Nei til islam: Allmakt, makt, myndighet, autoritet, avmakt

Utgangspunkt: (Posteringen her er en oppfølgning av forrige postering om bl a Zelig, om det overnaturlige - i det naturlige, immanente, og en oppfølgning - dessuten - av mye, mye mer - som overstiger det jeg vil nevne og behandle her i ingressen. Og dessuten er denne posteringen et «opphop» - om ikke nødvendig vis en komplett samling - av mange artikler vi har skrevet tidligere.

Til sammen utgjør disse artiklene en hel bok på over 300 sider minst.

Det er ikke å forvente at noen skal «gidde» å ta seg gjennom hele dette «nydelige» opphopet, så jeg legger samlingen inn mest for mitt eget vedkommende, slik at jeg eventuelt senere og i andre forbindelser skulle ha en «helhet» å linke og referere til). I stedet for «opphop», vil selvsagt mange heller foretrekke å kalle det «oppsop», men det får nå bare slik.

Den overordnede meningen er å få sagt noe om «hypermagi», SAP og «det juridico-religico mennesket» - ukjente begreper i diskursen.

Utgangspunktet er det jeg mener er et faktum, at det fins visse blindvinkler, visse x-faktorer og visse funksjoner vi er og gjør oss – samfunnet sett i fugleperspektiv – blinde for, og som derfor «blender» oss og gjør oss mindre forberedt og motstandsdyktige mot konsekvenser ingen egentlig ønsker skal inntreffe. Det er her hypermagien kommer til «sin rett». Vi har forsøkt å forsikre oss selv om at vi ser hele blindfeltet, mens vi i virkeligheten bare ser det det dimt, eller ikke i det hele tatt, ut fra det jeg kalle SAP-perspektivet og hvor vi primært ser virkeligheten gjennom sosiologiske, antropologiske og psykologiske briller og ikke gjennom det juridico-religico perspektivet som ville ha fått oss til å være mer jordnære, i den forstand at vi da tenkte innenfor et paradigme som ikke konsekvent utelot de premisser som jo ligger under alt, nemlig de immanent forankrede avtale og den mer transcendent-tenderte troen, begge to da sett som kategorier under hele bredden av de rådende tankeforutsetninger. Vi må kort sagt ta et skritt tilbake til modernismen med sin himmelvendte rasjonalisme for at vi skal kunne nyttiggjøre oss postmodernismen med sin ensidige vekt på det emosjonelle, relativistiske og trangt dennesidige.

Vi frykter uheldige konsekvenser, men «ønsker» like vel disse konsekvensene velkommen under påskudd av å bli mer moralsk høyverdige. Vi har innledet er periode eller æra hvor vi er inne i en helt unødvendig, men like fullt durabelig intern konkurranse om å ikke bare å «børe» bli bedre - men også at vi med etisk absolutt nødvendighet skal bli stadig «godere» og stadig mer etisk og moralsk «spiselige», og at en slik, ofte sentimental, selvsentrert og romantisk innstilling, røper at vi i praksis med nokså stor sannsynlighet ganske fort vil bli nødt for å bli «verre» og mer uspiselige kollektivt enn det som godt er.

I dette inngår selvsagt det jeg kaller for «irrasjonelt eller servilt betinget emosjonelt korrekt» som ganske enkelt sagt går på dett med forstilt moral, i kontrast til det forstilt «politisk korrekte», - en floskel som ikke makter å fange opp «det som ligger litt dypere» og som angår «den enkelte» på en mer konfronterende måte.

Da går vi i gang:

Før var vi redd for helvete i oss selv, og at vi mer eller mindre sløvt, mer eller mindre våkent og forsettlig, skulle bidra til helvete for andre. I dag er, som Sartre sier, helvete de andre, ikke bare i sin passive form, men også som aktive følelsesbærere. Vi lever faktisk i frykt, eller angst, om så det måtte være, og ofte helet uten å være klar over det, og uten å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Jeg skal prøve å gjøre greie for noen enkle sannheter og prinsipper, som kanskje kan gjøre det lettere for noen og enhver å komme over det, eller nøytralisere eller nedkjempe det.

Deres følelser kan når som helt invadere oss og trusselen kommer ikke primært fra enkeltindivider, men først og fremst fra et mer eller mindre vagt og ubestemmelig, men like vel høyst konkretiserbart kollegium eller meta- , kvasi- eller semi-institusjonalisert kollektiv eller paradigme, hvis man våger å se det – for her dreier det faktisk om «skrømt» og magiske krefter i sving – i vårt moderne land og i store deler av befolkningen.

De virkelig farlige følelsene kommer mot oss som en slags mystisk eller usynlig konstituerende flertallsbeslutning fattet på øverste hold, beslutninger vi må føye oss etter, underkaste oss og leve med tilsynelatende og uten at vi tilstås eller tiltar oss fluktmuligheter. Og alt uten at vi kan putte dette inn i tradisjonelle diagnoser eller rasjonaliseringsmodeller. Tvetydighetene i alt dette holder så vel motstandere som medspillere i sitt klamme grep og ingen vet i grunnen verken ut eller inn. Vi ligger i og lider i og av en slags kollektiv forvirring, og lidelsen skjer i det stille. Vi tror vi er ydmyke som lider i det stille – men dette er bare nok et bedrag og et stort selvbedrag.

Hele «sveipet» er styrt og villet, - om ikke fullt ut bevisst planlagt og effektuert – så uten at vi makter å isolere kilden eller det maktsentrum som dikterer oss, hvilket i seg selv bare forsterker «kildens» magiske kraft. Vi er på en måte hjernevasket og befinner oss under massepsykosens ambivalens: Vi forstår, men forstår ikke. Vi føler eller emoverer, men kjenner ikke helt vår eksistensielle status, vårt intellektuelle nivå. Det kan gå ut over vårt eget og andres «menneskeverd». Alminnelig ubehag ved fremtidens muligheter og umuligheter er noe felles for alle så hvorfor bry seg spesifikt? Vil det ikke «gå seg til» helt uavhengig av «oss», «oss lille oss»?

Det er blitt livsviktig følelsesmessig for mange i dag å fri seg fra mistanken om være på feil side. Det som uberettiget er mindre interessant å finne ut av, er det å forstå hva «speach-codene» innebærer og hva de egentlig er for noe, og hva de herskende mer elle mindre forståelige, synlige og følbare kollektiver eller kollegier utløser av mer eller mindre skjulte politiske, kulturelle og mentale – og derfor mer eller mindre nevrotiske – påvirkningsviljer skaper eller ødelegger for oss og i oss. Vi må oppfordres til å forstå mer av disses potensielle farer og velsignelser, mener vi, og hva disse høyst jordnære kreftene kan misbrukes til, hvilke interesser de egentlig representerer og lar seg bruke av, og hvordan de utøver sin makt. Speechcodes - wiki. (Studiet av talekodene er i seg selv nøytrale og er et studium verdt. Men bruken av kodene avslører at de er magiske instrumenter, at de brukes magisk, på samme måte som f eks termen «islamofobi» brukes som et magisk knep og et magisk våpen i den hensikt å skade. Vi kan her snakke om «sort magi». De fleste i akademia i dag skjønner imidlertid når vi bruker forståelsen av hva magi er på forståelsen av hva talekoder er. Det er for å tilby en ny måte å nærme seg og forstå dette fenomenet at vi har snakker om hypermagi, nødvendigheten av å begynne å tenke «juridico- religico» og ikke så mye SAP, som vi skriver om her på bloggen, og som vi i det følgende fremlegger eksempler på, i håp om å bli forstått).

Spørsmålene bør også og altså gå på hvem som kan ha interesse av å bruke eller misbruke disse høyst foreliggende makter og krefter på lang sikt og i et større perspektiv. Altfor mange går i dag med en konstant frykt for hva «eliten» mener. Eller de mener seg nettopp å tilhøre en elite, som vet hva som er rett og galt – ut fra frivillig antatte eller pålagte og på-konstruerte emosjoner. Og så sluker man rått og godt f eks visjonen om at vi alle skal med på å fullføre det eksperiment det er å omskape oss alle til et nytt kollektiv, et nytt og bedre «Vi».

Vi godtar som en selvfølge at slik må det være, for et nytt Vi kommer jo uansett, gitt forholdene, og hvem som trekker i trådene kan gjerne komme ut på ett. Vi er fanget i spillet uansett.

Man kan spørre hvorfor. Kan svaret ligge i det enkle faktum at vår kultur i seg selv ikke er bærekraftig, for å bruke en «speechcode»? At den hviler på et grunnleggende usikkert fundament? At vi egentlig aldri har visst hvem vi i realiteten er? Nei, vi skal hverken bøye oss for eller underlegge oss ofte helt vilkårlige «snakke-koder», hverken vedd å bruke dem eller bli brukt av dem. Men det skal ikke være lett. Poenget er at så få høyt på strå her i landet står i dem med begge beina – i lufta. De sitter på en gren de er i ferd med sage av og på den grenen sitter vi alle nå mer eller mindre tenkt eller mer eller mindre håndfast sett. De nye kravene kommer så tett og er så lette og så fristende å bite på at vi ikke ser dem. For hva er lettere enn emosjoner? Og hva med «speechodes», når det forutsettes at disse er viktigere og sannere enn sannheten og virkeligheten selv?

«De emosjonære» - nok en neologisme – er primært magikere hvis skjebne det er å skape og kultivere frem autoritære – for ikke å si totalitære - tendenser, despotiske personligheter, kaos i «sømmelig» former eller retthaverisk kledebon. Og dette er nå blitt noen man pukker på med stadig større påståelighet.

De emosjonære magikere er de som tror de har kontroll på dette, og på hvordan alt fungerer, ut fra SAP-modellen. De intenderer å skape «godt», de «emoverer» det gode, men de skaper bare ubetinget vilkårlighet: De innebærer at det skal være vanskelig å forstå noe, særlig komplekse og ofte flertydelige relasjoner. Komplekse og følsomme ting skal nå forsås ved å underlegge seg mer eller mindre faste, mer eller mindre sterke og dyptfølte emosjoner, (som om disse er enkelt å styre, kontrollere og forme).

Disse skal nå gjelde for og gå for rett, som – ironisk – nok objektive eller absolutt gyldige normer og regler. De skal konstituere spillet. Det legges opp til et samfunnssystem og en «polity» som ikke er diktert av mennesker, men av emosjoner. Vi står med begge føttene langt inne i Emokratiet - Listhaug, Hareide m fl og Vi er neppe blitt tryggere nå og Angsten for ytringsfrihet og demokrati

Hvorfor kan vi i dag oppleve så sterke emotive utbrudd fra folk som ellers er notorisk akademisk dyktige på sine fagfelt, men som klikker når det kommer til spørsmål og debatter av mer eksistensiell, religiøs karakter eller utfordringer som ikke først og fremst krever cerebral kapasitet, men evne til å lytte med et større, indre register av menneskelige ferdigheter, egenskaper og evner?

Islamkritikere ble tidlig etter 9. 11 «fra høyeste hold» stemplet som gruppe, som en bunch av intolerante, kunnskapsfattige og irrasjonelt skeptiske mennesker som bare var ute etter å spre forakt, negativitet og frykt, og som islamofobe, en svært destruktiv pseudodiagnose som det for folk i farten ikke er helt lett å forholde seg til eller kjenne innebyrden av, men som altså noen trekker til seg som tørre svamper i en ørken idet hatet mot alt hva som islamofobi kan kalles forveksles med livets vann, kilden til all forståelse.

Visse kristne grupperinger ble stemplet som ekstreme. Cora Alexa Døvig satte i 2001 opp en index i Aftenposten over bøker hun advarte mot, alle bøker kritiske til islam og til innvandringspolitikken. Faren var at befolkningen skulle la seg friste til å essensialisere islam og på den måten komme til å bli islamofob, hevdet hun. De som imidlertid tok til seg dette verktøy i hatretorikkens ondsinnede historie og praksis, nøt å kunne bruke denne giften, selv om de visste at termen i seg selv var både absurd og moralsk forkastelig å benytte seg av.

På et øyeblikks innskytelse kan man den dag i dag havne enten på den ene eller annen side av «den røde linjen». Forsto man islamkritikken og i godt lag ved noen anledninger ytret seg positivt om den, ble man for ettertiden sett på som et fremmedelement og en trussel og som et dårligere menneske enn de andre, de som befant seg på den riktige siden.

Ordet hat ser i dag ut for å ha fått ikke bare en spesiell klang, men også en spesifikk magisk kraft som så å si opererer av seg selv i full, mystisk intensjonalitet og som har sitt eget personlig liv som det for mange da er blitt om å gjøre å begrense, tøyle og ja, rett og slett utrydde fra det folkelige vokabular, og dessuten fra Bibelen selv, slik de fleste har kjent den frem til nå. Speech-codene har fått sitt eget liv; de eksister og funger som «agenser»; de operer og opereres som «agensielle». Se omtale av boken Motgift her.

I boken håner en av forfatterne islamkritikere for å «innbille» seg at islam «har agens». Forfatteren ser ikke at han selv benytter seg av høyst private agenser i form av egne emosjoner som han øser ut over sine fiender helt uvitende om at han bedriver magi. At han er hypermagiker.

Speech-codene oppfattes ofte i primitiv forstand som en tilførsel, et påfyll eller en overføring av verbale «endorfiner», som substanser, med andre ord. (Tro det eller ikke!). De funker som kommanondoer; de er engasjementsforsterkere; de er mer eller mindre tydelig rent subliminalt som agitatoriske tryllemidler og ofte til forveksling liket holdbare og saklige argumenter, og de formidles og brukes mest tydelig, forbeholdsløst, selvrettferdig, selvforherligende og utålmodig av «eliten», de av dem jeg kaller hypermagikerne. Ja, det er utrolig. Men med neologismen hypermagi mener jeg det går an å utlede et legitimt motmiddel, et hjelpemiddel som kan bidra til å gjennomskue alt fra hykleri til direkte løgn og bedrageri. (De tradisjonelle psykologiske termer og psykologiseringer hjelper ikke stort, fordi de som bruker dem kan angripes på samme grunnlag – og da blir det bare kverulans av det. Hypermagi er ment å skulle gå direkte til saken selv, uten avledende reduksjoner eller bortforklaringer eller forklaringer «ved noe annet».

Vi er de facto blitt en nasjon av folk som i stor grad er blitt animister, en religionsvitenskapelig term som ble brukt om religiøse tradisjoner spesielt i Afrika for mange år siden. Vi har gjort anima til emosjoner, og et uhyre sterkt magisk serum og en trylleformular og et instrument. Vi driver sort og hvit magi i stor stil uten å være klar over det, fordi vi er blitt indoktrinert til å tenke, reflektere, se og agere innenfor SAP. Vi er blitt lagt i emosjonenes lenker og vet ennå ikke at vi «står på garn».

Vitenskapen så selvsagt denne form for «åndetro» som et svært primitivt fenomen. I dag ser vi ikke at vi er blitt minst like primitive selv, representert ved den elite som fortsatt elsker å bruke islamofobi som et verktøy for sitt perverse behov for å herske. Vi ser ikke at ord kan oppfattes som magiske krefter som det enten er om å gjøre kneble eller livsviktig å hlde i sjakk eller få kontroll over, eller rett og slett tilintetgjøre, ved å frata noen den makt de representerer og ved å tilføre andre den motkraft som antas å skulle til. Vi er blitt vantro nyhedninger i vårt hovmod, og nærmest helt uten ønske, motiv og vilje til å ville forstå det.

Vi tror nå mer på «naturens» - og ordene og meningenes – «besjelning» og som utstyrt med mystiske eller magiske krefter enn på Det glade budskap om en personlig, allmektig og allvitende Frelser som ingen magiker er, men som tvert imot er en virkelig og levende Frelser som ikke lar seg styre av magiske naturkrefter, intensjoner, syndige behov og nykker, men som tvert imot helt suverent griper inn i naturens gang når og hvor Han selv vil.

De fleste islamofob-jegerne oppfører seg som primitive jungel- eller ørkenkrigere som kommer hjem til sine med symbolsk avkappede trofeer på staker og i den tro at de har beseiret fiendens magiske krefter og impulser og befridd kollektivet for de sykeste og mest skumle krefter.

Egentlig ser ikke disse menneskene andre mennesker som mennesker i det hele tatt, det er bare påførte vaner og «humane» konvensjonene som holder dem tilbake fra å betrakte dem som avhumaniserte eller som ikke-mennesker.

De slår seg lett sammen med andre av samme kaliber som de finner å kunne stole på og som benytter seg av den samme hersketeknikk eller magi helt uten forbehold og refleksjon.

Et yndet våpen er å fortelle meningsmotstanderen at «hvis du ikke ser det og det», så kan ingen hjelpe deg. Eller: «Du overfører din egen frykt på den og den eller de og de, og da kan vi ikke hjelpe deg». Dette er alvorlig nedlatende og ufint, selvsagt, men dette forstår ikke disse jegerne. De kan i høyden innrømme at de projiserer, rasjonaliserer eller psykologiserer, men glemmer fort at dette i seg selv helst bør unngås, hvis mulig. Det faller dem overhodet ikke inn at det de driver med er forsøk på å drive samtidig skadevoldende og (illusorisk) skadeavvergende magi via proxy, dvs via et mer eller mindre passende offer, som til tross for sin ubetydelighet i jegernes øyne tross alt besitter en kraft som oppfattes som en kraft det er absolutt nødvendig å tilintetgjøre ved å tilegne seg den via negativa. Og slik holdes sirkelgjengerne og tredemøllene i gang.

De kan veksle mellom en cerebral måte å argumenter på til en intuitiv måte å forholde seg til motstandere både i den offentlige og private diskurs på et blunk, og helt vilkårlig, selv om dette i seg selv er forutsigbart. Noen sitter helt klistret fast i den ene eller andre leia og kan ikke rikke seg av flekken. Det er komisk å bevitne typisk cerebrale forfengeligheter svare sine motstandere som har en mer intuitiv måte å nærme seg problematikken på med lange lekser av tomt akademiker- eller filibusterprat.

Å trette ut motstandere med langprat blender for nye kreative og interessante vinkler og pregnante poenger. Men slike ting rokker ikke ved de cerebrales oppblåste ego, et ego som vokser proporsjonalt med de gode poenger som de går glipp av eller bevisst overser. De rikker seg ikke på pidestallen av egen fortreffelighet og selvdefinerte meningsfylde og betydning, for ikke å si verdi. De er ikke tilgjengelig for selvironi. Det er de andre som er tomme, de tåler ikke å bli motsagt og enhver humor og ethvert hint preller av. De vokser i subjektivt følt magisk potensiale ved å tømme andre for verd og verdighet med et tryllestøv eller en karisma de tror de har, og må ha, men som reelt sett kun er fiksjoner og komplekser. Og felles for alle disse jegerne er at det de fremfor alt trenger, det er avledningsmanøvrer. De gjør det ved å finne opp eller lete etter offer, et menneske eller en gruppe mennesker som de vet de kan spille på fordi de fleste går ut fra at de er uforskyldt svake og derfor trenger særbehandling, både emosjonelt og materielt.

De utnytter med andre ord andres dårlige samvittighet, fiktiv eller ikke, og folks behov for å vise empati, for å være uangripelige og korrekte, de viser frem at de har god samvittighet, selv om den åpenbart ikke stikker så dypt som man vil gi inntrykk av.

Ved å peke på et offers lidelse, som de forutsetter ingen andre enn dem selv og sine «comerads in arms» ser, og som de benekter at andre kan ha medlidenhet for og å kunne lide med, tror de å kunne tilegne seg større magisk kraft, en kraft som tilsynelatende skal kunne øke deres objektive status med påfølgende innflytelse og makt.

Det faller dem aldri inn at dette offeret faktisk kan besitte større maktpotensial enn det de selv har klart å innbille seg de på magisk vis har som en medfødt evne eller som en ferdighet de har skaffet seg.

En magiker er et individ som allerede i utgangspunktet er fortapt, men som bare forstår dette stykkevis og delt og i en slags tåke. Hans behov for suksess og sikkerhet tvinger ham inn i et evig regnstykke, hvilket er magiens essens. Gjør man A, får man B, automatisk … mennesket reduseres til et middel for egen vinnings eller fremmes skyld, til et kaldt objekt. Som man forlanger andre mistenkelig personer skal projisere sin varme på eller inn i, som en verdiforøkelse, sett i en større sammenheng, men alltid på magikerens premisser. De kalde ber de andre kalde om å vise større hjerterom for disse andre, disse antatte ofre.

I våre dager er det svært suspekt og lite populært å kalle seg magiker og drive med magi. Man unngår betegnelsene for enhver pris. Men dette – etter min ening – betyr ikke at magien er død, nei, snarere tvert imot.

Problemet er at den nye magien ikke har fått sitt ord, vårt samfunn har ennå ikke klart å sette ord på denne psykososiale mekanismen, og grunnen er at den nye magien skiller seg på mange måter fra den gamle, slik at det blir vanskelig å oppdage vesenslikheten med «den gamle magien og den gamle magikeren», som anses som en sagablott i våre moderne og sekulariserte samfunn, og det er denne vi i det følgende er på sporet av og som vi skal forsøke å belyse.

Vi kaller de nye magikere for hypermagikere fordi hyper betyr over og fordi dette antyder at de nye magikerne føler seg nettopp altfor høyt over de gamle magikerne, som de nye forakter og ikke vil assosieres med.

Hva er så en hypermagiker? Hva så med hypermagi?

Hypermagikeren ønsker å tilføre «offeret» mentalt noe av sin prana, sin «edleste» og mest virksomme kraft. Intensjonen er verdiskapning, med en tilegnet, fiktiv verdi - objektivt eller vitenskapelig sett - fra begge «parters» vedkommende – mens konsekvensen i praksis kan være det motsatte, dvs katastrofal, ikke bare for «offeret» og den mentale hypermagikeren selv, men konkret også for helheten, for samfunnet, i alle relasjoner. (Man står da igjen med at personfokus og personrelasjoner er viktigere enn saker i denne sammenheng!).

Alt dette i motsetning til tradisjonell magi hvis ene og ensidig intenderte hensikt som oftest er å forandre (for å forandre, men bare tilsynelatende til det bedre), redusere eller påføre skade og/eller tilintetgjøre, riktig nok både på det materielle og mentale planet.

Offeret – det omvendte offer eller fullmektigen, som jeg kaller vedkommende - er da et menneske hvis verdi i utgangspunktet er omdiskutert eller tvilsom, på grunn av rasjonell eller irrasjonell frykt - eller hvor det hersker gruppefrykt eller sterk og påfallende usikkerhet om hvorvidt dette menneskets eller denne eller hin gruppes reelle verdi, som synergifaktor i selve verdi - eller verdiavløsningsprosessen henimot det økte felles gode - eller onde -, er stilt spørsmålstegn ved, via tvilsom generalisering.

Underforstått: Hypermagikerens selvoppfatning settes identiske med en objektivt større verdi enn den han egentlig setter på seg selv, en "merverdi" som han kan tilføre og selge på markedet med det resultat at hans egen verdi stiger.

Denne prosessen er en «verdiskapning» ved stedfortreder, eller ønsket verdiskapning ved hypotetisk fullmakt, en fiktiv relasjon som magikeren ensidig godskriver seg selv - fordi han må det - men da selvsagt uten reell fullmakt. Han garanterer den høyere verdi ved å fremheve seg selv som den som tilfører f eks «godhet», ved innbilt å øke den via bedrag og selvbedrag under påskudd av slik å fremme garantert større godhet både i ham selv og for gruppen eller grupperingene kollektivt og - spesielt - for offeret individuelt.

Dette er moralsk forkastelig og derfor negativ synergisk magi i navn gjerne av selvoppofrende nestekjærlighet, eller forkledd som slik. Fullmektigen ønsker både seg selv og sin fiktive «oppdragsgiver» - dvs hans ofre - en høyere verdi. Det er som å operere med åndelige eller immaterielle lånte fjær for å få tilgang til verdier som øker magikerens «økte» verdi både i egne og andres øyne, alt overfor tredjeperson eller gruppe, som er denne magikerens egentlige fokus og som han er helt avhengig av i sin frykt, i sin forakt og i sitt ubearbeidede og uformulerte hat. Hypermagikeren søker tilgang til tredjepersons akklamasjon via illusjon og i dette ligger den kvasiidentitet han klamrer seg til.

Før vi går videre, og fordi posteringen i tillegg til mye annet også omfatter spørsmål og tilnærming til begrepet MAKT, linker vi til denne: Om media og makt, Gyrid Gunnes, paveveldet, Leviathan og Tajik knuser Morken og Horn. Posteringen avslører visse likhetstrekk mellom det som mange kaller «den mørke middelalderen» osv Et mørke da midt på dagen som vi kanskje nærmere oss hurtigere enn vi vil våge å tro.

Hypermagikeren anser seg selv uverdig til å drive med tradisjonell magi. Han anser seg kognitivt sett høyt hevet over all overtro. Han holder seg derfor i sin selvskapte og trygge verden til kunnskaper og empiri, dvs til alt som kan gi ham status som seriøs og aktet aktør. Men i realiteten er dette en bigesjeft. Han indre fokus er rettet mot et behov for å være i balanse, for han opplever intuitivt at det fins krefter gjerne i form av et sug eller et tomrom i ham, som han må bruke mye energi for å fylle eller hamle opp med. Han stiler på den andre siden ekstrovert mot det øverste sjikt og henter sin autoritet derifra. Han logrer oppover og nedover. Han er en mann med beviser, matriser, tall, statistiske beregninger, parametre og ikke minst klokkertro tro på naturvitenskapen.

Han bedyrer i alle sammenhenger at hans primære interesse er velstandsutvikling, livsutfoldelse og mer trygghet og ikke minst godhet for alle, mer likhet, mer rettferdighet og mer demokrati, verdier han er villig til å "ofre" seg for, og kjempe for, og han er mer enn villig til å satse mye kløkt og energi på å få bidra til dette, selv om han sjelden har helt klart for seg hva disse begrepene betyr i sitt fundament. Men for å lykkes med dette sett i et større perspektiv, må han dukke andre som kan true hans visjon og dette gjør han i mangel av andre legitime og konkrete virkemidler ved mentalt å redusere motstandernes betydning, dvs deres verdi på godhetsmarkedet eller markedet for høyeste moral, et «sted» han har forstått er ladet med energi som kan tjene ham til fordel, ære og respekt. Men som samtidig utgjør en trussel. Han befinner seg derfor ofte på dette markedet, hvor han henter kraft og styrke fra ved å engasjere seg, gjerne svært overbevisende, grundig og med en styrke og en utholdenhet som blir ham misunt av mange, og det er i denne prosessen han føler at han kan hente stadig mer innflytelse ved å tilegne seg markedets implisitt magiske krefter, krefter han trenger for å komme videre, selv når han innser at han ikke lenger har noe å fare med og når han etter hvert forstår at han ikke har noe urokkelig etisk og religiøst fundament å «levere» på.

Han begynner med andre ord å drive magi, for å fastsette motstandernes verdi eller mangel på verdi, objektivt sett, er i seg selv en umulig oppgave, og dette vet han og dette vet han alle er enige om, på bunnen, inkludert ham selv, selv om dette aspektet som oftest tauses bort og gjøres til gjenstand for spøk og andre overflaterier.

Han må derfor stadig beflitte seg mer og mer på å finne nye ofre eller oppdragsgivere og å forsikre seg om at disse forblir i offerrollen, eller at denne rollen forsterkes. Han forsøker så godt han kan å tilføre sin egen (tilsynelatende) overskuddsverdi basert ene og alene på hans egen subjektive oppskriving eller fremskriving av offerets verdi, altså hans «oppdragsgivers» eller fullmektigs verdi.

Han er da inne på et område hvor empiri og beviser eller universelle standarder ikke gjelder, heller ingen naturvitenskap eller annen vitenskap. For ikke å svekke sin posisjon eller sin hybris føler han seg da tvunget til å ty til magi. Han biter seg med andre ord selv i halen, men uten at han ser det. For hadde han sett det, ville han være avslørt som en sjarlatan, en illusjonsskaper og bedrager. Han fortsetter derfor med å degradere sine motstandere – ved «negativ verdioverføring» - som han på tross av dette nettopp mener har lavere verdi enn ham selv. Det er logisk. Og magisk, ikke?

Hypermagikerens livsløgn består i å tillegge meningsmotstandere – som han til enhver tid frykter skal undervurdere sin oppdragsgiver, sitt offer - svakheter i form av frykt, alarmisme, tomhet, dumhet, hat og fobi. Men dette viser bare hvor avhengig hypermagikeren er av det bildet han har av sin motstander og hvilken enorm kraft i form av primitiv mørk eller lys besjeling eller prana denne motstanderen trenger for å bli uskadeliggjort av hypermagikeren og hans gruppe.

Det følger logisk at hypermagikeren er den som egentlig frykter og da med en frykt som før eller siden vil anta fobiske former og slå ut nettopp som irrasjonelt, gjerne aggressivt hat, dvs nettopp den egenskap han primært fra begynnelsen av tilla nettopp sin motstander.
Hvis hypermagikeren skulle komme til å erkjenne dette, vil han måtte forsterke sin magi for i det hele tatt å slippe unna med bedraget. Eller han kan innrømme sin «skyld» og omvende seg. Sannsynligvis vil han motstå seg dette. Han foretrekker i stedet å gå i oppløsning. Men før dette klikker det for ham og han vil nå forsvare Det tredje riket, for å si det sånn, som han liksom kjemper så bravt for å innføre - sammen med sine kamerater til siste mann, i håp om det likevel skal finnes en fluktvei når alt før eller senere er tapt og undergangen ikke er til å gå utenom og det største av alle nederlag er et faktum.

Hypermagikeren bedriver noe som ved første øyekast kan virke svært så altruistisk. Dette fremtrer da som en helbredende identitetsskapende magi. «Hensikten» eller motivet er å overføre en plussverdi til offerets identitet. Men dette er en sjofel måte å drive magi på idet den forutsetter mindreverd allerede i utgangspunktet hos offeret, som sådant, et offer som tvetydig nok fremstilles av hypermagikeren nettopp som et individ med høyere verdi, en mekanisme for å overføre manglende skyldfølelse over på meningsmotstandere. Men dette vil ikke hypermagikeren se og forstå. Han gjør derfor ingen eller bare få undersøkelser rundt sin «oppdragsgivers» eller fullmektigs kvalitative ståsted, for å si det sånn. Om oppdragsgiveren eller offeret er svært godt utrustet, har en meget høy utdannelse og en meget vel ansett posisjon i samfunnet, er irrelevant for ham. Føler han at på noe tidspunkt noen reiser kritiske bemerkninger om hva offeret har gjort eller prestert i form av mer eller mindre gode forsøk på å fremheve eller legitimere sin egen tro - for eksempel - som å foretrekke fremfor andre troer, gyver hypermagikeren umiddelbart løs på kritikerne i stedet for å undersøke essensen i nettopp offerets religion. Et eksempel kan være Hadia Tajiks kronikk om muslimers forhold til julen og vice versa, vantros forhold til islam i denne forbindelsen. Det viktigste for hypermagikeren er å forsvare Tajik som person og angripe kritikere som går i dybden. Hypermagikeren bryr seg ikke om sannhetsgehalten i Tajiks religion. Han er intenst mer opptatt av å forsvare hennes rett til å ytre seg og av å røkte hennes religionsfrihet enn av at det fremkommer kritikk som kan kaste lys overhva som skiller islam fra alle andre troer og religioner og for hvilke potensialer som ligger innbakt i selve religionen.

Et annet eksempel på hvordan hypermagikerne arbeider, kan hentes fra det eksempel Thybring Gjedde forteller om i sin siste bok. Han forteller der at han og en kollega satte opp 10 punkter med gode forslag til muslimer om hvordan de lettere kunne la seg integrere i det norske samfunn. Dette ble av Aftenposten beskrevet negativt som de «10 bud» - altså noe svært illeluktende og dermed forkastelig idet disse budene da ble betraktet som nærmest krenkende å presntere overfor folk generelt og muslimene som gruppe spesielt.

Noen år senere får imidlertid pipen en annen låt når Abid Raja fra partiet Vestre setter opp en tilnærmet identisk liste med råd til de samme muslimer. Aftenposten – som en hypermagisk høyborg i Norge – går da ut med uforbeholden hyllest til Raja, som alle vet er muslim.

Det Aftenposten ikke skjønner er, at de har gjort seg til fullmektig for en person og en religion som de selv forutsetter er et offer. Aftenposten – som et kollegium av hypermagikere – ofrer gladlig og med stor iver Thybring Gjedde til fordel for Abid Raja som de forutsetter har en større magisk kraft – eller prana – enn Gjedde, dsv større nytteverdi for dem selv, og som de følgelig ikke bare gjør til sin fullmektig på godhetsrmarkedet, men også til sin «hellige» beskytter. Et nydelig kunstgrep og en retorisk prestasjon, kan man si, en win-win situasjon de selv – om enn på mystisk vis - har kreert og som de føler seg stolte av å ha pønsket frem.

De opphøyer seg dermed selv til uangripelige i publikums og visse politikeres øyne, dvs overfor det som ligner dem selv og som nå allerede utgjør et tallrikt og stadig voksende antall kollegium av hypermagikere i dette landet. Hypermagikere er nemlig helt avhengig av å trekke kraft fra andre magikere for å kunne ha håp om suksess.

De bidrar alle til å skape et nytt verdiparadigme og en ny verdensanskuelse,
og dermed også en ny konsensus, en konsensus hvor de egentlig forkleiner sin fullmektig ved å befeste ham i hans offerrolle. Alt for selv å kunne lukrere på det og kunne skinne i sin egen glans og høste mer berøm enn noen i sin villeste fantasi på forhånd hadde kunnet tenke seg var mulig.

De skjønner ikke at de bedriver en høyst tvilsom magi. De skjønner ikke at de har skapt seg en fetisj i eget bilde, en fetisj som like fort kan miste sin magiske kraft de har lagt inn i den som å bli styrket og pleiet av den. Det er et sjansespill det hele, men et spill de, halvt bevisste som der er, risikere å ta. For som magikere er de nødt for å se seg bedre tjent med illusjoner enn med realiteter. Det er en del av spillets regler og et spill de har gjort seg helt avhengig av for i det hele tatt å kunne «eksistere» i sine posisjoner og funksjoner. De har funnet sin essens samtidig som de fornekter enhver form for essensialisme. I virkeligheten er den "ære" de på magisk vis klarer å overføre på seg selv ikke annet enn et luftslott bygget med tørr sand i en ørken hvor ingen oase lenger finnes og hvor da heller ikke livets vann renner og ingen brønner lenger kan graves.

---

Og det gjelder hypermagikeren like mye som offeret. Hypermagikeren er i konstant mental nød fordi han fornekter en åndelig dimensjon hvor det supranaturale overstyrer det materielle. Hypermagikeren regner ikke ånd som en «komponent» eller katalysator i menneskets essens som skapning og som et vesen som bor i en kropp, har en sjel og som lever i og av ånd.

Behovet for å drive magi oppstår fordi magikeren begrenser sitt menneskesyn til det rent fysiske eller mekanistisk, til et knippe av usynlige mer eller mindre farlig og mer eller mindre helbredende krefter som kan behandles og forsterkes eller minimaliseres ved å anvende magiens regnstykker, dens "matematikk".

Det som magien kaller sjel er med andre ord intet annet enn avansert kjemi eller en fysikk hvis "ubrytelige" lover kan tas i bruk for dem som mentalt er åpne for dette og som har den innbilte evne til å utløse de krefter som oppdages og som derfor "fins", ikke bare antas.

Animismen i de primitive samfunn kan slik sett betegnes som en slags førvitenskapelig naturalisme. Vi er med andre ord ikke kommet lenger. Vi har bare skiftet fokus. Magikeren forsøker å omdanne ånden til sjel, en dimensjon som befinner seg innenfor det fysiske, det manipulerbare. Ånden må manes frem til å bli immanent. Et håpløst prosjekt som krever over-tro.

Magikeren må for å kunne tilegne seg eller betvinge hatets makt derfor konstruere eller projisere sitt eget hat – eller potensial for det - over på de som han har lagt for hat – de som truer ham og som han er mer eller mindre bevisst faktisk truer ham - og som han derfor må kurere, en omskriving for tilintetgjøres.

Hatets eksistens betinges derfor av total vilkårlighet og det ser man best på reaksjonene overfor muslimer som med stor overbevisning kaller Israel for den lille og USA for den store Satan. Muslimer i denne kategorien betraktes i prinsippet som ufarlige fordi man bortforklarer hatet med dette å være menneskelig og alt menneskelig har en forklaring og alt som har en forklaring er jo forståelig, og kan følgelig da kontrolleres og endres uten bruk av magi eller overtro. Dette hatet er derfor ikke farlig eller truende pr se.

Det muslimske hatet befinner seg dermed innenfor en menneskelig dimensjon hvor alt kan forklares empirisk, så å si. Hatet gjør og gjøres da merkelig menneskelig, ja, mermenneskelig. Når derimot en nordmann beskyldes for å hate muslimer og islam, er det lettere for magikeren å tilregne ham spesielle onder, umenneskelige krefter, krefter som i prinsippet ligger utenfor kontroll og forklaring og det er da disse kreftene må bekjempes med magi.

Hatet – både hans eget og den han haters hat - fremmedgjør og får magikeren til å hate sitt eget, og han blir da en oikofob. Han trenger nemlig at omverden eller tredjepart assosierer hans fullmektig «offeret» med det menneskelige, det sarte vesen som trenger spesifik oppfølgning og spesialbehandling.

Den oikofobe gjøres dermed med matematisk presisjon til en reell rolleinnehaver i dramaet om skjønnheten og villdyret og hvor den oikofobe – av hypermagikeren - tvinges til å ta udyrets plass i det virkelige liv.

For den oikofobe hypermagiker er islamkritikernes intensjoner og de – såkalte - islamofobes uttrykk og tilstedeværelse ladet med agens, et selvstendig, men halvbevisst personlig mekanisert og isolerbart «liv» som truer magikerens selvbilde og sosiale posisjon. Han vil være med vinnerne, ikke med de umoralske taperne. Han går ut fra at fordi han har det beste grunnlaget, så er han også det beste menneske, - en halvt genuin halvt kvasifascistisk forestilling hypermagikeren aldri vil kunne klebe til seg selv, men som lett avsløres i ham, i møte med intelligente mennesker og mer uhildede og mindre lettskremte personligheter. Det vil aldri falle ham in han begrunner seg selv med en sirkeldefinisjon enn ham selv. At han er legemliggjørelse av sin egen tautologi er en tanke han rett og slett ikke evner å tenke.

Hypermagikeren bør derfor kanskje heller kalles en reell hypertautolog i stedet for en definert hypermagiker, men denne ideen får ligge for nå. Men at tautologier er en form for magisk manipulasjon, det kan det virkelig argumenters for.

Poenget her er at ved å konstruere agens over på det konstruerte hatet til de islamofobe islamkritikere, så umenneskeliggjør magikeren disse såkalte kritiske fobene.

Og derfor umenneskeliggjør han den han insisterer på er en hater. Han søker oppslutning og konsensus for dette gjennom manipulasjon, demagogi og propaganda og idet han tvinges til å søke en stadig mer voksende tilhengerskare, enten dette skjer i mer beskjedene eller blyge og smålåtne miljøer eller i miljøer som eksponerer seg f esk gjennom media. Han er blitt en folkeforfører i den åpne og frie diskurs, men en trollmann og grubler bak kulissene og alene med seg selv der hvor ingen ser ham og ingen kan komme nær ham for om mulig å kunne korrigere, eller i det minste å avsløre prosjektet og den farse dette i bunn og grunn er.

På den annen side oppfatter hypermagikeren de han kaller islamofobe dithen at de tillegger selve islam agens, altså som noe i nærheten av noe personifisert og mystisk, selvstendig virkende kraft, som vi var inne på ovenfor. Han beskylder dem med andre ord for å drive magi. Til dette er bare å si: På seg selv kjenner man andre. Dette er å-bite-seg-selv-i-halen-tautologi. Det er å ha seg selv nok. Aksiomet og det absolutte postulat er at : Jeg er best, jeg vet best og jeg kan best. Men dette er jo bare selvforherligelse via nedlatenhet og oppkonstruert frykt. Et utslag av sterk fobi, og en irrasjonell sådan. Med andre ord en reell fobi, ingen irrasjonell frykt som omskrives i magikerens verdensanskuelse til å være en reell frykt.

Noen annen mulighet finnes ikke for magikeren. For han tror ikke på en Ånd som er kjærlighet og i tillegg personlig, transcendent og mirakelskapende. Han alene avgjør hvem som kan frelses og fortapes og det tryllestøv og den tryllestav han tyr til i sin «sublimerte» kamp for en toleranse hvis eneste mål er tilintetgjørelse av de truende magiske krefter som han har diktet opp og som han er overbevist om vil ha makt og myndighet over ham, er hans magi.

Han tror ikke på det supranaturale eller oversanselige selv om han fint snakker om sjel og besjeling. (Noen er så irrasjonelt redd for det suprarasjonale at de skremmes allerede ved selv uttalelsen av ordet). Han må derfor påta seg selv og de han assosierer med en rolle som kan minne om å ta Guds eller Åndens og mirakelgjørerens plass. Han gjør seg selv til tolker, dommer og utøvende makt. Og dette er toppen av vantro og selve tinden av alt hovmod og i strid med enhver demokratisk identitet eller forstand.

For å komprimere: Hypermagikeren er helt avhengig av fetisjer som han kan skilte med overfor omverdenen for å kunne fungere, agenser som styrker ham på det marked han til enhver tid befinner seg på. Men i tillegg trenger han en talisman til vern om sin egen indre skrøpelighet og mangel på genuin forankring, individuajon eller fleksibelt strukturert identitet. Han trenger et aggregat, et betalingsmiddel og dertil et da tilsynelatende gyldig identitesbevis. For det er dette som er magikerens "stoff", hans metode og strategi som han ikke kan lare seg uten. En magiker er alltid en avhengig, en addikt.

I denne åndskampen, som man vel må kalle den, er nær sagt alle retoriske, psykologiserende og aggressive våpen tillatt, noe som for ydmyke og mindre stridslystne og gjerne tilfeldige og normalt begavede og symptomfrie vitner og besøkende kan fortone seg som en slagmark det gjelder å holde seg lengst mulig unna, (som om dette i seg selv skulle kunne bidra aktivt til å avdekke sannheter og usannheter desslike).

At effekten av dette slaget kan skape ringvirkninger i form av uro, forvirring og frykt for fremtiden og uvisse om hvem som har rett og hvem som til slutt vil vinne, koste hva det koste vil, later ikke til å bekymre aktørene det her er snakk om det spor, i hvert fall er dette ikke eksplisitt formulert. Det kan dessverre da også ofte oppfattes dithen at aktørene er mer opptatt av å fremme sitt eget image mer enn at de skulle være opptatt av hva selve sakene dreier seg om og hvordan man skal forholde seg til sakene heller enn til den individuelle aktør.

Debattene går ellers videre, som dansen går videre i filmen «They shoot horses, don’t they», en publikumsukess som i sin tid oppfordret både makter, mennesker og myndigheter til å besinne seg å tenke over hva det er man egentlig holder på med. Man lot mennesker danse seg til døde i en konkurranse om hvem som kunne holde ut lengst, uten at noen der og da lot seg affisere, snarere tvert imot. Konkurranse i seg selv ble ansett som et hellig eller magisk middel som med sikkerhet ville bringe landet og menneskene fremover, til alles beste. Den sterkeste og den som holder ut til slutten vinner alltid.

Det gjenstår fortsatt å se om filmens universelle moral eller oppfordring noen sinne vil bli tatt på alvor av deler av befolkningen, og derfor dette innlegget, som jeg deler inn i tre adskilte, men nært relaterte reportasjer i håp om at debattene om disse temaene kan ses ut fra ulike synsvinkler og verdigrunnlag og ulikt trosfundament og ikke bare sett som en direkte tofrontskrig som alle lar seg forskrekke av og til og med vemmes av.

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

Til alle tider har mennesket hatt behov for å tøyle, underkue og kontrollere, både seg selv og andre, både i og utenfor sine grupper, sine ideologier, sine egne «paradigmer».

Tingene var forholdsvis lette så lenge magien rettet seg mot naturen, den rene natur, med dens antatte indre fysiske lovmessighet. Da fikk vi etter hvert vitenskap og mennesket fikk et visst avstandsforhold til naturen, - og kulturen, som man antok sånn uten videre var en funksjon av naturen.

Dette medførte så at mennesket selv ble ansett som et stykke natur, med sine iboende lover: Fant og oppdaget man lovene, kunne man forløse eller kontrollere menneskene. Mye energi, kreativitet og intelligens er nedlagt fra forskningens side på å avdekke menneskets indre lovstruktur, ja, biologi, slik at man fikk bedre kontroll – over naturen. Man sto over naturen, man behersket naturen i kraft av dette å være menneske, for var ikke Mennesket skapt i Guds bilde og likhet? Og kunne det ikke som en liten gud betraktet, nærmest oppnå allmakt, innenfor sitt, tross alt, lukkede og begrensede system? Man reduserte mennesket til et stykke natur. Og fra dette stadium kom så et sterkt behov for mennesket inn på banen: Man fikk behov for å gjenfortrylle naturen og mennesket. Man håpet å restituere menneskeheten fra å bli betraktet som natur og naturlov-styrte til å bli mer menneskelige. Mennesket hadde fri vilje, mennesket kunne frigjøre seg selv og bli frigjort – fra naturen strengt deterministiske fundament i naturen.

I vitenskapens tidsepoke anså man mennesket som over naturen, men likevel reduserte man mennesket til «lovstyrte» vesener, eller rett og slett «objekter» man kunne forske på i den forventing at det var til gavn for alle.

Etter hvert oppsto den erkjennelse at vitenskapen kunne ikke klare alt, kunne ikke forklare alt – det måtte stadig mer forskning til, både på det samfunnsmessige området, i de såkalt humaniora, og på det fysiske området i form av biologi og medisin etc. Alt i alt skulle alt denne strategien hjelpe mennesket: Jo mer likt gud det ble, jo lykkeligere og jo bedre. Vitenskapen utløste det gode i mennesket og denne oppfatning var et aksiom, noe man ikke kunne tvile på eller stille seg skeptisk til. Uten vitenskap lå mennesket i mørket, avhengig som det var av det som ble kalt skjebne, og andre kalte Guds forsyn. Og jo mer fritt menneske ble, desto bedre for mennesket, kollektivet, samfunnet, ja, nasjonene – og FN, for å si det kort.

Frihet ble mer eller mindre identisk med godhet. Det var sant det som sto i Bibelen at mennesket skulle underlegge seg skaperverket, dvs naturen, men det var stort sett da også det eneste Bibelen hadde rett i og ikke tok feil av. Men så inntraff den tanke at heller ikke naturvitenskapen og menneskets erobring av naturkreftene kunne gi mennesket svar på alle spørsmål og avskaffe all lidelse.

Man trengte noe mer og noen fant dette «mer» i «fantastisk» tro, å tro på det supranaturale ble i mange kretser et sesam som kunne løse oss fra verdens bånd, fra vårt slaveri under «verden» eller naturen. Vi fikk New Age og karismatiske bevegelser og folk i flokk ga seg hen, i den tro at det virkelig fantes noe overnaturlig, noe guddommelig. Noen fikk en ny tro på at det som sto i Bibelen, det var absolutt sant. Og de som best kunne administrer gud nåde, kunne nå opptre som en slags over-leger, ja, man man forsket på hvordan man best unne tilegne seg denne nåden, fortrinnsvis evnen til å motta helbredelse og formidle den, med seg selv som midlere mellom Gud og mennesket. Miljøer ble plutselig befolket av mennesker som påsto seg å ha en mermakt som kunne frelse menneskene. Disse fikk ånden og helbredelsesgaver direkte fra Gud og dessuten var disse gavene helt frie. Nåden var noe Gud skjenket gratis, mennesket kunne bare åpne seg, ta imot og formidle guds krefter over på andre, enten det var på saker eller på individer i nød.

Det sier seg selv at «anstendige» forskere stilte seg tvilende til hele dette prosjektet eller denne bevegelsen. Vitenskapen kunne jo ikke måle «ånden» og dens virkninger. Det viste seg at veldig få helbredelser kunne konstateres og erklært som virkelige, ubetvilelige og som objektive vitenskapelige funn.

«Vitenskapen» kunne derfor hovere: Her kan intet bevises, derfor er det hel humbug og tøv. Folk måtte likevel få ha sin tro og sine håp og drømmer i fred, for hvem var forskerne til å si at bare de hadde rett og alle de andre feil? Vitenskapen utøvde så en meget liberal innstilling til «de karismatiske». Det var ufint og kanskje moralsk forkastelig å være altfor ivrig til å avsløre miljøene som falske, og overtroiske. Tilbakeholdenhet ble oppfattet som en dyd og et must. Religiøs overtro kunne ha sin berettigelse og «kristendommen» ble ikke lenger ansett som et opium for folket, slik marxistene hadde oppfattet saken. Nei, nå skulle den gode moral overstyre marxismens fordømmelse, en fordømmelse som altså ble forstått som moralsk svært klanderverdig og fullstendig hensiktsløst, sett i forhold til det større formål, som var å skape et bedre samfunn for alle, ikke bare for arbeiderklassen.

I dette mellomspillet mellom det som hadde vært og det som skulle komme, lå det med andre opp til et fenomen verden ikke hadde sett maken til på i hvert fall et par tusen år. Det ble ikke lenger nok å være en vellykket vitenskapsmann eller forsker og tradisjonell lege, en «vanlig» sosionom eller en sliter av en tallknuser, som f eks en økonom eller en bankmann, for ikke å snakke om en vanlig politiker eller byråkrat, nei, her måtte det noe nytt og mer til; man begynte å søke etter nye vidunderkurer, nye innfallsvinkler, nye metoder, et nytt menneskesyn, en ny verdiforståelse, en annen virkelighetsoppfatning. Alle egenskaper man håpet kunne trumfe eller transcendere tradisjonelle metoder og holdninger. Man så for seg muligheten for å kunne åpne veier og nye horisonter og en helt ny giv i form av stadig mer fremgang, mer suksess og mer håp.

Det var som om gudsriket nå endelig skulle kunne realiseres. Det gjeldt derfor om å tilhøre de som best kunne virkeliggjøre drømmen, de med størst sjanse for å lykkes, de som kunne erobre posisjoner man kunne bruke som fundamenter for å bygge en bedre fremtid for alle.

Det de mest fremmelige søkte, var å bevise overfor seg selv og andre at de i «stadig og stø nåtid» var på den riktige side av både fremtiden og nåtiden. Til nå hadde man oppnå både ry og respekt fordi man hadde brukt metoder og virkemidler som hadde vist seg å være vitenskapelig holdbare og som målbart derfor ingen negative virkninger hadde, bare positive. Men nå var dette plutselig blitt et område man en gang for alle hadde erobret, et område hvor utviklingen så å si var kommet til veis ende. Hvordan skulle man nå kunne opparbeide seg et enda bedre ry, en enda større anerkjennelse og en enda «sikrere» vei til «makten» og et bedre omdømme, en enda større berømmelse og en enda større personlig tilfredsstillelse enn dette bare å stå i tradisjonen og stole på vitenskapens tradisjonelle vidunderkurer, som aldri sviktet og som alle ga det de lovet?

Ja, se det. Her måtte man opp et hakk, på det metafysisk funderte menneskelige hierarki. Man måtte overskride grensene, man måtte gripe tak i krefter som ikke baserte seg på suggesjon og hypnose, ikke på å skape placebo-effekter og som ikke bare gikk på symptomene, men på årsakene, nei, man måtte høyere, man måtte kort sagt blir mer etisk forsvarlig, mer moralsk høyverdig, emosjonelt bedre rustet til større empati og medfølelse; man måtte bli mer innlevelsesrik, mer fantasifull, mer oppadstrebende. Man måtte tilegne seg de høyeste menneskelige idealer; man måtte kort sagt, sørge for å bli mer god enn de andre, for bare en konkurranse i å kunne være og bevise at man var bedre enn andre, kunne menneskeheten nå endelig innføre godhet og avskaffe de slemmes dominans. Man var først i rekken av de som kjempet for et stadig større summum bonum. Man var ledende innenfor det korrekte, blant de mest tolerante, de mest liberale, de mest relative, de som egentlig ikke hadde noen annen substans enn å være mest mulig substansløs, og derfor fei. Man kunne, for å være god, ikke lenger si at et verdisystem var bedre enn det andre, eller et annet system.

Men heller ikke dette var nok; det måtte noe enda bedre til. Man følte at man manglet noe, man manglet et middel som kunne bringe en enda mer fremover, noe som kunne sikre utviklingen enda bedre. Det ble plutselig er must og et imperativ og bli enda bedre, enda mer god og edel. Men hvordan sikre seg at dette virkelig kunne skje? Hvordan kunne de fremmelige få syn for sagn, om at de var bedre, eller stadig på vei mot å bli enda «godere»? Og hvem vill vinne konkurransen? Hvem kunne prestere best?

Svaret var at dette visse ingen. Man hadde ingen perfekt remedie eller noe absolutt garanti for å lykkes bedre enn andre. Og hvordan skulle man i så fall finne en metode som virkelig kunne bekrefte at man var bedre enn de andre og de slemme, de man ikke ville ha noe å gjøre med? Hvordan skulle suksessen kunne fastlås vitenskapelig? Svaret lå i at det gjeld om å føle seg inn i tingene, ikke ved å beføle, men ved å befale dette. Sannheten var å finne i følelser og emosjoner. Det man føler er riktig, rett og godt. I hvert øyeblikk og i enhver relasjon, så si. Slik man føler seg, er man. Det følte blir det sanne og utenfor finnes intet annet enn – vitenskap, et forbigått stadium i menneskene liv og historie, et foreliggende faktum man riktig nok vil kunne bruke og nyttiggjøre seg «til evig tid», men det var ikke nok, ikke nok til at mennesket kunne føle seg helt, sunt og godt, alltid i det godes tjeneste og alltid til fordel for noen, slik at summum bonum kunne realiserer bare mer og mer, mer intenst, og j mer intenst – mange vil si hysterisk, narsissistisk og derfor selvdestruktivt – jo mer kvalitativt og mest kvantitativt eller kvantifiserbart og vakkert og godt det hele. Alvoret hadde da tatt til vingene og fløyet ut vinduet, men det var det ingen som merket, for her fikk man jo mer frisk luft.

Magien trenger ikke de innsikter som folkepsykologien gir. Den gir følelse av å beherske de fleste symptomer og diagnose. Slike enkle innsikter som komplekser, storhetsvanvidd eller mindreverdskomplekser, er et tilbakelagt stadium. Psykiatriske diagnoser er noe han kan glemme, han finner fora å delta på som er av mer generell interesse, og større viktighet og hvor ingen kan mistenke ham for å ville utnytte folks svakheter. Han er ute etter storfisk, han vil være sammen med dem som betyr noe, for da vil han selvsagt oppnå større berøm for seg selv, større makt og innflytelse. Han er, som nevnt, ute etter større anseelse og anerkjennelse, han søker bevis på egen styrke, på egne talenter, på egne fremtidsutsikter. Han har selvsagt intet imot å bli berømt og husket for ettertiden. Men hvordan komme dit? Er det ikke alltid et stykke igjen?

Han snakker ikke om nevroser, om overføringer, om rasjonaliseringer, om fortrengning og projeksjon, nei, dette er hår i suppe og noe for «studenter» og andre middelmådigheter. Borderlinere, de umyndiggjorte og de som er «innlagt» er ikke måltavler for hypemagikere. Hvilken makt skulle han kunne trekke på slike? Han forakter karikaturtegninger. Han finner ingen interesse i dem, for de lyver om virkeligheten, mener han. Han ser ikke at karikaturer kan si mer enn ord og at de avslører personligheten i den karikerte, enten den er nøytralt kunstnerisk, eller den skal brukes som et middel for mer beundring, eller til advarsel og avsløring av helle dystre tilbøyeligheter.

Men de fattige, de diskriminerte, de som blir utsatt for rasisme og hatefull tale, de er så absolutt i interessefeltet. Han ser dem gjerne i gruppesammenheng, men finner gjerne frem til individer som blir dårlig behandlet, i hans øyne. Ja, han konstruerer opp urettferdighet, for å kunne hjelpe desto mer, til og med nå offeret ikke ber om hjelp. Hypermagikeren er hyper-moralistisk, ofte kledd i stor eleganse, med myk og omsorgsfull stemme, kledd i bekymret maske. Han legger sitt «åsyn» i folder, for å understreke, (men overdriver aldri, for her har man med realiteter å gjøre, forsikrer han).

Men hypermagikeren er egentlig heller ikke primært interessert i ofrene, deres konkrete ve og vel, ja, han kan til og med hate dem, i sitt indre, hvorpå han må forstille seg, for ikke å miste masken: Han er interessert i dem som brikker i det store spillet, det spillet hvor hans moralisme kan fungere best; han er interessert i ofrene – oppkonstruert eller ikke – sett som brikker i et større puslespill, eller bedre: maktspill, der de store spørsmålene skall avgjøres og hvor han kommer inn som spesialist på dette å klargjøre og forklare – ikke belære, ikke for å trykke moralprinsipper ned over hodene på folk, åh, nei da. Han er for smart til slikt, han er i egne øyne mer høyverdig emosjonelt korrekt. Primært søker hypemagikeren derfor til de mennesker han kan angripe med stor fromodighet og hvor han kan briljere med kunnskaper på sitt felt, et felt andre dødelige føler seg usikre på, men hvor han selv foregir stor innsikt, fagkunnskaper, eksamensresultater, forskningsresultater; han er et menneske med titler og autoritet, en som har tenkt igjennom tingene, en som kan stråle med sin gode moral og uvanlige talenter for å forstå «de svake», de som trenger beskyttelse, de som politikere og andre, på den feile side, liksom går løs på. Se så flink jeg er, sier magikeren. Uten å si det direkte, men han krever at folk skal betrakte ham som dét, nemlig flink, en som er mest mulig feilfri, spesielt mest mulig moralsk feilfri. (Derfor kan også vise stor sympati og interesse for folk som har stått på feil side i store internasjonale konflikter, konflikter som ikke bare har dreid seg om liv og død, men om politiske og ideologiske spørsmål, om krig og mulige folkemord; har trer magikeren til og forsøker å pulverisere ansvaret med sosiologiske forklaringer om at uhyrlighetene skyldes undertrykkelse, fattigdom og organisert urettferdighet i stor stil og over lang tid). Han vet at andre fagfolk kan ta seg av «detaljene». Han vet at han ryggen klar når det kommer til psykologiene: Han vet at de vegrer seg sterkt for å delta i større ideologiske og politiske debatter, fordi det vil kunne farge og inkriminere dem og motvirke deres egeninteresser som fagfolk og kliniske arbeidere.

Det er mennesker med normale evner, god dømmekraft, moden selvsikkerhet og et for dem intakt moralsk kompass hypermagikeren legger sin «elsk» på. Hypemagikere er meget interessert i å påføre disse den dårligst mulige samvittighet, et trekk og en egenskap eller en ferdighet som stort sett er fraværende trekk blant de mest vellykkede, mener han; han nyter tanken på at han plager dem; han føler seg vel med å sile dem ut og henge dem ut; han får fysisk tilfredsstillelse av dette og føler seg bedre og mer tilfreds; (og dette gir i sin tur stadig mer mersmak, og lyst på «rov»); jo flere ofre – som er overgripere i hans optikk – jo bedre, jo større kvantifiserbart gode og nytte; han har tilfredsstilt et behov; han har skjenket verden et lite stykke mer lykke og rettferd; og han er på den rette side, den som ikke kan ta feil, den som han kan trekke mest mulig selvforherligelse ut av, uten å bli mistenkt for å ha slette motiver; uten å bli beskyldt for hverken moralsk eller kapitalistisk «egoisme» eller for å operere for egen vinning skyld;

Han finne lett sine kjæledegger; kjæledegger med det han mener er svakhetstegn; den minste moralske svikt han kan oppdage eller dikte opp, og han mener de er legitime mål som fortjener smerten, hvis offeret da i det hele tatt kan tillegges smerte eller evne til selvkritikk, noe han betviler, og nok en bekreftelse på at han gå desto hardere frem; (han mener at han aldri operer med stråmenn, fordi dette er for lavt for ham, han driver ikke med slikt, han har for stor selvinnsikt til å godta at akkurat han skal drive på med å konstruere stråmenn; dette overlater han glatt til andre, til de han utpeker som fiender eller motstandere; han er ute etter dem som leser aviser, de som kan forsvare seg, men som likevel lyver i «mørket»; det er disse han mistenker; de som er interessert i politikk, kultur, som gjerne til en viss grad er boklærde. Hypermagikeren frykter de som «kan» mer enn ham selv, kollegaer som har utmerket seg, gjerne på andre felter enn han selv har «utmerket» seg. Han går på «middelmådighetene, slik han ser dem, de som har feilaktige holdninger, utilstrekkelig med innlevelsesevner, etter hans mening. Han bruker disse helt åpent, konkret og beviselig, i sitt eget spill, for egen mentale vinnings skyld. Han er faktisk interessert i å etterlate seg mest mulig dokumentasjon på hva han har gjort for «ofrene», ja, til og med ofre i sin alminnelighet, hvor han nå enn måtte finne dem på kloden og da langt borte fra «de små» problemer han finner i eget land og på lokalnivå. Han kan vise til at han ikke har skydd noen hindringer; han har ikke vært redd for store utfordringer; han har oppsøkt lidelsene og nå mener han at han fortjener honnør og bifall for dette. Han kan da fryde seg over å ha påført tilhørere større skam og skyldfølelse, enn de ellers vill ha følt, for at de ikke kan bevise egen innsats, en innsats som like vel vil være for småtteri å regne, sammenlignet med det han har ofret og den innsats hans jo beviselig har oppofret seg med å ha gjort. Han får vist at han har høyere idealer og han derfor er bedre i stand enn andre «tilskuere» til å fatte beslutninger av større betydning, gjerne både nasjonal og internasjonalt. Han mener å kunne skille tydelig mellom offer og bøddel. Han hater -eller frykter – enhver form for rasisme, ethvert forsøk på det han tolker som selvhevdelse og «bedreviten» i form til og med saklig religionskritikk, spesielt hvis det da dreier seg om én spesiell religion og dens troende rundt om i verden, (og her er det mange å ta av og forsyne seg med, milliarder av mennesker som har lidd på grunn av «oss»). Selv er han alltid på ofrenes side. For dette gir ham en følelse av bedre samvittighet, enn den samvittigheten de andre mangler. Han er ofte interessert i de mennesker som er opptatt av de store spørsmål som gjelder liv og død, spørsmål som angår hvor vi kommer fra, hvorfor er vi her og hvor er vi på vei. Han har ofte en spesiell «forkjærlighet» for mennesker med religiøse lengsler, som han mener er fulle av fordommer og særinteresser, hvis de ikke tror på samme måte som han, og ikke har den samme tilnærming og tolkning av «skriften» som han selv har, og som han har tilegnet av folk i «de rette miljøer», på «de riktige læreanstalter» og blant de som er flinkest til å forsikre om at de lever og død for å gjøre verden bedre og menneskene mer opptatt av rettferdig fordeling, eller hva det nå kan dreier seg om.

Han tror at han er et mer modent menneske, fordi han har forkastet gud og presteskap, ja, kirken per se. Han føler seg god for disse, og mer ærlig; han har fagkunnskaper som forteller ham at tro kan være skadelig og han kritiserer de undersøkelser som viser at tro faktisk og vitenskapelig beviselig kan redde mennesker og sette dem fri, leve lenger og bedre og mer lykkelig og sant selvrealiserende liv, det man i gamle dager kalte helliggjørende liv.

(En liten case- studie kan her være på sin plass. Det får en til å trekke på smilebåndet, for det er så «seriøst»: En hypermagiker, ekte humanist og respektert familiefar får plutselig en dag i posten en informasjonsbrosjyre fra Den norske kirke. Hypermagikeren reagerer med forferdelse: Han får umoralen så å si sneket ned i postkassen, uten hans forhåndssamtykke! Han opplever brosjyren som fornærmede i seg selv! Han ser den som et forsøk på manipulasjon, på nedlatenhet, som hedenskap, en farlig tro han føler han må beskytte seg mot, så å si med alle tilgjengelig midler. Dette er moralsk forkastelig! Han vil ikke finne seg i slikt – og så begynner han å skrive innlegg i avisen om dette; at han vil ha seg alt dette frabedt. Han viser til at barna kan komme til å lese brosjyren og få falske forestillinger. Stor er han forbløffelse når barna kommer hjem og forteller om at de har hørt om Jesus på skolen, og de tror på ham! Hva skal han si? Han roper på støtte fra avisen eller forumets aktører og «brothers in arms». Han ber om at innsatsen mot kirken må intensiveres etc etc. - en hypermagiker ser ikke humoren i dette; han ser ikke misforholdet og at reaksjonen er ute av proporsjon; han tillegger sin motstander nærmest guddommelig krefter, noe som gjør situasjonen spesielt prekær, truende og farlig: han ser ikke at han har gjort seg til en karikatur; han reagere på samme måte som de som lar seg irritere av dårlige fjernsynsprogram og så går løs på skjermen med slegge; han er fullt overbevist om at han rett i sin harme; ja, harmen beviser at han har rett; han «vet» at jo sintere han blir, desto mer rett vil han få; han mener seg da å ha en egen opphøyd hjemmel for bare å pøse på videre, med det han måtte ha på hjertet; han går direkte til verks og fremlegger sin sak ærlig og uten omsvøp; han føler seg i sitt ess; han ser ikke at frykter mennesker mer enn Gud; at hovmodet og megalomanien er blitt for kjærkommen for ham; narsissismen likeså; han vil ikke slippe de mulighetene han har for å manipulere, for å legge enda en alen til sitt oppblåste og høyst berettigede og – for ham - nødvendige selvbilde! Horn sjokkert over brosjyre i postkassa.

Og: Se også her om Levi Fragell i HEF som helt uten selvironi oppfatter humoristisk eller ironisk kritikk av "heffere" som HAT - som har, ja, regelrett ... Utrolig, dumt …

Han er etterspurt, han er gjenstand for beundring; han har vist et edelmodig mot; han er fryktløs og skarp; har tar bare forbehold for syns skyld, og for å vise hvor from og hensynsfull han er. Harmen kan så utarte til ren aggresjon. Han går ofte lenge og pleier den fornærmelse han er blitt utsatt for. Bildet av at noen tror de er bedre enn ham selv, forsterker seg. Han kan tillate seg å reagere mer og mer «sant og ekte», han kan uten problemer forveksle en kvantifiseringen av sinne eller oppøselsen med det kvalitative sinne som er rasjonelt begrunnet og derfor både helt legitimt og helt sunt - helt i tråd med hva han føler. Han mener at harmen er rettferdig og at han rettferdiggjøre sine utblåsninger. Han legger i vei med den beste samvittighet og med de beste intensjoner: Å smi renker blir en dyd.

Hypermagikere psykologiserer alt dette. Det er bare psykologi for de mindre begavede, de med lavere moralsk OQ enn den han selv eier, tror han. Selv er han jo vitenskapsmann og forsker, eller redaktør og venn med den akademiske fiffen, de som gjerne tar silkehanskene på, hvor og når det måtte passe dem, bare det gagner dem selv, og hvor folk kan se og oppleve at man her har med et ekte, entusiastisk, autentisk og uklanderlig moralsk vesen å gjøre, en som ubetinget og uten tvil vil det gode, for så mange som mulig, både lokalt og internasjonalt. Hypermagikeren reise ofte viden rundt i verden for så å komme tilbake til gamlelandet og her fortelle om alle den lidelse og urettferdig behandling han har setet og følt på kroppen, selv.

Vel, svaret er at det ikke finnes noen slik metode, noe slikt spørreskjema, noe slikt måleinstrument. De gode kunne med andre ord risikere å miste statusen som spesielt dyktige og uklanderlige, både moralsk og vitenskapelig sett. Den enste muligheten var forsøk på å forherlige seg selv, via selvforherligelse, enten det skjedde åpent, dumt eller i det skjulte. Eller ved å få andre til å forherlige en, uoppfordret – man kunne jo ikke be om hverken respekt, vennskap eller forgudelse. Man ville ikke opptre som, og bli oppfattet som, et idol, men like vel ville man bli oppfattet som et menneske som var utstyrt med visse kvalifikasjoner, og egenskaper, som beviste at man «bedre enn», og derfor mer til å stole på og beundre, og dermed mer verdt enn de fleste. Noen ble da dyktige eller overivrige moralister som preket moraliserende i former som fikk folk til å tro at de ikke var umoralske, men – mer - mermoralske enn andre moralister.

Magien viker ved at man tillegger og tilegner eller tilfører og fratar; man øker eller reduserer tilsvarende. Mindre makt og tilfredsstillelse til en, gir mer makt og tilfredsstillelse til en annen.

Man kan skille mellom en avsender eller brukeren og en adressat eller «en trengende». Avsenderen kan ha ulike motiver og vil kunne begrunne magien (postforsendelsen eller elektrisiteten eller varen eller medisinen) på ulikt vis. Ofte er han ikke klar over at han driver magi; han opplever det som om han var motivert av de edleste hensikter og han er i bedre stand til å formidle «helbredelse» enn andre, f eks det faktum at han er forsker og vitenskapsmann, vil kunne gi ham følelsen av å være spesielt berettiget til å utøve magi, dvs den ekstra kraft han mener at pasienten trenger. Han vet at han ikke kan beskyldes for å bruke magi, fordi det rår alminnelig konsensus om at magi hører fortiden til og fordi man antar at en forsker osv ikke kan redusere selvrespekten og den respekt han bør nyte i samfunnet ved å henfalle til magi. Han vil ikke og kan ikke avsløres som magiker og han gjør derfor mye for å skjule at han er det. Han bruker etisk argumentasjon: Det er både rett og riktig å støtte de svake; det er rett og riktig å hjelpe de dysfunksjonelle osv Og jo mer magikeren kan vise at han nettopp jobber for å omsette disse verdiene i praksis, jo mer må han faktisk ty til magi for at hele spillet også for fremtiden og både på nær og lang sikt skal virke og fungere. Men dette vil han ikke se, og kan heller ikke se det, for da vil han kunne bli avslørt – med rette eller urette – for f eks å være en sjarlatan og en «impostor», dvs en kjeltring og bedrager eller forfører og et menneske som fortjener å miste folks respekt og/eller beundring, (fortjente eller ikke). Det står med andre ord om anerkjennelse eller ikke. Vi er dermed inn på det mest ømfindtlige området av alle områder som gjelder menneskers forhold til hverandre, generelt, hvordan man best eller dårligst kan kommunisere, bli forstått og gjøre seg selv og andre forstått. Hvis alle slike gode forsøk avsløres som et rent spill om makt og selvforherligelse. Det gjelder enten om å ha og kunne sikre seg et godt image, eller om å få et helhetlig, realistisk og – kort sagt – sunt og avslappet forhold til seg selv og andre, i et samfunn som absolutt ikke gjør seg avheng av noen former for bruk av magi og magiske krefter.

Magien i seg selv er svært teknisk fundert, den utgår fra tekniske forestillinger om verden, virkeligheten og menneskene. Den er for så vidt matematisk betinget: Man tenker A, så B – fordi det må være sånn. Man glemmer å skjelne og skille mellom deduksjoner og induksjoner. Det dreier seg om makt og kontroll over kreftene eller maktene. Om noe substansielt. Om potens og impotens. Om sterke og svake sider. Den forutsetter et subjekt, et objekt, en kontekst og et mål eller en målsetting. Og selvsagt: Behov for selvopprettholdelse og mulighet for å blomstre, bli seg selv, realiserer seg selv. (Om så eklatant på andres bekostning og gjerne synlig for alle). For bare innenfor disse kategoriene kan mennesket anses for å være eller bli lykkelige og ha det – fullkomment – bra. Det ironiske her er at alle moderne eller postmoderne magikere, dvs hypermagikere, er klar over og forsøker med stor iver og overbevisning å unngå å betrakte et menneske som en ting (eller som et individ eller bare som en upersonlig enkelt enhet i en masse). Mennesket skal i det tilsynelatende magi-frie samfunn oppfattes som en person som ikke skal brukes som et middel for å oppnå et egodirigert motiv. Forskere, pedagoger og terapeuter er meget klar over dette og forsøker så godt de kan å unngå å bli beskyldt for å at et jeg-ting forhold til sine fjerne eller nære klienter. Det samme gjelder politiker eller rene kulturarbeidere, ja, de fleste «oppgående» mennesker.

Den vitenskapelige innstillingen til folk som setter sin ære i å hjelpe folk, kom godt til uttrykk hos de berømte psykologer som f esk Freud og Jung. Her forutsetter man at mennesket drives av ubevisste eller underbevisste mer eller mindre aktive, både konstituerende og agensielle mønstre, forestillinger og krefter. De som kunne lodde dypest i disse mønstrene, og «under» dem, hadde størst sjanse til å lykkes med sine kliniske «kurer», som noen ganger kunne ende opp i et svært så intimt klinisk forhold til klienten. (Karen Horney, som skrev Vår tids nevrotiker, forutsatte at man med hell og ærlig innsats kunne drive terapi på seg sevl). Noen psykologer så og fant forklaringer på avvik og funksjonshemminger eller mentale tilstander i maktteorier. De som best klarte å avsløre eksplisitte og implisitte maktstrategier, fikk best resultat og dermed også mest autoritet og anerkjennelse. Freud delte opp det underbevisste i hovedsakelig tre kategorier, ego, id og overjeget. Jung opererte med archetyper, mer eller mindre agensielle mønstre under eller i Selvet, nødvendige forklaringsmekanismer og en metode som åpnet for «det religiøse», som et supplement, hvis ikke i motsetning, til Freuds teori og metode).

Fikk man ryddet av veien fobien for disse «størrelsene», hadde man best sjanse til å leve et fullverdig og unevrotisk liv, et liv med «full utfoldelse» og – full tilfredsstillelse.

Før vi går videre noen bare noen «faktaruter» med noen få kommentarer som kan belyse bakgrunnsteppet og omkranse selve scenen for denne postering her på bloggen.

Så hvilken magi snakker vi om når vi skriver om hypermagi» her på bloggen? Det er vi som har myntet denne «termen». Det er vi her på nei til islam som har fattet innsikten i denne nye «diagnosen», ingen andre. Den har imidlertid ikke slått an, noe vi for så vidt var klar over at den ikke ville, helt fra vi begynte å bruke den for over to år siden.

La oss ta en titt på hva de vise og kloke har gjort og sagt om magi, steg for steg. For hvert steg synes man å ha gått litt fremover, til oppklaring og fordel for «sivilisasjonen». Men overført til dagens situasjon, synes alle disse forsøkene noe antikverte, dvs de er utgått på dato. Begrepene og definisjonene har ikke lenger noe relevans for det som skjer «rett foran øynene på oss» og i og med alle de fenomener som enten kan oppdra oss eller destruere oss i dag, fordi vi mangler begreper, eller allerede er overmette på begreper (som ikke alltid «treffer»), dvs verktøy til å gjennomskue dem, fri oss fra dem og styrke oss på denne for oss høyst nødvendige frigjøringsprosessen og dermed frigjøringen av oss selv, fra noe og til noe bedre, mer modent, mer levedyktig og mer realistisk velsignende og derfor godt, dvs noe mye bedre og mye mer forstandige.

Forsøkene kan derfor lett oppfattes som mer virkelighetstildekkende enn avslørende. De er for så vidt tomme, ubrukelige og fullstendig tomme, tørre og irrelevante.

Med «hypermagi» forsøker vi å bringe noe nytt til torgs, noe forhåpentlig vis oppkvikkende og lærerikt, og som et verktøy til å få forstand av, i og med at vi anvender magien på høyst dagsaktuelle utfordringer sett i langtids fremskrittsperspektiv – et fremtidsperspektiv som lett kan snu opp ned på gjeldende og eldre forestillinger – golde ideer som bare kan bringe oss bakover, i stedet for fremover, hvis vi med dette mener noe kvalitativt bedre og ikke bare materielt og demokratisk semrere.

Hva er magi? Vi begynner med det professoralt «helnaive»:

Magi er ganske enkelt en form for religion, mener professor Ingvild Gilhus. Det samme gjelder dagens ritualmagikere. Men den vanligste formen for magi, ja, den finner du på kjøkkenet.

Didrik Søderlind journalist i forskning.no onsdag 29. november 2006;

Ingvild Gilhus er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og har særlig arbeidet med magi i antikken. Sammen med Lisbeth Mikaelsson ledet Gilhus på 1990-tallet et prosjekt om teosofien, en okkult retning som har hatt stor betydning for moderne magisk tenkning.

Betvinge gudene: Men hva er egentlig magi?

- Magi er en form for religion. Den motsetningen man ofte har satt opp mellom religion og magi, er vanskelig å opprettholde, sier Gilhus.

Hun mener likevel man kan bruke noen grove kategorier, så lenge man er klar over at disse ikke alltid vil fungere.

- Man kan si at religion dreier seg om å tro på guder og hengi seg til eller underkaste seg dem, mens magi er å betvinge gudene eller bestemme hva de skal gjøre. Dette er nok en enkel motsetning, for disse to formene blir ofte blandet sammen.

- Så hva blir forskjellen på å utføre et magisk rituale for å oppnå noe, eller be til Gud om det samme?

- Det blir en flytende overgang, nettopp fordi et magisk rituale både kan være å be og betvinge samtidig, og et religiøst rituale kan ha et element av betvingelse i seg.

Lav magi - høy magi

Magikere som Richard Kaczynski gjerne vekt på den “høye” magien, som er en langvarig prosess for å forvandle sjelden og guddommeliggjøre seg selv.

Gilhus peker på at dette tankegodset stammer fra de greske nyplatonikerne, en filosofisk retning som bygget på Platons tanker og som tok form i det tredje århundret etter Kristus.

- For å sette dette i en sammenheng som er bedre kjent for oss, så minner dette om å forvandle sjelen litt om frelse?

"Ingvild Sælid Gilhus. Foto: Trond Isaksen."

- Det øyeblikket man snakker om å guddommeliggjøre mennesket, enten med magiske hjelpemidler eller ikke, er man i en kategori man kan kalle frelse. Man kan si at frelsen oppnås gjennom bønn og gode gjerninger, eller gjennom tro.

- Men en mann som Kaczynski eller nyplatonikerne vil si at frelsen oppnås blant annet gjennom å foreta seg ting som leder til guddommeliggjøring. Så dette må være en form for frelse, sier Gilhus.

Desentralisert magi

En av den moderne sosiologiens fedre, Émile Durkheim, mente at magi var en form for småskalareligion, mer knyttet til individer og små grupper.

- Durkheim sa det slik “Magien har ingen kirke, men den har et klientell”, sier Gilhus.

Likevel er hun ikke enig med Durkheim i dette. For magiske forestillinger er ofte store, omfattende tradisjoner som deles av så godt som alle mennesker i et samfunn - slik man så det i Romerriket i antikken og Norge i vikingtiden, for eksempel.

Men hva med i dag, da kristendommen og vitenskapen vel har seiret over overtro og magi?

Moderne magi

Så enkelt er det kanskje ikke. For eksempel er et av de sentrale kristne sakramentene, nattverden, et rituale der vin og brød forandres til blod og menneskekjøtt. Religionsstormeren Arnulf Øverland sto på trettitallet tiltalt for å ha kalt dette ritualet “en kannibalsk magi”.

"Homøopati - moderne magi?" - Hadde Øverland rett?

- Egentlig kan du ikke svare helt på det. Dersom magi dreier seg om å si og gjøre visse ting og automatisk få visse effekter, så kan man si at dette er magi. Men det kommer an på definisjonen.

Homøopatisk magi

Magisk tenkning dukker også opp på andre uventede steder. Den norske religionsviteren Siv Ellen Kraft har for eksempel påpekt hvordan homøopatiens prinsipper om at likt kurerer likt ligner veldig på det som kalles likhetsmagi.

Gilhus er ikke uenig.

- Fra antikken av er en del av det magiske verdensbildet at “likt tiltrekker likt”, at universet er gjennomstrømmet av sympatier og antipatier. Man kan si at systemer som knytter seg til denne måten å tenke på, er magiske eller har sterke innslag av magisk tenkning.

Annonse

- Antallet ritualmagikere i Norge er temmelig lavt. Hva er den vanligste formen for magi her til lands?

- Det må nok være ukebladmagien, som man møter i artikler av typen “tenk positivt” eller “ting går bedre hvis du gjør ditt og datt”. Eller at man tar med en pose med lavendelblader i sengen. Dette kan man kalle for “kjøkkenmagi”. Man skaper et slags rikt betydningsunivers rundt hverdagen, avslutter Gilhus. https://forskning.no/religion-kulturhistorie/hva-er-magi/1020257

Se også Norsk akademis ordbok: https://naob.no/ordbok/magi

Fra det naive, til det tilnærmet realistiske, men på ingen måte realitetsdekkende i dag: Professor i teologi, Lone Salomonsen:

I noen sammenhenger omtales magi i teknologiske termer, og defineres gjerne som «psykoteknikk». Magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel til å oppnå noe annet. I andre tilfeller defineres magi rett og slett som intensjonell handling, eller som «kunsten å endre bevissthet ved viljens hjelp.

Magiens ene prinsipp er metaforisk. Det forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet. Det forandring på ett plan vil medfører forandring på et annet plan. Likheten skapes i min bevissthet. Hvis jeg f eks lager er bilde som representerer en del av virkeligheten, og så i min bevissthet endrer noe i virkeligheten på dette symbolske plan, kan det få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv. Magi i denne betydningen er en indre, mental handling som har bevissthetsendring som mål. Symbolet eller bildet er underordnet, men nødvendig redskap for å frembringe denne endringen. Symbolets fleksibilitet gjør at det kan byttes ut. For den virkeligheten som skal endres, kan symboliseres på mange ulike måter.

Magiens andre prinsipp er metonymisk. Det forutsetter at det eksisterer en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. I dette systemet er bildet og virkeligheten like materielle, de befinner seg på samme plan. Symbolet representerer ikke virkeligheten, men blir sett på som likeverdig del av en «materiell» helhet. Når symbolet forandres, så endres virkeligheten med samme kausale lovmessighet som at pærer faller ned når treet ristes. Magi er en ytre handling uavhengig av min bevissthet, der forandring skapes gjennom at symbolets krefter berører virkelighetens krefter. Symbolet i dette tilfelle kan ikke byttes ut med et annet, for det er symbolet selv som forårsaker forandringen, ikke mennesket.

Heksene regner med fire former for magi:

Ordmagi eller erklæringer, meditativ magi for å oppnå materielle goder, eller påvirke eller helbrede andre, energetisk magi, som arbeider med kroppens energier og transe.

Når det å uttale visse ord får vesentlige konsekvenser for praktisk liv, dreier det seg om ordmagi. Virkeligheten endrer seg som følge av verbal symbolisering. Det skjer f eks når to mennesker svarer på prestens spørsmål om de vil ha den som står ved deres side til ektefelle.

Fra det øyeblikk er deres liv forandret. Også når presten gir syndsforlatelse, bruker hun ordmagi. Hun taler og det skjer. I dåpen ledsages ordmagien av kraftmagi ved at vann helles over barnets hode. Dette er en magisk handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet. Alle som er døpte går over fra døden til livet. Alle som er døpt har fått den hellige ånd. Og denne handlingen kan ikke omgjøres eller annulleres. (Mange mener seg å være kristne fordi de er døpt). (Sitert fra Når gud blir kvinne, av Jone Salomonsen, Pax, 1991, s 144 ff).

Vi har omtalt Jone Salomonsen tidligere her på bloggen: Salomonsens forræderi mot høysangen og se her omtale av Salomonsens noe utdaterte magi-definisjoner i forhold til den friske, kreative, moderne, lærerike og stimulerende hypermagi vi selv har oppdaget og agert på her på bloggen:

de pridofile hypemagikere, "multisk", føleser, emosjoner, ulike eldre former for magi, Jone Salomonsen

Også wiki henger etter, hvilket følgende artikler viser med all sin «felslige» tydelighet:

Prana: In Hindu philosophy including yoga, Indian medicine and Indian martial arts, prana (प्राण, prāṇa; the Sanskrit word for breath, "life force", or "vital principle")^[1] permeates reality on all levels including inanimate objects.^[2] In Hindu literature, prana is sometimes described as originating from the Sun and connecting the elements.^[3]

Five types of prana, collectively known as the five vāyus ("winds"), are described in Hindu texts. Ayurveda, tantra and Tibetan medicine all describe praṇā vāyu as the basic vāyu from which the other vāyus arise. Pranayama, one of the eight limbs of yoga, is intended to expand prana. her på wiki

Mana: Mana is the spiritual life force energy or healing power that permeates the universe, in the culture of the Melanesians and Polynesians.^[1] Anyone or thing can have Mana. It is a cultivation or possession of energy and power, rather than being a source of power.^[1] It is an intentional force.^[1]

In the 19th century, scholars compared mana to similar concepts such as the orenda of the Iroquois Indians and theorized that mana was a universal phenomenon that explained the origin of religions.^[1] Mana is not universal to all of Melanesia.^[1] her på wiki

Magi kan defineres som handlinger i den hensikt å påvirke ikke-sansbare fenomener. I magien er enkeltmennesket en aktivt deltagende part med mulighet til å påvirke sine omgivelser og seg selv gjennom skjulte krefter; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom nyttemagi og skademagi også kalt hvit magi og svart magi.

Se her på wiki

Definisjoner av magi

Eliphas Levi: «Magi er naturens hemmeligheters tradisjonelle vitenskap overført oss fra magikerne».
Golden Dawn: «Magi er kunsten å endre bevissthet med viljen».
Aleister Crowley: «Magi er kunsten og vitenskapen å skape forandring i samsvar med viljen» og: «Enhver tilsiktet handling er en magisk handling».
Arthur C. Clarkes tredje lov: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skjelne fra magi». (Ikke-magisk definisjon.)
Moderne anonym praktiker: «Magi er en målrettet manipulering av energi».

Magi gjennom historien

Den magi som praktiseres i dag kan sies å ha opphav i religionsutøvelsen i flere land. Den har både egyptisk, gresk og jødisk påvirkning. Dersom man skal forsøke på å beskrive en nøktern, magisk historie; må man slå fast at frem til renessansen kan man ikke trekke noe klart skille mellom magi og religion og mellom magi og vitenskap. Inntil det 15. århundre studerte man det som senere er blitt «magiske fag», i sammenheng med andre fag ved de fleste universiteter i Europa. Men i renessansen skilte det som er blitt den moderne vitenskap, seg av med sine astrologiske, alkymistiske, religionsfilosofiske og magiske overtoner. …

Store norske leksikon: Magi er ord og handlinger som brukes for å skape en overnaturlig påvirkning av omgivelsene, for eksempel naturfenomener, dyr eller mennesker, deres eiendeler eller livsgrunnlag. De kan være av mer eller mindre utpreget rituell art.

Magi er kjent fra praktisk talt alle kulturer og fra de eldste tider. For eksempel er steinalderens dyreristninger blitt tolket som uttrykk for jaktmagi.

Typer magi

Magiske handlinger kan utføres åpenlyst og med samfunnets godkjennelse (hvit magi) eller i det skjulte og med destruktive hensikter (svart magi). Videre kan magiske ord og handlinger tenkes å virke automatisk, ved sin iboende kraft, eller det forutsettes at bestemte guddommer eller åndevesener utretter det resultat man ønsker, og at magikerens rolle er å påkalle, eventuelt betvinge disse vesener.

Magiens betydning innen de enkelte kulturene kan variere sterkt, men selv innenfor høyt industrialiserte samfunn synes den å leve videre, om enn i det skjulte. Den kan ta forskjellige former, men det er vanlig å bruke en inndeling i imitativ og kontagiøs magi, utarbeidet av den britiske folkloristen, religionsforskeren og antropologen James G. Frazer. Den imitative magien bygger på tanken at «likt frembringer likt», og består i å etterligne den handling man ønsker å fremkalle (man tenner ild for å få Solen til å skinne, man stikker nåler i et bilde eller dukke som fremstiller en person man ønsker å skade osv.). Den kontagiøse magien forutsetter at ting som har vært i kontakt, kan fortsette å virke på hverandre også etter at kontakten er brutt, og består i å gjøre med en del av en ting eller person det man ønsker skal skje med det hele (for eksempel brenne hår fra en uvenns hode), eller tilegne seg (for eksempel spise) en substans for å få del i dens egenskaper.

Teorier om magi

Forskjellige syn på magi har gjort seg gjeldende innen forskningen. Frazer betraktet magi som en primitiv vitenskap som bygger på i og for seg logiske tanker (for eksemepl «likt frembringer likt»), og derfor representerer menneskets første forsøk på å orientere seg i tilværelsen. Den britiske etnologen og religionsforskeren Robert Ranulph Marett hevdet derimot at praksis gjerne går forut for teori, og han gav en rent psykologisk forklaring på magien: Den var sprunget ut av sterke følelser, spesielt ønsket om å skade en fiende. Religionshistorikeren Karl Beth så magiens opprinnelse i jegerkulturene og etterligning av dyrenes opptreden.

Magi og religion

Eldre forskning satte gjerne likhetstegn mellom magi og «det primitive», og ifølge evolusjonistisk tankegang ble magi gjerne sett på som et eldre stadium i menneskenes utvikling, forut for religion. Nå er det mer vanlig å betrakte magi og religion som uavhengige fenomener; oftest eksisterer begge side om side, og begge kan gripe inn i hverandre, men magien særpreges likevel av å være en teknikk for å oppnå bestemte formål, mens religionen også søker å besvare grunnleggende eksistensielle spørsmål. https://snl.no/magi

Tatt fra tidligere innlegg på bloggen: Something very rotten growing i Denmark?

Det som skjedde på Blågårds Plads på Nørrebro søndag, var noe mer enn uroligheter. Rasmus Paludan har satt i gang noe i Danmark med sine demonstrasjoner. Politiet har beskyttet ham.

Det siste er at bandene skal ha inngått en avtale om å drepe ham. Det vil kunne få store konsekvenser. her

Jeg forutsetter at eventuell leser har lest artikkelen på document, slik at min artikkel her ikke henger i løse luften.

Vi vet at landet Brunei nå er i full gang med å implementere «full Sharia». Det har sin grunn og beveggrunn: Al ekspertise spår at landet vil gå en sikker forarming i møte, landets inntekter vil svikte, opprør, ja, revolusjon fra massene er å forvente.

Landets ledelse eller enehersker vil selvsagt gjøre alt han kan for å forebygge «nedrivingen av alle – muslimske – verdier». Han vet at han bare kan få det til via sharia. Bare via sharia kan han håpe på å bli spart for folkets vrede, og for en blodig revolusjon. Brunei’s hersker vet at folket må skremmes til lydighet. Virkemidlet er sharia. Sharia er forordnet av Allah, og hvem kan sette seg opp mot Allah, for ikke å si sendebudet – ikke profeten, som det feilaktig heter – ja, hvem? Svaret er ingen. Eneherskeren eller diktatoren i Brunei’s eneste sjanse er Allah. (Vi kommer tilbake til Brunei lenger ned i artikkelen). Men først:

Etablissementet inkludert det politiske lederskapet sammen med den kulturelle elite i Europa, er i samme posisjon. De vet at utviklingen aldri kan bli gjennomført «bærekraftig». De vet at Europa bare har noen få årtier igjen å leve på oppspart og nyvunnet kapital. De vet at folk generelt vil bli fattigere, ikke minst fordi store overføringer til «nykommere» ikke vil lønne seg på sikt, men snarere tjene til å fremskynde fattigdommen, ikke bare for noen få nederst på rangstigen, men for alle. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen er allerede i ferd med å smuldre opp, dvs mer og mer umulig å administrere, og alle vet det, fra ytterste høyre til ytterste venstre.

Men hva er forskjellen på Brunei og Europa? Jo, den påfallende at Europa ikke har noen Sharia – noen vei til vannhullet, som er det sharia betyr – å hente frem. Europa har selvsagt ingen Allah og heller ingen Muhammed å skyte seg inn under. Europa synes derfor prisgitt sitt egen «fritt» valgte selvdestruksjons-modell hvor snillisme og godhet er de eneste kriteriene på en «god» og bærekraftig utvikling.

Europa tror og sverger imidlertid på at Snillisme og Godhet trumfer sharia. At Snillhet og Godhet MÅ seire over Sharia. Men: Europa står uten virkemidler, metoder og målsettinger, for etablering av noen gudsstat for Europa, kommer ikke på tale, det er helt utenkelig og noen forsøk på dette – spesifikk – kommer ikke på tale. Europa er blitt «for gammel» til å tenke på slikt, «moden», vil europeere flest tenke. Europa er kommet til års alder, tror man, Europa er ikke barnslig lenger, har ingen barnslige forestillinger om Gud, Europa klarer seg uten Gud, er omkvedet, selv om Europa nettopp er barnslig, i forhold til islam og Sharia. Europa behandler islam som et umodent barn, forsiktig, lyttende og etterkommende, for ikke å si underkastende, ettergivende, - fordi islam og muslimer jo egentlig har vært undertrykt av Europa i lang tid og fordi europeere derfor føler en slags kollektiv skyld, som Europa ensidig må bøte for og forsøke å sone. Europa velger selv å dø som et soningsoffer for egne synder. Europa ønsker å korsfeste seg selv. Bare slik kan Europa overta Gud rolle. Europa ser ikke at Europa gjør seg selv til en gudserstatning. Europa lever derfor midt i det største hovmodet noen sivilisasjon noen gang har opplevd. Europa vet ikke engang nå hva «hovmodig» betyr, noe jeg ikke kan gå nærmere inn på her.

For Europa bygger på dette å «sverge til seg selv», på en besvergelse, altså, som det bare er den ene, sanne Gud forbeholdt å gjøre eller proklamere. Bare Gud kan sverge ved seg selv, det sier seg selv, men dette vil ikke Europa og europeere i dag se og skjønne. De vil fortsette å sverge ved seg selv, som om Europa selv var Gud og dertil den eneste Gud, som altså kan sverge på seg selv. Europa trenger «tilbedelse». Men slik vil Europa stå igjen med «underkastelse». Europeere flest er i gang med en masseflukt, en kollektivt konstituert flukt bort fri friheten, den grunnleggende frihet Europa faktisk en gang hadde og den frihet som bygde demokratiene og den frihet som faktisk maktet å fri Europa og verden for de absolutt totalitære krefter, nazismen og kommunismen. I dag innbiller Europa seg at hun fortsatt er fri.

Det er bare det at: Europa - hun - vil ikke innrømme eller erkjenne at hun er på flukt bort fra seg selv. Hun har gitt fra seg enhver forsvarsvilje, ethvert ansvar for å styrke og videreutvikle friheten – både den mentale frihet og den fysiske friheten. Europa tør ikke å innse at Europa er på flukt, på masseflukt bort fra seg selv, til gud vet hvor: I Europas øyne er det alltid «de andre» som er på flukt. Bare i Europa kan menneske ha håp om frihet, sann frihet, økonomisk frihet og rettighetsfrihet, dvs frihet fra plikten til selv å ta ansvar for sitt lev, uansett hvilke klan, stamme og religion man måtte ha, og uansett bakgrunn, arv og miljø.

Europa tror at de kan redde alle mennesker med en frihet som Europa selv ikke lenger makter å forvalte. Europa er blitt et kontinent for hypermagi og hypermagikere og disse har så å si «all makt», over hele kontinentet. Overalt sier man at «dette klarer vi». Samtidig kan man tillate seg å si at «multikulti er død», fordi bl a Angela Merkel har sagt det, og da føler europeere seg fri til si det samme, gjenta,- som små og umodne og fortsatt «pleietrengende puberteter» - etter Merkel. Det viser at Europa er styrt «ovenfra». At massene lider av en kollektiv psykoselignende eller schizoid tilstand, en tilstand Europa ikke er i stand til å reparere, eller frigjøre europeere flest fra, og denne tilstanden er blitt kronisk. Her kan ikke den syke helbrede den syke. Bare en eller noe som kommer utenifra, kan helbrede Europa. Og europeerne vet dette, man er ikke helt uten sykdomsinnsikt, helt uten selvkritiske evner, for så vidt fines der ennå håp, men da bare som et «for så vidt», med et stort forbehold, altså, det kommer an på.

Europa ligger fortsatt under for hypermagi og hypermagikere, mennesker som befolker både bunnen og toppen i samfunnshierarkiet og som setter tonen, viser flagg og legger sine nådeløse føringer på hva folk skal tenke, føle og mene. Hypermagikeren er et individ som skyver andre folk foran seg for å kunne tilrane seg større makt, en høyere posisjon, et moralsk – helt ufortjent - overtak. De viker ikke unna for å legge psykisk press og følelsesmessig utpressing på folk som de vet er i stand til å gjennomskue dem og rive av dem masken, en maske eller et rollespill hypermagikeren har gått inn i så til de grader, at de tror de naturlig «er slik», de har så å si gått helt opp i rollen, hvilken i dette tilfelle er et skalkeskjul, og et skjul de kan skjule sine egne mørke motiver bak. Og hvem «er de»? Jo, det er selvsagt de snille og gode. Og hvordan får de vist for all verden at de «er slik»? Jo, de finner seg en omvendt syndebukk, et snedig trick, som de utnytter mer eller mindre bevisst.

Fremgangsmåten er enkel, og den virker gang på gang, den stimulerer til å gjøre hypermagikeren bare mer og mer overbevist om at akkurat han er «utvalgt» for oppgaven, en oppgave de vil ha betalt for å utføre koste hva det koste vil.

Hypermagikeren fremstiller – eller produserer eller konstruerer - et «objekt» som offer og får andre til å tro at de gjør det av godhet, eller til og med av pur kjærlighet. En stråmann, med andre ord. (Men hypermagikeren vet ikke dette, han gjør det impulsivt, fordi det underliggende eller implisitte behovet for å fremstå som mer prektig, tvinger ham til det).

Hypermagikeren «vet» at «offeret» er ladet med energi og kraft, men de fremstiller det som om denne energien og kraften på en eller annen måte er fratatt dem og at det er noen «slemme» mennesker som allerede fra før har fratatt em denne energien og kraften. Disse menneskene gjøres så til hypermagikerens bitre fiender. De tilskrives demoniske krefter. De skal betraktes om farlige og mot snillheten og godheten. De skal utfryses, nedgraderes og mistenkeliggjøres som mennesker. De skal anklages for f eks islamofobi. Det hele bunner i et behov for å psykologisere og i denne attribusjonsprosessen befinner hypermagikeren seg i sitt ess. Han elsker å bi oppfattet som god fremfor noen, og han gjør nesten alt for å beholde denne posisjonen – for ikke å si posituren – den velsigner ham med makt og ære, hvordan han skulle fortjene en slik opphøyd posisjon, bekymrer ham ikke. Han er jo blant likemenn, folk som er like lite interessert i sannheten som han selv er. De klumper seg derfor sammen, skaper fiendebilder av «sine egne», de som tross alt har fått det felles kulturgrunnlag og verdisystem til felles. Hypermagikerne dømmer seg selv til å så splid og indre konflikter, konflikter de mener selv de vil gå seirende ut av, fordi de jo tror at de er mer moralsk høyverdige enn den fienden de selv har konstruert, så å si for anledningen, og på et helt vilkårlig grunnlag.

Han vet at han ved å bruke offerets manglende kraft og magisk kraft kan overføre denne kraften til seg selv, og slik gi denne kraften en styrke han ikke besitter i seg selv fra før, enkraft han ikke selv har foredlet fram, men altså en fremmed kraft, som skal kompensere for hans indre tomhet, svakhet og nihilisme. Hypermagikeren er et primæreksempel på et «sivilisert» maktmenneske, noen av dem oppfyller alle kriterier på psykopati. Hypermagikeren «stjeler» offerets kraft, han sluker offerets selvrespekt og potensialer for selv «å ordne opp». I sitt behov for «å hjelpe», bryr ikke hypermagikeren seg om om offeret selv har bedt om hans støtte, eller ikke. Det primære for hypermagikeren er å ta i besittelse offerets makt, slik at hans egen maktposisjon kan styrkes og tydeliggjøre for enhver. Hypermagikere retter i første rekke sitt fokus mot de han selv definere som utsatte, forfulgte eller fornærmede grupper. Men han går ikke av veien også for å fokusere på individer. Spesielt hvis individet av hypermagikeren anses for å inneha en helt spesifikk mulighet, en mer tydelig magisk mer-verdi og jo større denne mer-verdien antas å være, jo ivrigere vil hypermagikeren bli etter å «hjelpe» nettopp dette individet, selv om altså individet aldri har bedt om hypermagikeren hjelp eller støtte, det være seg mental som materialt. (Se om dette andre steder her på bloggen, jeg tenker på artikler om Vårt Land og f eks forskeren, legen, humanisten og ateisten Morten Hom).

Hypermagikernes offer er offer som ifølge ham selv er gjort til offer av andre enn hypermagikeren selv, (og dette er en mental mekanisme som ikke nødvendig vis kan knyttes til vitenskapelig bevis på at offeret virkelig er et offer). Han har ingen forståelse for at han faktisk gjør offeret til et dobbeltoffer, et offer for ham selv, og et offer for andres relasjon til offeret. Det er dypt tragisk for hypermagikeren, som ikke vil se at det er tragisk i seg selv. Hypermagikerens hovmod umuliggjør enhver dypere selverkjennelse her. Han kan ikke tenke seg å leve et normalt liv, han er selv blitt et offer for sin egen magi, sin egen merverdi i kraft av denne magien eller magiske kraften, selve stoffet han er blitt avhengig av og ikke kan klare seg uten. Hypermagikeren er en sann og udelt «addict». En magi-holiker. Han ser ikke at han tilføyer sitt offer skade. Toleranse for den magisk kraft bare øker, han må bare ha mer og mer magi, han stjeler en naturlig verdighet fra offeret og injiserer den i seg selv i den faste overbevisning om at hans egen kraft og energi vil forsterkes. Han ser ikke at avhengighetens hans krever stadig flere offer, han trenger derfor flere ofre for at den magiske kraften skal vokse og gi ham stadig mer «uttelling», dvs status og innflytelse blant de snille og gode, som går i ledtog med ham i forsøkene på å bortforklare eller fortrenge avhengigheten. Hypermagikerens største frykt er å bli avslørt. Kampen hans mot fienden vil derfor stadig bli mer og mer intens og gi seg stedig mer outrerte former, former som normalt ville ringe en bjelle for noen og enhver, men former andre hypermagikere vil forsøke å legitimere og forsvare med like stor og like vedvarende styrke som hypermagikeren selv. De vet utmerket godt at de kan lure folk nærmest i det uendelige. De vet at skinnet av snillhet og godhet neste er umulig å kritisere. De vet at skinn betyr mer enn realitet. De vet at folk vil la seg lure, de vet at ingen vil kritisere eller avsløre snillheten og godheten. Derfor dette maniske behovet for å fremstille andre som det motsatte av hva de selv mener de er. Det blir en vedvarende kamp for å besitte den sterkestes magi, noe som forveksles med «den sterkestes rett», det tydeligste image, det og de godes image. (Hvilket jo ligger kun i det ytre og overflatiske).

De vet at den mest simple posering ofte gir de beste resultater. De vet at folk er lette å suggerere og de bruker alle kjente markedsføringsstrategier med dokumentert effekt på den mest simple og utspekulerte måte. Og de vet at de vil slippe unna med det, i det store foreliggende og pågående samfunns- og verdi paradigme, i vår forvandlingsprosessen – mot det kjente, ikke det ukjente, mot underkastelsen, som er det motsatte av friheten. Eric From så det for mange år siden og sa det slik: Tyskerne flyktet i sin tid fra friheten og underkastet seg i stedet gladelig nazismen ufrihet.

De dyr seg ikke for noe. Og de vet at katastrofen nærmer seg, at den virkelige «krigen» kommer. De vet at de sitter utrygt på sine høye hester i diskurslandskapet. De frykter avsløringen. De frykter dypt og inderlig for å tape og miste ansikt en gang for alle. De frykter skammen, nederlaget, det faktum at de tok feil, at de befant seg på feil side, at de ikke var så moralsk høyverdige som de selv innbilte seg at de var.

De lider like mye av ensidig destruktiv angst som av mangel på fleksibel kreativitet. Det er oss mot dem, for dem. Bare midlertidig kan de krever av andre at man skal nyansere bildet. De krever dette i frykt for å tape det endelig slaget, om man kan si det på den måten. De ser ikke at deres egen maktstrategi korrumperer dem absolutt til slutt.

Hva har så Danmark og danskene – og oss selv – å gjøre med Brunei?

Jo, dette: Dansken har ikke noen Sharia å stille opp mot i møte med de dypere konfliktene som vil komme fremover, konflikter som kan bli ganske så eksplosive og vedvarende voldelige. De vil dessuten være mer organiserte, og danskene vil da måtte hjemle sin motstand i løsere og mer abstrakte og mer elle mindre kjente og kjære frihetsverdier, mens muslimene vil kunne vise til sin Allah og Allah’s sharia, som da antas å gi dem rett som mest kan bygge på Sharia. Fordi Sharia jo guddommeliggjør retten til å straffe alle som på en eller annen måte bryter mot Sharia, enten det er i form av å fornærme profeten eller i form av å konvertere til en annen tro enn islam, pluss, pluss – de fleste vet hva dette dreier seg om.

Det som skjer er at danskene som lar seg skremme opp av protestene til Paludan – protester som i seg selv kan anta motbydelige former – faktisk befinner seg i en posisjon de ut fra eget verdigrunnlag ikke kan forsvare seg mot, annet enn ved å stemple og fryse ut så godt de kan, og true med strengere lover mot blasfemi osv osv. De vet imidlertid at ytringsfriheten å forsvares, men midler som kan brukes for å forsvare denne retten, uteblir, dvs slike virkemidler er ikke legitime. Ingen danske er interessert i å ta kål på ytringsfriheten ved å innstramme den så til de grader at den i realiteten ikke eksiterer lenger. Så langt kan umulig danskene ville strekke seg, det gjelder til og med for eliten og de mest islamoservile og oikofobe blant dem. Det vil de ikke tore. Men hvordan hindre dette? Om dette vet hverken dansker eller nordmenn råd. Det inntrer da en noe forrykt mental strategi blant eliten, den vil - umerkelig for dem selv , kall det gjerne ubevisst - , begynne å tro at det er muslimene og de av dem som sverger til Sharia som kan hjelpe dem. Bare de som sverger til Sharia kan avverge katastrofen, eller gi noe håp om å begrense den. Det blir derfor om å gjøre å beskytte islam og muslimene mest mulig, via de til enhver tid legitime metoder, metoder hvis eneste hensikt i navnet er å beskytte begge parter. Man vi for enhver tid ikke miste sitt eget, samtidig som man på den annen side er mer enn villig til å gi Sharia større spillerom og innflytelse. Eliten tror dermed at de kan slå to fluer i samme smekk. Det blir da mer og mer «forståelig» at muslimer helt legitimt må ha rett til å forsvare seg mot fornærmelser og motarbeidelser av ulike slag. De må ha rett til et slikt skjerpet forsvar. De må ha rett til å forsvare seg, når vi jo selv ikke makter å forsvare dem, mot «folkets» motstand og kritikk. Skylden for overtredelser eller konsensus om hvor grensene skal settes, før situasjonen kommer helt ut av kontroll, vil da ikke ramme danskene og deres elite selv så hardt. De kan skylde på at muslimene har gått over streken, samtidig som de vil kunne rettferdiggjøre seg selv ved i ettertid å hevde at «de ikke bare gjorde alt de kunne» for å beskytte ikke bare muslimene og islam, men også danskene selv, og danskenes konstitusjonelle ytringsfrihet.

Det som skjer nå fra myndighetspersoner og eliters side i Danmark, er i realiteten at de går ut med en appell til radikal islam om hjelp til denne eliten og disse myndighetspersonene selv. De klarer nemlig hverken å hjelpe seg selv eller ytringsfriheten på egen hånd og isolert, stilt overfor en islamkritikk som dessuten bare blir mer og mer saklig og velbegrunnet, forankret i folkedypet. De viser dermed sin maktesløshet og forvirring på den mest mulig åpne og mest like bisarre, men ironisk nok mest sanne måte, uten at de skjønner noe av tegningen selv. De har med andre ord satt seg selv på garn, ja, de står på garn, og vil bli stående der, og i en knipe de selv aldri vil kunne nøste seg ut av med egen hjelp og for egen maskin. I praksis ser de ikke i hvor høy grad islam eter seg inn på samfunnslegemet litt etter litt, og litt mer for hver gang. De ser hverken dynamikken i dette, eller mekanikken i det. De ser ikke at de tvinges til å be islam og Sharia om hjelp og de skjønner ikke at det er nettopp denne taktikken som vil føre dem stadig mer inn i underkastelsens posisjon og «the dhimmi way of life». De ser ikke at dette skjer indirekte og mer og mer for hvert skritt de tar for på denne måten å forsvare muslimene mot alle de anklagene muslimene selv retter mot sin vert, som jo er folket selv.

I stedet for å ta tak i hva islam er og hva islam innebærer, går de løs på kritikere av islam, alt for å redde seg selv og sitt egent skinn ved å gå mer og mer inn i tåkeheimen hvor de tvinges stadig mer til å snakke med to tunger, dvs kronisk tvetydig og utydelig, og maktesløst, ja, paralysert.

Det viser seg altså at Brunei ikke er irrelevant i denne sammenhengen. Brunei er åpen om sitt behov for å innskjerpe Sharia, - fordi landet ellers vil gå opp i liminga og volden bare eskalere for til slutt å ende i det ultimate blodbad, hvilket jo ikke er i noens interesse. Brunei ser at fattigdommen vil komme og at med fattigdommen, så vil også revolusjonen komme. Brunei kommer faktisk de meste radikale islamister i forkjøpet, og bare slik tror herskeren av Brunei og hans familie at de kan sitte litt lenger på makten.

Danmark og Norge ser også fattigdommen komme og alle de problemer, spenninger og konflikter som vil komme i samfunnet nettopp med denne nye fattigdommen som alle vet nærmer seg med stormskritt. Det som faktisk skjer er at også eliten her søker å komme Sharia i forkjøpet, ved at vi «forstår» at muslimene har behov for å beskytte seg selv mot folk i landet, mot nordmenn som aboriginere. Selv vil ikke våre eliter ta tydelig nok avstand fra Sharia i alle dens avskygninger og virkningshistorie både i fortid, nåtid og fremtid. Rent faktisk forbereder de folket på mer Sharia under påskudd av å ville beskytte muslimene mot egen befolkning og egne befolknings reell skepsis overfor Sharia. Det vil derfor ikke komme som noen overraskelse at folket før eller siden vil gå sin egen vei. Og da, når det blir virkelig alvor, vil altså eliten takke for sist og rope på støtte fra Sharia og islam, siden jo myndigheter, eliter og de islamoservile jo i våre dager viste sin snillhet og godhet nettopp ved å beskytte muslimene på en måte som bare dumme foreldre beskytter sine barn på mot enhver kritikk og enhver synd, uansett hvor stor forbrytelsen måtte være og uansett hva som var sannhet eller ikke.

Something very rotten in Denmark?

Det som skjedde på Blågårds Plads på Nørrebro søndag, var noe mer enn uroligheter. Rasmus Paludan har satt i gang noe i Danmark med sine demonstrasjoner. Politiet har beskyttet ham.

Det siste er at bandene skal ha inngått en avtale om å drepe ham. Det vil kunne få store konsekvenser. her

Jeg forutsetter at eventuell leser har lest artikkelen på document, slik at min artikkel her ikke henger i løse luften.

Europa tror at de kan redde alle mennesker med en frihet som Europa selv ikke lenger makter å forvalte. Europa er blitt et kontinent for hypermagi og hypermagikere og disse har så å si «all makt», over hele kontinentet. Overalt sier man at «dette klarer vi». Samtidig kan man tillate seg å si at «multikulti er død», fordi bl a Angela Merkel har sagt det, og da føler europeere seg fri til si det samme, gjenta,- som små og umodne og fortsatt pleietrengende puberteter - etter Merkel. Det viser at Europa er styrt «ovenifra». At massene lider av en kollektiv psykoselignende eller schizoid tilstand, en tilstand Europa ikke er i stand til å reparere, eller frigjøre europeere flest fra, og denne tilstanden er blitt kronisk. Her kan ikke den syke helbrede den syke. Bare en eller noe som kommer utenifra, kan helbrede Europa. Og europeerne vet dette, man er ikke helt uten sykdomsinnsikt, helt uten selvkritiske evner, for så vidt fines der ennå håp, men da bare som et «for så vidt», med et stort forbehold, altså, det kommer an på.

Europa ligger fortsatt under for hypermagi og hypermagikere, mennesker som befolker både bunnen og toppen i samfunnshierarkiet og som setter tonen, viser flagg og legger sine nådeløse føringer på hva folk skal tenke, føle og mene. Hypermagikeren er et individ som skyver andre folk foran seg for å kunne tilrane seg større makt, en høyere posisjon, et moralsk – helt ufortjent - overtak. De viker ikke unna for å legge psykisk press og følelsesmessig utpressing på folk som de vet er i stand til å gjennomskue dem og rive av dem masken, en maske eller et rollespill hypermagikeren har gått inn i så til de grader, at de tror de naturlig «er slik», de har så å si gått helt opp i rollen, hvilken i dette tilfelle er et skalkeskjul, og et skjul de kan skjule sine egne mørke motiver bak. Og hvem «er de»? Jo, det er selvsagt de snille og gode. Og hvordan får de vist for alle verden at de «er slik»? Jo, de finner seg en omvendt syndebukk, et snedig trick, som de utnytter mer eller mindre bevisst.

Hypermagikeren fremstiller – eller produserer eller konstruerer - et «objekt» som offer og får andre til å tro at de gjør det av godhet, eller til og med av pur kjærlighet. En stråmann, med andre ord. (Men hpermagikeren vet ikke dette, han gjør det impulsivt, fordi det underliggende eller implisitte behovet for å fremstå som mer prektig, tvinger ham til det).

Han vet at han ved å bruke offerets manglende kraft og magisk kraft kan overføre denne kraften til seg selv, og slik gi denne kraften en styrke han ikke besitter i seg selv fra før, enkraft han ikke selv har foredlet fram, men altså en fremmed kraft, som skal kompensere for hans indre tomhet, svakhet og nihilisme. Hypermagikeren er et primæreksempel på et «sivilisert» maktemenneske, noen av dem oppfyller alle kriterier på psykopati. Hypermagikeren «stjeler» offerets kraft, han sluker offerets selvrespekt og potensialer for selv «å ordne opp». I sitt behov for «å hjelpe», bryr ikke hypermagikeren seg om om offeret selv har bedt om hans støtte, eller ikke. Det primære for hypermagikeren er å ta i besittelse offerets makt, slik at hans egen maktposisjon kan styrkes og tydeliggjøre for enhver. Hypermagikere retter i første rekke sitt fokus mot de han selv definere som utsatte, forfulgte eller fornærmede grupper. Men han går ikke av veien også for å fokusere på individer. Spesielt hvis individet av hypermagikeren anses for å inneha en helt spesifikk mulighet, en mer tydelig magisk mer-verdi og jo større denne mer-verdien antas å være, jo ivrigere vil hypermagikeren bli etter å «hjelpe» nettopp dette individet, selv om altså individet aldri har bedt om hypermagikeren hjelp eller støtte, det være seg mental som materialt. (Se om dette andre steder her på bloggen, jeg tenker på artikler om Vårt Land og f eks forskeren, legen, humanisten og ateisten Morten Hom)

Hypermagikernes offer er offer som ifølge ham selv er gjort til offer av andre enn hypermagikeren selv, (og dette er en mental mekanisme som ikke nødvendig vis kan knyttes til vitenskapelig bevis på at offeret virkelig er et offer). Han har ingen ingen forståelse for at han faktisk gjør offeret til et dobbeltoffer, et offer for ham selv, og et offer for andres relasjon til offeret. Det er dypt tragisk for hypermakigeren, som ikke vil se at det er tragisk i seg selv. Hypermagikerens hovmod umuliggjør enhver dypere selverkjennelse her. Han kan ikke tenke seg å leve et normalt liv, han er selv blitt et offer for sin egen magi, sin egen merverdi i kraft av denne magien eller magiske kraften, selve stoffet han er blitt avhengi av og ikke kan klare seg uten. Hypermagikeren er en sann og udelt «addict». En magi-holiker. Han ser ikke at han tilføyer sitt offer skade. Toleranse for den magisk kraft bare øker, han må bare ha mer og mer magi, han stjeler en naturlig verdighet fra offeret og injiserer den i seg selv i den faste overbevisning om at hans egen kraft og energi vil forsterkes. Han ser ikke at avhengighetens hans krever stadig flere offer, han trenger derfor fler ofre for at den magiske kraften skal vokse og gi ham stadig mer «uttelling», dvs stutus og innflytelse blant de snille og gode, som går i ledtog med ham i forsøkene på å bortforklare eller fortrenge avhengigheten. Hypermagikerens største frykt er å bli avslørt. Kampen hans mot fienden vil derfor stadig bli mer og mer intens og gi seg stedig mer outrerte former, former som normalt ville ringe en bjelle for noen og enhver, men former andre hypermagikere vil forsøke å legitimere og forsvare med like stor og like vedvarende styrke som hypermagikeren selv. De vet utmerket godt at de kan lure folk nærmest i det uendelige. De vet at skinnet av snillhet og godhet neste er umulig å kritisere. De vet at skinn betyr mer enn realitet. De vet at folk vil la seg lure, de vet at ingen vil kritisere eller avsløre snillheten og godheten. Derfor dette maniske behovet for å fremstille andre som det motsatte av hva de selv mener de er. Det blir en vedvarende kamp for å besitte den sterkestes magi, noe som forveksles med «den sterkestes rett», det tydeligste image, det og de godes image. (Hvilket jo ligger kun i det ytre og overflatiske).

Hva har så Danmark og danskene – og oss selv – å gjøre med Brunei?

Det som skjer er at danskene som lar seg skremme opp av protestene tile Paludan – protester som i seg selv kan anta motbydelige former – faktisk befinner seg i en posisjon de ut fra eget verdigrunnlag ikke kan forsvare seg mot, annet enn ved å stemple og fryse ut så godt de kan, og true med strengere lover mot blasfemi osv osv. De vet imidlertid at ytringsfriheten å forsvares, men midler som kan brukes for å forsvare denne retten, uteblir, dvs slike virkemidler er ikke legitime. Ingen danske er interessert i å ta kål på ytringsfriheten ved å innstramme den så til de grader at den i realiteten ikke eksiterer lenger. Så langt kan umulig danskene ville strekke seg, det gjelder til og med for eliten og de mest islamoservile og oikofobe blant dem. Det vil de ikke tore. Men hvordan hindre dette? Om dette vet hverken dansker eller nordmenn råd. Det inntrer da en noe forrykt mental strategi blant eliten, den vil - umerkelig for dem selv, kall det gjerne ubevisst - , begynne å tro at det er muslimene og de av dem som sverger til Sharia som kan hjelpe dem. Bare de som sverger til Sharia kan avverge katastrofen, eller gi noe håp om å begrense den. Det blir derfor om å gjøre å beskytte islam og muslimene mest mulig, via de til enhver tid legitime metoder, metoder hvis eneste hensikt i navnet er å beskytte begge parter. Man vi for enhver tid ikke miste sitt eget, samtidig som man på den annen side er mer enn villig til å gi Sharia større spillerom og innflytelse. Eliten tror dermed at de kan slå to fluer i samme smekk. Det blir da mer og mer «forståelig» at muslimer helt legitimt må ha rett til å forsvare seg mot fornærmelser og motarbeidelser av ulike slag. De må ha rett til et slikt skjerpet forsvar. De må ha rett til å forsvare seg, når vi jo selv ikke makter å forsvare dem, mot «folkets» motstand og kritikk. Skylden for overtredelser eller konsensus om hvor grensene skal settes, før situasjonen kommer helt ut av kontroll, vil da ikke ramme danskene og deres elite selv så hardt. De kan skylde på at muslimene har gått over streken, samtidig som de vil kunne rettferdiggjøre seg selv ved i ettertid å hevde at «de ikke bare gjorde alt de kunne» for å beskytte ikke bare muslimene og islam, men også danskene selv, og danskenes konstitusjonelle ytringsfrihet.

Det som skjer nå fra myndighetspersoner og eliters side i Danmark, er i realiteten at de går ut med en appell til radikal islam om hjelp til denne eliten og disse myndighetspersonene selv. De klarer nemlig hverken å hjelpe seg selv eller ytringsfriheten på egen hånd og isolert, stilt overfor en islamkritikk som dessuten bare blir mer og mer saklig og velbegrunnet, forankret i folkedypet. De viser dermed sin maktesløshet og forvirring på den mest mulig åpne og mest like bisarre, men ironisk nok mest sanne måte, uten at de skjønner noe av tegningen selv. De har med andre ord satt seg selv på garn, ja, de står på garn, og vil bli stående der, og i en knipe de selv aldri vil kunne nøste seg ut av med egen hjelp og for egen maskin. I praksis ser de ikke i hvor høy grad islam eter seg inn på samfunnslegemet litt etter litt, og litt mer for hver gang. De ser hverken dynamikken i dette, eller mekanikken i det. De ser ikke at de tvinges til å be islam og Sharia om hjelp og de skjønner ikke at det er nettopp denne taktikken som vil føre dem stadig mer inn i underkastelsens posisjon og «the dhimmi way of life». De ser ikke at dette skjer indirekte og mer og mer for hvert skritt de tar for på denne måten å forsvare muslimene mot alle de anklagene muslimene selv retter mot sin vert, som jo er folket selv.

Det viser seg altså at Brunei ikke er irrelevant i denne sammenhengen. Brunei er åpen om sitt behov for å innskjerpe Sharia, - fordi landet ellers vil gå opp i liminga og volden bare eskalere for til slutt å ende i det ultimate blodbad, hvilket jo ikke er i noens interesse. Brunei ser at fattigdommen vil komme og at med fattigdommen, så vil også revolusjonen komme. Brunei kommer faktisk de meste radikale islamister i forkjøpet, og bare slik tror herskeren av Brunei og hans familie at de kan sitte litt lenger på makten.

Danmark og Norge ser også fattigdommen komme og alle de problemer, spenninger og konflikter som vil komme i samfunnet nettopp med denne nye fattigdommen som alle vet nærmer seg med stormskritt. Det som faktisk skjer er at også eliten her søker å komme Sharia i forkjøpet, ved at vi «forstår» at muslimene har behov for å beskytte seg selv mot folk i landet, mot nordmenn som aboriginere. Selv vil ikke våre eliter ta tydelig nok avstand fra Sharia i alle dens avskygninger og virkningshistorie både i fortid, nåtid og fremtid. Rent faktisk forbereder de folket på mer Sharia under påskudd av å ville beskytte muslimene mot egen befolkning og egne befolknings reelle skepsis overfor Sharia. Det vil derfor ikke komme som noen overraskelse at folket før eller siden vil gå sin egen vei. Og da, når det blir virkelig alvor, vil altså eliten takke for sist og rope på støtte fra Sharia og islam, siden jo myndigheter, eliter og de islamoservile jo i våre dager viste sin snillhet og godhet nettopp ved å beskytte muslimene på en måte som bare dumme foreldre beskytter sin barn på mot enhver kritikk og enhver synd, uansett hvor stor forbrytelsen måtte være og uansett hva som var sannhet eller ikke.

Mer om hypermagi, emosjoner, følelser, spor og villspor 25 juli 2018 her - must read

Dette blir et langt innlegg på bloggen her. Man skal ha et visst tålamot for å komme gjennom det hele, jeg lar det stå sin prøve. Det handler i sin kjerne om emosjoner og følelser og hvordan disse forsøkes formet, pleiet, forandret – eller permanent skadet eller tilintetgjort - i samfunnet av i dag. Jeg nærmer meg temaet ut fra visse tanker og teorier om magi og om hvor skrekkslagne folk blir når magi som fenomen og virkestoff i dag blir omtalt seriøst, om mulig for å gi temaet litt luft under vingene. Jeg relaterer magi til politikk og emosjoner, og følelser. Drives vi av krefter vi nekter å se og sette ord på? Det er i hovedsak spørsmålet og svaret er, slik jeg ser det, et klart ja. Vi drives av krefter vi har satt i gang og da krefter vi med liten sannsynlighet vil klare å håndtere på en skikkelig eller moralsk måte fremover. Det legges opp til uvær og storm. De fleste orker ikke tanken på å ta et skritt tilbake og reflektere med hele sin personlighet over utfordringene og problemene. Løsningen vil derfor utebli, med det første. Det kollektive vanvidd, for å si det sterkt, er ikke lett å stagge. Det ruller som en joggernaut som allerede har knust mange sjeler og ødelagt mange liv. (Jeg skal ikke nevne navn). Ja, utviklingen ruller som en joggernaut, en mekanisme som styrer seg selv og hvor ingen vil ta ansvar for styringen og hvor faktisk alle er livredde for i det hele tatt å spørre om det er mulig å ta styringen.

Men først en liten aperitiff om forskjellen og sammenhengen mellom emosjoner og følelser:

Følelser, bør skjelnes – ikke skilles - fra emosjoner. Følelser kommer innenfra og inkluderer positive og negative energikilder som f esk kjærlighet og hat, glede og sorg, ja, til og med tanker eller tenkemønstre og tanketendenser.

Emosjoner er reaktive, de oppstår som reaksjoner på noe som kommer utenfra personen og er interne reaksjoner på ytre hendelser eller tilstander, reaksjoner som må «ut» på en eller annen måte.

Dette betyr imidlertid ikke at følelser er «bedre» enn emosjoner, der bare forskjellige, de er litt ulikt forankret i personligheten, men de er likevel på sett og vis likeverdige i den sammensetningen eller den helheten som person du utgjør. De danser best som i «det skal to til for tango».

Alle våre dagligdagse og stadig fremadgående utvikling kan uttrykkes i interaksjonen mellom vår indre sfære av emosjoner og følelser, i møte med den ytre virkeligheten, (og da ikke bare virkeligheten i form av miljø, men i form av «alt»). Men før emosjonene og følelsene, kommer magien, noe vi snart skal komme tilbake til. Magien er en selvstendig kategori. Den kommer på scenen idet mennesket ser seg tvunget til å se seg selv som en eksistens som må appellere til krefter han ellers – og naturlig nok - ikke vil vedkjenne seg, og som han derfor må forsøke å integrerer i seg selv i et skjulte, ja, til og med i det skjulte for magikeren selv. Bruk av magi forutsetter at man bevisst eller ubevisst befinner seg på et eksistensielt fundamentalplan. Det dreier seg dypest sett om muligheter for realisering og blomstring. Det dreier seg ikke bare om å være eller ikke være, men om hvilke energier man mener seg titulert til å forføye over, i menneskelige relasjoner generelt, energier som kan føre en ut av «dødvanne», så å si, og over i en sfære hvor man får følelsen av å være ovenpå – innbilt eller mer reelt – og da med all legitimitets styrke, konstruert eller mer fast konstituert og konsensustemplet, eller ikke. Det dreier seg om triumf eller nederlag. Det dreier seg om komplekser og mindreverdskomplekser, men mer enn det. Det dreier seg om det hovmod som driver mange til å tro at de har rett til å bestemme, spesielt på det området som har med følelser og emosjoner å gjøre, og fra der til det storpolitiske, det perspektivet som allerede i dag bestemmer folket og nasjonenes fremtid. Magikere er tragiske figurer, de er i nød, men skjønner det ikke. De gjør alt for å skjule sin indre nød. De kjenner heller ikke til begrepet synd i dens egentlig dybde og mening. Magikeren tror at han kan triumfere ved å skjule sin egentlig eksistensielle situasjon. Og han gjør det ved å jukse og ved å forlange av andre at de skal holde seg for gode til å avsløre hans grunnløgn og forstillingskunst. Hypermagikere må ha stoff til å hjelpe seg, ingen personlig frelser, hverken dypt inni dem selv, eller i kosmos, hverken i ur-myten eller i sannheten sel. Hypermagikeren må ha emosjoner! Og vi skal se hvordan, og hvorfor utover i artikkelen.

Innlegget her er formet slik at det skal dekke et relativt bredt spekter av aktuelle samtidsfenomener, jeg må derfor trekke inn de homofiles situasjon og bl a kirkens, kapitalmaktens og statsmaktens forhold til homofili og de ikkehomofiles situasjon. (Se under på slutten, hvor jeg henter en kommentar skrevet av en homofil som mener at de heterofile er «priviligerte» i forhold til de homofile, selvsagt uberettiget privilegerte. Jeg kommenterer der kommentaren punkt for punkt).

Når man skal forsøke å forklare hva som foregår i samfunnet, og hvorfor det foregår, og dessuten forsøker seg på å «se» hva som kommer til å skje, er det lett å ty til kjente metoder, fortrinnsvis vitenskapelige metoder. Man henter inn data, analyserer dem og legger frem prognoser, - og så skulle alt være i sin skjønneste orden.

Man kan også bruke logikken og finne logiske brister og logiske feilslutninger og usunn retorikk i meningsmotstandernes argumentasjon og verdensbilde, hans menneskesyn, hans verdiforankring og virkelighetsoppfatning. Man kan trekke frem studier av hersketeknikker eller subtile manipuleringsmekanisme osv. Men det viktigste verktøyet man trolig har er reduksjonisme, dette at man forklarer noe ut fra noe annet og ikke tillater at dette »noe» faktisk står på egne ben og da uten at man tillater seg å se «tingen som den er», tingen i seg selv, altså. Man forsøker å komplisere, antakelig kun for å gjøre seg mer kostbar enn man er fra før, og glemmer Occams razor hvoretter man bør ta utgangspunkt i den enkleste forklaringen og ikke alle andre mulige og høyst luftige og underliggende beskrivelser eller forklaringer, som kan kaste reelt lys over det som angår en, en egentlige og seriøse anliggende, - the ultimate concern for å bruke et utrykk fra Tillich.

Den mest iøynefallende teknikken når målet er å ramme motstanderen og fremheve sein egen fortreffelighet, er å psykologisere eller antropo-sososiologisere motstanderen, - det kan lett føre til at man gjør ham til en fiende og et farlig menneske, et menneske som «bærer» på en truende kraft eller energi, for ikke å si truende argumenter, ofte kalt krenkende uttalelser eller regelrett hatefull tale. Det fins vel i dag ingen debattanter som vil våge å påstå at motstanderen er besatt av onde ånder og at han driver med magi, men dem om det, her skal vi se hvordan magi kan forstås, og hvordan magi faktisk blir brukt i det storpolitiske bildet og i den kulturkamp som vitterlig foregår.

Det sier seg selv av psykologisering etc ofte underminer seg selv, den slår tilbake, og den som gjør det, kan like godt oppfattes som syk eller sykeliggjort som den som utsettes for den opprinnelige psykologisering. Psykologisering kan derimot tjene som et legitimt virkemiddel, så sant aktøren her er seg bevisst reduksjonismens fundamentale svakheter og egnethet til å dupere, skape illusjoner og så sant reduksjonen virkelig tilfører noe nytt, akkurat som en god karikatur av et menneske ikke tilfører dette mennesket noe nytt og defekt, men fremhever eller forsterker noen av personenes gode eller uransakelige eller mystiske, men like vel positive, sider og personlighetstrekk.

Reduksjonisme kan derfor ses på som en utfordrende, helsebringende og stimulerende form for metafysikk, noe som unndrar seg rent vitenskapelige analyser og slutninger. Vi er inne på det apodiktiske området, et område som tilhører dette å være menneskelig, og spørsmålet og spørsmålene på dette området om hva menneskets vesen er, og forblir, om hva mening er og hvilke begrunnelser som kan «godtas».

Jeg tenker her ikke her på dette med å operer med «stråmenn» i argumentasjonen, selv om dette har med persepsjon i psykologien å gjøre og dette i seg selv er jo en form for reduksjonisme. Dens betydning kan være enorm i og med at når det avsløres en virkelig stråmann, så vil det ha betydning for alle lødige vurderinger av selve stråmannen og aktøren som av en eller annen grunn benytter seg av den. Jeg tenker mer på dette å beskylde motstanderen for å være – reell, eller på en måte - syk, for å lide under en underforstått ikkeønskelig mental tilstand, en tilstand som påstått skal tilkjennegi en farlig ideologi, et farlig tankemønster, forkastelige verdier og verdisyn osv, det beste eksempelet her er å beskylde motstanderen for f eks islamofobi, (se om dette annetsteds på bloggen). Og jo mer man lykkes i dette, jo mer stiger prestisjen innenfor eget miljø, fra egne preferanser, ens egen elite, ens egne fagfeller eller kollegaer hvor det nå måtte være.

De som angriper motstandere for islamofobi, oppfatter ofte egen posisjon som uangripelig, og – eh – sunn, og derfor som eksemplarisk, på bekostning av motstandere som paradoksalt nok hverken lider under eller av sin «fobi», men tvert imot lever og virker sunt og fullkomment rett og slett fordi det er både sunt, sant og riktig å kritisere islam, - på en saklig og informativ måte. Ja, noe sunnere enn å kritisere islam i dag kan vel neppe tenkes, mentalt. Og etter vår mening.

Det foregår i dag en sterk polarisering mellom fløyer som hver for seg gjør seg anspråk på å ha de riktige meninger, riktige holdninger og mest korrekte metoder. Man vil alle vel alle, - for å omskrive det militære «alle menn alle» - men underveis etableres ugjennomtrengelige frontlinjer, grensedragninger som kan minne om troppeoppstillinger, som like før et militært angrep. Noen har derfor også begynt å snakke om faren for en reell borgerkrig overalt i Europa. Vi står overfor problemer, med andre ord, ikke bare «utfordringer», som det heter.

I dette klimaet er det kanskje på tide og kanskje behov for å se forøke å forklare tingene på en ny og mer fruktbar måte enn å holde fast på det jeg vil si er sterkt utilstrekkelige måter å nærme oss problemet på: Vi må finne nye verktøy, nye metoder, nye erkjennelsesmåter, kort sagt supplerende måter å nærme oss tingene på, både individuelt og kollektiv, både på mikro og makroplanet. Vi kan hverken bortforklare eller forklare tingenes tilstand ut fra tradisjonelle forestillinger, dvs slik teologien og psykologien eller hobby-psykologien ser seg selv i dag. Vi trenger å bli forsynt med andre tilnærmingsmåter til «tingene selv», til selve problemkomplekset og «det» som konstituerer det. Fortrinnsvis mer kreative og fruktbare tilnærmingsmåter.

Vi trenger nye innfallsvinkler, for hverken politiker eller prest i dag ser ut for å kunne bidra adekvat til å forklare hvorfor tingene nå engang er blitt og hvorfor man enten bare godtar den utviklingen som nå en gang på en måte anses som «naturnødvendig» eller villet. Hverken medisin, psykologi, filosofi, juss eller teologi, slik den er og virker i dag, synes å bringe adekvate svar på de mest alvorlig spørsmål. For å si det konkret: Vi forstår simpelt henne ikke hvorfor folk går i skyttergravene på grunnlag av høyst legitimt forskjellige virkelighetsoppfatninger, menneske- og gudssyn etc. Vi forstår ikke – med våre aktuelle forklaringsmekanismer – at vårt kulturelle og politiske paradigme er i ferd med å gå i oppløsning samtidig som frontene blir hardere, mer uforsonlige og potensielt mer destruktive og med fare for storkonflikt innen en kortidshorisont. Denne artikkelen er derfor et lite forsøk på å finne ut om det overhodet er mulig å se på problemene og situasjonen i et ytt lys, og i et lys som kan fortelle noe om hvor vi står sånn generelt, med tanke på hele samfunnsutviklingen.

Hvilke metoder og innfallsvinkler skal vi så ty til for om mulig å se tingene i et større perspektiv? Har ikke vår tid kommet langt nok, eller? Befinner vi oss kanskje ikke i dag på det høyeste tenkelig nivå både vitenskapelig og økonomisk sett i historisk kontekst? Og burde vi ikke da forvente av oss selv at dette skal vi løse, ja, at dette «skal gå seg til», nærmest av seg selv, altså?

En ting er sikkert og det er at vi ikke kan gå tilbake til tidligere tiders magiske forestillinger og det verdenbilde disse forestillingene og myter formidlet. Vår modernitet forbyr oss dette, og det med rette. Men dette betyr ikke at mennesket – alle mennesker – i en eller annen sammenheng også i dag tenker i magiske baner, det er bare det at vi kaller «det» noe annet. Selv forskere, professorer og høyt begavede politikere av i dag tenker i magisk baner, hvis man ser nærmere på dette fenomenet og forsøker å forklare visse disposisjoner vi ser er i funksjon i dag i den gjengse diskurs på områder som virkelig betyr noe for oss. Vi har som samfunn og kultur ikke klar å kvitte oss med magien en gang for alle. Den følger med på lasset. Det er på tide å få den frem i lyset igjen og sette den på plass og hvor den hører hjemme.

Poenget er at vi i dag ikke er i stand til å se at det virkelig gjøre seg magiske krefter gjeldende. Vi ser hva som foregår, men forklarer det som vi nevnte over med psykologiske og reduksjonistiske mekanisme etc. Like vel står vi igjen med undring når vi ser at våre forklaringer ikke holder mål og at de ikke kan forklare det viktigste, eller det underliggende. Vi forstår ikke at «det» er blitt sånn, og vi ser ingen annen utvei fremover enn å holde oss til de forklaringsmodeller som de nå engang foreligger, modeller som nettopp har ført oss ut av Middelalderens mørke og inn i den nye, opplyste tid, metoder som har garantert og sikret selve fremskrittet og friheten, helt frem til nå.

Vi kan imidlertid ikke gå tilbake til magien som en legitim metode for å endre samfunnet og menneskene til det bedre. Det hersker en absolutt konsensus om dette, spørsmålet er bare: Er det mulig å unngå magien i alle sammenhenger og da spesielt på diskursen område? De fleste vil trolig brøle at vi ikke er magikere, at vi ikke bruker magi for måloppnåelse, at vi er rasjonelle mennesker, at vi begrunner våre meninger og tar våre valg på et trygt grunnlag, et grunnlag plantet i vitenskapen, vår tryggeste grunn. For ingenting er sikrere enn vitenskapen, den sikrer oss en bedre og lysere fremtid.

Vel, ok, slik må det visst være, i dag, for å kunne fremme sine interesser ut fra overtroiske forestillinger, er ingen god idé. Likevel er det dette bare så altfor mange gjør, ikke fordi man mangler kunnskaper og innsikt, nei, de gjør det fordi man mangler forståelse for magiens dype og uutgrunnelige makt over oss, magien potensiale i og over våre sinn og en magi som påføres oss utenfra og som legger sine premisser for oss, uten at vi er klar over. Behov for å drive magi oppstår der det fins svakhet, magi får funksjon av å være «den siste utvei» ikke bare for den svake, men også for den sterke. Og der magi er avskrevet som «gyldig» metode», der faller man desto mer for fristelsen å bruke den, ved at den er blitt usynlig, desto større makt kan den tillegges. Magien benyttes for å få et overtak der alle argumenter er forsøkt og hvor ingenting annet nytter. Magi er derfor farlig, ja, direkte skadelig for samfunnet og menneskene. Den bør derfor avsløres. Spørsmålet er bare hvordan. Det fins et utall av fluktmuligheter og bortforklaringer. Mange lever derfor i sterk fornektelse eller denyal. Rasjonaliseringsforsøkene florerer, men magien er faktisk virksom, det er bare så synd at så få klarer å gjennomskue at de rent faktisk tenker og handler i magiske baner, det gjelder ikke minste mange politikere og intellektuelle.

