Om hvorfor Trump vant - heldig vis for demokratiet

Marie Simonsen, Dagbladet 3. januar:

En imponerende prosedyre av demokratene i Senatet. Går gjennom saken på en grundig måte, mens Trumps advokater er skamløse løgnere. Dette er både en farse og et heltemodig forsøk på å opprettholde demokratiet.» resett

Stjerne-juristen Alan Dershowitz mener at Trump ikke kan dømmes selv om Boltons uttalelser skulle vise seg å være sanne. Jeg er helt enig med Derschowitz. Jeg er en beundrer. (Men her i landet er han blitt nektet å holde foredrag! – på «skolene»).

Han begrunner som korrekt er sine standpunkt i den amerikanske konstitusjonen selv, det fins intet grunnlag overhodet for noen riksrettsdom mot Trump.

Selv om Trump skulle ha stilt personlige betingelser for å overføre økonomisk støtte til Ukraina.

Den såkalte quid pro quo er politikk og ingen overtredelse, til det er praksisen altfor ordinær og vanlig i utenrikspolitikken. Den amerikanske konstitusjonen sier at en ikke-kriminell handling ikke kan gi grunn for riksrettstiltale. se resett, Folgerø. Se også her om "kulakk-justis", her om positiv lov og mennskerettigheter, og se her om Kavanaugh og CNN og naturrett og positiv lov

Demokraten Maxine Waters fremholdt imidlertid riksrett er det som Kongressen sier at det er, og at det ikke er noen lov som gjelder, (for Kongress og Senat, altså).

Uttalelsene åpner døren vid åpen for totalitarianisme og «makt er rett». Det er djevelsk skummelt. Trumps eventuelle «småsynder» blekner i forhold.

Med en sik uttalelse må Simonsen være helt på linje med Waters. Så synd. Så trist, men akk så forutsigelig, snevert og emosjonelt korrekt. Hypermagisk. Men for øvrig ikke annet å vente. De «vil» begge innføre parlamentarisme i USA, noe konstitusjonen forbyr. (Parlamentarisme har sine prinsipielle svakheter, noe vi er helt binde for her i landet). Og konstitusjonen ER lov.

Hvis man ikke ser tingene ut fra dette grunnlaget, skjønner man ikke hva juss og – lov – er for noen. Og da har de to damene et problem, et demokratisk problem og store problemer med de servilt betingede og påtatt korrekte emosjonene sine; de er begge en fare for nettopp demokratiet, som jo baserer seg på positiv lov, ikke en lov Senatet kan diktere på en vims, eller i form av en slags guddommelig forordning.

At så mange mennesker både i USA og her til lands ikke forstår dette, er i seg selv urovekkende. Nå ligger – nesten - alt i hendene til hypemagikerne, de som ikke makter å tenke juridico-religico. De forstiller seg som «yndige», men er i virkeligheten «blinde»; de skjønner seg ikke på reell og nødvendig abstraksjon og har ikke peiling på juss – og religion - som «principium».

Det kan ikke gå annet enn galt for dem. Derfor ser vi at det gikk så bra for Trump. Han og hans team har fortsatt spor av god, gammeldags judeo-kristen tradisjon i seg og dette i tandem med klassisk filosofi, og gudstro. En juss og en tro som fortsatt vet hva Amen betyr, (og her tenker jeg ikke på entusiastiske penge-karismatikere som jo skvetter for alt som har med politikk, fornuft og vestlig visdom og lærdom å gjøre, og som bruker Amen på refleks og i hovmodig, selvbestemt fiat).

Riksrettssaken var maktmisbruk, dvs misbruk av juss og sunn fornuft,  og indikerer at demokratenes moralske kompass er ute av kurs og stand. De ynder å tillegge Trump motiver. De bygger retten på hypoteser. Og på hysteriske konsekvensvurderinger, de sier: Nå kan enhver president gjøre de mest utenkelige ting fremover, også «high crime», vil demokratene ha oss til å tro, hvilket i seg elv er en tabbe å påstå. De synes å glemme at det faktisk nettopp er dette en president lovlig KAN gjøre, ikke at han nødvendig vis MÅ gjøre det. Loven har jo vært slik hele tiden. Presidenter flest har holdt seg godt «innafor». At helvete nå skal slippe til, er en apokalyptikk og en alarmisme som er hinsides. Grunnlovsfedrene så faren med å gi de to kamrene altfor store fullmakter basert på emosjoner og dermed for det rene parti-diktatur. Det er hvor emosjonene får dannet de eneste etiske, religiøse og politiske standarder at diktaturet står for døren og det blir umulig å drive politikk proper. Hysteri blir her forkledd som «yndig emosjon», en forstillelse og et hykleri fra ende til annen. For her uteblir det viktigste: Sannheten og det man kan forholde seg rasjonelt og abstrakt-prinsippielt til. Vi ser her faktisk at emosjoner kan kvele sindig, smart og klok juss og trampe den under fot, under selvrettferdighetens fane og ved forfengelighetenes banner.   

