Rita Karlsen og de reifiserte emosjoner

Rita Karlsen i HRS skrev noe interessant, som hun alltid gjør, for noen dager siden, men dessverre hopper hun litt for lett over det vesentlig, noe jeg skal komme tilbake til etter hvert under:

«Aftenposten podkastserie heter «Noen å hate». Jeg har ikke hørt alle, men litt her og der. Dramaturgien levner ingen tvil om hvor vi skal. Det er ikke fakta i seg selv som er det sentrale, det er viktigere å få oss til å føle. Men når podkasten i flere tilfeller går i retning av fake news kan man bli sittende igjen med opplevelsen det blir vel så mye «å spre hat», der adressaten er en geleklump av politisk konservative som liksom «selv har sørget» for å bli plassert i en høyreekstrem kontekst: Prager University, Jordan Peterson, Ben Shapiro». her på HRS

Kommentar: Det er av største betydning det Karlsen her nevner: Det dreier seg om følelser, et «tema» Karlsen nok ikke frykter, men som hun legger for liten vekt på. Et tema jeg mener burde komme mer i forgrunnen og ikke gjemmes vekk og gjøres til et evigvarende og evig ustyrlig eller farlig bakgrunnsteppe som bare kan holdes i sjakk ved at man glemmer det, rasjonaliserer det bort eller fortrenger det, fordi man er for feig, og fordi man faktisk ikke orker noen dypere selvforståelse og en bedre, bredere og rikere kontakt med de større spørsmål, de eksistensielle og derfor høyst personlige anliggender som må ligge der uten nødvendig erkjennelse, forståelse og pleie. Det følgende fordi det faktisk angår oss. Og fordi det følgende kan betraktes som en hjertelig kommentar til Rita Karlsen.

Følelser er - mer eller mindre - ytre manifisteringer av en reell fysisk og mental beredskap hos det enkelte menneske. Denne beredskapen har sin egen «entelechy», og sitt spesifikke potensiale, den trigger eller «krever» sin signatur enten i skjulte eller eksplisitte uttrykk, i «fenomener» vi overflatisk kaller nettopp følelser. Vi kan si at emosjonene er følelsenes grunnvoll, fundament, konstitusjon eller antatt foreliggende gjensidig avhengighetsskapende strukturer, ikke bare som funksjoner av vår «eisegese», som tilskuere, og hvor eisegese da er dette at vi leser inn disse strukturene i den bevissthet eller holdning den som har emosjonene antas å ha.

Følelser og emosjoner uttrykker ofte opplevelser eller oppfatninger ord ikke kan navnsette direkte. Emosjonene eksisterer så å si ved sin egen rett, sin egen selvtilstrekkelighet.  De er også selvinnlysende for alle dem «utsettes» for dem. Vi kan imidlertid aldri forholde oss til emosjoner og følelser direkte eller umiddelbart. Emosjoner og følelser må derfor tolkes og tolkingen i seg selv utgjør her det nødvendige mellomleddet mellom de reelle emosjoner og følelser. Uten mellomleddet kan vi ikke «forstå» emosjoner og følelser. De er ikke verbale og de er ikke underlagt noen fornuft. De er bare, slik livet bare er. De krever ingen begrunnelse og gir for så vidt heller ingen svar, bortsett fra som signaler, symboler på en virkelighet utenfor emosjonene selv. Emosjoner og følelser er med andre ord spekket med kommandoer, ønskemål og behovet for å bli forstått, akseptert og «fremmet» rent kognitiv. De er på en måte en gåte som man må løse og en nøkkel man må forsøke å finne eller etablere.

For å ta forelskelsen og kjærligheten. Ingen vil finne på å overstyre noens følelse av å være forelsket, hvis det ikke lyser av situasjonen at den forelskede er mer forelsket i sin egen forelskelse enn i det som burde være objektet for følelsene, den elskede.

Kjærlighet springer derimot ut av mer dypere følelser, mer tenkning og legitim og positiv beregning, kan vi si. Vi ser her at vi kan bruke et analogt bilde når vi snakker om følelser og emosjoner. De er like, men ikke identiske, og begge kan enten begynne med eller avsluttes med mer eller mindre høye nivåer av sentimentalitet eller andre uforskyldte forhold som kan undergrave dem begge. For mye fornuft og man kan si ha det til romantikken. For mye patos og drama, og man blir beskyldt for egosentrisitet og det som verre er. F eks manglende kontakt med både seg selv og realitetene, både privat og politisk. Og dessuten – gjelder dett også kollektivt? Etter min mening ja. Jeg skal forsøke å grunngi i det følgende.

