Stefanus var den første kristne som ble drept for sin tro.
Han ble steinet i hjel.
Opp gjennom kirkehistorien har vi vi hatt mange helgener,
dvs troende som har gitt sitt liv for den kristne tro. Vi gjør rett i å minnes
dem og akte dem. Vi er forpliktet til å forsøke å hindre at det skapes
kontekster som utløser vold og drap på kristne og dermed den kristne tro.
Men her og der har det oppstått en slags dødskult rundt
martyrene. Det fins likjellere hvor spesielt ærverdige personer – som døde for
lenge siden - oppbevares med klærne på og hvor folk har strømmet til for å
takke og be i århundrer. I og for seg er slike «kulturer» lett å forstå. I Den
katolske kirker inngår «helgendyrkelsen» som et integrert rituale i troen.
Helgendyrkelsen er ikke ment å skulle gi de troende en
ekstra, magisk kraft og en «mental» kraft man kan bruke til å manipulere
mennesker for egen vinnings skyld. Det er avskyelig å bruke martyrene som
trofeer, talismaner eller amuletter.
De bør heller ikke brukes for å fremkalle «dårlig
samvittighet», en «tilstand» som like gjerne kan være «ond tro» eller hykleri.
Vi skal ikke bruker martyrene for å få folk til å føle for å føle, eller føle
for å bli mer emosjonelt korrekt.
En martyr skal minnes, respekteres og vises age og respekt.
Vi skal vise vår høyaktelse. Han skal ikke brukes av oss selv til å fremme
forestillinger om egen fortreffelighet eller «hellighet» og som bevis på egen
fromhet.
Nå vil de fleste ta dette for gitt, det «goes without
saying», som man sier. Og ikke noe galt i det, hvis det ikke hadde vært for at
det er fullt mulig og et «must» å se flere perspektiver i dette. Særlig hvis
«respekten» består i å underkjenne eller gjøre seg blind for disse andre perspektivene,
perspektiver som kan få oss til å se tingene i en større sammenheng og som
bedre kan forklare hvorfor «verden» og tingen nå engang blir som de blir, og
muligheten for at de virkelig truende tingene ved det hele faktisk skapes av
mennesker som er underlagt et helt annet verdigrunnlag og et helt annet regime
enn vårt eget, særlig der hvor verdigrunnlaget for noen ikke er mulig å
forhandle om eller forandre, hverken med kraft og ånd utenfra, eller innenfra.
Man skal ikke «stjele», aprobiere eller tilegne seg
martyrenes trofasthet i troen til egen «sosiale stilling og fordel», for selv å
kunne skinne, og fremtre som spesielt empatisk og innlevende, som om man hadde
en hemmelig fullmakt for å gjøre nettopp dét, selv om det ser aldri så fromt og
ekte ut.
Vi skal hedre martyrene med medfølelse og med forstand; vi
skal innta en viss distanse: vi skal minnes dem med verdighet, uten forsøk på å
utnytte den «magi» som naturlig omgir en martyr. Man skal ikke utnytte en
martyr lidelse for å påføre den troende en merlidelse slik at man kan bruke ham
til eget fordel. Også dette sier seg selv, det er helt ok. Man tar for gitt at
ingen er så infam at han vil bruke lidelse for å fremme egen ideologi, egne
politiske forestillinger og konsepter, og tilfredsstille egne konkret behov,
hva nå enn de måtte bestå i. Vi tar dette for gitt og vil ikke skjønne at dette
faktisk gjøres, ja, at det faktisk gjøres også helt uten at den skyldige her er
klar over at han gjør noe galt, at han handler kontra all moralsk og juridisk
forståelse av hvordan tingene bør være. Men hvor og når skjer dette brudd på
folkeskikken, og hvem er de skyldige? Det kan være vanskelig å avgjøre. Et hint
kan være at der folk virkelig kan sies å være hjernevaskede eller suggererte,
der kan folk bli utsatt for slikt og der kan også folk utsette andre for slikt.
Og hvorfor kan vi være så sikre på at slikt foregår? Jo, det fremgår av studie
etter studie. Det er et fastslått faktum og det er blitt elementær lærdom og
innsikt.
Mennesker manipulerer like gjerne som de lar seg manipulere, under
gitte forutsetninger. Og: I og for seg har dette vært et kjent fenomen i
virksomhet allerede i Antikken. Aristoteles vare en filosof som forsøkte å råde
bot på dette. an forsøkte å stagge sofistene ved å å påpeke og lære om tingenes
vesen, at A ikke kan være A og samtid ikke-A på en og samme gang og under de
samme betingelser. I dag – i og med postmodernismen – ser denne lærdommen ut
til å ha gått mer eller mindre i glemmeboken. Det høres liksom alt for enkelt
ut, og så fikk vi filosofen Hegel som påsto at kontradiksjonsprinsippet under
de og de andre fold faktisk kunne være null verdt. Hva han egentlig mente med
dette, kan være litt vanskelig å få tak, i kanskje, men de fleste vil sånn uten
videre forstå hva det her står om, jeg skal derfor ikke utdyper her. Men etter
Hegel, desto større makt til de nye sofistene, eller postmodernistene, som vi
kan kalle dem. Se
om bl a Sokrates m fl om essens her og se
her om klargjøring av "hypermagi" og om De nye
sofistene her
Hvis hensikten med Magasinet er å bringe flest og best
mulige fakta på bordet og bringe dem til torgs på en mest mulig nøkteren,
saklig, nyansert og objektiv måte, så er alt såre vel og bra. Men hvilken
målgruppe er det man primært har i sikte? Er det de unge og spesielt
lærevillige, de som har best grunn for å være sannhetssøkende og størst behov
for å lære og forstå? Er de de som bør ha mer skyldfølelse og mer dårlig
samvittighet for Vestens «forbrytelser» opp gjennom tiden? Er Magasinet primært
til for å slå fast at islam betyr fred og bare fred? Eller at Allah er den
samme som den kristne Gud, Jesus Kristus, den oppstandne? Eller er Magasinet
til primært for de som allerede her og nå kan forventes å slutte seg til en
spesielt favorisert og foretrukket politisk side, en spesielt
antiimperialistisk, antirasistisk og politisk korrekt ideologi?
Det virker som om Morkens prima facie-policy er å snakke om
alt annet enn hva islam er per se og hva det virkelig og dypt innebærer å ville
forlate islam, og hva det måtte innebære av lidelser å forbli innen islam og da
under sterkt press fra muslimer som ikke nøler med å bruke de instrumenter
islam i seg selv gir dem for å plyndre, voldta og drepe i Allah og profetens
navn. Morken ser ikke ut til å ha noen «hang» mot å se islam som et større
system med agens, en virkekraft som i seg selv drar mennesker mot det helt utenkelige,
sett ut fra et kristent ståsted.
Joda, Magsinet byr på mye bra, i og for seg, tilmålt som det
er, ut fra plasshensyn. Men det ideologiske rammeverket – «the fundamentals»
skinner likevel gjennom og disse premissene hentes vesentlig fra den gudløse
venstresidens tankeparadigme. Magasinet kunne like gjerne være en moderat
utgave av Det kommunistiske manifest som et manifest fundamentert på og bygget
på Bibelen og hele Bibelens verdisyn, menneskesyn og virkelighetsoppfatning.
Magasinet kler seg i tillegg i pietismens kappe, ikke i form av en innadvendt
fromhet, nei, men nå i form av en ytre fromhet som forsøker å være meste mulig
ydmyk i tone og form og tilpasset alle venstresidekrav om å ha de de rette
emosjoner og tenke de riktig servile og selvserviliserende tanker. Det er den
inderlige medfølelse med de som er blitt kalt «Mundo Cane», verdens «hunder», som
står er i fokus og som stilles frem nærmest til dyrkelse. Det er de som faller
utenfor alle systemer, de syke, fattige og hjelpeløse og forhatte, de av oss evig kyniske og kronisk utbyttede.
Men her snakkes det nesten ingeting om hva islam – som system, ideologi, ja,
politisk parti – er, og hva islam innebærer for muslimer så vel som for
ikkemuslimer, på stor skala, i enhver sammenheng, ja overalt. Man presser ikke
martyren Stefanus og andre martyres lidelse direkte på leserne. Man er nennsom
her, men martyrens blod spiller like vel med i bakgrunnen. Man henger ikke et
påtrengende eller overveldende ikon av Stefanus og andre martyrer opp på
«veggen» i Magasinet. Men pekefingeren
er der, og kanskje fines der et ris bak speilet, - moralismen ligger under.
Men
en leser kan godt misforstå hele opplegget. Man kan begynne tvile på om
pekefingeren peker oppover, eller om det er tommelen som peker nedover. Valget
man treffer om hvordan dette skal forstås, avhenger så av hvilke grad av falsk
skyldfølelse Magasinet selv har klart å produsere i «klientens» psyke. Det er
imidlertid lite som tyder på at Magasinet lykkes med å skape forutsetninger for
ekte syndserkjennelse og autentiske syndsbekjennelser. Fokus rettes mot grove
syner begått av andre mennesker, gjerne i fjerne strøk.
Magasinet vil hjelpe alle forfulgte, om de når er kristne
eller muslimer. Magasinet påtar seg domsmyndighet. Magasinet har alltid rett,
det ligger i selve saken og kan ikke være annerledes. Det vil alltid være
forfulgte og lidende og Magasinet vil alltid være på deres side. Magasinet
forsyner slik sett Magasinet og Stefanusstiftelsen med et rikelig tilfang på
kroniske oppmagasinert martyrblod og martyrlidelse.
Jeg nevnte martyrblod: Hvordan stiller f eks palestinere
flest seg til martyren Stefanus? Kjører Stefanusstiftelsen Stefanus foran seg
som et forbilde og eksempel for palestinerne, som selv kan vise til hundrevis hvis
ikke tusenvis av martyrer – for Allah’s sak, mot Israel og Vesten - fra vå egen
tid? Hvordan kan palestinere oppfatte dette? Som et angrep på deres identitet
og deres tro? Som en hån, en blasfemi mot Allah og profeten? Mot de muslimer
som ofret seg og sitt liv, og sin eiendom, for Allah’s sak og som ifølge
islamsk lære da gikk rett til Paradis, med alle tilliggende herligheter? Vil Magasinets strategi kunne oppfattes en
dårlig skjult og aggressiv, ideologisk og komplett vantro agenda, ja, som et
direkte uttrykk for vestlig, superundertrykkende og tvers igjennom satanisk og menneskefiendtlig - kapitalistisk - utenrikspolitikk?
Og dessuten: Hva med de enormt store gravplassene spesielt
tilegnet martyrene f eks i Iran?
Jeg ber om at leseren tar en kikk på følgende videosnutter,
det tar ikke lang tide:
Som vi ser, gir i shia-islm tårer for martyren Hussein syndstilgivelse,
total og uforbeholden syndstilgivelse.
Generelt: (Og her kreves ingen skyldfølelse eller autentisk
og dypfølt, reell syndserkjennelse, her kreves bare at man gråter, og om man
gråter i «ond tro» eller falsk tro, som eksistensialistene ville ha sagt, det
spiller bare en sekundær rolle i praksis, for enhver kan jo lyve på seg en
tåre.
»Det virker», uansett, for noen, og det er dét som teller,
om det er i det ytre, eller om det kommer innenfra, spiller ingen rolle, bare
«det» funker. Her kommer dessuten islams manglende forståelse for og manglende
teologi om arvesynden klart frem i lyset. Den som gråter for Hussein kan aldri
erkjenne at mennesket er samtidig synder og frelst, for å tale med Luther, eller
delvis synde og frelst, som det het i katolsk tradisjon. I kristendommen er
alle i samme båt, når det kommer til stykket, coram deo, stilt overfor Gud. Noen dualisme er her ikke mulig. I
islam skiller de som gråter seg en tåre for Hussein seg ut fra andre muslimer
som ikke gråter – på samme måte. Her fins med andre ord også ikke bare en
dualisme mellom de vantro og vantro ikke-muslimene utad, men også en dualisme innad
mellom rettroende og vantroende muslimer).
Det ligger på linje med dette – i vår postmoderne kultur i
dag - å kreve eller avkreve og forvente de korrekte emosjoner av noen, ja, av
hele populasjoner, folk generelt og spesielt yngre folk, studenter og
akademikere in spe. Disse siste er spesielt utsatte og derfor også sårbare,
uten at noen ser poenget og den faktisk trussel mot hele våre judeokristne
kultur og tradisjon i det jeg her seir. Å avgi en tåre for Hussein tilsvarer for
oss dette å ha tilegnet seg de korrekte emosjoner … og da kan man tenke seg …
I seg selv foreller det alt om hvilket tyranni hypermagien kan utøve over oss som mennesker,
til og med i dag, hvor vi nettopp så stolte ikke lenger tror på magi. (Om dette
skriver jeg om flere andre steder på denne bloggen, se linker).
Det forteller det meste om hva hykleri kan innebære og
hvordan man ser på hykleri. Hykleri blir ansett som noe edelt: Man viser at man
har de korrekte emosjoner! Hva mer kan man vente av et stakkars menneske?
Noen ser de korrekte
emosjoner som en egen, fullt legitim og til og med anbefalt vei mot saligheten,
andre ser en ekte tåre for Hussein som den rette og strake vei, dvs som den
mest fromme og derfor absolutt normativt hellige vei mot syndfrihet.
Jeg må i flukt med dette bare vise til vår artikkelserie
under etikettene «Synden og syndene i kristendom og islam» her på bloggen.
Før jeg haster videre med lupen og andre analyseapparater i
hånd, og fullt motivert og på rett plass for om mulig å kunne tilegne meg litt
mer visdom og forstand fra Magasinet, må jeg bare gjøre oppmerksom på Raymond Ibrahim. Han har nedlagt et
helt ut fantastisk arbeid for å gjøre Vesten oppmerksom på alle den forfølgelse
av kristne som skjer i verden i dag. Han henter inn, kommentere og analyser
alle kjente hendelser og tilfeller som skjer i hver enkelt måned, og dette har
han drevet på med de siste tyve årene minst.
Ibrahims arbeid forteller om moderne kristne martyrer og
hvor stort antallet er og hvor store trengsel og lidelser de måtte gjennomleve
før døden var et faktum. Ibrahims arbeide kan ikke overvurderes, men mange
kristne i Vesten i dag oppfatter de listene av alle ofrene han samler, som
fornærmende, ja, islamofobiske eller rett frem rasistisk baserte, utrolig nok.
Ja, det er helt utrolig at dette skjer, til og med med
aksept og promotering, ikke bare tolerering, fra høyeste politiske, religiøse
og allmennkulturelle hold. Det er blitt nærmest en plikt i akademiske eller
intellektuell kretser i dag å rakke ned på og forsøke å isolere og forkleine
aktører som Raymond Ibrahim.
Litt forenklet sagt går kritikken ut på at det i seg selv er
rasistisk og islamofobt å sitere tekster fra de islamske hellige skrifter selv,
og konsekvensen av dem, skifter som med støtte fra islamske lærde ved de mest
anerkjente islamske universitetene i verden, faktisk brukes av visse muslimer
selv som hjemmel for og legitimering av de verste handlinger og metoder som tenkes
kan, med henvisning til Allah og f eks Koranen selv.
I seg selv er dette uhyrlig og vitner om utbredt og
kollektiv moralsk svikt og mental lidelse i Vesten i dag, og det dreier seg
ikke bare blott om alminnelig forvirring, nei, dette går helt ned på selve de
tankeforutsetningene Vesten har bygget på, som sivilisasjon og kultur, ned på selve
konstitusjonen under konstitusjonene, på grunnfjellet, på alt det sanne, gode
og skjønne vi faktisk fremdeles har integrert – om enn stadig dimmere - i hele
vårt vesen, og individuert i hele vår
kropp like fullt som fullt og helt i vår sjel og ånd de siste 2000 år.
Se, lytt og lær, men la deg ikke oppsluke av døden og noen
dødskult av noe slag.
"32,000 Christians Butchered to Death": The
Persecution of Christians, May 2020:
Se og sett deg inn i innholdet i alle de lenkene han
legger ved, og som strekker seg over nærmere 20 års studier. Ibrahim arbeide er
en uvurderlig ressurs og en enorm database i seg selv, og et verktøy man kan
bruke for å oppnå større trosvisshet, dypere selvinnsikt og få et mer frodig,
fruktbart og holdbart forhold til sannheten og virkeligheten og kanskje et helt
nytt syn på menneskene og menneskeheten, særlig den delen av menneskeheten som
ligger under åket og i mørke.
Mange vil nok føle seg støtt av den tilnærming Ibrahim
velger. Man vil så gjerne tro at «det hjelper ikke», men poenget for mitt
vedkommende er at man bør vite at fakta ligger der og at vi ikke kan løpe vekk
fra fakta og at fakta alltid bør ses i kontekst, og innholdet dermed
underlegges og tilpasses den situasjon man befinner seg., ut fra dagens
kontekst, dvs dagens harde fakta og det som virkelig skjer.
Fakta er på sett og vis alltid gjenstand for et slags
diplomati og vi kan ikke revolusjonere verden til det bedre med noen magiske
pennestrøk her og der og ved å pukke på fakta i enhver sammenheng. Men vi skal
heller ikke innta den motsatte posisjonen der vi nøyer oss med å konstatere og
selektere visse fakta fra her og der og så håper at noen andre skal gjøre
jobben for oss, enten man nå ser at det er dét hjelperne ofte gjør.
Ibrahim serverer
ikke «facts for kids», som jeg vil
utrykke det. Han er ikke noen Stefanus-stiftelse eller er et Stefanus
«Magasin». Han er noe mye mer, noe mye dypere, noe mer virkelig, noe annerledes
sant og direkte, for han vet bedre – virker det som, og han overbeviser meg om
dette – han vet virkelig mer av hva det dreier som om og hva det hele står om.
Alle de fakta han legger frem taler islam midt imot og Ibrahim er ikke redd for
å bli kalt islamofob. Hen er heller ikke redd for at han ikke skulle ha nok av
de gode emosjoner, de riktige følelser, den sanne og rette holdningen. Han er
en ekte og autentisk sjel, et helt menneske. Ibrahim er ingen hypermagiker, ingen sentimentaliker eller sentimental kristen, ingen voldsromantiker,
ingen naiv tilskuer til det som skjer. Han vet å gå på årsaker og systemer,
ikke bare på ytre former, på overflatiske «det skal gå seg til» forestillinger,
«alle skal med drømmer» og fromme ønsker om at vi må »gje muslimane tid».
Ibrahim gjennomskuer
illusjonen om å skape et «nytt, støre vi»
for det dét er, er en infantil eller pueril forestilling i hodene på
hypemagikere..
Fra Magasinet Stefanus nr 4 2020:
I Stefanusalliansen tror i på likestilt gjensidighet.
Formålet vårt er å stå sammen for og med de forfulgte og å yte praktisk bistand
til dem som lider for sin tro. … De trenger oss og vi trenger dem…. På den
måten blir vår tro styrket. s 3
Kommentar:
Her, i innledningsfasen, legges vi et spørsmål på tungen: Vil stiftelsen
inkludere muslimer som blir forfulgt av andre muslimer, ogikke bare av
ikke-muslimer? Vi begrenser spørsmålet til å gjelde dette ene nummerert av
Magasinet. Vi kommer tilbake til svaret helt på slutten.
Vi tenker: Her
inkluderes ikke bare muslimer, som enkeltmennsker eller i små «utvalgte»
grupper, men også islam, som ideologi, politikk, kultur – tilsiktet?
Magasinet: Muslimer
er spesielt utsatt: Systematiske angrep på muslimer er en av BJP’s politiske prosjekt – i India, altså
- om å skape en hinduistisk nasjon. … Kommisjonen for trosfrihet … er bestyrtet
over de økende angrepne på muslimer. En hatkampanje slo ut i en ren
voldsbølge … i New Dehli.
Et snapshot til: EFI skriver at voldsbølgen ikke bare
førte til at arbeidet med å analysere forfølgelsen av kristne ble forsinket …
voldsbølgen reiste også grunnleggende spørsmål om sikkerheten for alle
religiøse minoriteter i India. … Øyenvitner forteller at politifolk deltok i lynsjingen
av unge muslimer. … Andre steder i India … fortsetter hatkriminaliteten mot
kristne. s 5
Angriperne truet med å drepe kristne dersom de fortsatte å
be … Flere voldshandlinger trigges av såkalte anti-konverteringslover som er
innført i minst 7 stater … til tross for at Grunnloven garanterer retten til å
endre religion … det trues med 7 års fengsel for «tvungen konvertering». … hinduaktivister
kan angripe konvertitter uten å risikere straff.
«Besteforeldrene våre konverterte til kristendommen, men vi
har bestemt oss for å leve som hinduer. Vi var katolikker bare i navnet, men
forble fattige. Kirken tok aldri var på oss fordi var daliter»
Hindunasjonalistene utfordrer kastesystemet. De mener kaste
ikke er en reell utfordring i dag og vil at kvalifikasjoner skal telle mest. …
Kanskje er nettopp bevaring av kastesystemet målet for en bevegelse som er
bygget på hinduismen. (Kastekvotering ble innført i 1950, er det viktigste
tiltaket for å utjevne forskjeller .s 7
Johannes Morken: Tyrkia
kaster ut kristne utlendinger som har vært aktive i og gjort tjeneste i
protestantiske menigheter … Noen er blitt stemplet som en »trussel» mot den
nasjonale sikkerhet,
(mot islam? – dette spørsmålet stiller ikke Morken)
-Siden kuppforsøket i 2016 har regjeringen valgt å dytte
foran seg konspirasjonsteorier som fremstiller kirkearbeidere som «spioner» og
betegner tyrkiske kristne som «femtekolonister» som forråde den tyrkiske
nasjonen, sier Aukan Erdemir.
-Konspirasjonsteorier er brukt som strategi for å skape samling
rundt flagget og for å avlede oppmerksomheten fra regjeringens dårlige
forvaltning og korrupsjon. I Tyrkia smelter antikristne følelser ofte sammen med
landets frodige anti-amerikanisme som har tilhengere også hos opposisjonen.
