lørdag 24. januar 2015

The killer-apps og "the apps of survival"



«Vesten på vei mot stupet» het en programserie på tv for ikke mange år siden, produsert av mannen til Ajan Hirsi Ali, Nial Ferguson.

Hirsi er ex-muslim og går med livvakter døgnet rundt, bare for å ha nevnt det. Hennes historie turde være kjent i vide kretser.

Det hovedinntrykk ble gitt var, at vi ikke kan fortsette som før hvis vi ikke legger om. Eller, kan vi spørre: Spørsmålet er vel om en slik omlegging – eller omvendelse – overhodet er mulig, gitt «de materielle» betingelsene?

Ferguson tenker ikke i religiøse baner. Men det gjør hans kone: Hun har uttalt at «islam must be destroyed». Hun tar religionene på alvor og skjønner at religion – eller gudstro eller mangel på sådan – er avgjørende både for den enkelte og for samfunnet som helhet, verden over og i alle relasjoner. Hun har oppfordret kristne til å bli mer kristne og fler ikke-kristne til å bli kristne.

Ajan ser kanskje noe Nial ikke ser, men det kan være at han tier der hun taler. Ferguson gir ikke tilkjenne noe «religiøs» agenda. Han har ingen religiøs omvendelse i tankene, i hvert fall kommer ikke dette frem i tv-serien. Han tror vel da at hverken Vesten eller resten kan omvende seg, dvs anta den sanne gudstro som forutsetning for all velstandsfremgang, all toleranse, alt demokrati og alle forsøk på stadig å styrke menneskerettigheter og løfte menneskeverdet. 

Det Nial fokuserer på er de «appene» Vesten har vært så heldig å kunne utnytte. Men de vesentlige eller helt avgjørende forutsetninger for eventyret, lå ikke ensidig i selve materien eller de materielle forholdene, slik vi kan få inntrykk av etter å ha sett serien.

Fremskrittstroen og suksessen forutsettes av Nial så å si å kunne  hentes direkte ut av skaperverket med garantert suksess, hvis man da bare i tillegg var født på rett sted og rett tid, dvs her i Vesten et sted, og hvor jordsmonn og klima var optimalt nettopp for utviklingen av Vesten, og da her og ingen andre steder.

Spørsmålet stilles ikke: Hadde den samme suksesshistorien vært mulig i de samme områdene og ellers på samme vilkår hvis islam lå under det hele – som en konstituerende ideologi - og ikke kristentroen? Og ville islam under de samme vilkår til og med ha vært bedre egnet til å utløse den menneskelige kreativitet som skulle til enn kristentroen, den judeokristne gudsforestilling og forestillingen om mennesket som skapt i guds bilde og likhet, og Bibelen?

Ferguson ser det hele i lys av følgende «apper», kommentert slik på Amazon:

1) Competition - well argued and well structured focusing on the isolationist policies of the Chinese
2) Science - well argued using the Ottoman Empires resistance to change. It would have been interesting to compare with some of the far Eastern empires too.
3) Property - This compares and contrasts the ownership of North America (USA) with South America and here it becomes more challenging given that these are colonies of two Western powers. The contrast is interesting and informative, but it's not really the West and the Rest it's why one bit of the west was more successful than another bit.
4) Medicine - The development of medicine in the West has been hugely influential in increasing life expentency and it would have been interesting to see a discussion of people like Pasteur, Fleming, Jenner et al moved forward compared with medicine in other parts of the world, but this focuses on many of the atrocious acts of Empire particularly the Germans.
5) Consumption - back to intersting, the power of clothing and lifestyle during the cold war, clearly something that USSR couldn't hope to compete with.
6) Work ethic - again interesting, although I didn't find the protestant work ethic that compelling - I suspect that it was one factor out of a number that came to bear.

http://www.amazon.co.uk/Civilization-Killer-Apps-Western-Power/dp/0141044586/ref=la_B000APQ8G0_1_4/278-1665721-0249239?s=books&ie=UTF8&qid=1421262182&sr=1-4

Overflatisk sett finnes det ikke spor av De ti bud i Fergusons «ligning», selv om de nok ligger under. Hvem er de, disse ti bud? Ja, vi skriver «hvem», til ettertanke for noen og enhver:

De ti bud, fra Wikipedia:

Den vanligste referansen for de ti bud er 2. Mosebok kapittel 20. Den norske kirke benytter en nummerinndeling formulert av Augustin, felles med Den romersk-katolske kirke og de fleste andre protestantiske kirkesamfunn:[1]

    Du skal ikke ha andre guder enn meg.
    Du skal ikke misbruke Guds navn.
    Du skal holde hviledagen hellig.
    Du skal hedre din far og din mor.
    Du skal ikke slå i hjel.
    Du skal ikke bryte ekteskapet.
    Du skal ikke stjele.
    Du skal ikke tale usant om din neste.
    Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
    Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

I jødedommen og noen trosretninger innenfor kristendommen regner man det som sies i 20.4-6 som et eget bud, det såkalte billedforbudet. For de som regner billedforbudet som det andre bud blir da «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» det tredje osv, til de to budene om begjær som regnes som ett bud – det tiende.

    De første tre (fire dersom en regner bildeforbudet som det andre bud) budene handler om menneskets forhold til Gud.
    De syv (seks) neste handler om menneskenes forhold til hverandre.

At budene ble skrevet på stein kan tolkes som symbol på at den er gyldig til evig tid.

http://no.wikipedia.org/wiki/De_ti_bud

I islam oppsummeres budene på en litt annen måte, en måte som etter vår mening forkludrer «det hele» og gjør guds- og menneskerelasjonen betinget eller forbeholdent og dessuten både utydelig og relativ, i og med at de bl a åpner for dualisme, dette at budenes løfter prinsipielt rettes mot muslimer og spesielt gis til velsignelse av muslimer og ved da usagt i denne sammenheng å utelukke de vantro fra å bli gjenstand for lik behandling i henhold til standarden, de selvsamme bud:


    «Vit at det er ingen gud unntatt Gud.» (sura 47, vers 19)
    «Herre, gjør denne by til et trygt sted, og hold meg og mine barn borte fra å dyrke avguder.» (sura 14, vers 35)
    «Gjør ikke Gud til gjenstand for deres eder når det gjelder å være fromme og gudfryktige og skape forståelse mellom folk. Gud hører, og vet.» (sura 2, vers 224)
    «Dere som tror, når det kalles til samlingsdagens bønn, så skynd dere hen til Guds ihukommelse, og la handel ligge. Dette er et gode for dere, om dere bare visste!» (sura 62, vers 9)
    «... Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke «Uff», og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem!» (sura 17, vers 23)
    «... Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» (sura 5, vers 32)
    «Innlat dere ikke på hor. Dette er skjendig adferd og en slett vei å vandre.» (sura 17, vers 32)
    «Tyven, mann som kvinne, hugg av deres hender, som en gjengjeldelse de har fortjent, og som en preventiv straff fra Gud. Gud er mektig, vis.» (sura 5, vers 38)
    «Underslå ikke bevis. Den som gjør det, har synd i sitt hjerte. Gud vet hva dere gjør.» (sura 2, vers 283)
    «La ikke dine øyne dvele ved det Vi lar noen nyte, som pryd for jordelivet, for derved å sette dem på prøve. Herrens underhold er bedre, og mer varig.» (sura 20, vers 131)

Spørsmålet er om grunnforskjellen – både eksistensielt og språkmessig imperativt - mellom de to «lovtavlene» er så grunnleggende at vi kan lese direkte ut av dem at en sannsynlighetsberegning om hvorvidt de som følger de første er «dømt» til å bli mer vellykkede enn de som følger og pålegges de andre?

Hvilke tavler snakker Gud gjennom? Eller hvilke tavler snakker eventuelt Gud best og mest hensiktsmessig og vakkert – og mest universellt etisk -  gjennom?

Dette er fundamentale spørsmål. Hvilken tekst, Koranen eller Bibelen, er best, sett ut fra løftet i Bibelen om at Ordet skaper det det nevner? (Til sist dreier dette seg selvsagt om hvem gud virkelig er, om hvem den evig sanne Gud er, men dette må vi la ligge her og nå).

Ett er imidlertid klart: Ingen kan bli frelst og eie evig liv av å tolke disse budene helt tørt og jordisk og uten Den hellige Ånds trosgaver som den personlige og inderlige forutsetning?

Det er vår påstand at uten individets direkteforhold til Gud slik imperativet formuleres i de tre første av de ti bud, så ville vi neppe ha kunne spore noen utvikling hverken universelt eller lokalt - hverken av kapitalistisk frihet, menneskeverd, menneskerettigheter eller ytringsfrihet.  Vesten ville ikke ha vært Vesten foruten De ti bud. Det er med andre ord gudsbildet og individets forhold til den judeokristne personlige Gud vi har å takke for at Vesten på tross av sine mange dark beams for skarer av troende har blitt jordens beam of light.  Hvis ikke Jesus var blitt født, ville ikke verden ha tenkt: Jeg er verdens lys, uten Meg kommer ingen til Faderen, og den som har sett meg, har sett Faderen.

Så ja, Vesten er på vei mot stupet, rett og slett fordi vi har mistet gudsrelasjonen og forholdet til de tre viktigste og helt avgjørende første budene i De ti bud.

Det er å håpe at både Ajan og Nial – og resten av verden for den saks skyld - ser og forstår dette og at de før eller siden går til kildene og begynner å formidle det glade budskap direkte uten å gå rundt grøten. Nå har Nial servert en interessant materialistisk analyse av de verdslige sidene ved dette og da gjenstår det bare å åpne for den omvendelse som fødes ovenfra, ikke nedenfra.

Det dreier seg mer om omvendelse enn om omleggelse. Det dreier seg ikke om å reise seg fra et leie nedenfra, fra det moribundne, fra kjødet, men om å bli oppreist og gjenfødt ovenfra.

søndag 18. januar 2015

Essens, agens og - er religionsdialog egentlig mulig?



For noen år siden kalte jeg (– Alak Nore - ) Usman Rana en «historieløs ekstremist». Beklager den Usman, du er blitt en av de viktigste folkene i kampen mot ekstremistene.

--

(…) Å lete etter lyspunkter kan virke fåfengt. Finnes det? Svaret er faktisk ja. (…) Etter IS, Pakistansk Taliban og Boko Harams herjinger er det muslimske stemmer som leder an i fordømmelsen. Det er de – ikke vi – som frykter av barna skal havne i ekstremistenes klør. Bare se på min gamle motdebattant Usman Rana. (…).



Da jeg ble kjent med Usman for noen år siden, var han en streng og konservativ medisiner som hadde slått seg opp i norsk offentlighet med en artikkel om «sekulær ekstremisme». (…).



Uansett: (…) Jeg var ikke mer storsinnet selv enn at jeg omtalte Usman som en «historieløs ekstremist» da han sammenliknet situasjonen for muslimer i dagens Norge med jødene i Nazi-Tyskland. (…). Sannheten var at jeg hadde fordommer mot en type som Usman Rana på den tiden. Ikke fordi han var muslim så klart, (…) Noen ekstremist var han neppe, men en stemme som etter min mening bortforklarte problemene i Islams hus.



Samtalene med Usman gjorde noe med meg. Jeg forstod rett og slett at det var mer som forente enn som skilte oss (…) vi som begge elsket ideen om USA. Ikke minst skjønte jeg at den nye generasjonen religiøse muslimer som Usman representerte, på mange måter var langt mer moderne og frigjorte enn de «sekulære» foreldrene, fanget i repressiv æreskultur (…).



Jeg vet ikke hvor mye Usman var forandret sine politiske oppfatninger, men jeg antar at korrumperingen av den moderate islamismen i det muslimske brorskap og den tyrkiske president Erdogans AKP må ha hatt betydning for hvordan han tenker.(…) Islams hus står i brann, sier han, muslimer er terrorismens ofre, og muslimer har ansvaret for å ta religionen tilbake.



Dette står tilsynelatende i kontrast til de velmenende ropene om at «terrorister har ingen religion», og i en situasjon der rabiate islamofober marsjerer i Europas gater (…). Dannede muslimer som Usman vet selvsagt at den voldelige jihadismen lener seg på apokryfe minoritetstolkninger av islam, (…).

Men han vet også at politisk-religiøs vold er én mørk understrøm i islamsk historie, akkurat som fascistiske retninger er det i Vesten. I dag representerer jihadismen en trussel, mest mot andre muslimer (…), men også mot dem av oss som ønsker en sivilisert religiøs sameksistens i Vesten. (…) stemmer som Usman Rana blir ekstremt viktige i årene som kommer.



Noen vil sikkert anklage en stemme som Usman for å ha «solgt ut» til et vestlig narrativ. Det er feil. (…). Prøv å se verden fra deres synsvinkel. Se at det er mer som forener enn som skiller, at vi står på samme side i kampen mot vold og terror.



Jeg pleide også å hånflire av dialog. Men dialog på tvers av religionene er ikke naivt. Det er trolig det minst naive du kan gjøre i 2015.



Det mangler ikke på bestrebelser i vår globale verden av i dag å søke dialog, forsoning, felles trosgrunnlag og samforstand mellom religioner og troer, og gjerne også ideologier, i den grad de ennå finnes og har sin agens. De gamle trosbekjennelsene står på en måte for fall og en ny ortodoksi og gjerne et nytt gudsbegrep forsøkes etablert.

Mange engstelige med god grunn vil tale om at dette i hovedsak dreier seg om å skape en ny synkretistisk religion, en blanding av religioner bygget på et teoretisk felles trosgrunnlag eller en felles alminnelig eller universell gudsåpenbaring som skal ligge under alle religionene og som det gjelder å gjenoppdage og absoluttisere. Derfor ser vi iherdige og utholdende forsøk på å skape mer og mer dialog i den tro at man dermed åpner for en forståelse som grunnleggende alle mennesker skal kunne finne sin tilflukt og tro i, alt for å skape fred og trygghet på alle nivåer og for å hindre at intoleranse og både materialistiske og åndelige interessekonflikter skal ødelegge for oss alle og hele planeten.

