Det nye, store emosjonelt korrekte CREDO

Hvorfor ødela vi Europa? spurte den berømte og svært innflytelsesrike forskeren Miachael Polanyi seg, (1891-1976). Han ment å se at det hadde inntruffet et viktig skifte generelt i det åndelige og intellektuelle klima i Europa og Vesten – etter de store krigene - og at dette hadde sammenheng med at de moralske fundamenter vi hadde bygget på i tusen år i seg selv nå var blitt undergravd.

Polanyi mente at dette forfallet hadde sammenheng med «hvordan vi nå så verden» til forskjell fra hvordan «vi en gang så verden». Han mente at dette hadde sammenheng med hvordan vi forholdt oss til vitenskap og forskning, hvor det objektive fantes - et område som han anså var blitt isolert fra den rent menneskelige og moralske dimensjonen ved tilværelsen.

Polanyi angrep – selvsagt - ikke vitenskapen per se, han hadde selv vært vitenskapsmann i kjemi. Han kritiserte vitenskapens grunnleggende syn på verden eller virkeligheten og det var dette synet som nå hadde skapt det vestlige «mind-set».

I sin «Personal Knowledge» kritiserte han det vitenskapelige idealet om «distanse» til tingene eller dette å stille seg nøytral, distansert, objektiv og betraktende overfor «virkelighetene». Fra å studere virkeligheten i et laboratorium, gikk Polanyi over til å studere epistemologi, altså ikke det vi kan skaffe oss kunnskap om, men hvordan det overhodet var mulig å skaffe seg – sikker - kunnskap.  

Personlig Kunnskap er kunnskap preget av et lidenskapelig aspekt og forutsetter at vi vi ser universet ut fra et sentrum som ligger i oss selv og som får oss til å snakke om virkeligheten ut fra et menneskelig språk. «Any attempt rigorously to eliminate our human perspective of the world must lead to absurdity”.

Polanyi går ikke – som nevnt - til angrep på vitenskapen som sådan, men han «inkalkulerer» i den en komponent han – med rette - mener er blitt oversett; han snakker om at det finnes en «underforstått kunnskap» eller en operativ «tacit dimension» ved ting og forhold. Han bruker analogien med isfjellet: Den viktigste del av kunnskapsbildet befinner seg under vannflaten. Implisitt betyr dette at «eksakt vitenskap» - kunnskapen om toppen på isfjellet - egentlig er misledende og derfor potensielt «farlig», selv om kunnskapen da ikke baserer seg på rent subjektive forestillinger.

Den kunnskapen vi tilegner seg om toppen av isfjellet kan imidlertid tjene til at vi mister eller går glipp av andre dimensjoner i det mennesker, som for eksempel ansvarsfølelse, en følelse som nødvendig vis har et tilsnitt av «tro», et tilsnitt av eller karakter av «fides», i betydningen tiltro forlitning på. Polanyi henter sin argumentasjon fra en av kirkefedrene, Agustin, som kort sgt sier at vi må «tro for å kunne forstå».

Polanyi mente at Augustins tanker brøt med gresk filosofi på en avgjørende måte idet han mente at all kunnskap egentlig er en gave fra Gud, en gave vi riktig nok må tilstrebe oss fundamentert på en underforstått tro: nisi credidertis, non intelligitis: Hvis du ikke tror, vil du heller ikke forstå.

Polanyi ser det slik: Den augustinske tilnærming var den dominerende i Europa i over tusen år, men da Opplysningstiden ideal ble dominerende for folks måter å tenke og tilnærme seg virkeligheten og det menneskelige på, ble troen som en kognitiv kilde trengt tilbake til fordel for en slags blind tro på «det rasjonelle» og empiriske som konstituerende for menneskets bevissthet og sinn, eller 2mind-set». Han siterer John Lock: Tro er ikke kunnskap og ikke «sikkerhet» eller «certainty».

Med dette ble all tro redusert til «det subjektive», mener Polanyi. Han mente vi måtte gjenoppdage tro som den rette kilde til all kunnskap. Ingen «intelligens» kan operere utenfor «a fiduciary framework» og disse to dimensjonene må så operere i en sirkelbevegelse eller i en dialog eller dialektikk med hverandre, alt i et forsøk på å finne et «reference point» og da relatert til en pliktfølelse overfor sannheten selv. Vi må «submit to reality», sier Polanyi. Men «Faith is the unifying center of every person».

Polanyi: I believe that in spite of the hazards involved, I am called upon to search for the truth and state of my feelings … any enquiry into our ultimate beliefs can be consistent only if it presupposes its own conclusion”. Jakten på sannheten: - “it must be intentionally circular”. Han benekter eksplisitt

påstanden om at han- eller noen annen for den saks skyld -  kan være rent “objektiv”. Han mener at våre intellektuelle lidenskaper, “our intellectual passions”, kan bidra til et rikere sosialt og kulturelt liv. (Jeg kaller for min del disse “lidenskapene” for emosjoner, noe jeg har forklart andre steder og vil forsøke å presisere og forklare videre ikke bare her i denne posteringen, men også i kommende posteringer, hvis jeg rekker det … ).

«He truly sought to smash the images which had smashed European civilization at the hand of ruthless objective science”, som en forfatter sier det.

Thomas Kuhn, 1922-96, var en av dem som mente at han sto i stor gjeld til Polanyi da han utformet sine teorier om «pradigmeskifter» innenfor den vitenskapelige verden; spesielt hadde Kuhn lært mye av Polanyis innsikter i «the tacit component» i vitenskapelig arbeid og kunnskap og nå fikk vi det mange kaller «the Weltanshauung Revolution» og hvor da paradigmene bestemmer selve essensen i den vitenskapelige bestrebelse. Paradigmene bestemmer verdiene, standardene og metodene for hvordan «tingen» bør være. I praksis betyr dette bl a at det – i større grad en antatt - er sinnet, sansene og ens konsepter som konstruerer virkeligheten. Paradigmene funksjonerer som grunnleggende antakelser og «matrixes» i et daglige, disiplinerte vitenskapelig arbeidet.

«Ikke noe språk som begrenser seg til å beskrive en verden som fullt ut er kjent på forhånd, kan produsere en nøytral og objektiv beskrivelse av dette «gitte», skriver Kuhn. Vokabularet som brukes for å beskrive, må derfor forandres selv om ordene hver for seg forblir de samme. Vi kan derfor si at der paradigmene forandrer seg, der forandrer også verden seg med dem. Men Kant kan vi si at mens det nouminale ikke endrer seg, så endrer phenomena seg. Det ligger med andre ord an til at tingene kan forandres i og med at våre paradigmer eller kategorier endrer seg.

Som John Searl sier: Kuhn skal ha påvist at vitenskapen ikke gir oss noen beskrivelse av en i og for seg gitt virkelighet … forskerne løper fra et paradigme til et annet paradigme hvorav ingen har noen tilgang til objektive sannheter.  

En annen sier: I ekstreme utgaver av relativisme blir teorier ansett kun som internt sammenføyde påstandssystemer eller «ord-spill» - verdisyn som blir tillagt iboende betydning i seg selv. Sannhet blir oppfattet som en koherens i et teoretisk system og «kunnskap» blir en slags institusjonalisert «tro».

Kuhns revolusjonerende vitenskapsfilosofi vil av mange bli oppfattet som en bekreftelse av den skolen i kristen tenkning som anerkjenner at ulike verdisyn – verdensanskuelser, virkelighetsoppfatninger etc – bidrar til å forme menneskets bevissthet og at disse påvirker menneskets teoretisk funderte tilnærminger.

Vi kan bare spørre: Er det da ikke en fare for at verdisynene kan komme til å fungere som vitenskapelig allvitende? Og innebærer dette ikke da vitenskapen selv kan bli utsatt for en «tyrannisk kognitiv innflytelse», som David K Naugel spør?

Hvem har vel ikke hørt noen si: Alt er relativt! ?

De fleste mener imidlertid ikke det de sier og grunnen er at de neppe vil si at det ikke er feil å stjele, særlig når man er blitt frastjålet det kjæreste man eier; da er det sant at noe er sant for noen og noe annet er sant for en annen og at disse innsiktene eller denne sannheten ikke er objektivt sann.

Sånn kan vi ikke ha det. Det stemmer ikke med virkeligheten. Det må foreligge noe objektivt som grunner seg ikke bare på det man føler er rett og galt, men som er det – metafysisk begrunnet.

At det ikke finnes noen objektiv sannhet er en selvmotsigende eller inkonsistent påstand – men den er selve maximen eller det kategoriske imperativ for – relativister, som på sin side jo nekter å tenke universalistisk om Gud og moral, men bare emosjonelt betinget om slike ting. Disse blir fort hypermagikere og avhengig av offerproduksjon for at de skal kunne føle seg vel, å andres bekostning. Hypermagikerne er derfor de mest amorlake eller u moralske mennesker som fins i dag, og det er mange av dem, uten at de er klar over det.

Det fleste tvinges ut fra den erkjennelse alene, nemlig at moralen ikke kan fundamenteres i «meg» og mine «emosjoner» alene, logisk til å si at sannhet kommer fra et sted eller fra et noen, de fleste er enig om Gud her og man tenker da på en slag naturlov, et prinsipp som egentlig er mekanistisk fundert og som kommer «før oss» – og dermed er man like langt, fordi denne loven kan tolkes eller oppfattes på ulike vis til ulike tider for ulike mennesker og grupper. Ingenting er med andre ord «Sant» og fast eller fastlagt en gang for alle og det finnes derfor – igjen logisk - ingen personlig Gud som man kan relatere til som en Person.

Lenger er ikke mange kommet og det er lite som tyder på at man vil komme særlig lenger i nærmeste fremtid. Derfor følgende nødvendige betraktninger:

Protagoras, 490-420 ca: Mennesket er alle tings målestokk, det er med andre ord den enkelte som avgjør hva som er sant eller ikke (sammenlign Kierkegaard: Subjektiviteten er sannheten). «Vi» er med enda none andre ord moralsk fullkomne, - noe vi i dag kan utlegge som ulastelig eller (servilt betinget» emosjonelt korrekte!

(Se om Tollak B. Sirnes, Kennan Malik, Aquinas, lord Cunningham, kommunitarianisme og Kierkegaard her: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html)

Protagoras var en sofist og en kollega av ham, Callicles, sa: Hvis vi kvitter oss med «sannheten» så er alt som gjenstår et spørsmål om makt. Vi plikter derfor å agere ut fra egeninteressen!

Protagoras foreslo at vi var beste tjent med å «forhandle» om vilkårene slik at vi kunne leve fredelig sammen på grunnlag av omforente egeninteresser, alt for å unngå kaos. Orden er bedre enn anarki.

Men hvis det ikke finnes noen objektiv sannhet, hva tjener vi egentlig på å skape en på- liksom- sannhet? Skal vi leve på den «sannhet» at all rettferdighet egentlig ikke eksisterer? Forutsetter ikke begrepet rettferdighet at det virkelig fins objektive standarder utenfor oss og at relativistene da tar feil? Blir ikke våre forestillinger om rettferdighet ganske tilfeldig hvis rettferdigheten blir til der vi gå?

Hvordan kan vi bestemme hva som er godt og hva som er godt menneske? Hva vi foretrekker til enhver tid? Vi kan godt si at mennesker ikke skal skade hverandre, men hvor finnes hjemmelen og imperativet om at vi faktisk skal hjelpe hverandre, enn si: elske hverandre?

Relativistene mangler kriterier og imperativer som forteller oss hva et godt menneske er. Man vet hva man er mot, f eks intoleranse, skade andre osv, men ikke egentlig hva man er for. Å unngå det som er ondt innebærer ikke nødvendig vis at man er moralsk god og heller ikke blir man god av bare å gjøre det som et tillatt. Men i dag tror man at den som har de mest korrekte emosjoner faktis er moralsk gode og at de derfor må gjøre de mest høyverdig moralske handlingene, inkludert de mest høyverdig tenkte handlingene.

Den store greske filosofen Platon opererte med et begrep han kalte formen eller selve idéen Det gode. Denne idéen er noe vi i dag og den gang ikke kunne erfare dette begrepet direkte; vi kan i høyden bare erfare idéen som en skygge – av sannheten selv. I vår virkelighet blir derfor sannheten flakkende og ubestandig og vi kan egentlig ikke stole på den, for vi er ikke ett med idéen og kan heller ikke bli det, uansett hvor mye vi forsøker å bli ideelle. Det nærmeste vi kan komme er ved å bruke fornuften og ikke stole på sansene alene. Vi kan da ut fra fornuften eller tanken snakke om et åndelig rike, som altså eksisterer.

Platons uforanderlige «det Gode», ligner svært mye på den kristne konsepsjonen av Gud. Formen eller formene ble som den perfekte og sanne virkelighet og slik sett blir de som et fast punkt som vi kan løfte verden med, i analogi med Arkimedes: gi meg et fast punkt og jeg kan løfte verden. På sett og vis blir denne sannheten så åpenbart av Gud gjennom guds egen åpenbaring til menneskene, ikke med de samme ord som Platon brukte, men med et vokabular som både var inspirert av det greske og det hebraiske verdensbilde. Mens grekerne fundamentalt var fokusert på det vi kan se, var jødene konsentrert om det de kunne høre. I kristendommen ser man et forsøk på å smelte sammen disse to perspektivene. Man så en rasjonell og personlig Gud og derfor kunne man nærmer seg Gud ikke bare via åpenbaring, men også ved bruk av den fornuft guds hadde skapt oss med, i og med at vi er skapt i Guds bilde og hans likhet. (Se professor Thorleif Boman’s bøker om dette: https://no.wikipedia.org/wiki/Thorleif_Boman).

Den greske, store, filosofen Aristoteles hentet så å si idéene ned fra «oven» og inn i denne, praktiske og foreliggende verden, ned i det materielle, ja, ned i genene, kan vi si. Idéen i tingen er den form som må realiserer seg og bli den tingen tingen av og med seg selv og sin entelechy bestemmer den til å bli, dvs til tingens formål, sin finale årsak.

Filosofen og dikteren Stein Mehren har noe svært interessante betraktninger om den aristoteliske tilnærmingen sammenlignet med Platons tilnærming. Han viser til at hekseforfølgelse og jakten på heretikere nærmest ikke forekom i de områdene øst i Europa som var meste under innflytelse av den platonske filosofi.

I Vesten, der Aristoteles etter hvert fikk et sterkere grep om sinnene, over en periode på flere hundre år, så vi det motsatte. Platon mente at idéene lå utenfor oss, Aristoteles mente at de lå inne i oss. Det blir da lettere å begrunne forfølgelse fordi grunnen til forfølgelsen – tror man - jo ligger inne i enkeltindividene og fordi enkeltindividene jo er ansvarlig for hva «som ligger der inne». Idealet – for aristotelikerne i dag - er å eie de korrekte emosjoner.

Overfører vi til dagens situasjon, er det aristotelikerne som forfølger, ikke platonikerne. De som er – virkelig - fobe for de – antatt – «islamofobe», bruker nå retoriske verktøy som om de vare reelle og rasjonelle argumenter bygget på ubestridelige fakta, hvilket selvsagt er en grov tilsnikelse.

Termen «islamofobi» f eks brukes kynisk for å fremme eget behov for å kunne etablere makt og dominans, på vegne av sine emosjoner og egentlig: Sin irrasjonalitet! - for å få has på det de konstruerer som sine autentiske fiender.

De bruker emosjoner som – tilsynelatende - argumenter for å drive frem denne heksejakten. Emosjonene er blitt deres Gud; de tilber med andre ord en avgud og foretrekker Muhammed fremfor Jesus Kristus. 

Vi skal imidlertid ikke ta Mehren for god fisk i absolutt forstand. Det beste han kan vise til, slik jeg ser det her, er forestillinger mo korrelasjoner her, og ikke årsakssammenhenger.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/tror-du-ikke-pa-jesus-tro-du-ikke-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/antifa-pro-hva.html

Mye om kristentroen før og nå her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html

Om bl a Plotin her, og “Allah- hu- achbar”?:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

Allah “skapt” av Muhammed?:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/understrmmer-i-pestens-tid-og-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/abb-og-vare-spekulasjoner-i-det-onde.html

Se om hybris her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

Jesus, tragedien og Aristoteles?:

 https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

Hva er sannhet – og hvordan kan man bli sikker – sikker på noe som helst, spesielt når det går på «de store spørsmålene»?

Se om grekerne og jødenes ulike tilnærmingsmåter til «verden»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

Og ser her om bla SAP, det juridico-religico mennesket og mye mer grunnlagsproblematikk her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

Marthin Luter formulerte tanker om enhver troende som prester og om at enhver troende hedde både evne og ansvar for å tolke Skriften rett. Ser vi har et utgangspunkt for det ekstreme fokus på individet og emosjonene vi ser overalt i dag? - til og med emosjoner da sett som selve kriteriet på sannhet – og dermed sikkerhet, eller visshet, om man vil?

Descartes, 1596-1650, mente at mennesker ikke kunne hente sannhet fra eksterne kilder. Han satset på deduksjoner som en farbar vei mot å finne sannheten. Den induktive metode kom senere. Han innførte som kjent metoden hvor man må tvile på alt for så komme frem til den sannhet man ikke kunne tvile på: Jeg tenker, ergo er jeg. Noen sannere? Bort med gud, kirken, tradisjonene, Skriften og de klassiske filosofene. «… the finit, autonomous and rational individual was now arbiter of what is real and true”, skriver Wilkens.

Modernismen og Opplysningstiden rettet fokuset på de sansbare ting og det gjaldt å forholde seg nøytralt og objektiv til de observerbare tingene, et fokus som forutsatte at det virkelig fantes en sammenhengende realitet som vi kunne ha en sikker viten eller kunnskap om. Påstander om den fysiske verden kunne verifiseres når grunnlaget for dem kunne avdekkes via observasjon og måling.

Postmodernismen på sin side, er skeptisk til enhver nøytralitet på nær sagt ethvert område.  

Nietzsche,1844-1900, mente at sannheten faktisk er avhengig av individenes perspektiv og tolkning.

Sannheten blir på denne måten noe man kan slippe unna med, for å tale med R Rorty. Det som kan hjelpe oss til å etablere mer makt, det er det som er sant; «sannheten» blir et instrument eller et middel. Kanskje ikke rart da at «sannheten» i dag kan oppleves som fornærmende, truende eller undertrykkende!

Scleiermacher, som tar utgangspunkt i følelsene og «den absolutte avhengighet», som det står i Store norsk leksikon: Han … hevdet at det var en affinitet mellom religionen og den romantiske tenkningen, (Über die Religion (1799), fordi religionen består i en følelse og anskuelse av det uendelige, og kristendommen er et uttrykk for denne følelsen. Ved å knytte religion til følelse og anskuelser, blir den selvstendig i forhold til både filosofi og etikk. her.)

Schleiermacher kunne ikke tro på Jesus stedfortredende lidelse i hans forsoningsverk, akkurat som islam også benekter forsoningen. Grunnlaget for den kristne tro blir da ikke de objektive sannhetskriteriene eller sannhetspåstandene som presenteres i Bibelen, men via emosjonell bevisstgjøring og bekreftelse. 

Se også denne om liberalteologien og dens historikk med overordnede verdisyn, verdensanskuelse, kort sagt: dens «paradigme».

Vi m her bare kort nevne at den berømte religionspsykologen og filosofen William James, 1842-1910, mente at sannhet – i religiøs forstand - er det som virker-  hvis det virker, er det med andre ord sant. Det ligner på det den amerikanske filosofen Richard Rorty, 1931-2007, sa, (så noenlunde, for ikke lenge siden), at sannheten er det du kan slippe unna med å si og mener blant dine (akademiske) kollegaer.

I dag er det blitt vanlig å begrunne alle slags meninger og posisjoner ut fra den grunntanke at man ikke bør tro på noe man ikke ser. Det blir da lett å forkaste troen på at Gud eksisterer og at Gud er en moralsk Person med en tvers igjennom moralsk karakter. Moral blir noe man da kan forhandle om; det fins intet absolutt, alt er – faktisk, tror man - relativt. Se her om "absoluttene"

Men hva hvis noen mener de kan bevise Gud ut fra sine emosjoner? Vel, dette sprmålet må vi la ligge til en annen gang. Hvor om allting er:

Folk i dag synes å lide av en fobi – irrasjonell frykt - for å begrunne seg ut fra fornuften og med rasjonell argumentasjon. Men anser emosjonene som det ene sanne kriteriet på sannhet. Grunnen kan ligge i et sterkt behov for ikke å bli assosiert med moralske absolutter, så sant det ikke angår dem konkret. Det mangler ikke på argumenter for at man ikke tror på absolutter; man forsøker helst å fortelle andre hva man ikke bør gjøre. Man kan nok støtte universelle lovverk f eks i kraft av FN, men man er i hovedsak svært skeptiske til «objektive standarder», særlig objektive moralske standarder eller lover. Disse blir ofte oppfattet som kalde og rigide og man kan spørre hvorfor. Svaret finnes i det enorme fokus på folks emosjoner eller emosjonelle eksistens og liv, som nå regjerer og romster i sinn og hjerter overalt og til enhver tid, selve livet er blitt et liv i emosjonenes subjektivisme og subjektivitetens emotivismes vold. Og emosjonenes regime styrer faktisk nådeløst, hvis man da tør å se det og «føle» på akkurat det. Etiske standarder knyttes til personlige valg og holdningspreferanser og kritiske spørsmål om grunnlaget for dette, avvises som irrelevante eller aggressive. Man lever på den illusjon og i den tro at alt virkelig er relativt og at man derfor ikke trenger å forsvare seg eller begrunne sine valg og holdninger – annet enn i emosjonene, det eneste sikre utgangspunkt for all tanke og all handling. Slik det er blitt i dag. Vi er på vei mot Emokratiet og det er nådeløst og vilkårlig – fordi det passer oss, utrolig nok.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

Opprinnelig postering om Emokratiet:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

Til ettertanke, før vi går videre:

”The principles of logic are neither Western nor Eastern, but universal”. (Mortimer J. Adler).

Aristoteles klarla forskjellen mellom gyldige og ugyldige former for resonnering eller logisk tenkning.

Han viste hvordan all vitenskap begynner med visse selvinnlysende sannheter som han kalte førsteprinsipper (first principles) eller grunnleggende logiske regler som nødvendigvis må danne det grunnlag som all kunnskap må grunnes på.

Prinsippene er fundamentale sannheter, avveininger eller tankerekker man logisk kan konkludere sikkert ut fra. De er selvinnlysende, ubetvilelige eller ubenektelige i seg selv, (aksiomatiske/teorematiske) og de kan betraktes både som underliggende og styrende prinsipper for et verdenssyn (en virkelighetsoppfatning/en ”worldview”) der man opererer på det grunnlag at sannhet finnes – eller at det fins sannhet - og at denne ikke er ”absolutt relativ”  eller fundamentalt «absurd» eller fullstendig irrelevant.

Et verdensbilde – eller kanskje ”verdenssyn” -  kan lignes med en intellektuell linse gjennom hvilken vi ”ser” eller oppfatter verden: Sett gjennom røde briller blir verden rød. Men hvilken farve er da den rette til å se verden med? Og fins der bare et riktig verdensbilde/verdenssyn eller en korrekt eller sann virkelighetsoppfatning?

Siden grunnprinsippene (førsteprinsippene) ikke kan unngås, bør vi kunne bruke dem som et felles utgangspunkt før vi diskuterer en persons verdensbilde/verdenssyn (ikke bare livssyn). Man burde bli i stand til å avgjøre hvilket verdensbilde og verdenssyn som er det mest plausible eller troverdige.

Vi vil fra her av for enkelhets skyld bruke ordet ”verdenssyn” om grunnforutsetninger som også omfatter verdensbilde, verdisyn og virkelighetsoppfatning. Et verdenssyn innbefatter imidlertid også det som betegnes et livssyn hvori inngår det enkelte menneskets svar på såkalte livsspørsmål (Aadnanes), herunder menneskesynet. Jeg inkluderer i dette: Holdningsevne, holdningsvilje, reaksjons- og ageringsevne og ageringsvilje.

Til etterretning:

Mange regner med 7 verdenssyn: Teisme, ateisme, panteisme, panenteisme, deisme, polyteisme og ”finit godism”.

I gamle dager hadde man et «skjema» man kunne se opp og frem til, i den forstand at man kanskje kunne komme til klarhet i hva man drev på med eller hadde drevet på med og som ikke var «så bra», men som altså kunne avløses av det som helt klart var bra, og som helt klart hadde med emosjoner å gjøre, dvs gode, rasjonelt begrunnede emosjoner, emosjoner som ikke i «manisk grad» stimulerte til «hypemagi» og «servilt betinget korrekte emosjoner»:

Laster	Dyder
Begjær	Kyskhet
Fråtseri	Måtehold
Grådighet	Barmhjertighet
Latskap	Innsatsvilje
Vrede	Tålmodighet/Tilgivelse
Misunnelse	Velvilje
Hovmod	Ydmykhet

https://no.wikipedia.org/wiki/De_syv_d%C3%B8dssynder

I dag finnes ingen «motpol» til «de servilt betingede korrekte emosjoner». Det fins ingen «dødsynd» som kan holde dem i sjakk, hverken kollektivt eller individuelt. Hvor er riset og idealet – noe å bryne seg mot?  Frelsen er dermed opp til oss selv og ingen andre. Vi kan i dag ikke leve i synd. Vi makter det ikke. (Men tanken på synd gjør oss faktisk fremdeles «kvalme» og vettaskremte, men på en litt annen måte enn før, på et annet grunnlag. (Vi tenker ikke juridico-religico, men fullstendig «emo», som jeg skriver om her på bloggen. Egentlig er vi mer plettfrie nå enn noen sinne og jo mer servilt betinget emosjonelt korrekte vi er, desto mer syndfri og mer verdt «aktelse» og «beundring» fra våre «fellow countrymen».

Vi er toppen av lykke og identitet og fast overbevist om at alt dette er en uavhendelig nåde fra Gud eller noe lignende. Vi er et fyrtårn til etteraping for nasjonene og FN som eier oss, men som vi selv tror vi eier.

Noen lykkeligere?

Vil vår Konge si imot at vi faktisk nå består nesten helt og fullt ut av mennesker som ikke kan bli mer «emosjonelt korrekte» enn vi er, akkurat nå? 

Vel, kongen har sagt – her i utdrag:

…

Norge er langstrakt og spredt bebodd.

Men Norge er fremfor alt mennesker.

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.  Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt i mellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.

Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.

Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting

…

https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=137662&sek=26947

For å få frem noen nyanser og konturer eller segmenter eller konstruksjoner her, kort sagt flere parametre ment for en sosial eller mental triangulering, kan det være på sin plass med et lite mikroskopisk dypdypp uten mulighet for langlesing og kjedsomhet, se her:

Political correctness kills!

Society refrains from commenting on things for fear of being called "racist" or "Islamophobic" - sometimes with fatal results. Op-ed.

… the investigation into the Manchester Arena bombing in May 2017, in which 22 people were killed by an Islamic extremist, is chilling reading for another reason. It turns out that there were numerous "missed opportunities" to stop Salman Abedi, the suicide bomber, and potentially stop him from carrying out that killing. But the most chilling thing is the reason given by one of the main security guards that evening as to why he didn't stop Abedi.

Kyle Lawler was concerned that night, he said, that asking a dark-skinned man why he wandered around the arena with a large backpack could be interpreted as racist. In the words of the report, this was a significant "missed opportunity". "I didn't want people to think I was stereotyping him because of his race," Lawler said. (Skrevet av Guilio Meotti):

https://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/308640

Kommentar: Meotti bruker “politisk korrekt» for å få frem et poeng. Han bruker ikke «servilt betinget emosjonelt» - slik jeg skriver om - selv om det kunne være en mer virkelighetsnær term. «Politisk korrekt» er en term som ikke trør individet og hjertene for nær, det er sant. Man holder poenget eller en «nifs» del av det på avstand, for ikke å «fornærme» noe eller såre noen, eller stemple noen som i all hovedsak altfor emosjonell på feil og feigt umoralsk grunnlag. Vi skal ikke redusere eller forklare all elendighet og defaitisme ut fra emosjonene alene, selvsagt. Men «politisk korrekt» får på langt nær frem hele poenget og kanskje det viktigste poenget av dem alle, nemlig at det nå er «emosjoner» som dikterer politikken og ikke omvendt.

Så til det store spørsmålet:

Er lykke en emosjon, en strøm av partikler som kommer i form av en bølge? Kan vi «dekonstruere» lykke? Kan vi dekonstruere/redusere emosjon?

Om Lykke eller Happiness iflg. Aristoteles  - og et forsøk på en ”dekonstruksjon” av lykke, (salighet): Vi gjør oppmerksom på at «lykke» er en slags utvidet emosjon og hvis vi glemmer dette faktumet, så gjør vi det «at our own peril»:

1 Lykke er vellyst, tilfredshet, tilfredsstillelse eller følelse av behag (pleasure)

Ingen vil kalle et annet menneske lykkelig som aldri har kjent behag eller tilfredsstillelse. Men kan vi    si at lykke er identisk med dette å ”ha det bra”?

Å føle seg ulykkelig, selv om man har alt, er ikke en uvanlig følelse. Det går opp og ned her i livet. Samtidig tenker vi om dette å være lykkelig at det i alle fall bør være en varig tilstand og noe som bør kjennetegner hele livet.

2 Lykke er ære

Ingen vil kunne betegne et menneske lykkelig som aldri mottok noen ære eller anerkjennelse for sine dyder eller ”bedrifter”. Men dette å motta æresbevisninger er i seg selv ingen garanti for lykke. Ære er ikke noe man absolutt må søke som et mål i seg selv; det man egentlig ønsker er å fortjene ære. Ærens verdi avhenger dessuten av hvem som skjenker æren -  hvem som verdsetter  den. I tillegg kan æresbevisninger gjenkalles og dette igjen gir ingen varighetsgaranti.

3 Lykke er dyd eller fullkommen mestring (?) (excellence).

I motsetning til tilfredshet, er dyd en vedvarende egenskap og i motsetning til ære, kan ikke dyd tilbakekalles via andre. Man fortjener ære ved å ”eie” dydene. Men vil et dydig menneske føle seg lykkelig hvis det blir feilaktig beskyldt for å ha begått en forbrytelse og blir torturert på dette grunnlag? Sokrates mente det, men ikke Aristoteles.

4 Lykke er helse og velferd, eller kroppslig velvære og materiell sikkerhet.

Her er lykkefølelsen betinget av noe ytre. Påstanden beviser ikke at helse og velferd er unødvendig for lykke, men at helse og materielle goder er utilstrekkelige som bevis eller garanti for lykke.

(Ovenstående er en sammenfatning etter J. Budziszewski i Unshakable Foundations s 349 ff av Norman Geisler og Peter Bocchino).

Viser ikke dette at vi alltid kommer lykken til kort- eller emosjonene til kort? At det alltid vil hefte mangler til definisjonen og oppfattelsen av hva lykke – og emosjon - egentlig er? Vi står igjen med spørsmålet: Hva er sumum bonum, det største menneskelige gode? Transcenderer ikke virkelig og ultimat lykke – og emosjon - og absolutt mening, mennesket, slik at de begge – både emosjon og lykke – nødvendig vis må forankres i et høyere gode, nemlig Gud?

Eudaimonisme: Lykke eller lykksalighet: Et standpunkt som hevder at lykke er det høyest gode, dvs en art velbefinnende grunnet på sjelelig likevekt eller størst mulig sanselig nytelse. (Wogau).

 Litt om sannhet og logisk konsistens, for å friske litt på «den kollektive hukommelse»:

Den skotske filosofen, den berømte David Hume, 1711-76, påsto at påstander bare kunne være meningsfulle bare hvis de fylte to krav: At de bygget på rent logiske eller matematiske premisser som f esk «alle trekanter har tre sider». Eller at de kan verifiseres via en eller flere av våre fem sanser.

Hume var absolutt sikker på at han «eide» sannheten. Derfor kunne bøker om metafysikk e l som ikke omhandlet tall eller andre kvantiteter trykt brennes på bålet, umiddelbart. Det samme må gjelde bøker som ikke dreier seg om resonnering ut fra eksperimenter med fakta og det som eksisterer eller foreligger. Det sier seg selv her at Bibelen er en kandidat forflammene …

To hundre år senere formulerte A. J. Ayer sin tese om at en påstand om virkeligheten bare kan være meningsfull hvis den er sann pr definisjon eller hvis den kan verifiseres empirisk.

Gode teologer som Norman Geisler er snar om å påpeke at Ayers prinsipp i seg selv hverken er empirisk verifiserbar eller sann pr definisjon. Ayer’s teser er med andre ord ikke meningsfulle! De er selvmotsigende, eller «selfdefeating».

Vi tar med Immanuel Kant, 1724-1804, - både han og Hume har hatt en enorm betydning ikke bare for europeisk kultur. Kant mente at vi ikke kunne vite noe om den virkelig verden, «tingen i seg selv», men bare om «tingen for meg». Hvordan kan da Kant vite at han vet at «Der Din an Sich» fins «der ute»?

Saken er at både Hume og Kant bryter det førsteprinsipp som kalles kontradiksjonsprinsippet, loven om ikke-kontradiksjon.

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse, for å si det lettlest:

Prinsippet kan formuleres slik:

Å benekte prinsippet vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vil måtte forlates: alt blir tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all mening eller oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

https://en.wikipedia.org/wiki/First_principle

I våre dager er «førsteprinsippene» på retur, eller i ferd med å fade ut for godt, ser det ut til, dvs de kalles noe annet og i stedet for å sette tanken eller logikken i sentrum, dreier alt seg nå om «de edle følelser» og «de korrekte emosjonene», og om disse springer ut av selvmedlidenhet eller «på pur fan-sentimentalitet», kan komme ut på ett:

Prinsippet kan derfor slå slik ut, og fungere som en «livets grunnlov» for mange mennesker i dag, mennesker som er på vei bort fra – ja, nettopp: Førsteprinsippene:

Den emosjonelt korrektes store Credo:

Å benekte eller redusere den absolutte verdien –  både den epistemologiske og den ontologiske verdien - av emosjoner, vil frata ord (mennesker) deres «fastlagte eller essensielle mening» og gjøre all rasjonell tale og mening ubrukelig. (Og dette er av det gode … ).

Virkeligheten består av emosjoner – i all avskygninger og uansett «reelle intensjoner» -  som i essens er felles for – og et ideal for – alle, og denne essensen fremkaller så en sann virkelighet som ikke kan skilles fra tilfeldigheter og ting og personers substans (og dette anses som et ubetinget gode).

Forlater vi emosjonene som den eneste ontologiske virkelighet og det eneste og virkelige ontologiske førsteprinsipp – som skal og må (helt korrekt) diktere vår logikk - vil det ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom fenomener og tingene. Alt vil bli ett og det fins egentlig ingen vonde emosjoner til forskjell fra gode.

Uten emosjoner som førsteprinsipp, vil all sannhet destrueres, for sannhet og løgn eller falskhet, vil utgjøre eller komme ut på ett og være det samme, eller det sanne, rett og slett, og det ontologisk identiske.

Emosjoner vil ødelegge – til det bedre - all skadelig tankevirksomhet, til og med all mening eller oppfatning, for bare emosjoner kan bekrefte virkeligheten som det eneste og unike sannhetskriterium. Bare emosjoner er sanne, - uansett hva Platon og Aristoteles måtte si og mene, ja, bevise - fordi hvis man benekter emosjonene og fornekter eller forkaster emosjonene denne en gang for alltid gitte og ontologisk nødvendige status og nødvendige forutsetning for alt liv, vil man bekrefte gyldigheten av emosjoner som det eneste sanne førsteprinsipp.

Ethvert begjær og ethvert verdivalg vil gjelde som en absolutt rettighet og være emosjonelt valid, fruktbart og gagnlig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt. Bare emosjoner, i og for seg, og emosjoner per se er sannheten selv og gjelder som en naturgitt lov, og som det egentlig grunnlag for all naturlig rett eller en naturrett eller Naturlig lov som alle behov må sentreres rundt og begrunnes ut fra uten forbehold og unntak, både hva gjelder det apodiktiske eller formallogiske, og den abduktiv argumentasjonsform og metode.   

Med det emosjonelle forsteprinsipp, vil alt bli like sant og like falsk på samme tid på en og samme måte. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad. Og dette er – for de korrekt emosjonelle – et av de største og mest sanne goder og selve bevist på at vi eksisterer.

All tilblivelse, all forandring eller bevegelse vil bli umulig, for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

Det motsatte vil skje der emosjonene som det logiske og reelle førsteprinsipp viser seg å være et urokkelig, sant og evig prinsipp for all – uteblitt – tenkning. Subjektiviteten er med andre ord sannheten, selv om Kierkegaard måtte men noe annet med denne påstanden enn mange tror, emoverer og innbiller seg, og like vel helt i tråd med Hegels filosofisk-spekulative beskrivelse av «motsetningenes endelige sammenfall».  

Som en realitetsorientering, se her:

In logic, the law of non-contradiction (LNC) (also known as the law of contradiction, principle of non-contradiction (PNC), or the principle of contradiction) states that contradictory propositions cannot both be true in the same sense at the same time, e. g. the two propositions "p is the case" and "p is not the case" are mutually exclusive. Formally this is expressed as the tautology ¬(p ∧ ¬p). The law is not to be confused with the law of excluded middle which states that at least one, "p is the case" or "p is not the case" holds.

One reason to have this law is the principle of explosion, which states that anything follows from a contradiction. The law is employed in a reductio ad absurdum proof.

To express the fact that the law is tenseless and to avoid equivocation, sometimes the law is amended to say "contradictory propositions cannot both be true 'at the same time and in the same sense'".

It is one of the so called three laws of thought, along with its complement, the law of excluded middle, and the law of identity. However, no system of logic is built on just these laws, and none of these laws provide inference rules, such as modus ponens or De Morgan's laws.

The law of non contradiction and the law of excluded middle create a dichotomy in "logical space", wherein the two parts are "mutually exclusive" and "jointly exhaustive". The law of non-contradiction is merely an expression of the mutually exclusive aspect of that dichotomy, and the law of excluded middle, an expression of its jointly exhaustive aspect.

https://en.wikipedia.org/wiki/Law_of_noncontradiction

Appendix:

Synden, som er forsvunnet – hvor er den i dag?

Synd: Forsettlig overtredelse av den guddommelige vilje. Selviskhet som fører til overtredelse av budet om å elske Gud over alle ting og elske nesten som en selv.

Leibniz: Synd er det moralske onde (malum morale).

Dødssyndene/peccata mortalia: Berøver sjelen helt dens åndelige liv: Hovmod, misunnelse, vrede, åndelig lettsinn, gjerrighet, fråtseri og utukt (vellyst).

(Barclay: Nåde betyr på gresk ting som gunst, skjønnhet, vennlighet og f eks takknemlighet. I NT innbefatter det universalitet, og ideen om ren gavmildhet, noe ufortjent og gratis som står i motsetning til gjeld eller skyldighet og dessuten av fred, som ikke bare omfatter fravær av vanskeligheter og uro, men også den ”mest omfattende form av velvære”.

Miskunn – eleos på gresk – og chesed på hebraisk - kan omsettes som kjærlig omsorg eller miskunnhet, men dessuten som hjelp i nøden, guds aktive inngrep for å hjelpe. Den kristnes sinn er basert på å ta Gud på ordet og at man er motivert av kjærlighet og dette å skape kjærlighet og at kjærlige tanker alltid vil redde fra f eks destruktive tanker, arroganse og foraktelig og fordømmende tankegang. Det kristne sinn er preget av god samvittighet, syneidesis som egentlig betyr kjennskap til, -  eller viktigere: Kunnskap - om seg selv. ”Å ha god samvittighet er å være i stand til å se i øynene den sannhet om seg selv som en ikke deler med noen andre uten å være skamfull”.

Den kristnes tanker kommer fra et rent hjerte, katharsos. Guds gaver til den kristne er gudsfrykt – eusebia – ærbødighet overfor både Gud og mennesker -  på latin: pietas -  høyt hevet over egne ønsker og selvisk makelighet til tross for prøvelser og farer. Det inkluderer ærbarhet og verdighet – semnotes -, som Aristoteles beskriver som en mellomting mellom areskaia (underdanighet) og authadeia (arroganse). For et menneske som er semnos, er hele livet en tilbedelse i Guds nærhet. 

Guds gaver er videre visdom og innsikt – sofia og phronesis, kunnskap om de mest dyrebare ting og kunnskap om menneskelige affærer hvor det er nødvendig med planlegging (Aritoteles); ifølge Paulus er phronesis og sofia den intellektuelle kunnskap som tilfredsstiller tanken og den praktiske kunnskap som gjør oss i stand til å handskes med problemer i dagliglivet; men sofia er også visdommen om de dype tingene hos Gud.

De kristne dyder: Først og fremst ydmykhet – tapeinofrosyne – et ord som de kristne myntet selv. Ydmykhet er alle dyders skattekiste. Grekernes ord for ydmyk var tapeinos, et ord som ble brukt i sammenheng med adjektivene slavisk, uedel, uten anseelse, krypende,-  ikke akkurat forbilledlige adjektiver. Kristen ydmykhet kommer av selverkjennelse og å stille opp livet mot Kristi liv og i lys av Guds krav. Den andre store kristne dyden er tålsomhet, av adjektivet praus, og substantivet praotes som ifølge Aristoteles er middelveien mellom å være for mye sint og aldri være sint i det hele tatt. Et menneske som er praus er den som alltid er sint i rette tid og aldri seint på feil tidspunkt.

Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet.

Herremoral: Det frie og sterke menneskets moralsyn utmerkes ved selvtillit, sorgløshet, storhet, mangel på refleksjon, ”Pathos der Distanz”, uhemmet maktutøvelse, forakt for alt småskårent og all engstelighet. Motsatt: Slavemoral: De manges, svakes og underkuedes moral som kjennetegnes av angst, mistro, ydmykhet, medlidenhet og ressentiment.

Dyd: gr arete, lat virtus, oversatt med etisk dyktighet: En disposisjon eller vane til å velge den rette handlemåte. Kardinaldydene: Visdom er sofia, tapperhet er andreia, måtehold er sofrosyne, og rettferdighet er dikaiosyne.

Den kristne etikk tilføyde: Tro, håp og kjærlighet.

Aristoteles, igjen,  skiller mellom dianoetiske dyder som går på erkjennelseslivet og de etiske dydene som gjelder handlingslivet. De etiske dydene er de sjelelige evner eller ferdigheter som gjør at vi fritt velger den rette middelvei – mesotes – mellom to ytterligheter eller mellom overmål og mangel.

Phronesis er evnen til å slutte fra generelle handlingsregler til det som bør gjøres i det enkelte tilfelle. Tekne er evnen til å finne det rette middel mellom ytterligheter i hvert enkelt tilfelle.

Menneskets sjel består ifølge Platon av 3 deler: Fornuften, motet og begjæret. Av de 4 kardinaldydene er visdom fornuftens dyd, tapperhet motets, måtehold begjærets for så vidt som denne delen er underordnet.

For ordens skyld: Mange kristne i dag deler mennesket inn i tre: Ånd, sjel og kropp, (som for så vidt, men bare som for så vidt er bibelsk).