De fleste nordmenn har ikke gitt helt slipp på gud, men det er ikke langt fra. Man flykter så korrekt man kan, både fra bedehus og kirker. Man vil helst slippe Gud, men klarer det ikke helt. (Noen gjør seg riktig høy på pæra ved å benekte gud tvert, i den tro at problemet eller løsningen dermed forsvinner, på befaling fra «den høyeste», som som regel er en selv.
Disse siste føler seg alltid mer moralsk høyverdige enn Gud
selv, alltid større enn gud selv. Andre vil ikke forstå hva jeg her mener
med å «flykte fra», men dem om det, for de er domme dom).
Men noe har man med seg ut av tradisjonen,
bedehusene, menighetene og stas-kirken: en vag, muligens konturløs, bleik og
fattig forestilling om gud og en forestilling om at gud er et høyst uoffisielt «privatmenneske»
og en relasjon man aller helst bør holde for seg selv, ikke minst fordi denne gud
oppfattes som en så selvfølgelig «størrelse» at det vil være en – akademisk - fornærmelse
å forkynne sin tro for andre som oppfatter gud og tingene på akkurat på samme måte
som en selv.
Man vil ikke stikke seg ut og fremstå som en slags bedreviter når det kommer til gud og troen. Alle må få være sine egne bedrevitere, bare man holder og får holde «det» for seg selv. Sammenhengskraften i samfunnet baserer seg nå på dette premisset, denne allment aksepterte sannhet, dette ene dogme, et dogme som overstyrer alle andre dogmer, og normer og etiketter, og det være seg ideologier eller andre religioner.
Vi er kanskje den første generasjon som er så ensom og
oppsplittet at vi ikke aner at vi er det, og derfor en generasjon av
guds-tapere som er så tåpelige at de nekter seg å se konsekvensen. De er såre
fornøyd med at livet – til og med det evige livet – nå og for alltid består i
ett stort og vanhellig NÅ og da som et liv – et uendelig her-og-nå-liv - som
vær så god har å innfinne seh der og når jeg måtte ønske det. I motsatt feil er det
noe feil med tiden og rommet, aldri med meg.
Vi kan si at i dag består det norske samfunns grunnleggende
homogenitet i at alle har – og har fullt lov til å ha – en
privatgud som ingen snakker om, men alle vet finnes. Dette er i alle fall den
ene side av mynten. (Den gud jeg først og fremt har i tankene, er den Gud som
kan kalles den kristne Gud, men også den gud som kan kalles gud).
Den andre siden av mynten et at denne «guden» eller denne
«ene, personlige Gud», så utgjør en konsensus, (gjerne by default). Homogenitet
og konsensus henger som alle vet sammen, som om det var snakk om ikke
bare en apodiktisk logisk nødvendighet, men også som om det virkelig forelå en
ontologisk kobling, slik at hegemoniet og homogeniteten virkelig forelå
utenfor oss, forut for oss og like fullt i all etterkant av oss (eller utenfor meg,
pluss nære bekjente, som f eks innvandrere som det er spesielt om å
gjøre å elske ofte helt over evne).
Homogenitet og konsensus ses nå i analogi med den gjensidige
avhengighet som virkelig finne mellom 1 og 2 – når det f eks kommer til den
nødvendige ontologiske relasjon mellom mann og kvinne. Disse begrepene og disse
to kjødelige eksistensene henger sammen idet de forutsetter hverandre
konseptuelt og ontologisk. De er komplementære, både fysisk, begrepsmessig,
ontologisk og konseptuelt. (Og emosjonelt, kan vi si). Nominalistisk sett er
mann og kvinne virkelige værender. Den enkelte mann er virkelig og den enkelte
kvinne er virkelig, ja, mer virkelig enn det realistiske begrepet menneske.
Når noen da sier at mann og kvinne i virkeligheten bare er
sosiale konstruksjoner, bekrefter de som sier det selve premisset: At det
virkelig finnes to kjønn, to biologiske kjønn. Biologi og kjønn som sådanne eksisterer
objektiv. Subjektiviteten kan ikke trylle dem vekk. Og for å ta et lite
sidesprang her: De to eksisterer for så vidt på samme måten som Koranen
eksisterer. Når noen sier at bare én side av Koranen eksisterer, vet vi at det
er feil, fordi det er Koranens vesen å eksistere som én hel Koran, ikke som en
halv, pluss en halv, eller som eviggyldig abrogert Koran, (for hvem kan bryte
ontologien her andre enn Allah?).
En halv Koran eksisterer ikke hva innhold angår.
Selvfølgelig går det an å sage den i to, men å «løse» problemet på denne måten løser ikke problemet, man utdyper det ikke, man flerfoldiggjør det, og gjør
selve problemet uløselig, eller ikke-eksisterende, uten at det finnes noen, -
absolutt ingen - , som kan komme å hugge den gordiske knute av.
Man har da nærmest tvunget seg selv eller torturert seg selv
inn i visse tankefeil og i kategorimistak, begge ugyldige og lite fruktbare tilnærmingsmåter.
Man låser da problemet, i stedet for å løse det, i den grad det er eller gjøres
til et problem. Å hevde noe annet er kverulanteri, ikke noe annet.
Homogenitet og hegemonitet er altså komplementære
(komponenter, om vi så skal si). (Lateral tenkning, welcome!).
Den homogene komponenten representerer det stabile, det
underliggende eller eksplisitte knyttet til stabile, gjerne både kognitive og
materielle støttestrukturer, og glir inn i tenke og følelsesparadigmene som
hånd i hanske; hegemoniet overlates til det fleksible, det mer åpne,
det som er gjenstand for forhandlinger, det mer dynamiske – i eksistensen. Jeg
bruker her og nå termen homogen og homogenitet assosiativt både som
knyttet til biologi og «det sosiale». Et samfunn kan da både være homogent
basert på slekt og gener og på sosiale konvensjoner eller konstruksjoner, (i en
slags harmoni, en reell likevekt). Men fundamentet er gitt: Det foreligger en
gjennomstrømmende, synergistisk binaritet i den dynamiske og organiske helheten
eller symbiosen. (Vi står her overfor det kjente problemet om hvorvidt begrepene
eksisterer extra nous, utenfor oss, eller om de er immanente og at det
derfor er bare ord som kan knyttes til den enkelte ting. For nominalister er
bare den enkelte virkelig, den enkelte ting, det enkelte individ. Res og
nomina har skilt lag, en gang for alle).
Det kan høres forvirret eller for vanskelig ut dette. Og det
er derfor jeg skriver om det her. Vanskeligere er det ikke … vi må videre … Men
for å forsøke å si det på en parallell måte: Et samfunn som bygger på
koherens, vil ikke ha noen problemer med å leve under et regime der
ingenting koster det det koster og der alt enten er subsidiert eller
avgiftsbelagt. Så lenge det foreligger legitim konsensus om en slik
utforming av og et slikt premissgrunnlag for dette samfunnet, har vi et samfunn
som baserer seg på koherens.
Har vi et samfunn der den alminnelige konsensusen er at
ingenting får koste mer eller mindre enn det markedet bestemmer, og der det
altså er umulig med subsidier eller avgiftsbellegg, der har vi met et samfunn
som bygger på korrespondanseprinsippet. (Ingen samfunn er enten eller,
men dét er ikke relevant her, selvsagt). Det ene samfunnet lever her godt på
illusjoner, det andre samfunnet vil kun ha realiteter.
Får å få dette til å gå opp, må vi i dette scenarioet
forholde oss til nokså «kalde» og i hvert fall tilsynelatende nokså verdi- og
emosjonsfrie trianguleringer, (for å kunne finne episenteret for ønsket p t og
begjært fokus, p t, så å si). I typiske
klansamfunn vil koherensen utgjøre den viktiges samfunnslimet ved siden av «den
åndelige» konstitusjonen – en eller annen over-religion, altså, et transcent
lim som i det alt vesentlige «styrer» de sosial og mentale mekanismene for å
bringe forsoning og mer styrke i relasjon til andre grupper, familier, klaner,
populasjoner, samfunn og nasjoner etc.
Jeg holder av praktiske grunner her betegnelsen klasse og
klassetilhørighet o l utenfor. For ikke å komplisere for mye. Må imidlertid
nevne Moral Tribes av Joshua Green. Han behandler -
i mange variasjoner og gitt ulike sublimt gitte premisser - eksempelet der man
må velge hvilke skinner et tog i fart skal penses inn på, i en krisesituasjon,
og hvor mange mennesker man vil spare eller ofre ved å velge spor. Her viser
det seg at moral i stor grad kan knyttes til hensynet til familie og klan og
ikke kan bestemmes som så universell som vi kanskje liker å tro.
Litt mer generelt: I et strikt vitenskapelig rettet
miljø, vil «er’et» overstyre «bør’et». I et strikt teologisk
eller religiøst miljø, vil «bør’et» overstyre «er’et». I mediamiljøet,
innen dagens Makmedia, vil begge dra den involverte inn i et spenningsforhold,
hvor appetitten til enhver tid forsøker å harmonisere eller kompensere
relasjonene mellom det som er og det som bør være.
I dag styrer «bør’et» det paradigmet som råder blant f eks journalister. I samfunnsvitenskapene lar man nå «emosjoner» og behov for konsensus overstyre «er’et»: Det gjelder å skape «de beste» holdninger, eller de holdninger som «funker best» - dvs - for noen - de mest fordelaktige tilstander - ikke nødvendig den mest rettferdige virkelighet.
Et pregnant eksempel: «ivory towers on sand» av Martin Kramer, 2001, hvor forfatteren tar for seg «the failure og middle eastern studies in america».
Som alle nå vet, eller burde vite, er det høyst tvilsom om
det er moralsk lødig å slutte etiske setninger ut fra et «er» til et «bør». Det
som færre tenker over at det er like «beheftet» å slutte fra et «bør» til et
«er». Se litt mer om dette her: https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/skip-ohoi-sterk-emosjonell-storm-forut.html
Et eklatant
eksempel på koherenstenkning og koherensholdning er det nå «godtfolk» tviholder
på korrelasjoner på bekostning av årsaksforhold. Dette skjer når
f eks vold utøvd mer eller mindre organisert i utenlands- eller
innvandrermiljøer antas ikke har noe med vitenskapelig konstaterbare
årsaksforhold å gjøre. «Det har
ingenting med innvandrermiljøene som sådan å gjøre», hevdes det, med stor
styrke og nærmest fanatisk indignasjon mot de som ser dette i større
sammenheng. Man hevder eller tror at man befinner seg på «den vitenskapelige»,
og derfor på den trygge og riktige siden, hvis man bare fokuserer på
korrelasjoner som forklaringsparametre. Å påpeke en forbindelse med
årsaksforhold, blir umiddelbart ansett for å være rasistisk. Her tenker man da
strikt koherens, ikke korrespondens. Den objektive virkelighet kan ikke
fastslås, ja, den fins ikke, eller den bør ikke finnes. Resultat kan fort innby
til et nihilistisk kaos vi ikke har sett maken til på våre breddegrader, men
uten at denne faren ser ut til å affisere vår «maktelite» og vårt autoritære og
totalitære Maktmedia.
For å si det kort og
slagordslikt: I et heterogent samfunn vil koherens utgjøre hegemoniet; i
et homogent samfunn vil korrelasjon
innta hegemoniet. Det dreier seg om
her en innebygd dynamikk i demokratiet selv: Det kan ikke unngå eller gjøre seg
blind for at ulike tendenser river i motsatt retning og kjemper om makten, som
sådan. Demokrati forutsetter legitimiteten av at interessemotsetninger får
spille seg ut mot hverandre, uten bruk av vold, bortsett fra i
unntakstilfeller, som i tvungen voldgift, f eks. Det dreier seg om hvem som rett,
best og mer rasjonelt kan legitimere sin dominans. At ingen kan – eller skal
kunne - påberope seg legitim dominans, er i og for seg en udemokratisk tanke.
Over et lengre tidsrom kan det oppstå konflikter mellom
disse to komponentene – eller aspektene, eller tilnærmingene,
om en vil - og vi kan da registrere det vi kan kalle – både - emosjonell og
kognitiv dissonans, i «skjønn forening». I perioder kan vi i dette
langtidsperspektivet oppleve relativt lange perioder med «indre ro» og harmoni.
Spenningsforholdet innad i denne komplementariteten, fungerer da minst
mulig splittende. (Overflatisk harmoni?). På enda litt lengre sikt kan vi
oppleve at hegemoniteten og homogeniteten så å si bytter plass: Det som nå
oppfattes som homogent fortrenger da det som oppleves som «bare» hegemonielt.
Symbiosen har – med andre ord - gjennomgått en metamorfose – som alle – i sine evige blå nå’er - synes å kunne leve godt med sammen og derfor kollektivt. Hegel ville ha snakket om en ny syntese …
Men så langt rakk han ikke å komme, så vi kan bare spekulere.
Men det eksisterer fortsatt et spenningsforhold i dette som
fort kan komme i ubalanse eller ulage og bringe heler strukturen eller systemet
eller paradigmet nærmere oppløsningen eller sammenbruddet. (Ja, dette er noe vi
til og med kan ville og noe som vi da frembringer så å si fra oss selv,
med stor kraft, på egne premisser, låst som vi faktisk er av NÅ’et og lenket
til konsensus og hegemoni, som vi jo er).
Det hegemoniske, som ligger implisitt i dette, er
naturlig nok mer åpent for normative endringer og tilpasninger. Det
homogenetiske representerer tradisjon og tradisjonelle verdier og verdisyn
og kan oppfattes som mer eller mindre intens kommunitarianistik fundamentert,
hvilket i seg selv kan innebære både fare, splittelse og velsignelse Se disse:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/charlie-i-love-you-more.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
En forandring i det hegemoniske kan oppfattes som og
reageres på som utviklingen, utglidning eller avvikling – gjerne simultant - , og
dette i seg selv kan da oppfattes som et reelt materielt - angrep på selve
det homogene; på den side av mynten, altså, som går på «det som hverken kan eller bør
forandres», gitt et mer eller mindre tilfeldig «valgt» livssyn, inkludert
virkelighetsoppfatning og menneskesyn, selvsagt. Vi er da inne i et stadium
hvor behovet for å forholde seg til virkeligheten som vesentlig et
korresponderende forhold forsøkes avløst av det vi kan kalle et mer
gjennomgripende og mer mentalt kohererende tanke- og holdningsmønster.
Korrespondens foreligger når vi føler at det er
sant som stemmer med hva sansene og fornuften (i skjønn forening) forteller oss
foreligger. Koherenstenkning oppfattes som sant det som er
logisk og konsistent «indre nødvendig» i et system henger sammen. Et politisk
system eller en politisk ideologi kan både være korrespondansorientert og koherensorinterte,
for ikke å si «koherensdominerte etc». Det samme gjelder gudstro og religion.
Like vel gjelder det allment at vi ikke kan avtale at sannheten og
virkeligheten ikke hører sammen og ingen logikk eller innsikt kan overleve med
et absolutt principium som forteller at «hjerter og hjerner» helt kan
koble ut den sansbare eller målbare virkeligheten på bekostning av det logiske
systemet som får alt til å henge sammen kun via koherensprinsippet. Høres
tilforlatelig ut? Vel, i praksis vil de fleste her bli henvist til en funksjonen
som «diktere», stilt overfor virkelighetens mange omskifteligheter.
I dag ser vi at homogenitet fortrenges av hegemonitet.
Det hegemonielle har fordrevet det homogenielle. Landet domineres
med andre ord av et koherensparadigme som – som agens - gjør alt det kan for å
holde det homogenielle nede og utenfor synsvidde og virkningshistorie, ja,
under radaren. Vi får da et dominerende paradigme som forteller borgere at det
viktige er å holde selve det politiske ute av syne og ute av sinn. Vi
sitter på og lider da under et mer eller mindre velkomment tyranni eller - i
praksis - under stadig nye og mer eller
mindre forkledde forsøk på å gjøre arbeidet for og ønsket om det totalitære til
en absolutt nødvendighet, (både aksiomatisk, doxologisk og apodiktisk, for å si
det sånn).
Det hegemonielle skal da normativt trumfe det det
emosjonelt betinget homogenialt svært ressurskrevende og sterkt ubehagelige
eller intolerable. Vi er derfor inne i en periode der våre hegemoner –
de som i dag sitter øverst på pallen i kulturkrigen - faktisk er de som er
«servilt betinget og emosjonelt betinget mest korrekte». Disse lar seg styre
primært av det paradigme som ser alt i det koherente perspektivet, ikke i det perspektivet
som «korresponderer» - eller som burde korrespondere - i diskurs og
paradigme.
Det sier seg vel da selv at de som er mest realistiske i dagens situasjon, gitt de empirisk registrerbare og analyserbare utfordringer vi nå engang har og som vi nå engang må slite med, er de som er mest og best forankret i homogenielle konsepter og forestillinger. De vil ha oss fremover ved å gå bakover til noe mer «umiddelbart gitt», noe ikke-konstruert gitt, som f eks biologi og genom. De vil ikke gi slipp på det homogene, den homogenitet vi en gang tidligere bygget på, som om selve byggverket var en selvinnlysende «evig» . og uforanderlig, mer eller mindre - størrelse. De er med andre ord mye mer åpne for å tenke i nasjonalistiske baner enn de som tenker heterogenielt og som ser seg selv som mer åpne, kreative, mer etisk og normativt berettigede og fleksible, (ut fra myk konsensus).
I et pluralistisk samfunn – et stort sett multikulti-samfunn – vil vi finne flere ulikt formede hegemoner og homogeniteter. Det kjempes her både innad i populasjonene og utad - og derfra innad- om hegemoni og homogenitet. Det dreier seg om en maktkamp og om retten eller uretten til å styre og herske, dominere eller la seg dominere. Det er en kamp med svært aktivt virkende ingredienser både av det homogene og det konsensuelle. (Vi ser allerede her fornuften og argumenteringen «fade» ut av lerretet, eller skjermen).
Den gruppen – i og blant – de populasjonene, som har den
beste korrelasjon mellom det homogenielle og det konsensuelle,
vil – etter alle solemerker – før eller senere bli den dominante gruppen, både religiøst
og kulturelt, gitt en for dem fordelaktig (kvantitativ) demografisk utvikling.
Den omkringliggende «kulturen» antar nå en nærmes organisk/biologisk
betinget taktikk og en strategi der man både forsøker å mime denne nye hegemonielle
kulturen og å frastøte seg det homogenielle og verdistyrende i denne kulturen,
(fordi det jo har pågått en praktisk gjensidig mimetisk prosess som faktisk
ikke kan fortette i det uendelige NÅ’et).
Slik sett er det altså både nødvendig og trolig at den
kulturen som fortatt utgjør majoritet faktisk kan bli den mest lidende og mest
ujevnt både mentalt og materielt sett forfordelte, over en lengre «tidsepoke».
Den vil «selvdestruktivt» nok – oven i kjøpet – da tviholde på en grunnholdning
som tilsier at «alt er konstruksjoner»!. De vil derfor primært tenke
konsensuelt og ikke homogenielt, og – derfor - mer servilt betinget
emosjonelt korrekt overfor «sine egne» -
enn den «kulturen» eller den eller de – mer eller mindre fast
sammensluttede – andre kulturene eller «ukulturene». De vil tenke mer
konsensuelt og koherensielt enn den gruppen eller kulturen som er i progress og
derfor mye mer optimistisk og slagkraftig henimot et dypere mentalt hegemoni på
lengre sikt. Den «fremadstormende», ja, fremprovoserte, gruppen vil samtidig
tenke og forholde seg til det homogeniale mer enn til det konsensuelle. Og her
tenker jeg ikke på hudfarge, en egenskap med så mange gråtoner at det blir
fullstendig irrelevant å ta med i «beregningen»).
Vi har faktisk aldri vært oss selv mer enn nok enn vi er og
fungerer som i dag, (dette til tross for enorm økning i bistandspolitikken). Vi ser konsekvensene: Aldri har folk sett en
større «kollektiv» giverglede, både over statsbudsjettene og langt inne i
hodene på de som deltar i humanitære og frivillige og statsstøttede
kjærlighetsorganisasjoner, NGO’ene f eks). Eller i redaksjoner som ser det som
sin ene hellige oppgaver å støtte «trusfridomen» rundt omkring på kloden, ved
så å si å gå fra dør til dør i land fra land, ute i den store verden, for å
kunne finne og dokumentere brudd på de universelle rettighetene som skulle
sikre denne friheten for alle overalt.
For å si det kort: Slik er stoda, med mine ord, i min optikk. Nødvendig «bakgrunnsmusikk»:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
Det ser med andre ord ut for at nordmannen og de andre
skandinavene, britene, det franske folk og tyskerne og italienerne alle er like
intense i sin tro – på at Gud kun er taust til stede i mitt indre, som
en slags ladet garanti, for ett eller annet, og at Gud er en privatsak som ikke
angår noen annen en selv og ens egen indre, vidunderlige verden, me eller uten
alle former for «new-speak».
Saken er, at vi har henvist Gud til å være og bli en slags
tilskuer, eller en slags sekundant som alltid vil oss vårt eget beste, sant
nok. For Gud er kjærlighet, vites det, og så sier man at Kjærlighet er Gud,
slik at «vår» kjærlighet faktisk er større enn Guds kjærlighet, når Guds
kjærlighet ikke er oss nok. På denne måten har vi bemektiget oss gud selv og
kan derfor administrere ham, som om han var vårt alter ego i ett og alt. Han
bør derfor oppføre seg som den verdslige kameraten vi gjerne ikke har, men
som vi føler oss titulert til å burde ha, en venn vi like vel skulle ønske var
litt mer lojal og åpent innstilt til oss selv, enn det denne guden til tider
synes å være og oppfører seg.
Selvsagt får vi da aldri nok av Gud. Vi må kanskje til og
med stadig ha større doser av ham, når vi føler for det. Med Gud selv, skal vi
ikke snakke åpent om. Jo mindre vi snakker om Ham, jo bedre, faktisk, og jo mer
lykkes vi, ser det ut for. It works, som vi sier. For ingen skal få det
inntrykk at vi står nærmere gud enn det de andre gjør – en slik påstand ville
automatisk ødelegge idyllen og skape grums i maskineriet og etterlate seg fete hår
i suppa. Det er hverken korrespondens eller koherens i en slik påstand eller et
slikt utsagn, vil man tenke og forstå, uten at man forstår at det er nettopp
det det er: korrespondent og koherent tenkt.