Siden kuppforsøket er også hatefulle ytringer mot kristne blitt allestedsværende.
… slike hatefulle ytringer får ikke noen ordentlig juridisk respons, sier
Edemir, s 10
Kommentar:
Magasinet synes her å ville beskytte sin kilde, Erdemir, mot å bi oppfattet som
om han kritiserer islam. Magasinet synes veldig påpasselig med at Erdemir kritiserer
interene rent olitiske forhold, helt fristilt fra islam som ideologi, politikk
osv
Magasinet igjen: «Bryter flere menneskerettigheter»: - Det
er bemerkelsesverdig at grove brudd på menneskerettighetene får pågå i
stillhet, skriver Orhan Kemal Cengis i den ferske rapporten «Religious
Minorities of Turkey».
-Det fins ingen juridiske virkemiddel i Tyrkia som kan
stoppe praksisen … det at de tvinges ut av Tyrkia på grunn av sin religiøse
tro, er et grovt brudd på trosfriheten. Ingen muslim som ikke er tyrkisk
borger, er fjernet fra Tyrkia for å spre islam … s 11
Kommentar:
Her snakkes riktig nok om menneskerettigheter, men spørsmål om hvilke
menneskerettigheter det gjelder, fortjener tydelig vis ikke å komme på trykk.
Men uten å nevne dette spørsmålet, blir selvsagt fremstillingen en grov
fordreining. Den kan indikere stor vilje – ut fra frykt – til å la seg
servilisere, ja, man kunne kanskje si korrumpere. Hovedpoenget er å ikke
fornærme islam. (Det kan ha med at Magasinet tenker strategisk på lengre sikt:
Man kan kanskje oppnå å frelse flere sjeler ved ikke å nevne islam i denne
sammenhengen).
Det er de politiske forholdene som nevnes, ikke årsaken til
de politiske forholdene.
Magasinet fortsatt: Human Friends Organisization i Pakistan
jubler: Religiøse minoriteter for en kvote på to prosent av plassene i høyere
utdanning … Den tidligere føderale
minoritetsministeren, Shabaz Bhatti, fikk i sin tid vedtatt en jobbkvote på fem
prosent. Bhatti som var kristen politiker, ble drept av ekstremister i 2011 fordi han støttet den da blasfemi-dødsdømte
Asia Bibi. … HFO vil fortsette å dele ut mat til kristne i forskjellige deler
av Pakistan … s 11
Kommentar:
Her nevnes ikke den muslimske provinsdirektøren Taseer: … The citizens of Punjab, Pakistan's most populous
province, were in shock: their governor, Salmaan Taseer, had been shot to
death, allegedly by one of his bodyguards, while walking through a marketplace
in the country's capital, Islamabad. Minutes after the news got out, members of
Taseer's Pakistan People's Party (PPP) took to the streets of the Punjabi
capital of Lahore in anger. TIME
Hvorfor nevnes ikke dette med et ord? Fordi Taseer var
muslim og ble myrdet av en muslime? Det kan i stedet ha sammenheng med at
Morken har gått glipp av noe, nemlig at islam har essens. Og at denne essensen
eller vesensbestemmelsen slik visse muslimer oppfatter den virkelig forlanger –
ut fra bokstaven - at muslimer faktisk skal ta livet av hverandre, i visse kontekster.
Utrolig? Vel, bare spør filosofen og den
høyt forbilledlige, og mye beundrede og «første sosiolog» i islamsk historie, Ibh
Khaldun: Han beskriver de mange innbyrdeskonflikten i islam og oppfordrer
stammer og klaner til aktiv å kjempe om makten, om så med vold. Khaldun
forherliger de som vinner; en seier på disse premisser tjener islams sak –
islams essens - og dette hensynet overstyrer da alt, også relasjonen til kuffar, dvs de vantro, som bl a er de
kristne. Og dette er et faktum, på tross av hva Morken måtte mene, eller helt
uavhengig av hva han eventuelt skulle ha interesse av å skjule.
Det virker ikke som om Morken tør å innse dette, at islam i
seg selv promoterer vold og at takfir,
dette å erklære andre muslimer for kuffar,
eller frafalne, faktisk er både en guddommelig plikt og en guddommelig rett i islam proper, slik islam er av essens,
altså.
Morken forstår kanskje ikke at man her har å gjøre med to
guder: Den kristne og den islamske. Det finnes ingen mulighet for å etablere en
overgud iscenesatt av Morken og hans ge
liker, en «common ground», annet
enn helt overflatisk og som del i en langsiktig og med nødvendighet stadig
pågående strategi.
Morken ser ikke at islam brukes som - og åpner for - kynisk
å bli brukt som et instrument for å underkjenne ikkemuslimer. Han føler seg kanskje
for god og emosjonelt altfor korrekt til å se dette aspektet. Og derfor er Magasinet
han nå er redaktør for så tamt, så tamt. Her presentere halvsannheter antakelig
fordi man forestiller seg at kompromiss, diplomati og forhandlinger med sikte
på universell konsensus. Det er som om den kristne Morkens grunnforestilling er
at bare et flertall er enig, så kan man godt kaste konstitusjonen på
skraphaugen, dvs Bibelen i denne sammenhengen. (Denne holdningen er forresten
ganske utbredt og man kan finne eksempler til og med blant erkebiskoper på at
«kirken» faktisk kan bestemme hva som er synd eller ikke, stikk i strid med det
som kalles Guds ord).
Magasinets målgruppe synes å være svært unge, spesielt naive
mennesker som ikke har peil og som skal spares for visse deler ved virkeligheten,
ubehagelig fakta, slik at Morken selv kan fremstår som den mest tolerante blant
alle tolerante, fordi han jo fremstiller seg selv og sin sak som ubetinget god,
ja, forbilledlig fremfor de mest forbilledlige.
Morken vil ha fred og mener at han kan skape den. Han
spiller på folks skyldfølelse, ja, han skaper skyldfølelse; han forlanger
innlevelse eller empati og installerer dette budskapet i de unge sinn lenge før
de får – reell - føling med hva islam er og hva islam innebære ikke bare for
muslimer, men også for alle som er ikke-muslimer, spesielt kristne.
For Morken henger islam liksom i luften. Islam er en konstitusjon
som i prinsippet kan forhandle seg selv frem til å oppheve seg selv. For en
illusjon!
Islam er både et sterilt og et abstrakt fenomen, en fenomen
som på en måte er for god for denne verden, skal vi tro Morken, hvis vi tolker
ham litt urettferdig. Vi skal derfor ikke «ta i islam», i hvert fall ikke som
helhet, som en reelt virkende konstitusjon brukt av mennesker av alle slag,
også psykopatiske eller psykopatoide –
mitt uttrykk - og virkelig farlige mennesker. Islam – i seg selv - finnes på en
måte ikke. Hvis noen gjør noe umoralsk og forkastelig i islams navn, er det
ikke islams skyld, nei, de er de «forkastelige» som misbruker islam.
Og dette er i hvert fall undertonen, om ikke selve budskapet
i Magasinets generelle appell.
Derfor makter ikke Magasinet og Morken å nærme seg islam på
en saklig og relevant måte, selv om man forsøker å fremstille seg selv som
tilbakelente, veloverveide, hensynsfulle, ikke-alarmistiske, som om dette skulle
være selve poenget.
Man synes ikke interessert i gå inn til kjernen av «saken»
selv. Gjorde man det, vil man gå glipp av idyllen og kanskje den selvgodheten
man forsøker å implantere i de unge sinn at de har og forvalter, for å
likerette dem til Morkens eget – svært begrensede - sinn og hans egen
selvdefinisjon og selvopphøyde agenda.
Det Morken kanskje er aller mest redd for er at kristne skal
få en dyp erkjennelse av sin synd og sine synder. Som erstatning for en slike
dypere erkjennelse, tilbyr han en lettkjøpt utvei: Bidra til mitt – eller bedre: vårt - fredsarbeide, bidra til mitt
bidrag for de fattige og forfulgte, bidra til mitt bidrag for å styrke religionsfriheten, støtt min metode og mine
tekniske måter å «gjøre det» på, selv der han bør vite at religionsfriheten
ikke hører hjemme, nemlig i Allah’s og
profetens verden, der de troende har «uavhendelige rettigheter og et krav
på søke lykken», for å si det ironisk, og
slik det står i Den amerikanske konstitusjonen - i form av islam og ve å følge
islams forbud og påbud, og hvor man har tillatelser til litt av hver – jfr kvinners
underordnede stilling ifølge de helt spesifikt formulerte islamske «menneskerettighetene».
Under disse rettigheten har man ingen rett til fritt å velge tro, dvs til å
konvertere, fordi dette strider mot sharia,
«veien til vannhullet», som egentlig er islam selv, islam proper. Sharia sikrer imamene kontrollen og gir
dem instrumenter hvor de kan påtvinge de troende den «rett» at man ikke har
noen uavhendelig rett til å velge religion og søke lykken utenfor og uavhengig
av islam og sharia, basert på frie,
selvstendige og personlige valg.
I stedet for å hjelpe og avhjelpe, kan Morkens bidrag – slik
vi har omtalt dem tidligere, se linkene - snarere bidra til å kaste blår både i øynene
på oss andre og dem han påstår han
forsøker å «hjelpe». Dessuten oppfordrer han til å døyve eller til og med helt
utradere autentiske syndserkjennelse hos sitt «klientell», dvs de som leser Magasinet
og ellers alle andre Morken i egen person forsøker å nå med sine «bidrag», og
en »misjon» han med stor sannsynlighet vet vil feile, islams «vesen» tatt i
betraktning, et «vesen» han ikke tillater seg å få tak i tak i eller ta innover
seg.
For hvordan skal man få en sann syndserkjennelse av å lese
hva Magasinet påpeker og fremholder av vold, smerte og urettferdighet alene?
Vil noen kunne påstå at Morkens fortellinger virkelig skaper en forståelse av hva
det vil si å være et syndig menneske – og et i sannhet fortapt menneske – og et
individ som derfor virkelig trenger til Guds frie nåde? Vil Magasinet makte å
skape et eksistensielt behov for en personlig nådig Gud? Vil Magasinet makte å
skape anfektelser nok til å måtte tigge og be om nåde, i de unges sinn?
Jeg tror ikke det. I stedet vil Magasinet heller makte å
skape flere selvgode «hoder», mer hovmod og et enda større behov for å være
følelsesmessig akseptabel og da med en påtatt identitet som forteller en at en
befinner seg på den riktige side, blant de riktige menneskene som taler om de
riktige meningene – og løsningene, nemlig de mennesker og de tankestrukturer som
ligger bak Magasinet, og som skal produseres til å ville ha stadig mer av
Magasinets tro og holdninger, mer av Morken, med andre ord, mer av Morken og de
som lever av å trøste mennesker med kvasiskyld – en skyld for galleriet - i
hvilke sinn det nå måtte være.
Men vent nå litt:
Skal man så konstruere kontekster hvor man forventer en mekanisk frembringelse
av ekte, umiddelbar skyld og autentisk syndserkjennelse? Nei, overhodet ikke.
Det burde fremgå av mine underliggende premisser, sånn uten videre.
Poenget er heller:
Morkens konsepter og strategi er dømt til å feile og han vet det. Men Magasinet
kan vise seg å være seigt, utholdende. Det synes å strutte av en aller annen
slags «sisu». Det har truffet et ømt punkt hos mange, kan man tro.
Den eneste motivasjonen for å stå med optimismen høyt hevet,
er utsikten til å lulle så mange som mulig inn i den illusjon at islam kan
forbedres ved at man selv gjør seg mest mulig docil eller medgjørlig og «forståelsesfull». Slike «gode»
egenskaper kan ikke kritiseres, skal man tro Magasinet. Man vil ikke i
redaksjonen hos Morken ha noen mulighet for å se at slike «egenskaper», som er
mer ferdigheter enn egenskaper og evner, faktisk kan beskrives som servilitet
og selvvalgt underdanighet eller underkastelse. Man vil ikke ha mulighet for å
innse at «de korrekte emosjoner» faktisk kan være det første skritt mot selvhat
og oikofobi, dvs irrasjonell frykt
for det egne, for egen husholdning, for egen kultur, egen nasjon, om man vil, eller
egen sivilisasjon og tradisjon, for dem man kommer fra og som har stått en nær,
og som vil stå en nær, og som man vil ha et godt forhold til, men et forhold
som nå har utviklet seg ikke bare til irrasjonell frykt, men regelrett hat, i
full lue. Morken og Magasinet kan komme i skade for å undergrave det
verdigrunnlaget Morken og Magasinet selv står for, i utgangspunktet. Morken har
falt for fristelsen til å «tro på» islamofobi og at de islamofobe må bekjempes og han har selv bevist hvordan hanmener
de islamofobe bør bekjempes, se linkene. I sin iver etter å forfølge de vantro islamofobe, har Morken fått vise hva han
er i stand til å ta i bruk av instrumenter.
Så vidt jeg kan se, er det som styrer fokus og orientering
et inderlig behovet for å fremstå som spesielt tolerant, spesielt empatisk og
spesielt interessert i å vise frem - et rent selvtjenende ideal. Et ideal han
selvsagt helst vil tro at han makter å personifisere i egen person, og det blir
da dette behovet i seg selv som styrer retning og som veier tyngst. Resultatet
av dette eksperimentet eller dette forsøket er i grunnen irrelevant, så lenge
han får holde på med sitt, dvs med å kaste illusjoner i hode og øyne på folk.
Morken går på symptomer, ikke på årsaker, derfor vil han med tiden mest
sannsynlig miste både autoritet og legitimering. Og sin selvforståelse,
forhåpentlig, - dette sagt ironisk, og med en aldri så liten skadefryd i
bakhodet. Noen trenger å bli satt på plass.
Virkeligheten kommer ikke til å rette seg etter Morkens
fantastiske selvbilde og forestillinger om egne ubegrensede evner og de
muligheter han tror han står overfor, og forutsetter at disse gir ham, i den
selvforherligelsens strategi han så tydelig «strutser» med, og så stolt og
seiersikker, og samtidig så ydmyk, som han fremstår som, og i den rollen han
inntar nå.
Han tror nok sant og virkelig nok at han bidrar til
bidragsyternes evige frelse når han i virkeligheten bare tilbyr dem en «feel-good», ved å bidra med en skjerv
til ham selv, eller organisasjonen.
Han går ut fra at bidragsyterne vil føle seg gode, at bidragene styrker deres følelse av å være
«korrekte», ut fra alt det ideelle arbeidet Morken og organisasjonen bedriver,
alt i fredens tjeneste.
Hverken Morken eller organisasjonen kan «gjøre noe galt» –
de er jo bare gode mennesker (fordi de jo bare bruker de mest ideelle ord og
vendinger og har de retorisk rett formulerte målsettinger). Morken ser
antakelig ikke at det han driver med, og det som driver ham fremover, er å
konstruere de mest emosjonelt betingede, korrekt politiske disipler og
sympatisører. Mennesker som lett lar seg servilisere, ved å bli innpodet et
sterkt behov for å være mest mulig emosjonelt korrekte. (Synden er ikke noe å
snakke om, når man kan fortrenge den ved å bidra til Morkens selvforherligende bidra».
Det ligger faktisk på tungen å si at dét disse menneskene
forberedes på, i realiteten er å underkaste seg islam, og da i den tro at islam
er noe helt annet enn det islam selv beskriver seg som. Det er – i mine øyne –
dette Morken i virkeligheten driver på med. Morken selv er irrasjonelt redd for
alt som har med islamkritikk å gjøre, noe som vil gå klart frem ved å studere
noen av de linkene jeg legger inn, som bekreftelse og referanse.
Det finnes ingen generell, systematisk og virkelig fokusert
islamkritikk i Magasinet, og derfor heller ingen dybdekritikk. Morken synes å
tro at jo mer overflatisk, jo bedre, og jo mindre konfrontasjon med islam som
politikk og religion, desto tryggere og mer lønnsomt på sikt – fordi vi jo alle
burde våre så snille, så snille, alle sammen, sammen. Morken liker å snakke om
»vi» eller «oss» som støtter Magasinet, i hvert fall i beste sendetid.
Overskrift s 13: Syng og tal om sant og rett.
Kommentar: Så fint da!
Overskrift s 14:
Religiøse minoriteter utettes i flere land for ren
syndebukkjakt, og myndigheter misbruker koronaviruset til å stramme grepet. I
Kina har myndighetene styrket overvåkingen generelt av religiøse minoriteter
spesielt. … kirkemedlemmer ble i Greenville i USA bøtelagt for å ha deltatt i
drive-in-gudstjenester via radio … I india ble muslimer raskt beskyldt for
smittespredning etter at en muslimsk misjonsorganisasjon i New Dehli viste seg
å ha mange smittetilfeller … muslimer ble angrepet, nektet helsehjelp og
boikottet, angivelig i frykt for koronaviruset …
I Indonesia forbereder parlamentet endringer i straffelovgivningen, deriblant
blasfemibestemmelser … som kan brukes til å straffeforfølge og diskriminere
religiøse minoriteter … denne typen inngrep kan på ingen måte legitimeres av
koronaepidemien … s 15
Kommentar: «Angivelig»
i frykt for koronaviruset? Hvorfor ikke: Angivelig i frykt for praktisering av
islam proper?
Overskrift s 16 og 17: Mobiliserer unge mot hat: Unge
libanesarar er frustrerte over eit korrupt politisk system som fordeler makt
etter kva religiøs gruppe folk høyrer til … I Libanon støttar
Stefanusstiftelsen organisasjon Adyan som skal omsetja det nettbaserte
undervisningsmateriale vårt om trusfrodom på arabisk … Eit ungdomsparlament skal visa Libanon at det er betre måtar å styra
landet enn dagens system med maktfordeling etter sekteriske liner. Vi vil
skap debatt om sekterisme og politikk … Det store fleirtalet av dei unge mener
at det sekteriske systemet skaper korrupsjon og konflikt melliom ulike religiøse
grupper. Kring 20 % vurderer å flytta frå Libanon og en tredel av dess igjen er
faktisk i gang med det som må til for å immigrera …
Kommentar:
Et ungdomsparlament skal vise libaneserne selv de beste
måter … . Her snakker Magasinet som om det er Magasinet selv som bør få prisen for å
ha etablert en institusjon som vil nøyaktig det samme som Magasinet selv:
Nemlig fred i vår tid, på2våre» premisser». Her får Magasinet drahjelp av
ungdommer for å realisere Magasinets egne drømmer og forhåpninger for
ungdommen! Vil realiteten om en viss tid komme som et sjokk på disse ungdommen?
Hvor hard vi kollisjonen mellom drømmen og virkeligheten bli? For noen er det å
risikere å miste sine illusjoner like skremmende og farlig som å miste livet.
Ja, da er det heller bedre å ty til vold, enn å sitte stille.
s 18 og 19: Utvida
kyrkja – fekk bot: .. samarbeider godt med lokale muslimar. Men han slit med å
betale bota han fekk då han utvida kyrkja utan å ha fått løyve. Davad er pastor
i ein landsby i Mina-provinsen sør i Egypt. … Han søte og fekk lokalt lov tl å
byggja ein etasje, men kyrkja trengde to … fekk ikkje svar frå
provinsguvernøren. Dersom vi hadde venta på guvernøren, ville det aldri blitt
noko … Davad blei dømt til eitt års fengsel og ei bot på 50 000 egyptiske
pund – i overkant av 30 tusen kroner. – Mange kristne har vore redde på grunn
av trakassering og angrep som dei har lese om frå andre landsbyar. Etter at eg
blei med på kurset, har eg undervisa ei kvinnebgruppe for å få dei til å ta opp
kvinnerettar … eg oppmodar alle til å skaffa gode relasjoner til muslimar og
til å oppdra barn til det også, seier Dvad. … eg ba kollegaene mine ikkje berre å ta åndelig ansvar, men også sosialt … s
18 og 19
Kommentar: Ikke «bare
åndelig, altså, men også sosialt», altså. Morken må «feel very good» eller «feel
very gud» - på norsk - over å få bidra i denne sosiale ingeniørkunsten. Skaper
Magasinet en evig forventing hos de kristne og de konverterte eksmuslimene om
at bistanden er garantert til evig tid? Gir bistanden en falsk garanti-følelse
mot at islam på nytt skal valse over regionene i Midtøsten? Bidrar bistanden
faktisk til at kristne i den muslimske verden nå lettere enn noen gang kan
gjøres til gjenstand for mer forfølgelse, i og med at de lettere kan
identifiseres og at de lettere kan beskyldes for å undergrave og motarbeide de
muslimske autoritetene og islam selv?
Orkan og virus rammer
fattige. Dette er overskriften på side 20.
Kommentar: Kunne
overskriften ha vært en annen? Hva hvis Morken bestemte at man skrev: Islam
rammer fattige …
Utenkelig? Ja, utenkelig. Unnskyld at jeg skriver følgende, men
av og til kan fristelsen for å ty til rene metaforer bli for stor: Morken lever
i en boble, et gossammer med en innebygd glide-garanti om at den hverken kan
lekke eller sprekke. Ingen kan stikke hull på boblen eller ballongen. Og Morken
ser ut til å stortrives med en slags selvforherligende navlebeskuelse, der,
langt inne i boblen, som han ikke tør å komme ut av – som om han foretrekker å
bli ufødt for resten av livet og sterkt og intenst forlanger å forbli inne i
«livmorens trygge favn» for alltid. Hvor han kan skjerme seg fra all lødig,
saklig og freidig kritikk. Dvs både selvkritikk og islamkritikk. De to hører
nemlig sammen for Morken. (Og bør gjøre det for de fleste av oss).
Frykten for begge og den manglende evne til å takle ikke
bare en, og en av gangen, men begge til alle tider og under alle himmelstrøk,
er tydelig til stede.
Anbefales:
Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og
laden tidligere her på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html
- om «islamsk logikk»
en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
- mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?
Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen
om Morkens – flaue og feige - Selvforherligelse:
og spesielt i tillegg, denne: Fyldig,
sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn
