Nei til islam: Dagen og Gilje: Redd beleilig polarisering innad, ikke lei "agressjon" utenfra

Tenkt deg at du er lærer eller rektor eller noe og forelagt deg en stil oppgave til retting og karaktersetting. Du kjenner ikke eleven, men oppgaven går sånn noenlunde ut på å drøfte det som skjer i Den norske kirke og de kristne miljøene for tiden. (Om ble annet prester som velger å leve i sølibat, om de som ikke gjør det, og de som absolutt ikke gjøre det og kvinner som ønsker beskyttelse mot - på en eller annen måte - diskriminerende tanker, holdninger, handlinger og ord).

Du får servert denne teksten, eller denne «leksen», eller denne:

Denne uken … snakket vi om reaksjonene på NRK-programmet «Ikke spør om det» som ble sendt i forrige uke …. om både utroskap, fyll, homofili, fortapelse og det å gå med dødsbud. … vi skal ikke gjøre prestene urett … . Likevel kommer vi ikke bort fra at svarene var illustrerende … en prest i Den norske kirke meldte overgang til DELK, han etterlyser … viljen til å stå for noe. Han er skuffet … skuffelsen er det nok mange som deler. De vet at det har blitt sagt og gjort mye uklokt i Guds navn … kirken har mye å beklage. … Men dette kan ikke være alt som er å si.

Tilsynelatende er det uenigheten … som skaper uro i kirken. Vi blir nesten daglig minnet om sprengkraften …. De … mer konservative opplever at det er selve ærefrykten for Gud og Guds ord som står på spill. Og dypest sett er det dette som er spørsmålet: Finnes Gud, og er Bibelen Guds åpenbaring til oss? Men også det spørsmålet kan virke polariserende, fordi det kan være et forsøk på å ta Gud til inntekt for sitt eget syn.

Noen ganger kan … se seg tjent med å tegne opp fiendebilder med sterke farger for så å fremstille seg selv i et mest mulig fordelaktig bilde som kontrast. Slik polarisering har svak forankring i virkeligheten, og er i realiteten forførelse.

Noen ganger er de faktiske posisjonene er langt fra hverandre. … Særlig for dem som sitter med makten kan det være fristende … Nå står vi i et … det gir seg utslag på ulike områder. For 20 år siden … I dag har posisjonene endret seg, … det å holde KrF samlet ville antakelig vært en nærmest umulig oppgave uansett … Og uenigheten stikker dypere enn hvem som skal ha lov til å gifte seg med hvem.

Fra teologisk konservativt hold er det knapt noen kristne ledere som lenger orker å delta i offentlig debatt om samlivsspørsmål. … posisjonene er lenger fra hverandre nå enn før. Det har skjedd store endringer … Ikke alle ser like positivt på disse endringene. Sånn vil det nok fortsatt være. Men fra et kirkelig ståsted er andre spørsmål minst like grunnleggende. …

… trangen til å korrigere fortidens forenklinger og vrangforestillinger bidrar til mer ensretting. … Men det er ikke sånn at … og deres meningsfeller sier det de sier for å være mannssjåvinistiske eller generelt kjipe. De handler ut fra en overbevisning. …. Med andre ord: vi tolererer at du er her, så lenge du oppfører deg slik vi vil. …

Jeg opplevde ikke 1970-tallet, men … Da er det viktigere enn på lenge at vi prøver etter fattig evne å forstå dem som tenker og tror annerledes enn oss selv. I et kristent landskap hvor ordbruken ofte har vært sterk bør vi bidra til mer respektfull lytting og mindre fremmedgjøring og karikering. Men det er… en ting er å kreve respekt av motparten. Det bør alle kunne forvente. Noe annet er det å ville bruke maktmidler … (Fra HELGENS LEDER, 211120, Det går mot mer polarisering. Vi er der vel egentlig allerede. Tarjei Gilje, redaktør i Dagen

Kommentar: Så til spørsmålet: Hvordan ville du ha bedømt oppgaven?: Til en 5’er, 4’er, 3’er eller 2’er?

Jeg tror de fleste med normalt åpen interesse for det som skjer rundt omkring, vil sette karakteren til ca 2. Oppgaven er imidlertid ikke komplett slett skrevet og den vitner om visse allmennkunnskaper. Oppgaveskriveren må ha ganske gode – om enn overflatiske - kunnskaper om det miljøet han beskriver. Dessuten skriver han ortografisk feilfritt og det er derfor ikke mange røde streker. Dette bringer oppgaven opp fa en 1’er til en 1 og halv’er. Dette er noe man må kunne forvente av en elev på det trinnet oppgaven er ment for – på skolen. (Noen skriver imidlertid så godt og innholdsrikt, at en oppgave nærmest helt bortsatt fra mange skrivefeil automatisk haver på en 5’er. I hvert fall burde den havne der).

Men det må selvsagt kreves noe mer av en elev på dette trinnet. Han må kunne skrive slik at leseren forstår hva han selv mener om det han skriver om, bortsett fra helt generelle påstander og synspunkter som er så luftige at de egentlig er intetsigende. Man må kunne forvente at eleven røper litt mer om seg selv, hvor han står i bildet, og hvordan han begrunner dette ståstedet, ikke bare med blødmer og i vage vendinger, men konkret. Han eller hun må kunne vise et visst refleksjonsnivå og evnen og motet til å bringe det torgs. Han må ikke være redd for å si hva han mener i konkret klartekst. Han må ikke fortelle at han forsøker å gjøre alt til lags ved at rent praktisk ikke gjør noen til lags. Han må helt kunne skilte med en sak han brenner for og den begrunnelse han har.

Oppgaveskrivere kan havne på et all-tolerant nivå hvor han nøyer seg med å konstatere at alle – av de motstridende parter - har litt rett hver på sin side, og at dét burde være en forbilledlige regel og den beste standard å etterleve for alle. Han appellerer da til enighet og forkaster uenighet, nærmest uten at det fra noen burde kreve begrunnelser overhodet. Begrunnelse, rasjonell tenkning og sans for at ulike metoder kan – ifølge eleven – faktisk hindre at man kommer frem til gode og optimale målsettinger. Å være hypertolerant, blir da satt opp som et kategorisk imperativ som alle bør være enige i er den eneste veien frem og det eneste mulige målsettingen man bør ha. Men nøyer eleven seg med å fulere dette, bør eleven stryke.

Nå skriver eleven her om folk som har ulike oppfatninger om hva Bibelen sier om visse forhold, eller om hva den bør si om slike forhold. Man skulle tro at eleven da i stedet for å si at alle kan ha like stor rett, vill si at hans eget, begrunnende, standpunkt vill være å foretrekke. Man burde forvente at eleven var voksen nok til å tore, og at han var moden nok til å ha tatt et standpunkt, spesielt hvis elven faktisk var en av redaktørene i den kristne avisen Dagen. Redaktøren gjør imidlertid det man ikke bør forvente av en redaktør: Han overlater til andre å ta standpunkt og havner dermed i en posisjon hvor han lett kan få seg til å tro at han – i hvert fall han – er blitt uangripelig. Han har da bidratt til den forestilling at det er bedre å ikke mene noe og samtidig mene at det er beste er å være enige om å være uenige og så fortsette veien som om sannheten ikke finnes, og som om dette var sannheten, hverken mer eller mindre.

Verre er det ikke. Som en voksen, presumtivt ansvarlig redaktør, og altså ikke som en alminnelig barneskoleelev, går det ikke an å skrive en skolestil som den jeg har referert eller gjengitt over, riktig nok ved å ha kuttet ut noe og redusert lengden, som opprinnelig går over neste hele andresiden i avisen og presenteres som «helges leder».

Lederen utviser alt annet enn lederskap, han går ikke foran, men blir stående i et dilemma han synes å trives bedre med, fordi det gir ham muligheter for av å avvente og i stedet for å ta ansvaret selv, overlater det til andre. Han kan dessuten håpe på å få flere lesere, dvs få flere lesere og abonnenter inn på egne premisser; han antar at «det er best» å være snill» eller romslig. Og at «allmennviljen», så å si, skal gjelde for lov, selv om den ikke er klart nok formulert – ennå.

Man skal ikke støte eller fornærme noen, ser ut til å være frontparole og aksiom, - hvilket betyr at det er best å ikke mene noe som helst. Egentlig mener han at spørsmålene- som her gjelder liv, - død eller fortapelse -, bør avgjøres ved flertallsbeslutning, stadig nye prosesser og ny konsensus, som man for øyeblikk bare kan ane konturene av.

Det ligger en sterk moralisme i dette, selvsagt, om aldri så fortrengt og fornektet, og et selvbilde som ikke tåler kritikk eller avvik. Det skyldes feighet mer enn sans for sant demokrati. Redaktøren havner ned på et fellesmultiplum-nivå, der alt er relativt og alt derfor blir en konkurranse om å være mest tolerant, eller «godest». I praksis betyr dette det laveste nivå, der det oppfordres til å skape «servilt betingede korrekte emosjoner», noe som best vil korrespondere med et «fargerikt fellesskap» hvor frykten for bl a islam får regjere, og gjelde som absolutt norm og dyd, i form av opportunisme og frivillig og «from» underkastelse.

Det legges med andre opp til et kaos og en forvirring som bare kan tjene redaktøren selv, i hvert fall mentalt sett. Det virker ikke som om redaktøren tar noe annet eller noen annen enn ham selv på alvorlig. «Lederen» er sikkert skreddersynt for de som fra før oppfatter seg selv som særlig prektige. I sin appell tar den sikte på å «sanke inn flest mulig» som kan «støtte saka». Redaktøren ser ikke ut til å ense eller forstå at det er selve det system Kriken nå har lagt seg på i de spørsmålene redaktøren forsøker å skildre eller «analysere», som forårsaker splittelsen innad både i Kirken og KrF. Han er ikke villig til helt å ta inn over seg at dette dreier seg om ikke bare det gudsbilde alt det dette avspeiler og hva hele sakskomplekset i større dybde derfor dreier seg om, men at det det dreier seg om Gud slik Ordet forteller.

Tarjei Gilje blir mer og mer like Johannes Morken, nok en skolestilskriver, som jeg har skrevet om inntil det kjedelige – eller inntil kjedsomhet, hadde det bare ikke vært så interessant og relevant - her på bloggen (bare ta et søk!). her , her , her

Gilje har neppe fantasi nok, selvinnsikt nok, intelligens nok og innlevelsesevne nok til å tenke seg at han selv i praksis bidrar til splitting og polarisering, fordi han, slik jeg ser det, er for daff, feig, «hjelpende underdanig», og lite bevisst, både på seg selv og eget trosgrunnlag til at han kan bli en sann inspirasjonskilde. Han er ikke oppgaven voksen og verdig.

Han er for kjedelig til å bifalle. Jeg skjønner ikke at Dagens abonnenter ikke reagerer.

Og førøvrig: Alt dette er ikke Gilje alene om i de angjeldende settingene. Vi skal visst, ifølge slike som Gilje og han kollega Johannes Morken, aktivt tilpasses og serviliseres inn en ny tid som vil «innbringe» helt nye gudsforestillinger, en helt annen tro, et helt annet verdisyn, en helt annen virkelighetsoppfatning og et helt annet menneskesyn – et «kompleks» som bygger på alt annet enn den judeokritne tro og tradisjon som hittil har holdt livsmotet, fremskrittstroen, ærefrykten og respekten for fortiden og livet forut oppe, - i age. Det er negeringen og det motsatte av alt dette vakre og store de nevnte er mer enn villige til å stå på for for å forsøke å realisere, for at de selv skal kunne fremstå bl a som de mest mulig «servilt betinget emosjonelt korrekte» som mulig, i den tro at de er evig «gode», og kanskje til og med tilnærmet «perfekte», - i alle fall uangripelige. Det nevnes heller aldri et ord om grunnen til den polariseringen vi ser innad i kirken og de andre kristne miljøene kan ha noen sammenheng med kirkens og de andres defaitistiske og irrasjonelt og falsk skyldbetingede syn på islam og den utfordring og de reelle problemer som tårner seg opp mot den gudstro som nå gjør sin inntogsmarsj i alle relasjoner. Kirken og de andre synes å mene at det er bedre å beholde befolkningen nede i en irrasjonell skyldfølelse overfor islam, enn å fri seg fra den, slik at man kan få et mer uhildet og nobelt syn på tingenes tilstand.

Jeg sakser og legger inn et par utvalgte artikler,«by courtecy»: Først: Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?Jeg beklager eventuelle overlappinger og dobbeltposteringer i det følgende.

Hvor dypt stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.

Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» - og de som støtes ut i kulden. Og her vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad. Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud om for fremtiden?

Det synes å være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.

Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet, liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i, gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.

Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt» til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært illiberale.

Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.

Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.

Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei, de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.

Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og knebler – for alltid.

Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».

Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.

I eksemplene nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.

Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og krefter. Som vi er blitt gjort oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.

Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen andre.

I og for seg er jo dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?

Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende ytringer?

Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en mulighet, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen.

Innlegget her vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.

Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra, ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår islam og kritikk av islam.

Det må her også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja, dehumanisering.

Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for å realisere.

For det kan ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk. Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).

Man skulle ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.

Menneskelig angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.

Jeg begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:

Jeg ser at Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.

I seg selv er jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.

Jeg vil her bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.

Eksemplet kan tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.

Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.

Dette innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å kritiser spesielt kristendommen.

Kjente personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til denne utviklingen. En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.

Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.

Som vi vet, tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.

Avisen erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.

Men så kommer altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på ble berørt.

Hele «saken» illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.

Det ligger en amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».

Det ble i flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.

Horn mente at forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri – selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).

Tajik selv, derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.

Horn kunne da heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.

Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.

Det som er verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.

Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.

Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:

«Han (Tvedt) oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».

Tvedt sier: «– Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».

Det som her sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen HadiaTajik.

Avisen Vårt Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det «mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren, Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.

En annen renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.

Avisen behov for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og sannheter så vel som løgn - i dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.

Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske, kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg til redskaper for islam.

PS: Innlegget med kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog. Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.

Er den kristne avisen Dagen i ferd med å bli overtatt av islam-apologetiske sosialister?

(by courtescy):

Spørsmålet er ikke irrelevant, det er snarere sterkt påkrevet å forsøke å svare på. Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor jeg spør. Men først må jeg gjennom en ingress som noen vil finne usannsynlig kjedelig og lite oppløftende. Det får stå sin prøve. Jeg kommer til «godbitene» og de virkelig dramatiske poengene lenger ned. Det kan også sies at en tilsynelatende ubetydelig sak, kan ha sine dybder, akkurat som toppen av isfjellet faktisk viser hvilke krefter som ligger under. Det kan være et bilde på hva som er på gang, nemlig alltid noe større og viktigere …

Som de fleste vet har den såkalt kristne avisen Vårt Land for noen måneder siden lagt ned sine tidligere akk så «frie» kommentarfelt knyttet til avisens en gang så populære Verdidebatt. Begrunnelsen kan man bare tenke seg, den vil imidlertid ikke av avisen selv forklares ved at avisens redaksjon ikke lenger fant de som flittig kommenterte verdige nok, redaksjonen sier med andre ord at redaksjonen vet best og kan dømme om hvem som er verdige islamkritikere og hvem ikke.

Vel, det står redaksjonen fritt. Den har full råderett over hvilke verdier de velger å fremme, og hvilke verdier de vil fordømme. Og de gjør det altså ved å «stenge», dvs utelukke. Redaksjonen kastet sogar ut en kommentator på livstid, for å ha kommet med det de fleste uten å nøle ville si lå langt «innenfor». Dette at kritikken var innafor ble da til og med bekreftet av redaktør Morken selv, på selve forumet. Morken lot seg imidlertid umiddelbart etterpå presse av en ateist og en humanetiker, legen og forskeren Morten Horn, til å stenge islamkritikeren ute på livstid.

Sannheten er vel den ekle at avisen i all sin menneskefrykt fant at islamkritikken på Verdidebatt kunne risikere å bli satt i et dårlig lys og tilsvinet av islamkritikk sett med «etablissementet»s øyne og slik den oppfattes av «de gode og korrekte», en kritikk de i begynnelsen altså ønsket velkommen, men som til slutt altså ble for tung for dem å bære, enn si forsvare.

Vårt Land gikk på få år fra å være absolutt åpen, til å bli nærmest absolutt stengt for et tema som ikke bare angår øyeblikket her og nå, men som angår fremtiden og alle etterkommere.

Det ser ikke ut for at avisen selv kan erkjenne at den på denne måten styrker islam samtidig som de i stor grad svekker kristentroens vilkår og posisjon i Norge. Det besynderlige eller urovekkende er at det samme nå kan sies å gjelde avisen Dagen, Se SC her, og spesielt Se SC her, hvor det kommer frem indikasjoner på at avisredaksjonene i Vårt Land, (VL), og Dagen nå beskytter hverandre mot kritikk. Det viser seg nemlig at Dagen tar inn artikler av tidligere forumsredaktør i VL Johannes Morken, noe som kan forklare hvorfor Dagen ikke kan tåle kritikk av Morken, slik det fremgår i linkene lagt inn ovenfor. Det virker som om at det har etablert seg et kameraderi blant visse aktører i ulike posisjoner samtidig som dette »miljøet» ikke forstår at dette kan oppfattes som selv-inhabiliserende av lesere og publikum for øvrig. Det virker kort sagt som om disse aktørene samler seg i en felles verdikampkamp mot visse andre aktører som de førstnevnte frykter og forakter. Jeg skal i det følgende «spekulere» litt rundt mulige beveggrunnner til alt dette ved å kommentere noe objektivt foreliggende, nemlig en artikkel av tidl VL-redaktør Johannes Morken som sto på trykk i avisen Dagen mandag 8 april d a., her. (Kronikken har i skrivende stund bare fått 1 kommentar, det skulle tyde på at ikke så mange bryr seg, de vet kanskje at døra er stengt, at lydhørheten er døv …. ).

(En pessant: Johannes Morken jobber nå for Stefanusstiftelsen, en kristen stiftelse. Det vites ikke her noe om hvorfor Morken gikk fra jobben, men noe tyder at i hvert fall «noe» presset ham ut av stillingen. Han gir da også et slags forsøk på å forklare visse forhold som synes å ha plaget ham i jobben i avisen. Ja, han ber i en slags farvel-tale Vårt Land om en slags tilgivelse for hva han har vært med på. Han kan med andre ord klart ha forstått nettopp hvordan og hvorfor han bidro slik han bidro, og dette kan så forklare hans «sorti», Se SC her.)

Johannes Morken:

«No fyller menneske med muslimsk bakgrunn kyrkjer her i Beirut. Den sokalla arabiske våren har forstyrra muslimar. Muslimar er vanlege menneske som ikkje vil at barna deire skal bli drepne. Dei forstår at noko må vera gale. … Mange har bitre erfaringar som andreklasses borgarar, det er mange stader farleg for muslimar å konvertera. På toppen kjem bølgjer av islamistisk vald».

«Alles krav på like borgarreettar utan omsyn til etnisistet og tru, retten til å skifta tru utan fare, oppgjer med koranlegitimering av bestialitet og behov for rettsoppgjer etter ID-vald må takas opp med styrke på nytt og på nytt». «Mange frå fleire minoritetar demoniserer islam, og i Nord-Irak vil det ta lang tid å gjenoppretta tillitsfulle samliv mellom naboar …

Kommentar: Dette er elementært og helt «ufarlig», hadde det bare ikke vært innledningen til noe langt farligere.

Morken fortsetter: «På den andre sida er det også i Midtausten kristne som teologisk tenkjer at alle vegar fører til Gud og slik nærmar seg religionsblanding, sjølv om desse stemmene er blitt meir nyanserte i de siste åra».«Men i MØ handlar det ikkje berre om å diskutera islam teologisk og politisk. Kristne og andre minoritetar må leva nær muslimar i dominerande muslimske samfunn».

Kommentar: Her nærmer Morken seg et poeng og et standpunkt han gjerne vil ha frem, nemlig at han er «på den riktige siden», og at han har noe preskriptivt på hjerte. Og dette har han jo rett til å påstå og forsøke å få oss til å tro.

Morken: «… 70 % av kyrkjegjengarane i Baptistkyrkja Ressurection Church er i dag flyktningar. Mange med muslimsk bakgrunn let seg døypa, andre er søkjande».

Kommentar: So far so good …

Men så fortsetter Morken, for riktig å få frem sitt etiske og moralske budskap:

«Pastor Hikmat Kashouh har observert at muslimske menn som konverterer, gjerne blir aggressive mot trua dei har snudd ryggen til. Ein mann som hadde vore i kyrkja hans i to år, fortalde han at han ville kasta fem koraneksemplar i søpla.

Dette overraska baptistpastoren sidan kyrkja hans forkynner respekt for andre truande og symbola deira. Sinte menn har gode psykologiske forklaringar, erkjenner Kashouh: Eg har levd på ei stor løgn i 40 år. Eg vil ikkje at venene mine skal oppleva det same».

«Men pastoren vil gjerne visa dei ein annen veg enn aggresjon og dreg fram reaksjonen til muslimske kvinner som konverterer: Ofte ventar dei med å fortelje ektemennene om den nye trua, i staden vise dei i Jesus-trua i form av omsorg og kjærleik for barn og ektemenn. Slik omsorg gjer inntrykk».

Kommentar: Tenk at noen kan våge å si at han ønsker å kaste fem eksemplarer av Koranen i søpla!

Det må jo være moralsk forkastelig, må Morken mene. Men er det så sikkert at det er forkastelig?

Morken bruker denne uttalelsen fra en exmuslim til å advare, ja, nærmest true, norske og andre islamkritikere mot å være for islamkritiske. Han appellerer til «formen», den må være forskriftsmessig!

Islamkritikere skal være anstendige, i hans egen optikk, hvis ikke er de umoralske og bør «straffes», f eks ved utestengelse fra debattfora.

Ved å sitere exmuslimen, skaffer Morken seg et billig moralsk overtak på leseren. Tror han. Overtaket er imidlertid bare en innbilling han selv trenger for å bli mer overbevist om at han selv har rett, og alle islamkritikere, som han frykter, tar feil.

Slik Morken fremstiller det, får han det til å høres ut som om eksmuslimen er «uanstendig» og at ikke bare han, men enhver som uttaler seg om islam på omtrent samme måte, er like kritikkverdige, for å si det mildt, og for så vidt like skyldige i å gjøre noe både galt og kontraproduktivt.

Morken bruker subtil retorikk og skyver et menneske som virkelig har innsett hva islam er og innebærer foran seg, som et dårlig eksempel. Dette menneske har flyktet - med fare for livet - fra det han nå oppfatter som et falsum og en helt forkastelig ideologi, alt manifistert i selve «boken», Koranen.

Morken forsterker det imaget han forsøker å skape av seg selv som from og plettfri ved å skyve hele to personer foran seg, hvorav da spesielt én ulastelig, som Morken selv, og altså en annen meget uønsket person som våger å uttale seg om muslimenes hellige bok. Han fremlegger et slags kategorisk imperativ som han retter, ikke bare mot eksmuslimer generelt, men mot alle islamkritikere spesielt, hvor de nå enn befinner seg.

Morken forteller videre om en annen muslim som vendte islam ryggen og en stund tilhørte de som kalte islam «Satans religion». Denne muslimen sa: «Islam dreper kristne». Han ble truet på livet av muslimer. Han ble etter hvert hjulpet av en kristen teolog til å forstå at å utrykke aggresjon, slik han hadde gjort, bare ville skape fiendskap, ifølge Morken. Mannen snakker nå med de muslimene som ville drepe ham, som Jesus, men han sier aldri at han er «kristen», men heller at han er «Jesus-truande», som Morken skriver, fordi «kristen» lyder for vestlig.

Morken skriver: «Det er viktig å opptre klokt og ikkje provosera i utide».

Hørt på maken? Dette er floskler forkledd som løslig retorikk fra en alvorsmann, liksom, riktig en av «de gode». Han befinner seg «innafor»! Morkens forutsetning er at leseren er naiv og trenger «svisker» fremfor reell kunnskap og innsikt for å skjønne noe. Morken selv er «empatisk», må vite, det faller ham ikke inn at han kan fremstilles – eller rettere: fremstiller seg selv - som en karikatur, en selektiv logofob med nese for selektiv, rigid empati, en resept på platt-moralisme og emosjonalisme innpakket i et dystert, uthult og avspiritualisert, begredelig åsyn.

Morken trekker frem et par andre eksempler på hva som er klokt og ikkeprovoserende. Morken spør: «Kan slike stemmer fra Midt-austen ha noko å melda inn i opphissa norsk debatt om møtet med muslimar?

Klarere kan det ikke sies fra Morkens side: Han vil helt stoppe munnen på alle islamkritikere han ikke liker og som han mentalt og sosialt har personlig fordel av å utestenge fra diskursen. Skal si denne mannen søker selvbekreftelse! Han omgir seg med godord fordi han tror disse ordene i seg selv gir ham en egen, magisk kraft, han vil ha seg frabedt enhver assosiasjon med «fobi» og han bruker mennesker der han kan finne dem som bevisføring for at han selv er moralsk uangripelig, han gjør seg til fullmektig for «ofre» som ikke har bedt om hans bistand, han gjør seg til hypermagiker, (by courtecy her). Han suger til seg «kraft» fra ofre som ikke engang anser seg som ofre, eller fornærmede, kronisk, for slik bedre å kunne manipulere seg vei fremover eller oppover i de hierarkier han i det stille forguder og som han drømmer om en dag å ta kontroll over, totalt. Hemmeligheten ligger i magien, en kraft han må tilegne seg eller tillegge andre for å gi ham selv en økt moralsk markedsverdi. Magien gir ham skjulte krefter, krefter som kun tjener til å gi ham selv fordeler og et forsprang på konkurrenter, som ikke vil agere på hyper-magiens premisser.

Morkens kronikk har preg av å være et universelt, kategorisk imperativ, ikke bare en innstendig oppfordring rettet mot og begrenset til norske forhold. Hans vrede inkluderer altså en eksmuslim som sier han ønsker å kaste eksemplarer av Koranen i søpla. Det han ikke skjønner er at han faktisk vender denne eksmuslimen ryggen, - det er i seg selv et stort svik, og dessuten: Mannen er blitt kristen. Og da må han passe munnen sin, skal han bli innlemmet i «de godes selskap», mener Morken.

Det skal ikke mye til for å synde mot Morkens imperativ for Morken vet hva som er passende. Riktig nok kan Morken si at eksmuslimen setter liv i fare og at det gjelder om å ta seg i vare for hvordan man uttrykker seg, men i hvilken situasjon falt ordene, kan vi spørre? Var det i en åpen og mer løslig samtale mellom to fortrolige, to nye brødre i troen? Drev eksmuslimen rundt med megafon, for å hisse opp og provosere sine frender og tidligere trosbrødre i islam rundt omkring? Slike spørsmål synes ikke å vedkomme Morken, og Gilje, som velvillig trykker kronikken og som tydelig har tatt alt Morken sier til sitt bryst og under sine vinger. Det faller dem ikke inn at de kan oppfattes som farlig dumme, rett og slett.

Det er tydelig at Morken «forbanner» kristne som uttaler seg på samme måte som eksmuslimen som altså er blitt kristen. Morken legitimerer sin egen posisjon og disposisjoner om det her er Tormod Gilje som kollegialt har bedt ham om å skrive artikkelen eller om det er Morken som på sin side innyndet seg overfor Gilje, vet jeg selvsagt ikke, men noe kan tyde på at det kollegiale her overtrumfer visse hensyn.

Ja, det virker som om Morken og Gilje har inngått et slags underforstått akademisk/medialt kartell, et stilltiende forbund hvis høyeste mål og mest høytidelige verdifundament er ikke å fremme god, saklig, islamkritikk, nei, det motsatte er tilfelle: Jo sterkere og mer saklig islamkritikken i samfunnet blir, jo tettere må disse og deres geliker stå sammen mot «fobien», og mot dette å bli for direkte og emosjonell.

For når eksmuslimen sier at han vil «kaste koraner i søpla», så er dette et emosjonelt betinget utsagn, en talemåte, en sjargong som ikke angriper muslimer personlig, noe Morken antakelig vil ha oss til å tro. Det er ikke et ortodoks eller teologisk trosutsagn, men en illustrasjon på hvor overbevist eksmuslimen er blitt, hvor dypt hans nye tro stikker og på hvor takknemlig han er. Han har lest Det nye testamentet, han kjenner seg igjen i språkbruken der, en språkbruk som ikke legger noe mellom. Eksmuslimen sa kanskje det han sa under en fortrolighet samtale, i den hensikt å understreke et poeng, nemlig at han er glad for at han har brutt ut fra islam og nå har fått et nytt og rikere liv uten Koranen, som han har brukt både troen og fornuften til å tilbakevise.

Når man tolker dette som «aggressivt», vitner det om stor sneverhet, forankret i solide fordommer koblet med feighet, skranten kreativitet krydret med en god porsjon en feighet som i seg selv setter dem trygt ned på middelmådighetens porøse fundament. Man gir ikke «den skyldige» anledning til å forsvare seg. I seg selv er jo dette selve kriteriet på intoleranse og totalitær lengsel. Man lar seg styre av emosjoner, emosjoner som av dem selv tilskrives absolutt sannhetsgehalt, godskrevet dem selv. Det er ikke bare hovmodig, det er dessuten dumt og avslører en moralisme som bare er destruktiv, ja, fiendtlig, for ikke å si ondsinnet. Og noe de burde spare seg selv og publikum for, hadde de evnet å ta poenget.

Når Morken nå vil hindre at islamkritikere her i landet skulle komme i skade for å uttale seg på lignende måte som eksmuslimen der, betyr det at han ikke skjønner implikasjonene. Han skjønner ikke at kraftuttrykk i seg selv både kan være sunne og saklige, for ikke å si morsomme, og derfor høyst berettigede og akseptable. Det skal ikke mye empati til for å skjønne hva eksmuslimen mener, men noen romslig empati for Morkens del synes å være totalt fraværende.

Morkens dårlig skjulte frykt eller tydelige antipati - og dermed manglende empati - tjener bare til å forsterke hans egne fordommer mot dem han så eksplisitt forsøker å isolere og utestenge. Han nevner selvsagt intet om hvorvidt eksmuslimen rent faktisk ville kaste koraner i søpla. Morken viser ingen nåde. Og det er ikke bare mannens utsagn han går til angrep på, nei, her skal også mennesket, individet, tydeligvis arresteres og fryses ut fra Morken og Giljes horisont, og alle som da er uenige med dem og har selvstendige synsmåter som gir seg utslag i saklig islamkritikk.

Morkens reaksjon mot eksmuslimen kan dessuten sees i et litt større perspektiv.

Representanter for Mellomkirkelig Råd har mer enn en gang gått ut og advart kristne her i landet mot islamkritikk i og med at denne forutsettes å øke presset og trusselen mot de kristne som tross alt finnes i Midt-Østen. De får ikke med seg at kristne apologeter i den muslimske verden kan strekke sin islamkritikk langt utover de selvpåførte grenser den indre selvsensur her i landet krever, av slike som Morken. For her skal i følge Morkens preskriptive imperativ fortelle oss og true med at kritikk av islam her, automatisk vil sette kristne liv i fare der.

Morken kan selvfølgelig ikke fremføre noe empiri eller signifikant statistikk på dette. Han foretrekker sensur, at vi skal bli flinkere til å selv-sensurere, en «sikker» måte å flykte fra friheten og demokratiet på. Det viser at han ikke har forstått hva ytringsfrihet er og hva den innebærer og forutsetter, ja, det illustrerer hans forakt nettopp for ytringsfriheten, og spesielt alle de som vil benytte seg av den, som ser tingene i et helt annet perspektiv enn Morken selv gjør.

«Radarparet» Morken og Gilje kjenner ikke forskjellen mellom dette å respektere og dette – frivillig eller uaktsomt - å servilisere seg. Han tror at han siviliserer seg ved å rakke ned på eksmuslimen. De kan ikke akkurat kalles «kollaboratører» med islam, disse, men at de serviliserer seg mer enn de respekter annerledestenkende og annerledes-troende, synes å være nærmest selvinnlysende. Noen siviliseringsprosess er ute av syne og sinn, her.

Islamkritikk bør derfor begrenses mest mulig. dvs begrenses til kritikk som ikke er direkte eller indirekte apologetisk eller bortforklarende. Et ønske om dette blir også klart uttrykt av visse kristne palestinere, f eks. Det samme gjelder uttrykk for støtte til Israel. Mange kristne libanesere og palestinere nedlegger ikke lite arbeid i å motarbeide staten Israel og i å forsøke å påvirke kristne i Vesten til å følge dem og gå mot Israel.

Nå kan man spørre: Hvis en nordmann i dag sier at han ønsker å kaste et visst antall utgaver av Hitlers Mein Kamp i søpla, og at han nå er blitt kristen, ville da Morken hevde at denne mannen er aggressiv eller f eks umoralsk og lite anstendig? Neppe.

Jeg vil tippe at svaret er nei, vel, det kommer jo an på konteksten, vil Morken hevde, ikke sant? Joda, men konteksten her i forhold til eksmuslimen, som kanskje blir like mye isolert og foraktet av de kristne som av muslimene, blir ikke trukket inn i bildet i det hele tatt. Man kan spørre hvorfor dette ikke skjer, hvorfor det ligger utenfor Morkens horisont, og man kan relativt lett, vil jeg tro, se at dette, slik Morken fremstiller det, er et utrolig a-empatisk, snusfornuftig og ufølsomt petimeter-angrep på et menneske som faktisk uttrykker takknemlighet for at kristendommen i det hele tatt er til, som et reelt alternativ til Allah og profeten og en religion som exmuslimen nå har gjennomskuet, i all sin gru.

Hos Morken – og Gilje - fins ingen evne eller vilje til å tenke metafor, at eksmuslimens uttrykksmåte ikke er noe annet en slags tjomslig sjargong, billedlig tale, noe selv Bibelen ikke er fremmed for å bruke. Men metaforer i dag er blitt skremmende i seg selv, se Dagenslys? Det vitner om en høyst selektiv empati er i ferd med å etablere seg eller sosialisere seg i mediaverden. Det har gått til hodet på dem.

Vi kan nå tenke oss at mannen som sier at han vil kaste Mein Kamp i søpla befinner seg i Tyskland under Hitler i mellomkrigstiden. Det er opplagt at denne mannen der og da ville befinne seg i dødsfare og at han sannsynligvis ville bli pågrepet før han visste ordet av det. Man kan da videre si at det var legitimt etisk i akkurat denne situasjonen eller konteksten å advare folk mot uttrykke seg på en måte som kunne oppfattes som en alvorlig krenkelse eller fornærmelse eller trussel mot Hitler og hans Mein Kampf, nazismens «konstitusjon» og «hellige skrift». Det er noe alle forstår umiddelbart. Men å advare norske nordmenn i dag å uttrykke et ønske om å kaste Koranen i søpla, ja, er dette i seg selv en grunn til å isolere vedkommende og utsette ham for forakt og trusler om å ta i bruk sosiale utfrysingsmekanismer? Ville kanskje ikke Morken kunne erklære at å kaste Mein Kapital i søpla faktisk impliserte en moralsk høyverdig handling? Hvorfor skulle Morken og Gilje plutselig da ikke erklære at det faktisk også var eksemplarisk å kaste Koranen på søpla? Det er jo en kjensgjerning at mange universitetslærde i dag mener at Koranen kan brukes på en fascistoid måte og som hjemmel for de meste bestialske straffemetoder og represalier verden har sett på lenge. Skulle det være moralsk forkastelig å si at man har lyst til å kaste Koranen på søpla?

Det Morken drive med i sin artikkel er et feigt forsøk på skyve et menneske som er og har vært i sann nød og som nå har funnet «nåde», foran seg, for å opphøye seg selv moralsk både i egne og andres øyne og dermed slik kunne triumfere. Dette gjør Morken og Gilje til to alen av samme subtile pøbelmakeri og høyst umoralske aktører i diskursen. De misbruker både sin makt og sin posisjon som meningsbærere og premissleverandører i den store samtalen som pågår og som ingen ende synes å ta og som antakelig bare vil tilspisse seg mer og mer i årene som kommer, både på det åndelige plan og på det helt konkrete, planet, i praktisk liv, og hvor Europas fremtid kanskje er mer usikker nå enn den noen gang tidligere har vært.

Jeg kan imidlertid ikke dokumentere at det foreligger en underforstått intensjonsavtale eller et mentalt kartell mellom journalister om å fremme et eget eller mer eller mindre kollektiv eller kollegialt høyst personbaserte verdiparadigme som de bevisst arbeider for skal bli det dominerende i samfunnet vårt i dag og fremover. Men jeg synes det er høyt berettiget å stille seg spørsmålet.

Så vidt jeg ser har avisen Dagen i det siste begrenset det som i utgangspunktet skulle være et forum for debattlystne der enhver kunne kommentere på fritt grunnlag. Avisen ser nå ut til å ha stengt eller begrenset denne muligheten, akkurat som avisen Vårt Land tidligere for ikke lenge siden har gjort.

Når så Morken – som tidligere moderator på VD – nå synes å ha blitt en spesielt yndet bidragsyter i Dagen, ser man kanskje med litt velvilje på at Vårt Land og Dagen nærmer seg dette å bli nærmest identiske «størrelser» i mediaverdens egen mediaboble.

Avisen Dagen dras nå – etter min mening - mot sosialisme og mot venstresiden på invitasjon fra Morken og Gilje, som begge lar seg villig underkaste, ja, oppsluke i sosialismens utopiserende tankeunivers. Tendensen er klar, vær ikke i tvil om det. Gilje gjør med andre ord som Morken gjorde i VL, de lar seg presse av krefter utenfra, noe som redaktørplakten forbyr, av den gode grunn at folk og lesere- ja, ytringsfriheten selv - ikke er tjent med svake redaktører som lar seg påvirke etter utilbørlig og rent emosjonsbetinget press.

Det lover, spør noen meg, ikke godt. Hele prosjektet virker som et forsøk ikke bare på å kneble livlig debatt og saklig islamkritikk, men også som et forsøk på ensretting av flest mulig i stor skala, alt synes det som, for å promotere islam, eget ego, eget image hos «de gode» og egen agenda, en agenda hvis eneste hensikt synes å være fremme disse aktørenes private egeninteresse av å gjøre seg moralsk uangripelige, i navn av en større empati som de forføyer over, som altså knapt er noe mer enn et høyst sublimt forsøk på folkeforførelse og en dårlig kamuflert hybris i en strategi til fremme av selvforherligelse og lite annet.

Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.

Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen.

Jeg begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet, av Gilje selv:

Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.

Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.

Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.

Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:

-Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske, kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg til redskaper for islam.

Mer «by courtecy»: Morkens selvforherligelse:

Vårt Land serverer fredag 25. november en kommentar på side 2 som overgår enhver moralsk standard og som kan gjøre enhver som leser den både urolig og sorgtung, på avisens vegne, hvis man går litt nærmere inn på den og de fakta den referer til og setter den i en litt større kontekst enn hva moderator Johannes Morken evner å plassere den i.

Morkens kommentar overgår, for å si det kort, de fleste forsøk i norske media noensinne på selvforherligelse med sikte på å fremstå som en personlig uangripelig moralens vokter og dermed som et feilfritt menneske i den jobben han har valgt å gjøre, (en jobb han synes kan være hard for ham selv).

Morkens fremstilling av seg selv som nettdebattens høye moralske forsvarer faller imidlertid i grus med et brak hvis man ser litt nøyere etter i det materiale han arbeider med, nemlig nettkommentarer og modereringen av disse og den behandling han selv som person er villig til å utsette aktører og publikum på forumet for. Og her er han villig til å gå langt, ja, langt over streken, noe jeg vil eksemplifisere nedenfor med et par eksempler fra virkelighetens verden slik den presentere seg selv i avisen og som visen selv både villig og frivillig offentlig bringer til torgs for alle til å se og sjekke.

Det viser seg nemlig at Morken uten forbehold og blusel skruppeløst tillater, promoterer og forsvarer nettopp den umoral han selv som person kritiserer og i hellig alvor tar mest avstand fra. Han viser dermed sitt sanne ansikt og sine egne kognitive begrensinger, for ikke å si moralsk forkastelige begrensninger, utøvet i ram praksis uten forbehold og med en slik skråsikkerhet at det hele fremstår som komisk, ja, farlig komisk, - alt sett i lys av og med tanke på de intensjoner og de høye mål og den høye moralske standard avisen som sådan har satt seg fore og som Morken mer enn villig presenterer seg som protagonist og «skystengel» for.

Men, og her er den syndige blindvinkel, som Morken ikke tillater seg selv å se og forholde seg til: Han er faktisk ikke bedre stilt enn de han håner og advarer mot, snarere tvert imot, i og med at i kraft av sin stilling og posisjon selv kan tillate seg å være både nedlatende og nedrig, mens han samtidig fratar folk muligheten for å forsvare seg, ved selv å stå fritt til å velge hvem han til enhver tid vil utestenge fra debattforumet i avisen, Verdidebatt.

Det kan ikke bare stilles alvorlige spørsmålstegn ved Morkens generelle kompetanse i journalistfaget, men også ved hans manglende selvinnsikt, og alminnelige moralske og praktiske dømmekraft som ansvarlig avdelingsredaktør.

En slik mangel på innsikt og forståelse som Morken utviser i dette sakskomplekset, burde få praktiske konsekvenser for ham selv privat og da i form av et nært forestående snilt formulert avskjedsbrev på farget papir fra dem med autoritet i avisen eller ellers de det måtte angå formelt og som tør ta tak i problematikken.

Morken skriver i sin kommentar:

«VL valde alt 2009 at debatten på nettet skal vere under fullt namn, slik hovudregelen vår er i trykt utgåve også. Vi la til grunn at når folk må diskutere under fullt namn, blir tonen betre enn i anonym form. Etter vel fem år med ansvar for å moderere nettdebatten på verdidebatt.no, er eg viss på at tanken i seg sjølv er rett. … Men full namn er ikkje nok. Å vere moderator er fremleis å vere oppsedar, tidvis svært tydelig grensesetjar. Og jobben kan vere hard nok. For når politikarar, forskarar, nav-brukarar og andre skal innta ein heilt ny arena, må det spelereglar til – og nokon som vaktar spelereglane.

Nokre er glade for å verta oppseda, andre kaller det sensur. Å byggje eit debattforum på nettet er heile vegen å prøve å ivareta både ytringsfridom og samtaleklima og gjere sitt til at ikkje dei som tøyer fridommens grenser i praksis kjeppjagar andre frå arenaen.

Denne rollen har også gitt meg innsyn i det som framstår om eit faktum. Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering. I ein nettdebatt kan det tidvis vere akkurat som i sandkassa. Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje.

Dessutan trur eg at nettforskarane er med meg i at krafta i skjellsorda er sterkt overvurdert. Det viktigaste som skjer når temperaturen stig, er at folk flokkar seg saman i ekkokammeret. Det einaste ein nettdebttant oppnår ved at han eller ho tek i bruk kraftuttrykk, er å få motstandarden til å flokke seg saman og sjå raudt. Difor er det her behov for gode rollemodellar – folk som let argument tale og viser andre at desse kan framførast i ro. Så får ein heller snu ryggen til ein del av tøvet, framfor å bit på og smelle.

Men akademisk tittel er altså ikkje eit vitnemål i bestått eksamen i å vere ein god oppsedar. Diverre. Og sjøvsagt. Men prøv gjerne å vere rollemodell. … Eg har håp for nettdebatten. Men skal vi klare å lage eit ytringsklima, må vi bruka krefter på å innta nettet med både fridom og ansvar. Fridom til å ytre seg, men ansvar for å vere sannferdig. Og vi som styrere debattar, har ansvar for å lage rom og spelereglar for dei som ikkje satsar på skjellsord».

Det følgende innlegg av Morten Andras Horn tillater så Morken å bli stående på VD uten mulighet for forsvar:

Horn skriver 6.12.14: «Takk Morken (en av moderatorene) for grundig gjennomgang av temaet. Jeg er som sagt tydelig på at folk som Lars Gule og jeg neppe er de rette til å bestemme hvor grensene skal gå, til det er vi alt for ekstreme (prøver å snik-Gulifisere innlegget mitt her, he-he) og engasjerte pladask oppi ordskiftet. Jeg misunner heller ikke de som skulle prøve å dra slike grenser. Men at det finnes grenser - det er jo åpenbart. Og da blir spørsmålet om de per i dag er passelige.

Nylig la x (kan nesten ikke la være å nevne navn her, hvor skulle det da bli av det personlige ansvaret?) ut en tråd om Hadia Tajik, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys (objektivt sett, vil jeg si, jeg som mener at man som subjekt ikke kan se noe objektivt!) forvrengning av det hun hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. Det var ikke slik kristne det kan seg søma, og heller ikke humanetikere.

Dette innlegget ble liggende nesten en hel dag (en søndag, tror jeg), inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de som har uttalt seg i tråden her.

Jeg nekter ikke x å uttale slike nedrigheter, det er hans rett. Det er hans rett å ha et slikt syn på Hadia Tajik, som er en offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å svelge at Vårt Land, den kristne avisa som tar mål av seg til å være en debattplattform for verdidebatt i Norge også for ikke-kristne debattanter, godtar å være arena for ytringer av denne typen. Det gjorde da heller ikke moderator - bare at "skaden var skjedd" i form av at innlegget hadde fått ligge ute store deler av dagen.

Kanskje valgte jeg feil, som forsøkte å argumentere mot Terje Finne og hans følgesvenner - det bidro vel bare til økt synlighet av innlegget. Og kanskje til å gi det en form for "legitimitet", ved at det liksom ble "tatt seriøst" (selv om mine kommentarer søkte å utfordre legitimiteten og seriøsiteten). Det som er sikkert er at mitt bidrag var som vann på gåsa for Terje Finne og hans folk - de ble bare enda sikrere i sin sak av å bli møtt med forsøk på imøtegåelse. Det eneste som hjalp, som hjalp Terje Finne til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne knebling - så lenge x selv klarte å filtrere bort sin egen skittkasting mot Tajik. (Hva Horn mener her er et mysterium og kan ikke relateres til noe faktum, min kommentar).

Mitt forslag var altså forhåndsmoderering av hovedinnleggene. Det ville i det minste klart å hindre Terje Finnes Tajik-tråd. Og dersom det førte til bittelitt færre tråder, så kunne det gjort det lettere for moderator å holde styr på de ulike trådene. Det ville hatt minimal betydning for friheten til å ytre seg, fordi kommentarene fortsatt kunne vært direkte-postet. En liten forsinkelse fra et hovedinnlegg skrives til det publiseres er uproblematisk, fordi det er hovedinnlegget som setter i gang en løpende debatt».

Horn kommenterer videre i en ordveksling med x , (en sekvens som er for lang til å ta med i sin helhet her, men her spekulerer og lyver Horn helt uanfektet og tillegger Finne de nedrigste motiver): «Det er ganske fantastisk at du her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget - forteller du, som krenket henne, på hennes vegne. Si meg, har du spurt henne? Sist vi hørte fra Tajik var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at Tajik er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim. Det er også fantastisk å lese din teori om hvorfor jeg varslet moderator om innlegget ditt. Realiteten er at jeg mener jeg kom ganske godt ut av det hele. Mitt varsel handlet, såvidt jeg husker, om at det var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. Jeg tolket moderator slik at han var enig».

Min kommentar: Det kan bevises at moderatiet ikke er enig med Horn her. Moderatiet har tvert imot flere ganger forsikret om at det ikke var noe i veien med Terje Finnes kommentar til Tajiks julekronikk i seg selv. (Helt andre begrunnelser for å utestenge Finne gis, og dette har nok falt Horn tungt for brystet – tenk!, de er uenige med meg! Sååå fæle de er!). Han spør da også: Hva var det da?

Kommentar: Og det kan man gjerne spørre om. Ser man nærmere på det konkrete forløpet på vei mot livsvarig utestengelse, finner man neppe noe tungtveiende grunner, idet det henvises til helt prosessuelle, i praksis helt irrelevante grunner).

Horn truer så VD med å utebli fra forumet hvis Terje Finne ikke blir utestengt. Det store spørsmålet er da: Har avisens moderati og redaksjon latt seg bøye for press fra Horns side? (Horn har, som ateist, humanist, lege og forsker, tross alt bidratt med mange vektige kronikker og debattinnlegg på VD og mange vil se ham som en foregangsfigur og en rollemodell å leve opp til. Det kan derfor ha oppstått et uheldig gjensidig avhengighetsforhold her, noe som i seg selv styrker mistanken om at redaksjonen har latt seg presse og den dermed har brutt med Redaktørplakaten som utgjør hovedpillaren for opprettholdelsen av en fri, selvstendig og uavhengig presse i vårt demokrati).

Hvis VD har latt seg påvirke av press, hvilket jeg er overbevist om, vil VD og dermed avisen, ha forbrudt seg mot Redaktørplakaten, hvilket jo bør betraktes som en ren «dødssynd» i mediakretser.

Og sist, men ikke minst: Hvordan kan det være mulig for en redaksjon eller moderator å la bli stående påstander fra Horn som direkte forutsetter at Horn vet hvordan Hadja Tajik reagerte på Finnes kommentar til hennes artikkel? Horn påstår at han vet, og at Finne ikke vet, og at Finne derfor tar fullstendig feil, men hvordan vet Horn at Finne ikke vet, mens han selv vet? At Horn våger å komme med en slik påstand illustrerer i seg en arroganse som ikke burde stå seg for en akademiker.

Horns påstand viser en nesten utrolig arroganse og nedlatenhet overfor Finne, men dette bekymrer ikke en mann som Morken. Han går i stedet god for Horns påstand ved å avskjære Finne enhver mulighet for i det minste å reise spørsmålet: Hvordan vet Horn hva Tajik føler?

Men hva er det egentlig Andras Morken nå vil med sin kommentar i avisen? Skal den tolkes som en tilståelse og en bønn om nåde? Er kommentaren et uttrykk for en erkjennelse av å ha opptrådt både umoralsk, dumt og nedrig? Eller et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, bortforklare egne feilgrep og egen inkompetanse?

En viss «anger» eller selvinnsikt kan spores i følgende uttalelse: «Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering ... Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje».

Er det seg selv han sikter til her, eller er det Horn han har i fokus? Hvis det er Horn han har i tankene, burde det være en oppvekker for Horn. Men hvorfor har han da tidligere nettopp latt Horns demoniserings- og hatretorikk overfor Terje Finne slippe gjennom og blitt stående på forumets sider? Har Morken vært for feig eller servil til å ta hansken opp direkte med Horn?

Ser vi denne saken i sin helhet, kan det ikke være tvil om et bekreftende svar på dette. Morken frykter tydeligvis at «korrupsjonen» i og med bruddet på «plakaten» skal komme frem i lyset fra en nokså luguber, tilsynelatende ubetydelig tilværelse på et bortgjemt sted på Verdidebatts sider og frem i offentlighetens søkelys.

Jeg tror det er frykt for dette som driver Morken til å publisere sin artikkel på nåværende tidspunkt. Han er ute etter å forsikre leserne om at han har kontrollen og tror dermed at han har rett til å forherlige seg selv på denne måten. Han forsøker nok en gang å erobre den moralske høygrunn uten referanser til annen standard enn det subjektive behovet han har for å gjøre denne til absolutt norm og objektive grunnlag. (Han sparker på et menneske som ligger nede, fordi han nekter ham å forsvare seg).

Og hvor er det blitt av Hadia Tajik selv som bidragsyter i Vårt Land? Meg bekjent har hun holdt seg borte i kjølvannet av denne saken. Kan det være fordi hun anser Horns forsøk på å kneble en debattant ved å tilta seg retten til å forsvare henne på det grunnlag at han vet bedre enn hun om hun har latt seg krenke eller ikke, godt hjulpet av Morken, som lite inviterende og spiselig? Vi vet ikke, men det ligger nær å tro at så er tilfelle i og med at Tajik selv både før og etter julekronikken i det offentlige rom gang på gang har etterlyst en mer frisk og frimodig debatt nettopp om de tingene hun selv er opptatt av og engasjerer seg i og som altså ble kommentert på Verdidebatt i den tråden som så raskt ble slettet, og hvor forfatteren ble utestengt på livstid.

Det må til slutt her nevnes at det er kommet til kunnskap at det er sendt inn en lengre klage til avisen Vårt Land som eget rettssubjekt for dårlig behandling av Finne. Klagen er stilet til styret og til andre ansvarlige i organisasjonen. Det blir i klagen spurt om hvorvidt avisen som sådan kan gå god for den dårlige og helt forkastelige behandling Finne fikk av moderatiet på Verdidebatt. Det er pr dags dato, etter at det har gått en tid nå, ikke kommet noe svar på klagen. Det er derfor grunn til å gå ut fra at avisen Vårt Land både som redaksjon og konsern faktisk går god for en slik behandling, og dessuten at avisen som konsern etter min mening ikke ønsker å innrømme det som fremkommer som klare brudd på Redaktørplakaten. Og at avisen selv aktivt vil forsøke å skjule brudd på «spilleregler» og presseetiske retningslinjer det er bred konsensus om både i samfunnet og mediamiljøet for øvrig og at avisen på denne måten og for å holde dette skjult, ønsker å beskytte seg selv og Morken for åpen kritikk

Ovenstående tirade av Horn var en kommentar til følgende kommentar på VD skrevet av Terje Finne til Hadia Tajiks julekronikk i VL:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering?

Vi har Hadia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet. Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula. Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens. Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk. Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen. Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten? Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og jo før jo heller. Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer? Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren). Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske. Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite. Er det ikke smart?

Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant. Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn. Tajik har sannelig gjort det lett for seg. Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk, og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

Nei til islam

lørdag 21. november 2020

Dagen og Gilje: Redd beleilig polarisering innad, ikke lei "agressjon" utenfra

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Etiketter

Om meg

Bloggarkiv