Som regel forstår vi andres følelser og emosjoner instinktivt eller på impuls. De taler til oss på sitt eget språk, et språk som for vår del krever et medfødt apparat, en medfødt ikkereduserbar grammatikk, hvilket innebærer sin egen logikk. Vi forstår emosjoner og følelser på samme måte som vi forstår annet språk. Vi er født med reseptorer både for språk og emosjoner, og ofte – normalt - er disse kvalitetene ett, eller oppfattes som ett. De kan ikke skilles fra «personen». En person som er totalt adskilt fra sine emosjoner og følelser er ikke lenger en person, selv om det også er helt normalt at personer reflekterer over sone emosjoner og følelser. Og når så «personen» i sin helhet antas å være født med en uavhendelig menneskerett i form av et like uavhendelig og udelt menneskeverd, sier det seg selv at emosjoner og følelser ikke kan isoleres fra den enkelte. Begge «komponenter»  må respekteres og pleies i like høy grad, (så sant følelsene og emosjonene ikke medfører et «ustyrlig» behov for å myrde, stjele og bedre f esk). Emosjoner og følelser isolert kan ikke tenkes, vi mangler rett og slett forestillinger som forteller oss at individet lever sitt eget adskilte liv helt uavhengig av individets emosjoner og følelser.  

Vi kan si at emosjoner og følelser derfor hører individet til på en unik måte og at emosjoner og følelser så å si konstituerer eller transcenderer individet som levende og fungerende person innenfor vedkommendes evner, vilje og behov. Vi styres faktisk av underbevisste drivkrefter mer enn vi kanskje like å tro. Vi styres av archetyper og av trickstere, for å snakke med Jung. Det er i grunnen ikke vanskelig å forstå. Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/arketypene-magien-og-de-korrekt.html

Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/hrs-skal-strupes-nok-en-gang-ap-og-h.html

Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/hrs-i-fare-ap-fabrikkerer-seg-tragisk.html

Vi kan imidlertid også si at emosjoner faktisk er like dyrebare som oss selv, at de har det samme verdet som oss selv, og fratas vi våre emosjoner, føler vi oss ikke lenger som «hele» og for så vidt sunne mennesker. Vil noen frata oss våre følelser eller forsøke å styre dem eller overstyre dem, stritter vi naturlig vis imot og kan føle oss krenket eller såret, ja, til og med forfulgt – av mennesker som krever andre og gjerne bedre følelser av oss, enn vi vitterlig har og føler oss «ett» med.

Men det er her problemene og dramatikken oppstår og slår inn for alvor uten at dette aspektet av det større tanke- og holdningsparadigme blir forstått og tatt tilstrekkelige hensyn til i dagens alminnelige diskurs. Begrunner vi våre viktigste verdivalg ut fra den forestilling at våre emosjoner er selve det grunnlag vi har for å avgjøre hva som er sant og bra eller ikke, da er vi, selvsagt, på bærtur. Vi innser det umiddelbart, men handler vi ut fra denne erkjennelsen, eller lar vi like vel emosjonene få siste ord?

Hva kan det komme av? Jo, for det første: Emosjonene betraktes som noe naturlig som det i prinsippet ikke kan gjøres noe med; man kan ikke forbedre eller endre en persons følelsesliv eller hens emosjoner. Nyere forskning viser imidlertid at følelser og/eller emosjoner faktisk kan kreeres eller konstrueres! Antakelig har dette vært så doxologisk selvsagt opp gjennom historien, at det er blitt unødvendig å si det høyt eller bruke det som begrunnelser, fordi alle «som vil være noe» går ut fra at dette er noe som alle vet og benytter seg av i like høy grad og med samme utspekulerte hensikt.

