onsdag 14. februar 2018

Eggdonasjon, det absurde og det brutale



Partiet Høyre har gått mot eggdonasjon og om dette kan det sies mye. Og mye godt og spenstig sies da også, om dette, (se linke under).
Men ingen kommentarer noen sted ser følgende scenario:
En kvinne får innsatt et egg i sin livmor. Mannen hun er gift med har ikke levedyktig sperm og låner derfor sæd av en annen mann, som sykehusene og dermed staten og skattebetalerne må finansiere.
Det fødes så et barn, velskapt og sjarmerende. Det har livet foran seg. Men …
De gode vil si at «så fint da» - og du våger å kritisere? Hvem er du til å dømme, kaste den første sten?

I dagens kulturelle, politiske og hysteriske klima, vil den som åpent stiller seg skeptiske til at en slik praksis som nettopp nevnt skal være, ikke bare lov, men også mer moralsk høyverdig enn å nekte å gå inn for eggdonasjon, bli utfrosset i visse miljøer. Standpunktet vil gi grunn til mistenkeliggjøring og det vil stilles spørsmål om angjeldendes sunne vurderingsevne, evne til empati osv. og det vil av noen bli påstått med full overbevisning at mennesker som går mot full legitimering av eggdonasjon, og vil gjøre den ulovlig, også er brutal, i hvert fall så å si brutal, mørk og moraliserende, i verste mening.

Det vitner om stor forvirring i befolkningen og like stor moralsk selvsikkerhet hos dem som ikke har noe å innvende om det eksempelet jeg nettopp har nevnt: Moren får et fremmed egg, faren låner sæd fra en fremmed.
Det mest utrolig er at tilnærmet ingen forstår hva eksempelet innebærer, eller hva det burde innebære av erkekjennelse, eller mangel på sådan, sunn innsikt og saklig grunn for å gå mot at en slik praksis skulle være ulovlig, (noe som altså noen vil anse det for brutalt å mene).

Henger du med? Er du fortsatt for eggdonasjon og for at de to foreldrene som er nevnt i eksempelet her skal betraktes som eksemplariske, og vil du gjøre dem til rollemodeller for andre par i samme situasjon som også ønsker seg et barn, og velger denne måten å fremskaffe det på?

Vel, hvis du ikke ser relevansen og – reelt - den etiske siden av saken, bør du stille seg spørsmålet:

Hvorfor kan ikke paret heller velge adopsjon? Det «fødes» et lite, vakkert og velskapt barn ved adopsjon som ved «donasjon».

Det høres jo åpenbart mer fornuftig ut, eller?

Nei, sier altså noen prektige. Du er grusom som påpeker noe slikt. Du kan være et monster. Men hvorfor? Jo, fordi du ikke respekterer individet, du forakter det frie menneskets rett til å bestemme over seg selv og sine liv.

Til dette må jeg bare svare at et slikt standpunkt vitner om et sykt og perverst perspektiv på hva et individ er, og en fullstendig forkastelig oppfatning av hva reell individualisme betyr og innebærer. Det vitner om en sløvhet som bare kan oppstå i et samfunn som ikke lenger er levedyktig, et samfunn og en kultur som virkelig trenger veiledning. Et samfunn i full oppløsning og som ikke vet hvor det kommer fra, hvor det er og hvor det skal.
I stedet serveres folk et selvfokus og en sentimentalitet inntil døden og opphøyer underdanighet eller fullstendig servili under emosjonenes diktatur. Og den elite som sitter på toppen i det politiske, kulturelle og religiøse landskapet som ikke ser dette, javel, de er fortapt. De har av egen fri vilje valgt å korrumpere seg selv på en vei til fritt valgt fordervelse og fungerer som blinde som leder andre blinde rett over stupet, for all fremtid.

Ved å tillate paret denne i høyeste grad kunstige befruktningen, oppfordrer man objektiv sett til klar umoral og forkastelige holdninger. Man tillater folk – som kan være hyper-narsissister for alt det jeg vet – å drive ap med systemet vårt og kulturen vår, vår judeokristne tradisjon. Man stimulerer til egen selvdestruksjon og heier på at emosjoner og perversjon skal være det eneste gyldige kriteriet for at noe skal være tillatt eller forbudt i det hele.
En bejaende og positiv holdning til dette barnløse paret, kan høres veldig liberalt og følsomt riktig å innta i dag. Det man i virkeligheten gjør ved ikke å ta avstand, men tvert imot være sterkt for, er å stimulere folk til å innbille seg at selve prosessen ved dette å gjennomgå en slik behandling, som tilsynelatende skal være et godt begrunnet privilegium, er verdifull i seg selv og prisverdig. I virkeligheten sikrer et slikt standpunkt bare den sjel som har behov for å føle seg bedre og moralsk mer fullkommen. Den sikrer subjektivitetens triumf, narsissismens triumf over fornuften.

At ingen i denne debatten til nå har klar å få frem denne vinkelen vi her presentere på  sakskomplekset, som omkranser problematikken, viser dessuten hvor svakt folk er i stand til å tenke, og bruke tanken og fantasien i sunn forening heller enn å hengi seg det tyranni som får råde grunnen hvis emosjoner på villspor blir ansett som det ene og sanne fundamentet for valg som ikke kan unngå å være valg mellom to ulike måter å tenke moral på. Folk skjønner ikke og vil ikke se at naturen følger sin egen logikk og sine egne lover, som er nedskrevet på våre hjerter og som vi ikke kan leve foruten eller i benektelse av. Man fordriver dermed ikke bare Guds 10 bud og den gyldne regel, men kaster mennesket ut i selvvalgt kaos og formørkelse, gjerne i «de godes tjeneste». Man ser ikke at par som forlanger respekt og autoritet ut fra det de gjør forlanger av andre å krype for dem, krype for deres selvbilde og megalomani. De ser ikke at paret består av to vanvittig store egoer som dyrker prosessen fremfor resultatet. De ser ikke hvor kravstore de er, og storforlangende. De ser ikke at dette paret er superegoister, og at de til syvende og sist lurer og bedrar ikke bare seg selv, men også de hjelperne som kommer løpende til med sitt «godhettyranni» med på lasset. De ser ikke hovmodet i dette. De ser ikke at paret nyter å være midtpunkt og at de utnytter andre folks opprinnelige evne og vilje til sann kjærlighet, en kjærlighet som inkorporer Logos, og er fundamentert i den, i all god forstand. De ser ikke at dette parets prioritet og preferanse er å få andre til gå til hånde for seg og forgude dem, ved å beskytte og stimulere dem i galskapen. De tør ikke å se og innrømme at de gjør knefall en vanvittig utpønsket form og strategi for psykopati, «uskyldsren» i all sin subtilitet, men grusom i virkelighetens verden. De frykter mest av alt å bli avslørt som de som lar seg bedra, ikke bare av paret og andre lignende «skjebner», men også av seg selv og sin egen vanvittige forfengelighet.  I hovmod.

Det virker som om folk er mer redd fornuften enn emosjonene og bøyer seg for de siste, når de blir konfrontert med nødvendigheten av å treffe bevisste og velbegrunnede typisk grunnleggende og dypt seriøse moralske valg.

Vi viser her til en av de mange kommentarer i media som er sluppet ifbm med Høyres valg om ikke å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge:



ifbm med Høyres valg om ikke å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge:

lørdag 20. januar 2018

Obama cares? Når din fiende blir din venn



Tenk deg at du var president Barak Obama og skulle holde en tale til en stor forsamlinga av muslimer i et muslimsk land og hvor alle verden tv-stasjoner ville dekke denne store og viktige begivenheten, og at begivenheten i seg selv ble antatt å bidra til bedre og mer fruktbare relasjoner mellom den muslimske og vestlige verden.
Tenke deg så at du selv tror at du sitter på umistelige innsikter som Obama trenger å høre og at du vil bidra så godt du kan til at verden blir bedre og de reelle konfliktene i verden kan bli redusert til det minimale, hvis presidenten først lytter til deg og siden tar dine synspunkter ad notam i den grad at presidenten utferdiger helt nye regler for hvordan statsforvaltningen og myndighetsperson for øvrig nå og for alle fremtid kan forholde seg til muslimer som blir mistenkt for drive politisk og kulturell undergravingsvirksomhet eller f eks terrorplanlegging med sikte på å frembringe radikal samfunnsendringer.
Tenk deg også at det du skriver til presidenten blir brukt med den begrunnelse at dine innsikter kan bidra sterkt, bredt og varig til å forebygge all kriminalitet som har med islam og muslimer å gjøre og islam og muslimenes syn på Vesten og for eksempel USA som Den store Satan og amerikanere – og alle kristne -  som tilhørende de vantros hus, darb-al-harb, i motsetning til muslimenes eget «hus», dar-al-salam, fredens hus, (eller bedre oversatt: fredens husholdning), og da altså en husholdning som i ett og alt har Allah’s velsignelse og som følgelig styres etter sharialovene, dvs islams fundamenter.

Vel, har du tenkt? Da kan du rose deg selv over at det du skrev til presidenten var følgende:

Kulturenes sammenstøt: Diskusjoner som tar utgangspunkt i denne måten å se tingene på, ender med at det skapes et skille mellom de gode og de onde menneskene. For det finnes ingen «clash of civilization» mellom de som er for sivilisasjonen og de som er imot den. Sivilisasjon har mange kriterier, men to av dem er fundamentale: 1 Det fins ikke rom for denne tankegangen hos dem som oppfordrer, inviterer til eller begår mord på uskyldige sivile, 2 den defineres av institusjoner som beskytter og fremmer både minoritetene og at myndighetene styrer ut fra loven

Sekulær: Det muslimske øret har en tendens til å høre «gudløshet» når de hører dette ordet og et «sekulært» samfunn er nesten umulig å forestille for brorparten av muslimene verden over. Derfor er pluralisme et bedre ord. Det oppfordrer både dem som har et verdenssyn som innbefatter gud og de som ikke har det til å gå inn for å ønske velkommen alle inn i det offentlige rom og til en mye bedre verden.

Assimilasjon: Dette ordet antyder at den muslimske minoriteten i Nord-Amerika og Europa bør bli helt lik flertallsbefolkningen og den kristne kulturen. Integrering, på den annen side, forespeiler alle syn, alle majoriteter og minoriteter fortjener like stor respekt så sant hvert syn er innstilt på å opptre sivilisert overfor hverandre i et offentlig rom som kan deles av hele samfunnet.

Reformasjon: Muslimer er fullt klar over og har en mening om den kampen som finner sted innenfor islam og om hva det betyr å være en ortodoks og from muslim. De trenger ikke å bli krenket ved at man oppfordrer dem til å følge i Martin Luthers fotspor. I stedet bør man spørre hvordan muslimer oppfatter muligheten for itjihad eller nyfortolkning av troen innen islam og innenfor islams tradisjoner og kulturer.

«Jihadister»: Jihad er først og fremst et indre strev gjennom selvdisiplin for å komme nærmere Gud. Den mindre – eller lille - jihad er et ytre arbeid som kan innebære rettferdig krig hvis nødvendig. Når vi derfor kaller de gruppene vi kjemper mot for jihadister, bekrefter vi - og den muslimske befolkningen forøvrig – at de vi kjemper mot er religiøse. Men det er de ikke. De er terrorister kort og godt, hirabist, som konsekvent fordreier det som Koranen og de lærde forfekter.

Moderate: Denne termen, som brukes politisk nesten overalt og oppfattes som en fellesnevner som i seg selv, unngår de vanskeligste teologiske stridsspørsmålene. Hvis noen kalte meg «moderat kristen», ville jeg ha følt det dypt krenkende. Jeg tror på en Absolutt som byr meg å elske min neste. På samme måte er det ikke et oksymoron å være en medstrøms muslim som tror på en Absolutt. En robust sivil pluralisme må gi rom for hengivne troende fra alle troer og også for de som ikke tror.

Interfaith eller Trosdialog: Termen assosierer til en nedtoning til en fellesnevner som unngår de vanskelige spørsmålene og er derfor irrelevant. «Multi-tro» antyder at vi betrakter våre dypeste teologiske ulikheter som et middel for å overskride dem ut fra praktiske hensyn, ut fra det beste i hver våre tradisjoner, og felles verdier som vi alle deler.

Frihet: Uheldigvis oppfattes dette begrepet, slik det brukes i amerikansk utenrikspolitikk, slik at det ikke henvender seg til hvordan folk i lokale kulturer oppfatter det. Når begrepet ikke blir oppfattet som frihet av disse kulturene, kan det føre til at noen tar seg friheter. Balansen mellom frihet fra – valfrihet - og frihet til – sikkerhet – og den lokale samtalen i den lokale konteksten, spesielt i den muslimske befolkingen, forrykkes. «Frihet» forstås best når man trekker inn slik ting som fred, rettferdighet, ære, forsoning og kjærlighet (compassion).

Religiøs frihet: Beklagelig vis formidles det med det dette idealet typisk amerikans omsorg spesielt for den frihet den frihet de evangeliske eller protestantiske kirker spesielt åpner for med hensyn til adgangen for å konvertere, og da slik at det skapes splid innenfor de lokale kulturene og i den opprinnelig kristne befolkningen.  Selv om det ikke er helt sant, så mener jeg at det er bedre å definere religionsfrihet som oppfordring til å vise respekt og forsoningsvilje overfor de andre som selve spenningspunktet mellom kulturene og et lovbasert samfunn, idet man er følsom overfor det første og konsistent i forhold til det andre.

Toleranse: Toleranse er i seg selv ikke nok. Dette kun å tillate at noen eksisterer eller dette bare å tillate visse handlinger, innebærer ikke nødvendig vis at det dannes forbindelser bygget på den nødvendige tillit på tvers av troene og kulturene som skal til for å takle de globale utfordringene vår sivilisasjon står overfor. Vi trenger å være tilstrekkelig ærlige overfor hverandre og vise hverandre nok respekt til at vi i felleskap kan sette ord på det som forener oss og det som skiller oss fra hverandre og da alt dette i samsvar med den iboende verdigheten vi alle deler som skapninger overfor Gud idet vi vandrer sammen i fred, rettferdighet, forsoning og kjærlighet.
De ovenstående ordene og frasene vil ha ulik betydning på ulike steder og vil endre seg over tid i samsvar med den kulturelle og etniske konteksten sammen med de misforståelsene som foreligger mellom muslimer og ikkemuslimer, noe vi ikke kan se bort fra. Det som betyr mest er ideen om at vi ærlig kan lytte til hverandre og forsøke å forstå hverandre bedre slik at vi kan vise hverandre stadig mer respekt.

Nei til islam kommenterer:
Som du vil forstå, har du nå et virkelig grep om hva som skjer på den internasjonale arena og kan forsikre deg om at du er en kapasitet av de helt store, ja, at du kanskje har vært verdens mektigste kvinne eller mann, i hvert fall for en stakket stund. Du kan dessuten smykke deg med den tanke at det er du selv, ikke primært Obama, som er den som verden burde takke for å ha bidratt til freden kanskje mer enn noen annen på planeten. Og hvilket serum brukte du, hva besto trikset i? Jo, du oppfordret til ikke å kalle fienden ved sitt rette navn og fordi du dermed bidro vesentlig til å få folk til å føle seg litt bedre for en stund og for å få dem til å tro på at både du og dem virkelig tilhører de gode, en gang for alle, fordi du og de nå nekter å ta ord i sin munn som kunne virke krenkende på visse sjeler, psykopatiske sjeler så vel som naive og alltid godtroende sjeler, som tror at de på magisk vis kan trylle bort alle globale spenninger og ubehageligheter bare man bruker de ord som fienden helst vil høre og lydig ikke bruker ord og begreper som fienden helst ikke vil høre i din munn.
Så enkelt og vanskelig er det. Og vanskeligere er det ikke. Derom hersker ingen tvil. Du kan prise deg lykkelig over å ha blidgjort mange genuine terrorister og samtid servilisert deg både emosjonelt og kognitivt overfor dine selverklærte fiender. Og uten at du forstår den dype ironi som her ligger i Nei til islams kommentar. se en annen tilknyttet kommentar på bloggen her

Artikkelen over er lånt herfra:

There's a big difference between what we say and what they hear.
By Chris Seiple March 28, 2009

Arlington, Va. — In the course of my travels – from the Middle East to Central Asia to Southeast Asia – it has been my great privilege to meet and become friends with many devout Muslims. These friendships are defined by frank respect as we listen to each other; understand and agree on the what, why, and how of our disagreements, political and theological; and, most of all, deepen our points of commonality as a result.

I have learned much from my Muslim friends, foremost this: Political disagreements come and go, but genuine respect for each other, rooted in our respective faith traditions, does not. If there is no respect, there is no relationship, merely a transactional encounter that serves no one in the long term.

As President Obama considers his first speech in a Muslim majority country (he visits Turkey April 6-7), and as the US national security establishment reviews its foreign policy and public diplomacy, I want to share the advice given to me from dear Muslim friends worldwide regarding words and concepts that are not useful in building relationships with them. Obviously, we are not going to throw out all of these terms, nor should we. But we do need to be very careful about how we use them, and in what context.


En artikkel om semantikk og dens funksjon eller dysfunksjoner her:


‘Radical Islamic terrorism’: Three words that separate Trump from most of Washington
By Peter Holley March 1, 2017
Trump says he is ‘taking strong measures’ against ‘radical Islamic terrorism’
In an address before a joint session of Congress on Feb. 28, President Trump said his administration is “taking strong measures” against terrorism. (The Washington Post)
During his first speech to a joint session of Congress, President Trump said his administration is “taking steps to protect our nation from radical Islamic terrorism.”

Months before, on the campaign trail, Trump appeared to revel in his forceful use of the phrase “radical Islamic terrorism,” even when his critics grimaced.
Not one to be easily deterred, Trump continued his use of the phrase from the earliest moments of his presidency when he promised to eradicate the threat of “radical Islamic terrorism” “from the face of the Earth” during his inauguration speech.
Even after his national security adviser asked him to avoid using the term during his speech to Congress, Trump didn't hesitate in uttering those three words.
For Trump and many of his supporters, the phrase has never been just a phrase but a carefully worded departure from the Obama administration's — and the Bush administration's — understanding of the world and the U.S. government's role in combating terrorism.
Former president Barack Obama used the phrase “violent extremism,” which severed the violence carried out by terrorists from any immediate association with theology. Trump and many of his associates, meanwhile, have been explicit about their belief that Western democracy is at war with Islam.

Se mer tyggis her:

Og enda litt mer her:

President Obama has failed America again. He has killed another radical Islamic terrorist while refusing to call him a radical Islamic terrorist. William Saletan William Saletan:
Obama doesn’t understand the war we’re in. As Sen. Ted Cruz, one of our nation’s bravest lawyers, has repeatedly pointed out, the president refuses to “utter the words radical Islamic terrorism.” In January, Republican National Committee Chairman Reince Priebus noted that Hillary Clinton “has refused to call radical Islamic terror by its real name.” In a speech last month, Donald Trump—a steadfast supporter of veterans who served while he was playing squash (except those who were captured) complained: “We’re in a war against radical Islam, but President Obama won’t even name the enemy! Hillary Clinton also refuses to say the words radical Islam, even as she pushes for a massive increase in refugees.”
A detailed Slate investigation finds that these Republicans are correct. Obama has stubbornly distinguished refugees from enemy combatants. And in more than seven years of killing radical Islamic terrorists, he has consistently refused to call them radical Islamic terrorists.
Under Obama, according to the New America Foundation, the United States government has conducted 355 drone strikes in Pakistan. That’s more than seven times as many as were conducted under George W. Bush. Obama has authorized more than 140 strikes in Yemen, a country Bush hardly touched, and another 17 strikes in Somalia. We’ve launched more than 12,000 airstrikes against ISIS. The total number of enemy fighters killed on Obama’s watch, depending on how you count them, is probably around 30,000.
Some Republicans say Obama has been too quick on the trigger. Others say he’s been too cautious. But they agree on one thing: When it comes to calling our enemies names before blowing them up with Hellfire missiles, he’s soft.
In March, the Pentagon announced that U.S. forces had killed the ISIS ministers of war and finance. Obama, in remarks on these killings, failed to denounce ISIS as Islamic. In April, speaking at the CIA, he delivered a longer progress report:

    Coalition forces captured Abu Dawud, a leader of [the ISIS] chemical weapons program, giving us critical information that’s allowed us to unleash more strikes against those sites. We have removed Abu Sarah, an ISIL financier in Iraq; Haji Iman, their finance chief … In Syria, we targeted a senior leader of al-Nusra, Abu Firas al-Suri.  In another strike in Syria, we took out five other al-Qaida operatives. In Yemen, our recent strike against a training camp used by al-Qaida in the Arabian Peninsula took out dozens of terrorist fighters. In Somalia, we took out a senior leader of al-Shabaab …

Obama referred to “ISIL’s hateful ideology” but again refused to call it Islamic. Instead, he resorted to nonjudgmental liberal terms such as depraved, horrific, vile, barbarism, and revulsion.