Magiens forestillinger baserer seg da også etter eget sigende på «det vitenskapelige området». (Den skiller seg fra metafysikken, et eget område innenfor teologi og filosofi). Det gjelder om å avdekke og å kunne bruke «kreftene» til egne eller andres fordel. Det gjelder for magikere å styre utviklingen fremover, akkurat som det gjelder for de rasjonelle å gjøre det samme. Man har samme mål, men man velger kanskje ulike midler for å nå målet. Og det burde være helt OK, forståelig, inntil margen, for å si det sånn. Men mange står altså med et bein i begge livssfærer uten fullt ut å ha forstått det. I seg selv vitner dette om en dypereliggende svakhet under hele den rasjonelt beskyttede kulturen eller overbygningen.

Noen «zeloter» bruker altså både vitenskap og magi samtidig, men også de uten å vite det. De vil ikke innrømme at de bruker noe annet som grunnlag for hva nå enn de måtte gjøre, tenke og mene enn vitenskap, de vil ikke forbindes med magi, de vil ikke tenke at de kan forbindes med magi i det hele tatt. Zelotene det her er snakk om, formulerer seg i det vitenskapelige term-univers; når det er snakk om verdier, tro og metafysikk, ligger alltid det vitenskapelige paradigme under og styrer deres overordnede tankeunivers, det univers som har med verdier, mening og tro å gjøre, eksistensielle innfallsvinkler til tingene. Men disse er ofte de mest intense brukere av nettopp magi, jeg kaller disse hypermagikere – eller de nye, gjerne helt ubevisst opererende og motiverte - magikere. Jeg vil forsøke å forklare.

Jeg forventer imidlertid ingen applaus. Det eneste jeg kan håpe på at jeg i og med denne artikkelen faktisk kan bli stand til å forstå litt mer av det som foregår enn det jeg ellers ville ha gjort. Artikkelen er med andre ord en oppdagelsesreise inn i det ukjente og kanskje finner jeg noe der, kanskje ikke.

Så bli med på en liten «reise» inn i det ukjente.

Vi kunne nå komme inn på Aristoteles og hans årsakslære, han operer som kjent med flere årsaksformer, bl a finale årsaker, et tema som egentlig er for interessant for denne lille artikkelen. Så vi går rett på det enkleste magiske mønster som tenkes kan: Jeg får plutselig lyst på en iskrem. Hva gjør jeg? Og hvordan, og med hvilken hjelp og hvilke hjelpemidler?

Jeg må gå dit iskremen selges, jeg må være i stand til å gå, jeg må ha kledt på meg, jeg må gå i rett retning og ta til høyere og venstre etc, alt etter som. Jeg kan ikke bruke mer tid enn rimelig på å komme dit. Det foreligger med andre ord en rekke forutsetninger som må oppfylles før jeg kan nå målet og få i meg iskremen. Det avgjørende steget må foretas når jeg kommer inne i butikken, går opp til disken, ber om å få iskremen og personalet forstår at både jeg og dem har et legitimt ærend. Men jeg får likevel ikke iskremen umiddelbart: Hva mangler? Jo, jeg har ikke penger. Jeg eier ikke den magiske linken som skal til for å forløse behovet og ønsket mitt, Ingenting virker etter planen eller den utløsende og utløste hensikt, basert i mitt behov, mitt ønske, mine forestillinger, det som drar meg fremover osv. Jeg ønsker det, tenker det og vil gjøre det, men forløsningen uteblir. Jeg mangler min talisman, selve det magiske tryllemidlet. Hadde jeg hatt magien – dvs talismanen – hadde alt gått etter planen og alle parter ville ha vært fornøyde og tilfredsstilte. Selgeren hadde mottatt kraften fra min talisman, jeg hadde gitt fra meg kraften i talismanen, men jeg hadde samtidig fått overført meg en annen form for magisk kraft, en annen energi: Sukker, som drivkraft og middel for å kunne fortsette min magiske reise.

Det kan sies mye om fremstillingen over. Den kan betraktes som naiv og utgått på dato. Hovedpoenget er imidlertid talismanen, i dette tilfelle pengene. Men hva er penger og hva er en talisman? Jo, et middel, rett og slett og et håndfast ett attpåtil, det kan ikke bli mer konkret, men bak spiller «metafysikken» her. Det som skjer er en transaksjon basert på et reelt eller illusorisk behov for forandring og tilfredsstillelse. Det materielle skaper behovet og mønsteret. Men er ikke det materielle her i virkeligheten det mentale? Hvem kommer først av høna og egget?

Vi har ikke syn for at hele kjøpsprosessen skjer innenfor et ideelt paradigme. At mønsteret som sådan kommer foran utløsningen av handlingene og alle ledsagende momenter. Vi ser ved første øyekast ikke hypermagien i dette. Vi går som en selvfølge ut at det ikke finnes magiske virkekrefter i gang her, krefter som bidrar til å knytte sammen det som skjer der oppe med det som skjer her nede, iblant oss. Det synes ikke nødvendig å blande inn tro på magiske krefter. Men underliggende her er ønsket og behovet for forandring og at dette samlet er drivkraften som styrer forandringsprosessen mot et mål.

For å få frem hypermagikken i alt dette, må det stilles et spørsmål: Hva hvis talismanen er dine emosjoner, ditt betalingsmiddel? Hva hvis emosjoner – og bare pure emosjoner og ikke noe annet - i stor stil brukes for å oppnå det ønskede mål og tilfredsstille de grunnleggende behov? Vil vi ikke da si at det drives magi, at man har gjort seg avhengig av magi, eller hypermagi?

Hypermagikere tror og forutsetter, som førsteprinsipp, at emosjoner kan utløse resultater og ønskede konsekvenser av handlinger bygget på emosjonene. Bortsett fra ensomheten finnes ikke annet enn emosjoner. I så fall minner han om et spebarn som skriker for å få melk. Fundamentalt er hypermagikeren ensomhet inkarnert. Ingen er så ensomme som hypermagikere. Og veldig få ønsker som hypermagikere å fortelle om eller offentliggjøre denne fundamentale ensomheten. Man får ikke venner av å statuere for mulige venner at vennskapet egentlig grunner seg på absolutt ensomhet. Innerst inne føler de at livet og virkeligheten er absurd og utenfor alle behandlingsmuligheter og dette er skremmende, ja, så skremmende at hypermagikeren må beskytte seg mot denne «erkjennelsen» med alle midler, han trenger magien som en motgift og et næringsstoff, ikke bare som en trøst, men som aktivt virkende stoff, et stoff som bare kan disponeres via emosjoner, formet i ulike gevanter, han kan være innadvendt eller utadvendt, syk eller frisk, han er i alle relasjoner avhengig av at emosjoner pluss virkestoffet magi – egentlig en syntese av de to – inngår som en integrert del i strategien for å utholde smerten og frustrasjonen i og med absurditetens ontologiske og illusorisk urokkelige eksistensielle fundament.

Men hvor kommer emosjoner fra? Jo, fra et grunnleggende behov for forsvar, selvoppholdelse og anerkjennelse, usikkerhet og frykt, ja, i form av en slags fobi, for ikke å strekke til, for f eks ikke å bli betraktet som god nok, generøs nok, edel nok og uselvisk nok. Eller verneverdig og ikke elsket nok. Den store fare ligger her opp i dagen: Hvis en større populasjon lener seg på magi eller hypermagi som eneste middel, eller beste middel man kan ha for hånden, for å oppnå å ikke bli kalt usikker, gjerrig, u-edel og selvisk, er vi ille ute. Det er noe alle forstår, hvis man tar seg tid til å reflektere litt over dette og ta det inn over seg på en seriøs måte.

Men hvor mange tar dette seriøst? Ikke mange. Den helt store tragedie bygger seg derfor relativt tydelig opp og suger stadig mer magi til bruk i situasjonen, ikke mindre. Det man i realiteten gjør, er å høkre med emosjoner, man inngår store hestehandler med emosjoner som talismaner og denne talismanen kan ikke knyttes til andre verdier enn emosjonene selv. Og når dette skjer på makroplanet, og ikke bare spredt rundt omkring på mikroplanet, ja, da er det fare på ferde. Jeg tror de fleste vil innse dette, hvis man aksepterer premissene mine og ser «godhetshysteriet» i lys av den enkle forklaringsmodellen som denne ekle teorien om magi gir og innebærer.

Vi ser at emosjoner er et betalingsmidler eller transaksjonsmidler uten hverken ideelt eller materielt fundament. Emosjonene svever i løse luften. Emosjoner er «penger» uten gullbeholdning. Man forsøker riktig nok med å bortforklare gullets betydning og setter heller konsensus opp som et jevnbyrdig «betalingsmiddel» og dette kan jo gå en stund, men hvor gullet forsvinner, forsvinner også emosjonene med em, emosjonenes verdi. Emosjonene blir «cash» uten innløsningsmuligheter.

For å si det enkelt: Godhet kan aldri måles med sikkerhet, man kan ikke påvise objektivt gode konsekvenser i det lange løp av godhet. Man kan ikke engang måle intensjonen godhet. Det man kan måle, registrere og bevitne er imidlertid magien i alt dette. Magien kan måles, ikke godheten. Magien kan bevises både i magiens konsekvenser og dens intensjoner. Man kan bevise at man har brukt talismaner, i form av egenforestillinger om godhet, og egeninnsats på området, man kan ikke bevise at det er godheten som har hatt de tilsiktede virkinger godheten påberoper seg. Men man kan måle de uheldige – eller uheldige - følger både av godheten og magien, når man altså forveksler «godheten» med magien, som man ikke evner og vil se, bl a fordi magi er tabu, noe man holder seg unna, noe man ikke vil assosiere seg med, noe som ikke er integrert i assosiasjonen som vi taler om annet sted her.

DnB’s markedsføringskampanje til fordel for pride, vil vise seg i profittmarginen, og Politiets magi vil vise seg i stadig større tiltro til politiets image. Det gode i dette og disse aktørenes forestillinger om eller konsepter av godhet, spesielt egen-godhet, kan derimot ikke måles. Vi ser med andre ord at magi virker selv om intensjoner og virkemidler aldri knyttes til begrepet magi, men til helt andre ting, via reduksjon.

Profitten og imaget styrkes ikke pga magi, men pga av godhet, innbilt eller ikke, fordi man tror at det er det som skjer. Fordi de tror de primært er gode, uangripelige og av moralsk høyere verdi og status. Man ser ikke at dette er en illusjonsproduksjon og et prosjekt eller et eksperiment med mennesker og kulturer som er dømt til forlis.

De pride, pridofole og multipride forsøker å fungere som reelle tryllekunstnere, men de mangler egentlig behov for og ser seg ikke i behov av reelle tryllemidler annet enn i sine moralsk overlegne emosjoner.

Emosjonene skaper det de nevner. Ikke guds ord, Bibelens ord om mangt og mye. Emosjonene er imidlertid en talisman de pride, pridofile og mulitfile bruker som en «midler» mellom seg selv og det de måtte ha av gudsforestillinger. Emosjonene muliggjøre en større kontaktflate med den gud som ligger under her, men som man gjerne ikke er seg bevisst man trenger og faktisk tror på, hvis man går dypere inn i det.

Guden forekommer de emosjonelle – hypermagikeren – å være en overgud, en universell gud, en uutømmelig og samtidig ironisk nok utømmelig kilde til alt liv, en overgud som står høyt over hva det nå enn måtte være, islams gud Allah eller den kristne Gud, det spiller ingen rolle for disse synkretiserende hypemagikerne. Hypermagikere tror gjerne at kristne og muslimer tror på samme Gud, egentlig, at Allah og JHWH er identiske, (se f eks min anmeldelse av Anfinsens bok Favntak her på bloggen). Det faller sjelden lett for hypermagikeren å forstå at han egentlig er en gnostiker, en troende som implisitt tror at det fins to guder, en skapergud som er ond, en annen som bare er pur kjærlighet, hypermagikerens foretrukne gud, hans favoritt, - alt et utslag av behovet for å kunne tilegne seg en ekstra makt i kraft a å kunne skyve denne guden foran seg og slik prinsipielt bli identifisert med «kjærligheten» i denne guden og hva han står for, en sinntilstand som faktisk kan forklares med og reduseres til at det som det her dreier seg om egentlig, bare egne emosjoner og forestillinger om en høyere egen-godhet, en godhet de da ynder å kalle kjærlighet og som de kritiserer andre for å mangle.

Knepet hypermagikeren er avhengig av å produsere, er å tinglig-gjøre emosjoner, både egne og andres emosjoner, enda dette ikke var meningen hans i utgangspunktet. (Å rope ut at «min godhet» vil løse problemet, er en sak for asylet og derfor ikke relevant her). Men hva er tingliggjøring av emosjoner annet enn å gjøre emosjoner til talismaner, dvs magiske midler? Det ture stå klart at der man tingliggjør emosjoner, blir det om å gjøre å ha mest av tingen, for ikke å si mest av en riktige tingen, dvs de «riktige» emosjonene. Følgen er mer fremmedggjøring, mer ensomhet, mer fortvilelse og frustrasjon og stadig mer dårlig politikk og stadig mindre god politikk og kultur. Man kan vel si det så sterkt at sivilisasjoner kan dø av slik tingliggjøring.

I utgangspunktet besto emosjonene av pure og rene følelser, rene tanker, rene og edle hensikter. Emosjonene ble betraktet som et overskudd av gull, i begynnelsen altså ikke som en vare eller betalingsmiddel, nei, gullet hadde verdi fordi det hadde verdi i seg selv og ble ikke brukt som et middel for å oppnå sekundære «spin offs», som ervervede eller kontingente sideeffekter eller som en skjult fordel, et uutnyttet, virkekraftig potensiale, eller reserve for hypermagikeren, motiver han selvsagt aldri vil vedkjenne seg og be om unnskyld for eller gjør bikt for.

Hypermagikeren drømmer ikke om å tilhøre en institusjon, en organisasjon, en forening, en losje eller bevegelse. Han tilhører en assosiasjon, en mer eller mindre løslig og mer eller mindre lettdefinert eller luftig «størrelse», et kraftområde han beleilig kan gjemme seg i og bak mens han opererer. Han kan tre ut av eller inne i denne assosiasjonen. Den er ikke notorisk. Assosiasjonen krever intet formelt medlemskap, ingen etablert struktur, intet formelt hierarki, den er like vel en høyst virkelig og levende størrelse, et maktsentrum som han til stadighet trekker på og bidrar til, primært med sine emosjoner, som i virkeligheten er hans – imaginære - magiske reserve, en «kraftkilde» som hever ham selv opp over «allmuen». Hans emosjoner er hans magiske kraft i dette, noe han kan investere med og investere i, alt med sikte på høyere profitt av en mer eller mindre tvilsom kategori, men en profitt det er livsviktig for hypermagikeren å verne om, styrke og øke.

Assosiasjonen er tverrpolitisk, en overgripende struktur, et rammeverk – for mange en ubestemmelig, vag «tvangstrøye». Den gir følelse av identitet og tilhørighet, den er slags brorskap med uskrevne regler, men da regler som alle deltakende hypermagikere forstår intuitivt. Assosiasjon i vår forbindelse må ikke forveksles med konspirasjon, for mens assosiasjonen ikke har noen klart uttrykt intensjon eller konstitusjon, har nettopp konspirasjonen disse elementene. Mens konspirasjonen åpenlyst søker makt, bygget på mer eller mindre åpenbare fakta, dokumentasjon, kjenner ikke assosiasjonen denne dimensjonen, den er usynlig og eller tilnærmet ubeskrivelig, den er som tyngdekraften som faktisk bestemmer hvor vi skal befinne oss i universet, eller som mørk materie, som er der, men som ikke lar seg registrere. Assosiasjonen henger sammen i kraft av et budskap som primært opererer ut fra en mer eller mindre obskur dialektikk mellom det individuelle og det kollektivt underbevisste, derav dens magiske tiltrekningskraft på noen, og dens motsetning hos andre.

Ut fra denne skissen er det ikke vanskelig å skjønne at det kan utkrystallisere seg intrikate relasjonslinjer mellom aktørene på diskursmarkedet, og ellers, emostrukturer. Hypermagikerne opererer med en egen form for bit-coins, et mer eller mindre bevisstgjort varebytte via en for det meste ikkebevisstgjort mynt, dvs talismanen og da mest eksplisitt uttrykt gjennom emosjonene, som for så vidt kan måles, slik vi har vært inne på.

Varebytte foregår på høylys dag, ingen er primært interessert i å holde markedet skjult, snarere tvert imot: Så lenge man handler med «gull», dvs talismaner i form av emosjoner, er alt i skjønneste orden. Om emosjonene eller gullet er null verdt, ja, se det, det spiller ingen rolle, i hvert fall i begynnelsen. Den som vinner til slutt, eller etter hvert, og kan sette seg øverst på kransekaka, er de som har allokert flest emosjoner. Oppsamlingen skjer også i større populasjoner som begynner å legge seg opp et eget forråd av emosjoner, som penger på en sparegris. Med dette forrådet eller denne oppsamlede kapitalen kan så populasjonen begynne å forhandle, presse og true, og markedsføre seg selv som særdeles prektige og stinne på godhet, dette i seg selv en trussel i manges øyne. Hypermagikerne er store aktører i dette markedsspillet. De innbiller seg at deres emosjoner er av en slik høy kvalitet og et så stort omfang at de kan begynne å dele sitt overskudd med andre som ikke er så heldig stilte at de kan begynne å ødsle med sitt forråd. Ja, hypermagikeren går ikke av veien for nettopp selv å skape det behov som skal til for at folk som ikke har magikerens evner nå endelig skal få smake litt av makten i den magien hypermagikeren selv vil strø om seg med, for det i seg selv styrker jo nettopp hans egen posisjon og «verdighet».

Han går med andre ord ikke av veien for å skape et behov som hverken er der eller bør være der fra før i populasjonen. Hypermagikeren har med andre ord klart det kunststykke munkene i Middelaldren klarte, nemlig å få folk til å tro og stole på at en vanlig synder – uten hypermagi - kunne trekke på det overskudd av gode fortjenester eller gjerninger munkene slev hadde opparbeidet seg overfor Gud. Hypermagikerne er med andre ord våre dagers munker, ikke selvspekende munker, riktig nok, men mer livsnytende, og kanskje til og med selvpiskende, for det er ikke måte på hva man kan finne på og finne seg i for å kunne tekkes godhetene og styrke verdien på ens talisman, dvs egne emosjoner sett utenfra.

Men tilbake til assosiasjoner: Assosiasjonen krever både sin egen gramtikk og sin egen dialektikk for å bli forstått og brukt på riktig måte. Det ligger en taus, men høyst aktiv drivkraft bak assosiasjonen. Det gir assosiasjonen stor aksjonsradius og store muligheter for suksess bak kulissene, så å si. Den kan for så vidt fungere som en Frimurerlosje, men til forskjell fra losjen, har ikke assosiasjonen konkrete ritualer å vise til, ingen teknikker og ulike plan for selvutvikling eller selvforedling.

Assosiasjonen har intet formelt hierarki, dens kriterier er ulike grader av godhet, en godhet som til enhver tid defineres og rangeres av den troende selv, dvs av hypermagikeren. Hypermagikeren «føler» imidlertid intuitivt hvor han befinner seg i forhold til andre hypermagikere. Han ser «the pecking order» umiddelbart og finner sin plass, mens han stadig må jobbe seg oppover. Han sammenligner seg selv med andre hypermagikeres resultater, og deres ulike mer eller mindre vellykkede metoder for promotering av sine egne emosjoner. Når hypermagikeren konkurrerer, konkurrerer han først og fremst med andre hypermagikere, om noens gunst - han kjenner deres domene innenfor assosiasjonen, han beskytter da også villig andre hypermagikere mot eventuelle utenforstående eller fiender som ikke tilhører assosiasjonen, hverken eksplisitt eller implisitt, og alle de som må holdes utenfor. Assosiasjonen er stedet for et «vi» mot et «dem», alt i godhetens tjeneste.

I media finner vi f eks ofte eksempler på at redaksjonene beskytter hverandre og sitt personale. Konflikter og klager med redaksjonene henvises til eget organ som pressen selv betjener. De beskytter hverandres talismaner, deres emosjoner. Vi ser magien i full funksjon når f eks statsministeren i en tale ifbm 22.jul går stert ut mot dem som skaper grobunn for å sette et skille mellom «vi som ikke hater», og de andre som gjør det, helt uten «qualifier». Stasminiseteren tenker på prikk lik Ap’s leder Jonas Gahr Støre som i en famøs tale for noe år siden i en moské satte opp «et nytt Vi» som den magiske formel, den nye «overgud».

Hypermagien, for å si det kort, kommer foran suggesjonen, foran eventuell karisma som måtte være til stede, foran mulig evne til sympati og empati, foran politiske, logiske og «apodiktiske kvaliteter». Den er sterkere enn angsten og frykten i dette at den positivt gir målbare resultater, å bi kvitt angst og frykt gir fordel ved å kunne kureres og dermed utebli. Hypermagien gir målbare resultater, både negative og positive. Hypermagikeren er imidlertid som en spilleavhengig, en addict, bare at resultatene viser seg med større sannsynlighet, hyppighet og i større kvantitet for hypermagikeren enn for den spillavhengige. Emosjoner gir større uttelling, fordi spilleavhengighet er en svak eller dårlig talisman.

Hypermagikeren trenger et knep som kan løfte ham over den gemene hope. Han kan være en flittig forbruker av godord eller honnørord, men det viktigste er emosjonen han kan spille på. Emosjonene er sakramenter og rotmyter, eller «nådemidler», dvs talismaner, for hypermagikeren.

Emosjoner fungere også som betalingsmidler eller adgangstegn, som en shibbolet som bare er tilgjengelig for innviede og som et tegn som må uttales på den rette måten og av de riktige personer for å kunne virke som den skal, alt svøpt i mystikk, hemmeligheter bare innviede forstår, og «emoverer», og som bare de kan åpne seg for og akseptere for face value. Hypermagikeren tar mål av seg selv til å tilhøre en elite, en entitet som i seg selv tilfører ham magi og makt over andre og en makt han tilfører seg selv til og med ved å forsvare personer som ikke er svake, men som han gjør til offer ved å fremtre på deres vegne og som fullmektig for dem, som fullmektig ved proxy.

Hypermagikrere flest vet i tillegg til alt dette at magien i seg selv fritar dem for egentlig ansvar for konsekvenser av sine handlinger som hypermagiker. Det de kan skjule seg bak og rettferdiggjøre seg med er alltid emosjonene, emosjoner som de projiserer de beste hensikter med. For hvem vil tror at «gode» emosjoner kan være forskjellige fra gode intensjoner?

Magien kommer altså først, den er grunnleggende, den kommer før ordet, fornuften og intelligensen, for ikke å si kreativiteten. Den har et kroppslig fundament, men også en visuell komponent og disse spiller sammen, de danner vev og nettverk. Ordet, eller Logos, kommer i andre rekke, hvis ikke enda lenger bak, sammen med vibrasjonene, musikken, rytmen og talen eller sangen. Emosjonene knytter seg til magien som primalkraften, som første «årsak», dvs den kraft man setter all sin lit til, som frelsende eller konserverende kraft, stilt overfor døden og den evige ensomheten.

Det snakkes om tale-handlinger, speach-acts, en teori om ordenes og handlingenes innbyrdes avhengighet og ulike funksjonsformer. Vi er alle avhengige av talehandlinger, dvs mening, kontekst.

Vi er som fødte til å formidle buskap og her står talehandlinger i sentrum, uten dem stopper samfunnet opp og det bli umulig å bli påvirket og påvirke, formidle mening, solide fundamenter, noe fjellstøtt å arbeide ut fra, både kollektiv og individuelt.

Kort sagt: Vår tale og våre samtaler dreier seg om locution, dvs om dette å fremsette meningsfulle tanker og konseptere gjennom ord og lyder ord eller bokstaver, tegninger osv. Den dreier seg så om illocution, om hva ordene formaner, informerer, lover, advarer mot osv, og til sist om den effekt talehandlingen har på deltakere i form av utfordringer, oppmuntringer og overtaling etc., dvs perlocution. Alle disse komponentene anses ifølge teorien å være av grunnleggende betydning når det gjelder all medmenneskelig kommunikasjon.

Teorien forutsetter imidlertid at det finnes mening, fornuft, ja, at det virkelig finnes allmennbegreper. Vi kan ikke kommunisere meningsfylt utenfor dette konstituerende paradigme. Det forutsetter et kategorisk jeg-du-forhold, det forutsetter personlighet som grunnkategori. Men dette kan ikke hypermagikeren se, umiddelbart eller rent intuitivt. Det hypermagikeren ser, er et hendig og gjerne nytt instrument ved siden av mange andre han kan bruke for å skjule og døyve sin egen eksistensielle smerte med og så samtidig manipulere andre med.

Hypermagikeren kommer seg ikke utenfor sin egen kokong. Hypermagikeren er ikke avhengig av ord, ord skaper bare fler og fler metaforer og illusjoner, ord er kun retorikk, selv om han kan være dyktig til å bruke ord og slik formidle mening, men da mening kun i den forstand at mening blir instrument, ikke egentlig formidler av noe essensielt eller av dypeste betydning for et jeg-du-forhold. Magi kommer for hypermagikeren foran personlighet, ord, egentlig mening, dyp samvittighet og dyp innsikt. Magien baserer seg på det upersonlige, på en kraft og det er da magiens oppgave å styre, kanalisere krefter, krefter som har det personlige i sin vold, krefter som overstyrer alt personlig, krefter som ligger bak det hele og som bestemmer «utfallene». Magien er slik sett en avart av naturalismen hvor den som kan styre og temme naturen vinner. Overmennesket, som Nietzche snakket om, er avhengig av magi, og av å styre eller slippe løs og til krefter som dikterer overmennesket utenfra, hvis det bare kan frigjøre seg fra slavemoral og – falsk – ydmykhet. Noen vil si at den store filosofen etterlyser «tros-mot», og det gjør han nok, også, men mer om dette en annen gang.

Nå kan man innvende at en talisman – som eksempelet med pengene – er en materiell ting, en konkret gjenstand, men dette betyr ikke at gjenstanden ikke kan gi innflytelse og makt i og av seg selv, det kommer an på hvordan man bruker den. Det samme gjelder en sjekk, en obligasjon eller pantebrev. Det er hypermagikerens bruk av emosjoner ledsaget av bruken som tilfører gjenstanden magi, men ikke bare det: Emosjonene er en magisk gjenstand for hypermagikere og dessuten en direkte årsak som han forvalter over og ser seg titulert til å anvende for eget formål.

Hypermagikere skjønner ikke at de knytter seg selv til en falsk verdi og gjør seg selv til et objekt, et objekt de må selge på alle mulige subtile måter på godhetsmarkedet, et marked de selv ikke går av veien for å «skape» selv eller manipulere. Før eller senere kan han komme til «gå over lik» for å opprettholde et image av å være et godt menneske, dette desto mer som hans godhetsverdi jo knyttes til et gull og et betalingsmiddel som stadig vil synke i verdi, dvs reell verdi. Med å «gå over like» mener jeg at hypermagikeren før eller senere må stjele seg til en høyere verdi for å kompensere for det reelle tapet han bærer med seg personlig, som person, som følende eller empatisk og sympatisk menneske. Han å derfor opptre lojalt overfor likesinnede, gjerne i en stor gruppe med stort materielt og politisk potensiale med sikte på fremtiden og dens innbakte mulighet for fal og katastrofe. For å unngå krisen og fallet, blir han så tvunget til å sette opp grenser mellom «vi» og «dem», det inngår i selve den magiske prosessen som blir mer og mer avhengig av tingliggjøring av emosjonene. Til slutt vil spillet være over, men hypermagikeren vet det ikke, vil ikke, kan ikke innse det. Han forstår ikke at han han gjør seg til et objekt. Et objekt for selvforakt og et objekt som er avhengig av å hate, degradere, dehumanisere andre, i frykt for å miste sin verdi, både den opprinnelige og den nylig ervervede, den verdien som faktisk ikke lenger kan tjene ham som talisman. Bare en avsløring som kommer utenfra kan bevisstgjøre hypermagikeren, han makter ikke å avsløre seg selv

For et øyeblikk å ta et lite sideblikk eller et tilbakeblikk:

Alisteir Crowley ser på hovedkomponenten i magicken som selve viljen, og viljen da som selve mulighetskraften som en ikkereduserbar energi. Magikeren – eller magickeren, som han kalte magikeren - må imidlertid ikke bare ville, han må ville sant og dette forutsetter bevisst arbeid, hypermagisk arbeid. (Crawley brukte aldri betegnelsen hypermagiker, betegnelsen er oppfunnet av meg og betegnelsen er ment å skulle kaste nytt lys over magien som sådan i moderen utgave).

De pride og pridofofile gjør det i sammenligning med Crawleys teorier om viljen svært lett for seg: De fundamentere seg ikke på «viljen», Thelema, de satser alt og stoler derimot på sine emosjoner og underliggende, ubevisste frykt for manglende evner og iboende krefter til å tåle kritikk og ikke med egne evner og egenskaper kunne strekke til i strevet etter å bli kjent og anerkjent som «god» og dermed uangripelig. Magikeren kan da lett falle for fristelses til å tro at han er tilnærmet guddommelig og at han derfor besitter en «merverdi» i forhold til sine «konkurrenter» på godhetsmarkedet. (Se i noter under).

Hypermagikeren er, slik vi ser det, mye verre personlig ute enn Crowleys magicker, for mens magickeren primært er ute etter å foredle sitt eget mer eller mindre solipsistiske indre, er hypermagikeren ute etter å manipulere «de store tall», dvs de mange, i et større ideologisk og kulturelt perspektiv. Hypermagikeren vender seg mot massen, magickeren vender seg mot individet. Begges «høye» mål er å forandre, ikke merkelig nok, til det bedre …

Hypermagikeren, de pride og de pridofile – en fortsettelse av studier i illusjonisme og hovmod i kampen for å være best, dvs «godest».

Jeg legger her ut en link som kan tjene som bakgrunnsstoff for denne artikkelen og linkene til tre artikler som hver for seg viser at hypermagi er et fenomen som er kommet for å bli og et fenomen det kan vise seg lite slitesterkt som «livet» selv. Linkene viser hvilke krefter som er i spill, og hva som står på spill for de som rammes, innhentes og lar seg fortrylle eller skremme av disse hypermagiske kreftene.

Først en fra Sverige. Her viser seg det seg at kommunens velferd trues av de gode gjerninger hypermagikere på toppen av det svenske samfunnet pådytter sine egne kommuner og deres innbyggere: Fra document.no: Om hvor langt «de gode» er villige til å redde immigranter i Middelhavet ved å samarbeide med menneskesmuglere:

Og her stilles spørsmålet: Kan kjærligheten være ond? Frankrike viser veg mot det grenseløse samfunnet, via Høyesterett og paret med en livsfarlig moralsk perfeksjonisme, hvilket i seg selv ikke er noe annet enn hypermagi, men da uten at aktørene her er på noen måte er seg dette bevisst:(Fra resett av Robin Haug).

Spørsmålet kan også stilles, hvordan er det mulig at en medisiner, spesialist, forsker og yndet skribent i den såkalt kristne avisen Vårt land kan la seg fange inn av hypermagiens evne til så å si overmanne ham ved å gi ham storhetstanker om egen godhet og andres ondskap, og et inderlig ønske om å dehumanisere folk med helt legitime meninger og mot nok til å kritisere islam helt innenfor det lovlige, tillatelige og sømmelige og uten at denne kritikken inneholder noe som kan krenke eller såre og uten at noen som eventuelt kunne tenkes å bli såret har bedt om denne «godhetstyrannens» hjelp? Og hvordan kan noe støtte denne galskapen og til og med tillate seg å lyve for å støte kritikeren ut i kulden, og til og med gi etter for press fra medisineren som truer med å slutte å skrive for avisen hvis ikke kritikeren blir utestengt (på livstid)?

Joda, vi trenger forklaringer, gjerne enkle, men ofte «uventede» forklaringen, utradisjonelle vinkler på sakene som kan kaste lys inn i det gjeldende paradigme og den pågående samfunnsdiskurs. Vi trenger kanskje å se tingene, utfordringene med nye øyne og med nye redskaper. Vi tillater oss derfor å gå tilbake til magien og dens avarter. Her kan vi utvilsomt hente mange forklaringsmodeller som kan kaste lys over noen grunnleggende psykososiale mekanismer, potensialer, agens og strukturer og den alltid pågående maktkamp som pågår i den hensikt å oppnå hegemoni og få kontroll over begivenheter, makter, myndigheter og mennesker, sinn og skinn. Vi er imidlertid ikke ute for å drive magi eller utnytte dens muligheter på godt og ondt, vi er ute etter å avsløre og anskueliggjøre hypermagi, og da kan man ikke være redd for å snakke om magi slik den er blitt oppfattet og brukt i tidligere tider.

Jeg kaller i det følgende LTHB folka individuelt for en pride, i fletall prider og de som støtter og promoterer pridene for pridofil eller (de) pridofile. Pride på norsk betyr «stolt». Jeg opererer også med betegnelsen multi-pride, idet jeg tror e fleste forstår hvorfor. Men hva er det å være stolt av? Eller «pride» for? (Jeg hopper over tilnavnet «skeiv»).

Hva som forlanges av en pride og deres predofile venner i dag er ikke lite. Som pride og pridofil blir man sugd inn i et paradigme hvor det gjelder visse mekanismer eller lover som det er like lett å overse som det er å bli oppslukt og bundet av, synes det som i media, både synkront og diakront.

Pridene og de prideofile har gått sammen i en assosiasjon, et fellesskap hvor assosiasjonene som tillegges og forsynes «foretaket», gjør at partene blir stadig mer og mer assosiert med hverandre på en positiv – for dem, internt - måte, en måte som er mer enn bare imøtekommende, den er i tillegg det motsatte av motsigende, altså på en motsigelsesfull måte, de pridofile bejaer uten forbehold. Det nærmer seg en dyrkelse eller forguding, eller helliggjørelse. Det har etablert seg en liten gruppe mennesker i samfunnet som samfunnet blir presset til å holde adskilt og spesialbeskyttet eller spesialpromotert ved å bli gitt spesifikke privilegier, bla støtte over Statsbudsjettet og et samlet skoleverk som har åpnet armene på vidt gap for pride som om pride var et ubestridelig og universelt gode, som om noe summum bonum ikke kan eksistere uten.

Assosiasjonen er selvsagt mer psykologiserende enn «reell» eller formell. Den har ikke tatt form av en klubb for et større fellesskap, en forening e l, den er på en måte bare fremkommet og formet av seg selv, som om prosessen bak dette var fundamentert i en slags naturlov, eller i et enormt stort og mektig normativt regime som ligger under og konstituere det hele. Det forekommer pridene og de pridofile i dag at kommunikasjonen dem imellom bygger på et sikkert sett av normer og regler hvor det normale som norm sett så å si er opphevet i og med assosiasjonen, som altså er et psykologisk begrep. At det her i virkeligheten ikke dreier seg om naturlover, men intelligent manipulering og kald beregning, se her på bloggen

Det som har skjedd er at samfunnet har akseptert en form for normativ ekstremisme. Man har gått fra en deskriptiv ekstremisme til en normativ ekstremisme.

Men nå kan ekstremisme defineres på mange måter og i vårt tilfelle her går ekstremisme ikke på dette nærmest å ha programforpliktet seg på å bruke vold, opprør og borgerkrig for å få gjennomslag for sine normative grunnlag.

Ekstremisme her er ment å være en betegnelse på den bemerkelsesverdige utvikling det har vært på samfunnets erotiske område: Samfunnet har gått fra ikke bare å stemple homofili, men fra å straffe for homofili, til ikke bare å tolerere, men også til å akseptere og respektere homofile, eller de pride, og ikke bare akseptere og respektere, men også til å fremme deres «sak». Og med fremme her mener jeg også - selvvalgt – dette å undersøke seg selv eller granske seg selv med det formål å finne ut om man kanskje ikke selv virkelig er homofil eller ikke.

Og det stopper ikke der: Man skal ikke bare akseptere at de multifile – for å bruke en ny term på dette – forsøker å få voksne mennesker til å granske seg selv, nei, man skal også promotere statens promotering av de multifiles rettighet til å utbre sin ideologi og sitt menneskesyn overfor barn, ja, overfor barnehagebarn, til og med. Vi er da ikke bare kommet til at vi som individer og samfunn skal tolerere de mutifile, de pridofile og de pride, nei, vi skal underkaste oss dem, så servilt som mulig – jeg snakker om servilt her fordi støtten til de mulitifile ofte er falsk og springer ut av et hysteriske og gjerne helt ubevisst, men like fullt tydelig markert, sykelig behov for å «please», - et behov man gjenfinner hos hypermagikeren som ønsker å tilrane seg – offerets - overnaturlige krefter ved å gå i brodden for «de svake», helst de innbilt svakes rettigheter og et oppkonstruert behov for å beskytte disse, det være seg individer eller grupper og deres beveggrunner og ideologi.

Generelt kan man si at det har oppstått et utbredt behov i samfunnet for å støtte alle former for det som tidligere ble oppfattet av det store flertallet som avvikende adferd på dette området, ja, som synd eller syndige. (Det sier seg selv at hvis man ikke tror på Gud, gir det liten mening å tale om synd, og å erkjenne dens objektive eksistens og som allmennbegrep, men mer om dette kanskje en annen gang).

Samfunnet – spesielt den del av samfunnet som har underlagt seg assosiasjonen – har nå kommet til det stadium at man vil oppfylle samfunnets lover om diskriminering til punkt og prikke, ja, mer enn det, man vil ikke bare holde seg innenfor eller oppfylle loven, nei, man vil overgå loven selv i dette å utvise aksept og respekt for de grupper diskrimineringsloven tar sikte på å beskytte, og da under trusler om straff for brudd på loven. I denne prosessen har man klart oversteget alle former for informativ, presis og selvforklarende definisjon av hva toleranse betyr, slik den ble oppfattet som og definert for ikke mange år siden, (se annet sted på bloggen).

Det som imidlertid skjer og det samfunnet ikke «ser» er at de pridofile faktisk gir seg selv et privilegium de tidligere ikke har hatt: Privilegiet å kunne operere som hypermagiker på godhetsmarked, markedet for de som er fullt overbeviste om at de tilføres en personlig merverdi ved å bruke en særbeskyttet minoritet – de pride – som middel for å kunne forme selvbildet av seg selv som mer høyverdig og fortreffelig, ut fra det konsept, den innbilling eller den forestilling at assosiasjonen i seg selv gir en egen, spesiell og kraftfull magiske kraft, kall det gjerne agens. Man bruker assosiasjonen – og det man tror er tidsånden - som en talisman man «vet» vil innløse sjekken til pålydende, og gjerne mer, det kommer an på hvor dypt behovet stikker for å kunne fremstå som «god», dydig eller uangripelig, gjerne både estetiske og etisk. Og dermed også politiske eller kulturelt.

Det er blitt normalt i dag å føle seg uvel hvis man ikke søker selvinnsikt i den hensikt å «komme ut av skapet». Det ligger en form for oppfordring i selve tidsbildet om at den som ikke etterkommer kravet om selvfordypning på det erotiske område, ikke bør føle seg hel, dvs sunn. Mange går rundt med frykten for å bli oppfattet som ikke bare overflatisk, men også fordømmende by default, dvs at hvis man ikke aktivt går inn for å ransake seg selv i den hensikt å oppdage noe i seg selv som man normalt ikke trodde man hadde – eller var og er – vel, så er man under pisken.

Presset – som selvsagt primært er av mental karakter - utøves både mot barn og voksne. Det påvirker ikke bare, det virker så å si overalt, på alle samfunnsområder. Spesielt barn har vist seg å være en yndet gruppe mennesker for de multifile, pridene og de pridofile. Man sikrer seg endog statens støtte nå de pride besøker barnehaver eller førskoler for å opptre med sine karneval der og for å vise hvor uskyldsrene pridene og de predofile i virkeligheten er, ingenting å være redd for, ingenting å ta på vei for, for alt skjer jo i de sømmeligste former, med andre ord, - ikke?. Snarer tvert imot: Hvis barn og voksne utviser den minste nøling med å akseptere dette som et ettertraktet, nødvendig, sant selvrealiserende og fruktbart tiltak, blir de straks mistenkt for å motarbeide «saken», ja, selve assosiasjonen. På sikt vil dette i nåværende klima straffe seg, og det er det noe alle er klar over, uten at man sier det høyet, for å si det høyt, det vil jo bare forsterke mistanken og mistroen. «You’re damned if you do, damned if you don’t». Det foregår en reell catch 22. Og den er aktiv og pågående. Men få ser dette, de hverken kan, tør eller vil.

Imperativet er enten at man bør forandre seg selv og sine holdninger, eller at man skal justere og tilpasse seg nye forhold, ja, at man skal justeres og tilpasses eller formes til konformitet med andre normer, andre deskripsjoner – (og her ligger manipuleringens kunst på lur for «pedagoger” og det paradigme jeg kaller SAP). Hvis ikke, føler de pridofile in spe, vil man bli utsatt for et gruppepress som bare peker en vei og den veien går mot større åpenhet, forståelse og mer godhjertet holdning overfor den nye assosiasjonen og også denne assosiasjonen har sin egen agens, sin egen suggererende magiske, sitt eget spesifikke potensiale, sin egen kraft, og dessuten fungerer den som en talisman, et «tryllemiddel» som skal åpne dørene inn til det gode selskap, blant de utkårede og sikre ens posisjon blant de «progressive» og tolerante, de «på den riktige siden».

Hva er det som «rir» pridene?

De blir stadig utsatt for å holde seg selv og sin sympatisører i stadig alarmberedskap. Det kreves nesten kontinuerlig massemobilisering til fordel for dem selv, det ligger et imperativ i bakgrunnen og skyver på pridenes nødvendige behov for ikke bare å konservere eller konsolidere seg som gruppe eller identitet, i seg selv legges det et press på pridene til å ekspandere, utvide sin aksjonsradius, for ellers vil jo gruppen dø ut av seg selv, vel, en relativ død, da, for pridene vil ikke – ønsker ikke – bare rett og slett å forsvinne, det har vel kanskje naturen selv sørget for: Vi vil – trolig - alltid ha pridene med oss, spørsmålet er hvor stor makt vi er villig til å innrømme dem og i hvor stor grad vi er villige til å ofre egen erotiske identitet.

Hvert enkelt individ innen pride gjøres systematisk til gjenstand for kampanjer og gruppepress, både innenfra og utenfra. Det ser ut til å være om å gjøre få tingliggjort eller objektivert de pride. De pridofile forsøker å fremstille pridene med essens, de pride er bare sånn og sånn, og dette må vi og hele samfunnet ikke bre respektere, men også akseptere til de grader at man skulle tro det var blitt et must til og med å identifisere seg med de pride. De pridofile blir derfor avhengig av å fremstille de pride som «normale», de tillegges en verdi alle bør trekke på, eller sole seg i. Støtten fra de pridofile til de pride gis uforbeholdent og i smigrende ordelag, dvs selvsmigrende ordelag: Se på oss pridofile, se hvor langt vi er villig til å gå, se hva vi gjøre for «dem», er vi ikke gode, kanskje? synes å være mantraet, eller refrenget.

De pridofile det her er snakk om klarer ikke å gjennomskue mekanismen som gjør seg gjeldende, de ser ikke sine ledsagende motiver, de driver en subtil form for selvsuggesjon, en prosess hypermagikere flittig benytter seg av. De soler seg i selvgodhet og bekrefter overfor en hel verden at det ikke er noe unormalt ved eller med akkurat dem. De vil at verden skal se opp til dem og forgude dem for deres høye moralske statur og «verdighet».

Pridemiljøet stimulerer ikke til selvransakelse, bare til selvbekreftelse, det stilles aldri spørsmål om hvorvidt en selvransakelse faktisk kan føre til en større og bedre, mer moden og mer seriøs og sunn og ærlig og fordomsfri selvrealisering. I stedet velger pridemiljøet å sementere partiell selvrealisering, man gjør seg faktisk mindre mangfoldige eller fleksibel som person enn man kanskje skulle ønske man kunne bli.

De pride søker i objektiv forstand ikke det hele mennesket, de søker det oppdelte mennesket, de fokuserer på en flik av seg selv og andre, de foretrekker en mennesketype som trøster seg med å forbli i «det snevre» perspektivet. De setter seg på bakbeina, de vil ikke gi seg, de ønsker ikke – har ikke behov for - å legge dette ifølge dem snevre perspektivet på seg selv og andre til grunn. De vil se og tilbe det hele mennesket, alt av mennesket, men dette er bare en overflatisk eller ekstrem form for den vishet eller klokhet vi finner det gamle visdomsordet om at «mennesket er alle tings mål». De pridofile tror antakelig at det ikke er mulig å kjenne seg selv i fundamental form, i hvert fall ikke finne seg selv som en synder. De trenger i sin isolasjon eller mer eller mindre selvvalgte ensomhet dessuten venner som setter seg i samme bås som dem selv, det er som om de mener at det er bedre med en «dårlig» venn enn ingen venn overhodet, de har stort behov for å vise «sann» lojalitet. De støtter hverandre intense og hjertelig. De ofrer seg for hverandre, kan man si. De gjør seg selv til helter for hverandre. Og de pridofile trer støttende til, de ønsker seg ikke bare av hele sitt hjerte at dette skal fortsette, men også at det skal kunne fortsette ut fra rent økonomiske grunner, de ønsker å gjøre de pride til avhengige av dem, altså dem selv. De pridofile ønsker å gjøre de pride profitable. Vi ser hvordan privatbanen DnB agerer med åpne armer og positiv annonsering. Ingen skal være i tvil om at DnB arbeider for de gode og det godes sak. Banken gjør seg slik til en moralist som kan true med at de som ikke kjøper denne teknikken og denne prosessen automatisk vil bli utsatt for sosiale reaksjoner, for fordømmelse, utfrysing. DnB selger sine banktjenester ved å utvide sitt assortiment: Nå selger vi ikke bare rimelige lån, men også høyverdig moral. Vår moral – hvis du, kunden, underlegger deg den – vil dermed gjøre våre tjenester bare enda mer verdifulle for deg, ja, man skulle tro at dette å gjøre seg stadig og mer og mer lik de pridofile faktisk vil redusere lånekostnadene dine, ikke bare på det økonomisk, men også å øke verdien på ditt selvbilde, ditt image, på det personlige og sosiale planet.

Men hva medfører alt dette? Jo, at de prideofile på samme måte som de pride med tiden blir nødt for å forsvare seg med stadig sterkere virkemidler for å kunne beholde relasjonen og det limet som binder dem sammen. Det vil utvikle seg en frykt for «de andre», de som ikke er pride eller pridofile. Det minste symptom på avvik fra de markører som identifiserer dem både innad og utad som spesielle mot en mer eller mindre flytende omverden, vil bli møtte med mottiltak, holdningsskapende arbeide, et arbeide som i virkeligheten forutsetter at omverden er et truende sted og at de selv er under angrep fra denne omverden, de føler de som et eksistensielt angrep på deres identitet, deres egen essens.

Mottrekket ligger i å åpne seg for forakt for omverden, de må se seg selv som behandlet som syndebukker for ette eller annet. De vil angripe omverden for å ha tilranet seg privilegier her i verden, privilegier som tillater de ikke-pride og ikke-predofile å undertrykke og forakte de pride og pridofile.

De heterofile og ikke-pride og ikke-pridofile må derfor stemples eller stigmatiseres som en gruppe eller gruppering det gjelder om å «holde i ørene», eller fjerne helt fra bildet, hvis mulig. Angrep fra denne omverden – slik man oppfatter det - anses som en kompakt og farlig trussel mot de pride og pridofiles sanne eksistens. Det utvikler seg til en kamp på liv og død mellom disse to gruppene. De ikke-pride og ikkepridofile blir ansett som umoralske uansett om disse forholder seg passivt eller nøytralt til utviklingen eller ikke. De pride og pridofile vet samtidig at denne tausheten og passiviteten fra de ikkepride og ikkepridofiles side må utnyttes for det det er verdt. Derfor legges det stor iver i og mye arbeid i gjøre denne passiviteten og nøytraliteten til et forbilde, for alle, til en høyere standard alle bør understreke, underkaste seg og leve opp til.

Det gjelder derfor for de pride og pridofile og befeste seg i bastioner med stor innflytelse og påvirkningskraft og autoritet og derfor denne alliansen med politiet, med bankene, med fagforeningene og skolene. Disse institusjonen bidrar dermed til å holde de pride og pridofiles selvoppfatning ved like, deres verdier, deres fokusering, for ikke å si besettelse for sex og erotikk i fyr og flamme. Den norske Kirke bidrar til samme mynt. Den har stilt seg i sentrum for dette scenarioet og denne utviklingen i samfunnet. Kort sagt kan man si at Kirken har bidratt aller mest fordi den har utstyrt seg med en guddommelig autoritet den aldri før har hatt, nemlig den til å velsigne synden, slik synden beskrives i Kirkens egen konstitusjon, som er Bibelen. Kirken er definitivt blitt en aktiv aktør i gamet, den har stilt seg selv i sentrum av begivenhetene, kan man si. Den har gjort seg til pådriver og primus motor, ja, katalysator, for aksept av synden, for syndenes tillatelse, ikke for syndenes tilgivelse. Ikke så rart kanskje, at bankene følger opp og bidrar til utviklingen av en komplett syndefri – og da perfekt? – verden, hvor det til syvende og sist ingen forskjell er mellom de pride, de pridofile og alle vi andre som i dag faller utenfor denne «frelseshistorie» hvor de pride til nå har måttet betalt den ultimate pris ved dette å være offer på de ikkeprides alter. De ikke-pride skal nå derfor betale skylden og det beste er jo om de da kommer frem frivillig og tigger om tilgivelse for alle overgrep de ikkepride har gjort seg skyldig i opp gjennom historien. Og miraklet skjer, altså: De ikkepride kommer nå i strie strømmer, nær sagt, og står frem nærmest på geledd for å be om tilgivelse både for begåtte synder, for tidligere unnlatelsessynder og for synder de i fremtiden antakelig vil begå. Den nye synden er å være ikkepride eller for lite pride, eller for lite pridofile.

Hvordan kan så de pride sikre seg større og mer langsiktig innflytelse? De synes å ha vunnet enn stor seier, på all den positive omtale de har nytt i media å dømme, de har klart å etablere et om enn ikke et absolutt moralsk hegemoni, men et relativt trygt etabler hegemoni, hvis berettigelse nå synes være bli doxisk, dvs som en selvfølgelighet – for de fleste – en doxa eller selvinnlysende sannhet - som skal gjelde for all fremtid. Og dette doxa beskyttes nå av elitene overalt i Europa, ja, selve instutusjonen EU er blitt komplett gudløs, hvilket er dokumentert, (jeg må imidlertid selve dokumentasjonen på dette ligge her og nå). Noe annet synes nå utenkelig og ingen vil sette seg til motverge mot dette. For hvordan kan man «sette seg til motverge» med folk som spjåker seg ut, oppfører seg som uskikkelige og litt ekle barn, og som går i parader hvor de viser frem sine «herligheter», herligheter som for andre kun oppleves som heslige? Er ikke «å sette seg til motverge» å forlange litt for mye? For fins her egentlig noen fiende å «sette seg til motverge mot»?

De pride leker med infantiliteten, de gjør seg uskyldige som små og noe rampete barn og ingen kan få seg til å tro at nettopp disse menneskene skal kunne utgjøre noen trussel mot samfunnet som sådan, mot gode og lange tradisjoner, mot sunn fornuft og samfunnets grunnpilarer og fundament, bygd opp hovedsakelig på den judeo-kristne tradisjon og tro.

De pride pryder seg med uskyld og de store samfunnsinstitusjoner faller pladask, innrømmer sin kollektive skyld og hyller så både seg selv og de pride for å være på den «riktige» siden, for å fremstå som de sanne humane, de sunne liberale, de ekte antiautoritære, de ekte frihetsforkjempere for alle, for de inkluderende, de hjertevarme, de med mest empati og de med det beste demokratiske sinnelaget.

Alle disse «perfekte» menneskene insisterer på å være ufarlige og ikke noe å frykte. Ingen skal føle seg redde, lei seg over utviklingen eller truet på noen måte, for de gode har jo alltid rett. Men de forklarer motvilje mot dem selv som grunnet i noe mentalt, noe psykologisk, en feilaktig grunninnstilling til livet, falsk- og farlig - motstand som de ikkepride må sørge for å kvitte seg med, om mulig ved å underlegge seg ulike terapeutiske behandlingsformer, alt for å stoppe de ikkeprides tilsynelatende intoleranse og uforstand, ja, umoral, innbilt eller ikke, sett fra de prides side.

De pridofile vil ikke se at de bidrar til å innsnevre individenes selvrealiseringsmuligheter ved å promotere større utbredelse av Pride i seg selv, og grunnen er at de såkalt privilegerte heterofile fratas kraft til å beholde sin grunnholdning som heterofile. De heterofili er ikke først og fremst interessert å fremheve seg selv som normale. Det ville jo være unormalt eller nevrotisk i seg selv å gjøre. De vil fort innse at det nesten er umulig å ta opp kampen for å verne samfunnet. De vil kanskje tro at dette går over og at alt til syvende og sist vil ordne seg av seg selv, så hvorfor gå på barrikadene for å forsvare heterofile? I tillegg kommer motviljen mot å rett skyts mot en minoritet, som jo mest sannsynlig vil forbli en minoritet i samfunnet, uansett tid og sted. De heterofile som står opp for de pride vil riktig nok ikke tenke slik. De vil ofre mye energi nettopp å verne og promotere de prides interesser, og deres antatt svake eller ubeskyttede situasjon. Det disse promotørene imidlertid ikke forstår er, at de er dratt med inn i en stadig mer utbredt form for magisk virksomhet, inn i hypermagien.

Gjennom hypermagien er de pridofile sikre på å bli tilført merverdi; de kjemper jo en rettferdig kamp, ikke sant, så hvem kan si imot? De bruker de pride som talismaner. De pride brukes med andre ord som instrumenter for å få tilfredsstilt de pridofiles behov for å tilegne seg eller tiltrekke seg magiske evner, for å kunne skinne, for å bli uangripelige, for å oppnå status som moralsk høyverdige, som de som vet og skjønner bedre, som uegoistiske og glade givere på godhetsmarkedet, som de som virkelig er anstendige, de generøse som kan øse av sitt overskudd av altruisme og sunn godhet, tror de.

De pridofile skjønner ikke at de er fanget inn i magiens illusoriske virkelighetsproduksjon. De tror ikke på magi, de tror de står høyt over enhver tro på magi som effektiv metode, de tror merkelig nok i dette bildet og beskrivelsen her på vitenskapen, de tror at all overtro er overvunnet av vitenskapen, de tror at magiske prosesser er en fortidslevning og en syssel for underholdningsartister, sirkusklovner, tryllekunstnere, spådamer og kabbalister etc.

De vil ikke se og innrømme at tingene i seg selv kan ha agens, derfor ser man heller iboende farer i ideologier og religioner som i seg selv kan utløse farlige og destruktive krefter, krefter som kan bidra til å undergrave selve det fundament de pridofile selv arbeider ut fra og de verdier de so forblommende tror på. De setter bind for ører og ører når de blir konfrontert med at straffen for homofil praksis i islam er å bøte med livet.

De heterofile skilles i dette spillet ut fra de pridofile, de pride og de multipride enten direkte eller indirekte som én, stor og ensartet nærmest farlig og truende gruppe, en gruppe med egne, medfødte privilegier, kan man si, en gruppe som et alternativ til andre grupper. De synes å være helt blinde for at denne utsilingen av de ikkepridofile faktisk kan være et brudd på diskrimineringsloven som gjør det straffbart å tale hatefullt eller nedlatende om grupper av mennesker som sådan. De føler seg kanskje høyt hevet over lovteksten og den intensjon, de tilhører jo en «nobel» gruppe med et eget privilegium til å gjøre straffritt opprør.

De pridofile vil ikke innrømme at en livsstil er bedre enn en annen, at noe er bedre enn noe annet, at noen verdier er mer verneverdige enn andre (innenfor sømmelig grenser, selvsagt, de pridofile hyller sin egen sømmelighet og deres egen grensesetting, de leter gjerne etter angrepspunkter blant de heterofile som ofte kritiseres for å være uanstendige eller lite respektfulle). De heterofile eller ikkepride føler naturlig nok, hvis man er våken nok, at de kan føle seg angrepet som gruppe, som en slags elite som bør gi fra seg sine privilegier. De pride går ikke av veien for å betrakte naturlig omgang mellom mennesker som et utslag av uberettiget ervervede privilegier, som et kompakt og nesten ugjennomtrengelig og systematisert maktovergrep mot minoritetene. Det snakkes om strukturell vold!

De mener at disse privilegiene – som av flertallet hittil har blitt sett på som helt naturlige egenskaper og ikke tilkjempede fordeler - bør fravikes eller til og med avvikles for at de pride skal slippe å utholde den «vold» som privilegiene formidler og legitimere, se utførlig eksemplifisering under i noter. De ønsker at de heterofile skal betale en pris for at de har behandlet de pride og pridofile nedlatende, overbærende, urettferdig og brutalt opp gjennom århundrene.

De klager over å ha blitt sett på som èn gruppe, og da en gruppe med en viss essens som skiller dem fra alle andre mennesker, mennesker som vet de er heterofile. De henviser gjerne til diskrimineringsloven som faktisk forbyr folk å hetse grupper, religion osv. Selv opererer de pride og pridofile ofte som om de må relateres til som en samlet gruppe, med en samlet agens, med en essens som skiller dem ut fra andre grupper, mer presist skille dem ut fra de heterofile som gruppe. Dette gir de pride og pridofile en skjerpet identitetsfølelse, de gjør det lett for seg å markere seg som en samlet assosiasjon, alt for å kunne gjøre det lettere å rette sin lojalitet mot en mer definert «størrelse». De pride og pridofile ser ikke ut til å ønske å markere seg som enkeltindivider, som personligheter. De trives best i gruppen og den makt og den beskyttelse gruppen gir dem. Gruppen blir den viktigste premissleverandør. Personlig foredling eller selvrealisasjon blir lavt prioritert og skjøvet i bakgrunnen simpelthen fordi man går ut fra, forutsetter og tror at oppfordring til sterk individualisering, selverkjennelse, personlig vekst og modning vil svekke fellesskapet og den individsementering man stadig arbeider for å styrke.

Dette står i stor kontrast til tidligere tider da de pride fristet en heller ensom tilværelse, som par eller som enkeltpersoner. De levde i en mørk gråsone, forbudt for dagslys. Man holdt seg rolig, gjorde ikke noe av seg og kunne ikke tenke seg å starte et opprør for de prides sak. Vel kunne man stemples eller stigmatiseres, men man fant veier til å takle nedrighetene og alle forsøkene på å isolere en. Man trodde vel at ydmykheten varte lengst. Hadde man funnet en kjærest, visste man at man kunne nyte lykken i privatsfæren. Da homofili var straffbart og noen ble fengslet og satt i på vann og brød, så å si, utgjorde disse antakelig et lite mindretall av de homofile. De fleste homofile kunne nyte et rikt sosialt liv, de fleste av dem gjorde det godt i samfunnet og befant seg nok på øverste hylle. De tjente bedre enn mange andre, hadde gjerne bedre utdannelse og bedre stillinger. Det fantes pride og pridofile i alle samfunnslag. De klaget aldri ikke over at heterofile hadde skaffet seg privilegier på deres bekostning. Vel måtte mange skjule sine legning og praksis, men de klaget ikke over å bli diskriminert eller utestengt, hengt ut og utsatt for urimelig reaksjoner fra samfunnet for øvrig. Å holde seg skjult ble oppfattet som en høyst nødvendig strategi, antakelig ikke først og fremst som ren opportunisme.

Man ville ikke provosere unødig. Man skjønte at det å ta hensyn faktisk var en verdi i seg selv som burde beskyttes. Jeg tror mange var veldig fornøyde med å kunne leve sammen med et menneske av samme kjønn uten å være gift, uten å gjøre forholdet notorisk og offentlig. Hvorfor skulle man rope ut overfor all verden at «vi er gode vi»? Ja, si det, men når det er sagt, må det også sies at de homofile har måttet utstå mange utilbørligheter og mye umoral og uetisk adferd, nazistene satte jo homofile i kz-leire og kommunismen var ikke stort bedre. Man kan også si at de som hånet, foraktet og hatet homofile den gang og diskriminerte mot dem både som individer og gruppe, har litt av samme rem som hypermagikeren har i dag: Også den gang forsøkte de hatende å få overført noe av sin verdi på dem selv, ved at de plasserte dem utenfor det gode selskap. Man innkasserte en verdi ved å hate. Man ble tilskrevet en merverdi av selskapet, de på den riktige side. I dag gjøres det motsatte: Jo mer man elsker de homofile, desto høyere status får man blant de gode. Jo større blir egenverdien. Og jo bedre har hypermagien virket. Ikke rart at mange pridofile virkelig er magikere, men uten å vite om det, de tør vel ikke se og innrømme det. Konsekvensene av en slik selvinnsikt kan være katastrofale for selvbildet, imaget og ikke minst status. Det har gått pride i det, og de har gått seg pride. Ingen må forstyrre deres påtatte indre ro og overbevisning.

Hvorfor vil de pride frata de heterofile sine «privilegier», som de kaller det, og hvorfor virker dette kravet både riktig begrunnet og moralsk legitimt – ut fra media å dømme - å fremme og arbeide for? Jo, kort sagt, fordi dette synet bygger på den idé at kjønn – som det meste annet - er en sosial konstruksjon og dermed en kontingent sannhet, dvs selvtilstrekkelig og ikke avhengig av arv og miljø, i praksis da nødvendig vis avhengig og ikke fri fra konvensjoner som – nærmest naturnødvendig ut fra skjebnenes tilfeldige omskifteligheter - har sikret seg samfunnets doxiske grunnlag i en slags altdominerende «Wille zur Macht», eller egen Fiat, i en slags artenes krig mot alt og alle for å kunne overleve og for å kunne befinne seg på øverste hylle. Hvis kjønn og legning er en konstruksjon, kan identitet knyttet til kjønn enten avvikles, nyutvikles, nyformes og så nødvendigvis konserveres og styrkes, for ikke å si regelrett dyrkes. Man kan velge kjønn og legning, og man er ikke avhengig av å se på legning som medfødt eller genetisk betinget. Heterofili blir i dette perspektivet selve beviset på at det har foregått en illegitim maktkamp og hvor de heterofile har gått av med seieren, men bare fordi de tok i bruk ikkelegitime maktmidler og ved å undertrykke andre grupper, de seksuelle minoriteter. De ikkepride står dermed for amoral, umoral og urettferdighet.

Hvordan vil så de pride og pridofile detronisere de heterofile eller de ikke pride og frata dem de privilegier de sitter på og styrer ut fra? Jo, de kan ikke benytte seg av råe maktmidler som de mener de heterofile selv til nå har benyttet seg av i «frigjøringskampen». Men dette gjør mange ufrivillig og med store forbehold. De må derfor finne andre veier, andre metoder, mer akseptable teknikker, mer vitenskapsbaserte løsninger, filosofiske innfallsvinkler, moralsk mer høyverdige måter å jobbe frem saken på og støtte og løfte frem de pride og pridofile på. Og dette skjer når i stor skale med hjelp fra Stat, skoleverk, fagforeninger ikke minst banker, (se linkene under hvor pride-støtten forklares og begrunnes på rasjonelt, vitenskapelig vis).

Den mest spektakulære måten å fremheve sin uskyld på i dette spillet, er de paradene, som inngår i de karnevalene som arrangeres. De pride og pridofile gis her en anledning til å spille harmløse og uskyldige og hvor de i tillegg påtar seg en klovnerolle, nok et bevis på at alt jo bare er moro, det må fremstilles slik, at alt er frivillig at alt kommer av seg selv som den naturligste ting av verden. Man leker og spiller, jo, bare, ikke sant. De inntar hoffnarrenes funksjon fra Middelalderen, de bidrar til at samfunnet kan tillate seg å se tingene fra de undertryktes side, i hvert fall en gang i året, det inngår i de prides langtidspedagogikk.

De heterofile med sine privilegier må vær så god finne seg i å miste sin høye posisjon, folk skal bli vant til å tenke at det er mulig å rive fra dem deres såkalte privilegier og at dette i seg selv er et sunnhetstegn, at det styrker samfunnets egentlige fundament og slik tjener samfunnets samlede interesser og bærer samfunnet fremover mot nye høyder, et rikere, mer fargerikt og mer multisk demokrati osv. At de heterofiles privilegier fratas dem, forutsettes nå å være beviset på at samfunnet og mennesket utvikler seg til det bedre og fremover. Alle skal bli mer tolerante eller liberale, det skal bli mindre tvang og undertrykking og alle skal tjene på det. De pride og de pridofile vil på denne måten kunne kreve å innkassere æren for gevinsten i alt dette og æren for det som skjer, og en kamp som nå krones som «konge» og derfor av vesentlig og universell betydning, ja, kosmisk betydning.

Tradisjonelt tilhørte privilegerte mennesker en liten overklasse, dvs klassisk: adelen og ridderstanden. De utgjorde vel knapt 10% av befolkningen i hvilket landet det nå måtte være. Med privilegiene fulgte visse formaliteter og symboler, ting som kunne tas fra dem hvis de ikke fulgte de normer og regler som nettopp gjaldt de privilegerte. Ikke-adelige kunne dessuten tas opp i adelen og da ut fra meritter eller tjenester. Noen privilegerte arvet sine privilegier på livstid og deres avkom like så, dette gjaldt i prinsippet bare høyadelen.

De privilegerte i dag, sett med pridenes øyne, utgjør ca 95% av befolkningen. Disse hverken kan eller vil gi fra seg sine privilegier i og med at de er først med disse privilegiene og fordi å ta fra dem privilegiene vil bli ansett som et angrep på selve normaliteten. Hvis normaliteten anses som et privilegium, vil det unormale overta det normale som preskriptiv norm ut fra den tanke at det kan konstrueres en ny normal basert på konsensus, en prosess som fortjener betegnelsen hypermagi i full agens.

Ønsker de pride så å overta de normales privilegier, ved å frata disse de samme privilegiene? Det ville i så fall ikke la seg gjøre, de vil selvsagt ikke sette seg opp som et selvutnevnt despoti, som omvendt-rasistisk, for å bruke en klisjé.

De pride kan sies å være snobber, sine nobless på latin, dvs uten adelskap, de må derfor spjåke seg ut, iscenesette seg selv og utgi seg for å være mer rause, tolerante og fordomsfri enn de normale, som altså har privilegier de pride ikke har, privileger de mener undertrykker dem. Snobbene forsøker å de-funke de priviligerte, de er ute etter deres antatte hypermagi, en magi som vil åpne alle dører og alle skattekamre og sette dem fri, tilsynelatende, i alle fall. De vi i praksis frata flertallet privilegier som hverken er tildelt etter konsensus og formaliteter, (annet som strukturelle eller iboende undertrykkelsesmekanisme). Snobbene – dvs de pridofile – vil hverken motta helt gratis eller ved «vedtak» av noe slag kunne tåle en slik utnevnelse til virkelig å bli regnet som «adel», bl a fordi det også er helt umulig å gjennomføre prosjektet i praksis. De vil skygge bann hvis de høytidelig blir opptatt i den adelige stand, som for oss her er de vi gladelig kalle «de normale», de med født adelskap og med medfødte privilegier, slik de pride, pridofile og multipride definere privilegium i dagens klima. De er snobber pr egendefinisjon, de vil ha adelskap, men vil ikke bli poristivt diskriminert, for hvordan vil det plutselig bli for dem å ikke ha noe å kjempe for, kjempe seg opp mot? Blir de adelige eller noble, vil de miste sin eksistensberettigelse og selve meningen med å gå å barrikadene, mange av dem vil dessuten miste sitt levebrød som underprivilegerte og ofre, i det store spillet.

De pride, pridofile og multipride vil altså de umulige, frigjøre seg fra sin stand som snobber. Det absurde ligger i at f eks en bank som DnB og en institusjon som Politiet mener at det umulige er mulig, nemlig i dette å ville tildele eller attribuere pride privilegier de hverken kan eller vil ha, fordi å ha det, betyr å miste identiteten som nettopp underprivilegert pride. I praksir har de allerede alle rettigheter og plikter overfor banker og politi som alle ikke-pride har. Deres strategi synes å innebære å forvirre de normales identitetsoppfatning. De vil frata noe av de normale deres hypermagi ved at samfunnet – de pride, pridofile og multifile – tilføres noe av de normales «magi», dvs styrke, og de normales talismaner og bruk av slike. Om de normale føler seg tappet eller bestjålet for magi, spiller her ingen rolle, det viktigste turde være at det er dét de pride, pridofile og multipride tror de gjør, og dét med full legitimitet, tror de selv, i sin pride. Ingen av partene ser imidlertid ut til ane eller se og erkjenne det store ranet i alt dette og det fordi de ikke vil skjønne hva hypermagi er og hva denne form for moderne og høyst aktuelle, men ennå ikke oppdagede magi innebærer i alle sine fasetter og i all sin bergtagende «prakt».

De pride vil forandre verden og hvordan mennesker skal se og relaterer seg til verden, virkeligheten, de såkalte verdiene og menneskene, de vil snu opp på stivende tradisjoner osv, de står dermed i en typisk marxistisk tradisjon, men noen av dem velger slagordet» forandre for å bevare», vil jeg tro. Man kan bare spørre hva og med hva og hvortil, og til hvilken pris man er villig til å betale. Jeg tipper at mange pride, pridofile og multipride ikke vil nøle med å støtte virkekrefter i samfunnet som før eller siden vil bruke dem til sitt formål og da med bruk av vold. Man kan si at de pridofile og multifile har gått fra tidligere, og før pride var oppfunnet, å ha foraktet alt det pride står for, til å promotere alt nettopp pride står for nå. De har gått fra skepsis til fremelsking. Man kan si at de er blitt oikofobe, eller normal-ofobe, de frykter sitt eget, sin opprinnelige heterofili. De vil nå ha del i hypermagien, de vil tilføre og tilføres en større makt enn den de kan oppnå ved kun å være heterofile, en makt med maktmidler de kan styre potensielle motstandere med, ja, en makt de kan bruke til å undertrykke andre med, ved å frata dem magien og styrke sin egen, ved å kunne profiterer på den. De pride blir brukt som et instrument til fordel for de pridofile og de multipride. De går, uten å forstå det, helt kontr på Kant og hans advarsel mo å bruke mennesker som ting eller midler for egen vinnings skyld. De pride bruker til og med åpenlyst barn som påskudd og som talisman for å kunne beholde sin posisjon i det de selv definerer som «det gode selskap», eller «de godes selskap», et selskap som de forsøker å forstørre eller utvide i den tro og i den hensikt at stadig fler og fler skal kunne nyte og være beskyttet av de tidligere normales privilegier. Skal det profitt-maksimeres, både økonomisk og mentalt, må gruppen av pride, pridofile og multipride stadig ekspandere og bli hjulpet til å ekspandere, både i ord, handling og med et holdningsskapende arbeid som fort kan vise seg å være et sluk og en evighetsmaskin som å mates slik man forsøkte å mate trollene i gamle dager. Noe DB og politiet synes å være enige om å gjøre, som nødvendige, samfunnsgagnlige og permanente tiltak de velsigner som de promoterer fra høyeste hold som en ønsket og høyst nødvendig utvikling. The sky is the limit.

Litt om Pride, de pride og de pridofile:

Når homofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn

Kommentar: Når kristne heterofile har funnet seg en kjærest, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn, bortsett fra visse homofile som mener at den ene parten – eller begge – bør komme ut av skapet og lære seg å forstå hvilket kjønn de egentlig har

Homofile skal ikke trenge å fortelle at de er homoseksuelle – alle skal ta det for gitt

Kommentar: Heterofile kristne skal ikke trenge å fortelle at de er heteroseksuelle, alle skal ta det for gitt, bortsett fra visse homofile som skulle ønske at de hadde byttet kjønn eller blitt homofile

Homofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord

Kommentar: Heterofili skal ikke være et skjellsord, bortsett fra når homofile angripes eller føler seg fornærmet over at det stilles kritiske moralske og helsemessige spørsmål om homofili, da er det greit å skjelle ut motstanderen

Homofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen som et par

Kommentar: Kristne heterofile og gjerne ugifte par kan ikke være helt trygge på at kristne naboer reagerer negativt på at de lever sammen på samme måte som gifte par

Homofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin homofile kjærlighet

Kommentar: Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet bortsett fra i homofile miljøer som vil oppfatte dette som et angrep å dem selv

Homofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i store deler av utvalget

Kommentar: Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin normalitet i store deler av utvalget. Og dette blir visst nå betraktet som direkte skadelig eller ueksemplarisk.

Homofile trenger ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning

Kommentar: Heterofile kan i visse situasjoner bekymre seg for ikke å bli akseptert på grunn av sin kritiske holdning eller avstandtaking til homofili

Homofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning

Kommentar: Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at dette skal tilskrives dere heterofili, bortsett fra når homofile føler seg sikre på at en eller begge i heterofile par ikke føler seg sikre på sitt kjønn og kjønnspreferanse.

Homofile blir nesten aldri utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning

Kommentar: Heterofile – spesielt barn i barneskoler e l – blir nesten kontinuerlig utsatt for forsøk på bevisstgjøring om kjønn og kjønnspraksis og forsøk på å beskrive og eksemplifisere homofili som normalt og prinsipielt og moralsk uproblematisk. Foreldre som protesterer mot denne pedagogikken forsømmes ofte for intoleranse og mangel på kunnskaper på feltet

Det fins bare få land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.

Følgende er basert på Ole Fredrik Einarsens liste, basert på Peggy McIntoch’s liste over hvites privileger:

Når heterofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn

Heterofile trenger ikke å fortelle at de er heterofile – alle tar det for gitt

Heterofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord

Heterofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen som et par

Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet

Heterofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i nesten 100 prosent av utvalget

Heterofile trenger ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning

Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning

Heterofile blir ikke utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning

Det fins ingen land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.

Kommentar: Homofile skal tydeligvis gjøres uangripelige, både moralsk. Heterofile skal belastes med all skyld for de homofiles begredelige situasjon, slik de beskriver seg selv. Selv er de uten tilskyndelse til egen misére. Man kan bli matt av mindre.

Skal heterofile tynes og hånes, ses ned på? Kan man ta dette på alvor? Er dette seriøst ment? Hvordan forsvare normalitet, dvs heterofili? Hvordan ser homser på de normale? Fylles de av forakt? Er de misunnelige? Hva driver dem? Hevntanker etter opplevelse av forsøk på isolering, stigmatisering og selvvalgt eller påtvunget utenforskap, mobbing og mangel på respekt? Er alt dette de heterofiles skyld? Forakter eller hater de de heterofile og normale? Ønsker de dem godt, eller vil de bare fortelle dem hvor mye bedre og rikere liv en får ved å «komme ut av skapet»? Ønsker de å påtvinge heterofile å tenke, føle og agere på deres premisser og er disse premissene de eneste selvinnlysende sanne og sunne? Ønsker de full underkastelse under deres egen legning, eget verdensbilde og eget menneskesyn? Kan deres sanne ønskemål oppsummeres som følger, idet man må gå ut fra at de homofile ønsker de heterofile alt godt:

Når heterofile har funnet seg en kjæreste, bør noen grøsse. Heterofile bør begrunne hvorfor de er heterofile og ikke homofile. Ordet heterofili bør vurderes brukt som et legitimt skjellsord. Naboer som ikke reagerer med skepsis på at et heterofilt par lever sammen bør betraktes som suspekte. Heterofile par bør være redde når de viser sin kjærlighet offentlig. Heterofile trenger ikke være bekymret for at noen fordømmer deres seksuelle legning. Det bør det bli slutt på. Heterofile bør finne seg i at deres seksuelle legning kan forklare tingene når de sier noe dumt eller oppfører seg dumt. Heterofil bør sjekke om de trenger å bli helbredet for sin seksuelle legning, et fenomen som de påstår er naturlig. Heterofile bør ta inn over seg – og føle skyld for - at ingen land i verden som gjør det straffbart å være heterofil.

Er de homofiles teser som gjengitt ovenfor uttrykk for deres sanne og uforbeholdne ønske, deres bevisste hensikt og normative program for all oppførsel og alle holdninger til de heterofile?

De homofile har de siste årene gjort seg kollektive, de opererer i mange smågrupper og gjerne også i en stor over-gruppe og de går systematisk til verks, bruker alle tilgjengelige påvirkningsinstrumenter, som f eks media, til å fremme sin sak.

Det er denne siste gruppe som får statlige bidrag og som setter i gang parader og kampanjer og det er denne gruppen mange ikke-seksuelt begrunnede grupper må forholde seg til, under den risiko det er blitt å bli uthengt eller sett ned på av store deler av befolkningen.

De homofile har klart det kunststykke å skremme elever, skoler og skolefolk, universiteter, banker, fagforeninger og fylkes og kommunestyrer til underkastelse. Det skjer ved at homobevegelsen enten implisitt eller eksplisitt truer med å sette inn PR-kampanjer hvis ikke LTHB-mennesker blir fremstilt som spesielt trengende, som upriviligerte, som utstøtte av det gode selskap. Det skjer ved at studenter velger å holde kjeft om hva de ser og om hvilket press de utsettes for hvis de ikke uoppfordret – og med iver - aktivt å støtte LTHB-minoriteten, dvs Pridene, dvs «De stolte».

Pride selv soler seg i suksessen de har hatt og skryter uhemmet av hvilke fremganger de kan vise til. De ser på seg selv som en slags frelsere, folk som vil sette folk fri fra undertrykkelse, fra de heterofiles åk. Pride er blitt en frigjøringsbevegelse på linje med at Palestinakomiteene blir sett på som frigjøringsbevegelser og ingen liker mer folk og organisasjoner enn de som vil sin egen og andres frihet. De soler seg i offerrollen, som de selv bidrar til å skape.

Men hvilken frihet er det det snakkes om? LTHB synes å verdsette frihet-fra mer enn alt annet, frihet fra de heterofiles privilegier og frihet fra de heterofiles forsøk på å presse folk inn under normalitetens trange og undertrykkende rammer, slik pridene ser det.

LTHB’s frihetsforestillinger mangler imidlertid et syn på hva frihet-til innebærer. Frihet-til er en frihet for enkeltindivider. Frihet-fra er en frihet for kollektivet, massen og eller gruppen. Bare gjennom å være flest mulig, kan pridene ha forhåpninger om å få den bredest mulig konsensus i samfunnet og bare ved stadig vekk å erobre flere sjeler inn i den varmen og det lyset bare de selv på en unik måte kan tilby mennesker som er på let etter – tja, gud vet hva. (Det ligger selvsagt et krav om ikke bare en frihet fra i alt dette, men også en frihet til). Men uten stor oppslutning og velvilje fra flest mulig, er frihet – hel og full frihet fra de heteros påståtte undertrykkelse og dominans bare en ønskedrøm langt borte. Derfor må det konstant kjempes for pridenes rett til å bli elsket, ikke bare fra likesinnede enkeltvis, men også fra kollektivet. Pridene lever i en tilstand av permanent konfrontasjon og med et radikalt og «ideosyn-kronisk» markeringsbehov for egne holdninger og egne disposisjoner, behov som bare synes å kreve mer og mer av forsøk på å degradere alle andre enn dem selv. Behov som i seg selv bare krever mer og mer av andre ikkehomofile for å bli tilfredsstilt.

Snart går samtlige heterofile på eggeskall rundt omkring på gater og i streder i vår kultur slik den er blitt

Derfor lever da også ikkepridene i konstant frykt for ikke å kunne vise hvor sterkt og ekte de støtter pridene. Og gud nåde den som ikke viser ekte følelser og autentiske emosjoner til fordel for pridene. Hele scenarioet minner om den fobi vår elite har for islam. Man går mann av huse for å vise sin støtte til en autoritær ideologi med sterke innslag av fascisme, en fascisme som de vet er undertrykkende, men som de altså støtte okke som, i frykt for å bli stemplet som intoleranse, hykleri og maktgrisk. Man gir skjorte av seg for å vise omverden hvor høymoralsk man er og dermed underforstått hvor umoralske de andre, som ikke støtter pridene, er. Man korser seg med egen persons fortreffelighet, man har en personlighet som man nesten skulle tro var naturnødvendig frembragt, man er en personlighetstype av den liberale sorten, dvs egentlig den frie sorten, den sorten som alltid er på de svakes side og som til enhver tid og i enhver sammenheng ser seg selv privilegerte nok til å definere hvem den eller de svake er, dvs definisjoner som gjøres uangripelige, alt i det godes tjeneste, tror man.

En ikke-pride, eller ganske enkelt et normalt, heterofil, menneske kan ikke forstå at han er født med privilegier hvis han og i kraft av at han er heterofil. Han kan ikke forså at heterofil i seg selv kan gi ham noen forrang eller naturlig rett til å dominere eller undertrykke andre. Han kan ikke forstå at han bør straffes – ved å bli påpresset spesifikke holdninger eller emosjoner eller forsøkt isolert og stemplet - for å være normal, og det med rette.

Den heterofile trenger riktig nok ikke å følge det konstruerte imperativ det er å skulle forandre mennesker og verden for å tilfredsstille sine egne og andres behov. Pridene, derimot, har lagt seg inn under plikten til å forandre og den plikten er kategorisk, den må simpelthen være det, hvis pridene skal nå målsettingen om å få flere ut av skapet og samtidig høste ros og cudos for dette, av de skjelvende ikke-pridene, de som alltid er redd for å støte noen, og alltid redde for å bli mistenkt for ikke å tilhøre og bli identifisert med honnørordene.

Vi tar med noen vektige og aktuelle innlegg i dagens debatt om disse viktige spørsmålene. God fornøyelse!

Tatt og omarbeidet og supplert av: (Ideologi på villspor, Skrevet av Alexis Lundh, leder HeltFri.net, lørdag 30. juni 2018

Pride blir omtalt som en hyllest til kjærligheten og kalles også sommerens vakreste eventyr. Jeg anerkjenner så inderlig den drømmen, men ikke praksisen med fri sex.

Kjærlighet berører det meste vi mennesker befatter oss med: kunst, litteratur, musikk og menneskelige relasjoner. Å elske et annet menneske er det vakreste, modigste, skumleste og vanskeligste vi kan gjøre. Men heldigvis, tror jeg vi helt grunnleggende er skapt til å elske vår neste.

Med alle regnbuens farger på offentlige bygg og transportmidler, og mennesker utkledd i hyperseksualiserte kostymer er Pride et skue. Men dersom Pride og ideologien Fri vil hylle kjærligheten, er de på ville veier.

– Seksualiserer samfunnet med sin ideologi

Pride er en naturlig konsekvens av foreningen Fris ideologi. Foreningen er blant annet kritisk til §317 i straffeloven som beskytter oss mot «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående».

Når samfunnet heiser regnbueflagget støtter det samtidig en seksualisering av samfunnet, og det er ikke en hyllest til kjærligheten.

«Alt er Love», står det på nettsiden til Oslo Pride. Det er mange som bruker ordet kjærlighet i ulike sammenhenger, men definisjonen på hva den består av, kan variere. Et helt sentralt element i sunn og vakker kjærlighet er trygge grenser. Dette fordi de sårbare områdene våre berøres så sterkt.

Uttrykket «Alt er Love» gir ikke beskyttelse til dem som trenger det mest. Våre relasjoner er mye mer kompliserte enn at alt er greit med samtykke. Det kan dreie seg om maktstrukturer, om mennesker i sårbare livssituasjoner og et ønske om å strekke seg utover seg selv for å bli godtatt. Disse aspektene må vi ta hensyn til i møte med hverandre.

Prideparader, barn og vår nye skeive virkelighet

«Vi mangler ord om viktige følelser» skiver Anki Gerhardsen i Aftenposten og adresserer nettopp til fri sex. Regnbueflagget bidrar dessverre ikke til at mennesker får hjelp til å sette gode rammer for sin seksualitet, tvert imot. Vi gjør mennesker en bjørnetjeneste når Fri får lov til å definere kjærligheten til å være tilnærmet uten grenser.

Familie er årets tema i Pride. Fri har en ideologi som innebærer at de vil avskaffe forholdet mellom mann og kvinne som det eneste naturgitte grunnlaget for en familie. Og i forbindelse med Pride, har DNB en reklamekampanje som sier «Familier kommer i alle former, og alle er like riktige», der de oppfordrer folk til å gi en gave til Fri.

DNBs ønske om å heie frem familien er god. Familien er byggesteiner i samfunnet, og på sitt beste et langvarig rammeverk for godt samliv og god oppvekst. Men heller ikke familien er uten grenser.

Det er for eksempel ikke uproblematisk, som Fri og DNB hevder, å ha samlivsforhold med tre voksne parter. Så når kommuner heiser regnbueflagg og bedrifter lager reklamekampanjer med regnbuen, er det i praksis et budskap om at familiestrukturer kan man definere selv, også om det innebærer polygami.

Regnbueflagget vaier over alt. Rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og til og med en barnehage heiser flagget. I utgangspunktet for å hylle kjærligheten. Men under overflaten ligger en ideologi som bærer galt av sted. Og ideologien kan være ganske totalitær, styrt av «er du ikke med oss, er du mot oss»-prinsippet.

Barns deltagelse i homokampen

Jeg skriver dette fordi jeg er for det gode. Jeg er for kjærligheten. For mennesket. For de gode relasjonene der vi kan være virkelig frie, med relasjoner preget av trofasthet, respekt og trygghet. Der kan kjærligheten blomstre. Der kan man utforske og stadig oppdage nye sider av kjærligheten.

En hyllest til kjærligheten krever at den må gis gode vilkår. Kjærlighet handler grunnleggende om å gi og jeg vil gi Fri rett i at vårt samfunn må inneholde menneskeverd, likeverd og mangfold. Problemet er at menneskesynet som kommer frem i Fri bygger kun på individets følelser. Dette er ikke en grunnmur vi kan bygge samfunnet eller gode relasjoner på.

Kan kirken samarbeide med foreningen Fri?

Derfor vil en hyllest til kjærligheten måtte innebære å si nei til Fris forfektelse av fri sex, og heller starte med å finne ut hva kjærlighet er, gjennom noen av de vakreste ordene som er skrevet om nettopp dette:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/pride/Ideologi-p%C3%A5-villspor-628520

Velbegrunnet Pride

I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med «homofilispørsmålet» i Den norske kirke. (Publisert: 5. jul 2018 / 842 visninger).

Med jubel og vaiende flagg viste KFUK-KFUM seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden: «Vær deg selv. Stå opp for andre.»

Pride-festivaler har de siste ukene pågått i store deler av verden. Unntakene er i de 72 av verdens cirka 200 land hvor det å vise seg som homofil stadig er kriminelt; Og hvor mennesker av den grunn henrettes i elleve av dem.

Rangerer ikke. Et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse rangerer ikke mennesker etter seksuell identitet. Alle har samme umistelige verdi, og det skal være rom for alle til å være seg selv. Hvordan vi forholder oss til hverandre og tar vare på livet vi har fått, er det vi skal måles etter; våre holdninger og handlinger.

Norges KFUK-KFUM står da også for en bibelsk begrunnet aksept av kirkelig vigsel av likekjønnede. Teologisk tydelighet om dette er i seg selv viktig, ikke minst for å gi unge, kristne mennesker selvrespekt og trygghet. Av Øystein Magelsen, prest i DnK:

Vår konklusjon i homofilispørsmålet blir iblant kritisert for å bare være «politisk korrekt», og at vi her gjør et liberalt knefall for en sekulær majoritetsbølge i vår tid og vår del av verden. Enkelte kritiserer oss også for å ignorere et entydig bibelsk tekstmateriale, og at vi for å begrunne vårt standpunkt kun tyr til helhetlige perspektiver. Det er feil. Vår posisjon er teologisk reflektert og velbegrunnet.

Ivaretar situasjonen. I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med «homofilispørsmålet» og ekteskapsforståelsen i Den norske kirke. Som prest respekterer jeg at kollegaer trekker en annen konklusjon, og jeg tenker Kirkemøtes vedtak om rom for to syn, best ivaretar situasjonen i vår kirke. I KFUK-KFUM respekterer vi også at dette rommet er gitt i den kirke som er vårt primære tilknytningspunkt i Norge.

Men som fri og selvstendig organisasjon, har KFUK-KFUM tatt tydelig stilling - uten å omgå noe. Er det noe de siste 30 års debatt har vist oss om dette, er det at tekstmaterialet ikke er entydig, og at det må et ærlig og fordomsfritt bibelteologisk arbeid til for å finne samlede svar.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11732073-velbegrunnet-pride

Finn Olav Felipe Jøssang: Problemet er stolthet. I lys av evangelisk kristen tro er problemet med «Pride» nettopp pride – stolthet. Publisert: 9. jul 2018 / 1204 visninger.

«Velbegrunnet pride», titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at «KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride» handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.

Normkritikk

Ideologisk sett er «pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har pridebevegelsen lyktes.

Den nye intoleransen

Jeg er helt enig med Magelssen i at «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse rangerer ikke mennesker etter seksuell identitet.» Og i nestekjærlighetens navn er det vel knapt noen som ønsker seg tilbake til den rigide strukturalismen som i høy grad også har preget kirken. Problemet er bare at poststrukturalistene har blitt de nye strukturalistene! I øknende grad er det nå «pridebevegelsen» som deler opp virkeligheten i binære kategorier som tolerant-intolerant, diskriminerende-inkluderende, innenfor-utenfor osv. Mange opplever dessuten at «den som ikke er med oss er mot oss»-tankegangen er på frammarsj, slik bl.a. et kristent foreldrepar kunne berette om da barnehagen deres arrangerte Pride – uten noe alternativt opplegg.

«Guds rettferdighet»

I lys av evangelisk kristen tro er likevel den største utfordringen med «pridebevegelsen» nettopp pride – stolthet. I boken «The secret thoughts of an unlikely convert» skriver engelskprofessoren og den tidligere LHBT-aktivisten Rosaria Butterfield om hvordan hun kom til denne erkjennelsen, og hvordan dette ble kimen til hennes omvendelse til kristen tro. Som et ledd i hennes aktivisme begynte hun å lese Bibelen for å vise hvor kvinneundertrykkende og fordømmende den var mot mennesker med «avvikende seksualiteter» – men ble overrasket over hvordan lesingen berørte henne på dypet. Jesu kjærlighet og visdom imponerte henne, men det var da hun kom til Romerbrevet at hun fikk et diametralt motsatt møte med uttrykket «Guds rettferdighet» enn hva Luther gjorde. Det var som om «Guds rettferdighet» omkranset henne på alle sider og fant henne skyldig. Skyldig i hva? Stolthet.

Overskygger korset

Videre forteller Butterfield om hvordan hun opplevde at det ikke var hennes lesbiske forhold med en annen kvinne som var roten til synden hun måtte omvende seg fra, men at hun hadde bygget hele sin identitet, og all sin stolthet, rundt det at hun var lesbisk. Evangeliet møtte henne på en frigjørende og uventet måte ved at Jesus tilbydde henne nåde og ga henne en ny identitet – som en ny skapning i ham. Dette perspektivet savner jeg både hos Magelssen og andre kristne som flagger «pride». Ved å heise regnbueflagget til topps går man gjerne med på pridebevegelsens premiss om at «vær den du er» har et påfølgende «du er din LHBT-identitet» og at frigjøringen alltid ligger i å leve ut denne identiteten – slik man selv definerer den. Det er kanskje ikke slik man mener det, men jeg tror det er ingen overdrivelse å hevde at regnbueflagget i praksis overskygger korset hver gang dette heises – særlig i kristne sammenhenger. Med korset i sentrum ville dessuten pridemarkeringen vært like problematisk om det var «hetero-pride» eller «kjernefamilie-pride» man flagget for.

Stolthet i Kristus

Som nye skapninger i Kristus er det ikke vår seksualitet identiteten er grunnfestet i, og langt mindre det vi bør legge vår stolthet i. For i Kristus er det ikke «jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne» – og ja, heller ikke «homo eller hetero» – slik flere vil legge til. Men som nye skapninger i ham oppfordres vi til å regne alt det som «før var en vinning for oss», alt det vi gjerne legger vår stolthet i, som tap – fordi det å «kjenne Kristus Jesus» er så mye mer verdt! Dette er vår «stolthet i Kristus» og det er bare slik vi kan – «sannheten, tro i kjærlighet» – i alle ting vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11732583-problemet-er-stolthet

Notater og videre kommentarer:

Professor i teologi Jone Salomonsen skriver om moderne i boken Når gud blir kvinne fra 1991, Pax forlag, magi bl a dette:

I noen sammenhenger omtales magi i teknologiske termer og defineres som «psykoteknikk». Magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel til å oppnå noe annet. I andre tilfeller defineres magi rett og slett som intensjonell handling eller som «kunsten å endre bevissthet med viljens hjelp».

Magiens ene prinsipp er metaforisk skriver Salomonsen. Det forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet og forandring på ett plan vil medføre forandring på et annet plan. Likheten skapes i min bevissthet … det kan få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv.

Magiens andre prinsipp er metonymisk, fortsetter Salomonsen. De forutsetter at det finnes en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. … Når symbolet forandres, så endres virkeligheten med samme kausale lovmessighet som at pærer faller ned når treet ristes. Det er symbolet selv som forårsaker forandringen, ikke mennesket.

Salomonsen skjelner mellom ordmagi eller erklæringer, meditativ magi som indre reise, visualisering og bønn, praktisk magi for å oppnå materielle goder eller påvirke og helbrede andre, energetisk magi som arbeider med kroppens energier og transe.

Som vi ser kan det være vanskelig å kategorisere hypermagi i Salomonsens skisser. Hypermagien går ut over hennes definisjoner, men beholder likevel en kjerne av de mekanismer Salomonsen drar inn.

På en måte faller hypermagi innenfor det som kalles «psykoteknikk», men målet for hypermagikeren er ikke å forbedre seg eller forandre seg eller andre. Hypermagikeren er ute etter den energitilførelse som kalles «god», en egenskap han sikrer seg ved nettopp å være en praktisk innrettet «hjelper» og hvor der ingen overtro er med i bildet. Hypermagikeren trenger ikke å ville at dem han tror han hjelper skal forandre seg eller bli bedre, ja, dette er helt irrelevant for hypermagikeren. De kan degenere til det verre i og med hans «hjelpeinnsats», det spiller ingen rolle for hypermagikeren. Hypermagikeren er imidlertid like vel ute etter å øke verdien både på dem han hjelper og på seg selv, - det er ikke til å komme bort fra - og verdi da ment som ren krafttilførsel og oppladning, en verdi han selv mener øker egen anseelse blant de han søker anseelse blant, dvs som oftest like store hypermagikere som han selv.

Ofte er personlighetstyper som utmerker seg ved et sterkt ønske om å hjelpe andre rent generelt veldig gruppe- eller personfikserte mennesker. Det ligger sannsynligvis under denne hjelpetrangen et ubevisst ønske om at den hjelpetrengende eller «svake» og «hjulpede» – ofte fremstilt som ofre - skal bli nærmere knyttet til hjelperen, ja, kanskje til og med helt avhengig av hjelperen. Relasjonen mellom hjelperen og de hjulpede – ofte konstruerte ofre - fremstilles ofte i en kontekst hvor offervilje og godhet blir hovedingrediensen i diskursen om selve hjelpeapparat rundt og i andre kontekster der dette å hjelpe ensidig fremstilles kollegialt eller i media som noe ubetinget positivt og noe storsamfunnet bør stimulere.

Den egentlige motivgrunn blir underslått idet det viser seg at hjelperne ofte reagerer kontraproduktivt når deres egentlige motivasjon om å skape avhengighet av dem selv når deres underliggende intensjon om å skape avhengighet av dem selv blir avslørt. Hjelperen må bruke mye energi nettopp til å unngå å komme i kontakt med sine indre og egentlige drivkrefter. Hjelperne vil da også med tiden avsløre seg som påtatte og overdrevent intense i sitt forsvar for ideologisk og partipolitiske tilhørighet og av politiske standpunkter, som gjør at han kan skjule seg i gruppens kollektive selvforsvar.

Hypermagikeren oppfatter seg selv ubevisst eller uintensjonalt som et symbol som endres kausalt, som en virkelighet som er et produkt av materiell påvirkning, som f eks hvor pæren faller ned av treet som ristes, her skjer det noe i den materielle virkelighet, noe konkret forandres og resultatet er ikke bare en ny situasjon eller posisjon, men et helt nytt produkt, klart for brukt, og for å bli brukt. Hypermagikeren tror at ved til og med å angripe eller direkte skade uskyldige, - for å bli satt i stand til å hjelpe andre han definere som hjelpetrengende - så kan han med sikkerhet hjelpe andre objektivt og altså dét selv om disse andre ikke skulle trenge hans hjelp og selv om de ikke ber ham om hjelp, (til å oppnå sine målsettinger).

Hypermgikeren må altså anse seg selv som fortjent til en merverdi han kan oppnå ved å hjelpe andre, en handling som han tror er objektivt sett god. Han har en magisk forståelse av hva «god» og «godhet» er. I mangel av gudstro kan denne magien tilføre ham guddommelige kvaliteter, selve oppskriften på personlig tragedie, noe som forekommer umulig for hypermagikeren å forestille seg at han forsøker å tilrane seg, i og med at han er blitt avhengig av å tro at han jo nærmest er perfekt, - siden han som ateist her jo ikke kan tro på synd i kristen forstand - spesielt i moralsk eller abstrakt henseende og på avstand og med en viss innebygd distanse til de hjelperen ønsker å hjelpe.

Fordi hypermagikeren er fullstendig uvitende om at det er hans personlige hovmod som driver ham og konstituerer selve fundamentet for hans egen sørgelige tragedie og utgang, blir han stadig presset videre henimot stadig mer å prestere og presentere nye høyder av selvforherligelse. Det blir bare mer og mer umulig for ham å gjennomskue spillet og erkjenne at strevet kan vise seg å være forspilt allerede før det er begynt.

Professor Salomonsen omtaler i sin bok det som kalles «ordmagi» hvor virkeligheten endrer seg som følge av verbal symbolisering. Når to mennesker svarer ja på spørsmålet om de vil ha den som står ved siden av dem som ektefelle, blir livene deres forandret. Også når presten gir syndsforlatelse, bruker presten ordmagi, forteller Salomonsen. Det tales, og det skjer. Alle som er døpt går over fra døden til livet. Dette er en magisk handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet, skriver Salomonsen.

Salomonsen mener kanskje at alle som underlegger seg denne formen for magi er magikere, men det synes nok ikke de troende selv. De er først og fremst troende, ikke magikere eller underlagt magi. Det Salomonsen overser eller ikke tar høyde for er at tro faktisk er det motsatte av magi, og da en tro som ledsages ikke bare av sakramenter og instrumenter som vann, vin og brød osv, men også av Ordet. Tro pluss ord sikrer mot magiske forestillinger. Troen transcenderer det som kan betraktes som magiske elementer. Dette perspektivet synes å være helt utenfor rekkevidde for Salomonsen og mange teologer generelt. De synes helt ute av stand til å forstå troens vesen. Det kan se ut som om de i stedet havner i hypermagikerens grøft. De driver hjelpevirksomhet overfor seg selv like mye som overfor de troende, som de egentlig gjør til magikere i stedet for troende. I den grad de makter å frata de troende troen, i den grad stiger deres egen merverdi, tilført dem av de hjelpetrengende og pr definisjon svake. Dette kan derfor ansees som stjerneeksemplet på hvordan hypermagikeren lurer både seg selv og andre, hvordan han setter seg selv i sentrum mens han fremstiller dette som et nødvendig virkemiddel, skal han redde sine «klienter», de som etter hypermagikerens modell faktisk da ikke lenger er troende, men magikere eller magicikere og med ham selv som forbilde, i kraft av sitt «edle» hjelpearbeid».

Salomonsen ser troen utenfra - og forveksler den altså - med magi. Men troen er ingen trolldomskunst, ingen metode som krever opptrening i eller tilbud om tekniske hjelpemidler enten det er i form av kraft eller ord. Troen er gitt nåde til ydmykhet, den er personlig gitt og formidlet. Den kommer utenfra som en gave, den er gratis. Den er ikke tilfredstillelse av et behov for hverken å forandre ånd eller materie, eller for å manipulere på noen måte. Troen baserer seg ikke på teknikk og «maning», men på en personlig, inderlig relasjon personer imellom. Tro er ingen overtro, den er det motsatte. Og Ordet er en person, Gud og fornuften inkarnert, ikke et stoff man forsøker å underlegge seg, kontrollere og bruke for eget formål.

Et eksempel på hvor sterkt magiske forestillinger har befestet seg i Den norske kirken og et eksempel på overtro og aktiv bruk av magi – eller hypermagi - er det når prester i Den norske kirke hyller seg selv ved å prise samkjønnede ekteskap: De opphever Guds ord om synd med det de selv tolker og agerer på som Guds ord, sin egen tolkning, men da en tolkning som vitterlig er stikk motsatte av Guds ord. Deres hypermagi trumfer de ord som ifølge Bibelen er Guds ord. «Syndenes tillatelse» anses mer «brukervennlige» eller verneverdige enn Guds ord. Hypermagikeren bruker en invertering av Guds ord for å hjelpe «de svake», minoritetene. Han tilfører seg selv, og tilføres av andre, dermed høyere egenverdi, han handler på en fullmakt han forutsetter han har fått, ikke av Gud, men av de pride og pridofile. Disse tilfører så sin egen hypermagi over på de samkjønnede, som får «syndstilgivelse» helt i strid med Bibelens ord. Tydeligere kan det vel neppe illustreres at Gud forsøkes å bli satt i skammekroken, ja, avsatt, for all fremtid, ser det ut for. Hypermagikere gir gladelig og i full overbevisning syndstillatelse, ikke syndstilgivelse.

Faktarute: Magick, in the context of Aleister Crowley's Thelema, is a term used to show and differentiate the occult from performance magic and is defined as "the Science and Art of causing Change to occur in conformity with Will", including both "mundane" acts of will as well as ritual magic. Crowley wrote that "it is theoretically possible to cause in any object any change of which that object is capable by nature".[1] John Symonds and Kenneth Grant attach a deeper occult significance to this preference.[2]

Crowley saw Magick as the essential method for a person to reach true understanding of the self and to act according to one's true will, which he saw as the reconciliation "between freewill and destiny."[3] Crowley describes this process in his Magick, Book 4:

One must find out for oneself, and make sure beyond doubt, who one is, what one is, why one is ...Being thus conscious of the proper course to pursue, the next thing is to understand the conditions necessary to following it out. After that, one must eliminate from oneself every element alien or hostile to success, and develop those parts of oneself which are specially needed to control the aforesaid conditions. (Crowley, Magick, Book 4 p.134)

Within modern occultism, there are many self-described magicians and people who practice ritual activities that they term magic. In this environment, the concept of magic has again changed, usually being defined as a technique for bringing about changes in the physical world through the force of one's will. This definition was pioneered largely by the influential British occultist Aleister Crowley, who had been influenced by scholarly studies of magic.

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

Tirsdag 12. februar 2019: Dødens Manifest og hatet mot Nina Karin Monsen

Vårt utgangspunkt er i dag en artikkel av Nina Karin Monsen på Resett, her

Hun har formulert følgende om hva heterohaterne mener: «Heteroseksualitet er ikke medfødt, men det er homoseksualitet. Heteroseksualiteten er undertrykkende, homoseksualiteten er frigjørende. Barn trenger ikke far og mor, bare noen omsorgspersoner. De kan ha mange foreldre. Alle kan ha mange partnere, jo flere ligg jo bedre».

Følgende relevante manifest er et skrik, en galskap, en grusom, tragisk fantasi, et raseri, en overtent vulkan fra det innerste mennesket, det innerst og ytterst ensomme menneske. Et menneske som ber om å bli betraktet som et offer, men som ikke legger skjul på at han selv nettopp vil gjøre andre til offer, reelle, konkrete offer. Offer som fortjener all vrede og all håpløshet. All undergang og forakt.

Dette er et «Skrik» fra det private inferno som forsøker å alminneliggjøre og forevige eget tyranni ved mental projeksjon og overføring, transaksjon, i den klar hensikt å ramme, krenke, skremme, - gjennom selvforherligelse. Et uttrykk for besettelse, dypt hat og en uforbeholden vilje til å påføre andre splid, lidelse, smerte, sorg og død. Her skal normaliteten fratas enhver tro, enhver ynde, enhver blygsel, enhver selvrespekt, ja, ethvert menneskeverd.

Dette overgår «et normalt» skille mellom sadisme og sadomasochisme, gjør disse til selve fundamentet, det man ikke kan leve foruten, det man på det dypeste eksistensiell er avhengig av, og som man vil være diktert av, det man i sin falskhet har gjort til et afrodisiakum eller livseleksir, dvs i realiteten: Døds-eleksir. Et bevisst ønske om dop og død servert på sølvfat, et nobelt ønske om underkastelse, forkledd i «kjærlighet» og frihetstrang, selvstendighet, ja, kreativitet.

Forakt kan ikke beskrives bedre. Hatet gis her det klareste og mest presise uttrykk. Et uttrykk for en destruksjonslyst vi ikke har hørt formulert før, og som vi håper vi aldri får oppleve, overført i praksis, i vår nærhet, ja, over hele kloden, skjønt …

Og hva var så temaet? Jo, hvordan de undertrykte selv drømmer om å kunne undertrykke, om hvordan de undertrykte selv i sin mørkeste fantasi og i sin narsissisme og drømmeverden, og i sitt akk så elskede, selvdyrkende, frivole og grenseløse mareritt, selv ønsker og her vitterlig begjærer – helt «legitimt» i våre tåpers øyne - å bli undertrykkere og hvordan det absolutt totalitære, det absolutt totaliserende og det absolutt og uten forbehold totaliserte sinn forsøker å vinne dominans overalt, til enhver tid, på ethvert stede, i en hvilken som helst relasjon.

Vi andre har bidratt til å legitimere dette, i toleransens navn, i den nihilismes navn som vi selv, som de religiøse analfabeter og sekulærfundamentalister vi har blitt under vårt nåherskende «lederskap», har beredt veien for og oppfordret til, i vår mangel på frimodighet, forstand og fantasi. Og i fraværet av Ham som er Amen.

Her finner vi demoner forkledd som engler, som «brave» frihetsforkjempere, som «de gode» og de suverene, beundringsverdige «edle ville». For alt i dette manifestet vil gjøre oss til kyniske, individuelt og kollektivt undertrykkende og blodige personer, intolerante bødler.

Leve Kjærligheten, den kjærlighet som beseirer døden! Hvor er din brodd?

Jeg fant dette manifestet i Nina Karin Monsens bok Kampen om seksualiteten. Det er hentet fra The Congressional Record, Gay Community News, februar 15-21, 1987. Monsen oversetter imidlertid altfor dårlig og slapt. Her følger min egen oversettelse, idet jeg må legge inn et forbehold om hvorvidt manifestet er genuint eller ikke. Selv publiseringen er imidlertid ikke omstridt.

«Vi skal ta møydommen på deres sønner, vi skal rævpule dem, ta dem bakfra. Disse sønnene er utgjør selve beviset på svak maskulinitet, på tomme og foraktelige drømmer. Vi skal ta dem på skolene, i sovesalene, i idrettshallene. I garderobene, på idrettsarenaene, på seminarene, på toalettene, i kinosalene, i militæret og på busstoppene, i de lukkede mannsklubbene, ja, i Kongressens alle møterom og alle steder hvor menn pleier omgang sammen.

Disse sønnene skal vi gjøre til underdanige slaver. De skal adlyde oss og gjøre hva vi befaler dem å gjøre. De skal omskapes i vårt bilde. De kommer til å beundre oss stort, de kommer til å bli krevende.

Kvinner gråter etter frihet nå, de er ikke lenger fornøyd med menn, de gjør dem ulykkelige. Vi skal ta deres menn fra dere. Vi skal gi dem det de trenger, vi skal omfavne dem når de gråter.

Kvinner! Dere sier at dere foretrekker å leve sammen med andre kvinner, ikke sammen med mennene. Så gjør det da! Gå foran, vær og forbli sammen! Vi skal tilfredsstille disse menn og vet hvordan man virkelig gleder andre menn. Bare menn kan forstå og tilfredsstille andre menn. Vår innsikt og våre følelser forstår andre menns sjeler og deres kropper.

Alle homofobe og fiendtlige lover skal oppheves. Vi skal vedta lover som fremmer kjærlighet blant menn. Vi skal stå sammen som brødre; vi skal slå oss sammen kunstnerisk, filosofisk, sosialt, politiske og finansielt. Vi skal vinne når vi viser et samlet ansikt i møte med den heteroseksuelle fienden.

Hvis de våger å slenge ukvemsord mot oss, skal vi stikke dere i deres feige hjerter og skitne til deres utsultede, døde kadavre.

Vi skal skrive dikt om kjærligheten mellom menn, si skal skrive skuespill der menn åpenlyst og inderlig omfavner hverandre. Vi skal produsere filmer om helter som skal overskygge de billige, overflatiske, ubetydelige og heteroseksuelle forelskelsene vi ser på film. Vi skal lage skulpturer av vakre, unge menn, av modige atleter som skal utplasserer i parkene og i deres bykjerner. Museene skal bli fylt av malerier med grasiøse, nakne gutter.

Vi skal gjøre kjærligheten mellom menn moteriktig. Vi kommer til å vinne, for vi er mestere i å produsere livsstiler. Vi skal utrydde heteroseksuelle relasjoner ved å latterliggjøre, ved å bruk satire og latter, for her er vi mestre.

Vi skal rive masken av mektige homoseksuelle som spiller heteroseksuelle. Dere skal få dere et skikkelig sjokk og bli skremt når det går opp for dere og dere får vite at presidentene og sønnene deres, deres industriledere, senatorer, prester, borgermestre, idrettsidoler, filmstjerner og programledere ikke er de trygge familiemennesker, slik dere antar at de er.

Vi er nærværende overalt, vi infiltrerer overalt. Vær forsiktige når dere snakker om homoseksuelle, vi kan være overalt; vi kan sitte rett overfor dere; vi kan ha sovet i samme seng som dere.

Vi kommer ikke til å inngå kompromisser. Vi er ikke middelklassesveklinger. Vi er de naturlige aristokrater, vår IQ er høy, vi er en stålsatt nobless. Vi vil ikke nøye oss med noe mindre. De som gjør opprør mot oss, vil bli deportert.

Vi skal reise store, private hærer … vi skal nedkjempe dere. Vi skal erobre verden. Krigere bundet av homoseksuell kjærlighet og ære er uovervinnelige, slik de gamle greske soldatene var det. Perfekte gutter skal oppales i bioteknologiske laboratorier. De skal ha en felles oppvekst under ledelse av homoseksuelle mestere.

Alle kirker som fordømmer oss vil bli stengt og nedlagt. Vårt eneste begjær er vakre, unge menn. Vi er en kult av skjønnhet, moral og estetikk. Vi skal ødelegge alt vulgært eller banalt. Vi er fri til å leve på kommando av den rene fantasi. For oss er for mye aldri nok.

Det unike samfunn som skal oppstå skal styres av en elite av homofile diktere. Et krav for å komme i maktposisjon her, er at man praktiserer «den greske» lidenskap. Den som lar seg smitte av heteroseksuelt begjær vil bli utestengt, fordrevet. Idioter som foretrekker å forbli heteroseksuelle, vil bli stilt for en homoseksuell domstol. De vil bli usynliggjort.

Vi skal skrive om historien, den som er tilsølt av heteroseksuelle løgner og forvrengninger. Vi skal etterligne de store homoseksuell ledere og tenkere, de som har formet verden.

Homoseksualitet, intelligens og fantasi er ubrytelig sammenknyttet. Homoseksualitet er betingelsen for det sanne adelskap og sann skjønnhet.

Vi skal vinne fordi vi er fylt av den undertryktes rasende bitterhet, den som har latt seg tvinge inn i fordummende og heteroseksuelle rollespill opp gjennom århundrene.

Vi er fullt i stand til å håndtere geværer, og å klatre på barrikadene når den endelige revolusjonen kommer. Skjelv, heterofile svin, når vi snart viser oss for dere uten masker».

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html

Mandag 3. juni 2019: Hat, hatprat, hets, sjikane, fobi, fremmedfrykt og krenkelser - og hypermagi

Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen speider etter tegn i tiden, og finner dem, tegn på fremmedfrykt i form av personer, tanker og – mulige - konspirasjoner. Inntil nylig, brukte han ordet islamofobi, men det har han sluttet med. Han har i stedet begynt å bruke «fremmedfrykt». Om han bli konsistent på dette, gjenstår å se.

For: Hvor finner han begrunnelsen denne frykten? Hvilken frykt er det han speider etter, ja, etterlyser? Skjønt «etterlyser», det er kanskje å ta vel mye i, men hvor denne frykten befinner seg og hvem som har eller lider av denne frykten, det er vanskelig å lokalisere for Gilje.

Vi skal se litt på islamofobi. Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, fraråder å bruke dette ordet, og det er sannsynlig at Gilje slutter å bruke dette ordet, på oppfordring fra Selbekk, (se under).

Hvor finner så Gilje islamofobi eller fremmedfrykt? Gilje vil neppe være spesifikk og ta for seg personer enkeltvis, høyst bare visse grupper. Han er ikke alene om det. Islamofobi brukes som regel i generelle vendinger. Han vil neppe henge ut folk enkeltvis. Det ligger derfor nærmest i kortene at Gilje trenger en stråmann, en effigy, noen å bruke sitt innerste ønske eller påtrengende behov på, noe eller noen han kan utøve sin skjulte magi på, - eller for å si det på en måte som mange vil synes er vulgært: Noen å stikke sine nåler i.

Stråmannen tjener to formål for det jeg kaller hypermagikere, (se mer nedenfor). For det første kan hypermagikeren suge kraft fra den, eller så kan han tilføre den mindre kraft slik at den egne kraften øker tilsvarende eller mer. Alt for å få oppmerksomhet, for å styrke selvfølelsen, den autentiske selvaktelse og – om mulig - egen posisjon, egen utstråling, eget image, eget maktpotensiale.

Å være hypermagiker er slik sett mer vanlig enn man skulle tro. Få moderne velorienterte og kunnskapsrike mennesker ser seg imidlertid ikke som magikere i dag. Snarere tvert imot, bortsett fra i viss nyreligiøse kretser. All rasjonalitet eller fornuft strider i dag mot å kalle seg selv eller avsløre seg selv som en hypemagiker. Ved å benekte det, kan man gå glipp av visse poenger, en viss selvinnsikt og en viss innsikt i hvordan «tingene» eller de sosiale relasjonene fungerer på diskursmarkedet i dag.

I utgangspunktet vil jeg tro at kristne er mer bevisst på hva magi er eller kan være, mer avvisende enn mange andre ikkekristne. I kristendommen blir som kjent alle former for magi avvist. Like vel kan det vise seg at mange kristne faktisk driver en slags magi, uten at de er klar over dette. Vi kommer nærmere inn på dette i fortsettelsen.

Ordet islamofobi er blitt et magisk trylleord som flittig benyttes av hypermagikere. Islamofobi som betegnelse eller ord – termen er ikke noe begrep i seg selv – kan sies ha å fått en sterk dagsaktuell symbolsk funksjon i dagens diskurs. Ordet er i seg selv blitt et symbol ladet med kraft, av de som frykter det man kaller islamofobi og islamofobe personer. Her plasseres altså mennesker i kategorier. Ordet fungerer nå som en fane eller et flagg man forsøker å få folk til slutte seg opp rundt og heiser villig vekk, for å vise korrekt holdning og moralsk «høyverdighet», til alle for å se.

Særlig innflytelsesrike folk på venstresiden har jobbet hardt de siste 10 – 15 år for å etablere ordet som et nærmest nødvendig middel eller som et instrument for å vise hvor man står i landskapet, på hvilken side man tilhører og hvem man identifiserer seg med.

For venstresiden er det viktig å forsøke å få flest mulig aktuelle og potensielle støttespiller og sympatisører til å individuere, reifisere eller objektivere ordet, dvs få det mentalt til «å sitte i kropp og sjel», dette samtidig som tilskriver og tror på ordet magiske evner og agens.

Urovekkende mange ser ut til å falle for denne venstrestrategien og lar seg suggerere av venstreside-parolene. Ordet er blitt en vare og en markør, det fungere som en talisman, en sjibbolet eller et adgangstegn inn i det magiske, inn mot den sentrale krets av, ja, nettopp, både de ugudelige og ikke full så ugudelige hypermagikernes rike, (se under), et rike hvor de korrekte emosjoner trumfer den anstrengelsen det innebærer å tenke, analysere og skjelne.

De som i dag aner at ordet islamofobi innebærer kraft og en slags overbevisningsserum, og som derfor flokker seg til symbolet og hengir seg ved å gi og tro, forestiller seg og innbiller seg, at det her utveksles reelle magiske krefter, krefter man hverken trenger å argumentere for eller avvise, fordi de antas aksiomatisk å foreligg som en kraft og en mulighet man kan «»trekke» på og som «virkelig» forøkes i synergi med de ritualer symbolet og hypermagikerne anviser. Hypermagien lover belønning, men forventer samtidig offer og offervilje. Ordet som symbol virker av egen kraft, kumulativt som aggregat, transformator og kraftkilde. Det blir lett noe teknisk over det hele, men dette bekymrer ikke hypermagikere.

At ordet i seg selv skal lenkes til selve varmen i ordene de gode og det gode, de empatiske, åpne, tolerante osv - er opplagt. Ved assosiasjon, eller via en mer eller mindre vag følelse, skal man inngytes en enda bedre følelse, følelse av genuint fellesskap, følelse av genuin trygghet, følelse av genuin meningsfylde. Man aner lyden av lovsang i bakgrunnen.

Å assosiere seg med ordet krever liten tankevirksomhet. Termen i seg selv kan brukes på en måte som er svært lik den måten man forholder seg og bruker et nasjonalflagg på, dvs det er denne funksjon og betydning tilhengerne av ordet islamofobi ønsker det skal ha. (Jeg har intet mot det norske flagget, snarere tvert imot).

Ordet i seg selv utsier ikke mer enn det ordets rene phonetikk tilsier, det er et ordbilde, det er for så vidt bare luft eller vind. Poenget er at det kan konstrueres en konsensus – en allmenn oppfatning eller forståelse av - hvordan ordet skal forstås og hvordan man skal forholde seg til dem som kan assosieres med ordet.

Innholdsbetydningen er ikke fastlagt på forhånd, den forsøkes pådyttet kamerater, venner, familie, kollegaer, partifeller, kort sagt opinionen i folket. Jo flere som oppfatter og bruker ordet på den måten interessegruppen som har skapt ordet har ønsket, jo viktigere blir det å opprettholde og pleie ordet og de relasjoner som flyter av det. Ordet gis en magisk kraft. Det ønskede betydningsinnhold, - helt uavhengig av sannhetsgehalt – gir uansett større makt i og med bruken av ordet. Selve bruken av ordet overfører mer makt fra samfunnet til den interessegruppen som har klart å få frem det spesifikke innhold denne gruppen selv har forsøkt å lade ordet med. Den magiske makt denne gruppen vil at ordet skal ha, er den verdi gruppen fastsetter som en del av dens overordnede ideologi gruppen sogner til og sverger til. Ord er makt. (Vi har jo forresten også hørt at ord er vold … ).

At ordet brukes som en magisk formel mer enn et rasjonelt – og isolert ord -, i en snever rent akademisk kontekst, - viser seg i hvordan det brukes. Det brukes som et ladet fy-ord hvis eneste hensikt ikke er å dele informasjon og innhold, nei, det brukes kun som et klistremerke, et fyndord som tros å styrke moralen og dermed samholdet innen gruppen, dvs som ett virkemiddel blant flere som alle kan mobilisere de riktige eller korrekte emosjoner man til enhver tid ønsker og skape, vedlikeholde og bruke mot motstanderen eller dem man er uenig med i et større ideologisk perspektiv, eller rent livssynsmessig, ut fra de egne interesser og tolkninger av situasjon og kontekst.

Den gruppe som makter å gi ordet et doxologisk innhold, en allmenn konsensus, har i store trekke gode sjanser til å få sin politikk i gjennom. Stemmer og støtte som innhentes ved appell til følelser eller emosjoner, kan utgjøre tungen på vekten i større nasjonale og internasjonale valg. Så snart man har klart å skape et doxisk felt hvor ordet har fått et innhold som automatisk oppfattes – eller føles - som å være umiddelbart sant og riktig, og som korresponderer til noe man forestiller seg som ontologisk foreliggende, har man klart å skaffe seg et uvurderlig forsprang på motstanderen eller konkurrenten.

Den gruppen som tror at holdninger og politikk primært skapes via emosjonell påvirkning og emosjonelle appeller og slagord, har fått en forkjærlighet for – kynisk – anvendelse av ordet islamofobi. De som er mer rasjonelt anlagt og skeptiske til at «følelser ad hoc» skal gis for stort spillerom, tar med god grunn avstand fra ordet islamofobi i det hele tatt.

Det viser seg nå plutselig å ha blitt svært kontraproduktiv og spre om seg med ordet islamofobi som en måte å «shame og blame» på, (en metode Hillary Clinton ikke hadde noe imot). Det viser seg at myndigheter i Storbritannia nå nylig offisielt har gått ut og innrømmet, dette tross massiv motstand mot å skrote ordet i den muslimske befolkningen og blant muslimske talspersoner. Fra hjemlige kanter: Hans Rustad skriver:

La oss ta et eksempel: Lørdag 18. mai bruker NTB for første gang ordet «islamofobi» som et etablert attributt ved de høyrenasjonale partiene som samme dag demonstrerer i Milano. Det er ikke noe diskutabelt. NTB bruker begrepet som om det var opplest og vedtatt at de høyrenasjonale partiene i Europa er islamofobiske. Til tross for at de deler sin islamofobi og motstand mot innvandring, multikultur, EU generelt og venstreorientert politikk, strever de nasjonalistiske partiene med å slå seg sammen i en blokk. Første gang det dukker opp som et gyldig begrep og ikke bare en påstand, er etter massakren i Christchurch. Muslimske talsmenn beskylder Vesten for islamofobi og krever at det blir gjort noe. Vestlige talspersoner, som New Zealands statsminister Jacinda Ardern, sluker det uten forbehold. Alle islam-vennlige innfrir forventningene og kravene og adopterer begrepet. NTB viser den samme godvilje. her

In Britain, That “Working Definition” Of “Islamophobia” Just Won’t Work, May 24, 2019 By Hugh Fitzgerald, se her

Om en norsk akademiker, Sindre Bangstad, som er en nesten fanatiske tilhenger av å bruke islamofobi i sin egen kamp, se her, på bloggen.

Når det kommer til Tarjei Gilje i avisen Dagen, og hans bruk av ordet islamofobi og hva red. Vebjørn Selbekk mener om ordet, se her og her

Det er derfor påkrevende for visse interessegrupper å skape en virkelighet – forankret primært i emosjoner - som ordet kan dekke og representere. Det må derfor også skapes kontekster hvor «alle» umiddelbart forstår hva som er lagt inn eller som legges inn i ordet og hva ordet referer til.

I dag vil man få folk til å reagere negativt overfor alle som rammes av den magi gruppen har klart å «utstyre» ordet med. Det gjelder om å overføre destruktive krefter, negativ magi, på hypermagikerens kulturelle, religiøse og politiske motstandere. Oppdiktede islamofobe antar da funksjonen av en effigy, som nevnt over. At det dreier seg om et behov eller et ønske om forføyning over magiske krefter, ser vi av det faktum at ordet i utgangspunktet faktisk er a-kontekstuelt og innholdsnøytralt, dvs totalt innholdsløst eller meningsløst i seg selv, eller rett og slett helt uten egen, selvstendig etymologisk mening eller eget innhold pr se.

Mening får ordet først brukt som appell- og kamp-ord og parole og da som en besvergelse mot reelle eller oppdiktede motstandere i det større allmenne paradigme som allerede måtte foreligge. Noen lever det meste av sitt voksne liv i miljøer så ås i lever og overlever nettopp på paroler osv.

Den som vinner i forsøket på å bestemme ordets innhold, har vunnet, og dette er noe særlig hypermagikere vet og benytter seg av. Siden ordet i utgangspunktet er helt blankt for rasjonell mening, må meningen skapes via emosjonell påvirkning og assosiasjon. Påvirkningen trenger ikke å skje direkte eller som en mer eller mindre merkbare konfrontasjon. Enhver med litt kjennskap til PR, dvs markedsføring, vet at den subliminale påvirkningen er vel så viktig som den påvirkning som rettes direkte mot personer og marked.

Jo flere mennesker som opplever at ordet islamofobi brukes med en selvfølgelighet som bare overbeviste mennesker kan legge for dagen, jo flere potensielle «kundegrupper» vil herme og ta det for gitt at ordets makt ikke bare er nyttig å bruke, men også det er et moralsk gode i seg selv å bruke det, det tjener en større, edlere hensikt, en nøkkel til et samlet overskudd av godhet.

Å tro fast og full på at man bidrar til å skape et bedre samfunn er, som alle vet, et grunnleggende behov for de aller fleste av oss. Det farlige og det som få advarer mot, er å tro at det kun fins én spesifikk metode eller strategi som kan være aktuelt å bruke og bli brukt for «å nå målet», et mål som i seg selv ordinært betyr «best for visse grupper eller en bestemt klasse» på bekostning av andre grupper.

Det er med andre om å gjøre å få etablert en bredest mulig konsensus om hva ordet skal betegne fremover, ikke først og fremst hva eventuelt ordet har betydd eller hva det rasjonelt og rent språklig meningsfylt best kan uttrykke. Det reelle betydningsinnhold eller mange på slikt innhold, er sekundært. Det hjelper ikke overfor de som elsker å bruke ordet å forklare at ordet i seg selv har en destruktiv og illusjonsskapende virkning. Det gjelder for visse interessegruer om å få folk til å forbinde ordet med en helt spesifikk virkelighetsoppfatning. Den interessegruppen i samfunnet som klarer å få folk til å bruke ordet som om det hadde et fastlagt, legitimt og en gang for alle gitt innhold, har for så vidt vunnet spillet og kampen om ordets påvirkningspotesial både i og overfor ulike svake og sterke grupper, kulturelt og politisk. De har da klart å utstyre ordet med magisk virkende kraft. De er blitt magikere uten å vite om det. De vil nok heller ikke innse at det er en reell åndskamp de har begitt seg inn på. De tror at den magiske kraften gjør åndskamp irrelevant og den som besitter og forvalter magien, til slutt vil vinne.

Tar jeg feil? Vel, dette er et forsøk på psykologisering, på «hobbypsykologi», men slik psykologi kan av og til være nokså beleilig, bekvem og betimelig, særlig fordi nesten alle driver med sine egne, «inderlige» psykologiseringer, sine egne små, private «mental-analyser» av personer og sosiale settinger og samhandlinger. Vi tenker vårt, ja visst, men lar ofte skuta seile når tanken blir for påtrengende. Alle er skjønt omforente med at det er saken selv det kommer an på. At det er selve «det objektive» alt dreier seg om, egentlig … objektive standarder, virkelig eksisterende og objektiv moral. (Mange avviser dette uten å blunke).

Bare ved å holde oss til saken selv, kan vi håpe på «fremgang», saklig diskusjon relevant informasjon og generell folke opplysning. Bare gjennom å holde oss til saken, og i høyden litt sosologisering rundt den, i stedet for å gå på personen, kan vi håpe på at vi kan enes om et felles, objektivt grunnlag som alle kan bygge videre på, slik at alt kan gå så mye bedre.

Det burde primært være «sannheten» vi ønsker skal frem, for sannheten setter fri, ja, bare sannheten skilles fra personen. Vi frykter de som tar mannen i stedet for ballen. Vi trenger noe objektiv å forholde oss til. Vi trenger visshet og trygghet, noe sikkert og målbart. Derfor lar vi det personlige ligge, det som altså angår personen og de personer som involveres i vår kalkyle, i den tro at vi dermed er mer objektive eller nøytrale, og derfor mindre angripelige, for ikke å si mer uangripelige.

Vi nærmer oss slik stadig idealet, hva nå det måtte være, bare vi – i hvert fall i egne øyne – er anstendige, og så mye tolerante som skuta bare kan bære, om bare mulig. Det faller oss ikke inn at skuta kan begynne å lekke og kantre, rundt det første nes. For noen er også dette greie skuring, bare vi tenker stort nok og er enige om at vi er «gode», fordi våre intensjonene er bedre, av høyere og mer edelt metall.

Nå vi tilter ut personen og psykologiseringen, hva står vi da igjen med? Jo, det store, «rause» økonomiske perspektivet, det perspektivet som holder én ting hellig, nemlig statsbudsjettet – eller verdensøkonomien - og dette at dét er statisk, til evig tid, og at bare det og ikke noe annet er dét vi må og er tvunget til å forholde oss til eksistensielt, for å ha fast grunn under føttene. Det kan ikke gå noe ut av stasbudsjette og heller ikke inn, bortsett fra en forventet årlig stigning i Brutto Nasjonalprodukt. Den absolutte summen i dette er i virkeligheten konstant, tror vi. Statsbudsjett mer enn noe annet er det som gir mennesket trygghet og sikkerhet. Innkalkulert i dette er statistikk, det formular og den metode som sikrer oss stabilitet og forutsigbarhet. Tro det eller ei: Omfordeling av verdiene blir derfor Alfa og Omega. Alt blir politikk, og ingenting har med individet eller personer å gjøre.

Når det blir for ille og skrantent for gjenkriminelle i en bydel, så kommer det av at politikerne, sosionomene og andre ikke har grepet til nødvendig tiltak for bedre å legge til rette for de materielle strukturer som konstituerer miljøene, for det er disse som bestemmer personenes tanker, følelser, handlinger og «mål» her i livet.

Vi pøser derfor på med tiltak, som som oftest begrunnes i sosiologiske og ikke-personlige kategorier, innenfor et budsjett som like vel aldri kan endres, men bare «omfordeles». Til slutt enes de edleste av oss om at alt dreier seg om politikk, en livsretning som har «flyktet» fra det personlige og den individuelle tilnærming som mulig. Godheten måles på graden av mest mulig omfordeling, ikke bare av alle økonomiske forråd, men også av en omvurdering av alle eksistensielt sett verdimessige «formuer».

Gudstro i dette noe sørgelige scenario kan med fordel altså erstattes av troen på det upersonlige og på at det «sosialøkonomiske» som agens virkelig skal kunne redde oss nær sagt fra en hvilken som helst trussel, en hvilken som helst fare, en hvilken som helst grunnstøting. Vi er i det alt vesentlig allerede «frelst», her og nå, all mann alle. Vi er blitt suggerert til å tro at en enhver større grunnstøting faktisk kan øke statsbudsjettet – objektivt sett ad intra vel og merke - og dermed muligheten for omfordeling, og deri skal også vårt håp for fremtiden sikres, ja, den er allerede realisert! Ingenting skal «egentlig» koste det det koster. For muligheten for subsidiering er alltid til stede, ja, den er ubegrenset, og dette er så «det store godet», som altså alltid må omfordeles, ikke frivillig, nei, men med tvang, dvs gjennom lovverket, hvilket forteller oss at «personen» og «det personlige» er døde «størrelser» i det store ideologiske perspektivet vi i dag lever under og må bøye oss for, nær sagt inntil minste detalj.

Det sier nesten seg selv at behovet for magi og makt blir sterkere og sterkere i dette scenarioet. Det åndelige tomrom må fylles med ette eller annet. Det fins er hærskare av eksempler på at så er tilfelle. Forventer man i visse forsamlinger at ansvaret til syvende og sist hviler på det personlige planet, blir man pepet ut og nedstemt og beskyldt for å manipulere masser og mennesker med den tro at «vi er vår egen lykkes smed», et uttrykk f esk Stalin og Mao nok må ha fryktet for skulle vinne en slags appell eller parallell grobunn i sine eksperimenter og prosjekter. Vi burde imidlertid ha kommet lenger, men det vil trolig vise seg mer og mer at det nettopp ikke er lenger vi er kommet, snarere tvert imot.

Det meste dramatiske i dette bildet er imidlertid at «omfordelingstroen» i dag ikke bare retter seg mot de strukturelle og økonomiske forholdene, denne «troen» har parallelt og underliggende også ålt seg inn på det eksistensielle området, på det området som gjelder personens indre liv sett i det perspektivet som i stadig større grad blir neddempet, oversett og uglesett, nemlig det området hvor det enkelte menneske spør seg i sin inderlighet: Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva betyr det å være meg-selv? Hva er meningen i og med det større livsperspektiv?

Gitt en slik tilstand, hvor altså fraværet av spørsmål og svar på dette feltet dominerer, tvinger det seg naturlig nok frem stadig strengere krav om å bli oppfattet som etisk og moralsk mer høyverdig enn de fleste andre av oss. Moralen blir mer og mer til et verktøy som kan sikre suksess og fremgang, dette å bli likt, dette å ha noe å si og dette å ha noe å slå i bordet med, ja, fare med, i det store og hele. Det gjelder stadig om å tøye ideelle krav oppover, ikke ved å redusere kravene, men ved å øke dem, slik at presset på godhet blir større og større, og stadig mer krevende å realisere.

Men hvordan får man dette «best» til? Jo, ved påtatt selvforringelse via stadig større edelmodighet og stadig mer skarpt formulerte programerklæringer og forsikringer om at man kjemper med de beste intensjoner og de mest «redelige kort». Og mistenker så noen – eller er man bare det minste skeptisk – til disse intensjonene, blir man fort avist med at det jo er helt moralsk forkastelig å gå på personen og hans indre incentiver, for de er det jo alltid og i enhver sammenheng umulig å vite noe vitenskapelig om. Derfor er det så altfor mange som bare kan ture frem, bare det skyver de svake og spesielt barn, foran seg, de som har behov for støtte og hjelp. Det er som kjent helt forkastelig å kritisere noen for å ville hjelpe. Men derfor er det nettopp nødvendig å analysere de som hjelper, de har nemlig ikke alltid rent mel i posen. Det kan være helt riktig og nødvendig å se med hobbypsykologiserende briller på de som utmerker seg og som går lengt i å eksponere seg med «godhet».

Jeg skal derfor komme med noen påstander og hobby-analyser som kanskje vil sjokkere mange, fordi de faktisk er så avslørede sanne og uvante å ta seriøst, at de bare av den grunn kan bidra til å gjennomskue hva som foregår i dagens diskurs og politikk, slik at vi, om mulig, kan få et bredere og mindre overflatisk grunnlag å bygge våre kunnskaper og innsikter på, uten at vi gjør oss breiale på dem, når det nå engang går opp for oss, at personen med sin eksistensielle forankring, faktisk kan være viktigere enn selve – den politiske eller objektive – saken.

Som kjent er «veien til helvete brolagt med de beste forsetter», det kan gjelde i de beste familier.

Når man imidlertid mister sansen for poenget i dette paradokset i seg selv, går ofte veien fortere enn ellers.

Er Tarjei Gilje hypermagiker? Vel, han lider ikke av Münchausen by proxy-syndromet, det må vi bare gå ut fra.

Vi kjenner historien: En forelder som holder sitt barn sykt for å få oppmerksomhet – og betydning. Forelderen, som ofte er mor, appellerer til en rekke hjelpere, fortrinnsvis fra viktige personer i helsevesenet. Forelderen er ute etter innflytelse og makt, etter beundring for sin selvoppofrende innsats for barnets beste. Det gir henne et «bedre» image.

Om barnet lider eller dør for at denne moren skal få tilfredsstilt sine indre behov, , vel, det er underordnet for henne selv. En forelder her er ofte veldig «smart» og bruker ulike utspekulerte metoder. Hun er en superflink og meget subtil manipulator. Hjelperne hennes, klør seg i hodet, barnets diagnoser er ofte vage eller diffuse. Forelderen må derfor holde spillet gående med stadig nye, utfordrende utfordringer, og jo lenger og grundigere hun klarer å lure hjelperne, jo viktigere føler forelderen seg. Hun vet med seg selv at magiens kraft øker, det gir henne en indre tilfredsstillelse hun ikke trenger å dele med andre.

Forelderen vet at hjelperne beundrer henne for sin innsats, hun tar det som ubeskrevne utmerkelser eller medaljer hun ikke utad kan skilte med og henge på sitt bryst. Det som betyr noe er hjelpernes beundring, deres magi, en kraft hun opprinnelig ikke selv eier, som hun stjeler fra dem, ved å tilføre og tilrane seg denne makten seg selv. Hun trenger ikke beundring fra «uvitende utenforstående», folk som i hennes øyne ikke holder mål og som ikke kan måles med hennes egen «høyere» standard. Som hypermagiker tilhører hun den indre krets av innviede. Hjelperne i sin naivitet – og uforskyldt i sin objektivt sett naive uvitenhet – aner ikke hvilket spill de blir dratt inn i. For hvem vil vel ikke støtte et fortvilt mor og et like fortvilt – og sykt – barn? Bare ytterst få virkelig velmenende og selvoppofrende hjelpere vil ha forutsetninger for å tro at forelderen faktisk er villig til å drepe sitt eget barn, litt etter litt, for i det hele tatt å kunne «eksistere» - som hypermagiker.

Hun spiller på lidelse, hjelperne nøler med å avslutte behandlingen. Ingen vil være så hjerterå at man avslutter behandlingen og lar barnet lide. Hjelperne søker så hjelp fra andre hjelpere, flere spesialister. Forelderen flytter gjerne fra sykehus til sykehus, fra lege til lege, fra miljø til miljø.

I overført betydning gjelder et lignende mønster i forhold til islam, islamkritikere og alle de som forakter eller rett og slett hater islamkritikk og ilsamkritikere. Mange av disse er kristne. De fremstår nå både i teori og praksis, politiske så vel som ideologisk, som islams og muslimenes fremste støttespillere og medhjelpere. De bruker gjerne betegnelsen islamofob om kritikere, helt uvitende om at deres egen funksjon forankres i de samme mentale kategorier og kriterier som de selv tillegger fienden, dvs islamkritikere. De skjønner ikke at islamofobi er et fullstendig forfeilet konsept og en strategi som nå begynner å bli avvist av stadig flere aktører i den globale diskurs. De skjønner ikke at de har støttet en bevegelse som er fundamentert i magi.

Vi ser det igjen og igjen, at de gråter noen tårer når noen er «slemme» med islam, islamkritikk blir ensbetydende med personangrep, og som ord, er islamkritikk voldelig, fordi ordene i seg selv kan være identiske med vold.

At Gilje kanskje har forstått noe av dette, går frem av en artikkel han skrev i Dagen tidligere i måneden. Når en innsender skriver at Selbekk mener at islamofobi ikke bør brukes, forandrer Gilje straks metode, fra nettopp å skrive negativt om så vel islamkritikk som islamofobi til å skrive advarende og hortatorisk om fremmedfrykt, et begrep han nå må mene er mer formålstjenlig og bedre, moralsk sett. Vi kan snakke om å snu kappen etter vinden. At han ikke har fått med seg grunnproblematikken både etisk og pressefaglig med betegnelsen islamofobi før når, etter at en leser altså påpekte forholdet og etterlyste et svar, og Gilje nok har fått en reprimande fra Selbekk på bakrommet, kan gi grunn til å stille visse spørsmål.

Når personer legger for dagen sunn skepsis og forsøker å være autentisk ærlig år det kommer til islam som ideologi og religion, skal dette ikke oppfattes som en konspirasjon eller et ønske om å være voldelig eller slem, på grunn av terminologien, hvis denne ikke tydelig er helt ute av kurs og anstendighet. Dette burde være innlysende, men det er det altså ikke, ikke for hypemagikere og «Müncher», som vi var inne på over. Deres i det ytre sett edle hensikter oppfattes som selvforsterkende jo mer de støtter og hjelper – mot islamkritikk, som de altså kaller islamofobi ene og alene for å stigmatisere og isolere - og jo tydeligere hypermagikerens og «Münchenes» engasjement blir, for alle til å se og skue, jo bedre føler de seg innvendig og jo nærmere målet tror de de kommer.

Det sørgelige i en slik nedrig strategi er at den fremstår som en permanent foreliggende mulighet for selvforherligelse, og muligheten for å bli forgudet, begge komponenter vunnet på andres bekostning. Engasjementet i seg selv tjener to hensikter: Å få vist frem de edle intensjoner, samtidig som man gir seg selv moralsk carte blanche til å forkleine motstandere, folk som ser noe annet og som derfor vil noe annet, og som derfor ikke har identiske intensjoner.

Det er i sannhet et mysterium at de ikke på egen hånd klare å gjennomskue maskepien eller sharaden. Noen vil kalle det sjarlataneri på mentalplanet, følelsesmessig utpressing.

Hvis man ikke er mer enn bare tolerant, men tvert imot over-tolerant - overfor islam og muslimer, hører man til de onde, til de som ikke tilhører kretsen av de som tror de kan hjelpe mest og best, til dem som vil skade «pasienten», dvs i realiteten offeret, dvs barnet, her i overført betydning.

Barnet for hypermagikeren kan like gjerne være islam og muslimer. Om muslimer ødelegger eller dreper andre muslimer på teologisk grunnlag, fordi dette kan hjemles i Koranen selv, spiller ingen rolle for hypermagikeren og «Münchene». Om islamister dreper kristne, er det ikke muslimenes skyld eller islams feil, nei, det er vår feil, vi ikke-muslimer, vi vantro, altså, ironisk nok, det er vi som er slemme og grusomme, fordi vi jo er «islamofobe».

Vi blir av hypermagikerne eller «Münchene» pr definisjon erklært som onde. Ond pr sirkelargumentasjon, med andre ord. At hypermagikerne ikke skjønner dette, er et mysterium, hvis vi ikke ser at de som har frontet begreper i all hovedsak tilhører et akademisk miljøer der det er pensum og nærmes et eksamenskrav om å bli venstresosialist.

Den store faren ligger i dette: Hjelperne gjør seg da tilnærmet avhengig av bruk av Münchhausen by proxy-syndromet, de vi kaller både for hypermagikere og for «Müncher» i denne sammenhengen. Han trenger et hjelpeløst, kanskje overfølsomt og forlegent «barn» på samvittigheten, som han må pleie og beskytte, men det er han selv som konstruerer offerets hjelpeløshet, offerets «sykdom», i praksis: og da helt uten å ha spurt muslimene – barnet - om de eller de vil ha eller virkelig trenger denne hjelpen. (Det fins eksempler, jeg forsikrer).

Det blir en umulig tanke for München at barnet ikke trenger hjelp. Det vil nemlig svekke hans posisjon og han vil miste innflytelse og makt. Han er nok klar over dette, men behovet for makt overlister ham, han makter det kunststykke å overbevise seg selv om at det han holder på med, på objekt sett er en nobel gjerning. Han føler seg subjektivt svært ovenpå, og han greier da raskt og nesten (uten anstrengelser annet enn sin egen ubevisste anstrengelse), å overbevise sine andre offer, nemlig hjelperne, om at det virkelig forholder seg slik München fremstiller saken, i hele sin bredde, og med alt de har av innebygd eller forstilt, påtatt empati og «godhet». De snakker ofte om kjærlighet, eller handler på en måte som alltid vil bli assosiert med en oppofrende uselviskhet, ekte kjærlighet, og ingen våger å betenke seg i det. «Publikum» så vel som hjelpere faller for oppvisningen, ingen våger å stille spørsmål, for hvem vil angripe noen for å gjøre godt?

Det blir om å gjøre for München eller hypermagikeren å få med seg hjelpere som han kan lykkes med å overbevise om at «barnet» virkelig trenger hjelp, og at ikke å hjelpe barnet, vil uttrykke en slags naturgitt indre kulde, umoral og demoni.

München eller hypemagikeren er imidlertid avhengig av at «kjærlighetsgjerningene» varer ved. Han må derfor intensivere anstrengelsene. Han er blitt kronisk avhengig av at syndromet opprettholdes. Og hva gjør så hjelperne? De gjør så godt de kan, selv om de ikke er i stand til å stille noen «diagnose». De tror – eller blir suggerert til å tro – at det virkelig feiler offeret noe, at det er påkrevende og en selvsagt ting at flest mulig kommer løpende til for å hjelpe offeret, et offer som altså ingen ting feiler, men hvor det er om å gjøre å overbevise hjelperne om at, jo, barnet – dvs islam og muslimer – de tenger hjelp. (Tenk islam i overført betydning her).

Å nekte å hjelpe eller stille seg skeptisk til «diagnosen» hypermagikeren eller «Münchene» foregir, trigger umiddelbart assosiasjoner i form av en mer eller mindre tydelig følelsesmessig utpressing. Det skjer nesten umerkelig, München er subtil, må vite, han virker «from», selvutslettende, han ofrer alt, han kan gå fra gård og grunn, bare for å få bevist sine edle hensikter, han er definitivt på «de godes side».

Ja, München og hypermagikeren kan tillate seg å skryte åpenlyst av sine bedrifter, uten at noen lar seg merke med det, over at det jo egentlig er ham selv som hjelper hjelperne – og selvsagt barnet - og at det jo derfor er hans egen innsats de involverte har å takke. Han krever noe av dem, men de tar kravene som et bud de fortjener, på grunn av egen skyldfølelse eller annen utilstrekkelighet. Han krever anstrengelse, kognitiv virksomhet, innsikt i moralske og politiske spørsmål og får det til å fremstå som et stort og dypt ønske om å etterkomme kravene, uten noen form for ros eller lønn for «strevet».

Han er intenst opptatt av toleranse, kjærlighet, som han kaller det for anledningene, religionsfrihet og at ingen har rett til å dømme eller fornærme noen for deres tro eller kulturelle tilknytning og utspring. Dette går rett hjem. Hvem kan mistenke ham for å operere i prinsippet på samme vis og etter samme mønster eller mentale mekanisme og konstitusjon, som de som virkelig har noe som er til forveksling lik den medisinsk valide psykiatriske diagnosen, altså Münchausen by proxy?

Vi trenger ikke vennlige råd de som advarer oss mot å frykte. De på sin side ønsker seg lydige eller servile undersåtter, mennesker som flykter fra utfordringer og reelle trusler, spesielt i et større perspektiv. Frykt i seg selv, som et mentalt fenomen og slike disse som advarer oss mot å frykte, er ikke frykt, det er feighet, perversitet. Det er en frykt som sier du skal ikke frykte. Det blir en mental øvelse, en flukt innover, innover mot det sentimentale, det tilsynelatende fromme, det selvforherligende. Det er å invitere til hykleri å advare folk mot å frykte, eller bli sinte, lei seg, opprørske, fra seg, høylytte og gjerne støyende. Det vi trenger er sannhet.

Reelle, saklige og klarsynte islamkritikere med innsikter i islam og kunnskaper og erfaring av djevelskap og undergangskrefter, frykter ikke, de vil ha sannhet og det de frykter er i så fall den feigheten som ikke tør å fokusere på sannheten.

Det er frykten for sannheten Gilje bør etterlyse, oppfordre til og lete etter. Han bør spørre seg: Hvorfor frykt, hvem frykter? Gilje synes å ha definert sin målgruppe: Det er islamkritikere som lider av frykt for konspirasjoner osv, folk med fremmedfrykt – hva nå det måtte betyr, for fremmedfrykt er et ukjent begrep for sanne og ærlige, modige, islamkritikere, - skal vi kanskje frykte for maktovertakelse fra islamkritiske krefter? For noe sludder.

Den som frykter dette, er forvridd og lever av å konstruere stråmenn og behov for å skandalisere, de er besatt av et sykt behov for å nedgradere islamkritikk, av å dehumanisere og «karakterdrepe» personer som stiller seg kritisk og som gjennomskuer unnfallenheten og «tilbaketrekningen» inn seg selv og sin sentimentalitet.

De gjør islam «høy» og respektabel, uangripelig, både teoretisk og i praksis. Vi tåler så godt kvinnediskriminering, kjønnslemlestelse, voldtekt av fanger og æresdrap, bare det ikke skjer i vårt nabolag, som for øvrig fylles opp av islamdiktert eller islamoservil adferd og holdninger vi ikke er vant til å takle og forstå. De foreslå, nei, byr tilbaketrekning, det gjelder helt til topps blant våre kulturelite, våre politikere og våre mediafolk, ja, også i skoleverket, for ikke å nevne universitetene. Det er ikke lenger islam som trenger toleranse, den er i høy grad blitt «stueren» for hypermagiere, og ikke minst et redskap for selvforherligelse, for dem som ikke «tåler» islamkritikk, ja, ikke engang saklig og velfundert islamskepsis og islamkritikk.

Nei, islamkritikere er ikke redd for dette, vi frykter ikke dette, vi er optimister, vi vet at islam er svak og at mange muslimer lar seg sykeliggjøre og radikalisere nettopp av islam. Vi vet også at Vesten i det store og hele forsøker å fremme, ja, styrke islam, både som strategi, religion og politikk. Globalt. Vi bidrar med enorme overføringer i rede penger, med ekspertise, studieplasser og i alle andre former for hjelpetiltak, kontinuerlig og uten forbehold. Vi tar imot millioner på flukt, og iblant dem demoniserte mennesker i alle aldre, alt fra imamer til selvmordmordere.

Vi vet at islam – i sine skrifter - demoniserer ikke bare muslimer, men selvsagt også ikkemuslimer, vantro. (Muslimene er «det beste folket», vantro har et lavere menneskeverd). Vi vet at islam for spesielt de frommeste av muslimene, kan brukes, brukes og vil bli brukt til de mest heslige og avskyelige formål, fordi islam i seg selv er en strategi det er vanskelig for vestlige mennesker i dag å gjennomskue, avkle og angripe, bl a fordi mange kristne heller foretrekker å gå i De skal i ilden, står det i Koranen, men få har ører til å høre med. Man foretrekker feigheten, man foretrekker underkastelsen og serviliteten, som om dette var befalt av Den treenige Gud selv.

Vi skal frykte Gud, står det i Bibelen. Det betyr at vi skal tro på Gud, tro at han alene kan redde oss og gjøre oss til et hellig folkeferd. Vi skal frykte Gud mer enn mennesker, står det. Vi skal frykte Gud mer enn vi skal «elske» dialog og underdanig etikette, måter å godsnakke på er egentlig å snakke ned, forkleine seg selv og Gud, det er opprør og forsøk på å sette seg over Gud og troen, det er selv å tro at «kjærligheten, og godheten, - det er meg».

Gilje oppfordrer kristne til å bli «martyrer» for den tro han tror på. Han vil at kristne passivt skal la seg ydmyke av islam, det kan lett bli de rent faktisk konsekvensene av de holdninger han målbærer. Han fremstiller den som tilgir selvmordmorderen som et ideal, et typisk kristent ideal. Han gjør det for å ramme islamkritikk her i Norge, ved å vise til kristen unik og heroisk tilgivelse i Egypt. Han vil at vi skal bøye oss i bønn og takknemlighet. Han ber oss forberede oss på å bli drept, og at vi skal forberede oss på å tilgi. Vi skal så å si tilgi alle muslimske selvmordsmordere på forhånd, vi skal venne oss til frykten, slik at vi ikke frykter for å bli drept, - for vi blir vi jo ikke jo martyrer, helt ette Giljes smak.

Hvor mange selvmordsmordere skal vi tilgi og hvor mange ganger skal vi unnlate å heve røstene vrede over de surene i Koranen som hjemler selvmordsmordene? Holder det med en eller to, eller flere ganger, eller ingen ganger i det hele tatt, med en unnfallenhet som etter alle praktiske formål jo vil medvirke til drap på vår ektefelle og fremtidige barn? Hvor lenge skal vi la oss skremme fra å kritisere islam ved å gi islamistene vann på mølla ved at vår «elite» bruker ordet islamofobi nettopp mot alle røster som vil opplyse om islams iboende – men ikke alltid nødvendige - potensialitet for vold som hellig og guddommelig legitimert instrument?

For et sykt sinn tenker vel ikke slik. Det virker som om visse hypermagikere gasser seg i lidelse. Lidelsen skal være en plikt å utholde og befalt oss av Gud, slik at vi ikke skal frykte islam og muslimsk terror. Vi skal faktisk tåle å bøte med livet heller enn å angripe islam radikalt og ved roten. Vi skal ydmyke oss eller bli ydmyket av islam og muslimer, vi skal velge ydmykelsene bevisst og frivillig, på Guds befaling. Etter noens mening er dette uttrykk for radikal kristendom.

For å komme tilbake til Gilje og mange andre med ham. Hva lider de av? Skyld? Har de det mange kaller et kollektivt skyldkompleks for Europa? Tar han på seg skylden for Europas slemme imperialistiske fortid? Nei, han gjør ikke det. Det han imidlertid har behov for, er å legge skylden på de europeere som kritiserer og motsetter seg islam i alle fasonger.

Hypermagikere projiserer ikke engang sin egen eventuelle skyld – eller falske skyldfølelse - over på islamkritikerne. De tillegger dem skyld fordi han i sin fromhet føler seg berettiget til det og fordi de vet at de kan hente støtte for denne mentale mekanismen for korrekt selvhevdende selvforherligelse som er i sving. De finner sin legitimitet blant konsensushaverne i media, i politikken og i kulturlivet. De hjemler seg blant gruppemenneskene, de begrunner seg på kommunitaristisk grunnlag, ikke på Skriften og den kristne tros grunnlag.

For hypermagikeren er konsensushaverne for øyeblikket en viktigere «rettskilde» enn troen, Skriften og Gud. Hans normer, hans holdning og valg baserer seg på menneskefrykt. Han vil presse oss til å tilgi de som myrder våre nærmeste. Han spør seg aldri selv om tilgivelsen ble fremtvunget av frykt, frykt for at muslimer kunne komme til å drepe flere av hennes nærmeste, hvis han og hans gruppe ikke serviliserer seg ved å tilgi dem som drepte med kaldt blod, i hellig overbevisning om at de gjorde en from gjerning for Allah og profeten.

Hypermagikeren vil at vi skal føle skyld for at vi – eventuelt – ikke kan tilgi, at vi ikke kan makte å tilgi, hverken her og nå eller en gang i fremtiden, når terroren rammer oss selv. Han frykter at vi ikke kommer til å tilgi det verste, de mest djevelsk og de mest «religiøst» rene begrunnede handlinger.

Hypermagikeren utmåler straffen, han er både påtalemyndighet og domstol, han setter seg i Guds sted og forventer seg bønn om tilgivelse, for den synd det etter hans mening er å stille seg i opposisjon til islam og alt hva islam står for og innebærer av lidelse for menneskeheten og sivilisasjonen.

At hypermagikerens frykt er stor, grunnleggende og intense er det ingen tvil om. Det er derfor han må angripe eller selv unnlate å ta i tu med islamkritikken og måten mange velger å forholde seg til islam på, nemlig som klart og tydelig avvisende og ikke naivt servilt og fromt avventede, og emosjonelt korrekt. Han går da så langt som til også kreve at kristne tilgir sin selvmordsmorder.

Hypermagikeren påstår implisitt at hvis vi ikke tilgir den mest forferdelig forbrytelse, så er vi egentlig ikke verdt kristentroen eller kristennavnet, vi er feige, vi klarer ikke å sette oss i offerets sted.

Hypermagikeren forventer tilgivelse, at vi, som kristne, her i Norge, nå i dag, skal tilgi den forbrytelse som fant sted et helt annet sted, under helt andre forhold. De setter seg opp på et nivå hvor de tror de har en hellig plikt til å granske hjerter og nyrer. Han forlanger at i skal tilgi, ellers …. Men hvem kan tilgi andre enn Gud?

Han tenker antakelig på at kristne skal «vende det annet kinn til». Han vil gjøre dette til et kategorisk imperativ, ellers duger vi ikke som sanne kristus-troende. Da sammenlignes vi med islamkritikerne, og er ikke mer verdt enn dem, de som han tror konspirerer mot vår samfunnsform, ham selv og hans kollegaer og alle andre felles meningsfrender.

Han burde kanskje da sjekke f eks Matt 5,38-39, John 18,22-23.. Og Jes kap. 53 og Åp 19,16, Fil 4,5,1. Kor 16,13 / Fork 7,12. For eksempel fikk Jesu disipler beskjed om å væpne seg med sverd for personlig beskyttelse Luk 22,35-38. Han kommer ikke langt med «det annet kinn».

Det som slår en i møte med en Münchaus – eller en hypermagiker - er at hun mangler gode virkelighetsbaserte argumenter. Hun kan være karismatisk og fullt opp av offervilje, egentlig er hun – stakkar - ensom, eller enslig forelder, kanskje til og med helt uten grunn, hun kan imidlertid også være direkte ond eller ondskapsfull, psykopatisk, sadistisk. Hun ser ut til å mene at dette skal gjelde for argumenter og at de hun vil suggerer eller lure, skal oppfatte det som håndfast argumentasjon. Hennes godhet er hennes argument og hun krever av alle at de skal ta hennes godhet og gjøre den til deres egen moralsk gullstandard og mal for all «kjærlighet». Hva er en Münch som i virkeligheten ikke har andre argumenter enn sin moralske «fortreffelighet»? Jo, han/hun er en hypermagiker. En hypermagiker mangler nettopp argumenter.

Hypermagikeren tror han står over argumenter, når det kommer til stykket og når det gjelder ham selv – ironisk nok - på hans eget høyst usikre og egentlig fortvilede eksistensielle grunnivå. Hans refreng er «hjertet», han appellerer til folks «hjerter», han vil ha de riktige emosjoner tilbake, og får han ikke forventet resultat, går han til angrep, han beskylder nå sin fiende for «kulde» og han går ikke av veien for å lyve eller fordreie fakta nettopp i den hensikt å sikre egen posisjon, en posisjon han tror bygger på en egen kraft i ham, en egen, spesiell fortreffelighet og magi, som bare han selv kan mestre og bruke til fulle. Ved å stjele «magi» fra motstandere, enten de er oppdiktede motstandere eller ikke, affiserer ham ikke. Han er blitt avhengig av magien, en kraft han ikke kan forestille seg å være uten, en kraft han selv må opprettholde, ved å konstruere «dukker», eller stråmenn. For så vidt er hypermagikeren en halv utgave av Don Quichote, om han kjemper mot reelle og konkrete fiender, er ham imidlertid revende likegyldig. Bare magien virker, er han fornøyd, moralen i det hele vedkommer ham ikke. Han føler seg høyt hevet over alle forsøk på rettferdig kritikk mot ham. Don Quichote på sin side frykter ikke at han kan blir avslørt som en klovn, han evner ikke forstå det rett og slett. Hypermagikeren, derimot, frykter kanskje mest a alt å bli avslørt nettopp som en feig eller skrøpelig klov. Han gjør derfor sitt beste for å skjule sine hensikter og sine våpen, som nettopp bunner i det magiske eller de magiske kreftene hypermagikeren mener seg berettiget til å forføye over, krefter han jo er helt avhengig av skal virke etter hensikten, som er å oppnå dominans, konsensus og derfor: Makt, gjennom f eks «kronisk intense» appeller til moderasjon og dialog for enhver pris. Ingen er «bedre» til å spille på folks frykt og henstille folk til ikke å frykte enn de archetypiske hypermagikere.

Som vitenskapsmann – eller annen høyt utdannet person - har hypermagikeren jo bevist at han «kan», at han er flinkere kognitivt og mer boklærd enn de fleste. Han vet også at han kan «hvile» på dette nivået. Det han trenger, og som han sjelden er seg helt bevisst, er mer makt, en trygger posisjon, et sted hvor han med letthet ikke trenger å argumentere.

Hypermagikere vet ikke at de da er blitt - og fungerer som - nettopp hypermagiker. Hadde han kanskje hatt selvironi, ville han kanskje forstått det. Men han vil ikke skjønne at han er begynt å bruke urgamle forestillinger om magiske krefter som det gjelder å tilegne seg og bruke, slik at «egenverdien» hans dermed øker, og hvor han da underveis vil høste mer og mer bifall, ja, stadig mer uttrykt beundring – i mange tilfeller frykt i en eller annen form. (Det fins mer enn nok at folk som «forguder» ham).

Hypermgikeren blir gjerne regnet for å være en «autentisk person», «hel ved», som man sier og moralsk uklanderlig. Han «vet» godt med seg selv at han befinner seg på det høyeste sivilisasjonsnivå, og at andre vet det også, men han fortrenger det sørgelig faktum at han befinner seg på førsivilisatorisk nivå. Han har nemlig gitt seg magien i vold, og det helt «perfekte» med dette er at ingen vil mistenke ham for dette.

Han glir lett unna alle forsøk fra mulige skeptikere og andre bekjentskaper, som har latt seg besnære av hypermagikerens «flinkhet» og ekspertise, på å stille mer eller mindre hobbypsykologiske diagnoser. Den glattheten han gjerne omgir seg med, glir rett hjem og tolkes mer enn bare gjerne som et edelt karaktertrekk av folk som har gjort seg mer eller mindre følelsesmessig eller intellektuelt avhengig av ham, og som ironisk nok han selv har gjort seg avhengig av for at han kan fortsette å utøve magien.

Hypermagikeren vet at magien, som han altså ikke er seg bevisst, men som han kanskje bare aner spiller med i bakgrunnen, har sin tilsiktede virkning, gang etter gang. Han vet at magien gir ham ekstra krefter, ja, ekstra evner og en stadig større bekjentskapskrets av beundrere, eller folk som frykter ham og ikke våger eller ikke å kritisere ham på noe vis, i noen sammenheng. Og dette passer ham godt.

Hypermagikeren soler seg med at han jo er «født sånn», han er jo begavet fra naturens side. Han skjønner ikke at han bruker sin «natur» - eller naturlige tomhet - til å drive magi, enten den nå går ut på å tilføre sine utvalgte ofre skade, eller han forsøker å opphøye eller forgude spesielt sårbare personer, troer og kulturer. Slik ser han – til sin egen store begeistring - at han ironisk og kanskje ikke så veldig tilsiktet, nettopp tilfører sine ofre en merverdi, som han selvsagt selv lukrer mest på selv, uten at det faller noen inn å gjennomskue maskpien, for det er et skuespill han driver, han nyter å se både beundrer og «fiender» stå på det garn han legger ut, og de intriger han konstruerer.

Han tilraner seg uansett deres magi, agens eller virkekraft, projisert, innbilt eller reell, det kan komme ut på ett. Han suger krefter ut av dem som en vampyr. Han går rundt med en blodtørst det er vanskelig å stagge; han er ikke interessert i å stagge den, han vil ha mer og mer og ingen og ingenting kan stanse ham, han føler at han er spillets mester og han trenger rett og slett å «mestre» mer og er av det.

Hypermagikeren vet at han fortsette spillet i det uendelige, for folk skjønner ikke at han er hypermagiker, og at de er gjenstand for manipulasjon via manipulering av «skjulte» og upersonlige krefter. De hører riktig ok at han kan fremlegge gode akademiske argumenter og ser at han fremlegger dem pent og pyntelig, men fremfor alt «korrekt». Man skal lete lenge og vel for å oppdage at det ikke er argumenter han bringer til torgs, men emosjoner, emosjoner, betraktet som utløsende og avgjørende faktor, i den strategi hypermagikeren følger. Den er i seg selv et ledd i en strategi for å døyve den indre fortvilelsen han innerst inne «vet» driver ham, men som han ikke kan mestre på annen måte enn med hjelp av magi. Og fordi tomheten ikke er bearbeidet. Magien er hans trumfkort, fordi han klarer å skjule den og fordi han jo også aktivt advarer mot alt som kan minne om magi, slik vi finner den omtalt i religionshistorien. For han er jo vitenskapsmann, må vite, forsker.

Han vet at ingen i dag tror på magi. Han vet at magi er tabu og overtro. Og nettopp derfor kan han fortsette vel vitende at suksessen venter rundt neste hjørne, hvor han vet utover alle drømmer at han kan avansere og hvor publikum, som er hans ofre, som ofte tvinger seg selv til å underlegge seg, fordi de eksistensielt er like grunne og helt uten sann gudstro som han selv, slik at han kan brukes dem stadig mer effektivt.

Den empati «Müncher» og hypermagikere legger for dagen, er et ledd i en svært langsiktig strategi, negative og positive emosjoner skal gjelde for argumenter og de selv sørger for at hjelperne selv sørger for å bringe argumentene på bordet, gjerne med vitenskapelige bevis og lange utgreiinger. De betrakter emosjoner både som rene instrumenter, og som et objekt, en lokkemat, en trussel.

Hypermagikere frykter emosjoner, derfor setter ham mye in på å tinglig-gjøre dem, gjøre dem bevisst fremmedgjorte for ham selv, ellers vil han hverken klare å holde orden på dem eller styre dem målbevisst. Kan eller vil så hjelperen ikke lenger bistå ham og trekker seg av en eller annen grunn, setter München inn sine straffeekspedisjoner, fremdeles på en høyst og hårfin måte, men han viker ikke unna for å forsøke å isolere «svikeren» eller den som ikke lenger kan forsyne henne med forsikringer om at barnet jo lider og at det fortsatt trenger hjelp. Han forsøker å tinglig-gjøre islamkritikken og islamkritikerne, for å si det på en annen måte.

München ser gjerne at «barnet» trenger stadig mer hjelp av stadig flere snille hjelpere. Innerst inne vet hun kanskje at han/hun før eller siden vil bli avslørt. Ofte forutsetter han ganske enkelt at hjelperne er for dumme til å forstå hvordan spillet fungerer. Innen noen har forstått, har hun utsatt sine offer for alle slags prøvelser, alt i fra «voldelig» taushet til administrert undergraving av vedkommendes person og gode navn og rykte. Han/hun søker seg som en annen banal psykopat ut svake punkter, karaktersvikt, uheldige disposisjoner fra en fjern fortid, det som teller er at hypermagikeren vurderer dem som svake punkter, ømme punkter hvor han kan under tillitsvekkende trusler kan sett inn nådestøtet, hvis ikke hjelperen dukker under eller underkaster seg mer.

Fra virkeligheten og som et glimrende eksempel på Münchausen by proxy er den sanne historien om moren Dee Dee Blanchard. Hennes offer var datteren. Det endte med at datteren fikk et annet offer til å drepe moren. wikipedia.

Konklusjon: Vi har sett at islamofobi som ord betraktet tillegges magiske krefter som fungerer som adgangstegn, som identitetsbevis og som et mentalt høyst ladet eller anriket våpen mot alt som tenkes kan av rene og det som i virkeligheten er helt ubegrunnede konspirasjoner, dvs oppdiktede trusler og farer konstruert nærmest for å kunne påstå at saklig islamkritikk med nødvendighet må drives på en rasistisk og derfor i prinsippet straffbar og etisk uforsvarlig og illegitim måte, med de verste hensikter, drevet og besatt av et destruktiv og farlig behov – tror de - for å knuse det verdisyn og den «hellige overbevisning» som i hele sitt vesen angriper gudstro, særlig kristen gudstro. De går til verks med den aller beste samvittighet og med den mest flammende og selvforherligende, ja, til og med tilsynelatende selvutslettende vrede, krefter som allerede har gjort mer enn nok for å dekonstruere Vestens høye idealer og kristne-humane verdisyn og trosliv.

Ordet islamofobi brukes av venstresiden selvpromoterende bevisst som en faktor i en kynisk nyttekalkyle og brukes etter alle kunstens regler i en markedsføring med alle kjente og tilgjengelige og dokumentert effektive retoriske, sosiologiske og psykologiske kunnskaper og innsikter.

Advarsler om at det i islamofobi ligger innbakt en psykiatrisk term – en fobi, altså en sykdom – idet fobi betyr irrasjonell og gjerne sykelig angst eller frykt, overses og blir ikke en gang tatt seriøst opp til debatt, spesielt ikke innad i venstreradikale kretser, men selvsagt også ved iherdig unnlatelse på høyresiden.

De som ynder å bruke ordet, vet alle at det appellerer til selekterte målgrupper med en noe spesiell kuldskjærhet som gjør dem lette å dupere. Ordet islamofobi brukes derfor uten skrupler for å sykeliggjøre motstandere og antatte konspiratører. Dette viser at manipulerende nytte-kalkyler er langt viktigere å bruke enn metoder som kun vil fokusere på redelighet og sannhet.

Der islamofobi brukes – som f eks av Tarjei Gilje i Dagen - for å sverte motstandere, innvarsler dette i seg selv at de som anvender ordet er på full fart inn i illusjonenes og uvirkelighetens verden og at de ofrer sin forventede modenhet og integritet på hypermagikernes premisser og som gjør seg selv og andre til slaktoffer for en magi de egentlig frykter mer enn hva de tror på den kristne Guds kjærlighet in personae.

Hypermagikere mangler selvsagt sann og nødvendig gudsfrykt. De misbruker dessuten Herrens ord på det groveste når de bruker den guddommelige innsikt at Ordet skaper det det nevner, når de selv med suksess ser at de ord de selv buker, eller av frykt angriper, nettopp skaper det det nevner, her irrasjonell frykt for saklig, temperamentsfull, kristus-tro og sann islamkritikk.

Motstykket til islamofobi tore være islamofili, men dette er et ord hypermagikere er langt fra komfortable med, ja, de vil ikke la seg assosiere med det i det hele tatt. Det er tankevekkende i seg selv, men lett forklarlig og viser med all tydelighet at alt dette egentlig dreier seg om rå maktkamp, kamp om posisjoner og ideologisk og politisk makt, gjerne antidemokratisk makt, idet venstresiden jo ikke makter å gi slipp på sin utopi om det perfekte, klasseløse samfunn, og inkludert de metoder man på venstresiden har promotert og tillatt seg å ta i bruk, inntil for bare et par decennier siden, med det resultat at millioner ble henrettet og sendt i Gulag, for å si det kort.

Vi skal huske at også den marxistiske ideologi appellerer til emosjoner og luftige visjoner for å nå sine uhellige mål, og løfter om samvittighetsfri moralsk «uangripelighet» for alle de som gjør en pur-rød innsats for å virkeliggjøre utopien på marxistisk vis, dvs med organisert og rå bruk av fysisk vold og psykisk utpresning på en skala som er umulig for et normalt menneske uten sosial dysfunksjonell diagnose og klare personlighetsforstyrrelser i dag å forestille seg.

Det viser seg altså at hypermagikere av ulik størrelse er seg fullt bevisst ordet islamofobi’s store potensialitet, kraft og påvirkningsverdi. Anvendelsen av ordet på rette sted, til rette tid, på rette måte og overfor de «rette» folka, dvs til hypermagikernes oppkonstruerte fiender, gjøres til et normsettende og høyt prisverdig arbeid og til en strategi som venstresiden for tiden åpenbart seg vel tjenlige med, alt for å selektere spesielt sårbare målgrupper og for å forme formålstjenlige verdipreferanser, og som premiss i det hele tatt for en konsensusbygging både på kort og lang sikt, et «verdifullt» og edelt politiske arbeide som bare kan støtte venstresiden, ved å skremme, stemple, håne og krenke islamkritikere og islamkritikk.

Ordet «fobi» betraktes og brukes som et instrument for magiske krefter, krefter venstresiden ikke åpenlyst hverken kan bekrefte eller begrunne hverken på vitenskapelig måte eller på noe rasjonelt vis. Når selv seriøse forskere og medisinere kan bruke ordet islamofobi, viser det at disse ikke skjønner eller ikke vil og ikke kan skjønne – at magi i dag er en høyst virksom og innbydende kraft, en kraft som de i og for seg ikke seg bevisst, eller som de av ren kynisisme eller opportunisme derfor ikke vil befatte seg med. (De fortrenger, hvis mulig for dem). Folk med høyere utdannelse og god kjennskap til vitenskap av alle slag, synes å ha en mental blindvinkel innbakt i sine personligheter og i sine laster eller lidenskapsstrukturer, enten den nå er innlært aktivt eller passivt. De forstår derfor ikke det presserende i at de nå bør bevisstgjøre seg selv på dette området og bearbeide og avlære seg sin egen sneverhet i form av farlig og høyst egen-genererte og generelle eller unike etikk «by defaults», altså «unnlatelsessynder». Sier de at målet – ved å bruke islamofobi, med sine tallrike anvendelsesmåter - helliger middelet, er de helt på jordet, slik vi har sett enkelte universitetsansatte har gjort, offentlig og uten blygsel. Når man ikke er forbeholden overfor imperativer om å bruke «repressiv toleranse», (Marcuse), skal man være på vakt og minne seg på at nihilisme virkelig finnes og fremdeles virker med uforminsket styrke, og som en naturlig agens, om enn i dag ikke så åpenlyst som bare for 50 år siden.

Se om dette her: Verdinihilisme og venstresosialismen og se her hva en medisiner og forsker, kan få seg til å mene om saklig islamkritikk, en kritikk som til og med ble vurdert som «innafor» av daværende debattredaktør i Vårt Land, Johannes Morken, se: her.

En smakebit: Morten Horn skrev: « – – en tråd som var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken, nederst på siden: Spikers Corner

Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et uttrykk for å føle seg «bedre enn».

Horn tror han er moralsk overlegen, etisk uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig kritiserer meningene hans, og ikke han som person.

Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder, eller guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.

Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til taushet.

Forskeren og legen Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar, å leve med. I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på «grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i stadig større doser.

I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene, som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.

Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir utestengt «fra det gode selskap» for godt. Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken selv altså i utgangspunktet fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor». Noen større triumf for hypermagien i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man lete lenge etter.

Morken underlegger seg og gir etter for presset. Grunnen kan ikke være annen enn at Morken lider av frykt for autoriteter og t han innerst inne har et like stort behov som hypermagikeren for å fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans indre menneske. Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk. Både bøddel og offer tilriver seg med andre ord en verdi og en betydning som de ikke selv – i sitt underbeviste, i det de fortrenger - har som enkelt, vanlig og autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet ikke har denne frie og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og ut fra den kristne tro at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at Guds gratis nåde, hvis de ber om den, ville redde dem ut fra den isolasjon som følger dem og dikterer dem nå, i mangel av nåden, på livets vei. De frykter sin opprinnelige indre frihet og de flyter fra den. De utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand. Både offer og bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske funksjoner, en tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger absolutt verdi og som de forestiller seg vil gi dem legitimitet til å føle seg ovenpå, både verdimessig og som menneske i seg selv. Det både offer og bøddel trenger, er en fordel fremfor andre de kan bruke for å få kontroll og makt.

Ofte forstår hverken offer eller bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren tilskriver seg legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv standard utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner seg en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud selv. At dette er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde skjult, for ellers vil jo ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren egentlig krever å bli dyrket som Gud selv og som en autoritet ingen kan bestride, rokke ved, eller legge noe til i eller trekke noe ut fra, annet enn det bare Gud selv kan.

De gamle grekere oppfordret til «Menneske, kjenn deg selv». For hypermagikeren finnes ingen annen mulighet til å kjenne seg selv enn til å ty til magi, en innbilt ytre kraft eller et ytre kraftfelt han kan trekke på og anvende i tråd med hva hans egen «konstitusjon» krever av ham. Når de gamle grekere den gang også sa at «mennesket er alle tings mål», så vil nå hypermagikere i stedet si at «jeg er alle tings mål». Grekerne mente nok ikke med disse utsagnene at detikke fantes noen ytre, etisk standard eller virkelighet. Det de nok mente var at mennesket burde lære å kjenne seg selv bedre for å kunne relatere til en slik ytre virkelighet.

Hypermagikeren i dag makter ikke å relatere verdier og standarder til noe som ontologisk eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren er tvunget til å hente sine hjemler, sine holdning, sine emosjoner og handlinger fra seg selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for narsissister, men da uten at moderne psykologi klarer å koble dette til magi. Moderne psykologi aner fortsatt ikke hvor stor rolle ur-magiske og banale forestillinger faktisk benyttes og faktisk virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.

Men det er ikke bare seriøse forskere som i dag lar seg blende og friste til å bruke rent magiske formler og virkemiddel i kampen for de mener måtte være av det gode. Det gjelder i høy grad også på den andre siden, dvs på den siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i dag i praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig medløpere.

Uten å forstå «magien» i diskursmønstrene, vil folk på høyresiden føle seg nokså maktesløse overfor den kritikken og de angrep som kontinuerlig og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer enn alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for det blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og da med påfølgende realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan håpe man vil erkjenne før man skjønner og erkjenner at det virkelig er reell magi det dreier seg om og som virkelig bedrives og da som et helt håndfast og konkret politisk virkemiddel for å knekke høyresiden.

Bare for å ta et eksempel fra den stadig pågående debatten om hvorvidt staten Israel okkuperer Vestbredden ulovlig eller ikke På venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen nettopp er u-lovlig, hvilket imidlertid ikke lar seg å bevise. Den kan tilbakevises, gang på gang. Påstanden viser at man er avhengig av å tenke emosjonelt betinget og derfor magisk, i denne sammenhengen. Når man bruker ordene «ulovlig okkupasjon», så er det å bruke ord som et magisk virkemiddel, bl a fordi det ikke lar seg bevise hverken juridisk eller på annen måte, og fordi ordene savner referanser til objektive og ontologiske standarder både for lov og rett, sann moral og god tro, men antas automatisk å innebære og virke med stor overbevisningskraft styrke og kraft nok til å få gjennomslag og kunne overbevise – ved å dupere - folk rent og primært emosjonelt for slik å kunne oppnå rent konkrete, praktiske, ideologiske og politisk mål. Vi minner om Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.

Det ligger en magisk forestilling eller oppfatning under bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan argumentere rasjonelt og nettopp juridisk imot påstanden som ordene og ordbruken rommer, hvilket i seg selv selvsagt er høyst umoralsk eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro og gjøre.

Et eksempel på eklatant hatprat hentet fra det kristne forumet Verdidebatt::

Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:

« – – en tråd som var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett».

Kommentar: Horn er tydelig vis, etter min, og mange andres mening, fylt til randen av hat, eller skal vi si «islamofobi». Han lat sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden skal utsettes for det meste av hattanker Horn hyser. Horn mener at følgende tekst som legges ved under, er så fylt av sjikane – og frykt - at forfatteren må utestenges fra et debattforum på livstid. Redaktøren på forumet var enig og stengte forfatteren ut for alltid.

Døm selv, er følgende tekst uttrykk for hat? Eller er det kommentaren av Horn ovenfor som er fylt av hat og hatprat?:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.

Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

Linker til Gilje i Dagen:

https://www.dagen.no/meninger/kommentar/2019-05-14/Gud-i-mine-hender-752853.html

https://www.dagen.no/meninger/kommentar/2019-05-22/Kirken-p%C3%A5-sitt-beste-755411.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

tirsdag 13. januar 2015: Om hvorfor det går så galt - om islam og oss

Mistenkeliggjøringen av muslimene mm

Jeg må begynne med å si at sosiologer, antropologer og psykologer gjør en fantastisk innsats i menneskehetenes og den enkeltes tjeneste og deres akademiske disipliner – forkortet SAP – har i seg selv bidratt til at Vesten og resten nå har kommet opp på et sivilisasjonsnivå som man bare kan beundre og takke for. Det gir dessuten desto større optimisme at det innenfor disse fagene gjøres stadige nye funn, oppdagelser og innsikter som vil komme oss alle til nytte. Uten SAP ville verden ha vært på vei mot det verre, og dette sier ikke lite i mine øyne om hvor viktige disse disiplinene er for oss alle. La oss kalle dem for enkelhets skyld: «Sapperne».

Men når dette er sagt, må det legges til at ingen disiplin kan stå urørt overfor kritikk, skeptisisme og forskrekkelse, for også slike reaksjoner kan være ment å skulle bidra til fremgang og det større felles gagn. Alle disipliner og aktører som agerer ut fra SAPs vide paradigme kan selvsagt misbruke sin kompetanse og forføre mennesker inn på gale spor, med uante konsekvenser, men dette gjelder jo som alle vet alle disipliner.

Det er imidlertid ikke dette jeg har i tankene i det følgende, men snarere dette at det i paradigmet selv ligger anomiske forutsetninger som i seg selv kan produsere farlige dystopier. Det ligger med andre ord premisser i selve grunnlaget som i seg selv kan produsere effekter disiplinene ikke hadde regnet med – og som man ikke «innkalkulerer» i de daglige prosjekter og gjøremål - fordi disse premissene ligger der som aksiomer det aldri blir tid til å analysere som katalysatorer for kortsiktig eller langsiktig undergraving av disiplinene selv. Eller det motsatte.

Sagt på en annen måte: Jo klarer og mer innlysende paradigmet for en disiplin er, jo større sannsynlighet – eller mulighet overhodet - for en tilsvarende innsnevring av den operasjonelle horisonten utøverne befinner seg i.

Min primære hensikt med dette essayet – om man kan kalle det det – er imidlertid ikke å komme med en fullskala dybdeanalyse av disiplinene, men snarere å gripe fatt i noen aspekter angående deres funksjonalitet på et samfunnsområde som nå for tiden angår oss alle – på godt og vondt - på mer eller mindre grunnleggende og gjennomgripende måter, nemlig ikke bare i vårt forhold til innvandrere generelt, men til islam og marginaliserte og ekstreme muslimer spesielt, de såkalte jihadister som enten har deltatt i blodige borgerkriger i Allah’s navn allerede, eller som kan komme til å gjøre det fremover. Vi snakker om et fåtall muslimer, et antall som likevel får en disproporsjonal betydning, men samtidig om relativt mange relasjoner til islam og muslimer imellom og mellom muslimer og såkalte – for islam – vantro mennesker, i et større perspektiv.

En annen sak det kan være verdt å reflektere over er den enorme betydning SAP har hatt og fremdeles har på hvordan hver enkelt av oss føler, velger, agerer og tenker og på den nesten utrolige eller fantastiske påvirkning disiplinene har hatt med tanke på holdningsskapning og vår oppfatning av verdier og relasjoner, våre livssyn, vårt menneskesyn, vår gudsoppfatning og gudsrelasjon - eller mangel på sådan. Det gjelder store sjikt i den muslimske befolkningen på samme måte som for den gjengse nordmann. Vi er blitt mini-sappere de fleste av oss, men uten at det bryr oss så mye, for det som ses umiddelbart riktig å tenke, - og slik er det blitt - synes ikke å være verdt en nærmere analyse. Det er som regel lettere slik, fordi det har gått automatikk i det og vaner eller uvaner som oppfattes som ubetingede goder i seg selv. Vi er nå alle blitt små mikro-sappere og sprellemenn for SAP, enten vi har villet eller ikke. Og implikasjonen er like avgjørende som selve SAP’s suksess over de siste 150 år. Ingen andre fag eller disipliner kan oppvise maken til fremgang og større suksess med hensyn til folkets være- og tenkemåte enn SAP. Hverken naturvitenskapen, matematikken, teologien eller jussen kan oppvise maken til gladhistorie. Men spørsmålet bør stilles: Bør det være slik? Bør det være slik for fremtiden at det hovedsakelig bare er SAP som skal høste æren for det vi så fint kaller utviklingen og den generelle fremgang av i dag?

Det påfallende er at så mange ikke enser at SAP utgjør et paradigme hvor fundamentale grunnpilarer i vår sivilisasjons og kulturkrets historie er blitt skåret vekk og kastet på dynga, uten at betydningen av dette har gått opp for folk i noen dybde. Vi tenker ikke over at SAP egentlig er gudløst «foretak» og ikke kan være annet enn det, nettopp gudløst. Eventuelle gudsrelasjoner må sitte utenfor som en liten pike med fyrstikker i kulden en julenatt, uten at mange bryr seg. Og dette i seg selv kan gi noen og enhver grunn til en viss uro eller bekymring. Foreløpig nøyer vi oss med å sole oss i glansen til hovedleverandøren SAP. De fleste av oss er hverken psykologer, sosiologer eller antropologer, men vi tiltar oss gjerne egenhendig en slags rett til å være det. Vi hobby-psykologiserer, sosiologiserer og antropologiserer i bøtter og spann som om vi skulle fortjene tittelen, men det gjør – artig nok – også de som virkelig innehar titlene selv. Her slipper ingen unna. For SAP er tautologiske disipliner. Man forklarer virkeligheten ut fra fagets egen selvdefinisjon.

SAP er til tross for denne indre selvmotsigelse – eller skal vi si: Dette indre spenningsforhold eller dette innbakte paradoks - for oss blitt en nærmest uforanderlig konstitusjon akkurat som Koranen er det – både av plikt, nødvendighet og av lyst - for mange muslimer. Muslimene er imidlertid i mange relasjoner blitt like avhengige av glansen av sin herre og mester – selve SAP-paradigmet - som vi og alle andre er det. Og vi ser ikke ut til å kunne rikke oss av flekken.

De er med andre ord blitt like gudløse som de fleste andre, eller skal vi si: Folk flest. Og dette i seg selv bare forsterker og sementerer SAP’s stilling og innflytelse. Det er ikke til å komme bort fra. SAP i sin rene form – for å si det sånn – vil i all overskuelig fremtid bare forsterke sin posisjon, og dette jo mer jo fortere tiden går, i hvert fall tilsynelatende.

SAP medfører i seg selv – som grunnet på ulike former for vitenskap - selvsagt intet ønske om å avskaffe Gud eller å frata oss gudsrelasjoner, men SAP’s paradigme i seg selv krever at all gudstro og gudsdyrkelse skjer på fritiden og i det private eller i menighets- eller moske-sammenheng. Det gjelder både kristen tro og Allah-tro og dermed er premissgrunnlaget gitt: SAP manifistert som et gedigent - hovedsakelig statlig - hjelpeapparat og som uimotståelig premissleverandør for alt fra politikk til kultur og helsevesen forutsetter gudløshet – eller religiøs vantro - skal det fungere både på egne og folks premisser.

For å belyse dette ytterligere, legger jeg ved 2 appendixer hvor jeg henter stoff og uttalelser fra virkeligheten og hvor jeg da bla siterer Lars Gule, Sylo Taraku og konvertitten Linda Alzaghari for illustrasjonens skyld.

Som det vil fremgå viser det seg SAP-paradigmet slår igjennom og overstyrer hele debatten både for muslim som ikkemuslim rundt det temaet jeg har tatt for meg her, nemlig de ekstreme, og hvordan storsamfunnet relaterer til det problemkomplekset som i denne sammenheng oppstår.

Ser man på den generelle diskurs i samfunnet for tiden, vil man se at det foregår en ofte like umistakelig som usmakelig mistenkeliggjøring av muslimer generelt. Men dette forhindrer ikke at «mistenkeliggjøringen» spesielt av noen enkeltstående muslimer og visse grupper av muslimer faktisk har legitimitet. Jeg forutsetter at de mistenkes for reelle forbrytelser og jeg tenker på de som muligens vil reise for å kjempe og drepe i fremmede land hvor muslimene ligger i strid med hverandre og der det tas liv for fote, helt uten at Vesten makter å forhindre det eller at vi kan styre eller påvirke utviklingen i en annen retning.

Disse muslimene tror de gjør en god gjerning ikke bare for rettferdighetens skyld, slik vi oppfatter rettferdighet i Vesten, men også for Allah’s sak, en «sak» vi vestlige ikkemuslimer har vanskelig for å forstå kan være noen «sak» i det hele tatt, i hvert fall ikke en god «sak», eller «hellig sak», for, som kjent, begrepet «hellig» i dag er blitt et gjennomsekularisert ord som brukes med tanke på alt annet enn tidligere tiders bruk med tanke på en hellige, allmektig og nåderik, men like personlig kjærlig som streng, Gud

Muslimer dreper og lar seg drepe for Allah og profeten – helt etter Koranens befalinger – og som aldri før i historien, mens Vesten sitter nærmest maktesløs og i sjokk å ser på. Vesten har vel aldri før i dens korte historie følt seg så gudsjammerlig avmektig, impotent og gebrekkelig. Vi herjes fra to kanter: Skyldige fordi vår historie underla seg verden og vi ble rikere enn de fleste og skyldige, fordi vi ikke makter å befri alle nålevende «mundo cane» i verden fra all jammer og elendighet.

Vi forstår egentlig ikke hva som foregår, ja, det kan vel sies mer presist: Vi tør ikke å se hva som foregår og vegrere oss i angst for fremtiden: Vil dette ramme oss her på hjemmebane? Og hvordan? Hvordan forsvare seg? Ja, bør vi i det hele tatt tenke på å forsvare oss? Er det ikke bedre å sitte sentimentalt og pleie våre forfedres «misgjerninger» og unnlatelsessynder? For å vise verden at vi i det minste evner å føle noe som helst i det hele tatt?

Sentimentaliteten og vårt maniske behov for å unnskylde fortiden for alt fælt som vi selv aldri kan tenke oss å gjøre, fremstår som et abnormalt særtrekk for vår tid og vår tids mennesker i Vesten i det store og hele. Vi føler oss ikke vel hvis vi ikke kan tilbakeføre elendigheten til vår egen kulturkrets, eller sivilisasjon. Og her får ikke bare kristendommen gjennomgå, nei, også nazismen og kommunismen, i samme åndedrag selvsagt. «Alle skal med!».

Det er i denne situasjonen at noen trekker frem Johannes Åpenbaring og begynner å mumle om Anti-Krist – legitimt eller ikke – og andre messer om «De siste tider». Det snakkes om Guds berettigede straff over folk og land. For det som skjer nå er så ufattelig tragisk og grusomt at å forstå tingene i det store kosmiske perspektiv nærmest blir det mest naturlige av alt, for dem som følger med og som føler at jorden skjelver i sine grunnvoller og som intet håp ser annet enn i å be for menneskeheten og hver enkelt av oss, spesielt her i Norges lune, store og varme hus og hjem.

En annen ideosynkrasi ved kulturen vår er avjuridifiseringen og dereligioniseringen av mennesket, og dette har skjedd over de siste hundre år i en prosess som har skjedd nesten umerkelig og derfor snikende.

Vi er blitt snikantropologisert, snikpsykologisert og sniksosiologisert og «veien tilbake» ser ut til å være helt plombert og stengt, for alltid. Vi har redusert mennesket til et spørsmål om arv og miljø, persepsjon og kognisjon osv, et fokus som i seg selv nå krever all vår inderlighet – eller det som er igjen av den – og all vår forskingsenergi, pluss masse tid og dødtid og dessuten statlige midler, som alle kjemper med nebb og klør for å tilkarre seg så mye de evner å få til, i vitenskapens navn.

Oppi alt dett har vi glemt mennesket som et vesen som adskiller seg fra alle andre levende vesener her på jord, nemlig: Det juridiske og religiøse mennesket, eller det som jeg kaller det juridisk-religiøse mennesket, eller for å bruke en latinsk term: Homo juridicus et religiocus (jeg kan ikke nok latin, så jeg vet ikke om det lar seg si på denne måten, men jeg lar det stå til, i håp om at noen kan komme med ideen på korrekt latin ... ).

Men hvorfor koble det juridiske og det religiøse mennesket? Her er det mange som faller av lasset, men jo, simpelt hen fordi det helt fra den gang våre hellige skrifter ble til så var en forutsetning for alle relasjoner mellom mennesker og alle relasjoner til Gud fundamentert både i metafysiske eller religiøse, simultant med grunnleggende juridiske prinsipper forankret i de materielle, verdslige forutsetninger og forhold til enhver tid.

Vi hørere derfor om at Gud inngikk pakter med ulike patriarker, seremonimestre og folkegrupper. Det heter at de utvalgte og Gud «cut a deal», at de inngikk avtaler, spesielt avtaler av hellig karakter, avtaler som ikke var som enhver annen avtale, men pakter som skulle stå og som ikke kunne rokkes. For Gud og mennesket hørte inn under både det religiøse og det juridiske aspekt i selve livsfundamentet.

Jussen og troen var to sider av samme mynt og kunne ikke adskilles, en tanke som i dag er vanskelig å forstå, for de fleste spør seg: Hva i all verden har juss med religion å gjøre? Man makter ikke å se at en jurist og en teolog har noe egentlig med hverandre å gjøre. De opererer på hver sin planet og står i et schizoid forhold til hverandre. Man vil ikke erkjenne at himmel og jord faktisk henger sammen og ikke kan annet.

Idet religiøst juridiske perspektiv og i det menneskesyn som ligger til grunn anses mennesket og Gud som to kontraktsparter som begge forutsettes å være frie, selvstendig og – ikke minst – ansvarlige vesener, dvs personer, sett både i et kollektivt perspektiv og på det individuelle plan.

Mennesket tilstås og innrømmes med andre ord den fantastiske tanke og virkelighet at det er kronen på skaperverket, like under Gud, som jo er skaperen! Man tvinges så å si tankemessig til å forutsette at mennesket faktisk er skapt i Guds bilde og lignelse. (Vi ser her bort fra predestinasjonslæren og læren om at menneskets gudsbilde er mistet i sin helhet, jfr læren om »total depravity»).

I dag oppfattes dette totalt annerledes og oversees fullstendig, både av lek og lærd. Det inngås ingen pakter mellom Gud og mennesker lenger og de som en gang ble inngått, har i dag ingen virkning på folk og den enkelte og da heller ingen gyldighet for samfunnet som helhet. Paktene betraktes som utgått på dato. De har ingen virkning og bør ikke ha det heller, er tanken. Inngåelse av slike pakter hører fortiden til. I dag anses mennesket – ikke Skriften - som sin egen fortolker. Gudsåpenbaringer har ingen kraft. Menneskene henter sine hjemler på veier som blir til mens man går.

Gud er ikke lenger selve limet som holder strukturene sammen. Vi skaper virkeligheten selv. Guds ord skaper ikke lenger det det nevner. Vi står igjen med å inngå avtaler med hverandre som gudløse i møte med andre gudløse, vi inngår kontrakter om livspoliser og fagforeningskontingenter, vi betaler tannlegeregninger og bussbilletter, men noen hellige pakter inngås ikke lenger, kanskje med unntak av høytidelige endringer av Grunnloven, men slike endringer har intet med Gud og vårt religiøse og juridiske eksistensiale å gjøre.

Vi har gjort oss til ensidige forvaltere av alt som heter kjærlighet og samtidig Gud til en saga blott og dermed står vi i realiteten igjen uten noen egentlig Saga, i det hele tatt, et stort og mektig overskridende eller overstyrende narrativ som er større enn oss selv og som går opp i det hinsidige fundamentert i det transcendente, i Guds ord.

Vi nøyer oss med å stå stille med begge bena godt plantet i den ursuppa vi antas å ha blitt til i, av seg selv, ifølge gudløse forskere og synsere, naturalister og materialister. Vi kommer ifølge de samme akademiske hegemonene – de som sitter med det åndelige strupetak på folk - ikke av flekken. De nøyer seg uforbeholdent og svært glade til sinns med et avspiritualisert «av jord er du kommet, til jord skal du bli», et credo som de vil tre nedover menneskene og binde dem til, som om det skulle være en forpliktelse og den eneste bibelske sannhet som det er verdt å forkynne. De ser ikke at dette innebærer å frata mennesket selve grunnfjellet, både jussen og religionen, men det er nå så sin egen sak.

Vi er totalt overlatt til oss selv og finner ingen annen hjemmel for våre relasjoner mellom mennesker og makter enn visse vage forestillinger og konsepter som vi henter frem og ut fra langt inne i oss selv, lenket som vi er av arv og miljø, og til antropologien, psykologien og sosiologien.

Vi er blitt fullstendig ribbet for evighetsperspektiv og mennesket er redusert til et vesen uten religion og uten juss, i eksistensiell og filosofisk forstand, for ikke å si religiøs forstand, for mennesket i dag har ingen forstand for hva tro er og hva religion burde bety som fundament for alt vi er, alt vi tenker, alt vi har og alt vi burde være. Mennesket antas ikke lenger å være dimensjonert for integrasjonen mellom dyp juss og dyp tro (religion). Vi trekkes opp og går på tillagt lavkalibrert kraft og betydning.

Vi ser ikke lenger vår uforbeholdne avhengighet av livet eller eksistensen selv, - som noen med rette fremdeles kaller Gud - hverken rent følelsesmessig eller objektivt. Vi opplever ingen fasinasjon eller skrekk over Guds velde og vrede. Vi opplæres til å gå utenom. Vi ser bøygen, men ingen hellig Gud, som ingen kommer utenom. Vi er blinde for dette, og blendet.

Vi tror vi er autonome uten å se hvor totalt og radikalt utlevert vi er til vår nødvendige skaperkraft og Guds nåde.

Vi er utlevert til ekspertene utenfor de juridiske og teologiske fakultetene og de som befinner seg på juridisk og teologisk, skjønner ikke bæret. De har i beste fall redusert seg selv og sine fag til å bli underbruk nettopp av antropologien, psykologien og sosiologien, uten at det har gått opp for dem. De henger derfor litt etter i folks øyne og nyter derfor selvsagt heller ikke den respekt de selv mener de fortjener. De har innstiftet et kaos ovenfra og nedover, et kaos i hvilket de trives som fisken i vannet og hvor de kan operere med allslags analyser og subtile argumenter, definisjoner, allslags metoder, sofisteri og tilpasninger nærmest etter eget forgodtbefinnende, idet de håper å få bredest mulig tilslutning for sitt bidrag til å forsterke dette kaoset. Sofisteriet lenge leve, istemmes det. Og vi er såre fornøyde. Alt er like bra, skjønt og sant.

Vi har sett noe av det i det siste i debattene om Menighetsfakultetet, et sørgelig skue, og hvor kaos ser ut til å trumfe kosmos, uten at jeg kan komme mer inn på dette her i denne sammenheng.

Men hva har alt dette med de unge jihadfarere som risikerer liv og eiendom for Allah og profetens skyld å gjøre?

Jo, dette at media og kommentatorer over hele fjøla er begynt å snakke om disse muslimene på en måte som nødvendigvis gjør dem til «fremmedgjorte», folk med utenforskap, mennesker som har mislykkes, individer som ikke har tjent så mye det siste året, og «stakkarer» som har droppet ut av skolen. De får stemplet «marginaliserte» og ekspertisen nikker i kor. Man er enige om å stakkarliggjøre dem. Vi er til og med eige om å gå i spleiselag for at de skal lære seg mer om hva islam er ved å gi dem instruks i hva Koranen egentlig sier, eller hva «de riktige» muslimene sier at den er.

Vi beskriver dem som tapere, dvs mennesker som er gjort til tapere, for det er vår skyld at det går som det går, dvs rett utforbakke og ned i Midtøstens martyrlandskap for disse troende, de som vet hva Allah befaler og som følger Muhammeds påbud om å drepe og la seg drepe for Allah. Og som de håper å kunne få dø for Allah som martyrer, hvilket gir dem tilgang til de himmelske gemakker. (De trenger ikke å ha lest hele Koranen for å ha fått med seg dette for noen så fristende løfte, som er gitt dem av Allah selv via engelen Gabriel og profeten. Det holder med å se noen prekener fra imamer i Midtøsten eller andre steder på lokal-tv derifra via parabol).

Legg merke til at media omtaler noen av disse ekstreme jihadistene som fremmedgjorte, et begrep lånt fra Marx og 68’erne og deres vantro høvdinger. Legg merke til at de omtales i passiv form. De er gjort slik og slik. De har altså egentlig ikke valgt det selv, nei, tvert imot, hvem er det da som har «gjort» dem slik?

Er det Koranen, islam, kulturen de kommer fra som har gjort dem slik? Nei, dette blir for tungt og sterkt å tenke, ironisk nok, gitt at man vitterlig tenker mekanistisk om dette i utgangspunket. Man velger heller å tro og tenke at det er mulig å gå inn i de mistenkelige miljøene for å kunne påvirke og dermed kunne hindre disse muslimene fra å få reiselyst.

Ja, vi har lært oss å tenke at hvis vi bare får komme inn i miljøet, så kan vi påvirke i riktig retning. Vi nekter oss dermed å se muligheten for at Allah’s kløkt og vilje er sterkere enn våre egne gudløse innsikter. Vi nekter oss å tro at Allah vil bestå og fortsette sin påvirkning selv om vi selv skulle forgå.

Våre eksperter har sannelig stor tro på seg selv og sine terapeutiske evner og teorier, men hvor mennesket da altså betraktes som alt annet enn et homo juridcus et homo religiocus.

Men under det hele romsterer den forståelse at det først og fremst er VI, altså VI ikke-muslimer, som har fremprovosert eventuelle reisebehov og gjort dem til de individer de nå engang er blitt, eller har valgt å bli. Vi går ut fra som en selvfølge at det er oss personlig og selve systemet vårt og historien vår som har gjort dem slik og slik de er nå engang er blitt her hos oss, i det trygge Vesten.

Men om vi nå i første omgang vegrere oss for å tenke slik, så hjelper det ikke lenge. Før eller senere blir vi snikforført til å følge oppfordringen fra «hegemonene», de som har avskaffet det vi her med litt andre ord kaller det eksistensielt og essensielt religiøst-juridiske mennesket.

Hegemonenes kommando lyder slik: Det er VI som skal påta oss skylden for at de er blitt slik og slik. Og vi skal ikke bare ha skyld for det, vi skal i tillegg føle skyld og helst føle den så innett, intenst og virkelig at det virkelig merkes, ellers duger det ikke. Det er blitt et kategorisk imperativ. Skrekk og gru. Vi er blitt gjort til våre egne bødler. Og alle andre gjort til offer for våre såkalte og antatte ugjerninger.

Vi er ikke gode mennesker uten dette ansvaret. Vi eier ikke empati, sier hegemonene og der har de et skikkelig tak på oss. Vi skal gå duknakket inn i den nye tid, stilt overfor utfordringer og påtrykk vår kultur aldri har sett maken til. Vi skal invitere dem til duk og dekket bord, ja, til overmål, - og fremfor alt ikke tilby dem telt i en kortere overgangsperiode, for det står seg ikke for de virkelig gode hjelpere.

Betenkeligheter viser seg imidlertid når vi kan registrere at utbetalinger fra «sosialen» noen steder bryter mot den vanlige rettsoppfatning det er at alle skal behandles likt og når utbetalingene til ulike grupper og fordelingen mellom dem ikke følger vanlig matematisk rettferdighet, begynner vi å stusse. Ulik behandling og omsorg gir sakte men sikkert grobunn for voksende misnøye, skepsis og til og med agg, sinne og regelrett hat, ikke bare mot politikerne, men også mot innvandrerne, og et hat som ironisk nok rettes ikke minst mot oss selv.

I et slikt klima er det lett å forstå at det i fullt alvor reises krav om at innvandrere nå med loven – eller avtaleverket - i hånd skal kunne inn-kvoteres i kulturstyrer rundt omkring, at de skal diskrimineres positivt, i den tilsynelatende sikre viten og forvissning om at dette skal berike verden og menneskene.

Det faller oss liksom ikke inn at en inn-kvotering tilsvarer en annen utkvotering, et eksempel på at vi ikke lenger makter å skille mellom det juridisk sett selvstendige mennesket som forutsettes å ha en fri vilje uten å være totaldominert av arv og miljø og det religiøse menneske som tiltros og gis en tro på noe større enn snever individuell autonomi og isolerte selvrealisering eller selvoppfyllelse.

Og hvorfor innkvotering? Jo, kort og godt fordi vi har bestemt oss på følelsesmessig eller estetisk grunnlag, om man vil, at noen virkelig og objektivt sett er svakere enn oss og at det er oss selv til syvende og sist som har satt dem i denne posisjonen. Og dessuten selvsagt for at vi styrker vårt eget image som syndefrie for syndefrie er vi når vi holder med de tolerante blant oss og underlegger oss deres godhetsregime, eller deres godhetsbisniss. Å bli beskyldt for å være intolerant i dag er å bli stigmatisert som noe av det verste som fins, nemlig syndig. Intoleranse anses som selve grunnsynden eller arvesynden og stakkars den som får fokuset mot seg fra dette nye inkvisisjonstribunal av såkalt tolerante inn-kvoterere. Innkvotering er blitt inkvisisjonens maktinstrument par excellence.

Det er i dette klimaet heller intet til hinder for at by- eller kommunestyremedlemmer står frem og bedyrer at man vil stemme for forslag som vil medføre lavere levestandard for alle i miljøet heller enn å stemme for forslag som vil redusere tilbudene til de nyankomne i noen grad, fordi man simpelt hen ikke har råd til noe annet. (- Men jeg er villig til å ofre trygghet og velferd, for det er ikke bare mine barn som skal ha det bra. Når millioner av mennesker er på flukt, er 130 flyktninger et mikroskopisk tall, sa Ulla Nordgarden her forleden, se http://www.dt.no/nyheter/het-flyktning-debatt-1.8665845).

Men hva er dette? Jo, ikke bare et overbud av godhet, men også et pek om hvem som er mest human, mest tolerant, mest empatisk og mest moralsk høyverdig her i gården. Det utlyses på en måte til kronisk konkurranse i lokalmiljøene om hvem som kan bidra til den mest følelsesmessig korrekte politikken fremover, koste hva det koste vil for oss alle, ikke til den mest fornuftige og mest realistiske politikken. Og nok engang glemmer man altså at mennesket først og fremst er en juridisk-religiøs skapning som i utgangspunktet er fritt og ansvarlig for egne disposisjoner både overfor Gud og mennesket, ikke bare overfor mennesker.

Men hvordan kan dette være mulig?

Jo, ifølge min «modell» fratar vi menneskene gudsbildet, dvs statusen som personlig og individuelt juridisk ansvarlig og dermed ansvaret (på et dypere plan) for eget liv, egen livsvei, egen identitet og egen mening med livet.

Og ikke bare fratar vi oss selv denne statusen, vi fratar også de andre denne, i tilsvarende grad. Vi gjør andre mennesker til avhengig av oss ved at vi selv fratar oss både status og gudsbilde. Vi blir vår egen gudsrelasjon og våre egne fortolkere og dette kalles fra gammelt av: Hovmod, kort og godt. Et fremmedord i dag, selvsagt, for mennesker som betrakter seg som gudserstatninger og dermed som immune mot beskyldninger om ethvert hovmod, og enhver synd og som ikke kjenner ordet ydmykhet og dets innhold.

Man forkler seg i de politiske forsetters sekk og strie i den tro at man er mindre forfengelig enn naboen som skyr enhver status som klient. Vi er ikke lenger de som først og fremst tilgir, men dem som dømmer.

Vi fratar mennesket den høyeste av alle statuser, mennesket som «Homo juridicus et religiocus

Vi – dvs de terapeutisk klassetilhørige blant oss – betrakter oss selv og andre nå mer enn noen sinne som politiske mer eller mindre bevisste dyr, og mer eller mindre som ville dyrepassere som passer mer eller mindre sosialiserte dyr. Vi ser ikke mennesket som ansvarlig, ikke bare overfor seg selv og andre mer eller mindre tilfeldige mennesker, men også direkte u-ansvarlige overfor Gud, (eller avgud).

For dette ansvaret er det nå oss selv – som gudløse – som må bære. Mennesket klarer seg ikke uten Gud, - vi er uhelbredelig religiøse sier Calvin - men forestillingen om Guds ikke-eksistens eller fravær, må da med nødvendighet medføre at man må ete seg innpå en annen gud, en ubevisst selvskapt gud som ligner mistenkelig på oss selv, og vi må gjøre dette, ja, vi dømmer oss selv til å gjøre det, for å kunne tilegne oss større eller mindre kvanta av denne fraværsgudens kraft og makt, og for å kunne rettferdiggjøre oss selv, for derigjennom å kunne skinne så lenge og intenst som mulig i egen selvforherligelse.

Resultatet frembringer med nødvendighet politiske terapeuter eller minidemiurger som dekker seg under den falske puritanismens kappe. Og dette blir det mye nostalgi av, og mye sentimentalitet og mange kjærlighetserklæringer, og et evig jag etter nye klienter, men samtidig desto mindre realpolitikk og fornuftig distanse til begivenhetene, menneskene generelt og de kolossale utfordringene vi står overfor, både på kort og lang sikt.

Men hva med muslimene?

På mange måter er de i dag mer heldig stilt, i og med sin gudstro, enn vestens mennesker, som i egen øyne vokser i selvskapt betydning og verdi jo lenger bort vi kommer fra Gud.

Muslimenes religion sikrer dem i dag en tryggere identitet og en bedre forankring i egen tradisjon og kultur enn vi ikkemuslimer kan håpe på å kunne etablere.

Ifølge islam er imidlertid ikke mennesket skapt i Allah’s bilde, et slikt dogme eller konsept oppfattes som en dyp krenkelse og blasfemi mot Allah i islam, for Allah er seg selv, i seg selv, uten bilde av noe slag og derfor heller ingen person eller noe bilde av en person slik vi som ennå ikke helt gudløse ser det. Allah’s skapninger kan derfor heller ikke være skapt i hans bilde eller likhet. Mennesket bærer heller ikke på noen ursynd, grunnsynd eller arvesynd eller tap av gudsbilde i islam. Mennesket er ikke synder tvers igjennom, i islam, det fins ingen radikal kløft mellom Allah’s presumtive hellighet og hans absolutte hat-forhold til synden og syndene.

Muslimer har sin tro og sin religion og er ikke flaue over å ha det. Det er noe som tilhører dem, som en egenskap, ikke bare en ferdighet. Det er som med æren: Enten har du den, eller ikke. Enten er du å ligne med er kostelig vase som er hel, eller så er du æreløs og å ligne med en vase som er gått i stykker, som noen har knust, eller som du har knust selv.

Muslimer skammer seg ikke over å identifisere seg som muslimer, slik skapkristne eller halvkristne ofte gjør, og hvor mange helst ikke røper hva de tror på og ved å bekjenne seg åpent og fritt om sin tro og sin kristendom. Slik sett er muslimene mer grunnleggende homo juridicus og homo religiocus enn vi er, og mindre «politiske dyr», som Aristoteles mente vi mennesker er, og slik vår tids terapeuter forteller oss vi er, for øyeblikket.

Islam er muslimenes DIN, ofte oversatt med religion, men da med et innhold som går mye videre og dypere enn hva ikkemuslimer flest i dag vil legge i begrepet religion.

Islam – din’en for muslimer – forutsetter muligheten for å inngå en kontrakt med Allah, en tros- og gjerningskontrakt. Mennesket plasseres dermed på høyeste nivå i livshierarkiet av menneskelige verdier. Men ikke bare det: Mennesket plasseres i rett og realistisk forhold ikke bare til selve menneskenaturen, men også til naturlovene, som Allah understøtter og som gjør livet forutsigbart.

I DIN innstruktureres metaforisk de fysiske naturlovene i den gudommelige, åpenbarte loven slik at de neppe kan skilles ad som mentale bilder. Når muslimer tror på Allah, så tror de på urokkelige og sanne prinsipper og lover som bare er der som et kart som stemmer med terrenget en gang for alle.

Og annerledes kan det ikke være, det er selvinnlysende, og et aksiom og slik en muslim er opplært til å ta det, et objektivt konstaterbart vitenskapelig eller kanskje førvitenskapelig faktum. Troen kan derfor sies å være «vitenskapelig» forankret. Den troende får vite noe som han ikke kan få tilgang til helt på egenhånd. Troen – din’en - avviker ikke fra virkeligheten – hele virkeligheten - som den er. Å tvile på Allah blir som å gå mot selve sannheten og naturen. Å være en realist er å være en Allah-tro. Utenfor islam derimot, gis der ingen realisme, intet absolutt fundament. Man skulle nesten tro at muslimer går rundt med en slag internalisert post-modernistisk oppfatning av hvordan det vestlige mennesket tenker, nemlig at alt er menneskeskapt og ingenting er skapt av Allah.

I islam står Allah’s vilje over det hele, absolutt ingenting troner over eller ved siden av Allah og hans vilje, til enhver tid, ja, innen hvert øyeblikk. Og ingen muslim kan derfor med hånden på hjerte si at han har trosvisshet for paradiset og for frelse og evig liv, slik det oppfattes og bekreftes i store deler av kristenheten.

I islam fins ingen mellommann mellom mennesket og Allah, (bortsett fra Muhammed i en begrenset rolle, ifølge en viss tradisjon), ingen stedfortreder, ingen personlig, stedfortredende lidelse, død og oppstandelse knyttet til en person, og heller intet frelsende offer en gang for alle for alltid.

Muhammed betalte ikke vår skyld og påtok seg ikke straffen for våre synder. Mennesket er derfor – ja, nettopp av denne grunn - sannelig høyreist i islam, det tilregnes av Allah både rollen som troende og jurist! - en rolle vår tids terapeuter i sterk kontrast ikke har fantasi og mot nok til å tilregne hverken oss selv eller andre helt ut og for alle gode formål.

I våre dagers terapeuters øyne - i vår maktelites og vår tids tvilsomme og forvirrede presteskaps øyne - er mennesket mer å regne for klient enn høyreist kontraktspartner i de store perspektivet, - i det radikale juridiske og religiøse perspektivet.

Men det er en hake ved dette i islam: Allah elsker ikke syndere. Allah krever håndfaste gjerninger. Allah er ikke kjærlighet og kan ikke være det. For kjærlighet betyr en slags avhengighet, sett med muslimers øyne, og Allah er for stor, fjern, majestetisk og mektig til å kunne nedlate seg til å elske syndere og hate synden og slik bli avhengig av noe annet enn sin egen vilje til enhver tid.

Allah foretrekker sin tilværelse som en «monadisk monark», en panteistisk eller altomfattende streng, utilgjengelig tilskuer – hvilket er et paradoks, en selvmotsigelse og et mysterium i seg selv - fremfor så å si å ta rollen som deltaker og medspiller i det konkrete menneskeliv, (selv om individuelle bønner tillates og aksepteres i en viss utstrekning).

Alikevel: Muslimer har i det islamske trossystem muligheter for ikke å synde, i motsetning til i en viss tradisjon innen kristen tenkning hvor mennesket i dette livet umulig kan unnlate eller unngå å synde, jfr Augustin.

I denne tradisjonen avhenger frelsen helt og holdent Gud selv i Kristus og absolutt ikke av noen fortjeneste i menneskets eget strev, en frelse som kan opparbeides og som kan gi rettigheter overfor Gud.

En motsatt teologi betraktes som en tragisk illusjon hva angår den evige frelse. Og en slik teologi må derfor forkaste islam som frelsesvei. Synden og enkeltsyndene i islam er imidlertid ikke kompatible forestillinger, synden har nærmest diamentralt motsatte betydning og innhold sett fra kristent ståsted. Synden i kristen tro knyttes til menneskets eksistens og er en tilværelsessynd som enkeltsyndene er avledet av. Synden blir et allmennbegrep i kristen tro mens den i islam aldri kan bli dette, altså et allmennbegrep.

Synden og syndene i islam er alltid enkeltsynder, overtredelser og brudd mot Allah’s lov, hans konkrete ad hoc-forbud, påbud og disse er i grunnen alt mennesket trenger å vite om hva Allah vil og hvem Allah er, og om hans (mulige) karakter og vesen, som avsløres indirekte eller implisitt i og med hans attributter eller 99 navn eller abstraksjoner.

Koranen er miraklet og gudsåpenbaringen i seg selv. En muslim kan bli syndfri – men ikke frelst i radikal kristen forstand - ved å oppfylle de konkrete plikter til punk tog prikke. Det gir ham rettigheter som krediterer på vektskålene på dommens dag.

Den troende som f eks utfører pilegrimsreisen korrekt i henhold til reglene, kan anses seg som syndfri som et uskyldig barn, allerede her i live, men ikke med full visshet om frelse når regnskapet en gang senere skal gjøres opp. Kronen på dette menneskeverk er å få kysse den sorte stenen i Kaba’en i Mekka. For mange muslimer føles dette som den største lettelse og selve meningen eller formålet med livet. Men heller ikke dette kan gi endelig og absolutt frelsesvisshet i islam. Selv ikke de terroristene som søkte martyrdøden og fløy inn i Tvillingtårnene 9. 11 kunne ifølge lederens etterlatte papirer være helt sikre på paradisets velsignelser, hvilket fordrer at muslimer stadig vekk må forbedre eller foredle seg i den store jihad, hvilket gir enn viss trøst: Man minimerer straffen i helvete ved egen kraft, ved å pukke på en juridisk rett overfor Allah, en rettighet Allah selv har skjenket alle muslimer.

Gjør du din plikt, har du din rett. Det lyder rettferdig. Det smaker av juss, og tro, av et menneske som i sitt vesen betraktes eller defineres som jurist og troende på en og samme tid.

Innenfor lutherdommen, derimot, er mennesket aldri noe mer enn simultan rettferdig og synder overfor Gud, i en gudsrelasjon som er mer eksistensiell enn juridisk betinget, sett i første omgang, men som likevel avhenger av Guds egen juss og makt, nemlig som den som rettferdiggjør i en hellig og ensidig initiert akt av skjenket, ufortjent nåde.

Så juss er juss og tro er tro, men på helt ulike premisser og i en helt annen setting i de to «troene», men muslimene ser avgjort på seg selv som mer genuint homo juridicus et homo religiocus enn vi gjør i dag.

Hva betyr det? Jo, det betyr at antropologien, sosiologien og psykologien ikke evner å ta muslimer på alvor og se dem som så ansvarlige som de vitterlig ser seg selv som. I stedet ser disse akademiske disiplinene muslimene – særlig de marginaliserte og fremmedgjorte - som mer hjelpetrengende enn det de i virkeligheten er. Disiplinene i seg selv er radikalt gudløse paradigmer og grunnen til dette er at disiplinene med nødvendighet må gjøre Gud til et studieobjekt integrert i menneskets eksistensielle og materielle grunnvilkår. Og det en da gjør er å gjøre Gud – eller avgud – til en del eller avgrenset størrelse innenfor et lukket system eller univers som man i prinsippet innbiller seg man kan forstå og forføye over.

I disiplinenes altoverstyrende paradigme gis det lite eller intet rom for genuine eller radikale og konstituerende avtaler mellom mennesker. I og med at paradigmet forutsetter gudløshet, kan det ikke ta inn over seg og operere ut fra de to helt vesentlige dimensjoner i menneskes grunnvilkår, nemlig den juridiske samtidighet med den religiøse dimensjon. Slik fratar disiplinene menneskets uhelbredelig behov for Gud og sin gudstro.

Implisitt i dette paradigme ligger da også at mennesket først og fremst ses som primært avhengig av dette gudløse paradigme i seg selv og sekundært de menneskene som forvalter det og påvirker gjennom det, i den tro at det er vanntett sant, og da også uten vilje, evne og behov for å stille de fundamentale spørsmål som her er stilt.

( Akerhaugs kronikk:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/islam-debatten/kronikk-politikernes-svik/a/23340829/).

Fra tid til annen reises spørsmålet om islam kan reformeres eller forbedres. Og det skrives seriøse bøker om dette, som synes å kunne gi et positivt svar. Det ligger også en stor optimisme i spørsmålet med hensyn til fremtiden for oss alle.

Det ligger dessuten i kim i dette spørsmålet at det før eller senere oppstår et nytt og kanskje bedre, men klart desto vanskeligere spørsmål, og det er om muslimer kan forandre seg, eller om de kan forandres til det bedre, også dette et seriøst spørsmål med tanke på fremtiden.

Begge spørsmål forutsetter midlertid at livet ikke er noen dans på roser, men snarere at livet tvinger oss til å danse eller hoppe fra torn til torn, med stor risiko for at vi kollektivt kan komme til å bære med oss en torn i kjødet, både på den ene og den andre side av den kjølen som skiller oss, vi ikkemuslimer altså, fra muslimene i dette landet og fra islam selv.

For å sikre oss at dansen foregår noenlunde plettfri eller sømmelig og for å sikre oss at så få som mulig blir utsatt for varig skade på legeme og sjel i denne prosessen, som nettopp er satt i gang, kommer det velmenende eksperter løpende til fra mange hold og forskriver både allmenn- og individualpreventive virkemidler av ulike slag, og positive økonomiske så vel som kulturelt oppbyggelige og politiske metoder.

De fleste er imidlertid enige om en ting og det er at det synes meget lettere å forandre miljøet og holdningene for å forandre menneskene enn å omskape eller nykonstruere det via manipulasjon av individenes genom, så å si, for å tilpasse dem de nye forholdene, som jo nå forandre seg i et tempo og på en måte som ingen, hverken lek eller lærd, hverken kan forutse, styre eller eventuelt stoppe, før det er for sent.

Hvem er det så som har skylden og bærer ansvaret? Noen sier at det er vi aboriginer som har skylden og at vi har mistet koden som kunne sette brems på den rivende utviklingen vi ser utfolde seg, eller innviklingen som vi dras inn i, for å si det på en mer adekvat måte, og som vi blir utsatt for, og som nå fremover vil koste oss dyrere og dyrere for hvert år som kommer og går, uten at noen ser ut til å bekymre seg stort.

For vi har da så mange ressurser og er så store nå, at noe må vi da kunne bidra med, som det hør seg og bør seg for folk som vil ønske fred i stuen, om det nå stormer eller regner utenfor og uansett hvem det er som banker på døren og uansett om et nå er på en solskinnsdag eller i en uværsnatt med storm og kulde.

Man kan også spørre: Hvem er ansvarsfri og hvem har ikke skyld for det som skjer og kommer til å skje?

Vel, for å svare nedsetter man f eks Brockmannutvalget som forteller fremtidshistorien i klare tall, antakelig fullt klar over at uansett prognoser, så vil folk tro at det skal gå seg til på en bedre måte enn noen ville ha kunnet frykte på forhånd, før rapporten ble lagt frem.

Så lenge det fins andre enn en selv som en kan overlate ansvaret for utviklingen, foretrekker de fleste at oppgavene overføres til andre og derfor legger ikke folk flest legger seg opp i det. De fleste vil helst sitte på den grønne gren og nyte musikk med ørepropper, og nyte solnedgangen uten å måtte tenke på at motorsaga allerede er i gang ved stammen, like over roten.

Eller man kan reise over til Sverige for om mulig å få en litt annen anelse, eller oppdagelse, og der får man høre at svenskene, som stat og nasjon, nå må ut på lånemarkedet for å ta opp store lån for at de skal kunne ta imot fler som trenger hjelp fra det store urolige og utrolige utland, hvor helvete rår og hvor det nå bare er svenskene selv som tror de kan bøte på all denne elendigheten i noen grad, her blant de rikeste av de rikeste her langt oppe i det kalde nord, her hvor de varmeste av alle varme hjerter fins, nå som før, og hvor de vil befinne seg for all fremtid, visstnok.

Svenskene later til å tro at de umulig kan spare seg til fant samtidig som de forbruker seg til fant, og det har de jo for så vidt rett i. Ja, de leder an når det gjelder å tro og stole på dette og ingen ser ut til å klare å overbevise dem om det motsatte. Det samme gjelder til en viss grad danskene. De er litt raskere på labben med samfunnskritikk og litt mer åpne for åpenbaringer lettere apokalypser, fenomener som daler ned ovenfra.

Det gjelder selvsagt også oss selv. Få synes klar over at vi skremmer oss selv til positiv tenkning og tilsynelatende endrede holdninger med en prislapp vi neppe tør tenke på at vi selv kanskje burde betale nå, og ikke en gang for evig om et par generasjoner.

Men vi er nær sagt selvsagt foreløpig ikke helt i tet her, og leder foreløpig ikke an i konkurransen om å bli verst eller best, på en og samme gang, sett i ulikt fugleperspektiv. Brochmannsutvalgets konklusjoner om at utviklingen – eller innviklingen – ikke er bærekraftig, lar vi henge over hodene på helt andre enn oss selv, samtidig som stadig flere av oss plutselig befinner oss som minoriteter i egne gater og bydeler, som noen innrømmer man flykter fra med den begrunnelse at man ikke har noe med fremmedkulturelle å gjøre, men med skolemiljøet til de håpefulle så og fordi det nå engang passer seg slik.

Vi skilter så ydmykt, blygt og nedtonet som vi kan med alle pengene vi har på bok og med en pekefinger over hodet som forteller oss at etter næring kommer tæring, som om dette var noe ufrakommelig og gudevillet på forhånd. Og dessuten skaper både vi og svenskene fryktelig mange nye arbeidsplasser i dette kaoset, sårt tiltrengte arbeidsplasser, i en tid med stadig større arbeidsledighet. For jo flere hender i sving, både i og utenfor helsevesenet, jo større og bedre ringvirkninger, vet vi, og da spesielt hva angår ekspertene som får stadig mer å gjøre, og for de rikeste, som stadig blir rikere på autopilot jo flere arbeidsplasser som kan formidles gjennom et NAV med stadig større potensiale, til både godt og ondt, både til offentlig og privat sektor.

Slik sett lever vi nå ut det best tenkelige av alle kollektivt win-win-verdener eller hallelujascenarioer som tenkes kan. Vi sitter på fjelltoppene rundt om og synger i kor: Det går bedre og bedre dag for dag, gladnihilister som vi er blitt alle i hop, mens vi trøster oss med at vi har bærekraft nok i oss selv til å tåle ikke bare det neste skippertak, men også alle de andre påfølgende, hvis det virkelig skulle komme til å røyne på.

Trøste og bære, ja. Men om hvordan vi skal klare det, tja, det sa vel Brochmannutvalget lite om. Andre sa imidlertid tydelig ifra: Farvel Noreg, og kunne begrunne det med tallkolonner og diagram, men uten at noen lot seg affektere, for «dett var dett» og som om absolutt ingenting var sagt.

«Apres nou la delyge». Etter oss kommer syndefloden. Vi er riktig nok frelst, men har glemt den etterfølgende forventning om selvforsterkende helliggjørelse. Vi sitter i sola som evige påsketurister på fjelltoppene og synger: Det går bedre og bedre dag for dag.

Men riktig nok med et lite forbehold nå, et obligatorisk refreng pådyttet oss ovenfra: For det vil nok gå seg til etter hvert. (Det vil gå seg til, ja, gå seg til, å ja å ja, for det vil gå seg til … til tonen: En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør … )

Joda, vi trøster oss med å trøste oss, men å bære oss selv opp og fremover, det er like vanskelig og umulig som å dra seg selv opp etter eget hår med begge hender samtidig.

Hvordan skal vi tilpasses - og tilpasse oss?

Muslimer har flere valgmuligheter fremover. Noen vil legge seg på følgende linje, slik Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold) gjør:

Årsakene til radikalisering kan være komplekse, men vi må ikke underkjenne ideologien som en motiverende faktor. Jihadistene kommer ikke fra en annen planet, men ut fra muslimske miljøer der storhetsfantasier om et islamsk kalifat og antivestlig retorikk ikke får nok motstand.

"Muslimske miljøer og organisasjoner må i hovedsak ta tak i fire problemstillinger for å forebygge radikalisering på lang sikt: Forestillingen om egen overlegenhet og en nedlatende holdning til de vantro

Intoleranse overfor kritikk: Forestillingen om at Vesten driver et evig korstog mot muslimer

Utopien om et islamsk kalifat."

http://www.vg.no/nyheter/meninger/islam-debatten/kronikk-konspirasjoner-og-totalitaere-droemmer/a/23291306/

Eller de kan legge seg på en linje med en mer konfronterende tone – en litt mer tekstorientert eller koranistisk linje - mot visse «uønskede» muslimske miljøer med et mer uttalt islamsk tekstlig grunnlag for sine posisjoner:

Linda Alzaghari, en norsk konvertitt til islam sier: «Al-islam deen wa dawla» er slagordet til islamister verden over. Det refererer til at islam er både religion og stat. Hva de ulike islamistiske bevegelsene legger i dette mantraet er varierende, men det er pr. i dag ingen islamistiske bevegelser som aktivt tar til orde for å sikre grunnleggende menneskerettigheter. Tragedien med en islam som omfatter både religion og stat, er den urettmessige makten de som forfekter dette kan påberope seg i Guds navn.

Videre: Er man uenig i de politiske føringene, blir det kontret med at man angriper religionen. Det er en feig måte å oppnå makt på, og en uetisk måte å parkere sine politiske motstandere.

Hun mener reform og dialog er veien å gå til å få større oppslutning om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.

Hun innrømmer imidlertid at dette er vanskelig og derfor trenger muslimer en revolusjon der målet er å skille mellom politisk islam og religiøs islam. Hun er f eks tydelig mot niqabforbud og skylder på militante salafister for at mange niqabbrukere nå fremtrer som offer og dermed som bevis på at samfunnet er fiendtlig overfor islam.

Den nå så vidgjetne og for noen «beryktede» forskeren Lars Gule har sine egne, men ikke særlig originale eller nytenkende synspunkter å komme med:

Vi leter etter forklaringer på menneskelige handlinger ved å dele opp og analysere komponentene i menneskers liv. Dermed fokuserer vi på følelser, sosiologi, psykologi, sosialpsykologi, religion, politikk, frustrasjon, kriminalitet, utenforskap, diskriminering osv., osv.

Vi er jo alle et produkt av en mengde faktorer. Derfor er det nok heller samspillet mellom faktorer vi bør se på enn å lete etter en eller annen slags hovedforklaring på hvorfor noen hater og handler som de gjør.

Han skriver: Mangel på kunnskap om islam er også med på å berede grunnen for vrangforestillinger og islamofobe konspirasjonsteorier om islam og muslimer. Dette bidrar til både stigmatisering og polarisering. Islamofobe holdninger er også med på å skape ekstreme motreaksjoner hos mange muslimske ungdommer.

Videre: Det kan aldri være snakk om noen ensidig propaganda for én religion, men saklig og kvalitetssikret informasjon som bidrar til å formidle kunnskap om islams mangfold. Dermed ville man ha gode muligheter til å formidle at muslimer flest har ikke-ekstreme og fredelige tolkninger av islam som sitt trosgrunnlag.

"Ved å bruke nettopp skolens eksplisitte verdifag, hvor også etikk skal være sentralt, til å formidle kunnskap om islams mangfold på et faktabasert grunnlag og i samarbeid med ulike religiøse lærde med stor legitimitet, kan man forebygge både fordommer og ekstreme tolkninger."

Dette er en programmatisk formulering og kan ikke gis referanser. Det er et begrunnet forslag basert på nettopp at bedre islamkunnskaper kan fungere forebyggende mot ekstremisme.

"Det er trolig nettopp mangelen på en slik trygg minoritetsidentitet som er – i alle fall en del av – forklaringen på utviklingen av ekstreme islamtolkninger med tilhørende opposisjonelle identiteter blant en del unge muslimer."

Her er jeg forsiktig med formuleringene, men de undersøkelsene jeg er i ferd med å gjøre av de ekstreme muslimene i Profetens Ummah og de som har reist for å slåss i Syria/Irak, indikerer en klar "taperprofil", dvs. personer som har havnet utenfor samfunnet, blitt mobbet, ikke lykkes på arbeidsmarkedet, som har opplevd diskriminering mm. Når vi samtidig vet at deres foreldres identitet ikke passer og de heller ikke aksepteres som norske, er det all grunn til å tro at individuelle og kollektive identiteter er i spill her.

Han referer til PST:

Få av de som har reist til Syria har høyere utdanning og/eller fast jobb. Flertallet kjennetegnes snarere av lav utdanning og løs tilknytning til arbeidslivet. I tillegg har en del forbindelser til kriminelle miljøer. Denne relativt svake tilknytningen til det norske samfunnet kan skyldes ulike forhold. Mange søker status i andre former enn den som tradisjonelt knyttes til utdanning og yrke, og det å kjempe i Syria kan nettopp gi en type status og identitet som er mer forenlig med deres verdisett og verdensanskuelse. I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokalmiljø på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd til sitt opprinnelige miljø. Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen.

For en annen, om enn uensartet, gruppe blant de syriareisende, ser det ut til at årsakssammenhengen går i motsatt retning. Her kan lav sosioøkonomisk status ha gitt en sårbarhet som bidrar til å øke risikoen for radikalisering. Denne gruppen kjennetegnes av at de har hatt problemer med å finne sin plass i samfunnet siden ungdomstiden. Når slike personer beveger seg i randsonen, fysisk og virtuelt, av ekstreme miljøer, blir de sårbare for påvirkning i negativ retning. Det er viktig å legge merke til at det antagelig ikke er avbrutte utdanningsløp eller arbeidsløshet per se som skaper sårbarheten. Svak tilknytning til samfunnet for øvrig kan imidlertid føre til en manglende følelse av tilhørighet, som i sin tur kan være medvirkende til at personer søker status og identitet i slike ekstreme miljøer. For denne gruppen kan skolegang og yrkesaktivitet ha en forebyggende effekt i seg selv fordi det kan bidra til å skape tilhørighet. Det vil også redusere kontaktflaten med radikaliserende miljøer ved at de omgås mennesker som ikke deler deres ideologiske ståsted, i tillegg til at færre timer i døgnet kan brukes på radikaliserende nettsteder og debattfora."

Vi vet litt, sier Lars Gule: Hva vet vi så om sammenhengen mellom ekstreme holdninger og handlinger på den ene siden, og kunnskaper om ideologi og religion på den andre? Faktisk en del.

Det har lenge vært kjent at mange unge høyreekstremister har vært mer interessert i spenning og vold enn i høyreekstrem ideologi. Kort sagt har de ikke vært motivert til ekstreme handlinger av ideologi, men andre faktorer.

Vi vet også at mange av de ungdommene som reiser til Syria og Irak heller ikke har solide kunnskaper om islam. De er opptatt av å gjøre noe, endre en urettferdig situasjon.

Vi vet også at noe av dette gjelder folk som har engasjert seg i ekstreme grupper og handlinger på venstresiden (og her snakker jeg av egen erfaring).

I disse tilfellene kommer tilslutningen til ideologi og religion i etterkant, som en rasjonalisering av engasjementet, følelsene og virketrangen.

Denne kunnskapen finner vi også i en del studier, noen nevnt i et tidligere innlegg i denne tråden.

Det er dette som tilsier at gode kunnskaper om islam i alt dets mangfold, kan fungere forebyggende mot ekstremisme. Det er ikke like opplagt for alle ideologiers vedkommende, men nettopp islam er nok mer mangfoldig enn mange klassiske politiske ideologier. Det finnes heller ikke noen garantier, for det er også folk som har blitt ekstreme av å dypdykke i egen religion eller ideologi. Likevel kan altså de kunnskapene vi har, brukes til å forebygge.

I sum: Det er således gode grunner til å vektlegge mer islamkunnskap i norsk skole i dag. Presentert av kvalifiserte lærere med godt læremateriell og tilgang til eksterne ressurser. Lars Gule

http://www.pst.no/media/utgivelser/norske-fremmedkrigere-i-syria/

I denne tråden: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11537875/?next=0

Fredag 29. juni 2018: Mer om relativisme, toleranse etc

I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presendens en begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v. Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det heter:

«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon, barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I hjertet av denne frihet er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet. Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis de skulle være formet av Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge Kennedy).

Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra 1996: Compassion i Dying v Washington, hvor Judge Stehphen Reinardt bekreftet en konstitusjonell rett til å dø. Han kalte også statens begrunnelse for å nekte legeassistert selvmord som grusom.

To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at: «Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som er avgjørende for personens verdighet og autonomi».

(The U.S Supreme Court seem for the time beeing to have rejected the interpretation of Casey, for on june 26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).

Men se i The Revenge of Conscience av J. Budziszewski s 116: Retten hadde brutt med tradisjonen og ingen slik rett til vold for privatpersoner var tidligere sanksjonert i «common law». Men Roe v Wade hadde stått i 20 år og dette blir så av retten ansett for å ha etablert en ufravikelig presedens og slik sett derfor uangripelig. Retten opprettholdt Roe vs Wade til tross for at den innrømmet at dommen kunne ha blitt avsagt på feilaktig grunnlag og at den var blitt stående i såpass kort tid. «Vi legger likevel til grunn at dommen innebærer en streng presedenskraft og at det foreliggende spørsmål nå ikke dreier seg om Roe’s gyldighet som sådan, uttalte Kennedy, O’Connor og Soter.

I mai 1992 bestemt Høyesterett i USA i Romer v Evans at delstaten Colorado ikke kunne forby staten å tillate en spesiell beskyttelsesstatus til homoseksuelle enda 54 prosent av innbyggerne i et referendum hadde godtatt dette. Justice Anthony Kennedy mente at vedtaket silte ut homoseksuelle som en identifiserbar gruppe om ikke kunne motta slik støtte, slik andre grupper kunne dra nytte av. Kennedy mente at dette innebar den uunngåelige konklusjon at begrunnelsen for å nekte spesiell status her bygget animositet overfor en klasse av personer som ble berørt. Se Beckwith and Koukl s 112, hvor det heter: «I denne rettsavgjørelsen redefinerte Retten prinsippet om å likebehandle alle borgere dithen at alle borgeres oppførsel eller livsstiler nå på samme måte skal likebetraktes».

Er fosteret en person? Justice Harry Blackmun, som forfattet majoritetsbetenkningen i Roe vs. Wade, skrev: «Vi trenger ikke befatte oss med spørsmålet om når et liv begynner. Når den juridiske, medisinske og teologiske ekspertisen på dette området ikke klarer å komme frem til en konsensus, kan domstolen på dette tidspunkt ikke begynne å spekulere». Men Blackmun, stikk i mot sin hensikt, klarte dermed ikke å etablere noen nøytral grunn for myndighetene her. I stedet medfører hans begrunnelse at det overlates til den gravide å bestemme hvilke fetus som er verdt statlig beskyttelse og hvilke som ikke er verdt det. (se i Relativisme s 138).

På tross av at domstolen forutsatte at ingen vet når livet begynner, blir resultatet nettopp at man like vel vet, i og med at selve fødselsøyeblikket blir avgjørende for når et liv begynner, og dermed også når et fetus blir en person.

Men se Budzi i Written on the Heart s 230 hvor han lister opp en rekke medisinske eksperter som ikke er i tvil: Livet begynner ved unnfangelsen.

I The Revenge of Conscience s 100 ff skriver han: Vi kan bryte ned nøytralitet til tre komponenter: Ifølge «Den kvantitative feilslutningen» betyr toleranse å tolerere og dette at jo mer du tolererer, desto mer tolerant er du. Ifølge «Den skeptiske feilslutningen» er toleransens beste fundament at man unngår å ha for sterke overbevisninger om hva som er godt og hva som galt. Jo mer du tviler, jo mer tolerant er du. Ifølge «Den apologetiske feilslutningen» blir den nest beste begrunnelsen for å være tolerant at du nekter å handle på grunnlag av streke overbevisninger. Derfor: Jo mer pysete du er, jo mer tolerant er du.

Den andre grunn til at dette å være nøytral er så tilsynelatende tiltalende er illusjonen om at vi kan flykte fra ansvaret for våre overbevisninger og valg. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod; det er deres ansvar». Pilatus tror at han kan legitimere en ond handling ved ikke å ta parti i konflikten. «Jeg er hverken for eller mot abort, jeg er for fritt valg for den enkelte». Dette er Pontius Pilatus på nytt. Toleranse som en dyd per se består ikke i å tolerere, men å tolerere hva som bør tolereres. Å praktisere denne dyden innebærer å holde ut med ting for å oppnå et større gode eller for å overholde den moralske loven. Den krever ikke at vi unngår sterke overbevisninger, men at vi unngår falske overbevisninger.

(I løpet av trettiårsperioden fra 1960 til 1990 ble det registrert 560 prosents økning i voldskriminalitet; mer enn 400 prosent flere utenomekteskapelige fødsler; en firedobling av skilsmisser; 30 prosent økning av barn som lever i enforelder-familier; mer enn 200 prosents økning i selvmord blant ungdom og en nedgang på 75 poeng på den gjennomsnittlige SAT testen for videregående skole. ibid Beckwit and Koukl s 75),

«Toleranse» og «nøytralitet» er ord som selger godt i vestlige demokratier i dag. Disse ordene anses nærmest som magiske instrumenter man ikke bare kan bruke for å etablere en minst mulig ubehagelig sosiologisk posisjon i samfunnet, men også som verktøy for å skape inntrykk av egen moralske overlegenhet. Men i stedet for å gi et trygt moralsk fundament å bygge sine verdier, sin personlighet og sin tro på, appellerer ordene slik brukt til å gi personene som bruker dem til selvbedrag og en følelse av uangripelighet, av å være (på magisk vis) beskyttet, hvis man får folk til å assosiere nettopp den som har tatt disse ordene «til sitt bryst» og gjort dem til en del av seg selv.

Ordene gir en slags mana, en mystisk kraft og en makt, man kan bruke til å forme andres inntrykk av en selv. Særlig i politikken er disse ordene sterke virkemidler. Ordene blir til «stoff», til dop eller en stimulans man bare må ha for å føle seg vel og akseptert, eller ovenpå sett i forhold til andre som ikke besitter denne kraften. Det er derfor stor og hard konkurranse om å tilegne seg denne kraften i Vesten i dag og jo mer mana du klarer å tilegne deg, jo sterkere står du og jo høyere status som uangripelig og mer moralsk høyverdig tror du at du vil få. Ordene tillegges imidlertid en kraft de i seg selv ikke har, de skaper illusjoner, både hos dem som «tar» disse ordene og hos dem ordene er ment å adressere. De bli derfor dobbelt farlige, de skaper ikke bare selvbedrag, de skaper avhengighet, akkurat som dop gjør. De skaper hypermagikere, noe vi har skrev om her, en slags sykdom som den og de som lider av den vil ha de største motstand mot å innrømme, en typisk reaksjon fra avhengige personer. Å miste sin avhengighet av stoffet vil nemlig innebærer at den avhengige tror han vil miste seg selv ved å innrømme avhengigheten. Hans avhengighet hindrer ham dessuten i å innse og erkjenne at den som setter diagnosen virkelig har rett og at denne snakker sant. Den avhengige har bygget sitt liv opp på en livsløgn og har investert så mye i dette at han ikke kan innrømme et nederlag, å bli avslørt som en hykler og bedrager, han kan ikke forestille at innsatsen hans ikke var verdt det, stoffet han tok hjalp ham jo til å etablere posisjoner, hjalp ham til å sikre seg en posisjon blant de populære, de dyktige, alle med suksess og derfor mennesker med større makt eller mane enn han selv i utgangspunktet var utstyrt med. Det koster å være populær, det koster å holde seg inne med «de riktige» folka, de som har makt, de som kan imponerer av ette eller annet, folk som utfører store bragder. Hypermagikeren er villig til å betale den høyeste pris for å kunne glitre sammen med de han beundrer, de mennesker han vet besitter den mana han selv ikke av seg selv kan legge på bordet og kunne skilte med. Hypermagikeren higer alltid etter maktens tinde, nivået er imidlertid ikke vesentlig, han bærer et ønske i seg om å bli et idol, en kraft som krever både beundring og tilbedelse, nnefor sitt nivå. Han ønsker egentlig å være født med en utrustning han selv aldri var født med. Han ønsker å fremstå som et naturfenomen, et naturlig overmenneske. Han tror derfor innerst inne at han er «udødelig», han tror har derfor er uklanderlig, han befinner seg øverst på seierspallen, og han bruker all sin energi, all sin til å holde andre mennesker nede og på et lavere trinn i maktpyramiden han selv befinner seg på. Han søker seg derfor alltid sammen med «likesinnede». Han rasjonaliserer ethvert fremstøt han tar, enhver beslutning, ethvert standpunkt. I den indre krets finner han sitt fundament, et fundament som ikke kan rokkes, holdninger som kun tjener til å underbygge selvbedraget. Hypermagikeren er faktisk villig til å gå over lik for å kunne forsterke og beholde sitt selvbilde. Han liker å fremstå som «nøytral», «liberal», «demokratisk» eller «objektiv». Han hater å tro at andre kan være like liberale, nøytrale, demokratiske eller objektive som han selv. Hypermagikeren forstår ikke at mennesker som ikke «går på stoff» kan overgå ham i selverkjennelse og virkelighetsforståelse, realisme. Han kan ikke forestille seg at andre har et mer rasjonelt og mer reelt – for ikke å si moralsk - syn på mennesket enn ham selv. Han forakter som regel folk med gudstro. Gudstro representerer et angrep på hans egen grandiose personlighet og kan undergrave hans autoritet. Han ser derfor ikke noe problem med islam som sådan og han tenker at nå har vi klart å kneble kristendommen, islam står for tur, et metafysisk startpunkt som best kan beskrives som rent hovmod.

Hypermagikeren kan også kalles narsissist, en overtroisk narsissist. Ved å innrømme sin avhengighet vil han måtte erkjenne at han egentlig har vært et svakt menneske som benyttet alle muligheter han hadde nettopp til å bli større og mektigere, samtidig både i egne og andres øyne.

Man skulle tro at hypermagikeren er lett å avsløre, at han er den typen som alltid overdriver og driver spillet for langt, at han egentlig er dum, men slik er det ikke. Hypermagikeren omgir seg med titler og gjerne med notoriske akademiske bragder som han kan imponere med. Han vet at jo flere suksesshistorier fra sitt liv han kan dokumentere, jo flere er det som vil bite på. Han vet at folk vil la seg bedra eller suggerere, uansett utdannelse og uansett bakgrunn og miljø. Hans prana vil overvinne enhver innvending, enhver skepsis og bryte ned enhver motstand. De ytre kriterier på suksess og fremgang står fast, de kan ikke fratas ham. Det faller ham imidlertid aldri inn at han jukset seg til disse statussymbolene. Det faller da også veldig få skeptikere inn at de lar seg lure og blende av hypermagikerens suksess. Selv kan disse skeptikerne selv lide av samme syndrom. De speiler seg i sin innbilte likemann. De tror han virkelig kan overføre en del av manaen til dem selv. Ved å forgude ham, blir de mer lik ham og jo større del av attributtene før eller siden vil kunne tilskrives dem selv og gjøre dem selv mer attraktive – og farligere. Han kan gjerne innrømme faktafeil, men grunnholdningen, hans «medbrakte» lidenskaper, vil han ikke gi slipp på, strukturene i syndromet som holder ham aktiv og oppegående. Hypermagikeren tar aldri et virkelig selvransakende oppgjør med sine underbevisste eller skjulte lidenskaper, sine pasjoner, for hadde han gjort det, med sikte på å se seg selv i en større sammenheng, både subjektivt og objektivt, nei, det blir for mye å takler for en slik person. Han vil avfeie signaler som tilsier at han med fordel for ham burde forsøke å se seg selv i et litt større perspektiv.

Hypermagikeren forsøker å skaffe seg makt over andre og for å oppnå dette målet, må han «tillate» seg å ta i bruk manipuleringsmekanismer, mekanismer som må brukes på en utspekulert eller sublim måte og så «usynlig» eller under radaren som mulig for ham, både overfor kamerater og motstandere. Retorikken hans kan imidlertid være nokså rett på sak og brutal, hvis han kan regne med støtte fra folk i maktposisjoner og jo større makt disse sitter på, desto ivrigere blir hypermagikeren. Han kan fristes til å tøye grensene, ja, han kan true med ulike former for negative reaksjoner, hvis han føler at egen maktposisjon kan rokkes, f eks med rasjonelle argumenter eller vinklinger på en sak, hva den nå måtte være. Og fordi han antar som et objektivt faktum at det er han som sitter på det moralske trumfkort, i kraft av sin «medfødte» magi, vil det ikke falle ham inn å beklage, selv om objektive fakta skulle vise at han driver med dirkete løgn eller i det minste halvsannheter. Hypermagikeren legger ofte frem sin sak på en tvetydig måte. Blir han kritisert, eller konfrontert, vil han hevde at siden han føler det slik og slik, så kan i grunnen ingen andre motsi ham, han kan jo hevde at man har lov å mene hva man vil her i samfunnet og hvorfor skulle noen kunne hevde at de føler bedre enn ham?

Hypermagikeren «trøster» seg med at den høye tittelen han innehar og den posisjonen han har som viktig person i visse sammenhenger gir ham en tilnærmet unik posisjon, en posisjon som andre vanskelig kan rokke uten mye oppstuss og gjensidige anklager. Han kan vise til at han hjelper mennesker og at hans spesialkunnskaper på visse områder gjør ham uerstattelig. Han kan dokumentere gode resultater, mange mennesker trenger virkelig hans ekspertise, så hvem vil tror at han kan gjøre noe galt, ja, mene noe galt?

Hypermagikeren er ofte en hyperaktiv «hjelper» og da skyr han lite for å beskytte sin posisjon, sitt syn på saken, sin omsorg for og relasjon til «de trengende». Ja, han kan gladelig gå så langt som til å få fjernet folk fra diskurskusen, ved å vise til sin hjelperrolle, sin støtte til en person som blir kritisert, spesielt hvis denne personen innehar en viktig posisjon i samfunnet. Hva denne personen selv så måtte mene om denne hjelpen fra hypermagikerens side, det er hypermagikeren revnende likegyldig. Han kan f eks hevde at en aktør på ett eller annet forum har fornærmet den personen hypermagikeren går sterkt ut for å beskytte. Personen selv vil ikke bekrefte at han har følt seg fornærmet eller krenket, men hypermagikeren bryr seg ikke, han bestemmer seg for at personen er krenket eller fornærmet uansett. Den personen som har kommet med saklig kritikk av den andre personen, som hypermagikeren bare må støtte, blir så utstøtt fra det gode selskap fordi han, som VIP, på forumet nekter å skrive mer på forumet, hvis ikke kritikeren her blir utestengt fra forumet for godt.

Så stor makt kan altså hypermagikeren ha tilranet seg: Han vet at svake mennesker og mennesker som vil tilhøre den samme glorie som han selv, ikke tør å stå imot. Han vet med stor sikkerhet at de vil føye seg. Om behandlingen av kritikeren er aldri så urimelig eller forkastelig, det vedkommer ikke hypermagikeren og alle de han har klart å lokke nærmest umerkelig inn i sitt garn.

Hypermagikeren har på falskt grunnlag skaffet seg servile medaktører, aktører som ikke våger å se rimelig objektivt på saken, men som velger å holde seg inne med hypermagikeren. Hypermagikerens magi har virket, han har suggerert dem alle sammen, de har ikke evnet å tenke selvstendig, de har gjort seg til forgudere av hypermagikeren som uansett kan sole seg i glansen av sin ekspertise og de ordene han bruker og omgir seg med, som human-etiker, for eksempel, kan han ikke være annet enn nettopp human, et honnørord som egentlig sier veldig lite, men som «eliten» ofte faller for og underordner seg glatt, hvis det for øvrig står nokså store interesser på spil ha angår status og posisjon i diskursen for øvrig. «De gode» vil beskytte sine mer eller mindre imaginære egenskaper som fortreffelige individer med de mest troskyldige og urokkelige miner til siste slutt. De forveksler personen med hans mer eller mindre forlokkende retorikk. (Også dette er en form for hypermagi). De kan derfor også gjerne opptre som joviale og rause. De er gjerne euforiske i sammenhenger hvor det gjelder å vise lojalitet med gruppen eller saken selv. De ser ikke selv at det kunne ha kledd dem bedre å legge av seg den sentimentaliteten som her ligger til grunn og som styrer hovedinnretning i det mentale landskap som omgir aktørene her. Sentimentalitet kan ofte kjennes som svært personlig og derfor som «objektivt» sann, og det er her hypermagikeren svikter så grovt. Han er jo avhengig av krefter som han kan bruke som styringsredskaper, skulte magiske kreter som virker, men som ingen ser og da krefter som ikke kan måles. Hypermagikeren tror ikke på ånd, han er ofte hardnakket ateist - , mens det han er innrettet mot er nettopp åndelige krefter, krefter han selv «vet» han har og disponerer over. Han har et hemmelig våpen, ikke rart da at han går sterkt ut mot alt som heter ånd. Han vil frata andre åndskrefter, farlige våpen, egentlig ustyrlige krefter, for bare slik kan han få overtaket. Han kjenner åndskreftenes makt, derfor vil han underkjenne dem ved å hindre andre mennesker å kunne bruke dem. Spesielt når åndskreftene tjener til å bygge opp og styrke grupper og samfunn, er hypermagikeren på vakt. Åndskraft er noe han selv vill ha enerett på å forvalte. Og slik degraderer hypermagikeren sine motstandere. Det ligger en konstitusjonell rett for ham som kan legitimere følelsen av å ha inntatt den moralske «high ground». Og denne konstitusjonen kan ikke forandres, den kan knapt nok forbedres, for et forsøk på forbedring eller foredling vil av hypermagikeren oppfattes som et angrep på det dypeste av ham selv som unik person.

Hypermagikere kan selvsagt bli psykotiske, de kan ha hallusinasjoner og de vil da bli tatt vare på av rette myndighet. Men hypermagikeren er sjelden en typisk nevrotisk personstruktur. Han føler intet driv mot å begrense seg selv, annet en for syns skyld. Han har grenser han vet han ikke må overskride, fordi slik grenseoverskridelse vil kunne straffe seg sosialt for ham og det vil hindre ham å fullføre spillet og muligens avsløre ham som en hyklersk bedrager, og det får ikke skje.

Hypermagikeren er avhengig av sine ofre for å kunne lykkes og han kan føle seg vel og avholdt. Den viktigste strategien han benytter seg av består kanskje i dette at han tilraner seg en merverdi fra de ofrene han så gjerne pleier å skilte med han støtter. Tydelig er dette når offeret ikke føler seg angrepet eller selv ønsker å fremstille seg som offer. Hypermagikeren bryr seg ikke om dette. Han tilfredsstiller seg dermed på en illusjon og dette til alt overmål på bekostning av offeret. Han utstyrer den personen som han mener bør føle seg krenket – og fordi akkurat han mener at vedkommende bør føle seg krenket - med eget behov for bifall. Offeret frastjeles med andre ord en energi som han kan bruke som et instrument for å bli beundret og likt som et godt eksempel og som et høyverdig menneske.

Et eksempel på hypermagi finner man innen islam når de sterkt-troende opptrer som forsvarere av den såkalte profeten Muhammed. Det er en ufravikelig og uopphevelig lov i islam at den som krenker profeten skal dø. Den sterkt-troende blir slik gitt en legitim hjemmel, ved fullmakt, å angripe visse islamkritikere og drepe apostater. Den sterkt-troene – og faktisk «gode» muslimen – kan slik sikre seg den merverdi det er at han faktisk utfører drapet eller tillater eller oppfordrer til at andre utfører drapet. Denne typen hypermagiker kan skjule sine vanvittig og onde motiver bak plikten til å drepe, i tillegg må han tillegges en merverdi fra sine trosbrødre fordi det han har gjort er foreskrevet av Allah og profeten selv som prisverdig og en handling som faktisk vil bli tilregnet ham på den mest mulig positive måten, på domstolens dag med sine vektskåler, som grunn til å kunne bortse fra andre synder han må ha begått før eller siden mot Allah og profeten. En ikke-troende hypermagiker har ikke dette privilegiet, ifølge islam. Den ikketroende hypermagikeren bryr seg imidlertid ikke om dette. Han vet at teknikken han bruker bare virker og tjener sitt formål for ham her og nå og i dette livet, og det er mer enn nok for hypermagikeren.

Det kan være fristende å komme med ytterligere et eksempel fra virkeligheten på hvordan hypermagikeren forsøker å markedsføre seg selv som uangripelig, et eksempel som viser hvor uigjennomtrengelig selvbeskrivelsen hans kan være. Eksempelet kan vise hvor lett det er å være enig med – og hvor lett det er å la seg overbevise av - hvordan hypermagikeren fremstiller seg selv og sin sak. Det han sier viser seg å være omtrent det man tenker om saken selv, hypermagikerens overbevisningskraft ligger skjult i det underbevisste – i mangel av et bedre begrep - til det intetanende offer selv, et offer som jo som fremfor alt ønsker å fremstå som og bli oppfattet som «god», «fornuftig», «tolerant» og derfor «sann eller autentisk», og nærmest helt fristilt i forhold til tradisjonelle moraloppfatninger og tradisjonelle verdier, tradisjoner og verdier som forankrer seg i den judeokristne tradisjon, pluss i den greske tradisjon kristendommen har tatt opp i seg.

Hypermagikere er sjelden rendyrkede psykopater og få vil beskrive dem som mennesker med dysfunksjonell personlighet. De kan være til forveksling lik alle andre, men til forskjell fra de fleste vil over tid røpe en viss infantilitet. Det kan virke som om de befinner på sandkassestadiet og hvor de spiller en slags «boss» som aldri i livet kan forestille seg at han i forhold til noen lekekamerater kan oppfattes som en bølle, for andre som en stor og sterkt «personlighet» med de rette kontakter og med direktelinje til «de rette» omsorgspersoner»

Vi presenter Wattletown med sine egne ord: Wattletown – Sanger, (som var en sterkt promotor for fri abort i USA):

Som de flest foreldre mener jeg at en av de største gavene jeg kan gi mine barn er å ta moralsk ansvar for sine handlinger. Men å lære dem hva moral er for noe, betyr ikke at jeg skal påtvinge dem eller andre mine normer (virtues eller holdninger, oversetters bemerkning). Det betyr at jeg deler visdom og begrunner det jeg står for med dem og så stoler på at andre kan tenke selv og gjøre seg opp en mening på egen hånd.

Mine foreldres moralske normer var dypt forankret i deres religiøse overbevisning, men de var likevel tolerante, dette å ha respekt for andre folks oppfatninger. De lærte meg at fornuftige folk godt kunne være uenige om ulike moralske spørsmål og at en fundamental respekt for andre nettopp innebærer moral på høyeste plan.

Jeg har ofret meg til en karriere hvor jeg har forsøkt å skape en verden som kan sikre videreføringen av denne innsikten slik at min datter Felicia kan nyte godt denne arven. Jeg håper at den toleranse og respekt jeg viser henne som forelder styrkes ved at hun ser hva jeg driver på med hver dag i kampen for den retten alle har til å gjøre seg opp sine egne eninger og treffe sine egne moralske valg når det gjelder å oppdra barn.

For cirka femti år siden grunnlag Margaret Sanger Planned Parenthood for å frigjøre enkeltmennesket fra "et mektig undertrykkelsesmaskineri".

Hun skrev: "Amerikanske menn og kvinner krever ... at de selv fritt skal kunne forme sine liv slik de vil, ikke på vilkårlig kommando av kirken og staten, men slik deres egen dømmekraft og deres egen samvittighet tilsier.

Jeg er stolt av å kunne være med på å videreføre denne kampen for å forsvare denne retten for hver enkelt og deres tro. Når andre forsøker å dytte sine synspunkter på meg, min datter eller noen andre, så er det ikke moralsk riktig, det er tyranni. Det er urettferdig og det er u-amerikansk". (Relativisme av Beckwith og Koukl s 34).

Kommentar: Wattleton vil gjerne fremstå som «nøytral», og forsikre om at hennes fundament er a-moralsk, mens hun jo er motsatt, ja, hun vil at vi alle skal og bør respektere alle andre menneskers synpunkter, hun ser ikke at hun impliserer at alle andre synspunkter enn hennes eget er umoralsk eller tyrannisk og u-amerikansk. Hvis du skulle være uenig med Wattleton, er dine verdier ugyldige, men med dette forsøker hun rent faktisk å dytte på deg hennes verdier, noe hun ellers tar sterkt avstand fra at andre gjør. Hun undergraver dermed det inntrykket – og hennes egen faktisk posisjon – hun forsøker å etablere av seg selv som nøytral, fordomsfri og tolerant. «Fundamental respekt for andre er moral av høyeste orden», skriver hun. Hun evner ikke å se at budskapet hennes er et absolutt som hun forsøker å dytte på andre.

Et eksempel fra virkeligheten: Kongressen i USA vedtok i 1994 en lov som forbød blokkere en abortklinikk. «Denne loven viser at ingen kan tvinge deres synspunkter på noen andres». Det denne påstanden ikke tar høyde for er, at loven nettopp tvinger synspunkter på andre, i kraft av være lov.

Moralen, eller noe å tenke på og over, her:

Dorothy Sayers: “It it is worse than useless for Christians to talk about the importance of Christian morality, unless they are prepared to take their stand upon the fundamentals of Christian theology. It is a lie to say that dogma does not matter; it matters enormously. It is fatal to let people suppose that Christianity is only a mode of feeling; it is vitally necessary to insist that it is first and foremost a rational explanation of the universe. It is hopeless to offer Christianity as a vaguely idealistic aspiration of a simple and consoling kind; it is, on the contrary, a hard, tough, exacting, and complex doctrine, steeped in a drastic and incompromising realism. And it is fatal to imagine that everybody knows quite well what Christianity is and needs only a little encouragement to practice it. The brutal fact is that in this Christian country not one person in a hundred has the faintest notion what the Church teaches about God or man or society or the person of Jesus Christ.... ...Theologically this country is at present is in a state of utter chaos established in the name of religious toleration and rapidly degenerating into flight from reason and the death of hope.”

“No totalitarian authority nor authoritarian state can tolerate those who have an absolute by which to judge that state and its actions. The Christians had that absolute in God’s revelation. Because the Christians had an absolute, universal standard by which to judge not only personal morals but the state, they were counted as enemies of totalitarian Rome and were thrown to the beasts.”

-Francis Schaeffer, (How Should We Then Live?)

Death of truth, av McCallum, s 43: Modernismen ser på mennesket som maskiner, postmodernismen ser på det som noder eller forlengelser av dets kultur, Terry Eagelton, Litterary Theory.

Ifølge postmodernister bruker Vesten fornuft hovedsakelig som et verktøy man bruker for å kunne splitte (eller dele opp). John McGowan: Vestens fundamentale avhengighet av loven om motsigelse kan betraktes som en fundamental instrumentalitet av dette prinsippet i forsøket på å befeste sin kontroll. Undertrykkelsen av motsetninger både i sinnet og innen samfunnet skjer til fordel for integrasjon og enstemmighet (ensretting) på bekostning av forskjeller og mangfold. (1983).

Benjamin Worf, Language, Thought and Reality, 1956: En persons tankeformer kontrolleres av ufravikelige (inexorable) ubevisste mønstre og lover. Disse systematiserer personens språk og alle språk er et digert mønster-system som er kulturelt bestemte former eller kategorier som personen formidler, men de analyserer også naturen, fanger opp eller overser typer av relasjoner og fenomener, kanaliserer personens måter å resonnere på og bygger hans hus bevissthet.

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

torsdag 29. november 2018: M Michelet og A Merkel - to hypermagikere av samme stykke

Det snakkes mye om moral, godhet, korrekthet, varme og kulde for tiden. Ikke så mye om sannhet, skjønnhet og Det gode, i seg selv, som begreper. Det er for så vidt naturlig og givende i seg selv, gitt ånden i tiden og tiden i ånden. Men disse ordene er blitt termer mer enn begreper, de er blitt tingliggjøringer av seg selv. Det har gått teknikk og fysikk i det. Vi skal prøve å forklare, selv om tilfredsstillende målbarhet i seg selv ikke kan oppnås, for anledningen.

Det opereres med nye og gamle termer for å belyse temaet. Gitt et temperament og en virkelighet. En nyvinning kan være Nina Karin Monsens term «metamoral». Termen gir innsikt, peker på en viktig innfallsvinkel til temaet. Document har oversatt en bok av en tysk forfatter og politiker hvor termen «hypermoral» brukes. Også denne termen gir innsikt og muliggjør en åpning for perspektiver som kan være av største viktighet hvis man skal engasjere seg i dagens kulturelle og politiske trender, kort sagt, det dreier seg om: Vår virkelighet, i størst mulig fylde, i dag.

Samfunnet trenger aktører med originale tilnærminger, ellers blir det hele for kleint, kjedelig og ja, katastrofalt uforstandig.

Sentralt i dette bildet står spørsmålet om emosjonenes og følelsenes funksjon i dette store bildet. I hvilken grad lar diskursen og aktørene seg styre av disse mentale beveggrunnene? I hvilken grad preger de motivasjon, verdivalg og politikk generelt? På hvilken måte kan disse «størrelsene» bidra til å gi oss alle et rikere virkelighetsbilde og et fastere fundament for beslutningstakingene i samfunnet? Det sier seg selv at der fundamentet svikter, der svikter også politikken og politikerne. Det gjelder derfor å komme «tingene» i forkjøpet. Vi bør bevisstgjøre oss selv om hva det er som driver oss, og hva denne «drivkraften» gjør med en selv og menneskene. Fremtiden er for viktig til å skusles bort kanskje fordi vi brukte termer, kategorier og definisjoner som var for snevre og som ikke stimulerte til nytenkning, nye vinkler og vrier på sakene. Vi trenger innfallsvinkler som vekker i stedet for å holde oss sløvt nede i vanetenkning, paradigmer som lukker for erkjennelse i stedet for å åpne for den. Vi må forsøke å unngå det kjedelige og kjedsommelige, og det er ikke lett. Det koster mye arbeid, man står dessuten i fare for alltid å bli misforstått. Humor hjelper ikke når man ikke vet å være humoristisk. Selvironi er en vanskelig kunst. I det hele tatt: Man skal ikke ta for lett på alt dette. Man skal ikke ta alvor altfor alvorlig og spøk ikke alltid for en spøk, som det heter. Men sannheten, kan og bør ikke forflyktiges, alvoret ikke reduseres til platt fleip og nihilisme. Vi må tro at vi kan vokse i forstand og modenhet. Kanskje en dag vil vi bli styrt av genuine «vismenn» som lar seg styre av noe annet og rikere enn kun overflateholdninger og «godhetsfølelser»?

Nei til islam ser ut til å være alene om termen «hypermagiker». Vi googlet og fant dette tablået:

her, om hypermagi osv For spesielt interesserte er det bar å gå i gang, det har blitt skrevet en god del om dette her på bloggen, dagens postering er en spesifikasjon, et supplement og en oppfølger.

Om metamoral fant vi en kommentar på en blogg: Men i motsetning til for eksempel konservative politikere har Monsen ryggrad nok til å ikke la seg kue av kjeftingen. Hun våger faktisk å være så frekk å hevde at de ikke bare tar feil men at de er direkte umoralske. De venstreintellektuelle har en form for meta-moral, sier hun, en moral om moral. De venstreintellektuelle fordømmer moralsk alle som påstår at det finnes moralske sannheter. ONARKI

Når det kommer til «hypermoral» kan termen brukes rent operasjonelt. Den er et verktøy som forhåpentlig vis kan brukes til å kaste nytt eller supplerende lys over «saken». Termens hensikt er faktisk å objektivere eller essensialisere begreper som følelser, emosjoner og deres bruk, i kontekst. Magien her går på å klargjøre muligheten for at emosjoner og følelser kan brukes som redskaper i de mekanismer og mentale strukturer vi som mennesker rent allment faktisk er nødt for å bruke, skal vi fungere i samfunnet og i de rent grunnleggende menneskelige relasjonene. Magi er et tryllemiddel sjelen eller personligheten bruker for å overleve og for å kunne fremstå som sympatisk, eller god og ikke kald, for eksempel. Magi her brukes som et mentalt middel for både å fortrenge eller glemme ubehagelige erkjennelser og for å skjule hovmod eller dumhet, rett og slett. Magi brukes flittig, fordi ingen ser og forstår at det spillet ofte gjelder, er nettopp hvem som eier den mest virkningsfulle magi. Magi går ikke ut på å karre til seg mest mulig materiell rikdom eller status, i seg selv. Magi brukes for å gi imaget en ukalkulerbar, men samtidig høyst merkbar og virkende merverdi. Magien brukes for å oppnå mer makt og innflytelse. Men den er et virkemiddel som ikke kan synliggjøres eller begrunnes cerebralt. Den er et kort man har i ermet, et kort ingen skal regne med er der. Å snakke om magi er nemlig blitt et tabu. Tabu er noe som bare de primitive stammer en gang brukte for lenge siden.

Det moderne menneske tenker at vi er ferdig med magi, at vår sivilisasjon har kommet lenger. Men det moderne menneske kan ikke ta mer feil. Magien har gått under radaren, det stemmer, men desto sterkere står den, som en fristelse til å ta i bruk, via default. Man kan være magiker uten å vite det! Derfor bør magien avsløres, det vil tjene oss alle, det vil bringe oss fremover, gi større mulighet for at demokratiet faktisk kan videreutvikles og bli sikrere, bedre, mer rettferdig osv. Avsløringen vil kunne gjøre oss sannere, objektivt sett bedre, mindre hysteriske, mindre objektiv sett manipulatoriske. Kaster vi lys over ubevisste drivkrefter, kan vi bruke ny erkjennelse til å bli friere og mer trygge på oss selv og andre. Vi ønsker alle å spille med rene kort. Det er bare å sette i gang. Målet eller delmålet er innen rekkevidde. Vi bør tillate oss og tøre å se hva hypermagien kan gjøre med oss og lære oss å forstå hvordan vi kan komme den i forkjøpet. Vi skal ikke la oss «kjøpe», for da er vi slaver og ikke frie.

Magien fremlegges aldri som et reelt redskap for en aktør, den holdes i skul og adskilt fra de sosiale spillene. Magien er et premiss i relasjonsdannelsene som aldri blir uttalt eksplisitt eller åpent. De fleste er ikke engang klar over at de er hypermagikere og at de blir brukt av andre hypermagikere for disses egne kyniske formål med dem og deres omgivelser. Magien er et hemmelig våpen, et våpen ingen lenger regner med. De fleste samfunnsaktører i dag er klar over suggesjonenes betydning både på godt og vondt. De fleste vil derfor unngå bevisst å legge opp strategier som gjør strategiene til et ml i seg selv og et maktmiddel for maktens egen skyld.

Magikere kan være mer eller mindre bevisste at magien som middel faktisk objektivt eksisterer og foreligger som en reell maktkilde. Moderne mennesker kan være svært oppmerksom på og seg eget bevisst at suggesjon – for ikke å si hypnose – kan brukes mer eller mindre effektivt og legitimt for å oppnå mer eller mindre private eller politiske målsettinger, som kan være mer eller mindre moralske og moralsk nødvendige. Derfor skyr man suggesjon som pesten. Bruker man suggesjon bevisst, føler man seg avkledd, man mister uskyldspretensjonen. Man føler seg plutselig ikke så god man selv vil fremstille seg som. Derfor bruker man magi i stedet. Det er et mer kraftfullt middel, virkekraften er enorm. Den er ikke avhengig av fornuften og forstanden, for argumenter, neo, den vil styre fornuften og forstanden. Magien er det krydder som får alle til å føle seg litt mer oppløftet, litt mer fri, litt mer god, litt mer sann – og derfor litt mer verdifull, dette og til og med objektivt eller målbart verdifull. Om verdien er egentlig eller bare overflatisk, spiller ingen rolle. Hypermagikeren vet at hans verdi er lik null helt til han forstår at magien har bragt ham – nettopp – verdi. Hypermagi. Magien er da blitt et mål i seg selv, akkurat som narsissisme er en absolutt betingelse for narsissisten. Hypermagikeren føler seg «utvalgt» eller spesiell, han tror han fortjener og er titulert til priviligerte mentale posisjoner og behovet for dette, er høyt internalisert, det ligger i hans mentale konstitusjon, i større eller mindre grad. Han har tillatt seg å manøvrere med usynlige våpen. Han vil åpenhet for alle på alle plan og i alle relasjoner, for da kan han selv trygt arbeide i skjul med skjulte våpen, på generelle normer og krav om - og behovet for - åpenhet eller transparens som selve premisset for diskursen. Han tror og vet at han ikke kan avsløres, hypermagikerens høyeste ideal er «det perfekte mord» på motstandere eller konkurrenter, folk han sett seg opp på nivå til, og som han faktisk er helt avhengig av, skal han lykkes med sin magi.

Det er ubehagelig og vanskelig for ikke å si rett ut umulig å ta for seg en person og fortelle ham at han er en hypermagiker. På samme måte som det er vanskelig å begrunne seg selv og sin posisjon når man forsøker å ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske. All sannhet skal ikke avsløres for deretter å stemples. Sannheten skal bruke der den er adekvat eller tilbørlig, passende – og nødvendig. Hensikten med termen hypermagi, er primært å servere et mulig middel somkan brukes for å se tingene på en frisk og gjerne vågal måte.

Termen må ikke misbrukes, men faren for misbruk er her selvsagt stor. Når jeg i det følgende bruker konkrete eksempler for å avsløre hypermagien og hypermagikerne, så er det for å muliggjøre en forsiktig bruk av assosiasjoner, på samme måte som det kan være nyttig å lære seg litt om hva en tragedier er ved å studere f eks Aristoteles definisjon av hva en tragedie er og består av og hva det er som konstituerer den. Målet er ikke å angripe mennesker, men bedre å forstå seg selv og for å gi større innsikt i hva det er som «driver» en, og hva det er som truer en, om så det foreligger trusler, eller ikke.

Målet og håpet er å oppklare, i seg selv, om å se tolkningsmuligheter, nye perspektiver, og dermed mulighetene for bedre å kunne forsvare seg og tilegne seg legitime verktøy for å fremme viktige saker, og for å forbedre de påvirknigsmuligheter demokratiet gir oss og ber oss om å ta i bruk. Å forstå hypermagiens makt, kan gi en større innflytelse over utviklingen. Det ironiske i dette er at et menneske som ikke betrakter seg selv som en typisk hypermagiker, men som et menneske som vil avsløre hypermagikerens lumske spill, fort kan bli en hypermagiker selv. Når han så forstår dette, vil han forsøke å skjule at han er hypermagiker. Han vil ikke lenger ønske avsløringer. Han gir seg magien i vold. Han vil håpe at han kan beføye over en sterkere magi enn den magien andre bruker. Forhåpentlig lar dette seg unngå. Ja, det er sterkt å håpe at dette unngås, for ellers har man jo bare stilt seg åpen for egen bumerang og underlagt seg et behov for egenoppløsning og fullstendig fritakelse for byrden ved å måtte ta et reelt ansvar, og fra dette å kunne se på seg selv som et fritt, vakkert og selvstendig individ.

En beskyttelsesmekanisme hypermagikere benytter seg er to-sidig, dobbelbunnet: På den ene side vil han føle et uimotståelig behov for å objektivere ord, termer og begreper. På den annen side vil han være helt avhengig av – tilsvarende og proporsjonalt – å tingliggjøre eller objektivere seg selv. Hypermagikeren er reduksjonens mester, han underlegger seg et ytre regime, han fjerner seg bare mer og mer fra seg selv og de andre. Han er ensom, men kaller det sosial og han opplever seg som først og fremst sosial. Han oppfatter seg selv som «god», men han har gjort «godhet» ikke bare til noe han vil assosieres med, men noe han er. Han gjør imidlertid «godheten» og seg selv til en vare, som kan markedsføres med garantert virkning. Og jo flinkere han er til å skjule at han i virkeligheten bare er en simpel hypermagiker, jo mer vil han lykkes, tror han. Han kan ikke forstå at hans egen konstituerende mentale strategi kan medføre mindre godhet, mindre sannhet og mindre sannhet. Han gjør det hele til et spill med og om tekniske virkemidler. Han gjør seg til en manipulatør med klokkertro på egen magi som «medisin», som substans, et faktisk, fysisk, ja, kroppslig virkemiddel som forbyr eller forpurrer alle argumenter og overkjører all virkelig eksistensiell innsikt eller sann eller autentisk og psykologisk selvforståelse. Hypermagikeren transcenderer seg selv. Han gjør seg mer imminent ved å gjøre seg selv mer transcendent, dvs mer fremmed både overfor seg elv og andre. Samtidig som han er og beveger seg som høyst tilstedeværende og aktiv, alltid for den gode sak, som egentlig bare er hans egen sak, fanget som han er av sin egen magi. Tilsynelatende helt uskyldig og ren i det hele. Det hele kan dessuten også forklares ut fra metaforen «panser», menneskets naturlige behov for mentalt selvforsvar, innbefattet alle sosialt aksepterte muligheter for dette. Men «panseret» er i prinsippet en passiv metode. Magien, derimot, er høyst aktiv, selv i «li de parade»-situasjoner. Selv på psykologens «benk», en benk som riktig nok er passé, men like vel …

For ikke å bli forgående og direkte mot personer, kan vi skille mellom to typer magikere: Følehorns-magikeren og teleskop-magikeren. Et eksempel på en følehorns-magiker er Angela Merkel. Et eksempel på en teleskop-magiker er Marthe Michelet. De er to blant tusener på tusener i samme gate, ute på samme galei.

Michelet «krever» avstand. Hun er en «varmblodig» observator. Hun er en skikkelse i uniform, en uniform hun ikke vil vedkjenne seg. Hun ønsker derfor å fremstå mer som halvveis naken, dvs ærlig, for enhver pris. Hun er som en u-båtskaptein som holder øye med den mer eller mindre oppkonstruerte fienden, på land, så vel som til hav, som hun er avhengig av til enhver tid, gjennom teleskopet. Selv er hun ikke til stede. Det gir henne anledning til å slå hardt til, hun elsker overraskelsesangrep. Hun dehumaniserer både seg selv og fienden. Måloppnåelsen er garantert.

Merkel er følehorns-magiker. Hun er en puse-mor med store føle-horn, man kan kanskje assosiere med «værhane». Hun er nærhet og varme. Godhet. Hun er ikke kald. Hun er selve «moderskjødet», den myke, den lyttende, den medfølende. Hun er til stede, overalt, men er hun egentlig det? Vel, historien om Merkel vise at hun vikler seg inn i situasjoner hun har vansker med å forklare og komme og forklare seg ut av, uten å bli oppfattet som kald, mindre god, mindre å stole på en før osv … Hun føler seg ikke forpliktet til å forklare, engang. Hun stoler på at magien virker.

I fortsetningen her trekker vi frem noen beskrivelser og analyser gjengitt sterkt forkortet og fortettet fra kommentarfeltene de siste dagene, fra bla Document og HRS. Vi håper på forståelse for dette.

Hans Rustad i Document: Marte Michelets bok om det norske Holocaust handler ikke om det som skjedde. Derfor blir kritikken av henne på faglige premisser en skyggeboksing. Boken handler om dagens politikk: Den er en omskrivning av det mest følsomme punkt i vår historie slik skylden legges på Hjemmefronten og krigsheltene. Glansen skal av.

Tenk om undervisningen kunne bli litt mindre moralistisk og heller si til den oppvoksende slekt: Slik er menneskene. De er ikke bare gode. Krig gjør noe med et folk.

Men i stedet går Michelet til den motsatte ytterlighet: Hun tar en av de mest traumatiske hendelsene under annen verdenskrig og holder rettergang over heltene … Det insinueres at motstandshelter hadde antisemittiske holdninger, at de plyndret jødene for verdier og at man deretter la lokk på det som skjedde. Historikerne har vært med på tildekkingen og hvitvaskingen.

Michelet er representant for den nye hyper- eller overmoralen som rir Vesten som en mare.

Perspektivet er retroaktiv historieskrivning: Dagens politiske behov projiseres bakover. Slik blir fordommer mot jøder, som det fantes eksempler på før krigen, til noe mye mer ideologisk og betent.

I notene skriver Michelet: «Men han (Tore Gjelsvik) gir dessverre aldri noen refleksjoner om hvordan han forholdt seg til den rasebaserte, antisemittiske, snevert bondenasjonalistiske ideologien han vokste opp med.» En rimelig fortolkning av disse setningene er at barndomshjemmet var preget av slike holdninger.

Michelet legger imidlertid ikke frem noen kilder som underbygger at Eystein Gjelsvik sto for antisemittisme, fascisme, snever bondenasjonalisme eller sympati med Det tredje riket. Vi som er hans barnebarn, kjenner oss ikke igjen i en slik beskrivelse.

Marte Michelet vinkler historien slik at folk skal tro at vår far og farfar hadde pronazistiske og antisemittiske sympatier før krigen. Det er en sårende og fornærmende insinuasjon. Det kaster skitt på en familie der flere av barna tok aktivt del i motstandsarbeidet – med risiko for sine egne liv.

Men en slik konklusjon får regnestykket til å gå opp. Den ideologien Michelet representerer, er ikke overvettes opptatt av sannhet. Viktigere er det å få frem en sannhet som ligger på et høyere plan: Den er beslektet med stalinismens essens: Ikke hva som skjedde, men hva som er sant på et overordnet plan. Hva som tjener Saken.

Bakvaskelsen er ingen feil, den er villet. Det er en ny historie Michelet skriver, og den er ment å skape et nytt folk på restene av det gamle. Hvis selv Hjemmefronten var infisert av antisemittisme, må det en renselse til.

Det finnes bare én måte nordmenn kan gjøre det godt igjen: å omfavne det nye Norge og ikke slå inn på en vei som avviser nye landsmenn.

Jødehatet vokser i Europa, og jødene rømmer Frankrike og Storbritannia. Men det politisk korrekte Norge vil ikke si hvem og hva de rømmer fra.

Historikeren Raul Hilberg opererer med tre typer roller: ofre, tilskuere og gjerningsmenn.

Den som vil forstå den norske Hjemmefronten, må forstå hva okkupasjonen gjorde med menneskene. Michelet vil ha oss til å tro at Hjemmefronten hørte hjemme blant tilskuere og passive medløpere. Slikt er mulig hvis man overser kronologi og andres faghistoriske arbeid.

Den viktigste grunnen til at færre jøder ble reddet i Norge enn i Danmark, var at de norske ble tatt i 1942 og de danske ett år senere. Høsten 1943 var et helt annet scenario enn 1942.

Tidligere har norsk krigshistorie vært opptatt av 9. april, av om Norge var i krig etter at kongen forlot Norge, om rettsoppgjøret og ansvar for hvor uforberedt Norge var. Michelet legger et helt nytt løp, der selve vår oppfatning om Norge og norsk historie skal opp for det nye Norges domstol. Der viser det seg at mange av heltene ikke holder mål.

Men Michelet har tatt dem – (historikerne) - som gisler for sin nye fortelling om Holocaust. Skal de forsvare seg, må de først skille fortiden fra nåtidens politikk. Dette er ikke så lett som man skulle tro.

Hvem skal ta et oppgjør med en godhet som viser seg å være forkledt ondskap?

https://www.document.no/2018/11/27/norges-holocaust-handler-ikke-om-hva-som-skjedde-den-gang-men-natiden/

Hva har så Angela Merkel og Michelet til felles? Mulige åpninger for et svar: Hege Storhaug:

I oktober 2010, i Potsdam, holdt Angela Merkel en skjellsettende tale om «nasjonens tilstand», som mange av oss med glede noterte oss. «Multikulti is tot», sa Merkel. …

Merkel innrømmet at tyskerne hadde «lurt seg selv en tid» «Vi sa at de ikke ville bli værende, at de en gang ville bli borte, men det var ikke realistisk.»

«Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig (vår uthv.)»

Og Merkel ble hyllet overalt for sin ærlighet. Hun var god. Hun var ærlig, ja, realistisk, endog.

I 2014 nådde innvandringen til Tyskland sitt høyeste nivå på 20 år og endte på 200 000 nyankomne asylsøkere.

Douglas Murray skriver: Det tyske folket, mente hun, måtte ikke nære «fordommer», kulde eller hat», i sine hjerter, slik disse gruppene gjorde. I stedet oppfordret hun tyskerne til på ny å være åpne for flyktninger. Hun forklarte at kriger og kriser over hele verden hadde ført til «flere flyktninger enn vi har sett siden andre verdenskrig. Mange har bokstavelig talt flyktet fra døden. Det er klart at vi må hjelpe dem og ta imot mennesker som søker tilflukt hos oss».

Merkel pekte på den aldrende tyske befolkningen, og at denne innvandringen ville vise seg å bli «en fordel for oss alle». I mai året, i 2015, etter la innenriksministeren følgende anslag på bordet for 2015: Tyskland forventer i år 450 000 asylsøkere.

Murray forteller at hun prøvde sommeren 2015 å stå opp for politisk realisme.

I juli 2015 veltet den menneskelige – (meg: Den emosjonelle side) - siden av migrasjonen med full kraft inn over de tyske mediene.

En 14 år gammel palestinsk jente, fortalte Merkel at hun var bekymret for at familien hennes kunne bli deportert. Kanslerens svarte at det var vanskelig å forene naturlig menneskelig sympati med et større politisk problem. Hun sa til jenta som satt foran henne, at hun virket å være «en svært sympatisk person». Men så tilføyde hun: «Politikk er vanskelig.»

Det var tusener og atter tusener av mennesker i Libanon, sa kansleren, og hvis Tyskland sa at «dere kan komme, alle sammen» og alle kom, selv bare fra Afrika, burde hun forstå at det var noe Tyskland «ikke kunne takle». Merkel lovet at alle saker ville bli behandlet raskere, men var klar på at «noen måtte reise tilbake». Og så, i den typen av gripende øyeblikk som produsenten og programlederen straks forstod ville bli hovedinnslag: Jenta gråt, Merkel gikk bort og trøstet henne Men mange av de tyske mediene, som var grepet av de personlige historiene, kritiserte Merkel fordi hun reagerte så «kaldt».

Høsten 2015: Vi så en folkevandring inn i Europa som kontinentet aldri har sett maken til, og massemediene spilte på hele følelsesregisteret til de innfødte Alt fra et dødt barn, Aylan Kurdi, på en strand i Tyrkia, til mennesker som desperat kjempet mot piggtrådgjerder som eksempelvis kom på plass i Ungarn, ble kynisk utnyttet av mediene i deres kamp for å rasere det Europa vi kjente. Da bølgen virkelig tok seg opp tidlig høsten 2015, justerte tyske myndigheter opp anslaget fra 450 000 asylsøkere til 800 000.

Tyskland setter så til side Dublin-ordningen: asylsøkere sendes ikke tilbake til første europeiske land de satte foten på.

Den 25. august : «… vi vil nå stort sett ikke lenger følger Dublin-prosedyrene for syriske borgere». Meldingen spredte seg raskt til hele verden. «Tysk grundighet er fint, men nå trenger vi tysk fleksibilitet.» … !

Europa som helhet «må reagere, og europeiske stater må dele ansvaret for flyktninger som søker asyl, mente Merkel. Universelle borgerrettigheter har hittil vært forbundet med Europa og europeisk historie. Hvis Europa svikter i flyktningspørsmålet, vil dets forbindelse med universelle borgerrettigheter bli til intet. Det vil ikke lenger være det Europa vi tror det er». «Wir schaffen das.» («Dette klarer vi.») Hun hevdet med styrke at Tyskland var politisk og økonomisk sterkt nok til å klare oppgaven, akkurat som det hadde klart slike oppgaver før. «Merkel viste mot», var hovedoppslaget i The Economist, med en artikkel som mente at «den tyske kansleren er modig og besluttsom, og hun har rett».

Merkel sa endog at det «ikke var noen begrensing» på antallet Tyskland kunne ta imot. Tyskland er «sterkt og økonomisk robust».

Merkel ba verden komme til oss. Følelsene hennes tok overhånd. Realpolitikk ble parkert, følelsene fikk forkjørsrett.

Med de enorme ankomsttallene i 2015, kanskje 1,5 millioner i henhold til lekket informasjon fra tyske myndigheter, mot under 50 000 i 2010, skulle altså Merkel klare det tyskerne ikke klarte få år før.

Da Merkel tok et oppgjør med multikulturalismen i 2010, skriver Storhaug, så var ikke dette et oppgjør med høy innvandring. Det var et oppgjør med multikultur som «statsstøttet politikk», en politikk som oppmuntret folk til «å leve parallelle liv i de samme landet». Til at det ble etablert parallelle juridiske system (sharia), parallelle normer og verdier.

Som om ikke dette allerede er mer enn nok, kan Murray smette inn disse to «perlene» fra høsten 2015, skriver Storhaug:

En journalist fra Die Welt viderebragte noen av Merkels resonnementer fra august 2015, ikke minst frykten hun hadde for at fotografier av tyske grensevakter som avviser innvandrere, ville gå verden rundt. Altså var det Hitler som styrte henne fra graven, (skriver Murray, altså).

Neste «perle» er denne, skriver Storhaug:

En tidligere europeisk statstjenestemann har også omtalt en samtale under krisemøtet i Brussel i oktober 2015. Han sier at Merkel sukket og sa «Wir saufen ab» («Vi drukner»), innen hun fortsatte: «Vi får så mange flyktninger fra Østerrike om dagen. Tenk deg hvrdan det blir fremover.» Hun skal deretter ha sagt at hun kom fra et land hvor de en gang måtte leve med murer, og at hun ikke ville bli husket for at hun hadde bygget nye (vår uthv.).

https://www.rights.no/2018/04/merkel-den-storste-synderen-av-dem-alle/

Se om flere hypermagikere i aksjon og i levende live, norske sådanne, hvis behov, her:

http://spikerscorner.blogspot.com/2016/11/morkens-selvforherligelse.html?view=snapshot

På resett: https://resett.no/2018/04/03/hadia-tajiks-makt-vart-lands-avmakt/

lørdag 8. februar 2020: Trumf, Dagen og tidens hypemagikere

Hvordan skal en president være? Hvilken karakter og personlighet skal han ha? Hvilke etiske grunnprinsipper skal han følge i tykt og tynt? Hvor går grensen for det politisk anstendige? Og: Bør en stat styres av sentimentalitet og emosjoner? Bør man forlange størst mulig barnslig naivitet?

Skal presidenten være en robot eller automaticon? Skal han være en typisk lov- og regelstyrt, helst mest mulig underdanig og nevrotisk byråkrat? Hvilke friheter skal han kunne ta seg? Hva vil det si å være et menneske? Hvilken millimetermoral skal være hans skjebne?

Jeg vil hevde at det er bedre å ha en person og et menneske på toppen i amerikansk politikk enn en byråkrat eller et automatikon, (en mest mulig avpersonalisert figur, - et avmektig idol eller et «søtt», føyelig og i alle ting et inntil det kjedsommelig lydige eller serviliserte avgudsbilde).

Når folk forsøker å skape Trump i sine egne bilder ut fra egne emosjoner, vil demokratiet før eller siden kollapse, fordi følelser og emosjoner i seg selv alltid er suicidale. Der den emosjonelt korrekte hypermagiker sitter på tronen, er det en naturlov at hans emosjoner og følelser før eller siden må erstattes av kulde, ren beregning, opportunisme og kynisme. Hvilket igjen betyr vold og opprør.

Vel, dette er spørsmål mange ikke stiller seg, i hvert fall ikke med ettertanke og dypere refleksjon. Holdninger og meninger i dag bestemmes av føle-mønstre og en mektig sfære av servilt betinget korrekte emosjoner, dvs frykt hva andre vil føle mer enn for hva andre måtte tenke. Emosjonene i dag trumfer fornuften og det distanserte forhold til tingene, i nesten alle sammenhenger i diskursens mangslungne og lunefulle fasonger.

Ensidig vektlegging av emosjoner fratar mennesket idealet om å se virkeligheten på en mest mulig objektiv og saklig måte.

Men å tillate og stimulere temperament og lidenskap, er en annen ting. Det er fullt mulig å ha et heftig temperament og se virkeligheten gjennom et temperament, uten å bli bundet av servilt betinget, emosjonell korrekthet. Det er også tillatt for en president i visse situasjoner å bli beskyldt for å ha en viss manglende impulskontroll. En slik mangel, kan med andre ord lett vis seg å være et pluss i møte med andre ledere fra under andre himmelretninger.

Det viktigste er å være menneske, en virkelig fri og uavhengig person, sett i holistisk perspektiv. I seg selv avføder disse egenskaper alltid respekt og fortjent sympati. Det gjør det mulig for en president å være ærlig og reelt empatisk, nettopp fordi han forstår mennesker, og vil bli forstått av mennesker. Var han en robot, ville han hverken kunne forstå eller bli forstått. Men det er en slik robot mange i dag vil ha som president. Jeg sier lykke til på reisen, med tapsprosjektet.

Hvis man skal dømme en president kun ut fra etiske kriterier, må man være sikker på at man selv har høyere etiske prinsipper å helligholde enn presidenten selv. Man bør være sikker på at man ikke blander rent estetiske tilnærminger med rent etiske tilnærminger.

Hvis man skal fundamentere sin begrunnelse i objektivt eller målbart sett rent subjektive stemninger og tilnærminger, må man tillate at presidenten kan gjøre det samme – alt blir da en konkurranse om hvem som kan føle eller «emovere» best.

Emosjoner overlater alltid makten til de som er mer følsomme, og til slutt i prosessen, til de som mest følsomme, (i praksis mest mottakelige og føyelig for press og korrupsjon).

Følelser blir da alt, det eneste kompass, det eneste kart, det eneste gyroskop, det eneste periskop, det eneste fyrtårn man har å bygge den viktigste politikken og de viktigste beslutninger på. Vi får da forsamlinger av følere rundt omkring; de vil føle seg frem til det meste. De vil under skjorta på deg. De vil eie deg med hud og hår. For hvem kan kritisere følelser – spesielt hvis de er pure, eller rene, og stadig mer dyptfølte, ja, sant autentiske, permanent og kontinuerlig, - fordi folket gjennom bl a meningsmålinger sier at det er sli og at det slik det skal være?

Det sier seg vel selv at slik vil vi ikke ha det, at slik kan det ikke være. Men det nettopp slik det er blitt. De fleste hypermagikere synes å men at det høyeste nivå en kultur eller en sivilisasjon kan komme opp på, er det nivå som absolutt eller kategorisk imperativt byr og til og med påbyr – under trussel om sosial utfrysing og verre hvis ikke - at ditt liv skal være emosjon, at følelser skal trumfe alt, - hvis ikke, er du moralsk underlegen og dine handlinger – og din person både som menneske og president i dette tilfellet -forkastelige

De rette og riktige og en gang for alle «sanne» emosjoner og følelser blir da selve Grunnloven som skal og må forme all tenkning, all fornuft, all lovgivning, alle utøvende funksjoner, alle byråkratiske relasjoner og alle andre relevante anliggender. En slik Grunnlov må være ment for å diktere alle i alle sammenhenger. Her kan ikke finnes unntak. Det blir da heller ingen plass for tilgivelse, hvis man skulle havne i en situasjon hvor man måtte bruke hodet i stedet for hjertet, og hvis intensjonen var å skape et større gode, for flest mulig, eller kun for å beskytte «the thing of beauty», som kan være det politiske systemet du hører til og har din innerste og inderligste identitet i, f eks demokratiet – som sådant, vår Vestlige sivilisasjons adelsmerke.

Hvis emosjoner og følelser betyr alt – eller det aller viktigste, det primære eksistensial, så å si, vil også enhver medisinsk forskning følgeriktig måtte bestemmes ut fra hva de riktige følelsene er til enhver tid, og av hvilke forskere som har de riktige emosjonene, - og her vil mange forsøke å overgå hverandre for å bevise at nettopp de er mer emosjonelt korrekte enn andre. Forskningens resultater vil da avhenge av - eller være kontingent på – de riktige følelser til enhver tid og i enhver sammenheng. Dette begredelige paradigme vil så avgjøre om du – personlig – skal få leve eller dø. Eutanasi kan nevnes: Ser man bort fra alle juridiske aspekter i denne problematikken, vil emosjonene avgjøre liv og dø.

Politikk vil da til enhver tid og i enhver sammenheng styres av de som best lykkes med å konstruere og bevare de mest høyverdige emosjoner og følelser. Det synes klart at et slikt «styre» vil bli svært vilkårlig, ja, livsfarlig for alle, - uten unntak. (Fordi avstanden til denne idéverden av korrekte emosjoner blir for stor, rett og slett, og avstanden uoverstigelig. Det hører med i bildet at de emosjonelt korrekte for det første benekter at det finnes noe hierarki i verden, og at hvis det finnes, ja, så må det avskaffes. De tenker som leninister og stalinister gjør at det ikke skal finnes noe marked og noen markedskrefter, samtidig som de jo legger opp all produksjon nettopp etter produksjonsforhold, produksjonsmidler og tilbud og etterspørsel).

Der emosjoner og følelser plasseres øverst på pyramiden, øverst i hierarkiet av de kreftene de mentale kreftene som påvirker oss fundamentalt, vil faktisk – i motsetning til hva som er vanlig å tenke i dag – følelsene og emosjonen forsvinne av seg selv. Toppen av hierarkiet vil da bestå av krefter og forestillingsverdener som aldri kan blir knyttet til en person, til en person som sådan, ja, til personlighetsbegrepet overhodet.

Det vil ikke da sitte en person på toppen, men en samling av abstraksjoner man må projisere inn personlighet i, sine egne, subjektive og derfor høyst ustadige og vilkårlige – personlige - følelser for anledningen.

I praksis har man da tømt både det kulturelle systemet og det politiske systemet for all personlighet, alle følelser og alle emosjoner og her gjort både Trump og systemet følelsesløst og derfor også – og dette er det virkelig tragiske - fullkomment meningsløst. For mening i seg selv kan vanskelig tenkes uten i relasjon til det personlige, (vi får da en personlighetstom guddom øverst, noe som kan minne om Allah i islam).

Men ingen eller veldig få i dag ser det opplagte: At egne emosjoner innsatt som øverste autoritet og myndighet på toppen med nødvendighet fratar bunnen selv nettopp emosjoner, følelser og derfor all menneskelighet, for ikke å si muligheten for medmenneskelighet, (og dermed også autentiske emosjoner eller reelle følelser relatert til virkeligheten som sådan).

Er det slik vi vil ha det? Ja, det skulle man tro at «man» vil. Vi har i praksis innført et «korrekt» emosjonelt betinget totalitært diktatur som vi plasserer øverst i et hierarki som er totalt blottet for personer, dvs virkelige mennesker, og dermed også blottet for både for det menneskelige og det medmenneskelige. (Og dermed også blottet for emosjoner etc, som nevnt).

Mennesket har da fratatt seg selv og andre statusen som person og systemet er blitt umenneskelig. Man kan nemlig ikke kritisere eller påvirke «de rene emosjoner eller følelser». De har ingen personlighet og derfor ingen skyld, og intet ansvar. De er høyst begrensede, de er sjelden positivt kreative i det praktiske livet, utenfor stuedøren eller i utenfor f eks faforingslokalene. De føler seg høyt hevet over kritikk. Og det mest dramatiske: De kan ikke avsettes eller erstattes.

Hvis noen skulle forsøke å avsette dem, vill de slev måtte konstruere seg mer intense følelser enn de som finnes på toppen og deres intensjoner vill kun la seg formulere i forsikringer om mer høyverdige emosjoner, ikke bedre og mer fornuftige argumenter. De som da vil erstatte tippen, vil da havne i den situasjon at de selv faktisk og objektivt konstaterbart må være enda mer fullstendig upersonlige på den toppen av pyramiden som de vil erstatte.

Et samfunn som godtar dette og begrunner sitt valg i egenforsikring om at de jo har de rette emosjoner, vil med andre ord ikke bare avpersonlig-gjøre eller avpersonifisere seg selv, men også automatisk underlegge et abstrakt regime som kun består av de kaldeste av alle knipper av emosjoner, abstraherte emosjoner, fullstendig avpersonifiserte abstraksjoner, (som man da mentalt plasser på toppen ikke bare av verdiskalaen man måtte ha, men innenfor selve den metafysikken man bør la seg selv og sine verdier styre av). I dag har emosjonene sort sett erstattet Gud som trosobjekt.

Ingen filosof og intet gudstroende menneske vil kunne vesensbestemme mennesket som «emosjon alene». Aller minst vil de vesensbestemme mennesket - som et sant og virkelig eksiterende - vesen som et vesen som «har de riktige eller – for tiden – korrekte emosjoner». En slik definisjon er en konstruksjon, en stråmann, en kimære. og det er mennsket selv som konstruere den, i prosjeksjon fra seg selv. Her skaper mennesket emosjonen, dvs Gud. Det blir en avgudsdyrker. Det guddommeliggjør seg selv.

Det er denne konstruksjonen man så tillegger Trump som president. Man gjør ham emosjonelt pervers, til et vrengbilde av guden, som altså er en avgud, et idol. De gjør ham dermed til mindre enn en person og dermed til noe mindre enn et menneske. De ser ham ikke som et helt menneske, de beskjærer ham for å få plass til egne emosjoner øverst på «pallen». De har plutselig glemt å tenke holistisk. De har dermed projisert sin egen kulde over på toppen i hierarkiet og dermed konstituert reglene for det politiske spillet og deres eget personlige – emosjonsstyrte engasjement i det - for alltid.

Mer praktisk talt forsøker de å gjøre Trump til en robot, akkurat som de selv gjør seg til en slik, som lar sine vurderinger og reaksjoner styre av følelser og emosjoner, - i prinsippet materielle størrelser, ikke metafysiske eller åndelige.

De ser ikke at egne følelser – så å si implantert på toppen i flukt med eget selvbilde, med nødvendighet før eller siden må bli kalde og nettopp tømt for emosjoner. Det er emosjonene som dikterer spillereglene for dem, ikke lovene og reglene som skal diktere spillets grenser, begrensninger og avgrensninger. De forsøker å gjøre normer og etikette til primær rettskilde. Det eneste anliggende for hypermagiker er deres egne emosjoner og følelser. Det må gå galt. Og galt går det, før det blir verre.

Men det er dette som skjer når f eks Vårt Land kritiserer Afenposten for å gi spalteplass til Peder Nøstvoll Jensen, alias Fjordman, eller f eks når Dagen i sin leder fredag 7.02.20 går mot Trump og tar standpunkt for republikaneren og eneste partikollega, Mitt Romney.

Dagen skriver altså på lederplass, lettere parafrasert, for plassens, flytens og tonens skyld:

Mitt Romney ville ikke devaluere demokratiske prinsipper. Donald Trump selv bruker Twitter som kanal for sine angrep på partifellen. Han bruker karakteristikker som «sleip», «slu» og «snikende» om ham. Presidentens sønn, Donald Trump jr, går enda lenger og krever at Romney nå kastes ut av Det republikanske partiet. Vi tror at riksrettssaken har styrket Donald Trumps sjanser til å bli gjenvalgt. Men den som i våre øyne går ut av denne saken som den sterkeste, om ikke politisk, så i hvert fall moralsk, er Utah-senatoren Mitt Romney

En fellende, moralsk dom over presidenten på dette grunnlaget, er en svært mangelfull og juridisk direkte ugyldig og svært ufornuftig dom, fordi den innebærer i sin konsekvens en juridisk dom samtidig. Dagen blander dermed kortene og gjør seg ansvarsløs fordi det moralske – emosjonelle og estetiske aspektet - blir avgjørende i en sak hvor loven kun aksepter et juridisk grunnlag. Dagen kan i dette tilfelle derfor anklages for eksistensiell usikkerhet. Dommen er bare gyldig for dem som tror seg mest sentimental og hvor sentimentalitet blir selve rettskilden. Og dessuten: Man forlanger at presidenten skal være like sentimental som dem selv! Her ser vi et glimrende eksempel på hvor langt det er kommer: Å være mest mulig emosjonelt korrekt er blitt langt viktigere enn ha juridisk rett, saklig rett, rett sett i rasjonalitetens lys. Det emosjonelle grunnlaget undergravet på sikt selve rettferdigheten.

Å innbille seg at emosjonene her gir en høyreist etisk holdning og en moralsk mer høyverdig politisk holdning enn det presidenten legger for dagen, er faktisk en moralsk klanderverdig handling, fordi en slik innstilling og en slik holdning forutsetter at man selv vet hva man selv i presidents sko skulle foreta seg og mene, i de helt konkrete situasjoner, og ikke nok med det: Man forlanger at presidenten skal emovere eller føle akkurat som dem selv. (Moral blir beskrevet som mangel på anledning!)

Man tenker for seg selv: Hvis jeg hadde vært president, ville jeg ha oppført meg mye mer moralsk høyverdig i nøyaktig samme situasjon, stilt overfor de nøyaktige samme politiske og moralske utfordringer og anliggender. (Det er som når barn anklager Gud for å være slem).

Det man i realiteten her påstår er at man selv – her Dagen - føler, tenker, og gjør på grunnlag av det som stipuleres til å være mer høyverdige holdninger enn det Trump legger for dagen. Man mener at man kan begrunne seg fordi de tror at det er de som forføyer over mest høyverdige emosjoner og at de derfor har rett til avsette presidenten på dette grunnlag.

Det er med andre ord i Dagens interesse at toppen av pyramiden gjøres minst mulig personlig og mest mulig kald og abstrakt, hvilket i sin tur naturlig nok vil medføre mer og stadig dypere kulde og kynisme og stadig mindre varme i amerikanske politikk fremover. I sin villfarelse tror disse personene at jo mer lik en robot presidenten er, jo mer de kan beskjære av hans personlighet og jo mer de tror de kan gjøre ham til et umælende og lydig redskap, for dem selv, by proxy for folket - jo lettere vil det være å styre ham og holde ham nede, slik at deres egne emosjonsbaserte verdier kan prioriteres desto mer. Dette dreier seg med andre ord om en politikk som egentlig ikke er noen politikk, fordi den er en skinnkonflikt om hvem som kan føle best, mest og lengst. De ser ikke at de med den argumentasjonen de har mønstret mot Trumf, og den måten det er blitt gjort på, reflektere en grunnleggende nedlatende holdning og et hovmod både overfor presidenter og vanlige folk som savner sidestykke.

Når så Mitt Romney står og blir overveldet av emosjoner når han overfor Senatet skal begrunne hvorfor han mente presidenten var skyldig, og forteller en hel verden at han tror på Gud og sin egen rene samvittighet, er farsen et faktum. Og når Nancy Pelosi utbasunerer for en hel verden at hun – i sin uerkjente dårskap og naivitet - ber for Trumf, avslører hun sin grunnleggende infantilitet uten å skjemmes. Hun identifiserer sine emosjoner med Gud! Kan det bli mer emosjonelt korrekt?

Begge har de Gud på sin side i kampen mot den onde Trump. Selv er de sikre på å tilhøre lysets barn; de er manikéere og hvor kosmos – og dermed det politiske og ideologiske liv – da er inndelt i to krefter: Lysets og mørkets. Selv har de underlagt seg og identifiserer seg «lysets engel». Spør da hvem som oppfordrer til nådeløs og kald krig!

Hvorfor all denne forstilling og alle disse knep? Svaret knytter seg til hvordan man vil definere en president som et menneske først, så som en president.

Man må vite før man velger noen til president at dette menneske først og fremst er et menneske, president så. Men så må man også se at embete går foran og står over dette mennesket som individ. Presidenten er pålagt plikter av de som velger ham, og den Konstitusjon som skal være hans basis og rammeverk, han er primært underlagt et juridico-religco paradigme, en garanti mot det emosjonelt konstruerte og følesesdikterte diktatur, mot alle totalitære tendenser, i og med at grensene selv i det politiske systemet er trukket opp på et på forhånd gitt rasjonelt og ikke primært et emosjonelt grunnlag.

Grunnlovsfedrene visste hva de gjorde. De kjente mennesket og visste hva det er i stand til. De visste noe om makt og maktkamp, de kunne skjelne mellom retorikk og realpolitikk.

Skal en president trues og formes til å bli det eneste dydsmønsteret i landet, formet etter sine motstanderes emosjoner og dårlig juridiske dømmekraft og manglende innsikter i livets omskifteligheter? Skal en president være en hyklende helgen? Kan man oppdrive et eneste eksempel på at en president ikke har handlet ut fra egeninteresse i visse forhold? Har man kunne påvise at disse egeninteressen noen gang har vært direkte kontrære på folkets interesser?

Vi man ha en president som er seg selv og like djerv som ærlig? Vil man ha en president som kan tillate seg sjargong i kameratslig og litt tøff, uformell omgang med kollegaer som styrer andre stater?

Vil man heller ha en president som lyver grovt høylytt enn en president som lyver hele tiden med nedbøyd hode og pene manérer?

Vel, Trump har vært ærlig. Han vedstår seg det som er sagt og gjort. Selv toppfolk i administrasjonen, oppnevnt av Kongressen, kunne ikke finne noen «collusion», noe juridisk ansvarsbetingende taskenspill eller «foul play» her. Må ikke en president kunne ty til lyssky metoder for å beskytte et større gode? Riktig nok skal han ikke lyve for Kongressen, men kan han ikke tillate tortur, f eks water-boarding av én og slik spare tusener? Man innrømmer glatt at politiet kan lyve for å fange mistenkte i en felle, slik at man kan felle en dom bygget på fakta og ikke bare på hear-say eller løse indisier. At løgn kan være et gode, er et ubestridelig faktum. Man kan dessuten lyve sant, selv om dette overgår mange emosjonelt nevrotiskes forstand. Like vel vil noen ha Trump dømt, - for å ha snakket sant! Riktig nok sier demokrater at Trump har løyet tusenvis av ganger, men man kan lure på hvordan man definerer løgn. Ingen kan fremskaffe beviser på at han har løyet skadevoldende og bevisst grovt og til skade for borgerne generelt og for staten og systemet som sådant.

Når Pelosi og Rodney nevner Gud i sine hypermagiske utfall mot Trumf, sier de egentlig at deres Gud er større enn Trumps Gud. De identifiserer seg med en annen og bedre Gud, en Gud med helt andre egenskaper enn den Gud Trump tror på. De hyller seg inn i skinnhellighet. De kan godt tro på Allah, for den del, (en gud som tillater løgn og ikke går av veien for å sette skrekk i vantros hjerter). Men i tillegg: De vet visst ikke at til og med JHWH kan bruke løgn og bedrag til menneskehetens fordel. Vi kan minnes Judas. I sine gudsforestillinger vil slike mennesker ikke ha noe med JHWH å gjøre, de føler seg for gode for ham, fordi de har mer høyverdige emosjoner. De kan ikke skjønne seg på politikk proper, fordi de ikke ser sitt eget tragiske utgangspunkt.

De skyver Gud foran seg, en mulighet som dessverre bare er tilstede for hypemagikere og sterkt narsissistisk disponerte individer og en mulighet de selv tilsniker seg, for å tilegne seg magiske krefter som vil skaffe dem en fordel over alle andre som deltar i «gamet». For dette er et spill hvor magi – tross all moderne vitenskaps forsikring om det motsatte – i høyeste er i sving på arenaen. Magien setter faktisk premissene for hele diskursen. Det er magien som tilskrives definisjonsmakten, men da bare indirekte, uten å bli nevnt ved dens rette navn. De tror de vil vinne maktkamper via appropriasjon, eller tilsnikelser. De forestiller andres edelhet som sin egen, de innbiller seg at de er godhetens fullmektiger in personae, enda de strutter av uedle hensikter og motiver, rene maktmennesker som der er. De ønsker seg et samfunn hvor de kan forespeile Guds rike på jord, men hvor de egentlig arbeider for å innføre et totaliserende verdslig regimente hvor det ingen plass er for Gud, annet som et avgudsbilde skapt i og av deres egne emosjoner.

Og dessuten: Det er som Dershowitz sier: En president kan utvilsomt handle rettmessig eller legalt klanderverdig – og gjerne diskriminerende - og for egen strategiske og politiske fordels skyld, hvis presidenten selv mener handlingene vil gagne landet i en større sammenheng. Det er juss de lege lata. Det Trumfs fiender snakker om – og som er deres falskt moralske omdreiningspunkt, det er juss de lege ferata; hans fiender snakker om en juss slik den etter deres mening, basert enerådende på emosjoner ad hoc og for anledningen, bør være. Men en slik juss er ikke gjeldende juss og det bør den heller ikke være, genuint generøst sett i størst mulig jordisk perspektiv.

De som antok at de kunne gjøre Trump til en føyelig løpergutt og et hendig instrument for seg, tok feil og de har selv bevist det, men uten å ville erkjenne det.

Se om SAP her og se her om hypermagi og det juridico-religico mennesket

onsdag 5. desember 2018: Ytterligere klargjøring av hypermagi og det juridco-religico mennesket

Hva mener jeg med termen «juridico-religico»? Og at vår samfunnsdiskurs i dag er sterkt preget av fraværet av et slikt perspektiv?

Jo, for det første ikke fordi jeg ønsker diskursen tilbake til en snever oppfatning av Naturretten og den ofte så altfor kasuistiske juridiske tekning som på mange måter var dominerende i Middelalderen. Et eksempel som ikke bør brukes som et eksempel til etterfølgelse, kan klargjøre:

I Middelalder-jussen kan man finne følgende for oss vanlige i dag helt uforståelige juss, med begrunnelse i nettopp det strengt religico-jurico-tankesettet, tankeforutsetningene i den gangs verdensoppfatning og diskursparadigme:

Saken eller eksempelet her dreier seg om en voldtatt kvinne som føder tvillinger som en direkte følge av voldtekten. Den ordinære straffen for voldtekt er – la, oss si – 10 år, den gang. Man skulle da kanskje tro at voldtektsmannen fikk strengere straff enn bare ti år, men nei, da, mannen får en straff på bare 2 års fengsel.

Det interessante og viktig her ligger i lovens og domstolens jurdico-religico tankeforutsetninger. Jussen avhenger her av troen og troen av jussen, følgeriktig og i ypperste potens, den gang, altså.

Men hvorfor bare 5 år, når forbryteren ifølge troen og loven fortjener 10 år? Jo, svaret gir seg i det bud eller den formaning Gud gir mennesket: Former dere, blir mange, legg jorden under forvaltning.

Når så voldtektsmannen beviselig har bidratt til menneskets formering eller «forflering», så må han han tross alt ha gjort noe godt, han har jo ikke brutt den side av Guds forming som nettopp gikk ut på å forflere menneskene på jorden. I seg selv innebærer dette da en plikt for dommere, lovgivere og kirken selv til å utmåle så mild straff som mulig, alt tatt i betraktning. Det skal være proporsjon i det: Det dobbelte av fem er ti. Jo fler barn voldtektsmannen kan sette til verden, så å si, jo bedre! Han «innsats» står i forhold både til fem og ti!

Stort mer bisart kan det vel ikke tenkes, men her tenkes det i rent formale kategorier, det gjøres kategorimistak. Meningen med å mynte termen «juridco-religico», slik vi har gjort det her på bloggen, er ikke å få folk til å gå tilbake til tankegangen og de tankeforutsetningene som Middelalderen var preget så dypt av. Nei, å tenke jurido-religico har et helt annet sikte: Det dreier seg om å dreie tankene bort fra billige psykologiseringer eller antropo-sosiologiseringer i samfunnsdebatten. For tankeforutsetninger for dagens debatt er stort sett helt ensidig fokusert på enten mentale eller sosiologiske forklaringsmodeller og forklaringsmetoder når det kommer til å forstå hvilken rolle islam som sådan har på samfunnsutviklingen, ikke bare i dag, men for alle og for all fremtid i landet og blant folket.

Ved å ta bort fokus og tankeforutsetninger fra det juridiske og religiøse perspektiv i debatten og diskursen, åpnet man opp for et kulturelt og politisk regime som hovedsakelig må ty til emosjoner som konstituerende fundament for kulturelle og politiske verdivalg, kort sagt for all politikk og all kultur. Vi åpner da for et regime som begynner å ligne på et svært lite liberalt og tolerant emokratiet og hvor emosjonene da danner selve grunnpillaren i ideologien og hvor emosjoner, følelser og «smak, snakk og behag» til enhver tid – og for enhver - da vil konstituere selve ideologien, eller overbygningen. (En ideologi er som alle vet en struktur av ytre makt-fortellinger eller doktriner eller troer eller truismer – kall dem gjerne floskler eller platte skjemaer eller maler- hvis funksjon alene er å rettferdiggjøre seg selv og å sabotere andre konkurrerende idelogier eller trossystemer og deres representanter eller fullmektigers mer eller mindre subjektive tolkning av underliggende samfunnsrealiteter, alt under påskudd av å ville Det gode, enten for å beskytte, støtte og fremme en annen bestemt klasse, gruppe eller religions selv-formulerte, primært materielle, behov og interesser, eller for rett og slett å tilrane seg selv –mer eller mindre privat - effekten eller utbyttet som flyter fra slik strategier og metoder. Ideologier legger ikke bånd på den pure egeninteresse, - verden har ennå ikke sett det meste på dette området og i denne kampen)

Det er denne utvikling vi vi advare mot, i håp om at «tanken» teller og at tanker kan forandres, for å virke til det bedre, til en mer realistisk politikk, på alle områder. Metafysikk og analytisk tenkning, ved siden av gudstroen, virker i dag imidlertid i det stille, ja, nesten umerkelig, det betyr ikke at metafysikken og den analytiske tekningen ikke lenger er virksom og at de ikke har agens, snarer tvert imot, det er bare det at de går under radaren i diskursen av i dag og slik mer eller mindreholdes skjult for meningmann, for å si det sånn.

Derfor er det juridico-religico mennesket så viktig å bringe frem i lyset. Det juridico-religico mennesket er imidlertid ingen supermann eller supermenneske. Snarere tvert imot. Det juridico-religico mennesket bærer nemlig med seg i sin juridisk-religiøse mentale grunnvoll også begrepet «hovmod», som både kan ha et religiøst og et juridisk-politisk-filosofisk. Det juridico-religico mennesket vet at «hovmod står for fall», men at det har et innebygd apparat til hjelp for å komme denne fristelsen i forkjøpet: Ikke bare emosjonens forrang, men tankene og fornuftens likestilling, i kooperasjon eller dialektisk, både mentalt og i praksis. Det juridico-religico mennesket ser behov for og ønsker å la indre krefter og personlige forutsetninger eller mentale strukturer få komme til sin rett. Man trenger «veiledning» når indre spenninger truer med å undergrave en, indre motsetninger kjemper mot hverandre og truer med å overmanne en og sette en ut av spill. Dette gjelder også på det kollektive planet. Termen jurico-juridico er tenkt å bidra til å gi bedre grunnlag for å analysere, vurdere og ta sine verdivalg, relasjoner og standpunkter i samfunnsdiskursen på et bredest mulig og optimalt grunnlag, ikke bare på lojalitetsmessig og følelsesmessig grunnlag, men også fornufts- og forstandsmessig grunnlag. Dette fordi det seriøst angår den enkelte og hans medborgeres ennå demokratiske frihet.
Kort sagt: Det juridico-religico mennesket ønsker å bruke «hele seg», ikke bare følelser, men også «mage» og «hode». Ikke bar «hjertet», men også Logos. Bare da vet det juridico-religico mennesket at han er på rett vei og at den veien han velger og står for er den ydmykes vei, den veien som ikke ensidig lar seg konstituere av nykker og tilfeldige «likes» og barnslige preferanser.

Det juridico-religico mennesket vil makte å motsette seg å bli en hypermagiker – se her og om Tajiks julekronikk og Vårt Lands uredelighet - et individ som i funksjon nettopp er en magiker av i dag», en post-vitenskapelig magiker, om man vil, selv om magikeren selv vil benekte at han er falt som offer for fristelsen til å drive magi og dette med alle pigger ute, en benektelse som vil vise at han ikke skjønner poenget, at han gjør seg uangripelig og fortreffelig, og derfor, i rett forstand dum og uforstandig. Og helt ubrukelig som «dialogpartner» i dette perspektivet.

Post-magikeren benytter seg av en teknikk (for selvoppholdelse og selvforfremmelse, i all forstand), magien, en teknikk eller metode som for lengst burde ha vært gjennomskuet av langt flere debatt-aktører enn tilfellet er i dag, for det denne magien er. Den burde ha vært ute av bildet for lenge siden, men enn så lenge som det er fritt frem uten å bli gjennomskuet, fortsetter hypermagikeren som før, han blir ikke lei av å bruke denne listen, han trygler for og tror på den og betrakter den som det «edleste» middel han har til rådighet, og, ja, han ser magien ikke bare som et mål som helliger ethvert middel, hypermagikeren forutsetter i sitt stille sinn at han er eller bør være alle andre aktører moralsk overlegen, selv om han ironisk nok «objektivt» skulle befinne seg i en underordnet posisjon, flere hakk ned på den rangstige han selv setter opp som et alfa og omega for seg selv og sine ge like og begredelige «brothers in arms».

Det juridico-religico mennesket vil også være i stand til å se at «godhet» faktisk – kynisk - kan betraktes som en vare eller tjeneste på selve markedet, det generelle, globale markedet, hvor alle tenkelige krefter utspiller seg i en stadig pågående kamp og konkurranse seg imellom, på alle nivåer og måter, rundt en gullkalv eller en «hellig gral» som for dem MÅ eksistere, så å si av nødvendighet, enten den nå anses som den rene affeksjonsverdi, eller som en universelt brukt «klingende» mynt eller tilsvarende «hard valuta». Opportunismen i selvtilfredsstillelsen her overgår ofte fantasien.

De gamle grekere, som de ofte kalles, de greske filosofer som fe eks Platon, Sokrates og Aristoteles, var levende opptatt av hvordan man kunne forstå og forklare samfunnsovringene, og de bakenforliggende årsaker og realiteter. De tenkte, skrev, følte og stilte spørsmål. Hva er virkelighet? Hvor kommer den fra, hvor finne den, hvordan skal vi forholde oss til den – dette er kjernespørsmål som vi engasjeres av og formes av den dag i dag. Noen av filosofene fant virkeligheten i over-virkeligheten, i idéene, i begrepene, i noumena, - andre fant den i virkeligheten og i enkelttingene, i nomina eller i phenoumena. Men idéene som sådanne, kunne ingen løpe fra, det gjaldt derfor å leve opp til idealer, skulle man få et lykkelig liv, hva enten det var her eller «der oppe».

Filosofene lurte også på hva f esk rettferdighet var, ja, hva kunnskap er, overhodet, og hva sannhet er og hva det gode virkelig er? Implisitt i disse spørsmålene, hvis hensikt selvsagt var å gi føde for sjelen og fylle de tomme rom i den og i personligheten, lå det juridisk-religiøse aspektet innbakt som en høyst integrert del eller forutsetningen for overhodet å kunne stille disse spørsmålene. Den juridico-religico dimensjonen ble tatt for gitt som doxa, ting som var så selvfølgelige å vurdere og spørre ut fra, at det var unødvendig å presisere dette der de store spørsmålene dukket opp og gjorde seg interessante både for borgerne allment og for filosofene spesielt.

I dag er de gamle grekeres doxa fullstendig glemt. Derfor tenker da helle ikke menneskene i dag i juridico-religico-kategorier, hverken som begrep eller nomina. Og det er derfor diskursen blir som den blir, fullstendig løsrevet både fra den greske og den judeokristne religiøse og juridiske tradisjon.

Derfor hersker det også en disharmoni mellom det skjønne, sanne og gode i debattene. Det hersker en disproporsjonalitet mellom dem, de er ikke lenger integrert i hverandre, de er triangler, ikke «treenigheter». De gjelder oss bare partielt til enhver tid, hvis de da virker på oss i det hele tatt, de er schizoide, metafysiske agenser eller virkekrefter uten samlet og samlende kraft. De er erstattet av sekundærkvaliteter som f eks emosjoner og platt og overflatisk behovstilfredsstille, en virkelighet som er av tertiær verdi, men som like vel trumfer alt og som dominerer, som gitt, internalisert konstitusjon for alle debatter og alle fora og nettaviser. De gamle grekere fremførte argumenter, ikke emosjoner. De synliggjorde sine tanker – dvs argumenter - via alt fra tragedier og dialoger til allegorier og metaforer, eller rent filosofiske «stykker» eller større eller mindre avhandlinger, det gjelder både for Aristoteles og Platon m fl. I dag oppfattes og gjelder emosjoner som om de var argumenter.

Det er ikke rart i dette bildet at vi ikke kan finne ut av hvordan vi skal forholde oss til muslimer og islam og at motsetningene som bygger seg opp bunner i uvitenhet og misforståelser. Og det verste er at det nesten er umulig å øyne noen bedring, noen større realisme, noen større fleksibilitet paret med fasthet og vilje til å bruke de forholdsregler som tross alt forefinnes innenfor vårt demokratis forføyningsrammer. Det skjønne, gode og sanne ligger i splintrer. De ligger der som en en gang dyrebar skatt, men nå en fullstendig knust vase av høyeste kvalitet og verdi. De ligger der som fragmenter vi ikke makter å sette sammen igjen, eller verdsette, ja, de kastes på historiens skraphaug, det er nesten ikke til å fatte og begripe.

Men det er ikke bare begrepene og argumentene som forstummes, til og med dyden, eller dygdene, er gitt på båten. Vi kan spørre: Hvordan kan et menneske i dag forholde seg til dydene, slik Aristoteles beskrev dem og viste oss hvordan vi skulle forholde oss til dem? Hvordan kan vi være «gode» uten dydene? Hva er Det gode uten motsvar i dydene?

Aristoteles skriver følgende, kort fortalt: Full utvikling og bruk av våre evner – i en grad som er forenlig med det å leve i et samfunn – vil gi oss lykke. Tøylesløs nytelsessyke og selvhevdelse vil bringe oss i en evig konflikt med andre mennesker, og uansett er det uheldig for vår karakter. Men hemninger er heller ikke av det gode. Aristoteles utvikler derfor sin berømte lære om den gylne middelvei mellom to ekstremer som begge er et onde. Ifølge denne er dyd mellomveien mellom ødselhet og gjerrighet, mot mellom dumdristighet og feighet, selvrespekt mellom forfengelighet og selvforakt, beskjedenhet mellom skamløshet og sjenanse.

Målet er alltid å være en balansert personlighet. Og han mener at dette er måten å oppnå lykken på. Men lykke og selvrealisasjon kan ikke finnes i individuell isolasjon, mennesket er av naturen et politisk dyr, et zoon politicon, skrev Aristoteles.

Aristoteles påstår altså at Mennesket er et politisk dyr – vi kan spørre: Hva med eneboerne, er denne en inkarnert protest mot denne tanken eller forestillingen? ER Gud – et politisk dyr? Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, vi må videre.

Ifølge Aristoteles kan en gjenstands idé eller form, selv om denne ikke er noe materielt eller substansielt iboende eller foreliggende i gjenstanden, like vel ikke eksistere adskilt fra gjenstanden. Selv om det her altså dreier seg om noe mer enn materie. En manns kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen hans. For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, eller av de fire årsakstypene han opererer med, men av den funksjon som dens entelechy tilsier. Hvis en øks hadde en sjel, ville den være å hugge. Det samme, hvis ikke mer av det samme, vil da gjelde for mennesket. Mennesket «besitter» noe utover materie. Det bærer en gnist i seg, kan man si, et moment som riktig nok unnslipper Aristoteles hovedfokus, (som motsier Platons lære om idéenes transcendens). Hos Aristoteles dreier det seg om «immanens» for «alle penga». Hans fokus er konsentrert om det juridisk aspektet, ikke så mye av det religiøse. Det ser ut som om han like fullt forutsetter dem som likeverdige. Hans anliggende pro tempo avgrenser scoopet og horisonten. Han er en ad-hoc juridico tendert tenker.

Aristoteles beskrivelse av det harmoniske eller balanserte menneske gjelder fortsatt som ideal. Hans beskrivelse i så måte er blitt et ufravikelig axiom eller «kunnskap» i dag. Men i dag består balansen i å ha de riktige emosjonene. Dyden er blitt emosjonen, den korrekte emosjonen sett som en vesensegenskap ved menneske, ja, ved dette å være menneskelig overhodet,- fordi de «korrekte» emosjoner er blitt selve definisjonen av mennesket, som vesen. (Man er blind for at dette er en attribusjon). Dyd er blitt gjort til et amalgam av emosjon og holdning. Besitter man denne dyden, behøver man ikke argumenter, og behov for selvtukt og selvforedling er et ikke-tema. «Godheten» regnes i dag som noe man enten har eller ikke har. De gode forutsetter at deres godhet eksisterer som en egenskap, som en iboende egenskap, hos dem selv og deres kamerater i «ånden».

Balansen som Aristoteles etterlyser og fremstiller som et ideal, er da i virkelighet knust eller radikalt fordervet. Emosjoner erstatter dydene. Men dermed åpner man for eksistensiell vilkårlighet, subjektivisme og nihilisme. Vår kultur som kultur har mistet sine eksistensielle rammevilkår og dermed også sine estetiske så vel som etiske referansepunkter.

Vi er «lost», hvis alt håp er ute, hvis da håpet er ute. Vi finner håpet i en ny forståelse av hva juss og religion er, den vil tvinge seg frem og bli et gyldig imperativ. Men det vil ta tid å finne ut av det. Opinionen er rigid, full av inertia og lite åpen for paradigmeskifte. Motstanden mot alt nytt er fanatisk, bornert og selvdestruktiv.

Men dermed har man skåret vekk noe av det dypt menneskelige sett i forhold til den judeokristne tradisjon: Eliten har dekonstruert menneskets kjerne og vesen som – ontologisk - primært et juridisk orientert og religiøst konstituert vesen. Vår tid har fratatt mennesket dets status som «homo adorans», som et vesen hvis vesen det er å forgude, eller dyrke i vid forstand, ikke bare sett som et intra-subjektivt individ, men i tillegg samtidig som et inter-subjetivt vesen, i radikal, metafysisk eller ontologisk forstand. Mennesket ikke bare trenger Gud. Mennesket er skapt ikke bare av, men også for Gud. Vi er faktisk skapt til å tilbe, vi er «homo adorans», i kortversjonen …

Vi er imidlertid ikke «alt er politikk», maktpolitikk og samfunn», vi har, hvis vi er åpne, vi står fortsatt i samfunn med Gud og det religiøse, og Gud er ikke bare skaper og opprettholder, allmektig og allestedsnærværende, men også, fremdeles: Dommer. Men dette underslås selvsagt, på bred front, i alle sammenhenger og relasjoner. Me: Gud «tenker» juss som religion, og religion som «juss». Han inngår pakter med mennesker. Han har skapt mennesket i sitt bilde og i sin likhet, et konsept som for øvrig ikke fins i islam og som gjør islam i prinsippet ute av stand til å tenke «person», jamfør det faktum at islamsk juss ikke akkurat innbyr til forståelsen for utviklingen av juridiske personer, selskaper som isolert kan påta seg rettigheter og forpliktelser uten at dette knyttes til enkeltmedlemmers disposisjoner, eller mangel å sådanne, og utenfor disse selskapene, som om de var individuelle mennesker helt adskilt fra den juridisk personen. Person som konsept står svakt i islam. I kristendommen og jødedommen står begrepet person derimot helt i sentrum av alle tanker, situasjoner og begivenheter. I kristendom og jødedom kan vi snakke om er Jeg-Du forhold i gudsrelasjonen.

Vi skal i fortsetningen her ta for oss noen viktige hjelpemidler man kan bruke for å forstå både tekster, realiteter og mennesker av i dag, velprøvde metoder opp gjennom historien:

Først fra Store norske leksikon: «I middelalderen ble den trefoldige fortolkningen utvidet til en metode for fortolkning der man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (latin quadriga). Det vil si:

bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden

allegorisk, om trosinnholdet

moralsk, om det rette liv

anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden.

Man mente at de fire meningene potensielt var til stede i Bibelens tekster, men ikke nødvendigvis i ethvert tekststed. Nikolaus av Lyras Postilla super totam bibliam (1322–39, senere med tillegg av andre forfattere) var et standardverk for middelalderens eksegese.

Den fir-foldige metoden kunne lett anvendes vilkårlig, og i senmiddelalderen, under reformasjonen, ble det et hovedanliggende å vinne tilbake til de enkle og klare meningene i Bibelens skrifter. Økt kjennskap til hebraisk og gresk fremmet utviklingen, og man søkte å forene denne språkvitenskapelige innsikten med det teologiske kravet om å tolke Skriften som tale om Kristus. Martin Luther var blant dem som ytet en viktig innsats i dette arbeidet».

Det leksikonet ikke nevner er, at det er fullt mulig å se de fire tolkningsmetoder som et nødvendig kontinuum og at helheten er større enn summen av delene. Det juridico-religico mennesket vil ikke ha noen problemer med å se at ingen enkelt tolkingsmetode kan utelukke noen av de andre. De henger sammen som en kjede som ikke kan brytes, og da uten at man bryter med den juridico-religico dimensjonen og «tilnærmingen» til virkeligheten som helhet, ikke bare som gjenstand for det snevert psykososiale blikk og fokus som er så «in vogue» i våre dager og som ligger under alt av det som finnes av noenlunde interessante og generelle diskurser og som vi her forsøker å kontrastere med termen, konseptet og kategorien Det religico-religico perspektivet.

Det dreier seg om fokus og fokusering, og hvis man mediterer på de ulike metodene, som alle egentlig er veier på den samme veien inn til en større helhet, verdi og betydning, vil man se at den bokstavelige fortolker – som type - ikke kommer så langt, at den allegorisk fortolker neppe får med seg hele bildet, idet han risikerer å miste realitetssansen, og man vil se at den anagogiske fortolker eller type lett blir like fjern som sentimental, både i sine tankeforutsetning og i sin «fremtoning» i det praktisk dagligliv, her og nå.

Quadriga kan i tillegg anses som en beskrivelse av mennesket i sin avhengighet stilt overfor verdens

empiri og viderverdigheter. Quadriga forteller noe om menneskets eksistens og grunnvilkår, noe om hva et menneske er i sin essens, nemlig også et tolkende vesen med et innebygd behov for tolking av fenomenene. Et juridico-religico perspektiv på tolkning kan berike alle, fordi tolking også er tolkning av en selv og fordi perspektivet i seg selv kan utvide virkelighetsforståelsen gi et tryggere grunnlag for beslutnigstaking og definisjonsmakt.

Nå dreier quadriga seg først og fremst om tolking av religiøse tekster, men dette betyr ikke at fortolkerne anses som isolerte, eller som om de befant seg i et vacuum, ikke tenker religiøst og juridisk, snarere tvert imot: Selve begrepet religion forbindes gjerne med «det som binder», religion betyr «å binde», «å binde sammen», alt under ansvar, alt under personlig ansvar ikke bare for den enkelte, men for alle de institusjoner individet var budet til og bundet av, stort sett alle plikter og alle rettigheter. Begge er religico-religico-fundamenterte, de avhenger både av religiøse og juridiske.

tankeforutsetninger. Religionen ble ansett som et «levende lim» som holdt kulturen og jussen sammen og som hele samfunnet og hver enkelt borger var avhengig av og fundamentert på. Quadriga kan også ses på som en del av retorikken, men igjen, retorikk trenger på ingen måte å isoleres fra det samfunnsmessige og politiske, - og – dypt – religiøse. Den gang quadriga holdt en høy stjerne, lå det i luften at tolkningsmetodene selvsagt hadde et overordnet juridisk-religiøst aspekt.

Kan så quadria fortelle oss noe om våre egne tankeforutsetninger i dag? Jeg svarer ja, veldig mye.

Diskursen og debattene er en funksjon av den historiske og den moralske kategorien som tolkningsnøkler. Bildet av virkeligheten, religionen og jussen blir dermed nokså snevert utformet, menneskesynet og verdisynene, virkelighetsoppfatning og selve verdi-bildet, likeså. Det postmoderne mennesket er liksom kastet ut fra en helhet ned og ut i svært fragmentert, segmentert og svært relativisert og selvrelativiserende virkelighet, ut i et stort, men likevel trangt rom hvor alle kjemper mot alle samtidig som alle mener at ingen kan være bedre enn den annen, hverken på individnivå eller på det kulturelle, religiøse eller juridiske samfunnsnivå.

Vi trenger, som et zoon politicon pluss, altså, og som typer og fortolkere av tekster, personer og virkeligheter, mer av det anagogiske og bokstavelige, mer trosinnhold og mer tros- og håpsinnhold som «virkestoffer» eller agenser i de pågående diskursene, enn det vi opplever i dag. Vi må sekularisere og internalisere hele kvadriga for å få et mer helhetlig og reflektert syn på sakene og en mer bevisst holdningsdannelse blant folk, skal demokratiet fortsatt være til velsignelse for hele befolkning på lang sikt. Slik situasjonen foreligger i dag, halter quadriga, vi tolker den for snevert og som et isolert «fenomen» uten egentlig potens. Men dermed gjør vi oss selv en stor bjørnetjeneste idet vi utelukker eller blokkere veien frem til utsikt og forståelse for hele horisonten, både over, under, foran og bak diskursen. Vi går glippe av noe, ganske enkelt. Vi blokkerer kanskje til og med veien frem mot lykken selv. Vi skal være klar over at vi «gjør» dette «at the peril», under ansvar.

For å låne litt fra nettet, på engelsk, trekker vi frem tre begreper som alle bidrar hver for seg og samlet til diskursen, hvor og når nå den enn måtte foregå, nemlig Ethos, Pathos og Logos:

Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.

(Pathos or the emotional appeal, means to persuade an audience by appealing to their emotions. Authors use pathos to invoke sympathy from an audience; to make the audience feel what what the author wants them to feel. A common use of pathos would be to draw pity from an audience. Another use of pathos would be to inspire anger from an audience; perhaps in order to prompt action. Pathos is the Greek word for both “suffering” and “experience.” The words empathy and pathetic are derived from pathos.

Logos can be developed by using advanced, theoretical or abstract language, citing facts (very important), using historical and literal analogies, and by constructing logical arguments).

Anvender vi de tre trianglene eller trigonene på dagens diskurs og samfunn generelt, vil det for de fleste være lett å gjenkjenne den pathos som driver debattene. Den drives av Pathos først og fremst, ingen over og ingen ved siden. I den grad Ethos gjør seg gjeldende, gjør den seg gjelden uten gudsperspektiv, og i den grad Logos er på banen – eller i arenaen – fritas den fra sitt ansvar under det juridiske, eller selve religionen, dypere sett.

Under slike omstendigheter blir det juridico-religico aspektet svært stemoderlig behandlet, hvis «behandlet» i det hele tatt. Og alt dette gjør debatten fattigere og snevrere og mindre viktig for mennesket som menneske enn hva den kunne ha vært.

Mennesker i dag ser ikke sammenhengen mellom mennesket som både et horisontalt-orientert vesen og et vertikalt vesen. Dagens paradigme forflater menneskets oppfatning av seg selv, det kjenner seg ikke lenger godt nok: «Menneske, kjenn deg selv», er blitt et tomt ord, en overflødighet, og da en overflødighet som i seg selv utarmer mennesket innenfra. Den fratar mennesket helt nødvendige kategorier som metafysikk og åndelighet og gjør menneskene sjelløse. Mennesket underkaster seg makten og materien og lar seg bestemme av verdisyn som utelukker det religiøse og det juridiske som en substansiell drivkraft i dette perspektivet.

Mennesket blir slik et snevert og målbart produkt av arv og miljø, og dermed tror man at alt er sagt, hvilket det selvsagt ikke er. Man tror da også følgelig, hvis man har et snev av gudsbildet i seg fremdeles, at man kan velge og skape sin egen Gud, i sitt eget bilde, og da aller helst en over-gud over alle guder og en gud man kan bli enig om, en gud som først og fremst er like god som dem selv. Man skyver da foran seg som «det gode» man er del av, og «et gode» som krever en slags sekulær dyrkelse, hvilket er en pervertering av begrepet «homo adorans» og hvor man da ender opp med å tilbe Idoler og det skapte til fortrengsel fra Skaperen av det skapte, selve Gud som er den virkelige skaper og ikke tåler noen ved sin side, i Kjærlighet. Hypermagikere av i dag dyrker seg selv, de er blitt «auoto-adorans», kan man si, selvdyrkere. De sette seg lett opp som guder med krav på tilbedelse.

Som vi ser over er inndelingen mellom pathos, ethos og logos gitt for å antyde retoriske virkemidler som en teknikk for å overbevise. Triangelet eller trigonen er ingen oppfordring til selvforedling eller selverkjennelse. Det er tilhøreren budskapet retter seg mot som er i fokus. Trianglene kan like vel godt inkorporeres i andre metoder for selvrealisering, se nedenfor.

En annen vinkel på dette problemkomplekset, finner vi i følgende påminnelse:

Tre typer kunnskap: episteme er den intellektuelle kunnskapen, fronesis er den moralske klokskapen, dette å vite når og hvordan man skal bruke alle innsiktene og ferdighetene man har tilegnet seg, og tekhne den praktiske håndverkkunnskapen. (Fra kronikken: Kom og se kirkens fremvekst, Dagen 16. november 2018).

Påminnelsen referer seg til moderne, kristen misjon både utenlands og på hjemmeplanet. Den appellerer til fronesis som det best egnede middel eller den beste metode eller det beste pedagogiske virkemiddel for å drive bedre misjon. «Kom og se», som Jesus oppfordret til, må erstattes av filosofenes «gå og tenk».

Tendensen i oppfordringen går mot den emosjonelle tilnærming og fjerner seg fra en juridico-religico tilnærming. Emosjonene verdi settes høyere enn intellektet muligheter. Men det forfatteren ikke ser, er at det er med den intellektuelle kapasiteten sin han «ser» og forholder seg til alt dette. Han forutsetter et naturlig underordningsforhold av de han vil vi skal misjonere overfor. Han er pedagog og en pedagog er avhengig av epsiteme og logos. Vi ser at «det intellektuelle» er utsatt for et dobbelt forsøk på å gjøres irrelevant. Det lover ikke nødvendig vis bra. Emovasjonen kommer foran eksistensen, så å si. Det synes lettere å forme mennesker til Kristus ved å emovere, på bekostning av å intellektualisere. Det nærmer seg hypermagi.

Kabbala og Livets Tre:

I den jødiske mystikken Kabbala finner vi det jeg vil kalle et fundamentalt flytdiagram som kalles Livetes Tre, et av de to treene i edens have og det treet som Adam og Eva kunne spise fritt av – en mulighet de mistet da de ble utdrevet fra haven. Det treet, eller flytdiagrammet, vi har til rådighet i dag, og som noen vil si de kan spise av, er ikke identisk med det opprinnelige treet, som Gud hadde plassert i haven. Jeg tror at f eks Platon vill ha kalt flytdiagrammet eller treet vi har til disposisjon i dag kun er en avbilding av selve Livets Tre i form av en avglans, eller en idé som gir oss en aning, men som vi like vel aktivt kan nærme oss via visse teknikker og metoder. Vi kan, så ås i, forsøke å etterligne eller mime treet i all dets dynamikk. Vi kan trekke på dets kraft og bli foredlet idet treet stiller oss overfor eksistensielle utfordringer. Vi inviteres til å ta imot treets kraftfelt og spenninger. Treet kan derfor hjelpe kristne til en bedre forståelse både for behovet for syndserkjennelse og syndsbekjennelse. Den sentrale sefirah blant de 9 andre sefirot (eller gudsemanerte potensialiteter) på treet heter Tifharet, et konsept som forbindes med hjertet og kjærligheten. (Alle konseptene har «hjemmel» i Bibelen). Vi snakker ikke bare om å forsøke å strekke oss opp utover oss selv, for å bli renset, eller på magisk vis tilegne oss mystiske krefter som vil gi oss umiddelbare fordeler på livsmarkedet, snarere tvert imot. Det er snakk om å strekke oss etter et ideal i det rent jordiske dagliglivet, som interagerende personer, og at vi har muligheten for til en viss grad å gå opp i idéen. Vi snakker også om sefirotene som typer og rollemodeller, at vi må eller bør ha dem for å ha noe eller noen å se opp til og etterligne. Faren er der når man tror at man kan overgå eller har overskredet idealet, (et ideal som faktisk ikke er ideelt, men idealt! Her lurer faren med den uendelige regress).

Livets tre kan sees på som et svar på Platons hulelignelse, det kan presentere en «vei ut av det» og en «vei videre» når man er kommet ut av det. Platons lignelse forteller at mange mennesker er som huleboere som sitter i sin mørke hule. De sitter med ryggen vendt bort fra utgangen og stirrer på huleveggen hvor de ser skygger som avtegner seg av den virkeligheten som foregår eller passerer forbi utenfor i det virkelige liv.

Lignelsen skal fortelle oss at det er slik fatt med hver enkelt av oss, også Platon selv, vil jeg hevde. Men Platon hadde tilkjempet seg er erkjennelse av at det virkelige bare fantes i idéverden, altså den verden som metaforisk sett befinner seg utenfor hulen og ikke på selve huleveggen, slik huleboerne oppfatter det. Man skulle da tro at huleboere som blir fortalt om hvordan alt henger sammen, vel, så ville huleboerne komme ut for å friste en tilværelse i samsvar med virkeligheten. Om Platon mener at det lar seg gjøre å overtale huleboerne til å ta steget ut, er jeg ikke sikker på, men jeg mener å ha hørt at huleboerne, etter å ha vært i lyset utenfor en stund, foretrakk å gå tilbake til hulen. Uansett: Lignelsen forteller oss mye om menneskets tilstand.

Ingen vet om Platon kjente til Livets tre slik det blir beskrevet og «behandlet» i Kabbala, men jeg tror Platon hadde vært villig til å forsøke det, hvis noen hadde vist ham det og tilbudt ham veiledning. Kabbalister er for øvrig svært påpasselig med å bemerke at «treet» ikke akkurat er ment for ungdommer, det passer best for modne, gifte menn. Det samme sa forresten Platon til ungdommen: Å begynne å drikke vin var noe som passet best for modne menn, ikke for studenter eller umodne jyplinger.

Jeg tror at et kort blikk på treet kan fortelle oss noe om hvor «på treet» dagens diskurs befinner seg i Vesten i dag, (se under):

se her, fra nettet

Sefirah Dignatory:

Keter (Crown; Divine Will) = Voluntas (Will)

Hokmah (Wisdom) = Sapientia (Wisdom)

Binah (Intelligence) = Veritas (Truth)

Hesed (Mercy, Love) = Bonitas (Goodness)

Gevurah (Strength) = Potestas (Power)

Tifaret (Beauty) = Virtus (Virtue)

Netzah (Endurance) = Eternitas (Eternity)

Hod (Majesty) = Gloria (Glory)

Yesod (Foundation) = Magnitudo (Greatness)

her

Sefirotene – eller skålene - «kler seg» i ord eller betegnelser, eller bedre: i begreper, som f eks i «krone», visdom, intelligens, nåde, strenghet og makt, seier og majestet.

Ordene tilsvarer konsepter som faktisk forefinnes i enhver «sjel», dvs i ethvert menneske. (Mennesket er ingen tabula rasa, en ubeskrevet tavle ved fødselen) Menneskets sinn er stint av reseptorer for disse konseptene. Konseptene er konstituerende. De er metafysisk nødvendige for enhver psyke og blir de ikke aktivisert, svinner de med det resultat at jo mer de svinner, jo svakere og mindre «helt» blir mennesket som et potensielt lykkelig, positiv og reelt bidragende menneske, og mennesket som en «fullverdig» person.

Set ovenfra og ned illustrerer treet at det i det innerste mennesket faktisk finnes to søyler. Den ene siden representerer det feminine og mottakende og i noen tilfeller passive. Den andre siden viser den aktive, produktive eller sunt aggressive «siden». Hvis søylene ikke står i likevekt, stenges veien inn til og fra Tifheret, hvor barmhjertigheten og skjønnheten «bor» og virker, både på og i selve treet, og i menneskes eget indre og i ulike rom. Sefirane er ikke passive, de er høyst aktivt virkende i relasjon, i seg selv forløsende maktsentra som aktiviseres av bevissthet om og relasjonen til dem, og det er nettopp hensikten med mystikere bruk av treet som en metode og «teknikk». Å kjenne sefirotene – på kropp og sinn – er derfor å kjenne seg selv. Jeg vil si: Kjenne seg selv også som et juridico-religico menneske, ikke bare som et følende eller emoverende menneske. Det emoverende menneske er det hypermagiske menneske. Det er mennesket som konstruere «godhet» til fordel for seg selv som en vare og et objekt man kan manipuler med for å skaffe seg falsk anerkjennelse, beundring, ja, etterspørsel etter en og tilbedelse. Se her et tablå med linker til hypermagi, sosialøkonimiske teser om godhet, det juridico-religico mennesket osv

Det emoverende, hypermagiske menneske tror og føler at søylen med sefirotene Intelligens, Makt og Majestet «tilhører» dem og deres selvbilde eksklusivt og spesielt. De frykter og stenger seg ute fra Visdom, Nåde/Kjærlighet og Seier. De umuliggjør dermed tilgangen til og veiene til og fra det sentrale: Tipheret.

Det emoverende menneske fratar seg dermed fleksibilitet og kreativitet, de «forsmår» sin motside og blir gående ensomme, overlatt til seg selv og sin selvvalgte blindhet. Det blir rigid, fanatisk og benektende. De befinner seg – objektivt og analytisk sett - i indre ubalanse, de «luter» kronisk over til den ene siden, de tar sin tilflukt der og trøster seg med overbevisningen om egen «godhet», en egenskap de tror at bare dem selv har eierskap på. De vil ikke «snakke» med det juridico-religico «fri-bundne» mennesket. De forakter slike mennesker. De kritiseres og hånes for å være kalde og mindre gode, i den grad de kan sies å være gode i det hele tatt, sett fra deres side. De oppfattes snarere som direkte, empirisk eller til og med ontologisk onde.

Et eksempel på alt dette var da NRK i en enquete på stedet og i forbindelse med flyktningestrømmen over Storskog i Finnmark for fem år siden fikk servert påstanden om at «Sylvi er ond», fordi hun ville stoppe strømmen. Dette ble altså sagt av et menneske, en kvinne, i et kortintervju som skulle lodde stemningen blant folk. Påstanden denne kvinnen kom med, kan betegnes som «emoverende» betinget. Fraværet av det juridico-religico aspektet var påfallende, og NRK virket fornøyd med at påstanden ble kringkastet ut over det ganske land. NRK gjorde seg dermed solidarisk med påstanden, NRK lot seg diktere av emosjonene. NRK «glemte» den andre siden av treet. Påstanden kom ensidig fra den ene siden av Treet. NRK fremsto da som ensidig, bornert og fordomsfullt uten skjellig grunn. Kanalen maktet ikke å formidle et balansert eller harmonisk bilde av realitetene. Trenden ellers i etterfølgende programmer gikk i samme retning. Det vi kan kalle den ensidige og snevre emosjonelle tilnærming til tingene kan på lang sikt vise seg å utløse en større reell tragedie.

En annen metode for selvforedling via tilegnelse av metafysiske egenskaper og erkjennelser, finner vi i Eneagrammet.

Eneagrammet skjematisk fremstilt:

1. The Reformer

2. The Helper

3. The Achiever

4. The Individualist

The Investigator 5.

The Loyalist 6.

The Enthusiast 7.

The Challenger 8.

The Peacemaker 9.

Eneagrammet har i likhet med det kabbalistiske treet to sider som «krever» balanse, men eneagrammets hensikt er å bestemme ulike mennesketyper ut fra «tester» hvor kandidaten individuelt krysser av for spørsmål som stilles. Ved å avgi svar, kan typen bestemmes, ut fra gitte definisjoner og ut fra de ulike «lidenskaper» eller så å si automatisk dirigerte «fristelse» han drives frem av og som han «røper» ved sine egne svar på spørsmålene. Han svar er dermed ikke svar som svar eller fasiter på en test med påfølgende beregning av en koeffisient.

Svarene kan betraktes som en «karikatur» av personene selv, eneagrammet er for så vidt alltid flyktig eller mangetydig, det angir en retning, en trend eller tendens. Den enkelte som tar «testen» tilhører - i sin beskrivelse eller konklusjonen - én og bre én av de ni typene, (dette til tross for at enkelte kan oppleve å «oppå» en eller flere andre personlighetstyper underveis!).

Men hver type kan lære seg å «trekke» både på egne og andres positive egenskaper. Muligheten åpner seg da for et mer «holistisk» liv hvor man bedre an aktivere de gode egenskapene og slik skaffe seg bedre harmoni, både eksogent og endogent, og interpersonlig. Eneagrammet vil kunne bidra til å «se» andre mennesker på en annen og mindre overflatisk måte.

De fleste som kommer i kontakt med eneagrammet synes å kunne lære mye om seg selv og andre mennesker ut fra typebeskrivelsene, og særlig i USA er eneagramet blitt en storindustri.

De emoverende menneskene vil med stor overvekt sannsynlig vis befinne seg i typene 2, 3, 6 og 7 mens det juridico-religico mennesket, som typer, vil befinne seg innenfor typene 1, 4, 8 og 9.

I praksis vil imidlertid typene overlappe hverandre og bildet kan ikke legges fast en gang for alle.

https://en.wikipedia.org/wiki/Enneagram_of_Personality

Vi avslutter med noen betraktninger til fundering og fordypning over Sokrates, hvis største elev var Platon:

Sokrates apologi pro vita sua hans rettferdiggjørelse av sitt liv. Sokrates grunnleggende overbevisning er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg. Poenget hans er at hvis du virkelig forstår det, i den dypeste mening av ordet, at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. Omvendt, hvis du gjør det, viser det at du ikke virkelig dypt og inderlig har forstått at det er galt. Konsekvensen av dette er at rett handling avhenger av kunnskap. Hvis vi virkelig visste hva rettferdighet var, ville vi med nødvendighet gjøre det rette. Jakten på kunnskap og vår streben etter å gjøre det rette er ett og det samme, (hva med Goethe: Wer eben strebens sich bemyt … ?).

Man har en plikt overfor seg selv, ikke bare overfor gudene .. eller loven … eller noen andre autoriteter. Sokrates ville heller dø enn å slutte å si det han mente var rett. Svarene gjenstand for spørsmål. Sokrates Identifiserer dyd med kunnskap, i motsetning til Augustin og Platon.

Akademi er navnet på huset hvor Platon bodde.

Platon bodde.

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Kjærligheten, godheten og Livets Tre:

Mennesker kjenner forskjellen mellom godt og ond. De fleste gjør derfor det meste for å bli oppfattet som gode. Man kan personlig ikke tenke seg muligheten av å «være» eller gjøre det onde. Og man skyr tanken på ikke å være på den rette siden, den korrekte siden. Den siden som er uangripelig og plettfri.

Bibelen forteller at mennesket skaffet seg kunnskapen om ondt og godt gjennom å spise av det treet som Gud fortale dem nettopp inneholdt denne – dualistiske - kunnskapen. Tidligere var det bare Gud selv som hadde denne kunnskapen og denne kunnskapen ville han ha for seg selv. Han forbød derfor Adam og Eva og spise av dette treet. Forbudet ble klart forstått, men like vel «måtte» imidlertid så mennesket synde, sett i Guds absolutte perspektiv, sett i det bibelske perspektiv. Gud hater synden. Det fikk enorme konsekvenser for menneskeheten. Vi lever, som St Augustin sier, med en arvesynd, også kalt ursynd e l, kollektivt belastet. Og alle mennesker lider kronisk under denne. Mange vil protestere, selvsagt, men de har som regel et overflatisk forhold til livets realiteter og ikke minst til teologi proper. I bibelsk teologi er det bare Gud som kan frelse mennesket ut av denne sin selvvalgte ur-tilstand.

Å ville ha kunnskap om ondt og godt – ved å spise av treet - var altså en villet synd. I dag hoverer vi med denne kunnskapen og spotter de innsikter om mennesket som Bibelen bygger på. Noen tror, med en sikkerhet som bare begrenses av sin egen fanatisme, at de vet hva som er det gode å tenke og gjøre, de er skråsikre på egen godhet, de står alltid for «det gode», ja, de er selv «de gode». Og vissheten om dette er stor og grundig. Det korrekte har skaffet seg et ubrytelig brohode, ser det ut for. Ja, vi er allerede invadert og okkupert, av de selverklært «syndfrie». Hvem vil så «kaste den første sten?», kan man spørre, for er ikke alle syndere? sier de som ikke vil vite av synd, som tror at synden ikke eksisterer!

Hovmod er et ord og et begrep som er et utryddelsestruet konsept i dag. I virkeligheten blir synden større jo «bedre» man gjør seg, eller jo bedre man tror om seg selv og ens egen naturlige, tilegnede eller tillagte godhet at man virkelig er syndefri og overhodet ikke påvirket av arvesyden, - aldri, (fordi den jo ikke eksisterer). Man skulle derfor tro at jorden nå var fylt opp av Kjærlighet, men slik er det jo ikke. Vi trenger derfor Kjærligheten mer enn noen sinne. Vi «må» derfor tro at den er like nær som vi er nær oss selv. At vi helt naturlig er integrerte i selve kjærligheten. Vi skaper oss selv i kjærlighetens bilde, vi anser oss utstyrt med den som om den var det naturligste av verden. Vi ser gjerne ikke at bedraget er like naturlig som den kjærlighet vi selv definerer og utstyrer oss med. Vi ser straks at dette innbyr til kommende katastrofer. Hvor skal vi så gå for å komme «hjem»? Hvor finner v håpet, troen og Kjærligheten, den som ikke kan svikte, og som er uten synd og lyte?

Spesielt vestens mennesker av i dag – tror at – de har kunnskap om godt og vondt. Denne falske kunnskapen holdes for å være et sikkert fundament for egen frelse, i dag oppfattet som sekulær frelse, frelse i det psykososiale paradigme. Det holder visst, for moderne, sekulariserte mennesker flest. Det sekulære menneske har nok med sin egen «godhet».

Problemet er at de – dvs vi, alle – faktisk tror at vi er gode, men i evangeliene står det at bare én er god, dvs Gud, (også Jesus Kristus og Den hellige Ånd).

Det fins fremdeles åpninger for å finne ut av dette, komme hjertet og sannheten nærmere. «The real thing» eksisterer og er faktisk til – for oss, også inkludert alle de som tror de er for gode for det – paradoksalt nok.

Vi trenger derfor å nærme oss sannheten og kunnskapen på en annen måte enn den tilnærmingsmåte som til nå har hatt det tankemessige hegemoni. Vi snakker om tanker i motsetning til falske eller overflatiske og instrumentalt brukte, mer eller mindre påtatte fremmanipulerte emosjoner).

Vi må forsøke å se «det hele» med visse supplerende innsikter, visse andre tankeforutsetninger. Vi må supplere det rådende paradigme som fortsatt henger fast i det Sosiologiske, det Antropologiske og Psykologisk paradigme, (SAP, som jeg kaller det annetsteds på bloggen). Vi må «ta et skritt til siden», så å si, og dra med oss dette paradigmet eller perspektivet eller tilnærmingen inn i et nytt paradigme som jeg kallet Det juridico-religico paradigme. Vi har «glemt» at mennesket vesensnødvendig eller naturnødvendig også er et juridisk-religiøst menneske, ikke bare et «homo-økonomicus» eller f eks et «homo faber» menneske. (Jeg utdyper dette perspektivet i flere andre artikler her på bloggen og vil utdype det ytterliggere i kommende posteringer). Vi må videre til vårt anliggende her og nå:

Men det må likevel tilføyes at det jeg vil kalle min kjepphest her på bloggen, dreier seg om den erkjennelse at antropologien, psykologien og sosiologien trenger en vitamininnsprøyting skal den fortsatt være aktuell og kunne bidra praktisk og politisk i den store debatten som nå pågår og som for mange virker mer forvirrende enn klargjørende og sunn.

Den vitamininnsprøyting vi tar til orde for er, at vi utvider disse vitenskapsgrenene med et juridico-religico perspektiv og begynner å se dette perspektivet som en bidragende eller ledsagende nødvendighet for å forstå – eller bedre forstå - hva som foregår.

Det juridico-religico aspekt må så å si innlemmes som en bevisst valgt premissleverandør i diskursen. Vi må over i en utvidet hermeneutikk. Diskursen må forankres i noe «høyere» enn i seg selv. For debattene er blitt et selvtilstrekkelige, ja, de er blitt til nesten urokkelig lukkede systemer eller paradigmer, et system vi tilsynelatende ikke har noe mulighet for å transcendere og som derfor for mange vil oppfattes som en tvangstrøye.

Men å transcendere dette paradigme, er nettopp det vi må, skal vi forstå bedre og om mulig kunne skape en bedre tilværelse og et mer meningsfullt liv til alle. Og det er uavvendelig at vi må dette. Vi må begynne å se at enhver tilnærming til dagens utfordringer og problemer trenger «et tillegg», en tilleggskraft, en dypere tilnærming til og en større åpenhet for de de dypere tingene, de «tingene» våre hjerter gjerne til daglig og på markedet ikke vil være bekjent av i festlige lag, i dag, men som like vel hjertet ikke vil miste, uten at man av en eller annen grunn vil og kan miste seg selv som menneske helt og fullt og tvers igjennom, stilt overfor de vesentlige livsspørsmål og de tankeforutsetninger vi må innse at vi har og disse tankeforutsetningenes potensiale som redskaper vi kan bruke for å kunne yte vårt bidrag til et «summum bonu», i hvert fall et mer helhetlig sekulært summum bonum, i første omgang.

Til syvende og sist beror alt på Skaperen, og Skaperens nåde, via Jesu Kristi stedfortredende offer en gang for alle. Vi går ut fra at Skaperen trenger villige medarbeidere, uten at dette nødvendig vis betyr og innebærer et flammende politisk eller kulturelt engasjement, særlig ikke et spesifikt engasjement til fordel for én side i politikken. Vårt forsøk sikter mot å gi oss selv og andre bedre forutsetninger for å treffe politiske valg og kunne forsvare disse valgene på en begrunnet og veloverveid måte. Gud vil imidlertid ikke velge politisk parti for oss. Det valget vårt ansvarsområde og vår måte – og de virkemidler - vi velger å utføre våre forvaltningsoppgaver på til enhver tid. Vi påbys dette ganske enkelt av Vår Alles Skaper.

Vi har de siste årene sett en tendens til at det verste man kan tenke er at noen tenker om en at man ikke er god. Det streves virkelig mye, på begge sider av aksen, for å kunne fremstå som «god». Er man ikke «god» er man «ute». «God» er blitt en svøpe mer enn en dyd, ja, det motsatte av dyd. Vi lever i konstant frykt for ikke å være god, ja, helst bedre enn …

Det er urovekkende: Hvor lange kan borgere flest fortsette med dette oppjagede og selvdestruktive prosjektet? Før eller siden vil luften gå ut av «godhetsballongen» og hva venter da? En katastrofe vi ikke har sett maken til på lenge, vil mange si, og ikke helt uten god begrunnelse. Vi får her overlate scenarioet til fantasien, vårt anliggende i denne artikkelen er spørsmålet: Går det an å flytte godheten, emosjonene, fobiene, og de mer eller mindre reelle og mer eller mindre vonde fordommene som rir oss inn i et litt annerledes og mer fruktbart spor? Hvordan kan vi md andre ord bedre forsøke å forhindre katastrofen, eller finne verktøy som på forhånd allerede nå kan lindre de verste konsekvensene av vår tids eksistensielle, verdimessige, politiske, kulturelle og logiske og begrepsmessige forvirring, samt «psykososiologiske» frustrasjon og sanne fortvilelse?

Vi har herved da stilt spørsmålet, men hva er løsningen? Svaret er at vi må forsøke noe nytt og annerledes, vi er jo så glad i tenke - som Marx gjorde - , at det» fra nå av ikke kommer an på å tolke tilværelsen, men å forandre den». Jeg vil i dette forsøket på avklaring gå tilbake til tradisjonen, og til gudstroen. Jeg vil tilbake til jussen og religionen, til troen, godt forankret i det juridiske og det religiøse, sett i en videre kontekst. Jeg vil ta «distansen», tanken og kall det gjerne den filosofiske refleksjonene tilbake. Her følger et forsøk, altså, og forsøket består i flere enkelte deler, som til sammen kan illustrere noe av helheten og konsistensen i problemstillingenes samlede - og samlende - kompleksitet.

Vi vil ta utgangspunkt i Kabbala og Livets Tre. Kabbala har fått en unik renessanse i vår tid, mange popidoler forteller stolt om at de driver med Kabbala. Kabbala viser seg å gi innsikter, mange foretrekker kabbala fremfor kristen tro. (Trenger det forresten å eksitere enn streng motsigelse her?)

Livets Tre i kabbala representerer – og ER - et av to helt spesifikke trær som sto i Edens have. Dette treet kan gi evig liv, hvis man «spiser» av det. Adam og Eva kunne spise så mye de ville av Livets Tre i Paradis, før de tok valget, før ble fordrevet. Før arvesynden ble lagt på oss. Med kabbala forsøker man å trenge inn i Edens Have hvor dette treet fremdeles står. Vi ønsker evig liv, fremdeles. Vi angrer på at vi «spiste oss» til kunnskapen om godt og ondt. Straffen fra Skaperen er at vi i utgangspunktet ikke får lov til å spise av Livets Tre, som gir evig liv, et liv bare Gud har sammen med de hellige, de frelste, kan vi si, spørsmålet er altså: Hvordan kommer vi dit? Er det ikke allerede i startgropen helt umulig å oppnå?

Livets Tre i kabbala er i prinsippet et flytdiagram spekket med hebraiske betegnelser, gudsattributter og ord som det gjelder å trenge inn i via ulike meditative og mer aktive og noen ganger magiske teknikker. Kabbalister vil mene at de får del i evig liv, ved å beherske teknikken og forstå dybdene i «hele bildet». Man forsøker å tilegne seg Guds egenskaper, for å kunne leve evig – og allmektig – akkurat som JHWE. Fristelsen er at vi tror vi kan «tilrane» oss Kjærligheten, som er Gud, i den kristne horisont.

Ingen kabbalist vil imidlertid stå frem å hevde at han han allerede nå har evig liv, at han er blitt evig, som JHWH selv, om han prøver aldri så mye. Her ligger en indre motsetning i kabbala, en eksistensiell nøtt, som mange kabbalister ikke så lett å gi et enkelt svar på. Man fortsetter bare å «spise» av treet, og «klatre» om man vil, i det, for slik stadig å kunne vinne mer innsikt, kall det gjerne gnosis, ikke bare i livets og hjertets dybder, men også i forstanden, fornuften og intelligensens dybder.

Er kabbala forenlig med kristen tro? Mange gir et positivt svar, de fleste kristne vil imidlertid stritte mot og svare nei. Men hva hvis det viser at en kristen høvding som St. Paulus selv virkelig var en kabbalist?

Svaret jeg forsøker å gi er, at Paulus kan ha kjent til den hebraiske kabbalaen. Jeg forsøker å vise dette i det følgende ved å lime inn på treets ulike sefira i Pauluse’ egne ord om Kjærligheten, i Kjærlighetshymnen i 1 Kor 13. her

Det vil kanskje forekomme noe underlig for mange troende kristne å forbinde Paulus med Livets Tre og Kabbala, hvis man da ikke ser at Paulus utlegning om kjærligheten faktisk var en transcendering av kabbala og Livets Tre, ikke nødvendig vis er forkastelse. Paulus sprenger rett og slett kabbalas grenser ved å gi Livets Tre et helt nytt innhold, et innhold som konsentrere alt om Jesus Kristus, Paulus’ og vår alles Frelser. Innsikten har ligget der hele tiden for Paulus, nå illustrerer han hva det hele går ut på med sin Hymne til Kjærligheten, (se min tegning eller illustrasjon nederst).

Frelseren befinner seg som en levende og høyst nærværende troskraft i midten av Treet, i Tipharet. Det Paulus gjør og forstår er at alle de egenskapene han nevner i salmen har sin trygge plass på de forbindelseslinjer mellom sefirotene som er tegnet inn på Livets Tre. Slik utfyller eller presiserer han hva treet egentlig består av, dets eksistensielle utfordring, dets egentlige funksjon og oppgave. Hans poeng er at treet gis gratis uten gjerninger, vi kan si uten meditering og «klatring» i treet, hoppingen fra den ene sefira til den andre, og kombinasjoner av sefirotene, i vår «streben» etter mer gnosis, mer innsikt, - mer forløsning, forsoning og frelse. Paulus går strake veien om nåden, inn til nåden, den vei og det mål som er gratis og som foreligger, som et dekket bord som alltid står klart for sine gjester. Arbeidet er allerede gjort, vår skyld er betalt. Vi har Livets Tre, akkurat som vi har dåpen. Jeg vil presisere om en liten stund, nedenfor.

Kjærligheten, slik Paulus ser den, kommer til liv og agens idet den i Paulus’ ord, bilder og begreper til slutt konvergerer i selve hjertet av treet. Og hjertet – svikefullt som det er ifølge Det gamle Testamentet beskrives, - både med og uten Kristus, vil vi si - , er ingen ringere og ingen annen enn den levende og konkrete Kristus selv, kommet i kjød og blod.

Når Paulus og kristne derfor går til communion eller nattverd, er det av Livets Tre de spiser, og drikker. Det treet som gir evig liv, det liv Kristus selv har lovet sine troende, i sin nåde. De troende har ved å spise Treet evig liv. Spisingen av treet skjer i agapen, kjærlighetsmåltidet, som det heter i Det nye testamentet. Måltidet er med andre ord selve måltidet og måltidet og selve maten, og drikken, alt er Jesus Kristus. Menneskets godhet foreligger da som et objektivt faktum utenfor seg selv, utenfor mennesket selv. Det sier seg da selv at mennesket kan ikke være godt uten å delta i kjærligheten, i agapens øyeblikk. Agapen gir mennesket alt, dvs kjærligheten. Den er til stede, her og nå, den er kommet, den er en del av Guds vesen og substans. Den er her og nå, men ikke ennå. Den er Gudsriket.

Det er imidlertid ikke slik som mange kristne tror, at man permanent kan helliggjøre seg ved å spise og så automatisk bli mer og mer like den kjærligheten Paulus på sin uovertrufne måte forespeiler i 1 Kor 13, - i selve hymnen av alle hymner til Kjærligheten. Kjærligheten er ikke den enkelte kristnes, den kristne eier ikke kjærligheten. Måltidet er en forsmak. Kjærligheten er den som skjenkes av Kristus selv, som selve Livets Tre, kjærlighetens tempel og bosted, ja bostedet og templet selv, som evig oppstanden og derfor allmektig. Den som tror han eier kjærligheten, lever på en livsløgn. Men det er nettopp det som skjer i dag, på bred front, at «de gode» tror de eier kjærligheten, ved å kringkaste for en hel verden at de i sinn og skinn, og raus handling, egentlig er gode og representerer kjærligheten selv. Noen går så langt som til å proklamere at de er uten synd, til og med i miljøer eller menigheter som kaller seg kristne.

Kabbala?

I kabbala, både den jødiske og hermetiske kabbala, som også kan kalles den kristne mystikken, er det en ting som står i fokus mest av alt, og det er Livets Tre, ikke det treet som ga Adam og Eva kunnskap om godt og ondt, da de spiste av det, stikk i strid mot JHWE eller Guds uttrykkelige forbud. Å spise medførte den sikre død – over tid, selvsagt. Men før de døde, ville de da ha tilegnet seg Guds egenskaper. Samtidig som de var fullstendig klar over at de selv ikke var Gud. Man kan med litt velvilje si at Adam og Eva var de første empirikere eller naturforskere. De ville ha fakta om verden, de ville ha erfaring, de vill lære om livet og eksistensen, de ville ha retten til å velge selv, slik at de kunne bli enda mer lik Gud, dvs allmektig.

(En liten faktarute: De hebraiske navnene vanligvis gitt til de ti sefirot er keter (krone), chokma (visdom), binah (forståelse), chesed (godhet*), gevorah (styrke), tiferet (skjønnhet), netzach (triumf/dominans), hod (storhet/empati), yesod (grunnvoll) og malkhut (herskende/suverenitet). I tillegg er det ofte at et ellevte sefira kommer fram på treet, det kalles daat og denne kilde, sefirot, katalysator er i egntlig forstand det som ligger under alt, det er eksistensens, skaperverkets og emansasjonenes sfære skulte side).

Nåde kan ut fra Livets Tre sies å flyte aktivt og målrettet fra Guds krone og Gud selv i ett evig øyeblikk – gjentatt i nanoøyeblikk fra nanoøyeblikk - ned i visdommen, og logisk – men ikke nødvendigvis kronologisk - over fra visdommen over til og inn som en integrert del i Fornuften eller Logos og derfra – på samme måte - ned i Skjønnhet(en) som igjen via Den hellige Ånd eller Daa’t er i treenighet og par med Barmhjertigheten, som er den sefira eller det beger eller den akkumulator som fundamenterer Guds selektivt distribuerte NÅDE på malkhut-planet, dvs i menneskets materiell og sjelelige billedplan, dvs i menneskets medfødte, men sterkt svekkede gudsbilde som via Guds aktive kjærlighet i nåde gjør vår utvelgelse sikker og for evig trygg, idet vi ikke kan motstå Guds nåde og dessuten slik at bare Guds utvalgte kan stå i nåde og ha visshet inntil sikkerhet på at den opprinnelige gudsrelasjon før syndefallet gjenopprettes for evig og alltid.

Kristus er i dette gedigne perspektivet Guds nåde i aktiv kjærlighet sammen med Den hellige Ånd, og vi blir frelst ved Kristus, som er Livets tre, som vi får spise av. Kristus fremtrer på treet i form av Paulus- Kjærlighetshymne. Den forteller i korthet at mennesket selv ikke kan forføye over kjærligheten, dvs Gud. Ingen kan oppfylle de bud og løfter denne salmen tilbyr og krever. Den kan ikke være noe annet enn en forsmak, som tidligere nevnt. Men for en forsmak? Måltidet lover syndfrihet. Det er en gave som overstiger all den kjærlighet mennesket selv kan makte å prestere.

Det er Jesus selv som er «tålmodig og overvinner alt», som det står. Jesus er den som ikke er stykkevis og delt. Og dette får altså gjestene del i Kristi eget gjestebud. Der han tilbyr seg selv og gir det han lover, syndenes forlatelse. Det er det gode budskapet, evangeliet. Han vet at så snart vi så forlater gjestene og bordet og går hjem til vårt eget, så går det ikke lang tid før vi snubler, glemmer eller til og med forkaster dette glade budskap. Det som står fast er imidlertid at Jesus invitasjon står ved lag. Den som vet han synder eller har syndet, har fortsatt en mulighet til å motta neste invitasjon. Synderen vet at det bare er i gjestebudet han kan være viss på å ha frelsen, syndenes forlatelse, forsoningen, forløsningen. Og det er i dette at han er «frelst», ikke i dette at han selv kan skryte av å presentere kjærligheten selv, at han altså selv er den som utholder alt, aldri er oppfarende osv, slik det står i salmen. Han vil alltid vite – med visshet – ikke at han først og fremt er frelst, men at han er en synder i det øyeblikk han forlater «bordet». Derfor vet han også at han skal være ydmykt.

Litt mer om Livets Tre, se illustrasjoner under på slutten:

I 1 korinter 13 om Kjærligheten, plasserer apostelen Paulus Kjærligheten på «flytdiagrammet» LIVETS TRE, antakelig som et supplement, en korreksjon og en radikal protest mot snevre eller utilstrekkelige kabbalistiske eller gnostiske «gjerningsforestilinger» eller tolknings- og tanketendenser i hans samtid, både blant hans egne kristne trosbrødre og i folket.

Paulus møter JHWE – Gud – i Livets Tre. Men JHWE da som inkarnasjon og som, symbolsk eller reelt sett, selve det Levende Tre, selve Livets Tre, treet i den av Adam fordrevne Edens Have, treet som gir evig liv, og som mennesker til alle tider før all evighet alltid vil søke å tilegne seg, ofte på magisk, mekanistisk og derfor rent ukristelig vis.

Paulus nærmer seg et levende og personlig aktivt Livets Tre. Han knytter sin hymne til de ulike sefirot eller veier mellom de guddommelige egenskaper som angis eller fikseres på flytdiagrammet. Uten Paulus hymne overført på treet, vil treet alltid visne. Uten den levende Gud – Jesus Kristus – ville Paulus aldri ha kommet på eller fått inspirasjonen til å skrive Hymen til kjærligheten slik vi finner den i 1 Korinter 13 i Det nye testamentet, i Bibelen.

Jeg skal forsøk så kort som mulig å forklare hvorfor: Jesus Kristus fyller og oppfyller hele det kabbalistiske tre og presiserer samtidig hvem – ikke hva - Jesus Kristus er, som menneske, person og Gud, åpenbart i kjød og som en treenig Personae, (en koinonia, ad extra og ad intra).

Paulus tilnærming kan ses som en utdypende tolkning av hvordan kong David fremstilte JHWE, Gud, i 1. Krønike bok, en tekst kabbalister fremdeles bruker som en mal når guds attributter legges inn i «flytdiagrammet», som her fremstilles som en ramme rundt Pauli hymne til Kjærligheten, som jo er Gud selv, dvs Jesus Kristus inkarnert og levende og som ett med – men ikke identisk med - selve Livet og alle guds attributter på treet, det gjelder både i livet her og livet sammen med Jesus i evigheten.

Paulus bruker det greske ordet agapen om Kjærligheten. På engelsk oversettes kjærligheten ofte som «charity» og ikke platt og sentimental eller sexualisert med «love».

Charity er, som alle opplever, et mindre følelsesladet ord enn «love», charity er et begrep som appellerer mer til intellektet og det usentimentale og kloke distanserte enn til emosjonene og rent umiddelbare magiske forestillinger idet charity jo appellerer også til "fornuftig giverglede" – sammen med alle de andre attributtene på treet - mer enn til sentimental og ubegrenset, spontan, svevende og ofte selvsentrert «love», bygget primært på emosjoner og disses foregivende magiske – og destruktive og selvdestruerende - potensialer.

Paulus bruker agape også om Communionen eller Nattverden. Det skulle tyde på at Paulus ser og relaterer seg nettopp til «nattverdsmåltidet» i seg selv som Kjærligheten selv, altså måltidet sammen med Kristus i kjød og blod selv, - det nærmeste man kan komme et menneske, for ikke å si Gud selv, dette at det er menneskene selv som troende individer og personer som spiser og deler og at det er denne delingen og spisingen i seg selv som utgjør Kjærligheten, altså agapen.

Dette må imidlertid ikke oppfattes som om måltidet er identisk med kjærligheten, dét ville være å misforstå det hele og omgjøre all sann og praktisk tro til vantro. Agapen gitt som det ultimate konsept, må innebære noe mer enn bare det sosiale aspekt, måltidet og elementene i seg selv. Vi må også ha in mente at Jesus aldri påsto at han og Faderen er identiske. Det han sier er at Han og Faderen er ett, og det er noe helt annet.

Jesus befaling og utsagn er sakramentalt: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod, om nattverdselemente brød og vin. Her gjøres ordet til «kjød». Det burde være «det letteste» av verden å se at communionen eller nattverden både er noe nærende, synlig, sosialt, smakfullt og håndgripelig, på en gang, samtidig som måltidet også virkelig og konkret er noe eller representere noe radikalt og gjennomgripende mer, - en usynlig, men likevel en større virkende virkelighet eller sannhet, enn hva den konkrete eller materielle siden av måltidet er isolert og per se. Slik blir communionen eller nattverden noe mer enn bare en menighets eller forenings hverdagslige eller sekulære sammenkomst, inkl «board and breakfast», som det heter – uansett i hvilken høyverdig felles interesse dette måtte skje i og hvis hensikt er selvforherligelse, individuelt eller kollektivt.

Agapen i tipheret – selve senteret på diagrammet, for å snakke litt teknisk - på Livets Tre, kan aldri fundamenteres på menneskefrykt, dvs vantro. Livets Tre som agape i tipheret er alltid Guds kjærlighet rettet mot oss, og skjenket oss av Ham, ikke som en mystisk kraft, men som en person eller et større JEG i relasjon til et ringere DU, dvs den av nåde sant troende. I agapen eller tipheret møtes «det hele», i summum bonum, dog foreløpig som et for oss konseptuelt coinsidentia oppositorum. Kjærligheten slik Paulus beskriver den i sin salme, gis som et nådemiddel, et løfte, en formaning eller sikkert tegn, på det som skal komme, - jfr «komme Ditt rike» - det som ligger foran, i form av personen som tar opp i seg alt og derfor er kjærligheten som en gang skal bli alt i alle, allerede virkende her og nå.

Kabbalister og andre som tror at selvforedling – kall det rettferdiggjørelse eller helliggjørelse - bare kan komme etter harde forsøk med foreliggende metoder på ny-åndelighetens og det emosjonelt korrekt betingede narremarked, vil forfeile seg. Metodene for å oppnå dette, metoder som ironisk altså flittig brukes for å kunne realisere seg selv bedre, og med det mål om mulig bli mer gude- eller jesuslik, vil ut fra Paulus hymne til Kjærligheten neppe klare å sette hymnene i sin rette kontekst, med mindre de omvender seg, eller bedre: Blir omvendt.

Konteksten for kjærlighetshymnen er primært de gnostiske gjerningsmiljøer og de trosforestillinger Paulus selv møtte på alle sine reiser for å utbre evangeliet og det glade budskapet om den inkarnerte og oppstandne, Jesus Kristus. Men Pauli kontekst den gangen er ikke stort forskjellig fra den kontekst Hymnen til kjærligheten møter og adresserer i dag. Konteksten er kanskje til og mer «pregnant» i dag mer enn noen gang tidligere. Ordene og begrepene de «hedningene» Paulus den gang møtte, og som han måtte forholde seg til med livet som innsats, er nok forskjellige fra dem som brukes i dag, men de underliggende konseptene er de samme og derfor kanskje mer vanskelige å gjennomskue og avsløre i dag enn da. Det gjelder om å se, som Paulus, at Livets Tre i flytdiagrammets skikkelse er mer frigivende og derfor mer gratis og «nåderikt» enn det mange vil tillate seg selv å se og erkjenne, for ikke å si «bruke». Troen må fundamenteres på Kristus som selve Livets Tre og på Agapen eller Tipheret. For frelsen og nåden tilføres oss utenfra oss. Ikke ved egne gjerninger, som Paulus sier. Det er agapen selv som muliggjør en formidling mellom mennesker og Gud, ikke våre egne prestasjoner, prestasjoner som ender i illusjoner og hovmod. Mennesket er syndig, mennesket er ikke Kjærligheten. Kjærligheten er uoppnåelig for mennesket, uten via Treet, kan vi se, uten Skaperen og nåden formidlet av Kristus, gratis. Fordi han led vår stedfortredende offerdød.

Paulus hymne plassert på Treet bidrar på utmerket vis til å fri oss fra falsk kjærlighet i form av snever, selvkretsende og «innkrøkt» sentimentalitet og emotivisme. Paulus likestiller tipheret på Treet med agapen, kjærlighetsmåltidet. Med dette «retoriske» eller pedagogiske begrepet «flytter» Paulus den i dag akk så overflatiske bruk av «termen» kjærligheten bort fra den over-fokuserte og overoptimistiske bruk av denne falske kjærlighet som i dag ikke er blitt stort annet enn en tom betegnelse, en trøstesløshet, og derfor bare et nominelt ferniss eller kyrass, sett i relieff av den reelle og objektive virkelighet vi heller burde se og forholde oss til i dag, nemlig den kjærlighet som strømmer enveis fra Agapen og Tipheret, Gud selv.

Kjærligheten er ikke hyper-euforisk og/eller hypermagisk fokusert, slik den oppfattes og «praktiseres» av alt for mange både kristne og ikke-kristne i dag. (Mange lærde er i dag personlige hypermagikere uten å vite det!, se om dette andre steder på bloggen).

Kjærligheten er i dag blitt nærmest institualisert «malm og klingende cymball», - stoff og sirkus - , som Paulus beskriver, men den rådene oppfatning av kjærligheten er ikke Kjærlighet, skal vi se det hele med Paulus.

Tror den troende at han kan bemektige seg eller ta eierskap på kjærligheten, for slik i større eller mindre grad selv å bli identifisert med den, gjerne grovt opportunistisk og emosjonelt betinget, faller man for en slem fristelse; man ønsker ikke bare å bli Gud lik, men higer og jager også etter å bli gjort moralsk uangripelig og dermed også til forbilde for mange, coram homnibus, som det heter, og dermed også kronisk uangripelig – og korrekt - overfor Gud, coram deo, helt for egen maskin. Man vil bli «god», nær sagt koste hva det koste vil. Den som tror han er identisk med «godheten», kan gå over lik for å bekrefte og få bekreftet dette. Han vil bruke de uedleste av midler for å oppnå de uedleste private lavmål, bare det tjener til å «blåse seg opp», som Paulus nevner.

Men dette er selvsagt ikke Kjærlighet. Den enkelte troende bemektiger seg da Kjærlighet og gjør den til sin egen, han tar eierskap på noe man ikke kan ta eierskap over, kjærligheten. Man handler da også i kraft av å være magisk «god» på vegne av andre man mener er «trengende», og som man «hjelper» primært for å fremme egen sak og kunne fremstå «som kjærligheten og den gode og korrekte selv». Man går til kyniske angrep på andre som reiser tvil om godheten i alt dette. Kjærlighetsfristelsen og godhetsfristelsen blir da en «ond fristelse» som man bokstavelig talt faller for, og faller på, og innretter sitt liv etter, det gjelder overalt, til og med i : Menigheter/forbund/foreninger/partier/institusjoner og i «nasjon» og på universitetene.

Kjærligheten – derimot - er aldri et emblem, et symbol, en vare eller magisk amulett eller smykke den enkelte troende kan «individuere» seg med eller identifisere seg med. Denne «kjærlighetsfristelsen» er hovmodets fristelse og hovmod er som kjent blitt ansett for å være en dødssynd i kristen optikk, eller etikk.

Enkelt sagt: Det Paulus gjør ved å knytte kjærligheten konkret til Livets Tre er - med alle dets begrepsfestede og i utgangspunktet bare statiske og lite fleksible eller potensielle dialektiske gudsegenskaper - er å gjøre det mer fleksibelt, mer i «spenn og spenning» og derfor mer reelt levende og derfor mer forståelig, praktisk «nyttig», nært og meningsfullt og befriende for mennesker som i hverdagen som ikke makter, kan, ønsker og vil være asketer, munker eller guruer av ulike slag. Dvs «gode», korrekte osv.

For Kjærligheten er bare Jesus Kristus, Tipheret og Agapen, dem alt i ett – med Faderen. Den kjærligheten som skal bli alt i alle.

Min høyst personlige tolkning av Livets tre: Treet er Jesus Kristus. Før Jesus kom til verden, hadde mennesket ingen adgang til Haven og Livets tre, JHWE jaget menneskene ut av Paradis fordi de syndet og for at de ikke skulle kunne spise av Livets tre og dermed kunne leve evig. Han satte to engler med sverd til å vokte inngangspartiet.

I og med Jesu komme, fikk menneskene atter tilgang til å spise av Livets tre. Det skjedde ved at Gud så å si kom ut fra Paradis og inn i menneskene liv, inn i hverdagen, så å si, for å tilby menneskene på ny å kunne spise av Livets tre, slik at de kunne få evig liv, og bli som Gud, lik ham. Det skjer i måltidet, det er både Guds rike her og nå, og i det kommende.

Jesus tilbyr dermed menneskene seg selv, han inviterer til bords. Han er samtidig Guds inkarnasjon og helt uten synd. Derfor er agapen ikke bare kjærlighetsmåltidet, den er selve gudsrelasjonen, og hvor brødet og vinen da virkelig ER Jesu Kristi Gud.

Gud er kjærlighet, står det i Bibelen. Det passer veldig godt i denne tolkningen. Paulus, som ikke kjente hverken moderne eller kristen og jødisk kabbalah fra Middelalderen, men som nok var vel bevandret i JHWE’s alle navn, egenskaper og attributter, ekstrapolerer så ut fra denne kunnskapen han har mottatt i sin hymne om kjærligheten på treet. Det er gjort i ren nåde fra Gud.

Paulus vet at kjærligheten bare fins der, i, med og på treet, det levende treet, Jesus. Han vet at mennesket må spise av treet under agapen for å få kjærlighet og tilgivelse. I seg selv er mennesket intet, bortsett fra seg selv som synder, uten Kristi verk på korset og uten Kristi invitasjon til kjærlighetsmåltidet og uten hans stedfortredende lidelse og død.

Intet menneske kan derfor hevde at de eier kjærligheten, at de har kjærligheten, at de er «gode» eller har rett til å føle eller emovere at de er nettopp «gode», uten gjennom Jesus og gjennom erkjennelsen at bare Jesus er kjærlighet, og derfor god. Kjærligheten er en «usentimental affære», kan vi si.

Mennesket i seg selv vet ikke hva kjærlighet er engang, pga syndefallet har det knapt heller lenger noen vektig kunnskap om godt og ondt, fordi syndefallet innebar at mennesket – i hvert fall delvis, hvis ikke helt - , mistet gudsbildet og gudelikheten i seg, slik at forstanden og til og med følelsene og emosjonene ble svekket. Til og med menneskets fornuft er svekket som følge av synden. Vi har derfor da også bare vage forestillinger om hva som er godt og hva som er ondt. Bare Gud har «full oversikt». Men det vi kan få vite, er at vi kan bli gitt Kjærlighet. Og kjærligheten er, som Paulus, noe langt viktigere og langt mer vesentlig enn viten om «godt og ondt». Eller troen på at en er god, spesielt troen på at man skulle være mer god eller bedre enn andre.

Muslimer er fratatt å nyte Livets tre i kraft av islam selv. I islam fantes det ikke to trær i Edens hage, slik som i Bibelen, bare ett, og om dette treet er det samme som nevnes i Bibelen, kan man diskutere. Poenget er at muslimer nektes å spise av det treet som gir evig liv, nemlig Jesus Kristus. Muhammed var sikkert veldig forøyd med dette konseptet, som han nok diktet opp selv, det ville sikre ham en sterkere posisjon både blant fiender og venner. Samtidig kan denne unnvikelsen signalisere at Muhammed fryktet Kjærligheten. Den ville jo ta fokuset bort fra ham selv. Koranen forteller da historier om Jesus person som overhodet ikke «rekker opp» i forhold til Bibelen og den kristne tro. Muhammed ser ikke Kristi egenskaper og sanne vesen som verdens frelser, som finnes i sin fylde i tipheret med de omliggende sefirot, eller tve-veier og doble kilder, for ikke å si altgjennomstrømmende kraftsentra, som vi får del i.

Og alt dette i tro, håp og kjærlighet, vel vitende at diagrammet av treet, med deres av ekstrapolerte tekst fra Kjærlighetshymnen kun er synlige tegn på en usynlig virkelighet, en mer-virkelighet, en mer-sannhet, en mer-skjønnhet, en mer-godhet, og på et mer-alvor som sjelden oppleves «på torget» eller markedet av i dag.

Jeg har på utradisjonelt vis også lagt inn navnene på de ulike bøyningene av de hebraiske verbene i figuren nedenfor. Jeg har plassert bøyningsnavnene i de ulike sefira. Det har gitt en merinnsikt i hva Guds eget språk, hebraisk, innebærer og, for meg, gitt hebraisk ikke bare som språk, men også som innhold, enn merbetydning jeg ikke vil være uten. Jeg har sett bøyningsnavnene lagt inn på den syv-armede lysestaken, menoraen, men dette var etter at jeg selv fikk ideen å plassere dem på Livets Tre, etz hajim.

Før jeg avslutter må jeg nok en gang komme inn på konseptet: Det juridico-religico mennesket. Dette fordi det kan illustreres ikke bare via Treet, Måltidet og Kjærligheten og Kjærlighetssalmen., men også via den kristne dåpen.

Både communion - eller nattverd - og dåpen innebærer to helt nødvendige førsteprinsipper, beskrevet som forholdet mellom Hochma og Binah, på treet, mellom Visdom og Intelligens, nemlig det juridisk og det religiøse aspekt i denne helheten. Dåpen beskrives slik:

1 Peter 3. 21 Baptism, which corresponds to this, unow saves you, not as a removal of dirt from the body but vas an appeal to God for a good conscience, wthrough the resurrection of Jesus Christ,

På norsk oversatt slik: … dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, …

Nøkkelordet her er «pakt», hvilket er et juridisk begrep, et begreper som forutsetter troen på at mennesket er fritt og ansvarlig, at det kan inngå avtaler og at avtaleinngåelsen er oppriktig ment, og oppfattet som bindende. Samtidig med jussen i det, forutsetter pakten også «troen» i dette, og troen da sett som det religiøse aspekt.

Etter dette blir både dåpen og commuionen ikke bare et spørsmål om emosjonell eller følt tro, men også om en juridisk overlegning. Det forutsettes en – frigjørende samvirkning mellom intellekt og emosjon. Denne foreningen er det som da gir frelsende «tillit» eller tro.

Selvsagt kan man spørre om nyfødte kan «ha tro» og inngå en «pakt» med Gud, om ikke dåpen forutsetter og krever en «voksen beslutning». Men dette spørsmålet er etter min mening av sekundær betydning. Det viktigste tore være at Gud innbyr oss til å delta både i comnuion og dåp som juridico-religico mennesker og ikke mennesker som kun drives til sakramentene ut fra mer eller mindre autentisk følte emosjoner eller behov for å kunne glimre som «godhetsapostler», som det heter. Det juridico-religico aspektet høyner menneskets status i skaperverket og gjør det nobelt og verdig, et aspekt det gis i, av og med nåde i Kristus selv.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

Det nye vi'et - et Vi av tilskuere og phony reportere

https://www.google.no/url?sa=i&rct=j&q=&esrc=s&source=images&cd=&cad=rja&uact=8&ved=2ahUKEwi20uL40sDgAhVvoosKHY2gDswQjRx6BAgBEAU&url=https%3A%2F%2Fresett.no%2F2017%2F09%2F03%2Fislams-favntak-om-arbeiderpartiet%2F&psig=AOvVaw0bccOn75nfKlDPmnBkBnpr&ust=1550419957678190

For ikke lenge siden, 4.09.17, kunne vi oppleve Raymond Johansen, Ap, si dette:

«Du og meg, Basim, hånd i hånd for fremtidens Norge. (Til TV2). Denne dagen betyr like mye som julaften for oss».

Har Johansen satt seg inn i hva «Ibrahims» beordrede drap av eget barn handlet om? Ibrahim, som den hijabkledde representanten for arrangøren i tv-reportasjen forteller om, er stamfar til de tre religioner som i dag feilaktig og sterkt misvisende kalles de tre abrahamittiske religioner, etter navnet og personen Abraham, som er et jødisk navn, og rett nok semittisk navn, men altså ikke et arabisk eller islamsk navn.

Den judeokristne Abraham uttrykte tvil, og det var kanskje nettopp derfor JHWE – den judeokristne Gud - lar historien ende med at Abraham slipper å ofre sin sønn og at sønnen dermed får leve. Har dette hatt noe å si for ettertiden? Har myten – om man vil – hatt direkte normering og innflytelse på den vestlige måten å tenke på? Har myten medvirket direkte og gjennomgripende til å utvikle så til de grader forskjellige samfunn som det muslimske og det kristne?

I den kristelige sivilisasjonen ga Abrahams tvil rom for enkeltindividet til å reflektere og velge moralsk selv. I islam, derimot, er det ifølge Koranens fortelling om ofringen av Ismael, om å gjøre å utføre Allah’s entydige ordre blindt. Lydigheten ble viktigere enn «tvilen og refleksjonen, eller menneskets løyve til å tenke selv ikke nødvendigvis som en robot ut fra ren plikt.

Koranen er klar på at Ibrahim ikke tvilte, eller usikkerhet fra «Ibrahims» side. hegnar, HRS id like viktig, islams favntak på resett

OK. Vi hopper frem til «vår» tid, og tar et par-tre «tilfeldige» blikkfang fra de siste dagers mediadekning av ymse viktigt, eksemplifisert her med fire konkrete og svært overflatisk funderte «nyheter», før vi kommer til vårt anliggende under, hvor vi gjør oss noe tanker idet vi forsøker å sette tingene i perspektiv, igjen, som så mange ganger før.

Vi forsøker å «fryse» visse øyeblikk eller hendelser og lage levende stilleben av dem, så å si. Vi forsøker å vise hvor flyktig både omgivelser og settinger er blitt, takket være media og det favntak media har på oss, og hvor gjennomgripende «mediamennesker» vi alle er blitt, og hvordan media sluker oss med hud og hår.

Under ligger spørsmålet: Hva er det varige i alt dette? Ja, fins det noe varig i det i det hele tatt? Hvis ikke, og hvis dette er vår grunnholdning og selve fundamentet for alt vi tenker og gjør, hva da?

De eksemplene jeg viser til i denne artikkelen skriver seg fra de siste par ukers offentlige debatt. De er selektivt valgt, i håp om å få frem et større bilde, de viser på en måte ut over seg selv til et større «rammeverk». Like vel kan de oppfattes som høyst isolerte «fakta», som uviktige detaljer i det større bildet. Eksemplene forflyktiges i samme øyeblikk de nevnes og er i og for seg uaktuelle i samme stund som de er aktuelle. Like vel er de små tråder i en større vevnad, små øyeblikksbilder i et større album, et album det til syvende og sist er opp til eventuelle lesere å sette sammen tingene i sitt eget enda større «album». Eksemplene og analysene her – inkludert denne artikkel i seg selv – er ment å skulle være et lite bidrag i den monsterbølge av informasjon som overvelder oss til daglig, hvis man da ydmykt skulle være interessert i å forstå det som skjer og hvis man har behov for å finne noen lange linjer i «landskapet». Vi klarer ikke å danne oss noe helhetsbilde uten at vi har summen av alle enkeltbildene – snap-shotsene – det er å håpe at summen av alle bilder og alle lysglimt i seg selv gir et større bilde, mer innsikt og forhåpentlig vis en litt annen vri på tingene enn vi vanligvis døser oss til.

For å ta det elementære først: Det er vår påstand at media nå oversvømmer befolkningen med overflatiske ad hoc- nyheter og kommentarer eller reportasjer som bidrar til det motsatte av folkeopplysning. Det dreier seg snarere om folkeformørking, bl a fordi nyhetene farer så fort forbi, at fordypningen til stoffet og de underliggende store og dype strømninger lider under det. Vi trekkes inn i et stort sluk hvor det overflatiske tankeliv settes i høysete og betraktes som en nødvendig dygd, ironisk nok, en dygd vi må tilegne oss skal vi ha håp om overleve som en integrert del av den nye, postmoderne, vestlige sivilisasjon og det som er igjen av den.

I praksis har media den gjennomgripende virkning på oss at vi faktisk tro at vi – i sublim praksis – og i essens nå anser oss for å være reportere av vesen, individer som til enhver tid kan bevege oss dit vi vil, inn og ut av historien og historiene, og der selve «storyen» er den faktor som egentlig leder oss til våre destinasjoner og definerer oss som «vesener» - med den aller største letthet og «presisjon».

Det er selvsagt umulig å få folk til å forstå at de nå av vesen er blitt reportere, og dette er forståelig. Når jeg bruker termen «reporter» og «reportere», er det ganske enkelt for å få frem visse poeng og perspektiver som kan fortelle oss noe om hvem vi egentlig er i dag, hvordan og hvorfor vi reagerer og fungerer som vi gjør, og hvordan dette påvirker oss alle som en.

Som vesensbestemte «reportere» kan vi innbille oss at vi kan bevege oss rundt omkring i landskaper og debatter med englers letthet. Vi tror vi kan gjøre dette helt ansvarsfritt og i den tro at vi er beskyttet mot kritikk og opposisjon «til evig tid». Fordi vi grunnleggende altså oppfatter oss selv som reportere. Vår hovedrolle i livet er å funke som reportere. Det er ikke bare blitt en mulighet å fylle denne rollen til prektighet, men en nødvendighet. Det vi trenger mest av alt i våre møter med verdenssituasjonen, er å få være tilskuere, ikke deltakere. Å være «reporter» er en forsvarsstrategi vi bruker, men som vi samtidig fortrenge, for bedre å kunne å beskytte oss selv.

I seg selv innbyr dette til behovet for en nødvendig eller styrt utvikling eller endring i eller av systemer og samfunnsstrukturer. Vi ønsker ikke å se den nødvendigvis ledsagende trend som følger denne prosessen hen mot en større, generell paranoia, en tilstand vi faktisk ønsker velkommen i den tro at den er «sunn» for oss. Et utslag av denne trenden er det når samfunnsaktører som f eks forskeren Sindre Bangstad blir opprørt og reiser pekefingeren når andre aktører påstår at vi lider av irrasjonell skyldfølelse for tidligere generasjoner og tiders overgrep og misgjerninger. Bangstad mener at vi ikke skal kvitte oss med skyldfølelsen, men snarere bevare og forsterke den, ja, pleie den. Slik jeg tolker dette, viser det at en underliggende paranoia gjør seg gjeldende med stor kraft. Sindre Bangstad trenger syndebukker skal han lykkes med prosjektet sitt, som kan sies å være dette å skape et stort og nytt Vi. Bangstad vil helst eliminere de som ikke føyer seg under hans moralisme eller hypermagi, (se under) og som nekter å gå og bære på skyld for andres misgjerninger og synder. De som nekter å bøye seg for Bangstads metamoralske krav, oppfattes som konspiratører mot Bangstad, folk som saboterer prosjektet hans og som derfor oppfattes som en trussel. Dette er noia i full blomst. Her om Bangstads fantasi om islamofobi

Som «reportere» er vi – eller gjøres vi - både til uangripelige og til høybeskyttede individer, et privilegium akkreditert oss av den høyeste myndighet, som sørger for at intet ondt eller fordervelig kan hende oss. Og vi tror fullt og fat å dette. Vi tror ikke at en demokratisk sløvhet kanskje har lullet oss i søvn og gitt oss en falsk trygghet på egen uangripelighet.

Denne myndigheten sørger så for at vi kan reise på kryss og tvers og tre inn i alle tenkelige situasjoner, som deus ex machina vesener, funksjoner som faktisk på det mentale planet gir oss guddommelig status, uten at vi takker bevisst for den ære dette i seg selv foræres oss.

Vi tillates å være til stede mentalt og fysisk overalt hvor «det skjer noe», og hvor det som skjer anses som superviktig, og hvor vår tilstedeværelse da gjerne realiseres til samme øyeblikks-tid overalt, hvor «dét» skjer! Vi er til stede som VIP overalt. Vi er blitt viktige og holder krampaktig nettopp på vår viktighet, - ikke bare som reportere, men også som kommentatorer. Vi er blitt like viktige som hus-kommentatorene i de ulike mediahusene er. Vi applauderer dem og identifiserer oss med dem, det gir oss følelse av trygghet og den overlegenhet det gir å ha overblikket, det større perspektivet.

Vi føler oss «on top of the world», vi besitter til enhver tid den viten og den kommentatorinnsikt som skal til for å bli god og uangripelig, dvs etisk og moralsk mest høyverdig, både lokalt og universalistisk. Hvis vi altså skulle bli misfornøyd med kun å innta reporter-rollen, kan vi uten i stedet identifisere oss med kommentatorrollen, en rolle med høyere vektighet og status, en tittel det er bedre å smykke oss med. Men det vi overser er at kommentatorene er avhengige av reporterne og at reporterne avhengig av kommentatorene. De er to stykker av samme alen. De sier begge for alle praktiske formål at Sannheten finnes ikke og at det derfor er fånyttes å søke sannheten, bortsett fra den sannhet som fins i våre kommentarer som bygger på reporternes rapporter, som er sanne bare for så vidt de er sanne ut fra våre analyser og vår kontekst og det faktagrunnlag som bestemmer våre meninger, som avgjør våre verdier. Til enhver tid. Ikke rart da, at «vi», som «ontologiske og eksistensielle reportere» faktisk befinner oss i et dødvannets kvaler, egentlig i den absolutte usikkerhet, som vi attpåtil skal forventes å utholde og holde ut i, ved ene og alene å underlegge oss det vi kan kalle de godes sannhetsvelde og tyranni. Godhetsapostler i for oss usynlig kommisæruniformer.

Godhetsapostlene påbyr oss å tenke, forstå, formulere og innrette oss etter den universelle maksime at Sannhet ikke finnes, utenom vår Sannhet. Stort mer selvmotsigende går det ikke an å si det. Men vi tror det er sant og nøyer oss dermed med en sannhet av høyst tærtier eller høyst irrelevante karakter og vesen, uten at vi altså lar oss merke stort med det. Det betyr imidlertid at huset bygges å sandgrunn, at «kalaset» vil veltes om ikke så brått. «What comes up, will come down», for å bruke en esoterisk og ingen typisk kristen term. Men sannheten er jo at den som reddes vil, den reddes kan, hvis vi bare får rev i seilene, annetsteds fra, eller ovenifra og på nytt, i en stor omvendelse, om man vil, på livets vei. For vi kan ikke reddes uten å ha tro og å ha noe absolutt å tro på, f eks dette at Gud er kjærlighet, en mye misforstått trossetning, men nok om dette akkurat her. Den viten og de reportere og de kommentarer og kommentatorer som bringes til torgs innenfor etablissementet og inne elitens jaktområder, kan ikke hjelpe oss. De forsterker bare alle sin egen status som tilskuere og forhindrer som best de kan både sitt publikum og seg selv å bli deltakere i essensiell og eksistensiell mening og sammenheng. Bare tro kan redde. Tro på et kongedømme, et rike som kommer og skal komme, og som alt er i ferd med å skje, uten at det allerede har kommet i sin fylde, i et allerede nå, men ennå ikke. Først når det er konkret inntrådt, kan vi ikke være de deltagere i, med og hos Gud vi ble skapt til å være. Inntil da kan vi ikke bli gudsskuende deltakere i Guds husholdning.

Vi føler med andre ord at vi har en slags allmakt og at intet skadelig eller sterkt kritikkverdig kan ramme oss, at vi altså er uangripelige, at «våre» verdier er best, - like vel og på tross av alt - og ikke bare fysisk uangripelige, men også «åndelig» eller psykisk uangripelige, vi er jo bare reportere! Og slik lurer vi ikke bare oss selv, men også alle andre. Vi tror i vår galskap at det er et kategorisk imperativ for oss å hevde med den det største alvor og den mest intense overbevisning at vi ikke kan si at vår kultur eller sivilisasjon faktisk og etter alle solemerker i virkeligheten og ontologisk er bedre enn de andres sivilisasjoner eller kulturer. På denne måten tror vi at vi sier og følger sannheten når vi sier at vi er ikke bedre. Vi sikrer oss ved å komme med et negativt bevis mot oss selv. Vi er best fordi først når vi sier at vi ikke er best, så er vi best.

Vi tror med andre ord at vi fra naturens side nå er født med gen- genererte forsvarsmekanisme som gjør oss upåvirket både av fysiske og psykiske angrep. (Vi kan like godt tro at vi evner å gjøre oss usynlige for egen regning når det måtte være og dette er et aspekt ved den nye hypermagien som rir oss). Det følger logisk at vi da heller ikke kan angripes moralsk, for vi er allerede på den moralsk riktige siden. Dessuten trenger vi ikke moral så lenge vi er uangripelige! Vi har nådd toppen: Innbilningen kan ikke være større og mer radikal. Og det er dette som gir den beste forklaring på hvorfor kristendommen oppfattes som både ond og avleggs.

Som media-menneske har vi fjernet oss komplett fra det jeg andre steder kaller det juridico-religico mennesket, et vesen det primært er å forholde seg til jussen i sin pristine form og til Gud. Derfor ser vi heller ikke islam som en kombinasjon både av metafysisk og fysisk kraft eller agens. Når vi forholder oss til islam, forholder vi oss på samme måte som når en forelder leser eventyr til barna like før de kal sove. Vi «vet» at det vi leser ikke er virkelig sant, at det ikke har noe med «den harde» virkelighet og realitetene å gjøre. Vi velger både for oss selv og barna å fortrylle oss inn i en virkelighet hvor drømmen er mer virkelig enn virkeligheten selv.

Vi forholder oss til eventyret som vi forholder oss til islam. Vi forholder oss til islam som om vi var reportere – eller kun høytlesere og ikke noe annet – for barna. For reportere flest er islam ikke virkelig, islam er riktig nok ikke eventyr, heller, kan man innrømme. Men vi ser ikke at det «vi» lager reportasjer om ikke er virkeligheten, men virkeligheten mer som et eventyr enn som et vitnemål om realiteter her og nå. Vi oppfatter det kanskje til og med slik at det muslimer forteller oss om seg selv, er mer likt et eventyr enn virkelighet, historie og fakta. Vi leser inn ønskedrømmer om tingene, vi går automatisk ut fra at «de» er mer lik oss enn forskjellig fra oss. Vi stiller oss som tilskuere til det hele, til eventyret, vi vegrer oss fra å delta i virkeligheten. Vi ser ikke det tragikomiske i at det er nettopp muslimenes eventyrfortelling vi holder for sant, som de distanserte og uangripelige reportere «vi» - det store naive og «gode» flertall er blitt og faktisk ønsker å være. (Vi blir «godere» slik!).

Sannheten er: Vi ser ikke forskjell på sannhet og løgn, og vi elsker det og brysker oss av det, viser oss frem med det, kan ikke tenke oss å leve uten det, og sprer om oss med denne virkelighetsflukten, som om flukten i seg selv skulle være en nødvendige eller normativ betingelse for å kunne påstå at man overhodet eksisterer, med egen identitet, en identitet, en historie og en tro forskjellig fra deres. Og dessuten tror vi at vi er så fordømt autentiske, spontane, sanne! I motsetning til dette å være falske og fake! Phu. Fatum est: Vi er virkelig «phonies», bare på en annen måte enn det de gode selv tror.

Flukten er blitt «estetisk», den krever «stil» og gjerne spesialkunnskap, ekspertise, den opererer med kodeord og kodehandlinger, tegn og sjibbolet’er, - vår forfengelighet og hang til subtil smisking og selvsensurerende selv-servilisering, for å vinne gunst og stadig mer flyktig anerkjennelse, og skuespill, er ubegrenset - og media og reporterne har i kraft av sin egen eksistens «erstattet» eller fortrengt lengselen etter virkeligheten per se, som doxiske fokalpunkt, «bestemmelsessted», livsstil og måte eller vår «way of life».

Samtidig er virkelighet blitt den virkeligheten vi faktisk velger og som blir virkelighet fordi vi faktisk velger denne eller hin måten å se og forholde oss til virkeligheten på. Vi ser i dette valget en ubrytelig koherens, en koherens som i seg selv fremstår som sannhet, for oss, pro nobis. (Kierkegaard’s «Subjektiviteten er sannheten» er det mest misforståtte postulat noensinne, slik vi er blitt her i Vesten).

Vi har gitt på båten det syn på oss selv og virkeligheten som ble kalt korrespondanse-synet, at sannheten for å være sannhet måtte tilsvare fakta, «noe» - en virkelighet – utenfor oss selv, som en betingelse for å kunne si noe om oss selv som var sammenhengende gyldig og fruktbart og holdbart og derfor sant. Sannheten fantes i relasjonen mellom det som er og det vi oppfatter som «det som er». I dag ser vi altså en stadig sterkere tendens til å se sannheten som vår individuelle emosjon og/eller vårt kategoriske «logiske» bør, til forskjell fra virkeligheten i seg selv, naturloven, eller moralloven, som et «er». Den virkelighet som «er» er blitt kontingent på vårt» bør. Det er med andre ord vi som på transcendentalfilosofisk vis definerer virkeligheten og ikke virkeligheten som dikterer oss om hva som er sant eller falskt. Vår bestemmelse som ontologiske og eksistensielle «reportere» røper at dette er tilfell. Vå stilling som «reportere» som konsept og operativ definisjon kan på sett og visst ikke reduseres. Vår vesen tilsier oss å at vi ikke kan slute å være reportere, vi har gått i ett med rollen og dens essens. Den viktigste essens som premiss for at vi individuelt skal unne tro at vi er utstyrt med personlig agens, i virkeligheten er dette en funksjon av vår hypermagi. Et sannhetsserum kunne her være å etablere et konsept eller et paradigme hvor menneskets essens i stedet bygget på se sammensatte og vekselvirkende kategoriene juridico-religico-vesen.

Vi ser denne tilnærmingen som et radikalt nytt og bedre forsøk på å komme virkeligheten nær, gjøre den til objekt, ta den for det den er: En faktor som korresponderer. Sannheten er blitt det vi dikter opp, bare diktverket er koherent, og bare dette garanterer dette i seg selv for at «sannheten er oss», dvs – i realiteten - noen av oss. (Allerede her er godhetsapostlene intolerante dualister). Virkeligheten må rette seg etter hvordan vi beskriver virkeligheten. Vi tåler ikke å forholde oss til det faktum at det er virkeligheten som bestemmer hva virkeligheten er og innebærer, når alt kommer til alt, ikke vår distanserte reportasje om den, ikke vårt reporter-forhold til den.

Et reporter-forhold skiller seg fra det rene tilskuer-forhold idet at man i et reporter-forhold faktisk krever innsats, men da med en innsats som i sin tur krever ytterlige distanse, en distanse som likesom kurerer misforholdet ved å referere til stadig flere ledsagende fakta, analyser og prognoser, ironisk nok med det mål for øye å øke vår nærhet nettopp til virkeligheten med vår «pågående» virkelighetsforståelse, en pågåenhet som oppfattes som og kringkastes som sin motsetning, nemlig – så langt mulig – som dette å være objektivt nøytral, noe man like vel ikke er i stand til, nettopp fordi distansen eller nærheten jo er agenser i seg selv, agenser som dikterer konstitusjonen som alt flyter av, i den koherensstyrte konseptverden «godhetsapostlene» opererer, lever og ånder i og ut fra.

Det sier seg selv at hvis man trer inn i denne «boblen», disse praktfulle slott bygd på illusjoner og forstillelse, så vil på den ene siden både det fysiske og mentale ubehaget, som nødvendig vis følger med på lasset, bare forsterkes med tiden, ved at man må kompensere nettopp for manglende nærhet.

I praksis er en reporter ingen dommer, han er ingen lovgiver, han er ingen politiker, han er intet politi. (Han står ikke i det juridico-religico paradigme). Like vel føler han seg like mektig som interessant. Like vel personifiserer han en instans, ja, en overinstans, som fritar seg selv fra enhver dobbeltsidig endogen og eksogen selvkritikk.

Reporteren blir en rolle som serverer premisser, formidler og sprer nyheter, han befinner seg i et paradigme hvor man vet – rent teoretisk og fordi man har lært det på «reporter-skolen» - at man aldri kan være objektiv, strengt tatt, og at man alltid kan bli brukt eller tatt til inntekt for noe man ikke støtter eller føler at man er.

Det underliggende, objektive målet med denne prosessen – må vi forutsette - er å ribbe reportere for all genuin selvaktelse og både integritet og identitet. Prosessens mål er å kle av ham kunstigheten og hovmodet, det er karma, kan man si, på krigsstien i en krig reporteren ikke aner at han befinner seg i. Reporteren kan nemlig ikke se andre slagmarker enn de han kan reportere om. Han frykter aldri at det laget han selv jobber på har en villhet og en brutalitet i seg om kan rive ham selv i filler, med innvoller og alt annet «tilbehør», hud og hår.

Man vet at de fakta man behandler og den måten man behandler eller vrir disse fakta på, blir et «er» og ut fra dette «er»’et er det så man trekker moralen og hvor man etablerer sin egen posisjon som den posisjon som reelt faktisk sitter på og forvalter sannheten. I sannhet en posisjon som innvarsler det totalitære og vitner om «den totalitære lengsel» som en norsk filosof for ikke mange decennier siden skrev en bok om. Reporteren legitimerer seg med nødvendigheten av f eks ytringsfrihet, men målet for reporteren er at vi alle skal være, bli og tenke og gjerne føle akkurat som reportere, dvs forholde oss til sannheten og virkeligheten som det de institusjonelle reporterne gjør. Derfor blir det mest om å gjøre å kunne legitimere seg på den måte som best kan diktere koherente oppfatninger, verdier og holdninger, kategorier eller konsepter som da representere «sannheten selv», og denne sannheten som virkeligheten selv og en sannhet vi ikke kan komme utenom, utenom ved på en eller annen måte å forsøke å flykte og da i en from og med utslag som vanskelig lar seg begrunne ut fra «reporter-paradigme», som altså har gått over fra å være et korrespondanse-prosjekt til et koherens-prosjekt.

Vi oppfatter imidlertid ikke at media har gjort oss til «kroniske» barn og stadig forsøker å få oss til å tro at vi virkelig er barn, på permanent basis, dvs at det bare er barn som kan betraktes som og holdes for de egentlige mennesker, de som best tolker virkeligheten, i kraft av sin uskyld, og ur-nåde, og som derfor skal og må settes opp på en pidestall og på et pre-sivilisatorisk nivå, på en måte, et nivå som antas og ubevisst forutsettes å være noblere enn alle andre utgaver av menneskets nivåer, i hierarkiet, (som bare de færreste i dag tror eksisterer ontologisk) - og det menneskelige, mer virkelighetsnært og derfor mer sant enn det paradigme som – i hvert fall tilsynelatende - rår grunnen i dag. Underforstått: Sivilisasjonen er kolonialistisk og imperialistisk og derfor forkastelige paradigmer og tankeforutsetninger.

Kultur oppfattes i vide kretser i dag primært som en kultur for barn, for de unike og spesielt verneverdige barnas kultur, ikke de voksnes kultur, en kultur som kan mistenkes for å være modernistisk eller pre-postmodernistisk. Vi skal derfor lære av barna, de har mer lære oss enn vi kanskje tror og hvis du bare er aldri så lite til skeptisk til å følge i barnas fotspor og ta til deg den visdom barna har, vel, da er det grunn til å være skeptisk akkurat mot deg.

Barn regnes for å være født med et naturlig og rent talent for ansvar. For bare den som er eller kan betraktes som «opprinnelig», kan være ekte sann og ansvarlig, - helst uskyldig. For den store skarer av opportunistiske «reportere», føles det sant befriende å kunne tilskrive barn diss edle trekk og denne akk så «ettertraktelsesverdig», essensielle karakter. Reportere flest ynder å reklamere for hvor umiddelbart gode de er, som kan foredle barna på denne måten. De tror det står i deres makt å kunne tilføre barna egenskaper som bare supermennesker eller helgener kan oppvise. For mange ekte barn oppleves dette kravet eller denne forventing som for hard å bære opp gjennom hele livet. Barn vet at de ikke kan «levere» uforstyrret og skjermet for all lødig kritikk for lenge. For reporterne tjener denne helliggjørelse av barna som et skalkeskjul: Den skyldige trenger alltid noen utenom dem selv som de kan forherliggjøre seg selv gjennom. De gjør barna til fullmektiger og skjold for seg, «by proxy», altså, for å kunne forherlige seg selv nettopp ved å kunne skjule sin egen tomhet og nihilisme. Det er som å tro at pengene dine skulle være i stand til av seg selv å avgjøre hvilken «verdi» du har.

For å ta et eksempel: Når voksne begynner å diskutere konflikten mellom Israel og palestinerne, kommer ofte ett «argument» opp og hvor man sammenligner det som skjedde før Israel ble en egen, selvstendig stat. De som tydeligst føler seg mest voksne, modne og «vise», trekker frem et eksempel fra sandkassen i barnehagen. Det sitter noen barn der og lager sandslott og de har det gøy, ler og fekter, livet kan ikke være bedre. Men så, plutselig, kommer bøllen inn på scenen, han og kameratene hans bare valser ned sandslottene og tar over hele sandkassa, dvs hele området. «Slik var det også jødene kom», påstås det så, med stor kraft og overbevisning …

Jeg spør: Går det an å diskutere med slike voksne personer, som har så liten peil og som vitterlig forstår så lite? Man kan «go nuts» av mindre og jeg skal unngå å kjede lesere med fordypning og rasjonelle forklaringer. Jeg går ut fra at bildet med bøllene gjennomskues som den grove, umodne og fullstendig ødeleggende tankefeil som her blir begått. «Slik skal vi ikke ha det, at folk bare kan komme å grabbe til seg», lyder det skråsikkert og overbevist. Stakkars barn, sier jeg.

Jeg trøster meg med Aristoteles som sa at «visse selvinnlysende sannheter går det bare ikke an å bevise». Rett og slett, og takk for det! Det verste er at de folka som «truer» med denne situasjonsbeskrivelsen faktisk har satt seg litt inn i saken, i hvert fall tilstrekkelig til at de kan føle seg overlegne, med påfølgende nedlatenhet, et karaktertrekk de selvsagt benekter at de har.

Et par eksempler til som forteller om vår tid, eksempler på tankefeil som er mer utbredt enn man skulle tro: En reporter fra det store utland kommer og lager en dokumentar om Universitet i Oslo. Han bruker noen uker på å filme det meste, folk og bygninger og faciliteter av alle slag. Han «vet» at universiteter ofte forbindes ikke bare med læring, kunnskap, testing og forskning osv. Han skal så avslutte prosjektet og ber om et siste intervju med dekanus som velvillig stiller opp. Reporteren skryter av dekanus og universiteter og rose alle de gode resultater man kan vise til, triveselfaktorer m m, men så stiller han det avgjørende spørsmålet, et spørsmål heller ikke dekanus kan svare på. Det lyder: «Jeg har lett og lett, men det er ting jeg ikke finner og det er universitetes ånd, kan decanus hjelpe meg her?»

Nei, dekanus kan ikke hjelpe. Når dokumentaren så blir kringkastet i reporteren hjemland, forteller han «stolt» at Universitet i Oslo faktisk er en populær åndsfri sone, hvilket kan forklare universitetets store popularitet viden om.

Jeg påkaller fortsatt Aristoteles. Alle skjønner hvor galt det bærer hen. Muligheten for bedring i nærmeste fremtid synes mikroskopiske.

Nok et eksempel på tidsåndens fravær: Flere moskeer i en middels liten småby i Sverige søker om å få løyve til å kalle inn til bønn via høy-talere. Noen innbyggere går mot at dette skal bli tillatt, de viser bl a til at det vil by på altfor mye støyplage for innbyggerne. Bystyret henter da inn ekspertise til å måle støynivået, på en vitenskapelig trygg og sikker måte. Undersøkelsen slåt fast at innkallingen via høyttaler i det offentlige rom ikke overgår de allerede vedtatte støygrenser, målt i decibel. Bystyret aksepterer og gir løyve. Problem solved.

Dette er «clash of cicviliations». Ekspertene går selvsagt fri, de følger jo bare ordre. Men bystyret? Bystyret overlever faktisk på å servere en grov tankefeil, et lysende kategorimistak, som oppfattes som uttrykk for «inderlig» toleranse og vennesinn. Spørsmålet blir: Virker islam forstyrrende i bybildet? Svar: Nei, det er ikke vitenskapelig bevist at islam virker forstyrrende …

Bystyret inntar enten de vet det eller ikke en reporters tilnærming til islam og nøyer seg med å bortse fra «islams ånd». Reporterånden gjennomsyrer både de folkevalgte institusjonene og ekspertvelde. De forteller begge barna søte eventyr. «Are you the big, bad shark?» spør Rødhette. «No» the shark replies, calm and meak in voce. «I’m just a little dolphin». Nøff said.

«Reporterstanden» i dag mangler en større overstyrende fortellende ideolog som kan veilede og forhindre det fullkomne kaos. Reportere har for lengst forlatt håpet om å fullbyrde en revolusjon a la Marx, ut fra kommunistiske manifester og bindende beslutninger i sentralkomiteen. Marx har mistet sin kraft og relevans. Kapitalismen har vist seg å være den optimale utfordrer og seierherre. Så nå må man klare seg som best man kan med å være reporter og ivre for å innta fromheten med «nøytralitet» og objektivitet, to størrelser reportere flest «vet» ikke eksisterer i virkeligheten, men som de vet fremdeles har stor virkningskraft i praktisk retorikk.

Men selv om marxismen er avskrevet av de fleste, spiller den materialistiske marxisme like vel med under overflaten. «Reporterstanden» - som de fleste av oss er integrert inn i og som vi har internalisert i oss – tenker materialistisk. Den har riktig nok en åndelig overbygning, f eks ideen om en kontinuerlig utbygging eller forbedring av demokratiet, som forutsettes å skulle blomstre stadig mer og aldri visne. Demokratiet er blitt førsteprinsippet alt annet orienteres ut fra og omkring. Det er blitt et må i seg selv. Alt som kan styrke «demokratiet» ses på som ubetinget positivt. Sannheten, derimot, anses som et sekundært prosjekt. Når man f eks forsvarer nær sagt fri uforbeholdenhet i innvandring, asyl- og flyktningpolitikken, begrunnes liberaliteten ut fra demokratikonseptet, ikke ut fra begrunnede forestillinger som kunne bidra med fornuftige forbehold og mer realisme. Uttrykt i praksis illustrerer dette en overgang fra demokrati til emokrati hvor emosjonene bestemmer demokratiet og ikke omvendt. Kappløpet står mellom demokrati og emokrati. I et overordnet «klima» hvor reporter-paradigme og emosjonene «rule the ways and the waves» i fullt samtrav, kommer demokratiet til først å lide, muligens i lang tid fremover, for så bare å kollapse av utmattelse om et par snes år.

At vi har gjort oss avhengig av å rapportere om virkeligheten, ikke som det og den den er, men slik vi mener den bør være, - skjer altså alt for barnas skyld, for at de skal være mer glade, frimodige og sannhetssøkende enn oss selv, som representanter for reporterklassen ønsker vi at vi alle var uskyldsrene barn, slik mennesker i full blomst og modenhet bør være, og slik vi altså fremstiller oss selv gjennom barna, for å forsikre publikum om at det er egentlig slik man selv - som reporter - , er

Ikke rart at samfunnet nå åpner mer og mer for å fremme, begrunne og forstå f eks homofil praksis i nær sagt i alle former, og dermed også en slags kollektiv legitimert, dypere, pedofili in spe … en forsmak på det hele kan være Unge Venstre, som bare for noen år siden i fullt alvor foreslå å legalisere polygami.

Vi ønsker så dypt å være og fremstille oss selv som forbilledlige på så mange områder. I dag er det populært å fremstille seg som forbilledlig når det gjelder å undergrave egne tradisjoner, egen kristne tro, og dens unike korrespondanse med virkeligheten, en korrespondanse som skulle sikre mot magi og magiske strategier, dette i motsetning til den dualisme som ligger i selve islam og som gjør islam kontingent på sin egen innebygde teologiske eller metafysiske koherens, en koherens som krever blind lydighet og som ikke kan «se» sekundærårsaker i universet og kosmos. En koherens som åpner for magi.

Mangel på korrespondanse, en mangl som må kompenseres med magi, undergraver islam, islam må derfor forsvarer og utbres med trusler om tvang og underkastelse. Islam i sin kjerne er hovedsaklig ren okkasjonalisme, pluss gudsmonisme og mellommenneskelig dualisme (et radikalt og uforanderlig «vi og dem»). I dag trues Vesten først og fremst av dens fristelse til å drive hypermagi og produsere hypemagikere på løpende bånd, - ikke en gang de frommeste humanister, forskere og f eks praktiserende leger slipper unna denne fristelsen, de faller i de, og de flest biter på og underlegger seg, idet de utviser dårlig moralsk dømmekraft, forkledd som akademisk eller intellektuell av mange kalt høyverdig dømmekraft.

Reporter-klassen, som jeg kaller disse menneskene her, utgjør den største parasittiske herskerklasse som verden noen gang har sett og opplevd. Den operer under mange «plausible» forkledninger, den er ingen eksplisitt ideologi, med en egen implisitte trosbekjennelse og sitt eget program. Dette passer som fot i hose med betegnelsen «reporter-klasse», den er den vanskelige av alle herskerklasser å definere, isolere, avsløre, oppløse og/eller uskadeliggjøre. Dette først og fremst fordi reporterne påberoper seg forskning og vitenskap på bekostning av tro og sann religion, dvs dypere selvinnsikt.

Reporterklassen er en klasse som baserer seg på «det estetiske», på de ynkeligste av alle menneskelig egenskaper, de egenskaper som fremmer feighet og grunnleggende nihilisme fundert på mental distanse, aldri å mental nærhet, en strategi som fører rett inn i sentimentalitetens glovarme helvete, et helvete der man altså «spiser» sine barn for å kunne overleve i, i vår dagsaktuelle verden.

Det sier seg selv at denne klassen må søke å hjemle seg selv og begrunne sin strategi i en ekstrovert

retning på bekostning av en mer fruktbar introverte retning, den retningen som fører til dypere selverkjennelse og selvinnsikt, og forståelse for egen plassering i kosmos og i relasjonene mellom individer og personer, for ikke å si i gudsrelasjon, - et sikkert på symptom på at reporterklassen faktisk ønsker og trår etter å få leve sitt liv i evig synd, uten evne til å kunne tilstå seg muligheter for frelse, annet enn i stadig mer flyktig og tomhetsskapende tilfredsstillelse, vellystighet og eksesser av alle slag.

Reportere og tilskuere av alle slag vil i dag bare riste på hodet av følgende innsikt gitt oss av St. Augustin. Han sier: «… there are four states, which are derived from the Scripture, that correspond to the four states of man in relation to sin: (a) able to sin, able not to sin (posse peccare, posse non peccare); (b) not able not to sin (non posse non peccare); (c) able not to sin (posse non peccare); and (d) unable to sin (non posse peccare). The first state corresponds to the state of man in innocency, before the Fall; the second the state of the natural man after the Fall; the third the state of the regenerate man; and the fourth the glorified man». her (Obs: I islam finnes ikke begreper for «arvesynd», medfødt synd, ursynd eller originalsynd. «Myter» har sine konsekvenser … ).

Det Augustin sier er umulig for et «reportermenneske» å forstå, man kan forsøke å forklare, men det preller av. Det er fullstendig fånyttes. Man ser ikke at dette trosutsagn tjener som en beskyttelse mot overgrep, diskriminering, menneskeforakt og den forestilling at noen kan unngå å synde med sitt hjertes ensidig egosentriske lyster. Augustin vil ikke ha noe av at noen skal slippe unna pga ytre prektighet, forstillelse og syndfrihet. Han ser synden som et objektivt faktum og som en ontologisk virkende og faktisk medfødt destruksjonskraft, ikke som en platt norm- eller lov-overtredelse eller som en forblommende metafor.

Derimot vil reportere og hypermagikere gladlig kunne underskrive på og promotere følgende utsag av psykiateren R. D Laing: «Livet er en seksuelt overførbar sykdom med 100% dødelighet».

Et slikt utsagn blir tatt for å uttrykke den eneste sanne virkelighet, og den eneste sanne virkelighet det er verdt «å kjempe for», fordi man da kan smykke seg av å være ærlig og oppriktig, som et barn, når man ytrer det og fordi dette vil sikre en alle andre reporter-kollegaers og hypermagikeres anerkjennelse, beundring og triumfalisme.

Kan vi stake ut en ny kurs, med et nytt kompass? Jeg vil peke på en mulighet: Den introverte retningen – som vi bør åpne mer for i dag – for den gjør det lettere å avsløre hovmod og tilegne seg ydmykhet, (hvilket ikke betyr servilitet, feighet og forstillelse). Den ekstroverte bevegelse tvinger individet og psyken inn i rollen som reporter, en reporter blant mange andre reportere, som alle på den ene siden tror de arbeider for det gode, men som på den andre siden forblinder både seg selv og andre tilskuere, som er like forankret i den ytre, men bare tilsynelatende relevante rolle som nøytral og derfor helt ufarlige og «fredselskende» tilskuer. Reporter-klassen suger og parasitter mer bevisst enn vi vil like å tenke og se både på overklassen og underklassen. Den produserer intet selv. Den bare reproduserer seg. Og da med en metode som med 100% sikkerhet medfører den sikre død, faktisk håper man. (Se denne Er du sprø? Kan vi avtale Gud?).

Vi kan forsøke å se alt dette også ut fra McLuhans slagord om at «the media is the message». Jeg vil si det slik, som jeg har gjort andre steder her på bloggen: Media er ikke bare budskapet, budskapet er faktisk blitt oss. Vi kan ikke klare oss uten media og heller ikke uten medias budskap. Vi makter ikke å forholde oss til noe eller noen uten gjennom media. Media er oss og vi er media og sammen er vi budskapet, det ene og suverene – monistiske- budskapet, det budskap som overgår alle andre budskap, og budskapet er oss, evig forstørret og akkreditert evig liv som uansvarlig og altdominerende media.

Nærere «allmakt» har mennesket aldri vært. Det overgår Babels tårn. Vi – menneskeheten - kommer snart til å måtte begynne på nytt, forfra, hvis Herren vil.

Vi tror vår «ytringsfrihet» er absolutt og absolutt beskyttet av øvrigheten, koste hva det koste må. Vi tror at vi selv er absolutt beskyttet, fordi vi «ser» virkeligheten og bare virkeligheten, som altså er oss. Vi er i sannhet blitt «media-mennesker» med magisk makt til å skape en uangripelig virkelighet for oss selv og da en virkelighet som har den absolutte moralske høygrunn og uavhendelige, udelte guddommelige autoritet å fundamentere seg på både dirkete og transcendentalt.

Vi ser et skipbrudd forut, eller kanskje bedre: Et samfunns-brudd. Folk manipuleres i kraft av mediamylderet og mediapresset på lesere og publikum i seg selv. Det er å håpe at det oppstår et – større og tydeligere formulert - reelt behov – ,enten religiøst eller ideologisk behov – sik at vi skal kunne gå overflatene litt dypere etter i sømmene. Det vil kanskje klarne og samtidig minske angsten og frykten for det sanne, skjønne og gode. Bare gjennom dypere refleksjon kan vi ha håp om å fostre noe som virkelig er verdt å støtte, og si, ja, kjempe for. Men bar få vil ha tid, krefter og fantasi nok til å holde seg ajour og skaffe seg dypere innsikt. Vi er blitt øyeblikksmennesker, sentimentale overflatemennesker og narsissistiske hypermagikere, hvilket er symptomer på at vi går mot mindre hyggelige tider og at vi faktisk kan risikere å stå uten sivilisasjon og uten tilstrekkelig individuert, internalisert, strukturert og fundamentert, myk, fleksibel, trygg og kreativ identitet. (Forankret i Amen). Om hypermagi og hypermagikere, Den nye hypermagikeren, Om bud og hypermagi, Tablå,

Moderator Morken og forsker og lege Horn på VD, som hypermagikere i Vårt Land

Mitt tips av stadig flere av oss vil måtte ty til tidligere tiders magi kledd i våre dagers kledebon for å få en – falsk – autentisk følelse av å tilhøre noe varig verneverdig, for mens vi verner disproporsjonalt miljø og minoritetsgrupper ifht det vi i praksis har råd til på sikt, nedtoner vi, forakter og hater vi våre tradisjoners åndelige overbygg, vår religion, dvs kristendommen og den kristne tro.

Våre trosbekjennelser betraktes med vantro og som uttrykk for eller oppfordringer til tidligere tiders totalitærsøkende naivitet, og en tro som med historisk nødvendighet førte til rasisme, kolonialisme, imperialisme og utplyndring av fremmede befolkninger og land nådeløst og en masse.

Det synes å være helt umulig å for oss å gjenoppdage kristentroen, den oppfattes som fullstendig akterutseilt i diskursen og hører egentlig ikke lenger med i vår historie, for våre historikere i dag forutsette at de som skriver vår historie i dag, har bestemt seg allerede før de er i gang med å skrive, for at kristendommen i tilfelle den i det hele tatt tas seriøst, så skal den i hvert fall beskrives på en måte som gjør den komplett og irrelevant i dag.

At vi kaster trosbekjennelsene på båten, betyr at vi fraskriver oss vår essens som juridico-religico vesener. Dette vil koste oss dyrt, selvsagt, men de flest gir blaffen, «problemene» ligger oss ikke helt umiddelbart oppe id agen eller for hånden og problemene foreligger da «logisk» ikke i det hele tatt.

Jeg blir av og til fristet til å tenke «så bare la dem dra dit pepperen gror, hvis de vil». Støre og Johansen kan umulig ha noen dypere forståelse av hva de mytologiske og juridiske aspekter i religioner og juridiske systemer betyr og hvilen funksjon disse har. De er på en måte «hard-driven» som ligger under hele trosparadigme, den «driven» som utgjør konstitusjonen som alt annet sekundært flyter av og den delen av budskapet som best treffer tonen og visjon, ja, verdensbildet, menneskesynet, verdisynet og virkelighetsoppfatningen til hver enkelt troende.

Myten springer ut av et grunnleggende behov i det ubevisste eller underbevisste, eller de kan sees som ontologiske, objektive fakta som «kommer utenfra» og påvirker og styrer menneskesinnet, både den individuelle og kollektive psyke. Myten har konkret relevans i all daglig virksomhet enten vi legger merke til dem, enten vi har valgt dem som moralske kompass eller ikke, enten de kan skrive seg direkte fra sine omgivelsers «øvrighetspersonenes» direkte eller fra ens tradisjoner for øvrig.

Til slutt, tilbake til eksemplene jeg nevnte i ingressen: 1: Direktøren for IMDI, Libe Rieber-Mohn har skrevet kronikk i Aftenposten. «For folk som skal leve sammen, finnes det ikke lenger noe oss og dem. Det kan bare finnes et vi. Spesielt viktig er det i synet på grunnleggende rettigheter og plikter,» skriver direktøren for Mangfoldsdirektoratet.

https://www.document.no/2019/02/13/norske-tilstander-og-det-nye-norske-vi/

2: Kalte barnehijab et «religiøst, politisk og sexistisk» plagg, må gå av Av Maria Zähler - 14. februar 2019 | 23:02 31

Lederen i Svenska simförbundet har blitt tvunget til å gå av, etter å ha konstatert at barnehijab er et «politisk og sexistisk» plagg.

Svenska simförbundets leder Ulla Gustavsson rettet nylig søkelyset mot et bilde fra Riksidrottsförbundets hjemmeside, der en jente som er ikledd hijab skyter med luftgevær. Siden det har debatten rast, og torsdag ble det rapportert at Gustavsson går av fra ledervervet.

https://resett.no/2019/02/14/kalte-barnehijab-et-religiost-politisk-og-sexistisk-plagg-ma-ga-av/

3: Oslo-byrådet vil innføre «hen» Av NTB -14. februar 2019 | 22:08 70

Byråd for helse, eldre og arbeid Tone Tellevik Dahl (Ap) mener «hen» vil være mindre diskriminerende overfor personer som ikke definerer seg som «han» eller «hun».

Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG. …

Språkviter Sylfest Lomheim ved Universitetet i Agder er skeptisk. – Etter mitt syn er ordet helt unødvendig og umodent ennå. Det er ikke noe problem å bruke et kjønnsnøytralt ord som vedkommende i kommunal bruk, sier Lomheim til VG.

https://resett.no/2019/02/14/oslo-byradet-vil-innfore-hen/

4: «Biskopene ønsker ikke å reise spørsmål om abortlovens rettmessighet, men sier at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». doc via Vårt Land

Bernt Torvild Oftestad kommenterer eksempel 4 over, på facebook: ·

Det var meget trist å se hvordan biskopene i Den norske kirke svikter i kamp om menneskeverdet. "Aktiv dødshjelp" kommer snart opp. Hvordan skal man nå verge seg mot dette angrepet fra dødskreftene i vår kultur? Den katolske kirke har nå fått en ny viktig oppgave: Å tale klart om livets ukrenkelighet. De to katolske biskopene i Norge bør nå med basis i uttalelsen fra de katolske nordiske biskoper fra 1999 komme med et vitnesbyrd om livets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død.

Nei til slam kommenterer:

Vi hørte om at det skulle gå seg til, at det skulle skapes ett nytt Vi, et større Vi, et romsligere vi, et vi som fordelte godene bedre og mer rettferdig.

Prognosene har slått til. Vi har fått et større Vi, et nytt Hen, et Hen som hverken er elle ikke er, et diffust Vi, som deler seg stadig mer og mer i to, i To Vi. Et Vi-to-tre-fire som bare henger sammen i kraft det faktum at man bor på samme sted, i nærheten, eller til nød: I samme land. Og hvor skillelinjen blir stadig skarpere, tydeligere, mer grunnleggende og klarere og mer skjerpede mellom de to-tre-fire-fem for hver dag som går.

Og vi har skapt det selv, i den grad «vi» noen gang har tenkt sosialdemokratisk eller sosialistisk. Vi har invitert demokratiet vårt til å tåle dette, vi satser på godheten og de gode intensjoner og appellerer til emosjoner som «stoff», som betinges av det spøkelse vi kan kalle det korrekt, selv-serviliserende korrekte menneske, kall det gjerne de autoserviliserende og delvis autoservilerte menneske.

Vi trodde vi skapte gode holdninger ut av dette, all forvirringen vi visste måtte komme, og den forvirringen vi liksom hadde bestemt oss for at vi ikke skulle forberede oss på ville komme, fordi vi jo var så gode, og fordi vi forventet av oss selv at vi hadde styrke noe, i kraft av å være oss selv nok i utgangspunktet. Vi bestemte oss til å tror at det faktisk var et bedre og høyere moralsk prosjekt å gjøre oss til tapere, slik at vi fortere kunne tilpasse oss til «de andre» og det ukjente og til deres kultur – ikke religion! – og at det ville være til det beste for oss alle å bli omskapt til undersåtter som godtok dette og alle de ledsagende metoder og virkemidler som skulle til og som ble brukt for å nå dette underforståtte og mer eller mindre konsensuelle målet, se f eks Marketing of Evil, og ser her hvor Helge Lurås i Resett mener at konseptet religion undergarver frihet.

Vi spår Resett og Lurås enn bedre fremtid enn den de legger opp til selv.

Men hva var det så vi trodde, før troen så å si dødde ut? Vi trodde – på en måte – at dette var et kjærlighetsprosjekt og at prosjektet i seg selv ikke kunne fullføres, uten at «vår» kjærlighet la premissene for suksess.

Vi så ikke at dette var for mye forlangt. At å svare positivt på «kallet» nødvendigvis måtte medføre visse ofre, at vi underveis ble nødt for å forhandle om hva som var sant og hva som var løgn; etter hvert sto bare den store løgnen tilbake, som noe vi ikke hverken vil eller kan forhandle med, men som vi like vel fortsetter å innbille oss at vi kan pushje på med goder for å kunne stagge, at vi betaler utpressingspenger, rett og slett, uten å være klar over det.

Vi slo av på ethvert sannhetskrav, enhver virkelighetsbeskrivelse som kunne bringe dette prosjektet ut av kurs, dette utopias mål, på det mentale kartet, som vi ble forsøkt sosialisert inn i, ja, som vi skulle sosialiseres og struktureres eller konstrueres inn i, enten vi var for eller mot det.

Og resultatet? Jo, det ser vi nå. Noen kaller det normativt ekstremt å holde ortodoks kristendom i live, islamkrikk likeså. Resultatet ble at vi ble reddere, mer engstelige, mer tause, for det var ikke lenger mulig å bare stå og se på og betrakte og analyse i akademiske vendinger og med studier som aldri kunne forklare hva som var i ferd med å skje, enda «traktaten», eller «boka», du vet, snakket sitt tydelige språk, i et språk som var for truende til at noen maktet å se selve trusselen, og at den ikke var mulig å redusere, enn si fjerne eller ta et endelig oppgjøre med, helt, - aldri.

Det resulterte i at vi ble lystige multi-fasetterte-klovner, artister og showmennesker for enhver anledning, klovner og ryggsleikere, som villig poserte, fordi det passet oss og vår akk så selvbetjenende uro og usikkerhet så godt, så godt, - et sikkert indisium på «fullkommenhet», for de kompakt perplekse - på at de innerst inne var «gode», fordi de jo «led» for den gode sak. De trodde sentimentalitet alene var det som skulle til for frelse. (Den kunne erfares på kroppen, deres godhet, derimot, kan aldri bevises, den eksisterer dermed ikke, selv om de tror på den aldri så mye selv).

De brydde seg ikke om at det skulle vise seg umulig å måle disse egenskapene på sikt. Det skulle vise seg at intet bevis fantes. Like vel trodde de på det, dårene. De som foraktet mennesker som trodde på en objektiv, historisk, og faktisk allmektig Frelser. (Slike termer er dårskap for enhver som tror han frelse seg selv).

Vi trodde at vår tvil om egen integritet, vår usikkerhet om hvem vi var, om hvor vi kom fra og om hvor vi skulle, var selve tegnet på at vi var i besittelse et høyere gode, og at det var gode vi egentlig var, substansielt, eller av vesen, og vi tok og tolket alt dette som bevis på fortreffelighet, uvitende om at vi gikk i sirkelslutningenes garn og labyrinter, vi er gode fordi vi er gode, - i seg selv en magisk formel, egenskaper som liksom skapes i det vi nevner dem, og som tilfører oss en merverdi vi innbiller oss vi er oss fortjent til. Vi ble så fortreffelige at vi ble selvforherligende, selvgode og ikke minst selvhøytidelige.

Arvesynden var en sagablott og bare til for fantaster og mørkemenn. Kunne vi kanskje bevise at gudsbildet og gudslikheten i oss eksisterte? Kunne vi bevise at nåden eksisterte? Kunne vi vel bevise at frelseren sonet og betalte for våre synder? Kunne vi bevise at våre grunnlovsfedre visste hva «norsk» og at Stortinget visste det samme i 1905? Nei, i dag kan vi ikke bevise det og bare det i seg selv er helt forkastelig. Et av formålene med denne artikkelen er å forsøke å svare på spørsmålet om hvorfor det er blitt slik,

Of course not. Men hvem ser det? Og hva gjøres, hvis man skulle se det, eller ane sannheten her?

Vi lot oss dupere, vi ble stolte forsvarere av det nye, støre store Vi, et Vi som altså eksisterte ikke bare på papiret nå, men også i virkeligheten, i bydelene, i distriktene, i skoleverket, særlig i skoleverket i hovedstaden, hvor på visse barne-og videregående skoler flertallet nå viser hvem vi er, nemlig det nye, store Vi som består av et flertall av Dem, et stort flertall. Et flertall som subsidieres på kommando, uten at folk tør å la seg merke med det, av frykt for en dag å måtte flykte, på alvor, og ikke bare på grunn av lettere uro for at barna kanskje vill få det bedre og ha mer utbytte av å flytte «på landet», men også ut fra reell opprørthet og påtakelig, beviselig, «normal» frykt.

Men under dette lå det en større frykt enn noen annen, dette plutselig å sulle bli tvunget til stå der foran pøbeldomstolen som anklager og dommer på en og samme gang, anklaget på helt illusoriske grunnlag for å være rasist eller islamofob. (At det er alvor nå, se denne youtoben med Bill Warner.

Mange forestilte seg helt korrekt og med stor grad av virkelighetssans, selvinnsikt og normal reaksjonsevne, og evne til å la seg opprøre over den systematiske diskriminering de så komme i fullt trav mot dem, som en konkret, sanselig oppfattet trussel, en trussel, vel, de visste at Det store nye Vi’et ikke ville vita av og høre om, for dette Vi’et levde på illusjoner, illusjoner eliten var fullt klar over drev fem prosessene, som de ikke bare kjente til og visste om, men som de brukte til egne formål som instrumenter i deres egne strategier for å kunne skilte med sin godhet og opprettholde sitt jålete kameraderi, ja, de visste det, det som de bare ti år tidligere bare hadde ant eller været, eller hadde et kilende forvarsel av, og bare en anelse de kunne le av og tøyse med, blant kollegaer og måltavler de visste de kunne skremme til konformitet, fremdeles innlullet i den trygghet parolen i seg selv ikke bare skulle, men også rent praktisk ga og forsynte dem med, nemlig denne tåpeligste av alle beroligende paroler: «At dette vil gå seg til».

Noen gikk så langt i sin oppjage selvtilfredsstillelse at de glatt godtok begrunnelsen en mann i skjegg, fra en moské bare de færreste hadde hørt om og som bare de beste av de beste hadde hatt mot nok til å observere og analysere, nemlig HRS. Denne «snille» og sympatiske mann nektet så å håndhilse på en norsk statsråd på begynnelsen av et debattprogram på TV2. Han begrunnet sin nedlatenhet med et skjelmsk smil med at kona hans ikke ville like eller godta at mannen hennes skulle bli tilskitnet ved en slik hilsen, slik at han i sin tur tilskitnet henne.

Det var nok av folk som nikket foran skjermene og tenkte: Ja, dette skal gå seg til. De vil før eller siden be oss høytidelig, på sin kne og bønnematter, i sine hjem, i sine familier og klaner og moskeer, om at de aller nådigst en dag om ikke mange år får lov til å bli akkurat som oss, i sinn og sjel, og i «sann» tro, troen på den ene sanne gud, han vi kaller Allah, og til profeten, som jo nedstammer direkte fra vår alle felles og kjære Abraham …

Joda, det går framåt. Vi kan ikke feile, tenkte «vi’et» eller deler av det, majoriteten. Det er ikke noe feil med oss, bare det at vi ikke kan si dét, at vår kultur, og vår tidligere religion, er bedre enn «de andres», for da har man jo passert den røde linje, den magiske sirkel, det meste skrekkelig og nå på magisk vis frembragte og omforente tabubelagte område «vi’et» kan tenke seg. Vi trodde at vi ikke kunne miste «the upper hand». Derfor var vi villig til å gi «den» vekk. For klarer vi «Hen», og «Hen», klarer vi alt. Vi trodde så lenge vi hadde «the upper hand» at det var blasfemisk i seg selv å ha frykt, eller tenke i «Vi-dem»- kategorien. Vi lot biskoper preke og belære oss med eksempler fra bibelhistoriene om at det ikke var noen grunn til å frykte. Og at frykten egentlig var menneskefiendtlig, selvfortærende, selvdestruktiv, farlig, splittende og – selvsagt – ikke kristelig, ikke i det hele tatt.

Det var derfor – implisitt – nå, for kirkegjengere, å føle at det er en synd å frykte, for vi hadde jo fremdeles Gud med oss, vår Hyrde, hvem hadde så grunn til å frykte, hvem kunne beseire oss?

Men biskopene så ikke at de øste mer forakt enn dåpsvann nedover over hodene og inn i hjertene på sine egne menigheter, og at de dermed også kastet troen ut «med dåpsvannet». Folk forlot derfor – naturlig nok og helt forklarlig - både menigheter og bydeler. De gjennomskuet de sekulære, sosialistiske byråder og deres veiledere, pr-folk og partiapparat, og sentralkomiteer. De så jåleriet, de hørte ikke sine egne ører da en byrådsleder sa at «et angrep på muslimene er et angrep på meg», for de gjennomskuet at denne mannen i samme forsamling aldri ville ha kunne finne på å si at «ethvert angrep på jødene er et angrep på meg» eller «ethvert angrep på de kristne er et angrep på meg».

Det byråden sa lignet mer på «et hvert angrep på AUF er et angrep på oss», dvs Det store nye Vi’et.

Ikke rart at medisinere og psykologer holder armlenges avstand fra den «heksegryte» som nå koker i sinn og skinn, nesten over hele landet, bortsett fra på de innerst på viddene, lengst ute langs kysten og dypt inne i de store, grønne skoger.

Bare en og annen medisiner tar den fullt ut og oppfordrer folk til bokstavelig talt å «gi mer faen». Vi husker kosegubben og den kreftsyke sosialmedisineren i hvit skjorte, Mr. Fugelli, den selvsamme som lo hjertelig og inderlig da han hørte et forslag – som kanskje ville virke? – om å forgifte vannforsyning i visse strøk med en antatt overbefolkning av islamofobe. Det han antakelig mente var at vi godt kunne gi mer fan, hvis vi bare forsynte «dem» med flere bevilgninger, mer bistand, mer støtte. Før uten dette tilfanget, ville nok ikke medisinen til denne medisineren ikke ha noen effekt i det hele tatt. Han må ha skjønt og visst dette, å vitenskapelig grunnlag, vil vi tro. Han var villig til å la det støre gode og uklanderlige Vi’et betale mye, for at drømmen hans om å kunne konstruere det store, støre nye Vi’et, skulle kunne la seg realisere. Til det trengte han nettopp et folk som ga mer fan, skulle utopia la seg realisere, og et folk som gikk på godhetsdop. Og denne legen fikk selvsagt med seg allslags helsepersonell over en lav sko, og beundring og en her av oppfølgere av antropologer og sosiologer. Farsen i, med og under Mahad Muhammad

De gikk ut sammen med denne medisineren og forsøkte å gjøre det til en skam å være «norsk», ja, selve dette bare å vite hva som var norsk, det var for mye til at de kunne tåle og leve med. Vi husker demagogen, den evig puerile THE, - antropologi-professor Tomas Hylland Eriksen - som lovet å få «enhver hvit flekk til å fordufte» fra norgeskartet. En og annen filosof ville også ha et ord med i laget. Tenk bare på den evig edle amanuensis, som visstnok ennå ikke er blitt professor, selv om statsmedia fremstilte ham nettopp med denne tittelen en stund – noe han ved en anledning da selv fikk anledning til å rette opp, - ham til ære - , men det han bør og må huskes for, er at han gikk alvorlig ut på banen og mente at alle islamkritikere som tok «taqyyia» på alvor, var islamofobe pr definisjon, (noe han vil bestride, for han mener ikke pr definisjon, han mener objektivt, i realiteten, ontologisk, og altså ikke bare «formallogisk» per definisjon).

Vi må også huske at Gule - Gule/Ekstremisme - skrev en nesten «plettfri» – analytisk - pedagogisk bok om ekstremisme hvor han helt glemte å ta med at de islamske tekstene i seg selv er rasistiske, ut fra gjeldene definisjoner i akademia og lovverk, og blant dem som går ut fra som en selvfølge at de er intellektuelle, bare de har skaffet seg noen universitetstitler.

Det Gule og hans intense Vi-lojale ge like ikke ville eller kunne eller maktet å se, var den guddommelig foranstaltede rasisme som faktisk lå genuint innebygd i selv det islamske trosgrunnlag, (basert på Gules og hans ge likes definisjoner av den kulturelle rasisme).

Jeg har i hvert ikke registrert at Gule har kommet med noen beklagelse, for denne forsømmelse. Jeg må like vel anta at han skammer seg bitterlig over ikke ha hatt rett i noe vesentlig i det han har sagt og skrevet de siste 30 årene, minst.

Gule er en av du uforbederlig som fortsatt lever i den tro at det store, nye støre Vi skal kunne etableres, nesten alene ved å følge deres eksempler, som intellektuelle døgenikter, idet de ikke ser sine egne grunnleggende, uforanderlige og for dem altbestemmende eller fundamentalt motiverende tilbøyeligheter for propaganda, svermeri og forføringskunst.

Det vil ikke falle Gule, Gardell og diverse andre moderatorer og mediaredaktører, det være seg i kristne aviser eller ikke, inn å se det sykelige i det de har drevet på med, for å få andre til å realisere sitt eget utopia, et utopia på deres egne premisser, og på den forutsetning at det nær sagt ennå den dag i dag ligger en nazist eller rasist og lurer i skogbrynet, i biskene, eller rundt neste hjørne. De vil ikke, kan ikke, tør ikke se og formulere at premissene for utviklingen fremover settes av «de nye», i form av absolutte og ufravikelig krav, grunnet ene og alene på Allah’s såkalte suverene makt og absolutte autoritet, ikke på Gules, Gardell og f eks Bangstads autoritet og intellektualitet eller intellektualisme.

Vi kan heller ikke se at noen av disse patologiske godhetskandidatene har kritisert tidligere svare formann for Runnamyeede trust, her som var først ute med å bruke den høyst villede termen «islamofobi», - byråkratisk effektivt, får man si - etter en tid villig innrømmet at termen i seg selv var både villedende og høyst ubrukelig for å få frem et – obligatorisk - budskap; hvilket budskap henger fortsatt i løse luften, bare at alle velmenende og lettduperte mennesker skjønner hva budskapet egentlig er, nemlig at «Vi» ikke kan bygge det store, støre nye Vi’et på det europeiske kontinent uten først å kneble ethvert tilløp til sannhetsorientering mot større innsikt i og forståelse av hva islam er, betyr og innebærer i sin agens og essens. Som vi vet forsøker Europarådet å påvirke sine vasallstater til å straffeforfølge enhver som fremstille islam som «en uforanderlig og samlet blokk». «De gode» ville ikke se annet enn at islam er en like mangfoldig, forskjellig og u-essensiell størrelse som det er antall muslimer i verden. De skjønner ikke hvor feil de har, og hvor mange feil de må få andre til å begå, før den store drømmen deres om det store, støre nye Vi’et ligger i grus, og at noen i virkeligheten må betale for ødeleggelse, dvs alle andre enn dem selv, naturlig nok …

(Et lite innskudd her, med lenker til andre artikler her på bloggen, hvis noen skulle fatte mer enn bare overflatisk interesse: islam uten essens?, Gule oikofob?, Akamdemisk knefall,

prof Utviks blindvinkler, Islamister psykotiske, psykisk syke? ,Ufarliggjøring, Essens eller ikke essens, det er spørsmålet, Agens og essens, Den nye magiker hypermagiker, Gule eller Muhammed off the hook? Motgift og agens, Gules substansielle analyser.

Juss agens essens gule hjærpe cusanus, Sokrates Heraklit essens gule storhaug. De nye sofistene )

Men det er bare en del av dette Vi-Hen’et som egentlig vet hvem de er, at de ikke er som den andre delen av denne skapelsen. Den ene delen av Vi’et vet ikke hvem de er, fordi de er «alt», ifølge Kongens tale, som allerede er for mye kommentert, men allerede – til skrekk og gru - for lite husket, de nye Vi er alt av godhet, og godheten kan ikke bekjempes, den må snarer økes på, ikke bare via flere og større bevilgninger, men også ved å øke importen, noe som i sin tur vil få kongen til å prise det nye støre, store prosjektet ytterligere.

Om noen år får vi en nyttårstale med det glade budskap at vi snart er konk, men at dette bare er av det gode, i og med at vi slik kan yte stadig større bidra til det nye felleskapet, som ingen egentlig vet hvem er, men for å vise oss selv og dem hvor gode vi fortsetter å være og må fortsette å være. Det er bare det at «de nye» godt vet alt dette, at det kommer, at det gode bare kommer til å øke og drysses stadig mer over dem, at det ikke er noen tid for å snu, for de gode, de er som alle vet, så beruset på egne emosjoner og egen godhet at ingenting kan stoppe dem i deres hovmod; å være falsk god er blitt en hedersbetegnelse, en dygd i seg selv og noe å skilte med, vise frem i enhver anledning, i enhver kontekst. Det gjelder om å posere best og mest overbevisende. Vi blir en «gammel befolkning» som ikke kan forstille seg noe annet enn at her lyves og bedras, at dette er naturlig og den som vil klare seg og beholde det daglige brød må være en retoriker av klasse, for å få endene til å møte.

En yngre muslim som nettopp var avvist på en bar i Oslo sentrum, fortalte med leende og med et stort smil: Bartenderen skulle bare visst at «vår gruppe» allerede eide mer enn halvparten av baren … Tydelig at muslimen hadde mer peil enn den brysomme bartenderen. Jeg vil ikke si at bartenderen hører til blant «de korrekt, emosjonelt betingede gode og korrekte», men han er nok ikke langt ifra. Men dette var et varsel i den mørke natten. Et bud m at andre tider er like «um die Ecke».

Og «de nye» vet virkelig alt dette, det har ligget åpent i dagen for alle til å se og forstå, bortsett fra de dopede – «de dope» - , for å kontrastere til «de fobe», som som oftest ser mer enn «de dope» noen gang vil våge å se. «De nye» vet alt dette, de er flinkere på realøkonomi, de tenker ikke i sosialøkonomiske termer, riktig nok, de bryr seg overhodet ikke om Brutto Nasjonalprodukt, de bryr seg stort sett bare og utelukkende om seg selv; de vet at å tenke kortsiktige er den beste investering. De går gladelig formelt konkurs der andre i familien kan overta som eier eller daglig leder dagen etter.

Noen som tror det? Vel, jeg håper vår elite kan kaste litt mer lys over tingene her, men jeg tviler på om de tør. De vet at virkeligheten vil skremme vettet av «barna» ved leggetid, at det vil forstyrre progresjon mot et stadig bedre og større Vi, og et stadig større trykk på «massens» tær. De tror de kan fortsette å parasittere på «sine enge», sine kjernegode kjernevelgere, sine undersåtter til evig tid, uten å bli stilt til ansvar noen gang. «Tomorrow» er alltid en annen dag, som alle andre dager, en stadig kvalitativt bedre dag, og det gamle og god uttrykket carpe diem er blitt et like u-uttalt – men like fullt ut som høyst virkende stoff - som misforstått mantra som tidligere ble brukt som en oppfordring eller en plikt til å ta tak i ting og rett seg opp, bli modigere og mer produktiv eller kreativ, men som i dag betyr at du kan nøye deg med å leve på det staten til enhver tid forsyner deg med, på andres bekostning, og med minst mulig hjelp fra «de andre». De ligger et krav på borgerne i dag om at «vi ikke skal karre til oss selv, men tvert imot å karpe fra oss», mens «de nye» permanent skal skjenkes allslags goder så snart de setter foten innafor, og unnes den nåde å få den noble glede fritt å kunne og burde «karpe til seg».

Alt fordi de er dopa på egne følelser, på egne forstillinger om uovervinnelighet. De nye vet det godt, de har for lengst sett våre svake punkt, våre blindvinkler, og ikke bare dét, men at de selv vet det og aldri kommer til å glemme hvem de selv er, hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de skal, helt uavhengig av hva det nye Vi’et måtte si, med kronisk ropert i media, og mene eller innbille oss eller ikke. (NRK gjør jobben uansett, helt ubekymret og frekt ubesværlig, ja, jo mer de serverer av godteri og konfekt til barn og folk, jo mer spiser og drikker folket og barna. Verden vil la seg lure, heter det, det går troll i ord for hver dag som går, i dag som i går og i morgen. Legg forresten til merke til hvor glade «de nye» er for å bli intervjuet i gammelmedia. De forutsetter at media er deres beste venn, i verste forstand, deres «venn» fordi de vet at de kan manipulere disse media og at media faktisk ikke kan la seg annet enn dupere, i «det godes» og deres egen godhets tjeneste).

Denne gruppen anklager allerede de som levde før det nye støre Vi’et var påtenkt, for snart 13 år siden, 8 dec 2006, da Støre høytidelig, alvorlig og blek som en steinstøtte erklærte den nye æra for ankommet i «kjød», i en av hovedstadens moskeer.

Det var da det hele begynte for alvor. Det var bare begynnelsen. Og mange var de som i god dugnadsånd helt frem til i dag fortsetter i gamle spor henimot mot forjettelsen det er for dem fremdeles å kunne bygge den støre, større godhet, og få delta i prosessen mot det større Vi. Dette er deres store fortelling. De vil fortsette prosjektet til det står ferdig, uansett bruk av metoder for å nå målet. De vil sette opp Potemkin-kulisser om nødvendig. (De vil ikke innse at revolusjonen allerede spiser sine egne barn!).

Men fremdeles går disse mot et mål som ligger stadig lengre unna, mens det blir stadig tyngre for sympatisører og de som vil stå på krava å gå veien med dem. Det er som om de tumler rundt i blinde, blant stadig flere kulturelt betinget ikke rasistisk betingende voldtekter og kulturelt forklarlige og for dem lett «bortforklarlige» groomingskandaler, både her og der.

Den godhetsdopede vandrer på en måte i strøk og bydeler som mentalt minner – i hvert all metaforisk - om sønderskutte strøk og bydeler, strøk og bydeler som ligger nærmest i grus,- uten at noen ser den ideelle eller begrepsmessige sannhet i denne metaforen - hvor frykten og håpløsheten råder og hvor fiendskap og mistenksomhet mot ethvert lite trekk eller sidesprang som kan tolkes som frafall eller apostasi, blant venner og naboer, da anses som klare og skadelige brudd på de utopiakonstruerte og utopiafunderte normene, på denne høyst ateistiske og sekulærfundamentalistiske religionen, og på troen på - utopien. For de «de file, islamo-apologetiske» ikke ser at de har skåret seg ut et gudebilde, en avgud, som de dyrker mest av alt ved i tanker og sine selforgudende sinn hylle seg selv i selvforherligelsens glorie, narsissister som de er, og reelt malignente på lengre sikt. Alle som én. Og alle for én, når den tid kommer.

Vi kan stille spørsmålene: Hvorfor så de ikke det som ville komme? Hvorfor tok de ikke islam på alvor? Ville de ikke eller kunne de ikke se og forstå at muslimer er bundet av Koranen, av Allah og profeten? At muslimer står i et juridisk bindende forhold til sin profet og sin gud? Torde de ikke? Hadde de ikke «it» til å se det? Hvorfor trodde de at drømmen deres var den realitet livet hadde å by på?

Drømmen om Vi’et ble ikke skapt i et tomrom, premisset for det ligger i ateismen, sosialismen og kan tilbakeføres til Marx, Darwin og Nietzsche og uviljen og hatet mot kristentroen, de kristne og kristendommen. Drømmen om det nye, støre store Vi er et produkt av postmodernismen. Den bygger på forestillingen eller den emosjonelt baserte overbevisning at vår fortid ikke er god nok for oss, ja, ikke for noen. At vi selv skal gjøre det bedre, at vi skal omvende oss og bli annerledes og mer lekre og mer attraktive. Vi aner ikke hvilken pris vi må betale – både åndelig og fysisk - for dette eksperimentet og dette forsøket på å dekonstruere oss selv for å kunne rekonstruere oss, på et grunnlag som mildt sagt henger i løse luften, og som vi innbiller oss en gren vi sitter så trygt på, men som vi med stor kraft, stor iver og utspekulert kløkt forsøker å sage av, helt frivillig og helt på vårt eget initiativ.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

lørdag 8. juni 2019: Ødipus, den kollektive slavemoral, hypemagikeren og nødvendigheten av å tenke juridico-religico

Vi skal i dag fremlegge noen helt forskrekkelig tall, men tall som da på infernalsk vis ikke anfekter en sjel på «høyt» plan i dagens Norge, hvis vi da fremdeles har noen «sjeler» her i landet.

Men først må vi innom noen omveier eller snarveier til større innsikt og stier som forhåpentlig kan bidra til å gi oss større intellektuell frimodighet her i landet, ledsaget av et større mot til å se virkeligheten som den er, og en større og mer edel frimodighet. Jeg forutsetter under veis at skapningen er skapt med en viss guddommelig telos henimot en eller annen form for coincidentia oppositorum, et sammenfall av radikale motsetninger, både på det praktiske, religiøse og politiske, kulturelle og metafysiske planet. Jeg vil imidlertid på ingen måte gå inn for eller legge til rette for større religiøs synkretisme, hverken her i landet eller i Vesten for øvrig. Noe av grunnen skalle fremgå av det følgende.

Hva har kong Ødipus med oss og dagens situasjon å gjøre? Kan «stykket» om kong Ødipus lære oss noe om oss selv - og hvorfor i dag? Spørsmålet er om noen overhodet er interessert i og i stand til å lære noe som helst. «Klassisk» visdom i form av klassiske tragedier synes å være forduftet. Man tror ikke at man kan lære noe vesentlig oss om selv og samfunnet vårt i dag, ved å lytte til den klassiske visdom som nettopp finnes i de gamle greske tragedier.

Den østeuropeiske forfatteren og dissidenten som skrev Tilværelsens Uutholdelig letthet, har et poeng som faktisk er lett å fatte, ja, kanskje for lett å fatte, i sin dybde: «The case Kundera makes is that a lack of knowledge concerning one’s actions does not absolve you from responsibility for them. The same case though can also be made about the freedom with which one chooses to perform one’s actions».

For å si det kort: Det Kundera her ga uttrykk for, ble ikke tålt av de kommunistiske myndighetene i daværende Tsjekkoslovakia. Ødipus ble for dyp, for dem, ja, så dyp at de begynte å frykte Kundera – altå budbæreren, mer enn «kompoisten» - og fratok ham en del rettigheter vi i Vesten trodde var så selvinnlysende, at vi på en måte ikke brydde oss, og ikke ville forstå.

I våre dager vil Kundera og Ødipus fortsatt har noe viktig å fortelle oss. Det spørs bare om hvor lang tid det vil ta før også våre egne myndigheter i dag begynner å sette munnbind på noen og enhver, som tør å begynne å snakke om ansvar for de siste decenniers politikk. Prosessen er allerede i gang.

Har du prøvd «test deg selv-bøker»? Vel, mange har, det spørs om det har hjulpet så mye, men bare en liten forbedring, kan være nok til at de fleste av oss føler oss litt bedre, og at vi har fått en ny innsikt, et nytt fundament og nye krefter, til å takle våre moralske dilemmaer. Det spørs om våre dagers elite er interessert i selvhjelpsbøker og om de ser behovet for selv-testing. De er mer interessert å gi hjelp til helt andre enn seg sel og de mennesker som ofte setter sin lit til dem og stoler på dem, som om de nærmest var perfekte på ett eller annet vis, eller i hvert fall dyktigere og mer erfarne enn folk flest.

Jeg tenker en del på kong Ødipus. Han voks opp som adoptert av mektige foreldre, for ingen visste hvem mor og far til gutten var, av en aller annen grunn.

Gutten fikk en høvisk oppdragelse, en oppvekst alle kunne misunne ham og selv oppfylte han alle krav til all naturgitt og guddomsgitt etikk og moral. Alle forventet noe stort av ham. Han ble hyllet som leder. Han hadde offentlig uttalt at han var mot at et guttebarn fikk gifte seg med sin mor og han ville aldri ha kunnet tenke seg å drepe sin far.

Det virket som undersåttene her hadde fått en naturlig leder med naturlig etisk teft, de beste intensjoner og et alvor som ville støtte dem og arbeide or deres rettigheter og sørge for deres trygghet. Et umoralsk vesen på troen vil alltid være en ulykke for folket, en ulykke som måtte unngås, så å si koste hva det koste ville.

Så inntrer det uforutsette, det uforutsatte, det ukalkulerbart og uforutsigbart utenkelige, men like fullt helt ut uavvendelige og på forhånd allerede gitte, sett i et visst «overjordisk» lys, nemlig :

Det tragiske: Det viser seg at hans mor, som hadde adoptert ham, i virkeligheten virkelig var hans mor. Det viste seg også at farene, som jo hadde adoptert ham sammen med sin kone, i virkeligheten også virkelig var hans biologiske far. Bare det at han fikk vite dette etter at han hadde drept dem begge. (Om drapene skjedde i selvforsvar eller under andre formidlende omstendigheter er her irrelevant).

Måtte kong Ødipus bøte for sin «synd»? Kunne han forsones med folket? Hva var i så fall løsepengen? Hadde Ødipus et objektivt ansvar for sine overtredelser? Måtte folkedomstolen dømme ham selv om handlingene hans bare ble gjort «i uaktsomhet» og med andre ord ikke forsettlig?

Jeg overlater til lesere å teste seg selv opp mot de problemer etikken her kan reise.

Ødipus har alltid fascinert meg. Her har vi å gjøre med en staut, raus mann, et forbilledlig menneske. Og så kommer altså «skjebnen» inn og rammer alt og alle, både gode og onde.

Ødipus ville det gode, sanne og skjønne. Det er slikt som gjør «mannen».

(NB: Vi kommer til å behandle tragedien senere og da sett i relasjon til Jesus Kristus og sendebudet Muhammed, under etikettene «Synden og syndene i kristendommen og islam» her på bloggen).

Men hva med Europa i dag? Jo, også hun vil også gjøre det sanne, gode og skjønne. Og hun gjør det i våre dager «til gagns». men neppe uaktsomt. Vi kommer tilbake til hva hun gjør underveis, - se eksemplene under. Spørsmålet nå er: Vet hun hva hun gjør? Vet hun – for å spørre ironisk - hva hun på lenger sikt fra nå skal og bør gjøre med den plattform av «selvbevisst» og fundamental godhet hun utviser i dag? Hvordan kan den lunefulle «skjebnen» komme henne til unnsetning, eller bedre: Hvordan skal hun kunne forsikre seg om at skjebnen ikke vil ramme henne, så det «svir», og unngå at hun dermed blir fratatt og fradømt sin selvbevisste og fundamentale godhet? Hva om Europa plutselig en dag av skjebnen, konsensusen, folkemeningen og etikken selv blir fratatt sin egendefinerte forståelse av hva godhet er? Hva om historien dømmer Europa for å ha utvist ekstrem selvgodhet, på bekostning av og til fortrengsel for den judeokristne tradisjon som Europa har stått i i 2000 år nå, og at Europa har satt sin selvgodhet i stedet for Guds kjærlighet? (EU vedtok for bare få år siden å stryke alle henvisninger til Gud fra sin «grunnlov»).

De fleste vil si at Europa ingen sjanse har til «å slippe unna» og at prisen vil bli høy og ubehagelig inntil til marerittet i marerittenes mareritt. Europa vil fortsatt det gode, men vi vil ikke nødvendig vis bære kostnadene. Vi overlater kostnadene til fremtidige generasjoner. Like fullt holder vi på at vi er gode, at vi er sanne og ekte, ærlige, etisk forsvarlige, moralsk uangripelige, og at vi i bunn og grunn er «skjønne», uansett pletter på oss selv, ikke minst påført oss levende av i dag selv, av en imperialistisk historie, som ikke vil gro. Våre representanter pukker med stadig større iver og bestrebelse på at vi faktisk, objektivt og for alltid, ikke bare er gode for øyeblikket, nei, men at vi er det for all fremtid, til evig tid. Vi tror vi er den beste generasjon både moralsk og materielt verden noen gang har sett. Og vi kan ikke slippe taket her, forestillingen og livsløgnen er kommet for å bli.

Analogt tenker vi akkurat som kong Ødipus, vi er faktisk i samme situasjon. Ingen ting kan gå galt og vi gjør nesten hva som helst for å skjule at vi er kommet hit vi er ved å «skjule» sannheten, enda sannheten lyser oss på den mest utvetydige måte. (Detter er bare én tolkning blant flere like gode forklaringer, vil mange si, harmdirrende, blant dem ansvarsløst tilhører «de gode»).

Vår evne til å se det tragiske, at tragedier faktisk finnes, er i ferd med å forsvinne. Mennesker som ser og forstår hva en tragedie som sådan er, mistenkeliggjøres og hundses med ord som f eks «islmofobi.

Og dette skjer organisert og med makter og myndigheters støtte, velvillighet og oppfordring. Vi har en statsminister i landet som dertil går ut på staten Norges offisielle nettside og ønsker alle muslimer god «og ei/id». Og som om dette ikke skulle være nok: Erkebiskopen av Canterbury i England går ut og gjøre det samme, met et smil. Begge formaner de dermed sine borgere til å akte det som eid eller id-feiringen innebærer med alt av teologi islam står for, men dette synes ikke å affisere dem det minste. Se vår statsminister her og se erkebiskopen av Canterbury her eller hans lykkeønske i form av ønskedrømmer her.

Vi tar med at nå er det Høyres egen Facebook-side som fylles opp av «hatefulle ytringer». Bakgrunnen er at Høyre ønsket sine muslimske følgere på Facebook lykke til med ramadan, da den muslimske fastemåneden startet søndag. Dette førte til en flom av negative kommentarer.her, resett, dagbladet

(Høyre må bestå av en god del filologisk analfabeter. vil jeg si. Vi sier ikke: Til lykke med jul. Eller: Til lykke med påske. Og da kan vi ikke si «til lykke med id/eid». Det ligger i sakens filosofiske og religiøse natur. Det ligger i selve språkfølelsen at vi ikke uttrykker oss på den måten. Det betyr ikke «skitt-fiske» eller noe sånt. Til lykke med dagen, ja, men ikke lykke til med dagen. Hvis ikke Høyre forstår at å formulere seg sånn, så er hele partiet på bånn. Og bør bli der. En fornærmelse mot både islam og muslimer. Eller så har de ikke forstått noe som helst).

De forveksler i godhetens navn julefeiringen med eid- eller id-feiringen. De mener helt åpenbart at Allah kan være Gud, eller at Allah kan være like mye Gud som Gud. De fornekter dermed at «Gud er kjærlighet», en umulig setning eller tese i islam. (Allah kan ikke la seg binde av kjærlighet, det ville stride mot hans karakter og vesen).

Det statsministeren og erkebiskopen sier er, at «Kjærlighet er Gud», en umulig setning i kristentroen. Det de forutsetter er at det er dem selv som er kjærlighet eller representerer denne på den mest adekvate måt, (si gjerne: korrekte måte). Deres tese tjener dermed til å erstatte Guds kjærlighet med deres egen. Det impliserer et krav om å bli aktet, priset og dyrket – for deres egenkjærlighet, en kjærlighet de mener borgerne skal bøye seg for og lystre.

Noe uttrykk for større hovmod, skal man lete lenge etter. Det faller dem ikke inn at Hovmod står for fall, som de gamle sa. De vet ikke at hovmodet i kristen tradisjon er den største synd.

Vi er verre ute enn kong Ødipus. For Ødipus ville ikke skjule den historiske sannheten, den lå utenfor hans rekkevidde. Vi derimot, kan ikke skjule den historie som faktisk har utfoldet seg og som kan bevises at vi skjulte, nettopp for å virke skjønne, gode og sanne.

Vår selvbestaltede og selvpåførte godhet hviler med andre ord på et bedrag, vår skjønnhet og sannhet likeså. Det viser seg på den måten at vi ga slipp på den individuelle moral og heller underla oss moralske forestillinger og illusjoner om at godhet ikke først og fremt skapes av personlig moral og moralsk reisning, men av samfunnet og samfunnets «korrekte», kollektive moral.

Kort fortalt: Vi trodde at summum bonum kunne oppnås raskere, mer empatisk, solidarisk og mer emosjonelt korrekt og mer rettferdig ved å se bort fra den individuelle moral. Fra den enkeltes samvittighet og det menneskeverd som skapt i guds bilde og likhet. Disse lederne ser ikke spor av den lov Gud selv har skrevet på alle menneskers hjerte.

Enkelt sagt, for å konkretisere og for å si det typisk: Ble det problemer med vold og forfall i en bydel, var det bare å bevilge mer penger til fritidstiltak og overføre midler fra de rikere bydelene til de «utsatte områdene». Dette ville garantere forandring – til det bedre. (De røde var helt overbevist om dette og ingen våget å si imot, og med seg hadde de hele bunten, brunten og «eliten»). Det hele er så enkelt og så lett å se at det gjør vondt i skrotten når folk ikke ser det horribelt tragiske i det, det – hadde jeg nær sagt - nødvendig tragiske i dette paradigme. Heldig vis er det fortsatt noen som ser det, men de er få, og de er på vikende front. De er i ferd med å tape, før tapstallene foreligger, for å si det tørt. (Noen tall foreligger, vi presenterer her bare «toppen av isberget».

Vi stjal på denne måten fra de rike og ga til de fattige, som om dette skulle garantere for godheten og oppveie for all urettferdig fordeling i alle bydelene til samme. Vi anvendte et magisk formular, en talisman, vi sa om oss selv som det ble sagt om Robin Hood, han tok fra de rike og ga til de fattige, helt uten bevissthet om at dette gjorde oss til selvbedragere, alter ego-bedragere, og hypermagikere.

Like vel fortsatte vi å tro at vi virkelig, objektivt, urokkelig, sant og ekte virkelig var og er gode, for all fremtid! Vi forholdt oss til virkeligheten som Ødipus – helt uforskyldt - forholdt seg til virkeligheten, - til en viss grad - den virkelighet som altså rommet mer av fakta enn de fakta Ødipus og noe rundt ham – inkludert far og mor - kunne skue og fatte. Ødipus var egentlig uskyldig, mens vi «i gjerningsøyeblikkene» og i våre politiske disposisjoner faktisk var bevist eller beviselig skyldige, dvs forsettlig ansvarlige, til og med ene og alene sett ut fra tallene og statistikkenes – mer eller mindre – klare tale.

Vi fratok tallene tragisk relevans, i den hensikt å ville hjelpe andre for enhver pris. Vi isolerte dem liksom fra virkeligheten selv. De fikk leve sine egne liv som ikke egentlig angikk våre egne liv, vår innerste eksistens. Tall var noe som bare var gyldige og virksomme i «de fattiges» liv, i alle de land, folk og kulturer vi som europeere hadde utbyttet og forsøkt å ødelegge, intolerante som vi europeere blir betraktet, intolerante gjerne av natur og essens.

Tallene ble ensidig brukt mot oss: Jo mer vi brukte på «flyktningene», jo tydelige viste og fastslo dette den elendighet flyktningene kom fra og den elendighet vi anså oss «guddommelig» eller semi-guddommelige som absolutt og uten forbehold forpliktet til å avhjelpe, kollektivt, gjennom våre hypermagiske representanter som satt på bevilgningsmakten.

Faktaene talte oss altså – i seg selv - direkte oss selv imot, til vår ulempe, som «pure» argumenter i seg selv, men vi hadde hypnotisert oss til å se alt annet enn fakta. Vi så illusjonenes fakta, ja, men ikke fakta selv. Vi maktet ikke, torde ikke og ville ikke, for virkeligheten var for «slem» for oss og vi i vårt vesen altfor for suverene til å innberegne eget hovmod og mennesket som menneske en synder, i radikalt behov for nåde og frelse i den eneste som kan tilfredsstille dette. Vi så ikke at vårt forhold til tallene i seg selv var og virket kronisk selforstekende og i en hermeneutisk ond sirkel som da er synergisk selvinkrimerende i sitt vesen og karakter. (See om konkrete tall og statistisk materiale som man kan få frysninger av nedenfor).

Vi trodde at vi kunne solidarisere oss med en fremmed gud, at vi kunne stagge denne fremmede gudens vrede mot synden, dvs det vi selv definerte som synd, ikke det den Gud som er kjærlighet definerte som synd.

Vi satte den kristne Gud, ikke bare i parentes, men primært på nivå med den islamske guden, Allah. Det vi gjorde, var, i eget navn og på egne vegne, å forlange at Gud skulle bøye seg for Allah og hans budbringer – ikke profet - slik at vi alle skulle gå rundt og ønske alle verdens muslimer «god» id/eid eller til lykke eller lykke til med eid/id, (slik det så komisk, naivt og utrolig uforstandig lød fra Høyres partikontor. Har de vett i det hele tatt?).

Og det som farlig var, var at vi ikke så og ikke ville erkjenne muligheten for at muslimene på sin side og på sin måte og ut fra deres egen tro faktisk kunne oppfatte dette scenarioet som høyst krenkende. Å sette noen eller noe ved siden av Allah, regnes for blasfemi, en hån mot Allah og en synd som bare kan bøtes ved dødsstraff. Selvsagt kan muslimene ikke akseptere en slik gudsnivellering, en slik likestilling, en likestilling som faktisk innebærer en forkleinelse av begge guddommene og ingen opphøyning av noen av dem. Og dette er da selvforherligelsens synd, det mest eklatante eksempel på selvapoteose, dette å gjøre seg selv guddommelig, ja, til Gud eller gudserstatning selv.

Men: Alle Ødipus’s disposisjoner bygget faktisk på en praktisk løgn, dvs på noe han ikke kunne vite. I dag vet vi bedre, like vel holder vi hodet høyt og tror at vi er uangripelige. Vi vet imidlertid at immigrasjonspolitikken vår – i vårt Europa, et Europa som faktisk er vi, og vi Europa - bygger på flere grove løgner og forestillinger, illusjoner, som er reelle og faktisk foreliggende.

En grunn til at disse løgnene ikke er kommet til overflaten er, at vi har en elite i media, på universitetene, i poltikken og i fagforeningene osv som ikke tør å beskjeftige seg med dem eller bekrefte dem, som altså ikke for alt i verden leter dem opp, studerer dem fordomsfritt og analysere dem på en intellektuell redelig måte og med de rette innfallsvinkler og metoder. De vet nemlig at det gjelder om holde løgnene og forestillingene levende og gående. (Selvforherligelsen bekrefter seg selv, selv om den benektes og spesielt der den benektes).

Det er som om vi lever etter et kategorisk imperativ som ikke tillater oss å tro noe annet enn at vi – og for enhver pris – er og skal være gode, og at det vi gjorde virkelig var av det gode, skjønne og sanne uten forbehold og uten at noen form for skepsis her var tillatt. Ingen skulle komme her å ta fra oss livsløgnen, ingen i hele verden, ikke engang i kosmos, for løgnene, den ville vi ha, selv om den etter hvert ble det eneste vi hadde. Noen tok det for gitt at jo høyere antall flyktninger og asylsøkere vi mottok, jo bedre, «godere» og sannere var vi. Samtid skulle det koste oss å være så fortreffelige og jo mer det kostet, jo bedre og mer uangripelige ble vi. Imperativet var at det skulle koste, koste hva det koste ville, skulle vi ha håp om å bli vist – nåde. Men hvem skulle vise oss denne nåde, når alt kom til alt? Gud? Glem det. Vi har for lengst fortrengt Gud fra bokholderiet. Gjenstår bare en godhet hvor de bare de Godeste revisorer reviderer de Godeste. Det ligger an til tragedie.

Et moment som forsterker tragedien kommer til syne når vi tenker på og vet at Ødipus’s tragedie var en høyst personlig tragedie, men en tragedie som selvsagt ikke er vår tragedie. Poenget er at vår tragedie er og blir langt større enn Ødipus’s tragedie. Hvis det hadde kommet ut den gang at Ødipus faktisk visste at han giftet seg med sin kjødelige or og drepte sin egen kjødelig far, ville Ødipus ha fått en skjebne verre enn døden. Han vill umiddelbart ha blitt betraktet som en kynisk opportunist, et moralsk fordervet menneske, en psykopat, en usurpator, en manipulator og tyrann. Han ville på stedet ha mistet enhver beundring, enhver autoritet. Han ville på flekken ha blitt erklært fredløs og fritt vilt for enhver. Han ville selvsagt ha blitt stilt overfor dommerne og dødsdommen ville ha vært uten forbehold og han ville ikke ha opplevd noen form for nåde.

For Europas vedkommende så er det forhold vi har som europeere til migranter av ulike slag og av ulike troer ikke personlig. De er og blir fremmede, like vel behandler vi dem personlig, som personlig relevante, ja, i visse tilfeller som mer personlig relevante enn vi anser våre naboer for å være, mer personlige, mer omsorgstrengende, personlige vesener, personer i høyeste potens som er like personlig gode som vi selv er.

Vi har et mer intimt forhold til immigranter enn til alle de som ikke er det, ja, vi har ofte er mer raust og liberalt syn nettopp på immigrantene enn vi har til oss selv. (Det er en mild, bisarr form for sadomascochisme eller selvhat og oikofobi). Spesielt det mest utsatte, eller de vi tror er mest utsatte, plasseres høyt oppe på rangstigen over de vi helst vil hjelpe og støtte, det i seg selv verner mot kritikk og mistenksomhet og sikrer «hjelperen» en høy – fortrinnsvis innbilt - moralsk og overlegen «legitim» etisk posisjon og plattform.

Vi ser altså at Europas eller vår synd er langt større en Ødipus’s synd, eller skyld. Ødipus kunne ikke vite, vi kunne. Ødipus ble i tragedien riktig nok straffet, selv om det kan høres urettferdig ut. Han straffet faktisk seg selv ved å stikke ut egne øyne. Han ble som vi sier i dag straffet på objektivt grunnlag, for uaktsomhet, ved å straffe seg selv. Han trodde at denne straffen ville bli akseptert av gudene som reel soning. Han var fri for forsett, men måtte likevel bøte. Vi tror - på vår side- at ingen straff kan ramme oss, vi tror jo ikke engang på skjebnen i dag, og heller ikke på Guds forsyn, vi har heler ingen Gud over oss som ser alt, og en Gud som faktisk er kjærlighet, (hva det nå måtte bety for de gudløse).

Det vi opplever er imidlertid ingen tragedie i litteraturkritisk forstand og terminologi, og grunne er at vi visste eller kunne vite, og i tillegg dette at ingen sa, forlangte eller påla oss å finne ut om vi i virkeligheten faktisk og virkelig burde vite og ha visst. Derfor står vi – i dagens terminologi og forstand - ikke midt oppi en stor tragedie som før eller siden vil møte oss med full kraft. Vi evner ikke å tenke tragisk, vi tenker hypermagisk. Vi tenker ikke på en juridico-religico måte, vi savner rett og denne innfallsvinkelen til selve eksistensen og de dypere eksistensielle tilnærmingene, og mest tragisk av alt: Vi har fratatt oss – og vil frat andre - disse dimensjonene selv, i det skjønne, gode og sannes navn, helt og komplett og totalt og uten forbehold uten eksistensiell hjemmel, uten hjemmel i det som burde være vår gudstro. Uten hjemmel i ånd og sannhet. Se om hypermagikeren og det juridico-religico mennesket her på bloggen. Se også omtale av Sindre Bangstad her, anmeldelse av bok

Vi ser imidlertid ikke at «vår» tragedie er mindre verdt enn den typisk antikke greske tragedie, de gamle grekere hadde en annen forståelse av hva en tragedie er. Vi mangle enhver form for forståelse av hva en sann tragedie er, og for det tragiske som en integrert og eksistensielt og metafysisk så vel som fysisk ufrakommelig del i vår eksistens.

Men hvorfor, har vi eksempler? Jo, ta for eksempel ulykker av ulike slag, generelt, ulykker som rammer oss av og til og hvor ingen skyld foreligger og hvor årsaksrekkene er uklare. Vi kaller en trafikkulykke tragisk, spesielt der hvor mye har lidelse kan bekreftes, eller vi ser det selv med egne tårevåte øyne på tv, men det tragiske er faktisk at vi ikke ser at dette ikke er en tragedie. Det er hovmodet som legger opp til ulykken som er det genuint tragiske, et poeng de fleste i dag ikke engang makter å reflektere over, jeg har erfaring med dette.

Spørsmålet oppfattes som en fornærmelse mer som en oppfordring til refleksjon. Sier man at en trafikkulykke eller en større naturkatastrofe ikke er tragisk, eller ikke en tragedie, er man ille ute. Å si slikt mottas som en fornærmelse og et bevis på at den som stiller spørsmålet er «ond», eller verre.

Konklusjonen er at immigrasjonen ikke er en tragedie, på folkemunne, så å si, den er i stedet – slik folk flest ser det – en velsignelse, fordi den har gitt oss en nesten utrolig fordelaktig anledning til å vist verden hvor utrolig, uten forbehold og komplett autentisk skjønne, gode og sanne vi er.

Noen vil også legge til: Se på oss, forgud oss, se hvor intelligente og kreative vi er. Og ikke forlanger vi noe som gjenytelse for det «gode» hjelpearbeidet heller, for det ville automatisk plassere oss blant de tvilsomme moralsk sett, personer det er verdt å bekjempe, i stedet for å forsøke å forstå. (Når Sylvi Listhaug på tv i en enquete på gata blir kalt ond, skjønner vi hvor landet ligger).

Vi forlanger oppi alt dette også at verden for øvrig skal se på oss og forholde seg til oss som noble forbilder, noen å etterligne, noen å beundre, og noen å hylle. Vi ser på oss slev og vår rolle som et botemiddel, en magisk formel, et magisk instrument. Vi har gjort oss selv til hypermagikere, helt uten å være oss dette bevisst. For så vidt er vi uskyldige, tror vi, vi kan ikke fordømmes av ettertiden for noe vi ikke var oss bevisst. Det er nå så. Men vi kan dømmes fordi vi ikke gjorde nok for å gjennomskue oss selv. Vi kan dømmes fordi noen lot oss dulle oss inn i oss selv, fordi noen var interessert i å øke narsissismens fristende herjinger med oss, i den tro at dette i seg selv skulle skape mer godhet, mer skjønnhet og mer sannhet. Vi hadde imidlertid en elite som burde ha visst bedre, men som bedro seg selv og alle andre, hele Europa, i den tro at de selv var urokkelig rettferdige, moralsk uangripelige og etisk mer høyverdige som mennesker enn noen andre mennesker i historien noen gang hadde vært.

Og i dette ligger vår tragedie: Vi visste og burde vite, like vel gjorde vi det utenkelige, nemlig å gjøre det objektiv sett komplett umoralske, - ved å lyve oss til å tro at vi hadde et personlig forhold til de vi ønsket å hjelpe, mens de vi hjalp hadde helt andre forestillinger om oss enn vi selv hadde. Vi sa imidlertid ikke at vi ikke visste, for vi visste - i overført betydning eller som i en analogi - at vi giftet oss med vår egen mor. Vi sa at vi aldri ville drepe vår far – hvis han skulle dukke opp, og selv om vi med rette kunne drepe ham fors forsømmelse og svik – men i stedet drepte vi oss selv ved å påta oss en oppgave vi visste vi ikke ville makte å håndtere.

Hvordan skal vi straffes for det vi har gjort og unnlatt å gjøre? Er det overhodet mulig for oss å tenke at vi, som den mest unnfallende sivilisasjon verden har sett, faktisk fortjener straff både på objektiv og subjektiv juridisk og religiøst grunnlag? ER det overhode mulig å tenke seg at «vi» selv pålegger oss den straffen «faktisk» mener vi fortjener?

Vel, den totalitære kommunisme i Øst kollapset mer eller mindre av seg selv og nesten uten blodsutgydelser, (hvis man ikke regner med de ca 80 millioner ofre under Lenin og Stalin). Milan Kundera, med sin roman som vi nevnte over, bidro med sine innsikter og ved å konfrontere kommunistene med Ødipus bidro med sitt. Kommunistene hatet ham for det; de så antakelig hvilke avsløringer som lå i tragedien. Avsløringer de måtte fortrenge ved å undertrykke enhver motstand.

Svarer vi ja på spørsmålene over, hvem skal da utmåle straffen, hvem vil og kan eksekvere dommen og hva skal straffen bestå i? Ved aktiv og notorisk og formelt formulert tilgivelse som man kan håpe på vil stå seg overfor historiens dom? Via sannhetskomiteer eller sannhetsserum? Via sedativer utdelt kronisk en masse?

Det vi med sikkerhet kan påstå er at eliten som må bære skylden alene med alle midler vil forsøke å kneble ytringsfriheten. Jeg tror vi allerede nå, men ikke ennå, kan regne dette som et objektiv og absolutt faktum, ikke en objektiv fastslått usikkerhet eller se det som bare som en fjern mulighet.

Straffen vil komme, men i hvilken konkret form er umulig å si. Noe må veie opp for den selektivt villede ignoranse og mangel på behov av erkjennelse ikke bare bygget på fakta, men også på troens fundament og en forankring i det apodiktiske og den metafysiske virkeligheten, og derav viljes-styrte mangel på åndskraft, forstand og innsiktsvilje, et perspektiv som synes forlatt av Den norske kirke og dens «fremtoninger» av i dag. Samfunnet ligger i forvirring og ubalanse. Samtidig ligger der et behov for justering under, behov for kursendring og avbalansering. Eksistensen og selv skaperverket søker naturlig etter harmonisering og likevekt. Men hverken kriken eller «eliten» med kulturpersonligheter, politikere og mediafolk i samme bås og kategori vil være i stand til å se problemet, antakelig ikke før det er for sent og prisen for friheten i seg selv blir for høy å betale.

Vi skal i fortsettelsen ta for oss et eksempel som mange i utgangspunktet vil si er et nokså uskyldig og lite relevant spørsmål for tingenes tilstand i dag. Men ser en litt nøyere etter, vil vi kanskje ane at problematikken som eksempelet avslører på et dypere nivå, er høyst både relevant og dagsaktuelt, og vil være det fremover, i stadig høyere grad og da med en alvorlighetsgrad som vil forsterke seg. Det kan derfor «lønne seg» både for de mennesker og personligheter som så å si i fra «naturens side» tenker religico-juridico så vel for de som ikke har dette perspektivet eller har mistet evnen til nye tilnærminger til tingene og til den forstand som skal til for å se hva som foregår og eventuelt hva vi i så fall bør gjøre med det hele. Vi begynner med en i utgangspunktet «forstanding» professor:

Professoren som fikk et tilbud han kanskje – kanskje ikke – kunne motstå, fordi det var forståelig, empati-innbydende og egentlig ikke spilte noe rolle i det store og hele, kanskje snarere tvert i imot, hvis man bare kunne lempe litt på tradisjonelle forestillinger om moralens ontologiske nødvendighet:

Nedenfor serverer vi en «reell» metafor eller historie fra virkeligheten, som kan brukes analogt på mange «settinger» og personer i dag, i alle de ulike aspektene av livet, i arbeidsliv så vel som i politikk og kultur. Historien vil kaste lys over hvilke utfordringer Vesten står overfor, Vestens moralske dilemma, ikke på godt og ondt, men på ondt, kun, fordi historien knuser «det konstruerte og selvkonstruerte barnet» i en, den moralske grunnforståelse som «eliten» eller etablissementet har implantert eller forsøkt individuert i oss, idet vi i dag overlater all moral til «snillhetsideologien» og de store talls materialistisk-nihilistisk betingede og djevelsk forførende «frelsesvei» for alle «gode mennesker», dvs antatt syndefrie mennesker, hvor de nå en gang kommer fra og hvor de nå øsker å gå:

For å få et vitnemål med gode nok resultater til å komme inn på medisinstudiet, trengte en student enten A eller B i et av professorens fag. Når så eksamenen er unnagjort og professoren skal fastsette karakteren, viser det seg, ifølge professoren, at kandidaten bør få en C.

Studenten oppsøker nå professoren på hans kontor og ber ham om å forandre karakteren fordi kandidaten mener at professoren ikke har lest kandidatens besvarelse grundig nok.

Professoren leser da besvarelsen en gang til og i tillegg leser han en del andre besvarelser for å kunne danne seg et sikrere og bedre bilde av saken.

Etter ny gjennomlesning er professoren overbevist om at kandidaten ikke fortjener noen bedre karakter enn den han hadde satt første gang. Karakteren kunne tvert imot ha vært satt lavere.

Professoren forteller kandidaten hva han har kommet frem til, men kandidaten deler fortsatt ikke professorens mening. Han sier at han vet at han ikke fortjener bedre karakter enn C. Han ber innstendig professoren, som det humane menneske han nå engang er, likevel å endre karakteren, for hvis ikke, kommer han jo ikke inn på medisinstudiet, noe som er veldig viktig og noe som stadig blir viktigere for kandidaten.

Professoren minner da kandidaten om at eksamenskarakterer fastsettes på grunnlag av prestasjoner og ikke på intensjoner eller behov, eller på verdien av kandidatens fremtidsplaner. Kandidaten svarer: Jeg vet at det er uetisk å endre på karakterer når studentene ikke fortjener bedre. Men jeg ber deg om å gjøre et unntak for denne ene gangs skyld. Og før professoren rekker å svare, fortsetter kandidaten: Jeg appellerer til Dem som utilitarist. Deres mål er jo størst mulig lykke for flest mulig, ikke? Hvis De gir meg karakterer ut fra det jeg fortjener, hvem blir da lykkeligere av det? Ikke jeg, i hvert fall, det er sikkert. Kanskje vil De professor, personlig, bli det, for en liten stund, men De har hundrevis av studenter og de glemmer snart denne lille saken. Og jeg kommer til å bli så uendelig mye lykkeligere over å ha kommet inn på studiet og hvor jeg kan utdanne meg akkurat slik jeg alltid har ønsket. Det stemmer at jeg ikke har jobbet så my i det emnet du har undervist meg, men jeg innser feilen og vil legge meg skikkelig i selen fra nå av. Hvorom allting er, burde De, kjære professor, i Deres moralske overveielser, se mer fremover og ikke bakover i tid og dessuten er det ikke tvilsomt at De vil være årsaken til mye større lykke hvis De bare ga meg et bedre resultat, selv om jeg ikke fortjener det …

Professoren fastholder like vel karakteren og sier at det ikke er riktig å endre karakteren til det bedre og at dette er hans overbevisning. Kanskje er de enig, kanskje ikke, men hvis du er enig med meg, sier professoren, og du dessuten også er utilitarist, hvordan får du til å gå opp med utilitarismen? Anta at resultatet skulle bli lykke i størst mulig omfang, hvis jeg endrer karakteren, hvorfor skulle jeg da ikke endre den?

Det er klart, at hvis jeg endrer karakteren og løp rundt og fortalte om det til folk rundtomkring, så ville dette kunne ha en negativ effekt på hele det nåværende karaktersystemet, et system som har vist seg å være et godt system i alle de ulike emnene. Men det er klart, at hvis jeg ikke forteller det til noen, så får jo ingen vite det og da kan ikke min handling gi et dårlig eksempel for andre. Men dette i seg selv reiser et interessant spørsmål: Hvis det er uriktig av meg å foreta en handling i åpenhet overfor andre, er det så mindre urett om jeg gjør det i hemmelighet? (Eksemplet bygger på: John Hospers, Human conduct). Moral: Vi ser har at regler om sannhet og rettferdighet ikke uten videre kan motiveres ut fra utilitaristiske kriterier. s 34 i Etiska problem, Holte, Hof, Hember og Jeffner. 1970.

Eksemplet ovenfor reiser selvsagt noen svært interessante etiske problemstillinger. Det ble tatt opp i en lærebok i etikk på det teologiske fakultet bl a på Universitetet i Oslo fra rundt 1970. Siden den gang har samfunnet antatt en form som er ganske så ulik den form det hadde den gang.

Vi står i dag overfor helt andre utfordringer å nær sagt alle områder. Grunnleggende etiske problemer består i sin «evne til konstans» på det etiske området, som jeg vil kalle det.

Vi har hatt en utvikling mot at diskursen nå dreier seg mer om meta-etikk enn etikk. Fokuset er ikke lenger på spørsmål om det f eks er galt å skulke jobben, men om hva som - samfunnet - best eller dårligst kan gjøre for at folk nettopp ikke skulker jobben. Etikken forventes da å skulle løse de grunnleggende etiske spørsmål ved å unngå dem, by default, altså. (Om dette har bl a Nina Karin Monsen skrevet en del, jeg kan imidlertid ikke gå nærmere inn på dette her).

Eksemplet innbyr til å bruke fantasien, sett på bakgrunn av hva som generelt har skjedd siden rundt 1970. Studenter som studerte den gang, ville ganske sikkert se for seg to hvite personer som aktører i denne etiske drøftingen, altså en hvit, yngre student og en mer erfaren hvit, antakelig borgerlig, professor. Forfatteren av eksempelet ville også være en hvit, heller godt «satt» hvit mann. Eksemplet illustrerer derfor en relativt «lett» kontekst og rammeverk, og representerer på en måte et «lukket» og dermed et lett analyserbart fenomen, eller system.

Etisk sett burde det derfor være interessant å supplere problemstillingen med ny informasjon og nye aktører. Man kan spørre: Hva ville professoren ha gjort hvis studenten var sort? Hva ville han ha gjort hvis studenten var en sort minoritetskvinne? Og hva ville rofessoren gjort hvis studenten var hvit, men kom fra et svært fattig og utsatt miljø?

Og hva ville ha skjedd hvis professoren var veldig politisk interessert og aktivt arbeidet for å styrke minoritetsgruppenes stilling ved universitetene, fordi han var overbevist om at verden i rettferdighetens navn var bedre tjent med at å motarbeide, redusere eller ganske enkelt kvitte seg med «white power», eller «white male power, enn det motsatte.

Ville endringen i forholdet «på bakken» kunne rettferdiggjøre å ta i bruk helt nye virkemidler i etikken generelt, slik at «samfunnet» ble mer rettferdig og mindre diskriminerende, i etterpåklokskapens ånd, så å si?

Rett ressurs- og maktfordeling og rettferdighet fordeling – to ur-slagord og i dag oppfattet som fruktbare og derfor legitime universelle appeller - av goder og «onder» har vel i menneskehistoriens gang alltid vært på programmet, et mål å arbeide mot for alle tider, alle klasser, alle minoriteter. Til og med mer eller mindre legitime majoriteter under dagens kapitalistiske materialisme, vil arbeide for å kunne fungere henimot realisering av disse slagordene, disse målsettingene. Dette krever maktanalyser og en «ny etikk». Ikke gammel vin i nye «vinsekker».

Den nye etikken retter seg ikke primært – prima facie - imot den enkelte, men mot samfunnet og strukturene. Man vil skape rett for den enkelte ved utjevning og positiv diskriminering styrt ovenfra, i ideologiens perspektiv. (Man tror man ser det i fugleperspektiv, hvilket bare er et annet ord for «det guddommelige perspektiv»). De uten makt, bør gis mer makt, med «full-scale innsats», slik at det kan etableres et balansepunkt, en harmoni «sett ovenfra». Den ene gruppe settes opp mot den andre, den sterke gruppen må ved bruk av en eller annen form for tvangsregulering - gi fra seg reelt og strukturelt betingede privilegier, for ikke å nevne rent personlige kvaliteter.

Et privilegium kan være mer eller mindre konstruert, som f eks når hvitfarve i seg selv «borger» for et privilegium som den som er hvit så – ifølge «etikken» - må gi fra seg, eller ofre, for at «rettferdighet» skal skje fyllest. Begrepet rasisme kommer da gjerne i fokus nærmest som en tvangsforestilling som legges til grunn - normativt eller preskriptivt - for alle strategier, alle relasjoner, alle verdivalg, alle preferanser og beslutninger og alle uttrykk som kan true disse tvangsforestillingene blir møtt med alt fra mistenksomhet til voldsbruk som mottrekk og ledd i en bevisst planlagt organisert pedagogisering både liminalt og subliminalt - for strømlinjeforming av alle holdninger og all relasjonsbygging, eller rettere sagt: nedbygging eller avvikling, i håp om at det nye og frelsende for menneskeheten skal komme dalende ned av seg selv.

Begrepet rasisme kan da brukes både kynisk og naivt som et kaldt og såkalt nøytraltinstrument i kampen om det som til enhver tid regnes for hegemoni og som premiss for enhver konsensus. En kamp som vil anta stadig mer intense former, ja, destruktive former, et perspektiv som er fullstendig ukjent og skremmende for folk som på død og liv må sette emosjonene i sentrum for all tanke, all holdningsdannelse og alle kulturelle eller politiske strategier. Rasisme – opprinnelig sett som et avgjørende erkjennelsesinstrument – blir da absoluttert som et nødvendig, uavhendelig politisk virkemiddel, ja, en «selvinnlysende» og eneste saliggjørende metode som brukes for å målbinde eller kvele alle motforestillinger og metode-preferanser.

Brukt ekstremt kan grunnforestillingene her anvendes så snevert, manisk, hysterisk og uklokt, intenst og fordomsfullt, at man kan snakke om virkelig hatefull «omvendt rasisme». Det dreier seg fortsatt om Marcuse: Toleranse bør brukes – i praksis: Ja, Skal brukes - som et repressivt middel, dvs undertrykkende middel. Det man konstruerer opp som - eller det man forestiller seg - er ganske enkelt den fiende som skal bekjempes, med repressiv toleranse. Resultatet eller konsekvensen av denne militante måte å tenke på er at fienden skal bekjempes med enda grovere middel enn det fienden slev faktisk kan forføye over, gitt kontekst og systembetingede rammeverk.

Disproporsjonalitet sees det her «elegant» bort fra, egentlig innebærer dette, for å ta en analogi fra boksesporten, at tungvekteren skal tvinges til å bokse mot to eller tre motstandere på en og samme tid i en og samme ring for å unne gjøre krav på tittelen. Den beste bokseren skal alltid møte større motstand enn det de svakere bokserne forventes å skulle, og jo bedre du er, jo flere skal du som antatt og fordomsfullt er privilegert, måtte bokse mot på en og samme tid. Alle skjønner at dette er galskap, likevel er det dette som analogt skjer der andre enn hvite elever får gratis ekstrapoeng slik at de kan komme inn på f eks universiteter og slik kunne fortrenge hvite studenter. Professoren i vårt eksempel over er beseiret en gang for alle. Og han makter ikke å reise seg. Eller rettere: Han tør ikke reise seg.

Noen «campus-smarte» professorer gikk da også inn for å betrakte rasisme som «fordommer pluss «makt»: Prejudice plus power is a stipulative definition of racism often used by anti-racist educators, including the American pastor Joseph Barndt.[1] The definition was first proposed by Patricia Bidol, who, in a 1970 book, defined it as "prejudice plus institutional power."[2, her

Det sier seg selv at dette slagordet ble brukt mot alt som het hvithet. Hvit i seg selv ble undertrykkende, generelt. Hvit var klassefiende, hvit var rasisme i seg selv. Det utrolige er at mange både hvite og svarte tok slagordet som uttrykk for en absolutt, faktisk sannhet, og da et svært uakseptabelt faktum som det var om å gjøre å tilintetgjøre, med alle midler, fordi disse konstruerte «fakta» i seg selv representerte det motsatte av «godhet», og ja, lykke, om man vil, se sosialøkonomiske teser om godhet.

For en professor som var overbevist om at kapitalismen hadde frembrakt situasjoner og kroniske tilstander der folk strukturelt og derfor «systematisk» ble behandlet uverdig eller urettferdig, ville det antakelig være svært lett å finne en løsning som ikke gikk til roten av det etiske grunnproblemet, «face en face», individ til individ, person til person. Se og vår artikkel Homo oeconomicus i dag ...

Individets «moral» blir mer eller mindre irrelevant. Det moralske «imperativ» ble å hjelpe flest mulig ved å differensiere mellom grupper og støtte de grupper som var «mest ut å kjøre» og som led av urettferdig, strukturell - u-moral. (Dette står for meg som det jeg vil kalles maxime-moral, et uttrykk jeg kanskje kan behandle annetsteds).

Politikere, universitetslærere, kulturpersonligheter, mediafolk, prester og kapitalister stilte seg mer enn gjerne og gjerne helt uten forbehold og helt åpen overfor denne ny-moral, som altså neppe er moral i det hele tatt.

Man stilte seg i den tro at man ikke lenger kunne møte noen fristelse nettopp overfor den fristelsen som betrakte «massens» fortrinn fremfor – eller på bekostning – av den enkelte. Den enkelte bli gitt prioritet bare i den grad vedkommende tilhørte en gruppe, og dette er utslaget av drømmen om det multikulturelle, evigvarende, «overskudd» på velstand og godhet.

Det gjaldt f eks da å si og presse andre til å tro og tenke, at ingen grupper hadde krav på å representere sannheten – og sannheten alene, en gang for alle. Å hjelpe gruppen først, ble da et absolutt credo, en ufravikelig norm, en uangripelig forestilling. Å hjelpe flere, og stadig flere, ble ansett som bedre enn å hjelpe færre, individuelt. (I norske politikk for ikke mange år siden uttrykker en SV’er at vi er ikke er kommet til komiteen for å diskutere norske verdier, når spørsmålet om afghanerbarna kom på bordet. Det var universelle verdier som skulle legges til grunn, verdier da sett på som rettigheter på statskassen). I praksis er dette utilitarisme: Størst lykke for flere, bare at man i dag helle vil si: Mest godhet til de fleste og mest mulig godhet fra de beste – en besynderlig forestilling for folk som tenker mer tradisjonell etikk.

I denne prosessen ble det da raskt og paradoksalt nok et hovedmål å styrke visse gruppers ontologiske eller varige og «uavhendelige» status og statusmakt i sosiale forhandlinger, og politiske, kulturelle og «ideelle» pressgrupper fikk en nærmest religiøs eller filosofisk legitimitet. Natur-retten, i motsetning til den positive eller menneskeskapte retten, hadde alle glemt, den var i høyden aktuell for akterutseilte katolikker!).

Det ble et absolutt moralsk og etisk krav om å støtte de riktige gruppene, de som i utgangspunktet da ble definert som mer trengende enn andre grupper, mer trengende, kollektivt, enn f eks «den hvite gruppen». (I praksis vil folk med fornuft forsøke å moderere motsetningene og innse og rette seg etter den erkjennelse at det alltid vil foreligge et visst spenningsforhold mellom «det kollektive» og «det indviduelle», mellom fellesinteresser og individuell interesser, mellom den éne og de mange, at det alltid vil eksistere gnisninger og motsetninger på tvers av fellesinteressene, og dette «ontologiske paradokset» neppe noen gang vil la seg løse ved at det går opp i en historisk, stor, syntese en gang for alle).

Med dette foreløpig som et bakgrunnsteppe, var det nesten naturgitt av begrepet rasisme etter hvert fikk et nytt innhold i forhold til den tradisjonelle oppfatning av begrepet: Rasisme ble ikke lenger knyttet til biologi, men til kultur. Man fikk i den store konsensusoppbygging på dette feltet innført termen - eller den funksjonelle definisjonen - «kulturell rasisme».

Den «kulturelle rasismen» ble fort gjort til en gullstandard som alle gode og mindre gode ting og forhold skulle dømmes ut fra. Ja, om du var god eller ikke-god, eller ikke såååå god, ble bestemt av denne standarden. Og i bakgrunnen spøkte lovverket og straffebestemmelsene.

Folkets holdninger skulle med andre ord «pedagogiseres», styres og formes, - det var ingen vei tilbake, eller rundt, det fikk koste hva det koste ville, det lå ingen angrefrist under «godheten», ingen mulighet for noen «opprørsparagraf» mot den – falske - godheten skulle inn i «lovverket», kort sagt: Det fins ingen pardong for overtredelse av «normativ kulturell rasisme». Men heller ingen prøveløslatelse for normale tanker og normal, forstandig oppførsel, hverken i kirken eller i barhavene.

Befolkningen en masse skulle oppdras, koste hva det koste ville, til anti-rasisme, til å bli perfekt gode mennesker. Det perfekt gode menneske ble dermed gjort til mål og middel i kampen for «det gjennom gode samfunn», dvs det syndfrie samfunn, målt med gullstandardens eller «den gode antirasismens universelt gode og høyverdige telos og meter». Anti-rasisme ble det faste punkt man kunne bevege verden på. Man hadde endelig funnet løsningen. Vi hadde kvadratisert sirkelen og sirkliggjort kvadratet, for å si det sånn. Vi var ikke bare verdens navle, men også verdens «lovgivende» domstol og – bøddel.

De gode jobbet da ofte helt uten å være klar over det for innføring av det St. Augustin på 300-tallet e Kr kalte «Gudsstaten», misforstått og på helt feil grunnlag, men dog.

Gudsstaten forblir et fjernt ideal for kristen så vel som for ateist eller hedning. (Politikk som sådan kan sies å være hedenskap pr definisjon).

Gudsstaten, ja: Et prosjekt også deterministen John Calvin jobbet for å realisere, i Sveits. Han mislyktes selvsagt grådig med dette – i hvert fall sett i ettertid og med våre høymoralske eller hypermagiske lakse, porøse eller slappe standarder - allerede før han hadde satt i gang.

Calvin trodde antakelig at der Gud ikke strakk til, var han den rette mannen som nettopp kunne strekke til, på vegne av Gud. Hans «velde» i Bern i Sveits ble et skrekkvelde, «revolusjonen spiser sine barn», kan man «ihukomme». Man kan med en viss rett kalle Calvin for en «hypermagiker», som alltid jobber på vegne av andres ve og vel, for i større eller mindre grad forsøker å skjule sine egentlig egoistiske tilbøyeligheter, se her om hypermagi og emosjoner mm

Vår professor – som vi møtte ovenfor - vil ha funnet en annen måte å relatere til problemet på enn den måten han ovenfor i innledningen nærmet seg studenten på. Overfor studenten ville han selvsagt i utgangspunktet fremhevet at studenten kom med et umoralsk forslag som han ikke kunne støtte. Studenten ville ikke vinne frem med å referer til professorens eller andres «lykkekalkyle», se på bloggen her. Professoren ville ha nektet å gi den hvite studenten bedre karakterer på et rent utilitaristisk grunnlag, (tradisjonell moral ville ha trumfet «lykken»). Han ville sannsynlig vis - i stedet for å konfrontere studenten direkte med å beskylde ham for å komme med uetiske krav, heller kanskje ha begynt å arbeide for en eller annen form for positiv diskriminering, ut fra Marcuses lære som altså gikk ut på at det var etisk riktig å treffe tiltak eller fatte vedtak som helt åpent var intolerante, (og det ikke bare på universitetene). Professoren vill uansett ikke ha forstått at han sto på garn mitt i det nye paradigme. Han ville ikke ha klart å gjennomskue den strategien Marcus hadde forsøkt å smugle inn, til og med ved å være helt åpen om den repressive toleransen han forkynte og selv la premissene for skulle erobre universitetene først, og siden byråkratiet og deretter all vestlig politikk overhodet, helt i tråd med hva Gramsci hadde sett og håpet på skulle la seg realisere: «Arbeidernes lange, men seierrike gang gjennom korridorene», se Verdinihilisme, ekteskap osv

Marxisten Marcuse kalte altså denne form for intoleranse for «Repressiv tolerance». Han var innflytelsesrik og fikk en enorm makt over studentbevegelsene på universitetene fra 1968 og fremover i tiår på tiår. Hans legitimering av intoleranse gjelder fortsatt både på universitetene og de fleste andre samfunnsområder og det ser ikke ut for at denne retningen innen etikken skal begynne å dabbe av og få mindre innflytelse med det første, snarere tvert imot.

Vår professor over, ville aldri under fire øyne ha fortalt studenten at han, fordi han regnet seg som et godt menneske, i stedet for å beskylde studenten for dårlig moral, ville forsøke å få innført ordninger eller opptaksvilkårene ved universitetet ad omveier, slik at studenten like vel kunne begynne på medisinstudiet. Professoren ville imidlertid kanskje ha begynt å engasjere seg i utvalg og råd for på lengre sikt å påvirke universitetsmiljøet og professorkollegaene til å endre inntakskriteriene, slik at studenten likevel fikk aksept for begynne på medisinerstudiet.

Professoren vil da i etterkant – hvis prosjektet lyktes - ha god grunn til å føle seg litt lettere til sinns, vil noen si. Han ville dessuten lett kunne innbille seg selv at han nå plutselig i sinn og skinn var et «bedre menneske» - objektivt sett, ikke bare relativt sett. Han hadde gjort rett ved å nekte denne enkelte student bedre karakterer ved å jukse, men nå ville han oppnå en større rett, i sum, en større godhet, en større lykke – godhet - for flere. Som et etisk høyverdig og forbilledlig etisk individ selv, hadde han hatt mot til å avvise students forslag. Og mot er jo «av det gode». Men professoren ville bli - og ha - del av et større gode: Han ville redusere inntakskravene på generelt grunnlag. Det skulle bli lettere for alle å studere medisin. For hadde han ikke i sin ungdom selv vært mot karakterer overhodet? Professorens større gode ville altså avhenge av i hvilken grad han selv kunne hjelpe flest mulig, selv om det skjedde via klare brudd på den naturlige moral, og den naturlige rett og de plikter den impliserer, (og den lov Gud har skrevet på alles hjerter, men som riktig nok er formørket inntil en viss grad. Det fins fortsatt noe man kan kalle dyp eller dypere samvittighet, se her om bla Kierkegaard og Abraham som vill ofre sin eneste sønn Isak: her og her om synteresis eller synderesis bl a).

Det eneste reelle mentale forbeholdet professoren ville ha gått og slitt med, var at dét kunne hende, at det ville bli en katastrofe for mange å la studenten slippe til på studiet. At konsekvensene ville bli katastrofale for mange flere nå etter nyordningen og ny-moralen og et stort minus i lykke-regnskapet, idet minus ville trumfe pluss, hvis man skulle gjennomgå legenes praksis over tid, en praksis som jo var tilstått legene på sviktende moralsk grunnlag.

Å produsere dårligere leger, leger ingen store, kroniske sår på samfunnslegemet, sår som var en direkte konsekvens av å hente inn dårligere kandidater over en lav sko til medisinstudiet, kan man si. I lengden ville dette tære alvorlig på Brutto Nasjonalproduktet og i siste omgang føre til opprør og varig splid, særlig hvis det gikk opp for folk at god gammeldags moral som bygget på individets frihet, individets begrensninger og individets verd og verdighet som ansvarlig menneske og som en guds skapning med sitt medfødte gudsbilde in takt, i hvert fall i noen grad.

I praksis ville det ha vært sannsynlig – den gang – at professoren virkelig tok konsekvensen av at studenten objektiv ikke var skikket til å bli lege og at de dårlige karakterene hans mer enn tydelig nok viste at han nettopp ikke var oppgaven verken verdig eller voksen. Professoren ville da føle at det var best for alle at han ikke ga etter for studentens krav. Men som vi har forsøkt å vise, ville det bli svært vanskelig for professoren å la være å gi etter for «godhetspresset».

Men ville professoren like vel, – til tross for moralske betenkeligheter - , virkelig ha lagt seg i sælen for å få alt dette til?

Jeg tillater meg å tvile, og grunnen har er at professoren i vårt tilfelle hadde å gjøre med en hvit student, ikke enn sort student, eller en student som tilhørte en annen minoritetsgruppe, en student som i oven i kjøpet kom fra en god familie med god råd, og med råd og anledning til å søke seg inn på legestudiet på et helt annet universitet på et helt annet sted, der inntakskravene var satt lavere.

Slik ville han kunne hjelpe studenten indirekte til å komme inn ved for eksempel at inntakskravene ble forsøkt senket andre steder. Han ville kanskje foreslå at siden han i stedet for å si det dirkete til studenten, fortalte og forsikret ham seriøst at han for sin del ville arbeide aktivt for å endre vilkårene for visse studentgrupper på sikt, et arbeide som på tross av umoralen i det ville geleide studenten til studentens eget mål om å komme inn på medisinstudiet. Slik ville professoren uanfektet kunne gå inn i hypermagikerens rolle, uten selv å være klar over det. Fordi han var for feig til å gjennomskue sitt sanne ego og som et menneske som kunne la seg friste, og hans megalomane behov for å manipulere folk til å oppfatte at han tilhørte «de gode, de sanne og skjønne».

Nå til de forskrekkelige tallene som jeg lovet i starten av denne artikkelen. Så hva sier så tallene? Og hva forteller den likegyldighet disse tallene blir møtt med fra politikernes og de ansvarlige om vårt pro tempo «moralske godhetsparadigme»? Jeg vil si: Vi bryr oss egentlig ikke, vi overlater alt til de andre, til de som steller med slikt, til – ironisk nok – «de gode», bedre karakterisert som «hypermagikerne». Vi har begynt å tro på magi, i stor skala, uten å vite om det, det kan blir vår bane som nasjon og for Vesten som sivilisasjon, (se andre artikler om dette her på bloggen, noen av dem linkes det til i denne artikkelen).

Hanni Afsar skriver på sin facebook-side:

Bare i Oslo er det 157.000 ikke-vestlige innvandrere og barn av innvandrere. Samtlige minoritetsgrupper fra MENA har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Blant somaliere er for eksempel bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid. (SSB regner én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting».) Innvandrere mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag og betaler 40 prosent mindre skatt. Offisielt spanderer regjeringen 50 milliarder kroner på innvandring og integrering hvert år. Den ligger selvsagt langt høyere. Et sted mellom 100-250 milliarder kr per år. Vi snakker om antall arbeidsledige innvandrere på størrelse med Drammen.

Det er en kjensgjerning at hundretusener av norske arbeidsplasser vil automatiseres og forsvinne i løpet av noen tiår, som vil endre arbeidslivet fundamentalt, særlig for ufaglært arbeidskraft. Men herregud, kjør på med suksessoppskriften "hurtigsporet". Nå har Norge funnet nøkkelen til integrering. 😂Fake-Dagbladet-

Løgnene om lønnsom innvandring

Listen over profilerte politikere, akademikere og journalister som har villedet nordmenn over tid er fryktelig lang. Husker dere økonomi professor Victor D. Norman: Vi kan uten vanskeligheter ta imot 100 000 flyktninger. Det er ikke i tvil om at innvandring er bra for Norges økonomi.

Kristin Clemet (H): innvandringen er en berikelse for velferdssamfunnet som gjør Norge til et rikere land.

Thomas Hylland Eriksen: (sosialantropolog og forsker) Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050 som bør etablere seg i Oslo. Innvandring er lønnsomt og nødvendig.

Thomas Liebig: (OECD) Innvandrerne bidrar positivt til statskassen.

Majoran Vivekananthan (Redaktør Utrop) Innvandrere bruker mye mindre av velferdsbudsjettet enn det nordmenn gjør. Innvandring lønner seg.

Bare noen eksempler. Altså løgn og bedrag som har villedet nordmenn. Nå sitter vi med fasiten, eller den har vi sittet med lenge.

Vestlig arbeidsinnvandring som svensker og polakker er vinn-vinn. De kommer til Norge i en begrenset tidsperiode for å jobbe siden reiser de fleste hjem.

Derimot innvandrere fra Somalia (40 000) Pakistan (37 400), Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000) flytter ikke hjem når det er trygt i hjemlandet. Samtlige grupper har lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Kostnadene er astronomiske og voksende og har skapt sosiale problemer i Norge. (Lånt fra Gjenstridig, nettavisen til Nina Hjerpseth-Østlie).

JAN BØHLER ER BEKYMRET: Det handler om mer enn hudfarge skriver Jan Bøhler i Dagbladet.

Når du leser Jan Bøhler kronikk er det ikke vanskelig å bli pessimist. Han ber om mange tiltak for å kunne snu trenden i Groruddalen.

1. På 14 grunnskoler i Oslo snakker femti prosent av elevene så dårlig norsk at de ikke klarer å følge undervisningen.

2. Andelen som forsatt ikke har fullført videregående når de er 29 år i utsatte områder er mellom 35-48 prosent.

3. Kriminelle gjengangere er voksende. I Oslo har vi de tre siste åra hatt en utvikling fra 88 gjengangere (under 18 år) i 2015 til 182 stykker i 2018.

4. Vi har en urovekkende økning i trusler, krenkelser, vold og steinkasting mot politi og politibiler.

5. Det er urovekkende høye tall for utbredelsen av sosial kontroll.

6. En stor andel av innvandrerne lever av passive stønader.

Groruddalssatsingen er et prestisje prosjekt hvor Oslo kommunes og staten prøver å skape varige forbedringer i Groruddalen. Det kan virke som prosjektet ikke har båret frukt. Snarere tvert imot.

Lykke til videre. Og til dere kortenkte politikere og journalister. Nå er asylankomstene historisk lave. La oss hente flere kvoteflyktninger med charterfly

fra Midtøsten, slik at vi er sikre på at velferdsstaten synker på dypt vann en gang for alle.

Fra en artikkel av Jan Simonsen på Resett:

Berlin: Bare 0,7 prosent av asylsøkere har rett til politisk asyl, skriver Jan Simonsen -15. mai 2019:

Antall avviste asylsøkere i Tyskland stiger og stiger. Men de forlater ikke landet og blir ikke deportert, hevder den tyske avisen Bild Zeitung.

Tyske politikere mener at innvandringskrisen fra 2015 er over, men er det riktig, spør Bild? Tallene gir et helt annet bilde enn at problemet er løst. I Berlin søker 31 personer om asyl per dag. Ingen vet nøyaktig hvordan de kom til Berlin.

I første kvartal 2019 ble totalt 2818 nye asylsøknader behandlet i den tyske hovedstaden. Men bare 0,7 prosent av søkere fikk politisk asyl. 30,3 prosent ble anerkjent som flyktninger fra krig og vold, og 36,8 prosent av søknadene ble avvist.

Bild Zeitung konkluderer med at bare en tredjedel av innvandrerne som søker asyl har rett til beskyttelse, om lag to tredjedeler har det ikke. Og kun en brøkdel er politisk forfulgt.

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående? Det har vist seg vanskelig å få avviste asylsøkere ut av Tyskland. De må reise hjem, men gjør det sjelden. Hvis de ikke forlater Tyskland frivillig, skal de deporteres ved lov. Men det skjer bare i unntakstilfeller.

I første kvartal 2019 ble 293 avviste asylsøkere deportert og bare to alvorlige lovbrytere eller tydelig mistenkte terrorister.Det er Berlins byrådsleder for innenrikssaker Andreas Geisel (SPD) som har offentliggjort tallene etter forespørsel fra Alternativ for Tyskland.

Tallene tyder på at de som er kommet inn i landet i de fleste tilfeller ikke vil gå tilbake og ikke bli deportert, selv om de ikke har rett til å bli. Den tyske avisen mener det undergraver asylinstituttet og belaster sosialutgiftene uberettiget.

https://resett.no/2019/05/15/berlin-bare-07-prosent-av-asylsokere-har-rett-til-politisk-asyl/

Per Steinar Runde, facebook 25.05.19:

Det er gammalt nytt at mange somaliske menn driv systematisk fleirkoneri på skattebetalarane si rekning. Både norsk-somaliske Amel Aden og fleire andre (sjå under) har uttalt seg kritisk, men verken stat eller kommune har gripe inn. Når sønene deira no endar som gjengkriminelle, er det på høg tid at samfunnet kartlegg omfanget og set eit stoppar for denne ansvarsfråskrivinga. (fra Document.no)

Thor Dag Halvorsen på face:

"Stjeleren" er et nytt ord for meg. Den som stjeler er en tyv. Og det er rent tyveri mange somaliere bedriver når de regelrett raner vår velferdskasse ved å utnytte systemet.

"Hvor er statistikkene over somaliske familieforhold: Hvor mange er gift, hvor mange er separert eller skilt, hvor mange er enslige forsørgere (les: mødre) og mottar dobbel barnetrygd for x antall barn? Hvor mange fedre har barn med flere somaliske kvinner? Hvor mange somaliske barn har uoppgitt far? Dersom ikke mange nok våkner opp av dvalen og krever at disse statistikkene legges på bordet, vil oljeformuen fort få preg av Norges siste olje."

Hannis Afsar, facebook, ca 220519: Fucking assholes.

Bare i 2015 kom det 25000 unge menn fra 12 ulike muslimske land til Norge. De aller fleste hadde ikke noe grunnlag for asyl. Så hva gjør de her?

Bare i Olso er det 157 000 ikke-vestlige innvandrere og barn av innvandrere. Av disse bor 50 000 i tre bydeler i Groruddalen i Oslo. De har skapt masse trøbbel.

Sikkerhetstjenestene i Skandinavia rapporterer år etter år at terrortrusselen er størst fra muslimske miljøer. Ja, selvsagt, vi snakker om unge muslimske men. Alikevel fortsetter myndighetene å slippe inn nettopp unge muslimske menn i hopetall hvert eneste år.

Forstå det den som kan. De ansvarlige må kunne karakteriseres som fucking assholes, eller bedre, landssvikere.

Hjerpset-Østlie, på Gjenstridig:

Men er ikke innvandringen blitt mye mindre, slik både den politiske ledelsen, Statistisk sentralbyrå (SSB) og mediene forsøker å gi inntrykk av? Den har riktignok gått noe ned, men nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) er fortsatt enorm. Faktum er at vi har en årlig tilvekst på en mellomstor by i året.

I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2).

I 2013 et helt nytt Bodø (40 000).

I 2014 et helt nytt Tønsberg (38 000).

I 2015 et helt nytt Haugesund (31 600).

I 2016 et helt nytt Kongsberg (26 000).

I 2017 et helt nytt Lillehammer (21 300).

I 2018 et helt nytt Jessheim (18 000).

Men helt uten det gamle Moss´, Bodøs, Tønsbergs, Haugesunds, Kongsbergs, Lillehammers og Jessheims produktivitet og skatteevne.

En så enorm vekst krever like enorme investeringer i infrastruktur; alt fra veinett og boliger til sykehus og skoler. Hvert eneste år. Dette koster, og det finansieres definitivt ikke av innvandringen.

https://www.gjenstridig.no/hysj-ikke-nevn-innvandringen/

Konklusjon og moral: Vi lever kollektiv under selvskapte «ødipale» tilstander, men er ikke villig til under noen omstendigheter å ta på oss straffen for våre synder, vår «hamartia», (se mer om dette i fremtidige posteringer under etikettene Synden og syndene i kristendom og islam).

Vi har allerede på forhånd avskrevet ansvaret vi burde ha blitt stilt til regnskap for og vi er ikke villig til å blinde oss selv for å gjøre opp for det objektive ansvar vi har pådratt oss, forsettlig eller uaktsomt. Vi befinner oss imidlertid da i en situasjon som kommunistpartiene i Øst befant seg før kollapsen i 1989. Kommunistene ville ikke høre hverken på de sannheter som Milan Kundera pekte på, eller som Ødipus-tragedien forteller oss om.

Vi har tidligere skrevet om Havel, frihetshelten som alle burde kjenne, her: V Havel, SIAN og Kristiansand, uthulingen av demokrati og ytringsfriheten

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

søndag 2. september 2018: Håndhilsing - til guddommelig besvær

Vi skal i denne artikkelen ha episoden hvor Sylvi Listhaug forsøkte å hilse på Fahad Quershi på et debattprogram på TV i september 1917 i minnet, se her Quereshi nektet med et «nydelig», men triumfalistisk og etter in mening slakt smil å håndhilse på den norske statsråden.

Vi skal også huske å at likestillingsminister Hanne Bjurstrøm nylig ikke kunne forstå annet enn at det ikke kan være oppsigelsesgrunn for en muslim å nekte å håndhilse på kvinnelige medarbeidere. Hun oppga en grunn for dette: At en hilsen kan skje på mange andre måter enn å håndhilse.

Vi skal også ha lagt merke til at Anders B B’s advokat Geir Lippestad også mener at håndhilsnekt kan være legitimt.

Vi skal også ha lagt merke til at en svensk, kvinnelig muslim nettopp har fått en erstatning på 40 000 kroner for å måttet tåle å bli oppsagt fordi hun ikke ville hilse på menn: Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en muslimsk kvinne etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet er nå dømt i Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen. Arbetsdomstolen slår fast at kvinnen ble diskriminert og dømmer firmaet til betale henne 40.000 kroner i erstatning, skriver Fria Tider. Semantix prøvde forgjeves å argumentere for at håndhils-nekt kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og at det er krenkende at en ansatt nekter å håndhilse på personer av et bestemt kjønn. Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har kommit att missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte får beröra personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen». (se under).

I tillegg skal vi også ha debatten om hijab i politi og rettsvesen for snart 10 år siden i tankene, her ble det bragt til torgs noe heller tvilsomme argumenter for «fr bruk» eller fri flyt av hijab i det offentlige, vi gjengir noen «argumenter»:

«Både likestillingsombud Sunniva Ørstavik og visepolitimester Sveinung Sponheim har i høringsuttalelser gått inn for å tillate at dommere skal få bruke hijab. Forbud mot hijab er brudd både på likestillingsloven og diskrimineringsloven, mener Ørstavik. Sponheim ser mer praktisk på spørsmålet. Han ønsker bruk av hijab i politiet og i retten fordi det kan lette rekrutteringen og fordi slik bruk kan være uttrykk for et mer åpent og inkluderende multikulturelt samfunn».

Og: «I en kronikk i avisa Klassekampen 3. februar legger «antirasistene» Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund Steen seg på linje med likestillingsombud Sunniva Ørstavik og mener at forbud mot hijab hos norske dommere betyr å stenge den muslimske befolkningsgruppa ute fra den viktige maktøvelsen det er å dømme folk».

Det er å merke seg at det ikke ble lagt vinn på tradisjonelle juridisk argumenter i denne debatten, slik som dette:

«Det finnes ikke noen bestemmelser i norsk forfatning, i norske lover og i norsk praksis som utestenger folk fra dommerembetet på grunn av religiøs overbevisning, ideologi, partimedlemskap eller livssyn.

I bunnen på argumentasjonen ligger en oppfatning av at å være en del av landets dommerstand, innebærer representativitet. Men representativitet er ikke noe grunnleggende prinsipp i den sekulære norske statens rettsvesen.

Men i den forstand at domstolene legger norsk lov og rett og norske verdier til grunn i sin domsutøvelse, og for eksempel ikke et sharia-basert rettssystem, er det norske rettssystemet ikke nøytralt, og skal heller ikke være det».

Men dommerkappen - uniformen - symboliserer at de som bærer den, representerer en sekulær stat og er forpliktet til å holde seg til lover og regler som skal sørge for likebehandling og «nøytralitet». Uniformen viser med andre ord at de som bærer den, er lojale overfor den norsk rettsstaten og dens verdier.

Den som bærer hijab, viser først og fremst lojalitet overfor islamsk religion og det som mange muslimer kaller det muslimske samfunnet, ummaen». se Folgerø document

Hva er så linken mellom disse tilfellene som nevnt over, hvilket felles grunnlag eller hvilken felles virkelighetsoppfatning eller rettsoppfatning er det som ligger i bunn her? Hvilket menneskesyn røper disse uttalelsene og meningen fra samfunnstopper? Hva er det som mangler?

Vi skal i det følgende gjøre et lite forsøk på å legge nye vinkler på disse sakene og hvilke holdninger og verdigrunnlag de fremmer og bygger på.

Vi tar utgangspunkt i Lippestad, fordi han er advokat, dvs jurist, og fordi han synes å ha lag seg til en høyst u-juridisk måte å tenke, agere og føle og mene noe på, (i visse forhold, selvsagt). Han setter seg på en måte over det juridiske og havner i det affektive eller emosjonelle som et underforstått eller underkommunisert premiss. Det er følelsene – eller den subjektivistiske inderlighet - som dikterer konseptene og jussen, ikke jussen som dikterer konseptene og følelsene.

Vi må først spørre: Hater ABB’s advokat Lippestad hele seg selv, eller bare en del av seg selv, dvs den juridiske delen? Vel, man kan ikke være advokat – dvs jurist – hele døgnet – man må være menneske også, spesielt på fritiden, i kosen og på synseområdet. Folk orker ikke å tenke juridisk kontinuerlig, man er menneske først, så jurist, og slik bør det jo være, hvis det ikke skal bli uutholdelig både privat og offentlig.

De fleste mennesker i dag vil ikke oppleve det ubekvemt at noen forteller at man er jurist, men er man og sier man at man er både jurist og teolog, reises det øyenbryn. Går denne kombinasjonen an? Står ikke juss og teologi kontrært på hverandre, hvis man ser rent faglig på det? Kan Gud og juss ha noe med hverandre å gjøre? spør man seg. Arbeider ikke jurister med alt annet enn det som har med Gud og teologi å gjøre? Står ikke interesseområdet her diamentralt motsatt på hverandre? Folk forstår rett og slett ikke at juss og teologi er komplementære størrelser og at de på et dypere plans henger sammen på en måte som ikke kan brytes uten at alt ender i den reneste nihilisme og derpå følgende kaos og absolutt relativisme. Jeg skal forsøke å forklar hvorfor i det følgende.

Man forventer ikke, hverken som barn eller voksen, at «far» skal være høyesterettsdommer ved frokostbordet. Man forventer heller ikke at «mor» skal være biskop ved middagsbordet, selv om hun i virkeligheten er nettopp en biskop. Det bør holde å være far eller mor i kjødet. En forelder skal ikke være en akademisk tittel, en snever funksjon av sin formelle posisjon i samfunnet og dette er noe skjønner umiddelbart. Når jeg snakker om å tenke juridisk-teologisk, har jeg et helt annet perspektiv og en helt annen horisont i tankene. Jeg tenker heller ikke på dette å ha et livssyn eller tro i seg selv. Det jeg tenker på er hvordan vi nærmer oss og «forvalter oss» troen eller mangelen på sådan og hvorvidt vi kan erkjenne at det som utgjør vårt livssyn og vår tro fundamentalt konstitueres i juridisk og religiøse grunnkategorier, konsepter som så å si ligger der som en harddisk før vi bruker denne med software. Vi har havnet på et sivilisatorisk nivå hvor harddisken er ute av syne ute av sinn. Vi er ikke lenger i stand til å se at forutsetning «for alt» ligger i vår vesensbestemmelse som et juridco-religio vesen. Vi nøyer oss dermed med å se mennesket først og fremst som et produkt eller en avledning av sosioøkonomiske, psykologiske eller antropologiske strukturer og variabler, som en fremadskridende sluttføring i samspillet mellom arv og miljø, dvs mellom biologi og sosio-psykologi. Vi ser mennesket først og fremst som et produkt med mer eller mindre indre vilje, kraft eller behov for å realisere seg selv, eller angel på ditto. (Ikke først og fremst å erkjenne seg selv, som også et metafysisk vesen). Vi snakker i denne forbindelse primært ikke om å ansvarliggjøre seg selv, men altså realisere seg selv. Detter en konsekvens med enorm signifikans, men da en signifikans som for tiden i stor skala oversees eller fortrenges, og da på et like stort kollektivt som tragisk plan. Det moderne menneske forutsettes dessuten å ha en egen evne til å konstruere seg selv og sin egen identitet, utover det som tidlige ble ansett for det naturlige, ikke bare som et sosialt vesen, men også som kjønnsvesen. Ifølge norsk lov kan man selv med offentlig notoritet og rettsbeskyttelse selv velge hvilket kjønn man er, eller har. (I psykologi og filosofi av i dag har det lenge vært et aksiom at mennesket ingen konstitusjon – i en viss mening – har. Man forutsetter imidlertid nå at man kan velge sin konstitusjon, og sterke promotører for et slikt syn kommer nå fra grupperinger som nettopp ikke tålte at man snakket og appliserte tankeforutsetning om konstitusjon! Men det individer som velger seg et kjønn, konstituerer nettopp en konstuitiv kategori).

Advokat Lippestad er først og fremt et menneske, ikke «advokat» ved frokostbordet eller i salongen. Han er heller ikke først og frem advokat når han uttaler seg i dagens diskurs om f eks håndhilsing, for da er han mer politikere eller en som synser ut fra den absolutte standard det ironisk nok er blitt at «smak er behag» og «behag er smak», dvs at smak og behag kan diskuteres, hvis man kan profitere emosjonelt på smaken, så sant man vet hvilken smak som for tiden er på moten og hvilke politiske eller moralske grupperinger man ved å fremføre sin høyst relativt gyldige smak uten å tråkke noen ordentlig på tærne.

Lippestad har «glemt» å tenke eksistensielt og fundamentalt juridisk når det gjelder håndhilsing, eller bedre: Han har fortrengt jussen, slik den opprinnelig var og slik den i utgangspunktet for alt ble begrunner i det store bildet her. Han agerer som primært emosjonell «privatperson». Å ta stilling for eller mot håndhilsing blir en slags (overseriøs) politisk selskapslek der behovet for kos for ham og hans likesinnede, anstendighet og følelsesbasert kritikk - av de som liksom er så slemme at de vil nekte mannen rett til arbeid - trumfer behovet for å se fenomenet å nekte håndhilsing i det større og dypere, eksistensielle perspektivet, nemlig i det jeg kaller juridisk-teologiske perspektivet, hvor menneskets vesenskjennetegn er at det er et juridisk-teologisk vesen.

Når Lippestad forteller at man kan hilse akkurat på den måten man selv ønsker på hans kontor, enten det skjer med håndhilse eller på annet vis, så er det helt greit for Lippestad. Han tenker ikke juridisk på det, han tenker i sitt mentale univers at det er først og fremst menneskelig han tenker og begrunner sin holdning eller mening om dette. Men dette utelukker ikke at jussen er ute av bildet, for den som nekter å håndhilse, tenker nettopp juridisk, han er bundet av islam og islam som deen eller diin. Å nekte å håndhilse er for den troende muslim en religiøs plikt, en plikt gitt ham eller pålagt ham av Allah og sendebudet Muhammed. Nektelsen er med andre ord juridisk betinget og det er antakelig dette aspektet ved hele saken Lippestad, som så mange andre – hvis ikke alle – ikke makter å se, nettopp fordi tenkemåten hans utelukker eller utelater perspektivet på mennesket som et juridico-religio vesen. Slik jeg ser det, kan ikke mennesket være helt hvis det fratar seg selv denne vesensbestemmelsen. Logisk av dette at man ikke ser det sånn, og at det flyter en nødvendig ontologi av dette, følger det at det er like bra å nekte å håndhilse som det er å håndhilse, i alle sammenhenger, den ene skikken eller sedvanen utelukker ikke nødvendigvis den andre, de kan alle være like bra og ha likeverdig begrunnelse.

Å se tingene i det juridisk-teologiske perspektiv er blitt et perspektiv man er blitt helt blinde for i samtidens diskurs. Meg bekjent er det svært få, om noen i det hele tatt, som tenker med utgangspunkt i et juridisk-teologisk perspektiv og dette perspektivet inngår ikke som premiss i debatten i det hele tatt. Debatten er hygienisk helt fri fra måten å tenke juridisk teologisk på og dette innebærer i seg selv at menneskesynet blir deretter, nemlig altfor snevert. Man har låst seg til en måte å tenke på som utelukker å se mennesket og virkeligheten som primært et – det jeg vil kalle - juridiko-religio vesen, dette at det vesentlige ved mennesket er å la seg styre av religiøse og juridisk lover på det konstitusjonelle området, det området som ligger til grunn i vår tenkemåte og det som faktisk bestemmer våre tenkemåter og måter vi nærmer oss mennesker, utfordringer og problemer på. (Akkurat som det er spillereglene i sjakk som konstituerer selve spillet).

Vi har mistet av syne at juss og religion hører sammen som de to ulike sidene av en mynt og at dette forholdet, mellom mynt og krone, faktisk inngår i et levende forhold hvor det eksisterer en fundamental forbindelse mellom de to «sidene», en egen dynamikk eller dialektikk som må foreligge skal menneske kunne være mennesker i det hele tatt. Det fundamentale eller vesentlige ved mennesket og det menneskelig er nemlig dette synet, at menneskene vesensnødvendig må ha evne og vilje til å inngå avtaler med hverandre og å et litt høyere nivå: høytideligere pakter - og at mennesket simultant må ha en tro for å kunne bli betegnet som menneske.

Mennesket er riktig nok, som Aristoteles sa, et politisk menneske eller et sosialt dyr, men det han forutsetter er at mennesket er både avhengig av evnen og viljen til å tenke juridisk og handle på det grunnlag jussen og dens komplementære dimensjon: de materielle forutsetningene - til enhver «gir» eller setter og at det samtidig bokstavelig talt er nødt for å ha et teologisk perspektiv som reelt premiss under enhver tanke, enhver handling og enhver holdning.

Aristoteles opererte med et begreper som i selve seg er fraværende i dagens diskurs. Han forutsatte – dvs trodde – at det fantes noe virkelig eksisterende som vi ontologisk tenkt kaller telos, dvs hensikt eller mål, eller finale årsaker, og at dette målet var tvingende nødvendig for å få med seg og kunne forholde seg adekvat til en tings egentlige vesen, dens mening og begrunnelse, som vesen. Detter perspektivet er så godt som forlatt i alle akademiske disipliner og i media i den postmoderne epoke vi lever og virker i i dag. Vi ser det både i vitenskapen, kulturen og politikken, og ja, også i teologien, den akademisk disiplin som tydeligst av alle har undergravd seg selv ved å forkaste nettopp Aristoteles.

Litt raust sagt il jeg si at Lippestad godt illustrerer et emosjonelt betinget servilt korrekt «medmenneske», som vil alle godt, med den ene begrunnelse at det å ville godt faktisk er godt, at intensjonen om å gjøre det gode er tilstrekkelig som grunnlag for all moral. Ja, det emosjonelt betinget servilt korrekt menneske går så langt at det mener bør være forbudt å nekte et menneske å nekte å håndhilse – på kvinner – fordi nektingen i seg selv er god og representerer det gode, gjennom de som mener dette. Og det står det ikke respekt av, det er selvinnlysende at det ikke gjør det, på mine premisser her. Lippestads «holdning» bør heller adresseres eller «arresteres», (for ikke å si at denne form for godhet bør straffeforfølges), fordi den gir et forvrengt bilde av virkeligheten og fordi den støtte opp under og promoterer islams iboende dualisme, en dualisme som materielt sett faktisk i seg selv legemliggjør og legitimerer straffbar holdning, iht diskrimineringsgloven og straffeloven.

Men Lippestad er ikke alene om å være bakstreversk, det er også likestillingsministeren Bjurstrøm. Hun hilser håndhilsingsnekt velkommen ved å vise – ikke til den juridisk-religiøse side av saken - , men altså ved å vise til at «det er andre måter å gjøre det på».

Det Bjurstrøm ikke sier er, at det hun sier faktisk er at håndhilsnekt rent praktisk ikke har noe med religion å gjøre i det hele tatt. Det kan oppfattes svært krenkende for muslimer, noe hun tilsynelatende ikke bryr seg det bøtt om.

Bjurstrøm, som mange andre, ser ikke at mennesket primært ikke er et sosialt dyr, at mennesket primært er et juridisk-religiøst menneske. Hun begrunner sitt ståsted ut fra en sosiologiserende forståelse av hva islam er og hva muslimer styres av, hun tenker reduksjonistisk, vi skal alle in i samme bås, vi skal alle være «nøytrale», som om nøytralitet var Gud. Og dette er det nye «glade budskap». Muslimer forutsettes å styres av sosiale lover, ikke av juss, ikke av religion ikke av tro i dypere mening. Bjurstrøm og Lippestad fratar mennesket dermed sitt sanne adelsmerke, nemlig at det primært er et vesen som tror, eller som er født med evne til gudstro utover den guden som romsterer i det nøytrale, og dermed også med utrusting for å treffe frie valg, også trosvalg, faktorer som igjen danner forutsetningen for det juridiske aspektet ved det juridico-religiøse mennesket.

Bjurstrøm og Lippestad – begge Ap-politikere - fratar nonsjalant mennesket muligheten for bevisst under juridisk ansvar å kunne velge hvilken Gud man vil tro på og hvilke guddommelige lover man vil underlegge seg og strekke seg mot å følge, ikke bare fordi det er Guds vilje, men fordi det er en gave gitt mennesket av Gud. Muslimene, derimot, har ingen problem med å se at deres gudsrelasjon faktisk fundamenteres juridisk, ikke primært emosjonelt eller ut fra subjektivistisk inderlighet. Muslimer tenker dessuten fatalistisk, og da hjelper ikke «nøytralitet». Gud bestemmer alt, ja, vi har eksempler på at kalifer har ansett seg som nettopp determinert til å drepe andre muslimer i den faste overbevisning at «skjebnene – dvs Allah – hadde bestemt det og utvalgt dem til gjøre det.

Det er nærliggende å karakterisere den holdning og de tilegnede verdier som ligger bak slike som Lippestad, Berglund Steen og likestillingsministeren – se over i eksemplene – som supremaschistiske og derfor – ironisk nok for dem selv - selvundergravende.

Men først, hvordan kan man enklest og best beskrive en juridco-religio måte å tenke på?

Vi tar utgangspunkt i premisset om at mennesket er født med en relativt fri vilje coram homnibus, mennesker seg imellom, men da ikke slik at mennesket kan frelse seg selv i religiøs forstand eller i evighetsperspektiv, som noen vil kalle det. Mennesket forutsettes å kunne inngå avtaler, å treffe frie beslutninger om hvordan man vil leve og hvordan man best skal respektere andres liv, tro og eiendom. Vi forutsettes å kunne treffe verdivalg i bevissthet om ekte, varige, verdier. Men disse tingene – forutsetningen for det hele - er ikke gitt av mennesket selv, mennesket og tingene er ikke sin egen skaper, deres tro er gitt dem i nåde og deres eiendom kan til syvende og sist ikke forklares på andre måter enn den er gitt dem av Gud, i og med skaperverket. Å være et juridico-religiøst menneske betyr i dette perspektivet at mennesket kan velge å se tingene på denne måten, at man kan inngå en kontrakt – med seg selv, intrapersonlig eller utadrettet interpersonlig - om å se tingene på den måten religionen fremstiller «saken» på. Hvis man ser det slik, er man et juridisk-religiøst menneske. Man har da handlet ut fra den vesensbestemmelse man er og har, ikke ut fra dets kapasitet -og mulig opportunistiske bruka av denne – og de for tiden korrekte emosjoner, eller som et produkt av dets arve og miljø, eller rene tilfeldigheter.

Hvis man utelater - og gjør seg blind for disse aspektene ved det hele - , henvises man til å drive retorisk ad infinitum argumentasjon basert på private eller kollektive emosjoner, på forhandlinger og konsensus for å begrunne sitt forhold til tingene. Det hele blir da nokså prinsippløst og tilfeldig, selv om det ses og føles svært så bekvemt, og betydningsfullt. Og argumentasjonen vil da ende in absurdum, hvoretter alt blir absurd, dvs meningsløst og uten forankring annet enn i individets impulser, dets forfengelig og nykker til enhver tid, kort og godt: I behovet for dominans.

Det hele ender i en uendelig maktkamp der makt blir rett og hvor retten blir maktesløs. Alle midler for å nå tilfredsstillelse blir legitime. Alt blir opportunisme, spillfekteri og skinn, med gode miner til slett spill og det står jo klart at i en slik setting så blir de som tenker slik, ikke fort lei av å legge til rette for og sette in ressurser på å holde fast på mønsteret, som jo bare er en selvforsterkende illusjon, ja, de må jo innerst inne tro at de vil klare å overleve og vinne i dette spillet. Det gjelder bare om å være lurest og bruke de beste av de mest sublime manipuleringsmekanismer man er i stand til å bruke og tilegne seg. Man kan ikke unngå å se at er slik utgangspunkt for holdninger, dygd og moral, bygger på en supremaschistisk grunnforståelse: Den sier «jeg er dere andre – eller de fleste av dere – overlegen, nettopp fordi jeg har gjennomskuet spillet og fordi nettopp jeg har gjennomskuet det best, så er jeg automatisk titulert til å bruke systemet til min egen fordel, idet jeg holder tett med hva mine indre beveggrunner er. Jeg kan tute med ulvene fordi det er det smarteste. Jeg kan bruke andre som instrumenter for mitt eget vel og vel og for å oppnå hva det nå skulle være. Jeg kan la nyttige idioter sikre meg en plass i solen uten at de merker eller klarer å gjennomskue hva det er som egentlig skjer. Jeg kan stille meg trygt opp på øverste plass på pallen. Gullet er mitt!! Det sier seg selv at dette fører rett inn i den synd som i kristenheten er blitt betraktet som den verste syn, nemlig hovmodet.

Når mennesker vil tillate dommerhijab, politihijab og forby individer i arbeidsliv og skoleverk å håndhilse, er det ikke utslag av en juridico-religio-måte å tenke på. Det er en typisk emosjonelt supremaschistisk måte å tenke og forholde seg til medmennesker på.

Man bruker andres kultur og tro som påskudd eller fullmektig for å tilfredsstille høyst private interesser, dvs behov for sosial kontakt, konservering og forsterkning av egen gruppetilhørighet, typisk sosio-psykologiske måter å tenke på og begrunne sine beslutninger og «moralske» valg ut fra.

Men haken ved det er at: Man tror at man står over både den fremmed tradisjonen man vil forsvare – og stadig mer tillate eller til og med aktivt promotere eller gå god for - og den tradisjon man selv egentlig tilhører, den vestlige tradisjon tolket av det vestlige menneske. Man stiller seg med andre ord over både den egne tradisjon og den fremmed tradisjon, eller tro.

Kan det bli mer supremaschistisk? Betyr kanskje ikke supremaschistisk nettopp dette å betrakte seg og sitt – sine egne, private verdier og preferanser - som noe bedre og mer verdt enn det annet?

Man tror det skal gå seg til på denne måten, egensnillheten og sentimentaliteten – by proxy - skal trumfe den fremmedes kultur slik at de fremmede automatisk blir assimilert, på lengre sikt. (Vi ser bort fra de forskrekkelige finansielle kostnadsoverslag og demografiske fremskrivninger her). Den skal også trumfe det man mistenker for å motarbeide «godheten» i egen kultur. Dette segmentet i egen kultur skal undergraves, og for å kunne gjøre det, må store deler av denne kulturen gjøres «rasistisk», fremmedfiendtlig, nazivennlig eller hva det nå enn er de konstruerer opp av fiendebilder av egne kulturbærere. «De gode» er sannelig ikke mindre avhengig av konspirasjonsteorier enn de som – tilsynelatende - ikke er så gode. Det er veldig lett å tilskrive kritikere de verste motiver og holdninger.

Det juridico-religiøse mennesket tar utgangspunkt i at mennesket vesen består i at det tenker juridisk og religiøst først, deretter sosiologisk eller sosiologiserende og psykologisk eller psykologiserende. Menneskets tankeevner forutsettes ikke primært å være diktert av arv og miljø, disse aspektene følger etterpå, som «hjelpekategorier». Alene den juridico-religico måten å tenke på gjør mennesket ansvarlig slik at det fritt kan velge å respektere andres tro og eiendom. Den juridico-religiøse modellen, som vi vil kalle det, forutsetter at mennesker og personer er åndsmennesker først, dernest legemer, fysiske eller sosiopsykologiske og målbare «størrelser». Modellen forutsetter sjel, en «størrelse» som transcenderer sosiologien og psykologien, for ikke å snakke om biologien. Menneskets sjel – med dets samvittighet – er menneskets adelsmerke, ikke dets kropp, dets kjødelige behov, dets behov for fysisk behovstilfredsstillelse og dets målbare eller mer eller mindre sterkt følte prestasjoner.

(Jeg inkludere ikke verdisyn her, se under) Når makter og myndigheter, diskursprominenser og andre offentlige aktører nekter en skole å avskjedige en muslimsk lærer som nekter å håndhilse på kvinner, er det ikke av respekt, men av disrespekt for egen kultur og sivilisasjonskrets, vestlig tro og tenkemåte. Det er indirekte å hevde at vår kultur ikke er bedre enn deres kultur, men dermed har man sagt at det å hevde at min kultur eller min kulturs religiøse tradisjoner faktisk er bedre enn «din», nettopp fordi den sier at min kultur ikke er bedre enn din.

Slik undergraver både logisk og i praksis godhetsapostler sitt eget verdigrunnlag og sin egen forankring og legitimering, og islam er klar over dette og utnytter det til fulle når anledningen byr seg, og i små porsjoner om gangen.