Hvis man skulle tukle med emosjoner og følelser, vil det bli regnet som et angrep på personenes natur eller sanne personlighet. Å forsøke å endre eller styre emosjoner i visse retninger, ut fra ett eller annet strategisk behov, fra en eller annen mer eller mindre tilfeldig «terapeut», eller ut fra en eller annen gruppeinteresse, - eller forsøker man å avlære noen fra visse uheldige eller uproduktive emosjoner og følelser, og med liv og lyst går inn for en opplæring av «folket» slik at det kan tilegne seg mer korrekte emosjoner og følelser, vil de fleste få frysninger på ryggen og man vil tenke: Dette går ikke an. Det er ikke bare ufint, utidig og dirkete umoralsk – og her reagerer man da helt i tråd med det som har vært Vestens fundament når det kommer til moral: Emanuels kategoriske imperativ sitter langt inni oss; du skal ikke bruke et annet menneske kun for eget formål, i snever egeninteresse. Hivs man gjør det, er det ikke bare uakseptabelt sånn i sin alminnelighet, men direkte umoralsk i objektiv forstand.

Poenget er at denne opplæringen – til mer korrekte emosjoner, altså - i dag foregår uten at noen merker det og det på en skale verden til nå ikke har sett og opplevd. Det i dag skjer primært via Maktmedia, sekundært via sivile eller sekulære makter og myndigheter, uten at vi merker det, hverken på kroppen eller i sinnet – og utviklingen går raskt, selv om den altså ikke «registreres».

Se om Maktmedia her: https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

(Innsmett: Jeg har skrevet så mye om det jeg kaller hypermagi, om SAP, om det juridico-religico mennesket, og om de «servilt betingede korrekt emosjonelle», at jeg av pur giddeløse hopper over linkingen til steder på bloggen der dette forklares. De stedene jeg har linket til, kan vise til andre linker hvor jeg omhandler akkurat disse tingene – så bare prøv deg og prøv åndene … ).

Når det kommer til hva «de» vil ha oss til å føle, og at de faktisk våger å ville forelde oss til å både tenke og føle, se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

Ingen kan vel i dag vise til forskningsresultater som ugjendrivelige bevis på at denne «opplæringen» foregår etter alle retorikkens og demagogien og kunstens regler; forskningen kommer primært inn i ettertid, post factum, selv om forskningen i seg selv selvsagt også driver aktiv påvirkning og jeg skriver her helt bevisst bare «påvirkning», uten kvalifikasjon, fordi forskningen aldri vil innrømme at det er følelser og emosjoner de faktisk ikke bare påvirker, men også aktivt former. Selv påvirkes forskningen og formes selv av emosjoner. Man kan saktens stille seg spørsmålet om hvorfor dette skjer så til de grader i «det skjulte», men noe fornuftig eller dypt ærlig svar kan man ikke forvente å få – fra noe hold. Følelser og emosjoner må holdes utenfor, for alt det de er verdt og det de er verdt, holder man altså tett med.  Det er som om folk driver en slags konkurranse eller krig uten våpen seg imellom, vel vitende at våpenet er emosjonene og følelsene og at målet er å vinne kontroll og dominans over følelsene og emosjonenes «rike», koste hva det koste må av spillfekteri og bedrag. Og hvorfor? Jo, fordi følelser og emosjoner tilhører alle individers indre identitet, det området det er mest om å gjøre å verne om og få beholdt og videreutviklet, både gode og dårlige følelser og emosjoner, det spiller ingen rolle, emosjoner og følelse «rule supreme» uten at noen våger å sette navn på denne keiser av guddommelig nåde, denne konge over alle konger over emosjoner og følelser. Derfor snakker man heller om fornuft og om rasjonelle argumenter, statistisk gyldige metoder og i og for seg nøytrale metoder og virkemidler. Det går utmerket godt an å snakke om at man kan være enige i målsettinger, men at man er uenige om metodene for å nå målene. Men det er samtidig forbudt å snakke om at folk trenger andre og bedre emosjoner, gjerne ved siden av eller oppå de ideologiske manifester og partiprogrammer. Gjør man det, blir man uvitenskapelig og derfor irrelevant, i det håp om at de sterkeste drivkreftene, nemlig følelsene og emosjonene, skal holdes i sjakk. Vi underlegger oss derfor frimodig og med stor lyst – rasjonelle som vi er - et regime som forlanger av oss at det viktigste i oss og for oss, faktisk ikke teller. Vi forutsettes å sitte på farlig gods, noe av oss som bare må henvises til en plass i det dulgte og i de rom ingen andre har adgang til, fordi «de andre» jo har stengt døren.  Vi tvinges til å bli halve mennesker, hvis mennesker i det hele tatt.

Tenk bare på de rene fornuftsekteskap! Tenk bare på bekvemmelighetsekteskap? Tenk på «zige» i den shiamuslimske verden – her kan man på institusjonalisert grunnlag inngå gyldig ekteskap på visse vilkår for kvelden, eller for kortere eller lengre perioder, alt sanksjonert av en kyndig i disse forhold og en «lærd», og selvsagt en mann i sort kledebon. Hvor dype følelser og hvor mye ekte emosjon som her er ute og går, kan man diskutere, hvis man tør og vil. De fleste vegrer seg også her: privatlivet hører privatlivet til, følelser er private og emosjoner er private, det gjelder muslim som ikkemuslim, gudelig eller ikke gudelig. For: Hvem er jeg til å dømme? Tenker man. I dag, i vår vestlig sekulariserte og ugudelige tid. Vi tenker: Tenke på våre egne konger. De giftet seg jo ofte ikke ut fra kjærlighet, men ut fra helt praktiske behov. Hvem har vel ikke noen gang hatt et ønske om å etterligne og leve som konger?

Jeg tror Kants kategoriske «maxime» eller imperativ ligger som en slag grunnlov i det underbevisste sinn hos de fleste som er vokst opp med kristne tradisjoner over tid, selv om imperativet selv hevder seg å være universelt fundert, (og selv om det kan reises mange spørsmål ved Kants kristendomsforståelse og selv om imperativet etter Kants egne utsagn ikke var fundert på unik kristen moral).

Fir ytterligere å skissere en halvt underbevisst halvt bevisst strøm av paradigmatisk tenkning finner vi i imperativet, oppfordringen eller advarselen, alt etter som, hos Kierkegaard. Kierkegaard sa med bram at Subjektiviteten er sannheten. Dette er blitt våre dagers credo fremfor noe. I dag har de fleste omsorg sånn i sin alminnelighet kun for «hin enkelte», hvilket for de fleste betyr omsorg for en selv – det gjelder å tenke selvstendig!

Kierkegaard var inspirator for bla Heidegger og Sartre, og andre eksistensialister, som vi har omtalt ved flere anledninger tidligere her på bloggen.

I dag er credoet for det meste fundert på den forestilling at mennesket egentlig er godt; det bliver derfor om å gjøre å gjøre mest mulig godt. Men få stiller spørsmålet: Hvordan gjør vi det? Og hvor finner vi bekreftelsen og beviset på at vi virkelig er gode? I og med U-hjelpen og vår særlig saklige omsorg for og beskyttelse av islam?

Og det er her den store tragedien setter inn, blant annet fordi vi i dag ikke forstår hva en tragedie er i opprinnelig forstand, gammel gresk forstand. (Som: Var Muhammed en tragisk helt, se her:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

Vi betegner en stygg bilulykke for en tragisk. Ingen spør seg i metafysisk forstand hvorfor ulykken inntraff. Hvis den skjedde på grunn av overmot eller hovmod, ville vi ha med tragedieforståelse å gjøre. I seg selv er ikke ulykkens lidelse tragisk. Det er det overmotet som er. Vel, nok om det – jeg håper man øyner en viss tegning her.

Litt bakgrunn her, ned på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html

Og her om bla om grekerne og tragedien sett i forhold til Muhammed, og om den utrolig viktige kontrasten til det bibelske budskapet:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

Hva er så dagens tragedie? Kan vi si at vi lever midt inne i en tragedie – uten å vite det, uten å tore å ville vite det?

Jo, den at emosjoner og følelser anse som gode hvis emosjonene og følelsene i seg selv føles og anses som gode og at de da anvendes i politikk og kultur, av media og av politiker som bevis på at metoder og målsettinger er gode. Om dette er sant, kommer helt i bakgrunnen. Aldri har annet enn statistisk og terapeutisk sannhet vært større enn i dag. Det er sant, den og den avhandling eller utredning er sann, dersom den stemmer best med «prognosene» - eller prog-nonsen-sene, holdt jeg på å si - og forestillinger om «det som virker» eller ikke virker. Vi har fått en sannhet som dikteres av det pragmatiske, av teorienes og metodenes nytteverdi, (se om homo oeconomicus:

 https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

Og oljen i dette maskineriet? Jo, det er følelsene og emosjonene, de rette holdninger, de mest appellerende slagordene, de mest virkningsfulle fyndord – og den mest adekvat emosjonelt betingede tenkemåte. Den aktør på samfunnsarenaen som best kan fange opp og nyttiggjøre seg de korrekte emosjonene uttrykt i de mest lekre følelsene, er de som vinner spillet, valgene – domstolene, Stortinget, politiet og hæren. Det er dermed ikke sagt at alt avhenger av de korrekte emosjoner. Det jeg prøver å si er at disse spiller en helt avgjørende rolle og må være tungen på vektskålen der hvor viktige beslutninger må treffes som får virkning for hele samfunnet på lengre sikt.  

Ikke rart da at følelser og emosjoner er «egenskaper» eller kriterier som ikke nevnes. Snarere tvert imot. Jo mindre man forklarer ut fra emosjoner og følelser, jo bedre og mer virkningsfullt tror man at det er. Det er f eks forbudt å si at man føler at islam ikke er bra for Norge og Europa. Sier man at man føler at det er bra jo mer islam det fins i landet, kan man slippe unna med det. Men følelsen er fortsatt ikke den smarteste grunnen man kan angi som begrunnelse for at man ønsker mer innvandring fra muslimske land. Man forsøker derfor å unngå «følelsesargumentet» eller «emosjonsbegrunnelsen» så lenge man kan.

Kort sagt: Emosjoner kan brukes som markører, mantraer og matriser. Som adgangstegn og avskjed på grått papir og som rene avskrekkingsmekanismer. De er tillærte formularer eller bautaer som reises som totemer og de er hypermagikernes viktigste manipuleringsverktøy. De er magiske kraftsentra i alle relasjoner, intrapersonalt og ekstrapersonalt så vel som interpersonalt. De er talismaner og statussymboler; de er markører og masker; de kan nær sagt knytte seg til og bli tilknyttet det meste av «maktmidler» mennesket og menneskets psyke kan benytte seg av og være helt avhengig av, alt i livsfarlig, «skjønn» forening. De har alltids sin tid og samtidig er det en tid for alt.

Det er som om emosjonene lever sitt eget liv og har sin egen mer eller mindre aktive eller latente agens. De virker å være i desperat nød for å finne et fast punkt å holde seg til, så de kan løfte en hel klode. De leter etter holdepunkt og utgangspunkt – for noen kan det være hva som helst, for andre kan det være «nothing». Men det som nok er den virkelig drivkraft bak det hele, er søken etter Gud, en personlig Gud og en relasjon til denne guden, en Gud som må være ikke bare kjærlighetens Gud, men også Sannhetens Gud. Emosjoner vil ha orden og fast tro; de vil gi seg det som ikke kan sees i vold, det som ingen kan se, men alle bare tro på, Det gode, skjønne, sanne og vakre, for å si det slik.

Det er der emosjonene vil være. De søker seg et Amen og blir ikke tilfredsstilt på substitutter.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Se her om Agapen og Livets Tre:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

Etterord:

Den helt store fare i dag, sett ut fra ovenstående, er at «vi» begynner på en vei, som vi allerde har gått på lenge og «vel», der vi gjør emosjonene til reifisereringer, til objektiveringer, til «statuer» eller husguder, om du vil. For det er nettopp da hypermagikerne kan feste sitt listige grep og bli tilforlatelige uten grenser. Hypermagikerne bruker reifiseringene til å overføre makt fra andre til seg seg selv under det påskudd at han vil hjelpe, selv der ingen har bedt ham om hjelp. Han gjør det ved å produsere eller konstruere ofre av personer som ikke vil bli betraktet som ofre. Han tror han får betaling i klingende mynt, i form av reifiserte emosjoner, emosjoner som – på «mystisk vis» - kan betraktes som objekter man kan høkre med og tilrane seg anerkjennelse på andres bekostning gjennom.

Og det er der vi står i dag. Jeg ser ingen grunn til optimisme så lenge de dypere emosjoner ikke finner sine tilknytningspunkter eller sine personlige relasjoner i det åndelige, i det guddommelige, i relasjon til den ene personlige og ikkereifiserebare eller reduserbare personlige Gud.

Hvor vi befinner oss i dag, legges det opp til det jeg kaller «det servilt betingede emosjonelt korrekte - i et livsfarlig landskap, spør du meg.