Ja, det blir oppfattet som umoralsk å snakke om gud, eller
nevne ham, ikke bare i festlige anledninger, men også i dagligdags samtale med
familie, «venne», «peers» og kollegaer. Og selvsagt gjelder dette mest i
maktmedia og andre offentlige kanaler. Den allmenn konsensus er at jo mer vi
holder gud unna, jo bedre klarer vi oss slev, ja, jo bedre blir vi, mer
høyreist moralske. Og grunnen til det? Jo, det er at vi faktisk har en gud, en
privat gud, som i dag dukker på samme måte som vi dukket Djevelen på Luthers
tid. Vi skal daglig drukne den gamle djevel i oss, den gamle Adam, sier Luther.
I dag skal vi daglig drukne Den allmektige, hvis vi skal overleve på levandes
vis og hvis vi ikke selv kan føle oss enda mer allmektige, bedre, større enn –
tja - hva og hvem som helst. Joda, vi legger oss åpne for hvem som helst, bare
«han» er større enn, hadde det bare ikke vært for at vi ikke kan tro på noen
som er større enn oss selv. Vi ligger forvirrede og åpne for Allah og hans
sendebud, verdens siste sendebud fra Allah.
Det sier seg nå selv at det blir umulig for mennesker med et
slikt «gudssyn» eller et slikt «gudsforhold» kan forstille seg at andre kan ha
helt andre forestillinger om Gud. Det blir komplett umulig. De tar det som en
selvfølge, som en selvforklarende doxologi: Gud – hvis han da finnes, som et
vesen til forskjell – via exellence - fra alle andre vesener eller personer –
kan bare eksistere som en mer eller mindre klart definert funksjon i en eget
indre, og bare i høyden da i svært liten grad hos andre mennesker, mennesker
som jo også går rundt og tauser om den guden de håper skal finnes, langt der
inne i psyken eller sjelen, som en slags trøst, som en slags reddende engel i
all fare og nød.
Å ha et slikt gudsbilde anses og oppfattes som et mye mer høyverdig bilde av gud enn av andre oppfatninger og gudsrelasjoner, og gud blir da oppfattet som særdeles forbilledlig, akkurat som en selv er, som vil ha gud bortgjemt i «de indre gemakker», i hjertet eller i ånden eller hvor og nå det nå enn måtte passe.
Jo mindre man snakker om gud, jo mer viktig blir han,
eller «hen», for den enkelt, som nå ironisk eller paradoksalt nok, nok regnes
som spesielt utvalgt nettopp av gud og desto mer, jo mindre man snakker om ham
– eller henne, eller HEN - og forkynner
hans glade budskap. For som privatperson, er gud nå blitt den gud som er mest
servilt betinget emosjonelt korrekt av alle størrelser i universet, nest etter
en selv, med positivt fortegn, selvsagt, og helt uten humor eller glimt i øyet.
I realiteten forlanger vi at gud nå skal servilisere seg
under vår myndighet og bli mest mulig emosjonelt korrekt, spesielt overfor
oss, som ideelt omfatter oss alle. Derfor kan vi ikke forstå at andre kan ha og
forholde seg til en helt annen gud, enn den vi ser og oppfatter, en kvalitativt
fullstendig annerledes gud, en gud som går fullstendig på tvers av «vår gud», vår
egen private gud, vår inderlighets gid, en gud som jo må være allmektig, på
sett og vis, for uten var det jo umulig å tro på «ham».
Den gud som de andre tror på, blir på denne måten frakjent
enhver eksistens, på apodiktisk grunnlag, for bare «vår» gud kan egentlig
eksistere. De andres gud blir en illusjon – som vil gå over av seg selv. De
andre sier jo selv at de tror på den gud som også vi tror på, og dette fremgår
av deres egne skrifter. It
is a manifestation of this Qur’an verse: “And do not argue with the People of
the Book except in a way that is best, except for those who commit injustice
among them, and say, ‘We believe in that which has been revealed to us and
revealed to you. And our God and your God is one; and we are Muslims to Him.” (Qur’an
29:46),
De fleste privat-guds-troende vil i dag tolke Allah’s
egne ord som en bekreftelse på at muslimer egentlig tror på den same privat-guden
som “vi” tror på og forholder oss til, som oftest ved negasjon og nærmest
prinsipielt: By default. Vi kan
faktisk ikke tenke oss noe annet. Vi kan heller ikke tenke noe
annet. Det motsatte kan ikke være tilfelle. Og enten så forstår du hva jeg
sier, eller gjør ikke.
Men her er det noe som ikke stemmer, noe som ikke går i hop.
Men som vi like vel godt kan leve med, fordi det jo ut fra vår egen
gudsforestilling er umulig å ha en annen gud enn vår egen gud. Muslimene er
nødt for å ha den samme guden fordi bare vår «privat-gud» kan eksistere og
virkelig være et vesen eller en reell – svært avbleket nå - person. Bare privat-personen
gud kan eksistere, noe annet er utenkelig, for oss.
For å få dette til, setter vi automatisk i gang det som psykologien kaller «overføring», som f eks når terapeuten blir forelsket i pasienten og omvendt. Det skjer en utveksling av «gode følelser», følelser som oppfattes som reelle og ikke-reduserbare og derfor som sanne, virkelige og derfor – livs - nødvendige.
Det skjer en slags placebo-effekt. Det er som når anorektikeren slutter å spise fordi å slutte å spise faktisk forsterker en absolutt og ubetinget tro på at dette å slutte faktisk sikrer livets sannhet og selve virkeligheten.
Men la dette fare: Jeg er skeptisk til psykologiseringer.
Her gjelder det et være eller ikke være hva angår realiteter, realiteter som
ligger langt utenfor vårt eget private sinn og våre kroniske tendenser henimot
solipsisme.
Vår privatgud tåler selvsagt ingen konkurrent, ingen gud ved
siden, ingen over, ingen under. Vår privatgud er den enste gud og han –
eller hen, altså - krever absolutt underkastelse, men samtidig – og her
er cluet – er denne privatguden også absolutt tolerant, ja, så tolerant at alt
faktisk er og kommer til å bli relativt, i absolutt forstand. Å tro på vår
privat-gud kan sammenlignes med dette å tro på fornuften og de uomtvistelige
matematiske sannheter. Bare disse sannhetene er våre. Vår privat-gud er like
sann som matematikken og fornuften!
Vi underlegger oss da følgende paradoksale doktrine og absolutte sannhet: at ingenting er sant – bortsett fra vår privat-tro og vår privat-gud - og at dette er selve sannheten. Mennesker som hevder at de er privat-troende på en privat-gud, - på en i og for seg kronisk fraværende eller taus gud, eller en kraft eller et det, - vil da selvsagt ikke ha det minste mentale eller logisk problem med å kalle en kirke og en moske- begge - for like gode «gudshus», eller likeverdige gudshus, selv om de mener at moskeen ikke helt kan godta at bare privat-guden eksisterer; men ikke bare det, de vil også da med den største iver og frimodighet arbeide universelt for å fremme og skape en slag ny «overgud», en gud med den aller største autoritet, over både kirkene og moskeene. De vil ikke noen problem med å si og mene at Allah og gud er den samme (bare han er den privat-guden vi privat tror på!).
Det er denne guden de privat-troende tror på, fordi de ikke kan annet. Og fordi de ikke kan annet, tror de også at muslimer – som sier at Allah sier at de tror på den samme guden som vi privat-guds-troende gjør. For noe annet er utenkelig.
De privattroende reduserer dermed sin egen opprinnelige gud
på samme måte som de reduserer muslimens opprinnelige Allah. De forsøker å
gjøre sin egen privatrettslige tro universell og absolutt, med hjemmel i
Koranen, i henhold til ordlyden i Koranen, og fordi Koranen sier det, - en
sannhet som da er relativ, og fordi dette er tankemessig nødvendig og derfor en
apodiktisk absolutt sannhet!
I forhold til en slik gud, stiller vi selvsagt helt maktesløse … vi underlegger oss derfor under oss selv uten å kny, betingelsesløst og uten en tåre, uten et knyst. Men det vi ikke ser, ikke vil se, ikke tør se, ikke evner å se er, at vi da gjør oss til et støv uten ånd og livsrett, til halm og strå, vi bygger nå for full maskin og i full mundur en langsom selvmordsklie i full robotistisk overbevisning om at vi gjør det beste og tenker det best mulige, det mest noble og høyverdig, mens vi egentlig er tørt gress, et gress som vet at brannen nærmer seg, fordi ingen kan unngå skjebnene, uansett hvor mange brannmenn vi har ansatt og uansett hvor mange og intelligente forsvarsverker og allmennpreventive tiltak vi setter i verk.
Flor å si det litt poetisk.
I dette overgripende paradigme blir det umulig for «oss» å
forstå noe helt elementært, ja, noe banalt som absolutt ikke er banalt, nemlig
dette:
Sayyid Qutb sa: “The chasm between Islam and jahiliyyah [society of unbelievers] is great, and a bridge is not to be built across it so that the people on the two sides may mix with each other, but only so that the people of jahiliyyah may come over to Islam.”
“Dialogue,
in other words, is a means of dawah, Islamic proselytizing, not a
genuine discussion or exchange. The proclamation that we all believe in the same
God is a prelude to the appeal to accept Muhammad as a prophet and the Qur’an
as a holy book,” her, R Spencer
Mange mennesker begynner etter hvert å kjenne mange muslimer, ulike «typer» muslimer, muslimer med ulike gudsoppfatninger, muslimer fra ulike kulturer og land. Islam finnes egentlig ikke, det fins bare muslimer, enkeltvis, skal vi tro «eliten».
De man snakker med, snakker som regel om er alt annet en Gud, eller Allah eller gud. Og det samme gjelder når ateister treffes: De snakker aldri om Gud, annet for å kunne unne seg litt forakt og naturlig skadefryd, en tilfredsstillelse som de antar er en dyd og som en slags rettferdig kamp mot overtro og skrømt.
Det som burde være oppsiktsvekkende er, at: Få er de som våger å si til muslimer at Vår Gud er den samme som din eller deres Gud. I hvert fall har jeg ikke opplevd noe slikt. Det ligger like unaturlig for nordmenn å snakke om gud med muslimer som med andre nordmenn som ennå ikke er blitt muslimer.
Men det spørs om det ikke er på tide å begynne å «snakke gud» med muslimene som vi kjenner.
Vil de akseptere på standen at «vår gud er den samme
gud som deres gud?
Fakta er at det fins mange muslimer som forsikrer nordmenn om at «vi tror på den samme guden som dere gjør».
De fleste nordmenn av i dag synes en slik påstand er tåpelig, men dette tør de ikke si høyt, i møte med muslimer som nettopp sier dette, nettopp at vi tror på samme gud som dere tror på. En nordmann blir svar skyldig og han forholder seg taus og forsøker å snakke bort hele «problemstilling», en problemstilling som er helt irrelevant for ham, for han tror jo ikke på noen gud, ikke på noen som helst gud. Han er ateist og kan i høyden håpe på at muslimen også skal bli ateister, etter hvert. Og alt dette selv om han er «privat-gud» som vi snakket om tidligere.
Men det fins altså mange muslimer som vil fortsette å
fortelle oss at vi tror på samme gud. Men nå var mitt anliggende her det faktum
at det nærmest er utenkelig at nordmenn tar initiativet og sier nærmest før
muslimene får sukk for seg at «dere» tror på den samme gud som «vi».
De fleste vil være enig at det nærmest er utenkelig at noen
nordmenn skulle oppføre slik overfor muslimer, særlig overfor muslimer som man
har stiftet et visst bekjentskap med, f eks gjennom jobb eller på butikkene, i «foreningen»
eller når man følger barna på vei til eller fra skolen. Og så bor det jo stadig
flere naboer i nabolaget, og før eller senere blir man nødt for å snakke
sammen. Men fremdeles fins det knapt en nordmann som forteller muslimen at han
tror på den samme guden som han selv. For han tror jo ikke på gud.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/den-du-setter-din-lit-til-og-snker-deg.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/stanghelles-paradoks.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/kristen-ramadanbnn-for-islam-allah-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/visse-ateisisters-arroganse-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
Går det an å måle ateisme-intelligens? Se her selv og trekk en intelligent konklusjon:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-og-intelligens.html
Sanne fordommer i «Kristiansand»?
http://neitilislam.blogspot.com/2012/06/guddommelig-fordommer-na-godt-etablert.html
Innsmett:
Halvor Fosli her foretatt en «Uhøytidelig
rundspørring» på face: Her kan du lese hva 16 personer mener karakteriserer den
vestlige verden og den islamske. Ord og begreper som nevnes er frihet,
sekularitet, demokrati, tvil, kjærlighet, underkastelse, arroganse og kontroll
med seksualiteten.
Om man skal fatte motsetningen mellom vestlig og islamsk kultur helt kort, hva er det? Selv antydet jeg dette: Vestlig kultur legger vekt på radikal tvil der islamsk kultur verdsetter radikal tro. Altså: Jeg vet at jeg ikke vet (Vesten) versus jeg vet at jeg vet (den islamske verden).…
Det kom inn flere treffsikre og tankevekkende forslag … Jeg siterer noen av dem:
Inge Simon Thorbjørnsen: «Tenking vs. lydighet.»
Shurika Hansen: «Jeg vet at jeg ikke vet versus jeg vet at jeg må stole på at de vet.» Alternativt: «Vestlig kultur tilrettelegger for tvil, mens islamsk kultur slår ned på tvil.»
Maurith Julie Fagerland: «Vilje til til kjærlighet kontra vilje til empatiløs vold?»
Helge Sommerseth: «Vi i vesten tviler stadig på oss selv og vet at det vi tenker kan være feil. Muslimer har fått sine dekreter fra Allah, og han er ufeilbarlig.»
Henrik Sundt: «Underkastelse uten ansvar vs frihet under ansvar.»
Greger Hoel: «Skyld vs skam.»
Marie Rørvik: «Individualisme vs. kollektivisme.»
Gunnar Aase: «Mitt rike er ikke av denne verden vs. hva er islam uten politikk?»
Jon-Erik Graven: «Sekularitet vs. prestestyre? Vitenskapsteori vs. overtro?»
Jørn Eikemo: «Demokrati vs. diktatur.»
Olav Nisi: «Alle muslimer vil til Europa. Ingen europeere vil til muslimland.»
Hermann Smith-Sivertsen: «Kristne lever under inntrykket av Guds vilje og nåde, mens i islam lever man under inntrykket av Guds mange regler og smertelige straff.»
Ninrock Etnestad: «Ydmykhet vs. arroganse.»
Ole Asbjørn Ness: «Kontroll med kvinnelig seksualitet.
Det er kjernepunktet.»
Utbrodering: To personer svarte svært langt, og «brøt reglene»: Karine Haaland og Jon Erik Lundberg.Jeg siterer første del av Haalands innlegg:
«Vestlig:
Vestens religion feirer Jesu fødsel og godtar
forestillingen om at mennesket er guds avkom. I mennesket er altså det
guddommelige manifestert. Mennesket og gud er ett og likeverdige. Gud kan
utfordres. Derav tanken om menneskets rettigheter, om menneskeskapte lover, og
om ytringsfrihet – frihet til å utfordre.
Lovene gir primært beskyttelse til mennesker. Ikke til gud, eller religion i
seg selv.
I Vesten har gud ingen beskyttelse mot – å bli krenket/utfordret – av
menneskets intelligens.
Islam:
Gud og
menneske er adskilt.
Man avviser forestillingen om mennesket som guds avkom eller
manifestasjon. Gud står over mennesket og alt avgjøres av gud.
Lovene er ikke skapt av mennesker, men av gud.
Lovens primære oppgave er ikke å gi beskyttelse til menneskene og sørge for
deres at deres trygghet, rettigheter og sikkerhet blir ivaretatt, men istedet å
beskytte gud mot å bli utfordret – krenket – av mennesket.
Islams hensikt er å beskytte gud fra menneskene.»
Jon Erik Lundberg skrev:
Kristendommens gud er nederlagets gud. Han er den eneste
guden som er blitt henrettet.
Han tror på oss når vi ikke lenger kan tro på Ham. Det er Han som får oss til å
reise oss når det er vi som er i ferd med å segne.
(Fritt etter Anders Gadegaard, prest i Frue Kirke, København)
Kristendommens Gud er absolutt. For å være absolutt må Gud inneholde alt, også
sin motsigelse, døden. Derfor lot Gud seg slå ihjel for deretter å gjenoppstå.
(Fritt etter en forelesning over en bok om emnet.)
Kontrasten blir ikke større når man sammenligner med de forskjellige formene
for personkulter som rivaliserer med kristendommen (sosialisme, islamisme).
Den vestlige sivilisasjonen er på grunnleggende punkter ulik den islamske sivilisasjonen. Det kommer godt fram i denne lille enquêten.
Sivilisasjoner er dynamiske, de vokser og visner hen, de splittes opp, ekspanderer, smelter sammen med andre. Alle som kan litt historie, vet at ingenting varer evig. Vi får håpe at den vestlige sivilisasjonen vil leve lenge ennå. Den er verdt å stå opp for.
Kommentar: Vi lider i en slags stemning som forteller oss:
Skole lover aldri mer å vise Muhammed-karikaturer, mens
lærer er på flukt,
En lærer i engelske Batley måtte gå under jorden sammen med
familien i mars etter å ha vist franske Muhammed-karikaturer i undervisningen.
Nå konkluderer et utvalg at Muhammed-karikaturer er vist for siste gang i
undervisningen. Slik vant den muslimske ekstremreligiøse foreldremobben frem,
og slik ble nok en bit av det frie England spist opp.
Hege Storhaug: Publisert: 02.06.2021 -
Nesten 60.000 mennesker (nå 75.000) signerte en underskriftskampanje i mars for at læreren ved Batley Grammar School skulle få jobben sin tilbake etter at han ble suspendert for å vise Muhammed-karikaturer i undervisningen.
Men initiativtakerne bak kampanjen underkastet seg raskt
islamsk lov sharia og skrev i samme måned at de aldri vil at det skal vises
karikaturer – av respekt for islamsk tro. Karikaturer av Muhammed ble
karakterisert som «ekkel rasisme».
En litt annen vinkel servers her, i utdrag:
– Islamsk fundamentalisme truer samfunnet mer enn
terror, Av: Christian Skaug 2. juni 2021, 10:23
Voldelige islamister truer samfunnssikkerheten på grunn av
terrorfaren, men i lengden er den islamske fundamentalismen en større
sikkerhetstrussel fordi den strider mot demokratiske verdier – det skriver
Henrik Kvadsheim og Andrea Zizanovic, henholdsvis universitetslektor og master
i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, i en kronikk hos Stavanger
Aftenblad.
Altfor mange har fundamentalistiske holdninger og aksepterer religiøs vold, mener Kvadsheim og Zizanovic. …
… Det er likevel viktig å kunne snakke om selv de vanskeligste ting for å trekke oss videre fra overflatens grumsete debattfora der diskusjoner stoppes fordi de er politisk ukorrekte.
De to forskerne gjør noe alle akademikere burde gjøre, men som ikke lenger er så moteriktig i store deler av akademia: De observerer virkeligheten. Det finnes «sterk empiri» om trusselen fra fundamentalismen, fastslår de.
… Den nederlandske sosiologiprofessoren og migrasjonsforskeren Ruud Koopmans ved Humboldt-universitetet i Berlin gjorde i 2015 en stor, empirisk undersøkelse av fundamentalisme blant muslimer og kristne i Vesten. Denne viste at en urovekkende høy andel av muslimer i Vesten har fundamentalistiske holdninger, forstått som bokstavtro holdninger til læresetninger i egen religion.
… Ifølge Koopmans kan mer enn 40 prosent av muslimene i Europa sies å ha holdninger som kommer inn under begrepet fundamentalisme. Undersøkelsen er gjengitt i en ny bok av Koopmans, som kom ut på norsk i år. …
… Man merker likevel den varsomme forbeholdenheten i en
ordbruk der mange muslimer «kan sies» å ha holdninger som «kommer inn under»
fundamentalismebegrepet. La oss si at det var noen innfødte europeere
med nazistiske holdninger som var tema, hvor mange intellektuelle er det som
ville ha røyklagt en meddelelse om saken på samme måten?
PST-sjefen har jo for lengst avklart at den som er anti-islam, er å anse som høyreekstrem – en oppfatning som politiet er blitt hjernevasket til av såkalte forskere (men er du antikristen, er du en respektabel borger). …
… Koopmans dokumenterer også hvordan fundamentalistisk islam
ikke bare utgjør en trussel i kraft av å gi næring til jihadisme og terror, men
ved at det har gitt grobunn for en samfunnsutvikling i muslimske land preget av
demokratisk og rettighetsmessig forfall, undertrykking av kvinner og ulike
minoriteter, samt økonomisk stagnasjon. Denne ødeleggende utviklingen har også
spredd seg til Vesten og gjort integreringen av muslimer vanskeligere.
En fersk undersøkelse fra Frankrike viser at mer enn halvparten av unge franske muslimer nå foretrekker å leve under sharia-lover framfor fransk lovgivning.
… Kvadsheim og Zizanovic begynner å se virkningene av islamismen i sine egne omgivelser:
Islamsk Opplæringssenter (IO) i Stavanger, som er det største muslimske trossamfunnet i Rogaland, inviterte i 2018 hatpredikanten Said Rageah, som tidligere hadde uttalt at han ønsket å drepe frafalne og blasfemikere, samt at kvinner ikke bør forlate hjemmet med mindre det er «nødvendig». … Fraterniseringen og ettergivenheten overfor islamister i Norge har lenge foregått på stor skala, og på mye høyere nivå enn i Stavanger bystyre. Som forfatteren Ingvar Ambjørnsen skrev kort tid etter at regjeringen Stoltenberg kastet Vebjørn Selbekk til ulvene under karikaturkrisen i 2006, var det femten imamer tilstede i regjeringsbygget da den frastøtende seansen ble konsumert. Det er ikke blitt noe bedre siden da. …
https://www.document.no/2021/06/02/islamsk-fundamentalisme-truer-samfunnet-mer-enn-terror/
Konklusjon fra Nei til islam’s side:
Ja vel, hva bliver det så til? Jeg er ikke i tvil om at
Karine Haaland svarer best i Foslis enquete over.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/foslis-sosiologiske-klagesang-over-sine.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/anonymt-kristne-sosiologer-et-forsk-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/rushdie-halvor-fosli-og-josef-salin-en.html
Om Foslis noe ufaglærte kunnskaper om gud og lignende, pluss anmeldelse av hans store verk, her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/mot-nasjonalt-samenbrudd-av-halvor.html
Se også om Hagia Sofia:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/hagia-sofia-med-h-eller-sett-fra-islams.html
Preses og Hagia Sofia:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/preses-i-den-norske-kirke-olav-fykse.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar