Zelig er en mann vel verdt et studium. Var Zelig egentlig en kvinne, eller en hermafroditt eller noe midt imellom, eller noe mer? Zelig er ikke hvem som helst. Men som studieobjekt finnes han egentlig ikke. Han er ingen person i vanlig betydning av ordet. Han er så mangetydig og «mangfoldig» at det er umulig å forholde seg til «noe» der, annet enn til fremtoningen selv.
Han synes å mangle en kjerne, men kan gjerne være kognitivt dugandes. I dagens utgaver av Zelig, inntrer ikke Zelig i suksessivt konkrete eller i ulike offentlige roller; han er henvist, ofte helt frivillig, til å tenke, implisitt, at han i komplett egen person til stadighet befinner seg i ulike roller, alt avhengig av kontekst, relasjon og intensjon. Han gjør det for å gjøre en innsats for ett eller annet "edelt" formål. Han godtar ganske glatt å være manipulert til det. Det spiller ingen rolle for ham; han vet at utfallet vil bli av - og til - det gode, uansett, og at han selv spiller hovedrollen i dramaet, enten det er kosmisk og under flombelysning, eller dramaet eller skuespillet utfolder seg lokalt og i det stille og i det mer organisasjonspersonlig diskrete. Zeligs store Selv er av stor betyning uansett.
Og livet er svært meningsfullt for Zelig, selv om Zelig selv lengst inne egentlig ikke finner noen mening med "livet som sådant" og, sett i forhold til ham selv, som en mulig skapning i Guds bilde og likhet. Zelig ser imildlertid på seg selv på mange måter som et legitimt gudssurrogat, en rolle han fortjener, mener han, og en rolle han spiller nærmest uoppfordret til perfeksjon, og med stort alvor. Også når han kun befinner seg i eget selskap.
For en «positivist» i en positivistisk innstilt kultur, er han egentlig en «ikke-person», han tilhører fiksjonens verden, men da riktig nok i en for ham høyst konkret virkelighet. Han er så visst ingen persona non grata, noe sted, snarere tvert imot. Han er heller ingen «idiot savant» og heller ingen vis og klok bygdetulling, og heller ingen «starets». Han kan for noen ligne fyrst Mysjkin, en (oppdiktet) inkarnasjon av 1800-tallets forestilling om Kristus som et fullkomment menneske, men dog ikke som selve Guds sønn.
Zelig er en type som aldri selv vil si at ”skjønnheten skal frelse verden”, men for dem som idoliserer ham, og kommer under hans «tryllestøv», er det nettopp skjønnheten i Zeligs person som kan redde så å si alle. Fordi vi helst på en eller annen måte er en alen av samme stykke, alle. Trøster vi oss selv med, og grøsser litt. (På visse aksiomatiske eller doxologisk korrekte betingelser, forståss).
Om Zelig egentlig ikke har noen personlighet, spiller imidlertid ingen rolle, vil de aller fleste «normale» i dag si. Og om dette skal det ikke herske noen tvil. Å reise spørsmål, blir ansett som et angrep og en krenkelse av selve rettsordenen og på selve personen Zelig. At det forholder seg slik, skulle for et normalt sinn avsløre at det hersker mye uforklarlig frykt rundt Zelig, ja, man kan endog si at det romsterer noe irrasjonelt her. Ingen vil åpent og notorisk tillegge ham egenskaper de vet han har, men som ingen like vel tør å bekjenne at han har, nettopp fordi beundrerne og de som har underkastet seg, har og bruker disse egenskapene eller kreftene selv, på finurlig vis. (Det tyter ufrivillig frem far det underbevisste, vil mange si, unnskyldende). Man skal ikke krenke noens følelser. Man skal ha de korrekte emosjoner, det er blitt et kategorisk imperativ.
Kraften og kreftene – i mer metafysisk eller overnaturlig forstand - stues i dag på en måte bort i et kott og lagres som oppsparte midler. De står å på skjult konto, for sikker hets skyld. De er et «arsenal» av mer eller mindre dunkle krefter man selv kan bruke for angrep og forsvar i ytterste nødsfall, og som en reserve for kommende generasjoner. De vet med seg selv at Zelig nettopp besitter disse kreftene, på en forunderlig måte, og at han bruker dem. Beundrerne deler dermed en hemmelighet med Zelig, en hemmelighet som er til for å holdes hemmelig, dvs fortrengt, så lenge som mulig og helst for alltid.
Vi er her inne på det området som sier at det er noe vi rett og slett ikke snakker om og at det heldig vis finnes noe som ikke kan uttrykkes med ord. Det beste man kan gjøre er da å forsøke å blidgjøre den guden man nå har satt til å vokte skatten, så lenge man kan. Og på mest mulig listig vis. For er det noe man frykter, så er det at disse mer eller mindre dunkle kreftene skal slippes løs på en selv, og på samfunnet, f eks på folkene i partiene og i kirkene og menighetene, eller på Stortinget og folk i nabolaget, for den saks skyld. Det er bedre å stå på og holde ut og på; bedre å pleie og varme på en hemmelighet, enn å røpe den, slik at den blir spredt for alle vinder og fordelt på alle og enhver, for da vil de jo ikke lenger være noe arsenal å trekke på og verne om, ingen hemmelighet man kan slippe løs, skulle det gå på livet og «frelsen» løs. Se her om totemet i det rådende, opplyste eneveldet
For så vidt alt dette, er en Zelig velkjent fra historien, men mest fra litteraturhistorien, fra fiksjonshistorien. (Men som alle vet: Virkeligheten kan være mer fantastisk enn fiksjonen). Han er høyst til stede, men like vel helt fraværende. Han er for så vidt en fantasifigur, men samtidig er han høyst virksom og aktiv og midt blant oss, til stadighet, uten at vi merker noe til ham, før han trer ut av skallet og blir kjent, før han begynner å bekle viktige stillinger i «dagens diskurs». Og der kan han fremtre som både bestemt, lyttende, tolerant, kjærlig og – fremfor alt - realistisk. Han blir en slags moralens vokter. Han går sine vekterrunder både natt og dag og får folk til å føle seg viktige og trygge. Noen oppfatter ham umiddelbart som et ideal, via fremstillinger på folkemunne eller i media, skulle man få sjansen til å bli kjent med ham, er man trygg på å få betalt for den mening man nå engang har gjort seg opp. Noen opplever han som selve rollemodellen, spesielt i moralske anliggender. Zelig er da blitt forbilledlig – og til å imitere eller bedre: «emulere», som det heter på engelsk. Ja, folk organiserer strategier som går ut på å lose flest mulig inn i Zeligs hellige rolle. Hans faste benk på Stortinget er sikret.
Hvem var Zelig? Jo, en rollefigur i en av Woody Allens filmer. Zelig var ikke en type det var lett å plassere. Han gikk i ett med sine omgivelser samtidig som han skilte seg tydelig ut. Noen diagnose var vanskelig å stille. Man kan si at han ikke var bare én type, han var alle typer, samtidig var han ikke bare en type. Han lot seg ikke kategorisere, putte i en bås, det var ingen sekkebetegnelse som kunne romme ham, samtidig som han befant seg i sitt gjennomsiktlige og gjennomsiktelige gossamer, sin egen transparente boble. Han gikk under radaren. Det var ingen feil å spore, heller ingen lysende begavelse. Ingen fikk «has» på ham». Ingen kunne egentlig sette fingeren på noen. Han var alltid på den rette siden. Han var alltid den rette personen til en eller annen oppgave. Han fylte alle gode roller på en tilfredsstillende god og sober måte, hverken spak eller brysk, hverken impulsiv eller inertisk. Han var for så vidt en likandes kar. Han hadde til og med et vinnende vesen, fikk vi høre. Psykiatrien kunne ikke fastslå noen som helst form for personlighetsforstyrrelse. Hvis han i ny og ne oppførte seg som og agerte som histrionisk, var det alltid samfunnets tilkortkommethet og de andre som uløste «rollen». («De andre» er, «helvete» som eksistensialistene så overbevisende sa det).
Zelig ble til slutt gift med sin psykiater og begge levde visst sine siste dager lykkelig gift og velfornøyde med livet.
Fins Zelig i dag? Vel, spør man slik bør man kunne peke på noe konkret og helst vitenskapelig. Man bør beherske et helt begrepsapparat og være i besittelse av de adekvate måleinstrumenter. Men spørsmålet er allerede besvart og alle dataene er allerede p plass før undersøkelsen og svarene på spørsmålet kan begynne. Og svaret er at vitenskapen ikke kan hjelpe oss, dvs vitenskapen har hverken forstand eller apparat til å «løse oppgaven», enn si se mysteriet. (For oss i dag fines det knapt noen mysterier igjen i forestillingenes kollektive verden – dette i seg selv et varsel om det som komme skal, det fins heller knapt noen metafysikk tilbake, og slett ingen «apokalypse», bortsett fra i de mørke sinn som driver kosmisk begrunnelse for slakt på sivile og uskyldige. Det fins ingen ortodoxi, ingen ufeilbarlig trosbekjennelser, ingen dogmer og ingen «kanon». Vi er henvist til en magi ingen vil snakke om, ingen vil se og heller ingen kan kategoriserer, registrere og måle, men som alle like vel vet eksisterer og brukes).
Zelig har derfor fritt spillerom: Han vil alltid være gjenstand både for forundring, undring og beundring, samtidig som alle vet at vi her har å gjøre med en person som ikke er helt god, ja, at han kan være farlig, til og med, blant de rette utløsningsmekanismer og de riktige kulturelle forhold. Zelig er i beste fall et grensetilfelle, han er en «grenseboer» på en grense som alltid forflytter seg. I seg selv er Zelig en grense man ikke må overskride, hverken via innsikt eller forskningskunnskap. Han krever rett og slett talent for å bli forstått. Han lar seg ikke målbinde, han glipper som et vått såpestykke ut av hendene på deg. Du blir stående igjen med skitt på hendene. Det er bare å gi seg hen, - eller flykte. Zelig kan være svært og intenst smittsom. Det er grunn til å være på vakt. Det fins nå flere hundre tusen av ham i ditt nabolag. Han går stille i dørene. Ja, han er nærmest usynlig, men han er der, det kan faktisk konstatere, ved å forstå at Zelig egentlig er en fiks magiker. Grunnen til at han hverken blir sett eller hørt for alt det han er og alt det han er verdt, er at han bruker en magi du selv faktisk er besatt av, til de grader at du nekter at Zelig drive med magi. Du har derfor noe til felles med Zelig som du ikke vet om, noe du ikke tør innse. For hvis du ble avslørt som magiker, vil spillet være over for deg og alle ville flykte fra deg seg pesten og nekte å høre på deg. Derfor går du sterkt ut med forsvar for Zelig: Han er jo bare en likandes person, akkurat som du selv er. Han er ikke noe å være redd for. Han vil jo bare det gode og gjør ingen for tred. Ja, du oppfordrer - til og med med en viss glød du selv ikke trodde du kunne mobilisere, folk til å lære noe av Zelig. Du aner at han har noe som det gjelder å få del i, tilegne seg. Du kan f eks lære litt mer empati av å lytte til og etterligne Zelig, både til hverdags og fest. Zelig er et menneske vi trenger, en som går litt mer i dybden enn hva andre dødelige gjør. Og dette er du fullt overbevist om, selv om ingen beviser for at dette er tilfell finnes, selv om ingen typebeskrivelser kan gi det endelige svar på gåten, hvis du overhodet er i stand til å se noen gåte i noe som helst, i det hele tatt. Hedersprisen i år går derfor til Zelig for hans aktive innsats i borettslaget, nei, i kommunestyret, nei, uff, i Fylkesstyret, nei, og nei, jeg mente i jurysystemet, idrettslaget, skytterlaget, håndballjentene …. Jeg vet ikke hva …
For å komme til «sjokket» for en Zelig: … fordi Kierkegaard mener at sann moral – og sann personlighet, kan vi si - står over enhver allmenn etikk. Den allmenne etikk vil frata individet «den subjektive sannhet» og frata det høyverdige moralske mennesket statusen som «Den enkelte». Guds vilje lar seg nemlig ikke i objektiv forstand binde av «den gjengse moral». Guds vilje er «paramount», er en tanke eller teologi som på ingen måte er fremmed for islam, ja man kan si at det er selve grunndogmet i islam.
Videre: en litt lang avsporing, for så vidt. Jeg tar den med for å belyse saken sin skyld:
Zelig er den omvendte Kirkegaard, kan man si. Han vil aldri finne på å ofre sin sønn Isak fordi JHWH byr ham å gjøre det. Han vil bli rystet over å høre det følgende og enda mer rystet over tanken på at «folk» kan tumle med slike ideer og filosoferinger. Han vil holde seg langt borte fra følgende – jeg siterer her bruddstykker fra andre steder på bloggen - og finne det fornærmende, ja, krenkende og uttrykk for vond vilje og nærmest for straffbart å regne:
Kierkegaard finner i Abraham en troshelt. Alle rundt Abraham og alle som leser Bibelen og kaller seg kristne vil imidlertid umiddelbart avsky denne Abrahams tro. Kierkegaard vil imidlertid si at vi dermed setter det allmenne foran det individuell, gruppen foran den enkelte, og at man dermed gjør gruppen og det allmenne til gud og ultimate og eneste legitime fundament for all moral. Og dette er, ifølge Kierkegaard ikke bare betenkelig, men også forkastelig, prinsipielt sett, hva angår forholder individ eller personlighet og gudstro. se preliminert om offeret og magien og fra samme link: På bakgrunn av dette hevder Kirkegaard at fortvilelse over det jordiske eller noe jordisk egentlig også er fortvilelse om det evige og over seg selv.
Menneskets store skyld er ikke syndene som det begår – fristelsen er mektig og dens kraft liten!
Menneskets store skyld er at det i hvert øyeblikk kan omvende seg og ikke gjør det, hevdet Martin Buber.
De som er i det religiøse stadium B har den alltid sikre motgift mot fortvilelse: Mulighet. De tror at for Gud er alt mulig i ethvert øyeblikk. …
Som påpekt av Johannes Sløk bruker Kierkegaard ofte vanlige ord på en spesiell måte. F eks er begrepet inderliggjørelse sentralt. Det stammer fra pietismen, men det betyr noe annet.
Inderliggjørelsen betyr for pietistene en virkeliggjørelse i følelsesmessig forstand. Å inderliggjøre Guds nåde i Jesu forsoningsdød er identisk med å la seg bli dypt grepet av den. Den skal bli virkelig for meg i sjelens dyp, i min bevissthet. Det vil si at det er det følelsesmessige som gjør forskjellen og er kjennemerket. For Kierkegaard er inderliggjørelsen ikke en følelsesmessig, emosjonell, men en eksistensiell virkeliggjørelse. Kjennetegnet, kriteriet er om det inderliggjorte «redupliseres», eller om inderliggjørelsen «omdanner den eksisterende hans eksistens».
Inderliggjørelsen betegner selve den prosess, gjennom hvilken et menneske gjør seg til opphav for seg selv eller forankrer sin tilværelse i det arkimediske punkt. Kan vi avtale Gud, er du sprø? her, på bloggen
Forskjellen mellom det humane og det kristelige livssyn er at innenfor «et blot humant standpunkt», kommer menneske ikke i berøring med en dypere «empiri», dvs den indre erfaring, som får det til å oppdage sin egen begrensning og ufullkommenhet. Det kristne livssyn har nettopp denne «dypere empiri», den indre erfaring som sin forutsetning. Mennesket finner i kristendommen «det Centrale, saavel for sin himmelske som for sin jordisk Existens». … man reflekterer seg ikke ind i Christendom, men man reflekterer sig du af Andet og bliver enfoldigere og enfoldigere … Kierkegaard tror ikke at det er nødvendig å hjelpe Gud med avstraffelse av de som synder. Det er ikke først i evigheten at vi må følgen av våre feiltrinn: «ikke Den, der sidder i et Glasskab, er saa generet som hvert Menneske er for Gud Gjennomsigtighet …
s 84: I forbindelse med – den kommunistiske febrarrevolusjonen i 1848 – kommer Kierkegaard igjen inn på likhetsspørsmålet. Han fremhever at enhver form for tyranni som tilhører fortiden, «nu er uten noen makt enten det dreier seg om keisere, konger, adel geistlighet eller penger. Men i stedet har vi fått en annen form for tyranni: menneskefrykt, som av alle tyrannier er det farligste, blant annet fordi man først må bli oppmerksom på det, da den ofte er ubevisst: «Communistene her hjemme og annetssteds kæmpe for Menneske-Rettigheter. Godt, det gjør jeg også. Just derfor kæmper jeg af all magt mod Menneske-Frygtens tyranni».
s 67: Sannheten er som friheten det evige (inderligheten er evigheten). Hvis det evige ikke er, er det hverken sannhet eller frihet. Når man nå vil undersøke de forskjellige måter man behandler det evige på i vår tid, vil man lett set det demoniske. Enhver bevissthet som ikke har evighetens bevissthet i seg er eo ipso demonisk. Den har angst for evigheten, dvs for det gode.
Følgende er «fakultativt», for å si det sånn, artikkelen eller denne poseringen i «all sin fylde» fortsetter under:
-
Det er saaledes i Verdens Øine farligt at vove, og hvorfor? Fordi man saa kan tabe. Men det ikke at vove, det er klogt. Og dog, ved ikke at vove kan man just saa forfærdelig let tabe, hvad man dog, hvor meget man end tabte ved at vove, vanskeligt tabte, og i ethvert Tilfælde aldrig saaledes, saa let, saa ganske som var det Ingenting – sig selv. Thi har jeg vovet forkeert, nu vel, saa hjælper Livet mig med Straffen. Men har jeg slet ikke vovet, hvo hjælper mig saa? Og naar jeg ovenikjøbet ved slet ikke i høieste Forstand at vove (og at vove i høieste Forstand er just at blive opmærksom paa sig selv) feigt vinder alle jordiske Fordele – og taber mig selv! Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855) Fra Sygdommen til Døden (1849.)
Aristoteles hadde argumentert for at årsaksrekken i den
fysiske verden også måtte stoppe et sted, og det stedet var Gud. For Kirkegaard er dette stedet menneskets
frie vilje. Det jeg virkelig trenger, sa han, er å vite hva jeg skal gjøre,
ikke hva jeg trenger å vite. I hans Frykt og beven begynner han med fire
gjenfortellinger av historien om Abraham og sønnen Isak.
I den første
bestemmer Abraham seg å ofre Isak i samsvar med Guds vilje, og at han forteller
dette til sønnen, som klynger seg rundt foten hans og ber for sitt liv og at
Abraham begår et mord ut fra sin egen frie vilje, ikke ut fra Guds vilje. Det
er bedre at sønnen tror at jeg er et monster, tenker Abraham, enn at han mister
sin gudstro.
I den andre
gjenfortellingen fremstilles Abraham som en stille, traumatisert mann idet han
skal til å drepe Isak da han plutselig får øye på en bukk som han så ofrer i
stedet for Isak. Selv om det er Gud som har plassert bukken der, mister Abraham
sin tro.
Abraham ble
fra den dagen av gammel og mutt fordi han ikke kunne glemme at Gud hadde krevd
dette av ham.
I den tredje
fortellingen bestemmer Abraham seg for ikke å ofre sønnen, men han blir likevel
full av tvil og kan ikke finne fred. Han kan ikke forstå at det var en synd at
han skulle ha vært villig til å ofre sønnen, det meste verdifulle han hadde,
til Gud. Og hvis det hadde vært en synd, hvis han altså ikke hadde elsket Isak
så høyt, så kunne han ikke forstå at denne synden kunne bli tilgitt av Gud, for
hvilken synd kunne være større?
I den fjerde
gjenfortellingen gjør Abraham stille og rolig alt klart for ofringen, men da
uten at han makter å gjennomføre den. Da han snur seg vekk, ser Isak at
Abrahams venstre hånd var knyttet i angst og fortvilelse og at det gikk en
skjelving gjennom kroppen hans. Dette får så Isak til å stille spørsmål ved
hans tro.
Ifølge
Kirkegaard er det ingen tvil om at Abraham gjorde rett slik Bibelen fremstiller
det. Han burde ha fulgt Guds befaling blindt, og i tro. Abraham gjorde som han
gjorde ikke fordi han brøt sin moralske forpliktelse, men fordi han valgte å
overskride den menneskeskapte moralske orden som ga grunnlag for å handle i
samsvar med en overordnet hensikt.
Abraham var en troshelt fordi han var villig til å bryte med sin moralske forpliktelse overfor Gud. Det partikulære har rang over det universelle, sier Kirkegaard. Det er paradokset. Gjennom åpenbaringen bringer religionen til fornuften en sannhet som fornuften ikke i seg selv har.
Malik skriver: «Kirkegaard forvandler kristendommen til et lukket kar, (sealed wessel), meningsløs for andre enn dem som er villig til å tro uten fornuften.
Abraham kunne
bare foreta et trossprang, ikke rettferdiggjøre sin beslutning i fornuften.
Idéen om et trossprang forankret uten i noe annet enn troen selv, idéen om at
en Gud som kan befale ethvert menneske til å bryte med enhver etisk (moral) lov
med den begrunnelse at den ikke kan rettferdiggjøres i «worldly terms», er dypt
problematisk. Hvordan kan vi skjelne mellom et autentisk kall og en
vrangforestilling? Vi kan ikke. Etter 9/11 kan ikke dette sees på annet enn som
et stort moralsk sort hull». (Malik s 256 ff).
Det viktigste for meg er å innse og rette meg etter følgende: Vesten tar ikke høyde for kommunitariansmen i islam og setter en parentes rundt islams tekster, og dermed en parentes også rundt Gud, den judeokristne Gud, i midre grad en parenets rundt Allah og Muhammed, slik det viser seg praktisk politikk og kulturskaping.
Det spiller
ingen rolle for de islamo-naive om teksten gir guddommelig og evig uforanderlig
hjemmel for å slå kona eller ikke, og om at hun ikke kan slå tilbake mens menn
kan fredes ved f eks å nekte å ligge med kona og stenge henne inne, mens kona
ikke kan nekte mannen.
Islams fundamentale og guddommelig sanksjonerte kommunitarianisme strider selvsagt mot Kants kategorisk imperativ om ikke å bruke noen person som et middel for egen måloppnåelse. (Dette imperativet kunne han ikke ha formulert hvis han ikke hadde vokst opp i den judeokristne tradisjon, en tradisjon som setter fornuften - og ikke kreftens og «kommunenes» vilkårlige spinn og spill – opp som hovedfokus og aksiom. I bakgrunnen for Kant virker treenigheten, han unnslipper ikke.
Islam mangler treenigheten, og kan derfor heller ikke «hamle opp» mot den urgamle konflikten mellom den ene og de mange, islam er verre ute enn den ortodokse kirke som måtte opprettholde en hierarkisk struktur innen treenigheten i og med at DHD ikke kunne utgå fra Faderen og Sønnen. Det gis intet autentisk personforhold i guddommen i islam og derfor heller ingen reell Midler – som Jesus er i kristentroen - og derfor heller ingen reell kjærlighet, i og med at Allah er en ubevegelig monade, en fjern, selvtilstrekkelig monark hvis vilje – og dermed også hans vilkårlighet - overstyrer alt. Og nådeløst – i og med mangel på en virkelig, inderlig og nådig Forsoner for den enkelte, ikke bare gruppen, eller «kommunen», islams store verdensvide Umma, klodens mest kommunitarianistiske samfunnssystem.
Vi ser da også – i flukt med alt dette - at det ikke er uten grunn at tankene om Menneskerettighetene kunne oppstå og utvikles i den Vestlige kulturkrets og bare der, og ikke i umma. De oppsto primært under pietismen, en «retning» innen kristentroen som ikke er særlig populær innenfor liberalteologien. Dessverre. Puritanerne var opprinnelig «fødte» libertanianere. Akkurat som Kierkegaard, men dette får om mulig bli et tema for en annet gang.
Vi skal komme
nærmere inn på dette under og gi noen eksempler og «betenkninger» rundt kjernen
i denne dimensjonen eller dette eksistensielle aspektet ved dette å være
menneske, dette å ha en tro eller ikke, og hva som er rett, forstandig og fruktbar
tro. Poenget og problematikken under fremstillingen, rettes inn ikke bare mot
Kierkegaard «løsning», men på den løsning ekstremistene innen islam finner, og
«eksekverer», ut fra sin eksplisitt uttalte gudstro, sin Allah-tro, basert på
de islamske skriftene og hva de byr, påbyr, forbyr og tillater. Vi skal se at
terroristene har mer til felles med Kierkegaard enn man vill tro.
Søren Holm sier: I begynnelsen av Den store katekismen finner vi ord som minner om Søren Kierkegaards tale om troens hvorledes, som betyr så uendelig mye mer enn den hva eller innhold: Det er hjertets tro og tillit som skaper en Gud eller avgud. Er troen og tilliten rett, så er din Gud det også. Og omvendt: er troen og tilliten falsk og uriktig, da har du ikke den rette Gud». (Man kan ikke stå i et sant forhold til en avgud, sier Kierkegaard).
De schmalkaldiske skrifter: Guds ord grunnlegger trosartiklene og ut over dette ingen, selv ikke en engel. Holm: Det har vært av skjebnesvanger betydning for det lutherske kirkers senere utvikling at Skriften kom til å stå som en ufeilbarlig autoritet og en udelelig helhet, som falt om det ble rokket ved selv den minste enkelthet, s 51. Se vår: Liberalteologien
Tilbake til Zelig: Det fins alltid formildende omstendigheter. Om ikke Zelig kan settes i i typologisk bås, fins det alltid tendenser mot ett eller annet, kanskje noe forløsende, kanskje noe mer tvunget, og derfor kunstig. Man fristes til å droppe Zelig; la ham drive på med sitt, kanskje kommer dete noe godt ut av ham og for oss alle. Men leter du etter «ånden» i Zelig, vil man lete forgjeves, hvis man lever i dagens klima med alt man har, for her er Ånden avskaffet nærmest ved flertallsbeslutning og noe åndelig, overhodet, er ikke å se noe sted. Det fins ikke lenger noen kamp med «ondskapens åndehær i rommet». Det er hermetisk lukket, kan man si. Ånd er fiksjon eller illusjon, akkurat som Gud er det, og derfor ser man heller ikke Zeligs ånd, eller mangel på sådan. Vitenskapen er til «sølle» hjelp. I et vitenskapsdiktert samfunn fins det heller ingen mulighet for å slutte noen «pakt med Djevelen». Zelig havner i «sekken» «helt alminnelig». Han er derfor helt og fullt «harmløs og ufarlig», bokstavelig talt og i all forstand, en tilstand er meget fortrolig og såre fornøyd med, for han vet at han jo da er fullstendig normal. Han befinner seg blant den normale del av befolkningen: Han skryter av at han faller i gruppen mellom «dårene» og geniene. Han tilhører «de 75%» som kommer til å klare seg. Zelig er ingen J W von Goethe som torde å skrive om da Faust lot seg friste av Mefistoles til å inngå en tilsynelatende for ham meget fordelaktig pakt med ham. Faust overlater til andre å strebe etter frimodig ærlighet, kunnskap og sannhet, vil jeg si. Isteden søker Faust frimodig verdslige relasjoner. Goethe tillegger Mefistoles både åndelig vidd og kritisk sans. En Zelig vil frykte både Goethe, Faust og Mefistoles som pesten selv, ikke Mefistoles som virkelig person, riktig nok, en figur som han kun regner for å være en fiksjon, men Mefistoles som noe han kan assosieres med. Og derfor leser han slike ekle eventyr som Faust. Zelig frykter Mefistoles like mye som han forakter og «gjemmer» seg for Machiavelli. Han ser også ned på karisma og skuespillere eller andre ballspillere som sies å ha karisma, i sin hule hånd, på et vis, og som et spesielt tillegg til en ellers nokså grå personlighet, hvilket han jo selv er og som han i sin forfengelighet selv skryter av å være i besittelse av, eller foruten, alt etter som (for slik å sikre seg at magien skal fortsette å virke og anta stadig nye høyder uten at noen forbinder denne form for karisma med den magi som vitterlig er i sving, uten at noen kan sette ord på det).
I virkeligheten er imidlertid Zelig helt avhengig av magi, ikke i form av medisiner eller andre gifter og substanser, eller hypnose på sofaen, men fordi magi er magi, er han helt avhengig, uten å ense det selv, helt og komplett avhengig en usynlig kraft som virker som naturlig generert endorfin på Zelig. Faust juksere seg til «herligheten» og magien er selve middelet. Han inngår egentlig ikke en «hellig pakt», for en slik pakt inngås bare i det sant juridico-religico-perspektivet, det høyste perspektivet.
Denne kraften, som kan betraktes som en materiell utgave av Mefistoles, er mindre truende og farlig, hvis truende og farlig overhodet, mener Zelig og slike som ham, (i den grad de finnes; jeg tenker på «hypermagikere»).
Zelig ser, oppfatter og får bekreftet dette når de høyst lokale «beundrere» og andre middelmådigheter berømmer han for ett eller annet, idet han tror at de egentlig er misunnelige på ham. Han vet like fullt at han «har det», dette lille noe som de aller fleste andre i «normalområdet» ikke har, dette lille fortinnet – han kan ikke tillate seg å si: Denne lille ekstra nåden, for han vet ikke hva nåde dreier seg om (han står jo tross alt i den lutherske tradisjon, sier han til seg selv). Han forutsetter ganske enkelt at han ligger ett eller flere hakk over. Okke som. Han skjønner ikke at dette er mulig fordi han driver magi og er helt avhengig av å drive magi. Han vil ikke høre om magi, og heller ikke vil «beundrerne» høre om det. Zelig, som hypermagiker, har derfor fritt leide og «carte blanche» her. Og ingen bryr seg, for ingen tør å bli avslørt – som riktig nok «ubevisste» - magikere, de også. Zelig «værer menneskene». Han vet at de fleste er homo adorans, at de av naturnødvendighet vil tillegge ham de nobleste evner og motiver, inntil det motsatte er ugjendrivelig bevist, hvilket de fleste ikke håper vil vise seg å være tilfelle. «De gode og fremmelige» er og forblir «de gode og fremmelige». Det forunderlige her at man forutsetter en slags transcendens under og over dette komplekset. Men dette er det forbudt å nevne og si noe om. Det kunne vekke totemets vrede.
Vi ser her og nå ut til å være kommet inn i et dødvanne: Det hele henger da på psykologiseringen? På mindreverdsfølelsen; den må kompenseres; man må gjøre seg større. Og dette er et velkjent fenomen som lar seg bekjempe. De fleste gjennomskuer folk med mindreverdskomplekser som til stadighet forsøker å vise at de er noe mer og bedre enn mange andre. De fleste søker seg til maktens tinder. De er ute etter anerkjennelse respekt og muligheten for å skinne, bli beundret – og lystret. De soler seg i seg selv. Mange er grovt narsissistiske og kommer ikke ut av sitt eget speilbilde. De er ikke seg selv, men sitt idol. De er ofte latterlige. Og folk har sin egen måte å gjøre narr av dem på fordi de jo virker så ynkelige. Joda, mindreverdskomplekser skal man ikke ha; det er kontraproduktivt å ha dem, noe alle er enig om. Til og med de mest jålete vil ikke lenger være jålete, nettopp fordi det er kontraproduktivt. Mange søker da den avslappede normalitet hvor de kan bli beundret, æret og aktet for sin naturlig må å være på. De røper ikke ett eneste tegn på mindreverdskompleks og briljerer ikke med å lyve på seg bedre karakterer enn de har. De velger en stille eller nesten usynlig tilnærming til tingene. De er alltid til stede og de er alltid normale. Er de interessert i idrett, er de alltid til stede på treningsøkter og deltar i diskusjoner som angår klubbens fremtid og økonomi. Hvis de er politisk dreiet, er alltid til stede på partimøter og møter i lag og foreninger. De gjør aldri noe ut av seg, bortsett fra at de ved alltid å stille og ved alltid å påta seg mindre betydelig oppgaver, oppgaver og småtjenester som alltid må gjøres for at alt skal funke. Slik sett gjør de seg uerstattelige og de vet det, mens de venter tålmodig på anledninger til «å stige i gradene». De vet at bare jeg er det og blir sett, så vil det på lang sikt lønne seg. «De» har ingen andre som de kan stole på er til stede så ofte og trofast som jeg. De vet at jeg er verdt betaling for innsatsen. En dag velger de meg til ordstyrer enten i kommunen eller i eller annen bedrift kommen eier.
Slike mennesker er som regel fullstendig talentløse og helt uten fantasi. Rikt nok vil mane stole på at deres «erfaring» har gitt dem verdifull innsikt, en innsikt ikke alle andre har og dette i seg selv går inn på cv’en som et mektig beviselig, overbevisende og gedigent aktiva. Folk vet egentlig at denne personen eller fyren helst liker å sitte å breie seg på varme stoler og på selvfølgeligheter. Når han en sjelden gang klarer å få «forsamlingen» til å le, skjønner de fleste at han «lest seg til det» ett eller annet sted. Men de bærer over med det. Bedre med en liten latter en å ta sjansen på å gjøre seg selv latterlig, ved å ta denne fyren på et alvor han ikke fortjener, ett i et litt større perspektiv. Det er en plikt blitt, å være tolerant og romslig, også overfor «de naturlig begavet kjedelige», fordi dette jo tilsynelatende viser at en ikke bare har selvkontroll, men også at man «skjønner det hele» med de mest mulig åpnes glugger. Det er, som alle vet, nå blitt en dyd å tolerere de utolererbare, de helt utålelig kjedelige og sneversynte: «The little, big man», i aksjon, igjen.
Nei, disse menneskene glimrer nå ikke med sin odelsrett, sin fars butikk, sine høyere bankkonti eller med at de betales høyere lønn enn det andre får, større popularitet ved valg eller andre konkurranser. De gjør ikke mye ut av seg nå; de snakker med innestemme i nesten alle sammenhenger og relasjoner, og tolker alt i beste mening, de er åpne, inkluderende og lyttende. (De kjenner seg selv og avslører dyp selvinnsikt). De imponerer ved å formulere seg og gestikulere på en mer behagelig og retorisk korrekt måte enn det motstandere og konkurrenter kan gjøre – og de lykkes over all forventing.
Men klarer de å flykte fra «mindreverdet» og dens nødvendig ledsagende kompensasjon?
Hva med å konstruere moralsk fordervede stråmenn? Lete etter «kandidater» for dette prosjektet og denne strategien og denne prosessen, vente på at «de fobe» skal avsløre sine innerste, djevelske motiver?
Etter mange lange år med plettfri vandel og mye benkesliting ved kontorpulten og i råd og diverse utvalgt både på jobben og utenfor, tør noen av disse menneskene å legge frem beviser på «den og den» er en fare for samfunnet, fordi disse har feilaktige synspunkter og holdninger – og det finnes bevis for dette. Det er bare å sette i gang prosessene. De er sikre på resultatet. De er sikre på at kandidatene blir dømt. Deres egen stjerne lyser mer intenst og vakkert enn noen gnag tidligere. Og dette gir mersmak.
Det som røper mindreverdskomplekset i slike tilfeller, er at bøddelen i hele sin karakter og i hele sin velde faktisk er mer kjedelig enn noe annet normalt menneske har fantasi til å forestille seg. Et normalt menneske er et slikt benkeslitende menneskes rake motsetning. De like ikke å sitte å breie seg på stolene i møter og utvalg, dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Det ligger rett og slett ikke for et normalt menneske å leve på den måten. Det blir for demt. Men hva skal den normale så gjøre? Hva har han å stille opp mot dem, hvordan bli kvitt dem, hvordan få gitt dem et hint?
Vel, det viser seg å være umulig. Bedre da å glemme det helle så raskt som svint. «De naturlig kjedelig mindreverdige» får dermed fritt leide. De vet på en måte, at de er uforbedrelige i sin hellige tro på at de vil lykkes å forbedre «de andre» til det verre. Og dette er deres hevn for at de aldri var naturlig begavet, at de var naturlige talenter og gjennomsnittlig fantasirike, kreative og intelligente. De vet nå at hevnen for simpelt hen å ha manglende begavelse kan være søt. Men det må finnes andre som kan belastes for det. De vet også at noen før eller senere kan komme på banen, folk som vitterlig er bedre utrustet, folk som er mer menneskelige, mer erfarne og mer lærevillige og absolutt mer fleksible og åpne for nyskapning og nye mål og metoder, i møte med utfordringer som tårner seg opp. «De naturlig kjedelig mindreverdig» står da igjen med ett forsvar og et angrepsmiddel: Han blir hypermagiker.
Det gjelder om å finne «syndebukker» han kan ta avstand fra og dukke, slik at han selv kan flyte og bli større. «Big little man» føler seg da nå som en konge, eller noe i nærheten, (man kan nøye seg med mindre og så mangt). Han kan triumfere, spesielt i egne øyne. Han har funnet noe og noen han kan overliste uten risiko for å bli oppdaget. Han kan legge ansiktet i vante folder og fortsette å være kjedelig, men han har nå et våpen i sitt arsenal av benektelser, bortforklaringer og rasjonaliseringer og fortrenginger og forglemmelser han vet han kan bruke nå og på hvilken måte det nå en gang måtte passe.
Han har funnet «universalmiddelet», «den hellige gral» eller «de vises sten»: Magien, et tryllemiddel som så absolutt ikke akkurat er på moten, og som ingen åpent og ærlig vedstår seg å bruke, fordi de ennå ikke vet at det er virkelig magi det dreier seg om, men som de like fullt værer er et virkemiddel som virker, slev om ingen tror det, fordi det jo aldri blir nevnt, solgt eller anbefalt brukt, som et redskap i en verktøykasse. At magi i dag finnes og brukes om et våpen, er fullstendig ukjent for de normalt begavede. Men for Man har da inngått en pakt med Djevelen kledd «in cognito», et «vesen» som både er og ikke er, et vesen som gjennomstrømmer alle mindreverdige storhetsdrømmer, men som går under radaren for de fleste, som ikke forstår at Djevelen fortsatt er høyst aktuell som aktør og skuespiller på livets scene og på ferde fremdeles, i kriker og kroker, ja, rundt neste hjørne, selv om ingen tror det. Han går nå stille i dørene. Han nøyer seg med å hviske. Han taler fornuft og alvor; han er behagelig og fristende, ja, fristende, nettopp. Han tilbyr magi, dvs hypermagi. Han vil ikke vite av den primitive magi. Nei, han er ingen magiker, nei: Han er nå en høyt betalt redaktør eller noe. Han stiller med akademiske titler. Han er godt kjent i miljøene. Folk føler seg trygge på at de har med en stabil person å gjøre. De vil ikke beskylde ham for å være «et naturlig kjedelig menneske». Han snakker lavt, men med stor overbevisningskraft. Og han har øvd seg lenge på dette: Å opptre korrekt, føle korrekt og emovere korrekt. Han vet at alle forsøker helt legitimt å etterligne de idolene de nå engang har, at unge gutter etterligner spilleteknikker på fortballbaren, at jentene øver seg å bli bedre enn bare best til å gå opp og ned på cat-walken, at «de dristigste» og mest patriotiske ønsker å komme blant de beste pilotene.
Zelig, som altså til forveksling er lik «hypermagikeren», «vet» alt dette, men selv er han ute av stand til å «falle så lavt ned». Han har tross alt en viss selvrespekt og må forlange av alle andre å bli respektert. Man skal helst snakke med inne-stemme i magikeres nærhet. Han tror at den naturlige kjedelighet han nå engang er utstyrt med, faktisk er bevis på at han besitter uvanlige evner, evner som selvsagt langt overgår i betydning de ferdighetene han nå engang så tålmodig har maktet å tilkjempe seg. Han stoler på at det skal være mulig for ham til og med å overgå dette skjulte idolet han går og bærer på, og som han stadig må ha påfyll med, for å kunne klare seg og kunne «bety noe».
Bare veldig få av disse «typene» vet imidlertid at det er selve Djevelen de går og pleier forhold med og bestikker på mystisk og selvhøytidelig og underlig vis, kontinuerlig. At det er hypermagiekren par excellence de har gått i pakt med, og at det er Djevelen som de nå danser for, på den scenen de selv har arbeidet så lenge og trutt for å få etablert og som han vil at publikum skal ta for god fisk og et selvinnlysende faktum, et aksiom ingen tør å stille spørsmål ved skal gjelde som grunnlov, norm og regelverk. Han skjønner ikke at det er Satan selv han har bundet seg til og gått i kompaniskap med, eller han fortrenger det, bevisst eller ubevisst. Han skjønner ikke at han solgt sin sjel til Djevelen. For så vidt er han uskyldig, inntil noe annet er bevist. Men innerst inne vet han at han ikke er uskyldig. Han har gitt seg over helt frivillig. Han har stolt på «en usynlig makt», en makt han tror derfor kan brukes eksklusivt av ham selv. Han vet at dette har vært den eneste mulighet han har hatt for å kunne ta hevn for at han tilhørte de naturlig kjedelige og egentlig talentløse. Han var fullt klar over dette, at han trengte en ekstra beskyttelse, en beskyttelse som ikke var forunt andre å benytte seg av. Og ikke bare beskyttelse, nei, også et ekstra tilskudd, et energi- og makttilskudd som automatisk, hvis brukt riktig og i passe doser, vill bringe ham nærmere tippenes tinde. Han visst at bare hypermagien kunne sikre ham de posisjonene han så iherdig hadde strevet for å nå og den makten de innebar, og som han nå kunne tilegne seg, uten å bli oppdaget, ja, uten at de andre ante noe som helst. Bare ved å ta i bruk hypermagien og ved fullt og helt stole på djevelen, kunne ha få oppfylt sine villeste fantasier og søteste drømmer.
Hypermagikeren var helt og holdent i hendene på
Djevelen selv, uten at noen mistenkte noe som helst fordi denne hypemagikeren
jo gikk rundt og skiltet med de mest moralsk korrekte ord og vendinger og de
mest iøynefallende og servilt betingede korrekte emosjoner, en teknikk han over
årene hadde lært seg å bruke til fullkommenhet, og hele tiden, i full
forvissning om at det ønsket resultat ville kunne oppnås med noe nær statistisk
absolutt sikkerhet. Og alt bare fordi folket nå hadde glemt å tro på Gud og
fordi man derfor overhodet ikke lenger kunne tenke seg at Djevelen fortsatt var
i full sving og i full vigør og mer seiersviss nå en noen gang tidligere på at
han nå med større tyngde enn noen gang før nå ville nå sitt mål om ytterligere
å kunne detronisere Gud, og da ved stadig å bli lurere og mer utspekulert - og
nå nærmest helt usynlig - nå ville lykkes med kunne dupere, forføre og friste
fler enn noen gang tidligere.
Hvem kan hypermagikere og «zeligere» best sammenlignes
med, fins det noen «prototyp», eller archetyp, som Jung ville ha sagt?
Foolishness
for Christ: Foolishness for Christ (Greek: διά Χριστόν σαλότητα, Church Slavonic: оуродъ, юродъ) refers to behavior such as giving up all
one's worldly possessions upon joining a monastic order, or deliberately
flouting society's conventions to serve a religious purpose—particularly of
Christianity. Such individuals have historically been known as both "holy
fools" and "blessed fools". The term "fool" connotes
what is perceived as feeblemindedness, and "blessed" or
"holy" refers to innocence in the eyes of God.[1]
… Fools for Christ often employ shocking
and unconventional behavior to challenge accepted norms, deliver prophecies, or
to mask their piety.[2]
Parallels for this type of behavior exist in non-Christian traditions as well. … Nasreddin, of the Sufis, is also an example. her
Kommentar: Er zeliger
og hypermagikere kloke nok til å bli kloke dårer? Min påstand:
Nei, de er ikke det. De kommer aldri til å ta selve poenget med «vise dårer»,
uansett hvilke vinkler og tilnærmingsmåter man måtte nærme seg «knippet» på. I
seg selv forringer dette den naturlige spenning og det naturlige liv i
samfunnet generelt. Zeliger og hypermagikere stjeler, de bidrar ikke. Zelig og
hypermagikerne tar seg selv altfor høytidelig; de blir kjedelige og jo mer
kjedelige de blir, desto mer populære og nødvendige tror de de er: Her kolliderer
selvbedraget garantert med virkeligheten og folks intelligens og gode vilje, -
på sikt.
Wise fool: The Court Jester Stanczyk Receives News of the Loss of Smolensk During a Ball at Queen Bona's Court (Matejko,1862). Surrounded by jovial courtiers, the jester is ironically the only one troubled that the Russians are conquering Poland.[1]
The wise fool, or the wisdom of the fool, is a form of literary paradox in which through a narrative a character recognized as a fool comes to be seen as a beholder of wisdom.[2] A recognizable trope found in stories and artworks from antiquity to the twenty-first century, the wisdom of the fool often captures what reason fails to illuminate of a thing's meaning or significance; thus, the wise fool is often associated with the wisdom found through blind faith, reckless desire, hopeless romance, and wild abandon.
In turn, the wise fool is often opposed to learned or elite knowledge.[2] While examples of the paradox can be found in a wide range of early world literature, from Greco-Roman works to the oral traditions of folk culture, the paradox received unprecedented attention from authors and artists during the Renaissance.[2] More than Shakespeare for his range of clownish wise men or Cervantes for his lunatic genius Don Quijote, sixteenth century scholar Erasmus is often credited for creating the definitive wise fool and most famous paradox in western literature[3] through his portrayal of Stultitia, the goddess of folly. Influential to all later fools, she shows the foolish ways of the wise and the wisdom of fools through delivering her own eulogy, The Praise of Folly.[4]
Narrer og politikere: Narren spiller en nødvendig rolle i ethvert samfunn. Skal et samfunn holde seg friskt og livskraftig, trenger det gode narrer, skriver Orm Øverland, professor i amerikansk litteratur ved Universitetet i Bergen. BT her
Kommentar: Zeliger og hypermagikere fungerer i dag ikke som «narrer». De mangler ironi og selvinnsikt nok til å forstå at det i så fall skulle være behov for dem. De er for mentalt gjerrige til å se og erkjenne at de egentlig er latterlige, snevre og selvhøytidelige moralister uten appell. Ingen konge i dag vil ansette dem ved «hoffet», selv om det gjøres visse forsøk … for en slik funksjon er zeliger og hypermagikere rett og slett for dumme og derfor altfor lite appetittlige.
Kan
Zeliger og hypermagikere assosieres med fascisme?
Fascists believe that liberal democracy is obsolete and regard the complete
mobilization of society under a totalitarian one-party state as necessary to prepare a nation for armed
conflict and to respond effectively to economic difficulties.[9] Such a state is led by a strong
leader—such as a dictator and a martial government composed of the members of the
governing fascist party—to forge national unity and maintain a stable and
orderly society.[9] Fascism rejects assertions that violence
is automatically negative in nature and views political violence, war, and imperialism as means that can achieve national
rejuvenation.[10][11] Fascists advocate a mixed economy, with the principal goal of achieving autarky (national economic self-sufficiency) through
protectionist and interventionist economic policies.[12]
wiki her
Kommentar: De fleste vil bli sjokkert over bare en antydning om at zeliger
og hypermagiker skulle være fascister. Men tenk om igjen. Se parafraseringen av
teksten fra wiki over:
Fascists believe that an islamophob
democracy is obsolete and regard the complete mobilization of society
under a totalitarian one-party state which is not islamophob as
necessary to prepare a union for armed conflict
and to respond effectively to economic difficulties.[9]
Such a state is led by strong leaders such that zelig
og the most outstanding hypermagicians —such as
a so and so, a martial
government composed of the members of the governing fascist party—to forge global unity – especially with peaceful muslims and
peace-seeking islami states - and maintain a stable and orderly society.[9]
Fascism rejects assertions that violence is automatically negative in nature
and views political violence, war, and imperialism
as means that can achieve national rejuvenation.[10][11]
Fascists advocate a mixed
economy, with the principal goal of
achieving autarky
(national economic self-sufficiency) through protectionist
and interventionist economic
policies.[12]
Hva med Ulrich? Her nærmer vi oss det typisk hypermagiske:
… Ulrich … is in search of a sense of life and reality but fails to find it. His ambivalence towards morals and indifference to life has brought him to the state of being "a man without qualities", depending on the outer world to form his character. A kind of keenly analytical passivity is his most typical attitude.
Musil - (forfatteren) - once said that it is not particularly difficult to describe Ulrich in his main features. Ulrich himself only knows he is strangely indifferent to all his qualities. Lack of any profound essence and ambiguity as a general attitude to life are his principal characteristics.
Meanwhile,
we meet a murderer and rapist, Moosbrugger, who is condemned for his murder of
a prostitute. Wiki
her
Kommentar: Zelig og hypemagikeren forsøker, i motsetning til Ulrich, å fremstå med tydelig «valgt» moral og tydelige karakteregenskaper, og mange vil oppfatte dem som stødige eller stabile, folk man kan stole på, først og fremt fordi de da omgir seg så «elegant» med de nå så sedvanlige og altfor utbredte servilt betingede, korrekte ord og milde fakter og tilsynelatende uanstrengte ansiktsfolder, egenskaper han eufemiserer og tillegger seg primært selv, idet han til stadighet forsøker å «dukke» folk med større behov for «autensitet» og sans for reell dramatikk, både i hverdagslivet og i den større politiske og kulturelle sammenhengen.
Han opptrer som myk mann, - eller «dame», eller antydningsvis
«hen» - men over tid vil hans «offer» snart merke seg at bak mykheten, ligger det
en fasthet, en urokkelig dumhet som noen riktig nok vil oppfatte som
prisverdige egenskaper i seg selv, men som – heldig vis - andre vil gjennomskue mønsteret og ta det for
det det er, nemlig en dårlig skjult strategi og instrumentalisering kun en «little
big man» er «verdig».
Hva med herlighets- og
helbredelspredikanter? Er de hypemagikere? Ikke nødvendig vis.
Hypermagikere kan være mer eller mindre viderekommen i sin utøvelse av magien. (Han klatrer på en måte oppover i det som for ham utgjør «Livets Tre». Se motstykket i vår postering om Livets Tre og Amen. Han trenger ikke å vite at det fins noe som heter magi; å utøve magi faller mer eller mindre naturlig for ham; han trenger derfor ikke navnsette det fenomenet han like vel er så avhengig av eksiterer og virker.
Han vet at eventuelle støttekontakter, sosionomer, psykologer,
psykiatere enten ikke «ser det» eller tør å kommentere eller benevne «det» -
der er ikke «fagforpliktet» til det, de holder seg unna og vil ikke
diagnostisere hverken på fjernt eller nærhold. De ser ikke engang magien som en
underliggende x-faktor i «plottet».
Hypermagikerne vet at fraværet av bevissthet om og forhold til magi i seg selv bringer han utenfor «mistankens område». Han kan trygt fortsette; ingen vil stille spørsmål. De vet at magien like vel «romsterer» i det sekulære allmenne, i folketroen, og i den mer eller mindre spesifikke «overtro» som mange er mer åpne for enn mange vil tro. Han vet at magien finnes i konsepter om de rette følelser og det prektige føleri. Han ønsker å gå foran som et eksempel på en vellykket person vel i dette å fremstå som mest mulig spiselig og best mulig tekkelig servil, en person med de korrekte emosjoner til rett tid og på rett sted kan tiltros en viss representasjonsfunksjon, kort sagt som en trygg og seriøs person med de rette holdninger. Han vet at disse egenskapene eller denne «konstitusjonen» eller dette konseptet binder sammen folket og at disse egenskapene faktisk oppleves som identiske med folkets «religion», en upersonlig og abstrakt, men like fullt aktiv guddom, det samfunnet og den enkelte i praksis er bundet av og som de setter sin lit til, i all «nød» eller i angstskapende overskudd som man føler seg mer eller mindre kollektivt knyttet til i underforstått taushet i den lidelse i seg selv det er å «leve dette livet».
Han vet at magien er til stede og at den virker; men han kan ikke helt definere den, måle den eller klare å legge den frem for andre som et forensisk bevis; makten eksisterer dessuten for så vidt utenfor følelseslivet og emosjonene. Han vet at han her har å gjøre med krefter folk ikke vil snakke om, ikke fordi man ikke tror eller ikke innbiller seg at disse kreftene ikke eksiterer, nei, men fordi samtlige utrustet med samme konsept ennå ikke klarer å legge kreftene under mikroskopet, slik at man der kan «se» dem, slik at man kan vise dem frem og slik at hypermagikeren kan fremstå som en vitenskapelig nybrottsmann.
Hypermagikeren er redd for å bli avslørt som en sjarlatan,
men strør titt og ofte om seg med påstander om at andre er sjarlataner, hvis de
skulle være uenig med ham og truer hans «akademiske» posisjon eller annet sted i
statushierarkiet. Kreftene oppleves heller som funksjoner av noe og hypermagikeren
mener seg å se effekten så tydelig og opplagt som dagen, men alt kommer i bunn
og grunn fra magikeren selv og hans forferdelig underfulle og alltid like fascinerende
ego. Han kan derfor trygt fortsette sin åndelige og godt skjulte filibusterteknikk
og perfeksjonere seg i denne «kunsten» nærmest inn i evigheten. Han opplever magien som andre opplever tyngdekraften
eller elektrisiteten. Den konstituere alt; den transcenderer alt og dette gir
ham en slags nåde fra det høye eller intetsteds fra, det spiller ingen rolle og
bekymrer ikke hypermagikeren det minste; han ser at «det» virker og derfor
gjentar han seremoniene igjen og igjen uten frykt for å bli avslørt som en
alminnelig dustig megaloman godt plassert i de tradisjonelle psykiatriske
kategoriene og diagnosene. De siste til å avsløre hypemagikeren er
kulturarbeidere, fagforeningsmedlemmer, skolefolk, bankfolk, histrioniske
kapitalister og politikere, bare for å nevne noen, hypermagien fins i disses
midte og midt blant dem, uten at de aner det.
Hypermagikeren opptrer og beskriver seg på sitt lønnkammer som en vis mann som har nådd opp i det Kant kalte «der Ding an Sich». Se vår postering om finale årsaker her. Han har en egen innsikt i det vi kan kalle det sekulariserte eller immanent supranaturale eller overnaturlige, som man snakket om tidligere. Han trenger ikke hjelp fra nevrokirurger. Han trenger heller ingen tro: Han vet alt dette – helt uavhengig av alle ord, alle konsepter og alle begreper. Han trenger ingen veiledning, ingen preken. Han er som oftest fremmed for alle forsøk på å gi gode råd. Derfor er han også selvtilstrekkelig (i sin høyst private aseitet).
Hypemagikeren rager i egne øyne selvsagt langt over
fornuften og forstanden, som er evnen til å formulere begreper. Han tror ikke
engang på seg selv; han er bare en slag «utvalgt», - født sånn, determinert av
en natur som har velsignet ham med en helt egen form for nåde, et rent produkt
av den rene og for så vidt helt nøytrale natur og dens veldige prosesser i
stadig evolusjon, helt isolert fra alle verdier, alle romantiske tilløp. (Egentlig
er han en sentimentaliker, men vet det ikke). Han er derfor født til å lede,
føre og herske, (på sine egne, høyst sublime og ydmyke premisser og gjerne på
lokalplanet, hvor han nå engang befinner seg).
Det som står fast er at fullblods hypermagikere innerste
ønske er å tilegne seg en overskuddskraft de andre ikke har og heller aldri kan
få tilgang til, fordi disse andre alltid vil befinne seg et hakk lenger nede på
magiens og naturens rangstige, oversett eller glemt som disse andre er av de evolusjonskreftene
han selv er «utvalgt» og favorisert av.
Hypermagikeren ønsker i tillegg kontroll over de magiske krefter som gjør ham i stand til å skade eventuelle og gjerne tilfeldige motstandere, der han måtte finne dem og hvor han føler seg konfrontert, og folk han ganske enkelt vil hevne seg på, for i det hele tatt å kjenne tilfredsstillelsen av kunne hevne seg på noen, uten grunn, eller folk som han av en eller annen grunn føler ikke fortjener de fortinn eller gaver disse måtte ha og som de kan bevise de har. Og her er det hemmeligheten lettest blir avslørt: Hypermagikeren er en streber, en maktstreber – eller en «klatremus» - som fremfor alt må skjule sin «streben», en som faktisk må rydde av veien alt som kan hindre ham eller avlede ham fra å «nå målet», som er dominans, hva enten det nå gjelder i klasserommet, i «sandkassa» eller på den storpolitiske scenen, og hva enten denne befinner seg på et lokalt eller på et høyere plan eller ikke.
Hypermagikeren føler et spesielt ubehag når han ser og
forstår at de argumenter han måtte ha, og de definisjoner han måtte produsere, og
den holdning han viser frem, ikke blir tatt ad notam, og at han derved
ikke får den respekt og autoritet – eller den beundring - han så «sårt» og
usynlig såret mener seg å være titulert til. Det er da han taktisk tyr til
magien. I den kan han gjøre seg selv – og sin vanmakt - og sine uhederlige motiver
og intensjoner, og sin overbevisning usynlig, en strategi som selvsagt er ment
for å få overliste fienden eller skade dennes rykte, faglige og moralske ære og
posisjon.
Hypermagikere kan ikke så lett sammenlignes med karismatiske mammon, mirakel- og helbredelsespredikanter. Disse kan falsifiseres eller ikke-falsifiseres, for å tale med Karl Popper. Hypermagikeren er imidlertid ingen Benny Hinn, en Svein-Magne Pedersen som «helbreder» via organisert teletorg-telefon med fortløpende og automatisk tellerskrittsbetaling og som skal ha klart å tjene 70 millioner, på et tidspunkt, ifølge noen, og heller ingen Jan Hanvold med Visjon Norge, som organiserer en egen relativt stor stab av frivillige og tro tjenere og hvor publikum ringer inn og ber om bønnesvar via stabens egen påkallelse i bønn og dens møysommelige registrering og via deres egen trosvisse inderlighet, alt i Jesu navn og under innflytelse av Åndens nåde. Her ber man folk om å komme og bli «gjenfødt» så å si på sparket og utenfor all «argumentasjon» eller «bevisføring». Hanvold har faktisk drevet en meget vellykket misjonsvirksomhet bl a i Moldova og tusener gir sine bidrag etter å ha fått se tv-reportasjer som viser en fattigdom vi ikke kan forestille oss i rike og varme Norge.
Hypermagikere avskyr slike predikanter som Maldonado, som
ofte vises på Visjon Norge, jeg vet ikke av hvilken grunn … Maldonado kan
kanskje beskriver som en åpenlys – og ikke skjult - magiker; han bruker kjente hersketeknikker
helt åpenlyst og med stor kynisisme idet han spiller grovt på folks naivitet,
overtro og godt forståelige behov for å komme seg ut av en ellers bedrøvelig
tilværelse.
Hypermagikere vet å styre unna alle «scener» og fora som kan avsløre og tilbakevise ham. Han går jo og bærer på en hemmelighet som ikke tåler dagslys.
Hypermagikerne kan heller ikke appellere til en midler eller
mellommann mellom ham selv og «livets mysterium». Han tror ikke på en
guddommelig Jesus. Han er selv guddommelig og enestående og krever ydmyk tilbedelse
eller lydig underkastelse deretter.
Jeg har tidligere skrevet om visse aspekter av hypemagiens rolle i dagens diskurs:
De nye sofistene, om "myncher", om "eicher" (etter Adolf Eichman), om Bøller og ulike Konspiratører og konspirasjonsforsøk. Og se her om Ateisme for "dummies" – («obligatorisk»).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar