tirsdag 5. juni 2018

Dokumentaren OMVENDT - NÅR TINGENE IKKE ER SOM DE SER UT TIL Å VÆRE



Vi skal med utgangspunkt i dokumentaren Omvendt som ble sendt på TV2 i slutte av mai i år, ta for oss kjærligheten og hva den handler om, og dette vil bli undersøkt om litt, men først litt om kjærligheten i sin alminnelighet og hvor vi ikke spør om kjærligheten fins, men hvordan den kan ytre seg i dag, og hvilke farer den kan innebære, hvilken pris den har og hvilke fallgruver man kan falle i.
Noen gjør alt for kjærligheten, sies det. Andre sier at kjærlighet gjør blind. Atter andre at den gjør seende, for selv blinde kan se og en blind høne kan finne et korn. De fleste vil i dag vite at kjærligheten har en lang historie, at den arter seg ulikt i ulike kulturer, at hjertene brenner på en annen måte i Øst enn i Vest, at hjertene åpner eller lukker seg på ulikt vis, at kjærligheten har sine ulike motiver, at den uttrykkes på forskjellige måter, - og at «det hele» er en funksjon av tid og sted, et resultat av de økonomiske grunnforhold. Vi vet at å gjøre kjærlighet på den riktige formelle måten i en populasjon kan oppfattes som like stor kjærlighet, hvis ikke større, enn en kjærlighet som heller bygger på det uformelle uttrykk. Vi har imidlertid i Vesten i dag nærmest glemt at for at kjærligheten faktisk skulle bevise seg bare for 100 år siden, så trengte den et kirkebryllup for å «virke» og for å være komplett. I dag anser mange det for latterlig å koble formaliteter til kjærligheten. Man ønsker i dag å sveve fritt og la emosjonene til enhver tid avgjøre hva som er kjærlighet eller ikke, samtidig som man for enhver pris ikke må legge bånd på seg som kan distrahere selvrealiseringen eller prosessen med hele tiden å måtte befinne seg selv i stadig mer autentiske roller hvor følelser og erfaringer av frigjøring er selve sentralpunktet i ens liv og relasjoner.

Innen konservativ islam vil man ta avstand fra et slikt kjærlighetsliv, og avstanden og motviljen mot det ser ut til å ligge i ryggmargen. Dessuten har man Allah i ryggen. Er kvinnen muslim, er ekteskap med en ikke-muslim utenkelig og dette er ikke noe man kan kompromisse med. Det er bare sånn. Å stille spørsmål ved religionen som sådan, er bare få forunt.

Vi deler artikkelen her inn i to deler, den første delen er en mer tabloid kortutgave av den andre, men mye lengre og dels helt forskjellige fra den første. Begge artiklene er i sin form en slags monolog, om enn ikke indre monolog, den er et forsøk på en dialog med en fantom-leser, en leser som kanskje fins, en leser som velger å være med på ferden, i en fiktiv, men like vel høyst reell verden.

Vi gjør oppmerksom på at vi ikke kjenner noen av de som har laget og som deltar i dokumentaren. Vi bruker deres fornavn mens vi kommenterer, ikke for å henge dem ut eller ramme dem, og heller ikke fordi vi har noe mot disse menneskene, eller for at vi forakter eller hater dem, eller noe sånt, snarer tvert imot. Vi synes de har vært modige. Vi respektere deres valg, vi tolerer deres tro, selv om vi aldri vil komme til å underlegge oss denne troen. Vi føler oss ikke i toleransens navn til å rette oss etter de krav som stilles til oss ut fra deres religion per se. De har laget en informativ «forestilling» om kjærligheten og den vilkår – i spenningsfeltet mellom islam og ikke-islam. De har presentert et stykke virkelighet, de har prestert et informativ og lærerikt stykke, men, akk, også et nokså stakkarslig stykke, i hvert fall sett utenfra. Vi kan ikke kritisere dem for de valg de gjør i dokumentaren, vi kan ikke rådgi dem, vi ser dem her på våre premisser her og nå mer som rollefigurer i et drama som egentlig ikke angår hverken dem eller oss som virkelige personer. I virkeligheten er sikkert alle aktørene i dokumentarer framifrå og helt uklanderlige mennesker på det helt private planet og så langt «salAfistisk» islam i sIn strengeste form ikke får komme imellom og rive opp potensielle relasjoner.

Vi håper på en usynlig, men fruktbar dialog med eventuelle lesere om dette.

Men før vi går videre:

Vi kan garantere at følgende innlegg aldri vil bli publisert på nettavis som document.no eller resett.no. Disse nettsidene har sine velvalgte begrensninger, de har et tabloid preg og kjenner publikums primære ønsker: Korte, poengterte, relativt informative artikler, artikler som ikke påberoper seg å være lengre eller dypere fordypningsartiker, (artikler som selvsagt ikke trenger å være lange, kompakte eller kronglete for å ha stor verdi).

Det betyr ikke at resett og document ikke har sin nødvendige funksjon og at de ikke fyller en viktig samfunnsoppgave, snarere tvert imot. Resett og document ansporer gammelmedia til å prestere bedre, men også til å avsløre sine svakheter, både faglig journalistisk, og på det ideologiske planet.

Resett og document tilbyr – til tross for sin oppstykkede strøm av fiffe nyheter - en alternativ verdensanskuelse og gammelmedia forsøker å henge med, men tør ikke, klarer ikke, dessverre, å sette sine egne rotforestillinger til debatt, hverken utad eller innad. Og dette er viktig, her går det på ideologiene løs.

Gammelmedia føler seg moralsk provosert for resett og document utfordrer deres selvbilde, deres innbilte prektighet, deres verdigrunnlag og den følelsen de har av å ha vært moralens voktere, de svakes forsvarer og de fromme ønskers rette sted. Gammelmedia eller medstrømsmedia, som de også kalles, synes å drøse i flokk. De er blitt en kompakt klikk som ikke tåler kritikk og aldri tar radikal selvkritikk. Deres verdensbilde er blitt statisk og deres sinn paranoid. Derfor skjelles til stadighet resett og document ut i disse media og blant disse mediamenneskene.

Gammelmedias forsøker å isolere resett og document, stemple dem, støte dem ut av det gode selskap. Gang på gang mistenkes de for å være islamofobe eller høyreekstreme, ja, endog rasistiske, eksemplene er legio, vi trenger ikke å ta ramsen her. Men for riktig å tirre gammelmidia, må altså resett og document legge seg til en form som ikke bare har sine fordeler, men også sine svakheter. De kopierer på en måte gammelmidias svakeste sider, nemlig overflatiskheten, de stadige små drypp av informasjon og kommentarer som man tror er helt nødvendige og som man derfor ikke kan leve uten, enn si leve med, uten gammelmidias formidling. Alle de virkelig store dramaene serveres i kortform og ofte i et format som kan minne om en såpeopera. Det hele etterlater et hakkete inntrykk, et inntrykk av at virkeligheten og politikken objektivt sett er like fragmentert som det media formidler og like fragmentert som den måten mediavirkeligheten formidles på. I sum passifiserer dette publikum, man blir «saturated», overfylt av ulike måter å se virkeligheten på og det blir med tiden umulig å reflektere en mer sammenhengende personlighet i en selv som ansvarlig, engasjert og politisk medborger.

Menigmann reagerer på dette. Man kjenner seg ikke igjen i gammelmdia. Menigmann føler at noe viktig og vesentlig mangler, han får kanskje det inntrykk at gammelmedias egendefinerte posisjon går ut på å holde befolkningen i sjakk og nede.

Gammelmidia ser ikke at meningmann vil ha sannhet, dristig sannhet og ærlighet. Derfor resetts, documents og HRS’s enorme suksess. Disse nettstedene supplerer og overkjører gammelmidia og eliten med virkelig nyhetsstoff dvs analyser, kommentarer og meninger som menigmann kjenner seg igjen i, i hverdagen. Statistisk sentralbyrås’ tallmateriale blir virkeliggjort og tydeliggjort bedre i nymedia enn i gammelmedia. Og i seg selv gir dette menigmann anledning til selv å delta i det drama som utfolder seg og gjør seg gjeldende, inntil margen, i seg selv et drama gammelmidia har oversett eller uglesett, kanskje i den edle hensikt å spare befolkningen for uro og bekymringer lengst mulig.

Gammelmedia makter rett og slett ikke å oppfylle sin egendefinerte rolle om å forsvare og fremme folkeopplysningen og kritisere myndighetenes maktarroganse og åndelige blindhet. Ved å forsøke å fryse ut ny-media, tror gammelmedia at den kan forsvare og sikre sitt rykte som moralens vokter. De har imidlertid ikke oppnådd noe annet enn å bli samfunnsstøtter frosset i salt brukt kun til å bevare sin egen selvgodhet, kledt i rødt, et i seg selv et gjerrig prosjekt uten raushet og tilstrekkelig frimodighet. Gammelmedia lar seg bruke på samme måte som mange vestlige intellektuelle lot seg bruke av Stalin i sin tid.  De kom tilbake fra besøk i Sovjet med solskinnshistorier om hvor praktfull og overlegent human kommunismen var. Det viste seg å være fatalt for millioner av mennesker.

Men her på Nei til islam er vi glade for å ha anledningen til i hvert fall å forsøke å pløye litt dypere, dvs ta oss litt lenger tid på artiklene og gjerne behandle sakene ut fra vinkler som kan føles fremmed og som en belastning for nevnte nettsteder, og da tenker vi først og fremst på det religiøse aspektet ved «tingene» og da spesielt i relasjonen mellom kristentroen og islam. Dette forhindrer selvsagt ikke at de to nettstedene også kan komme opp med religiøst vinklede artikler, men disse speiler ikke hovedanliggende til disse nettstedene. Hovedanliggendet ligger mer i å være pådrivere i et nyhetsbilde som raser avgårde med stadig større fart og hvor informasjonsmengden synes nå for tiden å overvelde mange publikumere. Nettstedene synes også å ta mål av seg å befinne seg på øverste hylle i mediabildet hva angår storpolitiske saker, riksdekkende begivenheter og sensasjoner. Storpolitikk og feature synes altfor fristende; man vil spille med de store gigantene i «gammelmedia» og gjerne overgå dem, på lånt gods. Man søker å nå frem til et største antall reelle lesere. Man forsøker å påvirke flest mulig i den hensikt å forandre det storpolitiske bildet på lengre sikt.

Agendaen er klart antisosialistisk eller anti-etablissement, man angriper en mer eller mindre klart definert elite for å ha vært for stum og døv til å tøre å se reelle problemer i tiden, ikke bare utfordringer. Både resett og document tar mål av seg å være blant tungvekterne i det store mediebildet og for å nå opp og for å kunne holde seg der oppe, er det nødvendig å «go tabloid». De store, eksistensielle og dypt personlige aspektene må man da la fare til fordel for overflatebetraktninger og stadig påfyll av en ntb-lignende referatjournalistikk som stimulerer publikums behov for å følge med ved å servere informasjon i store kvanta, mer enn kvalitativt bearbeidet bakgrunnsstoff til ettertanke, og med sikte på større innsikt og dermed både en fastere og en mer fleksibel grunn å bygge sin dømmekraft og sitt folkevett på. På resett foreslås det å kutte ned på stoff som har med islam per se å gjøre, man viser til at islam jo håndteres på andre nettfora!

Vi har ikke satt oss som mål å presentere eksamensbesvarelser, doktoravhandlinger, hovedoppgaver eller vitenskapelige analyser – i «den forstand» - og artikler som kan bli tatt inn i berømte vitenskapsorienterte tidsskrifter med høyeste autoritet. Nei, vi nøyer oss med å reflektere fritt ut fra hvor fantasien og det vi måtte ha av kreativitet måtte lede oss og vi ser gjerne etter innfallsvinkler som tabloide nettaviser overser eller ikke orker å utforske, fordi det blir for omstendelig og rett og slett vanskelig. Vi er ikke redd for å se det kompliserte i tilsynelatende ukompliserte saker, men vi gjør ikke med vitende og vilje tilsynelatende lette saker fra før mindre kompliserte, snarere tvert imot. Vi mener at virkeligheten er komplisert – og springende - og at vi ikke trenger å fremstille den og behandle den som om den var mindre komplisert enn den er, for virkeligheten er virkelig komplisert, og derfor mer interessant, jo mer vi «snakker med den».

Vi tillater oss derfor å ta oss tid når vi nærmer oss det vi søker: kjernen eller kjernene i sakene. Vi tillater oss sidesprang, a propos’er, og til og med villet inkonsistens noen ganger. Vi fører gjerne eventuelle lesere inn på feil spor så sant vi vet at vi når vi nærmer oss avslutningen, så vil vi være i stand til å føre leseren tilbake til selve saken, alt satt inn i en større kontekst med overlappende «variabler», men uten å gi tapt for behovet for å gi en helhetlig fremstilling som til syvende og sist ikke er noe annet enn en postmoderne collage uten verdi- og trosforankret rammeverk, dvs en verdensanskuelse, kall det gjerne verdisyn, basert på en viss virkelighetsoppfatning, et menneskesyn forankret i objektive etiske verdier og moralske standarder, ankerfestet i én større, Sannhet, en sannhet vi må forsøke å oppdage, ikke «skape» på postmodernistisk vis.

Artikkel 1:

Når man snakker om å omvende seg, har det alltid et viss religiøs odør ved seg. Man velger et ny livsform, en ny tro eller en ny retning. Man snur «opp ned på det», det er ment å ha ringvirkninger.
Noen kan tid og stedfeste denne omvendelsen, man sier da gjerne at man ble omvendt, den gang, nøyaktig.
Noen gang er det omvendt, man vender seg da bort fra noe og lager en dokumentar man kaller Omvendt om dette. Dokumentaren sendes så på TV2 og den tar ca en time å komme seg igjennom. Det dreier seg om en livsreise innenfor en periode på 5 år. Og det dreier seg om kjærlighet, eller noe i den retningen. (For alt er jo omvendt i dag).
Paret det her dreier seg om besår av en norsk «viking» og en muslimsk kvinne fra et konservativt og relativt stengt muslimsk miljø på Filippinene, de er begge i tredveårene. Vikingen, Atle, er veldig forelsket, fra før har han to barn, hun, Lyn, ingen, men de elsker hverandre, og de vil gifte seg. Er det mulig?

Ja, det er mulig, hvis vikingen blir muslim, får vi vite. Lyn kan ikke gifte seg med en ikkemuslim. Og da begynner prompte den lange omvendelsen hvor alt snus på hodet og det går til hodet på noen og enhver. At Lyn skal bli ikkemuslim, kommer aldri på tale, enda hun har vært fri til å stille seg grunnleggende spørsmål ved livet og svare ut fra egen overbevisning. Bare nydelig, altså. Hun virker meget vestlig.

Vikingen Atle skritter til verks med det største alvor, og på en annen måte enn Lyn. Han erklærer seg som muslim, skikkelig, offentlig og slik skikken er. Ja, han blir tl og med mer muslim enn den muslimske kvinnen som han elsker å vil gifte seg med noen gang har vært. Lyn – den utkårede -  blir ikke bare skeptisk overfor dette, men til og med redd. Vikingen forteller henne plutselig en natt at faren hennes har fortalt ham at han må instruere henne om bønneforskriftene og at hun holder dem. Patriarkene bestemmer. Atle lyser Allah’s navn over Nordmarka når de er ute på tur. Han ønsker at flere muslimer skal komme seg ut i den fine naturen og velsigne jorda.
For Lyn er dette en stor prøvelse, hun gråter og spekulerer på hvordan de skal løse floken. Hun vil ikke miste familien sin og hun vil ikke miste vikingen, «turned muslim».

Da Lyn var litt yngre, flyktet hun nettopp fra det – muslimske - presset familien la på henne, hun ville tenke selv, stille spørsmål, men nå har altså islam innhentet henne. Hun har følt seg fri, hun har funnet seg selv. Hennes mor forteller henne da at hun gjør moren vondt som ikke vil gifte seg «under sharia». Lyn sier at hun ikke vil gifte seg med en mann som kan ta seg flere koner. Det preller av på Lyns foreldre. Utenfor sharia, er hun trygg, mener Lyn, men altså ikke foreldrene. Det bør holde med en muslimsk, borgerlig vielse, mener Lyn, men får ingen støtte. Men hun bedyrer for alle og enhver også at hun er og kommer alltid til å bli muslim. Hun nøyer seg med å gifte seg «borgerlig» og altså ikke på islamsk vis etter sharia. Hvilket er mulig på Filippinene, slik ikkereligiøse gifter seg borgerlig her.

Men for kvinnens familie er dette ikke nok. De gjør seg dystre og truer med å utstøte henne, akkurat slik andre familier gjør når døtre gifter seg med ikkemuslimer, får vi høre.  Hennes barn vil bli kalt bastarder forsikrer foreldrene, og hvis det skjer, er det skikkelig vondt å oppleve for familien. Lyns smerte er totalt irrelevant.

Lyns far forklarer overfor vikingen at guttebarn bør omskjæres så tidlig som mulig. Han forteller at han selv ble omskåret som ungdom, og at «det var mye blod». Vikingen bør derfor handle raskt. De snakker sammen om dett mens vikingens sønn med sin nye kjære hører på. De snakker om å klippe tissen hans. Gutten vil ikke at de skal klippe på tissen hans, han ser ut til å forstå det viktigste av hva alt dette dreier seg om. Han rister overbevist på hodet når han blir spurt. Vikingen spør faren: Er det frivillig eller obligatorisk? Faren svarer som han er opplært til: Det er obligatorisk. Vikingen spør da – med en smule forferdelse – om det ble brukt kniv eller saks, på faren. Vi får ikke helt tak på det svaret faren gir, men det var altså mye blod. Og det bør unngås nå, vikingen bør kontakte ekspertise som kan gjøre dette så raskt som mulig, maner faren.

For å gjøre en lang livsreise gjennom 5 år kort: Lynn og Atle klarer på underlig vis underveis å forsone familiene. Lyns familie synes å være fornøyd når Lyn forteller at det må være viktigst å være en god datter og en god mor enn en god muslim. Foreldrene synes å godkjenne dette. Lyns mor tilgir henne; hun er glad i datteren, det er ikke til å komme forbi.

Men så skjer det en omvendelse: Atle og Lyn gifter seg borgerlig i Norge, i Human etisk Forbund, HEF. Det skjer med pomp og prakt på en scene med et bakteppe av isblå himmel. Paret og barna er drapert i snøhvite, hermelinaktige kjortler. Det lyser av ansiktene. Det lyser av lykke og fordragelighet. Hvem kan si noe på at de endelig har fått hverandre?

En «prest» i HEF lyser nå en velsignelse over dem, hvor de blir gift i kjærlighetens navn. Kjærlighet og ærlighet ligner hverandre, sier vigselsmannen stolt.

Men hva har skjedd? Har Atle og Lyn omvendt seg til HEF? Eller er det omvendt, at de har omvendt seg fra islam? Om Lyn har fått familiens velsignelse for dette bryllupet, får vi ikke vite. Kanskje det er foreldrene som har omvendt seg fra islam og blitt ateister? Ser vi store omveltninger i sikte her? Det er nokså usannsynlig at foreldrene har omvendt seg fra islam. Har de vendt seg mot et reformert islam, har de endelig tatt farvel med «sharia»? Er de da lenger muslimer, kan det spørres.

Eller er det HEF som er blitt snikislamisert? Kan HEF godta å vie Allah-troende, dvs det som mange vil oppfatte som gudstroende? Bryter HEF med sine grunnprinsipper? Kan hvilke som helst religiøse nå velge å gifte seg i HEF?

Det heter imidlertid i HEF egne retningslinjer: «Men å forsøke å forene kristendom og humanisme som ett og det samme, vil bryte med sentrale prinsipper i den humanistiske idé og tankestrøm».

Så OK, la gå med kristendommen, kristne vil neppe velge å gifte seg på HEF’s premisser.

Mens det er helt greit for alle muslimer å gjøre det? Bør ikke Islamsk Råd nå komme på banen her?



Før vi gå videre til artikkel 2, forsøker vi oss med en sammenfatning av hva som skjer i og med Omvendt. Vi forsøker å se essensen i dokumentaren og det budskap som ligger implisitt i den, for et budskap har den, om enn aldri så tvetydig og derfor antatt uskyldig, og i ytre form av å være svært så tolerant, fredsskapende og fordragelig.

Når det gjelder Atle, så lyser han av ny-toleranse, han er jo også en glad og deilig gutt, på sett og vis, han ikke bare tolererer islam, han underkaster seg islam med vitende og vilje og stor kraft – i kjærlighetens navn. Han fremtrer som en selvskapt inkarnasjon av hvordan kjærligheten beskrives av Paulus i Det nye testamentet, den kristne grunnlov. Han tror at han er et bevis på at kjærlighet overhodet er mulig. Og det må antas at mange seere gir ham rett i dette, at det han gjør ikke bre er beundringsverdig, men også noe stort, flott og nyskapende. Atle viser seerne at det er mulig det man trodde var umulig, at kjærligheten seirer til slutt. At kona Lyn går med på dette, er vel neppe tvilsomt. Hun bejaer hele prosessen under omvendelsen. Alt tjener til syvende og sitt til hennes fordel, til tross for de – selvvalgte – prøvelsene hun må igjennom. Kjærestene gjennomgår en befriende metamorfose, ser det ut for, en renselsesprosess inkludert store personlige ofre og stor lidelse, spesielt innen Lyns familie. Det hele får et preg av prisverdighet. At noen ofrer seg for kjærligheten kan ikke være galt. Det må tvert imot være rett og riktig, ja, moralsk høyverdig.

Det slår en at alle aktørene ser ut til å ville skjule islams iboende manipuleringspotesiale og at dette potensialet av Allah og profeten er ment å skulle realisere seg i praksis, hvor man enn er og befinner seg, ja, i enhver kontekst. For Allahs bud er uforanderlige og evige. De kan ikke kompromisses om. De er juridisk bindende og straffen for frafall er døden. Så enkelt som bare det! Men dette underkommuniseres, hvis kommuniseres overhodet. Det er best å la vær, for fredens og fordragelighetens skyld, og i toleransens navn. I virkeligheten er Omvendt en marionette-forestilling. Aktørene er brikker i Allahs spill.  Allah trekker i trådene og ingen synes å bekymre seg minste over dette.

Lyns foreldre driver påpliktet misjon for Allah og profeten, dawwa, om det kan det herske liten tvil. Men kommer dette tydelig frem? Nei, selvsagt ikke, for den som kjenner mekanismene som er ute og går. De forholder seg som forventet, som gode muslimer. De driver dawwa på autopilot i den tro at dette skal gjøre dem uovervinnelige, de tror de har Allah på sin side, de er magikere, de har nøklene til suksess, selv oppskriften, islam som din, som religion, som selve sannheten eller sannheten i seg selv. Og den som følger sannheten, vil seire. Og hva er sannhet? Jo, det som står i Koranen. Intet mindre. De gjør derfor en hellig gjerning, når de driver dawwa. De er skyldfrie, de kan – garantert - ikke gjøre noe galt eller usømmelig. Når de vil forkaste datteren, er det det eneste riktige og sanne de kan gjøre. Hva mer kan forlanges av dem? Det menneskelig hensyn overfor datteren er som luft. Islam kan ikke være humanisme. Islam har intet ord for kjærlighet slik den blir beskrevet i Bibelen. Islam i seg selv setter derfor grenser for den naturlig frihet, en frihet Atle flykter fra, idet han tror at han flykter fra dette ikke å få oppleve kjærligheten til dette nettopp å oppleve kjærlighet, i islam, under islam, under Allah, profeten og imamene, ja, under umma, det folkehavet som utgjør islam proper til enhver tid og som besitte sannheten sett som en umistelig og uavhendelig verdigjenstand til evig tid under sharia.

Aktørene – og produsentene og TV2 - i dokumentaren ser helt bort fra at islam har en essens som tilsvarer dens agens. Å nevne disse to begrepene i forbindelse med islam er et stort tabu i både vestlige og islamske miljøer, både intellektuelle og ikke så intellektuelle miljøer, som f eks i gammelmedia, ja, til og med i ny-media, og man kan spørre om grunnen til dette ligger i noe annet enn frykt? Selvsagt har det med frykt å gjøre, rasjonell frykt, men dette tør man ikke nevne, for da måtte man gå ut og være i stand til å begrunne frykten, rasjonelt, men det kan man ikke. Frykten – den helt ut forståelige og rimelige frykten - blir derfor fortrengt, - men bare det den slutter ikke med det å klore og sparke, i det underbevisste, av den grunn.

Å fokusere på islam som essens og dette at islam har en agens blir karakterisert ikke bare som moralsk og filosofisk forkastelig, men også som en form for ekstremisme, og tilnærmet, hvis ikke helt og fullt rasistisk. Typer som Shoaib Sultan, Lars Gule og Hylland Eriksen utmerker seg i denne retningen.
Det de ikke forstår er, at det finnes ulike former for objektive årsaker i enhver essens og at essensen i seg selv medfører agens. De har glemt Aristoteles, med tragiske følger. De tror at Aristoteles, for å si det kort, er en del av – hvis ikke den viktigste «delen» - av verdens problemer, ikke en del av løsningen på verdens problemer. At islam har agens og essens betyr at islam innebærer igangsetting, konservering og aktiv bruk av åndskrefter, at islam i seg selv er en virkende kraft i seg selv, en kraft som til og med helt klart virker i og på den troende selv, til enhver tid og helt uavhengig av om man er en god eller dårlig muslim. Når Lyn forsøker å overbevise sine foreldre og sin mann Atle om at det er bedre å være en god mor og en god datter enn å være muslim, viser hun at hun ikke forstår dette med islams iboende finale årsaker og aktuelle krefter. Krefter som ligger der og venter på å bli utløst og krefter som da via islam kan bruke islam som et verktøy i nær sagt enhver maktkamp, privat som kollektivt, om den nå går på livet løst eller om det in casu eller ad hoc dreier seg om liv og død eller ikke, det spiller ingen roller.

Islam som essens og agens kan dertil brukes mot muslimene selv, og når det så å si måtte være, for anledningen. Islam er agens i andre potens, men folk vil ikke se det. Det blir for vanskelig og farlig å se det. I stedet fokuserer man på kjærligheten og avsporer fra enhver vesentlig debatt hvor man kunne ha funnet utveier bort fra uføret, hvis man virkelig ville og hvis man virkelig så realitetene. I stedet velger man kjærligheten, og da gjerne en sentimental, pervertert og impotent form for kristen kjærlighet, i den tro at den skal «utholde alt» for dem, ja, i den tro at det er dem selv som inkarnerer selve kjærligheten i praksis. Ja, hovmodet er stort, like stort som det tragiske selv, i alt dette, sett i perspektiv og med den redelighet og anstendighet som burde kreves, av vår elite.

Artikkel 2:

Snikislamiseringen av Human Etisk Forbund

Ingress:

Kan det tenkes at muslimer vil godta selverklærte medlemmer av HEF – Human Etisk Forbund - som ekte muslimer? Spørsmålet kommer opp etter at TV for en ukes tid siden viste dokumentaren Omvendt. Her følger vi en norsk agnostikers vei til islam og hans bryllup med en muslimsk kvinne fra Filippinene. Hva skjer? Jo, paret gifter seg i en ateistisk katedral, selv om de er muslimer og tror på Allah. Hva som videre skjer, ligger åpnet for spekulasjoner. Vil de fremdeles kunne kalle seg og bli betraktet som ekte muslimer? Og hvilke konsekvenser vil dette få for HEF selv?

Omvendt, eller bakvendt?

«I guds navn ofrer vi. Spørsmålet er hvem eller hva som ofres. Jeg må finne svaret».

Smak litt på denne uttalelsen, eller trosbekjennelsen, om man vil. Den høres dyp ut, den må komme fra et ærlig menneske, like ærlig som modig. Og seriøs. Her stilles vesentlige spørsmål og her nærmer vi oss noe autentisk, vil vi tro. Noe fundamentalt eksistensielt. Det dreier seg om livet, for pokker. Spørsmålet er om spørsmålene og bekjennelsen kan lære oss noe, og da helst noe nytt. I så måte svikter det, ja, hva mer kan man forvente?
Man forventer kanskje ikke å finne ung og blåøyd norsk nordmann fra Østlandet sittende på en okseskrått som nettopp er ofret som et ledd i et islamsk rituale og lyser Allah’s navn over det hele. I full overbevisning om at han gjør rett, - og riktig -, for seg. (Han elsker ikke akkurat jobben som halalslakter, det vil si slakting på «rett» vis. Det ser vi ser av ansiktsuttrykket hans. Han er ikke er helt oppslukt, Allah har visst ennå ikke trengt helt inn i hjertets dybdekammer her).

Atle nevner Det gamle testamentet og at Abraham slaktet en bukk i stedet for sønnen Isak. Skal vi tro Atle er islam en av tre abrahamittiske religioner, han vet ikke hvor feil han kan ta. Gud – elohim eller JHWHE - og Allah og profeten Muhammed er to inkompatible guder, men Atle ser ut til å tro fullt og fast på at dette slaktet like godt kunne være befalt av Allah som av JHWE. Vi må her bare nøye oss med å konstatere dette. Av og til mens filmen skrider frem, får vi inntrykk av at Atle bruker Allah hu achbar som et munnhell eller som en instrumentell sosial konstruksjon, hvem vet.

Man får seg nesten ikke til å tro at dette skjer i fullt alvor, og med iver og overbevisning, mens kona som står og ser på, nærmest gisper i – blek vantro - og hvor hun sier at hun ikke husker dette fra da hun var veldig ung. Hun sier det er «brutalt» nå. Hun føler seg tydelig litt uvel, hun går ikke inn i det med hele seg, hun distanserer seg, snarere. Hun overlater den dypere sammenheng til mennene, og denne norskingen av en ellers så kjedelig mann hun har gjort til sin livsledsager. Det nevnes at paret har betalt for slaktningen. Han er litt av morsking, også, denne vikingen.

Den snille ektemannen hennes lar seg imidlertid ikke imponere av hennes «følsomhet». Han er  «fornøyd» med denne brutaliteten, det hele skjer jo i Allah’s navn, og mannen har jo nettopp omvendt seg, offentlig og på rett vis, og da får dét gjøres som gjøres må, sier han, overbevist, men like vel ikke helt komfortabel, skal vi tolke ansiktsuttrykkene hans, og mimikken. Han opplever sin omvendelse som et ubrytelig løfte – til muslimene? Ikke først og fremst Allah og profeten? - som han må stå ved, i troen. Så langt ser det ut for å være ekte. Sier du A må du gjøre B og så - Gjort. Han er en ordholden mann, denne vikingen.

Kjærlighet og offer

Lynn kommer altså helt i begynnelsen av dokumentaren med denne betroelsen overfor seerne: «I guds navn ofrer vi. Spørsmålet er hvem eller hva som ofres. Jeg må finne svaret». 
Vikingen, derimot, stiller ingen slike spørsmål. Han kjører bare på. Han gjør det av kjærlighet, bedyrer han, men er det kjærlighet til Allah og alle muslimer, inkludert kona, han mener? Vel, kanskje, men dette er en mellomstasjon for vikingen, en øvelse han utfører ex opere operato for å bevise at han elsker sin utkårede filippina. Han er villig til å ofre mye, han. Det ser i hvert fall slik ut, til å begynne med.
Ja, til og med Lyn, som han vil vise han elsker så høyt, tvinger ham til å ofre, sammen med ham. Han ofrer med dette også friheten hennes, ser det ut for. Hun har flyktet fra ufriheten, men blir nå slavebundet av mannens nyvunne tro, som egentlig var og er hennes, men da en tro hun har flyktet fra, fordi hun ville tenke og handle ut fra selv, mot tradisjonen. Atle binder Lyn ikke først og fremst til troen, men til seg selv. Hvordan kan det tenkes at hun vil skille seg fra en så til de grader sterkt overbevist muslim? Han tilbyr henne sin tro, en gave hun tar imot bare motvillig og med forbehold. Hvordan skal dette ende? Vel, Lyn er smart og mer introvert enn ekstrovert, dessuten kreativ. Atle er ikke akkurat en stor tenker, han gå mer bardust frem og rett på sak, liksom.

Lyn

Lyn fremtrer som et sympatisk og tålmodig offer for bindinger hun gjerne vil fri seg fra. Men bak den nærmest troskyldige fasaden lurer det fristelser som kan gjøre henne til en slu strateg, en master manipulator. Hun legger sitt spindelvev over aktørene og spiser dem til frokost, en etter en, uten en eneste gang å avsløre det grunnleggende motiv. Selvsagt er hun ute etter å bevare seg selv, styrke sin posisjon, hun vet hvem hun er og hva hun tror på og kan treffe egne, rasjonelt begrunnede valg.

Men hva er det som egentlig driver Lyn? Hun holder kortene tett til brystet. Men først og fremt frykten for å bli alene, frykten for mulig ensomhet. Den er – akk så menneskelig, så utbredt og forståelig. Når Atle tillater seg å stirre på noen kvinner på den andre siden av gaten, bemerker Lyn dette straks. Atle føyser det av. Det er jo bare noen småjenter, får han frem. De går dessuten i «telt». Ute av syne, uten av sinn, vil vi tro, da. Senere kommer det frem at Lyn frykter polygami, at Atle skal ta seg flere koner. At de skal gifte seg, er absolutt forutsetning for Lyn. Alternativet til et formelt gyldig ekteskap er ikkeeksisterende for både Lyn og Atle. De ønsker tryggheten det formelle kan gi. De vil være notorisk gift. Kanskje ikke så rart i en tid og i et samfunn hvor ekteskapet som institusjon har ligget brakk eller i dvale lenge. Fremtiden er usikrere nå enn før. Det kan komme store omveltninger. Det er best å «sikre» seg. Notoriteten er en angstdemper. Samtidig nekter Lyn å slippe islam en gang for alle. Dette setter Atle i den ultimate pine og et dilemma han løser ved å bli muslim, skikkelig muslim. Han kaster seg bare inn i det. Han skal klare brasene. Hvor får han selvsikkerheten fra?

Samtidig må Lyn overbevise foreldrene sine om at hun er en god muslim, men en god muslim er en dårlig muslim i foreldrenes øyne. Hun er for lite ortodox. De kreves noe mer av henne, som det vil fremgå, noe nesten umenneskelig mye mer. Og her kreves da beregning, distanse og selvkontroll, så langt det rekker, for å overleve med selvrespekten i behold. Ikke at noen truer henne på livet, akkurat, nei, dette er et drama som utspiller seg først og fremst på det indre planet, det er psykodrama, dokumentaren viser bare toppen av isfjellet, og hun vet det og utnytter dette til sin fordel. Smart. Imponerende. Hun vil være muslim, hun vil ha muslim, men ikke for mye muslim, eller islam. For mye muslim truer hennes komfort, hennes identitet og personlighet, hennes her og nå, i et fremmed land, i en fremmed kultur, selv om hun er aldri så godt integrert, som det heter. Og derfor går hun grøten mens hun smir der jernet er varmt. Hun støter fra seg, drar til seg; noen ganger direkte andre ganger indirekte, men aldri åpent aggressivt eller ufint, hennes modus operandi er for det meste indirekte. Hun evner godt å utsette neste trekk. Opportunistisk, javel, hun er nødt for å være det, skal hun redde skuta med alle sine skatter i sin helhet. Strategien hennes skal vise seg å være lønnsom for alle parter, å bære frukter. Inntil sluttscenen, selve bryllupet, mer under …

Men hun klarer også å omvende foreldrene fra tilvante tanker og tradisjoner. Hun har fanget dem alle i sitt nett. God middag. Dette er elegant og må være det, for at det hele skal lykkes. Det kan gi en viss erkjennelse om at ting og viderverdigheter kan endre seg til det bedre. Kompromissenes gud er i full virksomhet og det går seg til. Men akk, var det like lett å manipulere og bli manipulert for andre, utenfor denne dokumentaren, ville nok verden vært annerledes for lenge siden.

Kanossagangen

Lyn kommer fra en konservativ muslimsk familie, han kommer fra en norsk akademikerfamilie, dette kan bli spennende, ikke … ?

Han er en blond mann i 30 årene som altså stupforelsker seg. Han er skilt fra før og har 2 døtre. Om dette kan det altså lages en timelang dokumentar på TV2, et konsentrat av hendelser de siste fem årene. Vi følger paret på vei fra Norge til Filippinene og tilbake, frem og tilbake noen ganger, og temaet er det samme: Hvordan islam påvirker forholdet mellom de nyforelskede seg imellom og på parets forholdet til Lynns konservative familie på Filippinene. Hans forhold til sine forelder her i landet, berøres ikke. Vi får vite at han kommer fra en akademikerfamilie boende i Oslo. Antakelig agnostikere i utgangspunktet, slik som han selv var, før han kom til Allah, for Lyns skyld.

Det nyforelskede paret må først gå en besynderlig kanossagang for å få et formelt gyldig ekteskap innenfor islam, noe begge av dem noe forbeholdet frivillig ønsker, bare at den norske luggen først må konvertere til islam, blir han fortalt, en vei som snart skal vise seg å være brolagt med mange, gode forsetter, for paret er ikke gyldig gift uten at det skjer innenfor en shariadomstol, får vi vite, iflg Lyns familien, og i ifølge en «sheik», som er en åndelig leder blant muslimene på Filippinene. En rent «borgerlig vielse» innenfor et muslimsk land, men utenfor sheikens jurisdiksjon holder ikke, og det er her tragedien begynner å forme seg.
Lyns familie er klar på at ekteskapet ikke er gyldig uten shariadomstolens velsignelse, og det viser seg at Lyns begge foreldre står urokkelig på dette, helt til «the sweet end», får jeg vel si, men hvor i utgangspunktet i hvert fall Lyns far ser ut for å være åpen for det meste, av det som måtte komme. Moren venter dystert i kulissene inntil videre. Hun vandrer rundt som en sømmelig skygge.

Jeg tror imidlertid ikke at Lyns far blir så overveldet velsignet av det som daler ned på dem i sluttscenen. For noen ender dette med katastrofe, ikke med kjærlighet og en ubetinget «lykkelig slutt» på en heller tvilsom affære, en affære som likevel forteller om noe som kan minne om en ekte, men dog noe vill ungdomsforelskelse, må vi tro.

Ikke Romeo og Juliet

Hele hendelsesforløpet i dokumentaren er imidlertid ingen Romeo og Juliet- forestilling. Ingen av dem risikerer livet for sine «utskeielser» i dette å føle dypt og inderlig for hverandre. Vi lever i tolerante tider, globalt, men under denne dokumentarforestillingen ligger dypere dramaer på lur og venter. Det står til syvende og sist om selve eksistensen for hovedrolleinnehaverne i denne fortellingen, Atle og Lynn selv, men hverken den blonde og naive vikingen eller Lynn og hennes foreldre setter det hele på spissen, i først omgang. De truer ikke med å drepe noen. Men det ligger trusler og manipulering under huden, hele tiden, til tross for fromt maskespill og det jeg vil kalle kvalm, påtatt og konstruert «toleranse». Alle er til syvende og sist glade i hverandre, får vi vite, og det er liksom det som teller, så hva da med litt religionskritikk og «karakterdrap» her?

Svaret serveres nærmest av seg selv: Sike dypere spørsmål er tabu og ikkerelevante. Hverken aktørene selv eller seerne eller publikum må utsettes for «hard talk» om religion, om islam kontra andre troer, om hvilken tro som er best. Slike spørsmål vil redusere seertallet og reklameinntektene. Alle her har nok med sitt eget lille «mikrodrama», sin egen lille hverdag, sine hellige små og trygge vaner, for åpent kamera, og det er der de store spørsmålene og de underliggende motsetningene må få sin løsning, ingen andre steder, på det helt private og familiære planet, altså, noe annet perspektiv vil bryte idyllen, en idyll hvor aktørene privat riktig nok er svært uenige på grunnplanet og hvor konfliktlinjene er tydelig for alle andre enn dem selv, de tolerant forblindede, dvs for flertallet i den norske befolknings side. De prinsipielt dypere tingene ligger likevel hele tiden under selv om de bevisst holdes under overflaten og verker, og som publikum kan man lett spørre hvorfor de virkelig dype tingene blir liggende urørt og de avgjørende spørsmålene aldri kommer opp og virkelig stilles.

Allah eller Gud, eller begge deler?

En liten overraskelse dukker opp, den sier kanskje ikke mye, men er likevel av dypere karakter: Riktig nok gjengis Allah med Gud, men at produsenten velger å beholde Allah uten å bruke Gud, kan være et bevisst valg.  Antakelig har man her bak i kulissene følt at det f eks er unaturlig å bruke Gud om Allah, da Atle lyser Allah’s og ikke Guds navns velsignelse over sin nyfødt sønn. Det ville bli helt forkjært om han brukte Gud her. Like vel bruker NRK og andre kanaler konsekvent Gud om Allah, vi kan bare ane et ideologisk grunnlag for dette. Det er til Allah sønnen innvies til av sin far, Atle. Ikke til Gud. Allah er spesifikk her, og ikke generisk. Det er for å kunne si at sønnen er blitt muslim at velsignelsen reises til Allah. Hele dokumentaren kan derfor sies å være en eneste lang lovprisning til Allah og ingen andre guder. Allah prises eller tiltales da også med arabiske attributter, Allah den nåderike, den milde osv, ikke på norsk, men på arabisk, altså. Dette kan så gi seg komiske utslag f eks når hele den norske delen av storfamilien sitter til bords og de rekker hverandre hendene mens de  roper Allah hu achbar flere ganger. Det virker som om de synger disse frasene som om de deltok i en standup komedie, med en blanding av engels, norsk og arabisk – rachmin ramim – og så videre.

Atles barn fra før flirer, for de tar ikke alvoret og skal det heller ikke, for i Atle fins det ikke mye dypt alvor, må vi tro. For ham er festen og festligheten alfa og omega. Atle inntar rollen som en forsanger: «På låven sitter nissen med sin julegrøt, så god og søt, så god og søt ... «. Og så stemmer vi alle i, ikke sant? Det er jo slikt det blir kos og hygge av, rundt matfatet. Allah hun achbar er blitt et festrefreng, og Allah en ufarlig, gammel nisse som det ikke er noen grunn til å være redd for, akkurat som nissen på låven heller ikke er noe å være redd for aller ta på fullt alvor. Den største i denne settingen er ikke Allah, men Atle, og Atle er snill og god. Fremfor alt tolerant og fordomsfri. Ingen hykler her, han går med liv og lyst inn i rollen og tviler ikke et sekund på egen autensitet. Men mon tro om troen vil aksepteres av Allah og profeten?

Norsk magi

Det ligger noe magisk over det når Atle fremsier de ulike trosbekjennelsene i ulike sammenhenger. Jo mer han åpner munnen, jo mer blir det et slags bøh eller heia-rop av det. Allah er større, større, større, større. Han forsterker bildet med store armbevegelser. Han peker med armene oppover i store sirkler mot uendeligheten og det store mysteriet, mot verdensrommet. Og det er som om Atle tror at det er han selv som gjør verden og seg selv stadig større, større større. Vi aner en Støre bak her: Et større, nytt vi. Atle tar ikke munnen for full når han sluker universet og altet og fyller det med et lydbilde av Allah hu achbar.

Atle er hypermagiker. Han gjør det hele for kjærlighetens skyld, som han ennå ikke er muslimsk lovformelig gift med, ennå. Han er ute etter å vise frem toleransen og godheten sin. Han vil øke sin verdi ikke bare i eget øye, men også i andres øyne, og så mange andre utvalgte som mulig.

Jo mer troende Atle blir, jo større blir han. Meningen er kanskje å øke selvaktelsen, resultatet er at han – står i fare for – å øke selvforakten, er vi redd for. Han har forlatt sine røtter, nå fomler han etter favntak. Synergien av alle valg han gjør skal tjene til å øke selvrespekten og imaget, som det selvrealiserende idol han tror han. Jeg tror det er slik han oppfatter det. Alt han gjør skal være til det beste for de fleste. Og det holder visst at han virkelig tror på dette selv, at det er slik.  Men egentlig, hvem er egentlig Atle? En liten miniatyr av og et avskrekkende eksempel på et radikalt og totalnaivisert Norge? Atle er ikke noen seriemonogam typer. Han flykter gjerne med hud og hår rett inn i et nytt ekteskap og ofrer glatt friheten til fordel for tryggheten, må man vel kunne si, sett litt snevert på det.

Dybde?

Det er ikke første gang at folk ikke blir servert dybde på en tv-kanal, det motsatte av dybde er visst det som foretrekkes og som trekker seere. Folk blir helst servert programmer som passer til sneverheten deres, den manglende innsikten deres, deres manglende forståelse for den underliggende og den mer seriøse dramatikk og det alvor som plutselig kan begynne å angå en under overflaten.

Det er folks angst for å takle livets truende dramatikk og nærme seg de hjerterom som virkelig åpner for eksistensen i sin fulle bredde og som stiller gudstro eller mangel på sådan som blir presentert, og alltid stilles i fokus, og da som underholdning først og fremst, ikke som mulige veier inn i de store mysterier og de siste spørsmål.

Mediafolk er livredde for disse tingene og de mange mulige tilnærmingsmåter det her kan åpnes for. Å gå i dybden kan koste dem dyrt også økonomisk. Folk skal derfor først og fremst mores, de skal lokkes til å tro at «alt går over av seg slev» og at bare vi forsøker å være litt mer hyggelige og greie med hverandre, så skal alt gå seg til for all evighet, og fordi vi vil ha det sånn, fordi vi er gode på bunnen, alle sammen.

Folket skal holdes i live ved å fortelle dem at forelskelse fremdeles er mulig og at kjærligheten fortsatt er i full sving. Og like søt som alltid. Og så får vi nøye oss med det. Det er best å være overflatisk. Det åpner tårekanalene for de mest sentimentale og umodne historier fra kjærlighetens dagligliv og den traumer. Stort mer kan man ikke kreve av en tv-kveld?

Det er paret selv som står for fortellerstemmen i dokumentaren. Den blir en fortelling om oss, - oss forelskede - og meningen er neppe å servere noe mer, selv om det vises til «åndelig erfaring» som gjøres også av andre enn hovedpersonene, mer presist: Av Lyns muslimske foreldre.

Paret forsøker å gjøre fortellingen om dem selv til noe mer enn en skolestil om siste helgs utflukt med pappa og mamma. De foregir at det her dreier seg om noe som er «større enn dem selv». De vil vise sin hensynsfullhet overfor Lyns foreldre og deres tro og tradisjon. Men leverer de?

Overhodet ikke, dvs Atle, primært, gjør det ut fra eget-perspektivet. Dette blir mer komisk enn seriøst. Det hele blir en lek – riktig nok med ilden, men da uten at de hverken vil eller kan se at det er ilden selv de leker med. Allah’s ild. De gjør foreldrenes tro til en biting i toleransens navn. De bagatelliserer foreldrenes religiøse alvor og opprinnelige overbevisning, deres «islam».

Postmoderne

Hvordan leverer Atle, jo, han er postmoderne, han tror – eller innbiller seg - virkelig at toleranse er bedre enn sannhet. For ikke lenge siden sto toleranse for dette at man aksepterer mennesker med grunnleggende annerledes oppfatninger og verdier eller livssyn, uansett. Tolererte man noe her, betød det ikke at man da følte seg forpliktet til å tie eller ikke kritisere eller ta avstand dette noe. Man kunne avstå fra å være enige med disse troene. Man aksepterte andre med andre eller motsatte meninger. Postmodernister, derimot, forlanger av seg selv og alle andre at de skal akseptere alle ulike troer eller dypere oppfatninger av ting. Man avstår å si seg uenig, fordi det oppfattes som mer tolerant å tie enn å gjøre. Postmodernister nekter å akseptere kritikk av disse troene fordi de anser slik kritikk for trangsynt og intolerant. Man trenger ikke å velge mellom å akseptere eller avstå. Postmodernister er gjerne enige i påstander som at det er galt og intolerant å påstå at noe er objektivt rett og annet objektivt galt. Toleransen er blitt det absolutte fundament, ikke sannheten. Og det er slik jeg oppfatter Atle. Lyn har en litt mer distansert holdning og tilnærming til tingene. Hun er den som avbildes som den reflekterende, den tenkende og mer dypfølende. Hun er den intellektuelle eller rasjonelle som er ute etter begrunnelser og stiller spørsmål om hvorfor. Det var slike spørsmål som fikk henne til å gjøre opprør. Hun vil at sønnene skal stille spørsmål, akkurat som hun sel gjorde det.

Resjisert narsissime?

De setter ikke inn islam som en verdensomspennende tro i det rette, i det større, perspektivet. Det dreier seg om kjernefamilie, ikke verdenssamfunn, ikke religion per se, tro på dybden. Troens konsekvenser generelt har ingen betydning, det er troen for dem og dem alene som har avgjørende verdi. Det er kollektivistisk subjektivisme som er ute og går. Det som er rett for meg, det er rett, rett og slett. Det holder, liksom. De forholder seg til foreldrenes islam som om dette ikke er noe annet et privatanliggende, at islam ikke i sitt vesen og i sin substans dreier seg om en mektig og verdensomspennende ideologi med en høyest mulige agensfaktor som fins, som det burde være av største betydning for dem å gjennomskue, om mulig for å kunne beskytte seg selv mot den og forstå. Her konstrueres og presenteres bare krusninger på overflaten, i snillhetens navn. Det snevre fokuset røper regisjert narsissisme, villet narsissime, om man vil, ikke som egen separat trosbekjennelse, men som tendens sett.

Det dreier seg om hypermagi. Verden blir slik vi vil den skal være, bare vi er snille nok, og riktig nok med visse forbehold. Vi snakker ikke her om psykoser. Men verden skapes av vårt eget selvbilde og strev etter å oppnå økt betydning, økt verdi, på dette markedet.

Hypermagikeren gjør sitt offer til et offer som øker sin verdi av ved hypermagikerens innsats og støtte, hypermagikeren selv skal profitere på at han nettopp gjør offeret til et offer, med økt egenverdi verdi, en verdi offeret selv tilføre av hypermagikeren, ut fra hans egen investering i offeret. Offeret blir en magisk gjenstand med stor magisk kraft.  Og selv blir han magiker, en snylter som bare blir mer og mer avhengig av sin egen megalomani. Avsløring kan medføre katastrofe og hevn mot den som avslører.

Men viser ikke dokumentaren nettopp at kjærligheten utholder alt, overvinner alt? Joda, hvis simpel forelskelse overvinner alt. Selvforelskelse med søte, snille objekter som de eneste aktører er visst

Nei, fy, da, du må ikke si sånt, hører jeg nå. Du har ingen rett til å være så skeptisk og så nedlatende. Et evig nyforelsket par må da selv få bestemme hva som er sant, vakkert og viktig her i livet, ikke? Unner du dem ikke såpass? Kan de ikke velge selv, er de ikke voksne mennesker?

Å, joda. Å svare er lett. Det er ikke her det ømme punkt ligger begravet. Det ømme og såre punktet er parets naivitet. Og deres hovmod. Spesielt Atles hovmod ruver i landskapet, uten at han ser det selv. Det faller ham selvsagt ikke inn at han lar seg styre av sitt eget hovmod. Han ser ikke at det er det som får ham til å underkaste seg. Ikke bare har han tatt mål av seg til å erobre prinsessen, han vil også ha hele kongeriket. Han tror antakelig at han kan endre islam etter eget forgodtbefinnende ved å «skylde» på kjærligheten. I kjærlighetens navn skal selv islam omformes. Han forsøker å overliste Lyns foreldre ved å vise dem hvor høyt han elsker datteren. Men han lykkes ikke. De gjennomskuer ham, på sine premisser og ut fra sine trostradisjoner. Han skjønner ikke at den kjærligheten han så frimodig skilter med, ja, skryter av, faktisk bunner i hans eget hovmod, hans overmot, sin uendelig selvopphøyelse.
Hvem kan vel ikke se dette med egne øyne? Du ser det på ham hele veien, hvor sindig han forsøker å fremstille seg, hvor lyttende han forsøker å være, hvor large og raus han er og hvor sterkt han ønsker at de skal underlegge seg hans autoritet, en autoritet som altså bygger på den store og mest rene kjærlighet på jord han kan tenke seg og performere.
Lyns foreldre har å tilpasse seg Atle og hans personlighet og sinn, hans tro på seg selv – og hans narsissistiske kjærlighet. Han kaller sin kjærlighet nettopp kjærlighet, som om den forelå som en objektiv størrelse, som en verdigjenstand, vurdert ut fra nettopp hans alvor og hans overbevisning, på hans plan. Det han forsøker er å snik-av-islamisere dem, eller «vestliggjøre dem», gjøre dem mer moderne, mer tilpasset tiden og forholdene. Det faller kanskje inn under hans personlige kjærlighetsstrategi, hans eget lille korstog for å «frelse» ikke bare muslimer, men hele verden slik at den kjærlighet han skaper i sin verden kan bli den kjærlighet alle andre skal omformes etter.

Den blonde viking Atle synes ikke å vite noe vesentlig på forhånd om hva islam er og hvordan islam påvirker hjerter, hjerner og nyrer. Og det er en skam, at en mann i hans alder ikke har satt seg bedre inn i tingene enn han har gjort. Han opptrer som uskyldig novise, det er ekkelt, det er en snikende tilnærming, noe han selv antakelig ser på som en stor naturlig, force han har, et aktivum og ikke en mangel eller brist, et lissom-overtak han muligens har med seg hjemmefra, så å si.

Atle har en urokkelig tro på seg og sitt, han våger bare ikke å si det rett ut fra begynnelsen for da ville han miste to trumfkort: De innerste tankene hans og kjærligheten til Lyn som han flyter på og faktisk er avhengig av, for å holde spillet i gang i det håp at dette er reelt og nettopp ikke noe spill. Ingen vil vel tvile på at denne kjærligheten er ekte? Viser han det kanskje ikke i praksis? Han viser seg frem som et ideal: Tenker selvstendig, lenge og grundig, lyttende og alltid åpen for noe nytt. Dette er gutten sin uten fordommer. Tabula rasa, du liksom.

Atles strategi

Slik jeg ser det, er Atles kjærlighet en strategi for å kunne sikre ham selv mer kontroll, ikke bare via hans egen selvforherligelse og selfortreffelighet, men også via det han tar som udiskutable objektive kriterier, nemlig kjærligheten, og i tillegg den kjærlighet som ofrer alt, til og med egen frihet, i og med at han underkaster seg profeten og Allah, - ironisk nok for også å få kontrollen over Lyns foreldres holdninger til hele dette bare så altfor overdrevne kjærlighetselet.

Atle-viking tror at han skal få dem over på sin side ved å tekke dem, logre for dem, om så det skal gjøres ved en liten list, ved å konvertere eller omvende seg, som det heter. Samtidig holder han Lyn i en skrustikke: Når han har foreldrene på sin side, overfor deres noe opprørske datter, håper han på sin side samtidig å få mer kontroll, eller mulighet for kontroll, og slik kunne overstyre alle. Alt avhenger av ham selv for at hele prosjektet han og Lyn sammen har satt i gang skal lykkes. Han drømmer om å sitte igjen med ære og anerkjennelse fra alle kanter, for at det skal gå bra til slutt. Han forventer allerede nå å bli takket for innsatsen.

Vikingen fortryller også seerne eller publikum. De er et viktig element i strategien. De vil kunne bekrefte ektheten og skjønnheten i det hele. I verste fall vil noen stille seg helt likegyldig til hele historien. For vem kan kritisere Atle for alt dette? Hvem har rett til å betvile hele opplegget og gjennomskue prosjektet som et eneste langt forsøk fra hans side på selvforherligelse? Hvem skulle ha rett til å våge den påstand at det Atle egentlig driver på med er å sikre seg at behovet hans for å bli beundret blir tilfredsstilt på maksimal vis? Hvem vil være så usympatisk som å si at alt det Atle er ute er selvopphøyelse? Hvem vil fortenke noen i en bønn om bifall for romslighet og toleranse?

Atle forutsetter at veien blir til mens man mag går, men han går rett i fella. Under islam blir ikke veien til mens man går, veien er allerede utstaket på forhånd og løypa lar seg ikke forandre eller staket ut på nytt på grunn av sterke subjektive følelser og kronisk naivitet. Atle burde skamme seg og alle andre i hans sko burde gjøre det samme, nær sagt før de begir seg inn faresonen. Det burde være flaut å være så naiv og i den faste tro og overbevisning at man vil bli tatt på fullt alvor og da samtidig med et følgekrav på automatisk å bli beundret eller feiret for det.

Hvis det fins mange ungdommer med samme forutsetninger som Atle for å møte islam både på makro- og mikroplanet, er vi ille ute. Og det er ikke tilgivelig. Man bør forvente mer av vestlig ungdom. Mer modenhet, mer nysgjerrighet og mer av en naturlig trang for sannhet og mot for å kunne mestre den, sik at den plutselig en dag virkelig overmanner oss og overvelder oss både psykisk og fysisk, for ikke å si religiøst.

Atle vet visst ingenting om at frafall fra islam kan betyd den sikre død, ikke bare for ham selv, men også for hans kone Lyn. Han synes ikke å vite forskjellen mellom Gud og Allah og hvilke konflikter denne forskjellen foranstalter «worldwide».

Begge to, merkelig nok, tror de kan heve seg over enhver tro og enhver tradisjon, eller at de kan være litt av begge deler, at det står i deres makt selv å forandre verden til det bedre på egne, narsissistiske premisser. De oppfatter hverandre begge to som like uovervinnelige som uangripelige, ser det ut for. Det spørs om de noen gang vil makte å se hovmodet som ligger i dette. De realiserer seg selv som mennesker ved å regisere seg selv for all verden, og det er det hele, det som betyr noe, det er måten de sikrer seg oppmerksomhet på og forventer de skal bli forgudet eller beundret for av alle, fremfor alt det norsk publikum, et publikum uten gudstro og et publikum som derfor en lettlurt gruppe og en «forsamling» av kronisk- ferie- og- weekend-nihilister for hvem kos er hellig og som regner et liv uten kos for i prinsippet å være like meningsløst som straffbart, uten mulighet for prøveløslatelse.

Papir, formaliteter, sharia og realiteter

Men vi må videre, dypere, og ta sjansen på å skrape litt mer under overflaten. De dokumenter paret har klart å få tilveiebragt og som viser at de nå i første omgang er gift, tilfredsstiller ikke de formelle krav innen islam. Ved å undertegne og ved at nordmannen nå er blitt offisielt godkjent muslim, er de ikke engang halvveis gifte, ifølge islam, og det er Lyns mor som bedyrer dette. Attesten er bare papir, sier hun. Og Lyn er enig. Men Lyn vil ikke ha det som representerer noe mer enn bare papiret. Lyn vil ikke gifte seg under sharia. Det volder begge hennes foreldre stor lidelse. Seerne vil se det på morens ansiktsuttrykk, hennes kroppsbevegelser og høre det på stemmen, som riktig nok ikke brukes høylytt, men derimot demonstrativt lavt og fromt. Det skal understreke alvoret. Moren skjeler bort fra Lyn og bøyer hodet til siden når de snakker. Hun snakker allerede med en som er fremmed for henne, en avviker, ja, en kuffar, om enn bare in spe. Ikke en naturlig datter.

Som det fremgår av hva Lyn flere ganger, er en av grunnene til at hun ikke vil gifte seg under en shariadomstol at Atle kan finne på å ta seg flere koner og det kan ikke Lyn tåle, og hun er klar på det, jeg beundrer henne for det. Hvorfor gjør imidlertid ikke moren noe forsøk på å forstå og støtte datteren på dette?

Lyns mor hevder ved en anledning at hvis datteren vil gifte seg på ekte muslimsk vis, vil dette sikre datteren rettigheter og at hun ved eventuelle skilsmisse vil få beholde barna, en beskyttelse som – (ikke nødvendigvis ubetinget sant),  – ikkemuslimske kvinner ikke nyter godt av, skal vi tro denne moren.

Lyn påpeker imidlertid at også norsk lov sikrer kvinnen slike rettigheter, men norsk lov gjelder ikke, sier moren – hvor hun nå måtte ha det fra, enn fra islam per se. Gir moren etter? Nei, hun forlanger helt to the bitter end giftermål innenfor Sharia, (hvilket for øvrig betyr islam). Dermed basta. Hun står på sitt og åpner seg ikke for reelle motargumenter. (Det kan forresten tyde på at moren, selv om hun kommer fra en innflytelsesrik familie, ikke har særlig høy utdannelse. Hun har definitivt ingen forståelse for en vestlig tankegang, vestlige verdier, det vestlige menneskesyn).

Paret selv lar imidlertid formalitetene og eventuelle begrunnelser for hvorfor tingene er som de er, bli hengende i luften mens dokumentaren vandrer videre i denne kjærlighetshistorien, som altså ikke er helt uten reelt drama og ren dramatikk, for ikke å si full tragedie, i hvert fall ikke på det overflatiske planet, på etiketteplanet, og utfra en slags alminnelig åpenbaring om hvordan man forventer at sindige og voksne folk tross alt oppfører seg eller bør oppføre seg overfor hverandre.

Vårt kjærestepar finner en felles plattform i det overflatiske og alminnelige. Det skal en del tårer til for å holde ut alt dette, for Lynn. Hun ble, som yngre kvinne, lei av alle krav som islam og familien la på henne, alle forbud og påbud hun måtte følge. Hun sier i en kommentar: – Jeg stakk av. Reiste langt vekk. Der traff jeg en blond overmodig viking med to frittalende døtre … Her følte hun seg endelig hjemme, skal vi forledes til å tro.

Saks, kniv og tiss

Snart blir det snakk om å klippe tissen – sic - til den første sønnen paret får, før de endelig er blitt gift i en senere seremoni, hvis jeg ikke tar feil, og altså før vi kommer til «feiden» om hvorvidt sharia skal gjelde for endelig lov og omskjæring endelige er avgjort, sett fra parets side. Vi ser at her at posering ikke er det viktigste. Dokumentarer berører svært viktige, eksistensielle ting og det reageres autentisk, til en viss grad, selvsagt. Hva mer kan utenforstående tittere forlange?

For Atle- viking har det altså i utgangspunktet ikke vært noe problemer med å konvertere til islam, når han får vite at det et krav for vantro å omvende seg til islam for å kunne gifte seg muslimsk: Muslimske kvinner kan ikke gifte seg med vantro. (At de kan gifte seg med ateister, synes ikke å være noe problem her, for kvinnen forsverger seg på å være muslim, selv om hun ikke akkurat er troende eller praktiserende muslim og dessuten gifter hun seg i et vantro hus, i en humanetiker-katedral, som vi skal se).

At ett av barna vikingluggen har fra før, ei lita jente på 6-8 år, sier til kameraet at det ikke er greit at faren blir muslim, bør man legge merke til, Atles omvendelse er ikke en likegyldig ting i de nære omgivelsene, men barna tas ikke på fullt alvor. De betraktes tydeligvis som for små, underforstått vil de senere forstå å erkjenn at Atle har gjort det eneste rette, i hvert fall for ham selv.

Leverpostei og syndens hus

Senere i programmet sier datteren at det ikke går for en muslim å spise leverpostei, for muslimer skal ikke spise svinekjøtt. Helt logisk. Har Atle servert svin til familien etter at han ble muslim? Ok, logikken hans har kanskje sviktet, midlertidig. Med litt hjelp fra datteren, går det visst bra til slutt. Men denne slående og selvinnlysende logikken synes heller ikke egentlig å gå inn på nordmannen; vi får inntrykk av at han liker å spise leverpostei også etter å ha konvertert, før han, for syns skyld, må kvitte seg med den leverposteien som måtte finnes i huset, når det blir klart av Lyns foreldre kommer på besøk fra det fjerne utland. At islam står for døren. Han fyller en plastpose med søppel, deriblant leverposteibokser, og kaster dem i bosskjulet, - i «syndens hus», som Atle kaller kottet i hagen nå.

Det dreier seg nå videre om noen få høydepunkter: Det stilles fra flere hold stadig mer inngående spørsmål om den lille guttens «status» som synlig muslim får vi si, og Lyns foreldre presser på, begge to, de mener at å omskjære jo før jo heller er «best». Atle spør om omskjæring er mandatory or optional. Lyns far svarer uten forbehold at det er en ufrakommelig plikt. Atle tillater seg å spørre faren om de brukte saks eller kniv på Lyns far, den gang.

Moren og faren

Særlig moren er pågående og presser på og dette presset skjer helt åpent og tydelig både når begge familiene er i Norge og på Filippinene. Nordmannen tviler, og kommer til slutt endelig fram til at guttene – etter at gutten har fått en bror – må bli gamle nok til selv å velge om de vil omskjæres eller ikke. Men før det, har de alle spøkt litt med omskjæringen. Den lille gutten blir selv spurt om han vil bli klippet på tissen, hvorpå gutten ruller alvorlig og avvisende på hodet, nei, han kan ikke tenke seg dette, han vil tydeligvis ha tissen for seg selv, - sagt til en viss symfoni av overbærende latter i bakgrunnen - men dette avfeies med et dårlig skjult og hånlig, nedlatende eller oppgitt smil fra mormorens side. Hun skynter seg å fortelle at hun kan komme til å bli baktalt av naboer, ja, alle muslimer, fordi datteren ikke er ennå er formelt gift, sharia style. Hun presser datteren ved å si at barna hennes vil bli betraktet og da behandlet som bastarder. Lynn gråter en del rundt dette og filosoferer litt for seg selv, mens tårene renner nedover kinnen.

Tidligere har moren fortalt Lyn at en kamerat av hennes far har fortalt henne at denne kameraten vil utstøte en datter av seg, fordi hans datter heller ikke vil gifte seg under sharia. Før formalitetene er på plass, er ikke ekteskapet gyldig som et sant islamsk ekteskap, repeteres det, selv om de mindre formalitetene nå er ordnet. – Det var bare en seremoni, sier moren. Lyn trøster seg med at «det første giftermålet» bare var papir. På dette tidspunkt ser det ut for at hun vil gi etter for moren og nå kreve av Atle at de gifter seg innfor shariadomstolen like vel. Og selvsagt at gutten eller begge guttene skal omskjæres.

Gjennom hele denne egentlig ulidelig kjedelige prosessen tar vikingen Atle Evang Reinton alt med  fatning og stor ro, han er stort sett et stort flir, tolerant og medgjørlig som få hele veien, lyttende og «dyp», liksom. Han synes å ha blitt opplært til å være slik han er blitt av flittige foreldre. Han spør på et tidspunkt hvorfor Lyn ikke er så interessert i å be på muslimsk vis, om hvorfor hun ikke er interessert i å oppleve en mer åndelig dimensjon her i livet, slik han nå opplever det, som nybakt og svært from og aktiv muslim. Når den lille familien er ute alene på tur en vinterdag i Nordmarka, under strålende sol, strekker han hendene mot den skyfri himmelen og roper «Alla hun achbar».

Alt er fred og gammen. Han håper at flere muslimer kan komme ut i marka en vinterdag for å ære Allah ved å prise marka og naturen. Lyn er nå blitt mer skeptisk. Mannen som for bare litt siden var agnostiker er nå i ferd med å bli mer muslim enn henne selv. Hun er bekymret.

Et lite øyeblikk aner vi et dypere alvor i vår konvertitt her – han har lært seg å frem trosbekjennelsen og har lært seg hvordan man skal be, alt på arabisk, med matte på gulvet vendt mot Mekka, og det hele. Han kaster seg inn i det med en iver man bare kan beundre og han er standhaftig. Hans strategi for å få stadig større kontroll over Lynn, ser like vel ut til å lykkes, slik jeg ser det, i hvert fall inntil et visst punkt.

Men hva med kontrollen over Lyns foreldre? Vel, det er en annen sak.

Menns kontroll over bønnelivet

Sannhetens øyeblikk inntreffer kanskje for Atle i en scene hvor paret har gått til sengs for natten og skal til å sove. (Kameraet er selvsagt på). Nordmannen bemerker at kona ikke ber som foreskrevet i Koranen. Han snur seg mot henne og sier: Husk at din far har pålagt meg å styre bønnelivet ditt, sier han. Han fremfører det nokså saklig og uten noe fuss, men likevel som en trussel, det ser man på mimikken, alvoret i den, noe som for en gangs skyld røper at det fins et slags dypere alvor i denne mannen, ikke bare overflatedyp.

Er det virkelig slik å forså at omvendelsen primært bare er et triks for å få bedre kontroll på kona? Mannen blir imidlertid stum når kona forteller ham at hun ikke vil hykle, - og denne innrømmelsen kommer med tårer. For en oppvakt seer vil det være tydelig at kona nettopp ikke er en hykler. Hun sier hun er ærlig og ikke noe tyder på at hun ikke er det. Det store spørsmålet tvinger seg på: Hvem er det egentlig som hykler her, er det ikke denne «myke» vikingen? Atle har fortalt at han vil gjøre alt for henne, at han vil tilbe henne med poesi og blomster hver dag, ja, hele livet. Han vil bære henne på sine armer. Litt av en romantiker denne frittalende vikingen, som Lyn kaller ham i begynnelsen av programmet.

Flere ganger får vi se at mor-mor beklager seg over at de ennå ikke er formelt og gyldig gift i en sharia-domstol. (Filippinene aksepterer en slags borgerlig vielse, men Lyns foreldre er fromme muslimer, de kan ikke godta slike ekteskap som ekte ekteskap, dvs som muslimske ekteskap. Hun akker seg over det dårlige ryktet hun vil bli gjenstand for, hvis ikke datteren underkaster seg sharia, og legger skylden på datteren for at hun selv nå virkelig får et dårlig rykte. Det faller ingen inn å si at det her må dreier seg om spesielt dårlige venner og naboer. At det er feil å spre dårlige rykter om foreldre for noe barna selv velger å gjøre på fritt grunnlag. Men, akk, vi forstår det: Det er funksjonen av islam som her er i agens, men ingen av aktørene i dokumentaren ser noen forbindelse med dette «uvesenet» i selve islam. Islam som sådan går fri. Kritikk av islam er islamofobi, vil vi tro, kritikk oppfattes som intoleranse og et svik mot den nye Gud som kalles toleranse og en gud som ikke tåler å bli motsagt. Vikingen kan ikke få på seg et rykte om at han er intolerant eller at han anser sin egen livssynsmessige posisjon i diskursen som bedre enn eller overlegen den islamske posisjonen. Men som vi skal se, så er det denne posisjonen han selv inntar nå det kommer til stykket.

Utfeiging og omskjæring

Både Atle og kona «feiger» ut når det kommer til omskjæringen. Det er mer tolerant å tie og unnlate å ta stilling. De underkaster seg den nye guden: Toleransen? Det er lettest slik, synes de å mene. Og hvem kan betenke dem i det? Men: Kan guttene senere i livet komme til å kritisere dem for dette valget og sette tingene riktig på spissen?
Guttene kan muligens tenke at foreldrene unnlot å ta et valg for dem, et valg som ville ha vist at de var muslimer fra begynnelsen av. De kan anklage dem for ikke å ha gitt dem et ankerfeste allerede før de kunne tenke og velge selv. De kan komme til å si at de dermed har skapt store eksistensielle problemer for dem og at det hadde vært lettere for dem å slippe å måtte ta et bevisst valg enn å kanskje å måtte gruble seg frem til rett svar. De kan se foreldrenes unnlatelse som et svik hvis eneste hensikt var å stille spørsmålstegn ved selve islam, ja, de kan tenke at foreldrene egentlig ikke er muslimer i det hele tatt. Samtidig kan de da, hvis de omskjærer seg, forkynne for en hel verden at nettopp de er ekte muslimer, i og med at de selv velger å ofre forhuden og at de fra nå av ikke kan mistenkes for ikke å være «hel ved».

De tar – selvsagt - det letteste vei ut av dilemmaet. De lever tross alt ikke i et strengt islamsk samfunn, men i naivitetens Norge. De overlater spørsmålet om omskjæring til guttene selv å bestemme når de blir voksne nok til å velge selv. De overlater problemet til sine egne barn i den tro at problemet da er ute av verden. Tilsynelatende. De skjønner ikke at sønnene må bære den byrde det er at foreldrene ikke bar denne byrden for dem allerede fra starten av. Vel, Lynn og Atle kan forsvare seg med at de tross alt ikke påførte guttene den byrde det måtte være å være omskåret, og dermed også synlige muslimer for resten av livet. Omskjærelsen kan bli et vitnemål mot dem hvis de seinere skulle vise seg å bli ikkemuslimer og dermed regnet for apostater. Atle og Lynn har underkastet seg den nye gud: Toleranse. Den er uangripelig, tror de, overbeviste.

Tvang i religionen?

At det flere ganger blir presisert at det «ikke er noen tvang i religionen» synes å prelle av på alle aktørene i denne dokumentaren. Koranverset er irrelevant, så sant alle får det bra, til tross for visse tekniske problemer underveis, ser det ut for.

Lyns far sier på et tidspunkt at han godkjenner Lyn som sin datter og Atle som sin svigersønn. Etter dette tør altså Lyns mor opp en smule. Men omslaget har sittet langt inne, hvis hun i det hele tatt har hatt tanker om oppmykning i sitt hjerte, innrømmelsen at hun er glad i sin datter når alt kommer til alt, blir halt ut av henne etter at Lynn kommer med denne tankerekken: Hva er det viktigste, å være en god datter, en god mor eller en god muslim? Moren klarer ikke å svare umiddelbart på dette, men ser lettet ut når hun endelig nærmest går med på at det er viktigere å være en god datter og en god mor. Men dette er ikke alt og ikke avgjørende, ser det ut for. Adskillig lettere synes det for moren å åpne seg for emosjoner etter at Atle for en gangs skyld tar et autentisk og eget initiativ og løfter opp guttungen fra Lyns fang for så å slipper ham ned i fanget på Lyns mor idet han sier til gutten: «Kom nå og trøst mormor». Noe gutten ikke ser ut til ha noe imot.
Atle har på denne måten bragt inn et forsonende element som så igjen utløser en ny relasjon og Lyns mor kommer enda mer på glid. Hun innrømmer nå villig at hun selv er glad i datteren og alt. Hun tilgir til og med datteren uforbeholdent nå, i familieplenum.

Kan det forklares noe bedre? Mitt tips er at grunnen til at hun kan gjøre dette er, at hun har sett at hennes mann nå godtar det borgerlige ekteskapet. Hun innser nå at dette gir henne et overtak på sin mann: Når han er liberalt, kan også hun være det. Risikoen for at mannen skal forlate henne bl a fordi hun ikke er muslimsk nok, er heretter redusert betraktelig. Hun kan tillate sine egne følelser å få spille med og ja, faktisk trosse det hun til nå har vært ubøyelige krav fra den allmektige Allah. Reglene og budene må vike for kjærligheten? Vel, det gjenstår å se. Det er som om hele islam forandrer seg fremfor morens øyne i disse øyeblikkene. Og ikke bare det. Hun kan nå forankre en ny holdning i sitt eget hjerte, hun kan slippe mørke g dystre tanker i sitt sinn. Men ikke bare det: Hun opplever kanskje at hun nå har fått et nytt, fast og vakkert ankerpunkt i livet, nemlig Lyns sønn. Sønnen blir nå det bindeleddet som skal holde familien samlet. Det er som om hun plutselig erkjenner det som datteren tidligere nettopp hat sagt om religionen, at den skal forene, ikke splitte.

Mormor og omskjæringen

Det må oppfattes som et pluss for moren at Lyns sønn faktisk er muslim bedre enn noen. Atle har selv lyst Allah’s navn over ham umiddelbart etter fødselen. Det må være en trøst for Lyns mor å vite at om hun nå engang ikke er helt fornøyd med datterens noe sekulære islam, så kan hun i hvert fall nå fremover håpe at gutten vil bli en god muslim senere i livet. Han er sogar en bedre muslim allerede her og nå, kan hun tenke, i og med at han så å si nå er født som muslim. Gutten vil når han blir større sannsynlig selv velge å bekrefte sin tro, ved å la seg omskjære. Og dette gir mormor optimisme og en sterkere posisjon i familien generelt, også overfor utenverden. Og når det gjelder omskjæring: Datteren må ha blitt omskåret da hun var barn, men om dette blir intet nevnt i dokumentaren, det synes irrelevant, i hvert fall på overflaten. Dette faktum kan også bidra til morens nye sikkerhet og trøst og gi henne større frimodighet, for sitt naturlige følelsesliv. Hun har på en måte omvendt seg litt, fra å være altfor legalistisk til å være mer fleksibel og fri. Publikum kan puste lettet ut. Alt dette var ikke så farlig, forvirrende og truende like vel. Que sera, sera. Men det kan bli rift om guttenes sjeler og personligheter, de kan lett bli trukket inn i et spill de selv ikke helt makter å gjennomskue. Det hadde kanskje vært lettere for dem om de ble omskåret som små barn for da ville de hatt et tegn på kroppen som kunne ha vært tungen på vektskålen, overfor Allah. Spesielt hvis de senere skulle komme til å forstå at foreldrenes forhold til Allah var noe løst og ikke helt alvorlig ment. Spesielt med Atle i tankene: Han har jo selv antydet at det ikke var Allah, men Lyn som egentlig drev ham til det hele.

Omvendelsen og/eller bortvending

Peripetien eller vendingen her er det viktigste ved hele dokumentaren, dette at det er moren som «omvender seg», ikke Atle. Moren har flere ganger påpekt at Lyn gjør henne vondt, at hun ikke anser Lyn for sin datter, siden Lyn ikke vil gifte seg under sharia. Moren forteller-  eller konstaterer, mildt- at hun har ofret seg for datteren i og med at resten av familien har utstøtt henne, altså moren. Lyn har begått synd, får vi vite. Moren er ikke oppfarende, hun biter mye i seg, hun bruker mye energi på å kontrollere seg selv og oppfører seg sømmelig, selv når hun avviser Lyn som sin datter. I det hele tatt: Dokumentaren får godt frem mange former for hvordan disse folkene bruker sosiale kontrollmekanismer, styringsredskaper og både fysiske og mentale maktmidler som tas i bruk. Kamerafokus og fortellervinkel spiller inn. Familien tillates å opptre på en scene. De kan risikere å bli berømte. Det påvirker nok prestasjonene, på sitt vis. Man kan alltids si at det var ikke slik det var, det var ikke det jeg mente eller at det var den gang da, nå ser vi annerledes på tingene, halleluja.

Morens «pedagogikk» for å holde datteren innenfor folden, ligger i å komme med ledende påstander, påstander som fremstilles som objektive sannheter. Det foregår en maktkamp hvor man enten taper eller vinner, uten noen middelvei i sikte. Det er en kamp på liv og død.

Morens våpen er først og fremst å klandre datteren for den smerte hun selv påføres av datteren. Lyns far truer med helvetsstraff, (sagt i en edruelig tone, konstaterende, nærmest en passant, men likevel full av alvor, det er bare slik, selv går han fri overfor Allah’s vrede ved å si dette, han kan rolig legge en fortjeneste overfor Allah til på den riktige side av vektskålene på dommens dag, nok en prektighet, altså, og nok en grunn for ham til å føle seg litt renere eller litt mer syndfri overfor Allah enn mange andre).

Faren er forresten litt av en luring. Han forteller at han ble omskåret i tenårene og at det ble stelt til en stor fest i familien. Det var mye blod etter selve omskjæringen, forteller han og ser på Atle. Han understreker derfor at det er best å omskjære guttene mens de er små, helt uanfektet at dette kan tolkes som en viss trussel mot Atle og Lyn. Det haster med å få beviset klistret på guttene, at de er muslimer, og at dette ikke kan forandres og at det er lettere for guttene senere å bli mer muslim med omskjæring enn uten.

Mellom disse episodene hvor maktspillet spinner seg ut, får vi nærbilder av Lyn når hun tenker og gråter, og bebreider seg selv. Hadde hun ikke fortalt noe til moren, ville hun ha spart moren for mye vondt, sier hun, gråtende, selvsagt. Hun tar skylden på seg selv, men klarer like vel å finne en løsning: Betyr ikke islam fred? spør hun seg selv. «Kjære Gud. Om du gidder å høre på meg. Her er min tro, at religion skal bringe alt sammen og ikke splitte»    At hun mener at islam betyr fred, avslører at hun ikke kan mye om islam. Islam betyr underkastelse, ingen forsøker å korrigere henne. Det passer seg best slik.

Lynn vet vei i vellinga: Jeg er født muslim og kommer alltid til å forbli muslim … Det synes i hvert fall å bety litt for foreldrene. Moren har imidlertid flere ganger påpekt at hun ikke lever som en ordentlig muslim, skal vi så tro at konfliktene avtar på sikt, at kysten for et godt og hyggelig liv er klar en gang for alle?
Atle har nettopp spurt henne om hun vil leve i to virkeligheter, altså som en splittet person. Det ligger en alvorlig anklage i spørsmålet og Lynn sier i første omgang ingenting. Man vet ikke helt om hun forstår spørsmålet fullt ut. Men nå har hun altså svart: Hun velger å stå med en fot i begge leire. Det synes ikke lenger å bekymre henne at hennes mor for litt siden har fortalt henne at slekta nå har forkastet, utstøtt eller isolert henne. Lyn nøyer seg med og synes alt er bra når hun har fått moren til å innrømme at det er bedre å være en god mor og en god datter enn en god muslim. Strutsen fornekter ikke sin plass ved bordet, kan man si.

Handler Lyn modig? Ja, jeg syne det. Friheten krever sine ofre. Hennes frihet betyr mer enn morens smerte og underkastelse under religionen. Lyn har vært tålmodig og ventet på den rette situasjonen for den rette handlingen. Hun har vært smart og fleksibel, i hvert fall til å begynne med. Hennes makt demonstreres tydelig ved at hun til tross for at moren har lidd så mye på grunna av henne, så er moren nå mer på hennes side, selv om det koster moren familiens og familiens ære. Det er nesten ikke til å tro at det er Lyn som går seirende ut av alle kniper dokumentaren impliserer.

Kompromissene all ære? Vel, det vil vise seg. Lynn ser ut til å ha vunnet kampen om foreldrenes «hearts and minds». Det overgår langt det ektemannen Atle har klart, mannen som var villig til å bli mer muslimsk enn kona og som i tillegg ville at kona skulle bli like mye muslimsk som han selv, riktig nok på en overflatisk, umoden og noe vel komisk og gebrekkelig måte. Anledningen som fikk Lyns mor til å mykne seg for alvor og fikk henne til åpne seg, tilgi og erkjenne at hun er glad i datteren, selv om hun ikke er blitt den muslima moren ønsket, var det imidlertid Atle som sto for.

At paret Atle og Lyn gifter seg i en HEF katedral som på innsiden virker som en kald, men himmelsk iglo, kan nok ikke være noe reelt plaster på såret for Lyns foreldre og deres storfamilie. HEF’ere tror hverken Allah eller Gud. HEF tror på kjærligheten og ærligheten, kj-ær-ligheten, sier «presten» som vier dem. Såret som Lyns foreldre er blitt utsatt for, vil nok aldri gro helt av seg selv, til det vil de nok kreftene som rår tilbake i hjemlandet sørge for. Islam r tross alt islam og ikke noe annet.

Hvem vet.

Dokumentaren tar selvsagt ikke opp store problemstillinger, annet som fjerne avskygninger av dem, paret med gråt, - sentimental gråt? Lyn virker oppriktig, ekte. Hun sliter med eksistensielle spørsmål. Hun har stor frihetstrang og vil være selvstendig, noe hun altså viser i praksis ved flere ganger å trosse foreldrene, med sin adferd, og manglende vilje til å følge islam i ett og alt.  Det ligger en sann og legitim opprørstrang og frihetstrang bak dette, men hverken Atle eller foreldrene synes  å bry seg tilstrekkelig om Lyns dilemmaer og indre spenninger, hennes selvransakelse på det indre planet, hennes eksistensielle og høyst personlige og legitime spørsmål. De gir henne ingen støtte, lytter ikke.

Atle på sin side synes det er bra at han i den prosessen som skrider frem får så mye forståelse fra muslimene. Han er fornøyd med reaksjonene, han tror at det han selv det dreier seg om egentlig, at det viktigste er at han fremstår som en sympatisk kar, et mann som tar det riktige standpunktet og til og med blir muslim. Å bli praktiserende muslim var lettere enn han hadde trodd. Han er overbevist om at han er gjenstand for ekte beundring og glede. Han ser nok ikke at muslimene rundt ham kan være mer glad i islam enn de er i ham. For muslimene her er hans omvendelse en seier og en bekreftelse på islams opphøyethet. Atle øver seg i bønn og overholder forskriftene så godt han kan og forventer bifall og lønn som fortjent for sitt eget personlige engasjement, hans iver etter å tilfredsstille muslimene, både som gruppe og enkeltmennesker.  Atle er med andre ord en stor hykler, slik jeg ser det, en snik. Alt dreier seg om ham og den muligheten i prosessen som utfolder seg som gir ham mulighet og anledning for å skaffe seg kontroll, i en større sammenheng. Atle må etter min mening være en svært ensom og fortvilet gutt i utgangspunktet her, og på bunnen, et ungt menneske som frykter sin egen uregjerlige angst mer enn han frykter islam og ufriheten og all tvangen i og med og under islam. Og han er villig til å gå langt. Han flykter fra en frihet han så å si er født med her i Vesten uten å ha forstått hva denne friheten den judeokristne kultur består i og det frihetspotensiale den innebærer.

Dokumentaren er bare ute for å filme og dramatisere fakta, og å dempe motsetninger og eventuelle eksistensiell spenninger og motsetninger, ikke for å blande seg inn, ikke for å ta standpunkt, man gjør alt for å fremstille saken fra nøytral side. Budskapet synes å være fred og kjærlighet for enhver pris, om så veien frem er brolagt med bitter sødme. Bare formalitetene – og noen få irrasjonelle, sosialt betingede fordommer som lett kan overvinnes, hvis bare … blir alt det blir ordnet, skal alt visst bli bra, ja, problemfritt, skal man lokkes til å tro, fordi alle jo vil håpe og tro på det beste, på Kjærligheten og da også på den spesifikke kjærlighet som til og med står over Allah?

Kona til denne fjotten Atle av en nordmann som ikke engang har giddet å sette seg inn i islamske grunnsetninger før han konverterer, og som gladelig gir seg inn under «imamenes» instrukser og anvisninger på rett tilnærming til religionens absolutte krav, sier på slutte av programmet at hun fremdeles er muslim, at hun er født muslim og at hun alltid vil forbli muslim.

Summa sumarum, på et vis.

Paret velger til slutt å gifte seg formelt i en «klubb» av vantroende som setter sin ære i den kjedelige oppgave det er kronisk å benekte troen på Gud, samt dette å vite med seg selv at ingen kors skal få pryde veggene på likhuset, hvor man må ligge en stund som lik, før begravelse, eller endelig tilintetgjørelse.

Det vi har vært vitne til via dokumentaren ligger mer i hva som ikke blir sagt enn det som uttrykkelig vites. Det er prisverdig av Lyn og Atle at de til sist kommer frem til et selvstadig standpunkt til spørsmålet om når guttene skal omskjæres. De sier rett ut på slutten at de ikke synes det er noen god idé at de tvangs-omskjæres mens de er små. Greit nok, for så vidt, som et utgangspunkt, i hvert fall sett med ikkemuslimske følehorn og «vantro» optikk. Slike ytre ting forteller mye om kommende konfliktpotensialer. Det som kanskje er mest spennende er å gå litt under masken på Lyns mor. Hvorfor er det henne, som kvinne, som er mest skeptisk, truende og nedlatende overfor Lyn, hennes datter? Og hvorfor overlater faren til kona å tause, overhøvle og, ja, hate datteren? Noe hun jo demonstrerer til fulle både gjennom ord og handling. Hvorfor er det moren som er den første til å forlate eller forkaste Atle og Lynn?
Jeg tror at moren først og fremst er redd for å miste datteren og dermed bli overlatt til seg selv i den muslimske storfamilien hennes. Hun er redd for å bli alene med faren og ektemannen. Hun må bruke alle tilgjengelige og sømmelige virkemidler for å sikre seg mannens – og resten av familiens - gunst. Og hun gjør det ved å være mer muslim i det ytre enn han. Det kan oppfattes som pur ydmykhet, eller ren kjærlighet, men er regelrett underdanighet forkledd som fromhet, et uttrykk for ufrihet under dekke av en overstyrende frivillig oppofrelse eller hengivenhet.

Hun vet at renhet betyr mer enn frihet eller selvstendighet og mulighet for selvrealisering. Faren og ektemannen kan ta det mer med ro, han har jo som muslim rett til å ta seg flere koner. Og da vil hun bli enda mer ensom og føle seg enda mer forlatt, for mannen har tross alt også fremdeles muligheter på kjønnsmarkedet, hvis han ikke er i stand til å ta seg flere koner, på den alderen han jo er, hvis det skulle komme så langt. Denne muligheten har ikke Lyns mor.

At Lyns mor er så streng og fordømmende overfor Lyn kan bero på at det moren egentlig er ute etter å få formidlet, er at hun fremdeles er verdt sin vekt i gull overfor ektemannen. Hun frykter å miste anseelse, og ære på datterens bekostning. At hun først utstøter datteren, er et bevis overfor ektemannen på at hun er trofast og underkastet sin mann og at hun ved å være mest mulig sømmelig og mest mulig korrekt muslim, så vil hun være bedre i stand til å sikre seg mannens og familiens fortsatte støtte, pleie og godlynne for fremtiden. Mannen på sin side kan i og med dette sjakktrekket i hvert fall ikke kritisere henne for manglende tro. Det må være en stor trøst å vite, for moren, et mektig maktmiddel for henne å spille på, for at hun selv kan unngå frykten for den store ensomhet og forlatthet.
Og faren, oppi alt dette? Som man er han sikret autoritet nettopp gjennom å være mann, han kan føle seg tryggere, islam sikrer ham «styringsretten» over kone og barn. Han kan vise til «objektive» og uomstøtelige normer og regler fra islam selv. Hans posisjon er guddommelig sikret. Han er naturlig sterkere enn kvinnene, men har er da også mer tilbøyelig til å øve kontroll, for ikke å miste status og posisjon. Alt i Allah og profetens navn. Som en Allahs tjener trenger han ikke tenke mye selv. Allah har på forhånd tatt valgene for ham. Han kan derfor under slike omstendigheter som vises på dokumentaren ta det mer med ro. Det er som om han forstår underforstått at det er kona som må ta støyten og de avgjørende og virkelig ubehagelige konfrontasjonene. Og dette gjør ham bare enda mer selvsikker. Han selv har intet å frykte, annet enn som en slags anstand, et tilbakelent moralpoliti, i fall det verste skulle skje … Når han selv proklamerer at han godtar Lyn som sin datter og Atle som sin svigersønn, følger hans kone etter og åpner seg i forsoning. Idet han viser at han er en liberal mann, kan også kona bli mer liberal idet han ikke kan kreve noe av henne som han ikke krever av seg selv, nemlig å måtte avskrive datteren.

Spørsmålet er om Lyns foreldre fortsatt kan betrakte sin datter og hennes ektemann som muslimer. Det får vi ikke vite noe om i dokumentaren. Vi tillater oss å tvile, men hvis de gjør det, hvis de fortsatt skal anses som muslimer, hvilke konsekvenser har dett for HEF selv og alle forbundets medlemmer? Vil de akseptere seriøs gudstro i sin midte? I så fall har det foregått en snikislamisering av HEF og en snikislamisering ved siden av at human-etikken som sådan går i oppløsning ved at ateismen ikke lenger kan sies å være selve det fundament HEF bygger på. Det heter f eks: «Men å forsøke å forene kristendom og humanisme som ett og det samme, vil bryte med sentrale prinsipper i den humanistiske idé og tankestrøm».

Gjelder det samme for islam?