til den frie ytring har vært satt opp som skrekkscenarioet. Den brutale og krigerske atferden til al- Qaida, IS og Taliban har skapt frykt i en hel verden. Angsten stiger til nye høyder.

Den naturlige reaksjonen hos mange er å sette hardt mot hardt, ikke bare militært, men også publisistisk. Nå må vi vise hvor skapet skal stå. For noen er svaret å trykke karikaturer og tekster som vi ellers ikke ville ha trykket.

Jødefrykten.

Det er i kritiske situasjoner som dette at vi skal hente hjelp fra historien. Det er nå vi må evne å holde hodet kaldt.

«Den største forbrytelsen» av Marte Michelet er kanskje den viktigste av fjorårets bøker. Den verbale uthengingen av jødene på begynnelsen av 1900-tallet la grunnlaget for nazistenes forfølgelse og utryddelse av folkeslaget. I sin bok viser Michelet hva som kunne bli publisert av anstendige nordmenn i anstendige publikasjoner. Satire og nedsettende vitser var en del av dette bildet.

Rett etter 1. verdenskrig var det hos mange en klar oppfatning at jødene var en maktgruppe som fortjente å bli herset med. Vi vet nå hvor feil det var.

Jo mer man forakter og frykter en gruppe, jo større glede har man av at den blir krenket. Muslimfrykten anno 2014 har noen likhetstrekk med jødefrykten for 100 år siden.

Red. anm.: Denne versjonen er oppdatert.

Nettleder, se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11550457/#post_11550457

 Vi lever i en tid hvor forvirringen hos de som burde vite og forstå bedre, og som har påtatt seg å være (avlønnede) folkeopplysere, er større enn noen gang. For bare å ta to eksempler på forvridd tankegang og perspektiv kan være:

Det var ikke muslimske politimenn som bisto med deportasjonen av den andre verdenskrig. Mange muslimer var det heller ikke i Nasjonal Samling. (Rune Berglund Steen).

Berit Aalborg i Vårt Land mener følgende påstand er en kortslutning: Det fantes ingen jødiske terrorister i mellomkrigstiden, men det finnes muslimske terrorister i dag.