lørdag 20. januar 2018

Obama cares? Når din fiende blir din venn



Tenk deg at du var president Barak Obama og skulle holde en tale til en stor forsamlinga av muslimer i et muslimsk land og hvor alle verden tv-stasjoner ville dekke denne store og viktige begivenheten, og at begivenheten i seg selv ble antatt å bidra til bedre og mer fruktbare relasjoner mellom den muslimske og vestlige verden.
Tenke deg så at du selv tror at du sitter på umistelige innsikter som Obama trenger å høre og at du vil bidra så godt du kan til at verden blir bedre og de reelle konfliktene i verden kan bli redusert til det minimale, hvis presidenten først lytter til deg og siden tar dine synspunkter ad notam i den grad at presidenten utferdiger helt nye regler for hvordan statsforvaltningen og myndighetsperson for øvrig nå og for alle fremtid kan forholde seg til muslimer som blir mistenkt for drive politisk og kulturell undergravingsvirksomhet eller f eks terrorplanlegging med sikte på å frembringe radikal samfunnsendringer.
Tenk deg også at det du skriver til presidenten blir brukt med den begrunnelse at dine innsikter kan bidra sterkt, bredt og varig til å forebygge all kriminalitet som har med islam og muslimer å gjøre og islam og muslimenes syn på Vesten og for eksempel USA som Den store Satan og amerikanere – og alle kristne -  som tilhørende de vantros hus, darb-al-harb, i motsetning til muslimenes eget «hus», dar-al-salam, fredens hus, (eller bedre oversatt: fredens husholdning), og da altså en husholdning som i ett og alt har Allah’s velsignelse og som følgelig styres etter sharialovene, dvs islams fundamenter.

Vel, har du tenkt? Da kan du rose deg selv over at det du skrev til presidenten var følgende:

Kulturenes sammenstøt: Diskusjoner som tar utgangspunkt i denne måten å se tingene på, ender med at det skapes et skille mellom de gode og de onde menneskene. For det finnes ingen «clash of civilization» mellom de som er for sivilisasjonen og de som er imot den. Sivilisasjon har mange kriterier, men to av dem er fundamentale: 1 Det fins ikke rom for denne tankegangen hos dem som oppfordrer, inviterer til eller begår mord på uskyldige sivile, 2 den defineres av institusjoner som beskytter og fremmer både minoritetene og at myndighetene styrer ut fra loven

Sekulær: Det muslimske øret har en tendens til å høre «gudløshet» når de hører dette ordet og et «sekulært» samfunn er nesten umulig å forestille for brorparten av muslimene verden over. Derfor er pluralisme et bedre ord. Det oppfordrer både dem som har et verdenssyn som innbefatter gud og de som ikke har det til å gå inn for å ønske velkommen alle inn i det offentlige rom og til en mye bedre verden.

Assimilasjon: Dette ordet antyder at den muslimske minoriteten i Nord-Amerika og Europa bør bli helt lik flertallsbefolkningen og den kristne kulturen. Integrering, på den annen side, forespeiler alle syn, alle majoriteter og minoriteter fortjener like stor respekt så sant hvert syn er innstilt på å opptre sivilisert overfor hverandre i et offentlig rom som kan deles av hele samfunnet.

Reformasjon: Muslimer er fullt klar over og har en mening om den kampen som finner sted innenfor islam og om hva det betyr å være en ortodoks og from muslim. De trenger ikke å bli krenket ved at man oppfordrer dem til å følge i Martin Luthers fotspor. I stedet bør man spørre hvordan muslimer oppfatter muligheten for itjihad eller nyfortolkning av troen innen islam og innenfor islams tradisjoner og kulturer.

«Jihadister»: Jihad er først og fremst et indre strev gjennom selvdisiplin for å komme nærmere Gud. Den mindre – eller lille - jihad er et ytre arbeid som kan innebære rettferdig krig hvis nødvendig. Når vi derfor kaller de gruppene vi kjemper mot for jihadister, bekrefter vi - og den muslimske befolkningen forøvrig – at de vi kjemper mot er religiøse. Men det er de ikke. De er terrorister kort og godt, hirabist, som konsekvent fordreier det som Koranen og de lærde forfekter.

Moderate: Denne termen, som brukes politisk nesten overalt og oppfattes som en fellesnevner som i seg selv, unngår de vanskeligste teologiske stridsspørsmålene. Hvis noen kalte meg «moderat kristen», ville jeg ha følt det dypt krenkende. Jeg tror på en Absolutt som byr meg å elske min neste. På samme måte er det ikke et oksymoron å være en medstrøms muslim som tror på en Absolutt. En robust sivil pluralisme må gi rom for hengivne troende fra alle troer og også for de som ikke tror.

Interfaith eller Trosdialog: Termen assosierer til en nedtoning til en fellesnevner som unngår de vanskelige spørsmålene og er derfor irrelevant. «Multi-tro» antyder at vi betrakter våre dypeste teologiske ulikheter som et middel for å overskride dem ut fra praktiske hensyn, ut fra det beste i hver våre tradisjoner, og felles verdier som vi alle deler.

Frihet: Uheldigvis oppfattes dette begrepet, slik det brukes i amerikansk utenrikspolitikk, slik at det ikke henvender seg til hvordan folk i lokale kulturer oppfatter det. Når begrepet ikke blir oppfattet som frihet av disse kulturene, kan det føre til at noen tar seg friheter. Balansen mellom frihet fra – valfrihet - og frihet til – sikkerhet – og den lokale samtalen i den lokale konteksten, spesielt i den muslimske befolkingen, forrykkes. «Frihet» forstås best når man trekker inn slik ting som fred, rettferdighet, ære, forsoning og kjærlighet (compassion).

Religiøs frihet: Beklagelig vis formidles det med det dette idealet typisk amerikans omsorg spesielt for den frihet den frihet de evangeliske eller protestantiske kirker spesielt åpner for med hensyn til adgangen for å konvertere, og da slik at det skapes splid innenfor de lokale kulturene og i den opprinnelig kristne befolkningen.  Selv om det ikke er helt sant, så mener jeg at det er bedre å definere religionsfrihet som oppfordring til å vise respekt og forsoningsvilje overfor de andre som selve spenningspunktet mellom kulturene og et lovbasert samfunn, idet man er følsom overfor det første og konsistent i forhold til det andre.

Toleranse: Toleranse er i seg selv ikke nok. Dette kun å tillate at noen eksisterer eller dette bare å tillate visse handlinger, innebærer ikke nødvendig vis at det dannes forbindelser bygget på den nødvendige tillit på tvers av troene og kulturene som skal til for å takle de globale utfordringene vår sivilisasjon står overfor. Vi trenger å være tilstrekkelig ærlige overfor hverandre og vise hverandre nok respekt til at vi i felleskap kan sette ord på det som forener oss og det som skiller oss fra hverandre og da alt dette i samsvar med den iboende verdigheten vi alle deler som skapninger overfor Gud idet vi vandrer sammen i fred, rettferdighet, forsoning og kjærlighet.
De ovenstående ordene og frasene vil ha ulik betydning på ulike steder og vil endre seg over tid i samsvar med den kulturelle og etniske konteksten sammen med de misforståelsene som foreligger mellom muslimer og ikkemuslimer, noe vi ikke kan se bort fra. Det som betyr mest er ideen om at vi ærlig kan lytte til hverandre og forsøke å forstå hverandre bedre slik at vi kan vise hverandre stadig mer respekt.

Nei til islam kommenterer:
Som du vil forstå, har du nå et virkelig grep om hva som skjer på den internasjonale arena og kan forsikre deg om at du er en kapasitet av de helt store, ja, at du kanskje har vært verdens mektigste kvinne eller mann, i hvert fall for en stakket stund. Du kan dessuten smykke deg med den tanke at det er du selv, ikke primært Obama, som er den som verden burde takke for å ha bidratt til freden kanskje mer enn noen annen på planeten. Og hvilket serum brukte du, hva besto trikset i? Jo, du oppfordret til ikke å kalle fienden ved sitt rette navn og fordi du dermed bidro vesentlig til å få folk til å føle seg litt bedre for en stund og for å få dem til å tro på at både du og dem virkelig tilhører de gode, en gang for alle, fordi du og de nå nekter å ta ord i sin munn som kunne virke krenkende på visse sjeler, psykopatiske sjeler så vel som naive og alltid godtroende sjeler, som tror at de på magisk vis kan trylle bort alle globale spenninger og ubehageligheter bare man bruker de ord som fienden helst vil høre og lydig ikke bruker ord og begreper som fienden helst ikke vil høre i din munn.
Så enkelt og vanskelig er det. Og vanskeligere er det ikke. Derom hersker ingen tvil. Du kan prise deg lykkelig over å ha blidgjort mange genuine terrorister og samtid servilisert deg både emosjonelt og kognitivt overfor dine selverklærte fiender. Og uten at du forstår den dype ironi som her ligger i Nei til islams kommentar. se en annen tilknyttet kommentar på bloggen her

Artikkelen over er lånt herfra:

There's a big difference between what we say and what they hear.
By Chris Seiple March 28, 2009

Arlington, Va. — In the course of my travels – from the Middle East to Central Asia to Southeast Asia – it has been my great privilege to meet and become friends with many devout Muslims. These friendships are defined by frank respect as we listen to each other; understand and agree on the what, why, and how of our disagreements, political and theological; and, most of all, deepen our points of commonality as a result.

I have learned much from my Muslim friends, foremost this: Political disagreements come and go, but genuine respect for each other, rooted in our respective faith traditions, does not. If there is no respect, there is no relationship, merely a transactional encounter that serves no one in the long term.

As President Obama considers his first speech in a Muslim majority country (he visits Turkey April 6-7), and as the US national security establishment reviews its foreign policy and public diplomacy, I want to share the advice given to me from dear Muslim friends worldwide regarding words and concepts that are not useful in building relationships with them. Obviously, we are not going to throw out all of these terms, nor should we. But we do need to be very careful about how we use them, and in what context.