Men i dett store bildet fins det mange tendenser særlig fra ikke-kristent hold eller fra grupper av mennesker som ikke har noe forhold til kristendommen i det hele tatt som vi kan tillate oss å belyse og stille spørsmål ved. Det gjelder den underliggende holdning til kristne mennesker som visse aktører og visse miljøer avslører når de henvender seg til tradisjonelle kristne, for å si det på den måten, og det vi etter min mening tydelig kan spore av nedlatenhet og vantro overfor folk som fremdeles ikke nøler med å kalle seg kristne.

Det virker som om disse aktørene tar det som en selvfølge at kristentroen både er unødvendig i dag og gammeldags og dessuten helt «ute» eller utgått på dato. De tar det som en selvfølge at kristne må føres inn i nye spor, inn i nye måter å se tingene og verden på og nye måter å håndtere livet på, i vår nye vidunderlige verden, som disse menneskene vil tilrettelegge for og skape, særlig for oss kristne, som av de fleste oppfattes som «mørke» og bakstreverske og uten evne til å ta inn over seg den nye og moderne tid, som de innbiller seg det i praksis ikke er plass til «vantro» i, dvs kristne tro.

Aktørene går ut som en selvsagt forutsetning at kristne trenger en slags omskolering og at aktørene selv er de som kan instruere disse kristne og bringe dem inn på et nytt og bedre spor. Og dette kan de jo i visse konkrete tilfeller ha rett i, at de kristne trenger, men selv premissen synes å være noe tvilsom hvis ikke dirkete feilaktig hvis vi ser det i et litt større perspektiv.

Det synes for å presisere for meg som om at «aktørene» - eller disse pedagogene - for en ny tid ofte ikke ser sitt eget hovmod og at de ikke klarer å ta in over seg hva kristendom er utover den snevre oppfatning de selv har dannet seg av den og som de ikke klarer å fri seg fra, i de aller fleste tilfeller. De tror gjerne – helt feilaktig – at ateismen har vunnet.

Vi skall i det følgende trekke inn en del historie på dette med dialog mellom islam og kristendom opp gjennom historien og forsøke å belyse problematikken via noen få enkle eksempler som kan vise hvor overlegne visse aktører føler seg i forhold til kristne og hvor viktig det er for dem å barnsliggjøre kristne ved å tillegge dem alt fra mangel på selvstendig tenkning, innsikt, forstand og intelligens til direkte snevre, fiendtlige og fobiske holdninger som det for aktørene synes å være livsviktig å kontrollere eller helst utradere, eller i det minste redusere.

Vi begynner med Nicolaus Cusanus, (1410-1464), som forsøkte å samle Øst- og Vest-kirken, et forsøkt som ikke lykkes. Han ble involvert i relasjonen mellom pave Pius 2 og sultan Muhammed 2 da denne av Pius ble tilbudt å bli keiser hvis han lot seg døpe (med litt vann). Paven påstå at sultanen ikke ville bryte med islam om han godtok dette, men tvert om fullbyrde koranens budskap, fordi det tross alt var så mange likhetspunkter mellom islam og kristendommen.

Cusanus ser i utgangspunktet islam som et kristent læreavvik, men ikke verre enn at det kunne kompabiliseres. Hensikten var å skape forståelse for fellestrekk i begge religioner og slik skape større forståelse for islam innen kirken.

Han skrev en bok om hvordan en dialog med sikte på større samforstand finner sted i en himmelsk forsamling med Den allmektige til stede og hvor Ordet selv, dvs Kristus, er ordstyrer og hvor alle verdens folk samtaler om religiøse motsetninger.

Hovedperspektivet i denne dialogen er at den gud alle søker søkes på ulikt vis av ulike folk gjennom ulike riter, at gud betegnes med mange forskjellige navn og at gud likevel forblir ukjent og udefinerbar for alle. «Alle vil forstå at en og samme religion kommer til uttrykk i ritenes mangfoldighet», heter det og Muhammed skal ifølge hatt en diskusjon med 4 jødiske lærde ha uttalt at «loven eller troen er ens for alle, men de ulike riter er ganske visst forskjellige (Børresen 1983:22).

Cusanus mener at disse ulikhetene nok ikke bør utviskes, fordi inderligheten blant de troende blir større når hver kultur får uttrykke seg på sin egen måte. Men hovedpoenget er likevel at all religiøs ulikhet bør opphøre hver for seg og gå opp i en felles religion, gjennom en overenskomst mellom alle mennesker. Og oppgaven med å få til dette overlater så Herren til den himmelske forsamlings utvalgte menn.

I en samtale med en muslim i denne forsamlingen bekrefter Ordet Guds og alle religionenes enhet, men Ordet påpeker også at Guds enhet ikke trenger å stå i motsetning til at Gud også er en treenig Gud. Når selveste Peter kommer inn i dialogen, forsøker han bl a å overbevise muslimen om at koranen faktisk bekrefter at Kristus er Guds Ord, i sure 3. 45/40. Han trekker også frem ulike syn på forskjeller i synet på kjødelige nytelser i det hinsidige og minner om at Avicenna, som var muslim, foretrakk saligheten i få skue Gud fremfor den kjødelige nytelse som beskrives i koranen.

«På denne måten prøver Cusanus å vise respekt for islam», skriver O. Leirvik, s 88, «men han kjem knapt så langt at han nærmer seg islam på islams eigne premissar. «Etter gamle kristne førebilete prøver han heller å ta islam og koranen i aller beste kristne meining. Han opnar for dialog, men målet for dialogen er også hos Cusanus å overtyde dei andre om at den kristne lære er overlegen, og den som er best skikka til å samle religionane».

Kommentar: Man oppfordres altså til å nærme seg islam på islams egne premisser. Men man må spørre – hvorfor det? Hvorfor ikke omvendt, nær sagt? Hvorfor ikke nettopp ta utgangspunkt i det kristne paradigme, alt som konstituerer ortodoks kristendom og alt hva det innebærer av filosofi, av historie, av hermeneutikk og av tro?

Er Leirviks hensikt å skape en ny tenkemåte, nye holdninger og dermed også en slags nye mennesker med nye behov – og en helt ny moral og erkjennelseshorisont - for å kunne favne større, bli mer romslige og føyelige og dermed også mer tilpasningsdyktige til islam og islams «krav» på oss? Og i hvor stor grad er dette et ledd i en overordnet politisk-ideologisk strategi mer enn dette enkle at en kristen jo er «forpliktet» til å bygge på og spre et autentisk kristent budskap? (Ja, jeg går ut fra at autentisk kristendom eksisterer … ).

Man kan bare spørre. For meg synes som om Leirviks syn kunne være en slags lærebok eller premissleverandør til Jonas Gahr Støres drømmeprogram om å skape et nytt og større VI.

--
Litt videre med Leirvik nå, for å belyse tenkemåten som har spredd seg i akademisk-teologiske kretser de siste 20 årene og som nå danner grunnlaget for hvordan mange i høye posisjoner både i og utenfor kirken mener vi – folket – nå bør finne oss i å tenke, føle og agere på:

Det var vanlig på 700-tallet at kristne ikke så på islam som en annen religion, men som et kristent kjetteri. Johannes av Damaskus, d. 725, forsøker å vise hvordan islams syn på Kristus er preget av Nestorius og Arius vranglære, en lære som sa at Kristus ble skapt av Gud i tiden og altså ikke født fra evighet. Johannes legger med andre ord kristne målestokker på islam og utfordrer de nye herskerne.

I 781 finner det sted en høvisk diskusjon mellom Den tredje kalifen i Bagdad, al-Mahdi, den nestorianske patriarken Timoteus I der. Han inntar tydelig en dhimmiholdning overfor kalifen, selv om han kan vise til at den nestorianske kirken har stor fremgang i nåværende Irak, Iran, Usbekistan og Tyrkmenistan.

Det er kalifen som fører ordet og fremfører de vanlige innvendingene fra muslimsk side mot kristendommen. Han viser bl a til Joh 20. 17 der det står at «Jeg går til min Gud og deres Gud» som han tar som bevis på at det kristne dogmet om at Jesus er Gud faktisk er klart i strid med både Bibelen og Koranen. Han kritiserer også kristne for ikke tydeliggjøre at Muhammeds komme er profetert i Bibelen.

Timoteus tar i bruk Koranens egne tekster og forklarer at den kan tolkes kristent i og med at Koranen faktisk sier at Kristus er «Guds ord» og at når Koranen påstår at Kristus ikke døde på korset, så må det bety, helt i tråd med nestorianske lære, at det bare var Kristi menneskelige natur som døde, ikke hans guddommelige natur.

Kalifen viser også til Joh kap 16 om Talsmannen som skal komme og at denne Talsmannen må være profeten Muhammed selv. Timoteus sier da at han er åpen for at Muhammed «gikk på profetenes vei». Johannes av Damaskus kaller imidlertid Muhammed for en falsk profet.

Vi tar nå med et par andre historiske dialoger som fant sted i Bagdad under kalifen al-Ma’mun som regjerte fra 813-33:

Den nestorianske kristne al-Kindi utformet en langt strengere angrep på islam rundt 820. Han nekter blankt for at Muhammed var en ekte profet. Han så også tvil om Koranen som Guds autentiske ord.
--
Etikk, Leirvik s 83 ff:

Abu Huraira fortalt hva Allah’s sendebud … hadde sagt: «Sannelig, på oppstandelsens dag skal Allah den opphøyde og ærerike si: A, du sønn av Adam! Jeg var syk, men du besøkte meg ikke. Da vil han si: Å, Herre, hvordan kunne jeg besøke deg? Du er da all verdens Herre? Han vil si: Visste du ikke at den og den tjeneren min var syk? Men du besøkte ham ikke. Visste du ikke dersom du besøkte ham, ville du ha funnet Meg hos ham? Å. du sønn av Adam, Jeg ba deg om mat, men da ga meg ingenting å spis. Da vil han si: A, Herre, hvordan kan du bli sulten, som er all verden Herre? Han vil si: Visste du ikke at den og den tjener av meg ba deg om mat, men du ga han ingenting å spise? Visste du ikke at hvis du hadde gitt ham å spis, så ville du ha funnet han hos Meg? Å, du sønn av Adam, jeg ba deg om noe å drikke, men du ga meg ingenting. Da vil han si: Å, Herre, hvordan kunne jeg gi deg noe å drikke, du som er all verdens Herre? Han vil si: Den og den tjeneren min ba deg m drikke. Visste du ikke at dersom du hadde gitt ham å drikke, ville du ha funnet ham hos Meg?

Denne hadithen er eit eksempel på sjangeren hadith qudsi, heilage hadithar, der det som et unntak frå regelen er Gud som fører ordet og ikkje Muhammed. Som vi ser, ligg hadithen tett opp til domsscena i Matt 25, så tett at mange vil seia at det her må være tale om et litterært lån eller i det minste gjenbruk av eit kristent motiv. Det treng ein i så fall ikkje ta som eit plagiat. Dersom ein aksepterer at hadith-samlingane ikkje i eitt og alt gjengir ord av Muhammed, men også har tatt opp i seg seinare utviklingstrekk, ser vi her ett av mange eksempel på ein levande intertekstualitet mellom jødiske, kristne og muslimske tradisjoner. Sahi Muslim: Om from rettvise, relasjonar og god moral, bok 32, nr 6232

Kommentar: Det virker som om Leirvik her gjør alt hva han kan for å få frem islams uavhengighet fra kristen påvirkning og skjerpe det inntrykk at islam er et mer genuint selvstendig religionsprosjekt enn det «beviset» her skulle tyde på og at altså den islamske «versjonen» av Matteus er noe unikt som ikke står under for kristendommen intellektuelt sett, men snarere kanskje til og med ligger et lite hakk over. Vi tror at dette er et utslag ikke først og fremt av Leirviks mulige islamofobi, men at det heller er mer rett å si at det er et utslag av en slags subtil eller underliggende  forakt for det egne «oikos», kanskje motivert i Leirviks ideologiske tilknytning til den tradisjonelle norske venstreside, en ideologi som har åpnet for en større åpenhet og forståelse for islam enn for ortodoks kristendom.
(Tilføyelse 4.11.16: En dagsaktulell islamsk forfatter går mye lenger i å legge en kritisk og dermed mer inoformativ vinkel på den dialogen som fant sted enn Leirvik våger å gjøre:

«Kalifen spurte så Timoteus om han trodde at Koranen var guds ord (mrk. word of God, ikke Allah’s word). Dette var, for å si det mildt, et farlig spørsmål. Timoteus kunne ikke eksplisitt si NEI, for det ville være å overskride en farlig og mulig fatal (dødsfarlig) grense. Selv ved kalifens hoff, som offisielt skulle være et sted for fri meningsutveksling og (den største) toleranse, ble det forutsatt at kristne ikke kunne angripe sentrale islamske læresetninger», (s 42 i Karamell: "Peace be upon You»).

Så er det Jonas Gardell sin tur, i hans bok: Bin Laden i våran hjertan s 195, :

«Termen islamofobi, den generaliserte frykten for eller hatet mot islam og muslimer, ble lansert på 1990-tallet for å sette ord på et betydelig … fenomen. Akkurat som beslektede forestillinger som rasisme og antisemittisme, bygger islamofobi på en essensialistisk forståelse av kultur og religion, hvor disse fremstilles som klare monolittiske enheter, som utøver en avgjørende innflytelse over hvordan mennesker som tilhører disse kulturene eller religionene tenker og agerer. Dette utgangspunktet medfører en forestilling om at det finnes et bestemt islamsk «værende» (eller vesen?) som utskiller muslimer fra andre slags mennesker og avgjør hvordan alle muslimer «er». Perspektivet forutsetter en ontologisk forskjellstenkning mellom «islam» og Vesten … Til tross for at islam har vært en av Europas mange religioner i tretten århundrer, kan islam dermed fremstilles som et fremmed innslag med et verdigrunnlag som er helt uforenelig med Vestens. Den essensialistiske forståelsen av kultur og religion kan aktiveres som årsaksforklaring til «De andres» negative adferd. I den oppildnede æresmordsdebatten som fulgte i drapet på Fadime Sahindal av sin far i januar 2001, bortså mange observatører fra alle andre årsaksforklaringer enn at faren var muslim og kurder, som om dette faktum i seg selv skulle kunne forklare hendelsen. Men når en protestantisk mor slo i hjel sine barn og plasserte dem i fryseren … forsøkte ingen å forklare mordene med at vedkommende var etnisk svensk og medlem i Den svenske statskirken».

Kommentar: Som vi har sett, er bla a Gardell svært på vakt mot essensialisering, og han er ikke alene, noe vi ser andre steder i dette essayet hos bla professorene Hjærpe og Leirvik. Men vi finner også akademikere i Norge som er redd for essensialisering av islam, men spørsmålet oppstår: Kan det hende at denne frykten for essensialisering slår tilbake på dem selv, slik at de kommer i skade for å essensialisere den motsatte veien, altså slik at de begår samme feilen – essensialisering – overfor kristne og andre mer hjemlige og ikke-islamske som de forsøker å advare mot, forhindre og fordømme?

Jeg mener at f eks ekstremismeforsker Lars Gule havner i denne grøfta. Han har i sin bok Ekstremismens kjennetegn formulert egne definisjoner som er ment å skulle avsløre ekstremistiske tendenser blant folk slik at «man» - etablissementet i særdeleshet – kan identifisere grupperinger og enkeltindivider for så å kunne motarbeide dem ved å argumentere mot dem og slik nøytralisere dem alt i den hensikt å åpne for et debattklima og en samfunnsutvikling som han tror da vil bli mer tolerant, mer integrert og dypere flerkulturelt og mye mindre fordomsfullt enn det er nå og har tendenser til å bli – kort sagt: Hn vil ha færre ekstreme miljøer, færre (uakseptable) islamkritiske stemmer, og en islamkritikk som da holder seg innenfor hva han selv da indirekte definerer som «normal», dvs  ikke-ekstrem, altså. Han legger med andre ord premissene for debatten fremover og forsøker å få diskursen helt avhengig av de definisjoner – og den ideologien han måtte sverger til – som han selv legger til grunn, - med sin lojalitet mot det han oppfatter som det konvensjonslegitime storsamfunn og sine egne verdipreferanser.

Vi har tidligere gjengitt og kommentert Gules definisjoner annetsteds på denne bloggen, så vi skal ikke gjenta dem her; det får holde med at jeg her avfatter et fiktivt brev til Gule hvor jeg henvender meg til ham som fra en person til en annen:

Godeste Lars Gule: Definisjonene dine er egentlig ikke definisjoner i egentlig forstand, i det hele tatt, dette fordi de sikter mot å betegne, - kall det gjerne sverte, stigmatisere etc - ikke begripe. De utelukker begrepsdimensjonen ved fenomenene, ja, begreper – og essens – i det hele tatt. Definisjonene dine er derfor selvbetjenende og selvbeleilige og «for anledningen». De er ideologisk betingede, ikke ontologisk gyldige. Derfor mangler de også både sunnhet og troverdighet, de er med andre ord ikke fruktbare, de gir ingen større forståelse eller erkjennelse. De er suggestive, ja vel, men appellerer bare emotivt - ikke kognitivt - tilfredsstillende. Følgelig er de bedragerske, manipulerende og essensløse. Du kommer derfor i skade for å betrakte islam i seg selv som et normativt «all-over» ikke-ekstremt system, samtidig som du tvinges (av deg selv og dine definisjoner) til å operere selektivt med betegnelsen ekstrem på visse deler av islam, som du kaller fascistoide trender, hvis ikke tilnærmet til hele islam. Dine definisjoner er derfor selvmotsigende og relative på det grunnleggende planet. De er så å si forhåndsprogrammert av deg selv til ikke å romme det vesentlige ved «tingene». De kan derfor da også kalles implisitt fordomsfulle idet de utover dette også preskriberer fordommer i seg selv som normative sannhetsvitner på at du har rett. Dine definisjoner er følgelig både i kontekst og reelt analytisk ekstremt normative, ikke bare deskriptive. Deres hensikt tjener til å de-essensialisere islam for slik å kunne ufarliggjøre islam som sådan. Metodisk gjøres dette altså ved å splitte opp islam i mange ulike motstridende eller selvmotsigende deler som gjensidig avdemper hverandre og gjøre helhetsbildet mer broget eller ufarlig og dessuten nødvendigvis da også mer utydelig og mindre kraftfull enn den ellers kunne beskrives som. Dette umuliggjør i sin tur å redusere islams dualismes betydning, en manøver som tilsynelatende – reelt sett illusorisk – mer åpen for dialog, samforstand og mulighet for sammensmelting med andre tros- og verdisyn enn fakta – og sannsynlighetsvurderinger - skulle tilsi. Definisjonene er derfor mer fiksjonsskapende enn virkelighetsavslørende og derfor mer tilslørende enn avdekkende samtidig de åpner opp for stor opportunisme, og en strategi hvis eneste hensikt er å tjene til å forherlige definisjonsinnehaveren ved å tillate ham å trumfe skeptikere eller essensialister (overfor islam) og dermed også for en mer reell tilnærming i det globale politiske stormaktsspill.

(Et apropos i form av et innlegg på Verdidebatt som kan være verdt å «ta med i betraktningen»:

…. Det som er tullete er dine definisjoner som ikke er noen annet enn rent formale definisjoner, i motsetning til realdefinisjoner, som du egentlig er ute etter å konstruere, hm, formulere, men som du ikke klarer. Du driver ordmagi og forsøker å stemple og herse: Du sier at noe er ekstremt fordi det er ekstremt. Du går i sirkler med andre ord, midt i villniset av tautologier du ikke klarer å vikle deg ut av, uten hjelp.

Det er meget oppsiktsvekkende at Gule ikke får med seg at dette er elementært og blir forstått til og med av pre-neofytter i dette gamet.

Til og med prenatalt lovende uti logikkens verden vil kunne gjennomskue Gules fraseri, hvilket Gule ikke får med seg bæret av.

Og grunnen er at Gule ikke klarer å skjelne mellom denotasjon og konnotasjon. Han makter ikke å forholde seg annet enn til lukkede svar og har ingen åpning eller forståelse for de åpne. Og det er her definisjonene hans røper ham selv. De er kun (tilsynelatende) enkle og reelle svar på kompliserte og reelle spørsmål som Gule omskriver til leksikalske spørsmål som krever leksikalske svar, og da svar som må stemme overens med hva Gule selv definerer i sitt eget oppkonstruerte private leksikon, som han sikkert mer enn noe annet ønsker at folk skal ta for god fisk og for pålydende.

Gule ser ikke svakheten: Mangel på korrespondans (med virkeligheten) og derfor den implisitte inkoherens i eget prosjekt.

For å ta et eksempel: Han liksom vet at det å tro på mirakler – en form for ekstremisme (deskriptiv sådan) - er kongruent med det som oppfattes som en plikt til halshugging, også en form for ekstremisme (normativ sådan) .

Han ser ikke inkongruensen. Han ser ikke den falske dikotomien – og derfor illusjonen - i eget kvasiintellektuelle byggverk.

Gules formel: D (+d) er ikke-D (+n) på en og samme tid og på samme måte. Konsist: D er ikke D, hvilket strider mot kontradiksjonsprinsippet, hvilket igjen røper både inkonsistens og inkoherens. Essensen av D er ikke-essensen av D, for å si det på en annen måte, (implisitt at +d og +d begge er kontingenser). Men Gule vil ikke se at han opererer med inkommensurable «størrelser» eller aspekter. Eller så er han meget bevisst på at definisjonene kan brukes som et maktmiddel for å undergrave kristen apologetikk og fremme islamsk apologi, bl ved å skape forvirring og usikkerhet om virkelighet og identitet. Gules definisjoner er derfor ingen sanne definisjoner innenfor denne komparative ramme. I praksis og funksjonelt overfor de det måtte gjelde er nemlig D=D, fordi «ekstrem» oppfattes eller føles som nettopp som identiske ontologisk sett for de definisjonene er myntet på, og derfor som normative.

Det settes likhetstegn mellom dette å tro på helbredelse ved bønn og dette å anse halshugging for legitimt. Begge er «ekstremt», uten mulighet for å angi standard, «møteplass» eller objektiv referanse. (Men selvsagt er ikke Gule for halshugging, heldigvis, poenget er et annet og av mer prinsipiell eller mer formal karakter).

For interesserte, se denne debatten:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat36/subcat38/thread11539652/?next=40 )


Tilbake til Hjærpe, i «99 spørsmål», s 118:

Det finnes en tradisjon av retningslinjer for praktisk talt enhver tenkelig sosial situasjon. Det kan gjelde alt fra etiketteregler for hvordan man hilser på folk eller hvordan gjester skal behandles, til mer rettslig bindende regler for hvordan man skal sette opp en kjøpskontrakt eller fordele arv. Til sammen danner disse reglene det man pleier å kalle sharia, den islamske loven, den som bygger på Koranen og profetens sunna, hans sedvaner. Det er naturlig vis ikke slik at alle følger reglene til punkt og prikke. Det finnes heller ingen allment akseptert oppfatning om hvilke regler som egentlig gjelder. Sharia som helhet finnes ikke nedtegnet i noen bestemt bok, men er snarere å forstå som en kontinuerlig prosess, der de troende forsøker å komme fram til hva som bør gjelde i forskjellige situasjoner. Gjennom tidene har det vært gitt forskjellige svar og hver enkelt kan velge å følge forskjellige tradisjoner og såkalte lovskoler. I moderne tid er det blitt stadig mer vanlig at hver enkelt prøver å danne sin egen oppfatning av hva som er rett og forenlig med Guds lov. Så lenge man ikke fornekter grunnleggende læresetninger … har det vært takhøyde nok til at den enkelte har kunnet utvikle sin tro på forskjellig vis …

ibid s 40 – om Irans sharia: Guds suverenitet, dvs sharia, er overordnet alt, også folkeviljen. Viktig er artikkel 115 der det kreves religiøse kvalifikasjoner av dem som skal godkjennes som presidentkandidater. Valget er altså ikke fritt. Det viktigste er at islamsk sharia står over parlamentet, som altså ikke er lovgivende myndighet i egentlig mening. Artikkel 72 sier dette i klartekst, men gir samtidig et viktig tillegg: Det er religionsspesialistene, teologene, som i egenskap av eksperter på islamsk rett skal tale om hva som er islamsk. Deres makt blir altså meget stor … (puh).

Kommentar: Er ikke dette et vakkert og svært legitimt uttrykk for et dyptfølt behov for å utligne et stort og konstruert sprang mellom «Vi» og «dem»? Jo da, slik kan det ses på. Men hva er den reelle bakenforliggende motivasjon? Om ikke for å plassere seg litt «over» en annen gruppe, nemlig en gruppe som allerede i utgangspunktet – og dermed fordomsfullt - plasseres som «de andre», de som ikke forstår noe, de som – antatt - er proppa med fordommer mor islam og muslimer? Er ikke dette et angrep på oikos, den gruppe og det verdigrunnlag man kommer fra og opererer ut fra? Er ikke dette oikofobi?
Selvsagt har forfatteren gode intensjoner. Han forsøker å gjøre «Vi» og «dem» så like som mulig, begge fløyer som mennesker sett. Han er interessert i å fremme dialog og samforståelse, convivenzia. Men det han ikke ser er at gruppene har forskjellig konstitusjon som binder dem. Han ser ikke at «Vi» i dette tilfelle nærmest ikke er bundet av noen konstitusjon i det hele tatt. «Vi» er frie, vi er ikke bundet ved en juridisk forpliktelse på vår tro, vår Bibel. Tro i islam er tro på juridisk forpliktelse. Bibelen blir ikke ansett som noe lovverk som juridisk bindene på den enkelte. Man kan tro eller la være uten frykt for juridiske sanksjoner fra samfunnet og Gud. Den enkelte bindes ikke juridisk. Riktig nok kan man snakke om Det gamle og Det nye testamente og tenke på en slags jurdisk pakt som er inngått mellom Gud og mennesket, men fokuset er her på Guds ensidige nådegave til den troen, et løfte om frelse, under tro. Men troen knytter seg ikke verdslig juridisk til denne «konstitusjonen». Islam og kristendom kjennetegnes av to helt forskjellige måter å oppfatte og relatere seg til det juridiske aspektet på.

Men hvordan vil en muslim se på et slikt forsøk på å gjøre «Vi» og «dem» til noe mer likt enn det utgangspunktet legger opp til, nemlig at det skulle foreligge forestillinger om en nærmest uoverkommelig kløft mellom nettopp «oss» og «dem»? Vil ikke muslimer kunne føle seg litt ubekvemme over slike forsøk på sammensmelting? For er ikke forutsetningen at begge «parter» i dette bildet må gi noe og ta noe? Vil det ikke kunne oppfattes som et forsøk på å skape ett nytt stort Vi, altså en ny konstruksjon, på – ja, på hvems premisser, egentlig? Vil man ikke stå igjen med spørsmålet: Hvem skal tåle mest å oppgi mest av egen identitet, eget verdigrunnlag, eget verd, egen ære, egen identitet? Vil ikke Vesten her ha et forsprang og et overtak på muslimen før «sammensmeltingen» eller den nye forbrødringen kan begynne å finne sted? Hvorfor skulle muslimer på død og liv gi etter i en slik kunstig foranlediget prosess? Hvorfor skulle de ikke kunne hevde at de faktisk og reelt sett har er å tilby enn oss vestlige, når det gjelder å finne lykken på denne jord, og det hinsidige? Er kompromiss i religiojuridisk og sosiologisk forstand i det hele tatt mulig? Gir ikke forsøk på å omskape oss og dem grunn for muslimer til å være skeptiske? For er ikke «Vi» nettopp ute etter å vinne noe på denne konstruerte forretningen? Er det ikke «vi» som har mer behov for «dem» enn «dem» som har behov for oss, når alt kommer til alt? Innebærer ikke «ønsket» i virkeligheten et «krav»? Er ikke «vi» ute etter et helt eller halvt identitetsrov?

På hvilken måte er så muslimer juridisk bundet til islam? Jo, for det første: Til ritualene. Å utføre ritualene, dvs de 5 søylene, anses av muslimene som bindene på dem, ikke ytre sett, de kan slingre mye med overholdelsen av disse pliktene, men da reduseres umiddelbart den rikdom av fortjenestefull gjerning man har samlet opp på vektskålene på dommens dag. Og bare det at gode gjerninger og synder skal veies opp mot hverandre, bringer tanken inn på det forretningsmessige aspektet i troen, den troende blir på sett og vis sin egen bokholder, revisor (så viselig) og takstmann. Han kan revidere på forhånd, men må likevel stadig ha overrevisjonen: Allah, og en subtil blanding mellom helt og delvis: - profeten, i mente. Han er ikke fullstendig sin egen herre, han følges av Allah’s nitide, altseende øyne. Men han er samtidig fri til å tenke matematisk, i debet og kredit. Han kan betale tilbake det han skylder, selv om han kan ha store vansker med kalkylen: I hvilken grad vil min tilbakebetaling være tilstrekkelig, slik at jeg får ro og sikkerhet for min frelse? Når har jeg samlet sammen så mye «godhet» at det binder Allah og profeten til deres løfter og forespeilinger? Når kan jeg være sikker på at Allah holder sin del av «the deal»?

Den typisk muslimske avhengigheten av ritualer kombinert med «øyne som ser», vil av sosiologer eller psykologer helst ikke bli ansett som relevant ut fra sitt opprinnelige juridiske perspektiv. Religion – dvs den enkeltes tro – tas aksiomatisk for noe som har med internaliserte følelser eller individuelle eller isolerte metafysiske tilnærminger å gjøre. Juridiske betraktninger synes å være  helt fraværende, i hvert fall som en fundamental faktor eler kategori. I stedet snakker man om gruppementalitet, gruppepress, subliminale effekter og typer. Drivkraften og motivasjonen til den enkelte troende forklares ut fra interpersonlige eller intrapersonlige relasjoner, «krefter» eller lover, lover som igjen kan registreres og analyseres med empiriske, vitenskapelige metoder og reduseres til et spørsmål om arv og miljø. Men dermed tar disse akademiske disiplinene noe av friheten fra mennesket.

Metodene er reduksjonistiske, ikke augmenterende. De fratar mennesket noe av menneskets vesen i stedet for å utvide det, fylle det med reelle muligheter for åpning mot det eksistensielle aspektet, og spesifikt det fundamentale aspekt som åpner for menneskets fulle kreativitet – eller avhengighet – til det juridiske menneske, og dette altså, å få kunne være et menneske fullt ut, både i sin metafysiske, åndelige dimensjon og i sin materielle eksistens, et vesen skapt av Gud som kan inngå avtaler, eller en pakt med Gud selv, og dermed opphøyes til selve kronen på Guds eget skaperverk, hvilket nettopp forutsetter frihet og fullendes i frihet.

Som et eksempel på hvor begrenset og begrensende – og kristofobt og religiofobt - man tenker i akademiske sirkler i dag, vil jeg bare nevne førsteamanuensis Lars Gule. Han skriver på Verdidebatt bl a følgende:

«Vi leter etter forklaringer på menneskelige handlinger ved å dele opp og analysere komponentene i menneskers liv. Dermed fokuserer vi på følelser, sosiologi, psykologi, sosialpsykologi, religion, politikk, frustrasjon, kriminalitet, utenforskap, diskriminering osv., osv.



Vi er jo alle et produkt av en mengde faktorer. Derfor er det nok heller samspillet mellom faktorer vi bør se på enn å lete etter en eller annen slags hovedforklaring på hvorfor noen hater og handler som de gjør».

Riktig nok nevner Gule termen religion, men da neppe i betydning personlig tro, en tro hvor Gud eksisterer og er sann og virkelig. Dette aspektet ligger tydelig utenfor hans «evner», kompetanseområde eller hans interesse. Han inntar en klassisk tilskuerholdning til personlig gudstro, - han vegrere seg tydelig for «å ta i dette» fra innsiden-, idet han jo da også til og med betegner eller definere «dette» som deskriptivt ekstremistisk, mht til bønn i forhold til legevitenskap etc. Med et slikt utgangspunkt, et slikt begrenset fokus, vil man kunne mistenke Gule for ikke helt å forstå hva islam proper er og hva islams reelle og virkende kraft, eller agens, er. Han ser ikke at det islam faktisk kan være en synd og ikke hate, selv om han referer til en hadith som presiserer dette prinsippet:

For på Profetens Ummah sin hjemmeside heter det:

«Ett av de viktigste prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld. Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at ‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap, nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å hate for Allahs sak’».

Grunnen til at Gule ikke nevner juss i konjunksjon med religion, kan være at han ikke «tør» å se at både religion og juss er helt ikke-kontingente på transcendente forutsetninger, - transcendent her ment både verdslig eller filosofisk og som en (tros)objektivt foreliggende transnaturalistisk virkelighet.



Både juss og teologi og gudstro er til syvende og sist ultimate grunnpilarer for alle verdisyn, verdensanskuelser og troer, -tanke og følelsesforutsetninger og forutsetninger som mennesket kan tro de setter selv, og lik må forlite seg på som noe absolutt og sikkert, eller som de skjønner og «vet» blir åpenbart og oppdaget og tilført utenfra den solipsistiske eller introspektive og absolutterte subjektive og (innbilte) autonome horisont.

Utfyllende kommentar: Om Agens

Mange såkalte intellektuelle som har deltatt i den offentlige debatten om islam, islamofobi etc er f eks muslimen Shoaib Sultan. Han sier et sted: "... diskursen (den islamofobe) fremhever kvaliteter ved henholdsvis muslimen og jøden som er evige og uforanderlige. Folkegruppen tillegges agens, altså at det er mulig for religionen eller kulturen som sådan å være i krig, være uintegrerbar, være grisk eller blodtørstig ... " (s 349 i boken Motgift)

Cora Alexa Døving: " ... ved å tøye grensene for våre institusjoner og etablere egne, samt få politikere over på sitt lag, kan islam - for her har selve religionen en egen agens - og muslimer snike seg inn uten bruk av bomber og granater".(s 91)

Kommentar: Bruken av termen agens viser hvordan disse to artikkelforfatterne tillegger islamkritikere en naivisme og en u-intelligens som de ikke har vitenskapelig eller annet grunnlag for å tillegge dem. De bedriver en slags ad hominem argumentasjon overfor et kollektiv som de forsøker å fordumme, et første steg, kanskje, på veien mot den befrielse de måtte føle ved endelig en dag å kunne tilfredsstille sitt behov for å demonisere islamkritikere åpenlyst og uten forbehold.

Å frata islam agens er nemlig å redusere islam til en tom og helt «uskyldig» konstruksjon som ingen trenger å frykte og som man derfor kan smykke seg med å ha et avslappet forhol til i sosiale "korrekte" relasjoner, i kultur og politikk. Man ser ut til å ha et inderlig behov for å stjele essens fra islam proper ene og alene for å kunne ramme islamkritikere samtidig som man gir seg selv en selvbeleilig mulighet for å fremstå som tolerante og mer menneskelig og moralsk høyverdige enn andre. Og – alltid - på den riktige sien, forståss.

Hva kan være grunnen til dette? Hvorfor ser de ikke at islam virkelig har essens og at islam virkelig har agens?

Grunnen kan være at man har glemt å tenke juridisk om mennesker og forhold, slik jeg nevnte ovenfor. Man forsøker å forklare mennesker og menneskelig relasjoner uten å ta hensyn til det juridiske og religiøse aspekt– gudstro generelt. At det skulle eksistere en objektiv forbindelse mellom juss og religion er en fremmed tanke for mange i dag. Hva har juss med religion å gjøre? spør man, i fullt alvor. Man ser ikke sammenhengen og det er nesten umulig å forklare og beskrive for både noviser og erfarne akademikere at det virkelig foreligger en dyp sammenheng og dessuten en ubrytelig og nødvendig sammenheng mellom disse to dimensjonene, og at den har eksistert fra uminnelige tider og vil fortsette i all tenkelig fremtid.

Jeg kan ikke gå nærmere inne på dette her, men bare for å ta et eksempel som kan belyse at islam – og alle andre religioner eller rettssystemer – faktisk har agens i og av og med seg selv og at det er nyttig og nødvendig å se dette, for hvis vi ikke beflitter oss på å få med oss dette, slik at vi kan agere på det, vil vi snarere enn mange aner komme til å stange hodet ikke bare mot veggen, men mot våre egne oppkonstruerte – og på mange måter selvvalgte, som samfunn sett - illusjoner.

Det man først kan ta utgangspunkt i er å se islam som et personlig rettssubjekt med en uforanderlig konstitusjon og med ikke-forhanlingsbare og innebygde plikter og rettigheter, i tillegg til at dette rettssubjektet kan åpne for tilpassinger til ny tider og steder, slik det vil fremgå andre steder i denne avhandlingen.

For å ta et enkelt eksempel: Aksjeselskapet eller stiftelsen. Begge disse juridiske konstruksjonene betraktes i juridisk forstand som en person, dvs en registrerbar størrelse som kan påta seg ansvar og forpliktelser og som virker bindende på aksjeeierne eller stiftelsens forvaltere og bruker. Begge selskapsformer antar så å si agens nettopp ved å stå på egne ben på den ene siden helt uavhengig om hvilke fysiske personer som eier eller driver. De fungerer som et arsenal av potensialiteter innenfor rammen av det lovverk og de dokumenter og avtaler som konstituerer selskapet, dets vedtekter, dets formål og driftsmetoder, som kan være skissert og som derfor er aktivt bindene.

Det kan virke vanskelig for noen å forstå at et selskap sett i dette perspektivet faktisk opptrer som en person som agerer i form av å diktere premisser som igjen danner grunnlag for visse «trosoppfatninger» eller forestillinger som er bindene for alle som går i religiøs eller juridisk relasjon til selskapet. Men slik er det. Selskapet er ikke et hvilende spøkelse som romsterer bak i skyggene som en passiv kraft, nei, selskapet er en aktiv og reell agens og ikke bare en rollebeskrivelse i et skuespill, selv om det midlertidig skulle ansees å være ute av funksjon og ikke administrert av mennesker på angjeldende tidspunkt. Selskapet har sine aktivt virkende «assets» og sine «liabilities» uansett om de bare ligger der formelt som ubrukte ressurser og hviler eller ikke. Og slik er det med islam og muslimer også. Islam kan foreligge som aktiv eller passiv kraft som når som helt – når forholdene skulle tilse det – vil kunne aktivisere sine hvilende eller ikke-hvilende og personlige eller upersonlige potensialiteter og/eller ressurser.

Flere eksempler:

Vi tar her med noe ekstra som ytterligere kan belyse hvordan «etablissementet» tenker og vil «vi» skal tenke, tro og forholde oss; vi vil spesielt peke på den tendens Hjærpe - og den tendensen forfatteren vi innledningsvis refererte til fremhever i kronikken i VG -, legger for dagen, nemlig tendensen til å redusere eller innsnevre fokuset - ja, hele problematikken -  over fra det kollektive tradisjonelle typisk kristne aspektet til det individuelle planet og det enkelte gjerne gudløse mennesket og dets relasjoner til andre «enkeltmennesker» når det gjelder vårt kristne forhold slik det burde være, i forhold til islam og muslimer. Det er etter min mening et skrekkens eksempel på oppfordring til det vi noe nær kan kalle en frekk oppfordring til trosdefaitisme, dvs til frafall og ateisme som eneste akseptable alternativ:

Hjærpe i Politisk islam s 7 ff

Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.

Hva menes med islam? … det som eksisterer … er enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse. Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme:

Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det reelle spørsmål er om det i det hele tatt kan eksiterer noen sann representasjon av noe som helst … eller om representasjonen så å si  ligger i språket først, og så i kulturen, institusjonene eller i den politiske maktsyke til den som representerer. Hvis det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så må vi være rede til å akseptere det faktum at en representasjon er eo ipso implisert, innvevd, sammenflettet med ganske mange andre ting ved siden av «sannheten», som i seg selv er en representasjon. Dette medfører da metodologisk at man ser representasjoner – eller misrepresentasjoner – i en allmenning av språk- eller leke-spill definert for dem,  ikke ved noen egentlig eller naturlig innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie, tradisjon eller allmenntale.

For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten selv. Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet – dvs representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer. Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse, som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss adferd, visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar seg gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i enkelhetenes mangfold.

Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne kommunikasjonsbare mønster i den uendelig massen av enkeltfenomener som finnes i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi … som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger i verden – og som forårsaker feilprognoser.