De emosjonelt betingede og emosjonelt serviliserte ser ikke at de disrespekterer både den egne og den annens tro og kultur. (Det er ikke mye sivilisatorisk i dette!). De ser bare fortreffeligheten i egen helt vilkårlig og emosjonelt valgte tenke- og handlingsmåte. Emosjonene overstyrer deres underliggende eller iboende tankeforutsetninger. For det grunnlag de «emoverer» på er ikke fundamentert i det juridico-religico fundament. De ser ikke at juss og religion kommer før sosiologi og arv og miljø. De ser ikke at de forutsetter at sosiologien og arven og miljøet faktisk gjøres til en essensiell kategori, en kategori over alle andre kategorier. De tror og går ut fra som en selvfølge at denne kommer foran den juridisk og religiøse kategori. De vil ikke se at det er den juridiske og religiøse kategori som best gjenspeiler det fundamentalt eksistensielle ved menneske, det som utgjør menneskets vesen og essens. De ser ikke at tro kommer før politikk, at mennesket er mer enn bare et sosialt dyr, eller et rasjonelt vesen. De ser i tillegg ikke at mennesket er homo adorans, ikke bare homo faber, homo erectus etc. For dem er hvilken gud som helst man tror på knekkende likegyldig og irrelevant.

Vi ser dette tydelig i håndhilsings-sakene. De som foregir å innta den mest liberale eller rause holdningen er de som er mest velvillig og åpen for å tillate ansatte å håndhilse. De som går mot dette, blir ansett eller forutsatt å være alt fra konservative eller reaksjonære og intolerante. De forusettes å ha usunne fordommer! Men hvem er det som mest respekterer de som nekter å hilse? Er det dem som sier klart fra at dette ikke «går» i vår kultur med våre sedvaner, vår skikk og bruk? Eller er det de som hever seg høyt over den juridico-religico måten å se og nærme seg mennesker på, både i egen kultur og i forhold «de andres» kultur? Ligger det ikke i denne posisjonen en tydelig forakt eller nedlatenhet både for det egne og for «de andres»? Tar disse menneskene overhodet mennesker og troer, skikker og grunnleggende og materiell juss (til forskjell fra formell juss) og rett på alvor? Tror de at de er uangripelige når de villig vekk gir andre troer og verdisett forrang? Viser ikke slike preferanser nettopp at de ikke tolererer eller «utstår» sitt eget, på et dypere nivå?

Eller hvem er det de taler på vegne av med sine handlinger og holdninger? Det er jo tydelig at den toleransen de utviser overfor de som nekter ikke gjelder den andre veien. Det er alltid vi andre som ikke vil tillate og promotere å gi aktører som nekter å hilse som skal betraktes som intolerante. De vil ikke se at de ved å tillate slike nektelser fremmer et menneskesyn som da i prinsippet er svært ekskluderende og at islam, som dikterer disse holdningene og valgene er dualistisk i sitt vesen, at islam i seg selv er diskriminerende og intolerant og at de ved å stimulere til håndhilsingsnekt indirekte bidrar til å forsterke og legitimere den islamske dawa eller misjon?

Det menneske som nekter å hilse på et annet menneske er ansvarlig for det han gjør eller ikke gjør og ikke bare i den konkrete situasjonen det gjelder, men generelt i det store og hele. «De korrekte» tror at de ved å støtte individet som nekter å hilse faktisk vil gå foran som et godt eksempel til etterfølgelse. De tror at deres liberalitet eller toleranse til slutt vil smitte over på muslimer både enkeltvis og kollektivt. De går ut fra at islam vil tilpasse seg, modernisere og reformere seg, i og med at de utviser en toleranse som er større enn alle andres toleranse. Ettergivenhet og forakt for «eget» er «king» i dag. De vil ikke innrømme de absurde i dette og at dette er utopiske forestillinger som er dømt til å mislykkes, fordi det her ikke er grenser for naivitet og fordi hovmodet er så stort at det gjør selverkjennelse og moderasjon mulig.

Joda, man – for ikke å si VI - har gjort seg blinde på egen godhet. Man ser ikke at dette fordrer posering. Man ser ikke komikken i det og heller ikke tragedien. Man ser ikke at man har satt seg ut over, ja, høyt over den grunnleggende innsikt at mennesket er mer enn sin arv og sine omgivelser. Man vil ikke tore å innrømme at muslimer som nekter å håndhilse gjør det ut fra sin tro og selve islams forståelse av og fremstilling av hvem guddommen Allah er i sitt vesen og at Allahs vesen er radikalt forskjellig fra den kristne Gud, at Allah og Gud er kontrære konsepter, at gudsforståelsene eller gudssynet ikke engang tangerer hverandre.

De «gode» vil ikke høre at Allah ikke er kjærlighet, ja, at Allah hverken har eller er en Personlig Gud. De vil ikke se at de for å koble inn det personlige her, så er det tvingende nødvendig for muslimer å koble seg til den de kaller profet, et ord som betyr budbringer på arabisk og som er feiloversatt i Vesten i dag. Det fremgår nemlig av Koranen at Allah og «profeten» skal likestilles og at Muhammed er den plettfrie, (men dog ikke uten synd), selve rollemodellen for alle mennesker, og at islam derfor er den ene, universelt gyldige religion, eller deen, din. Ved slik å likestille Muhammed og Allah skapes den illusjon at også Allah er «personlig», på sett og vis. Men Allah har ikke åpenbart seg selv, hvem «han» er, hvis man overhodet - islam - kan bruke et pronomen her. Allah har «sendt» ned en kopi av en bok som ligger i den allahianske himmel og denne boken er «sharia», dvs den eneste vei til «vannhullet». Islam – underkastelse - er dermed sharia, dette å følge sharia er kjernen i den islamske tro. Derfor snakkes det i islam heller om ortopraksi enn ortodoksi, hvilket i seg selv følger av at hvem «gud» virkelig er i islam følger av hva man gjør i tro på sharia, Koranen og Muhammed – pluss en for øvrig «ubeskrivelig» og u-personlig, monolittisk og monadisk gud.

Hvordan tenker så «de korrekt poserende» ikkemuslimene om dette? Om dette vet vi lite, men vi kan forsøke å forklare ved å bringe frem det implisitte i deres tankegang, deres gudsforestillinger eller mangel på sådanne. «De gode», sosiologisk, psykologisk og antropologisk betingede, tenker at Allah er blitt til fordi et spesifikt samfunnssystem eksisterte da religionene islam ble til. De tenker at Allah er et sosialt betinget produkt og da et «produkt» som kan dekonstrueres og forandres slik at gudsforestillingen tilpasses deres egen forestilling, deres egne forklaringer, deres eget standpunkt, i deres egen kontekst og på deres spesifikke ønsker og behov.

De vil ikke se at muslimen er kontraktsforpliktet i sin tro, at han – ifølge determinasjon - har inngått en pakt med Allah, dvs en pakt med Muhammed, som igjen kan vise til sin pakt med Allah, i og med at han villig – om enn tvilende til å begynne med - lot Allah fremføre sine ordre og sitt budskap til ham personlig, og da til ham som et juridisk og derfor ansvarlig menneske, et juridico-religio-menneske, et menneske som ikke tar det for god fisk at religionen er fremkommet i kraft av å være diktert, nærmest tilfeldig, av tid og sted, arv og miljø, alt sosiopsykologiske forklaringer. Nei, religionen kommer før slike «forklaringer» eller teorier. Allah som en menneskelig projeksjon, kommer ikke på tale, det er gitt allerede fra starten av.

Det er vår påstand at det juridiske og religiøse kommer før det sosiopsykologiske, ikke etter. Essensen er simultan med eksistensen. Det synkrone faller sammen med det diakrone. Det foreligger en autentisk coincidentia oppositorum, en «finale» for enhver logisk argumentasjon ad infinitum, dvs ad absurdum.

Og dette punkt markere så det mest høyverdige punkt eller nivå et menneske kan nå. Mennesket er nå et tvers igjennom juridisk og religiøst menneske, ikke et produkt av tilfeldigheter, men verdig all respekt, enten det nå gjelder respekt overfor Gud eller overfor mennesker. Det gjør det uangripelig fordi det forener eksistens og essens og det gjør det levende fordi det forutsetter et personlig forhold, en personlig gudsrelasjon som på en og samme tid er både juridisk og «troende», dvs religiøst.

Men er denne personlige relasjonen til guddommen mulig i islam? Vel, Allah er jo ingen person, Muhammed, et syndig menneske, må settes imellom, et helt og holdet menneskelig vesen må gå god for eller representere det guddommelige, et risiko- foretak par excellence, kan vi si. I «siste instans» tas her ikke et oppgjør med den menneskelige ursynd, den som bæres av alle mennesker kollektivt, et faktum som egentlig overlates til seg selv og gjør mennesket retningsløst og uten fast orienteringspunkt, - alt flyter, bortsett fra sharia og dogmet om Muhammed.

Det gjelder da desto mer for muslimer å underkaste seg. Å tenke selv og bli et fritt individ og en personlighet, kommer i bakgrunnen. Vi ser her en intern dualisme i islam: Islam ansvarliggjør den troende overfor Allah i høyeste potens, men fratar samtid mennesket alt ansvar. Det fins en mengder av beviser på dette grunnparadokset i de islamske skriftene selv. Islam er da også definert som en essentielt deterministisk tro og religion. Determinisme og dualisme er iboende og nødvendig kategorier i islam, de er ikke kontingente, de er absolutte og absolutt bindende og kan ikke omstøtes eller forandres. En islamsk reformasjon er derfor utenkelig, apodiktisk sett. Det nytter ikke å skjære bort ubehagelige trossetninger og trosutsagn. At muslimer med «alt i orden» i forhold til sin tro nekter å håndhilse på kuffar er derfor ikke så merkelig. Det merkelige er at de faktisk ikke blir tatt på alvor av «de poserende og emosjonelt korrekte» ikkemuslimene, dvs de vantro.

Å overse totalt eller ta veldig lett på det juridico-religiøse aspektet i islam, innebærer nødvendigvis ikke bare en forakt og nedlatenhet overfor islam, men også forakt og nedlatende holdning både overfor muslimer enkeltvis og muslimer som gruppe betraktet.

Men ikke bare gjør seg dette snevre perspektivet på selve livet og menneskeheten seg gjeldende overfor islam, det gjør seg i høyeste grad også gjeldende overfor kristne og ikke minst: Den kristne tradisjon og forankring i det greske og hebraiske, hvor nettopp det juridico-religico-mennesket settes i høysetet og som fundament og utgangspunkt for all humanitet.

Å tenke i juridiske og religiøse grunnkategorier er å ta alt menneskelig og hele mennesket og dets juss og tro på fullt alvor. Uten diss grunnkategoriene risikere man å innta en overflatisk posisjon overfor juss og religion i sin alminnelighet. Der mennesket henvises til å bli relatert til grunnkategorier som det sosiale og det psykologiske, der undermineres selv konseptet og konsensusen om menneskeverdet tilsvarende, og det er – dessuten - uunngåelig.

Jussen og religionen er disipliner som i dag er henvist til sin egen, isolerte og kompartimentaliserte selvtilstrekkelighet. Det overgår fantasien til det typisk moderne menneske å se at juss og teologi overlapper hverandre, at de flyter fra samme kilde og utspring, og at de er uadskillelig og uavhendelig integrerte i hverandre og helt ut avhengig av hverandre.

En jurist sitter i dag og steller med sitt og en teolog baler med sitt, i full uvitenhet om at Gud både er en person generisk, men også en juridisk person per se, en personae i tre hypostaser, for å si det på gresk, og dette da mest pregnant uttrykt i kristentroen som nettopp baserer seg radikalt på den personlige relasjon både til enkeltmennesket og menneskeheten som sådan.

Juss og teologi opererer og relaterer seg i Vesten i dag isolert og med vanntette skott overfor hverandre. Den ene vil ikke ha noe med den annen å gjøre. Ja, de er blitt fremmed overfor hverandre. Samtidig med dette opplever og nyter de antropologiske disiplinene en oppmerksomhet som dominerer alt annet i diskursen, både som forklaringsmodeller og målsettinger i seg selv. Resultatet er at det både praktiseres og tenkes metamoral i stedet for moral, man diskuterer debatten i stedet for debattens tema og innhold osv. Ingen synes å spørre om hvor rettigheter og plikter kommer fra og hvem man i et evighetsperspektiv står ansvarlig overfor. Mennesket er blitt seg selv nok. Det innbyr ikke bare til forakt for individuell annerledeshet, men også til selvforakt, for et mennesket kan ikke ha genuin selvrespekt hvis det ikke vet eller ikke vil vite hvor det kommer fra, eller hvem det er skapt av og hvem og hva det er skapt til, og hvis det ikke kan forankre sin eksistens og sitt vesen i noen eller noen som «kommer utenfra», noe eller noen – en person - som konstituerer «det hele» og alle relasjoner, i siste instans stilt overfor det evige intet, (som ingen frykter i dag, fordi man ikke skjønner hva intetheten konstituerer allerede som en mulighet her og nå).

De korrekt emosjonelle tør ikke tenke ut over boksen eller boblen. De vil ikke åpne for den enkle tanke og «reelle» idé at hvor jussen ikke integreres i religionen og hvor religionen ikke integreres - men tvert imot ekskluderes fra - jussen, der forsvinner også grunnlaget for all humanisme og der inviteres til slutt i sin egen innebygde konsekvens gladelig også den virkelig absolutte relativisme, nemlig den nihilismen som virkelig mener, forfekter, gjør og sier at «alt er tillatt, alt er like mye verdt og alt og alle er like godt».

Det er i konsekvensen av et slikt verdisyn, eller rettere sagt manglende verdisyn, manglende gudstro, at vi får et skrantende menneskesyn og en inkomplett eller schizofren virkelighetsoppfatning. Dernest følger den dype forakten for mennesker som tar sin tro og sin juss på alvor og i hellig overbevisning. Ved å frata enkeltmennesket dets status som et samtidig juridisk og teologisk vesen, fratar man både seg selv og de andre også selve menneskeverdet, reelt sett, men da selvsagt ikke ved å forkaste begrepet eller konseptet «menneskeverdet», nei, men det som beholdes er kun en hul betegnelse til erstatning fra selve begrepet. Man gjør seg til formelle forkjempere for å beskytte menneskeverdet, fordi det opportunt og gagner «saken», Ikke fordi mennesket betraktes som et mål i seg selv og ikke som et instrument for en eller annen form for behovstilfredsstillelse. Ved å forsøke å frata muslimer status som primært og essensielt mennesker som står i et juridico-religico-forhold til verden og menneskene, fratar man også muslimene egentlig ansvar, egentlig tro. Man vil heller ikke se at dette fratar de emosjonelt korrekte selv det de i sitt indre nok tilstreber, men som de ikke makter å realisere, nemlig selvrespekt, det forhold til seg selv som flyter og utkrystalliserer seg i den ydmykhet bare en gudsrelasjon overfor en hellig Gud som ikke kan gå på kompromiss med synden, kan gi. Vår kultur produserer for tiden dessuten feighet.

For å unngå veien mot forderv og kaos må de korrekt emosjonelle snart begynne å stille seg spørsmålet: Hvilken Gud vil vi ha? Hvem er Gud, ja, hva betyr det å ha en Gud? Unngår man slike grunnleggende spørsmål, blir man sittende i fonnene på påskefjellet for å gjøre seg høye og fornøyde med å spørre tilfeldig forbipasserende empatiske spørsmål om «Hvor kommer du fra»? «Hvor skal du?», og «Hvordan kommer du dit, da ?»

Det skremmende er at de som sitter fast i den sosio-psykologiske tenkemåten faktisk ikke tenker eller bryr seg om stort mer enn hva disse påsketuristene bryr seg om og skilter med, under dekke av å ville forsvare reelle verdier, som ikke er stort annet enn behovet for kos og fordragelighet. Blikket for det helt store er tapt, sinnet formørket og håpet og forholdet til kilden, troen, jussen og mennesket i det store og hele blir deretter, dvs uten dybde, uten høyde og snevert, overflatisk og fordummende, for ikke å si så kjedelig at det går på velbefinnendet, helsen og lykken løs.

Vi kommer ikke videre uten å relatere til en levende, sann Gud, en Gud som ER Kjærlighet og ikke omvendt, en kjærlighet som presenteres – og tros på - som den ene sanne, og ikke den treenige Gud, Kristus og Den hellige Ånd, som ER Kjærlighet og personifiseres den, kommet i kjød, som det heter.

Når vi nekter en muslim fast ansettelse ved en skole fordi han ikke vil hilse på en vantro, betyr det ikke at vi er intolerante og illegitimt ekskluderende. Vi blir ikke mer tolerante ved å «gå i ett med» eller «ta opp i oss» som en integrert «del» i denne muslimen og hans muslimske tro, hans islam. Vi blir bare mer intolerant overfor vårt eget, vi fratar oss selv statusen som fundamentalt juridisk og religiøst forankret. Vi konstruerer oss en metastatus, nemlig som produkter av arv og miljø, av det vi vil skal være konsensus og alminnelig akseptert sosialt til enhver tid. Vi forklare både oss selv og muslimen innenfor et paradigme eller tankemønster som kun tjener til å innsnevre selve menneskehorisonten i hele sin fylde og hele sin bredde. Vi overlater oss selv og andre til nykker og smak og behag hva gjelder livets fundamentale og genuint eksistensielle spørsmål, - og svar. Det betyr tvert imot at vi tar muslimen og hans tro på det største alvor, at vi anerkjenne han som et homo-juridico-religico-vesen og som et høystatusindivid i vår virkelighetsoppfatnig, vårt grunnleggende menneskesyn og vår verdensanskuelse eller livssyn, som både som et vesentlig juridisk vesen og som et essensielt og eksistensielt religiøst vesen. Han deler nemlig menneskehetens høye status sett med åpenbaringenes øyne, nemlig som juridisk og religiøs person.

Det hele kommer an på hvilken Gud vi tror på. Vi må avkle hypermagikerne for hva og hvem de i virkeligheten er, nemlig illusjonsskapere, magikere som vil ha oss til å tro at de er uangripelig i sin selvpålagt selvrettferdighet, selfortreffelige som de er og fremtoner seg som i sitt skinn av godhet, toleranse, respekt og påtatt, hysterisk empati, elementer de bruker for å tyrannisere dem de selv har utpekt som fiender og som de selv stadig forsøker å gjøre til mer og mer farlige motstandere, ved å projisere sine egne demoner over på andre – hvor ingen feil forefinnes - i den tro at de gjør noe nobelt og mer høyverdig.

Jeanett på HRS skriver i sakens anledning 170818 på hrs: I samfunn som forbyr vennskap mellom kjønnene, lærer ikke mennesker hverandre å kjenne. Det oppstår ikke empatisk forståelse for det ukjente. Det oppstår ikke hensyn. Det som blir igjen er primitive behov og fysiske reaksjoner.

Seksualisert

En blir lært opp til å forakte metoder til bekjentskap, og fordømme de samme metodene som syndige. Akkurat på samme måte som at ingen får lov til å spise synlig under ramadan for å forhindre fristelsen til å avbryte fasten, hindres kvinner fra å være synlige, så de ikke vekker primitive lyster hos menn. Menn som verken har lært forståelse eller empati. Derfor blir da også kvinner anklaget for å være «skyldige» ved voldtekt.

I slike samfunn er informasjon om hverandre tilnærmet forbudt. Tillit mellom kjønnene finnes ikke. Omgivelser blir seksualisert.

Det å kunne se hverandres ansikt, hår og skjønnhet kan selvsagt vekke følelser hos oss. Men ved å ha lært hverandre å kjenne kan vi ta hensyn til hverandre. Vi kan oppleve samtaler som interessante og få tillit til å inkludere hverandre i vår hverdag. Vi kan også la være å ha kontakt hvis vi ikke opplever den som givende og interessant. Vi lærer om respekt via bekjentskap som igjen leder til trygghet.

Å håndhilse på hverandre forteller at vi er likestilte og tillitsfulle. At vi søker den tryggheten vi gir. Å kunne se hverandre avslører at vi ikke frykter hverandre. Berøring som håndhilsning, klem, et kyss på hånden eller kinnet, er utrykk for åpenhet, kanskje også respekt eller beundring. Slik berøring er ikke farlig eller voldsfremkallende, og det handler ikke om seksuell lyst.

Primitivt

Det å nekte slik høflig berøring overfor motsatt kjønn, er primitivt. Det betyr at en ser på motsatt kjønn som noe urovekkende og farlig. Det avslører mangel på likeverd, likestilling, bekjentskap, respekt, hensyn, empati og forståelse. Det avslører uhøflighet, arroganse og avsky. Det avslører at interessen kun er fysisk.

Mange samfunn eller miljøer rundt om i verden er primitive. De sliter med vold, voldtekter og økonomisk utrygghet. De mangler trygghet for sine borgere. Norge tilbyr flyktninger fra slike land et trygt sted for å starte et moderne liv. Da synes jeg det er svært merkelig at likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener at å nekte å håndhilse kan være respektfullt – fordi det er knyttet til religion. Ønsker virkelig Bjurstrøm at Norge skal godta og respektere slik primitiv atferd?

Religiøs tro er en privatsak. Men tro er ikke noe en velger i en rekke samfunn. Det er noe en tvinges til siden friheten til ikke å tro ikke bare mangler, men straffes. «Troen» påtvinges gjennom gruppepress, sosial kontroll og teokratiets trusler. Hvordan kan det da kalles tro i det hele tatt?

Økt tildekking av kvinner, for eksempel med hijab og nikab, og hilsemetoder uten berøring forteller at bekjentskapets trygghet blir erstattet med segregering, frykt, mistillit og uro.

Forstår ikke ombudet ringvirkningene av dette? Utskiftning av tillitsfulle verdier kan ikke forsvares. Det er respektløse trusler, ikke minst mot likestilling. Det vil lede til splittelse og fiendtlighet mellom kjønnene og skade nasjonens evne til å bevare tillit og samarbeid. Bjurstrøms holdning kan bidra til at Norge blir som land hvor slike primitive normer eksporteres fra.

Forstår de ansvarlige hvor forvirrende det er for mennesker som trodde de jobbet for et «multikulturelt fellesskap», at de blir presset til å adlyde mekanismene for segregering?

https://www.rights.no/2018/08/bjurstroms-primitive-holdning/

Likestillings- og diskrimineringsombudet Hanne Bjurstrøm mener det er helt akseptabelt at lærere i barneskolen ikke ville håndhilse på et annet menneske av religiøse grunner. Hva om den samme muslimske vikaren nektet å håndhilse på jøder av religiøse grunner? Ville det være like greit? Skal barna ha lærere som oppfører seg sånn? Nettopp: Så lett er det å avkle det relativistiske tullballet til arbeiderpartipolitikeren som er lønnet av staten for å ivareta likestilling og hindre diskriminering, men som likevel opptrer som nyttig idiot for krefter som vil systematisere diskriminering og avvikle likestillingen.

Det flerkulturelle samfunnseksperimentet begynner å få konsekvenser som er umulig å dekke over med taushet, penger og mobbing, som jo har virket bra så langt. Men folk har øyne i hodet, og de ser hvor denne sinnsvake politikken har tatt Sverige og Frankrike, og de ser at Norge frivillig går i samme retning: Islam får mer og mer albuerom i samfunnet vårt, og bruker systematisk frihetene i demokratiet til å innføre islamske verdier som avvikler demokratiet og frihetene. Tåler vi den, så tåler vi den, og da må vi pent tåle litt mer, og alltid litt mer, og så videre.

Denne metodikken har islam perfeksjonert i 1400 år, og den brukes overalt hvor islam ønsker innpass og overtakelse uten å gå til direkte okkupasjonskrig med sverd og jihad. (Som jo islam aldri har hatt noe imot). Prosessen fortsetter til det blir utålelig og åpenbart farlig for alle ikke-muslimer, men da er det for sent. Bare nyttige idioter faller for det lenger.

Lippestad med en konklusjonsløs analyse: I kronikken «Hos meg kan du hilse hvordan du vil», i Dagsavisen, går den alltid relative Geir Lippestad i forsvar for multikulturprosjektet som gjør alt så latterlig enkelt for islamistiske krefter. Kronikken hans oser av raushet, åpenhet, toleranse og glede over det flerkulturelle samfunnet Arbeiderpartiet har påført Norge – men også han har oppdaget at det finnes paradokser:

«Et relevant spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det faktum at i Norge håndhilser vi. Som en stolt demokratisk nasjon har våre folkevalgte på Stortinget bestemt at diskriminering på bakgrunn av religion er forbudt her i landet. Takk for det. Det skal vi være glade for. Ingen politiske partier på Stortinget er i mot dette.»

Det pussige er, at selv om Lippestad drøfter problematikken, så kommer han ikke med noen konklusjon i kronikken sin. Det blir for vondt og farlig. Han innser at det er forskjeller på kulturer. Han innser at noen kulturer har verdier som står i direkte motsetning til vår kultur og verdier, og disse aldri kan forenes. Men han er ikke mann for å trekke den uunngåelige konklusjonen: Prosjekt «multikulti» var dømt til å mislykkes fra starten i 1974, integrering er et meningsløst begrep, og islam er uforenelig med et opplyst, sekulært demokrati og våre norske verdier. Lippestad vil heller ha mer multikulti, for da lykkes det nok til slutt. Dette er samme tanketomme strategi som svenske politikere har skapt uopprettelige problemer med.

Norge infiltrert av sharia

Grunnen til at sharia-agenten ved Ekeberg barneskole ikke vil bruke argumentet «håndhilser ikke på jøder», er antagelig at han forstår at noe sånt aldri ville passere. Ikke ennå hvert fall. Det blir nemlig vrient å selge inn argumentet «Jeg hilser ikke på jøder av respekt for jøder». Islamiseringen har imidlertid kommet så langt at argumentet «jeg hilser ikke på kvinner av respekt for kvinner» kan passere – fordi islams nyttige, flerkulturelle idioter vil at dette skal være sant.

Men det er ikke sant. Det er bare å snakke oss sekulære etter munnen. Islamister hilser ikke på kvinner fordi de er overbevist om at kvinner er underlegne skapninger. Farlige, demoniske og verd mye mindre enn menn. Litt som bikkjer, bare bedre å dele seng med. Denne forakten for kvinner, vantro og jøder løper som en rød tråd gjennom hele Koranen, og skaper ukulturen islamistene ønsker å innføre i Norge – først gjennom løgn, så gjennom stadiene forvirring, oppgitthet, redsel og til slutt underkastelse. Dere lurer ikke meg. Men dere lurer det flerkulturelle fjolsene. Bjurstrøm uttalte:

«Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er det mange måter å gjøre på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse»

Yeah… men så var det spørsmålet HVORFOR man ikke vil håndhilse på kvinner? Se, det vil ikke diskrimineringsombudet grave i. Faktisk løper hun skrikende videre med hendene for ørene, fordi hun vet at hvis hun graver i det, så finner hun svaret i form av en diger kulturell møkkakjeller, som vil pakke inn kvinner til de ikke lenger ligner mennesker, men vandrende postkasser.

Sharia-moralismen begynner med hijab, og ender med niqab

Selv burka ikke nok for at kvinnene skal få respekt fra Muhammeds mannlige flokk. Tvert om faktisk. Det blir aldri bra nok uansett hva disse stakkars kvinnene blir pakket inn i. Problemet er nemlig at under alle de ærbare plaggene finnes det noe som islamistene ikke kan fordra, og samtidig aldri kan få nok av. Kvinnfolk! Kvinner har seksuell makt over dem og deres tankeverden, og det er ikke til å leve med, for det gir kvinner makt over menn, og det skal jo ikke kvinner ha! Dette er ikke til å leve med for Muhammeds dårlige machomenn, mens det får oss gode vestlige menn til å smile. Kvinner i sommerkjole har makt over oss menn, og det er vakkert. Fint!

Vestens «feminister» er lurt av denne macho-overtroen fra oldtiden til å bli forrædere mot kvinnesaken. Men islam lurer ikke oss som fortsatt har huet i Europas stolte kultur. Vi glemmer ikke rett og galt. For det er dette det koker ned til: Rett og galt. Flerkulturens voktere vil ikke bare oppløse grenser, samfunn, kulturer og identitet. De vil også oppløse rett og galt.

Det finnes rett og galt her i Norge. Og folkeskikk

Man trenger ikke rasjonalisere, diskutere eller definere det: Rett og galt er en del av norsk kultur som i alle andre kulturer – for alle kulturer inneholder «do‘s and dont‘s». Folk fører livene sine etter et kulturelt moralsk kompass fra barndommen, og det gjør sikkert vikarlæreren som mistet jobben også. Men hans kompass peker mot Mekka, og da bør han følge kompasset og flytte dit.

Her i Norge kan man riktignok hilse hvordan man vil, men det innebærer ikke å nekte og hilse på kvinner fordi man tror kvinner er mindreverdige. Det er ganske enkelt galt. Lippestad sier at «Mangfold innebærer at vi blir utfordret. Ja, til og med må endre noen av våre oppfatninger og meninger om hvordan folk skal og bør leve sine liv». Men nei: Denslags «mangfold» har vi ikke bruk for her. Sånt gjør man ikke i Norge, og ferdig med den diskusjonen.

Jada, hilsing er så mangt: Jeg liker ikke at europeere lager kysselyder ved øra mine når vi møtes. Det er snålt. Her oppe i kulda har vi gjerne gitt hverandre en klem når vi møtes – men ikke hvis begge er menn, da håndhilser man, for klemming mellom menn litt kleint. (Med mindre man spiller fotball, er på samme team, eller drikker litt for mange øl) Her i landet markerer håndhilsing gjerne litt avstand i stedet for nærhet. Men her er poenget: Det er uansett ikke pent å si nei til en utstrakt hånd. Man tar hånden fordi det er noe som veier tyngre enn alt i norsk kultur: Folkeskikk. Folkeskikk trumfer mange andre små kulturelle særheter. Vi har skikk og bruk her i steinrøysa. Oppfør deg for pokker.

Menn som ikke vil ta en utstrakt kvinnehånd fordi den fiktive manneguden deres har gjort kvinner til noe annenrangs, de mangler normal, norsk folkeskikk. Og folk uten normal, norsk folkeskikk skal ikke jobbe i skoleverket. Basta!

https://www.document.no/2018/08/12/det-handler-ikke-om-hvordan-man-hilser-men-hvorfor-man-ikke-vil-hilse/

Leder for kvinnekomiteen i Islamsk Råd Norge (IRN) Smaira Iqbal skriver følgende i Aftenposten:

– For noen muslimer i Norge er det en praksis at man ikke håndhilser på det motsatte kjønn.

Hun mener at reaksjonene våre beror på uvitenhet og at vi må vise mer forståelse:

– I et mangfoldig samfunn som Norge bør man ha større forståelse for hvordan et individ praktiserer sin tro, og det er helt klart at det er mangel på kunnskap om temaet i ulike samfunnsinstitusjoner.

Tvang om å håndhilse på kvinner er ifølge Islamsk Råd en uheldig sosial kontroll:

– Å forlange at vikaren, som Dagsavisen har kalt «Josef», endrer sin praktisering for å kunne beholde jobben, er en form for sosial kontroll som absolutt bør unngås i samfunnet, og spesielt i arbeidslivet, avslutter kvinnekomitelederen for Islamsk Råd Norge.

https://resett.no/2018/08/09/islamsk-rad-norge-tvang-om-handhilsing-er-sosial-kontroll/

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm gir støtte til menn som ikke vil håndhilse på kvinner

Av Maria Zähler 80818, resett

En muslimsk lærervikar fikk ikke fornyet vikariatet sitt ved Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige kollegaer. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm er kritisk. Hun mener det er akseptabelt at lærere nekter å håndhilse på kolleger fordi de er kvinner, skriver Vårt Land.

– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm.

Hanne Bjurstrøm mener at arbeidsgiveren saklig må bevise at mannens overbevisning var et hinder for at han kunne utføre sine oppgaver.

– Vi kan trekke paralleller til saken på Blidensol sykehjem i Stavanger, der hjemmet nektet pleiere å gå med hijab. Vi kom da veldig tydelig frem til at det ikke påvirket arbeidsoppgavene de gjorde, sier hun til Vårt Land.

https://resett.no/2018/08/08/likestillingsombudet-mener-det-er-greit-a-nekte-a-handhilse-pa-kvinner-i-arbeidslivet/

Geir Lippestad får støtte fra Fahad Qureshi og IslamNet, Av Kenneth Olsen - 11. august 2018:

Advokat Geir Lippestad har skrevet et langt innlegg på sin Facebook-side der han forsvarer muslimers rett til å nekte og håndhilse på norske kvinner. Han får støtte fra islamisten Fahad Qureshi.

Etter at en muslimsk mann, som var vikarlærer på en skole i Oslo, nektet å håndhilse på sine kvinnelige kolleger, har blant annet likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm støttet muslimske menns valg av å hilse hvordan de vil.

– Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sa likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm tidligere denne uken.

Advokat Lippestad har kastet seg inn i debatten på Facebook og hevder at mangfoldet innebærer at vi blir utfordret, og at vi bør respektere de som ikke ønsker å håndhilse.

– Mangfold innebærer at vi blir utfordret. Et relevant spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det faktum at i Norge håndhilser vi, skriver advokaten.

– Jeg kan love at på den arbeidsplassen jeg er sjef, kan du hilse på meg på akkurat den måten du ønsker, så lenge dine intensjoner er gode.

En av de mange som har likt kommentaren på Lippestads Facebook-side er islamisten og Islam Net-lederen Fahad Qureshi, som i 2015 uttalte at «alle muslimer støtter steining for utroskap».

Islam Net skriver på sine hjemmesider at: «Vår visjon er å gjøre informasjon om islam tilgjengelig for storsamfunnet. Vi jobber for å tilby en riktig forståelse av islam gjennom dawah, undervisning, media og politisk engasjement.»

På hjemmesiden til Islam Net finner man også nyttige informasjonsvideoer som diskuterer blant annet: Kan muslimer delta i musikk-, svømme- og gymundervisning? Kan du ha på deg avslørende klær hjemme foran din egen familie? Og Hvordan kan jeg forbedre min viljestyrke til å lære Koranen utenat?

Se også video av den oppsiktsvekkende uttalelsen fra Qureshi for tre år siden der han og Islam Net holdt fredskonferanse på Hasle i Oslo.

https://resett.no/2018/08/11/geir-lippestad-far-stotte-fra-fahad-qureshi-og-islamnet/

Yrkesforbud for alle andre enn muslimer? Av Bjørn Nistad - 10. august 2018 : Geir Lippestad støtter mannen som ikke vil håndhilse med kvinner.

En muslimsk lærervikar får ikke fornyet sitt engasjement fordi han nekter å håndhilse på kvinner. Likestillingsombudet, advokat Geir Lippestad og andre har uttrykt støtte til mannen som de mener diskrimineres fordi han er muslim. De tar feil. En mengde grupper utsettes i dag for yrkesforbud, bare ikke muslimer. Muslimer slipper unna med forhold som garantert hadde ført til oppsigelse av andre grupper.

For en tid siden ble læreren Max Hermansen presset ut av jobben sin fordi han hadde arrangert islamkritiske demonstrasjoner. Disse demonstrasjonene hadde han arrangert som privatperson i fritiden, og de var rettet mot islam som ideologi, ikke mot en gruppe mennesker. Den muslimske læreren, derimot, nekter å håndhilse på kvinnelige lærere i arbeidstiden fremfor elever og foresatte. Og det er kvinner i egenskap av at de er kvinner, ikke en gitt gruppe kvinner han misliker på grunn av deres meninger, han nekter å hilse på. Mannen kunne altså like gjerne ha insistert på å få undervise iført en t-skjorte med påskriften «Kvinner er undermennesker».

Like fullt er det den muslimske læreren som nekter å håndhilse på kvinner, og ikke Max Hermansen Likestillingsombudet og personer som Lippestad velger å gi sin støtte til.

En mengde personer utsettes for yrkesforbud fordi de benytter seg av sin angivelig grunnlovssikrede rett til å uttrykke sine meninger. Eller fordi de har opptrådt dumt, eventuelt i fylla.

En person ble for en tid siden nektet å være sensor i den videregående skolen da det ble oppdaget at vedkommende hadde publisert et par artikler på Resett. En lærer eller barnehageansatt som skrev et leserinnlegg mot homofili, ville trolig miste jobben. Selv vil jeg neppe få en stilling ved et norsk universitet på grunn av mine høyrepopulistiske og russlandvennlige holdninger. Eller hva med læreren som kritiserte forholdene i norsk skole og holdt på å miste jobben fordi skoleadministrasjonen kokte i hop en sak om at han skulle ha hengt ut elevene? Eller hva med professoren som mistet jobben på grunn av et par rasistiske og sexistiske ytringer som han i etterkant beklaget? Utvilsomt dum oppførsel, men skal så lite være en oppsigelsesgrunn?

Eller hva med frisøren som ble idømt en bot fordi hun i sin egen frisørsalong nektet å klippe en kvinne med hijab? Man kan være kritisk til frisørens opptreden. Men det var hijabbruk og islam som ideologi hun reagerte på. Hun stemplet ikke kvinner kollektivt som en laverestående del av menneskeheten, slik den muslimske læreren som nekter å håndhilse på kvinner gjør. Like fullt ble kvinnen idømt en bot av den norske stat, og hun ble hengt ut som nazifrisør og liknende.

Muslimer forfølges ikke på grunn av sin tro. Tvert imot behandles de langt mer lemfeldig enn andre grupper. Tror noen medlemmene av en kristen sekt som erklærte at kvinner måtte dekke seg til for ikke å friste mannen, ville få arbeide som barnehageansatte og lærere? Ville kvinnelige sektmedlemmer få omgås den oppvoksende slekt iført et tørkle de nektet å ta av seg? Selvfølgelig ikke. De hadde blitt kastet ut av både barnehage og skole, og sannsynligvis risikert at barnevernet fratok dem oppdragelsen av deres egne barn. At kvinner med hijab jobber i barnehage og skole, derimot, er det tilsynelatende ingen som ser noe problematisk ved, bortsett fra høyrepopulister som undertegnede.

Vi trenger en storrengjøring i både barnehage, skole og andre steder. Personer som nekter å håndhilse på kvinner og dermed signaliserer at de betrakter kvinner som annen rangs mennesker, og hijabbrukere som signaliserer at de betrakter andre kvinner som syndige skapninger som frister mannen, eller rent ut sagt som horer, har ingen ting i barnehage, skole eller offentlig tjeneste å gjøre.

https://resett.no/2018/08/10/yrkesforbud-for-alle-andre-enn-muslimer/

Om idealisme, Lippestad og de edle motivers forbannelse, Av Eivind Knudsen - 15. august 2018:

Geir Lippestad gikk ut og forsvarte vikarlæreren som ikke fikk forlenget engasjementet ved Ekeberg skole, blant annet fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger.

Tidligere byråd for Arbeiderpartiet, advokat Geir Lippestad, gikk nylig ut i et innlegg i Dagsavisen og støttet læreren som ikke fikk fornyet sitt vikariat på Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han av religiøse grunner nekter å håndhilse på sine kvinnelige kolleger.

Lippestad gjør først et nummer av at det finnes flere etter hans mening likeverdige måter å hilse på, og bedyrer at man på hans arbeidsplass får hilse på folk akkurat som man vil. Mer interessant blir det imidlertid når Lippestad gjør motivet for hilsenekten til det mest tungtveiende moment for bedømmelsen av den. Han later til å mene at det er motivet for en handling som er det avgjørende for hvordan man skal bedømme handlingen.

Er hilsenekten i dette tilfellet et resultat av respekt eller forakt for kvinner, spør Lippestad retorisk. Hvordan kvinner opplever å bli desavuert på denne måten, er tydeligvis ikke gjenstand for Lippestads refleksjon, så lenge hilsenekten er motivert av edle motiver.

Det er en smule forbausende at advokat Lippestad, hvis juridiske kompetanse er en faktor man må ha i mente, gjør handlingens motiv til det avgjørende under bedømmelsen av om en handling er akseptabel eller ikke.

Jeg har for så vidt sansen for Lippestads idealisme og klokketro på sine medmenneskers ærlighet. For hadde menneskeheten vært like ærlig og reflektert som Lippestad later til å tro, hadde verden utvilsomt vært et hyggeligere sted. Ikke desto mindre vil man med et slikt utgangspunkt uvegerlig komme til å måtte forholde seg positivt også til juridisk, etisk og moralsk forkastelige handlinger. Og hva mere er; selv om man nødig vil innrømme at ens motiver er uedle, er det ingen sak å manipulere seg selv og sine omgivelser til å tro at selv den mest forherdede umoral og forbryterske sinnelag bæres oppe av edle motiver.

Tillat meg som illustrasjon å anføre et par eksempler:

Far og frigjort datter: Faren som vil nekte sin frigjorte datter å gifte seg med en fremmed fusentast fra Frogner, men heller foretrekker den fremmelige fetter fra farens fedreland, vil sannsynligvis kunne fremføre de edleste motiver for sin negative sosiale kontroll av datteren. Han gjør det jo ikke for å være ekkel mot henne, men tvert imot fordi han kjenner fetteren og innerst inne «vet» at han vil være den beste ektemann for datteren. Og det vil hun også innse, mener han, når hun får tenkt saken nøye gjennom – eller har latt seg «overtale». Faren kjenner også fusentasten og vet at han ikke er noe å samle på. Han vet at han, altså fusentasten, vil dumpe datteren ved første og beste anledning, og for å spare henne for forsmedelse og skuffelse står han derfor steilt på sitt.

Her har vi altså et eksempel på at de edleste motiver vil føre til en handling som objektivt sett er forkastelig, nemlig den å nekte sin myndige datter å følge sitt hjertes røst.

Læreren og jøden

Så har vi læreren som nekter å undervise jøder. I vårt tenkte eksempel lar vi endatil et uedelt motiv, hans jødehat, i hans forvirrede hjerne gjøres til et edelt motiv. Han tenker nemlig slik: Som lærer er jeg forpliktet til å gi mine elever den best mulige undervisning. Jeg hater imidlertid jøder, og derfor vet jeg at jeg i tilfellet jøder ikke vil sette alt inn på å gjøre mitt beste som kunnskapsformidler. Det er derfor til syvende og sist i respekt for både min lærergjerning og for de jødene jeg hater, jeg nekter å undervise dem. Jøden bør heller undervises av en som ikke hater dem, og som derfor vil oppfylle sine plikter på en bedre måte enn jeg med mitt hat. Dette vil være til jødens beste, og derfor er mine motiver for å nekte undervisning de edleste man kan tenke seg.

I strid med praksis

Det er også iøynefallende hvordan Lippestad hopper bukk over det som synes å være en innarbeidet standard på en rekke rettsområder, så som seksuell trakassering og såkalt hatprat. Det finnes flere rettsavgjørelser der personer har blitt dømt, enten strafferettslig eller sivilt, på grunnlag av hvordan en handling eller ytring har blitt oppfattet av den som handlingen er rettet mot eller går utover. Den handlendes motiver er således uinteressante. En lignende oppfatning kommer også til uttrykk i diverse lovforarbeider, og påberopes til stadighet av interesseorganisasjoner som ønsker å utvide nedslagsfeltet for lovbestemmelser som har til formål å innskrenke ytringsfriheten.

Rettstilstanden må således sies å være klar: Bruker jeg n-ordet i omtalen av min afrikanske nabo, vil det være lovstridig rasisme, selv om jeg skulle påberope meg en personlig oppfatning om at n-ordet er en hedersbetegnelse under henvisning til hvordan f.eks. Louis Armstrong omtalte seg selv offentlig. Kaller jeg min kvinnelige sjef for en tøs, vil jeg åpenbart kunne bebreides for dette, selv om forholdet beviselig er dét at ordet «tøs» i eldre terminologi ikke på noen måte var nedsettende. (Se for eksempel «till dans med Karlstad-tösarna» eller for den saks skyld Ibsen: «si navnet ditt, tøs, så snakker vi lettere».)

For å unngå at samfunnet stagnerer, må vi være åpne for nye inntrykk, også fra utlandet. Det er ikke på noen måte gitt at vi vil omgås hverandre på samme måte om 50 eller 100 år som vi gjør i dag. Men skal vår «toleranse» ikke utvikle seg til egal dadaisme, må det også ligge visse allmenngyldige normer til grunn for vår handlemåte. Heller ikke normene er statiske, men i et hvert samfunn finnes det et grunnsett av regler som man ikke kan bryte uten at det bør få følbare konsekvenser, selvsagt innenfor liberale og forsvarlige rammer. Velger man allikevel å bryte dem, utsetter man seg for selvstigmatisering, som bør kalle mer på vår medlidenhet enn vår harme.

Så får vi heller bære over med at forhenværende politikere med skrivekløe støtter fanatikere og mørkemenn når de finner det opportunt. Vi andre får heller rekke hverandre hånden i sann brorskapsfølelse. Jeg mener det trengs.

https://resett.no/2018/08/15/om-idealisme-lippestad-og-de-edle-motivers-forbannelse/

Muslimsk kvinne nektet å håndhilse på mann – får 40.000 kroner i erstatning, av: Øyvind Thuestad 15. august 2018:

Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en muslimsk kvinne etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet er nå dømt i Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen.

Arbetsdomstolen slår fast at kvinnen ble diskriminert og dømmer firmaet til betale henne 40.000 kroner i erstatning, skriver Fria Tider.

Semantix prøvde forgjeves å argumentere for at håndhils-nekt kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og at det er krenkende at en ansatt nekter å håndhilse på personer av et bestemt kjønn.

Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har kommit att missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte får beröra personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen».

Et krav om håndhilsning er ikke nødvendig for å unngå ubehag eller trakassering på arbeidsplassen, mener domstolen.

Den svenske Diskrimineringsombudsmannen (DO) er av samme oppfatning.

– Det här är en svår fråga och det var därför vi bedömde det viktigt med en prövning i domstol. Domen innefattar en noggrann avvägning som beaktar arbetsgivarens intressen, individens rätt till kroppslig integritet, och vikten för staten att upprätthålla ett skydd för religionsfriheten, sier Martin Mörk, sjef for DO sin processenhet, i en pressemelding.

Ifølge Arbetsdomstolen har Semantix utsatt kvinnen for «indirekt diskriminering», og firmaet skal derfor betale 40.000 kroner i erstatning.

DO krevde opprinnelig dobbelt så høy erstatning til kvinnen; 80.000 kroner.

https://www.document.no/2018/08/15/muslimsk-kvinne-ville-ikke-handhilse-pa-mann-far-40-000-kr-i-erstatning/

Christian Tybring-Gjedde: – Hanne Bjurstrøm er fullstendig ukvalifisert for jobben, av Kenneth Olsen - 10. august 2018

Christian Tybring Gjedde etterlyser sterkere reaksjoner etter at Hanne Bjurstrøms uttalelse om håndhilsing.

Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde etterlyser sterkere reaksjoner mot likestillingsombudet etter at Hanne Bjurstrøm uttalte at det ikke er nødvendig for muslimske menn å håndhilse på kvinner.

Tidligere denne uken ble det kjent at en muslimsk vikar ved Ekeberg barneskole ikke ville håndhilse på kvinner av religiøse årsaker. Dette medførte at han ikke fikk jobbe videre på skolen.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ble i ettertid intervjuet at Vårt Land angående saken. Hun mente at vi må være åpne for andre måter å hilse på enn ved å håndhilse.

– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er det mange måter å gjøre på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse, uttalte den tidligere arbeidsministeren for Arbeiderpartiet til Vårt Land.

En av de som er sjokkert over uttalelsene til Hanne Bjurstrøm er Christian Tybring-Gjedde (Frp) som er oppgitt over at kjønnsdiskrimineringen ikke får konsekvenser.

– Bjurstrøm har vist at hun er fullstendig ukvalifisert for den jobben hun er satt til å utføre. Men som alltid er det ingen som reagerer og hennes aksept av kjønnsdiskriminering får ingen konsekvenser, skriver Tybring-Gjedde på Facebook.

Frp-politikeren minner Bjustrøm på at hennes oppgave er å overvåke samfunnet slik at ingen blir forskjellsbehandlet i arbeidslivet på bakgrunn av kjønn eller etnisk opprinnelse, men at hun istedet gjør narr av sitt eget oppdrag.

– I følge henne er menn som baserer sitt verdisyn på islams lover unntatt. Islams lover er nemlig i hennes verden overordnet Norges demokratiske og sekulære lover. Hva om hun ble et forbilde for muslimske fundamentalister og holdt seg hjemme, spør en oppgitt Tybring-Gjedde.

Andre reaksjoner: Mange sier seg enig med Tybring-Gjedde og mener det er på tide at Hanne Bjurstrøm trekker seg fra likestillingsombudet.

– Hun bør miste stillingen. Her bør Frp gå inn med makt å kreve hennes avskjed. Hun forstår tydeligvis ikke signalet hun sender. Og da har hun heller ikke noe i stillingen å gjøre, skriver en person.

En annen mener Bjurstrøm skaper mer rasisme i Norge.

– Hun svikter sine egne, sin nasjon og kultur, sitt kjønn og etterkommere! Skamme seg, slikt skaper rasisme, skrives det.

https://resett.no/2018/08/10/christian-tybring-gjedde-hanne-bjurstrom-er-fullstendig-ukvalifisert-for-jobben/

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/handhilsing-til-guddommelig-besvr.html

onsdag 8. januar 2020: Avradikalisere radikaliserte? Om vestlig juss og tro kontra islamsk juss og tro … Bakgrunnsartikler for denne posteringen:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Tankeforutsetninger, Hobbes, Mill, Lock og Rousseau osv og SAP: Hvorfor det går så galt: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Og se her: http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html

Se for øvrig innlagte linker under.

Jeg deler artikkelen i 3 bolker, 1, 2 og 3, - bolker som alle vil belyse og utdype hverandre, med tanke på å etablere et mer helhetlig bilde av det juridico-religico paradigme.

I hvor mange år har Vesten trodd på at såkalt profesjonelt assistert deradikalisering av islamister skulle hjelpe? Og hvorfor hadde «vi» en slik klokkertro på at våre psykologer og sosiologer og andre eksperter skulle lykkes med enn av-radikaliseringen?

Jeg tror ikke det primært skyldes vår naivisme. Vi kan heller ikke beskylde ekspertene for å mangle intelligens, kreativitet og innsikt. De mangler heller ikke «de korrekte emosjoner» eller de riktige verdiene. Men én ting mangler disse ekspertene, og det synes som om det er felles for samtlige av dem, i alle vestlige land som driver disse prosessene, nemlig at: Forståelsen av hva islam er – i sitt vesen – mao hva «islam proper» er, hva islam er per se, hvor selve essensen i islam ligger, og hva islam i seg selv er, - ut fra hva de islamske skrifter selv sier om den saken.

Det jeg har termet SAP er det sosiologiske/antropologiske og psykologiske paradigmet som i dag former våre tankesett og våre sinn og som danner fundamentet for all tenkning, all handling og alle idéer, programmer på alle områder osv. For vi tenker uunngåelig ikke bare innenfor ideologier eller troer, men også innenfor paradigmer, slik Thomas Kuhn sammen med Michael Polyani har beskrevet innenfor det vitenskapelige området.

Jeg mener Kuhn og Polyani kan fortelle oss mye om hva det er som skjer og hvorfor også utenfor det rent vitenskapelige området, eller «det området» som angår oss alle, selv om vi ikke ser, føler og forstår det, i øyeblikket og for øyeblikket.

Jeg mener at det er nødvendig med et paradigmeskifte, et skifte som vil inntreffe før eller siden, uansett. Spørsmålet er om vi så å si kan komme det i forkjøpet, slik at vi kan unngå at «det gamle» paradigme som styrer oss nå, bryter sammen på en heller ublid og u-pen måte, og at et nytt paradigme følgelig vil «bli innført» med metoder vi må ta avstand fra, på et absolutt grunnlag, det være seg juridisk eller religiøst.

«Vi» har latt oss skremme av de som har skremt oss med at islam ikke har noen essens og at nettopp det å hevde at islam har essens, essensialiserer islam på en måte som er rasistisk og et uttrykk for hat, og en holdning som egentlig strider mot ytringsfriheten og det frie ord! (Tro det den som vil).

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om nødvendigheten av å tenke juridico-religico og nødvendigheten av å forlate det primære paradigme som utøver sitt jernhårde regime over samfunnsvitenskapene, som i dag er blitt et «must» for de aller, aller fleste politikere, - et paradigme som avgjør nesten enhver form for politikk i samtiden, over hele linjen og uten unnta noe steder, (bortsett fra i noen, miljøer, men hvilke og hvordan, får jeg la ligge til en annen gang).

Det som utmerker seg for SAP er at det så å si ikke gis rom for selve AVTALEN som alt dreier seg om og alt bør være tuftet på. SAP er helt uten perspektiv for det juridisk-religiøse fordi man i SAP har store problemer med å forestille seg at f eks jus og religion har noe å gjøre med hverandre. Innenfor SAP er det ikke engang snakk om tangering. Juss og Gud oppfattes som inkommensurable, eller inkompatible, og denne oppfatningen er normerende: At alle (som betyr noe) har å rette seg etter den. Det man ikke ser er selve premisset i dette paradigme her er at mennesket i dag egentlig ikke er i stand til å inngå avtaler, i hvert fall ikke metafysiske avtaler, slik jeg har skrevet om her, om å avtale Gud i et AMEN. SAP forutsetter derfor et klientell, et samfunn hvor nødvendigheten av terapeuter og klientell synes å være en absolutt nødvendighet for at maskineriet skal kunne gå sin gang, uten for mange som faller utenfor. Vi lever i det gjennomterapeutiske samfunn, alt kan forklares eller bortforklares ut fra SAP’s terminologi, en terminologi som etter min mening forutsetter en rent magisk tankegang, et paradigme som i sin tur skaper en hel skare av hypermagikere, uten at folk makter å gjennomskue dette spillet og disse illusjonene og den maktkampen som ligger under og som påvirker alt annet. Vi har simpelt hen ikke klart å skaffe oss begreper nok til å få forstand på det og de forsøk som gjøres, på ulik måte og med ulik terminologi, blir fort forsøkt gjort til skamme. «Sapperne» er livredde for å miste sitt hegemoni. De slår seg gjerne sammen med hypermagikerne ut fra de fellesinteresser de har smidd seg inn i og som samler dem, hvilket gjør avkledningen av dem og opprøret mot dem stadig vanskeligere. Det er blitt en – faktisk rettslig - risikosport å «touche» hypemagikerne. De opptrer som om de alene skulle sitte på all makt og som om det var en selvfølge at alle adlød dem og underkastet seg.

Det som særmerker SAP og hypermagi er, at de ikke makter å se islam som en egen kategori helt forskjellig fra deres egen kategori, eller deres eget paradigme eller måte å tenke grunnleggende på. Derfor klarer ikke de ekspertene – en gruppe som hovedsakelig består av psykologer – å forandre de radikale muslimene, som selvsagt utgjør en reell trussel overalt. De skjønner ikke hvilen kategori disse muslimene opererer innenfor. De vil ikke se at en muslim er en som gjør en avtale med guddommen, dvs med Allah og profeten. De ser ikke at disse muslimene primært tenker juridico-religico. Ja, de ser ikke at denne tilnærmingen til livet og sannheten ikke engang er mulig. De forkaster den allerede i utgangspunktet, før «behandlingen» er begynt. SAP tar sin vitenskapelige og terapeutiske tilnærming for gitt, de tror og går ut fra at den er absolutt universelt gyldig, og derfor alltid holdbar og utvilsom; de sverger til en metode som lar seg vitenskapelig bevise, (i seg selv en premiss som tillater dem å se muslimene innenfor et mekanistisk og ikke et juridico-religico paradigme), de ender med at dette av muslimen blir oppfattet som et dårlig forsøk på å bruke magi på dem, en terapi dom de oppfatter som et tryllemiddel de for lengst har gjennomskuet som ubrukelig, sett i relasjon til deres eget personlig og sin tro forhold Allah og profeten. De bruker Allah og profeten som deres sanne og høyst personlige beskyttere mot alle forsøk fra terapeutenes side på å manipulere dem og få dem til å oppgi sin radikalitet, dvs det som de selv anser som autentisk tro og fundamentale sannhet. SAP evner ikke å se at dette juridisk-religiøse forholdet anses for å det grunnleggende forhold i selve eksistensen, ja, selve forutsetning for all menneskelig og autentisk eksistens i det hele tatt. Islam er muslimens din, et begrep vi kanskje kan oversette med «sann virkelighet», selve naturloven, selve det prinsipp som umulig kan rokkes og som derfor står til evig tid. «Din» oppfattes som selve den vitenskap som alt springer ut av og alt skal «ende» i. «Din» er naturens og guds lov, hevet over all tvil, fordi alt det islam sier faktisk bare er det mest selvinnlysende av alt og av alle prinsipper. Den som ikke har «Din», dvs islam som religion, og som forpliktende sammenhengskraft, har kort sagt ikke livet og må leve i illusjonenes og selvbedragets uvirkelighet. «Din», dvs islam er naturen selv, dvs de trenger ingen påplussing, ingen reduksjon til noe annet, den er selvinnlysende sann. Tenk bare på regelen om at et øye må børe for et annet: Hva er mer sannferdig og mer naturlig enn dette? Muslimen tenker her juridisk-religiøst og disse to kategoriene henger sammen, ja, de er uadskillelige; de uttrykker begge Allah og profetens rettferdighet og miskunn, guddommens viktigste attributter, - til fulle. En hypermagiker eller sapper har store vansker med å forstå at dette paradigme henhører under et helt annet paradigme enn deres eget paradigme, som de på sin side tas for gitt og som et ubrytelig aksiom, gitt dem av Allah, dvs en «instans» det ikke er mulig å forhandle om, (dvs egentlig å drive juss eller religion med), i og med at islam er sann og derfor universell.

Vi ser her en flik av forklaringen på at psykologene og alle sapperne og alle hypermagikerne ikke vil lykkes med sine forsøk å de-radikalisere disse menneskene. De radikale vil se alle slike fremstøt som forsøk på de-humanisering. De vil se psykologenes forsøk som et angrep på dem personlig, som de dypt juridico-religico-involverte mennesker, totalengasjerte mennesker, som de nå engang er, på Allah’s befaling, og mennesker som vil beskytt sin en gudommelig gitte rett med sine liv.

Terapeutene, på sin side, opplever seg også som representanter for «det universelle» og «det universelt sanne». De mangler imidlertid både det juridiske og religiøse aspektet; det ligger ikke integrert i deres natur eller personlighet, dikterte som de er av en verdensanskuelse som aktivt nekter dem det juridico-religico paradigmet, avhengig som de er av fraværet av en slik tilnærming, av å fornekte dette paradigme som «ontologisk virkelig» og høyst virkende, en funksjon de faktisk må gjøre seg helt blinde for, skal de fungere med ryktet i behold nettopp innenfor sitt eget paradigme og deres egne altfor snevre kategorier.

For å bruke et bilde den berømte religionsforskeren Markia Eliade bruker: Han snakker om axis mundi, dvs det punkt i universet som alt heretter må dreie seg om og fundamentere seg mot. Axis mundi settes i jorden, som en staur som plantes i bakken, den settes så å si med smerte og svette i et stort og allmektig FIAT ned fra himmelen og ned på jorden, et resultat av og en funksjon av en viljesbeslutning som kun kan tilskrives Gud (i alle Guds evige, ubeskårne og uforanderlige attributter).

Fiat på latin tilsvarer forresten Amen på hebraisk. Begge begreper utløser selvsagt både juridisk og religiøs tankegang, den binder og løser, et faktum som glatt blir forbisett og forbigått i taushet i vår kultur som hverken har peiling på grunnleggende og eksistensiell juss proper eller ditto religion proper, og at disse kategoriene henger sammen som erteris, så å si, eller som i et irreversibelt og ikkereduserbart amalgam. Juss og gudstro henger sammen som mann og kvinne henger sammen, både som konsepter og som objektive – målbare - realiteter. Sappere og hypermagikere ser ikke at axis mundi forutsetter et komplementært forhold. De finner ingen mening i å «sette en axis mundi» i det hele tatt, eller de tro at den for moroskyld, nærmest, kan settes hvor som helst. Grunnen er at de ikke ser dette i evig juridisk og evig religiøst perspektiv. De er universalister, javel, for dem skal alle til himmelen og alle skal bli frelst, og helst frelst av dem selv.

For kristentroende er axis mundi satt en gang for alle av Jesus Kristus selv i og med korset og i og med overvinnelsen av døden, og løftet om herliggjøring og evig liv. For så vidt befinner axis mundi seg overalt hvor kristentroen og de kristentroende er til stede, og ellers. Men axis mundi i kristentroen rommer dessuten menneskets personlige istemming, dets emosjonelle og kognitive tilskriving eller attribuering, (sml Matt 16. 16), dets lojalitet ved Guds nåde selv og den tillit og fortrøstning som «automatisk» følger. I seg selv etablerer dette et personlig forhold til guddommen, et aspekt som mangler i islam, hvor det f eks er shirk eller synd å tilskrive Allah egenskapen «Fader». Mens axen i islam imidlertid er satt en gang for alle, er axen i kristentroen høyst mobil, og derfor høyst fleksibel, og mer kreativ, den åpner mer for fantasi, innlevelse, dette å søke innsikt, må vi kunne si. Dette i seg selv innebærer så at både jussen og den religiøse troen gis et helt annet fundament i islam og kristendom. Sappere og hypermagikere ser ikke disse relasjonene og disse dimensjonene, og derfor tror de at de kan fremforhandle et resultat eller en konklusjon på deres egne premisser med et paradigme hvor jussen og troen allerede er satt, (som er hva de altså ikke forstår betydningen og innebyrden av). Derfor er det da også mye lettere for muslimer – i krise og nød - å anta kristentroen heller enn troen på den magi og den universelle relativitet sapperne og hypemagikerne opererer med, i seg selv et paradigme helt uten grunnleggende og eksistensiell juss og helt uten religion, fordi det er helt uten gud og helt uten juss og fordi sapperne, hypermagikerene og disse psykologen er helt blinde for de mest fundamentale av alle menneskelige behov, nemlig behovet for en gudstro som kan binde og forløse i absolutt forstand, ikke bare innenfor et totaliserende, verdslig totalrelativistisk og ateistisk eller rent sekulært paradigme som hverken gir rom for guddommelige løfter eller kontraktsrettslige stipuleringer og befalinger, og hverken for fortapelse eller frelse, dvs hverken for evige plikter, evige løfter og evige rettigheter; gjenstår bare «fromme ønsker», hovmodighet, og bare svake skygger av tro og gudsfrykt.

Islam bygger på juss og tro. Kristentroen bygger på juss og nåde (en aktivt virkende «grace» proper, ikke bare en passiv imøtekommenhet i form av «medynk»).

Kort sagt: For muslimer er axis mundi en bok, for kristne er den en person, ja, Gud in personae. For sappere og hypermagikere – og psykologene her - er axis mundi deres egen tro på troen på egen fortreffelighet og egen selvtilstrekkelighet i kraft av deres terapeutiske og ikke-telogisk og ikke-juridiske utgangspunkt og blindhet for det fundamentale i det juridico-religico paradigme, paradigmet over alle paradigmer, uttrykt og illustrert her via verdslige tanker om axis mundi, intet mindre.

Foreløpig avslutning på denne bolken:

Vi må begynne å enke nytt, innenfor et nytt rammeverk, et nykonstituerende konsept, et nytt, rikere og mer dristig paradigme. Vi må fravriste oss det gamle og ubrukelige og legge om kursen mot lysere horisonter. Vi må begynne å forstå virkeligheten på en ny, dypere og mer begrunnet, måte. Og den eneste måten vi kan makte å gjøre dette, er sakte, men sikkert å begynne å tenke «nytt gammelt», for å si det sånn.

Det gjelder om å begynne å tenke nytt innenfor nye tankestrukturer, på mye, frisk filosofisk-religiøse premisser, et tanke- og holdningsgrunnlag og en tro som vi har mistet på grunn av sommes djevelske forakt og vantro, simpelt har mistet en gang for alle, skal vi tro dagens meningsbærere og beslutningstakere.

Dette er imidlertid ikke lett «å få til», man fristes til å tro at det nye paradigme må vokse seg frem av seg selv, at alle eller flest mulig aktører før eller senere finner ut av det selv og justerer sine tanker, analyser og sin kritikk og selvkritikk etter forholdene, dvs realitetene, uansett hvordan realiteten nå og fremover vil té seg, holdt jeg på å si. Den som forstår, forstår.

Det er ikke lett å begynne å tenke nytt eller tenke på nytt. Synden og begrensningene er en meget stabil eller habituell egenskap. Å tenke nytt og tenke på nytt kan sammenlignes med å «omvende» seg, en form for «metanoia», i religiøs forstand. Poenget er – frivillig eller ufrivillig - å gå fra en tilstand til en annen, ikke bare mentalt, men også kroppslig, og økonomisk, - for tanker og troer påvirker ikke bare det mentale, men hele omverdenen, alle relasjoner, også selv-relasjonen eller selvrefleksjonen. Et paradigme kan sies å enten konservere eller snu opp ned også på grunnstrukturene i samfunnet, helt ned på produksjonsnivå. Det vil påvirke folks forhold til produksjonsmidlene, det vil påvirke forholdet mellom herre og træll, som Hegel og Marx snakket om. Og vi slipper ikke unna. Det beste vi kan gjøre er å finne den beste og rette veien ut av ett paradigme og forsøke å legge forholdene til rette slik at vi kan velge en nytt og bedre paradigme. For å klare dette, må vi først forsøke å se hvilke kategorier det er vi har å gjøre med, og hvilke kategorimistak som gjøres. Det første vi må gjøre er å få folk og eksperter til å se, erkjenne og erkjenne at islam og Vesten er inkommensurable kategorier eller paradigmer. Men det er nettopp det psykologer og andre eksperter innenfor SAP ikke makter å se og forholde seg til. Og det er derfor det går så galt som det går, og som det kan gå. Jeg frykter at det må gå maksimalt dårlig før vi kan begynne å øyne at det faktisk kan gå mye bedre, bare vi får summet oss og tatt motet til oss, slik at vi kan få «alle fakta på bordet» eller slik at vi kan fjerne mest muslig av den tvil og forvirring som er skapt i relasjon til den kategorien nå snar alt vil dreie seg om, nemlig islam.

En omvendelse innvarsler en helt ny retning, en frisk og gjerne abrupt uttrykt nyorientering, endrede holdningsmønstre, ja, en helt annen og ny moralsk grunnholdning. For noen vil det falle lett, for andre vil det falle – umulig. Det dreier seg dessuten om hele vår kultur, vårt grunnleggende livssyn, vår virkelighetsoppfatning, vårt verdisyn og ikke minst. Vårt menneskesyn. Intet mindre. Intet mer. De fleste vil betakke seg og tenke: nei, ikke nå igjen. Har vi ikke nok ved å bli ved det gamle? Har vi kanskje ikke hatt fremgang og venter ikke stadig mer fremgang og blomstring – for ikke å si nydelig og «fruktbar» selvrealisering? Er det mulig å tenke seg et velferdssamfunn uten sosialdemokratiet og dets ideologiske grunnlag, med det gode intensjoner?

Før vi kommer til bolk 3, må vi gjennom bolk 2 her, en bolk jeg henter fra Robert Spencer i sin helhet. Spencer har fulgt godt med på alle forsøk både i vesten i MØ på å avradikalisere de voldelig radikaliserte. Jeg like selv ikke å snakke om «de radikaliserte», fordi dette er en bekrivelse som faktisk fratar de radikale deres ansvar, i og med at de passifiseres i stedet for å personaliseres. De blir indirekte da fremstilt som ofre for manipulasjon og omstendigheter og gjort til tanketomme og lite troende eller autentisk religiøse individer, en beskrivelse som allerede i utgangspunktet fratar de «radikaliserte» deres grunnleggende menneskelighet, eller bedre: deres mennekseverd, hvilket kan oppfattes som en unødvendig fornærmelse i seg selv.

Etter Spencers artikkel avslutter jeg med en idehistorisk oversikt som forhåpentlig kan ha en slags pedagogisk verdi, idet den kan åpne for et bredere eller dypere syn på hva avtaler og kontrakter egentlig handler om og hvordan de påvirker alle livssyn og alle kontekster, med andre ord belyse noe om deres grunnleggende vesensegenskaper og deres betydning for mennesket sett i et mer holistisk perspektiv enn det perspektiv som presenteres av overflatiske sappere og hypermagikere som neppe kan sies å stå i et tilfredsstillende forhold til sitt indre liv, hvis de overhodet har noe indre liv å forholde seg til, gudløse og kosmisk forlatte som de egentlig er, av eget frie valg.

Notabene: Når det så gjelder dette å tenke juridico-religico eller dette å gjøre de religiøse kategoriene juss og religion til selve utgangspunktet for våre tanker og handlinger, spesielt i forhold til islam, må jeg bare si at denne oppfordringen ikke er en oppfordring til å se ALT i lys av juss og religion (tro).

Vi skal ikke tenke snevert fundamentalt tørt juridisk i forhold til venner, familie, kamerater eller hvem det måtte være, slik til daglig og i enhver situasjon. Men når disse viktige tingene kommer på bane, må man ha i bakhodet generelt at her snakker vi om kontraktsforhold i forhold til guddommen og alt det som kan avledes av denne grunnforutsetningen. «Vestlendinger» flest er ikke vant til å tenke i slike baner, det er mye lettere og mindre fjernt for de fleste av oss å henføre oss til sosiologien, psykologien og antropologien for å finne innfallsvinkler, spørsmål og svar. Etter min mening er det her vi begår den mest alvorlige feilen. Utgangspunktet er mao feil, og derfor blir selve tilnærmingen også utilstrekkelig – vi kommer liksom aldri til poenget, for håpet om noen konklusjon uteblir nærmest av seg selv. Dermed risikerer vi også at motsetningen i det praktiske liv forsterker seg og den gjensidige mistenksomhet likeså. Vi ser ikke at muslimer flest tenker mer juridisk, mens vi er opplært til å tenke humaniora og dermed et paradigme som ser ut til å ha kuttet ut jussen koblet opp uadskillelig med religion for godt. Vi ser ikke at vår juss og vår religion også henter sitt fundament fra juss og tro, på samme måte som muslimene legitimerer seg ut fra samme grunnlag. Resultatet er at vi hverken forstår oss sel eller muslimene, dvs islam.

Det ville betyr å gjøre vold både på jussen og disse menneskene og relasjonene. Når jeg oppfordrer til å se og forholde seg til jussen i forhold spesielt til islam, går dette på det mer abstrakte eller prinsipielle planet, eller det «ideologiske» planet, på tankemønstrene innenfor selve religionen og dens forhold gjennom skriftene til Allah, her sett i lys av den kristne gudsoppfatning, slik disse fremkommer i Bibelen og trosbekjennelsene etc.

Vi begår en stor feil hvis vi reduserer vår egen religion til et spørsmål om metafysikk og analytisk diskusjon uten å se den juridiske grunnvoll som bærer hele systemet, eller paradigmet. Vi mistar oss grunnleggende hvis vi går ut fra at religion kun bygger på tålbare illusjoner eller som om den kun var et virkemiddel vi trygt kunne forsvare for helsens og de gode relasjoners skyld.

Når det er sagt: Juss og religion i en religion trenger ikke å være lik jussen og religionen i en annen religion. Jussen og guden i islam er ikke den samme som jussen og gud i kristentroen. Vi har derfor valget. Vi kan som enkeltmennesker og kristne tro oss utvalgt av Gud og Gud gir oss en nåde vi ikke kan motstå eller si nei til, men samtidig forplikter utvelgelsen oss til å bekrefte vår visshet om frelse i både i praktiske forhold og i vår tankeverden, forankret i alt det vi er.

Vi skal ikke tro oss overlegne og vi skal ikke rose oss av vår uangripelige tro. Jussen i kristendommen hviler på de løfter Gud gir oss om at vi virkelig er frelst i Kristus, for Kristi skyld. I prinsippet hviler derfor troen på jussen, den overjordiske jussen som så å si daler ned til oss, uten at vi har gjort oss fortjent til den. Det kristne menneske er et juridico-religico vesen i sitt innerste vesen. Guds rettferdighet er juss. Guds nåde er juss. Saliggjørelsen er juss. Herliggjørelsen likeså. Den kristne Gud er AMEN og amen forplikter: Gud. Akkurat som gudstroen er en tro på den guddommelige jussen, den som ikke oppstår i og av oss selv, men som gis oss som gave, akkurat slik er troen på Gud og dermed troen på at Gud gir oss troen som gave, som en gjenfødelse og som en bevissthet om gjenfødelse. Muslimer er også jurdico-religico vesen, men de har en annen gud, en upersonlig gud, men likevel en gud som legger troen og jussen til grunn for alle relasjoner, all tro, alle forhold til alle, muslimer først, kristne og jøder så, ikke sik som i kristendommen som sier at: Her fins hverken jøde eller greker, fri mann eller træll, mann eller kvinne … Alle står og stilles helt likt i forhold til Guds kjærlighet og vår møte med ham i tiltro til at Han, vår Fader, frelser oss via Hans enbårne Sønn, Menneskesønnen, allmektig Gud.

Juss betyr ansvar, rettigheter og plikter, ikke bare i rent praktisk forstand, men også i eksistensiell forstand, kall det filosofisk forstand, om du vil. Den angår i høyeste grad ditt indre landskap, dine abstraksjoner og forestillinger, din metafysisk-mentale tilstand og konstitusjon, din konseptuelle verden, ditt verdensbilde, din verdensanskuelse og ditt verdisyn.

Det befriende i jussen er at den ikke bare knytter seg følelser eller sentimentalitet osv. Jussen er ikke bare en juss vendt oppover mot himmelen eller nedover fra himmelen, som om Guds tale kun var juridiske påbud, forbud og mer eller mindre obligatoriske normer og regler. Jussen klargjør hvem eller hva man har å forholde seg til og hvem eller hva man står til ansvar for, hvem man eventuelt skal forsones med og forløses av.

Et slik perspektiv er imidlertid umulig å få øye på i islam. Vi legger derfor ved uttalelser fra enkelte meget innflytelsesrike muslimer som har deltatt på verdensarenaen, i politikken. Uttalelsene bærer bud om en helt annen juss enn den vi har beskrevet ovenfor. De forteller også om en helt annen gud enn den kristentroen beskriver og holder for sann. De forteller om en helt annerledes tro og helt andre kontraktsforpliktelser og dermed om et helt annet og grunnleggende annerledes og motstridende juridico-religico paradigme. Uttalelsene viser oss med all tydelighet at muslimer forpliktes på en bok, eller på en bokstavtolkning av Koranen med ledsagende skrifter. De forteller om en helt annen verden, en helt annen himmel, et helt annerledes kosmos og en helt annen måte å se og nærme både seg selv og andre mennesker på enn det Bibelen beretter om og holder opp for oss som ledestjerne og idealer.

Vi ser tydeligere enn noen andre steder hvordan jussen og guddommen virker i islam når de gjelder konflikten mellom Israel og islam i Midt-Østen i dag. Følgende uttalelser forteller det meste om hvordan muslimer ser på sine kontraktsforpliktelser overfor Allah og profeten, om hvilken juss som gis høyeste prioritet og legitimitet og som alt og alle gjøres helt avhengig av. De forteller om en juss som aldri kan frigjøre den som underlegger seg denne jussen og den guddom som har forordnet den, uforanderlig og infleksibel som den er og som den skal og må oppfattes som, obligatorisk, av alle Allah-troende, uavkortet.

Islamsk juss i denne sammenhengen bygger på sirkelslutninger og er helt avhengig av sirkelslutninger for at den i det hele tatt skal ha noen funksjon: Når det står i Koranen at muslimene er kontraktsforpliktet til å føre jihad mot jødene, så er det nettopp en kontraktsforpliktelse i relasjon til Allah for alle muslimer at alle muslimer nettopp og følgelig skal føre jihad mot jødene. Det fins ingen unnskyldning for ikke å påta seg et slikt oppdrag og føre en slik jihad. Allah har påbudt det og derfor er jihad en – juridisk bindende - plikt muslimer skal underlegge seg, uten å stille spørsmål.

Jussen her minner oss om at den som utformer ordren, er ute etter kadaverdisiplin, ja, at han er avhengig av at nettopp kadaverdisiplin utøves og praktiseres, om så med vold, i og med at man kan erklære den som ikke følger ordren for apostat, hvilket betyr at man kan drepe vedkommende, helt uten skrupler og samvittighetskvaler, fordi det her er snakk om den høyeste form for juss og den edleste form for gudstro. Og fordi det er Allah’s vilje og beslutning. Sirkelen sluttes med andre ord i et apodiktisk helvete som det ingen vei finnes ut av, uten å bryte sirkelslutningen, en slutning som etter den universelle logikks lover da bygger på et logisk mistak, en logisk feilslutning, på tautologier, på kategorimistak. Koranen er sann fordi profeten sier at den sann! (Dette hjemler så drap og på en på forhånd gitt tilgivelse for drap, et uhyrlig eksempel i seg selv på blind appell til autoritet). Se f eks her om psykologiske tankefeil

Her fins ingen antydning om eller oppfordring til å tenke selvstendig, egentlig dreier dette seg om å fornekte den tro som sier at guds lov er skrevet på menneskets hjerter, en lov som ikke er utradert, men som lever, dvs i kristendommen. Få om noen i dag vil assosiere denne kristne trosoppfatningen som et ledd i kristendommens eget juridico-religico paradigme. Få om noen vil se klart at islam er et fundamentalt kasuistisk oppbygd lovsystem, ja, man kan si en fiks ferdig krigsmanual. Det hele bunner i islams fornektelse av arvesynden. Og islams angrep på den tro som sier at mennesket er skapt i guds bilde og til hans likhet. En slik tro er utenkelig i islam. Islam blir deretter og menneskene deretter. I islam er gud ingen Fader, ingen person, men en kald og fjern monade. Jussen blir i høy grad formet i dette bildet: Av en upåvirkelig gud, en diktatenes gud, en relasjonsløs gud.

I kristentroen oppfattes den forfengelige forestilling at «vi er det beste folket» som en illusjon. I islam er den «guddommelige» forordning som sier at «dere muslimer er de beste folka» en naturlighet, en forestilling som følge av islams din, og islam per se, som vi har nevnt ovenfor. I kristendommen kan vi si at Gud er kjærlighet, i islam er dette en forkastelighet. Hvilken Gud er så den beste og den å foretrekke fremfor alt og alle? Og hvilken tro er best? Hvilken tro presenter for enn den beste juss?

I det følgende presenteres vi for uttalelser som med all tydelighet forteller om en juss og en tro som er helt inkompatible med og helt fremmed for kristentroen, ja, de er i seg selv komplett umulige å formulere, enn si tenke, i kristen tro:

”Hvis vi hadde søkt hele verden for en person som var mer feig, foraktelig, svak og ynkelig psykisk og i ideologi og i religion, så ville vi ikke finne noe bedre eksempel enn i jøden. Legg merke til: Jeg sier ikke israeleren … ”: Leder i Hizbollah, sheik Hassan Nasrallah, 2002

Kommentar: Her ser vi Allah’s juss i praksis. Fordi Allah sier det, så er det sik – det er ufrakommelig.

”Alle jøder må gjøres til måltavler … vi lover våre muslimske brødre at vi vil gjøre det beste vi kan for å skade jøder i Israel og over hele verden, med Allah’s hjelp og ifølge Hans påbud”: Nestleder i al Qaida, Ayman al-Zawahiri, 2008

Kommentar: Dette bygger på samme juss som over: Jøder er de jure straffskyldige, noen mulighet for «rettssak» foreligger ikke. Jødene er per se forhåndsdømt. (Ikke israelere, og derfor heller ikke egentlig Staten Israel).

”Jøder er jøder. Om de er arbeiderpartiet eller Likud, så er jødene jøder. Det fins ingen moderate blant dem og de er alle løgnere. De er alle ute etter å forfalska sannheten, mens vi er de som har sannheten … de er terroristene. De er det som burde slaktes og drepes, slik Allah befalte: Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår hjelp og skal ydmyke dem og Allah vil hjelpe dere å overvinne dem og slik lindre de troendes sjeler … jødene er som en fjær: Når du setter foten på den, vil den ikke bevege seg. Men hvis du løfter eller beveger foten fra den, så vil den skade og straffe deg … det er forbudt for dere å vise noen medynk med jøder, og dette gjelder overalt og i alle land. Før krig mot dem overalt hvor dere finner det tjenlig. På ethvert sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.

Kommentar: Se kommentarene over.

”Hvis jødene skulle overlate Palestina til oss, ville vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi kommer aldri til å elske dem. Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg sier det, og ikke fordi de dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at Uzair er Allah’s sønn, og de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette kommer fra deres egne munner. De tar etter det som ble sagt av de vantro fra før. Måtte Allah bekjempe dem. Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at de er vantro. Dere bør først av alt tro at jødene er vantro og at de er våre fiender. De er fiender ikke fordi de okkuperer Palestina. De ville ha vært fiender uansett om de okkuperte noe land eller ikke. Allah sa: De troendes mest fryktsomme fiender er jødene og flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at jødene aldri vil slutte med å bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i besittelse land og sikkerhet, slik de hevder, men for religionen deres … og slik er det. Vi skal vite at vår kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil ikke ta en ende før det siste slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe, slå og tilintetgjøre dem, inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og det er ikke jeg som sier dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere nedkjemper jødene og dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner, og trærne og steinene vil rope ut: ”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det treet som tilhørere jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plant mange av disse trærne nå. Og når det gjelder dere jøder - Allah’s forbannelse hiler på dere. La Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og griser. Dere jøde har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til våre etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss … måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe forbannelse, straff og lidelser over dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem igjen slik at muslimer kan glede seg over at de på ny er blitt aper og griser. Dere jordens svin! Dere dreper muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … : Egyptisk lærd Muhammed Hussein Ya’qoub på Al-Rama tv i januar 2009.

Kommentar: Se kommentarene over.

Det er muslimene som er Moses’ arvinger, pbh, og arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er blitt endret. Muslimer tror på alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus og Muhammed … , hvis Moses etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i Toraen, så er muslimene den mest verdige nasjonen til denne retten …

Kom, la meg fortelle deg hvem jødene er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er profetmordere og de bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de lover å holde noe under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er vantro. Dette er jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både denne verden og religionen.

Profeten sa: Enden vil ikke komme før muslimene og jødene bekjemper hverandre til jøden gjemmer seg bak et tre og en stein. Da vil treet og steinen si: Å, du muslim, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham. Den som påstår at det vil bli varig fred mell0m oss og jødene er en vantro. (Osama bin Laden, sitert og oversatt fra The World upside down, s 167 ff, av Mellanie Phillips).

Kommentar: Se kommentarene og det jeg skriver over. Her er det snakk om en juss som ser seg som så overlegen at den kan dømme uten rettslig prøving og hvis eneste hjemmel bare kan finnes utenfor menneskets egen fornuft og menneskets evne for empati og selvstendig drøfting av «saken».

På grunnlag av ovenstående sitater, vil det forhåpentlig være ganske lett å forstå hvorfor det går så galt med alle forsøk å de-radikalisere islamistiske terrorister. Det ligger i jussen og troen selv, vil man se, hvis man vil se. Vi bør så ta konsekvensen av hva vi ser og forstår. Hva man konkret kan og må gjøre, må jeg overlate til den enkelte å avgjøre.

Under artikkelen om deradikaliseringsforsøkene av Robert Spencer, legger jeg inn noen tanker som omhandler hva vi i Vesten har tenkt omkring dette med kontrakter, pakter og avtaler. Tankene vil vise at «vår» juss og «vår tro» står helt kontra til de tanker om juss og tro vi ser utfolde seg innen islam. Tankene eller «vår» filosofi vil lett bli latterliggjort av islamistene. De vil bli oppfattet som bevis på at Vesten i seg selv er uten håp, uten rettledning og full av alle former for destruktiv forvirring. Og egentlig: Fulle av hat mot islam og muslimer. De vil se disse tankene og den filosofi som ligger bak som en fornærmelse mot Allah og profeten og hver enkelt allahtroende i hele verden.

Men først, altså: 2

UK: Psychologist behind “deradicalization” scheme says there’s no guarantee jihadis can ever be “cured”, Jan 4, 2020 11:00 am By Robert Spencer 37 Comments

No kidding, really? I’ve been pointing out for years that deradicalization programs are an abysmal failure everywhere they have been implemented. From the Jihad Watch archives:

UK: London jihadi stabbed man at deradicalization event, victim’s father hopes killing won’t be used as a “pretext”

Gitmo prisoner reveals: Saudi “deradicalization program” is really a jihad training program

11 ex-Gitmo prisoners flee the Saudi “rehabilitation program” and join up with terrorist groups

Jaw-dropper: 25 former Gitmo detainees “return to militancy” despite Saudi rehab program!

Graduate from Saudi jihadi rehab program killed in Syrian jihad: “killed a large number of Christians before his acceptance by God”

Flight 253 jihadist wasn’t cured by Saudi anti-jihad art therapy

Former Guantanamo detainee now top al-Qaeda ideologue — “He was transferred to Saudi Arabia in 2006 where he was placed in a national rehabilitation project.”

Indonesian government admits that its jihadist rehab program is a failure

Malaysia: Muslim cleric active in deradicalization program promotes hatred of non-Muslims

France’s only jihadi “deradicalization” center is closing — it was voluntary, and it was empty

Australia: Multi-million-dollar taxpayer-funded “deradicalization” helpline “failing to gain traction”

The whole premise of “deradicalization” is that Islam is a religion of peace that jihadis misunderstand, twist, and hijack. Since that is a false premise, and warfare against unbelievers is actually taught in the Qur’an and Sunnah, “deradicalization” focuses on other issues, such as “anger issues” that the jihadi may have, his feelings of “alienation,” and the like.

But since none of that changes what the Qur’an and Sunnah say about warfare against unbelievers, it doesn’t “deradicalize” the jihadi at all.

“Psychologist behind Britain’s terrorist deradicalisation scheme says there is NO guarantee offenders can ever be ‘CURED’ or pose no threat to society,” by Henry Martin, Mailonline, January 2, 2020 (thanks to The Religion of Peace): Deradicalisation programmes are not guaranteed to ‘cure’ those who undergo them, the psychologist behind the UK’s main such scheme has said.

Christopher Dean said some offenders who take part in his Healthy Identity Intervention scheme regress afterwards due to complex reasons such as who they mix with.

Mr Dean said some offenders he worked with needed 20 or more sessions to show signs of positive change – and there is still no guarantee of success.

Speaking on BBC Radio 4’s Today programme on Thursday, Mr Dean said: ‘I think we have to be very careful about ever saying that somebody no longer presents a risk of committing an offence. I don’t think you can ever be sure.

‘We have to be very careful about saying someone has totally changed or has been cured.’

London Bridge killer Usman Khan attended a deradicalisation programme after being released on licence.

Khan was a convicted terrorist who had been a member of an al Qaida-inspired group that plotted to blow up the London Stock Exchange.

The 28-year-old killed two people and injured three others in a knife rampage before being shot dead by police in November.

He had been released from prison on licence in December 2018, by which time Khan reportedly appeared to be responding to rehabilitation.

And last month it was reported that Fusilier Lee Rigby’s killer Michael Adebolajo is part of a deradicalisation programme in the jail where Khan was an inmate.

Adebolajo, 34, is acting as an unofficial mentor to inmates at HMP Woodhill in Buckinghamshire, from which Khan was released in December last year, according to The Sun on Sunday.

He is serving a life sentence for the horrific murder of Drummer Rigby in 2013.

Adebolajo was reported to have renounced extremism last year and apologised to the soldier’s family, claiming he had been ‘brainwashed’ and ‘misinterpreted the Koran’

Her kommer vi nå til de tanker og filosoferingene som – dessverre både for dem og for alle oss andre - kan vekke kvalme i en «ekte» radikalisert muslim:

Jean-Jaques Rousseau, 1712-1778, har hatt en enorm betydning for all politisk tenkning og «utviklingen» av det vi kan kalle det unisone verdensbilde Vesten har vært tuftet på og som Vesten fremdeles er innviklet i, i sin utvikling eller avvikling, alt etter som, nær sagt på alle samfunnsområder. Rousseau danner fremdeles et viktig premiss i vårt kollektive verdisyn og våre verdivalg, og for hvordan vi betrakter virkeligheten og våre tanker, bilder og troer om mennesket; Rousseau styrer mer av vår tankeforutsetinger i det daglige enn man kan like å tenke. Taktikk og strategi smis gjerne med Rousseau i bakhodet, underbevisst.

Ikke slik i islam. Der er Rousseau ute av bildet, og tankeuniverset, helt fra begynnelsen av, om enn ikke i hele mellomtiden, frem til nå, i og med fremveksten av islamismen.

Rousseau er ingen hjertesak for muslimer, snarere tvert imot. Det gjelder dessuten også Hobbes og Lock, inkludert David Hume, for ikke å nevne Emanuel Kant, som de aller fleste vil regne for «verdens viktigste formgivere i Vesten i dag.

Islam kan godt klare seg uten disse filosofenes bidrag, vil muslimer si. De vil til og med kunne hevde at Vesten ville ha klart seg bedre under islam enn under disse filosofenes regime og de tanke- og verdi-paradigmer disse altså har skapt, og satt seg i hodene på alle «vestlendinger», paradigmer som faktisk har vært selv grunnlaget for Vesten stilling både politisk og kulturelt på verdensarenaen helt siden slutten av Middelalderen frem til den dag i dag. Muslimene ser ut til mene at Vesten er i ferd med å gå inn i solnedgangen – mye på grunn av disse filosofene, inkludert Marx og Hegel, og at det ikke er noe vi kan gjøre med den saken, annet enn å omvende oss til islam og underkaste oss Allah og profeten. Islam mener at islam er overlegen, fordi islam og muslimer inngår og har inngått pakter med livets skaper og opprettholder, nemlig med Allah, som ikke nødvendigvis er ens med Gud, spesielt ikke den judeokristne Gud, JHWH. se om Amen og pakt eller kontrakt i islam, nederst på dokumentet

Før vi går videre vil vi bare nevnte at personer som Marx, Lenin, Mussolini, Hitler og Mao hadde lest Rousseau, og kanskje til og med med stort utbytte, da disse utformet sine tanker og praksiser, - vi kjenner historien bl a i antall døde mennesker, både soldater og sivile. Rousseau selv, hvis han hadde levd i dag og sett seg tilbake, ville ha snudd seg i graven, av forferdelse, hvis han altså hadde levd i dag, får vi håpe.

Rousseau forsøkte å forstå hva et menneske egentlig er. Han lurte på hva menneskets essens var, hva menneskenaturen besto i og hva det var som skilte mennesket i sitt vesen og sin funksjon fra alle andre levende skapninger – hva som gjorde mennesket unikt.

Rousseau forsøkte å se hvordan mennesket ville ha vært helt fristilt far alle daværende sosiale relasjoner, all moral, alle lover, alle skikker og tradisjoner. Han hadde en forestilling om hvordan mennesket kunne ha vært, helt adskilt fra sivilisasjonen, slik han så sin samtid. Han så med andre ord mennesket i sin naturtilstand og i denne tilstanden er alle mennesker egentlig helt alene eller avsondret, og helt autonome individer og da individer hvis eneste motivasjon var å overleve, det Rousseau selv kalte for amour de soi, selv-kjærlighet. De sosiale relasjonene kom i denne forestillingen i annen rekke og de konstrueres ut fra den enkeltes valg. Samfunnet, mente han, var en konstruksjon som egentlig sto i motsetning til menneskenaturen, han sa: Mennesket er født fritt, men ligger overalt i lenker. Det han sikkert mente var at mennesket var bundet av personlige relasjoner, slik som f eks ekteskap, familie, kirke og arbeidsplass, skriver Nancy Pearcy. Slike forestillinger bryter selvsagt radikalt med tradisjonell kristendom. Bibelen forteller ikke om mennesker som vandrer alene og ensomme rundt omkring under trærne i en slags evig naturlig lykketilstand. Mennesket i Bibelen forteller om to mennesker som helt fra begynnelsen levde i ekteskap og at det var denne institusjonen som la fundamentet for alt sosialt liv.

I kristen teologi tas dogmet om treenigheten som en modell for hvordan mennesket skal leve sosialt. Den forutsetter ikke «disconnected solitary individuals wandering … «.

For: «Medmenneskelige relasjoner er like ultimate eller reelle som individer betraktet hver for seg. Relasjonene mellom menneskene er en del av skapelsens orden og derfor i seg selv ontologisk virkelige og gode. De er ikke uttrykk for moralske begrensninger av vår frihet; de uttrykker i stedet vår sanne natur. Ved å delta i siviliserende institusjoner som familie, kirke, stat og samfunn virkeliggjør vi vår sosiale natur og bidrar til å forsterke vårt felles beste og utvikler dygder som forbereder oss for vårt endemål eller bestemmelsessted som er Den himmelske stad», skriver Nancy Pearcy.

Alt dette i skarp kontrast til Rousseau som tok utgangspunkt i at mennesket isolert som enkeltindivid var det man måtte ta utgangspunkt i som uttrykk for «ultimate reality». Statens oppgave ble sett på som et middel for å oppløse alle sosiale bånd og som et instrument som kunne etablere individets lojalitet kun til seg selv: «Each citizen would then be completely independant of all his fellow men, and absolute dependant on the state». Rousseau foraktet og ville avskaffe «sivilisasjonen» med dens sosial konvensjoner som han mente var kunstige og undertrykkende. Så, liten tvil om at Rousseau her har inspirert flere totalitære politiske systemer og satt sitt preg på kulturene rundt omkring. De fleste har forsøkt å erstatte Edens have.

Men Rousseau var ikke alene om å drømme. Thomas Hobbes og John Lock tok på samme måte som Rousseau utgangspunkt i forestillingene om menneskets grunnvilkår som fundamentert i avsondrede og atomiserte individer. Bakgrunnen for dette fant de i tanker om et mekanistisk univers som beskrev en verden hvor grunnlagt for det hele besto i atomer som danset rundt i et evig spill av foreninger og motsetninger. Ikke rart da at det atomistiske menneske bli tilskrevet som det første kriterium i bestemmelsen av hva menneskets vesen eller natur egentlig besto i. Idéen om naturtilstanden ble fremstilt som det sanne alternativ til Edens have. Filosofene tilbød en ny skapelsesmyte, intet mindre, et nytt syn på samfunnet.

Rousseau gikk imidlertid lenger enn Hobbes og Lock. I hans «naturtilstand» blir ikke den enkelte bare fratatt sine sosiale bindinger, men også fratatt sin natur i kraft av dette å være menneske. Det første mennesket er uformet, ubestemmelig og ikke annet enn et dyr, men da et edelt, fredselskende og lykkelig dyr, - dette for øvrig i sterk kontrast til Hobbes, men like fullt et dyr. Paradoksalt nok snakker altså Rousseau om at menneskets natur altså er å ikke ha en natur. Mennesket sto fritt til å skape seg selv. Mennesket innrømmes altså en særskilt evne til å forandre seg på tvers av sosiale undertrykkelsesmekanismer som går på tvers av individets frihet til å skape seg selv.

Det var med et slikt syn på menneskenaturen at tanken om revolusjon oppsto, ikke bare som en revolt mot politiske regimer, men i det hele tatt som et forsøk på å forandre den sosiale orden i sin helhet og fra grunnen av. Prosessen og eksperimentet med å skape Det Nye Mennesket var i gang, en prosess som ikke synes å ville «avta» med det første. Vi ser i Vesten i dag iherdige forsøk på bl a å forandre islam og muslimer, til å bli en helt ny tro med helt andre troende enn det skriftgrunnlaget skulle tilsi, sett isolert. Lovgivere skulle ifølge Rousseau føle inne i dem selv at de hadde anledning til og mulighet for å forandre selve menneskenaturen. Et adekvat uttrykk for dette finner vi en den nærmest maniske eller hysteriske emosjonalisme og godhetsposeri som legges for dagen i form av det jeg kaller hypermagi og dens lakeier: Hypermagikerne, det nye emokratiets avant-garde og dets egentlig samvittighetsløse bødler. Disse forutsetter, som Rousseau, at mennesket er plastisk eller formelig og dette igjen gjør det mulig å forestille seg at staten kan se det full legitimt og legalt å dirkete eller indirekte å pådytte sine borgere en helt ny definisjon av hva det vil si å være mennesket, og det å være menneskelig.

I dette paradigme ser vi at valg den enkelte borger i dag tar, anses å være undertrykkende hvis det det begrunnes i biologisk funderte familiebånd, det moralske imperativet som fundamenterer ekteskapet, de åndelig fundamentet som bærer kirken og de genetiske bindingene mellom klan og rase.

Det eneste som binder sammen samfunnet og det eneste «stedet» individet kan opprettholde sin autonomi, - og sin natur, så å si - skytes inn under idéen om kontrakten, fordi det først er i kontrakts-relasjoner partene står fritt til selv å velge «seg selv» og hvordan de vil definere seg innenfor kontraktens egne grenser. Premissene her legges fritt fra påvirkning fra kirken og samfunnet for øvrig og tradisjonene. Det hele fremstilles som helt frivillig, baser på den enkeltes egen, private vilje. Dette i seg selv er så selve grunnforutsetningen, selve tanke- eller idéforutsetningen for at Rousseau, Hobbes og Lock kan fremsette «krav» om at det bør – og skal - etableres en «samfunnskontrakt», basert på valgfrihet. De så disse forestillingene som selv forutsetningen for individets frigjøring fra konvensjonenes, tradisjonens, klassenes og fortidens undertrykkelse.

Tanken om at staten skulle kunne fungerer som en frigjører – eller frelser - var et helt nytt konsept.

Problemet, sier Nancy Percy, var at de la til grunn helt feilaktige elle helt utilstrekkelige tolkninger av Skapelsen, Fallet og Frelsen ut fra Bibelen. Den radikale individualisme førte paradoksalt nok til det motsatte av sin intensjon, til radikal «statisme». Det er, som Hannah Arendt forteller: Det er de menneskene som er mest avsondrede og mest isolerte menneskene som er de mest sårbare for å bli utsatt for totalitær kontroll, fordi disse ikke har noen konkurrerende identitet eller lojaliteter å måle seg opp mot. Spesielt de vestlige samfunnene i dag fortsetter å legge til grunn at mennesket først og fremst skal betraktes om et autonomt individ, altså på et atomistisk fundert menneskesyn. I det pure liberalistiske samfunnet eksisterer individet a priori i relasjon til moralsk konstituerte samfunn som ekteskap, familie, kirke og politikk. «Selvet» forutsettes til og med å komme foran individets egen natur. Det gjelder om å skape seg selv. Kjernen i vår status som personer er at vi kan velge vår egen identitet. Relasjoner og ansvar blir ofte ansett som noe separat fra vår «essensielle» natur, (jfr Sartre: Eksistensen kommer før essensen). Ikke rart: Vi har fått et samfunn som består av «sex without strings, relations without rings». Margaret Sanger: «Through sex, mankind will attain the great spiritual illumination which will transform the world, and light up the only path to an eartly paradise». (Total Truth, s 143). Alfred Kinsey sa: «sex is «a normal» biologic function, acceptable in whatever form it is manifested». Se Nødvendigheten av å tenke juridico-religico og om ekteskapet, verdinihilismen, sosialismen og islam

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Lørdag 2. februar 2019: Er du sprø? Kan du avtale Gud? Avtaler med Gud eller Allah?

Som en liten aperitiff kan man kanskje ta en kikke på denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Det kommer flere lignende «forsmaker» i det følgende, men først:

Det er befriende ikke å måtte forholde seg til «deadlines». Det betyr imidlertid ikke at jeg slapper av på kravene til meg selv, når det gjelder å få frem visse kunnskaper, innsikter, erkjennelser, tolkninger og perspektiver jeg har fått med meg og som jeg forsøker å formidle noe av, i den gode saks hensikt.

Jeg må innrømme at jeg kanskje har latt meg drive av en viss mengde besettelse hittil i dette arbeidet, jeg håper at jeg i fortsettelsen kan sublimere denne besettelsen og forbedre der jeg kan, og vil. Det er også befriende å ikke være avhengig av «korrekturlesere» eller andre «forstyrrende elementer», men dette går selvsagt på bekostning av konsistens, stoffet kan derfor virke noe springende og sprikende fremlagt, - det får så være. Collage og kaleidoskop kan i seg selv kanskje bidra til «horisont-utvidelse». Får jeg frem noen viktige poenger, er jeg like vel helt eller delvis fornøyd. Dette er tross alt ikke noe jeg tjener til salt i grauten av. Jeg skriver fordi det jeg skriver om tross alt er viktig, ikke bare for meg selv, så hvis en blind høne kan finne et korn, så, javel, det er bare å forsyne seg.

Generelt: Av og til må man forholde seg til plattheter og banaliteter som om disse i seg selv skulle kunne tjene til å opprettholde selve livet, på en måte: Man blir tunnelsynt, elementære ting synes å være de ting mennesker flest holder seg til – og overlever på! Men det er alltid lys i enden av tunellen, eller er det ikke? La meg gjøre et forsøk på avklaring:

Utover de dagligdags god-dag-økseskaft- frasene og de trøstesløse standarder stereotypiseringer, finnes liksom intet liv. Den daglige som oftest trivielle dont overtrumfer de store spørsmålene og forholder seg ikke til frelsen og døden. Slike spørsmål overlater de som er tilfreds med det tilvante og trygge, til de marginaliserte, de man med noe forakt ser på som ikke-for-meg mennesker, mennesker som kommer vanemenneskene for nære, de som «klarer» seg med lite. Man foretrekker sin egen flokk, folk som overlever godt på floskler og tankeløshet og som er helt uten mot til å stille de eksistensielle spørsmålene, de spørsmålene som transcenderer hverdagen og krever mer enn dyre og vakre seremonier for å få ro, for ikke å si visjoner, en altovergripende historie å tilhøre, og en trygghet og varme i hjertet som «overlever alt».

Eksempler på banaliteter? Vel, ta det mest selvfølgelige av alt: «tid» og «rom». Dette er så selvsagte kategorier at vi ta dem for gitt, de koster ikke noe, vi «opererer» innenfor dem i lystig vekselvirkning uten å levne dem en tanke, hvilket selvfølgelig er av det gode. Uten disse kategoriene ville alt stoppe opp og menneskeheten og menneskeheten opphøre å eksistere.

Men: Tid og rom er fundamentale kategorier, de lever sitt eget liv inne i oss, og blant oss. De er tankeforutsetninger, nødvendige for at tankene skal kunne fungere og for at alle relasjoner skal ha stabilitet og forutsigbarhet. Uten tid og rom ville enhver forklaring og enhver kontekst umuliggjøres og falle fra hverandre.

Men dette er altså så selvfølgelig for oss at vi tar dem for gitt, de er nøytrale livsbetingelser, ja, de er urokkelige byggesteiner i skaperverket, ved siden av sult og tørst, - og vellystigheten selv. De utgjør en konstitusjon i det menneskelige. De er de stumme spillereglene hele spillet avhenger av. Man trenger ikke å tro på dem, eller tro at de eksisterer. Vi vet at de eksisterer, de er dessuten en del av oss, av «utstyret» vårt. Vi kan ikke kvitte oss med dem uten å bli u-menneskelige. Det vi ikke tenker over, er at tid og rom faktisk er skapte kategorier og at Gud selv ha avtalt med mennesket at disse kategoriene ikke skal rokkes, at Gud har inngått en avtale med oss om dette. Vi stusser da ikke over den mulighet av det står i Guds makt å forandre avtalevilkårene, hvis han vil. Vi tenker gjerne ikke over at det fins ting Gud ikke kan gjøre, selv om han «ville det». Vi tenker heller ikke over at f eks Allah ikke er bundet av noe, at det fins ting selv Allah ikke kan gjøre, vi stusser nå vi blir fortalt at Allah vilje faktisk ikke er bundet v noe som helst, ikke engang avtaler han måtte ha inngått med oss mennesker.

En form for tro er å tro at tid og rom faktisk eksisterer. Med gudstro er det noe annet. Denne tro er ikke noe vi med nødvendighet er utstyrt med biologisk, eller i «full målestokk», eller rent transcendentalt. Vi er ikke født med stammens eller nasjonens gud. «Han» er ikke en del av vårt DNA. Derfor kan «Gud» i prinsippet være hvem som helst, ja, hva som helst.

Vi er derimot ganske sikkert født med en evne til å tvile på gudene. Svikter de oss, har de vist at de ikke har livets rett. Mennesket er derfor på jakt etter «noe» som ikke kan svikte. For så vidt er tro en del av vår biologiske verktøykasse. Mennesket vil ha – og har behov for - en Gud som ikke kan dø og som hersker over liv og død, til og med i det hindside, det riket vi er henvist til å projisere vår verste frykt og dypeste angst, hvis den enes sanne Gud ikke kommer imellom og forteller oss hva vi har i vente og hva vi kan sette vår tro og håp til.

I jordelivet blir det derfor av største viktighet å elske, ha kjærlighet, tilhøre den riktige siden i livet, ikke den siden eller veiene som fører til fortapelse, og da enten fortsatt i live, under store lidelser, eller som totalt tilintetgjort, slik f eks Jehovas Vitner tro.

Men la meg holde meg til tid og rom noen øyeblikk til: De er kategorier som bestemmer vår persepsjon så vel som vår kognisjon, alt etter hvilken individuell gen-pool vi er utstyrt med, selvsagt. (Kategorier en integrert i vår a-historiske konstitusjon). Man kan være født både døv og blind, mangeltilstander som i seg selv begrenser menneskets «radius». Vi har neppe hørt om en seierrik døvstum general. Tid og rom er grunnkategorier, primærforutsetninger både for individuelt og kollekt liv, (men dette betyr ikke at døvstumme faktisk ikke kan ha et smertefritt, meningsfylt og godt og blomstrende liv, de døve og blinde kan også være lykkelige, men de trenger, selvsagt, de som ikke er det – dette er også en slags kategori som bestemmer vår forståelse av tingene og livet, vi tar fet for gitt). Tid og rom inngår som et nødvendig element i alle logiske førsteprinsipper og tukler vi med disse, så tukler vi med selve eksistensen. I postmodernismen går man til frontalangrep på førsteprinsippene, men få er klar over fakta her og betydningen på lenge sikt for oss all. Et av de førsteprinsippene som alle burde forstå er selvinnlysende og derfor hevet over enhver seriøs diskusjon, går ut på at A ikke kan være A og ikke-A på samme tid. Jeg har skrevet noe om dette andre steder på bloggen her og her og Samme Gud, samme utfall?

Men under disse primærforutsetningene, ja, hva fins der? Jo, flere det vi kan kalle sekundærforutsetninger, (se under). Også disse tjener til å gi livet retning og mål og disse er også doxologiske, vi tar også dem som «gitte» uten å reflektere. De hjelper oss «å skape» kosmos og beskytte oss fra kaos og undergangskrefter. Vi trenger så å si hjelpekategorier for å kunne kjenne mennesket ut over den erkjennelse at mennesket kort og godt er henvist til livet, for så å dø, til dette at vi er helt bundet til tiden og rommet.

Nok en selvfølgelighet, ha meg unnskyldt: Tid og rom gir oss faktisk mulighet for å treffe valg og disponere over vår eiendom og klokke. Vi kan stake ut fremtiden med eller mindre gode metoder og intensjoner. Samtidig er det komplett umulig for oss å transcendere tid og rom, det ligger utenfor våre evner, og bør derfor også ligger utenfor vårt håp, om å få leve videre, - slik tenkes det både vidt og bredt, og titt og ofte. Det er bare slik det er, siers det og når dette sies med slik overbevisning det ofte blir sagt med, vel, ja, da har vi gitt oss selv en ny kategori å tenke under, et paradigme som med nødvendighet begrenser oss, i stedet for å frigjøre oss.

Vi har imidlertid da skap oss absolutte kategorier som er alt annet enn absolutte. Vi har konstruert oss en tvangstrøye som vi bærer under finklærne, eller uniformene. Vi tør ikke møte realitetene, vi søker «trøst» og adspredelse hvor vi kan finne dem, og vi finner dem egentlig i bagateller, banaliteter, stereotyper, ja, i slagord og i hat-fellesskap, der den u-erkjente frykt og den ubehandlede angst gir seg uttrykk i vitalistisk, fideistisk, nihilistisk ateisme, - eller en «forfinet» humanisme som i realiteten er et angrep på all gudstro.

Dette angrepet blir så hyllet, som en gudserstatning, som et gode, som påstås å være frigjørende. «Helse» trumfer da frelse. Terapi blir et must, en absolutt nødvendighet. (Det lyder bisart, men det er langt lettere «å tvinge» - manipulere - noen til å søke helse til fortrengsel for frelse, og det er slik det skjer, når terapien og den terapeutiske kultur blir et must og en slags urokkelig og uavhendelige pakt mellom folk).

Eksistensiell forsoning og forløsning blir fremmedord, og farlige ord og tanker som sådanne. Enhver gyllen metafysikk blir så avist som irrelevant og en «syssel» for «deprimerende» mystikere og uproduktive spekulanter og grublere.

Vi ser ikke at dette er selvskapte – og for så vidt innebygde eller medfødte - kategorier som overhodet ikke er altnødvendige, men tvert imot absolutt kontingente eller tilfeldige, relative, og derfor dårskap, i den fulle betydning – og mening - av ordet.

Tid og rom i denne konteksten gir oss fortsatt handlingsrom og mening, men ser vi litt utenfor boksen, blir også handlingsrommet og meningen begrenset. Tid og rom i seg selv er begrensninger, rigide rammer rundt våre emosjoner, tanker og handlinger. Tid og rom reduseres til redskaper vi med stor flid kan bruke til å tilfredsstille allslags behov og tilfredsstillelsen i seg selv blir selve livets mål og mening. Som de fleste forstå, er ikke dette det vakreste bilde man tegne av mennesket, i dets vesen.

Der tilfredsstillelse – sanselig eller mentalt - blir et aksiom og en selvinnlysende ledestjerne som vårt fokus rettes mot, det altkonstituerende fokus, en kategori som ikke trenger å bevises, men som tas a priori og derfor absolutt gyldig med ubetinget prioritet foran erfaringer eller sansningen selv, der blir målet deretter: Fullstendig oppslukning eller innesluttning i et lukket system der kategorien tid og rom, opplevd i dette paradigme, ikke lenger betyr frigjøring, men tvert imot slaveri, selv om vi kaller det frihet.

For å si det på en annen måte: Tid og rom, på samme måte som «verden», har eksistert fra evighet av og vil alltid eksistere. Det er slik vi vanlig vis tenker, i tråd med gresk filosofi. De gamle greske filosofene hadde ikke øye for at verden og virkeligheten var skapt en gang, av intet. Verden var noe som hadde eksitert i evighet og til evighet. Vi kan kalle dette «det greske paradigme» i kontrast til det hebraiske eller judeokristne paradigime, hvor tid og rom, har en begynnelse, og derfor er skapt. Vi tenker imidlertid i dag ikke «det hebraiske paradigme», vi tenker grunnleggende og i alt vi gjør og beslutter oss til å gjøre ut fra det greske verdensbilde, og hvor tiden er syklisk, ikke lineær.

Dette perspektivet på tingene har enorme konsekvenser for våre tankeforutsetninger, vår verdensanskuelse, vårt menneskesyn, vår virkelighetsoppfatning og vårt verdisyn, om nå noen vil tro det, eller ikke.

Men i og med avkristningen, er det greske paradigme gjort til selve grunnvollen for disse forutsetningene. Det sier seg selv av vi under dette paradigmet ikke kan inngå avtaler hverken med Gud eller om Gud. Gud kan her ikke være en «Person», et større Du.

Vårt gjeldende greskfundamenterte paradigme – som selvsagt aldri klarer å fange det hebraiske paradigme - åpner heller ikke for nåden, for nåden forutsetter en nådig Gud og ikke en gud som en u-personlig kraft som holder «det hele» i gang. Paradigmet forutsetter imidlertid at vi kan beskrive ulike mennesketyper som guder, i fantasien. Dette ender da med flerguderi illustrert i myter, som i den greske gudeverden på Olymp. Det hebraiske og kristne Én-gud konseptet er da ikke mulig, annet enn som høyst spekulativ teologi.

I islam opereres det også med Én gud som grunnparadigme, men her blir Allah mer et konsept og dessuten et konsept – og altså ingen levende Gud – hvor Allah fremstår som en monolitt, en gud som aldri kan uttrykke følelser og en gud som overhodet ikke kan kalles Kjærlighet, for kjærlighet forutsetter person og gjensidighet, se hvem sier du at han er? og allah ikke hellig, monolitt

Vi ser derfor i islamsk teologi at det som omhandler avtaler og pakter med Allah faktisk ikke er annet enn ensidig gitte forbehold, - med alle forbud og påbud - ovenfra og ned på en platt måte, (i så måte minner Allah om en menneskelig despot og hans lære innbyrdes sprikende eller dualistisk).

Allah er en rigid og derfor svært «krevende» og lite fleksibel Gud. Allah kan ikke «elske», det ville gjøre Allah avhengig av «sitt» skaperverk. Det ville frata Allah noe av hans vilje, dvs begrense Allahs makt, og dette er et helt fundamentalt umulig og forkastelig konsept i islam. Det kvalifiserer til og med som blasfemi bare å tenke innenfor dette paradigme.

Det fins ingen sprekk i «boblen» hvor lyset kan slippe inn, i islam, under dette paradigme. Der tid og rom, sanser, tilfredsstillelse og ting, er alt vi har, og der den jordisk tilfredstillelse eller mangel på den blir alt, der står vi igjen med ingenting. Vi bindes til tid og rom også i vår tenkemåte, og derfor også i våre holdninger. Vi trenger derfor Gud. Vi trenger «noe» ubundet å holde oss til, et fast punkt, men ikke bare et nøytralt punkt, et stoff, en stolpe e l. Spørsmålet er: Hvilken Gud? Og hvor skal «han» komme fra? Skal vi skape oss vår egen gud, eller holde oss til en tradisjon, gamle dogmer – som ikke lenger eksisterer annet som en slags seremoniskript eller normativ synopse eller dreiebok i livets mer alvorlige eller høytidelige øyeblikk?

I et slikt trosparadigme blir sannheten absolutt analytisk og verden en begrensende idé, sammen med menneskene, og smerte, lidelse, håp og kjærlighet egentlig ikke virkelige. Livet blir meningsløst. Den uendelig regress’ tenkemåte det ene nødvendige. Og så løper og griper noen heroiske nihilister «begjærlig» det meningsfulle kun i Sisyfos, som er meningsløshetens mester og Herre, i det meningsløsheten blir hans eneste hersker og gud, (se interessant artikkel av Dag Hessen her . Hessen, som ikke nevner Sisyfos, har etter eget utsagn en IQ på 120. Artikkelen er fullstendig «fri» fra det paradigme jeg kaller det juridico-religico paradigmet og det judeokristne paradigme nevnt over. Hessen gjør seg helt avhengig av dikotomien mellom kategoriene «emosjon» og natur og må derfor – selv - «sakralisere» både emosjonene og naturen! Det utrolige, men akk så vanlige, er at Hessen synes å forutsette en identifikasjon av Gud med naturen, naturen blir hans erstatningsgud; det minner om Schoupenhauers, og blir da kjærligheten – i dypeste forstand mulig, i et slik Det-jeg perspektiv?).

(Vi må her nevne at det er blitt gjort mange forsøk på å sette mennesket på en enkel formel og inn i enkle modeller eller essensielle tankeforutsetninger opp gjennom tidene. Mennesket sies f eks å være et zoon politicon, et sosialt dyr, eller vesen (Aristoteles). Det er blitt kalt homo faber, homo adorans, homo økonomicus. Men innenfor disse kategoriene sies det for lite om at mennesket også vesensmessig kan være det jeg vil kalle «et homo doulous», et slavebestemt vesen, «et homo forumensis», et mentalt og fysisk markedsstyrt vesen. Ingen av kategoriene sier noe om at mennesket faktisk er et syndig eller falt vesen, et skapt vesen, et vesen uten håp, hvis ingen Frelse eller Frelser finnes. (Dette kommer imidlertid frem med stor klarhet i Bibelen).

Det sies i sin alminnelighet at mennesket, f eks, er et tragi-komisk vesen, og med dette ut fra nødvendighet, at mennesket er et sysifos-lignende vesen, som om det var det hele. Kategoriene umuliggjør å se menneskets «befengthet» med grunnsynd, menneskets arvesynd, eller som det med en eufemisme heter: «originalsynd», en «teori» eller «idé» som er en unik kristen og derfor både en judeokristen idé, og en sannhet som det gjelder om å strekke seg etter, men som like vel ingen strekker seg etter å forså, erkjenne og innrømme, på tro og ære,(selv om det i ortodoks jødedom ikke er snakk om noen arvesynd.

Arvesynden er dessuten umulig å få øye på innen islam. At menneskets vesen er å være bundet av, i og med synd, er et fremmedelement både i det greske og det islamske paradigme. Her opereres det «i nøden» bare med enkeltsynder, som «lov og regelbrudd». Fors så vidt ligger veien åpen for at islam på relativ kort tid kan bli den dominerende religiøse kraft i Vesten. Ved at kristne og ateister åpner for at alt som eksisterer av «synd» knyttes til enkeltsyndene, åpner man for ekstrem individualisme, narsissisme og sentimentalitet. Man mister av syne den kollektive dimensjon over mennesket og dessuten for at individene ikke ser noen synd overhodet. I så fall blir man relativist og alt blir relativt og uten objektive standarder, uten objektiv moral og etikk. Individet blir helliggjort i seg selv, mennesket sett som et kollektiv av personer, fordunster. Samtidig blir det forbudt eller moralsk forkastelig å hevde at noen kulturer er bedre enn andre kulturer. Se Kristendommen er heldig vis ekskluderende og intolerant

I dette komplekse bildet er det så at jeg forsøker å introdusere «det juridico-religico mennesket». Bare det sant «juridico-religico mennesket» kan si: Ja, Du er Messias, den levende Guds Sønn, Messias». Kategorien eller vesensbestemmelsen sikrer mennesket status som et credo-vesen, et «vi eller jeg tro at … - menneske». Det forutsetter at mennesket kan påta seg ansvar og se at mennesket kan erkjenne skyld eller synd, at mennesket er et reflekterende og intenderende vesen, med sunne kvaliteter, også dette at det kan motta gaver, spesifikt nådegaver, som blir gitt, - og som ikke er egenproduserte og/eller funksjoner av selvkretsing og innkrøkthet i seg selv, som det heter.

Mennesket er et credo-menneske eller et credo-vesen fordi det kan vite hva og hvem det tror på og hvem det kan hengi seg til, binde seg til, vente seg alt godt fra i all nød og skjønnhet og tilbe, - adorere.

Mennesket kan derfor innfri fordringer, inngå pakter, avtale «Gud» eller å «gjøre Gud», uavhengig av ateistiske ideologier og streng materialisme eller naturalisme og derfor i frihet.

Mennesket er en skapning først og fremst, men også et vesen Gud vil frelse. Vi er utstyrt med gudsbildet i oss, det være seg svekket eller forlatt og kuet av oss selv. Dette må tros, og når det tros, har vi faktisk en nåde fra Gud selv, det setter oss i stand til å inngå avtaler og pakter med Gud, og i stand til å se tradisjonens rolle, verdi og betydning som forutsetning for det hele, som forutsetning for å se at mennesket er et både et radikalt «bestemt» juridisk og religiøst bestem vesen.

Mennesket er faktisk – sett i kraft av denne kategorien - det eneste levende vesen på jorden som kan si «Amen». Og den nødvendige forutsetning for å unne si Amen, fritt og utvunget, er at vi ser synden som en realitet som rammer oss inn til margen, i vårt innerste vesen, både i vårt hode og hjerte, ja, til og med i vår mage.

Amen forutsetter frihet, Amen er det grunnlag på hvilket vi kan nærme oss Gud overhodet. Synden blir slik sett ikke noe som knuger og marter oss, men snarer en destruksjonskraft som kan frigjøre oss, hvis vi da ikke «synder på nåden», som det heter.

Hvis vi «synder på nåden» ser vi ikke det juridico-religico menneske og den juridico-religico dimensjon for det det er. Vi ser ikke behovet for frelse og rettferdiggjørelse. Akkurat som det gudløse samfunn i seg selv ikke vil evne å se det. Det juridico-religico element er ikke bare en integrert part i dette å være menneske, i menneskets vesen, det står komplementært til selve dette å være menneske overhodet. Det er dette jeg forsøker å klargjøre og fordype meg i som en erkjennelsesvei med alt dette, som et bevis for Gud, eller en vei til Gud, som Thomas Aquinas vil kalle sine «gudsbeviser».

(Fotnote: Kants såkalte antinomier går ut på å angripe de klassiske teologiske gudsbevis ved å vise at hvert bevis kan kontres ved et (kontradiktært?) direkte mot- resonnement.

1) Det kan hevdes at verden ikke hadde noen begynnelse i ubegrenset rom og tid (hvis ikke ville årsaken til verden befinne seg i serien av årsaker, noe som igjen ville kreve en forklaring). På den annen side så hadde verden en begynnelse i tid og rom, for ellers ville det ha vært et tomrom fra hvilket ingenting ville ha kunnet oppstå).

2) Alt som eksisterer må være enkelt og ikke komplekst eller sammensatt. Men alt det eksisterende må bestå av deler og kan ikke være enkle substanser.

3) Hvis enhver effekt må ha en årsak, kan (i prinsippet) ingen være fri og ingenting være fritt; men dette motsier tanken om at noe eller noen må ville effekten eller effektene.

4) Det må eksistere et nødvendig vesen som alle temporære kontingenser er avhengig av for å kunne eksistere; men slik kan det ikke være, fordi det inkontingente da ikke ville ha noe relasjon til det kontingente.

Kommentar: Som vi ser gir disse isolerte påstandene – i form av antinomier - fra Kants side, ikke rom for det juridico-religico-perspektivet som jeg forøker å finne ut av og dele Jeg trekker dem frem for å vise en tilnærmingsmåte til Gud som vi etter min mening bare trenger å ta sekundert hensyn til; de vil uansett ikke utgjøre absolutte førsteprinsipper troen kan gjøre seg nytte av, eller avhengig eller slavebundet av. Kant er her for kontingent på det greske paradigme og dette åpner ikke til frigjøring i det judeokristne og det juridico-religico paradigmet).

La oss nå komme tilbake til kjærlighetens livgivende kraft, i nåde:

Kjærligheten blir egentlig ikke-eksisterende og umulig i det greske paradigme, som nevnt over, og der vi altså gjør kategorien «tid-og-rom» absolutt, urokkelig og universell og når vi så vi forventer at verden skal bøye seg etter dette faktum, som det var et evig faktum. Men sier det seg ikke selv at det ikke er slik «vi vil ha det», sier det seg i stedet seg selv at «det» ikke «bør» skal være slik, inn i evigheten, så å si? Paradokset og det uløselige dilemma synes å være at vi samtidig som vi har absoluttert tid og rom, at vi har sakralisert tid og rom, faktisk har desakralisert nettopp tid og rom, fordi vi antar at de ikke er skapt. Vi forstår ikke lenger at tid og rom fremdeles ligger og for alltid vil ligge i Guds hånd, at tid og rom er skapte størrelser og derfor hører til skaperverket som skapt. Vi ser ikke at Gud når som helst – kan - «avskaffe» tid og rom, ja, at det er hans ønske - for å kunne gi plass for evigheten, som er noe helt kvalitativt annerledes enn nettopp tid og rom. (I islam er det – for så vidt å nevne det her - umulig å tenke seg en himmel uten tid og rom, og plass til evig sanselig tilfredsstillelse).

Alt dette betyr imidlertid ikke at Gud er okkasjonalist, som nevnt annetsteds, har Gud bundet seg til en pakt med skaperverket, slik at de sekundære årsaksforløp sikres, noe som ikke er tilfelle eller eksplisitt uttrykt som teologi - innen islam, i hvert fall ikke innenfor det islam som til nå har vært dominerende innenfor den muslimske verden.

Kort sagt: Ja, vi skal glede oss over tid-rom-kategoriene. De er oss helt nødvendig. Men å miste det perspektiv som muliggjør å se tid og rom som av Gud skapte størrelser, kategorier eller dimensjoner, er å miste helt fundamentale tro- og tankeforutsetninger. Vi tvinges så å si til å dyrke skaperverket fremfor Skaperen. Tid og rom blir noe vi kan klamre og trøste oss til. Vi tenker mer enn gjerne med en slags lettelse at når vi dør, så dør vi, - vår plass i tid og rom tar slutt og mer var det ikke, tross all tilfredsstillelse og mer eller indre sann skjønnhet.

Vi er blitt «greske», vi tenker i sirkelbevegelser og vi har egentlig ingen Skapergud å ære og tilbe, en skapergud som skaper av intet og som derfor ikke er avhengig eller bestemt av kategoriene tid og rom. Vi tror dermed også at vi ikke har behov for nåde, dvs tro i egentlig forstand. Vi retter med iboende nødvendighet innen dette paradigme blikket mot tid og sted, ikke mot «det hinsidige» og kjærlighetens personlige Gud, det «som står og blir stående», dvs han som er Amen og skal bli ett med alt i alle (de troende).

Men hvor finnes så muligheten, åpningen, - Amen - , utgangen – og frelsen?

Det synes om den må komme fra «erfaringen», men hvor kommer «erfaringen» fra, i denne konteksten? Fra emosjonen og følelsene, - subjektivitetens «evige» gullstandard og den absolutte individualisme som uavhendelige, objektiv gitt standard?

Neppe, sannheten må komme utenfra, eller ovenfra. Det fins ingen annen vei. Kategoriene må gjenerobre deres opprinnelige skaperhensikt, for bare slik kan mennesket gjenerobre selve evigheten, den «dimensjon» hvor tid og rom ikke eksisterer, i hvert fall ikke absolutt eller kronologisk. Vi trenger derfor overskridende tro. Men det er med troen som med tiden. St Augustin sier om tiden:

Nor should the statement that time begins from the creation be taken to imply that time is not a creature” (Augustine 2002, p. 282). In other words, time is a creature distinct from human beings. Time is distinct from human beings because time began to exist prior to the existence of human beings.

“What then is time? If no one asks me, I know what it is. If I wish to explain it to him who asks, I do not know.”

Det Augustin sier er at ingen egentlig vet hva tid er, men at vi vet det like vel, - i seg selv et semantisk og/eller lingvistisk problem, vil jeg tro. Men også et «reelt» paradoks. Vi kan si at ingen heller vet hva elektrisitet er, men vi sanser og bruker, ja, måler elektrisitet. Elektrisitet er et utvilsomt gode, noe vi trenger og som vi kan brukes for vår blotte tilfredsstillelses skyld. På samme måte med lyset, vi sanser og nyter det, men vet egentlig ikke hva lys er. Vi kan imidlertid «dele inn» lyset i bølger og partikler, hvilket viser at tiden er et mysterium og en uløselig gåte i seg selv. Jeg vil legge til og påstå at heller ingen vet hva tro er, egentlig, før man har opplevde den, før man «vet» hva den innebærer. Og grunnen er at troen først kommer av nåden, troen må bli gitt oss, den må tilføres oss utenfra, dens opphav er extra nos, (se om nåden …. ). Vi skal snart se hva dette innebærer for «kategorien» avtale, som etter min mening er en kategori på linje med tid og rom-kategoriene.

Men hva er tro, hva er en avtale, og hvor kommer de fra, hvis de ikke kommer fra oss selv? Det vi trenger og som genuint og spontant kan tilfredsstille oss, dypest sett, kan ikke være annet enn en allmektig frelser, og alle i Vesten burde vite hvem det er. Han er ikke absolutt avhengig av tid og rom. Han transcenderer – overskrider - tid og rom. Hans navn er Herren, Jesus Kristus, Guds Sønn, se Matt 16. 16.

Samtidig er Jesus Kristus tid og evighet i ett. Han er imidlertid blitt «et stykke» samtidig som han er «det hele», udelt, slik Gud må være, skal Gud være Gud. Men å ta dette inn over oss på alvor, forstå det, forholde oss til det, ja, ønske og ville at det skulle være slik, ja, det er et spørsmål for dagens mennesker, et spørsmål og en problemstilling som ikke opptar dem det minste.

Selve konseptet synes helt irrelevant og bortkastet tid å beskjeftige seg med, endatil «på avstand og om så bare for den kognitive lekens skyld. Man står helt fremmed for den tanke at Gud faktisk kan avtales, at vi kan avtale hvem Gud er og hvilken Gud vi vil ha, og hvilken Gud vi «vil gjøre», som Luther er inne på.

Men dette er det altså nærmest blasfemisk å hevde innenfor et altoppslukende sekulært eller ateistisk paradigme. For i dette paradigme må alt knyttes til det ontologiske, det som er, eller bedre – i vårt paradigme – det som foreligger. Det sier seg da selv at det blir umulig å tale om Gud. Ja, til og med i «teologiene» blir det da umulig å tale om Gud, slik den berømte og meget innflytelsesrike teologen Tillich, sier. Taler man om noe, taler man om noe foreliggende, noe som vi kan forføye over, og dette er avguderi, skal vi følge Tillich, som vi forstår og er enig med, men bare på hans premisser, det fins andre premisser å finne som fører til et annet og mer radikalt resultat, og det er «her» jeg er.

Men vi mener altså at det fines en vei, hvis ikke flere, utenom dette «dilemmaet», denne umuligheten. Og veien utenom er å inngå en pakt om hvordan Gud er, idet vi postulerer hva Gud bør være. Men å postulere, er å tro, og ifølge det vi nettopp sa ovenfor, så er troen en nåde vi må motta utenfra. Vi sier i den kristne trosbekjennelse at «Vi tror på Gud, vi tror på Jesus Guds sønn, vi tror at han sto opp fra de døde» osv.

Et eksempel på at det går an å avtale om hvem Gud er og skal være, ligger i dette trospostulatet:

«Gud er Ånd – (det står «a» Spirit i originalen, noe som er problematisk i seg selv, men dette lar vi ligge) - Gud er altså Ånd, evig, ubegrenset og uforanderlig, i hans vesen visdom, makt, hellighet, rettferdighet, godhet og sannhet). (Se her om Kjærligheten og Livets Tre, som passer «som fot i hose» i dette perspektivet. Det må nevnes at postulatet står i Westminister Shorter Cathechism og Charles Hodge kaller denne beskrivelsen av Gud er «probably the best definition of God ever penned», (fra s 21 i J. I. Packer: Knowing God).

At dette postulatet er en «avtale», vil mange stusse på og være uenig i. Man vil si at dette er deskriptive ord eller postulater, og bare det. Men tenker man over det, vil man kunne oppfatte disse ordne og disse postulatene som inviterende avtaleutkast, dokumenter man oppmuntres til å engasjere seg i og «delta med», invitasjoner til å gjøre «utkastene» til sine egne ord og postulater, og da er det ikke langt fra at man sier og vil inngå en slags avtale med innholdet i ordene og postulatene. Man føler at de gir mening, at de utsier det vi selv egentlig mener, vi kan får en forståelse av det er slik Gud «bør» være, hvis Gud overhodet fins. Vi setter vår lit til dem i all nød og alle fremgang og lykke.

Hvis man så tar dette som en avtale, vil man imidlertid fort kunne bli anklaget for å ville skape Gud i sitt bilde, hvilket er avguderi. Men, som vi vil se, det er fullt mulig, ut fra Bibelen selv, for mennesket å beskrive Gud. Det er nettopp det Peter gjør i Matt 16. 16. Peter projiserer sitt gudsbilde, sin gudsoppfatning – ja, hele sitt liv og som «avtalefæhig» person - over på Kristus.

Det han i virkeligheten gjør er å avtale med Jesus at Jesus faktisk er Messias Guds Sønn og Jesus selv godtar svaret, han istemmer i at Peters postulat er en del av forholdet dem imellom, at de angår avtaleforholdet dem imellom. De har for så vidt begge «avtalt» hvem Gud er og hvordan han «ser ut». Men det må bare tilføyes her: Dette er det umulig å se og skjønne uten ved Helligåndens hjelp, veiledning, forsyn og store Nåde.

Det er i dette store perspektivet jeg ønsker å se min modell og mitt fokus på det juridico-religico mennesket og det jurdidico-religico paradigme.

I seg selv er dette perspektivet eller tankeparadigme eller disse tankeforutsetningene en avtaleinngåelse om og med Gud, en avtale som riktig nok ikke strengt tatt er hverdagslig, men en avtaleinngåelse som illustrer mennesket status i skapningen som den skapning alene som er gitt – og må gis - tro og evne nettopp til å inngå avtaler, og holde dem.

Avtalen er menneskets adelsmerke, og pakten med Gud, retten til å «beskrive» Gud er alle avtalers «mor». Den rager øverst i hierarkiet av alt mennesket kan finne på og alt av hvilke relasjoner mennesket kan ha. For avtaler sikrer menneskets frihet, det eksisterer ingen frihet uten først muligheten for å inngå og postulere avtaler. Men det er selvsagt ikke bare «vi» som inngår avtaler om og med Gud, det er den treenige, personlige Gud selv. I og med sin nåde oppreiser Gud mennesket til å inneha en reell status hvor det er mulig for Gud å inngå reelle, metafysiske, ontologiske eller eksistensielle avtaler med menneske.

Sagt på en annen måte: Det fins ingen juss uten tro og ingen tro uten juss, derfor det jeg kaller det juridico-religico mennesket, to kategorier som sammen utgjør ett og som beskriver mennesket i sitt vesen som skaperverkets «kronen på verket», fordi ingen står her over, - bortsett fra Gud, som konstituerer «det hele» og som er den transcendentale forutsetning. Det sier seg selv at å inngå en avtale eller pakt, forutsetter tillit, men tillit i seg selv er jo nettopp tro, ikke bare «for-sant-holden», (se under).

Men nå kan det selvsagt stilles visse relevante spørsmål angående paradigmets tankeforutsetninger i seg selv, er det f eks ikke et uttrykk for og en oppfordring til fideisme? Dette at man tror fordi man tror og fordi man tror på troen mer enn på troens objektive fundament? Å tro på troen for å tro på troen, eller i det hele tatt å tro på noe som helst, høres sprøtt ut. Utsagnet innbyr til påståelighet, fanatisme, kverulanteri og Besserwissen. Troen tar her lett form av snever emosjonalisme, eller solipsisme, og man underlegger seg fristelsen til å tro at man – endimensjonalt - er identiske med sine emosjoner. Fideisme er da narsissismens og sentimentalismen ensporede trillingbrødre. «Du skal elske din neste som deg selv», blir da et tomt imperativ og ikke et egentlig hypotetisk-konjunktivt imperativ. I stedet sier og tenker man da faktisk: «Du skal elske din neste bare hvis nesten har de samme emosjoner eller trosforestillingen – ikke genuin eller autentisk tro - som deg selv».

Det juridico-religico paradigme er det motsatte av fideisme, solipsisme, emosjonalisme og narsissisme fordi det forutsetter en objektiv, historisk virkelighet, det forutsetter og bygger på trosgrunnlagets notoritet og offentlighet. Kristendom er en historisk-basert tro. Den bygger på historiske kjensgjerninger og tolkninger av dem. Det er et paradigme bygget på den enkle, men fundamentale og ubestridelige sanne forutsetning at det trosgrunnlag man baserer seg på, korresponderer med virkeligheten.

Kristendommens fundament bygger at det foreligger et samsvar mellom fakta og tro. Kristendommen er ikke et trossystem som bygger på koherens, dette at sannheten av systemet følger av systemets innbyrdes logiske sammenheng. Riktig nok gjelder at «Skriften er sin egen fortolker», men det følger ikke av dette prinsippet at kristendommen som sådan er uavhengig av historikk og faktabeskrivelser eller opptegnelser, snarere tvert imot. Kristentroen baserer seg på historisitet, den frykter ikke det historiske, (og det historiske i tid og rom), dvs troen i kontekst. Kristentroen er ikke et a-historisk gitt, slik gudstro bygget på den alminnelige åpenbaringen er, som Paulus nevner i romerbrevet.

Islam, derimot, er et «hellig» og derfor «urørlig» og rigid koherens-system, i motsetning til kristendommen som altså er et religiøst fleksibelt korrespondanse-system: Troen i islam er en tro på systemet selv og dens indre, koherente system, og intet utenfor dette. Islams tro er derfor fideistisk i selve sin grunnvoll, ikke minst fordi systemet selv og koherensen i det forhindrer genuine metafysiske eller ontologiske avtaler. Allah er den han sier han er, dermed basta. Allah spør aldri «hvem sier du at jeg er»?

Islam kan følgelig ikke kritiseres radikalt, innenfor islam selv. «Avtalene» er gitt på forhånd og til evig tid i og med Koranen selv og man kommer ikke utenom, selv om det i de i islamsk teologi er gjort forsøk. Muslimer oppfordres med andre ord til å tro på troen uten noen nærmere kvalifikasjon eller begrunnelse. Koranen heves til enhver tid i de muslimske makthavernes teologi og politikk over all historisk kontekst. Eksempler på dette er ikke lett å finne og vi behandler dette i andre artikler på bloggen. Fideisme: Jeg tro på Allah fordi Allah er Allah, iht Koranen.

Når det juridico-religico paradigme kan «beskyldes» for å være fideistisk eller for å fremme fideistiske baserte tanker, holdninger og handlinger med utspring heri, kan det skyldes at mange mennesker med innflytelse i dag vegrer seg for å tenke apodiktisk, dvs innenfor formal-logiske tankebaner.

Man tenker riktig nok gjerne i analytiske baner, «uavhengig» av erfaringen, eller på den annen side - innenfor en syntetisk eller erfarings- eller sansebaserte forståelseshorisont, men man nedtoner eller utelukker det element som det juridico-religico paradigme tenker ut fra, nemlig at tro og avtale sammenfaller, og da uten å sette et vesensskille mellom det analytiske og det syntetiske.

Troen her viser til et objektivt grunnlag utenfor troen selv, til avtalen og Skriften. (Denne oppfattelsen forutsetter en metafysisk eller idémessig fast forankring, pluss et fast fremtidig orienteringspunkt, en nødvendig presupposisjon, da i motsetning til et dialektisk utgangspunkt a la Hegel og Marx, hvor sannheten er noe som oppstår i den dialektiske prosessens egen gang).

La oss ta en noe tilfeldig valgt påstand eller et trosutsagn: Det fins ikke rom for den tanke a) at mennesket skulle være «utrustet» med et gudsbilde eller en rest av det, i mennesket, og b) i islam og i Allah omfattes ikke kjærlighetsbegrepet, (selv om Koranen opererer med begreper eller forestillinger som kan minne om Bibelens kjærlighetsbegrep og selv om det i islamsk litteratur henvises til noe tilnærmet likt den kristne tanke om gudsbildet).

Dette står imidlertid fast: Allah er ikke Agapen, Allah er – slik jeg ser det - derimot selve kroneksemplet på Eros, og mennesket eller den troende muslim blir da det erotiske menneske. Se om kjærligheten og agapen her

Å påstå noe slikt, altså om gudsbildet og kjærlighetens fravær i islam - krever en analytisk – eller fenomenologisk – tilnærming, hvis man overhodet skulle ønske å bli forstått i dag. Påstanden kan ikke bevises syntetisk (annet enn ved å høre muslimer uttale seg om disse påstandene og å registrere hvordan disse påstandene manifisterer seg i det praktiske liv, dvs muslimens totale forestillingsbaserte trosliv, hans verdisyn, kort sagt, og da også sett sosiologisk, ikke bare teologisk).

Påstandene kan derimot «bevises» formallogisk og fenomenologisk ut fra hva Skriften – Bibelen - selv sier og det Skriften selv sier, legges så ut som et fundament, eller én trossetning blant mange andre, for troen.

Det forhold man har til «påstanden» om Gudsbildet, sier altså noe vesentlig om den judeokristne tro. Påstandene er normative. Om bildet oppfattes som substansielt, eller som biologisk foreliggende i denne sammenhengen, er for så vidt irrelevant og for så vidt uinteressant. Poenget er at gudsbildet og innholdet i det har en funksjon. Det eksisterer bl a som en realitet i språket og dermed også i medmenneskelige relasjoner. Mennesket blir en medskaper, vi projiserer ut våre individuelle forestillinger i møtet med de konsepter Skriften selv objektivt gir oss og som vi har å forholde oss til.

Vi forstår «bildet» i måten det brukes på i den og den spesifikke kontekst det «kommer opp». Vi reagerer – i tro - spontant på det, autentisk, ikke kognitivt eller intellektuelt, vi forutsetter det transcendentalt som et «som om», og da som et «som om» som er virkelig og utrykker en objektiv virkelighet og sannhet, ikke «en tro-fortroens-skyld» sannhet, dvs en fideistisk tilnærming. (jfr Wittgensteins språkteori). Bildet blir dermed en del av troen, akkurat som avtalene og det juridiske element blir det, alt i ett gjensidige – kall det gjerne dialektisk - avhengighetsforhold.

Alt dette innebærer selvsagt ikke at «bildet» blir tingliggjort eller gjort til en vare ledsaget av en tjeneste. Bildet er imidlertid en del av et – åndelig - produkt, åndsprodukter, åndsfunksjoner, livskoordinater og eksistens-parametre, kontinuerlig til stede i potens og aktualitet i tradisjonen og av troen. Troen og avtalene kan ikke brukes rent merkantilt, eller som instrumenter, man kan ikke høkre med tro, og slike metafysiske eller ontologiske avtaler og med nåden, som både initierer, oppholder og sluttfører. Ingen kan være kremmere i guds nåde.

(Et lite apropos: Når Anders Nygren på 1920-tallet skriver sitt store verk om Eros og Agape, tenker han analytisk og apodiktisk. Dette faller imidlertid mange tungt for brystet; de forstår ikke Nygrens anliggende, spør man meg. Poenget er at Nygren får frem vesentlige poenger når det gjelder den spesifikt kristne tro i kontrast til andre troer).

Et annet «moment»: Det juridico-religico paradigme kan mistenkes for å være reduksjonistisk eller føre til reduksjonisme, dette at man «forklarer» eller overfører begreper eller fenomener fra en disiplin til noe annet i en annen disiplin, og ikke går til «tingen selv». Det motsatte er imidlertid tilfelle. Troen her gjøres ikke til en tro på troen. Troen blir ikke til som et trossprang ut fra det nihilistisk tomme rom, som «al leap of faith», slik Kierkegaard utlegger trosforutsetningene, eller slik vi kanskje kan «føle» at Nietzshe ville ha sagt og tenkt det.

I det juridico-religico paradigme er alle «delene» like vektige og like viktige: Faktabeskrivelse – avtale – tro. De danner en ubrytelig kjede og virker sammen.

Kort fortalt: Vi er enig om at mennesket er et syndig vesen, vi ser og opplever det, det inngår da som grunnleggende element i vår avtale, vår tros og tankeforutsetning - vi tror så, i samme stund, at det virkelig finnes en guddommelig nåde og en frelsende tro, fordi Bibelens fortellinger og fakta forteller oss at det har skjedd et soningsverk, en radial og evig stående fast forløsning, i Amen, og at skylden er betalt og straffen oppgjort eller avtjent, pro nobis, - for vår skyld. Det inngår med andre ord en aktiv avtale per se i troen per se.

Det er imidlertid ikke vanlig i teologiske lærebøker å trekke inn «avtale» i forbindelse med trosbegrepet, antakelig fordi man frykter at dette vil redusere nådens betydning, dette at troen kommer av nåden, og ikke omvendt, dette at mennesket kan frelse eller bidra til å frelse seg selv. Det heter at det inngår tre momenter i troen: a Innsikt eller notitia på latin. b) Viljens istemmelse eller forsantholden, c) assensus og fiducia, «fortrøstningen».

Troen fremstilles da som et ensidig resultat av nåden, nåden er det ene aktive prinsipp, som gjør alt, mennesket er da det ensidig passive prinsipp, som mottar alt. Dette er sant nok, og selvsagt viktig og riktig å forstå og ta inn over seg, (se under om monergisme og synergisme).

I evangelisk tradisjon hvor man foretar barnedåp, kommer den passive side godt til uttrykk: Man forutsetter at Gud gir barnet tro og at barnet da må sies selv å velge å la seg døpe.

I reformert tro vil de fleste mene at dåpen forutsetter full bevissthet om hva man gjør og hva som skjer med dåpskandidaten i dåpen. Dåpens gyldighet forutsetter bevissthet og evne til pakt-inngåelse. (Sakramentene betegnes om ordinances, på befaling av Herren, i paktsammenheng, og hvor pakt da er en covenant). Dette synet harmonerer for så vidt godt med det juridico-religico paradigmet og dettes fokusering på avtalen som aktivt, integrert grunnvilkår eller element i troen, og da som et samtidig virkende element, og da ikke nødvendigvis betraktet i kronologisk orden, samtidig med postulatet om nådens primat, kan vi si.

Men Det juridco-religico paradigmet er imidlertid ikke ment å skulle erstatte noen av de nevnte tilnærmingene, men hensikten er heller å supplere dem ved å refokusere på begge elementer i stedet for ensidig å fokusere på det passive element i begrepsbruken og i nåden selv, sett fra menneskets side.

Poenget er at avtalen faktisk følger nåden og nåden avtalen, som sådan, per se, i begge tradisjoner. Dette forutsetter så i sin tur et fokus på det enkelte mennesket, men ikke primært på den enkeltes indre liv, dette at subjektiviteten «er sannheten». Mennesket er et sosialt vesen og avtalen «sikrer» individets ad extra-relasjonelle vesensbestemmelse. Det juridico-religico paradigme motvirker dermed også det vi kan kalle en korporativ fideisme, dette at troen – i gruppen, nasjonen, eller populasjonen - begrunnes i kollektivet eller korporasjonen selv, at troen, moralen og etikken sammen skulle være endimensjonalt gruppe-generert – og uten grunnlag i Skriften, fri fra ideologien, men kun fordi korporasjonen måtte mene dette eller hint.

Paradigmet motvirker også fristelsen å gjøre kristententroen til en applikasjon, dvs at man begrunner eller rettferdiggjør en politisk ideologi, en rase eller en nasjon med at ideologien, rasen eller nasjonen er kristentroens høyeste og egentlig mål og middel per se. For dette er ikke å innføre Guds Rike, det er ikke «komme Ditt rike», som det heter i Fader vår. Det er å innføre despoti, diktatur e l.

Vi må også nevne at syntesen mellom tro og avtale som kategorier ikke «begår» det vi kaller et kategorimistak. Avtalen spør ikke troen om hvor troens avtale er, eller troen hvor troens avtale er, akkurat som det gir liten mening å spørre om hvor fotballagets ånd er, hvis ønsket eller behovet er å skille substansielt mellom to «ånder» - for å kunne måle størrelser eller substanser mot hverandre - her.

På samme måten vil ikke det juridico-religico paradigme konstituere triumfalistisk tro, en tro hvor den enkelte eller et kollektiv, en menighet eller en «denominasjon» eller forsamling av hellige er «sikker på» egen tros overlegenhet i forhold til alle andre troer og derfor universelt normativ på gruppens egne premisser. En slik tro er hovmodig og ikke ydmyk. Troen er en forvissning, en visshet. Det juridiske og religiøse i paradigme tjener til å beskytte og styrke denne vissheten. Man velger avtalen, nåden blir gitt i tro. Alt henger sammen.

Begrepet religion slik jeg bruker det i mitt paradigme, skiller seg fra den oppfatning som ha vært populær spesielt innenfor protestantismen, og som ble myntet av Rudolf Otto for godt over hundre år siden. Han beskriver det religiøse som en reaksjon på tremendum et fascinosum helt uten teksttilknytning og hvor da det juridico-religico elementet er helt ute av bildet. Mennesket overlates så å si til sitt indre følelsesliv, sine egne opplevelser, sitt sjokkmøte med det skremmende og frastøtende og fascinasjonen oppi dette. Og til sine egne emosjoner.

Dette gir et altfor snevert bilde av hva den kristne tro er for noe og hva den kan og bør være fundamentert på. Man kan imidlertid fremdeles møte på teologer den dag i dag som fremhever Otto’s syn på bekostning av den kristne ortodoksi og på de kristne og trosbekjennelsene generelt. Man har oversett at trosbekjennelsene har avtalekarakter og de derfor appellerer ikke bare til følelsene eller opplevelsene, men også til det kognitive, ja, også til menneskets materielle eller fysiske egenskaper, at bekjennelsene egentlig er intensjonsavtaler, hypotetisk konjunktivt baserte pakter, hvor man inngår metafysiske eller ontologiske avtaler, bygget på historiske fakta, men da primært styrt av Skriften og Den hellige ånds nådegaver.

Dogmatikk og bekjennelser har vært ute av syne, ute av sinn, i store deler av de teologiske miljøene i lang tid nå. Det kan derfor være på tide å gå tilbake til de store protestantiske grunnprinsippene: Skriften alene, nåden alene og troen alene. (Noe katolikker for så vidt kan slutte seg helhjertet til, motsatt det man vanligvis vil tro).

Nevnes må også prinsippet fra The main tenets of the Peace of Westphalia were: All parties would recognize the Peace of Augsburg of 1555, in which each prince would have the right to determine the religion of his own state (the principle of cuius regio, eius religio). The options were Catholicism, Lutheranism, and now Calvinism. (Wikipedia).

Her blir religion og tro ansett ikke som et sannhetsanliggende, men som et stats- eller fyrsteanliggende. Staten og fyrstene styres overordnet her av politikk, dvs egentlig av mer eller mindre private eller statlige interesser, juss og religion, og for så vidt da av et juridico-religico perspektiv. I mitt paradigme fins det derimot intet større politisk eller ideologisk perspektiv, og sannheten og troen må ses nedenfra, fra folkets og den enkeltes side. Men som nevnt, også herskere innen kristenheten så seg nødtvunget til å se religionen som et spørsmål om makt og selvlegitimering, alt forankret i Gud. Av dette flyter det prinsipp som gjelder den dag i dag, nemlig at staten for å kunne gripe inn overfor sine borgere, må kunne legitimere seg, dvs ha hjemmel og grunnlag i loven, dvs i jussen og det juridiske, dvs i legitimitetsprinsippet, for å kunne inngripe overfor borgerne.

I nyere reformatorisk eller reformert teologi – og spesielt i de sterkt karismatiske retningene - er nåden mye diskutert. Tendensen går i retning av å betrakte nåden som en aktiv substans, en kraft som tilføres troskandidaten. Vi kan her snakke med St Augustin som snakker om en egen ontologisk illuminasjon, eller med Wesley som innfører begrepet «prevenient grace» i sin teologi. Dette er svært likt på den oppfatning som rår i katolisismen, hvor «nåden ikke ødelegger naturen, men foredler den», jft Thomas Aquinas. Nåden inngytes, altså, i kandidaten, i katolisismen. I lutherdommen «imputeres» den, forensisk. Begge trosretninger bestrider den reformatoriske oppfatning at den troende må velge bevisst eller være sin habilitet og modenhet som pakts-kandidat bevisst, og som ansvarlig.

Vesten har frem til ca for 100 år siden altså hatt en Gud med hvilken mennesket kan inngå avtaler, et faktum som bekreftes av Bibelen, i trosbekjennelsene og derfor av Gud selv, i kraft av at vi gis tro i nåde.

Vesten blir imidlertid i dag truet av en helt annen Gud, dvs en gud som i dag ikke sees på som en trussel, men tvert imot som et kjærkomment supplement, - eller som en gud identiske med Bibelens Gud, rett og slett.

Men ingenting kan være fjernere fra sannheten, for dette er en forveksling eller falsk identifisering. Man kan ikke betrakte to helt ulike guder som én identisk Gud. Hvis man gjør det, er det helligbrøde, blasfemi og avgudsdyrkelse. Fideisme av verste sort, billig synkretisme. Man kan ikke inngå «avtale» med Gud om at Gud er noe annet enn det han er, ifølge våre trosbekjennelser og våre beskrivelser av Gud og våre pakter – som menneske per se – med ham.

Denne guden oppfattes også av naive personer som enten ikkeeksisterende eller helt virkningsløs og grunnen er, at våre grunnkategorier er tapt: Tid og rom regnes ikke lenger som gudegitte eller gud-skapte eksistensiale forutsetninger, men som «selvfølgelige» komponenter i livets egentlige og ufrakommelige meningsløshet, og ikke som komponenter i meningsfylde, inkludert i tro – og tillit.

Vi tror eller forutsetter, som de svært – eksistensielt - naive mennesker vi har blitt, på det kollektive planet – og som om denne «troen» er en ufravikelig positiv fordom - faktisk at Allah kan bidra med noe for å få oss ut av denne ynkelige tilstand, som mennesker sett, vi har sett at til og med Den norske kirke med dens medarbeider i denne sammenhengen, hilser denne nye guden velkommen og til og med legger til rette for alle som tror på denne guden.

Kirkelige representanter synes helt ute av stand til å skjelne mellom Allah og JHWE eller Jesus Kristus, (f eks her og her og her om biskop Jackelen og her om Moreus som gleder seg til å høre bønnerop til Allah i Sverige).

For å forstå hva som er i ferd med å skje og «hva som er på gang», kan vi ta en kikk på et par andre grunnkategorier som vi orienterer våre liv ut fra i dagens «klima». Men det kan være hensiktsmessig her å konstatere at det fins en rekke «ting» vi ikke kan avtale om og med Gud om, «ting» som heller ikke den judeokristne Gud ikke kan gjøre. Vår Gud har nemlig forpliktet seg til å la naturlovene stå til «evig» tid. Vår Gud er ingen okkasjonalist, slik Allah er. I Allah er vilje alt, bare Allah’s vilje er ren, dvs simpel og udelt, ingenting kan forplikte eller binde Allah, ikke engang kjærlighet abstrakt sett eller kjærlighet i nær relasjoner. Han kan forandre selve eksistensen på et nanosekund og alle naturlover med dette. Se her og bl a om okkasjonalisme her

La oss se litt på ulike kategorier og hva de er og innebærer, uten å gå altfor dypt i denne materien, vår fremstilling for duge, for vårt formål her:

Noen kategorier er både a prioriske og syntetiske: De er kategorier innebygd med dobbelthet per se , de er ikke bare tvetydige ontologisk, der er blitt en del av vår egen tvetydighet, de konstituerer en dyp eksistensiell splittelse i den måten vi selv opplever oss selv på og hvordan vi forholder oss til verden og andre mennesker, spesielt fremmede mennesker, mennesker med en tro – og et livssyn med helt andre underliggende primærkategorier - helt fremmed for oss, men likevel en tro da som det er fristende å underlegge seg, helt eller delvis, en tro vi tror kan integrere seg med vårt eget paradigme, eller «med fordel» moralsk og ut fra godhetens intensjon, selv bli integrert i, en kategori vi ikke kan leve uten, uten å gå oppløsning.

Vi ser imidlertid ikke at den ambivalens vi «har valgt» å leve med. i og med at vi har sekularisert tid og rom, faktisk har lagt grunnlaget for en absolutt desakralisering av livet selv. (Et paradoks vi ser ut til å leve utmerket med i det praktiske liv. eksistensielle paradokser ser ikke ut til å angå oss, egentlig, på et dypere plan. (Dette kan vi komme til «angre på». For det er mulig å nærme seg eller åpne seg for disse flokene eller gåtene, som de jo også er, uten å måtte gi opp å gi dem virkelig mening, eller se, at de faktisk av seg selv er sprengfulle av objektiv mening, hvis man godtar at det virkelig fins kategorier eller typer i det hele tatt - et fruktbart tema vi kanskje kan komme tilbake til).

Som vi var inne på over, fins det sekundærkategorier under primærkategoriene. Disse tjener til å gi livet retning og mening, de oppfordrer oss så å si til å skape kosmos og unngå eller destruere kaos, dvs alle undergravingsmekanismer. De fungerer sekundært til å opprettholde livet og friheten i livet - eller livets frihet – på samme måte som tid og rom gir oss forutsigbarhet osv. De tillater oss – og dette er dramatisk – også å «skape» gud, ja, til og med å tro – eller inbille oss - at vi selv er «guder». Men i tillegg: De muliggjør å detronisere Gud, ja, annihilere ham, eller kanskje bedre: nihilere ham, hvorpå gjenstår Sisyfos, som nevnt over, og kun selvsakralisering av ego, emosjoner og natur. Momento viva, vil jeg si, uten å kunne latin, ikke bare et Memento mori, husk at du skal dø …

Jeg må påminne meg selv om det som Thomas av Aquinas sier: Guds essens er hans eksistens. JHWE er «den Jeg er». (Andre tolkninger av gudsnavnet kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning).

Noen sekundærkategorier er både a prioriske og syntetiske, de er doble kategorier, og de fungere som koordinater og parametre, orienteringspunkter og variabler. De bygger på udiskutable tankeforutsetninger. De kan oppfattes som apodiktiske, logisk nødvendige, og som kontingente, de avledes uavvendelig av noe annet enn seg selv.

En sekundærkategori er f eks dette å sette opp enkeltmenneske mot kollektivet, gruppen. Vi ser dem som komplementære, men umulig å subsumere i én kategori. Dette sikrer i utgangspunktet individet.

Individet og gruppen påvirker hverandre, her adderes og subtraheres, det ligger nødvendig vis et kategorisk imperativ for uenighet, kamp og krig i dette spenningsforholdet i selve komplementariteten. Sekundærkategoriene her er sosiologiske, antropologiske og psykologiske kategorier, det jeg kalle SAP andre steder på bloggen her De vedgår primærkategoriene juss og tro bare sekundært! De er blitt selvinnlysende kategorier, men det er «skapt» av mennesket og faller «klistrende» tilbake på mennesket selv. De er blitt en slags parasitter som aldri takker for måltidet, men tar det for gitt.

Avtaler skal holdes! Nei, du ser vel ikke det, du?

Alle vet hva en avtale er og vi vet at avtaler er bindende og skal holdes. Det medfører alltid ubehag ved å bryte avtaler, i verste fall fengsel, sosial utstøting – vann og brød. (Avaler – og pakter – er reservert mennesket, men mer om dette under).

Men det fins også andre «følger» av avtalebrudd enn vann og brød, mer dramatiske følger, mer ødeleggende, uhyrlige – og dødelige følger. De flest moderne mennesker i Vesten i dag har imidlertid liten eller ingen kontakt med slike følger. Man er blitt forsynt med et «sikkerhetsnett» som hjelper en med å tolke avtaler, og for dette må det alltid betales en pris, en pris som går rett i lomma på advokater og andre statlige eller private hjelpere, eller rett inn på kontoen for «nødvendig» og rettferdig politikk. Vi betaler som kjent skatt for beskyttelse, statsmakten har da også naturlig nok voldsmonopol. Vi har demokratisert dette monopolet, vi kan ikke kjenne oss tryggere, vi har en «samfunnskontrakt» som sikrer fred og fordragelighet. Vi kan ikke feile. Vi er suverene, vi underlegger oss ingen. Vi er «on the top of the World», som det heter.

Det vi har mistet sansen for, er å forholde oss til de kontrakter som ligger under alle overenskomster, avtaler, - all konsensus, og alle pakter eller concordater. Vi har en Grunnlov som beskytter oss, javel, men under Grunnloven ligger premisser og formuleringer ligger det usynlige forutsetninger avtalene bygger på, stilltiende prinsipper, menneskesyn som ikke er positivt formulerte i selve «avtaledokumentet», det er «bestemmelser» vi ikke ser, ja, som vi er forskånet fra å se. Det er imidlertid disse usynlige bestemmelsene som ligger under som sikrer oss alle «fred og fordragelighet». Vi er blitt lært opp gjennom tradisjon, sedvane, generell politisk praksis og f eks skoleverk til å ta alle disse underliggende eller bakenforliggende premissene for gitt. De er blitt doxiske premisser, de trenger ikke å nevnes. En påminnelse om dem blir et hår i suppa. De fungerer som regelverket i ethvert spille, i sjakk f eks, det ligger fast, og den som spiller trenger ikke å tenke på dem, de virker faktisk selv, automatisk, de har agens.

Vi skal snart se hvordan dette grunnlaget er i ferd med å endre seg og i hvilken grad dette vil undergrave alt det vi har tatt for gitt, alle verdier, alle troer, alle sosiologiske, psykologiske, religiøse, kulturelle og politiske prinsipper. Vi står foran sivilisatoriske utfordringer av apokalyptiske proporsjoner. Det er bare så synd at så vil se det og ta det for faktum. I stedet ser vi at vi selv faktisk lar oss undergrave, i den tro at det gode skal seire, eller at vi simpelt hen ikke kan tape i de tumulter som vil følge.

Vi har det så trygt og godt: Myndighetene er satt til å verne avtaler, avtalebrudd kan medføre straff og allslags ubehageligheter. Men hva hvis det ikke eksisterte noen lov som gjorde det ulovlig å bryte avtaler? En slik situasjonen vil være utenkelig for de fleste i dag. Uten lovregulering, kunne enhver gå fra avtaler uten risiko. Det enste som ville sikre avtaler var en slag uskreven eller underforstått konvensjon i «populasjonen». Man kunne eventuelt appellere til en stammehøvding eller en mafiaboss for å beskytte avtalene. Disse ville da ha en konsensus bak seg som tillot dem å bruke svært voldelige midler, hvis partene ikke overhold inngått avtaler. «Bossen» ville da også sitte med tolknings-makten. Alene han – og hans aller nærmeste – ville kunne bestemme hvilken tolkning av avtalen som skulle gjelde, hvis det var uklarheter i avtalen.

Og alt dette ville kunne tjene hans egne og hans egne sammensvorne, hans klans interesser grovt, og helt «lovlig». Noen «av oss» vil ha det slik, forunderlig nok. Det er som om vi vet på forhånd hva som vil komme, vi forbereder oss mentalt på det, (ved f eks å la oss belære av filmene om Gudfaren, det er som om vi aksepterer at den virkeligheten som skildres der kan og vil skje igjen, at dette er fremtiden, at dette angår oss her og nå, og at vi derfor allerede her og nå må herde oss eller forberede oss på det verste, og at det verste da faktisk er det mest autentiske og virkelighets i alles liv. Gudfader-filmene tilskrives derfor en positiv pedagogisk effekt, i det underbevisste, uten at vi er klar over det).

I essens betyr dette at vi nok er radikalt skeptiske – i våre grunnvoller - til menneskene generelt og til fremtiden, men vi sier det ikke høyt, ikke en gang til oss selv i alenerom. Vi er som skapt til illusjonsproduksjon. Vi trenger illusjoner for å overleve, akkurat som vi trenger allslags kunst og ideologier, for her produseres jo illusjoner i stor og mektig skala nær sagt overalt.

Vi er fanget i et nett og rives hit og dit av konflikter mellom realitet og drøm, vi står på garn, uten fluktmulighet annet enn i den kampen for livet som faktisk foregår mens vi står på våre garn. Det som i grunnen er oppsiktsvekkende i alt dette, er at så få skjønner sitt eget behov for frelse i den mest eksistensielt dyptpløyende mening av ordet. Noen vil – til og med - ikke frihet, de har nok med seg selv, på garnet sitt.

De underliggende tingene jeg snakker om her er de juridiske og religiøse aspekter som ligger under, jeg kaller dette det juridico-religico paradigme, eller den underliggende og doxiske konstitusjon som ligger der, uten at vi nevner den, kanskje fordi den er unevnelig og derfor noe vi ikke trenger å kalkulere bevisst med, det være seg i større eller mindre konkrete og formelle anliggender, men også i den daglige samtale, våre debatter på nett og ellers, i politikken, i kulturen, i skoleverket og det rent private og gjerne bedagelige liv vi lever, helst uten bekymringer i det hele tatt. Jeg kan kalle dette underliggende for det livssyn man har.

Til grunn for ethvert livssyn ligger det «fortellinger» og mer eller mindre faste forestillinger om virkeligheten, verdiene og menneskesynet og om hvordan vi skal forholde oss disse grunnkategoriene. Vi har ulike svar på «hvor kommer vi fra, hvor skal vi, hva er meningen» osv. Våre svar på disse grunnleggende spørsmålene kan avgjøre hvilke valg vi tar i alt fra det essensielt kjedelige til opp i det store, avgjørende drama i vårt og andres liv. Da vil grunnforutsetningene være avgjørende og våre valg, som sik sett da mer eller mindre er bestemt på forhånd. De vil bestemme ikke bare våre tankeforutsetninger, men også våre dypere emosjoner, ja, på en avgjørende måte kunne styre selve de kognitive og persepsjonsmessige prosesser.

Grunnparadigmet er derfor av største betydning skal vi ha håp om som sivilisasjon å bevare det kjæreste vi har og som vi til nå har vært helt avhengig av, og ikke bare bevare for å bevare, men også for å kunne bidra til en forandring «av det hele» som vil komme alle til gode.

Vi bør, for å si det kort: Age eller ære konstitusjonene heller enn å plage oss selv med for mye sportslighet, med å forbedre vår kondisjon, vår hang til – for å oppnå ett eller annet «hellig» mål – å sultefore oss selv åndelig eller fysisk og all unødvendig hobbyterapi og pes for ingenting.

Til nå har det juridico-religico paradigme vært relativt lett å forholde seg til, spesielt fordi vi har «glemt» det, midlertidig eller ikke. Men det vi skal være klar over og legge oss på minne er at dette grunnlaget som for oss helt frem til nå har ligget der som paradigmatisk, konstitusjonelt og doxisk, er i ferd med å forandre seg, viktige aspekter – og virkekrefter - i vår tro og tradisjon har rett og slett forduftet. Vå tro er forvitret og pervertert til det ukjennelige, mer eller mindre borgerlig legitimt og legitimert, selvsagt. Men det vi egentlig har gjort, er at vi har gjort dem absolutt irrelevante. Vi har med andre ord gitt slipp på selve fundamentet for all den tenkning og den refleksjon som har ligget til grunn for Vestens fremgang og den velsignelse Vesten nå engang har frembragt i historien og på kloden.

Å prøve å få folk til å forstå disse enkle tanker og refleksjoner, se, ja, det er lettere sagt enn gjort. Bare en liten engere krets av aktører i diskursen synes nå å ha oppfattet situasjonen og horisonten adekvat. Det store flertall nøyer seg med å spise og drikke og være glade. Man er glupsk på kommentarer i kommentarfeltene. De har helt fjernet seg fra det juridico-religico paradigme, de lar seg styre av helt andre «livssyn» enn de livssyn som la grunnen for Vestens fremgang. De fokuserer heller, hvis de i det hele tatt fokuserer, på hva Vesten har bidratt til av destruksjon og lidelse, grov og kynisk utbytting og profittjag, og ja, det fins forskere i dag som hevder at vi bør føle skyld for hva Vesten har utrettet og gjort av ugagn: Hvis du ikke føler slik skyld, er du pr definisjon rasist, (se om Bangstad og f eks Døvig omtalt andre steder her på bloggen).

Hva er en avtale og hva er en Pakt?

Det oppfattes av de fleste som en lettelse her i verden at vi faktisk står fritt til å kunne inngå avtaler, nær sagt om hva som helst. Ja, man kan faktisk vedta avtaler om hvordan man ønsker og vil se på livets dypeste spørsmål, spørsmål som angår det innerste, det inderligste, dypeste sjikt av vår allmenne «interesseområde». De fleste vil imidlertid ikke høre snakk om avtaler når det gjelder denne virkeligheten.

Virkeligheten – materien, fakta - ligger fast, er man fast overbevist om, vi kan ikke avtale hvordan vi skal se og forholde oss på virkeligheten, hvordan virkeligheten skal være i seg selv, for virkeligheten bare er, vi kan ikke gjøre noe med den. Vi kan ikke avtale noe om det ontologiske, det som er, er fenomenene, de konkrete livsvilkår som faktisk foreligger. Gjør vi det, vil vi snart kollidere med fakta, det viser seg at vi da har levd på illusjoner. Vi får straff som fortjent nå vi gjør virkeligheten til noe helt annet enn den er. Det er elementært, det er barnelærdom. Det er virkeligheten som bestemmer oss, ikke vi som bestemmer virkeligheten. Og dette er jo tilfelle og sant, men hvor finner vi kunnskaper om hvordan virkeligheten er? Dette er Emanuel Kants problem par excellence.

Kant mente at virkeligheten formes av vårt indre univers, vår konstitusjon, men da ikke sett som en ubeskrevet tavle, men som en konstitusjon som møter virkeligheten med helt spesifikke og endogent genererte forutsetninger eller kategorier. Tid og rom, f eks, eksisterer ikke egentlig i universet, i virkeligheten, tid og rom eksisterer fordi hjernen vår er født med disse kategoriene, kan vi si, og det er nok dette Kant postulerer helt bokstavelig. (Kant «vet» at Tingen i seg selv eksistere, men at vi ikke kan vite noe om den. Kant kan derfor godt tro at tid og rom eksisterer som i det judeokristne paradigmet beskrevet overfor).

Vi projiserer – dagligdags sagt og sett, om vi nå vil det eller ikke - tid og rom over på virkeligheten. For alle praktiske formål, må vi si. Vår konstitusjon skaper dermed virkelighet, ikke omvendt. Vi kan si at ifølge Kant så prakker vi på selve virkeligheten en ny og fremmed virkelighet, en over-virkelighet, ikke fordi vi tror vi slik kan produsere en ny og bedre verden, men fordi vi er slik utstyrt på forhånd, det skjer automatisk uten valg og tro, virkeligheten har så å si å rette seg etter oss om den nå vil det eller ikke. Trekker vi de mest ekstreme slutninger ut av dette, får vi ekstrem postmodernisme, bare for å ha sagt det.

I mot dette vil jeg påstå at vi kan avtale om hvordan vi enkeltvis og kollektivt skal se på virkeligheten, illusjonene og troen. Og hvordan vi skal rette oss etter denne avtalen. Vi kan inngå fenomenologiske eller eksistensielle avaler, bindende avtaler, fundamentale og konstituerende avtaler. Vi kan – og etter min mening må – avtale om hvilken metafysikk vi skal ha. Vi kan ikke la disse tingene bli formet og styrt av rene psykologiske, sosiologiske og antropologiske hobbyproduksjoner eller eksistensielle illusjoner. Vi må ikke la oss styre av disse disiplinene som bare gir oss en indirekte tilgang til virkeligheten, og dertil en tilgang til en virkelig som overhodet ikke omfatter noe overgripende narrativ, eller noen overgripende myte eller mytologiske forestillinger og symboler.

Vi må ta tilbake det større perspektiv, kall det gjerne «archetypene», som Carl Jung behandler, og vi må konstruere et perspektiv og en virkelighet som virkelig angår oss og som vi kan orientere både vårt materielle og vårt åndelige liv ut fra og i samsvar med. For mennesker har alltid gjort dette, det er bare i den senere tid at vi har glemt «å gjøre det». «And all this at our own peril», som det heter.

Dette innerste interesseområdet – hjerteområdet, sett innenfra - angår for de fleste av oss, «oss selv», dvs «meg selv», eller meg selv og mine nærmeste, ikke bare bekjente, men også venner, - og familie. Det ligger til mennesket å ha behov for solidaritet og lojalitet, ikke minst.

Vi elsker å være samkjørte. Vi tørster etter samforstand, virkelighetsstandarder og toleransegrense stilt overfor virkeligheten, det som faktisk og objektiv foreligger. Det gjelder både materielt og spirituelt, kategorier som riktig nok krever ulike tilnærmingsmåter, men som like vel knyttes til det i oss som skiller oss ute fra den rene materie og fra dyrene og alt annet liv. Dette i oss er det som gjør oss til mennesker og det som gjør oss til mennesker er først og fremst den nåde vi gratis er utstyrt med og utstyres med fra Gud side, ikke fra materiens side. Gud har gitt oss selve forutsetningen for å kunne inngå avtaler og kontrakter, og pakter. Uten denne evnen var intet mulig for menneskene og all tro, alt håp og all kjærlighet vill være umulig.

Men bildet er ikke helskarpt og klart. For under eller ved siden av alt dette romsterer tvilen, fantasien og frykten i alle former og med alle mulige utslag. Vi frykter isolasjon, vi vil ikke påføre andre smerte og angst. Vi ønsker å tilhøre, vi ønsker trygghet og forutsigbarhet, frigjørende standarder og toleransegrenser, alt i rettferdighetens og ressursfordelingens navn. Vi trenger kort sagt hverandre, - men det trenger ikke å bety at vi trenger alle andre til enhver tid og på ethvert sted. (Det kan bære svært galt av sted! Vi kan faktisk undergrave våre egne muligheter for å inngå autentiske avtaler, og gjør det, både materielle avtaler og trosavtaler, om man vil).

Vi trenger oss selv, i distanse til andre, ellers lar vi oss lett forføre og diktere, det er faktisk altfor lett å miste friheten og innskrenke valgmulighetene og avtale-retten til det uigjenkjennelige og kraftløse. Vi kan ikke ta inn over oss all verdens sorg og pine til enhver tid. Vi trenger tid og rom for oss selv. Vi trenger som regel lang tid til å modnes, når vi er barn, drikker vi melk, når vi er voksne forventes det at vi spiser fast føde, som apostelen Paulus skriver. Vi skal ikke plage oss selv med irrasjonell skyld for det tidligere generasjoner har gjort eller forsømt, slik Sindre Bangstad krever at vi gjør, her og spesielt her The Rise of Islamophobia

Vi skal elske vår neste som oss selv, er et fint utgangspunkt. Det er et bud de fleste vil istemme og leve etter. Vi har ikke noe annet valg, hvis vi da ikke skulle tro om oss selv at vi egentlig er mindre verdt enn vår neste. Folk og miljøer hvor mantraet er at vi egentlig er mindre verdt enn vår neste, bærer ofte på svære og svært tyngende og lite frigjørende moralske krav både til seg selv og andre, krav som i lengden kan være svært vanskelige, for ikke å si umulige, å bære.

Det krever ofte hykleri, servilitet og uærlighet av alle slag å holde «kursen» uten å miste noe viktig og kjært av seg selv, og livet blir da fullt av løgner, gjerne så mange at det blir umulig å holde rede på. Vi splitter og splittes, og jo mer bedøvet vi er, jo mer splitter og splittes vi, vi legger oss åpne for demonstrativ maktmanipulasjon, på bred skala, og noen «tar imot» uten å kny, fordi de ikke kjenner seg selv godt nok og inderlig nok. Vi havner opp i en situasjon da vi kan komme til å dyrke forvirring mer enn klarhet, fordi mange andre er like forvirrede som oss selv. Risikoen for stor utbredelse av et rent fysisk behov for sadomasochisme – og sadisme - er da til stede og kan slå ut på mange ulike måter, jeg overlater det her til fantasien …

Et bud, en preskriptiv norm eller et påstått guddommelig påbud om å elske seg selv mindre enn nesten, kan åpne for et hovmod de fleste bør spares for. (Man kan for det første ikke kreve kjærlighet av noen, heller ikke forelskelse, følelse eller emosjon). Det virker oppblåst, bornert og hyklersk å tro at dette er mulig, selv med den mest slue markedsføring med sikte på å få det til.

Bare i visse spesifikke religiøse miljøer eller sekter gjør man det til et absolutt bud å elske seg selv mindre enn den andre, men det skjer ikke bare i disse miljøene. Det skjer også i gudløse eller sekulariserte miljøer, kulturelle eller politiske og dagsaktuelle miljøer og diskurser. Det virker som om man ikke er fornøyd før man kan trumfe Gud selv, sette seg opp som dommer over Gud, i godhetens navn. Man vil være bedre enn Gud! I realiteten er dette avgudsdyrkelse, narsissistisk selvapoteose og noe lagt annet enn en bevisst og intim gudsrelasjon, bygget på gammel ortodoxi og gamle tradisjoner og god teologi.

Det ville være forkastelig å tro at Gud vil at vi skal fremstille seg selv og oppfatte oss selv som mindre verdt enn nesten, eller nesten. Men det er det som skjer i «forsamlinger» av ulike slag hvor det triumfalistisk vedtas å forplikte samfunnet og seg selv til å yte mer, og stadig mer, i godhetens navn, så å si uten forbehold, og på andres bekostning, by proxy, helt uten konsekvensberegninger.

Det være derimot være et pluss for oss å se, uttrykke oppfatte oss selv og forsikre overfor Gud i tro, at man ikke vil tvinge Gud til å velge «meg» og min «godhet» fremfor «dem» og deres eventuelle manglende godhet, fordi vi skulle være mindre verdt enn «dem». Det utrolige her at det at noen virkelig tror at det det gelder om er å betrakte seg selv som mindre verdt, at vår sivilisasjon f eks ikke er bedre enn visse andre kulturer, tradisjoner og troer. Og dette, kanskje uforståelig nok, er det som skjer – nettopp – i fortrinnsvis sekulære eller gudløse forsamlinger.

Det kan hevdes at egeninteressen universelt som regel går foran i alle livets «vederstyggeligheter», og mange vil vel si at det jo bare skulle mangle. En slik trosforutsetning ligger til grunn for liberalismen hvor pleie og promotering av egeninteressen anses doxologisk som den ene nødvendige forutsetning for at samfunnet skal blomstre og lykken inntre nærmest automatisk. Mot dette er det imidlertid mye å innvende, men mitt anliggende her er ikke primært sosialøkonomi, så jeg lar det ligge, se imidlertid mine sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet og om hypermagi og hypermagikere og bl a Michelet og Merkel

Innenfor livets ytre ramme er det ofte grunnleggende å erkjenne at det er moralsk helt nødvendig å fremstille sitt innerste som et spørsmål som egentlig dreier seg om noe annet, nemlig om de andres ve og vel. Vi kan se at Vi har en iboende tilbøyelighet endatil til å si og virkelig mene at «de andre» er viktigere enn meg selv. For uten fellesskapet, er vi jo ingenting, bortsett fra øde, isolerte planeter i universet, vil noen hevde. De uforskyldt fattige og hemmede trenger vår hjelp, det sier seg selv, vi har de fleste av oss en «god samaritan» med oss fra fødselen, all krangel og bølleri til tross.

Vi trenger med andre ord ikke bare oss selv, men også de andre, dvs så mange andre vi kan «bære» sammen med, tenker vel de fleste. Vi tar sjansen på at det får bære helt til det eventuelt måtte briste. Det virker som om vi her har å gjøre med et ufravikelig aksiom, en uforanderlig mer eller mindre moralsk legitimert akse vi orienterer våre livsytringer rundt og ut fra, i dag. Vi står i fare for ikke bare å være hyklere, men å bli hyklere, for alltid.

Vi trenger ikke å bevise at det er slik. Men vi vil være enige om at den gode samaritanen i oss kan la seg knuge, ja, tilintetgjøres, vi vet ikke alltid hvorfor og hvordan, men vi lærer noe av Gudfaren-filmene, som vi nevnte over. Vi har også en iboende angst for det som truer oss, både metafysisk og fysisk. Mennesket er tross alt utstyrt med sterk overlevelsesevne. Det er noe vi må gå ut fra i alle samhandlinger og i alle relasjoner mennesker og samfunn imellom. Man skulle derfor tro at vi ikke trenger De ti bud, f eks. Vi trenger i hvert fall ikke skriftlige bud, hugget i sten, påstås det. Vår «natur» sørger automatisk for at de fleste av oss handler som den gode samaritan og vi blir aggressive og harme på dem som vil kritisere våre mer eller mindre offentlige eller private formulerte og selvproklamerte tilbøyeligheter til å fungere den gode samaritan. Vår kjærlighet og giverglede kan ikke dikteres av bud, det ligg i kjærlighetens vesen å være innstilt på ad hoc-løsninger, det er individer som trenger vår omsorg og vi skal ikke forme disse i hverken vårt bilde eller guds bilde.

Men, og her kryper «dyden» frem: Det kan bli for mye av det. Krever vi for mye godhet av oss selv, og spesielt godhet by proxy, dette til og med at de man for anledning konstruere opp som ofre for våre misgjerninger, forsømmelser og bevisste unnlatelser der vi objektiv sett ikke kan klandres i det hele tatt, er grunnlaget lagt til rette for godhetsdespoter i stedet for godhetsapostler.

Det fins faktisk mennesker – godhetsdespoter - som er villig til å drepe hvis de kan oppnå å nyte sin narsissistiske tilfredsstillelse av å hjelpe andre mennesker, for å vise hvor gode de er, selv om disse tilsynelatende svake og beskyttelsestrengende menneskene selv ikke har bedt om hjelp.

Det kan synes sykt og søkt ut, men det skjer, og det et utbredt at det skjer. Det gjelder bare om å se det og påpeke det i håp om å kunne avdekke noen slemme tendenser hos de gode, men publikum generelt synes lite åpen for å se det, påtale det og sette «skapet» på plass. Det er mer behagelig å la være. Man håper selv på å bli rost for egen prektighet og moralsk overlegenhet. Man overlater mer enn gjerne til andre å betale for «gildet», i det håp at en det vil tilflyte en selv det meste av æren, og dessuten ryktet om å ha en nær sagt en endogen generert individuell fortreffelige godhet i seg, (faktisk på bekostning av andre).

Slike folk kaller jeg annetsteds for hypermagikere her og her, i tablå googlet… De tror at de har krav på å bli betraktet som naturlig gode, at de på en eller annen måte er født med denne egenskapen, i motsetning til motstandere, fiender og de fleste andre.

Men – for å nærme oss en avslutning - hva er så en metafysisk eller fenomenal eller ontologisk avtale, en avtale jeg etterlyser, som nevnt ovenfor? Hva går nærmere bestemt en avtale om å se virkeligheten på en spesifikk måte ut på, hvordan formulere den, hva er det avtalen egentlig dreier seg om, sett fra undersiden så å si? Hva består det bakenforliggende i for at det skal være meningsfullt å snakke om at avtale i dette perspektivet det hele tatt her skal ha betydning?

Vel, vi har vært inne på den hebraiske eller arameiske termen, eller ordet og begrepet, Amen og på den skriftlig forankrede pakt Moses og israelittene gjorde med JHW i ørkenen. Pakten var noe både folket og Gud var villige til å inngå. Det forelå en gjensidig samforstand. Hensikten var å skape en ny virkelighet, nye og bedre livsvilkår. Pakten ble til for å bevare Guds skaperverk i forutsetningen. Intensjonen var å bevare og styrke kosmos og stagge kaoskreftene og destruksjonen. Og folker sa sitt Amen! De sa sitt Ja.

Alle store overenskomster, avtaler, pakter etc har noe religiøst over seg, til syvende og sist tilbakeføres de til Gud, som dommer og bekrefter. En konge av guddommelig nådes makt beror ikke bare på folkets tilslutning, men også på Guds bekreftelse.

En ektepakt, på samme måte, henviser til noe utenfor eller over ekteskapet, - til Skaperen av alt. Det religiøse er i grunnen med i bakgrunnen eller bildet i alle små og store «kontrakters univers». Til og med borgerlig ektepakter bærer preg av en overordnet virkelighetsforankring, men her utelukker man bevisst Gud, Gud anses ikke engang nødvendig for å holde ekteskapet i hevd. Gud er gjort til en helt unyttig hypotese, Gud ha ingen reell funksjon, Gud er fjernet som appellinstans. Mennesket er blitt sin egen Herre, ikke bare sin egen lykkes smed.

Man kan – i prinsippet - avtale om hva det skulle være, det synes for de fleste ganske innlysende ut, men når spørsmålet stilles: Hvilken Gud skal vi ha? Hvilken Gud skal vi avtale eller bli enige om? blir dette et spørsmål som man bare ikke stiller. Stiller man spørsmålet: Hvordan, hva og hvem er den gud vi kan bli enige om å tilbe og tro på? vil det virke kunstig for det fleste, for man tenker at Gud er Gud, Gud er ikke «noe» man kan avtale. Guds attributter ligger fast og er urørlige og utenfor diskusjon og perspektiv. Vi kan ikke bestemme oss for hvordan Gud skal være, for Gud er Gud, og Gud defineres ut fra attributter vi helt formalt tilegner ham, vi kjenner på en måte Gud fra før og vet hva Gud er, ut fra a priori aksiomer, førsteprinsipper osv

Det vi imidlertid gjør, er at vi inngår en pakt hver gang vi møter spørsmålet om Gud og vårt forhold til ham. Ja, vi er faktisk nødt for det. Vi er nødt til å nærme oss Gud ut fra hans premisser, ikke våre impulser, reflekser eller nykker til enhver tid. Når og idet vi innser dette, inngår vi en pakt med Gud om hvordan vi vil oppfatte og relatere oss til Gud. Vi har inngått en pakt med ham om å se ham slik han selv presenterer seg, og hvordan han åpenbarer seg, og hvordan han har åpenbart seg for andre.

Vårt gudsbilde er med andre ord svært grundig diktert av andre enn oss selv. Vi har bare å «underskrive». Sier vi at vi ikke tror på Gud, har vi faktisk inngått en ensidig «avtale» med Gud. Vi har satt Gud på plass, og skulle Gud hindre noen i å gjøre dette? Guds del i pakten med ateisten er at Gud «aksepterer» - med sorgtungt hjerte – å akseptere avtalen og avtalevilkårene. Han overlater til ateisten «å være den han er».

Vi er, for å si det spisst - så å si nødt for å godta våre fedre og vår tradisjons gudsbilde og gudsoppfatning. Og det er derfor vi sier Amen, akkurat som Jesus – som Selv var Amen, også, etter vår mening og tro – sa da han avsluttet Fader Vår med et rungende Amen. Det betyr ikke bare et tørt og liksom saklig «la det stå fast», «la det skje» eller «so be it» osv. Det ligger en hel himmel i Amen, ja, selve himmelen, Guds Rike. Amen angår livets og eksistensens grunnfibre. Vi kan ikke betakke oss og forsmå.

Idet vi ber og avslutter vårt Fader Vår, har vi akseptert et syn på Gud, et syn som imidlertid ikke utelukker helt private forestillinger, det kommer jo an på konteksten osv, og på hvor sterkt eller svak vår tro er, og vår innsikt eller manglende innsikt i teologien og de doxsiske felt vi nå engang lever med og opererer innenfor.

Mennesket er innenfor denne horisonten – som ikke er hele horisonten – faktisk i kraft av sin skapte eksistens det vesen som er nødt for «å skape seg» en Gud. (Vi skal «gjøre Gud», sier Luther et sted).

Dét betyr imidlertid ikke at vi helt vilkårlig kan skape vår egen gud i vårt eget bilde til enhver tid og for enhver anledning, nei, snarere det motsatte er tilfelle. Vår frihet trumfer ikke Guds karakter og vesen. Det er umulig. Vi er fra vår side i paktsforholdet nødt for å gjenoppdage Gud og vi gjenoppdager Gud ved å overta tradisjonelle gudspoppfatninger, dvs de som er viderebragt over lang tid og som har «festnet» seg i ulike tradisjoner og bekjennelsesskrifter – foruten Bibelen selv, selvsagt. (Vi skal ikke være redd for norma normata, norma normans foreligger!)

Hver gang vi nærmer oss tradisjonen, tekstene og formuleringene, inngår vi faktisk en ny pakt med oss selv og våre trosbrødre om å skape vår Gud- alles Gud - om igjen, på nytt, for hver gang. Vi skaper Gud som han skaper oss, så å si for hvert nytt øyeblikk som kommer, og hvor både Gud og vi skaper, vel vitende at vi er helt – ensidig og uten forbehold - avhengig av Gud for opprettholdelse og kontinuitet av avtalen, vårt Amen, - vårt innerste, som til enhver tid på sin side er avhengig av de ytterste og dypeste personlige ting som vi faktisk til enhver tid er «tvunget» til å ha relasjoner til sammen med «vår neste», hvem nå dette må være.

Vi kan si at Amen kanaliserer og med nødvendighet sublimerer vårt innerste underbevisste frem i dagen i form av et fast: Dette vil vi! Dette skaper vi nå! Dette skal bli stående og vårt fundament står dermed fast. Det kan ikke rokkes. Dette handler vi på, dette former vi oss selv etter, dette er hva vi egentlig er og står for, dette er vår essens. Dette er det dypeste legitimitetsprisipp.

Hvis vi tror, altså …. Hvis vi tør å inngå avtaler eller pakter med Gud uten å falle for fristelsen til å binde eller kommandere Gud. Vi kan kanskje best kalle de avtalene det her er snakk om for «metafysiske avtaler». De har en egen høytid over seg, vi forventer at det inngår et evighetsperspektiv i forholdet mellom paktene, oss og Gud.

Da jødene aksepterte De ti bud i ødemarken og svarte «ja», dvs Amen, så var dette den sterkeste måten å uttrykk folkets vilje og seriøse hensikter og fysiske og åndelige behov på. Det ligger et sterkt ønske, ja, en sterk visjon om at virkeligheten skal bli slik Pakten «foreskriver». Pakten skal «pådytte» virkeligheten sin egen virkelighetsforståelse og virkningshistorie, sine verdier, sin livsanskuelse. Pakten slik sett blir et middel for å oppnå et mål. Den står der ikke alene og isolert som et dokument forankret i løse luften, som et rent teoretisk prosjekt, nei, dens mening er å skape virkelighet, sannhet, rettferdighet, alt for å opplyse og tjene folket, det folket som sier Amen og som dermed bidrar til å forme den stadig nye virkelighet, i kraft av Pakten og troen på den og dens opphavsmann og garantist, Gud.

Amen betyr å tro på Guds løfter og å manifistere denne troen i praksis. Den påvirker den enkeltes hele person, bevissthet, hjerte og integritet, vel vitende at «hjerter av sten» mer enn alt ønsker å sabotere pakten og etablere helt andre pakter. Ikke rart da at mose-pakten ble nedskrevet på steintavler. De skulle være notoriske og offentlige. Alle skulle vite hva de hadde å holde seg til, og slik ble jo selve virkeligheten mer forutsigelig. Vi snakker om ord hugget i sten, ord som står, og står seg. Man fikk standarder å holde seg til som ga trygghet mot vilkårlighet og maktmisbruk fra herskere og maktpretendenter på sikt. Mose-loven viste at det var mulig å formulere universelle standarder, og dette igjen forutsetter alle menneskers likeverd, det er guds vesen å relaterer til hele mennesket og hele menneskeheten på like vilkår.

Var det så blitt behov for en ny pakt? - en bekreftelse, en revisjon eller en presisering av Den gamle pakt? Skal vi tro Gud og mennesker er svaret ja, og den nye pakt er faktisk i funksjon, og den vedvarer. Den oppfordrer oss til å se virkeligheten gjennom Paktens briller, den oppfordrer oss til å skape nye virkelighet, den stimulerer oss til å skape Gud, i den forvissning at det er Gud som fortsatt skaper oss og opprettholder sitt skaperverk. Det er Gud som forsyner oss med nåde, den aktive nåde, den nåde som gir oss tro og håp for på at vi kan inngå pakter eller avtaler med Gud, ikke bare «handelsavtaler» hvor vi ikke tillater Gud å gi oss noe gratis. Og hvor vi gjør Guds kjærlighet avhengig av vår egen fortjeneste, slik det skjer i islam overfor Allah og profeten.

I og med Jesu komme, Jesu inkarnasjon, får vi se Gud på nytt, i et helt nytt perspektiv. Jesus sier selv at han Er Amen. JHWE har dermed avslørt eller avdekket nok en gang aspekter av seg selv som beskriver og formidler Guds vesen og karakter. Denne gang ved at Gud ble menneske og dette er det helt store i Den nye pakt. Den viser at Gud er vår avtalepartner. Han vil at vi skal ekstrapolere vår tro på virkeligheten og alle fakta og relasjoner. Vår avtale eller pakt med Gud er det som skal forandre virkeligheten. Pakten – i seg selv, og sin aktive agens - gir håp, tro og kjærlighet. Malen for alt er lagt, malen for all sannhet. Standarden for all sann kjærlighet. Da israelittene og Moses inngikk pakten, tilregnet de JHWE, Gud, intet mindre enn all makt, dvs allmakt. Uten Mose pakt, ingen allmektig Gud. Ingen universelle, objektive verdier.

Vi skal om litt komme inn på hvilken betydning dette har i Den nye pakt og hvilken verdenshistoriske betydning denne har hatt og vil ha for all fremtid.

Metafysiske avtaler, ontologiske avtaler eller fenomenale pakter – som de kan kalles - er i vår individualistisk innrettede tidsalder ikke avhengig av skrevne dokumenter. Det fins da heller ingen skreven lov som gjør det straffbart for evigheten å bryte slik metafysiske avtaler. Det fins ingen lov som sier at «metafysiske avtaler» skal holdes». I Norge kom loven om at «Avtaler skal holdes» faktisk ganske sent inn i lovverket. Dette gjaldt juridisk-økonomiske avtaler, med sikte på å beskytte materielle mellomværender. Senere kom f eks åndsverksloven som beskytter ideelle verdier. Det kom med en danskekonge. Kongen hadde dermed bundet seg til å overholde avtaler, hvilket den gang ikke var noen «demokratisk» selvfølgelighet. Kongen fikk folket med seg på å holde avtaler, og folket fikk kongen til å binde seg, under trussel om straff hvis avaler bli brutt uberettiget.

Vi har dermed latt oss «gjenskape Gud» til «fordel» - og nytte - for oss. Vi har på en måte velsignet Gud. Vi har sagt Ja til Amen, men primært ja til oss selv. Som enkeltindivider har vi gjenskapt oss selv i det paradigme bare de tidligere enevoldherskere opererte innenfor: Det var ingen over dem, de hadde hjemmel fra Gud selv og ingen kunne betvile den myndighet og autoritet han påberopte seg, i Guds og Amens navn. Det svunne er med andre ord ikke forgangent, men det står like vel fast: Den nye tid er kommet nær, men det er heller tvilsom om det er Guds rike som er kommet nær, slik Jesus selv innvarslet. I dag kan det se ut som om vi selv – ensidig - har overtatt Jesu Kristi rolle og funksjon. Vi har hevet oss opp til selv å bli hans opprinnelige amen. Vi tror vi står ved skapelsens begynnelse og at fallet og arvesynden er umulig. Og at vi er nye, at vi har bekreftet pakten, at vi viser med hvert nytt skritt vi tar at vi forstår «hverandre», så langt det eksiterer et Jeg og et Du i vårt gudsforhold.

Det inngår i den store avtalen og den altomfattende pakten det her gjelder den forutsetning at vi er i stand til å inngå avtaler om Gud og avtaler med Gud. Gud «spiller på» - eller setter sin lit til - vår selvstendighet og frie vilje og nærmest eksistensielt betingede intensjon om å elske nesten som oss selv. Dette gir oss adelsmerke, gir oss egenverd, selvrespekt, og viser at det gudsbildet vi ble skapt i, og det bilde vi er skapt til, ikke er gått helt fortapt og at vi er helt igjennom korrupte, på dette – teologiske - nivået. Og det er dette som er en nødvendig forutsetning for troen i det hele. Vi blir gitt fundamentet i gave, det skjenkes oss som en mulighet for helliggjørelse. Vi kan si at vi blir utvalgt av Gud. At det er Guds vilje som rår, men vi kan også si at «vi er Guds medarbeidere» uten å bli mistenkt for – i vår forfengelighet eller i vårt hovmod - å tro at vi tilhører Jesu nære disipler mens de levde den gang og at vi lever i samme disippelforhold som de levde i den gang.

Vi undertegner de metafysiske avtaler vi nå engang har – ikkeformulert, ubevisst - og som i ørske - med vårt Amen. Vi undertegner faktisk en pakt med Kristus for hver gang vi ber et seriøst og ydmykt Amen. Amen er vårt segl, det er den kraft som skaper ny virkelighet og reiser de døde opp fra gravene med oss. Vi er enige om at sånn er Du, Gud. Du kan ikke være annerledes. Vi elsker deg. Du står fast: Du er Amen, som lar oss si Amen. Men det mangler noe i dette bildet, noe vesentlig. Vårt amen i dag – spesielt i krikene - henger i løse luften og er som en drøm vi ikke kan realisere eller se dybden i, og som vi kan reagere og agere adekvat på, som det heter, med et litt for fint ord.

Apostelen Peter kan fremdeles den dag i dag kanskje hjelpe oss et stykke på til bedre å forstå hva det dreier seg om og hvordan vi skal ta dette inn over oss: Peter svarer på et direkte, personlig spørsmål fra Jesus Kristus, Gud selv: Hvem sier du at jeg er, Peter?» Og Peter svarer, helt ut fra sin dybde og sitt hjerte, vil vi tro:

Du er Messias, Den levende Guds Sønn … (Matt 16. 16).

Et bedre eksempel på å skape ny virkelighet – fra utgangspunktet intet og null – kan vel ikke tenkes. Men det må imidlertid presiseres: Peter hadde ikke sagt det han sa, uten å ha fått svaret så å si rett fra Den Hellige Ånd, som er Gud selv, på forhånd. Her virker Ånden nåden det er å få tro «på forhånd».

Men Peter ble ikke gjort til en automaton eller båndopptaker som bare repeterte hva Ånden hadde bedt ham å si, nei, Peter sa det av fri vilje – han søg det av eget bryst - fra bunnen av sin sjel: For det var slik han ville at Gud skulle være, og det var slik Gud hadde åpenbart seg for ham.

Det Peter gjorde ved å si at Jesus var Messias, Guds Sønn, var å inngå en pakt med Gud om hvordan Gud skulle se på menneskene og menneskene skulle se på Gud. Det var en pakt som skulle styre alle relasjoner mellom Gud og Peter, og alle andre troende, som står i denne tradisjonen.

Når Peter sier og innrømmer det han sier om Jesus, og det han tror om Jesus, så viser Gud selv at Peter er i stand til å inngå en pakt med Gud om hvordan vi som troende skal oppfatte Gud, via pakten selv, en pakt som altså er en metafysisk pakt, en pakt som understreker det juridico-religico paradigme, en ontologisk eller fenomenal avtale Peter har inngått, en metafysisk tros-pakt om Guds ontologiske status.

Peter har inngått en juridisk bindende avtale, kan vi si. Det foreligger ingen ensidig projeksjon av Gud, fra Peters side. Han er ikke prisgitt sin egen psykologi, Gud er ingen konstruert fantasi, luftige forestillinger, projisert ut fra absolutte konsepter. Den avtalen Peter har inngått er – for alle praktiske formål, og som funksjon - er en juridisk og ikke bare en abstrakt teologisk – avtale, en juridisk avtale som i aller høyeste grad også er en religiøst-eksistensiell fundert avtale, i og med at avtalen gjelder både Gud og mennesket og at Gud og menneske i denne sammenhengen står overfor hverandre som potensiell avtaleparter. Vi må nemlig ut fra konteksten forstå det slik at Peter faktisk kunne ha benektet at Jesus var Messias, Guds Sønn. Vi tillates av Biblene og fortellingen selv prima facie å se og oppfatte det slik.

Det er ved at Gud selv gir mennesket den nåde at det kan evne og faktisk kan inngå avtaler illustrer mer enn noe annet at mennesket er selve kronen på skaperverket. Langt fra å ville ha servile og bokstavtro tilbedere, tilbyr Gud oss selve adelsmerket. Slikt er ikke mulig å tenke og avtale – innen islam. Islam er upersonlig lukket system, et system som ikke kan spørre: Hvem sier du at jeg er? Allah spør aldri mennesket: Hvem tror du at jeg er? Mennesket har bare å lyde.

Og dette er stort, spør en meg, noe større finnes knapt, og dette «konseptet» er unikt, det fins ikke maken i noen andre religioner, i noen annen tro eller tradisjon. Og det hele beror på «Guds nåde». Ikke rart at våre gamle konger ville styre på Guds nåde og at de mente det var nødvendig. De kunne vise til et religiøst- juridiske grunnlag, et grunnlag med feste i det metafysiske. Uten et slik feste, ville ingen konge kunne påberope seg å kunne styre på Guds nåde, og dette var selvsagt noe de visste inderlig godt, de satset jo liv og ære på det, for all fremtid. Men: De hentet ikke sin styringshjemmel nedenfra, fra folk flest, fra mennesket. Det forbød den verdslige konteksten selv dem å gjøre. Slik kunne de bygge opp et solid forsvar for sin egen posisjon og rettferdiggjøre egne handlemåter. At det før eller siden måtte gå galt, vet vi fra før, men det berodde selvsagt ikke på at det var noe feil og lyte ved selv pakten og paktstanken, nei, det var mennesket som sviktet Gud, som så mange ganger før mennesket hadde svekte Gud. (Det fantes bindende sedvane for å gjøre opprør). Vi måtte derfor inngå stadig nye pakter med Gud. Problemet er bare at vi har druknet Gud i oss, men holdt livet i djevelen eller vantroen. Det borger ikke for at folkestyret vil lykkes bedre enn kongerikene av guds nåde gjorde. Snarere tvert imot.

Å operere med metafysiske avtaler – for å bruke en samlebetegnelse - i den forstand vi har skissert ovenfor, er ikke mulig i islam. Islam «mangler» Den hellige Ånd, veilederen som veiledet og overbeviste Peter om hvem han skulle kalle og holde for Gud, dvs hvem Peter hadde full tillit til og full visshet om, dvs tro på, og hvem som var hans Amen.

Peter tenker juridisk og religiøst, de to kategorier henger sammen, de kan ikke kan skilles ad, hverken i teori eller praksis. De hjemler seg dessuten på fornuften, gjengs folkevett og godt dømmekraft, kan vi si. De er komplementære. Men her må vi for fullstendighetens skyld også nevne at NÅDEN i den kristne tro har noe ateister og andre lett kan oppfatte som en slags tvang: Mennesket kan ikke motstå Guds nåde, heter det, og da er det snakk om tvang.

Til dette må kristne troende bare si at nåden er gratis, gitt for vår skyld til frelse, via et eneste offer, Kristi forløsnings- og soningsdød på korset. (Et storverk som ligger innenfor de juridico-religico-paradigme). Dette er den sanne frigjørende nåde. I kristen forstand blir de troende utvalgt av Gud. Hva dette innebærer rent teologisk, er et langt stykke å bleke, og det kan ta årevis for teologisk interessert å finne ut av det, på en måte det går an å leve med. Bare for kort å nevne: I en ene leiren finner vi de som sier at alt er guds verk, dette kalles monergisme. At mennesket selv kan bidra med noe av og for seg selv til sin frelse, kalles synergisme. Den katolske kirke har her kastet inn håndkleet og uttalt at dette er så innfløkte spørsmål å ta stilling til, at kirken ganske enkelt lar vær å instruere troen i denne sammenhengen.

Litt mer om avtaler: En avtale er i prinsippet en overenskomst som kan oppheves eller brytes. Også dette forutsetter minst to parter, - og – ikke minst – selve friheten som ligger i selve konseptet avtale, forening, omforening, forbund etc. Avtalens forutsetning er å skape en merverdi, noe nytt og gagnlig for alle partene.

Når så partene ser sine privat-kollektive interesser truet eller «tråkket på», kan den parten som ikke lenger er interessert, fritt trekke seg ut og inngå nye avtaler annetsteds. I seg selv betyr ikke dette «krig» og evig konflikt, hvis alle er enig om at en slik separasjon følger av mer eller mindre aksepterte skrevne eller uskrevne forskrifter eller normer, konsensus, innenfor visse «toleransegrenser».

Under avtalene ligger det stilltiende to forutsetninger: Et ER og et BØR. ER’et kan referere til mer eller mindre omskiftelige forhold, forhold som like vel referer til noe fast, stødig eller stabilt. BØR’et inneholder eller innebærer alltid «en fremtid», noe man streber etter å kunne realisere, selv om det er innforstått at «menneskenes hjerter forandres så aldeles ikke», som Sigrid Undseth sier. Det vil alltid finnes et «de andre», forutsettes det. Under dette ligger selve oppholdelsesdriften som alltid konkurrerer med «behovet for anerkjennelse» som Hegel snakker om. Både ER og Bør er for så vidt fluktuerende, relative størrelser, størrelser med forventing om et enda tydeligere og mer relevant og «helsebringende» helhetlig BØR.

De metafysiske eller ontologiske avtaler er en type avtaler som overskrider slike sekundæravtaler. De sikter mot det evige og gjelder og angår på det dypeste den enkeltes død og evighetslengsel, eller dimensjon. De ivaretar hver enkelt partners indre liv slik dette manifisterer seg ikke bare i individenes ytre liv, deres kliniske og psykologiske liv, men også i den sosiale konteksten.

De metafysiske og ontologiske avtaler gjelder «det hele». Det gjelder kanskje sekundært hva som kan og vil skje en i dette livet, men primært hva livet vil bringe i det neste livet, etter døden, i det hinsidige, og dette da i relasjon til hva som har skjedd i dette liv.

Vi ser da også at det i Hebreerbrevet i en lite påaktet passus i begynnelsen på brevet, sier at forfatteren eller forfatterne har skrevet dette for å hjelpe folk som hele livet har gått rundt med frykt for å dø. Forfatteren påtar seg med andre ord en terapeutisk funksjon, han setter evangeliet inn i en terapeutisk ramme, men han gjør ikke evangeliet og dets budskap fra Gud i seg selv til en lærebok i selvterapi e l, forfatteren viser til avtalen – og villigheten til å inngå denne avtalen - som det primære og grunnleggende, den metafysiske avtalen som knyttes til konkrete historiske hendelser og til Skriften, trosavtalen, troskontrakten, om man vil, ikke til en generell samfunnskontrakt, men en kontrakt mellom de som har behov for og er villig til å inngå pakten, avtalen om den personlige troen på Gud, avtalen om hvordan mennesket skal fremstille seg overfor Gud og avtalen om hvordan mennesket er i forhold til Gud, og den ontologiske eller metafysisk funderte avtalen om hvordan Gud – og frelsen - er og virker - i en selv og i seg selv.

For så vidt kan hele Det nye testamentet betraktes som et terapeutisk manifest med sikte på å inngå den evige Pakt en gang for alle med livets skaper og opprettholder. Terapien følger av avtalen og avtalens budskap. Man skal ikke søke terapi først, man skal gå inn i avtalen med alt man har av ansvarlighet, realisme og gudslengsel, og behov for tro, og la den virkelighet den avspeiler ontologisk få virke, i kraft av en annens «virke», nemlig Jesus Kristi samlede virke og hans verker, (som egentlig er alle evangeliene i sum, pluss brevlitteraturen, selvsagt).

Vi trenger fremfor alt i våre liv, hele livet gjennom, det Luther, jfr under, så om de hypotetisk-konjunktive imperativer!: Tilintetgjøres disse, falle det hele helt og ikke bare stykkevis og delt, mne altså helt.

Nå har avtaler alltid et viktig perfomativt element «heftende» ved seg, en komponent som er like «formelt» bindende og derfor like viktig eller essensielt som selve den «muntlige» eller skriftlige delen av avtalen. Det performative element gjør så å si avtalen kroppslig, notorisk og offentlig. Det performative element er den – fra alle parters side sett og hørt - handlingsmessige siden knyttet direkte til avtalen.

Vi ser her for oss f eks den kristne dåp som et hele, som et livslangt drama der den troende og mennesket selv er avkledd enhver maske og enhver mulighet for å hykle: Den impliserer ikke bare selve dåpssituasjonen og dåpshandlingen, og menneskene som der og da inngår i settingen, men den angår den døptes hele bevisste og ubevisste liv. Hele livet skal før, i og etter selve dåpen konstituere et liv i dåpens og den gode samvittighets pakt.

Dåpens overordnede budskap, mulighet og manifestasjon ligger der innforstått eller medforstått. Den utgjør selve premissgrunnlaget for den kristnes liv ikke bare her i verden, men også i det neste. Den danner rammevilkårene for hvordan den kristne ser på selve eksistensens grunnvilkår og på livets ontologi og metafysikk, kort sagt: på det kristne livets «hologrammatiske» kontinuum.

Summert: Slike avtaler burde det være av høyeste interesse for mennesker som mennesker å inngå med hverandre, og holde. Avtalene garanterer fellesskap og demokrati og et realistisk forhold både til skaperverket, til naturen og til nesten, og i forhold både til nesten og din egen «neste liv» etter dette. Hadde disse avtalene blitt vedtatt av alle som en grunnlov under all positiv lovgivning eller menneskeskapt grunnlover, ville vi ikke hatt behov for de menneskeskapte grunnlovene. Når slike lover forkastes, er det i sannhet fordi mennesket ikke ser sitt beste og de som ikke ser sitt beste, ser ikke realistisk på verden. Man lar da verden se med skepsis på en, man lar da verden bestemme hvilke grunnlov du skal velge som selve rettesnoren for ditt og dines liv. Det eneste man da står igjen med er et sukk, som når biskop emeritus i Oslo, Stålseth, sier: Det er ikke noe feil med å være god!

Litt av en godhetsapostelen denne «emeriten»!

En liten digresjon har kan være nødvendig: (Selvsagt kan en se «farene» i dette å se nåden som en substans, eller bare som en funksjon, eller kun som tro, rett og slett, men dette problemkomplekset lar vi ligge akkurat her, bortsett fra at det bør tilføyes: Om man ser på nåden som en substans eller som en funksjon – eller relasjon – trenger ikke å stenge for den erfaring troende gjør nå de opplever eller erfarer nådens virkning i dem, som noe konkret, f eks en varme i hjertet. Fra begge utgangspunkt gis samme resultat: Nåden «føles» på en eller annen måte, uansett teologisk utgangspunkt. Nåden har dermed nådd sin konsekvens, dens finale årsak, kan man si.

Det samme skjer hva angår nåden sett som en ingytt – infused, på engelsk - rettferdighet eller nåde, eller som en forensisk nåde, ikke inngytt som et «stoff», men «formidlet» som en rettskjennelse fra Guds side. I begge tilfeller vil den troende kunne kjenne en ny mykhet eller varme e l i sitt hjerte, eller at hans sinn utvider seg, at han får en større klarhet i tingene og større innsikt, ja, til og med en forklaring på alt, uten at han kan eller trenger å knytte denne erfaringen til selve ordet eller selve de konkrete virkemidler Gud bruker og har innstiftet i og med de sakramentale handlingene som f eks dåp, nattverd eller communion. Alt dette vet han at han – virkelig - får gratis i og med ritualene, og i og med Jesu soningsdød og at Jesus har tatt straffen på seg, men det er ikke selve ritualet som objekt, så å si, som skjenker denne nåden. Det er Gud selv. Den troende vil her helt legitimt kunne henvise til sin erfaring som en bekreftelse på at han blir gitt nåden – og troen. Men å tro at en dermed forplikter seg til å vise for enhver at man virkelig har fått troen og nåden i en eller annen form for oppvisning på en teater-scene, eller på en «location», det er selvsagt ikke meningen.

Troen var til og med gitt ham før han deltok i det sakramentale. Troen var på et vis kanskje til og med gitt ham utenom ordet, før han fikk høre det budskap Bibelen taler om. Den troende skal ikke behøve å tale i tunger i det øyeblikk han «får ånden», eller nåden. Han skal ikke behøve å oppgi et spesielt tidspunkt for da han ble frelst. I reformet teologi mener somme – ut fra bibeltekstene selv - at man heller ikke blir frelst ved dåpen. De «sakramentale» stoff eller konkrete nådemidler tjener her en annen hensikt. Man taler da også om «ordinances» i stedet for sakramenter. Ordinances tjener primært som midler til at den troende skal minnes hva Jesus har gjort for menneskene, ikke hva stoffet eller tingen gjør med oss der og da. Hovedvekten ligger på «the covenants», altså på noe konkret der også, men med hovedvekt på «det relasjonale». Igjen: Virkningen kan være den samme i begge trossystemer, erfaringene er der, selv om dette benektes og selv om man i det ene tilfellet føler seg varmere og i det annet «kaldere», men da med en kulde eller distanse som rent faktisk kan ha like store frelsesvirkninger både individuelt eller kollektivt. Gud bruker «de mest usannsynlige» medarbeidere i sin store plan for å frelse menneskeheten! Men under alt står selvsagt Ordet, Bibelens Ord, det faste objektive samlingspunkt, Bibelens AMEN, som alt dreier seg om).

(Et ytterligere moment som her bør nevnes: De metafysiske eller ontologiske avtaler eller pakter er i seg selv organismer. Emanuel Kant definisjon av organismer går ut på at de som en sum av sammenhengende enkeltdeler relaterer til hverandre som en «størrelse» et sted, kan vi si, «hvor alt er formål og samtidig også middel». Dette kan vi altså si om avtalene. Slik sett gis avtalene agens, et eget, ikke bare indre liv, men også et ytre liv).

Slik kan ulike religioner, med helt inkommensurable ortodoxier, også oppfattes som agenser. De er organismer, og organismer som sier og gjør mer enn bare ord. De lever ikke sitt liv på isolater, de er, i seg selv, virkende krefter, de drives av sin spesifikke Ånd. Eller: De har «sin egen «nåde», sin egen begrensede eller sekundære førsteårsak så vel som sin egen spesifikke og finale årsak.

I kristendommen kan f eks dåpen sees som det sted hvor frelsen fra arvesynden inngytes som en substans eller egen evne eller egenskap, habitus, eller fremstilles om et løfte, altså en relasjon der synden blir utstrøket forensisk, i prinsippet extra nos. Begge tilnærmingsmåter flyter her fra ett og samme grunnlag: Dette at man i tro inngår pakt med Gud. Om det er mennesket som synergisk inngår en avtale med Gud eller om det er Gud som monergisk inngår avtale med den troende, er, som nevnt, et stort teologisk problem, men ikke større enn det man gjør det til. I praksis kan disse to tilnærmingsmåtene heves opp i en egen ny, kategorisk, syntese, nemlig i den juridico-religco – kontrakten, som vi kan kalle den, basert på det som tidligere er sagt og i en prosess som «ligger der», men som vi bare stykkevis og delt er klar over i dag.

Men dermed er det ikke sagt – og dette er viktig å presisere - at det går an å forhandle med Gud, i den hensikt å forandre Gud til å være og handle på våre premisser, og så å si sette Gud ned på vårt nivå. Snarere tvert imot: Det primære er å forhandle seg tilbake til det uforanderlige, til det som står fast, til virkeligheten dyp, under overflaten. Vi kommer med andre ord ikke videre fremover uten å gå tilbake, integrere oss i og med fortiden, det historiske. Det gjelder om å se hvem mennesket er i forhold til Gud. I kristent perspektiv betyr dette at menneskets vesen faktisk er å være synder, og at alene Gud kan frelse oss, som skapninger som i begynnelsen Gud sa var «såre godt).

For å bruke en analogi fra psykologien: Det gjelder om å erkjenne det underbevisste. Det dreier seg om en helbredelsesprosess. Og fra idéhistorien: Det gjelder om realisering, selvrealisering, men ikke en realisering med sikte på å utløse større narsissisme. Vi må her bare referere til definisjonen av Gud over, og til at det er visse ting Gud ikke kan gjøre, eller unnlate å gjøre.

Det primære i alt dette er erkjennelsen av at mennesket ikke er Gud og at mennesket aldri kan gjøre seg selv til Gud. Dessuten: Bare Gud kan tilgi synd, bare ett menneske er syndfri, og det er Jesus Kristus. Og Jesus Kristus er faktisk Gud, i treenighet.

I kristendommen inngår forestillinger om muligheten og imperativet om helliggjørelse, dette at den troende kan i praksis kan tilegne seg stadig større «porsjoner» av Gud, at det slik sett er mulig å bli mer like Gud. (Og ved stadige påfyll!).Det sier seg selv at dette er lett å misforstå. Det er lett å se at mennesket her lett kan fristes til å objektivere eller reifisere både seg selv og sine egenskaper, og Guds egenskaper eller attributter. I så fall kan helliggjørelsen i seg selv bli en form for avgudsproduksjon. Det hele kan ta form av magi. Særlig kan vi se denne form for magi utfolde seg i islam. Allah har, som kjent, minst 99 «navn». Over hele den muslimske verden ser vi at troende muslimer benytter seg av en bønnekrans bestående av perler som hver for seg til sammen «bærer» alle Allah’s attributter eller egenskaper. Det gjelder så å tilegne seg disse egenskaper og derved gradvis bli mer lik Allah, (eller bedre lære ham å kjenne).

Det torde være innlysende at det i denne forestillingsverden ikke er mulig å inngå reelle metafysiske eller ontologiske «avtaler» med Gud, selv om bønnekjedet og repetisjonene av gudsnavnene godt kan ses som performative avtaler, se over. Hensikten med kjedet et å tilegne seg makt og krefter. Helliggjørelsen blir derfor magisk basert. Nåden – pr se – ( se om nåden i islam og kristendom ) utelukkes fra perspektivet og inngår i så fall ikke i «avtale-premissene». «Avtalen» får preg av en smiskende bønn om maktoverføring fra Allah til den troende. Ved å gjøre – performativt – vil resultatet inntreffe, med menneskelig «hjelp». Det ironiske er at «kjedet» da illustrerer Allah’s maktesløshet, eller kraftløshet. Samtidig som Allah i tråd med læresystemet, islam i seg selv, prekes som den ene, allmektige gud, og den som bestemmer alt, dvs predestinerer alt ned til minste detalj. Allah kan til og med bestemme hvem som skal bli en morder og hvem som skal spares for å bli det.

«Kjedet» eller «rosenkransen» - som den sammenlignes med – kan dermed misbrukes av den troende ved at den troendes egentlige motiv eller tro i sin konsekvens er å fortrenge Allah, som fra før er «uoppnåelig og upersonlig», og ved at den troende da opphøyer seg selv. Radikalt teologisk sett blir det for den allah-troende umulig å være og bli «en guds medarbeider» i den forstand den kristne kan si det, at «vi er Guds medarbeidere» på jord. Den fundamentale forskjellen ligger i dette at den kristnes gudsrelasjon alltid bygger på et personlig forhold, en relasjon som aldri kan bli mekanistisk betinget, et forhold mellom et «det» og et «du», men alltid en relasjon mellom et Du og et Vi. I islam er det Allah’s slaver som driver misjon, da’wa. I kristentroen er det Jesu Kristi venner som misjonerer.

Et uhyre viktig aspekt av de metafysiske avtaler kan vi finne formulert og beskrevet i boken Menneskets Trellbundne Vilje, av reformatoren Martin Luther. Han kritiserer her den den viden kjente humanisten Erasmus Montanus og striden går på problemstillingen: Hvordan kan Gud befale noe når dette noe – ifølge Luther - er umulig å oppfylle? Må ikke mennesket ha en fri vilje hvis det skal være meningsfullt og fruktbart å tale om frelse? Luther benekter dette. Frelsen ses i et perspektiv som er større enn de spørsmål Erasmus stiller og avføder.

Sitat fra boken: Matt 19, v 27 sier: «Vill du gå inn til livet, så hold budene!» Hvilken provokasjon ville det ikke være å si: «vil du … « til en som ikke har noen fri vilje? … Til det svarer vi: det er altså slik å forstå at viljen ifølge dette ordet av Kristus er fri? Men det du ville bevise, var jo at den frie vilje ikke er i stand til å ville noe godt, og at den med nødvendighet tjener synden så sant nåden ikke er til stede. Hva slags frekkhet er det du presterer når du nå gjøre den fullstendig fri? Det samme er å si om steder som disse: «dersom du vil være fullkommen, Matt 19. 21, «dersom noen vil følge etter meg, Matt 16. 24, «den som vil berge livet» … , Matt 16. 25, «dersom dere elsker meg», Joh 14. 15, «dersom dere blir i meg», John 15. 7. For å gjøre en lang historie kort, regn bare sammen, som jeg har sagt, alle «hvis»-utsagn i konjunktiv og alle imperativutsagnene, så vi i det minste kan komme … til unnsetning når det gjelder antall ord. «Alle disse forskriftene er bortkastet» sier … «dersom den menneskelige vilje ikke tilskrives noenting» - betingelses-hvis’et er jo fullstendig mal apropos dersom tingene skjer av ren nødvendighet!».

Vi svarer: dersom det er bortkastet, er det din skyld, for at du gjør dem ikke bare bortkastet, du tilintetgjør dem fullstendig, når du i det ene øyeblikk slår fast at ingenting skal tilskrives manneviljen i og med at du gjør den frie vilje ute av stand til å ville det gode, og så i neste øyeblikk har gjør den i stand til å ville alt mulig godt. Med mindre det er slik at de på samme tid sier ja til alt og nei til alt. … «Vil du måle deg med Vergil når det gjelder å synge, men gode venn … må du synge andre sanger». «Vil du overgå Cicero … må du skifte ut spissfindighetene med virkelig veltalenhet».

… Her er de tingene som betegnes åpenbart umulige for vedkommendes egne krefter, selv om de kunne tenkes å finne sted i Guds kraft. Slik forholder det seg også i Skriften; det som klarlegges ved slike ord, er hva som kan skje oss ved Guds kraft, og hva vi selv ikke er i stand til». … «disse utsagnene, særlig de som står i konjunktiv, synes å være formet som de er på grunn av Guds forutbestemmelse, noe som vi er ukjent med. De forutsetter den, som om de ville si noe i retning av: «dersom du ville», «dersom du vil», det vil si «dersom du hadde vært slik stillet overfor Gud at han verdiget deg denne viljen til å holde budene, ja så ville du «bi holdt oppe» osv. Slik sett får vi del i begge innhold, både at vi ikke er stand til noen ting, og at det er Gud som virker i oss dersom vi utretter noe. Slik vil jeg svare dem som ikke vil slå seg til ro med at disse ordene bare sies å avdekke vår maktesløshet, og som vil hevde at de også beviser en slags makt og evne til å utrette de tingene som blir påbudet» (Fra Martin Luther Verker i utvalg, Gyldendal norsk forlag, Bind VI, 1981).

Men nå litt videre, vi må «fremåt»:

Det store og vidunderlige er at Peter ikke bare tror at Jesus er den han og Peter sammen sier han er, Peter tror også på den Jesus han har møtt, in personae, ja, og som Jesus selv har utvalgt seg til å være disippel. Ingen av dem krever at det skal emosjoner til for å se, forstå og slutte seg til dette. De oppfordrer begge til å tenke og bevisst inngå i partnerskap, som medarbeidere, med Gud. For dette er et fundamentalt aspekt av troen, et aspekt som rører ved dypet i en selv. Jesus og Peter – og Matteus som skriver om dette - gir imidlertid ingen carte blanche til å tro og forutsette at mennesket kan frelse seg selv, snarere tvert imot. De vet at nåden til å tro kommer utenfra dem selv, at den er større enn dem selv. At de i så måte intet har å stille opp med, (dette sett i evangelienes perspektiv i sin helhet).

Vårt paradigme eller konsept om de to kategoriene juss og tro som komplementære, understreker at det er Guds nåde som frelser, og bare Guds nåde, ikke våre gjerninger, ikke vår fortjeneste. Og jeg tror det var dette Peter opplevde da han bekjente sitt paktsforhold – i selve den performative måten han forholdt seg til Jesus på - med Herren. Jesus bekreftet da også dette selv når han forteller Peter litt senere at Peters svar på Jesu spørsmål ikke var noe Peter selv har kommet på, eller diktet opp for anledningen. Peter vet at han ikke er Jesu slave, men hans venn, slik Jesus selv hadde talt om. Og slik er det vi selv også ser på det: Den hellige Ånd og hele treenigheten er høyst virksom den dag i dag og gjør alt for at vi skal kunne reise oss og sette oss selv i stand til å stå fast i det rette paktsforhold til Gud, Faderen, selv. Ubetinget. Det er fremdeles opp til oss å svare på Jesus direkte og høyst eksistensielle og personlige spørsmål, til oss, for oss.

Det ville være blasfemi å si det Peter sa, i islam, vil vi tro. Nåden og Pakten er spesifikk for kristentroen og jødedommen. Bare her går det an å forhandle med Gud og forhandle om hvordan vi skal se hvem Gud er og si hvem vi tror på og står fast ved. Det er slik demokratiet skapes. Uten denne faktiske og mentale konstitusjonen godt plantet i våre hjerter, i vårt underbevisste og i vårt eget og Kristi Amen, var Vesten intet. De kristne kan skape nye dekaloger, sier Luther, altså nye «De ti bud». Dette er jeg imidlertid ikke så sikker på at vi bør gjøre. Snarere bør vi i dag fremheve De ti bud som hellige og uforanderlige og forholde oss til dem deretter.

Ingen muslim vil kunne si til f eks Koranen eller Muhammed at «Du er Messias, Guds Sønn» slik Peter svarte Jesus, på det mest intime av spørsmål. Koranen er en bok og for så vidt helt upersonlig og på ingen måte i stand til å inngå avtaler eller pakter og Muhammed var et syndig menneske. Uten Peters bekjennelse, hans avtale med Jesus Kristus om hvem Gud selv er, en avtale som faktisk ble initiert og så akseptert av Kristus selv, var demokratiet intet, idet demokratiet jo funderes på at personer, virkelige mennesker, kan inngå avtaler og kontrakter seg imellom, i tro og tillit.

Teologer har "funnet" mange "convenants" i Bibelen, her er noen av dem (hvis ikke alle, jeg bygger på Uger):

Den evige pakt. : Hebreerne 13. 20

Den edeniske: Genesis 1. 26-28

Den adamittiske: Gen. 3. 14-19

Den noittiske: Gen. 8. 20 – 9.6

Den abrahamittiske: Gen 12. 1-3 (13. 14-17, 15. 1-7 og 17. 1-8.

Den mosaiske: Exodus 20. 1 – 31:18

Den palistinske: Deuter. 30. 1- 10

Den davidiske: 2. Sam 7. 4- 17 og 1 Krønike 17. 4-15

Den nye : Jer 31. 31 – 33 Matteus 26. 28 Markus 14. 24, Lukas 22. 20 og Hebreerne 8. 8 – 12

Vi legger i det følgende inn en lengre artikkel og noen islamske filosofering om pakter og avtaler den troende muslim står i overfor Allah og profeten i sin helhet. Alt er tatt fra et islamsk nettsted. Filosoferingene – eller konstateringene – er drøy kost å lese for et vestlig menneske, vil jeg tro. Men like vel vil nettopp mange vestlige personer lett la seg overbevise, for ikke å si overliste, av den klarhet de vil finne her. Man vil føle at her settes det klare premisser. Man vil føle at filosoferingene gir et trygt fast punkt, man vil føle at Allah vil dem vel, at Allah bringer enkle og utvetydige svar på vanskelige spørsmål, at man får klare svar.

Å ta svarene inn over seg, vil føles som en lettelse, en sann omvendelse. Man har fått en nye «befriende tro». Man slipper å tenke selv, på vestlige og opprinnelig kristne premisser. Les og bli – forhåpentlig- litt klokere, ved å sammenligne etterpå med det jeg selv skriver ovenfor og mange andre steder og i mange ulike utgaver på resten av bloggen:

The 28th Call: The Obligation of Fulfilling Contracts

Almighty Allah says (what can be translated as): "O you who have believed, fulfill [all] contracts. Lawful for you are the animals of grazing livestock except for that which is recited to you [in this Qur'an] - hunting not being permitted while you are in the state of ihram. Indeed, Allah ordains what He intends." (Al-Ma'idah: 1)

O you who have believed, fulfill all the contracts between you and Allah and the permissible contracts between you and people. (Ibn Abbas said: The contracts in this verse are the covenants which Allah obligates his servants to fulfill, i.e. to commit to what He permits and what he prohibits and to commit to the commands and prohibitions in the Qur'an as a whole without excuses or violations).

Almighty Allah commands believers in this verse to fulfill their contracts and commitments whether these contracts are in word or deed as He has ordained. They have to commit to them unless these contracts deny the permissible or permit the forbidden such as Riba (usury) contracts or unjustly eating the money of people (such as bribes or gambling).

Then, Almighty Allah details the rulings that He has ordained. Allah says that He has made lawful for the people to eat the animals of grazing livestock (such as cattle, camels, goats, sheep, deer, antelopes etc). They are lawful for eating except what is recited on you (in the Qur'an) as unlawful in some cases as Almighty Allah says: "Prohibited to you are dead animals, blood, the flesh of swine…" (Al-Ma'idah: 3) It is not permitted for them to hunt land animals while they are in the state of ihram to do Hajj or Umrah.

Almighty Allah, Exalted and Sublime Be He, decrees upon His servants what is permissible and what is prohibited according to interests and rulings that only Allah knows.

Contracts are every pledge that a human gives according to which he is committed to Allah and to people.

There have to be measures for life; the life of the person with himself, his life with the people, the living and things in general, his life with people whether close relatives or strangers. There have to be measures for the life of the person with family, tribe, group, nation, friends, enemies and the living creatures which Allah subjected to humans and those which He did not. There have to be measures for the life of the person with the things surrounding him in this vast universe and measures for his life with his Lord and Protector and his relationship with his Lord which is the basis of every life.

Islam evaluates these measures in the life of people; Islam evaluates and defines them with accuracy and clarity. Islam connects them all to Allah Almighty and ensures to provide to these measures the necessary respect so that they do not get violated or mocked. Inclinations and fluctuating desires should not control these measures, neither the temporary interests of an individual, group, nation or even a whole generation of people as they may destroy the measures for the sake of their interests. These measures set and defined by Allah are "the interests", since Allah is The One that set them for people. They are the interests even if an individual, group, nation or a whole nation of people think that their interests lies in something else than these measures. Allah knows but people do not know!

What Allah decrees for people is better than what they decide for themselves! The least level of manners with Allah Almighty is that the person compares his estimation of the interest with the estimation of Allah. As for the essence of good manners, it is not to have an evaluation of something that Allah has already determined. There should be no other estimation with the estimation of Allah except obedience, acceptance and submission with contentment, trust and peacefulness…

Allah calls these measures "Contracts"… He commands those who have believed to fulfill these contracts. He opens the Surat with the command to fulfill the contracts then after this opening He (SWT) details the permissible and the forbidden of the slaughtered animals, food, drinks and the women permissible to be married to. The Surat continues to clarify the rulings of Sharia and worship, the nature of true belief, worship and divinity. It also clarifies the relations between the Muslim nation and the different nations, sects and beliefs. It gives an account of the obligations of the Muslim nation towards Allah, testimony with justice and guardianship on humanity with the Book (Qur'an) which dominates all the preceding books. The Surat further clarifies that believers have to judge according to the book of Allah, avoid the disobedience of some of the rulings that Allah sent and not to judge under the influence of personal feelings, affinity or authority.

This contract was prescribed by Allah Almighty on Adam (Peace Be upon Him) when He was handing him the obligations of succession on earth. Almighty Allah has given Adam this status of succession according to a contract mentioned in the Qur'an: "We said, "Go down from it, all of you. And when guidance comes to you from Me, whoever follows My guidance - there will be no fear concerning them, nor will they grieve. And those who disbelieve and deny Our signs - those will be companions of the Fire; they will abide therein eternally." (Al-Baqarah: 38-39) So, this succession is conditional to committing to the guidance sent by Allah in His books that He revealed to His Messengers. If they do not commit then it would be a violation of the contract of succession and ownership, the violation that makes every action that is inconsistent with what Allah revealed totally invalid and irreparable. This contract obligates each believer in Allah that wants to fulfill his contract with Allah to refuse this violation, deny it and not to deal based on it; otherwise he will not be fulfilling the contract with Allah.

This contract – or pledge – was repeated with the offspring of Adam when they were in their parents' loins as it is mentioned in the Qur'an: "And [mention] when your Lord took from the children of Adam - from their loins - their descendants and made them testify of themselves, [saying to them], "Am I not your Lord?" They said, "Yes, we have testified." [This] - lest you should say on the day of Resurrection, "Indeed, we were of this unaware. Or [lest] you say, "It was only that our fathers associated [others in worship] with Allah before, and we were but descendants after them. Then would You destroy us for what the falsifiers have done?" (Al-'Araf: 172-173).

This is another contract given by each individual, a contract that Allah Almighty took from the sons of Adam while they were in the lions of their fathers. We should not ask how because Allah knows best about His creations. He knows how He addresses them in each stage of their lives. When Allah Almighty mentions this context and says that He (SWT) took a testimony from them of His Divinity and Oneness, it must have happened then as Almighty Allah says. If they do not keep this pledge with their Lord, then they are not faithful to Him.

Almighty Allah took a pledge from the sons of Israel – as mentioned later in the Surat – on the day when He raised the mountain above them as if it was a dark cloud and they were certain that it would fall upon them. We will know – through the context – how they did not fulfill the pledge and the punishment they received from Allah like anyone that breaks the pledge with Him (SWT).

Those who believe in Muhammad – Peace Be upon Him – are in a pledge with Allah through their pledge of allegiance to the Prophet. They are committed to a general pledge to listen and obey (the orders) both at the time when they are active and at the time when they are tired, and at their difficult time and at their ease and to be obedient to the ruler and give him his right.

Some of them had special pledges based on this general pledge like the Second Pledge of al-Aqabah. The Hijrah (immigration) of the Messenger Muhammad – Peace Be upon Him – from Makkah to Medina is based on this pledge which was conducted with the representatives of al-Ansar. In al-Hudaibiya, there was another pledge which is called "Bay'at Al-Radwan".

All other contracts are based on the general contract of the belief and worship of Allah, whether those contracts are related to every command or prohibition included in the Sharia of Allah. They are also related to all the transactions among the people, living creatures and the things in this universe which fall under the limits of the Sharia of Allah. When Allah calls those who have believed to fulfill all those contracts, then it is an obligation on them to fulfill.

https://knowingallah.com/en/articles/the-28th-call-the-obligation-of-fulfilling-contracts

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

onsdag 14. oktober 2020: Hva er tro? Hva er frihet? Det store fundamentet - i Amen

Hva er frihet? Hva er tro? Om dette kan det sies mye, tenkes mye, føles mye, påstås mye. Det kan også lides mye, grubles mye. Vi befinner oss på en vei. Sjelden kan vi få oss til å tro at veien er en «hvem», ikke et hva. Men, før vi tror, har vi en anelse om at noen ser oss og følger oss; vi vil jo helst oppføre oss som engler, som uangripelige. Vi ønsker å bli oppfattet som engler, om ikke helt ut, men så i hvert fall til en viss grad, så lenge vi kan.

Særlig kranglefanter har sikre forestillinger om uangripelighet. De forstår sjelden hva selvgodhet innebærer. De frykter friheten like mye, grundig og lenge som de forakter og frykter troen. De vet ikke hvem de skal tro på, og kan da helle ikke ha de store forventinger til seg selv, tragi-ironisk nok.

Mange tør ikke nærme seg spørsmålene, fordi man ikke tør nærme seg seg selv. Mange puffer seg opp med solide svar uten å skjelve. Man kan blir forfulgt hvis man ikke gir et servilt betinget, emosjonelt korrekt svar på disse påtrengende spørsmålene. Som selvsagt gjelder oss alle.

I «Boka» finner vi både spørsmål og svar. Vi finner et hjem der, vi får vite at vi faktisk er villet, ønsket og skapt, til å være et vandrende tempel for Gud, hvor enn vi nå måtte befinne oss og hvor enn vi måtte gå og uansett måten vi kommer og går på. Vi blir et tempel i og med våre kropper. Vi blir ikke «a walking disaster» eller «a walking shadow upon the stage, strutting and fretting, and then heard no more”, skal vi tro Boka.

Det fins visse spørsmål i Boka som ikke finnes i mange andre bøker og heller ikke i manges tanker og heller ikke i mange samtaler, av ulik kvalitet, rundt omkring. Vi spør oss selv: Fins de og den kvalitet som følger av spørsmålene i den andre Boken?

Men prøv - test - alt og hold fast på det gode …

Men du skal undervise i samsvar med den sunne lære …

Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! …

Kom, la oss samtale med fornuft …

Det er noe der som er vanskelig å forstå, … Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet.

Han vil befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet, og derfor skrev vi det …

Han vi at alle skal bli satt fri (frelst)

Så gled dere, da …

Hvordan kjenner du meg?

Hvor bor du?

Kom og se!

Fro Gud er kjærlighet (aldri: Kjærlighet er gud).

… hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet …

… ikke en avleggelse av kjødets urenhet … Nei, men en god samvittighets pakt med Gud … en bønn til Gud om en god samvittighet … en god samvittighets bekjennelse …

Du kan bli født på ny, du kan bli født ovenfra! Intet mindre. Du kan bli et Amen og tjene personen, den gud som vil vennskap med deg, Amen selv. Amen står støtt for evig, slik at vi kan stå stødige.

Her må jeg bare gi meg overende. Her fins ingen trangboddhet. Intet stivsinn. Hør jubelen synge, sterkt og gjennomtrengende, mykt og lett vaiende i vinden. Se nåden hvile over slike setninger, slik en tro. Hvor finner du alt dette og mer?

For en enkel og samtidig tankeklar ydmykhet i alt! Her skal både avsender og mottaker settes på samme nivå, her skal det demokratiske menneske vokse frem, om du vil. Om dere vil. Hvor du nå enn er, hvem du nå engang er og kommer til å bli. Her skal vi vite at rausheten er større enn påholdenheten. Dette er «mind over matter». Det er Ånden som snakker. Den er – også – Livets tre. Den som ikke lar seg tilsmusse eller forderve og det vi spiser av og livnærer oss på. Her fins den sunne lære. Her fins det konkrete og dagligdagse i selve evigheten og evighetens kvalitative uendelighet i det dagligdagse, uten begrensninger, uten angst og frykt. Fri fra all smålighet, alt trangsyn. Fri fra forstillelse, halvløgner og all konstruert dårlig samvittighet. Her gis ektheten sin store sjanse, troen. Her gis muligheter som aldri opphører å være stadig ye muligheter. For kjærlighet. Fro samvittigheten finnes! Frykten fra døden også, men samtidig fred i den. For her er løfter, i en stadig fornyende, hellig og ubrytelig Pakt. Her gis livsmot for øyne, ører og hender, alle lemmer, alle lemmer med alle deres årer, ja, gjennomstrømmet av Livets vann, i sannhet. Intet er skrøpelig i dette panorama, dette drama, i disse perler, i dette smykket som er Logos og Kosmos samtidig og støtt for alltid.

For en generøsitet! For en stor favn! For et ønske og en vilje til å sette fri! For en proklamasjon om at vi egentlig er frie mennesker og ikke små, snevre, forknytte og irrasjonelt bundne mennesker. Vi skal ikke være slaver, vi skal være venner. Vi skal dele av overskuddet, av nåden, som fås gratis, for den evige stedfortrederens skyld. Setningene er hentet fra Bøkenes Bok, nakent, de leder oss mot andre setninger, mot nye horisonter, nye innsikter, dypere innsikt. De snakker personlig til de personer vi som mennesker er og kan bli. De som vi engang var, og nå på ny kan være, ikke bare i egne øyne, men i den hellige kraft og herlighet som ser og vet alt. Vi kommer ikke noe sted uten. Dette er kunnskapen, den som overgår verden og som verden ikke kan tvinge, eller erobre for egen stolte vinnings skyld, en verden som verden ikke kan raserer, tvinge i kne, befale, forby, fordømme eller begrense. For her er hverken greker eller jøde, ingen træll satt opp mot «det frie mennesket». Her er hverken kvinne eller mann, men alle er … ja, se og hør selv. Og «gjør det».

Er du enig? Kan du overhodet være uenig? Kan du med hånden på hjertet si: Prøv åndene om de er av Allah?

Jeg lar setningene stå uten konteksten de opptrer i, uten referanser. Jeg generaliserer dem, men det kan du da ikke gjøre, vil noen kanskje si. Jo, sier jeg, det er nettopp det jeg kan, fordi Vesten i meget generell grad har latt seg kontekstualisere av disse tre, små og tilsynelatende så «uskyldige» eller kanskje til og med – for noen - nokså intetsigende setningene. I ikke liten grad. De har bidratt til å forme oss, de har bidratt til å skape de nødvendig tankeforutsetninger for bl a demokrati, menneskerettigheter og en rekke andre noble midler og formål. De har- om ikke helt ut - gitt oss forståelsen av hva godhet kan innebære, hva den kan gjøre, og hva den kan gjøre med oss og for oss.

Men setningene er ikke hentet fra Koranen. Jeg skal nå forsøke å supplere de to foregående posteringene, mine, egentlig om samme emne, i håp om at ikke minst jeg selv kan begynne å forstå tingene litt mer bedre enn jeg alles ville ha forstått og oppfattet dem. Jeg ber den spesielt interesserte hente frem setningene selv; de står i Boka. Om nåden i kristendommen og islam og Om Id (Eid) i islam og julefeiringen i kristendommen

Hva er vitsen med å snakke om samvittighet og den naturlige loven i dag? Klarer vi oss ikke godt uten spekulasjoner om slike ting. Jeg må svare: Det er viktigere nå enn noen gang før å snakke om, tenke på, reflektere over, ja, meditere på og ja, forholde seg til disse begrepene. Det er faktisk de som bestemmer vår fremtid – sammen med troen og sammen med forståelsen av mennesket som et juridico-religico vesen, og ikke bare forestillinger om at det er et essensialisert sosialt eller politisk dyr, slik Aristoteles, med «hele hurven», tenker og forstår tingene og mennesket. Men selvsagt: aristotelikerne og filosofene skal ikke undervurderes, for uten dem, pluss «vestens kristentro», satt vi ikke her og skrev i frihet om frihet, og heller ikke vil vi sitte her å skrive om det samme om et visst antall år fremover,

Derfor dette innlegget, som egentlig ikke kan skilles fra andre innlegg og posteringer her på bloggen.

Jeg bygger på en rekke tenkere her, noe linkene til andre steder her på bloggen vil vise. Her er, kort sagt, nok å ta av, for dem som er vakt til interesse, hvilket flere burde være. Men først: Se denne om den irrasjonelle eller hypemagiske forbløffelsen når det går opp for folk at De ti bud ikke er eksplisitt nedfelt i Grunnloven. Jeg legger inn en artikkel av Nonie Darwish om «de ti bud» i islam som et apendix nederst, men se her nå min bokomtale av en av exmusliom og modige Darwish’s bøker: her på bloggen

Viktigheten og nødvendigheten av dette kan først ganske kort skisseres med et par sitater. Vi begynner med J. Budziszewski, som vi allerede har sitert fra ved flere anledninger tidligere:

It is no accident that not even the Stoics, who invented the very term “natural law”, ever rose to the idea of principles which hold without exception, principles which may not be violated even to prevent violations. The problem was not that they failed to find these principles written upon their hearts, but that they could not bring themselves to attend closely to the inscription. It would have been too awful to believe that the goodness of the ends did not justify the wickedness of of the means, because how else could the ends be achieved? The same people who said Fiat Justitia ruat caelum also said Salus populi suprema lex, oversatt av meg: La rettferdighet skje, selv om himlene skulle fallen ned, og Folkets trygghet eller sikkerhet er den overordnede lov. … All for justice, all for order, all for peace .., fra The Line Throug the Heart, s 37.

For å legge et perspektiv fra praksis og historie, må jeg vise til sosiologen Rodney Stark’s mange studier, studier som viser hva forskjellen mellom den alminnelige stoiske naturlige loven og den åpenbarte kristne loven som Gud har skrevet på – eller i – menneskets hjerte, ifølge Paulus i NT.

«The Roman state was generally tolerant of religious faiths so long as they were not considered barbaric, decadent or corrupting … druidism was outlawed for its practice of human sacrifice and on occasion their priests were hunted down and executed. … Far more common was persecution of Christians, who proved to be useful, frequently enthusiastic scapegoats for misfortunes that befell the state.

Rodney Stark highlights two epidemics that swept across the Roman Empire AD 165 – 260. Stark shows that Christians nursed their sick and therefor saved far more lives than pagans, who more frequently abandoned theirs. That is to say, there were no imperative for non-Christians to nurse those to whom they had no close relationship. Consequently, non-Christians did not develop immunity, as did the Christians … by fleeing the site of an outbreak, pagans acted as vectors for the spread of the disease. Of those who fell ill but were nursed, perhaps two-thirds survived. Of those who were abandoned, less than a third survived … Christians did not only nursed their own, but offered succor to sick pagans. … Christians offered explanation for the epidemic; it was not random, bur rather God’s means of separating those who worshiped correctly and those who did not. Christians who died would be rewarded, for they would join their Lord … paganism offered no justification, no promises and no systematic nursing … “ (Constantine, av Paul Stevenson, 2009/2011, s 43 ff).

Se her vår kommentar til en av Rodny Stark's bøker og spørsmålet: Er allah større enn Gud?

I det følgende blander jeg litt likt og ulikt sammen med egne betraktninger med visse notater fra bl a Liv, fellesskap – tjeneste, av professor Peter Wilhelm Bøckmann og angir sidetall omtrentlig, for dem som måtte være veldig interessert i å lære mer:

s 59 ff Naturrettstenkningen har sin opprinnelse i den klassisk greske filosofi – Sokrates, Platon og særlig Aristoteles -. Grunnleggende for forståelsen av denne tenkning er at begrepet «natur» ikke skal forstås slik som i naturalismen, nemlig som identisk med det som empirisk foreligger hos mennesket, først og fremt menneskets instinkter og drifter. I så fall ville en etikk basert på menneskets «natur» oppheve seg selv, fordi det ikke ville bli noen avstand mellom adferd og normgrunnlag. Eventuelt ville etikken innskrenke seg til justeringer for å la dette «naturlige» bedre få sin rett.

Dertil kommer at menneskets empiriske natur inneholder elementer som peker i ulike retninger og ytterligere ville umuliggjøre en naturalistisk etikk. De typer av naturalistisk etikk som forekommer er derfor aldri rent naturalistiske, fordi de alltid opererer med et utvalg av naturimpulser som normativt grunnlag..

I stedet mente klassisk gresk filosofi med den normerende menneskelige natur det som særpreget mennesket, til forskjell fra dyrene og skapningen for øvrig. Dette ble hos Platon identifisert som delaktighet i og kjennskap til idéverden, hos Aristoteles som delaktighet i «verdensfornuften». Den «natur» som lå til grunn for naturretten var altså en ideell, fornuftsmessig normativ struktur, som manifisterte seg i og var erkjennbar for mennesket som åndsvesen, som fornuftsvesen. Til denne særpreget menneskelige, fornuftsmessige natur hørte bl a at mennesket var et «samfunnsvesen», zoon politicon, hvilket innebar normer og ordninger for de mellommenneskelige og sosiale forhold.

Den klassisk greske filosofis tanke, som ble ført videre av stoikerne, innebar at selv om den normative «natur» ikke var identisk med den empiriske foreliggende, så kunne disse normative strukturene likevel avleses i de empirisk foreliggende menneskelige og sosiale realiteter. Det normative fornuftsprinsipp, logos, ga seg uttrykk i verden i alminnelighet, og på særlig måte i mennesket slik at mennesket kunne erkjenne logosprisippet og finne det igjen som normativ struktur i tilværelsen. Det var en indre sammenheng mellom logos, verden og mennesket som lå til grunn for tanken om en allmenngyldig og allment erkjennbar naturrett.

Da den kirkelige teologi forente seg med den hellenistisk-stoiske filosofi i dette spørsmålet, kunne den meget lett identifisere verdensfornuften, Logos, med Gud eller Kristus og ut fra de forannevnte nytestamentlige steder bekrefte Guds viljes – dvs logosstrukturenes – allmenne manifestasjon og erkjennbarhet.

Vanskeligere var det å gå med på forutsetningen om den indre kontinuitet mellom logos, verden og mennesket – på grunn av den bibelske syndefallstanke. Den katolske teologi søkte å løse spørsmålet ved, for det første, å hevde at det tross verdens karakter av fallen verden, består en «værensanalogi», analogia entis, mellom Guds evige skaperlov, lex aeterna, og de strukturer man kan finne i den empirisk foreliggende verden og kan identifiseres som naturrett, lex naturalis. Denne analogilære som innebærer at denne syndige verden likevel oppviser avspeilinger – om enn ufullkomne – av Guds evige skaperlov, er blitt møtt med skarp kritikk innen protestantisk teologi, ikke minst i vår egen tid.

For det annet lærte den katolske teologi at til tross for at mennesket ved fallet har mistet sine overnaturlige gaver, dona superadditiva, som vil gi mennesket umiddelbart liv med Gud, så beholdt mennesket sin naturlige fornuft intakt, om enn svekket og forblindet, især når det gjaldt å innse og anvende de mer konkrete naturrettslige implikasjoner, er det imidlertid nødvendig at kirkens læreembete veileder menneskene i deres moralske erkjennelse. Ut fra dette oppsto de kasuistiske katolske moralkatekismer.

Protestantisk teologi fikk vansker med å opprettholde det klerikale veilederoppdraget i og med synet på fallets radikalitet i forhold til den katolske oppfatningen, hvorpå all naturlig erkjennelse av Gud og Guds vilje ble problematisert.

Luther gikk meget langt i å tilkjenne mennesket evne til naturlig moralerkjennelse. Erkjennelsen av Guds lov og vilje var ikke bundet til Kristus-åpenbaringen eller Kristus-troe. Guds lov gjør seg gjeldende som ordninger i verden og gjør seg kjent for mennesket å naturlig vis, slik at Gud kan bruke menneskene – også de som ikke tror på Kristus – som sine redskaper i sitt styre a denne verdens forhold, i det verdslige regimentet. Loven mottar og erkjenner vi utenom Kristus og middelet er fornuften, som også erkjenner den lov som Gud har nedlagt i sin skaper og i menneskets hjerte, bedre enn hva lovbøker kan si mennesket. S 61

Den gylne regel, Matt 7.12, blir forstått som uttrykk for den naturlige morallovs kvintessens. (Senere innfører Luther en større distanse mellom den naturlige loven og det spesifikt kristne kjærlighetsbud.

Den naturlige loven identifiseres med det allment-juridiske begrep «billighet». Moralerkjennelsen er gjennom alt dette uklar og stykkevis og må avklares gjennom Skriften).

S 62 De ti bud er uttrykk for den naturlige morallov pluss Jesu evige forkynnelse, den autentiske tolkning av Guds viljes innhold og mening i dens fulle dimensjon. Den naturlig morallov er å forstå også som en applikasjon på nye forhold og under særegne omstendigheter. Disse kan ikke gjøres til tidløse prinsipper. Ifølge Luther er den naturlig morallov egentlig innskrevet i menneskers hjerter og den kan derfor i prinsippet derfor erkjennes av menneskets naturlige fornuft. Men dette gir så ingen fullstendig avklaring av hva som er skrevet på hjertet. Det fins «et felt» som ikke oppkommer i menneskers hjerte, 1 Kor 2. 9.

S 63 Luther var våken for at moralloven var åpen for å ses i relasjon til nye og særegne omstendigheter og her har vi kanskje en meget innflytelsesrik innsikt for den skepsis man ført og fremt har hatt innenfor liberalteologien til ikke å tolke Bibelen «biblisistisk» som det heter. Moseloven eller De ti bud hadde ifølge Luther liten almen gyldighet. Den er tidsbestemte applikasjoner og nye forhold betinger ny gjennomtenkning. Den er ikke uttrykk for tidløse prinsipper. Bibelen er et korrektiv til den naturlige moralerkjennelse, en innsikt som innvarsler en stadig mer dyptgripende sekularisering og at fornuften for større betydning i etikken.

S 65 Kan man så utlede etiske prinsipper direkte fra Jesu forkynnelse og gjerning?

Jesus forkynte et kommende gudsrike og åpenbarte dette gjennom egne gjerninger. Han forkynner et livsmønster i det nye riket og dette er frembrytende. Det er allerede nå, men ikke ennå, sies det. Det gjenstår en forløsning av verden, en forløsning fra denne tidsepokes ondskap som følge av fallet. Det skal bli en ny himmel og en ny jord. Forløsningen forutsetter skapelsen og fullbyrder skapelsen slik Gud ville den.

Slik Gud ville den, ja, kan man tillate seg å spørre hvilken fullbyrdelse eller forløsning Allah snakker om i Koranen? Vel der finner man en slags kjødelig forløsning. Mennene får bl a «gratis» tilgang til dadler, vindruer og jomfruer med yndige øyne. Konene må oppholde seg på avstand og finne seg i å bli ydmykede. Dessuten vil det finnes mange martyrer i himmelen; de som har ofret liv, lemmer og eiendom i jihad. De har det privilegium at visse familiemedlemmer får nyte godt av den guddommelige fortjeneste det er å få tilgang til det allahianske paradiset, men da på et lavere nivå.

Luther skilte i denne eon – denne vår tidsepoke – mellom to viljer i Gud. På den ene siden finnes forløsningen i denne epoken i ordets og nådens regimente, som det kalles. På den annen side virker sverdets og lovens regimente. Det kan høres forvirrende ut å tale om to regimenter, som jo er et konsept som forutsetter at det er to viljer i Gud (om aldri så kontrære). Mange kristne får det ikke til å gå i hop at Kjærlighetens og nådens Gud – så å si sammen og i samme sekund - kan stå bak lidelser, straffer, urettferdigheter, hat og død. De mener at Gud ikke kan være annet enn én. Det mener også islam. Se om bl a teodicé-problemet og "morken" her. Men da må jeg spørre: vi vet at Gud, JHWE, hater synd, (se f eks i Habakuk), betyr ikke det at det må finnes en relasjon i Gud, en person av like høy - evig - rang og med allmakt som Ham selv? Jo, det er nettopp det Bibelen svarer bekreftende på, i og med inkarnasjonen og treenighetslæren. En slik lære og en slik gudsoppfatning finnes imidlertid ikke islam. Det onde kan derfor tilbakeføres på Allah selv, en tanke de fleste kristne vil betakke seg for.

Vestens forstand - treenigheten her

S 67 Men forløsningen skal ikke bringe oss tilbake til uskyldstilstanden. De skal bringe oss frem mot synden og dødens umulighet. Det skal inntreffe noe kvalitativt nytt i og med skapelsen. Troen kan ikke miste det nye, evige livet. Luther så det dynamiske i Guds skapelsesgjerning. Guds kjempende skapervilje er den adekvate norm for denne verdens etiske forhold. S 68

Men: Man kan ikke gjøre det enkelte menneskes «anelse» av Guds skapervilje til normativ instans innen kristen etikk. Den naturlig moralerkjennelse er alltid forbundet med og formet av historiske impulser som vil prege moralsynet, i hvert fall i vår kulturkrets, slik det oppfattes med rette av vår «elite». Men her må konsekvensene av syndefallet tas i betraktning, som en slags korreksjon eller påminnelse om at også kollektiv moralfølelse – som ofte blir brukt til å legitimere en viss moral - kan være svekket av syndefallets virkninger.

Vi ser ikke noe lignende i islam hvor alt er «bankers» fra Allah’s hold og hvor Allah oppfattes som urokkelig, ja som en monadisk, monolittisk, fullstendig simpel og kald guddom fra evighet til evighet.

(Sharia «ser» ikke enkeltmennesker). Se denne om hva visse filosofer, både muslimske og vestlige, sier om Allah og se denne fyldige, lange og meget informative utgreiing her om Allah sett i forhold til Gud, om Kristus som Gud i Koranen og mye, mye mer og se her om bla Reza Aslan som forsøker å redusere kristendommen og dermed også alle kristentroende, - et forsøk som tas imot med ovasjoner i et intetanende Vesten her, også om Hjærpe m fl og her om en "utrolig" beskrivelse av Allah, om utvendiggjøring av samvittigheten og om den greske tragedien sett i relasjon til kristendom og islam og her, ikke minst, om «Budzi», Rousseau, Mills m fl og Homo Økonomikus her, obs obs, mustread, spesielt i vår sammenheng her om samvittigheten og den naturlige loven.

Det er kanskje derfor at islam legger slik vekt på å ære og akte en meteoritt, en svart stein, som er selve ritualsenteret i kaba’en – det helligste av det hellige - i Mecca, byen som alle muslimer har en plikt til å valfarte til som pilegrimer minst en gang i løpet av livslengden. Når en stein i seg selv kan bli gjenstand for slik enorm venerasjon, kan det ha sammenheng nettopp med selve gudsbildet i islam og dette at Allah anses som pur vilje og derfor helt uavhengig av kjærligheten selv som en karakter- eller vesensegenskap ved Allah. (Å snakke om gudsbilde er for øvrig egentlig en absurditet og selvmotsigelse i islam). Det fortelles at Muhammed "hilste" stenen, selv om den i seg selv ikke kunne "gjøre noen ting", og derfor må muslimene også gjøre det

Det ligger nær å tenke at behovet for å sette opp mennesket Muhammed som nærmest identisk med Allah – i og med at Allah selv sier at det Allah og Muhammed sier og befaler har like høy status – må være grunnleggende i islam, i og med en slik opphøyelse av mennesket Muhammed kan anses som en nærmest perfekt antropologi av guden. Mennesket kjenner mennesket og kan ikke kjenne sin gud annet gjennom mennesket. Hadde jeg kunnet latin, ville jeg ha sagt det slik: Mennesket kan bare kjenne gud via mennesket og gud kan bare kjenne mennesket ved å gjøre det guddommelig. Kristendommen er slik sett det perfekte eksempel på virkelig gudstro og en på at det fins en relasjon i Gud, noen som kan minne om et «jeg-du» forhold, og ikke bare et «jeg-det» forhold.

Det er kanskje verdt å merke seg at en slik svart stein ble forsøkt innført som en guddom et par hundre år e Kr i Roma, men uten at den der fikk noe langt liv som symbol på guddommen. Romerne foretrakk guder som de mer kunne identifisere med mennesket, med mer antropomorfe guder og gudsbilder.

Romerriket var kjent for å underlegge seg «naturretten»; den satt seg så å si i samfunnlegemet og var integrert i all juridisk tenkning som angikk mennesket, ja, i alle forhold, kan man si, for de som «så» det.

Naturretten stammet imidlertid ikke fra romerne, men kan tilbakeføres til filosofen Zeno i Hellas som underviste i en stoa, en søylegang på torget. Disse filosofene slet med å forene med spenningen mellom himmellegemenes perfekte baner basert på perfekte matematiske lover og en verden «under månen som et sted hvor tilfeldighetene så ut til å råde grunnen alene. Løsningen på den filosofiske spenningen på dette problemet var like enkelt som genialt: Man benektet ganske enkelt at spenningen eksisterte, skriver Tom Holland.

Naturen i seg selv var guddommelig fordi gud selv besjelet universet i form av aktiv fornuft, jfr verdenssjelen, og dette prinsippet ble så forbundet med Logos, det som kristne oftest kalles Logos, et gresk ord, og en betegnelse på Gud og Jesus Kristus (pluss den Hellige Ånd). Denne logos «animerer» hele universet. Logos er «innblandet» i materien, den gjennomsyrer alt og former alt som skjer, ja, logos skaper verden. (En aktuell teolog sier at Jesus ble et stykke i verden, som et motstykke eller en prinsipiell kontrast til et gudsbilde hvor Gud kort og godt er simpel, hel, vil jeg si, og da ofte tolket som om Gud ikke kjenner enkelttingene).

Å leve i samsvar med Logos ble dermed identisk med å leve i samsvar med denne logos-guden, en gud som ikke bare alle folk og mennesker hadde del i, mann som kvinne, men som også ga mennesket evnen til å skille mellom godt og vondt. Man kalte denne evnen syneidesis, samvittighet, og den ble oppfattet som en guddommelig flamme eller gnist medfødt i ethvert menneske. Mennesket bar så å si et medfødt gudsbilde i seg, en tanke som ikke er fremmed for kristen og jødisk teologi, hvor gudsbildet spiller en avgjørende rolle når det kommer til menneskesynet, et aspekt som så å si er helt fraværende i islam, som jo har «fobi» for bilder, det være seg karikaturer eller nakne statuer av nymfer stil ut på museer. Jeg gjentar, hvis jeg gjentar: Se synden og syndene i kristendom og islam, 3, med bl a Aristoteles etc, og sprømålet om muslimer har samvittighet på samme måte som vi andre har det

Bare for å dokumentere, her fra moderne tid, i dag, nærmest: «Av frykt for at nakne romerske statuer skulle bli for drøy kost for Hassan Rouhani, valgte italienske myndigheter å dekke til flere av dem før den iranske presidenten kom på besøk», Aftenposten, 2016.

Stoikerne forutsatte at alt som skjer i kosmos må være av det gode, siden det så å si var gjennomstrømmet av gud, som jo måtte være god. Stoikerne var ikke i utgangspunktet manikeere som skilte mellom to guder, den ene god og den annen det motsatte, eller ond. En stoiker kunne i sin idealtilstand, en tilstand som nok ikke var oppnåelig i praksis, faktisk tenkes å kunne oppdage alle årsaksforhold i tingene slik at han ikke kunne la seg lure av noe som helst!

En romersk keiser som f eks Pompeius brydde seg imidlertid ikke om metafysiske spekulasjoner om kampen mellom godt og ondt. Her gjeldet det hjernevilje og uforbeholdent mot, den strengeste soldatdisiplin, krigerfornuft og full kontroll over kropp og sjel.

Hva er det høyeste gode? Fins det, overhodet, her i verden? Kan det realiseres her i verden? Holder det med «en indre ro»? Stoikerne mente at det onde egentlig ikke eksisterte. Men samtidig mente de at det var tillatt moralsk sett å ta sitt eget liv, hvis livet ikke lenger var til å bære. St Augustin tenkte at lykken, som vi higer og halser etter så kolossalt etter i dag, fort kan ta slutt, så hva da? Det høyeste gode er for Augustin er det evige livet, og det største onde er den evige død. Meningen med livet blir da tofoldig: Å nå det første og unngå det siste, men det er like vel ikke et spørsmål om å tilegne seg eller bygge på sann kunnskap, i den tro at denne i seg selv vil medføre rett handling og dermed lykke.

(Her er Augustin uenig med Sokrates og Platon). Det indre livet er en «slagmark», vi makter ikke uten Guds nåde å styre det. Vi trenger å leve i Guds syndsforlatelse mer enn i «fullkommen» dyd. Se her om spenningene mellom Sokrates, Aristoteles og bl a Kierkegaard og forholdet mellom essens og ikke-essens og denne: mer om synd, Sokrates, Aristoteles, Heraklit, Parmenides osv

I islam synes spenningen mellom dette å leve i dyd og dette leve i og under miskunne eller nåde å være «løst», for de som tror på Allah og Muhammed: Her gis dyden, dvs ritualene, forrang. «Dyden under Koranen, sharia mm og imamene synes altavgjørende. Under denne paraplyen blir da «alt politikk», som ayatolla Khomeini sa. Men like vel: Alt avhenger av Allah’s vile og predestinasjon. Også Augustin tror på predestinasjonen, strengt filosofisk, - at mennesket skulle kunne frelse seg selv, teologisk, blir en umulighet. Mot Augustin sto Pelagius, som mente at mennesket hadde fri vilje, teologisk, og at mennesket derfor kunne gjøre, om ikke alt selv, så i hvert fall prinsipielt alt, for å frelse seg selv. Man hadde et «krav på Gud». Dyden ble for pelagianerne derfor et element i frelsen den troende selv kunne forføye over i relasjon til Gud. Det pussige her er at den kristne Pelagius – som for øvrig ble fordømt av Kirken - står nærmere islam enn kristendommen, i dette «stykket» altså. Pelagius ville ha kunnet si at «alt er politikk», slik Khomeini sa det, om enn på litt ulike premisser og i ulik kontekst, men dog. Det må nevnes at også Augustin er blitt fordømt av kirken på visse punkter med hensyn til predestinasjonen. Her om kirken og kirkene i Dortrecht og konsiliet i Trent om utvelgelse, predestinasjon etc

Se denne nifse om predestinasjon og utvelgelse i islam og kristendom og her om occasjonalisme, Reilly, Ghazali, mutaziliter m fl og se denne om Luther, Calvin, Pelagius, Austin - om nåden - her på bloggen

Fra en som kjenner islam: «Islam uten politikk er ingenting» Imam Khomeini, «Islam er politikk, og politikk er Islam» Imam Khomeini, Lily Bandehy

Vi kan spørre: Var Khomeini den første som sa at islam er politikk? Vel, vi vet ikke, men vi vet at han ikke var den første som sa at Alt er Politikk. Det har vært et dogme på de fleste vestlige universiteter og læreanstalter i hvert fra 1960-årene og fremover, i visse kretser, til i dag og 68’erne er ennå ikke gått i hi. Det ulmer fortsatt, og Black Lives Matter.

Men er så kristendommen ufeilbarlig? Kan den stole på at fornuften, som jo er gitt oss av Gud, forteller oss alt om hva Guds vilje er til enhver tid?

For islam synes tingene å være lettere: Hva som er fornuftig eller ikke, finnes bokstavelig talt i skriftene og de tar sikte på å regulere alle livsforhold, både for den enkelte og kollektivet av troende.

Muslimene trenger dermed ikke å stille spørsmål, hvis utgangspunktet er at det og det er sant og tilstrekkelige fordi Allah og profeten sier at det og det er sant og riktig. (Joda, her går man i sirkler, sammenlign gangen rundt meteoren i kabaen’en). Islam ser dermed ut til «å slippe» metafysiske tilnærminger. Luther mente på si side at Bibelen ikke kunne tolkes strengt biblisistisk. Han mente også at Den katolske kirke ikke kunne pårope seg absolutt autoritet i lærespørsmål, - etikken fikk dermed et menneskesentrert utgangspunkt. Se her om liberalteologien og bl a DnK eller her om Wingren, Løgstrup og den norske teologiprofessor Arne Helge Teigen her

Nåden i islam og kristendom og Nåden sett i lys av Id (eid) og - ganske enkelt: Julen

Appendix, Nonie Darwish om De ti bud i islam:

Islam was created 600 years after Christianity not to affirm the Bible, but to discredit it; not to co-exist with "the people of the book" -- Jews and Christians -- but to replace them.

It is hard to read Islamic law books without concluding that Islamic values are essentially "a rebellion against the Ten Commandments".

Islam violates the commandment "Thou shalt not murder" when Allah commanded Muslims to kill Allah's enemies, and in the process, kill and be killed in jihad if they are to be guaranteed heaven.

Accepting a parallel legal system would effectively nullify actual freedom for many of the people possibly forced to use it, and the ability to receive equal justice under law. Sharia is the reason there is a death warrant out on this author, on Salman Rushdie and others, for apostasy.

Imam Feisal Abdul Rauf, of the "Ground Zero mosque", once again wrote a deeply inaccurate article reprimanding Americans for their supposedly "right-wing caricature" of Islamic law, sharia, which he insists is not a threat to American law. In his recent article "The silly American fear of sharia law", he denied that sharia is incompatible with US laws and the constitution. Oh, really?

Imam Rauf tries to blame sharia's amputation and stoning on Biblical Law:

"Sharia is not about amputations and stoning. These extreme punishments carry over from earlier, biblical law" and "Within the history of Islam, they have rarely occurred. What Islamic law does prescribe are the same do's [sic] and don'ts of the Ten Commandments."

Imam Rauf's article is, to say the least, misleading -- especially regarding the Ten Commandments. Sharia is not only incompatible with Western legal system but is the direct opposite of Western values; it has violated all ten of the Ten Commandments.

Islam was created 600 years after Christianity not to affirm the Bible, but to discredit it; not to co-exist with "the people of the book" -- Jews and Christians -- but to replace them. It is hard to read Islamic law books without concluding that Islamic values are essentially "a rebellion against the Ten Commandments."

Islam has little respect for human life -- of either Muslims or non-Muslims. To begin with, Islam violates the commandment "Thou shalt not murder." Sharia punishes sins against Allah, such as blasphemy and apostasy, with execution. This is while it prohibits prosecuting Muslims who kill apostates, and also parents and grandparents who kill their offspring. Allah commands Muslims to kill Allah's enemies, and in the process, kill and be killed in jihad if they are to be guaranteed heaven.

"Surely Allah has purchased of the believers their lives and their belongings and in return has promised that they shall have Paradise.106 They fight in the Way of Allah, and slay and are slain. Such is the promise He has made incumbent upon Himself in the Torah, and the Gospel, and the Qur'an.107 Who is more faithful to his promise than Allah? Rejoice, then, in the bargain you have made with Him. That indeed is the mighty triumph." (9:111)

The concept of adultery and loyalty in marriage is totally different. Loyalty is expected from the woman under penalty of death, but men have a lot of room in that regard, the result of the rights of polygamy and temporary marriage for Muslim men. Thus, in Islam, the concept of marriage as a covenant of loyalty between one man and one woman does not exist.

In regards to stealing, let us not be fooled by Islam's barbaric punishment for stealing with amputation of limbs. Islam is serious about stealing only when a Muslim steals from other Muslims. Killing and stealing are even connected in Islam: after killing non-Muslims in jihad, Muslims are rewarded with their property, their homes, businesses, women, and children, all of which are regarded legitimate booty, or spoils of war. Some people claim this does not exist today, but just try telling that to Middle Eastern Christians and Jews who have been robbed of their property and their land, and whose homes have been taken by Muslims.

A leading imam and professor at Rhodes College in Memphis, Tennessee, Yasir Qadhi has said, "Muslims have the right to take the property of filthy Christians and Jews." Qadhi has been described by the New York Times Magazine as "one of the most influential conservative clerics in American Islam."

Qadhi justifies stealing from Jews and Christians as "a means to establish monotheism on the land." He quotes Muhammad saying "I have been commanded to fight the people until they" convert and explains that "if they don't, their life and property are halal [free for the taking] to the Muslims."

In regard to truthfulness in sharia, again, as with stealing, Islam has many loopholes, and sharia clearly states that lying is an obligation under certain conditions, such as if it is for the benefit of Islam.

As to contentment and coveting thy neighbor's house and wife, Islam again uses coveting to lure Muslims to perform jihad.

The whole concept of jihad is a brazen violation of the Tenth Commandment: it means conquest over non-Muslims and taking what they have.

Islamic books tell us that Muhammad did not just covet the possessions of his non-Muslim enemies. When he desired the wife of his adopted son Ali, he had a revelation making it legitimate and holy for Ali to divorce his wife and Muhammad to marry her.

The Tenth Commandment -- Thou shalt not covet thy neighbour's house, thou shalt not covet thy neighbour's wife, nor his manservant, nor his maidservant, nor his ox, nor his ass, nor any thing that is thy neighbour's -- is utterly alien to Islamic values; Islamic books are full of examples of stripping Allah's enemies of their possessions, homes, property, trading caravan goods, women, and children.

The American people are not at all silly for opposing sharia. Even the supposedly benign laws of sharia regarding marriage and divorce that Imam Rauf claims are a religious right, totally destroy a woman's right to divorce and retain custody of her children.

Accepting sharia in the US would totally change the Western concept of marriage by allowing polygamy, wife-beating, female genital mutilation, rape and marrying children.

Any legal system that governs a nation and that is being exported needs be scrutinized. Accepting a parallel legal system would effectively nullify actual freedom for many of the people possibly forced to use it, and be gross negligence against American citizens, their freedom, and above all the ability to receive equal justice under law.

Sharia is the reason there is a death warrant out on this author, and well as for Salman Rushdie and others, for free speech and apostasy, and why I am unable to visit my country of origin, Egypt, or any country where Muslims are in a majority.

No, Imam Rauf, fear of sharia is not "silly"; it is probably the most clear-eyed, desperately urgent fear that anyone who cares about freedom can have.

https://www.gatestoneinstitute.org/10570/sharia-ten-commandments

søndag 16. august 2020: Mellomkirkelig råd - et råd besatt av hypermagikere?

Først en liten ingress som forsøker å innta fugleperspektiv, før vi nedenfor kommer inn på andre, mer jordnære og høyst konkrete perspektiver:

Sidestiller Mellomkirkelig råd Allah og Gud? Vet ikke - gidder ikke Rådet å vite, eller er det for redd til å vite - at Allah er et særnavn og ikke et såkalt generisk navn.

Rådet ser ikke ut til å ønske å ville skille mellom Per, Pål og - Muhammed. Alle kan være like greie å pleie samkvem med, men mest og best samkvem pleier altså Rådet med de som har mest eller mer samkvem med Allah. Det vet heller ikke - eller vil ikke og kan ikke - vite at muslimer er forpliktet på den islamske menneskerettighetserklæringen og ikke på den vestlige, vedtatt av FN i 1948. Jeg tillater meg å spørre.

Den muslimske erklæringen holder seg "bramfritt" til Koranen og dermed sharia. Den gir kvinner en underordnet stilling i forhold til mannen, alt sanksjonert, befalt og forordnet av Allah, ikke av Gud.

Vet Rådet heller ikke at muslimer som lever og bor i land utenfor de islamske områdene, med tillatelse fra Allah og islam der ikke har rett eller plikt til å drepe homofile, (i det ikkemuslimsk-dominerte områdene, altså)?

Rådet vet antakelig heller ikke at denne tillatelsen opphører den dag muslimene er sterke nok til å ta over makten i de landene de er kommet til, og som altså fra før – presumtivt - ikke tror på Allah og profeten. Da følger plikten til å drepe ikke bare homofile, men også apostater fra islam.

Tenk deg en person eller en gruppe av personer som i alle de år passerer passkontrollen uten at kontrollørene klarer å finne en eneste liten feil med disse menneskene individuelt. De er i så måte perfekte; de kan ikke lastes for noe, de har et perfekt rulleblad, ingenting å bemerke og de går fri. Og ingen mistenker at de like vel går og bærer på en kraft eller et serum eller en substans som unnslipper all scanning, alle røntgenstråler, all maskinell eller digital overvåking eller sporing. Men like vel: De går og ruger på en farlig makt de bruke hensynsløst, kaldt og uten skrupler – uten at noen merker det, ja, uten at det er mulig å oppdage denne kraften, bortsett fra de som har gjennomskuet tryllekunsten. (De som er trygt forankret i det metafysiske juridico-religico og grunnleggende

humane aspektet og i dette å ikke å være avskåret fra sin religiøse konstitusjon, se linkene under).

De bruker denne makten helt uten kvaler og helt uten at samvittigheten får et ord med i laget. Og dette gjør dem så i stand til å oppnå høy status og beundring i samfunnet. De blir rollemodeller for mange. De er emosjonelt «uklanderlige». De har de riktige meningene og begrunner det meste av det de tenker, skriver og gjør i den – tilsynelatende - høyeste høye av all etikk. (Noen vil kalle dem dydsmønstre, selv om dyden i sin konsekvens oppleves om en tung last). De havner ofte øverst på pallene, på søkerlistene, på kandidatlistene, i organisasjonene og på de aller mest moralistisk korrekte nettfora. Og tenk deg: De er ikke psyko- eller sosiopater. De er ikke nevrotikere. De har ingen kjente syndromer, ingen kjente mentale diagnoser eller personlighetsforstyrrelser. Så hva kan gå galt?

De er hypermagikere. De har tilsneket seg en høyst egenartet makt, en makt de faktisk stjeler, ikke bare fra dem de vil hjelpe, men også fra dem de mener bør hjelpe andre. Hypermagikeren trenger derfor to ofre. Han gjør dem begge underlegne i forhold til ham selv, mindre empatiske og altruistiske, mindre moralsk samfunnsbevisste. De opptrer som salige fullmektiger for «the underdog», og da gjerne helt uten at «the underdog» har bedt dem om hjelp, og helt uten å forstå «the underdog». Hypermagikeren spør ikke hvem «the underdog» er, hva han tenker, hvilke hjemler eller f eks hvilke rettsgrunnlag «the underdog» opererer ut fra og på grunnlag av. Han spør seg aldri hva «the underdog» er i stand til å gjøre eller unnlate å gjøre, ut fra den faktiske og teoretiske metafysiske konstitusjon han – eller de, sett som gruppe/parti/klan/familie/menighet/religion - er bundet av. Han spør sjelden hvem offeret er, hvilke mulige eller umulige behov offeret har «på dypet». Hypermagikeren trenger permanente ofre; han trenger dem kronisk og er – ironisk nok – derfor egentlig ikke ute etter å hjelpe, men etter å sikre seg fortsatt eksistensgrunnlag. I sin illuson.

Hypermagikere får aldri nok av ofre og derfor må han også produsere dem både direkte og indirekte, mens veien blir til hvor han går. Det riktig slemme i dette er, at han ikke kan unngå å lyve og bedra, og at han kan gjøre det åpenlyst uten at det oppstår krav om at han må begrunne seg. Det hører også med at han må servilisere seg under andre, når det tjener hans egeninteresse. Også dette gjør han åpenlyst og uten betenkeligheter og han blir til og med rost og beskyttet blant sine egne fordi han nettopp gjør det så åpenlyst og utvetydig overfor andre.

Slik etablerer hypermagikerne sine laug eller kartell som både har en høyst ytre og en dypt indre struktur hvor det underforståtte alltid betyr mer enn det åpne, direkte eller umiddelbare. De fleste av dem skjønner ikke at de drives av magi og at de selv derfor bedriver magi. Alle har de den samme interesse av å dure frem godt hjulpet av faktor X, som altså er magien selv. Ofrene makter ikke å avsløre denne «hemmeligheten», ofte fordi også ofrene har interesse av å holde X-faktoren unna enhver navnsetting, enhver vesensbestemmelse. Ofrene tror ofte at magiens makt primært hjelper dem selv og ikke dem som gjør dem til ofre og som er interessert i å forsterke og perpetuere offerrollen så lenge som mulig. (At dette spillet også har sin rent materielle eller økonomiske og klassemessige side, bør være åpenbart).

Men hvorfor?

Jo, fordi hypermagikeren kjenner sitt offer, eller kjenner seg selv igjen i offeret og den rollen han er livredd for skal binde ham og holde ham fast i sitt grep. Hypermagikeren er alltid en parveny in spe, alltid og overalt. Han vet at et offer er både fattig og maktesløst. Han vet at offeret eller ofrene er fulle av ubearbeidet skyldfølelse og flauhet eller skam, f eks for det hans egen sivilisasjon kan ha gjort seg skyld i av systemiske undertrykkelser, rasisme og uønskede, såkalt «fobiske» reaksjoner og holdningsmønstre. Han vet at ofrene er ute etter soning i stor skala, noe som skal forsones og noen som må stå for selve soningen, (i mangel på religiøse, formell ritualer, neon mer reelle enn andre, kan vi si).

Hypermagikeren kaller aldri sitt offer for et offer. Det er ikke nødvendig. Han trenger ikke scanninger for å detektere ofre, de fins overalt. Han konkurrerer i virkeligheten med de fleste andre hypermagikere om å gjøre ofrene så tydelig til offer som det er mulig å gjøre, uten at hele «byggverket» eller forstillingsverket raser sammen. Men han kaller dem sjelden ofre. Han forsøker å vise at de er ofre og ved å fremstille seg offerets «overmann», en med moralsk ryggrad til ikke å bli et offer, men som en person som kan hjelpe ofre, ofte på en massiv skala.

Tilhører du den judeo-kristne tradisjon, er du i mange tilfeller, dessverre, et lett bytte, et fullkomment offer, - uten at du vet det. En ønskesituasjon for hypermagikere og en mulighet han bruker kynisk for å nå sine mål: Han ønsker mest av alt å fremstå som uangripelig og ulastelig, og overbeviser seg gjerne selv om at han f eks kunne ha blitt mangemillionær, hvis han bare ikke ønsket så inderlig vel å hjelpe «the underdog» i stedet for å bli et offer selv. Han vinner ikke anseelse ved å bli rik, tror han, men ved å gjøre andre litt rikere, (også på andres bekostning, og slettes ikke bare på egen bekostning). Han lider av et «Robin-hood»- syndrom. Han vil ta fra de rike og gi til de fattige, en strategi som passe utmerket. Han får vist at «det nytter». Han blir tiljublet og hyllet og ikke mistenkt for noe, Hvordan kan man? Sjakk matt. Og det han vi understreke, er at alt dette er såre enkelt, hvis man bare bøyer seg under hans gode eksempel.

Det skyldkulturen rundt ham ikke våger å se er at de blir manipulert; at de utsettes for en subtil form for påvirkning, alt i den hensikt å sikre hypermagikeren større innflytelse og makt, uten at det er mulig for skyldkulturen å henge bjella på katten. Her hjelper ikke tradisjonell psykologisk innsikt; det snakkes ikke om mindreverdskomplekser, sublimering, kanalisering og rasjonalisering lenger. Ingen legger noe alvor i termer som overføring og fortrengning. Det grunnleggende behov for forstillelse og løgn – og behov for å utøve magi, anses som helt ubetydelige i forhold til sosiologiske og sosialøkonomiske analyser og forklaringer, sett i forhold til «de store tall». Demografi ses ikke som en eksistensiell disiplin, men som kalkulert budsjettering.

Et særdeles godt eksempel fra det praktiske liv, og et tilfelle som kan dokumenteres fyldig, er følgende: En redaktør i et såkalt åpent og såkalt kristent debattforum får plutselig inn et innlegg som han nok stusser litt over, men som han likevel mener er «innafor»; han lar derfor innlegget stå – i kanskje en halvtime, før en ikke-kristen lege, forsker og humanetiker kommer på banen, med virkelig tunge skyts, som tar sikte på å knekke enhver motstand. Han er en typisk hypermagikere. Det opprinnelige innlegget er et svar på et annet innlegg fra en kjent, kvinnelig muslim som forsvarer islam mot kristne dogmer. Dette tåler ikke legen og hypermagikeren. Han mener innlegget krenker muslimen og kommer med grove beskyldninger mot innleggets forfatter personlig, beskyldninger som savner rot i virkeligheten, fordi fakta ikke stemmer, beskyldninger som derfor er usanne, dvs ren løgn. Dette tar ikke redaktøren ad notam.

Legen og hypermagikeren krever nå at innlegget slettes og truer redaktørene med å slutte å skrive på forumet, hvis det islamkritiske innlegget – og den debatten som kunne ha fulgt - ikke blir slettet umiddelbart. Og hva gjør så redaktøren? Jo, han serviliserer seg, føyer seg, og sletter innlegget og på spørsmål fra innleggets forfatter hvorfor innlegget ble slettet, kommer så redaktøren med begrunnelser overfor forfatteren som knapt fortjener å komme på trykk, fordi det viser hvor hatsk og svak redaktøren i virkeligheten er, både faglig og personlig. Forfatteren utestenges fra forumet på livstid! Ikke et eneste motargument biter på denne redaktørens moralske harme og sterkt moraliserende og selvgode overlegenhet, se link: Morten Horn og Johannes Morken "revisited". Artikkelen gir en grundig og tvers igjennom sannferdig gjennomgang av hele sakskomplekset. Den bør forbigås av bare få, fordi den forteller like mye om det generelle som det spesifikke for saken selv.

Her ser vi hvordan hypermagien og hypermagikerne virker i praksis. Både legen og redaktøren synes å lide av irrasjonell frykt, dvs en slags fobi, et begrep hypermagikere med urette elsker å bruke om alle andre enn seg selv. Ingen av dem spør den kvinnelige forfatteren om hvorvidt hun føler seg krenket over innholdet i det islamkritiske og kristenapologetiske innlegget. De forutsetter ganske enkelt at hun er krenket (eller at hun bør føle seg krenket). De tilregner henne selv meninger de har, ikke meninger hun i virkeligheten har selv. (Kvinnen selv hverken avkrefter eller bekrefter og lar de involverte steke i sitt eget fett, klokelig nok, kan man si). Hypermagikerne vil ikke innrømme at de her faktisk produserer et offer som nok ikke vil karakterisere seg selv som et offer (hun sitter på Stortinget). Slik fremstiller de seg da som den noble og gode hjelper.

Vi ser her hvordan hypemagikere gjensidig forsterker sin posisjon som hypermagikere. De gjør seg avhengig av hverandres illusjoner om egen fortreffelighet, uangripelighet og egenproduserte høye status som moralens og i kraft av at de har en selvskreven rett til å fungere som vår alles voktere.

Det oppsiktsvekkende bør her være at hverken legen eller forskeren, redaktøren eller noen andre aktører, for del, ser, i dette bildet, at legen og redaktøren faktisk stjeler makt og kraft fra den muslimske kvinnen for å kunne berike seg selv helt uten hjemmel og begrunnelse. Man vil ikke se at det her primært er «korrekte» emosjoner og servilitet som utgjør den reelle motiverende drivkraft. De er ute etter å lukrere på hennes posisjon som offer og perpetuere henne dermed i rollen nettopp som et offer. Slik høyner de egen posisjon og bekrefter sitt eget selvbilde. De er ute etter å tilegne seg en magisk kraft de så sårt selv trenger for å kunne fortsette å manipulere. I virkeligheten er dette en form for sublim kompensering for mindreverdsfølelse og tragisk, fundamental usikkerhet og livsangst. Det er «little big man» som forsøker å overgå selv «den største». Ingen av dem skjønner at de er magikere, fordi magi som nevnt er «ute». Vi befinner oss visst på et høyere sivilisasjonsnivå nå; det er bare de primitive som benytter seg av magi. Selv vil de ikke engang bruke simple psykologiske innfallsvinkler for å begrunne og forklare sin egen avmakt og de sjofle metodene de bruker. De vil ikke gå til psykolog, og ingen psykolog vil ta i dem, - det sier mye om mye. De befinner seg, som nevnt, på et høyere sivilisasjonsnivå … !

Jeg håper at denne lille innledningen vil fortelle noe om Mellomkirkelig råd. Men først enda litt mer om magiens skjulte inntogsmarsj i våre debatter og i hele samfunnet for øvrig.

Det som teller i dag er hva som «works», hva som virker, resultater man gjerne klarer å tallfeste inn i budsjettene, som i seg selv brukes som bevis på suksess – og høy moral. (Man ser ikke hvor avhengig man har gjort seg av rene magiske grep og tiltak). Man har imidlertid skarp nese for personligheter og karisma. Slike egenskaper sitter høyt på strå. Man kan, tror man, forklare det meste ut fra personlighet og personlighetstesting. Den og den er bedre rustet personlig til å ta den og den jobben. Man driver headhunting. Man kikker på ulike emosjonsbarometre. Man er ute etter sikre kriterier: Popularitet er et gode, og vitner om høy moral, fordi den populære jo sier akkurat det hypemagikerne selv sier og promoterer seg med. Men her dreier det seg altså ikke om magi, tror man, ikke engang om å forstå hvordan magien virker, selv om magien sett som et noe mystisk og fascinerende, men like vel uvesentlig, selvsagt spiller med.

Det som få forstår er, at det er magien som styrer karismaen, ikke karismaen som styrer magien. Fremfor magien som kriterium, brukes f eks empati som begrep og metode. Å vise empati, er blitt superviktig for alle mennesker, fra topp til bunn, en selv unntatt. Empati oppfattes og registreres som noe rent og edelt noe, et ideal som alle bør underlegge seg uavkortet. Jo mer empati, jo bedre, og jo nærmere rollemodellen og den uangripelige.

Men se denne boken: Against emphaty av psykologforskeren Paul Bloom. Blooms tenkning og forskning gir en noe å tenke over og noe å tenke på. Bloom behandler selvsagt ikke magi i denne forbindelse; det er i grunn synd, men så sier dette noe om hvor nøktern vitenskapen er blitt og hvor selvsikker den er nå gjelder optimismen hva angår muligheten for å bringe menneskeheten fremover og hva angår reel og dypere kunnskap som frelsesmiddel, vil jeg si.

Empatien ligger nær magien idet at den stjeler makt fra sine ofre og muliggjør en overføring av denne kraften og makten over på en selv. Jo mer man stjeler, jo mer empatisk, og jo mektigere. (Noen - i sin strålende og uovertrufne empati - gjør palestina-araberne til evige ofre uten å spørre om lov og uten å forsøke å forstå konflikten i noen dybde). Men nå er empati en psykologisk og derfor moderne betegnelse og en betegnelse som i seg selv skal lede folk bort fra magiske forestillinger og forestillinger om magi. Dette svekker selvsagt magien, men den øker ikke forståelsen av magiens enorme betydning også i dag, i vår postmoderne tid. En svekkelse av forståelsen av hva magien er og hvordan den virker, medfører i sin tur at visse «fenomener» får virke med full kraft uten at man er villig eller åpen for å forstå disse fenomenene i et større perspektiv. Man forklarer alt ut fra historie, demografi, politikk, statistikk, økonomi etc og teorier om menneskerettigheter og menneskeverd, ja vel, men man ser ikke at disse realitetene faktisk lar seg spise opp av magiske – og for de fleste altså helt usynlige – men like vel magiavhengige og magivirkende strategier. Man ser ikke at alt dette opptrer i en større bakenforliggende vev hvor alt henger sammen, BÅDE DIALKTISK SÅ VEL SOM LINEÆRT. MAN SEGMENTERER OG KOMPARTIMENTALISERER OG MISTER BLIKKET FOR HELEHETEN OG DERMED FOR DET SOM ER MER ENN BARE HELHETEN. Vi statueres derfor nå mer av emosjoner enn av rasjonalitet. Emosjonene er limet, sikkerhetsventilen og den substans som holder «maskineriet» i gang, en magisk kraft som av seg selv skal sikre oss vår trygge alderdom. Forsikringsbransjen kan ikke eksistere uten emosjoner! Og: Forsikringsagentene vil ikke tale om magi! Den som har kontroll over limet, dvs magien, har makten.

Man har glemt å se seg selv som et juridico-religico menneske. Man befinner seg i det jeg kaller SAP, se linker, og nekter å tre utenfor boksen. Man fratar seg med andre ord perspektiver som kunne ha bidratt til større forståelse for hvordan de store konfliktene i verden i dag faktisk kunne forstås, forklares og dermed løses. I stedet gjør man seg naivt og vanvittig avhengig av mer og mer bruk av magi.

Kristne i dag kan ha et visst sunt og fruktbart forhold til magi: Man snakker om at troen fører en kamp mot makter og myndigheter i himmelrommet, og her er man inne på noe. Her er man for alvor inne i det juridico-religico paradigme. Og her hjelper ingen motmagi. Paulus har gehør i full blomst. Mot disse truende maktene og myndighetene hjelper bare juss og tro, juridiske prinsipper og sunn gudstro, og dette er Paulus selvsagt meget bevisst på, ingen tvil om det. Pluss fornuft. Paulus var en meget fornuftig mann. Kreftene han kjemper mot er hypermagiske krefter. Men disse maktene har ingen appell i dag; de holdes utenfor alt klinisk arbeid og alle laboratorier og «utklekkingsanstalter», akkurat som magien i seg selv blir utelukket, bl a nettopp fordi den er så vanskelig å få tak på, fordi man jo – stakkars oss – mangler empiri!

I dag bør man derfor heller se på hva som mangler som forklaringsfaktor men enn bare på det som likevel ikke lar seg bevise: Det juridisk-religiøse, «det» perspektivet og den dimensjonen som best bringer mennesket i kontakt med sitt virkelige «jeg», og «det magiske» eller magien i seg selv, som faktisk, men ikke direkte målbar agens, og som noe foreliggende, ontologisk, (men selvsagt uten å være en substans i kjemisk forstand) og ikke bare som ren metafysikk størrelse.

Magien kan med andre ord oppdages som empiri, men da en helt egen form for empiri. I gamle dager ville man nok hekte metafysikk til alt dette; men det dreier seg faktisk både om fysikk og metafysikk, uten at man av den grunn skulle bli en fullkommen naturalist som aldri klarer å tenke utenfor boksen, ikke en gang den uendelige boksen …

Hva er det som ikke tas med i budsjettene? Hva skjuler seg bak tallene, prognosene og statistikkene?

Hva er det som går under radaren? Jo, selvsagt: Den rene og skjære magi. Den skules og er derfor usynlig. Den skal ikke og kan ikke tas med i regnskapet. Den store faktor X uteblir – og folket jubler. Man vil ikke vite av at man har latt seg besnære av magi. Man tror at forestillinger om magi og bruk av magiske krefter er en sagablott og et fenomen som tilhører steinaldermennesket. Man vil ikke se og oppleve at magi blir brukt i dag like finurlig som den ble brukt fra menneskehetens vugge av.

Hypemagikeren vet at han kan benytte seg både av bevisst og av ubearbeidet og ubevisst skyldfølelse, spesielt falsk skyldfølelse. Han vet at folk ønsker å bli oppfattet akkurat slik folk flest oppfatter hypermagikeren: Som en plettfri og ubesudlet hjelpende hånd. Man ser ikke hvilke magiske krefter som er i spill. At man lar seg bruke like kaldt som kynisk.

Men hvordan kan jeg vite alt dette, at det er dette som virkelig skjer? Hva har jeg med å kritisere mennesker som vil og kan gjøre det gode, skjønne og vakre? Er ikke det noe alle vil og er ikke dette å gagne hele samfunnet?

Vel, ikke hvis hypermagien undergraver andres frihet og naturlig selvrespekt. Ikke hvis man hjelper frem løgner og bedrag. Ikke hvis man støtter krefter som vil ødelegge deg, din juss, den tradisjon og det samfunn din juss kommer fra, din Gud, som er den ene, sanne Gud. Ikke hvis de du hjelper – og som gjøres – og ofte gjør seg til offer - forakter deg og piner deg og slavebinder deg så snart anledningen byr seg, - og dette er noe de hjulpne ofrene er forpliktet til å mene og stå for. Det burde være enkelt å forstå. Og det bør forstås i et litt større perspektiv enn neselengden. Og det bør forstås metafysisk, for å scanne går ikke. Det nytter ikke å måle nevrofunksjoner her. Hypermagien unnslipper alle kjente tekniske måleinstrumenter. Til syvende og sist går det på «ånd». Det går på å «tolke Shakespear», med innsikt og talent, for alle sider og dimensjoner i helhetsbildet, for her kan man ikke sette seg til å måle og veie rene opphopninger av data. Shakespear kan ellers aldri tolkes uttømmende en gang for alle; derfor lever da også Shakespear fremdeles. Det går på å tolke Biblene og Guds ord. Det går på å se menneskeverd, ikke på menneskemål, emosjonsvekt og menneskevekt. Det går på å åpne seg for Ånd og ikke for hvilken som helst «ånd». Visdom hentes ikke fra naturen alene, men fra innsikt i åndelige virksomheter. Det gjelder å kunne skjelne og skille mellom godt og ondt, ja, og da kan man ikke se mennesket som en godhetsklump, med minst mulig tro og fornuft, (selv om man i så fall grunnleggende sett ville ha vært mot abort).

Når man tror man hjelper mennesker ved å tilsnike seg litt av den magiske makt det er å bli tilført en makt man egentlig ikke har fra før eller ikke bør ha (fordi hjelpen er falsk motivert og ikke rettelig tilkommer en, som det heter), handler og tenker man ikke «godhet», men ego-makt. Når man må utpeke noen mennesker som offer – som ikke ser seg selv som offer, og som heller ikke ber om hjelp - for selv å vise hvor god man er, sier det seg selv at man da tilraner seg en makt fra dette «offeret» man ikke har krav på å få tilført seg selv. Og det er her hypermagien og magien selv trer inn på scenen og gjør seg gjeldende blant publikum: Publikum elsker å se at offeret blir hjulpet. Offeret er den som tilføres makt, ikke sant? Og det er hypermagikeren å takke. Hypermagikeren har lykkes. Man ser ikke at offeret brukes som et instrument i hypermagikerens hender og psyke. Man vil ikke se at hypermagikeren reduserer offeret til noe mindre enn et menneske av kjøtt og blod, født i Guds bilde og med hjerteloven mer eller mindre godt skjult, men like vel høyst virksom på offerets menneskehjerte.

Et stykke fenomen er dette at de som blir beskrevet som offer i utgangspunktet selv ikke ser eller oppfatter seg selv som ofre. Når de like vel innta offerrollen og plutselig begynner å se seg selv som «virkelige» offer, kan dette lett forklares eller rasjonaliseres bort med «sunn fornuft». Vi vet at et barn som av foreldrene kronisk blir kalt for et geni, blir etter hvert et geni, i egne øyne. Vi vet at dette før eller senere kolliderer med en brattvegg. Nå det gjelder alle de ofrene vi her har i tankene, kan det bli snakk om en større kollektiv katastrofe, jeg kan her bare henvise til litt av problematikken, sett ut fra noen tanker om sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet. Ofre som slik er blitt ofre vil før eller senere opptre og oppfatte seg selv som ofre. De er ofte ofre for hypermagikernes opportunisme, kalde beregninger, manipulasjon, kynisme alt kledd i den vakreste servilitet, de mest emosjonelt betingede korrekt vakre følelser

Hypermagikeren har svingt sin usynlige tryllestav og drysset sitt usynlige tryllestøv over sitt godhetshungrige klientell og er den som faktisk sitter igjen med all «ære» og tilsynelatende verdt sin vekt i gull. Folk skjønner ikke at de vil la seg bedra, sultne som der er på magi, noe som kan virke, og hvis krefter ikke kan detekteres med vitenskapelige metoder. De føler seg som deltakere i et magisk univers, spennende, fylt av uransakelige krefter. Man ser kanskje universet og kosmos som et teaterstykke der de ulike guder nå kjemper mot hverandre, for å oppnå makt og ry, krefter som åpent bedrar hverandre, dør og oppstår – vi er kanskje på vei inn i en ny polyteisme etter gresk mønster, et fascinerende skuespill for mange.

Og så tror vi at det bare er sånn, at det er sånn det skal være! Og så attpåtil: Det fins nå prester nær sagt over hele Europa som stimulerer til å be til Allah i kirkene og folk ellers som vil «rive Jesus» og bryte ned katedralene. Vi har et eksempel på at en biskop mener at Bibelens tekster kan endres ved flertallsvedtak i menighetene. Det er som om vi kollektiv lider av en slags anoreksi: Vi ser ikke lenger vår egen kropp som den er. Så hvordan forklare anoreksi vitenskapelig? De fleste vil avvise alle former for kjemiske substanser som forklaring. Man vil tolke sykdommen som en mentalitetslidelse, hvis jeg ikke ta feil. Men åndslidelse, en åndskamp: Nei. Og som utslag av usunn magi? Kommer ikke på tale. Men her kan vi få oss en overraskelse. Jeg oppfordrer dermed ikke til å begynne å studere esoterisk magi, slik som f eks Crowly’s esoterikk og andre former for New Age spekulasjoner, og visualisering og hva det nå enn finnes av teknikker. Men en viss innsikt i magiens funksjon og historie, kan være på plass. Vi har her på bloggen forsøkt å introdusere hypermagi en stund nå. Vi kan bare håpe at det har vært verdt litt av bryet. (Hypermoral, er ute).

Generelt: Man vil ikke se at hypermagi i dag kan oppfattes som et alternativ man ennå ikke har satt navn på. Den innebærer et menneskesyn og en virkelighetsoppfatning som ennå ikke helt passer inn i vår vitenskapelige forklaringsmodell. Vi vil f eks ha vansker med å se at magi kan forklare det som ellers kalles kompensasjon for et fraværende eller manglende reelt gudsforhold og en relasjon til en reell og virksom personlig Gud. Og her går det ikke primært på sosiologi, psykologi eller antropologi, og det jeg kaller SAP, det går på magi. Magi gi en bedre forklaring, og den pretenderer ikke å være vitenskapelig i tradisjonell forstand. Den innebærer en faktor X som alle vet finnes, men som alle er redde for å navnsette eller sette på begrep, i frykt for at man da kanskje mister grepet om tingene. Det ligger an til et paradigmeskifte, og jeg vet ikke om magi kan være selve løsenordet, eller forsoningsordet, det «middelet» som redder oss ut av en desperat situasjon som truer oss med oppløsning. Vi er imidlertid stadig og fortsatt på jakt etter "the panacea for all corporate ills" og en medisin tilpasset hver enkelt av oss.

Vi kan ikke trylle bort magien som forklaringspotensial med de akademiske metoder, teorier og virkemidler, midler man skulle tro vi hadde til rådighet for alltid, universelt gjeldende metoder og det vi tror er universalmidler. Det kommer altså inn en dimensjon som må «legges utenpå», men som like vel virker i høyeste grad «innefra», hvis man forstår. Magien har inntatt et område eller en agens som er usynlig for det verdslige øye, dvs SAP. Den eneste metoden er å åpne opp for det opprinnelige, for mennesket sett som virkelig og sant ansvarlig og derfor fritt, for mennesket sett som et fundamentalt og primært vesen hvis utgangspunkt er forholdet til jussen og til Gud, en primær relasjon og en funksjon som eksistensielt sett er helt vesentlig skal menneskets velvære og blomstring ha sjanse til å bli reelt og rettferdig virksom uten via magi og sentimentaliserende og selvsentrert «godhet», og en godhet som falsk nok knyttes opp mot Kjærligheten selv, - hvilket er en stor illusjon som forteller mer om hovmod enn ydmykhet for de som lar seg forføre av hypermagikernes usynlig tryllestøv, (som for hypermagikeren betraktes og brukes som om det var en substans på linje med godkjent kjemi og medisin).

Hypermagi ser ut til å være et utskilt felt i fenomenverdenen; den går ikke bare på suggesjonsteknikk eller en form for hypnose, selv om elementer av disse teknikkene inngår. Magi står på egne ben, den kan være endogent betinget og exogent betinget, men den er også noe mer, noe per se. Den springer ut av ur-angsten, frykten for døden og naturkreftene, behovet for fysisk trygghet og religiøs eller metafysisks sikkerhet, behovet for å vite, kort og godt, og for å slippe de vanskelige valgene og, faktisk, redselen for å være – åpent - autentisk. (Kristen tro vil her være avgjørende).

Noen lider av angsten for å tro, i religiøs forstand, en av de minst utryddelsestruede behovene.

Det dreier seg heller ikke om gode eller dårlige vibber for noen eller noe. Dét blir for reduksjonistisk.

Det blir selvsagt heller ikke tale om hypermagi når medisinen f eks diagnostiserer megalomani. Det passer da heller ikke å kalle megalomani eller binær lidelse for hovmod, eller det pervertert motsatte, ut fra eller en eller annen «kristen» lastekatalog, fordi det jo her dreier seg om sykdommer som ikke kan henføres til SAP-området.

Hva kan den manglende evne til å detektere og avsløre hypermagi sammenlignes med? Jeg har skrevet en artikkel om Den kaldeste av alle stemmer, robotstemmen på NRK her, og den bør leses.

Mangles evnen til å høre den kalde stemmen i stemmen på NRK, mangler man det som metaforisk kan kalles bølgelengde eller mottakerfrekvens. På samme måte kan noen mangle sansen eller antennen for å oppdage hypermagikerne og hypermagien; noen mangler ganske enkelt følehorn, andre mangler periskop. Hypermagikere vil ha vanskelig for å gjenkjenne hypemagiens stemme. Det innebærer en slags intuisjonssvikt primært, og det går ikke på det rent kognitive. Men: Hører man det ikke, forstår man det ikke, det jeg forsøker å formidle om denne robotstemmen, altså. Og dette gjelder ikke bare på individplanet, nei, her gjelder det hele samfunnet, hele kollektivet: Der man går ut fra som et doxa at all magi er utryddet, fordi vi har utviklet oss selv til et høyere sivilisasjonsstadium, der florerer nettopp magien, nettopp fordi den skjules bak et felles-skjold de fleste uten anstrengelse og anelse har vent seg til å skjule seg bak. Der man ikke oppdager kulden i den kaldeste av alle stemmer, der snakker man med de kaldeste stemmer selv, eller man ganske enkelt mangler evne til å lytte, fordi doxa ikke tillater det.

Se diverse artikler som kan tas som en oppfordring til fordypning:

Den nye magikeren - hypermagikeren og Hva har hypermagikeren med Brunei å gjøre? Og Ytterligere forklaring om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Allah - hvem sier du han er? Og

Hat, sjikane, krenkelser og hypermagi (müncher) og Islam sett som et parti og Kjærligheten - Agapen + juridico-religico og Livets Tre og Israel, sandkasse-eksempelet, hypermagi, juridico-religico. Det "nye vi'et" ... og Den nye kollektive slavemoral, nødv. av å tenke juridico-religico - hypermagi - Ødipus og tragedien i dag og Lippestad, håndhilsing og det jurico-religico mennesket - til guddommelig besvær og Om å avradikalisere allahiansk juss og Mennesket mister sin status uten juridico-religico

Når kjærligheten truer kirken og Tror Gelius at han er en inkarnasjon av Guds KJÆRLIGHET?

Kjedelig så langt? Vel, her følger flere rosiner i pølsen, om man vil. Det advares mot sterke scener og en ordbruk som kan virke støtende og som sannsynlig vis ikke passer for snøfnugg eller voksn barn med spesielle behov for beskyttelse; Vi kan spørre på bakgrunn av det ovenstående om MELLOMKRIKELIG RÅD i dag lider av eller er helt besatt av hypermagi?

Tilbake til «Rådet», via en kronikk i avisen Dagen:

Israel: Utdrag: Det er en misforståelse å mene at Balfourerklæringen og San Remo-avtalen gav jødene en eksklusiv rett til et definert landområde, skriver generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 100820.

Vi må se framover mot mulige realistiske løsninger, som det internasjonale samfunnet vil garantere, snarere enn å klamre oss til avtaler og erklæringer som i dag er blitt irrelevante.

… En gjentakende påstand er at Folkeforbundets fredsavtaler etter 1. verdenskrig gir Israel rett til landområdene Judea og Samaria, som utgjør dagens Vestbredden.

Men å argumentere med San Remo-avtalen fra 1920, inkludert Balfourerklæringen fra 1917, er et blindspor. … er ikke relevante for dagens rettstilstand. Britene gav fra seg mandatet og overlot til FN å finne en løsning på ønsket om et hjemland for jødene og på konflikten mellom jøder og arabere.

Det er en misforståelse å mene at Balfourerklæringen og San Remo-avtalen gav jødene en eksklusiv rett til et definert landområde. … San Remo-avtalen har ingen folkerettslig status i dag, og dagens Israel, etablert i 1948, må forholde seg til vedtak i FN.

… nødvendig å respektere vedtak i FN og ta utgangspunkt i gjeldende folkerett, om en skal finne en løsning på konflikten mellom israelere og palestinere som sikrer begge parters rettigheter. Bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, sammen med de globale, økumeniske organisasjonene og våre samarbeidskirker, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden, er i strid med folkeretten.

Jurist Ragnar Hatlem har skrevet boken PALESTINA, Israels historiske og folkerettslige legitimitet, svarer, forkortet:

Jeg må nok innrømme at dersom det ikke hadde vært for at artikkelen er skrevet på vegne av Mellomkirkelig Råd og uttrykker hva Bispemøtet fastholder, hadde jeg ikke brukt tid på denne artikkelen.

Agøy karakteriserer som blant annet San Remo-resolusjonen som «avtale» i artikkelen) som Israel plikter å forholde seg til. Artikkelen gir kun karakteristikker uten å underbygge disse karakteristikkene rettslig. Mine kommentarer nedenfor er bare svært skjematiske.

Når man leser artikkelen får man et inntrykk av at Mellomkirkelig Råd legger til grunn at FN sine resolusjoner speiler anerkjent og sikker folkerett. Dette er på ingen måte korrekt. FN er i all hovedsak et politisk organ og ikke noen juridisk fagorgan og det avspeiles i de resolusjonene som blir truffet i både Generalforsamlingen og i Sikkerhetsrådet.

Det kan virke som Berit Hagen Agøy mener at folkeretten har en slags utløpsdato … Mellomkirkelig Råd uttaler at San Remo Resolusjonen «ikke er relevant for dagens rettstilstand». Det skulle vært interessant å «høre» hva slags folkerett Agøy baserer seg på her. …

… San Remo-resolusjonen er åpenbart det gjeldende rettslige grunnlaget for Israel, Irak og Syria. Det er bare på denne måten vi kan oppnå respekt for folkeretten og bidra til en fredelig verden.

… Dersom man leser San Remo Resolusjonen og studerer alle kilder som gir opplysninger om hva som var ment å være innholdet i resolusjonen grundig, vil man finne ut at jødene gjennom San Remo-resolusjonen fikk en rett til å gjøre hele Palestina til en jødisk stat for hele det jødiske folket.

… Agøy uttaler dessuten at Bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden, er i strid med folkeretten. … Dersom man … anvender folkeretten, vil man se at Vestbredden var en del av Israels suverenitet ved midnatt natt til 15. mai 1948. Det Israel nå vurderer er å anvende israelsk lov på israelsk territorium. Man kan verken okkupere eller annektere egne landområder.

Nei til islam kommenterer: Man bør alltid forsøke å se en sak fra to sider, heter det så klokt. Medaljen har en bakside, sier noen. Å være ensidig betraktes ikke akkurat som en prima dygd.

Likevel har mange store vansker med å ha to tanker i hodet på en gang: I det politiske blir det oppfattet som en stor synd ikke å klare å ha to tanker i hodet på en gang; og her syndes det mye. Altfor mye, vil de fleste si, i hvert fall de ensidige, vil sikkert si det, eller de endimensjonale.

Og slik er det med islam i kontrast til nær sagt alt annet: Vi klarer ikke å se det fra islam og muslimenes side. Vi ser det bare fra vår side, heter det. Men det er feil og overhodet ikke problemet.

Problemet er at vi fokuserer på våre problemer når vi burde se problemene i islam; dvs på de mulige løsningene innenfra og ut fra islam. Spesielt klart kommer dette til syne når høyt beleste vestlige, akademiske ikkemuslimer, og spesielt når det kommer til å forklare eller bortforklare hvorfor, hvordan jødene fikk sitt hjemland i Palestina, som jødene selv kaller Israel fra 1948 av. Det er rundt Israel og Israels rett denne posteringen skal handle om. Jeg har fire bøker om emnet i bakhodet, mens jeg skriver: Palestina, Israels historie og folkerettslige legitimitet, 2020, Israel&FN av Torkil Åmland, 2007, Israels land og internasjonal lov av Bjørn Hildrum, 2018, The Palestinian Delusion av Robert Spencer, 2019, pluss en rekke andre bøker og annet bakgrunnsstoff.

Grunnen til at vi – som «emosjonelt korrekt» og fullstendig mediabetinget samfunn betraktet - ikke tar islam proper inn i synsfeltet, er at dette synsfeltet i seg selv er så skremmende at vi ikke våger å se det og at vi derfor avskrekkes fra å tre inn det allerede før vi bare nærmer oss det. (Ja, jeg snakker om synsfelt, ikke om hjertefelt her).

Og dette sitter langt inne. Når våre intellektuelle skal forsøke å forklare hvorfor Israel ble en selvstendig stat og nasjon, tas det alltid utgangspunkt i historiske hendelser, demografiske vinkler og kontekster, aldri det det egentlig handler om: Juss og teologi. Vi er ikke lenger homo juridico-relgico, vi er slaver under SAP og sapperne, (Visse muslimer er ekstemt juridico-religico, noe som vil fremgå under, men her må det understrekes på det sterkeste: Det er en avgrunnsforskjell mellom det kristen juridico-religico mennesket og det muslimske (idealet) som strekker muslimene mot det samme «grunnprinsipp», fordi det her dreier seg om helt inkompatible og helt kontrære guder, av hvilke bare én er reelle og personlig, og den andre et monadisk produkt bl a Muhammed, se Allah skapt av Muhammed? Og Allah hu achbar ... virkelig? Lydbilde og gudsbilde forandres, skapes av Muhammed og sammenlign her med Kan du avtale Gud? sml bl a Matt 16. 16 med Allah og Om hvorfor det går så galt - SAP

Om vestlig tro og juss kontra islamsk tro og juss og Sidsel Wold og Konstantinopel og Wold og Fosli klarer ikke, tør ikke eller vil ikke trekke frem muslimsk hjemmel for drap. (At de ikke vil trekke frem islam proper som islams gydlig rettskilde til drap, er bare et symptom. Ingen i media, hverken i motstrøms er eller i medstrømsmedia, er villige eller kompetente eller informerte nok til det, bortsett fra Nei til islam, da.)

Jeg forutsetter i det følgende en viss kjennskap til Balfour-declaration, Evian-konferansen i 1938, og

Folkeforbundets Palestina-mandat og San Remo-konferansen (bindende folkerett) og dessuten kunnskaper om innsikt i Holocaust

«Vi» tenker med gru på hva visse av våre helter har sagt om jøder for ikke lenge siden. Dette ble sagt (i korridorene, mer eller mindre) i forbindelse med Evian-konferansen i 1938:

Roosevelt var sympatisk innstilt til de jødene som ble forfulgt. Han lurte på om andre land kunne tenke seg å ta imot «flyktninger, (jøder ble ikke nevne). De var bare en liten minoritet.

Ifølge Amos Oz, på History Channel, Canal Digital, rundt 2017:

Kanada sa:1 er for mange

Sveits: None is too many

Australia: Vi forakter antisemittisme. Vi er imot det. Derfor vil vi ikke ta imot noen flyktninger. Vi har ingen tradisjon for å ta imot.

USA og England bestemte seg for ikke å ta imot flyktninger, (mer eller mindre offisielt).

Sveits: Vi er ikke forskjellige fra elle andre. Det er ikke vårt problem og ikke opp til oss å løse det. De andre vil ikke ha jødene heller.

Sveits forespurte tyskerne, nazistene, om råd for å finne en løsning på problemet med innvandring: Sveitserne insisterte på at Tyskland satte inn en J i alle jøders pass.

Bjørn Hildrum boken Israels land etter internasjonal lov, skriver på s 41:

Under Evian-konferansen i 1938 var Golda Meir observatør for Israel: Jeg fikk engang sitte med delegatene, selv om de omdiskuterte diskuterte flyktningene var mitt eget folk … det er bare en ting jeg håper å se før jeg dør, og det er at mitt folk aldri mer skal ha behov for sympatierklæringer».

I likhet med Storbritannia gjord USA seg skyldig i sabotering av Mandatet, Landet hadde i 1924 forpliktet seg på Mandatets vilkår, deriblant å fremme jødisk innvandring.

Hitler fikk i (og med) Evian er klart signal om at verdenssamfunnet motstand mot jødeforfølgelse var minimal.

I tillegg ga konferansen i oktober i 1938 en helt unødvendig støtte til nazistene i et memorandum sendt til Tyskland, Det fastslo at ingen av nasjonene samlet i Evian bestred den tyske regjeringens rett til å innføre tiltak som påvirket deres innbyggere, fordi slik rett falt inn under staters suverenitet. Kun en måned senere kom Krystallnatten.

Goebbels kommenterte: Ingen vil ha dette avskummet. Det førte frem mot vedtaket i 1941 om «Den endelige løsningen».

Kommentar: Vi leser hva som står og grøsser. Dette kan ikke gjelde «oss» tenker «vi». Det «oss» som sier og skriver her er en ond makt, en grusom imperialisme. Disse ordene og disse tankene er rasistiske. Og noen trekker på dette grunnlag den konklusjonen at palestinerne har rett, at deres sak er rettferdig. Vi tenker i dag: Heldig vis er ikke vi så onde og slemme, så rasistiske, så undertrykkende og onde som de var den gangen, de som representerte vesten og vår – egen - judeokristne tradisjon. Vi tenker altså noen, vi må gå inn for å knuse Israel, eller boikotte Israel. Vi må knuse imperialismen og alt det Vesten har stått for. Det var tross alt imperialisme og utsuging som skapte Israel. Og nå må vi gjøre det godt igjen. Ingen rasisme i våre gater. Vi kan like gjerne si: Ingen rasisme eller antisemittisme i vår historie. La oss brenne katedralene og rive Jesus.

Stort sett er dette en følelsesmessig reaksjon. Det kognitive er forsvunnet. Det gjør seg overalt gjeldende en høyst emosjonelt betinget høyst servilt korrekt holdning til tingene i dag. Og disse emosjonene er sanne, ubetinget sanne, fordi «vi» har dem og tenker dem, og motiverer oss ut fra. Svært få «intellektuelle» i dag vil imidlertid våge å rope om at dette er et symptom på at noe er blitt grunnleggende galt med vår diskurs og i vårt paradigme. De vet at dette er like farlige som mektige drivkrefter som kan komme til å angripe og ødelegge dem selv, hvis de blir for provoserte. De intellektuelle frykter mer enn noe annet folkets makt og folkets maktpotensiale. De vet at emosjoner kan bringe selv de mest totalitære regimer i kne.

Når det kommer til Israels rett til å eksister innen trygge grenser i dag, vil de aller fleste «aktører» som forsvarer Israel gå historisk til verks og undersøke det juridiske grunnlaget for Israels eksistens, dvs det juridiske grunnlaget Vesten selv bygger på og springer frem av.

Man vil gå til Folkeforbundet, som ble avløst av FN etter WW!!, og studere forbundets egne dokumenter som kan fortelle noe om hvordan rettstilstanden var den gang og fortsatt antas å være i dag og mange vil da komme frem til at, jo, Israel er i sin fulle rett til å eksistere, for det viser alle relevante dokumenter, alle uttalelser fra viktige spillere på den internasjonale arena den gang og den rettsoppfatning og juss som gjaldt, og som derfor antas å gjelde også i dag.

Jeg er helt enig i at rettstilstanden den gang er en juss som ikke forandrer seg. Man kan f eks ikke bare hoppe over vedtaket i Folkeforbundet i San Remo i 1920 og si at den jussen som den gang ble brukt den gang ikke gjelder i dag. Det ville skape kaos i internasjonal rett og rettsoppfatning og skape dyp usikkerhet og stor vilkårlighet i alle samhandlinger nasjonene imellom, hvis man skulle legge skulderen til for å få etablert et slikt syn på jussen overhode. Jussen ville da ha gjort seg selv overflødig og latt seg underkaste all slags vilkårlig makt og vold ville da ganske snart «rule supreme and alone», for å si det slik. Skrekk og gru.

Når det gjelder de bøkene jeg nevner over, tar alle de norske forfatterne tak i Palestina- og Israelproblematikken sett med vestlige øyne. Metoden går ut på å lete etter hva som er rett, hva som er riktig juss å anvende ut fra de fakta som foreligger, både på bakken og i dokumentene. Man forestiller seg at jussen eller retten er noe som foreligger der ute et sted og man kan gå mange veier frem for å komme til sannheten, dvs sannheten om hva jussen er og ikke bare hva den burde være. Jussen ligger extra nos, utenfor oss, men den lar seg finne; det virker som om man forutsetter at mennesket egentlig er blitt forsløvet (på grunn av arvesynden?) og at mennesket nå opplever den skjebne det er selv å måtte finne ut av tingene, finne ut av hva som godt og hva som galt, om hva som er rett juss og hva som ikke er det. Og dette er ofte en svært vanskelig prosess å komme igjennom og svært arbeidskrevende. Dessuten kan jo fakta i seg selv tolkes på mange ulike måter, alt etter øynene som ser, som det heter. Men hovedsaken er å finne retten: Da vil man komme frem til svar på spørsmålet: Har Israel rett til å eksistere innenfor tygge og sikre grenser? Man vil kunne finne ut hva som er riktig juss å anvende med hensyn til spørsmålet om det var rett å opprette staten Israel og om det var gal - og gjerne umoralsk - juss å angripe Israel militært i den hensikt å oppløse Israel. Men vil finne ut hva internasjonal rett sier om saken og samtidig vil man rette seg etter hva konklusjonen på de juridiske betenkningene sier om denne retten, om den kan forsvares eller om den må forkastes, med alle de konsekvenser og komplikasjoner som vil følge med på kjøpet. (Noen vil skille skarpt mellom juss og konsekvens).

Uansett: Jussen er noe som foreligger objektivt; men den er både de lege lata og de lege feranda; den har ikke sin rot i egne særinteresser, man skal være habil, mentalt distansert og nøytral. Man er ikke på sikker grunn før man kjenner jussen som noe objektivt foreliggende. Man kan ikke hjemle jussen i eget følelsesliv, egne høyst private verdipreferanser, egen familie-, klan- eller gruppeinteresser. Den avgjørende rettskilde kan ikke ligge i emosjonene og den rene lojalitet til de egne. Å finne jussen er omtrent som å finne Gud, lete seg frem til sannheten, en «størrelse» eller en midlertidig ukjent faktor X, om man vil, en «enhet» man vet er god, sann og rettferdig, ja, egentlig kjærlig. God is love !, med andre ord. Ikke «love is God». Det er en god kristen tanke. Jeg tror at dette har sammenheng med at den kristne Vesten er gjennomsyret av – nå underbevisste – forestillinger eller tro på arvesynden. En slik oppfatning er totalt fraværende i islam, noe vi vil forsøke å belyse konsekvensene av, både for jussen og for forholdene på bakken, i det følgende. For hvor skal muslimene lete etter sannheten, skjønnheten og det gode hvis mennesket selv ikke har arvesynd og er blitt mer eller mindre fremmed overfor Gud og de nevnte attributter? Jo, muslimene kan gå til Boka, dvs Koran. Det fins ingen sannhet, ingen godhet, ingen rettferdighet utenfor denne boken. And that’s all. And that’s Allah. Den beste samvittighet får den som følger boka mest til punkt og prikke. Den beste samvittighet blir her selve sannheten. Men er dette sannheten? Hvor finne da retten og rettferdigheten, dvs jussen i egentlig forstand?

Vesten er imidlertid i ferd med å miste sin arvesynd og hvordan den påvirker oss fremdeles i våre lyse og mørke irrganger, enten vi vil det eller ikke, enten vi er det bevisst eller ikke. Vi ser dette gjenspeile seg i jussen på mange områder. Postmoderne juss leter ikke etter den sann juss utenfor mennesket, men tvert imot bare i de menneskelige relasjoner og kontekster der og da. Sannheten blir dermed relativ. Noe som var rett i går, er galt i dag. Identitet bestemmer og trumfer juss. Se her om grunnskadene innen toleranse og relativisme og om Trump og Dagens hypemagikere og om hvorfor Trump vant - mye filosofi og om hvorfor Trump ikke tapte - om bl a amerikansk postmoderne juss (en mustread, alle sammen).

I moderne vestlig juss er med andre ord arvesynden mer eller mindre tapt, akkurat som troen er det og uten synd, reduseres menneskets status i skaperverket, uvegerlig. Vi bli til og med mer og mer likestilt med dyrene, for ikke å si den rene materie. Et sted utenfor mennesket sted å lete, fins ikke lenger. De finale årsaker forsvant som dugg for solen. Hvordan finner vi – det postmoderne mennesket - tilbake? Hvem kan svare på spørsmålene: Hvorfor er vi her? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? (Mange stiller disse spørsmålene i fullt alvor, - i påskefjellet).

Postmoderne juss og samfunnsvitenskapenes tenkemåte har mye til felles med islamske tenkemåter. Muslimene gjør seg helt avhengig av en rigid bok, som ikke må utsettes for terapi, i den tro at de er fleksible og kreative; «vi» andre gjør oss avhengig av rigide mennesker i den tro at dette er den enste måten å bli fri og autentisk på, ved å trenge til mer og mer terapi.

For å lytte noen sekunder - før vi går videre- til noen setninger av Mark Durie: At this moment in history, the people of Western nations do not share a consensus about the basis upon which to ground morality. Does cherished human life begin at conception or at birth? Is euthanasia a kindness or murder? Is gender a personal choice or a genetically determined scientific fact? Why is it wrong for one person to better his/her own situation at the expense of another?

Such questions cannot be answered by science or the materialistic worldview that has become so dominant in the West.

One of the reasons that Islam is attracting converts among Westerners is that it offers moral certainty. There is evil and good, determined by God, and humans have the responsibility to promote and, as far as they are able, to implement what is good with their own hands. Seen from this perspective, the good they are to promote is Islamic Sharia.

Muslims have every right to promote their views in the political arena, and it is understandable that politicians will court their votes. But Biden’s endorsement of a hadith that promotes the divine duty of Muslims to command and forbid, to compel and prevent, is shameful.

Endorsing Sharia, as Biden did on this occasion, even if done tacitly and unwittingly, inaccurately reduces Muslim political concerns to a religious agenda. Muslims are real people, needing jobs, security, safety, good health and a future for their children. Politicians would be wise to court the Muslim vote on the basis of the humanity of Muslims, not their religion. Joe Biden Courts Islam, not Muslims

Her følger noen uttalelser fra muslimer i et av verdens heteste kampområder i dag i Midtøsten, uttalelser som forteller like mye om de som har kommet med uttalelsene, som ikke bare er vanlig politisert retorikk, men som sier drøss om «han som står bak»:

”Jøder er jøder. Om de er arbeiderpartiet eller Likud, så er jødene jøder. Det fins ingen moderate blant dem og de er alle løgnere. De er alle ute etter å forfalska sannheten, mens vi er de som har sannheten … de er terroristene. De er det som burde slaktes og drepes, slik Allah befalte: Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår hjelp og skal ydmyke dem og Allah vil hjelpe dere å overvinne dem og slik lindre de troendes sjeler … jødene er som en fjær: Når du setter foten på den, vil den ikke bevege seg. Men hvis du løfter eller beveger foten fra den, så vil den skade og straffe deg … det er forbudt for dere å vise noen medynk med jøder, og dette gjelder overalt og i alle land. Før krig mot dem overalt hvor dere finner det tjenlig. På ethvert sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.

”Hvis jødene skulle overlate Palestina til oss, ville vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi kommer aldri til å elske dem. Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg sier det, og ikke fordi de dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at Uzair er Allah’s sønn, og de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette kommer fra deres egne munner. De tar etter det som ble sagt av de vantro fra før. Måtte Allah bekjempe dem. Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at de er vantro. Dere bør først av alt tro at jødene er vantro og at de er våre fiender. De er fiender ikke fordi de okkuperer Palestina. De ville ha vært fiender uansett om de okkuperte noe land eller ikke. Allah sa: De troendes mest fryktsomme fiender er jødene og flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at jødene aldri vil slutte med å bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i besittelse land og sikkerhet, slik de hevder, men for religionen deres … og slik er det. Vi skal vite at vår kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil ikke ta en ende før det siste slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe, slå og tilintetgjøre dem, inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og det er ikke jeg som sier dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere nedkjemper jødene og dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner, og trærne og steinene vil rope ut:”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det treet som tilhørere jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plant mange av disse trærne nå. Og når det gjelder dere jøder - Allah’s forbannelse hiler på dere. La Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og griser. Dere jøde har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til våre etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss … måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe forbannelse, straff og lidelser over dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem igjen slik at muslimer kan glede seg over at de på ny er blitt aper og griser. Dere jordens svin! Dere dreper muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … : Egyptisk lærd Muhammed Hussein Ya’qoub på Al-Rama tv i januar 2009.

Videre:

«Det er muslimene som er Moses’ arvinger, pbh, og arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er blitt endret. Muslimer tror på alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus og Muhammed … , hvis Moses etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i Toraen, så er muslimene den mest verdige nasjonen til denne retten … Kom, la meg fortelle deg hvem jødene er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er profetmordere og de bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de lover å holde noe under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er vantro. Dette er jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både denne verden og religionen.

Tenk her over hva Ibn Warraq sier: "Flerkulturalistene mangler evne til kritisk tenkning og de er i dypere forstand mer rasistiske enn de rasistene de hevder å bekjempe", s 501 ... og "det finnes moderate muslimer, men islam i seg selv er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. Det er ingen forskjell på islam og islamsk fundamentalisme ... ikke en vesensforskjell" ... s 514

al-Bannas’s – stiftere av Det muslimske brorskapet - adopsjon av fascistiske prinsipper:

1) Førerprinsippet, hvor alle medlemmer i Broderskapet skal avlegge en personlig ed til al-Banna. 2) Organisasjonen skal oppfattes som en avant-gard. 3) Kultens fokusering på døden som instrument. 4) Demokrati skal tjene som instrument for maktovertakelse. 5) Tydelig antisemittisme eller kamp mot jøder som jøder

al-Banna: Degradering og tap av ære er et resultat av kjærlighet til denne verden. Derfor: Gjør klar for jihad og begynn å elske døden … døden er en form for kunst, den mest sublime form for kunst når den utøves av en dyktig kunstner.

Abdullah Azzam, bin Ladens lærer: Historien blir ikke skrevet annet enn i blod. Ære bygges ikke opp til sine høyder uten hodeskaller. Ære og respekt kan ikke bygges på et fundament annet enn av lik og krøplinger. (s 154 i Sørensen, Hagtvedt og Steine, Høyreekstremisme). Se her under etiketten Synden og syndene 4

Ovenfor ser vi noe av rettsgrunnlaget visse muslimer bygger på når de skal forholde seg til jøder, og jeg sier rettskilden og rettsgsrunnlaget, - det juridiske fundamentet - for det er det det dreier seg om: Det hjemles direkte i Allah (Ikke Gud)! Men dette er et faktum mange i dag glatt overser. De vil ikke høre om det, ja, de tror de kan lukrere godt mentalt og strategisk-emosjonelt korrekt å kalle de som påpeker dette for rasister eller islamofobe. Disse menneskene har ikke noe forhold til noen gud. De har satt seg selv opp som bedrevitende guddommer; en større forfengelighet og et større hovmod skal man lete lenge etter opp gjennom historien. Men vi må gå videre, og det skal bli verre, mye verre:

Allah pusher på, og en rettroende og spesielt from muslim skal legge dette til grunn, når det kommer til mennesker generelt, mennesker som ikke er muslimer:

La oss begynne med begynnelsen og vi spør: Hvor ofte har ikke noen og enhver av oss tenkt som følger om ”de andre”:

- Sannhet betyr ikke noe for dem.

- De lyver støtt.

- De er syke på sjela.

- De er urostiftere.

- De bedrar.

- De er ”døve, stumme og blinde”.

- De evner ikke å forstå.

- De er materialistiske.

- De er uretferdige.

- De stjeler .

- De forfører uskyldige.

- De er ute for å drepe og skade.

- De forfølger oss.

- De er hensynsløse og uvitende.

- De er arrogante.

- De innbiller seg at de er bedre enn oss.

- De er ute etter å skade oss.

- De forsøker å lure oss.

- De tror at de kan lure skjebnen/Gud.

- De vil ikke forstå.

Vi kan ikke gi oss her. Har vi først sagt A så må vi si B og det vi kommer til å si er følgende, i pakt med guddommelig lov, en lov som er nedskrevet og nedsendt en gang for alle av Allah, som ikke er Gud, OG hans profet, som ikke er noen profet, og det er denne faktiske og normative lov, som blir stående for alle fremtid uten unntak og uten mulighet for forandring, (mange muslimer vi selvsagt ta avstand fra Allah’s uttalelser, dvs påbud, her):

- De bryr seg ikke om sannheten. (2:6)

- De er løgnere. (2:8)

- De vil lure Gud og de troende. (2:9)

- De har en sykdom i sine hjerter. (2:10)

- De er ufredsskapere. (2:12)

- De bedrar. (2:14)

- De er døve, stumme og blinde. (2:18)

- De er så dumme at de bare registrerer lyden når man roper til dem, uten å forstå. (2:171)

- De er materialistiske. (2:212)

- De er uretferdige. (2:254)

- De stjeler andres eiendom. (4:161)

- De misleder folk. (3:149)

- De konspirerer for å drepe og skade. (8:30)

- De forfølger en pga tro. (14:13)

- De er uoppmerksomme/ignorante/hensynsløse. (21:97)

- De er arrogante. (29:47-55)

- De følger innbilninger. (54:3)

- De forfølger. (54:9)

- De lurer mennesker. (59:16)

- De har gitt fra seg evnen til å forstå. (63:3)

Allah's lov i virksomhet i Norge? Se spencer jw:

The Qur’an depicts the Jews as inveterately evil and bent on destroying the well-being of the Muslims. They are the strongest of all people in enmity toward the Muslims (5:82); as fabricating things and falsely ascribing them to Allah (2:79; 3:75, 3:181); claiming that Allah’s power is limited (5:64); loving to listen to lies (5:41); disobeying Allah and never observing his commands (5:13); disputing and quarreling (2:247); hiding the truth and misleading people (3:78); staging rebellion against the prophets and rejecting their guidance (2:55); being hypocritical (2:14, 2:44); giving preference to their own interests over the teachings of Muhammad (2:87); wishing evil for people and trying to mislead them (2:109); feeling pain when others are happy or fortunate (3:120); being arrogant about their being Allah’s beloved people (5:18); devouring people’s wealth by subterfuge (4:161); slandering the true religion and being cursed by Allah (4:46); killing the prophets (2:61); being merciless and heartless (2:74); never keeping their promises or fulfilling their words (2:100); being unrestrained in committing sins (5:79); being cowardly (59:13-14); being miserly (4:53); being transformed into apes and pigs for breaking the Sabbath (2:63-65; 5:59-60; 7:166); and more.moske preken i montreal jw spencer

De ovenstående uttalelser er ganske generelle, selv om de treffer både jøde og kristen i enhver situasjon, skal Koranen og Allah tas på ordet, hvilken han blir, bare ikke tro noe annet. Noen uttalelser er mer spesifikke og har en mye klarere relevans for det temaet vi antydet i innledningen over. Ta f eks denne, som har direkte med Israel og retten å gjøre:

Fra Robert Spencer’s: The Palestinian Delusion: Oktober 5. 2018: “People could be deluded or thing … that we have no way out with the jews … The liberalation of this land is a matter of faith, which will happen despite everyone. The jews leaving this land is a divine decree … the war is not only over this strip of land, as you well know the jews want everything and not just a part. They want to subjugate us, and what we be slaves to their command … “.

En uke etter, under en fredagspreken i Islamic Center of South Florida, taler imam Hasan Sabri slik:

«»Drive them out from where they drove you out”, Koranen 2. 191. “if a land is occupied and plundered, it should be liberated from its occupier and plunderers, even if this leads to the martyrdom of tens of millions of Muslims”.

Sabri latterliggjorde alt snakk om forhandlinger: «Take the Palestinian cause … it is not being plotted against with a deal the call the Deal of the Century. Why do they call it a deal? Because whoever is involved in this treason is not a man of principles. These are peddler, not men with a cause. All they want are positions and jobs. That is why for them, the cause is nothing but a deal, a matter of give and take. For them, it is nothing but a deal».

I tillegg til dette satte Sabri opp et – gammelt, men ikke så godt kjent - ideal for muslimer: «… That Palestine in it’s entirety is Islamic land, and there is no difference between what was occupied in 1948 and I 1967. There is no difference between this village or that village, this city or that city. All of it is Islamic waqf land that was occupied by force. The responsability for it lies with the entire Islamic nation, and the Palestinians should benefit from this land. If a land is occupied and plundered, it should be liberated from the occupiers … even if this leads to the martyrdom of tens of millions of Muslims. This is the ruling, (fatwa), and there is no room for discussion or concessions”.

Det som de fleste diskurs-aktører på dette området i dag overser og ikke nevner, eller evner å ta opp, er at dette idealet faktisk bygger på “sikre” rettskilder i de islamske hellige skriftene. De utgjør rettsgrunnlag eller hjemler, fundamentert i muslimens øverste og urokkelige autoritet: Allah, og dermed også i profeten, eller budbæreren, en betegnelse som er mer korrekt enn «profeten», selv om det gjør profeten til en automaton som bare siterer det han får beskjed om å sitere i f eks Koranen.

Når imamen over nevner waqf, så er dette et juridisk begrep. Det kan oversettes dårlig med stiftelse. I fransk og engelsk rett snakke man om mortemain, (død hånd). En waqf kan ikke avnhendes. Wikipedia makter ikke å forklare den store betydningen dette rettsinstituttet har i islam. Og Esposito i sin Oxford Dictionary of Islam forklarer det hele privatrettslig. Han nevner moskeer, «endowment of a certain property», - disse kan ikke brukes til annet enn det formål de er etablert på!

Få aktører i dag skjønner alvoret i dette at muslimer hjemler seg i «gud», ganske enkelt fordi man i Vesten i dag generelt og grunnleggende ikke har noe gudsforhold overhodet. «God is out» selv om mange fortsatt pukker på at «God is back» og det kommer til å fortsette sli, med uforminsket styrke.

Og hvor finnes hjemlene? Jo, her: 2. 100, 5.64, 5.82, 2. 61, 2. 91 og 3. 21. Alt her viser til de ulike surer eller «vers» i Koranen.

En annen imam sa: “The worst enemies of the Muslims – after Satan – are the jews. Who said this? Allah did”.

Også her kommer det juridiske grunnlaget, et grunnlag som altså rettferdiggjør - med guddommelig rett, altså - at muslimer skikke bare kan hate, men skal hate jøder. Hadde deltakerne på Evinjan-konferansen vært klar over dette, ville de ikke ha uttalt seg om jødene slik de gjorde, får vi håpe. Men i dag tenker mange av oss at i dag er det muslimene «vi» hater. Vi vil ikke ha dem inn og vi er derfor antisemitter eller rasister. Vi islamkritikere kalles islamofobe og rasister. Vi skal visst være – og oppfattes som å være like ille, farlige og antisemittiske som nazistene var på 1930-tallet. (For en himmelropende galskap).

Det juridiske grunnlaget til muslimene, kommer ikke frem i de andre bøkene av de norske forfatterne jeg nevnte i innledningen. De analyserer og drøfter kun de Vestlige innfallsvinklene på jussen og hele sakskomplekset. Internasjonal rett eller Folkerett er tuftet på Vestlig rett, på det vestlige menneskesynet, den vestlige virkelighetsoppfatning og det vestlige «gudsbilde», inkl arvesynden.

Folkeforbundet som britene et mandat til å styre Palestina, det som senere skulle bli ett fritt Israel, sprang ut av et judeo-kristent perspektiv. Hadde politikere og jurister den gang kjent bedre til de islamske skriftene og forstått bedre islam proper, hadde mange problemer kunnet være unngått. Ved sin uvitenhet motiverte Storbritannia og de andre involverte stormakter araberne til å «stå på krava» og hevde sin allahianske rett. Ingen på San Remo konferansen hadde vel hørt om «waqf» og det faktum at et muslimskerobret land eller område aldri – ifølge Allah, Koranen og «profeten» - kan leveres tilbake til de erobrede eller noen andre, f eks hverken til FN eller Folkeforbundet som var forløperen for FN.

Det som er viktig å forstå er at muslimene bare gjør det som deres tro krever av dem og samtidig nyttiggjør seg de muligheter den gir. Alle forsøk fra vestlig side på å betvile, omgjøre og undergrave vestlig, tradisjonell og ikke-postmodernistisk juss, vil derfor være å gi fra seg trumfkortet i de fortsatte møter med islam proper for all fremtid forut.

Erobret land er for muslimene hellig land og Palestina lå innfor et område muslimene for lengst hadde erobret og herket over i flere hundre år. Muslimene kunne ikke ut fra dette gudegitte juridisk prinsipp inngå en avtale med noen part om å gi jødene rett til å et nasjonalt hjem i Palestina, dvs gi jødene på sikt rett til å etablere sin egen stat. Folkeforbundet regnet ikke med at det fantes noe rett eller noen juss som kunne stå over det man kalte internasjonal rett eller folkerett. Dette betyr imidlertid ikke at Vesten ikke var i sin fulle rett i sine juridisk bindende intensjoner om å skape en jødisk stat i Palestina. Når Mellomkirkelig råd går inn for å se helt bort fra San Remo-avtalen og Balfour-erklæringen med den, tar rådet parti med islam og promoterer samtidig islamsk rett som en rett som likesom skal trumfe Vestlig og internasjonal rett. Rådet støtter postmoderne rettsforståelse og relativisme. Det er både trist og en stor skam å oppleve.

Tragedien i Mellomkirkelig Råd, Av: Michal Rachel Suissa 14. august 2020, 08:54

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

I et oppslag i bladet Dagen 10. august (papirutgaven) gjør generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, MKR, Berit Hagen Agøy, rede for sitt syn på hva som er «gjeldende folkerett» og hvor hun mener den skapes. Artikkelen har så mange underlige påstander og faktafeil at det bare er anledning til å ta opp noen av hennes villedende påstander. Det tragiske er at det kan ha vært slike forvirrede tanker som har villedet bispekollegiet til å uttale seg kritisk om Israels rettigheter i Jordan-dalen.

Utgangspunktet hennes er at hun ønsker å påtale flere innlegg i bladet Dagen som stiller spørsmål ved kirkeledernes forståelse av folkeretten » … hvor en gjentakende påstand er at Folkeforbundets fredsavtaler etter 1. verdenskrig gir Israel rett til landområdene Judea og Samaria, som utgjør dagens Vestbredden.» Å argumentere med San Remo-avtalen fra 1920 og Balfour-erklæringen fra 1917 er et blindspor, mener hun blant annet.

San Remo-avtalen har ingen folkerettslig status i dag, hevder generalsekretæren i MKR. Men denne avtalen inngikk jo, i likhet med traktatene i Sèvres og Lausanne, i fredsslutningen og rettsoppgjøret etter Den første verdenskrig, og kan vel ikke slettes fra folkerettens domene uten at hele det store rettsoppgjøret går samme vei? Man kan vel ikke i dag bare plukke ut det man ønsker fra dette historisk viktige oppgjøret og slette det man synes er upassende? Hvor skulle da grensene gå i Europa og Midtøsten? Hva med Syria og Irak som ble behandlet i San Remo i samme vedtak som Palestina? Skal San Remo-avtalen slettes også for de landene?

Vi forstår at MKRs generalsekretær gjerne vil slå et slag for FN som verdensmakt, hvor enhver politisk meningsytring utgjør «det internasjonale samfunnets syn på konflikten» som Israel «må forholde seg til.» Det er interessant å merke seg, skriver hun, «at de som fastholder Folkeforbundets myndighet i Israel-spørsmålet, i mindre grad aksepterer vedtak i FN, som jo avløste Folkeforbundet. I dag er det FN som representerer det internasjonale samfunns syn på konflikten,» og fortsetter: «Det er derfor nødvendig å respektere vedtak i FN og ta utgangspunkt i gjeldende folkerett om en skal finne en løsning på konflikten.»

Det siste er vi nesten enige i, rent bortsett fra at man ikke må blande sammen internasjonale traktater som utgjør folkerett, og rent politiske meningsytringer i FN som i likhet med resolusjoner i Studentersamfunnet ikke er rettskraftige vedtak. San Remo-resolusjonen og Folkeforbundets Mandat for Palestina er fremdeles gyldige instrumenter innenfor folkeretten, mens de mange Israel-kritiske resolusjonene fra FNs Hovedforsamling og andre organer ikke er det. Det som styrer folkeretten i den aktuelle sammenhengen er ikke de politiske resolusjonene, men Artikkel 80 i FN-pakten som slår fast at de rettigheter stater og folk fikk av Folkeforbundet, fremdeles er gjeldende folkerett.

FN-pakten er en viktig traktat innenfor folkeretten som bl.a. slår fast at resolusjoner fattet i medhold av FN-paktens Kapittel VII er bindende for medlemstatene. Men ingen resolusjoner om den arabisk-israelske konflikten, ikke engang Resolusjonene 242 og 2334 er folkerettslig bindende vedtak, selv om Resolusjon 242 har i seg elementer av internasjonale sedvanerettslige anbefalinger. Den fremholder blant annet statenes “rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser.” Dette er en rett som gjelder alle statene, inkludert Israel. Den påpeker også «det uakseptable ved å tilegne seg territorium ved hjelp av krig,» noe som også gjelder alle stater, inkludert Jordan som på ulovlig vis tilegnet seg Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i 1948. Det var områder som av Folkeforbundet var avsatt til «tett bosetting» av jødiske innvandrere.

Generalsekretæren sier at bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, sammen med de globale økumeniske organisasjonene og deres samarbeidskirker, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden er i strid med folkeretten. Å hevde noe annet er både faktisk feil og mangel på realitetsorientering. Det hjelper ikke Israel, tvert imot, sier hun.

Vi kommer ikke fra at denne proklamasjonen fra Kirkens ledelse har en underliggende truende tone rettet mot den jødiske staten og dens innbyggere. Generalsekretær Hagen Agøy unnlater å fortelle hvor Israels politikk er i strid med folkeretten, og hun forteller ikke hvilke «fakta» som skal være feil. Det vi får ut av hennes påstand er at «vi må se fremover mot mulige realistiske løsninger som det internasjonale samfunnet vil garantere, snarere enn å klamre oss til avtaler og erklæringer som i dag er blitt irrelevante.»

Det kan ikke råde tvil om at de «løsninger» som «det internasjonale samfunnet» med støtte fra kirkelig hold ønsker å påtvinge den jødiske staten, bygger på de samme elementer som både FN og EU med norsk støtte har terpet på siden PLO brøt fredsforhandlingene med Israel, nemlig:

Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.
Denne staten bør baseres på “grensene fra 4. juni 1967” som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav. FN har jurisdiksjon til å kreve at disse “grensene” blir overholdt.
Enhver handling fra Israels side som truer et slikt resultat, blir sett på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på våpenhvilelinjene fra 4. juni 1967, og
Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Men ingen av disse FN/EU-kravene har hjemmel i folkeretten. Folkerettens vilkår som gjelder selvbestemmelse for den Palestina-arabiske folkegruppen har ingen forutsetning om at dette må innfris gjennom en tostatsløsning. Det finnes ingen «grenser fra 4. juni 1967.» Da var Israel omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler. Resolusjon 242 erkjenner at våpenhvilelinjene ikke var «sikre og anerkjente grenser.» Det var noe det skulle forhandles om. De forhandlingene er gjennomført i forhold til Egypt og Jordan. Grenseavtalene med nabostatene opphevet og erstattet våpenhvileavtalene slik at de såkalte «grensene fra 4. juni 1967» ikke lenger eksisterer.

Truslene som rettes mot Israel og «alle andre stater» gjennom disse kravene som Kirken støtter, er i seg selv et klart brudd på folkeretten, og især på FN-paktens formål og prinsipper som utvetydig pålegger medlemstatene å avholde seg fra trusler mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor en stats egen jurisdiksjon.

Det er de villedende og useriøse utsagnene fra Mellomkirkelig råd, bispemøtet og deres medarbeidere som er problemet i denne sammenheng. At nettopp Kirken aktivt bidrar til å villede sine medlemmer i et spørsmål som dette, bør bekymre mange. Vi kan dessverre igjen slå fast at disse organene, i likhet med FN og EU, omtaler og behandler den jødiske staten Israel på en nedverdigende måte som de aldri anvender på noen annen stat. Det er en form for diskriminering som tydelig rammes av den internasjonale definisjonen på antisemittisme. Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme og https://www.document.no/2020/08/14/tragedien-i-mellomkirkelig-rad/

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

onsdag 29. juli 2020: Lars Gule mot SIAN. Muslimer for SIAN

Norsk statsråd blir kvalm av å lese Resetts kommentarfelt etter terroren: - Jeg blir fysisk dårlig

Nå vil Jan Tore Sanner at politiet vurderer lovligheten i noen av kommentarene ….

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner ble fysisk kvalm da han leste kommentarfeltet på Resett.no etter New Zealand-terroren. Han ønsker at politiet vurderer om de er straffbare. Det skriver Dagbladet mandag formiddag.

For mitt vedkommende, blir jeg «mentalt kvalm» å lese om Lars Gule. Jeg nedlater meg ikke til å bruke Sanners lingvistikk, he he. Jeg holder meg på det åndelige planet, eller det intellektuelt redelige planet, vil jeg påstå. Men jeg kan ikke underslå at jeg føler meg - ikke somatisk kvalm -, men psykisk kvalm, av Gule, -hvis det skulle utgjøre noe vesentlig forskjell.

Så til saken: Interessen for personen og «forskeren» Lars Gule er normalt ikke på topp, men av og til finner f eks NRK å nevne han i forbifarten, og da nylig i sammenheng med SIAN eller Stopp islamiseringen av Norge.

På annen måte er personen Lars Gule media revnende likegyldig. Og det med rette. For hva er interessant med et individ som til stadighet får rundt og frykter islamkritikk og forsøker å få andre med seg på å frykte like mye som han selv?

https://youtu.be/obFpQYj-MY4 og https://youtu.be/obFpQYj-MY4

https://www.youtube.com/watch?v=obFpQYj-MY4

På snutten over stilles spørsmålet: Hvordan gjenkjennes islamofobi? Og Gule svarer at de som trekker frem taqyia i islam er islamofobe. Gule skjønner ikke at ham da selv erklærer seg som islamofob, og dessuten oikofob.

Snutten er fra feb 2011 og er filmet i ett eller annet kollokvium eller i en eller sal på ett eller annet universitet eller en eller annen høyskole. Tilhørerne hans følge alvorlig med; jeg vil tro at de den gang var litt eldre enn studenter flest. En av dem har vært en aktiv samfunnsdebatt. Han er ateist med nese for religion.

Det pussige er at katolikken og universitetslektor Kari Vogt ikke vegrer seg for å ta taqiya i sin munn. Hun har bl a vært intervjuet om fenomenet i Dagnys 18, så vidt jeg husker, for om lag 5-10 år siden. Hun var imidlertid ikke helt presis og fortalte dermed bare en del av sannheten; det kan ha med tidsbegrensningen for programmet å gjøre. Jeg synes å huske at hun begrenset den lovlige adgangen til å lyve til rent økonomiske hensyn, og knyttet det an mot spesifikt shia-islam, men i Glossary of islam, 2007, s 170, står det svart på hvitt at denne adgangen benyttes av alle muslimer overfor ikke-muslimer. (NB: Glossary’en er skrevet av muslimer!).

Hvorfor er Gule så redd for at ikke-muslimer tar dette begrepet og denne realiteten i sin munn? Han vet jo at det lyves stort sett fra alle hold, i alle sammenhenger og til alle tider, uansett om man er muslim eller ikke.

Det spesielle med taqyia er imidlertid at islam selv legitimerer denne adgangen til å lyve, (under forfølgelse, hovedsakelig). Ingen annen religion gir denne adgangen, så vidt jeg vet. Men det er enda et moment som må nevnes, og det er det viktigste: Adgangen regnes for å være velsignet av gud, dvs islams Allah, og islams budbærer (ikke profet) selv, nemlig av Muhammed selv, som i Koranen er stilt helt på like linje med gud, dvs Allah selv.

Muhammed har dermed en guddommelig hjemmel som ingen andre troende har. Dette setter muslimene i en privilegert posisjon og understreker dualismen i islam: Skillet mellom «oss» og «dem», et prinsipp som sier at muslimer på mange områder har krav på bedre behandling enn ikkemuslimer, (man kan i visse land se at de islamske helsemyndigheter setter en lavere pekuniær pris på ikkemuslimer enn på muslimer).

Når Gule er så redd taqiyya, må det være fordi taqyyia forbindes med gud, (en gud Gule selv, som humanetiker, ikke tror på, idet han ikke tror at Gud kan eksistere overhodet). Gule kan derfor sies å være theofob, et individ som ikke bare rasjonelt frykter gud, men et individ som lider av irrasjonell theofobi, ved siden av eller paret med islamofobi. Til sammen må disse lidelsene, disse fobiene, være ganske invalidiserende, på en eller annen måte. De kan ha ført han inn i en mental baning – endogynt så vel som eksogent - som gir seg uttrykk ved stadige angrep på saklige så vel som usaklige islamkritkere. Ja, han har gjort det til sitt yrke å studere alt som rører seg rundt islam, frykt for islam og muslimer generelt. Det han gjør er dermed å essensialisere islam og muslimer, fordi å studere islam og muslimer, må innebære en form for kategorisering, dvs tingliggjøring av begge «størrelsene».

Det som gjør at vi som ikkemuslimer må ta dette med taqyia på det ytterste alvor, er at «hjemmelen» for løgnen kommer fra gud selv. Når Gule helt vil at vi helst glemmer taqiyya, kan det være fordi han ikke tror på Gud, men dette i seg selv gir ham ingen rett til å ignorere fenomenet. Jeg kommer tilbake til det og en mulig forklaring på det, straks nedenfor. Men la det være sagt at ateister er mer tilbøyelig til å ta Gule for god fisk enn det gudstroende er, hva enten de er kristne eller muslimer. Ateismen i seg selv later til å lukke ateistenes øyne for det essensielle i islam og derfor makter ikke ateister – og de fleste på venstresiden – å fatte hvilke potensiale for destruksjon som kan ligge islam. Ateister klarer ikke å se dramatikken i dette. Deres implisitte bias – tilegnet eller «medfødt» kan komme ut på ett - hindrer dem fra å ta store, viktige virkelighetsdimensjoner innover seg. De fremtrer derfor som langt fra hele mennesker. De mangler noe, for å si det slik. De dømmer seg selv til en overflatiskhet vi andre ikke fortjener, men som de ivrig forsøker å prakke på oss, uten at vi ber om slik «hjelp».

Gule ser på islam og muslimer som studieobjekter, mer enn som levende organismer og personligheter eller rett frem personer, slik jeg oppfatter det.

Han tar sterkt avstand fra å tillegge islam agens, men det er nettopp det han gjør: Han tillegger islam agens uten å forstå at posisjonen hans – som forsker og evidensnevrotiker – faktisk og funksjonelt tvinger ham til det, i kraft av studiet og posisjonen selv. Grunne til at Gule ikke ser og erkjenner dette, må være at han har pådratt seg et sterkt nevrotisk forhold til islam og muslimer. Derfor går han med nebb og klør i alle sammenhenger hvor han slipper til inn for å beskytte islam og muslimer, kanskje idet han skimter at muslimer ikke kan «generaliseres» som kun studieobjekter. Gule forsøker med andre ord i visse sammenhenger å legge fra seg forskerfrakken, for om mulig å forstå islam og muslimer på en mer personlig måte, og ikke bare ut fra perspektivet som et kaldt og nøkternt eller ting-lignende «individ».

Gule er dessuten snar til å snakke om fascistoide islamforståelser, altå fascist-lignende, ikke direkte fascistiske forestillinger. Han snakker aldri om islam per se, om islam som en essens. Han nekter å se at islam faktisk kan vesen-bestemmes. Han nekter seg å forsøke å komme med en substansiell definisjon av islam, et symptom blant flere på i hvilke grad han utviser tydelig tvangspregede holdning overfor islam og muslimer, slik jeg ser det. (Manisk her, er en lite dekkende term).

Men det nytter ikke bare å snakke om tvangspreg og vegring for substansielle definisjoner her. Vi må dypere, vi må gå grundigere til verks. I en ikke ubetydelig grad gjelder det jo vår alles fremtid.

Vi kan med fordel utvide synsfeltet for å få en bedre innsikt i og forståelse av hva dette komplekset dreier seg om, sett i et litt annet perspektiv enn det som bringes til torgs, både i gammel- og nymedia, som ennå ikke har oppdaget mine tanker om hypermagi og hypermagikere og hvordan og hvorfor denne magien og disse magikerne opererer og får lov til å dominere diskursen, uten at noen evner å ta til motmæle mot dem, på en mer fruktbar, fleksibel og sannhetssøkende måte. Og dessuten: Gule opptrer mer og mer som en slags monolog in personae. Han bringer tankene hen på en monolitt, en betegnelse mange brukes for å beskrive Allah selv. Kanskje Gule har en implisitt positiv bias overfor Allah og budbæreren (profeten)? Et gudskompleks, med andre ord

At Gule nå advarer muslimer mot å delta i en åpen og offentlig debatt om islam med SIAN, viser ikke bare at han er islamofobi, men at han også er en hypermagiker som benytter seg av magi mer enn av retorikk, og frykt som et våpen mer enn som et saklig argument. Han bruker magien og dette våpenet for å forsvare seg selv, slik at han bedre kan fornekte hva han egentlig driver på med og hva hans underliggende motiver er. Gule suggerer via magi, ikke fornuft. Alt han kommer med er «ledende» spørsmål i form av det han selv antar er saklige problemstillinger. Strategien han velger er en personlig forsvarsmekanisme i full blomst og det motsatte av hva man skulle kunne forvente av en forsker, nemlig en åpenhet i forhold til hypoteser. Gule konstaterer, han spør ikke og sik umuliggjør han jo selve hensikten med den påtenkte debatten, som bl a er et ønske om dialog, dvs fri og tvingen meningsutveksling. Det er i sannhet befriende å se at muslimene nå selv åpner for en slik strategi og dette er et tegn på at muslimene selv ikke er så islamofobe som mange til nå har antatt, i og med at det har vært få muslimer som har dristet seg til å kritisere islam offentlig på et mer saklig og vitenskapelig nivå.

De muslimene som nå har tatt initiativ til en debatt med SIAN kan sies i hvert fall «underbevisst» å ha forstått at slike som Gule har drevet med noe i sitt hat og sin irrasjonelle frykt mot islamkritikk som de kanskje ennå ikke helt har klart å formulere, men som de like vel forstår, akkurat på samme måte som jeg forstår det, men da via å innføre begrepene hypermagi og hypermagikere. Disse muslimene ser antakelig umiddelbart og intuitivt at Gule forsøker å hjelpe islam og muslimene ut fra helt konkrete egeninteresser, og i og med selve den private interesse Gule som individ har for å fremstå som moralsk overlegen og derfor som spesielt «god», inkluder fraser som rettferdig, frigjørende, antirasistisk, på de svakes side osv osv.

I kort klartekst: Gule er hypermagiker fordi han trenger å tilegne seg den makt et reelt eller antatt offer har for hjelp og støtte, uten at dette offer selv ber om en sik støtte og hjelp. Et offer sitter alltid på en makt; selve offertilstanden påkaller aksjon – og bruk av krefter energi både fysisk og mentalt - fra dem som ikke befinner seg i en slik offertilstand og som har en viss kontakt med sine egne mer eller mindre dårlig samvittighet for ikke å «ha gitt mer til de fattige og utstøtte», som det heter i den kristnekulturkrets.

Hypermagikere spiller på umiddelbare emosjoner mer enn på fornuft, på vilkårlighet mer enn distansert engasjement g planlegging. Spesielt utsatte for hypermagien og hypermagikernes strategi er mennesker som trenger en ideologisk krykke å holde seg og forholde seg til, et mer eller mindre fiktivt fast punkt, ikke minst for slik å kunne utvise den hjerteligste lojalitet mot egen gruppe. Slik understøtter hypermagikerne disse menneskene – som er magikernes offer – sitt behov for å kunne etablere og konservere sin identitet. Dette forsterker i sin tur disse ofrenes behov for å skille mellom «oss» og dem», - en teknikk som islam som institusjon – eller guddommelig gitt konstitusjon - faktisk fremmer uten blygsel og i full åpenhet. I seg selv fremmer denne dynamikken at det utvikles blindflekker ofrene ikke makter å se, ja, de nekter seg å se at det hypermagikeren faktisk gjør mot dem, er å frata dem blikket for at hypemagikeren faktisk ikke arbeider for andre enn ham selv. De utestenger seg helt fra den mulighet at de virkelige ofrene ikke ber om hjelp i det hele tatt.

Hypermagikerens ofre forutsetter som en sannhet gitt en gang for alle at ofrene virkelig trenger hypermagikerens hjelp. De ser ikke at denne magikeren har gjort de hjelpevillige til sine egne ofre. Disse går nå ut fra som noe selvsagt at de må hjelpe, skal de kunne regnes som «fæhige» i « den gode magikerens» øyne, og som moralsk uangripelige.

Dette er selvsagt selv oppskriften på en tragedie. Hjelperen viser seg å være det egentlig offer. Med en hypermagiens hjelp som bare hjelper seg selv og som bare fremmer sine egne interesser, uten at noen våger å se det. Slike kan ikke tenke seg at de selv er blitt gjort til ofre, og dertil ofre som fortsetter å forutsette at de virkelige ofrene trenger deres hjelp, selv om nettopp de betakker seg for en slik hjelp, fra slike personer, fordi de ser poengene, (m de nå ikke ennå vet å formulere fornuftige og fruktbare begreper som kan forklare relasjonen og kaste nytt lys over hvordan «det hele» virker.

Hypermagikerne på sin side har intet å unnskylde, intet å innse, intet å beklage. Han fortsetter sine overgrep i den tro at han nærmest har en guddommelig rett til å føle seg guddommelig privilegert en gang for alle og for alltid.

Lars Gule definerer ekstremisme slik: «Deskriptivt ekstreme posisjoner handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»^[6]

«Normativt ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»^[7] her

Som nesten alle vil forstå, er Gule’s definisjoner godt anvendelige når det kommer til islam proper, se relevante linker under.

Men dette kommer ikke frem i media og Gule gjør svært lite for å få oss til å se det, og ta konsekvensen av det, og at han selv, som altså «hater» islamkritikere og er reddere for SIAN enn for islam, underslår et viktig og essensielt aspekt av de definisjoner han selv setter opp.

Egentlig er det SIAN som mest konsekvent faktisk anvender Gule’s egne definisjoner. Og så advarer altså Gule mot SIAN? Noe altså flere prominente muslimer ikke gjør: De inviterer tvert imot til åpen debatt.

Ved å advare på denne måten gjør Gule muslimene en stor bjørnetjeneste. Han betrakter muslimer som ute av stand til å forsvare islam proper. Han ser ikke at islam er «come of age» i Norge. Han vil ikke engang gi dem sjansen til å vise hvor dyktige de er og i hvor stor grad de støtter islam. Han er ute etter selv høste æren for liksom å ha belært rett og riktig om islam til befolkningen. Når skal det gå opp for Gule at muslimene selv er i stand til å forsvare seg selv? Når skal han innse at det han driver på med er langt mer hypermagi enn forskning og genuin apologi?

Ur fra den omtale saken har fått bl a på Urop, går det frem at muslimene er begynt å sette seg til motverge mot den form for hypermagi Gule bedriver. Gule er i ferd med å bli grundig avslørt som en egodriftig sjarlatan og ikke stort mer. Jeg legger inn under linkene til andre relevante saker her på bloggen, utdrag fra oppslaget bl a i Utrop:

Se om Gud, gule og ekstremisme her

Muhammed off the hook? - profeten og islam som ekstremistisk i seg selv?

Essens eller ikke-eksistens, det er spørsmålet

Om Obama, Sokrates, Storhaug, Janus, Gule, Heraklit m fl her

Er religionsdialog mulig?

Se innledning til "Synden og syndene i islam og kristendom" her

Magi over religion? Religion over magi? - her med mange lenker

Blanchard og drepende hypermagi her

Allah ikke hellig - om gudsforestillingen i islam og kristendom

Kristentroen er klart ekskluderende her

Man kan korrelere Gule til "games scandinavians play"

Menneskeverd og natur-rett på apropriasjon

Om relativisme, toleranse og hypermagi her

Om "Stanghelles paradoks" her

Nødvendigheten av å tenke juridico-religico her

På et lite sted i Norge

Fremtidens terror i Norge

Nazistene sa, kommunistene sa - hva sier islam?

Norge - trygghetens hus - al amin

Imamskolen - slik straffer islam

Islam betyr ikke hva de fleste muslimer tror

Bangstad - intellektualitet som bevis

Islam - umulig for muslimer?

Sosialister flørter med døden - hvorfor islam er seigere og sterkere enn kommunismen

Har muslimer plikt til å hate? - sine egne - drep dem osv

Hva ville Hitler ha gjort? Rasismens mange ansikter

Forskere og forkningsblindhet - SAP og juridico-religico

Det nye Vi'et - SAP, juridico-religico

Om Karen Armstrongs illusjoner

Sprø? Kan du avtale Gud?

Hvem sier du at Allah er? Allah skapt av Muhammed?

Tankeforutsetninger og det juridico-religico

Bare 20% sharia

Mer om hypermagi og emosjoner på villspor

De ti bud, følelser, hypermagi og hypermoral

Relativismen og toleransens 7 feil, et farlig landskap, Hume m fl

Om angsten for demokratiet og ytringsfriheten

Den emosjonell kvalme brer om seg

Hva har muslimene å se frem til i Norge - om 30 år?

Se om Gules mulige rasisme og ideelle fordring her

Se følgende grundige om hvordan hypermagikerne kan ødelegge debatter og hindre den frie meningsutveksling og vårt demokrati på sin «underfundige» og manipulerende og uavslørte hypermagiske måte:

Johannes Morken og Morten Horn revisited

søndag 14. juni 2020: Hypermagi, hypermagikere og hat på face og NRK:

Da jeg i dag åpnet min «face», dukket det opp tre innlegg. Det første var av Hanni Afsar og det andre var en video uten adresse og adressat, der Guro Sibeko fremføre et dikt, i høy pathos. Det tredje innlegget var også av Hanni Afsar.

Alle innleggene handlet om det samme. Men innlegget i midten, ble ganske snart tatt ned. Man kan spørre seg hvorfor. Det kunne virke som om den som la inn innlegget med Sibeko, var ute etter å fortelle og bus ut med hvor rasistisk Hanni Afsar er. Eller for å fortelle akkurat meg, at også jeg er rasist, og en som «følger» Hanni Afsar, eller at det simpelt hen fins andre meninger enn Afshar’s her i verden, - og at det er disse andres mening jeg bør ha, - for ellers …

Denne postering er ment å skulle illustrere hvor farlig langt «utviklingen» har kommet. Den er signert under.

Innlegge !:

Hanni Afshar, 140520 på face: Faktisk helt sant: Norske medier gjør det de kan for å fremstille nordmenn flest som rasister. Det er kvalmende.

Hatet og volden som rammer særlig hvite norske jenter og gutter i og utenfor skolene skyldes inngrodd religiøs rasisme. Hvem som står bak gjengkriminaliteten, bilbranner, knivstikk, ran, umotivert vold mot lærere og generelt mot den innfødte befolkningen, skal vi ikke snakke høyt om. Religiøs rasisme som utøves ved mobbing, verbale skyllebøtter, nedlatende seksuelt relatert språk og voldelig adferd er selve definisjon på rasisme.

Dere vet hvorfor media kjører et enveisløp mot den etnisk innfødte befolkningen? Fordi journalister flest er for en liberal innvandringspolitikk fra Midtøsten og Afrika.

Islam er bra for Norge. Det er en koselig religion som vi ikke skal kritisere. Fredens Islam. Det er eliten i Norge som er de sanne rasistene som forsvarer den importerte rasismen.

Norge var et fredelig land. Det er det ikke lengre. Takk journalister og politikere. Det er dere som er problemet.

Innlegg 2: Denne MÅ bare sees, av så mange som mulig:-

https://www.facebook.com/NRKkultur/videos/578740089705341/

Kommentar: Er dette hat, legitimert, pushet og promotert på NRK 2 og på face?

Kan diktet og dikteren her oppfattes som et angrep? Som en slags inkarnert forakt? Som uttrykk for et kronisk behov for å nedlate alle dem og alt det hun hater, som man kunne tro var simpelt hen ALT, bortsett fra henne selv?

Er dette uttrykk for frykt? For forsvar? For angrep? Hun føler seg forfulgt og stemplet og diskriminert av? Hva annet kan vi tro?

Tanken slår en: Er dette et angrep på meg personlig? Jeg som ikke engang …. osv

Er dette rasismens sanne ansikt? Er dette – paradoksalt nok - en sunn autentisk hatefull sentimentalitet? Eller det motsatte? Er dette uttrykk for en sentimentalitet som i sitt vesen og i sin grunnholdning sant og virkelig er selvundergravende, masochistisk og sadistisk på en og samme gang?

Hun hulker seg mot rasisme, er inntrykket som umiddelbart slår meg, og antakelig tenker jeg allerede her noe rasistisk; hun gjør seg kronisk avhengig av den. Tenker jeg så, i all fryktsommelig beskjedenhet. Jeg tenker kanskje ikke sømmelig nok.

En selvtrøst: Hun gjør «hulken» i seg selv til selve appellen. Mot rasismen, mot rasistene, de strukturelle rasistene, hun hukler og sukker med et innett sinne man sjelden ser og opplever, mot strukturene og systemet og systemenes systematiske rasisme. Hvor er det hun ikke ser rasisme? In the eye of the beholder? Hva mer enn rasisme har hun egentlig øye for?

Hvis meningen – implisitt, med full rett - er å rase for å rase mot rasisme, graver hun sin egen grav. Da blir raseriet en form for grov selvdyrkelse, dvs en dyrkelse av «følelsen», den a-historiske følelse, følelsen i seg selv, av selvet, av et selvbilde som på andres vegne forsøker å frembringe noe edelt og stort.

Det er i de andres tjeneste og for de andres sak hun kaster seg inn i kampen, inn i selvdyrkelse. Hun blir ikke de andres noble tjener ved å fremheve egen fortreffelighet på den måten hun gjør. Hun blir ikke frommere, hvis det er det hun tror hun skal være. Med sitt innette hulk.

Oppmerksomheten – fra publikum - rettes uvilkårlig mot henne og hennes egen person, ikke primært mot saken, mot kampen mot rasismen. Hun er ikke våken nok til å se at den medynk hun legger for dagen er en medynk med seg selv og en medynk hun vil kanalisere mot seg selv.

Her har vi med en ny type hypermagi og en litt annerledes hypermagiker å gjøre, i forhold til det som er skrevet andre steder her på bloggen om dette, og med lignende fenomener.

Her dreier det seg – grimt og hypotetisk nok - om et selvutnevnt offer som konstruerer opp andre offer, uten at disse oppfatter seg som ofre, og uten at de har bedt om denne «noble» innsatsen enda de er i samme situasjon som henne. Hennes selvopptatthet krever medspillere, hennes egen konstruksjon.

Hun «dobler opp» i håp om å forsterke effekten av egen magi, den magi som magikeren selv mener skal følge av at man opererer på andres vegne, by proxy.

Hypermagikerens prosjekt og intensjon er å tilegne seg en del av offerets magiske kraft ved å få vist den frem – brukt den - som en trofé og en fetisj. Slik styrker magikeren sitt eget verd og sitt eget – falske - selvbilde. Han vet at denne falske synergien kan suggerere nær sagt hvem som helt til å øke magiens kraft, ved at de underlegger seg, (for egen vinning skyld, selvsagt).

Men: Magikeren kjøper seg makt ved å tilføre sin egen stamme og sitt eget totem en illusorisk makt. Derfor må han gjøre nesten hva som helst for forme ofre ut av de som til og med overhodet ikke vil være ofre, mennesker som ikke ber magikeren selv å opptre på deres egne vegen og med deres klare fullmakt.

Magien er ment å sikre hypermagikeren makt innenfor stammen han selv tilhører, dvs de moralsk korrekte, de selvinnbilt uangripelige, i gruppen, klanen …

Hypermagikere skilter med sin godhet, idet de rent faktisk tråkker på sine egenkonstruerte ofre, (som ofte ligger nede for telling fra før)

Og det er akkurat det Guro Sibeko gjør. Hun gjør det bare verre. Hun kan riktig nok og sant nok sies å være et ekte, faktisk, offer, - vi må med andre ord tro på alvoret i det hun sier, (uten at man faller for hennes høyst affektive retorikk), men det hun gjør, er å dra andre potensielle ofre med seg inn i sentimentalitet. Andre ofre, ja, ofre som vil gjøre seg til ofre på vegne av andre igjen, for bedre å kunne styrke sin magi og sin makt over andre, spesielt andres følelsesliv, deres indre reservoar av renhetsbehov, andres reelle emosjonsliv.

Sibeko forventer seg - som hypermagiker - et dobbelt utbytte, i kraft av selv å handle på sine egne vegne, som et offer, som da i seg selv gir den magiske kraften, pluss vekten av de tilsiktede andre konstruerte ofrenes potensielle magi! Hun gjør seg til dobbel-hypemagiker. Hun sanker dobbel magisk makt og innflytelse ved ikke bare å være et offer, men også ved å benytte anledningen til å presse andre til nettopp å innta offerrollen, (slik at også disse kan få del i den magien som de ser Sibeko benytter seg av, tragisk nok).

Fordi Sibeko kan betraktes om et offer, i hvert fall et offer «by association» - gir synergien i dette henne dobbel kraft. Den gir drivkraft og motivasjon, dobbel-magi, i forhold til andre hypermagikere som kun agerer på andres vegne, på andre magisk oppkonstruerte offers vegne, uten å ha spurt dem om lov.

Hypermagikere er stadig på jakt etter kompensasjon, enten for en offerstatur ingen har tilskrevet dem selv, eller kompensasjon for en offerstatus hypemagikeren må tilskrive andre på falsk grunnlag.

Sibeko er både hypemagiker på illusorisk grunnlag og som offer hun vitterlig er, primært på eget subjektivt opplevde grunnlag. Og dette skal vi ta på alvor. Vi skal ikke tillate os å tvile på smerten og ektheten. Og vi skal ikke bare lytte og gremme oss, men også gjøre noe, spesielt med oss selv, for den som står en nærmest til å lure en, er jo en selv.

Den nye sant primitive hypermagiker og Hatprat og hypermagi og Kristne og humanistiske hypermagikere for åpen scene

Hypermagikere må betegnes som særlig svake menneskesjeler, og da spesielt «de som går foran», de som står mest overbevist fremt på barrikadene, og som liksom vil vise vei; de må regnes som svake personligheter, hvis de har noen personlighet, da, annet enn i form av sitt eget sentimentale «rollespill».

De er hellig overbeviste om at de utøver sivilisasjon på det høyeste og mest subtile plan, og forlanger å bli æret og aktet, ja, nesegrust beundret og tilbedt for det, og dette gjelder også alle «kontoristene» i media, som kan sitte trygt på sidelinjen, mens de fra avstand sprer sitt unisone og akk så vektig vektløse budskap trygt over nettet.

De vet at det virker. De tilriver seg den makten de kan få, ved bruke den mest primitive teknikk som finnes, nemlig magi, ved i realiteten å gjøre sin ofre mer forsvarsløse enn de var fra før, ved selv å forsøke å heve seg opp over de fleste andre, som jobber for det samme hellige mål.

Det er trist å se. Allerede Det gamle testamentet forbyr magi. Magikerne var gjennomskuet for lengst. I dag, så mange tusen år etter, er ikke media og menneskene i stand til å se at magien på nytt er blitt et av grunnelementene i samfunnet, både individuelt og kollektivt, og presten og andre kristne er ofte de som mest gladelig og liksom selvoppofrende lar seg utnytte og bruke på det meste kyniske i dette magien spill, uten at de – i hvert fall tilsynelatende – forstår bæret.

TV-snutten burde illustrere retorikk av verste slag, av en som forsøker å beherske retorikken i den – i og for seg - autentisk gode sak. Hun vrir oppmerksomheten mot seg selv som «lidende». Hennes sak blir dermed en rent følelsesmessig sak. Her er magien i sving, den gis agens, ja, den har agens. «Det virker».

Hun forlanger medlidelse, empati. Hun krever den, hun føler seg «utvalgt» til dyrkelse. Publikum som ikke istemmer og føler som henne, blir automatisk utstøtt. En utstøtelse som skal tjene til å bekrefte hennes egne følelser, sin egen patos, hennes egen sentimentalitet, en sentimentalitet som opphøyes til sannhet, til den mest befriende skjønnhet, til den ypperste av all godhet.

Revolusjonen og «destruksjonens skjønnhet», revolusjonens godhet og hennes egen sannhets egen barmhjertighet, hennes universelle moralske rett til å håne, forakte, hate og mobilisere, mot hvithet, mot taus hvithet, mot demonene, mot fienden, - mot de som ikke kan føle p samme måten.

Hun kan riktig nok vise til rent statistisk. Hun kan fremstille grafiske kurver. Hun kan plukke frem sitater og tidlige tiders udåder på andre kontinent. Som «de hvite» har gjort og som «de hvite fortsatt skall ha skylden for.

Hun vet at hun kan regne med en stor skare av sympatisører, hun vet hvordan markedsføringsmekanismene virker. Hun kan trekke mange med seg på ferden. Mennesker på jakt etter å føle de riktige følelsene. Mennesker som er livredde for ikke å ha de riktige holdningene. Mennesker som frykter kritikk for ikke å ha det riktige, komplette og fullgode livssyn.

De som er livredde for ikke å være korrekt emosjonelt betinget, de som er redd for at de ikke er perfekte nok. Stort sett mennesker uten forankring, uten tradisjon, uten historie – og derfor heller ingen fremtid, hvis de da ikke skynter seg med å bevise at de følger henne, forguder henne og gjør henne til en eviggyldig supermodell for all moral.

De skjønner ikke at de gjør seg til ett med henne, til overflatiske moralister med henne.

Hun angriper det hele, alt fra samfunnsstruktur til kollektive, underliggende mentalstrukturer. Under hennes vingespenn slipper ingen unna, ingen, unntatt henne selv og de som underlegger seg hennes emosjonelle struktur, den strukturen som besitter sannheten, de emosjoner som alle krever respekt og underkastelse.

For min egen del: Jeg holder her og nå med stor suksess kvalmen på avstand og håper at den ikke skal dukke opp på kommando av det autonome nervesystem.

Innlegg 3: Hanni Afshar: 130620:

Du skal ikke bo lenge i Norge før du tror du eier landet, selv om du ikke er i nærheten av å tilpasse deg den innfødte befolkningen. Det er særlig i land med rause velferdsordninger, som praktiserer religionsfrihet hvor menneskerettigheter er nedfelt i grunnloven, det er mulig å breie seg utover og ta seg til rette, bli kravstor og kreve særbehandling. Det er det som er så absurd med rasisme beskyldningene som skyller innover Norge. En høytstående sekulær sivilisasjon basert på individualisme, kritisk vitenskapelig tenkning og likhet for loven, med lav rasisme, skal måtte bøye seg i støvet for mennesker fra dysfunksjonelle kollektivistiske klankulturer hvor intoleranse, homofobi, antisemittisme og rasisme er utbredt.

T O Finne

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hypermagi-hypermagikere-og-hat-pa-face.html

Her følger oppslagene:

Lars Gule reagerer på at Sian inviteres til debatt om islam: – Gir rasistene legitimiteten de ønsker

– Et slikt arrangement bidrar til å normalisere Sian. Dette burde ikke Yousuf Gilani ha gjort, sier ekstremismeforsker Lars Gule om at lokalpolitikeren i Drammen vil ha islamkritiske Sian med i debatt om islam.

Lars Gule mener det er viktig å unngå å gi oppmerksomhet til rasistiske grupper som Sian. Her står han under en markering på Eidsvoll plass mot muslimhat og terror etter hendelsene i Al-Noor Moskeen i Bærum.

Lars Thorsen, sian på face, 290720: Lars Gule definerer normalitet der flertallet befinner seg. Realiteten er at flertallet er enige med SIAN mht islam. En debatt vil derfor ikke gjøre oss mer normale enn vi allerede er. Det er et faktum at debatt, dialog, meningsbrytning, sannhetssøken er forutsetninger for et fungerende demokrati. Allmennheten er ute av stand til å fatte kvalitativt gode beslutninger dersom de nektes tilgang til informasjon. Redselen for at folk skal eksponeres for frie ytringer er usjarmerende, Gule.

– Dumt å invitere SIAN til islam-debatt, Av Eva Alnes Holte, 29.07.2020

Yousuf Gilani, lokalpolitiker og tidligere varaordfører i Drammen, har invitert Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) til debattmøte om islam. Det burde han ikke ha gjort, sier ekstremismeforsker Lars Gule til Vårt Land.

– Et slikt arrangement bidrar til å normalisere SIAN, sier Lars Gule. Han mener denne type dialog gir rasistene legitimiteten de ønsker seg.

Yousuf Gilani er eks-lokalpolitiker i Drammen og tidligere varaordfører i byen.
Han har tatt initiativet til å invitere Stopp islamisering av Norge (SIAN) til et debattmøte på sensommeren. Tidligere i juli har de hatt et forberedelsesmøte.

– Ingen kan være nøytrale til rasisme

Lars Gule mener at en privat dialog ville vært noe annet enn et offentlig debattmøte.

– Det foregår også dialogarbeid mellom religiøse grupper, så hvorfor er det vanskeligere mellom anti-islamister og muslimene? undrer han og fortsetter:

– Livssynsdialogen vi har hatt i Norge, har vært nyttig, blant annet fordi det har vært en gjensidig anerkjennelse av likeverdighet. Møtet Gilani har tatt initiativ til innebærer imidlertid at rasistiske standpunkter blir gjort likeverdig med anti-rasistiske. Det er de ikke. Rasismen og islamofobien anerkjenner ikke alle menneskers likeverd, sier han. På spørsmål fra avisen om hvorvidt en nøytral ordstyrer kan bidra til en god dialog, svarer han at det bare vil bidra til å legitimere SIAN.

– For ingen skal være nøytrale til rasisme, poengterer han.

– Partene er for ulike

Vårt Land har innhentet kommentarer fra flere. Shoaib Sultan, tidligere spesialrådgiver i Antirasistisk Senter og tidligere leder for islamsk Råd mener dialogen ikke er ideell når partene er så ulike. Han har ikke tro på at møtet vil føre til noe positivt.

– En slik dialog vil ikke føre ikke frem. Grupper som SIAN har et veldig negativt syn ovenfor muslimer, en slik dialog vil derfor kun bidra med å legitimere synspunktene deres, sier han til Vårt Land.

Positive til debattmøtet: Hanna Barth Hake, daglig leder i Kirkelig dialogsenter i Oslo, mener imidlertid at et slikt møte er et godt initiativ for å gi bedre forståelse mellom partene. En endring i synet på hverandre ikke skjer på et møte alene, men er en prosess som vil ta tid, mener Barth Hake.

Senaid Kobilica er også positiv til debattmøtet. Kobilica, som er sjefimam for det Islamske fellesskapet Bosnia-Herzegovina og leder for Muslimsk dialognettverk (MDN), tror en slik dialog kan gi bedre forståelse til tross for sterke motsetninger.

Imamen mener likevel at partene burde brukt mer tid til å bli kjent med hverandre før de arrangerer et offentlig møte.

– Vil gi kunnskap om islam

Yousuf Gilani sier til Vårt Land at han fremdeles mener at et offentlig møte med SIAN er en god idé:

– Dialog er noe av det viktigste man kan gjøre for å gi bedre kunnskap og forståelse. Sian kommer nok ikke til å endre meningene sine, men det er viktig å gi dem korrekt informasjon om islam, sier han.

Han mener at et slikt møte kan bidra til å redusere tilhengere av høyreekstreme teorier ved å gi kunnskap om islam og muslimer.

Yousuf Gilani sier til Vårt Land at han har fått veldig mange positive tilbakemeldinger og det er flere som er enige om at en slik dialog er viktig.

Kilde : Vårt Land

https://www.utrop.no/nyheter/nytt/223599/?fbclid=IwAR2QFc4QtOjdeEPM3jQTKoJ7IuoanTJT949gFetkUmmS9EcqixSykiGo3XA

fredag 7. august 2020: Dagen, Gilje og Knutby - hva kan gjøres mot hypermagi? Slippe til det juridico-religico mennesket?

Jeg er glad for at jeg ikke er Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, som må holde seg til noen få avgrensede spaltecentimetre når han f es skal referer fra og kommentere Knutby-saken. (Som jeg forutsetter er godt kjent nå, etter serien på NRK om saken).

Centimeterne avgrenser Giljes anliggende og tvinger ham inni det banale, inn i den rene skolestilsreportasje. Han må referere fakta, og så ferdig med det, uten metafysiske spekulasjoner, så å si, annet enn ved å referer til de han finner av eksperter.

Og slik får Gilje ha sitt på det tørre. Leserne likeså: Mer var det ikke med den saken, liksom. La oss sove videre i den tro at det ikke kan hende med oss, her hos oss. For vi er ikke slik. Vi vil ikke ha den slags. (Her advarer Gilje faktisk i en liten attpåsleng av en setning nettopp mot denne selv-overbærende grunnholdning: Ikke her hos oss).

Poenget mitt her at dette blir for kjedelig. Gilje forutsetter at leserne er like snevre, kjedelige og lite sannhetssøkende. Man ønsker visst eller tåler visst ikke litt mer dybde. Kanskje Gilje frykter litt mer innsikt?

Hva slags nivå befinner Dagen seg nå på, egentlig? Hvis Gilje tror han presenterer på det høyeste journalistiske intellektuelle nivå, overvurderer han seg selv like mye som han undervurderer leserne. På sikt kan dette senke Dagens nivå til det et skremmende lavmål. Og på det nivået bør ikke Dagen befinne seg på. «Itte på vilkår», som man sier, vil jeg si, i en slags forskrekkelse. Jeg har tidligere skrevet en del om Giljes nivå andre steder her på bloggen og lagt ut eksempler til avskrekkelse, og til ettertanke.

Hva var det som egentlig skjedde i Knutby? Gilje har rett når han siterer en konsulent på at menigheten lot egne ord gjelde for Guds ord, se under.

Gilje nevner etter min mening det som kanskje er selve kluen til å forstå «Knutby»: Opphøyelsen av Åsa Waldau til «kristi brud».

Hva mente man med «kristi brud»? Skulle man tolke det bokstavelig?

Så vidt jeg har forstått, har ingen frem til nå klart å legge frem tekstbevis på at et slikt ekteskap kan finne sted. Hvis det var tekstbasert, ville man vel kanskje ha hørt flere historier om ulike «kristi bruder» opp gjennom kirkehistorien. At forestillingen og forventningen om at hennes trosforhold til Kristus skulle fullbyrdes i virkeligheten, nærmest på formelt riktig vis, kom frem i intervjuet med Waldaus sønn, som fortalte at han begynte å lure på hvor hans egen plass i dette landskapet var, - jeg tror han lurte på om Kristus etter bryllupet kunne bli å anse som hans kjødelige «far», til fortrengsel for hans virkelig kjødelige far. I seg selv en gripende historie for et mindreårig barn. Menigheten kan ikke ha snakket om dette, for ellers ville gutten antakelig fått et «korrekt svar».

Åsa Waldaus egen rolle i menighetens tragiske utvikling mot utroskap, vold og drap, kom ikke mye frem i det store bilde. Hun skriver i et brev til svensk tv en slags apologi og det vises et kort glimt hvor hun uttaler noe slikt som at de av menighetsmedlemmene som ble straffet, faktisk fortjente straffen, på menighetens premisser og på grunnlag av den kontrakt man mente forelå mellom menighet og «bestyrelse», men man går ikke inn på dette.

Jeg har kanskje misforstått, men de som laget dokumentaren burde ha klargjort disse punktene på en grundigere måte; det kan ha vært teologi her som faktisk rettferdiggjorde handlingene, (rent snevert biblisistisk). Så vidt jeg forstår fins ingen teologi som rettferdiggjør å oppfatte «kristi brud» som et gyldig begrep ut fra Bibelen, hvis man da ikke tolker det helt «åndelig», og hvor det da faktisk kan tenkes at det fins tusener av kvinnelig kristne kvinner som enten har vært eller kommer til å bli «kristi brud» på ordentlig, sett i en slags konkret kjødelig forening, noe som igjen vel forutsetter at Jesus faktisk er «kommet igjen», i form av Gud inkarnert i den kjødelige Jesus.

Hva kan forklare menighetens utvikling? Her kan anføres mye psykologi: Det dreier seg om maktspill. Noen utnytter noen i kraft av sin posisjon. Noen må utrenskes skal menigheten beholde sin «renhet» etc. Her dreide det seg om kyniske beregninger noe som resulterer i drap. Sex antas å være en mektig drivkraft. Man lyver, forstiller seg og lar hykleriet gå for sannhet. Man spiler på frykt. Straffemetodene er harde. Man underlegger seg regimet uten å protestere, ja, uten å reflektere. Frykten for å miste tilhørigheten er sterkere enn å avsløre humbuget og brutaliteten, en ikke helt fremmed mekanisme.

Det er gjort mange studier på gruppepress og folke er trolige til det utroligste, bare de slipper å bli utstøtt. Her finnes det mekanismer i virksomhet, som man skulle tro de fleste i ledelsen var klar over og som man kunne forvente de vill forsøke å motvirke, men den gang ei.

Jeg kan ikke tro annet enn at mange i ledelsen faktisk helt fra starten av så og forsto at noe var galt fatt, men at de kom inn i en alvorlig og slavebindende kognitiv dissonans, en dissonans man ironisk nok bruker «kreativt», i og med at menighetene synes å blomstre. Drapsmannen ble bl a karakterisert som en kreativ type, - en stor ressurs! – før saken ble opprullet. (I et annet intervju som ikke kom med i dokumentarserien, skryter drapsmannen i fengselet selv om at han klarte å forføre flere kvinner i menigheten, men visstnok ikke Åsa Waldau selv, selv om det var nære på).

I de store og hele ser menigheten ut til å fundert sin tro på at medlemmene ikke var «synder og frelst samtidig», men på at de (kun) var frelst og derfor stadig under helliggjørelse, under ledelse av den høyeste autoritet: «de eldste».

Menigheten ble dermed ikke styrt av det jeg vil kalle et juridico-religico-paradigme, men et totalitært tyranni drevet av «de korrekte emosjoner». Her hausset hypermagikerne og deres servile følgere hverandre opp i beste «emosjonelt korrekte stil og modus» samtidig, en modus som bare «spiste flere og flere av sine barn», og jo mer intenst dette «monsteret» spise, åpent og kravstort, jo lenger skred «revolusjonen» frem mot den fullstendige avsløring og kollaps. (Når så de skyldige i ettertid fremstår som angrende syndere, er det grunn til å være på vakt. Det er faktisk moralsk forsvarlig å hevde at disse menneskene var med på leken helt fra starten av. og at de kanskje hele tiden virkeig var sitt ansvar bevisst. De ble - eller ble gjort til - maktglade pådrivere, de beste medspillere. De beskrev seg selv som ressurssterke, talentfulle osv. De trodde ikke at noen kraft overhodet ville være i stand til å avsløre dem selv. Det kan bare spekuleres på hvor langt disse menneskene til slutt hadde vært villig til å gå, vel vitende at de var med på noe grunnleggende usunt og galt. At de nå i etterkant så glatt innrømmer sine «feil» og ber om tilgivelse, vitner om at de allerede før avsløringen visste med seg selv noe de ikke var i stand til å ikke-vite, se om hva «Budzi» sier, under).

De overså – i realiteten - menighetens juridiske stilling og så samtidig bort fra den religiøse dimensjonen som et nødvendig korrelat til relasjonen til Gud. Hele menigheten ble følgelig styrt på grunnlag av rent sekulære premisser og hverken av Guds lover eller de lover samfunnet rundt ble styrt av. (Fosmo uttalte på et et tv-opptak at han gikk inn for å tillate at barn ble fysisk tuktet, selv om lovverket forbød fysisk avstraffelse. Menigheten var da på vei til å bli selvstyrt og seg selv nok eller en slags stat i staten, kan vi si: Hverken Gud eller lovlige myndigheter kunne styre menigheten, bare menigheten selv. Menigheten hadde da underlagt seg sitt eget autokrati og blitt en ondsinnet korporasjon, se nærmere klargjøring under ).

Under påskudd av å hjelpe, ila myndighetspersonene i menighetene strenge straffer, tilsynelatende for å hjelpe, ja, for mer enn bare å hjelpe: Her dreide seg om «frelse» og helliggjørelse. Her hjalp man altså ved å påføre smerte, og ikke bare mental smerte, men fysisk. Trusselen om utstøting lå i luften; det var ikke plass til «syndere». Her var faktisk alt sekularisert og sekten i og av seg selv hadde erstattet både Gud og juss med seg selv som øverste autoritet og fundament.

En invertert variant av dette finner jeg i det jeg kaller «müncher» i hatprat og hypermagi - Blanchard - her. Ved å påføre smerte, tilraner hypermagikerne seg selv en ekstra magisk verdi eller kraft, som i synergi tjener til å befeste og øke ledelsens kontroll og makt. Her er den juridico-religico dimensjonen helt fraværende, forholdet til Gud og til den juss som naturretten setter, blir irrelevant og uten hjemmelskraft. Det eneste gyldige kraftsentrum finnes bare i hypermagikerens hode og karakter eller kjødeliggjorte type. Hypermagikerens menighet er dermed blitt selvtilstrekkelig. Den har tilranet seg en enestående asietet. Her gjelder bare ego-egico, for å si det på den måten, og dette oppfattes nå som selve redningen og den eneste virkelig eksisterende eksistensielle og emosjonelle trøst for sektmedlemmene.

Andre hypermagikere påfører de ofrene de fronter og som de overfor omverdenen offentlig og intimt forsikrer om at de støtter og hjelper fullt og helt, en smerte som angivelig skal være påført dem av andre enn hypermagikeren selv. Offer og bøddel er nå begge blitt hypermagikere. Begge magikerne tror – og «vet» - at de høster den høyest mulige personlig gevinst jo mer de hjelper og støtter hverandre, på helt ulike premisser og med helt ulik motivasjon, men faktisk og objektivt uten at offeret ber om slik hjelp og oppmerksomhet. Hypermagikeren har lykkes i å skape et behov i sitt offer som gjør offeret avhengig både av hypermagikeren personlig og hans hypermagiske metode og kraft. Både hypermagikerens evne eller ferdighet til å suggerere og den suggererte parts mottakelighet for en slik påvirkning, ser ut til å vokse i synergi i denne prosessen. Begge går mot et klimaks i et møte eller i et sammenfall som lett kan manifistere seg som en legitimering av bruk av vold, (sml Mason-saken i USA).

Ofrene settes med andre ord inn i et avhengighetsforhold til seg selv, dvs til de hypemagiske forestillingene – men ikke til bevisst formulerte trossetninger - de har arvet fra eller sympatisert seg til fra hypemagikeren eller bøddelen. Hypermagikeren «vet» da at hans/hennes sosiale posisjon bare kan «booste» enda mer, jo mer edel han/hun/de kan få andre til å tro at de virkelig er så gode og selvoppfordrende som de virker og synes som å være.

Hjelpen baseres på et vikariende motiv og hvem er vel ikke interessert i å «hjelpe», sånn i sin alminnelighet? Begge hypermagikere – på hver side av aksen offer bøddel - vet at straffen for dem som avslører spillet og motivene, risikerer harde straffer både fra «hjelpekorpset» selv, og fra store deler av den emosjonelt korrekte overflatiske og servile omverden, både i menigheten og utenfor, altså. De vet at gruppemekanismen arbeider for dem. Alle har jo selv involvert seg og investert av sitt overskudd og sin kreativitet og denne merverdi er få villig til å gi slipp på frivillig og bevisst.

Det største offeret for den hypermagien som drev menigheten, var den unge kvinnen som utførte selve drapet og drapsforsøkene. Vi fikk bekreftet hvordan hun ble systematisk manipulert over lang tid. Hun var det mest tragiske offeret, nest etter den som ble drept, selvsagt. (Hun ble med rette ikke frikjent i den påfølgende rettssaken).

Her utnyttet hypermagien et svært svakt ledd, et «ledd» som faktisk trodde at hun kunne hjelpe, ved å hjelpe hjelperne, dvs menigheten og spesielt de eldste i menigheten, og at denne hjelpen faktisk ble pålagt henne av Gud selv. (Hun skal ha blitt diagnostisert i forbindelse med den etterfølgende rettssak av sakkyndige som lettpåvirkelig og med personlighetsforstyrrelse.

Her var det både det juridiske aspektet og det religiøse aspektet, slik jeg ser det, helt fraværende. Her gjaldt bare «ånden» og emosjonene, som sprang ut av menigheten selv, en ånd som måtte mates og fetes opp av medlemmet selv skulle den fortsatt ha sin eksistensberettigelse og legitimitet. Her gjaldt bare de «åndelige» relasjonene; den fysiske kontakten eller sexen var bare en funksjon av det åndelige, et instrument for å kunne forsterke helliggjørelsen.

Synden som sunn forestilling, realitet og faktisk helbredende mellomledd mellom ånden og gud ble her forlatt: Den synden som bare kan overvinnes via et fundamentalt juridisk forhold til den nåderike Gud, en nåde med utspring i Gud selv, ikke i menneskets psyke og emosjon, og samtid kombinert med et reflektert trosforhold til Gud, ikke først og fremst et (usunt og ofte hysterisk eller manisk emosjonelt forhold til den samme, et sunt og «adekvat» forhold som krever kognisjon eller fornuft som en buffer mot å bli overveldet og oppslukt av «ånden», som jo her overstyres av «de egne behov», den egne nå iboende og høyst doxologiske magi eller hypermagi, som jeg kaller det.

Knutby, slik den utviklet seg, kan tas som et eksempel på selve urmyten: Den «vrangtro» at det kan stå i menneskets makt selv å bli lik Gud, og, - ikke minst – at det ontologisk sett kan bli lik kjærligheten selv.

Og med en slik vrangtro følger den innbilning at jo mer åndelig man er, jo mindre juridisk ansvarlig tror man at man blir, hvilket jo er en grov illusjon og en stor tragedie. «Jo mer ånd, eller jo mer åndelig man tror man er, jo mindre ansvar» er et credo som spiser seg selv og fører mange inn i ufattelige ulykker på det individuelle og kollektive planet.

Et sunt demokrati og en sunn tro finner seg derimot uttrykk i demokratiet, ikke i emokratiet. En sunn tro kan ikke være hypemagisk motivert, (selv om en slik «tro» er aldri så sekulær, slik som i humanismen eller i humanetikken). En sunn, levende og kreativ tro må være fundert både i det juridiske og det religiøse samtidig, enda så «scizofrent» dette kan høres. Hvis den splittes og overtas ensidig av «ånden», blir det snakk om hypermagi og da en tro uten det verdslige og åndelige aspektet, uten det juridiske og religiøse fundamentet, uten det juridico-religico mennesket, slik jeg forsøker å forklare det.

Tarjei Gilje skriver at Knutby kan skje hos oss. Og det er sant og visst. Det kan til og med skje i fullstendig avkristnede og fullstendig åndsfrie miljøer.

Knutby-saken rystet mange, skriver Gilje, også i Norge, da den ble kjent i 2004. Drapet på Alexandra Fossmo og drapsforsøket på naboen Daniel Linde gjorde at pinsemenigheten i den svenske bygden omkring fire mil øst for Uppsala ble kjent vidt og bredt.

Etter hvert ble både teologisk vanvidd, manipulasjon og maktmisbruk, ispedd seksuelle privilegier for lederne, gjenstand for omfattende offentlig oppmerksomhet.

Helge Fossmo, som var pastor i menigheten, ble fengslet. Men livet i sekten fortsatte. Nye ledere tok over, stadig i nært samarbeid med Åsa Waldau, også kjent som den personifiserte «Kristi brud».

Nå i sommer har NRK formidlet den rystende dokumentaren som Sveriges Televisions program Uppdrag Granskning har laget om den nå nedlagte menigheten i Knutby.

Gilje er opprørt og forsikrer om at han er god og korrekt: … Et skrekkvelde blir rullet opp. … Etter hvert ble fellesskapet mer og mer lukket, og den indre justisen stadig tøffere. Det innerste lederskapet tok på seg rollen som den enkeltes dommer, og fortalte hvem av medlemmene som til enhver tid var «rett» og hvem som var «feil».

… En av kvinnene i dokumentaren forteller om hvordan hun måtte overlate sitt lille barn til en annen familie i menigheten, siden moren angivelig var uegnet til å ta vare på henne. Barn opptrådte som dommer overfor andre barn, og de barna som ble stemplet som «feil» levde med frykten for helvete nært innpå livet.

«Vi ble programmert til å legge bort det indre kompasset vårt», sier «Maria», en av dem som var tett på Åsa Waldau og flere av de andre lederne. I dag undrer hun seg over hvordan den gradvise nedbyggingen av hennes egen dømmekraft kunne finne sted, og hva hun dermed fant seg i.

… Peter Halldorf … spør om det ikke er forsvaret av en «fundamentalistisk lesning av Bibelen som er roten til tragedien i Knutby». Halldorf etterlyser en mer grunnleggende selvransakelse fra dagens pinseledere.

…. Allerede i 2005 skrev han i boken «Ånd og bokstav» at «Bibeltro som ideologi, ender i en bakevje. Rykket løs fra en historisk sammenheng, en tradisjon og et fellesskap der lovsang og liturgi, sjelesorg og eukaristi (nattverd, red. anm.) utgjør den selvsagte åkerjorden der troen blir lutret og finner næring, risikerer Bibelen å bli en farlig bok. Alt kan forsvares med skriftord.»

Se vår utmerkede artikkel om puritanere, fundamentalisme - biblisisme, bibelsitering, og faren for borgerkrig i islam og kristendom her. Og se også - ikke minst- vår analyse av Agapen som Livets Tre, ikke som en mulig subejktivistiske eller solipsistisk-narsissistisk tilegnelse av Paulus Kjærlighetssalmen i første brev til korinterne 13: Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle …

Om Kjærligheten, - Agapen - , godheten og Livets Tre

Apologeten Stefan Gustavsson går i rette med Halldorf og skriver at «Problemet i Knutby var ikke Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord eller en viss tolkning av den. Problemet var at pastorene lærte forsamlingen å tro at deres ord var Guds ord».

Gilje skriver videre: Ut fra intervjuene har Gustavsson utvilsomt rett i at lederskapet i Knutby Filadelfia fikk en posisjon de ikke burde hatt. Det var opplagt en usunn karismatikk som preget menigheten. Men det er likevel verdt å reflektere over om denne diagnosen lodder dypt nok.

Og hva er så dypt nok for Gilje: … hvis man gir Peter Halldorf rett, utfordrer det etablert praksis i både frikirkelige og lavkirkelige miljøer. … medlemmene der var vanlige mennesker. Ingen av oss har grunn til å heve oss over dem og tenke at dette ikke kunne skjedd med oss, om vi befant oss i feil miljø over tid.

Gilje søker eksperthjelp: Som psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad sa til Dagen i forrige uke, skriver Gilje: «Vi har alle et sektmedlem eller en ekstremist i oss. Det kan skje ting som fører oss inn dit.»

Her får vi en kraftsalve fra Gilje: Dømmekraft kan bygges opp, men den kan også bygges ned. Og individualisert bibelbruk, kombinert med en karismatikk som i stor grad bygger på følelser, eller på det intuitive, bærer i seg en kime som kan utnyttes. Derfor bør vi ikke avslutte debatten om Knutby eller lignende miljø for raskt.

Vi er enig med Gilje, men vi har en mer sammensatt tilnærming: Se noen av våre tanker om hypermagi her og her om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Er Gilje hypermagiker? Om hatprat, "müncher" m m og Når de gode må produsere sine ofre og Kristne redaksjoner, feighet, islamkritikk, og se her: se om Morken og Dagen her og se her: Er det snart dagen for Dagen? og Gilje og Morken - samme alen?

Når Gilje nevner «følelser» her, tror vi litt i vår innbilskhet at han kanskje har lest våre tanker om «emokratiet» og tilegnet seg en viss «merverdi på tingene» ut fra dette: EMOKRATIET

Gilje: … Pingst-leder, Daniel Alm forteller om hvordan det etter hvert ble brudd mellom den svenske pinsebevegelsen og Knutby-menigheten. Journalisten spør om Pingst burde valgt en annen tilnærming.

Giljes moralske innsikt: Når man står overfor et miljø som Knutby, vil refleksen både fra storsamfunnet og fra oss i pressen være å gå til deres overordnede og forvente klare svar.

… pinsebevegelsen har også en egeninteresse i å markere tydelig avstand til Knutby. Men med tanke på dem som fortsatt befant seg på innsiden av dette miljøet, er det ikke gitt at det sterke offentlige søkelyset gjorde det lettere å reflektere kritisk …

Gilje gjør seg noen alvorlig tanker og vet hva som er rett og galt: Ytre kritikk kan føre til indre samling også i sunnere sammenhenger enn Knutby Filadelfia. … ledere som vil gå dialogens vei fremfor konfrontasjonens, risikerer å bli oppfattet som svake … Derfor trengs det både mot og utholdenhet for å både formidle tilstrekkelig tydelig hva som er rett og hva som er galt, og samtidig lytte …

Gilje vet og kan: De farlige lederne kommer kanskje aldri til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger … (0gså her er vi enig med Gilje).

Både religiøse og politiske miljø kan utvikle sekteriske trekk. Den faren kommer ikke til å forsvinne. Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte … Kostnaden ved å overse denne faren kan bli veldig høye, skriver Tarjei Gilje.

Her følger vår generell kommentar, etterfulgt av noen linker som kan gi en viss bakgrunnsmusikk og bli en liten stemme i den større harmoni, som i dag kan synes mer som en tragedie, enn som en harmoni, og mer som øredøvende og illevarslende trommeslag i gatene på en søndag morgen, enn som klokkeklang fra kirkespir, eller som en søte godnattsang i barnets og eventyrenes verden:

At der ble begått overtramp og forkastelig ting i Knutby, er hevet over tvil. For mitt vedkommende er det imidlertid mer interessant å fokusere på mulige årsaker og på mulige innfallsvinkler inn til større forståelse for hvorfor det ble mulig.

Kan vi forstå Knytby ved å trekke inn teorier om samvittigheten og hvordan den formes, hvor den eventuelt kommer fra, hva den måtte bestå i, og av, og spørsmålet om hvor den eventuelt vil ta veien? Vil teorier

Wesley, samvittighet, synd, taqwa og plikt til å hate, Syndene 13

Gule definerer islam i seg selv som ekstremisme?

Forsøk på begrepsavklaring: Kommunitariansime består kort sagt av minst tre «ting»: Demonisk, ansvarlig og narrativ kommunitariansme. (Jeg trekker her på J. Budziszewski):

Demonisk kommunitariansime:

Eksempler er f esk Tyskland under nazismen og Hitler hvor man den gang betraktet samfunnet i seg selv som verdienes og sannhetens kilde. Dette resulterte i et avguderi som krevde blodoffer på en skala historien sjelden ser maken til. Staten – «kommunen» - ble tillagt guddommelige egenskaper både som lovgiver, utøvende og dømmende. Denne tredelte staten ble tillagt en enhet man ventet seg «alt godt av», på fortest mulig tid og hvor ethvert virkemiddel som kunne styrke, bevare, utvide og øke denne statens makt og innflytelse, dette uhyret, ble tillagt guddommelig legitimitet. Det utviklet seg et uhyre med en egen agens det var umulig å tøyle før det var for sent og die Untergang var et faktum.

Men var tyskerne monstre? Nei, det var at deres verditeori gjorde alle til monstre som lever nazi-idelogien ut i sin fulle, logiske konsekvens.

Det sier seg selv at kristendommen står som et radikalt motstykke til denne formen og dette grunnlag for kommunitarianisme, særlig når denne gis et skinn av kristen legitimitet.

Løgnens makt kan bli stor der den skjuler seg selv bak sannheten og kler seg i dens kappe.

Verdier blir ikke nødvendig vis gode bare fordi de de oppstår genereres i en kommune, altså et samfunn. Derfor vil noen (Etzioni) f eks hevde at kommunale verdier må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer. Slik vil en ansvarlig kommunitarianisme oppstå, mener man. Men tanken skranter, man sier f eks at man må sørge for moralsk undervisning i skolen, men sør man: Hvilke verdier skal man så undervise i? og man da svarer at man f eks vil undervise om de verdiene vårt samfunn – f eks det amerikanske – deler, så kan man i sin tur begynner å begrunne hvorfor akkurat de grunnleggende verdiene er bedre enn alle andre verdier som dyrkes i andre kommuner, kulturer og samfunn f eks.

Spørsmål kan stilles om man mener at «alle personers verdighet» innbefatter dette å bli krenket over lovligheten av abort, og er det f eks helt ok i henhold til appeller om at diskriminering er avskyelig, når det f eks innføres kvotesystemer i det offentlige? Krever kravet om toleranse f eks at man ikke skal reagere med avsky i musikk og kunst som går ut på å vanære Jesus på det groveste.

Og hva med det faktum at folk flest ikke lar seg opprøre det minste over hvor besatte mennesker kan bli av all den sex de blir utsatt for og hysteriet rundt å skaffe seg mest mulig materielle velstand? Vil dette jaget innkalkuleres «som positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer, slik at en ansvarlig kommunitarianisme vil oppstå?»

Tar «ansvarlig kommunitarianisme» sin argumentasjon ut i sin fulle logiske konklusjon?

Den vil måtte erklære at de ytre og overlappende felleserfaringene betraktes om en utgave av Den naturlige loven, som i sin klassiske form i dag benektes kan eksistere, med stor kraft. I seg selv representer dette et stort dilemma og da Den naturlige loven i seg selv reiser en del meget intrikate filosofiske spørsmål, gjør det ikke mindre komplisert, noe de som sverger til ansvarlig kommunitariansime ikke synes å ville ta prinsipielt tak i.

Den kristne tenkningen omkring Den naturlig loven, moralloven, har sitt utspring i hedenske kulturer, men anses for å målbære et spesifikt kristent verdisyn eller en unik kristen ontologi, altså en lære om det som er, (det av Gud gitte).

Kristendommen forutsetter at siden Gud er skaperen av alle ting, så må hans formål eller vilje reflekteres i selve skaperverket. Det gamle testamentet har imidlertid intet ord for «natur» og Det nye testamentet nevner det bare en gang, og da i en rent moralsk setting, Rom 1. 26-27 hvor det kontrasteres mellom naturlig og unaturlige seksuelle relasjoner. Paulus sier at hedningene er en lov for dem selv, de har ikke Mose-loven, men de har loven skrevet på hjertene deres og at deres samvittighet gjør dem i stand til å anklage og forsvare.

Det store spørsmålet blir da: Hvor mye av loven er skrevet på deres hjerter? I Jeremia beskriver hjertet som svikefullt – nesten over alle grenser, eller fremfor alt – og at det ikke fins noen kur for det. Paul sier for sin del at før nåden ble gitt, levde han og andre som ulydige og underlagt lidenskaper, den syndige natur. Vi var alle i naturen mål for vreden, Ef 2. 3. Vi perverterte kunnskapen om naturen.

Thomas Aquinas trekker den slutning at bevisstheten eller fornuftsevnen ikke har falt så dypt som resten av kroppen. Fallet medførte at vi ikke lenger klarte å styre lystene i oss, pasjonene. Thomas så derfor ingenting til hinder for å videreutvikle teologi ut fra den naturlige loven og at dette kunne skape et felles grunn mellom kristne og ikke-kristne. Slik sett har de ansvarlige kommunitarianerne «et ytre og overlappende kriterium baser på felles menneskelige erfaringer.

I motsetning til Thomas av Aquinas mente de reformerte kirkene at mennesket etter fallet hadde sunket så lavt at det til og med for et perfekt sinn ville være umulig å spore Skaperens originale intensjoner. Menneskets fornuftsevne er skadet og det som er skrevet på hjertet kan i høyden bidra til å erkjenne skyld og synd, men fornuften er ikke tilstrekkelig til å veilede eller motivere. Dette bidro til skepsis overfor Den naturlige loven i reformerte kretser.

«Budzi» sier det på denne måten: This bleak interpretation left the Reformers but two possibilities for the project og developing a normative doctrine of natural law. One was to develop a new kind, by reasoning backwards to creation but forwards to the Fall. Of course, both kinds of doctrine draw attention to what we share by being human. But whereas the older theorists of natural law drew attention to the pattern that was broken, the newer ones drew attention to the brokenness of the pattern, whereas the former asked «what clues to the divine design have survived the corruption of human nature?, the latter asked «what follows from the bare fact that human nature is corrupt?

I denne kryssilden kan det for mange være minste motstands vei ganske enkelt å droppe doktrinen om Den naturlige loven i sin helhet og heller underkaste seg Skriften alene idet man stolte på at Guds nåde skulle «ta seg av hjertet».

Narrativ kommunitarianisme:

Kan positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier basert på felles menneskelige erfaringer tilfredsstille alle på alle måter ut fra en forståelse av hva Den naturlige loven betyr og innebærer? Den narrative kommunitarianismen sier: Nei.

Det benektes ikke at det fins noe som kalles fellesmenneskelige erfaringer. Problemet er hvordan hver enkelt skal tolke de erfaringer gruppen eller kommunen forteller om disse erfaringene. Hvordan skal gruppens «store fortelling» om hvordan man skal leve tolkes og praktiseres? Det kan jo hende at disse tolkningen nettopp ikke er anerkjente som «fellesmenneskelige erfaringer» og erfaringer i alle andre grupper. Hva utelukker at nettopp det narrativet gruppen selv forteller om seg selv virkelig er sant? Hvorfor skulle de perspektivet som driver en til å betrakte gruppene utenfra – for å finne noe overgripende felles - ha noe fortrinn fremfor andre narrativer, perspektiver og praksiser?

Hvorfor skulle man tro på slagord som ikke trenger Gud for å bli trodd? Er det ikke i seg selv en god grunn for å betrakte slike slagord og «bekjennelser» med skepsis?

Løsningen synes å ligge i et valg; man må velge hvilket narrativ man vil holde for sant, ja, hvilket narrativt som Er sant.

Kommunitarianere som f esk Alasdair MacIntyre faller i den fellen at de anser moralske krav kun er intelligible innenfor spesifikke «communities» eller tradisjoner, det fins ingen universabile normer i det hele tatt, ikke engang «Du skal være nøytral»!: «Though thou canst not be neutral within a community or tradition, thou shall be neutral among communities and traditions».

Dette er nok et eksempel på at man forsøker å utlede moralsk kunnskap ut fra uviljen mot å tilstå moralsk kunnskap overhodet, sier Budzsiszewski i True Toleranse, se XIV.

På hjemlige trakter kan vi lytte til Thomas Hylland Eriksen:

I korthet mener liberalere at individer skaper samfunn, mens kommunitarister hevder at det er samfunn som skaper individer. Som mange års filosofisk og politisk debatt har vist, er denne forskjellen alt annet enn triviell. Dersom kommunitaristene har rett, er den erfarte kulturens tykkhet en nødvendig forutsetning for individualitet, men dersom liberalerne har rett, så bør respekten for individets integritet fungere som et bolverk mot overgrep begått i religionens eller kulturens navn, og individuelle rettigheter bør følgelig veie tyngre enn kulturelle normer og skikker.

Det er vanskelig å finne ureformerte kommunitarister i internasjonalt intellektuelt liv i dag, men visse kommunitaristiske fortolkninger av rettighetsproblematikken er stadig akademisk respektable. Selv om det for lengst er blitt utidsmessig å forsvare kulturrelativisme som etisk posisjon, er meningene delte med hensyn til grupperettigheter (som er utgangspunktet for multikulturalistisk ideologi) og, mer generelt, forholdet mellom gruppe og enkeltperson i dagens verden. Ikke desto mindre står individet i forgrunnen både i juss og normativ teori, noe som blant annet skyldes at selve gruppenes eksistens (som noe mer enn statistiske kategorier) er omstridt. Offentlige debatter og kontroverser kan handle om intellektuelle eiendomsrettigheter, kulturelle og språklige rettigheter for minoriteter, foruten de etter hvert klassiske flerkulturelle dilemmaene som handler om alt fra språk og svømmeundervisning i skolen til arrangerte ekteskap og homofobi blant innvandrere , men det er også et komplisert forhold mellom sedvanerett (customary law) og formell jus i mange land i Sør.

Nevrolingvistisk forskning har de siste årene dokumentert noe vi vel lenge har hatt en anelse om, nemlig at en langvarig språkbruk av en bestemt type skaper hardprogrammerte forbindelser i hjernen, som er vanskelige å avlære.

George Lakoff skriver i The Political Mind om hvordan det dannes faste forbindelser mellom begrepspar slik at det ene ordet til slutt «trigger» det andre.

Islam og terrorisme, eventuelt muslim og kvinneundertrykker, er de mest nærliggende eksemplene i dagens Vest-Europa, men prøv å si ord som «Nord-Irland», «Serbia» eller «Dominique Strauss-Kahn», og poenget blir tydeligere. Min egen fotballklubb, Lyn, var kanskje offer for en slik kobling for noen år siden, da klubben med god grunn ble assosiert med skandaler og svindel. Selv lenge etter at Lyn hadde ryddet opp, vegret investorene seg for å gå inn. «Lyn» betydde ikke lenger «best i by’n», men «snusk’. Koblingen mellom de i utgangspunktet ubeslektede begrepene foregår til slutt automatisk, uten å ta veien om fornuften.

Derfor er det lite sannsynlig at fri utveksling av alle mulige meninger er en oppskrift på en rasjonelt informert og klokt vurderende offentlighet. Vi mennesker er like mye preget av våre sensologier (fornemmelser og følelser satt i system) som av våre ideologier (politiske tankesystemer).

Korporatisme, ond kommunitarianisme, Budzi, Hylland Eriksen

Når ikke å hate blir en synd

Plikt til å hate

Okkasjonalisme, Leirvik, Roald, samvittighet kristentroen om synd og nåde

Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal forståelsesvinkel:

I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik) at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, - men i sin frihet valgte mennesket synden.

De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap: Enten så er den et problem, et grunnproblem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en «humanistisk» tro, det er ingen «humanisme» i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærligheten.

Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:

Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?

Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

https://www.document.no/2017/03/12/islamsk-humanisme/

Skartveit, taqwa: Omtalt her på bloggen, pluss om nåde, ide, eid osv

Har muslimer samvittighet? Aristoteles, tragedien mm

Har muslimene samvittighet? (2)

Leirvik m fl, div sitater om islam som etisk system – bl a Roald, Rodney Stark, Reilly, Quradawi, lovskolene, Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80, Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap, Al Ghazali,

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rikene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

En liten oppsummering (av det viktigste) nå, fra Christian Life, Noen greske grunnbegreper ang. synd og nåde, om skolatsikken og ordo salutis, Hvordan så oppfatte islam som et etisk system?

Følgende er notater tatt under lesing av professor Oddbjørn Leirvik kan kanskje være til hjelp:

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

(I linkene over, vil man kunne finne drøftelser og fakta om Avicenna, Averroes. Ib Tamiyya d. 1328. Om Leirvik om Samvit, eller samvittighet. Om Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrepet med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet. Ibn Warraq. Trojan Horse, Solomon & Maqdisi, s 7 ff. Og om: Ahmad ibn Hanbal, d 855. Og: Om lovskolene i islam sette i historisk perspektiv, (notater fra Sadakat Kadri: Heaven on earth). Og om: professor Anne Sofie Roald, inkludert mange eksempler på islamsk juss i praksis.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

1 kommentar:

Laure22. mars 2022 kl. 06:02
God morgen
Det var utrolig at jeg fikk et 50.000€ lån. Jeg er glad jeg fikk et lån fra en utlåner som hjalp meg med lånet mitt. Jeg har prøvd mye service, men jeg har aldri vært i stand til å få et lån fra disse tjenestene. Noen av dem ba meg om å fylle ut mange dokumenter, og det slutter ikke bra til slutt. Men Jeg er glad For Å møte Fru Guro ELVENES. Jeg var i stand til å få mitt 50,000€ lån med en 2% rente. Nå har virksomheten min det bra, og jeg vil fortelle alle i dag, fordi de er raske, 100% pålitelige og pålitelige. Nå betaler jeg tilbake lånet jeg fikk Finance Hjem. Du kan kontakte dem og ikke kaste bort tiden din. epost: guroaletteelvenes@gmail.com
Mes meilleures salutations
SvarSlett
Svar

Legg til kommentar

Nei til islam

søndag 6. desember 2020

Allmakt, makt, myndighet, autoritet, avmakt - magi

1 kommentar:

Etiketter

Om meg

Bloggarkiv