Demokratene baser seg på krav om tillit, sannhet, ærlighet, - kort sagt affektive verdier. Man kan ikke gå til en riksrettssak med et moralsk spørsmål som juridisk bunnplanke, påpekte Dershowitz, samtidig som han understreket at uærlighet ikke er en forbrytelse, men en synd, og at en synd heller ikke kan være grunnlag for en riksrettssak. Den må ha sitt grunnlag i amerikansk lov.

Som om disse begrepene «by subjectiv default» – som jeg vil kalle det - i seg selv ga grunnlag for riksrett. Da kan alle spørsmål og tvistemål avgjøres på grunnlag av følelser og ikke politikk. Demokratene og bl a CNN som har gjort til sitt livs kall å mobbe Trump, driver en form for mental populisme som bare kan kalles fascistoid.

«Det er ganske enkelt å se at Demokratenes henvisning til moralske termer og emosjoner er sentral i den postmoderne og politisk korrekte forståelsen av samfunn, av politikk og av juss» skriver Folgerø.

Det er som å høre Simonsen og vennene i H og de andre sosialistene her i Norge. De ser mangel på korrekte emosjoner som den største trussel. De vender hodet bort fra de store juridiske problemene som er i sving i denne saken. De vil ikke se at det ikke er Kongressen som alene kan bestemme grensene for sin maktutøvelse. De skjønner ikke hva maktfordelingsprinsippet må og skal innebære. De «føler» seg suverene, ja, som «konger av Guds nåde». Derfor kan de også få seg til å sitere Trump på feil måte når de sier at Trumf sier at han «kan gjøre alt». De unnlater å nevne et viktig ord i denne setningen: «Som president». De tolker Trumf så snevert som overhodet mulig, det er mer korrekt å si at de lyver. At det er de som lyver og ikke Trump. «Jeg kan gjøre alt som president» betyr noe helt annet og mer illevarslende enn bare «Jeg kan gjøre alt» – underforstått kriminelt …  

Dershowitz sa noe interessant som jeg vil elaborere litt på i denne posteringen: at hans synspunkt ikke er det som dominerer i det juridiske etablissementet i USA.

Man kan spørre hvordan dette kan ha seg? og mitt første svar på dette ga jeg i forrige postering:

Hvorfor tapte ikke Trump?

I denne posteringen skal jeg bygge en del på hva jeg har funnet og omarbeidet litt på, i boken The Book of Absolutes av William D. Gairdner av 2008, - hvilket er et veldig kort tidsrom siden.

Boken blir nok imidlertid ikke gammel eller utdatert med det første. Så her er mitt bidrag til å holde den levende og stadig mer levende så lenge som mulig og så langt det går her på bloggen.

For den trengs. Den nærmer seg og tar opp de grunnleggende spørsmålene og problemene som rir oss i dag, og som har ridd oss de siste 100 årene minst, når det kommer til selve eksistensen og hvordan vi innretter oss i den, og hvilke falske og reelle begrunnelser vi benytter oss av for å «holde ut» og orientere oss i den, som vi sier. Absoluttene avgir ikke bare spørsmålene, de angir dermed heller retningen og løsning på de fleste utfordringer vi stilles overfor. Absoluttene kan ha en enorm frigjørende effekt, fordi de stimulerer til robust sannhet. De gir ikke som en hypermagiker etter for emosjonene på vegne og på bekostning av andre som ikke har disse emosjonene, - BY FALSE PROXY, som jeg kaller det - men avslører hvordan emosjoner faktisk brukes som instrumenter for de jeg kaller hypermagikere, og som ikke lenger evner å tenke juridico-religico, men som har slukt SAP rått, (se andre steder på bloggen, f eks  SAP og   Den nye magikeren - HYPERMAGIKEREN).  Se her om Platon, Aristoteles, Augustin, Plotinus og relasjonen til kristentroen og den judeokristne tradisjon.  Tilføyelser om hypemagi og "mücher by proxy" - drepende hypermagikere   

s 218: Hvis vi skal forstå den lingvistiske vendingen, må vi spørre: Hvordan er det språk faktisk virker?

Gammel relativisme ble nokså seiersvisst avvist av Platon og Aristoteles. Men den har gjort et come-back og i dag sier postmodernistene at alt er relativt fordi all tenkning er fanget i en sirkel av lingvistiske selvreferanser fra hvilke det er umulig å komme ut av. Selv logikken sitter i dette fengselet. Det skyldes i stor grad at språk blir ansett som en funksjon av systemer og relasjoner. Lyden, ordene og meninger blir forstått i distinktiv kontrast til andre lyder, ord og meninger. Vi oppfatter ordenes mening i en ordbok ved å lese beskrivelser av dem med andre ord i den samme boken. Vi er fanget i et språkfengsel, blir det sagt, uansett om vi er på innsiden av ordboken eller på innsiden av vårt eget språkunivers.

Formelen språk-  tanke- relativisme blir så utvidet til å gjelde all sosial, moralsk og politisk virkelighet slik at man kan argumentere for at det ikke finnes noen fast eller essensiell sannhet, eller noe fundament, på alle livsområder, overhodet.

Gairdner forteller om språklæreren sin på videregående. Øynene hans glimret når han spurte klassen om et ord som han så kunne vise hvor det kom fra, f eks at det egentlig kom fra, f eks Sanskrit. (Han var m a o interessert i etymologi. Slike lærere blir nå betegnet som «historiske lingvister». De studerer språket diakront. Motsetningen er en synkron måte å studere språket på.

Ny tenkning omkring dette har medført en språkrelativisme som umuliggjør dette å vite sannheten om noe, bortsett fra om relativismen selv.

Fundamentet for den strukturelle lingvistikken ble lagt av Ferdinand Saussure, 1857-1913. Hans utgangspunkt var å studere eller beskrive språket eller de lingvistiske objektene som et studium av objekter som var ulike alle andre objekter. Det må foreligge et system hvor informasjon først er innkodet og så dekodet. Han var interessert i relasjonene mellom språkets elementer som gjorde det i stand til å fungere som et totalt system.

Trykket legges først på «the sign». For å forstå det, kan vi sammenligne det med symbolet. Et tegn er en operativ betegnelse i et komplett menings-system mens symbolet ofte kan stå alene. Ta f eks farven rød. Som symbol kan det betyr blod, sinne, lidenskap, flamme osv. Men når vi ser rødt lys i et veikryss, så betyr det bare stopp, fordi lyset i denne sammenhengen oppfattes som et tegn (sign). Noen som ikke er kjent med forholdene, vil kunne oppfatte fargen ikke som et tegn, men som et symbol og følgelig kunne risikere å havne i dyp trøbbel.

I alle kommunikasjonssystemer består tegnet av to sammenhengende elementer: en signifier, lyd eller bokstav, og noe signified, som viser til et distinktivt konsept knyttet til signifier. Et tredje element som kan knyttes til noe virkelig i verden er tegnets referent. Lyden katt – the signifier – kan oppfattes i sinnet eller bevisstheten, som f eks et fjell eller bare fjell. Men hvis det løper en katt over gulvet i rommet, vil vi ha en levende referent. Lyden og tegnet genererer menig via kontraster mellom betegnelsene.

Vitenskapen om tegnene kalles semiologi i Europa og semiotics i USA. (Seme btyr mening).

Men symbolet kan ha en rik mening eller betydning og kan ha ulike meninger eller myke kanter, så opererer tegnet på en klar og distinktiv basis.

s 224 Saussure skjelnet mellom langue og parole, språk og tale. Koden i et hvert kommunikasjonssystem blir alltid brukt på førbevisst grunnlag. Men taleakter – speach acts – er alltid partikulære og konkrete. «The substace of human language is the flowing sound of human speach».

 s 227: Den første radikale nyvinningen i og med den strukturelle lingvistikken: den insisterer på å betrakte språket som en objektiv, førbevisst og et synkront kommunikasjonssystem som genererer mening. Eldre tanker om språket betraktet det som et historisk eller diakront skattekammer av menneskelig ånd. Saussure’s innflytelse resulterte i at fokus ble forandret «fra å fokusere på ordenes private fortid, til å legge all vekt på språkets grunnleggende system av fonetiske, syntaktiske og semantiske koordinater».

Intellektuelle begynte å argumentere for at den systematiske produksjon av mening er så sterk at vi som dets subjekter er som et system av inkonsekvente operatører som driver seg selv og som driver oss.

Rent faktisk kan mye av det vestlig intellektuelle livet karakteriseres som et toveis forhold mellom universalisme og partikularisme i en eller annen form. Universalister er humanister som leter etter og forsvarer det som er felles for alle i håp om å utvikle en eller annen form for etisk og politisk harmoni. Partikularistene, som også sier de er humanister, understreker derimot ulikhetene, og derfor også det relativistiske aspektet av menneskelivet fordi de frykter at etisk og politisk undertrykkelse ofte og altfor lett blir rettferdiggjort av «universals» og absolutes, spesielt når det gjelder biologiske absolutter basert på raseteori. Her er det snakk om en konkurranse om intellektuell dominans.

Eksistensialismen var en filosofi som forsøkte å takle den etiske mening i forhold til en frihet som syntes fullstendig tømt for en troverdig etikk. Den appellerte spesielt til fortvilte mennesker som lette etter personlige verdier i en verden tømt for verdier. Men allerede i slutten av 1950-årene viste det seg at mange måtte la seg skuffe, da man ikke maktet å produsere en slik ny, troverdig etikk. Dette åpnet så veien for strukturalismen som nådde sitt høydepunkt i 1960-årene. Strukturalistene hevdet å ha oppdaget en underliggende «deep structure» i den allmennmenneskelige erfaring.

Amerikaneren Noan Chomsky argumenterte i Syntactic Structure, 1957, for at det finnes en dyp og kompleks universell og iboende struktur i alle språk og at denne kan gripes intuitivt av alle mennesker. Han utfordret dermed den utbredte forestilling at bevisstheten er en blank tavle før erfaringene putter inn sitt stoff i den. Han påsto at det bare har eksistert ett menneskelig språk.

Et tiår etter Chomsky lanserte Claude Levi Strauss boken The elementary Structures og Kinship, 1969. I denne boken hevder han at det under den overflatiske forskjellen mellom folk eksisterte visse arketypiske, universelle temaer, skikker og sosiale mønstre slik som incest, tabuer, ekteskap som gjerne kalles «human universals».

Men snart kom angrepene på de ovennevnte forskerne. Man begynte å snakke om «poststrukturalisme», en bevegelse som snart fikk navnet Postmodernisme.

Et nøkkelbegrep i den moderne strukturalismen er den såkalte «arbitrariness», eller «tilfeldighet».

Når en japaner har et annet ord for fjell enn en nordmann, så er det bare betegnelsen som er ulike, realiteten er den samme for begge. Man sier da at «the signifier» er tilfeldig mens «the signified» er identiske konsepter. Saussure mente at ordene hadde sin betydning og nytte ved at det var ulikheten mellom dem som hadde betydning, ikke ut fra det de positivt hadde felles. Språk er en form, ikke en substans: Det er i kontrastene, eller motsetningen, mellom lyden og konseptet, at det  produseres mening, i alle tegn-system, sign-systems. Hele tegnet er en objektiv entitet som refererer seg til en positivt gitt og objektivt foreliggende virkelighet. For Saussure innbar det han kalte arbitrariness eller tilfeldighet ikke et individuelt valg av signifyer – det står ikke i individets makt på noen måte å endre et tegn, sign, så snart det er blitt etablert i et lingvistisk paradigme. Mange har misbrukt Saussures språkteori ved å påstå at fordi sammenhengen mellom ord og ting er tilfeldig, så må også alle andre forbindelser mellom tanke, språk og kultur være det også. Man påsto nå at siden alle tegnsystemer består av tilfeldige termer, så må også hele kulturer og filosofier ha en tilfeldig forbindelse med virkeligheten. Hvis alle signifiere er tilfeldige, så må også «the signified» være det.

Dette passet de relativistisk innstilte som fot i hose. På akkurat samme måte som vi bruker ord for å definere ord, må vi bruke meninger eller oppfatninger der vi definerer meninger eller oppfatninger. Den falske konklusjonen var: Under alle meninger eller oppfatninger, fins det bare andre meninger eller oppfatninger. De overså glatt at folk over hele verden kan ha det samme konseptet av den samme referent, den samme ideen av «fjellet», og alt dette på tross av at det overalt i verden brukes tilfeldige tegnsystemer, slik Saussure så riktig mente.

«Sapir-Wolf hypotesen» sier at språket former virkeligheten, og fordi alle språk er forskjellige, så må da også virkeligheten være forskjellig for hver språkfamilie. Dette synet er blitt sterkt kritisert, selvsagt, man foretrekker nå å snakke om at lingvistiske termer relaterer seg mer til praktiske skikker enn til relative «perceptions». En by-boer kan f eks bare operere med en term for «grønn», mens en jæger i jungelen må lære seg tyve forskjellige nyanser av fargen.

I Europa på 1960-tallet oppstå det som kalles «nykritikken» eller «la nouvelle critique». Den importerte eksterne metoder i språkmiljøene hentet fra marxisme, psykoanalyse og fenomenologi.

Roland Barthes begynte å snakke om «gramatikken under stykker av forfatteren Racine», 1960.

Det fantes en egen teater-syntax i hvert av Racines stykker. Stykkene ble ikke beskrevet ut fra det man kan snakke om er stykkenes essens eller substans. Det dreide seg nå om stykkenes funksjonelle kontraster og relasjonene mellom disse. «Storyen» fremkom i kraft av å være en «narrativ grammatikk». Meningen med stykkene kunne da relateres til «the sum total of the structural relations of the placeholders».

Snart begynte den strukturalistiske måten å snakke på å invadere og transfomere nær sagt alle akademiske områder. Man drømte om en «universell gramtikk» under all virkelighet.

Det var på denne tiden at man begynte å tilbe ved Nietzsches grav, skriver Gairdner. Det ble påstått at det var de omtalte «deep structures» som egentlig kontrollerte ulike folkegrupper, raser, klasser osv. Det er lett å se at særlig marxister ville kunne dra nytte av slike nye perspektiver. Ideen om «the dissappearance of the subject» oppsto i dette kjølvannet, skuespilleren, forfatteren eller den handlende «forsvant» ut fra interessehorisonten. Disse ble nå betraktet som «placeholders» i ulike tegn-systemer, sign systems. Barthes The Death of the Author utkom i 1968. Her argumenterer han for det han kaller «intertextuality», ideen om at at leseren ikke lenger er et koherent subjekt, men heller «a site» hvor det skjer en konjunksjon mellom koder, konvensjoner og «signifying systems». Dette fikk noen til å slutte at det egentlig ikke finnes noe annet en tekst, virkeligheten består altså kun av tekster. «We are all living in a prison house of language», som det het. Verden er «a galaxy of signifiers». Tallis kommenterer tørt: Hvis det var tilfelle ville ingen «signyfier» nå dens egen «signified». Det vill med andre ord ikke lar seg gjøre å underbygge en slik påstand. Tallis igjen: «if discourses cannot reach to a reality outside of themselves, if they cannot be truly «about» anything, then they certainly cannot be used to comment on the relationsship between themselves and reality».

Gairdner spør: Hvordan kunne hva som begynte som en søken etter universelle, dype strukturer i språket og tanken så lett bli underminert og dratt inn i tjeneste under ekstrem relativisme og radikal politikk? Gairdner går så først tilbake et hundreår i Europa for å lokalisere problemets rot, s 235.

Vi så et nostalgisk og frenetisk forsøk på å reetablere den spesifikke Tysklands kultur fremfor en homogenisering av den Europeiske kultur. Det var en bevegelse som forsøkte å bekrefte «liv» fremfor en ensidig legal eller mekanistisk kultur: Romantisk følsomhet fremfor klassisk rasjonalisme; en unik nasjonal sosialisme fremfor en tøylesløs kapitalisme; militarisme fremfor pasifisme; organisk lederskap gjennom en Fører, som skulle symbolisere hele folket, fremfor et splittet folk i et vaklevorent demokrati; Wotan fremfor Kristus; blod fremfor gull og nordisk fremfor middelhavkultur.

Man ville ha vitalisme fremfor kalkulasjoner, livskrefter i spill, irrasjonelle impulser – dette var ifølge Hitler karakteristisk for Det tyske temperament eller Den ekte tyske ånd (mind). Ideen er at den rene fornuft bryter ned alle ting til døde bestanddeler.

Romantikere foretrekker ånd fremfor «form», dynamikk fremfor «lov», flyt fremfor stasis, det naturlige fremfor det kunstige, det originale fremfor det konvensjonelle og fremfor alt det emosjonelle uttrykk fremfor den ufølsomme kontroll. Vi fikk «Blot und Boden», blod og jord. (Gairdner utelater uvisst av hvilken grunn bot her, buskap, altså Blut, Bot und Boden).

Man klaget over at den judeo-kristne monoteisme medførte en «spiritual disenchantment of the world».

Nietzsche hadde skrevet om «den skjulte vei mot kaos». Tyskeren er ikke, han blir. De underliggende forestillingene gikk ut på noe slikt som: natur-tilbedelse, respekt for «liv» og ideer, en lykkelig vitalistisk panteisme fremfor kristen lidelse og synd, en understrekning av dette å bli fremfor dette kun å være, en mystisk tilbedelse av helheten fremfor delene, syntes fremfor analyse, følelser fremfor fornuft osv. s240.

I dette bildet passer Hegel inn med sin dialektiske teori, en slags kosmisk relativisme som gjorde tabbe på ideen om en absolutt sannhet for tyskerne. Dette la grunnlaget for ønsket om å fremstille Folkets stemme som Guds stemme.

Gairdner: Romantikere til alle tider føler seg kvalt og undertrykt av moralsk diktater, spesielt universelle «diktater», ja, ved ethvert filosofisk system som truer med å oppløse eller kontrollere det personlige, det partikulære og det emosjonelt lidenskapelige og mektige. Nietzsche næret en dyp skepsis mot alle abstrakte systemer bygget på fornuft og logikk … og mot alt snakk om «likhet».

Hitler elsket Nietzsches vektlegging på den verdiskapende vitaliteten til den menneskelige vilje …

han ville ikke la seg holde tilbake av noe sånt som den naturlige loven eller av noen form for transcendentale eller universelle troer.

I praksis hviler slike teorier på noen få grunnleggende prinsipper: viktigheten av en universell rasjonalisme, eksistensen av vitenskapelig antatte forestillinger om årsak og virkning, troen på at vi kan avdekke sannheten ved hjelp av fornuften og den sosiale prosess som denne sannheten muliggjør; og troen på at dette kan virkeliggjøres uten å ty til overtro og organisert religion.

Grunnlaget for disse urokkelige prinsippene ble bl a lagt av personer som Sokrates, Aristoteles og Platon. Opp mot disse etterlyst Nietzsche mer autentiske, sanselige, livsforherligende og dødsforaktende tanker han fant i de pre-sokratiske tragediene av slik som Sofokles og Aesvhylus, som Nietzsche mente hadde mot nok til «å erkjenne menneskets fundamentalt forferdelige eksistens samtidig som de bekreftet denne». De hadde en mektig estetikk og et heroiske grep om livets tragiske sider og intet ønske om å bagatellisere eller forråde denne innsikten ved å skjule seg bak en harmløs fasade for de svake.

Nietzsche kritiserte forestillinger om Det gode, Det sanne og Det skjønne og foretrakk gode, sanne og vakre ting, erfaringer og handlinger. Han foraktet Aristoteles og Platons systemer med alle dets abstraksjoner, hvilket han så på som det intellektuelle tyranni over diskursen fremfor mennesket sett som «kjøtt og blod». Han foretrakk fornuft fremfor «irrasjonell vilje», en term han hadde fra Schopenhauer. Han foraktet enhver «essentialisering» som han så på som en livsforaktende massepsykose.  Han kalte den kaldt logiske filosofen Johan Stuart Mill for «en gris».

Når Nietzsche hevder at Gud er død, mente han at det ikke lenger fantes noe transcendent ideal eller noe objektiv sannhet som mennesket kunne appellere til. Den judeokristne tradisjonen var tuftet på skyldfølelse og selvhat, en «platonisme for folket» og kristendommen var en «slavemoral» og en flokkmentalitet hvor man forkleiner sin egen eksistens og alt jordslig liv. All tenkning og all språkbruk er for Nietzsche alltid uttrykk for maktkamp og for språkspill. Han mente at «the unexamined life is not worth living» og at ved å modig konfrontere kaosets sannhet, så ville mulighetene for den sterke til å skape et høyere sett av verdier i en ellers verdiløs verden fremkomme av seg selv. Han betraktet Kants filosofi som et forsøk på å underlegge verden en «total legalization of life», (i negativ mening).

Livet kan leves bare fra innsiden, mente Nietzsche, ingen kan stille utenfor eksistensen for å fordømme den.

Nietzche var en forløper for Heidegger og hans innflytelse som nazi-sympatisør. Heidegger ment at fokuset for en sann filosofi måtte være i stadig prosess, ved å bli til, og ikke på den greske filosofiens vektlegging på fornuft, harmoni og idealisme. Han foretrakk Heraklit som så på filosofien som en reise, ikke som et reisemål. Vi kan ikke tråkke ned i samme elv to ganger. Vi kan ikke som Platon fryse fast verden i konseptuelle og moralske formler. Alle påstander med krav på absolutt sannhet måtte avvises og avdekkes som stratagemer for å kunne utøve moralsk og politisk kontroll. Heidegger ville eliminere all «akademisk frihet». Nye ideer skulle overkjøre en ellers meningsløs verden. s 245

Han ville «frigjøre» Vesten fra rasjonalitetens fordommer og gå tilbake til «pre-rational habits».  Han advarte mot å bli «sivilisert» av abstrakt tenkning. En slik tenkning tvinger oss bort fra sannheten og erstatter sannheten med representasjoner hvor ord og konsepter som falsifiserer livet og fremmedgjør oss fra vår egen «beeing-in-the-world». Platon var den fienden som hadde skapt en permanent metafysisk verden bestående av uforanderlige «ideer», hvilke ga en falsk beskyttelse fra livets fylde og terror. Ved å omfavne en inautentisk livsform i Vesten, reduserte Vesten mangfoldet ved direkte erfaringer til en håndfull abstrakte essenser, hvilket fremmedgjorde oss fra den dypeste sannhet og fikk oss til å forakte verden. Det finnes ingen transcendent, objektiv eller universell sannhet verdt å snakke om. Vesten hadde vend selve «væren» ryggen. s 347 f

I 1990 kom Jacques Derrida til USA og ingen der forsto hva dette innebar, skriver Gairdner. Budskapet var – i all korthet – at konseptet «struktur» i seg selv ikke var noe annet enn en metafor i Nietzhes forstand, en idé mennesker bruker til å påføre (impose) orden på en ellers flyktig og «uregjerlig» virkelighet. Å argumentere for at struktur er en original virkelighet utenfor analysens rekkevidde, er å argumentere for en slags metafysisk tilstedeværelse – som f eks «Fornuften» eller «ideene». Derfor «no discourse has the objective capasity to analyse another discourse».

Derridas andre poeng: Hverken sign eller signyfier har en fastsatt virkelighet en gang for alle i seg selv. Dette ble oppfattet som at det ikke finnes noen endelig mening eller noe endelig fundament for meninger overhodet. «The signyfying process never stops at any particular sign». Relativismens enkle ide om ordens endeløs polyvalens og ordene sett som en gave fra the «God of flow», kommer her tydelig frem. Mange forskere tok denne forestilling for god fisk, utrolig nok, ifølge Gairdner.

For Derrida er Platons idelære, Descartes «ego», Marx’s dialektiske materialisme, Hegel’s Historie, Opplysningstidens Fornuft, fremskritt og mennesket, Freuds forestillinger om Det ubevisste og Saussures idé om at all kommunikasjon kun muliggjøres gjennom bindende og ubevisste, objektive strukturer, kun oppfinnelser og forsøk på å overtale for å sikre seg følgesvenner.

For Derrida er alt dette bare fiksjoner hvis hensikt er å betjene intellektuell og politisk makt, og over dette igjen, «the ultimate fiction of God». Iflg Gairdner er dette et ekko av Nietzsches påstand at det ikke finnes fakta, bare tolkning, noe Derrida selv ikke benektet. Han ble da kritisert for å være mer «heideggersk» enn Heidegger selv. Derrida ble så kjent for å ha lansert «dekonstruktivismen», men Jean-Pierre Faye har vist at ordet «dekonstruksjon» først ble myntet i 1920-årene i en psykiatrisk nazi-journal avfattet av et søskenbarn av Herman Gøring. Termen «Logozentrismus» ble først brukt i propagandaøyemed av den profascistiske tenkeren Ludwig Klage.

Gairdner presiserer imidlertid at Derrida aldri betraktet seg selv som en relativist, selv om dette er en uunngåelig konsekvens av hans metode. s 253

Gairdner tar så for seg Michel Foucault, en person det er veldig fristende bare å hoppe over og glemme, tross alle hans «ærlige» forsøk på å dekonstruere tros-systemer for å påpeke deres svakheter, kontradiksjoner og selvbetjenende motiver. Ett kan man imidlertid bite seg merke i: «Jeg er ganske enkelt en nietzchianer; jeg forsøker så godt jeg kan å se … med hjelp av Nietzsches tekster», 5 juli 1984.

Jean-Francois Lyoutard beskrev den nye historiske aktiviteten som en «incredulity toward metanarratives». Postmodernismen kjennetegnes ved en mistenksomhet mot alle overstyrende filosofiske, moralske og vitenskapelige virkelighetsforklaringer. Det dominerende motivet var å avdekke makten og undertrykkelsen, - i seg selv et underliggende ironisk absolutt under hele postmodernismen, skriver Gairdner. Foucault mente for øvrig at ikke bare Gud er død, men at mennesket også var det .. Det fins faktisk ingenting å fortolke, mente han. Gairdner igjen: … it was a position that grew from his overly cinfident insistance that languages and texts do not refer to objects outside themselves but constitute them and that because the words of alle texts my have multiple meanings, are interrelated, and, by their nature resist and defer final meanings, there can be no final truth».s 257

Alt i alt, disse ideene ødelegger alt håp om at det finnes sannhet: textualismen fordi den benekter eksistensen av en korrespondanse mellom proposisjoner og en eksterne erkjennbar og uavhengig verden utenfor tekstene; hvis alt kan motsies av noe annet, kan det ikke eksitere noen koherens mellom proposisjonene selv eller mellom dem og universet. s 259

Foucault karte å skape en æra av mistenksomhet, moralsk fremmedgjøring og intellektuell forvirring. Hvis han hadde ett enkelt mål, var det å tilbakevise eller fornekte fornuften og naturen og få bekreftet den irrasjonelle anarkisme som dominant norm, skriver Gairdner. Det var tilstrekkelig for ham å vise til Nietzches tese «that through language human beeings impose «their own arbitrary constructions of mening on what would otherwise be nothing but chaos». Foucault: When the proletariat takes power, it may exert toward the classes over which it has triumphed a violent, dictatorial, and even bloody power. I can’t se what objection could possibley be made to this», (1971). s 260

Derridas program eller prosjekt innebar en oppfordring til å vende tilbake til den orientalske relativismen man finner hos tidlige greske tenkere, slike som Protagoras og Heraklit og de hebraiske mystikere, en tilbakevending til en konseptfri bevissthet som nyter en direkte, men retningsløs, flux av erfaringer. Derrida forestilte seg dette som en proto-virkelighet før all metafysikk. Han gikk derfor mot alle forsøk på å fremsette «truth-claims» på objektivitet og alle rammeverk som kunne understøtte slike. Mennesket selv er en sosial konstruksjon, et produkt av språk fylt av kontradiksjoner. Prosjektet i seg selv tilbyr eller innbyr dermed til en autentisk, mystisk kontakt med direkte eller umiddelbare erfaringer som en ny plattform for intellektuell og moralsk frihet eller frigjøring. John Caputo forklarer at Derrida forsøkte å gjenopplive judaismen som en dekonstruksjon.

Gairdner: Postmodernismen er dirkete ansvarlig for desintegreringen av den moderne tenkemåte inn i en myriade av ikke-relaterte private meningssfærer. … Politiske tyranner har stor glede i en slik strukturell svakhet; tendensen underminerer alle håp om at det finnes fundamenter, ja, selve tanken på at det finnes fundamenter for tenkning i seg selv. s 203

Den britiske filosofen – og marxisten – Terry Eagleton kommenterer: Fordi postmodernistene ikke var i stand til å bryte ned eller oppløse staten som sådan, og den statlige makts strukturer, måtte de i stedet forsøke å bryte ned språkets strukturer. Som Roland Barthes sa det: Fienden var selve de koherente trossystemer overhodet, (coherent bleif systmes of any kind). 

Derridas prosjekt for den radikale lingvistiske polyvalens var ment å skulle være selve verktøyet. Hans anklagepunkt mot Vestens filosofi var at den forsøkte å formulere sannheten ut fra uforanderlige, abstrakte konsepter.

Under dette la reformuleringer av gamle tenkere som Heraklit og alle som søker mystisk forening, eller identitet, med den tidløse flyt av all erfaring. Derrida kontrasterte Heraklit med Parmenides, som forsto virkeligheten ut fra abstrakt rasjonalisme. Derrida etterlignet ofte den såkalte negative teologi som i stedet for å si at Gud er god, heller vil si at Gud ikke er ond, i den tro at dette er et mer sant utsagn eller mer holdbar påstand. «Différance» is the source of everything and one cannot know it, sa Derrida – den negative teologis gud, med andre ord, (slutter Gaidner).

Det kan være verdt det å smette inn noen uttalelser John Caputo har kommer med: Dekonstruksjon utvikler seg ikke via kunnskap, men via tro.

Dekonstruksjon settes i gang ut fra en overordnet visjon, … en religiøs eller profetisk aspirasjon og som er blitt kalt en bevegelse mot transcendens … den repeterer det messianske løftets lidenskap og dets forventinger.

Caputo mener at Derrida med rette har motstått fristelsen for å hellenisere Gud; han plasserer dekonstruksjonen innenfor "den de-helleniserende tradisjon".

Det fins ingen mening utover det infinitte drama med å avdekke og tildekke, væren og ikke-væren, mening og meningsløshet. Utover dette finnes ingen virkelighet. Det fins bare en endeløs fortolkning som grunnlag for virkeligheten overhodet.

I den kristne tradisjon, påpeker Gairdner, så kommer gudskunnskapen direkte fra Ordet selv. Denne tradisjonen streber hele tiden etter å avdekke visse absolutte sannheter. Den forutsetter at Gud kan kjennes personlig, slik vi også kan kjenne det guddommelig skaperverket. Denne forutsetningen viser seg på den måten at det bare i Vesten har vært mulig å tenke «fremskritt» innenfor vitenskapen og teknologien. Hvor disse forutsetningene ikke har vært til stede, har fremskrittet slik sett ikke vært mulig, eksempelvis i den kinesiske, hinduistiske og buddhistiske tradisjon. s 271. Det har vært en drivkraft i den gresk-kristne tradisjon å forutsette behovet for sikkerhet og perfeksjonering og dette har vært fundamenter i det Derrida og andre skeptikere har kalt logosentrisme, (orientering mot Ordet og/eller fornuften), hvilket kan gi grunnlag for å påpeke Derridas egen – etter min mening ufrakommelige - essentialisme.

Derrida kan få seg til å uttale: «Justice in itself, if such a thing exists, outside or beyond law, is not deconstructible. No more than deconstruction, if such a thing exists. Deconstruction is justice».

Jeg overlater på grunnlag av alt dette alle kloke hoder å trekke sine egne konklusjoner – og fortolkninger.

For Derrida er demokrati «a radically pluralistic polity» som motstår alle normale former for en identitet som produserer et «we» for slik å kunne sette ulike grupper opp mot hverandre.

Hvilket demokrati vil så Derrida godta eller skape? Vel, det er ikke lett å si noe om. Vi får overlate det til fantasien mens vi forsøker å holde hodet kaldt og holdningen «kald» i all sin varme, toleranse og egne form for fornuft, forstand og vanlig folkevett.

Det kan være vel verdt det å supplere det som er utlagt ovenfor med noen betraktning over Ludwig Wittgensteins språkteori som betrakter språket som en «lek», a language-game. Peter Vardy beskriver det så enkelt og fruktbart i «What is Truth», slik:

Vi lærer språkets konvensjoner og er derfor i stand til å kommunisere. … det er bare filosofer som kan få seg til å tvile på at det bordet som befinner seg foran dem, virkelig eksisterer. Vi er opplært fra vi er barn inn en livsform hvor ulike uttalelser eller påstander tas for gitt. De utgjør grunnfjellet som all kunnskap bygger på. Å si at «jeg vet» kommer etter at vi i vår livsform har lært å leve i denne formen på dens eget grunnfjell. Det er feil å si at vi kjenner eller «vet» dette grunnfjellet.  

Wittgenstein sa at når vi når «grunnfjellet», så er det det samme som å si at «dette er (nå engang) det vi gjør». Vår begrunnelse eller forklaring, stopper ved grunnfjellet, hvilket ikke er tvilsomt eller beviselig i seg selv. «This is, of course, a rejection of a way of thinking in philosophy» - som har vært eneherskende de siste to og et halvt tusen årene. «It is to reject epistemology (the study of knowledge) altogether and with it any idea of indubitable forundations. Instead of seeking an unattainable metaphysical certainty, the philosofer’s task becomes one of seeking to understand how language works». … «Words are not given meaning by inner concentration. Rather they have a meaning which is agreed on within a given community. If language were privat, then what one attached words to would be arbitrary». s 34

Verdt å lese kan det også være å ta en titt på hva selveste Nietzsche forfattet:

Hva er sannhet? En bevegelig skare av metaforer, metonymier og antropomorfismer, kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner som er blitt poetisk og retorisk intensifisert, overført og skjønnmalt, og som, etter lang bruk, forekommer folk å ligge fast, kanonisert og bindende. Sannheter er glemte illusjoner og utbrukte metaforer uttørket for enhver sanselig kraft; mynter som har mistet sin verdi og som nå betraktes kun som metall. (Markham s 38).

Nietsche (i Trond Berg Eriksens bok av samme navn):  s 140 ff:

Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlig overflate. Men når man har glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes «vesen».

Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett, kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer. Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er utviklet i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv, som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.

«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror på grammatikken», sier Nietsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den «sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra bevissthet og verdensoppfatning.

Nietzshe er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket. «Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmes og forbannes» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om viljens enhet og tingenes soliditet hver gang man former en setning.

Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak. Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved begynnelsen står den skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.

Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.

Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om «virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzche sier: «Det har gitt meg store problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte «virkelighet».

Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lang sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på noen  evig identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på virkeligheten.

Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk filosofi.

N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.

N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute, en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion, moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.

Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes. Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder – det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …