Utviklingen fra fobi til hat

Når begynte det? Hvem var det som begynte å tro at det var en direkte årsaksforbindelse mellom islamkritikk og dette å sette muslimer på samme nivå som nazismen satte jødene på før WWII?

Selve tanken her, selve utgangspunktet, er like horribel som absurd og fullstendig ute av par. Likevel fortsetter disse mentale bildene å forme våre tankemønstre, våre følelser og holdninger, enten det skjer subliminalt eller direkte, uten omsvøp, uten forbehold. Vi er fullstendig neddopet på illusjoner, ondsinnede strategier og dette dreier seg ikke om konspirasjoner, men om utsagn eller «utstrålinger» fra personer på øverste politiske hylle i samfunnet vårt av i dag, ja, selv i dette sekund, i skrivende stund.

Og dette påtrykket vil ikke avta, nei, det vil tilta i styrke, det vil bre mer og mer om seg. Vi har bare så vidt sett begynnelsen. Våre nye selvoppnevnte inkvisitorer – i det «godes» tjeneste, såkalt - står allerede med ett bein innafor og de tenker ikke å gi seg før hele ondskapen er innafor og før hele «huset» ligger på kne, frarøvet enhver selvrespekt, enhver rest av sunn fornuft, ethvert folkevett og enhver anstendighet.

Hvem var det som begynte og satte i gang dette vanviddet, dette horrorlandskapet som sprer om seg, penetrerer oss, fester grepet om våre hjerter og hjerner, og setter seg i sentralnervesystemet vårt og som nå blir opplest og vedtatt som evige, absolutte sannheter overalt hvor man måtte befinne seg i «de korrektes» nærvær, i de akk så korrekte sfære?

Begynte det med at vi fortalte hverandre – om enn hviskende, og i vantro over at vi i det hele tatt kunne tenke en slik tanke – at nå gjelder det ikke lenger å ha samvittighet, men bare god samvittighet? Og hva mente vi vel ikke med det? Jo, vi mente at så lenge vi hadde det bra og hadde gode vibber og lystige følelser om hva vi tenkte og hvor vi sto, så var samvittigheten selv i orden, og ikke bare i orden, men i urokkelig i orden?

Fortalte vi oss selv kanskje ikke at siden dårlig samvittighet var av det onde, så kunne ikke det å ikke føle seg støtt, ikke å føle at noe uhyggelig var på gang, var det samme som å ha god samvittighet? Var ikke «følelsen» av å være god, eller i det minste denne opplevelsen av høre til på den riktige og gode siden som ville og gjorde godt og riktig nok for oss? Hvordan unnslipper vi alt dette? Hvor skal vi flykte?

Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i dette: Jo mindre vi slapp å tenke selv, jo bedre trodde vi vi hadde det, og jo bedre og mer fortreffelige, både etisk og estetisk, trodde vi vi var. Vi trodde ikke at det kunne eksistere noe som heter hat blant oss. Vi trodde kanskje at det var noe som kunne kalles islamofobi, jawohl, fordi dette jo ble oppfattet som en objektiv sannhet av de vi gjerne sendte våre barn på skole til, for at de skulle få inn de rette holdninger og lære seg å hanskes med livets kjensgjerninger og viderverdigheter, for ikke å si: Omskifteligheter.

De skulle bli gode i den kunsten, våre barn, altså, tenkte vi. Vi trodde vi hadde gode lærerkrefter. Vi trodde ikke på eksistensen av hat, av ondskap. Vi trodde på vår og andres ufordervelige godhet. Og vi trodde at vi var uforbederlige. Ja, forbederlige, i dette bildet, forbederlige inntil det perfekte, trodde vi vi var, men dette var altså før noen våget å kritisere islam, eller mens vi enn befant oss i overrennet, så å si, eller i det første heatet.

Vi så ikke at vi guddommeliggjorde følelsen av godhet, og at vi i dette racet da i samme slengen detroniserte samvittigheten, den gode, gamle, seriøse samvittigheten, vi kom i skade for å begå en stor synd, vi skrellet den fri fra enhver gudsforestilling, ethvert gudsbilde, og dermed fjernet vi oss selv fra, ja, nettopp det bildet og den likhet Gud selv la ned i oss, for at vi skulle kunne lære sannheten å kjenne og dette å kunne tilbe i sannhet og alvor.

Tendensen har for svært få mennesker i dette landet vært tydelig, mens den for det store flertall av sovende individer i dette landet er blitt utsatt til inntil videre. Det store flertall har sett det, men bortsett fra det, at de egentlig har sett det og det attpåtil lenge og tydelig, skjedde det mer eller mindre av egen fri vilje? Eller skjedde det for at noen ville det slik, og fordi de var så dyktige til å få det til? Og kan vi nå i ettertid – så å si – få oss til å innrømme at vi har vært utsatt for et gedigent hjernevaskeri fra toppene både på høyre- og venstresiden i norsk politikk og kulturliv og nedover og at vi ikke var modne eller voksne nok eller modige nok til å gjennomskue det og ta konsekvensen av en slik erkjennelse, på et langt tidligere tidspunkt enn akkurat nå?

Kan skaden som har skjedd ikke være til å bøte på?

Fins det noen unnskyldning? Fins det noen formildende omstendigheter? Kan ikke denne flertallsmassen – som vi faktisk alle er en integrert del av - bare si at: Vi tenkte jo ikke noe annet enn at hva våre valgte representanter sa, det måtte jo være sannheten og stemme med virkeligheten, så hvorfor ta på vei! De sa jo bare det vi tenkte, eller håpet på.

Vi stolte på at de visste hva de drev på med, at de kunne sin etikk, at de forsto våre innerste anliggender? Vi stolte på at de satt på flere opplysninger enn oss, hadde hatt mer tid og krefter til å skaffe seg innsikt, ja, klokskap. Vi trodde virkelig at de var på den riktige siden. Vi trodde på at de visste bedre. Vi trodde de tross alt – siden de var nådd så langt opp i rekkene og var så taleflinke og utholdende, så måtte det de sa og sto for, være sant og riktig.

Vi hadde jo ikke selv hatt så god tid til, eller råd til, å sette oss inn i sakene så grundig som vi gjerne skulle ha gjort.  Vi stolte på at de var bedre orientert enn oss, ja, at de faktisk også hadde litt større vett, at vi hadde noe å lære av dem, at de hadde større talent enn oss. Det var jo ikke for ingenting at de var kommet så langt, blitt så populære, flinke som de var. Vi var til og med stolte av dem. Vi så opp til dem. De var vederheftige personer, intellektuelt redelige, og ustraffede. De var jo skolelys og plettfrie.

Så hvordan tillate seg selv å mistenke disse selvsamme personene for å ville villede, føre bak lyset, komme med halvsannheter, drive med overflatisk propaganda, forsøk på å stemple, isolere og utstøte noen? De sa jo stort sett det vi selv tenkte og mente. Og var det vi tekte selv så forferdelig galt, da, var det ikke tvert imot helt riktig, det vi – og de – tenkte, våre ledere, de vi satt vår lit til og vårt håp? Var det ikke slik verden og virkeligheten var, slik vi alle tilsynelatende så den?

Og så kom liksom den brutale sannhet, den som fikk oss til å vakle for noen øyeblikk, bringe oss ut av fatning. Og det øyeblikket kom da de da endelig sa at islamkritikk kan sammenlignes med jødehat i 1930-årene, og ja, da trodde vi på dem, at det i hvert kunne være noe i det.

De sa blant annet at det var like mange islamer som det var muslimer, at islam ingen essens har og at islam ingen essens vil få. At islam er i utvikling. At islam kan reformeres og forandres. At muslimer som personer og mennesker egentlig er akkurat som oss, om enn ikke identiske, riktig nok, og for øyeblikket, men så, om noen få år, om noen valgperioder, så ville alt bli bra og likheten inntreffe så å si av seg selv. Det skulle gå seg til og de fikk oss, for noen øyeblikk, til å tro på dette, for hadde vi ellers noen sjanse, hvis i ikke nettopp trodde på dette som ble sagt? Ville vel ikke alt gå til helvete hvis vi nettopp ikke tenkte akkurat disse tenkte og forsøkte å få oss til å tro på og stole på?

De sa med andre ord: Ta det med ro, her er ingen fare, vi kan trygt stille oss likegyldige, ikke bare til spørsmålene, nei, men også til «utviklingen». For den ville gå seg til, sa våre valgte, de vi altså så opp til og beundret, og følte oss trygge på, og som vi hadde gjort til våre representanter, mot god betaling, og som visste mer og bedre enn oss selv.

For er det ikke slik et demokrati skal fungere? Har vi kanskje noe bedre enn demokratiet, vårt demokrati, med andre ord, å forlite oss på? Var vi kanskje ikke det mest frie, lykkelige og rike folkeferd og mest frie samfunn som mulig verden noen sinne hadde sett, i hele verden? Og var det ikke nettopp vårt kjære demokrati som hadde bragt oss dit, opp på høyden? Kunne verden og historien vise til noen kultur eller sivilisasjon som var bedre enn vår? Så hvorfor skulle vi da også i tillegg ikke være de mest fornøyde av alle folk og fyrster, til alle tider?

Vi tok det for gitt: At våre valgte skal gå foran og vise og veien, vise oss hva som er sant og riktig, skjønt og godt? De sa det jo i åpne fora, i åpne spalter og ansikt til ansikt med hele befolkningen, via media, via massemedia og mainstream-media, til og med. Borget ikke dette i seg selv for sannheten i det som ble sagt? Garanterte de ikke for lødigheten i selve det verdigrunnlag vi bygger på og det paradigme som former oss? For hvor på jorden var friheten større enn hos oss? Hvor fantes vel større toleranse, sjenerøsitet, mer solidaritet med verdens undertrykte, forstøtte og forfulgte enn akkurat her blant oss og i vår midte, og slv om vi nok var litt sløve og kanskje til og med sovende?

Alt dette gjorde at vi en stund kunne tillate oss å si og tenke, at jo, vi er virkelig på høyden, det finnes ingen ved våre side, ingen over, ingen under, - ville vi helst tro. Vi sto øverst på pallen, en palle vi selv hadde snekret, men som viste seg ved hver nye prisutdeling ikke å strekke til. Vi måtte supplere med stadig nye platåer nedover under oss og i bredden ved siden av oss, for «alle skal med», men alltid med plassen øverst på pyramiden reservert for nettopp oss, i vår evige selfmade glory, i en evig følelsesrus på et godhetsdop og på et sted hvor selvforherligelsen tydelig var mer verdt å dyrke og tilbe enn erkjennelsen av det hovmod som drev oss. Og som fortsetter med stadig større styrke å bedra oss, men som i virkeligheten rir oss og plager oss og uroer vår samvittighet, uten at vi makter å løfte dette opp i vår forstand, i vår bevissthet og inn i vår grunnholdning.

For å ta noen eksempler:

”Islam er ikke et samfunnsproblem” påstår Trine Skei Grande i en kronikk i Aftenposten 14/5. La oss se på fakta: Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke”, se kronikk i Afposten 14/5. (Islamofobi har hun beskrevet slik: ” Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å fremstille muslimer som fremmede og farlige”).

Bjørnar Moxnes i Rødt: 10121: Det er også forskjell på Halvorsens syn og Karlsens sammenlikning av hijaben med ku klux klan-sekker og SS-uniformer i samme VG-innlegg. Heller ikke dette går Karlsen tilbake på. Hun står fast ved å sammenlikne et plagg som mange vanlige Oslojenter har på seg, med uniformen til soldater som utførte historias verste folkemord. Sammenlikningen er grov og respektløs, både overfor muslimer og ofrene for SS’ herjinger.

Jeg er ikke overrasket over at Frp foreslo pengestøtte til HRS. Carl I Hagen har vært befriende tydelig på at han vil gi penger til HRS siden de forsvarer Frp. Derimot er jeg overrasket over at Oslo Venstre og Høyre gikk med på dette. Erna Solberg advarte i august om at hetsen mot muslimer likner hetsen mot jøder på 30-tallet. Trine Skei Grande skrev i Aftenposten i mai at ”Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk.”

Dette var viktige oppgjør med hatretorikken.

http://bjornarmoxnes.blogspot.no/2011/12/islamofobi-og-integrering.html

Amnuensis og høyskolelektor Lars Gule:

Lars Gule: Islamofobi er et begrep vi trenger og som kan gis et presist innhold. Lars Gule forsvarer her begrepet islamofobi og måten han definerer det på. Han sammenligner det med begrepet antisemittisme som også trenger et presist innhold ... (Tatt fra FriTanke.no).

Lars Gule forsvarer her begrepet islamofobi og måten han definerer det på. Han sammenligner det med begrepet antisemittisme. Han skriver: Kort til Walid al-Kubaisis innlegg: Han – Kubaisi - skriver at jeg forsøker å stemple ham med sykdommen islamofobi. Det betyr nok at han skrev sitt innlegg før han hadde lest mitt svar til Ronnie Johanson. Jeg mener altså ikke at Kubaisi er islamofob, men at han har uttrykt seg islamofobt i et foredrag i følge referatet.

--

Jeg er ellers enig i at det er muslimer og/eller personer med muslimsk bakgrunn som må ha hovedansvaret for å utvikle (eller avvikle) islam. Men jeg har selvsagt ytringsfrihet til å kritisere både islam og urimelig islamkritikk. Johanson og Azmeh Rasmussen har rett i at islamofobi er et unyansert brukt skjellsord - i stor grad og av mange. Og de har rett i at man kan forholde seg til dette på en annen måte enn jeg gjør. Det er legitimt å «boikotte» ordet, unnlate å bruke det på grunn av lavt presisjonsnivå og hovedsakelig negativt innhold.

Men det er også mulig å gjøre det jeg gjør: ta for gitt at ordet har kommet for å bli, for så å forsøke å klargjøre det begrepet ordet viser til. Altså gi det et faglig forsvarlig innhold.

Derfor forsøker jeg å etablere kriterier som må være oppfylt for at man rimelig presist skal kunne snakke om islamofobi. Ut fra min etablering av tre sammenhengende kriterier er det da også mulig å se at mye islamkritikk slett ikke er islamofobi. Mye islamkritikk er berettiget, men mye er også dumt og fordomsfullt (men altså ikke islamofobi).

… antisemittisme er et mye misbrukt ord. Det har blitt et skjellsord som brukes om mye kritikk av Israel og israelsk politikk …  det er «verdt å merke seg at dette er et begrep [israelvenner] i dag bruker bevisst for å fremme sine interesser og kneble sine ideologiske motstandere, særlig [de som forsvarer palestinernes rettigheter]. Det er det samme begrepet som brukes av [Israel] for å svekke ytringsfriheten internasjonalt og kriminalisere [kritikk av Israel]. [Antisemittisme] er blitt det fremste redskapet i en skitten politisk kamp og er ladet med alt humanister og demokrater bør ta sterk avstand fra. Innbakt i [måten begrepet brukes på] er et kollektivistisk syn på mennesket og et statisk syn på religion og kultur.»

Det bør selvsagt ikke overraske at både ordet og begrepet antisemittisme kan misbrukes. Det kan alle ord. Men at ordet misbrukes av Israels forsvarere i et forsøk på å immunisere Israel mot kritikk, forhindrer ikke at 1) antisemittismen er et reelt fenomen og at 2) det er mulig å gi ordet en presis referanse til et meningsfullt og avklart begrep.

Antisemittisme likestilles med islamofobi av Gule. Det fins følgende strukturlikeheter, mener han, og dette får han frem ved å bytte om på «jøde» og «islam»:

a) Overdreven og skjev kritikk av det jødiske og jøder

b) En demografisk argumentasjon - jøder er fremmede, de er et fremmedlegeme, hører hjemme et annet sted osv. - altså er de farlige for oss

c) Jødene er farlige fordi de undergraver våre verdier, konspirerer om å overta verden, kontrollerer makten - kapitalister så vel som kommunister

Kort sagt: Man må ha med alle tre kriteriene for at man skal kunne snakke om antisemittisme. Det er også nettopp frykten for den jødiske konspirasjonen som gjør antisemittismen til en irrasjonell frykt, altså noe mer enn simpel rasisme.

De tre kriteriene henger sammen og forsterker hverandre gjensidig. Det er selvsagt mulig å mene at jødedommen er en like dårlig religion som alle andre religioner, med en brutal terrorist av en gud som styrer verden, med et makthungrig presteskap, religiøse fanatikere som vil sørge for at alle (jøder i alle fall) lever sine liv i overensstemmelse med gudens vilje. Noen ganger kan en slik kritikk bli for sterk eller den kan være basert på gale oppfatninger. Den kan også være fordomsfull. Men det blir ikke antisemittisme av den grunn. Men om man kobler en slik kritikk med frykt for jøder som (etnoreligiøs) gruppe og føyer til troen på en konspirasjon, da vil religionskritikken i sin tur nettopp bli overdrevet og få et antisemittisk preg. Derfor henger kriteriene uløselig sammen.

Utdrag fra:  FriTanke.no Publisert: 09.12.2008 kl 10:37 , Lars Gule

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8314

Som vi ser er dette skrevet i 2008 av Gule. Vi ser at han aksepterer bruken av betegnelsen islamofobi fordi det tjener ham selv og hans politiske medbroileres sak. Han bruker det instrumentalt uten å spørre om adekvans, koherens eller korrespondans eller heller bry seg med å forsøke å gi en tilnærmet substansiell definisjon av betegnelsen, ikke bare en relativ og operasjonell definisjon. Han spør seg ikke om virkningen på dem betegnelsen rammer. De som rammes skal likevel nedkjempes, så hvorfor bekymre seg om selve ordbrukens legitimitet i en større, mer rasjonell sammenheng og ikke bare en strategiskpolitiske sammenheng. Han skylder på at antisemittisme – slik ordet blir brukt propagandamessig av Israel, etter hans mening, faktisk legitimerer bruken av betegnelsen islamofobi. Det han da begir seg inn på er en ren tue qouque-strategi – en strategi som pleier å medføre krig - der det ikke spørres om hva som er rett eller galt, men om hvilke metoder som skal til for å vinne. Det han står igjen med er «might makes right». Han overlater sluttresultatet til en konsensus basert på målet helliger midlet der den sterkeste part i sluttfasen kan bestemme vilkårene for en eventuell fredsslutning. Han åpner dermed for diktaturet, kall det gjerne det det muslimske psykopaturet, der den sterkeste muslimske krigsherren – eller kalifen eller shaiken - legger de avgjørende premissene for alle og for enhver convivenzia for fremtiden.

Men hva har så resultatet blitt av denne løse og uansvarlige omgangen med ord, betegnelser og begreper?

Islamofobi kan i utgangspunktet ha blitt ansett som et verktøy ikke bare for å ramme islamkritikere og begrense eller temme islamkritikken, men også for å temme eller blidgjøre visse muslimer. (Noen vil kalle dette å underkaste seg islam og servilisere seg for muslimer, dvs å forskuttere sin egen dhimmistatus i det kalifatet noen muslimer tydelig ønsket og fremdeles ønsker å etablere, basert på Koranen og profeten. Disse siste må ha smilt godt i skjegget da de så hvor raskt og villige ikkemuslimene var til å ta i bruk islamofob og islaofobi som et våpen mot sine ikkemuslimske brødre, om man kan si det slik, og da med stor iver vendt nettopp mot sin egen ikkemuslimske kultur og tradisjon, og vårt hårdt opparbeide politiske system, demokratiet, som er det rene motstykke til det psykopaturet, som jeg kaller det, som visse muslimer nå ivrer etter å få innført over oss.  

Men hvor fornøyd var egentlig visse muslimer med denne utviklingen? Var det nok for dem å tilfredsstille seg med at ikkemuslimene var de som faktisk hjalp muslimene bedre enn noen andre muslimer kunne klare med å skjule hva islam faktisk innebar og hvilke reelle forpliktelser Allah la på sine muslimske slaver? Var det nok for dem å se at visse ikkemuslimer faktisk var de som i praksis var helt avgjørende for at islam skulle vinne stadig mer innflytelse og dermed en autoritet, basert på pur fasthet og manglende vilje til kompromisser omkring sharia, uten at de selv trente å gå i front og tok på seg aleneansvaret for å forsvare og begrunne islam?

At de ikkemuslimske fortroppene – som villig gjorde seg til en behendig og beleilig avant-garde for islam og muslimene – i lengden ikke tilfredsstillende kunne utgjøre den spydspiss de trengte, er i de siste dagenes debatthete på MSM blitt stadig klarere.

Fahad Qureshi, han i Islam Net, og viden kjent for sin «radikalisme» og hvor han oppfordret åpent for hvor velsignet det er å kappe av hendene på tyver, til og med her i lille Norge, i dag, sier at Lars Akerhaug og Hege Storhaug skaper uro i de muslimske miljøene, og at disse to personene er som miljøgift. Han mener at både Akerhaug og Storhaug setter muslimer og islam i dårlig lys.

En kommentator sier: Jeg fatter ikke hvorfor både Quresi og mange muslimer mener at Lars Akerhaug og Hege Storhaug har skylda for islamhatet. se her

Kommentatoren, Kaltham Alexander Lie, en åpen homofil aktivist og muslim, fyrer av følgende salve i Dagbladet 2. juni 15: «Den nye Ap-lederen Jonas Gahr Støre sier at vi ikke har ekstreme eller radikale muslimer i Norge. Det er trist at vi dessverre har partier på Stortinget som ikke våger å se at ekstreme muslimer er et stort problem. Stortinget setter seg i veldig vanskelig situasjon, og vanlige mennesker i samfunnet betaler prisen. Ekstreme muslimer må bekjempes for det blir totalt for seint». her

Hva kan vi slutte av dette? Jo, umiddelbart: Visse muslimer nøyer seg nå ikke lenger med at visse naive og selvhatende ikkemuslimer bruker mentalretorisk hersketeknikk mot andre ikkemuslimer. Det blir for svakt og treffer ikke. De bruker selv nå hatretorikk mot hverandre. De ser antakelig at betegnelser som islamofob og islamofobi ikke makter oppgaven lenger og at det blir for svakt og puslete. Det må noe mer maskulint, dristig og farlig til, ser det ut for, noe mindre ullent og mer presist, og den nærmeste qualyfieren de finner er altså: Hat.

Fra islamofobi til hat, med andre ord. En overgang som gikk fortere enn vi hadde fantasi til å tenke ut på forhånd. Så alle islamofober: Fra nå av vil du bli titulert med ditt rette navn:

Islamhater, muslimhater – og derfor rasist, og ikke minst: Ond. Ikke lenger islamofob. Ikke lenger bare kritiker eller patriot. Men en som virkelig hater. Og som fortjener deretter. (Så mye altså for Solbergs, Grandes, Gahr Støre og Gules innsats som fredsskapere og sanne antifober).

Dette ble altså resultatet av det forsøket de ikkemuslimske apologetene satt igjen med etter at de selv i så lang tid, men til fånyttes, hadde forsøkt å forhåne islamkritikere så godt de kunne, nærmest på vegne av disse muslimene, men helt uten å forstå at de derved hadde gjort seg selv til lakeier for islam og til slaver av egen fri vilje, om enn ikke helt uten å være klar over.

Om islamofobiens og de antifobes begredelige historie les her