En artikkel om semantikk og dens funksjon eller dysfunksjoner her:


‘Radical Islamic terrorism’: Three words that separate Trump from most of Washington
By Peter Holley March 1, 2017
Trump says he is ‘taking strong measures’ against ‘radical Islamic terrorism’
In an address before a joint session of Congress on Feb. 28, President Trump said his administration is “taking strong measures” against terrorism. (The Washington Post)
During his first speech to a joint session of Congress, President Trump said his administration is “taking steps to protect our nation from radical Islamic terrorism.”

Months before, on the campaign trail, Trump appeared to revel in his forceful use of the phrase “radical Islamic terrorism,” even when his critics grimaced.
Not one to be easily deterred, Trump continued his use of the phrase from the earliest moments of his presidency when he promised to eradicate the threat of “radical Islamic terrorism” “from the face of the Earth” during his inauguration speech.
Even after his national security adviser asked him to avoid using the term during his speech to Congress, Trump didn't hesitate in uttering those three words.
For Trump and many of his supporters, the phrase has never been just a phrase but a carefully worded departure from the Obama administration's — and the Bush administration's — understanding of the world and the U.S. government's role in combating terrorism.
Former president Barack Obama used the phrase “violent extremism,” which severed the violence carried out by terrorists from any immediate association with theology. Trump and many of his associates, meanwhile, have been explicit about their belief that Western democracy is at war with Islam.

Se mer tyggis her:

Og enda litt mer her:

President Obama has failed America again. He has killed another radical Islamic terrorist while refusing to call him a radical Islamic terrorist. William Saletan William Saletan:
Obama doesn’t understand the war we’re in. As Sen. Ted Cruz, one of our nation’s bravest lawyers, has repeatedly pointed out, the president refuses to “utter the words radical Islamic terrorism.” In January, Republican National Committee Chairman Reince Priebus noted that Hillary Clinton “has refused to call radical Islamic terror by its real name.” In a speech last month, Donald Trump—a steadfast supporter of veterans who served while he was playing squash (except those who were captured) complained: “We’re in a war against radical Islam, but President Obama won’t even name the enemy! Hillary Clinton also refuses to say the words radical Islam, even as she pushes for a massive increase in refugees.”
A detailed Slate investigation finds that these Republicans are correct. Obama has stubbornly distinguished refugees from enemy combatants. And in more than seven years of killing radical Islamic terrorists, he has consistently refused to call them radical Islamic terrorists.
Under Obama, according to the New America Foundation, the United States government has conducted 355 drone strikes in Pakistan. That’s more than seven times as many as were conducted under George W. Bush. Obama has authorized more than 140 strikes in Yemen, a country Bush hardly touched, and another 17 strikes in Somalia. We’ve launched more than 12,000 airstrikes against ISIS. The total number of enemy fighters killed on Obama’s watch, depending on how you count them, is probably around 30,000.
Some Republicans say Obama has been too quick on the trigger. Others say he’s been too cautious. But they agree on one thing: When it comes to calling our enemies names before blowing them up with Hellfire missiles, he’s soft.
In March, the Pentagon announced that U.S. forces had killed the ISIS ministers of war and finance. Obama, in remarks on these killings, failed to denounce ISIS as Islamic. In April, speaking at the CIA, he delivered a longer progress report:

    Coalition forces captured Abu Dawud, a leader of [the ISIS] chemical weapons program, giving us critical information that’s allowed us to unleash more strikes against those sites. We have removed Abu Sarah, an ISIL financier in Iraq; Haji Iman, their finance chief … In Syria, we targeted a senior leader of al-Nusra, Abu Firas al-Suri.  In another strike in Syria, we took out five other al-Qaida operatives. In Yemen, our recent strike against a training camp used by al-Qaida in the Arabian Peninsula took out dozens of terrorist fighters. In Somalia, we took out a senior leader of al-Shabaab …

Obama referred to “ISIL’s hateful ideology” but again refused to call it Islamic. Instead, he resorted to nonjudgmental liberal terms such as depraved, horrific, vile, barbarism, and revulsion.

torsdag 28. desember 2017

Nåde i islam, Id (Eid) og jule og nyttårsfeiringen



Det er på tide nå, ved inngangen til nytt år, å minnes en høytid som kom i fokus og sentrum i den pågående diskurs både innenfor og utenfor det som kalles medstrømsmedia, MSM, og i motsatsen, nemlig i motstrømsmedia, tidligere i år.
Vi vil her fokusere på høytiden ved avslutningen av fastemåneden ramadan, en «fest» som av mange ikkemuslimer i Vesten blir sammenlignet med vår julefeiring, ikke mindre. («God id» ble imidlertid proklamert på NRK av en norsk og ikke-muslims journalist og et anker der, for mange år siden, lenge før 22. juni, og siden ser dette ut til å ha etablert seg som et kulturelt «must» å fremheve, for mange. Forfengeligheten og uvitenheten er nesten umulig å komme utenom, ser det ut for).
Om statsminister Solberg kan underskrive på om sammenligningen mellom jul og eid (id) er fruktbar eller holdbar, vet vi ikke, men det er ikke langt unna sannheten å påstå at hun neppe fullt ut har forstått hva hun med dette stuntet har begitt seg ut på, skal vi se det i litt perspektiv.
Saken er denne: Solberg besøkte av egen fri vilje en forsamling av muslimer og ønsket dem alt godt ifb med denne festen. I denne sammenhengen skrev Hege Storhaug om at id-feiringen var nær knyttet til muslimenes seier ved Badr, et slag som var avgjørende for islams utbredelse overhodet. For uten seieren ved Badr, ingen verdensomspennende umma i dag, intet sted for «forsamlingen av de muslimske hellige», som vi litt forkjært kan kalle umma’en.
Storhaugs påstand vakte stor oppsikt og stor ståhei og det gikk ikke lang tid før «gribbene» var over henne med alt de hadde av glupskhet og skadefryd. For disse var seieren over Storhaug alt et «storhende» gitt allerede på forskudd og en seier de nærmest tok for gitt på forhånd. De mente tydeligvis at Storhaug hadde bannet i det aller helligste. Gribbene gikk derfor straks til verks, for å sjekke henne mot fakta, for nettopp å ta henne for og finne at hun ikke baserte seg på fakta, men på fiksjon, en dødssynd som i så fall ville være vel egnet til både å demonisere Storhaug og få isolert henne fra elle gode selskaper, hvis mulig. Storhaug selv var imidlertid selv snart på pletten og innrømmet at hun ganske riktig hadde begått noen - etter min mening - mindre vesentlige feiltrinn, men ikke tabber av en slik art at hun fortjente kritikken, og forsøkene på å inkriminere henne og stille henne ut til spott og spe en gang for alle. 

Faktisk.no var raskt på labbene, men Faktisk.no bør faktasjekkes med jevne mellomrom. Fakta er ikke bare fakta, slik Faktis.no tror, dvs lixikalske fakta, bokstavelig forankret historie, eller dette at hvis man ikke finner bevis i saksmaterialet, vel, så eksisterer heller ikke «fakta», - ferdig snakka, liksom, - hvilket i seg selv er grovt intellektuelt mistak, en umulig forutsetning, hvis man vil være «objektiv» eller selv hevet over all tvil. Fakisk.no begikk et logisk kategorimistak av den helt grove sorten, spør man meg. Et feilsteg de selv heller burde lide for, heller enn Storhaug.
Faktisk.no bør med andre ord faktisk sjekke ut seg selv iblant og beklage, eller presisere, hvis mulig. (Hege Storhaug ble av førsteamanuensis Lars Gule anklaget for å være sjarlatan osv i denne saken, se nedenfor hvor jeg legger inn div innlegg og klipp med påstander, osv, alt for å vise hvor ihuga mange er på å ta Hege Storhaug for den minste «laps»).

Kort fortalt: Det står riktig nok ingen spesifikke påbud i selve Koranen for muslimer til å feire dette slaget og denne seieren ifb med selve Id – som er avslutningsfesten for fastemåneden - i Koranen. Faktisk.no får det imidlertid til at det er positivt feil å påstå at muslimer verden over feirer dette slaget. Poenget er imidlertid at feiringen faktisk foregår i mange muslimske miljøer i tilknytning til Id og at muslimer dermed i større eller mindre grad forbinder seieren i slaget med Id og at noen muslimer da feirer seieren idet fastemåneden ramadan avsluttes. Verre er det ikke. Hvorfor skulle muslimer fornekte seg muligheten for å feire en stor og avgjørende seier, en seier hvor de helt uventet og mot alle odds slo sine angriper ned i sokkene og hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det nettopp ifb med seieren ved Badr?
Men Faktisk.no klarer altså å benkete sammenhengen fordi sammenhengen – konkret - ikke er nevnt i Koranen! Og fordi det passer dem best å tro dette selv, nedsunket i den alminnelige konsensus – som dyrkes frem - om at islam er en faktor som bør beskyttes og ikke kritiseres, i dens grunnvoller, uten frykt.
Faktisk.no er dermed mer Koran-tro en fakta-tro, for Badr feires, her wiki ,  og brukes, eller minnes, på ulike måter og til visse bestemte formål, overalt i islams store, verdensvide «forsamling av hellige», umma, og dette er noe som alle bør vite. Nærmere detaljer fines hvis man leter. Man kan mao ikke helt vite hva man skal tro hvis man skal tro på Faktisk.no. Faktisk.no bør derfor tenke på å sjekke seg selv ut av denne typen å hente frem og tolke «fakta» på.

Vi skal i det følgende forsøke å se litt under overflaten med sikte på å forstå litt bedre innebyrden av visse begreper omkring synd og nåde både i den judeokristne tradisjon, og motsatsen islam, og sett i kontrast til hvordan tingene oppfattes der, altså i den islamske teologi, oppfatninger av grunnleggende og dypt eksistensiell karakter. Vi mener at et slikt scoop er av den største nødvendighet, ikke minst med tanke på å forstå oss selv og den sivilisasjon vi tross alt står i og fremdeles bør være takknemlig for å tilhøre i lang tid forut.


Vi begynner med: The Oxford Dictionary of islam, OD, John L. Esposito:
«Grace» - som jo er et sentralbegrep i kristentroen - nevnes ikke i Espositos ordbok. Man kan spørre hvorfor, men unnlatelsen kan være en bevisst eller ubevisst måte å unngå å blande inn den kristne forståelsen av hva grace er, kanskje for ikke å risikere å fornærme muslimer, kanskje for å fremheve «fordelene» - hvis noen -  ved islams syn på saken, og da slik at den kristne tro skal diskrediteres mest mulig, og/eller fordi kontrastene her kanskje ville falle ut til fordel for den kristne forståelse av  hva alt dette innebærer, noe Esposito ser ut til å frykte. Og dette ikke å gi kristendommen et fortinn, det må jo ikke skje, ikke sant?

Grace på engelsk kan bety velvilje, godvilje, imøtekommenhet eller Guds nåde. «Mercy» oversettes gjerne med barmhjertighet, miskunn, medfølelse eller medlidenhet eller nåde, og «merciful» som barmhjertig, nådig eller mild.
OD nevner al-Rahim som betyr den nåderike og er et av Allah’s 99 attributter, egenskaper eller navn. At Allah er nåderik innebærer at Allah har omsorg for menneskene og sørger for deres velbefinnende, rettleder dem til sannheten og utstyrer dem med kriterier eller koder for hvordan man skal handle. Hvis disse «vilkårene» oppfylles belønner Allah den troende for gode gjerninger og tilgir den troende hans synder. Grammatisk understrekes Allah’s miskunn ved dens vedvarende, guddommelige vesen.

OD nevner også Rahma som også kan også bety «mercy», nåde. Termen representerer den altomfattende guddommelige omsorg for menneskeheten også i form av selve Koranen og hvor Muhammed beskrives som «en reflekterende «nåde» fra Allah, en forbilledlige mildhet som burde kjennetegne menneskene.

En annen betegnelse som nevnes i OD er Barakah som betyr den velsignelse som Allah overfører på eller tillegger – confereres – menneskene. Termen gir rom for mange ulike assosiasjoner avhengig av konteksten. Fromme muslimer kan sies å være «endowed with it», at de er «inngytt» med denne velsignelsen, slik Koranen selv er «endowed» med barakah. Å «eie» eller disponere barakah er imidlertid ikke nok til å gi den troende status som «helgen», hverken blant de levende eller døde. Barakah må i tillegg kunne overføres til vanlig dødelige gjerne både åndelig og materielt. Et synlig bevis på at man har barakah er at man makter å utføre mirakler. I folkeislam anses barakah ofte som en arvelig bestemt disposisjon eller som en kraft som assosieres med spesielle steder, visse former for mat, visse dyr og planter, ja, til og med hendelser eller begivenheter i tillegg til visse ord og fakter.

Taqwa, som  bl a står for gudsbevissthet finner vi i OD, en term som godt kan assosieres med «nåde» eller fromhet, gudsfrykt og dyd. Abu al-Ala Mawdudi identifiserte taqwa med brorskap, likhet, rettferdighet, alle kriterier som et ekte muslimsk samfunn må bygge på. Fazlur Rhaman mente at konseptet taqwa slik det presenteres i Koranen gir en indre visjon som hjelper mennesket å takle sin svakhet (ikke synd?).
I «Islamsk etikk – ein idéhistorie», skriver professor Oddbjørn Leirvik at det kan være forskjellige oppfatninger blant islamske filosofer om hva som er den etiske hovednøkkelen i Koranen og noen mener det er birr, forstått som rettferdighet, og taqwa da sammen med partisippformen muttaqun, dvs de rettferdige. Termen oversettes ofte som gudsbevissthet i stedet for gudsfrykt, men fryktmotivet er likevel fremherskende.  Fazlur Rahman peker på samvittigheten som den nærmeste kristne parallellen. Det heter da også i Koranen 49. 13: Den mest ansette, akram, blant dere er den mest gudfryktige, ataqa … Noen filosofer ser i taqwa-begrepet et forsøk på å forene personlig og politisk etikk. Farid Esack sier at taqwa skaper en selvkritisk balanse i den som kjemper for sosial rettferdighet på en slik måte at den troende ikke blir en avspeiling av de herskerne man kjemper mot.

Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal fortåelsesvinkel:

I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik) at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte  av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, men i sin frihet valgte mennesket synden.
De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap, enten så er den et problem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en humanistisk tro, det er ingen humanisme i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærlighet.
Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:
Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?
Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

Nei til islam kommenterer videre, (og obs, vi kan ikke gå inn på Jesu soningsoffer, hans død på korset og oppstandelsen fra de døde, som en nåde i seg selv og for vår skyld her, men vi lar det likevel stå til:
Furqan er et synonym for Koranen selv og ordet betyr «discrimination» eller skjelning, adskillelse, utskilling, tegn, bevis eller kriterium og/eller frelse. Koranen ble som furqan nedsendt til menneskeheten på samme måten som alle skrifter ble åpenbart ved nedsending fra eller av Allah.
Et annet begrep som behandles hverken i OD eller av Karen Armstrong er fadl eller at-fadul, og man kan jo spørre seg hvorfor, kan det være av frykt for at en behandling av disse termene ville vise hvor annerledes og utilstrekkelig Koranens tenkning om menneskets frelsesvilkår og sanne frelse er i forhold til i kristentroen?
Den verdensberømte bestselger, og for mange litt av en autoritet,Karen Armstrong beskriver furqan bl a som et tegn på frelse (salvation) i og med muslimenes seier i et avgjørende slag ved Badr. Når muslimene faster i id eller eid, inngår «ihukommelsen» av seieren ved dette slaget. Muslimene hadde fått sin egen, spesielle furqan, en frelse som skilte dem ut fra jødene og andre ikkemuslimer. Det var også i denne forbindelse at Muhammed bestemte at bønneretningen nå skulle være mot Mekka, ikke mot Jerusalem, slik praksis til da hadde vært for muslimene og som var praksis også blant jødene, som nå var beseiret. Det står i Koranen at jødene feiret sin egen furqan på samme måte som jødene feiret at de krysset Rødehavet med Moses i spissen og dermed unnslapp faraoens forfølgelse og slaveriet i Egypt. På samme måte fikk muslimene sin furqan da de, som en samlet umma, seiret ved Badr. (s 179).
Så hva nå, Faktisk.no og Lars Gule?

(En liten digresjon, men dog utfyllende for selve saken her, vil vi håpe …, se: Reza Aslan «No god but god» s 179 f med mine kommentarer, om smerte, blod, gråt og tårer som atonement og frelse i shia-islam:
År 684: En liten gruppe fra Kufa som kaller seg tawwabun, de angrende (syndere), samler seg i Kerbala for å sørge over Husayn og hans familie. (Reza Aslan: Dette var en uformell og usermoniell samling, ikke så mye for å ære Husayn, men for å sone offentlig og for å vise og erkjenne sin skyld i at de ikke hadde klart å hjelpe ham mot umayyadene. De ville sørge kollektiv som et middel for å få syndenes forlatelse.
Min kommentar: Aslan bruker antakelig typisk kristne begreper om synd, soning og syndsforlatelse for om mulig å gi leseren en viss forståelse for hva dette dreier seg om. I virkeligheten er det helt uanstendig og like umulig som unødvendig og skummelt å bruke slike analogier, nettopp fordi de foregir at det er mulig på en eller annen måte å sammenstille eller sammenligne islam og kristendom, - hvilket er en umulig, unødvendig og helt uakseptabel oppgave å påta seg. Aslan igjen: "Kerbala ble shiismens Edens have hvor den originale synd, arvesynden, ikke var ulydighet mot Allah, men utroskap mot Allah's moralske prinsipper". Sha Abdul Aziz: Huseyns selv-offer var i realiteten en logisk følge av historien om Abraham som nær på ofret sin førstefødte sønn Ismael. Dette offer ses nå på som utsatt til hendelsen i Kerbala, hvor Husein fullførte dette offer. Huseins død betraktes dermed som fullendelsen av den religionen som Abraham påbegynte og Muhammed avsluttet".
Det har i shia-islam utviklet seg en distinkt teologi om "forsoning/soning" som virker fremmed for sunnimuslimer. Soningen skjer gjennom offer og en "tåre for Huseyn vasker bort hundre "synder". Soningen kalles aza og foregår i formaliserte riter den dag i dag i Ashura-feiringen, hvor deltakerne er religiøse spesialister, zakir, og hvor man går i prosesjoner der deltakerne dramatiserer sørge-riten matam bl a ved å piske seg selv til blods.
Eksperter forteller nå at dette kun er ment å være en forkynnelses- eller bevitnelsesdemonstrasjon, ikke ment for å rense en for synd. Det er ikke smerte, men frivillig blodsytgytelse som fører til "frelse". Sunni-islam regner dette som bid'a eller «u-sunna», eller religiøs fornyelse, hvilket iflg hadith (?) er forbudt.
Ifølge den lærde al-Kashifi på 1600-tallet garanteres Paradis for enhver som gråter for Huseyn og som deltar i sørgeprosessen for ham.
Ifølge shia-islam overfører profeten Allahs budskap mens en imam oversetter det til menneskene. Imamen er nødvendig i enhver tidsepoke fordi intet menneske evner å tilegne seg gudskunnskap på egenhånd. "Frelse" kan bar oppnås via Muhammed som mellommann
og den som går i forbønn, hans nevø Ali, hans sønnesønner Hasan og Huseyn og Muhammeds legitime etterfølgere, nemlig Imamene. De opptrer som menneskenes mellom-menn på Den siste dag og fullfører den guddommelige åpenbaring.
Den shia-muslimske skolen - Akhbari på 1200-tallet - holdt seg til den bokstavelig tolkningen av Koranen og sunna og erklærte ijthihad eller uavhengig drøfting som usunn og som en religiøs fornyelse, (bid'a = påfunn). De ble motsagt av Usuli som i shia-islam til denne dag hevder at "det som fornuften befaler, befaler også religionen".
En mulig hjemmel i Koranen for å si at all veiledning fra Allah i fremtiden vil skje bare gjennom  Muhammeds etterslekt, er Koranen 23. 42:
”Det er det gode budskap som Allah gir Sine tjenere, som tror og lever rettskaffent. Si: «Jeg ber dere ikke om lønn for dette annet enn slektsbånds godhet!» Den som erverver en god gjerning, vil Vi gi godt i tillegg til den. Allah er tilgivende, full av anerkjennelse).

Nei til islam kommenterer: Aslan bruker begrepet «arvesynd» over, men dette er en tilsnikelse: Islam regner ikke med noen arvesynd, men tar sterkt avstand fra den teologisk.

Tilbake til Armstrong:
s 176 Etter slaget ved Badr: Muhammeds følgesvenner begynner å drepe fienden, slik praksis var blant araberne. Da får Muhammed en åpenbaring som sier at de ikke skal drepes, men heller brukes for å få løsepenger. (Sååååå nobel kan man altså være!) Byttet på bl a 150 kameler ble fordelt jevnt, heter det!
s 178  Muhammed hadde aldri lest Bibelen, men han forsto dens ånd godt, fordi hans indre visjon hadde den samme dynamiske dimensjon (!!!!!!)
Slaget ved Badr ble en furqan, et tegn på frelse/redning. De begynte å faste i Ramadan til minnet om frelsen ved Badr. ( Meg fra Bouman: " Dere som tror, om dere frykter Gud, vil han gi dere innsiktens Kriterium, (furqan) og tilgi dere (yaghfir). Ordet blir brukt særlig etter og om seieren ved Badr, 7 ganger, og da i betydningen å dele, skille, skjelne: Redningen og hjelpen kommer gjennom en frelsesbringende utskilling av muslimene fra deres fiender. (Obs: Armstrong bruker ikke begrepet «utvelgelse», men det mer sekulære og kanskje mer rasistiske utskillelse!, ja, man assosiere: Utrenskning).
Jeg finner ingenting lignende på det som Armstrong her skriver i den debatten i norsk MSM etter Storhaug så «fatale blunder», som mange vil hevde hun begikk. Hadde noen hatt vett til å faktasjekke Armstrong her, ville kanskje debatten fått en annen vending, men nok om det. tilbake til:
Esposito: Koranen er furqan mm. I. A. Netton:  Al Furqan den 25. Sura, vers eller ayat 77 , (muligens med ref. til 7 himler og tilsvarende 7 helveter), betyr Den som skjelner mellom godt og ondt. Polyteistene og de vantro skildres som tåpelige og det understrekes at Muhammed Er menneskelig.
s 179  Muhammed hadde ingen ønsker om å utrydde Qurayshene, (slik som israelittene tilsynelatende gjorde, da de begynte å «utrydde» folk etter flukten over Rødehavet, og slik det er tillagt JHWH å befale i denne konteksten). Men etter slaget fikk han henrettet to av fangene fordi de hadde rettet et intellektuelt angrep mot ham tidligere. (Så forståelig!!)(Om jødene fikk utdryddet eller ønsket å «utrydde» folk i Kanaa, er et mye omdiskutert tema blant visse lærde. Tekstene i Bibelen nevner selv at det ble inngått ekteskap mellom tidligere innbyggere og hebreerne som inntok landet etter invasjonen, hvor JHWH påla hebreerne å utrydde alle som bodde i området, noe som faktisk ikke skjedde).
s 180  En sen hadith sier at muslimene må behandle sine fanger som om de tilhørte samme familie. Den islamske tradisjon står i sterk kontrast til den behandling gissel får i dag. Men det faktisk ikke noe sant muslimsk ved det når det tas gisler i dag.

Et annet begrep som ligger nær å tolke som nåde er fadl, men heller ikke dette nevnes i OD. Leirvik derimot behandler fadl til en viss grad og minner om at mu’tazila-teologene mente at Allah bare handler i det godes tjeneste – al-hasan. Allah kunne ha valgt annerledes, men har i sin nåde og velvilje, taffadul, valgt å binde seg til det gode, et konsept som gjenfinnes i kristentroen som et konsept om at Gud også har skapt fornuften og inngått en pakt med sitt skaperverk om at hans lover kan avdekkes litt etter litt og vil stå til evig tid, og at dette er en hovedkomponent i kristendommen og selve grunnlaget for utviklingen av vitenskapene, i motsetning til dominante strømninger innen islam hvoretter Allah skaper helt uavhengig av skaperverkets iboende lover – de anses ikke for å inngå i Allahs karakter eller natur, slik som i kristendommen - og menneskets fornuft og da sett ut fra menneskets vinkel derfor vilkårlig, men likevel determinert.
Som et a propos kan nevnes at sufi-filosofen Rumi mente og minnet om at Allah ikke bare er nådig eller kjærlig. Abd al-Jabbar, d 1025, mente at man med fornuften kunne avgjøre hva som er godt og ondt, rett og galt og at fornuften slik sett er uavhengig av åpenbaringen, dvs islams hellige skrifter. Denne avgjørelsen er en sak for den moralske intuisjonen som da antas å være en autonom egenskap som bekrefter seg selv.
Al-Arabi mente at fadl var nær forbundet med «dyd» i Aristotelisk forstand og hvor lykke bare kan vinnes i felleskapet, i kjærlighetsfulle vennskap og aktivt borgerskap.
Fitra er et beslektet begrep med fadl, nemlig en gudegitt intuisjon, noe som i kristentroen betegnes som et aspekt av den alminnelig åpenbaring som gir gudsbevissthet og som kan sies å være gitt som en alminnelig nåde i kristen tenking.

Nåde blir vanligvis i kristentroen – i all kontrast til det ovenfor nevnte - definert som en helt betingelsesløs og ufortjent gave, et «tilskudd», en fordel eller en uskapt og inngytt habitus. Slik sett har nåde – grace – ingen motsvarighet i Koranen selv om fadl nok kan minne om dette konseptet, som f eks når Gud refser israelittene for å ha brutt pakten de har inngått med JHWH. Sure 2. 64 sier at hadde det ikke vært for Allah’s fadl og miskunn, så ville jødene ha vært blant taperne. JHWH ga dem en ny sjanse ved sin fadl.
Fadl brukes om hva det var som ga kong David den spesielle gave at da han sang og priset Gud, så priset fjellene og fuglene med ham fordi Gud ga David fadl. Allah gir fadl til hvem han vil, bl a den profetiske gave, og når Allah utvelger Israel som sitt eiendomsfolk, så er det med Allah’s fadl. Fadl i denne forbindelse kan bety Guds gavmildhet, hans bounty på engelsk, hans gavmildhet er et ord som kan ha betydningen belønning, dusør, skuddpremie, bonus eller premie, en gave som blir gitt på fritt, ensidig og derfor på «uskapt» grunnlag.
Bounty blir brukt i oversettelsen til Dawood, mens grace brukes i surene 2. 90, 3. 74, 4. 113 og 57. 9.
Fadl forekommer ofte sammen med rahma, mercy, da med en hårfin forskjell i betydning. Fadl assosieres gjerne med «overdrivelse» eller overskridende gavmildhet og noe som ikke kan skrive seg fra tanker om fortjeneste eller frelse fra synd og straff, slik nåde eller grace blir brukt som fundamentalkategori i kristen teologi.
I Koranen heter det at Allah vet veldig godt til hvem han skal skjenke sitt budskap, Allah velger med andre ord den mest tjenlige person til å fungere som Allah’s budbringer. Israelittene ble riktig nok fritt utvalgt – av Allah - , men de – på sin side, vi har NB med en gjerningsreligion å gjøre - forventes å være takknemlige og dessuten oppfylle Paktens vilkår for frelse. Fadl innebærer derfor en forpliktelse, noe som skiller fadl fra det konsept man har om nåde i jødedom og kristendom, en nåde som skjenkes ensidig og aktivt og da uten vilkår. Vi finner imidlertid en senere forestilling i islam om fadl som kan minne om denne ensidig og uigjenkallelige og uavhendelige nåde – slik den kan fremstilles både i Lutherdommen og i Kalvinismen - som Gud gir, nemlig i debattene om hvorvidt mennesket har en fri vilje, eller er «totalt» eller absolutt determinert. Forskjellen fra kristendommen er her klar: Islam presenterer ikke Jesus i og med sitt forløsende sonoffer som frelser og som gir mennesket nåden helt gratis eller for intet.

I kristentroen kan følgende skjematiske fremstilling tjene til å kast lys over den store kontrasten det er mellom troen og nåden i islam og i kristendommen, (mrk «gammel språkføring her):

Efeserne 4. 8  : 8 For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, 9 ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.

Nåde (grace) er Guds kjærlighet og miskunn i virksomhet. Miskunn er "negativ" og kjærlighet er "positiv" og begge betyr nåde (grace). Å vise miskunn i kjærlighet er nåde. Gud skjenket nåde i kjærlighet da Han sendte sin egen Sønn for å ta på seg våre synder på sin egen kropp.

Guds nåde gir evig frelse : Rom 8. 38 og 39: 38 For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, 39 hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Guds nåde er ubetinget

Guds nåde er tilstrekkelig : 2. Kor 12, 9  : og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig. 10 Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.

Guds nåde "diskriminerer" ikke: Åpenbaringen 22. 17 : 16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!

Guds nåde rettferdiggjør: Rom 3. 23 og 24: For det er ingen forskjell; 23 alle har syndet og fattes Guds ære, 24og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25 som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort – 26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. 27Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. 28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger. 29Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, 30så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

Guds nåde gjør de troende til arvinger: Titus 3. 7: 4 men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, 5 frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, 6 som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. 7 forat vi, rettferdiggjort ved hans nåde, efter håpet skulde bli arvinger til det evige liv.

Guds nåde lærer den troende hvordan man skal leve: Titus 2. 11: 11 For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, 12 idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, 13mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14 han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

Noen viktige ordforklaringer:
Grace: charis – grunnlaget for å bli godt ansett; Fra subjektets side: en vennlig disposisjon som nåden flyter av og som viser det utvungne eller spontane og allmenne med den; den står i motsetning til gjeld; Sett fra objektets side: takknemlighetsfølelse. Objektivt sett: den åndelige (erfarte) tilstand formidlet av nåden og beviset på den i kraft av nådefulle gjerninger; summen av jordlige velsignelser; kraften bak (misjons) gjerningene; det som ønskes trosbrødrene; mottas både fra Faderen (2. Kor 1. 12) og Sønnen (Gal 1. 6); Jak 4. 6: Gud vil en større nåde ved at Den Hellige Ånd ikke snakker til fånyttes i de troende.

Mercy: eleos – den ytre manifestasjon av å ha miskunn med (pity) den som trenger og mottar den. Brukt om (en) Gud som alene forsyner alle med frelse. Når Kristus kommer vil hans flokk få miskunn (2. Tim 1, 16 og Jud 21) av Ham og Han vil at alle skal vise miskunn overfor hverandre. Miskunn er Guds gjerning som gir fred i hjertet. Den er Guds holdning til alle som har gjort opprør og som derfor vet seg i nød. "Grace" kommer før "mercy", bare de som er tilgitt kan velsignes.
eleeo  - medfølende sympati

Hilaskomai – å stifte fred, roe ned, å blidgjøre gudene, hvis medfølelse eller miskunn/nåde ikke kom uforbeholdent, men som noe man måtte vise seg fortjent til. I NT betyr dette ordet aldri å blidgjøre Gud, men "to expiate, make propitiation for" slik at offeret effektuerer miskunnligheten eller nåden:  (Hebr . 2. 17: 16 For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av; 17derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. 18For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.) Se Joh 3. 16. Men et offer er nødvendig fordi Gud er hellig og tåler ikke synd. Joh 3. 36 som viser at mennesket ikke kan finne noe offer (i, av og med seg selv): 34 For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden efter mål. 35Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. 36 Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

Oiktirmos – innlevelse i andres lidelse, medfølelse; grunnlaget som de troende skal bære frem sine  legemer som levende offer på, hjellig og for Gud akseptabelt, som en fornuftig tjeneste, (Rom 12.1)

Splanchnon – lidenskap, hjertet; godhetsfølelser, medfølelser.

Synd:
Lovløshet: 1 Joh 3. 4
Vantro (idet den kaller Gud løgner): 1 Joh 5. 10
Aktivt opprør mot Gud: Jes 1. 2
Passivt opprør mot Gud: Jes 1. 2
Urettferdighet: 1 Joh 5. 17
Den kjødelige fødsel produserer:
- syndig natur: Salme 51. 5
- døende(forgjengelig) natur (corruptible nature): 1 Pet 1. 23
- en gammel natur under dødsdom: Rom 6. 23

Den nye fødsel bringer, gir eller avstedkommer:
- en syndefri natur: 1 Joh 3. 09
- en natur som ikke kan synde: 1 Joh 3. 09
- en rettferdig natur: 2 Kor 5. 21
- en guddommelig natur: 2 Pet 1. 04

Guds vesen:
Gud er kjærlighet – dette er Guds natur i Hans lidenskap (compassion)
Gud er lys – Hans natur uttrykt i Hans karakter; det fins intet mørke i Ham
Gud er en fortærende ild – Hans natur eller vesen og væren som hellig
Gud er Ånd -  Hans natur i sin essens

Alt liv tilskrives Ham (John 5. 26), all kunnskap (Salme 147), all makt (Åpenb 19. 6), Han fyller hele universet med sitt nærvær (Salme 139. 7)

I Middelalderen kan vi se en skjematisk fremstille den kristne filosof angående synd, nåde osv slik:

Guds frelsesplan og Kristi forsoningsverk for mennesket virkeliggjøres ut fra Guds evige rådslutning og konkretiseres ved hans predestinasjon for den som tror på Kristus og som vil frigjøres fra synden og dermed oppnå salighet og evig liv. Dette skjer ved rettferdiggjørelsen og under nådens fortsatte verk og virkning i og med mennesket. Kirken, Ordet og sakramentene er en fortsettelse av Kristi forsoningsverk.
Gratia increata, den uskapte nåde. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller inngytte  nåde som er forutsetning for mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene. Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede -  nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som skjer bla på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio, kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes (først og fremst) gjennom sakramentene.
Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est. (Thomas Aqiunas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den første nådes gave, prima gratia. Fascere quod in se est bortfaller, bare gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, auxiliun gratie og gratia praeparans, men dette har ingen fortjenstekarakter og leder ikke til frelse fordi rettferdiggjørelsen er et helt og holdent overnaturlig verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans; justificatio. (Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men de gir en rimelighetsfortjenste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig fortjenste, meritum de condigno.
Denne nåden er en inngytt habitus og et donum habituale. Den gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior natura, hvor mennesket gjenopprettes
med donum superadditum, tilstanden før syndefallet. Dette muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det evige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.
Nåden gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider med menneskets naturlige krefter, betinger dette fortjeneste, merita. Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en delvis belønning for de opparbeide fortjenester. 
Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man får: ex opere operato.  
-

Her følger nå noen konkretiseringer hentet fra debatten som nevnes innledningsvis til dette innlegget på bloggen her. Først noe av hva førsteamanuensis Lar Gule skrev ifbm Hege Storhaugs påstander om innebyrden av slaget ved Badr og avslutningen av fastemåneden ramadan:
Lars Gule: Mer tøv om islam fra en sjarlatan: (i utrop gule)

Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka Islam, Den 11. landeplage, skriver Lars Gule i denne kommentaren om Storhaugs påstander om Eid-feiringen nylig. (Lars Gule, islam- og ekstremismeforsker 01.07.2017 14:17)

På HRS’ nettside (og flere andre steder) skriver Hege Storhaug om det forferdelige i at statsministeren har gratulert muslimene med den overståtte fastemåneden ramadan. Særlig fordi Solberg møtte fram under Eid (eller Id) al-Fitr-feiringen på Valhall stadion, hvor om lag 8 000 muslimer var samlet til bønn og fest.
Storhaug hevder at «Det er verdt å merke seg følgende: Det er overhodet ikke vanlig å feire id sammen med tusener på en arena. Dette er noe nytt her i Vesten. I den islamdominerte verden feirer man med familien sin.»
Storhaug skriver videre, under overskriften «Plyndring, vold, slavebinding og drap»: «Så hva er det som feires på id? … Id-feiringen er knyttet til det såkalte slaget ved Badr [i måneden ramadan, i 624 evt.]. … Dette var altså et vendepunkt i islams imperialistiske, militære historie. Etter slaget innførte Muhammed ramadan, og etterfølgende id-feiring … Synes Erna at dette minner om juleevangeliet?»
Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka Islam. Den 11. landeplage.
For det første: Den festen som avslutter fastemånden ramadan, omfatter også fellesbønn. Dette er gjerne en utendørs fellesbønn fordi den samler hele samfunnet og mange moskeer ikke rommer alle som vil delta. Noen steder finnes det fast steder for slik utendørs bønn, kalt musalla (rett og slett «sted for bønn»).
Tradisjonen med slik utendørs fellesbønn går tilbake til Muhammeds tid og praksis. Han ledet i tiden i Medina utendørs fellesbønn ved begge de to muslimske festene – Eid al-Fitr og Eid al-Adah. Dermed ble utendørsbønn og utendørsbønnesteder sunna, altså en god ortodoks praksis for muslimer flest.
Denne praksisen fortsetter i dag mange steder – selv om det sikkert forekommer variasjoner over tid og fra land til land i hvor mange som deltar i denne bønnen under Eid al-Fitr. Men et raskt søk på Internett viser mange bilder hvor vi ser tusenvis av muslimer samlet til slik fellesbønn etter ramadan.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at dette er noe nytt i Vesten, «en religionspolitisk markering», er tøv.
For det andre: Påbudet om at muslimer skal faste gjennom hele måneden ramadan, finnes i Koranen. De aktuelle versene skal ha blitt åpenbart i måneden sha‘ban (i år 624), dvs. i måneden før ramadan. Slaget ved Badr fant sted i midten av måneden ramadan (og det er ingen grunn til å tro at Muhammed visste noe om et mulig slag flere uker senere da han skal ha fått denne «åpenbaringen»). Fasten i ramadan var altså allerede i gang da slaget fant sted, hvis vi legger denne kronologien til grunn. Kildene forteller at Muhammed også skal ha fortalt at de stridende muslimene kunne slippe å faste. Stridighetene varte bare én dag. (Og det var sikkert jubel over seieren, både der og da og ved tilbakevendingen til Medina.)
Men grunnen til å faste gjennom ramadan finnes i Koranen (2:185 (181 i Bergs oversettelse)):
«Ramadan er den måned da Koranen ble åpenbart som veiledning for menneskene, og med klare ord til hjelp for å skille mellom rett og galt. De av dere som er til stede i den måneden, skal faste. Men den som er syk eller på reise, skal faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett, og ikke vanskelig for dere! Hold faste de foreskrevne dagene, og ær Gud, som har hjulpet dere. Ja, vær takknemlig mot Ham.»
Med andre ord er begrunnelsen for å faste gjennom ramadan at dette var den måneden (omkring år 610) at Muhammed fikk den første «åpenbaringen», ikke at dette var måneden for seier i slaget ved Badr. Dette er jo også logisk dersom verset ble «åpenbart» før selve slaget.
Men det er knyttet usikkerhet til tidfestingen av dette verset, altså om det ble åpenbart i måneden sha‘ban i 624. Det finnes argumenter for at det skjedde senere. Det vi vet sikkert om fasten i måneden ramadan er at den ble instituert etter at Muhammed og hans med-emigranter kom til Medina. Kildene er ikke entydige om dette, men siden det altså finnes et pålegg i Koranen – en «åpenbaring» –, må det også finnes et tidspunkt for når denne «åpenbaringen» kom til Muhammed. Selv om noen kilder sier at dette skjedde i måneden sha‘ban i det andre året etter hijra, altså i måneden før ramadan, kan det hende «åpenbaring» kom noe senere. (Bemerk at navnet på disse månedene ikke er en muslimsk oppfinnelse, de eksisterte som navn i den før-islamske månekalenderen som var brukt i Arabia. Og ble overtatt av islam.)
Mye tyder på at Muhammed lærte om faste fra jødene i Medina. Han skal selv også ha fastet noe i tiden før slaget ved Badr. Uklarhetene gjenstår – og W. Montgomery Watt antyder i sin Muhammed-biografi at:
«As this was the first occasion of the fast, however, one would expect the matter to be treated more explicitly. It is diffucult to resist the conclusion that the fast of Ramadan was not fully observed before A. H. 3» [dvs. det følgende året]. (Se Watt, Muhammed at Medina, Oxford University Press, 1956, s. 205).
Watt skriver ikke noe om Eid al-Fitr. Dette kan forstås som at vi ikke vet noe om når denne festen ble markert første gang. Dersom første gang virkelig var i A. H. 2 (altså i 624), kan det også knyttes til slaget ved Badr, men da likevel – og merkelig nok – under navnet «festen som bryter fasten». Hvilket ville være rart om dette var først gang man markerte festen, men ikke hadde fastet – og derfor ingen faste å bryte.
Det kan virke det mer sannsynlig at fastemåneden som en plikt ble innført med større alvor og konsekvens fra året etter, dvs. A. H. 3 eller i 625. Om dette også skjedde for å minnes at muslimene vant den mirakuløse seieren nettopp i denne måneden, kan vi også tenke oss. Se Kees Wagtendonk, Fasting in the Koran (Brill, 1968) for en framstilling som også plasserer «åpenbaringen» av verset om å faste i ramadan, etter 624. Han vektlegger nettopp den store betydningen slaget ved Badr hadde for Muhammed og muslimene. Denne seieren er så viktig at den er omtalt i Koranen, hvor «åpenbaringen» sier at det ikke var muslimene som stred og vant, men nettopp gud.
Hvis en slik forskjøvet kronologi er korrekt, ble trolig også Eid al-Fitr derfor blir feiret skikkelig først i 625 og ikke i år 624.
Da har vi følgende situasjon: Muhammed var inspirert av jødene i Medina og annen gammel praksis til å innføre faste, og «eksperimenterte» muligens med dette i 624. Etter seieren ved Badr blir faste i måneden ramadan «bekreftet» som riktig, og blir en fast del av islam, muligens allerede i 625, eller kanskje over noe mer tid. Da er det altså selve fasten som er inspirert av seieren ved Badr, og ikke det å bryte fasten med en fest. For selv om seieren i slaget ved Badr blir en grunn til å faste, blir det også mer klart at Eid al-Fitr nettopp er en fest for å markere slutten på fasten, ikke for å feire seieren i seg selv. Og derav navnet «festen som bryter fasten».

Men denne mer rasjonelle tilnærmingen til kronologien strider imot ortodoks islamsk forståelse, som tidfester institueringen av fasten i ramadan til før slaget ved Badr.
Uansett, det er islamsk teologi og ortodoks forståelse hos muslimer flest at Eid al-Fitr handler om avslutningen på fasten, ikke å feire en seier i et militært slag. Slik ser det ut til å ha vært i nærmere 1400 år. Heller ikke dette er så vanskelig å forstå fordi religiøse praksiser og teologiske posisjoners begrunnelse og faktiske opprinnelse ofte fortaper seg i historien. Som heller ikke alltid kan gi absolutte svar. Selv om noen åpenbart er rimeligere enn andre.
Dette forhindrer ikke at en del muslimer også tror at seieren ved Badr var uttrykk for den gudfryktighet og det religiøse fokus som ble manifestert av muslimene nettopp gjennom fasten de tror allerede ble praktisert i 624. Derfor er det også de muslimer som tror at andre seire i islams historie også er knyttet til at slagene er utkjempet i den spesielle måneden ramadan. Men dette har uansett lite å gjøre med hva som markeres gjennom Eid al-Fitr.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at Eid al-Fitr feires for å markere slaget ved Badr er tøv.

Igjen har Storhaug demonstrert at hun konstruerer en islamsk historie som passer med hennes uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en ren sjarlatan når det gjeler islam.

Gule om Storhaug på sin blogg mm: EN OPPFØLGING:
Den omfattende diskusjonen i flere medier, ikke minst på Facebook, om Eid al-Fitr feires for å minnes slaget ved Badr (og om at fellesbønn og -feiring etter ramadan er noe nytt i Vesten, en politisk markering), slik Hege Storhaug har påstått, har ført til at Faktisk.no har sjekket påstanden: https://faktisk.no/…/id-feiringen-er-knyttet-til-slaget-ved…
Ingen grunn til å hovere - og Storhaug er stor nok til å innrømme feilen.
Det er likevel grunn til å peke på at dette kunne hun ha innrømmet FØR Faktisk.no kontaktet henne med de faktaopplysningene de hadde innhentet. Forhåpentligvis innebærer dette også at Storhaug selv sjekker grundigere - og blir mindre bombastisk.
Ellers forteller jo denne historien massevis om Storhaugs fullstendig ukritiske klakører, som velger å TRO istedenfor å undersøke. Dessverre har de illustrert så alt for godt forakten for kunnskap.
Og så skal det bli interessant å se om Faktisk.no vil følge opp flere islam-fiendtlige påstander.
-
FORAKTEN FOR KUNNSKAP: Det er interessant og foruroligende, men ikke overraskende - i disse "fake news"- og alternative fakta-tider -, at forståelsen og respekten for kunnskaper er så liten.
Etter å ha publisert forrige kommentar "Sjarlatanens tøv fortsetter" om Hege Storhaugs manglende forutsetninger for å skrive noe som helst seriøst om islam, ble kommentaren også publisert på Dagens Facebook-side og i nettutgaven i avisen. Jeg hadde også lagt dette ut på Vebjørn Selbekks Facebook-side (som redaktør i Dagen og ansvarlig for videreformidling av Storhaugs kommentar).
Deretter vil Nettavisen bruke min kommentar, ikke minst fordi de også hadde publisert Storhaugs innlegg.
Hva skjer så? Kommer det svar og synspunkter som viser at mine påpekninger av feil hos Storhaug, er feil eller upresise? Vel, det kommer kanskje en håndfull slike forsøk - som gir mulighet til saklig diskusjon.
Men det overveldende flertallet av innlegg og kommentarer - alle steder - handler om at min person (ikke troverdig, kan ingen ting, terrorist osv., osv.). På den annen side er det en rekke hyllester til Storhaug.
Toppen av kransekaka er Nettavisens avstemning om saken. Der er spørsmålet formulert slik: "Hvem er du mest enig med"? Lars Gule eller Hege Storhaug. Slik blir denne saken omgjort til et spørsmål om tro og synsing, ikke et spørsmål om hva som er sant (så langt vi kan etablere historiske sannheter).
Og hva viser så denne "meningsmålingen"? Joda, at 17 prosent er enige med meg, mens 83 prosent er enige med Storhaug. Av 9 000 som har stemt!
Dette kan vi smile av, men det er symptomatisk for forakten for kunnskap, rasjonell tenkning og viljen til å basere seg på fakta. Det er denne situasjonen som gir rom for sjarlataner, populister og ekstremister. Som manipulerer og forfører, som sprer hat og fordommer.
En liten trøst er at mer enn 30 000 har lest mitt innlegg i Nettavisen. Det forteller også - heldigvis - at det fortsatt er mange som ikke deltar i stupide avstemninger, men som kanskje søker kunnskap.
For å foregripe de som nå kommer med påstander om at jeg er arrogant og påstår å være den eneste som vet noe om islam osv., osv. Nei, jeg vet absolutt ikke alt om islam, og jeg lærer noe nytt nesten hver dag. Men jeg kan noe. Og det gjør at jeg vet at det er mye jeg ikke vet.
Derfor er det tåpelig å tro at man kan det som er verdt å vite om islam, muslimer osv., når man har minimalt med kunnskaper. Joda, det er lov til å synse og mene nettopp ut fra det (eventuelt lille) man vet. Det skulle bare mangle. Alle er meningsberettiget i et demokrati. Uansett hvor lite man vet og kan.
Men det er lurt å være litt mindre bombastisk når man mener noe om noe det er ganske opplagt at man har begrensede kunnskaper om. Og det er dumt å påstå at de som faktisk har papirer på at de kan mer enn gjennomsnittet, ikke vet hva de skriver om.
Vil denne oppfordringen til å være mindre bombastisk når man har beskjedne kunnskaper, få noen særlige konsekvenser? Føre til bedre debatter? Neppe. Men så er det sagt likevel. 300617
-

290717:
Gule: SJARLATANENS TØV FORTSETTER

På HRS’ nettside (og i Dagen) skriver Hege Storhaug om det forferdelige i at statsministeren har gratulert muslimene med den overståtte fastemåneden ramadan. Særlig fordi Solberg møtte fram under Eid (eller Id) al-Fitr-feiringen på Valhall stadion, hvor om lag 8 000 muslimer var samlet til bønn og fest.
Storhaug hevder at «Det er verdt å merke seg følgende: Det er overhodet ikke vanlig å feire id sammen med tusener på en arena. Dette er noe nytt her i Vesten. I den islamdominerte verden feirer man med familien sin.»
Storhaug skriver videre, under overskriften «Plyndring, vold, slavebinding og drap»:
«Så hva er det som feires på id? … Id-feiringen er knyttet til det såkalte slaget ved Badr [i måneden ramadan, i 624 evt.]. … Dette var altså et vendepunkt i islams imperialistiske, militære historie. Etter slaget innførte Muhammed ramadan, og etterfølgende id-feiring … Synes Erna at dette minner om juleevangeliet?»

Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka «Islam. Den 11. landeplage».
For det første: Den festen som avslutter fastemånden ramadan, omfatter også fellesbønn. Dette er en utendørs fellesbønn som samler hele samfunnet og gjennomføres på bønnesteder kalt musalla. Et raskt søk på Internett viser mange bilder av tusenvis av muslimer samlet til slik fellesbønn etter ramadan.
Tradisjonen med slik utendørs fellesbønn går tilbake til Muhammeds tid og praksis. Den henger sammen med at de fleste moskeene ikke er store nok til å romme alle som vil delta i akkurat denne fellesbønnen. Nettopp fordi dette regnes som en stor - og felles - festival.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at dette er noe nytt i vesten, «en religionspolitisk markering», er tøv.
For det andre: Påbudet om at muslimer skal faste gjennom hele måneden ramadan, finnes i Koranen. De aktuelle versene ble åpenbart i måneden sha‘ban (i år 624), dvs. måneden FØR ramadan. Slaget ved Badr fant sted i midten av måneden ramadan (og det er ingen grunn til å tro at Muhammed visste noe om et mulig slag flere uker senere da han fikk denne åpenbaringen). Fasten i ramadan var altså allerede i gang da slaget fant sted. Muhammed forklarte også at de stridende muslimene kunne slippe å faste. Stridighetene varte bare én dag. Det var sikkert jubel over seieren, både der og da og ved tilbakevendingen til Medina.
Men grunnen til å faste gjennom ramadan, som altså ble åpenbart uker før slaget ved Badr, finnes i Koranen (2:185 (181 i Bergs oversettelse)), og er at det var i denne måneden Koranen (første gang) ble åpenbart for Muhammed:
«Ramadan er den måned da Koranen ble åpenbart som veiledning for menneskene, og med klare ord til hjelp for å skille mellom rett og galt. De av dere som er til stede i den måneden, skal faste. Men den som er syk eller på reise, skal faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett, og ikke vanskelig for dere! Hold faste de foreskrevene dagene, og ær Gud, som har hjulpet dere. Ja, vær takknemlig mot Ham.»
Og Eid al-Fitr ble og blir altså feiret etter ramadan, i de tre første dagene av den følgende måneden, shawwal – og for å markere slutten på fasten, ikke seieren ved Badr. Om enn mange muslimer også mener at denne seieren var uttrykk for den gudfryktighet og det religiøse fokus som ble manifestert av muslimene nettopp gjennom fasten. Derfor er det også de muslimer som mener at andre seire i islams historie også er knyttet til at slagene er utkjempet i måneden ramadan. Kort sagt: Storhaugs påstand om at Eid al-Fitr feires for å markere slaget ved Badr er tøv.
Igjen har Storhaug demonstrert at hun konstruerer en islamsk historie som passer med hennes uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en ren sjarlatan når det gjeler islam.

EDIT:
Det ovenstående står seg fortsatt, men noen utdypinger og presiseringer kan være på sin plass, for den interesserte:
Det vi vet sikkert om fasten i måneden ramadan er at den ble instituert ETTER at Muhammed og hans med-emigranter kom til Medina. Kildene er ikke entydige, men siden det finnes et pålegg i Koranen - en åpenbaring -, må det også finnes et tidspunkt for når dette åpenbaringen kom til Muhammed. Noen kilder sier at dette skjedde i måneden sha'ban i det andre året etter hijra, altså i måneden før ramadan. Hvilket er naturlig dersom fasten ble praktisert fra dette året. (Bemerk at navnet på disse månedene ikker er en muslimsk oppfinnelse, de eksisterte som navn i den før-islamske månekalenderen som var brukt i Arabia. Og ble overtatt av islam.)
Men det er noe mer usikkert om åpenbaringen av Koran-verset faktisk fant sted i denne måneden. Kanskje kom åpenbaringen senere? Mye tyder på at Muhammed lærte om faste fra jødene i Medina. Han skal selv også ha fastet noe i tiden før slaget ved Badr. Uklarhetene gjenstår - og W. Montgomery Watt antyder i sin Muhammed-biografi at:
"As this was the first occasion of the fast, however, one would expect the matter to be treated more explicitly. It is diffucult to resist the conclusion that the fast of Ramadan was not fully observed before A. H. 3 [dvs. det følgende året]. (Se Watt, Muhammed at Medina, Oxford University Press, 1956, s. 205).
Watt skriver ikke noe om Eid al-Fitr. Dette kan forstås som at vi ikke vet noe om når denne festen ble markert første gang. DERSOM første gang virkelig var i A. H. 2 (624), KAN det også knyttes til slaget ved Badr, men likevel - og merkelig nok - under navnet "festen som bryter fasten". Hvilket ville være rart om dette var først gang man markerte festen, men ikke hadde fastet - og derfor ingen faste å bryte.
Da virker det mer sannsynlig at fastemåneden som en plikt ble innført mer fast fra året etter, A. H. 3 eller i 625, også fordi muslimene vant den mirakuløse seieren nettopp i denne måneden. Og at Eid al-Fitr derfor også blir feiret skikkelig dette året, og ikke i år 624. Men selv om seieren i slaget ved Badr blir en grunn til å faste, blir det også mer klart at Eid al-Fitr nettopp er en fest for å markere slutten på fasten, ikke for å feire seieren i seg selv.
Uansett, det er islamsk teologi og ortodoks forståelse hos muslimer flest at Eid al-Fitr handler om avslutningen på fasten, ikke å feire en seier i et militært slag. Slik ser det ut til å ha vært i nærmere 1400 år. Heller ikke dette er så vanskelig å forstå fordi religiøse praksiser og teologiske posisjoners begrunnelse og opprinnelse ofte fortaper seg i historien. Som heller ikke alltid kan gi absolutte svar. Selv om noen åpenbart er rimeligere enn andre.
-
280617: Shahram Shaygani, psykiater:
Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge med feiring av Eid den 24. juni på sin Facebook side. Ikke nok med det, neste dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har skapt både glede og vrede.
Noen kritiserer Statsministeren for særbehandling av muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn når de feirer sine religiøse høytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om sammenhengen mellom terrorisme og Islam?
Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er så klart glade for dette, det ser man godt på de bildene man har fra arrangementet.
Det er klokt av Statsministeren å gratulere muslimer med Eid.
Statsministeren er hverken dum eller naiv når hun velger å gratulere norske muslimer med Eid.  De som kritiserer Solberg for å ha særbehandlet muslimer har glemt at hun som politiker har besøkt den jødiske synagogen, sikhenes tempel, og det vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun ønsket det norske folk god Påske den 14. april og god Jul den 24. desember.
Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion fritt. Statsministeren vil med dette også vise at ekstremistene ikke skal få viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt. Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig å markere at norske muslimer er en del av dette landet.
Som norsk muslim takker jeg henne for dette.
-
Hege Storhaug: Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske forbundet (Rabita)?
Statsministeren går videre med sin markering: den 25.juni holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita).  Hun legger vekt på våre likheter, fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, på tvers av religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.
Statsministeren må uten tvil ha lagt merke til at kvinner og menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. På noen bilder ser man også en rød plasttråd som skiller menn og kvinner fra hverandre. På disse bildene ser jeg også jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke være eldre enn 5-6 år.
Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest reaksjonære moskémiljøene i Norge, og dermed fremmedgjør det store flertallet av sekulære muslimer i Norge. På den ene siden har vi ICC med sine bånd til islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonær og fundamentalistisk tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i forfølgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. På andre siden har vi Rabitamoskéen med bånd til Muslimsk Brorskap, som hyller Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse moskeene har støttet tydelig sekulære grunnverdier som vern av homofile muslimer, ytringsfrihet og likestilling.

Jeg sitter med et stort spørsmåltegn og håper virkelig at statsministeren kan svare på dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et trossamfunn. Hvorfor velger hun å delta på et arrangement med to av de mest reaksjonære moskéene? Det er rett og slett absurd å lese talen til statsministeren som snakker om samhold, likhet og felleskap, på et møte arrangert av to moskéer som ikke har skåret særlig høyt når det gjelder disse verdiene.

Se: «De representerer ikke meg», Hege Storhaug:
Statsministeren gjorde et klokt valg ved å gratulerte oss muslimer med Eid, men jeg ønsker å vite; hvorfor valgte hun å delta på et møte som representerer konservative og reaksjonære strømninger blant norske muslimer? Hva var det hun ville oppnå med dette? Handlet det om dårlige rådgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes tusenvis av sekulære og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke statsministeren til disse? Hvorfor støtter ikke statsministeren heller de sekulære og liberale strømningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg håper statsministeren tenker på dette frem til neste Eid-feiring.

Her legges inn ytterligere stoff som kan bidra til å kaste lys over ramadanfeiringen og islams syn på synd og nåde osv:

Summary and Keywords:
Grace is an essential element of Christian theological reflection. Primarily, the divine attribute or trait labeled “grace” refers to God’s disposition and activity in regard to the Creation in general and toward human beings in particular. From the first chapters of Genesis to the last chapters of Revelation, Scripture bears witness to the fact that God creates things “good” and gives good things. God’s grace is especially manifest in the divine promises and other gifts described in the Bible and realized over time. At the same time, the Scriptures show that human beings—made in the image of God—have a history of devaluing, forgetting, and even abusing those things that God has graciously given. Part of Christianity’s doctrinal development, therefore, consists of attempts to describe the scope and sequence of God’s gracious regard and activity on behalf of a humanity prone to sin and rebellion.

In light of such creaturely “original sin” and ongoing rebellion, Scripture testifies that the Creator remains gracious—that God yet desires to be in relationship with human beings despite their sin. Theological considerations of grace share a basic assumption that although God is not obligated to think, feel, and act for the benefit of sinful humans, God does so nevertheless. While God’s wrath results in severe consequences for sin, God’s grace results in gifts that overcome sin and its consequences. The full extent of God’s gracious giving is in the giving of the divine self in Jesus Christ, the divine Logos made flesh, who is “full of grace and truth” and from whose “fullness we have all received grace upon grace” (John 1:14, 16).

Martin Luther’s theology can be fundamentally construed as the development of his thought regarding the nature of grace, the nature of God’s favor and blessing bestowed upon undeserving human beings. The many dimensions of Luther’s biblical teaching and theological reflection have, in the background a desire to understand God’s grace most fully revealed in Jesus Christ. As such, Luther’s concepts of the righteousness of God, justification by faith, the bound will, the distinction of law and gospel, the new obedience, the “happy exchange,” and many related concepts are, at heart, attempts to describe what it is to have a God of grace.

Most interpreters have rightly understood that in Luther’s view, to have a gracious God means to have a God who does not require human beings to fulfill a set of prerequisites in order to receive God’s gift in Christ or to reciprocate God’s giving in order to continue receiving Christ and his benefits. For Luther, to have a God of grace means to believe and trust that through Jesus Christ, God has already met all prerequisites and fulfilled all reciprocations. On this point, Luther found himself breaking new ground (or recovering lost ground) in the understanding of divine grace. Luther “broke” with those theological forebears who taught that divine grace was, in one way or another, partly dependent on human willing and doing. For Luther, God graciously wills and works “all in all.” Nevertheless, when Luther’s many descriptions of what it is to “have a gracious God” are analyzed, a more nuanced understanding of the relationship between the One giving the gift and the ones receiving it begins to reveal itself. For Luther, faith—that gracious means through which God graciously bestows the righteousness of Christ—creates a dynamic rather than static experience of possessing and being possessed of a God of grace. Indeed, scrutinizing Luther’s writings for descriptions of the experientia of sola gratia continues to be a promising direction for future Luther research.

-
Martin Luther on Grace, Author Brentnall, John M, 2008:

With God nothing has any standing except grace. Grace signifies that favour with which God receives us, forgiving our sins and justifying us freely through Christ.
The best and infallible preparation [for grace] is the eternal election and predestination of God.
As far as our own abilities are concerned, there is no difference whatever between us; but the grace of Christ alone causes us to differ.
On man’s part, nothing precedes grace but rebellion against grace. No-one can be good and do good unless God’s grace first makes him good.
Grace is freely given to the most undeserving and unworthy, and is not obtained by any strenuous efforts, endeavours or works.
To want to merit grace by works that precede faith is to want to appease God by sins.
Since we are one mass of perdition, no-one is justified except through the grace of Christ without merits.
Either sin is lying on your shoulders, or on Christ, the Lamb of God. According to law and justice, your sins should no doubt remain on you; but grace has cast them upon Christ the Lamb.
Grace and life were given you [believers], but it meant bitter work for Him [Christ].
The Word, I say, and the Word alone, is the conveyor of the grace of God. . . No matter what things appear to be like, grace clings to the Word. No nobler preaching exists than that of grace.
Grace freely grants us the faith that alone justifies us.

Conscience cannot be brought to rest and joy unless it has peace through this grace; i.e. the forgiveness of sins promised in Christ. Man must completely despair of himself in order to become fit for the grace of Christ. The proper preparation for the grace and goodness of Christ is the awareness that I need them.
The devil is forever attracting people to good works to make sure that they do not reach the point of thinking that they need the grace and mercy of Christ.
The law is not to be discarded because of the promise of grace. Rather it is to be taught.
In giving us gifts, God gives only what is His; but in His grace, He gives His very self. . . Grace is not divisible nor is it given piecemeal, as are gifts; but it takes us entirely into God’s favour for the sake of Christ, our Advocate and Mediator.
This grace of God is a very great, strong, mighty and active thing. It does not lie asleep in the soul. Grace hears, leads, drives, draws, changes, works all in man, and lets itself be distinctly felt and experienced. It is hidden, but its works are evident.
Christ our Lord, to whom we must flee, and of whom we must ask all, is an inexhaustible well of all grace. Even if the whole world were to draw from this fountain enough grace and truth to transform all people into angels, still it would not lose as much as a drop. This fountain constantly overflows with sheer grace. Whoever wishes to enjoy Christ’s grace – and no-one is excluded – let him come and receive it from Him. I am seeking and thirsting for nothing else than a gracious God.
Gathered by John Brentnall in Peace and Truth 2008:1.

-
Kalvin om «faith grace»:

-
They – christendom and islam, differ regarding Predestination:
This is the one big difference that everyone likes to start with when discussing the differences between Reformed and Lutheran teaching. I thought it best to end with this particular teaching in my little summary of theological differences, in order to display in leading up to it the Lutheran attitude toward the authority of Scripture and the role of reason relative to it. Obviously, we Lutherans are not unaware of the challenges reason hurls at our body of teaching. Calvin himself was rather merciless in his criticism of Luther, and Lutheran doctrine, declaring us guilty of “stupefying irrationalities.” Yeah, we get it. Nevertheless, we consider it safer to stand on the very word of God, than to deviate from it in either “jot or tittle.”

Predestination, or “Election to Grace,” is a biblical teaching. Both Reformed and Lutherans teach this doctrine. Scripture refers to those who have faith as the elect (Ep. 1:3-14; 2 Th. 2:13-14), as those chosen by God at the foundation of the World. However, we Lutherans are quick to point out that 2 Th. 2:13-14 makes clear this election to grace was not a naked decree, but includes in the eternal act of God’s choosing the Means and process through which one’s election is made sure – “through sanctification of the Spirit and belief of the truth” (v13). That is, God’s choosing of His elect included the preaching of the Gospel and the work of the Holy Spirit through the Gospel to create faith in the heart of its hearer.

In addition to “Election to Grace,” Reformed Calvinists also teach that, as a consequence of God’s Sovereign omniscience, He also predestined some to Hell. This teaching is called “Election to Reprobation,” and it is a teaching rejected by Lutherans. It is nowhere stated in Scripture. Some Reformed authors will cite Jude 4, Romans 9:17-24, or 1 Peter 2:8 in support of this doctrine, but upon close examination it is found that these verses fail to teach this doctrine. In Jude 4, prographo (“before … ordained”) is not a reference to ancient or eternal decree and is never used in this sense in any of the other places it is used in the New Testament (like Ro. 15:4; Ga. 3:1; Ep. 3:3), but is used to indicate writing beforehand, and probably refers to those St. Peter warned of in 2 Peter 2:3, given that Jude writes after St. Peter to the same audience, describing the same people that St. Peter warned of. Likewise, use of 1 Peter 2:8, “whereunto also they were appointed”, ignores the context, that such appointment is the consequence of their rejection of the Gospel, not antecedent to it.

By far, Romans 9:17-24 seems to be given the greatest weight by Reformed commentators defending “Election to Reprobation.” Often, however, the difference between “fitted for destruction” (v22) and “afore prepared unto glory” (v23) is glossed over. Those vessels “fitted for destruction” were so fitted as a consequence of their rejection of God’s repeated and long-suffering overtures of grace toward them, not antecedent to their rejection. On the other hand, those “afore prepared unto glory” are so prepared from eternity, consistent with the doctrine of predestination that Lutherans and the Reformed agree to.

We Lutherans confess that Scripture teaches Predestination, or “Election to Grace,” but that it does not teach “Election to Reprobation.” Rather, we confess that Scripture teaches it is God’s antecedent will that all men be saved (1 Ti. 2:3-6 – God’s will from eternity for all mankind), but it is His consequent will that those who reject Him suffer damnation (God’s will in response to an individual’s rejection of His grace, not from eternity). “Double Predestination” or “Election to Reprobation” is the Reformed Calvinist’s way of reconciling what appears to be divine paradox – that (1) it is God’s eternal will that all men be saved, and (2) not everyone will be saved – and is accomplished by qualifying the word “all” as “all those He came to save.” The way of the Reformed Arminian is to elevate the role of the human in his own salvation, by making him a co-operator through his own will and intellectual assent. The Bible speaks against this as well. In John 1:13 it makes clear that the will and decision of man is not involved; and the second chapter of 1 Corinthians clearly teaches that man’s intellect is of no aid to him in understanding the things of God (for to him it is all foolishness), but that God’s truth must be taught to him by the Holy Spirit, apart from Whom true knowledge of God is impossible.

The fact is, all attempts to harmonize the statements of Scripture regarding election result in two errors. The first error is that statements not contained in Scripture are held up as Scripture's doctrine (i.e., God predestines some to hell [Calvinist], or, man co-operates in his own salvation [Arminian]). The second is that clear and direct statements of Scripture are rejected (i.e., it is not God’s will that all mankind be saved [Calvinist], or, there is no eternal election [Arminian]). Further, the Holy Spirit has offered no harmonization of these statements in His Word. So how do we Lutherans handle this? First, we believe, teach and confess that it is God’s will that all mankind be saved – His gracious countenance shines on all mankind. Second, we believe, teach and confess that Hell is a real place, prepared for the Devil and his angels, and that those who obstinately reject the gracious overtures of God in the promises of His Gospel, will spend an eternity in that place, separated from God forever. In other words, the Bible teaches both that God wants all people to be saved, and that Hell will be populated. The Bible teaches both. We believe both. And we leave it at that – accepting these statements of Scripture as they stand and leaving them unresolved.