mandag 23. september 2013

Er karikaturen rasistisk?




(Muhammed-karikaturen det siktes til finnes her litt nede på siden der).

Ja, uten tvil. Man skal ha en IQ på mindre enn skonummeret for ikke å se, bekrefte og inderlig forstå at dette ikke bare dreier seg om mulig rasisme, men ER det også! Og at de som ikke ser det umiddelbart, er rasister og ekstremister, kort og godt.

Dette kan akademikere av en viss rang og støpning få seg til å si uten å blunke. Den som kolporterer en slik tegning eller karikatur, ja, «hyn» er rasist, altså noe det bør være forbudt å være, uansett om definisjonen rasisme presisert er god eller dårlig, eller sier noe om sannheten og/eller motivet for bastant å kunne si og erklære dette, med hjertelig eller intellektuell redelighet. Og dette uansett om intensjonen ved å anvende karikaturen er aldri så nobel og nødvendig, og derfor legitim. Og uansett om budskapet ved å «formidle» karikaturen i det tilgjengelig offentlige rom kan være et egnet middel for å vekke folk til ettertanke og gi folket et lettfattelig grunnlag for å gjøre seg opp en personlig mening om den saken budskapet referer til.

Man kan hevde at karikaturen kan oppfattes som krenkende og at den derfor hindrer eller til og med umuliggjør en dialog og større forståelse mellom ulike grupperinger i samfunnet. Den kan skremme folk fra å snakke med hverandre, på alle relevante nivåer, i alle sammenhenger. Og av denne grunn bør karikaturen karakteriserer nettopp som rasisme, selv om ingen domstol ennå har fått spørsmålet om karikaturen virkelig er uttrykk for rasisme, etter någjeldende norske lov.

En slik tankegang er konsekvensetisk mer enn ontologisk og estetisk. De som tenker sånn trer ikke i forhold til karikaturen som sådan som «kunstverk» i seg selv. De tenker heller strategisk og ideologisk. De tenker at ringvirkningene av karikaturen kan undergrave deres eget verdigrunnlag. De overlater til de som eventuelt lar seg opphisse eller krenke av karikaturen å bestemme ytringsfrihetens grenser her i landet.

Akademikerne som stempler karikaturen nå allerede før eventuelle domstolsbehandling, har herved gitt seg en oppgave som de neppe har skjønt dybden i og utfordringsgraden av og som, hvis de hadde skjønt det, neppe ville ha uttalt seg brått og umiddelbart, som om deres solipsistiske intuisjon skulle kunne avgjøre saken en gang for alle, på forhånd.

De ser ikke sitt eget hovmod og sin arroganse og nedlatenhet. De er ikke konger for alle her i riket, men bare for få utvalgte. De er ekstremt multikulturelle. De tenker og agerer mot våre best omforente verdier og kunnskaper. Og er derfor ekstreme (i henhold til Lars Gules definisjon av ekstremisme, se forrige postering her på bloggen).

Hva hvis domstolene skulle komme til det resultat at karikaturen ikke kan dømmes som rasistisk, og at brukerne - de som har brukt og kommer til å bruker den for alt hva den er verdt- , dermed ikke kan stemples som rasister?

Det ligger nær å tenke at da vil de som påstår at den er rasistisk selv må være rasister, på en måte. De har jo da krenket både brukernes intelligens og intuisjon og beskyldt dem for noe de ikke kan beskyldes for, på dette isolerte grunnlaget. De har vist at de har fordommer og altså har dømt noe som straffbart som ikke er det. Og dessuten satt ut et ufint og ondsinnet rykte om brukerne. De har gjort brukerne til bikker i sitt eget lille spill og i det paradigme de selv sverger til og tilhører, dvs den ideologi de selv forsøker å gjøre dominant i samfunnet som helhet, kanskje til og med ved bruk av uverdige virkemidler.

Kall det gjerne forpult brønnpissing dett.  Kall det å sole seg i egenattribuert fortreffelighet og selvrettferdighet. Kall det moralsk forkastelig.

Og – for den del – kall det dumhet. Intellektuell uforstand. Barnslig frekkhet.

Men kall det ikke barnslig naivitet. Innrøm disse ingen fluktmulighet og anledning til å si at vi ikke visste, at ting var umulig å forutsi og beregne.  Feltet vi opererer på her kan fort bli blodig alvor, igjen, etter 22.7. Og vi vet faktisk ingenting om hvem som da vil stå for udådene. Angrepet kan like gjerne komme fra venstre som fra høyre. Og hvem i dette forspillet kan da sies å ha vært mest intense og ivrige på dette å legge lokk på trykkokeren?

De som ikke for bare livet kan la vær å søke seg ut mennesker som de kan stemple og trakassere? Eller de som forsøker å påpeke, prognostisere og illustrere den potensielle fare det medfører for oss alle at islam, enten i sin totalitet eller i sin fragmenterthet, at islam gjøres til en hellig ku i dette landet, en «størrelse» som fort kan vokse seg så stor og sulten at vi snart ikke klarer å underholde den og kontrollere den?

Hva er det med akademikere som ikke klarer å forklare og begrunne med ord hvorfor karikaturen er rasistisk? Eller hvorfor vil de ikke begrunne en slik påstand? Kan man tenke seg rent pragmatiske eller opportune motiver?

Hvorfor setter de sin lit til intuisjonen på bekostning av fornuften eller forstanden, som er evnen til å forme begreper? Er det fordi de frykter å bruke sin egen intelligens, eller er det kort og godt fordi de simpelt hen ikke skjønner at her strekker ikke deres intelligens og fornufts- og forstandevner til?

His det er slik, kan de jo ikke appellere til andres manglende intelligens når det gjelder å definere karikaturen og fordømme den som entydig rasistisk. Da må de tilfortro også brukerne en høyere evne enn selve IQ’en, nemlig disses intuitive, autentiske eller umiddelbare forståelse av fenomenet. Men gjør de det, ja, så har de motsagt seg selv og hvis de ikke tar tilbake påstanden, angrer og gjør bot, ja, så vil de i en gitt situasjon bare ha maktbruk til sin disposisjon, når spørsmålet i sin radikalitet en gang muligens hypotetisk skal avgjøres.

Og hvem er det da som kan sies å ha vært dum, - virkelig dum og lite intelligent?

Jo, selvsagt: Akademikerne, ikke brukerne. Og heller ikke forfatteren av karikaturene. Og heller ikke de som evner å forstå at karikaturene ikke er rasistiske, og som kan le av dem, med en blanding av lettelse og forferdelse. Og heller ikke dem som forstår at en karikatur er en fortettet representasjon av en del av totaliteten i det man karikerer og ikke nødvendig vis en representasjon av helheten av den og den hele, fulle og uforbeholdne sannhet. Og heller ikke av dem som kan le og humre mer av hvordan karikaturen i seg selv er konstruert enn av totaliteten av de skyggesider som ligger under det karikerte, i et større perspektiv.

Hva er så det eventuelle rasistiske eller ekstreme i og med karikaturen?

La oss først tenke oss at akademikerne jeg har i mente her virkelig kan skrive en betenkning som en jury ville ha funnet så godt grunngitt og belagt at juryen fant at karikaturen virkelig måtte dømmes som rasistisk. Da ville jo saken ha vært klar. Men hva hvis retten og juryen hadde dømt motsatt og dermed vraket hele betenkningen? Ville det da ha vært logisk å tenke at akademikerne var mer intelligente enn retten og juryen?

Eller vi kan tenke: Hvorfor drar ikke påtalemyndighetene, dvs politiet (gjerne etter anmeldelse), saken inn for retten? (For politi og befolkning har hatt anedning til dette en stund nå, hvis man hadde ønsket og villet). Er det fordi at folk og myndigheter de er mindre intelligente enn akademikerne her?

Hva er det akademikerne er redd for? For å dumme seg ut?

Er det kanskje derfor de ikke tør å begrunne? Eller er det fordi de i sitt innerste vet at ingen «folkedomstol» i dag ville ha dømt karikaturene som rasistiske og at de derfor anser seg sjanseløse med hensyn til å få utbredt og bekreftet sitt eget syn? Er de redd for å tolke rasismeparagrafen for snevert og dumt?

Utenfor rettssalen er de i hvert fall ikke det. De mener tydelig vis at deres egne fortolkninger av loven er kvalitativt bedre, riktige og edlere enn vanlig folks tolkning er av den. Folk flest anses med andre ord som dummere enn dem selv. De rager høyt over folket. Det er like før de overtar makten og tronen med den.

I så fall: Sannheten er da høyst relativ. Kun under spesifikke samfunnsbetingelser blir da karikaturene å regne som rasistiske, dvs i en situasjon der frykten for islam er så stor at til og med domstolene og påtalemyndighetene må legge seg på rygg og gå på akkord med den alminnelige rettsbevissthet i folket. Og gå på tvers av vanlig folkeskikk og naturlig og lettfattelige normer hva angår humor og intensjon.

Kan karikaturene i seg selv karakteriseres som rasistiske ut fra hvilke reaksjon de vekker hos den enkelte publikumer?

Hvis så er tilfelle, må en eventuell rettsbegrunnelse ta hensyn til følgende: Om den er egnet til å vekke en viss begrunnet latter eller en viss avsky (eller frykt) eller begge deler på en og samme gang.

Blir i prinsippet da en karikatur som vekker slike motstridende følelser eller forestillinger og opplevelser i seg selv rasistisk?

Neppe. I tillegg kommer at det ikke kan reises kritikk av karikaturen som er brukt på det grunnlag at den ene og alene bygger på grove usannheter, grotesk fordreining av virkeligheten uten annen intensjon å skade og krenke, - og dessuten på eklatant historieforfalskning etc.

Det vil nemlig stå klart for enhver at med våre beste kunnskaper og godt omforente felles verdier så er det umulig å benekte at karikaturene faktisk har rot i virkeligheten og at den virkeligheten faktisk ikke er noe å strebe etter, ut fra våre felles grunnverdier. Alle elementer i den kan med andre ord tilbakeføres til faktiske historiske begivenheter og faktiske forhold. Det den gjør er å sammenfatte fenomenet Muhammed og hans pike-kone Aisha i ett pregnant og megetsigende bilde og et bilde til ettertanke, om man vemmes og krenkes, muslim eller ikke, eller ei.

De aller fleste muslimer verden over vil være enig i at realiteten karikaturen relaterer til ikke er ønskverdige i verden av i dag. Muslimer oppfordrer ikke til giftermål med 9 år gamle piker og andre muslimer til å dra på erobringstokter for å skaffe seg pynt til sine tilkommende. Muslimer flest støtter derfor våre best omforente verdier.

Enda en gang: Hvis en domstol som fikk saken til behandling frifinner karikaturen og brukerne av den, for ikke å si kreatøren av den, besto av et flertall av muslimer, hva da?

Ville akademikerne da stå igjen med lang nese, eller hva?

For min del er jeg ikke i tvil om at karikaturene ikke kan karakteriseres som hverken ekstreme eller rasistiske. Jeg er dessuten nokså sikker på at de aller fleste muslimer i Norge i dag heller ikke vil ha avgitt en fellende straffedom. Og grunnen er at jeg ikke tror at muslimer flest er så dumme at de ikke makter å gi en diskursiv begrunnelse for hvorfor den ikke er det. Å håpe på at de kun ville ha dømt på øyeblikksimpuls eller intuisjon eller kanskje på en følelse av at de kanskje burde reagere bekreftende der og da, eller fordi de fryktet islam og gikk og led av islamofobi, er å undervurdere muslimer flest til de grader at det kan minne om rasisme ut fra  disse akademikernes egne standarder.

De ville derfor kunne anklages for hykleri og for å snakke med to tunger i den hensikt å bruke muslimer kynisk som verktøy for å fremme sin egen og sine sårt tiltrengte Kamaradens spesialideologiske agenda, og/eller for opprettholde sin egen paranoia i den hensikt å kunne heve seg over folk flest og slik få kunne føle seg overlegne og mer verdige og mer intelligente og moralsk mer høyverdige enn andre folk.

De burde sette seg ned å tegne en karikatur av noen av våre vikingkonger i den hensikt å få folk til å le, samtidig som de kunne ha forsøkt å få noen til å reflektere og bekrefte sin avstandtagen.

Men slik dybde kan man ikke forvente å finne blant de akademikere jeg har konfrontert med karikaturen og spørsmålet i dag.

Kanskje de kan endre seg den dagen de ser at de ikke trenger å gå rundt med så stor islamofobi som de har og lider av nå for tiden.

Jeg har ennå ikke fått tid til å ta opp «saken» i forhold til blasfemispørsmålet. Er dette å tegne et bilde av et tenkt ansikt til Muhammed for blasfemi å regne, hvis det er dette i seg selv som betinger at karikaturen betegnes som rasistisk? Og bør muslimer med loven i hånd, støttet av akademikerne, beskyttes mot slik spott? Vil akademikerne med andre ord gjeninnføre blasfemiparagrafen her i landet?

I så fall må hensikten være å beskytte et mindretall av muslimer mot blasfemi på bekostning av å forsvare  det store flertall i befolkningen mot blasfemi mot den kristne Gud. Akademikerne vil da destruere likhetsprinsippet og dermed også rettferdighetsprinsippet vår tradisjon bygger på, for i sin konsekvens slik  å kunne konstruere oss til en kollektiv og organisk servilitet under profeten og Allah som bare de mest urealistiske, naive, dumme og ekstreme av oss i dag ønsker.

For her kommer Gules definisjon av ekstremisme oss nok en gang til unnsetning.

tirsdag 17. september 2013

Gud, Gule og ekstremisme



Gule og ekstremisme

Gules motiv for å etablere en definisjon av deskriptiv ekstremisme er ikke å betegne alle religiøse som ekstremister. Hensikten hans er å fange opp det fenomen som kommer til uttrykk i konspirasjonsteorier og andre rare virkelighetsoppfatninger som er uten basis i våre beste kunnskaper, det vil si Vitenskapen. Bare i noen tilfeller er deskriptiv ekstremisme farlig, mener Gule.



Gule mener at det verken er en objektiv krenkelse eller en subjektiv krenkelse fra hans side å påstå at det er deskriptivt ekstremt å forlite seg på bønn i stedet for behandling ved sykdom, antakelig fordi dette kan være farlig, både for den syke og for dem som tror på bønn og dessuten for alle som forsøkes påvirket – eller faktisk lar seg påvirke aktivt - av slike oppfatninger.



Gule mener at den som faktisk tror at det finnes en gud som aktivt intervenerer i verden og styrer verdens gang faktisk er ekstrem, eller har en ekstrem virkelighetsoppfatning, ut fra hans egen definisjon av ekstrem. Men han legger til: Det er ikke så mange som faller inn under definisjonens område, for det er få som har den type tro som konsekvent setter vår beste kunnskaper til side for en religiøs overbevisning.

Det finnes også ifølge Gule mennesker som er ekstreme fordi de fremmer normative posisjoner som strider mot moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets fellesnormer.

Når Gule hevder at det er få som har deskriptivt ekstreme meninger, dvs tro, så må man gå ut fra at det er spesielt kristne han har i tankene. Følgelig er det få kristne i verden som er normativt ekstreme kristne og dette gir Gule muligheten for å ta det coolt og slappe av. Den kristne tro er for lengst ute av bildet og er ikke til å bry seg med. Det er bortkastede krefter, skal vi lates til å tro. Kristne flest er altså ikke å regne som ekstreme, fordi de bare «halvt» eller fragmentert tror på Gud.

Men hva med muslimer? Ifølge Gules definisjon – som er en retorisk revesaks, og ingen som går i den vil kunne slippe unna uten varige men – består den nåværende muslimske verden da av rundt 90% deskriptive ekstremister? For disse tror til forskjell fra de fleste vestlige kristne – ifølge Gule - bokstavelig på at Gud (dvs Allah, som ikke er vesensforskjellig fra Gud, for Gule) intervenerer og forvalter alt som skjer i verden, ja, alt fra bønner til legekonsultasjoner og bruk av moderne medisinske og andre vitenskapelige metoder og virkemidler for å fremme det menneskelige velbefinnende. Samtidig som Allah faktisk står bak det onde som skjer, og enhver lidelse. Og ethvert terroristattentat som kan legitimeres ut fra islam. Allah hu achbar …

Gjør ikke slike fakta muslimer flest til ekstreme?

Men disse muslimer er i tillegg trosforpliktet til å legge hele den best omforente islamske lære til grunn, og denne strider mot nettopp det Gule vil bekjempe med sine konstruerte definisjoner, nemlig mot Våre moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets – i hvert fall det vestlige demokratis - fellesnormer. At muslimer i overtall ikke godtar de vestlige menneskerettighetene, som er universelle, men tvert imot fremme de islamske menneskerettighetene (Jfr Kairos-dokumentet) og som derfor er partikulære, er noe Gule kjenner godt til. Det er derfor en unnlatelsessynd av ham ikke å fokusere på dette faktum mer enn han gjør, hvis han da overhodet har gjort det. Og grunnen synes soleklar: Hvis han hadde fokusert på dette, ville han ifølge sin egen definisjon av det ekstreme måtte subsumere de aller fleste muslimer i verden som iallfall deskriptivt ekstreme. Men altså ikke som farlige eller normativt ekstreme..

Men dette er ikke godt nok stoff til å bli et anliggende for Gule. – Ja, spør hvorfor …

At islam per se betinger ekstremisme i henhold til Gules definisjon, går frem av de uforanderlige og evig og overalt gjeldende islamske skriftene og muslimenes hellige bok Koranen som samlet er en integrert helhet som intet mennesker kan dele opp eller presentere som en valgfri meny til enhver tid.

For å utfylle dette bildet litt, må det sant sies at Gule i tillegg til å være kristendomsfiendtlig også er en fiende av og derfor sterkt  kritisk til de islamofascistiske bevegelsene og de fascistoide retningene innen islam, som han benevner dem. Dette er ekstremistiske bevegelser eller grupperinger, skal vi følge Gules oppfatning. Sant nok, men bildet burde av Gule vært supplert med hans egen definisjon, som faktisk gjør de aller, aller fleste muslimer til ekstreme, i en eller annen form.


I hvilken grad støtter så Gule selv disse formene for ekstremisme? Svaret er i oppsiktsvekkende høy grad og dessuten tydelig, enkelt sagt:



Ved å unnlate å fremheve islams iboende og uforanderlige ekstremisme, per se, betraktet som empirisk foreliggende religion, som det den selv presenterer seg som i sin essens.



Og dette gjør han – for å si det kort - i kraft at han er redd for å essensialisere islam, og muslimer generelt, vil vi tro, fordi dette i seg selv kan subsumeres under luft-begrepet eller illusjonsdefinisjonen rasisme, som i våre dager nå er gjort til et rent formalbegrep uten reelt innhold annet enn som instrument for de som føler en ustyrlig trang til å være følelsesmessig eller mentalt korrekte, fordi de føler at dette er det mest hensiktsmessige for dem personlig og gruppen de tilhører, og ja, kanskje for alle, universelt, sett i deres megalomane perspektiv. Her mangles ikke gode intensjoner …

«Feel good», både for populasjonen og den enkelte, er hele sannheten, og ikke noe annet enn sannheten og selve summum bonum eller lykksaligheten for relativister. Fordi sannheten for relativister som Gule kun finnes i relasjoner med utspring kun i menneskets subjektive (relasjonelle) indre. Sannheten finnes ikke utenfor den boksen han og hans hyner lukker seg inne i.

Sannheten kan ikke oppdages i noe utenfor, i noe, eller hos noen, objektivt og absolutt, vil vi tro Gule mener. Den må derfor konstrueres til det man ut fra de beste kunnskaper vi har – for øyeblikket -  kan konstruere i alle tenkelige fremtidige enkelttilfeller. Det er det eneste absolutte Gule og hans hyner kan forestille seg. Og en slik virkelighetsoppfatning kan minne om muslimers oppfatning av Allah som en stadig og manisk/kronisk inngripende faktor i ethvert menneskes liv og i enhver situasjon, både på det mekaniske så vel som det kvasipersonlige nivå, til enhver tid, på ethvert sted.

Bare at for muslimer så finnes det en sannhet utenfor menneskets egenhorisont, for Allah er den eller Det totalt andre, en fullstendig upersonlig andre og derfor hinsides egentlig påvirkningspotensiale. Det som ligner er at mens Gules avgud er menneskeskapt i form av de beste kunnskaper, så er muslimenes gud Allah som paradigmeforklaring ikke skapt av mennesket, men mennesket tvert imot skapt av Allah. Kunnskaper blir i Gules univers tillagt agens på samme måte som islam tillegger Allah agens, ned til minste praktiske detalj og inn i hvert enkelt nanoøyeblikk.

Hvor blir da menneskets personlige ansvar av? For Gule smuldres det opp i kunnskapenes agens. For muslimer smuldrer det i forestillingen om at mennesket er predestinert og dette vil med nødvendighet da innebære at selv de verste attrositeter kan henføres tilbake til Allah – for Gule til kunnskapene – og ikke til personen som utfører dem. Agensen i begge tilfeller er det som tillegges ansvar, og dermed følger også en prinsipiell ansvarsfraskrivelse for mennesket som aktør med på lasset. Psykopater gis i en slik verdensanskuelse nærmest fritt spillerom i form av nødvendig selvlegitimeringsmulighet og som et objektiv utløsningsgrunnlag for handlingene. Ja, det verst tenkelig handlinger.

I virkelighetens mediaverden forsøker Gule å få frem at islam i seg selv ikke er en ekstrem religion og at muslimer flest derfor ikke er ekstreme. Det han gjør er å avessentialisere islam, men ved å foreta en slik manøver er det nettopp å essensialisere (hans) islam han gjør. Islams essens er nemlig ikke ekstrem, for Gule, men som jeg påpekte ovenfor, må nettopp 90% v alle muslimer betegnes som ekstreme, etter Gules egen definisjon, hvis den fortsatt skal ha noen mening.

Og hva da med begrepet fascisme eller karakteristikken fascistoid? Betegnes ikke den som nettopp ekstrem?

Som man vil se slår Gules definisjoner tilbake på ham selv og svimeslår ham, slik at han ikke lenger kan tenke rasjonelt. Han befinner seg i en boble, som en ensom ulv, som hyler i flokk med andre av likesinnet forvirrede. Hans ser ikke at ved å avessensialisere aspekter ved islam så essensialiserer han islam ved sitt maniske forsøk på å gjøre den stueren i Vesten.

Gule gjør seg i og med sin klokkertro på Vitenskapen, til en evidensnevrotiker, på linje med den nå så verdensberømte darwinisten Richard Dawkins, som på samme måte som Gule ikke kan få det inn i hodet at tro og kunnskap er forskjellige kategorier og at det er nytteløst å evidensfeste Gud, ved å kreve at Gud legitimerer seg og legger seg ned inn under metermålets og de empiriske bevis’ kalde tyranni.

Ved å stille våre beste kunnskaper basert på vitenskap opp mot tro, som er tro og ikke basert på våre beste vitenskapelige kunnskaper, ifølge Gules definisjoner, begår Gule et fatalt kategorimistak som kun rammer ham selv, ved at hans egen tro går ut på at vitenskapen har det avgjørende svaret på om hvorvidt Gud eksisterer eller ikke.

Guler biter seg selv i halen, men forstår det ikke og danser rundt og rundt for å få en plagsom hale bort, et høyest irrasjonelt prosjekt og et prosjekt som er dømt til å mislykkes, latterlig som det er. Det hele koker ned til følgende illogikk: Gud eksisterer ikke fordi han ikke eksisterer og fordi han ikke eksisterer, så eksistere han ikke. Alle som tror- eller tror på - noe annet, er ekstreme eller ekstremister, bortsett da fra vanlig muslimer som går til legen i Vesten og som ikke tror at de kan kureres av Allah direkte, fordi de tilfeldigvis befinner seg akkurat i Vesten.

Hvorfor blir tro gjort til en ekstrem foreteelse av Gule? Svaret er at tro ikke baserer seg på vitenskap. Tro kan derfor ikke regnes med som faktor i vår omforente beste kunnskap om tilværelsen eller f eks selve eksistensens opphav - og for hvordan vi skal innrette våre liv på denne jord. Men er det ikke ekstremt å ekskludere tro når så mange mennesker vitterlig tror, inkludert ateister, som jo også må bygge sin verdensanskuelse på tro? Er det i seg selv ikke ekstremt ikke å se at tro og viten er komplementære sider av tilværelsen? Er det ikke ekstremt å promotere at bare viten kan konstituere det som av Gule anses som våre best omforente verdier? Er det ikke ekstremt dumt å innbille seg at tro og viten er komplementære kategorier, eller kategorier som «lever» et liv i symbiose?

Slik vi ser det, gjør Gule tilværelsen beskåret og individene fattigere og mer ufrie i sin eksistens. Han tillater ingen evighetsdimensjon i våre liv. Og derfor blir han endimensjonal. Han overlater oss til en dyp fremmedgjorthet og til å sprelle som endimensjonale vesener uten annet ankerfeste enn kunnskaper basert på målbare fakta og teorier om materiens begrensethet, eller evighet, alt etter som. Gules prosjekt er å nekte menneskets dets fulle menneskelighet.

For utenfor materien finnes intet annet enn intet. Det fins ikke noe absolutt bestemmelsessted for det menneskelige. Mennesket avskjæres kort og brutalt fra sin finale årsak, som er den årsak som skapte det. Gule låser mennesket inn i materien, som egentlig er intet, og fordi bare kunnskaper om materie kan danne grunnlag for våre best omforente verdier, så blir da også våre best omforente verdier kun intet, hvis Gule skal være konsistent ut fra hans egen definisjon.

Det Gule gjør er at han kort og godt kutter en grunnkategori i menneskets eksistens (troen) og erstatter den med en annen, nemlig kunnskapen. Mennesket gjøres kontingent på En kategori og dermed avskåret fra komplementariteten, dvs helheten.

Gule bedriver komplementaritetsfornektelse og dette viser seg også på andre områder, innenfor det paradigmet Gule tenker: Kjønn beskrives med pronomenet hen eller hyn som erstatter for hun og han, antakelig i den hensikt å skjule den biologiske siden ved mennesket, som er tokjønnet, slik at indoktrineringen om at kjønn skapes i eller av kulturen (til enhver tid) kan bli den ledende tenkemåte, ironisk nok både i fremskrittets og reaksjonenes navn.

Slike som Gule forsøker å underkjenne eller utradere enhver forestilling eller ide, eller ethvert begrep, som kunne antyde nedlagte eller innebygde finale årsaker i et skaperverk. Det nye store kategoriske imperativ blant vestlige intellektuelle, siden Marx, er forandring på bekostning av bevaring, nesten for enhver pris. Utvikling, gjennom bevaring og erkjennelse av eksistensiale årsaker, utelukkes. Eksistensen eller livet er kun en igangsatt prosess som lukker øynene for guddommelig skapelse i og med at eksistens, som tilhører Gud alene, ikke er - og var - mulig uten Gud, som årsak.

I Gules univers skaper alt seg selv. Selve dette å eksistere, som er komplementært på dette å ha eller leve et liv som kontingent skapning, er en dimensjon Gule vil spare seg selv og andre for, for en slik dimensjon vil opphøye mennesket og åpne det for gudstro og dermed til noe mer enn dette å være et vesen som kun kan omforenes om den beste viten og de beste normer for sameksistens, isolert fra den beste troen og den høyeste Gud, den Gud som alene er hellig.

Gule vil ikke se at tro er viten av en høyere orden og at den kunnskap han opererer med er en avledet og sekundær eller kontingent kunnskap. Han vil ikke se at den kunnskap han begrenser og nedlater oss med er helt avhengig av et personlig vesen og en kilde, hvis alene eksistensen er ett med dens essens. Han lukker øynene for årsaken til den kunnskapen – gitt tro av en høyere orden - han vil ha oss til å legge til grunn.  Gule innbiller seg at mennesket alltid kan skape eller konstruere seg en ny og alltid mer frigjørende eksistens, hvilket jo bare impliserer en nye og påtvungen eller selvpålagt og derfor ufri essens.

For et kommende åk vil skal underlegges i og med Gules konstruktivisme! Gule er et ektefødt barn av Gramski, en fullkommen marionett og et verktøy for en ateisme som aldri kan gi mennesket noe annet enn mer umenneskelighet enn den det har fra før og som gjør det bare mer umenneskeliggjørende enn før.  I et slikt perspektiv blir all individuell lengsel etter selvforedling og åpenhet for gratis, suprarasjonalt skjenket nåde overflødig, og, ja, farlig. Man står tilbake med flaue forsøk på gruppeforedling, ut fra våre best omforente kunnskaper, kunnskaper som bare er beskårede kunnskaper, avskåret fra sitt opphav og sin kilde.

Er Gule en typisk relativist? Nei, han er ikke det. Han er – overflatisk sett – en objektivist eller begrepsrealist for så vidt som han vil pålegge andre kulturer en «sann» eller objektiv forankret modell, som forutsettes universell gyldighet og som – for guds og Gules skyld – ikke er ekstrem. Han er slik sett like «imperialistisk» som de gamle begrepsrealister var det, i og med at virkeligheten – i motsetning til vår fenomenale verden – platonisk og nouminelt  lå fast og gjaldt en gang for alle over alt. Det er denne verdi Gule tillegger begrepet våre godt omforente kunnskaper og som gjør ham selv til en platonist på øverste hylle i ideverden – eller kanskje bedre: Illusjonsverden - og dermed egentlig til en forakter av demokratiet, slik Platon var det.

Det samfunn Gule ønsker å skape er et gjenskinn av evige verdier eller ideer og disse kaller han nå så å si ned fra himmelen og gir dem et nytt navn: Våre best omforente kunnskaper, i motsetning til en objektiv, eviggyldig og universell høyeste form for tro, som gjør en personlig og kjærlig og i verden inngripende Gud i kraft av Hans forsyn mulig (og nødvendig). En gud som godt tåler demokrati og klarer seg uten slike fiksstjerner som Gule konstruerer og ad-hoc-definisjoner eller bruksdefinisjoner som kun taler til hans egen fordel og hans – egentlige - subjektivistiske, for ikke å si, sosial-solipsistiske agenda.

Det Gule kan se for seg, må vi anta, er at når det kommer til «troer» så må den tro gjelde som er vår beste omforente tro, hvilket jo er en synkretistisk tro hvor ingen tro er bedre enn en annen og hvor heller ikke noen tro er verre enn en annen, i prinsippet. I dette perspektivet er Gule en relativist som forsøker å skjule at han egentlig er en autoritær, despotisk imperialist, i og med at vil at alle skal underlegge seg det han mener ligger fast og er sant, nemlig hans eget livssyn og hans egen og hans kumpaners dystre ateisme. Gule er således kognitivt og epistemologisk ikke relativist overfor f eks ekstrem islam eller andre fascistoide fenomener.

Det ironiske her ligger i at han er objektivist i relasjon til det han ser som ikke-ekstrem islam – den langt største delen av islam i hans øyne - og dette kommer mest tydelig til uttrykk i at han sterkt fordømmer all islamkritikk som opplever islam i seg selv som ekstrem. Overfor disse er Gule typisk ekstrem, autoritær og despotisk  i sin tilnærming og holdning i og med at det bare er han selv som sitter på de kunnskaper og normer som best kan omforene oss og gjøre oss mindre ekstreme eller ikke-ekstreme i det hele tatt. Autoritær og diktatorisk blir han nå desto mer overfor den form for kristne tro han betegner som deskriptivt ekstrem. Han kaller ikke ikke-ekstrem islam for deskriptivt ekstrem. Hva kan dette komme av? Jo, antakelig fordi han skimter eller aner at islam impliserer et annet trosbegrep enn kristentroen, og en helt annen gud, og dette impliserer følgelig at han bortser fra det komplementære når det gjelder tro og viten i islam, mens han overfor kristentroen tvert imot understreker den.

Tro og viten representerer en flytende overgang i islam, mens for kristendommens vedkommende settes en uoverkommelig dikotomi eller dualisme mellom tro og viten. Troen nektes å ha en komplementær rolle i forhold til viten innen kristenheten, mens den tillegges det innen islam. Gule kommer derfor i skade for å operere med en dobbel standard for hvordan han skal relatere seg til kristentroen respektive islam. Gule vil derfor måtte gå ut fra og tro at det er mulig å unngå å betrakte mainstream islam både som deskriptivt og normativt ekstrem. I kristendommen er deskriptiv ekstremisme ikke til å unngå og grunnen til denne fadesen er etter min mening å finne i det faktum at Gule rett og slett ikke makter å se at når han først bruker ordet «best», så kan ikke dette begrenses til en kategori (viten) uten at han med nødvendighet å forutsette den andre (tro) i sin «ligning». Der det finnes en «best» kunnskap eller viten, der må det også finnes en «beste» tro. (En umulig forestilling for Gule?).

For her til slutt å anlegge nok et perspektiv og denne gangen i form av en analogi:

Sammenfallet mellom deskriptiv og normativ ekstremisme, hvor finne vi den tydeligst uttrykt i dag? Kanskje i ABB?

Men hva med Gule, sammenfaller han også – eller faller også han sammen – i en blanding av deskriptiv og normativ ekstremisme? Jo, slik kan det sees, for å benytte meg av an aldri så liten digresjon her, og dette gir seg tydeligst uttrykk i Gules konstruksjon av et nytt menneskekjønn, nemlig et intetkjønn som han betegner med «hen» eller «hyn» for hun og han, altså for mann og kvinne. Å foreta denne operasjonen er et uttrykk for både en deskriptiv og en normativ ekstremisme samtidig som dette i Gules hode illustrerer det han legger alt an på å få til og konstruere, nemlig virkeliggjørelsen av de best omforente normer og kunnskaper vi har eller bør ha i mellommenneskelige forhold.

Selvsagt lever Gule i en illusoriske virkelighet hvor utopien forveksles med realitetene og hvor ønsket om å forandre er større, og mer manisk og mantrisk, enn behovet for å bevare for å utvikle og kunne utvikle normalt, i komplimentært betingende forhold. For å si det enkelt: Å gjøre mann og kvinne om til et intetkjønn er ekstremt i det ekstreme, selv om en slik operasjon kan forsvares rent praktisk, sett i rett kontekst, og som en midlertidig effektiv operasjon, med eget isolert formål.

Vesten i sin nåværende fase lider av et grunnleggende usikkerhetskompleks som gir grobunn for ensomme ulvers aksjonisme, ja, terrorisme. ABB var en solipsistisk aksjonist og representerer den solipsistiske løsningen på usikkerhetskomplekset. Bare ved selv å konstruere seg selv som grunnleggende eller absolutt sikker, kan solipsister ha håp om å transcendere sin lidelse (solipsismen). Bare gjennom å handle slik at ettermælet f eks kan sikres for all fremtid, kan solipsismen få en slags (pervertert) katharsis, et bevis på at han i tillegg til å eksistere i sitt eget vacuum faktisk også betyr noe for andre utenfor hans egen boble.

Solipsister er så redde for ikke å kunne tilegne seg lødig kunnskap at de til og med nekter seg kunnskap om Gud, dvs autentisk tro, for tro forutsetter noe utenfor solipsismen, en dimensjon solipsismen vegrere seg for og motsetter seg med alle midler, som i ekstreme tilfeller nettopp gir seg utslag i terror, fordi man med nødvendighet må erstatte Gud med seg selv og sin solipsisme. (Islamske selvmordbombere gir seg selv en enorm betydning ved å projisere sitt prosjekt over på Allah som førsteårsak. Man ser ikke at dette er et utslag av ekstrem solipsisme og islam i seg selv har ingen teologiske buffere som kan forhindre dette, strengt teologisk forklart).

Bare gjennom terroren kan solipsisten tilegne seg kunnskap, kvalifisert som sikker kunnskap, på at han faktisk har en eksistens utenfor seg selv, en eksistens han er nødt til knytte an til objektive sannheter, og relasjoner, som han må finne utenfor seg selv. Men gitt solipsismen som absolutt paradigme, må solipsister unngå å oppdage metafysiske og universelle prinsipper og prinsipper som må oppdages, og som avspeiler den kristne Guds vesen og karakter, ikke bare konstrueres. Solipsisten velger heller lett å konstruere en erstatning for slike sannheter, erstatninger som utfyller og forsterker hans solipsisme, nettopp ved at den søker sin ytre bekreftelse ved å illudere en slik ytre bekreftelse, manifistert i hypergrandiose forestillinger med påfølgende handlinger rettet utad og ikke (primært) innad. (Begge strategier eller prosjekter ender selvsagt ikke bare i selvdestruksjon, men i destruksjon overhodet).

Solipsismens vesen er imidlertid selvdestruktiv i ytterste potens. Det solipsisten ikke ser er at han ødelegger seg selv, og andre, mens han tror at det motsatte skjer. Han er jo ute etter selvbekreftelse, som bare kan bekreftes av andre, og jo mer solipsistisk, jo større blir behovet for slik bekreftelse. Og jo dypere solipsismen sitter, jo større spektakularitet må solipsisten selv bidra med: Den ultimate solipsist blir det mest spektakulære og samtidig mest destruktive terrorist. For det sinn som ikke har en metafysisk forankring kombinert med et virkelig jeg-du forhold til andre mennesker, er dømt til å styre mot egen, sikker undergang og til å dra andre med seg i fallet. Ved å tilstrebe total sikkerhet, oppslukes solipsismen i den totale usikkerhet, en usikkerhet som trenger sin bekreftelse for å manifistere en sikkerhet som i virkeligheten er fundamental usikkerhet. (Om dette representer en flukt, blir det umulig å drøfte her!)

Et interessant eksempel som viser at usikkerhet er en fundamental kategori – som er blitt oversett av akademia og de intellektuelle av i dag -  er fortellingen fra et auditorium der universitetslektoren forsøker å illustrere at det ikke lar seg gjøre å vite at Gud eksisterer, at Gud ikke kan bevises og at vi følgelig ikke kan ha (våre beste og omforente) kunnskaper om Gud.

Det var en diskusjon om Guds eksistens i en filosofitime og professoren presenterte følgende logikk:

Har noen i salen hørt Gud?
Ingen svar.
Har noen her berørt Gud?
Fortsatt ingen svar.
Har noen her noen gang sett Gud?
Da fortsatt ingen svarte, konkluderte professoren:
Da finnes det ingen Gud.
En av studentene tenkte seg da om noen sekunderer, rakk opp hånden og spurte sine medstudenter:
Har noen her noen gang hørt professorens hjerne?
Det ble stille.
Har noen her berørt professores hjerne?
Fortsatt helt stille.
Har noen noen gang sett professorens hjerne?
Studentene var fortsatt stille.
Studenten konkluderte:
Da må det, ifølge professorens egen logikk, være sant at professoren ikke har noen hjerne …
--
Dersom Gud eksisterer, kan det godt hende at det ikke finnes noen naturlig forklaring på alt. Hva hvis universet vi lever i ligner mer på det universet kristne tror på enn på det universet som ateistene holder for sant?

En moralsk lov finnes og kjennes av alle, altså: Gud eksisterer. Bevissthet finnes, og sinnet, og fornuften og de logiske lovene; dessuten menneskeverdet, like rettigheter, fri vilje, menneskets personlighet, kjærlighet, formål og mening – altså: Gud eksisterer. Vi postulerer: Selve muligheten og umuligheten som ide krever at Gud eksisterer og at det faktisk er umulig at Gud ikke eksisterer. (The Godless delution av Patric Madrid og Kenneth Hensley, s 216 ff, 2010)

Hvis Gule hadde vært i stand til å se sine premissers grunnleggende utilstrekkelighet, eller fundamentale usikkerhet, ville han kanskje ha sett at det er umulig å utelate eller utelukke Gud i sitt prosjekt for å avsløre ekstremisme i sine grunnleggende former. Gule utelater eller avskaffer Gud fordi han er grunnleggende usikker på om Gud eksisterer, for ikke å si helt sikker på at Han ikke er til. Dermed røper han sin solipsisme – kall det gjerne gruppeavhengig solipsisme - , en lidelse som må kompenseres med sikkerhet om «det motsatte». Men dermed gjør han seg da avhengig av de troende og gjør dem – spesielt de kristne -  til en truende agens som han faktisk trenger for å kunne være så usikker som han er, hvilket han ikke tør å erkjenne.

Gules bedrøvelig logikk og maniske behov for ikke å bli definert som ekstrem, kan formuleres slik:

Jeg, Gule, fremmer ikke virkelighetsoppfatninger som strider mot våre beste kunnskaper.

Jeg, Gule, er derfor ikke ekstrem. (Men han tror han vet – og at vitenskapen kan vite – at Gud ikke eksisterer, hvilket er helt bak mål).

Jeg, Gule, fremmer ikke posisjoner som strider mot våre godt begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske grunnregler.

Jeg, Gule er derfor ikke ekstrem. Og i hvert fall ikke farlig.

Det Gule ikke vil se er at islam proper er et farlig fenomen med en farlig agens, ikke bare en farlig agenda. For islam er en åndskraft som virker og påvirker utover alle enkeltmuslimers gode intensjoner.

Å si det slik jeg gjør her, vil antakelig bestyrte Gule. I så fall vil bestyrtelsen forsterke mitt inntrykk av at han ikke forstår at ånd er en kraft som ikke strider mot være beste kunnskaper.

Gule sier et sted:

«Jo, islam har tolkninger som innebærer fullstendig uakseptabel innskrenking av religionsfriheten. I alt for mange tilfeller er det også slik at muslimer praktiserer disse frihetsinnskrenkende tolkningene».

Svar: Dette er en eufemisering av eller eulogisering over islam og beviser manglende innsikt i hva islam både som tro, religion, ideologi og identitet er for noe. Riktig nok kan islam underlegges ulike tolkninger av ulike muslimer, på ulike steder og tider, men da bare tolkinger som ikke rokker ved selve grunnvollen i islam, en grunnvoll som aldri kan problematiseres eller forandres, skal man først være muslim. Gule synes ikke å være klar over at en slik fragmentering eller ufarliggjøring av islam faktisk er fremelsket og seriøst anbefalt av Allah selv, idet Allah og profeten jo tillater «midlertidig ekteskap» med kulturer hvor muslimer slår seg ned og blir boende. Men dette gjelder bare temporært, inntil muslimene er sterke nok til å forandre premissene til sin fordel. Muslimer skal være stuerene nærmest inntil det pinlig sømmelige i den nye stua, men bare inntil videre.
Og dette er ikke bare deskriptivt forstått, men preskriptivt og noe enhver muslim i alle henseender er forpliktet på.

Å si at noen muslimer «praktiserer» frihetsinnskrenkende tolkninger mens  de aller fleste andre muslimer implisitt ikke gjør det, er en tilsnikelse av gul-dommelige dimensjoner, hvor Gule setter seg opp til å figurere som eller posere som en Allah som i ateismens og humanismens (eller hynanismens?) navn påbyr at Koranen skal tolkes i Gules bilde, ikke i Allah’s og profetens.
Dette er svært krenkende ikke bare overfor de Gule blinker ut som feiltolkere av islam, men også for de aller fleste muslimer worldwide, som nettopp er ekte muslimer fordi de midlertidig abrogerer en del av islam på befaling av Allah og profeten selv, der det passer dem og de finner opportunt, helt etter Allah og profetens ønsker og befalinger.

Gule etterlyser, promoterer og idealiserer et islam som han gjør spiselig for ham selv og hans Kamaraden, som bagatelliserer alle sider ved islam han selv ikke kan gå god for på nåværende tidspunkt. Han selv og disse fiktive eller reelle kamerater ser ikke at de har et essensielt fellestrekk med islam, og hvor deres alter ego nettopp er islam per se, nemlig at deres verdenssyn er et evig og uforanderlig verdenssyn, en konstitusjon som skal være rettslig, filosofisk og metafysisk bindende og urokkelig for de troende kamerater og dem de kan tolerere der og da gjennom et langt liv og til slutt forhåpentlige bråe, smertefrie og naturlige død.

Overfor utenforstående vantro vil dette innebære vedvarende undertrykkelse i form av alt fra kronisk  hån og forsøk på dagligdags og praktisk isolering til – på sikt - lange fengselsstraffer eller andre straffer av ulik form og intensitet. Dette er nemlig akkurat slik islam i praksis ser seg selv og som ligger som en potensiell utløsende faktor integrert i enhver muslim, hvis han er seriøs og ydmyk nok overfor Allah og profeten, til enhver tid. Og akkurat slik er det da også i det rent menneskelig og materielle og rent relative konsensus- og preferanse-system som Gule forfekter og legger til grunn for all sin tanke og all sin ferd. Gule er en innbitt misjonær for en absolutt relativisme, hvilket for Gule innebærer en selvstereotypisering henimot en karikatur av ham selv som bare er umoden, til å le av og bare til å  «glemme», hvis mulig, hvis det bare ikke var for farligheten i alt dette.

Gule er som en hund etter at den i praksis så hvilende rasismeparagrafen skal tas i bruk nærmest som en daglig foreteelse og anvendes på flest mulig som uttaler seg fritt om islam. Et slikt hundeliv viser faktisk at Gule er mer muslimsk enn muslimene selv er det, for tiden. Han er villig til å gå adskillig lenger enn noen annen muslim for å få dømt og fengslet mennesker som ikke er islamofobe, slik han selv er, men som tør å kritisere islam in toto, «bis Fuss zum Kofp» og lenger, noe han selv ikke våger.

Islam er like relativistisk som Gules ateisme er det. Begge er menneskeskapte størrelser og Gule vet det. Og her søker krake make. Gule er en uformulert og ubevisst fobist både overfor seg selv og overfor muslimer som enkeltmennesker, for både ateisme og islam som eksistensialt psykososialt fundament i et ekstremt individualisert hode fordrer ubønnhørlig fobier. Men han er ikke bare fob overfor islam og ikke-ateister, han er i tillegg også sterkt fobisk overfor islamkritikere og spesielt kristne av alle slag. Han er med andre ord en vaskekte trippel-fob. Han er fob overfor islam, egofob overfor seg selv og kontrafob eller utadvendt agressiv og nedlatende overfor islamkritikere og spesielt kristne.

Gule og hans like lider sannelig meget av irrasjonell frykt!

Relativister og ateister som Gule har ikke annet å fundamentere sin relativisme på enn absolutt relativisme og dette er deres substans, en substans han selv har vanskelig for å erkjenne og finne begreper for, enn si vise evne til å le eller skratte av. Han er en ridder med bedrøvelig åsyn som kjemper mot vindmøller i den mauvais foi at hans hilarios-nihilisme skal kunne klare å redde noen som helst. Han er imidlertid en ivrig misjonær for sin relativisme, en posisjon, en nevrose eller et yrke som må være det mest latterlige virke av all virker som tenkes kan. Selvsagt er han i tillegg også evidensnevrotiker,som vi har vært inne på over – på samme måte som Dawkins - når det gjelder spørsmålet om Guds eksistens.

Hvor ille det kan gå for Gule og hans definisjoner av ekstremisme, slik jeg har omtalt ovenfor, kan illustreres ved å gjengi noe han skriver i en artikkel i Venstreekstremisme og terrorisme, Dreyer forlag, 2013, side 234:

«Verken dagligtalens vage eller den politisk opportunistiske bruk av ekstremisme- og terrorismebegrepene gir særlig store fagliganalystiske innsikter … (men det kan) likevel gis forholdsvis presise definisjoner … Spørsmålet blir om også en mer presis definisjon av ekstremismebegrepet gir analytiske innsikter ut over muligheten til en klassifikatorisk plassering relativt til et sentrum og andre ekstremistgrupper. Det er ikke sikkert, men presise definisjoner gjør det i alle fall mulig å avgrense fenomenet ekstremisme bedre. … Ved at politisk ekstremisme defineres i relasjon til (vilje til) brudd på menneskerettigheter og demokratiske prinsipper, vil mange posisjoner og standpunkter hos grupper og partier (og individer) som vanligvis ikke oppfattes som ekstreme … dette er en vinning som også kan gi innsikter i et fenomen som er langt mer komplekst enn det som fanges inn av en todimensjonal aksemetafor … Man skal imidlertid være forsiktig med å tro at begrepene og definisjonene i seg selv forklarer fenomener som skal undersøkes. … klassifikasjon, ikke engang på bakgrunn av gode definisjoner, kan erstatte substansielle analyser … «

Substansielle analyser? Hvor bliver de av, Gule? Vel, når det gjelder islamkritikere og folk som tror på Gud, synes du å kunne tilfredsstille deg selv med at du virkelig har substansielle analyser, men du bør forstå at en slik oppfatning bare er oppgulp, ønsketenkning og illusjon, for ikke å si konstruert fiksjon. For hvordan kan du våge å uttale deg om Allah, islam og Gud, og kristne, som vet hva de tror på og vet hva de vil forsvare, så lenge du personlig avviser gudstro i det hele g tydeligvis ikke skjønner hva Gud er og hvem Han ER?

Det er som Gene Veith sier: «På det personlige planet kan avvisning av alle objektive absolutter til fordel for subjektivisme medføre en triumf for irrasjonalisme og utbrudd av galskap, - og til terror».

Gule burde kunne ane hva Veith mener. Med de personlige erfaringer han har.

Mer om nødvendigheten for ateister til å skape seg instrumenter i sin frelsesgjerning for menneskene og menneskeheten … hva annet enn Allah vil duge for dem?

Hvorfor vil Gules agenda og forsøksvise folkeforførende ingeniørkunst mislykkes?

Her vil kanskje et skjema fra Aristoteles kunne klargjøre:

Gules formale årsak er Gules ide/definisjon/plan og «gode» intensjon
Gules materiale årsak er Gule’s alter ego/hans potensielle medsympatisører i form av en masse som vil og kan la seg forme til et flertall, som vil støtte ham
Gules effektive årsak er Gule – sammen med sitt store, sårt tiltrengte og store, nye VI - som skaper eller lovgiver/utøvende myndighet/politi og dommer

Hva mangler i dette skjemaet? Jo, nemlig det viktigste: Den finale årsak. Og det er nettopp denne Gule er blind for. Derfor er han nødt for å satse på positiv rett, ikke på Den naturlig lov, den lov som er skrevet på mennesket hjerte, i henhold til Bibelen og kristendommen. Den lov Gule ikke vil vite av.

Den finale årsak blir for Gule Gule – og hans forsamling av vanhellige. Slik må det gå der det ikke fines noen primær årsak, sik det forholder seg hos ateistene og i deres dekonstruerte ideverden. For Gule og kamaraden finnes kun sekundærårsaker. Ingen ens neccesarium. De må derfor selv påta seg – uten ankerfeste i Den naturlig loven - rollen som en ufeilbarlig Gud.

Men dette er en vei som bare leder hen til det store nihil, det store intet, og til intet annet. For den veien bygger på hovmod i vantro  og ikke til ydmykhet i sann gudstro.    

fredag 13. september 2013

Falsk toleranse



SIAN kontra Fjærseth

Tatt fra nettstedet SIAN 13.09.13:

«Fjærseth skriver: «En utbredt forestilling er at islam ikke kan sammenlignes med andre religioner (...) og at det ikke er mulig å skille mellom religionen islam på den ene siden og politisk islam eller islamisme på den andre. Politisk islam og islams religionsutøvelse er sammenvevd og utgjør en politisk ideologisk enhet (...)» (s. 271-272).» 

link

Altså: Islam kan sammenlignes med andre religioner, for religion er religion og politikk er politikk, og dette må gjelde for alle religioner. Religion er noe helt annet enn politikk og dette må gjelde for alle. I samme sekk med alt rukla, med andre ord. Her er hummer og kanari identiske og like ufarlige eller farlige, og like søte eller sure, alt etter vedkommendes ufundamenterte preferanse.

(Jeg lar i det følgende "Fjærseth" fremstå som eksponent for hvordan store deler av befolkningen i dag trolig tenker om tingenes tildragelse og tilstand, og for hvorfor det blir så lettvint å tenke slik " Fjærseth" tenker om islam i forhold til andre religioner. Vi aner ikke hvem "Fjærseth" er i virkeligheten!)

Kan Fjærseth virkelig mene det han lirer frem?

Alle religioner skulle derfor forkastes og anses som skadelige? Åh, nei da. Det er bare spesifikt kristendommen som bør fordømmes, - implisitt -, for det er jo bare kristendommen som har skylden for imperialisme, verdenskriger, undertrykkelse, utsuging og holocaust. Ja, kristendommen har til og med skylden for at Stalin utryddet nærmer 4 millioner kristne og enda fler mistenkelig opponenter av ulike slag, i Stalins øyne. For Gulag lå ikke implisitt i kommunismen eller ateismen, må vite, åh, nei, «gud forby», kan man nær sagt si. Gulag ble til fordi de kristne og antikommunistene  lå under for en ideologi som skjulte sannheten om virkeligheten for arbeiderne og de eiendomsløse, og det faktum at de ble utsugd av borgerne og kapitalistene og kapitalismen i seg selv, og som følgelig da måtte frigjøres med alle midler, og at dette lå som et kategorisk imperativ vitenskapelig fastslått, ut fra kommunismen selv,  og derfor uavvendelig. Ingen har vel vært sikrere på historiens utfall enn kommunistene var, og at de selv kunne tilrane seg guddommelig autoritet ved å bestemme over liv og død ut fra den tro at gud var død og kommunismen og dens verdensanskuelse hadde tatt hans legitime og sårt tiltrengte plass, både i den enkeltes liv og i kosmos selv.

Slik tenker faktisk mange ateister og sosialister den dag i dag.

Kommunistene kunne på dette grunnlag derfor ta av dage kanskje så mange som 180 millioner ikke-kommunister, kulakker og kristne.

Muslimer må – som de fremmedgjorte arbeidere i Sovjet ble det – på like fot anses som ofre for Vestens og kristendommens  iboende og slavebindende demon. Vesten er hovedsakelig kristen og derfor skyldig, mens islam må forstås i dette perspektivet, og kun i dette perspektivet: nemlig i det at islam er like uskyldig som enhver veloppdragen og sympatisk og hardtarbeidende muslim er det og at det bare er slemme og perverse mennesker, som kaller seg muslimer og derfor er det bare instrumentelt og i navnet, som begår drap i Allahs navn, og at disse helst bør ha terapi i stedet for straff, slik man praktiserer straffen for dømte terrorister i Allahs navn i Saudi-Arabia, hvor man for øvrig nå innrømmer heller dårlige resultater.

Slike som Fjærseth vil nok ha store vansker med å svelge eller ta in over seg at den islamske misjon opp gjennom de siste 1400 årene har kostet opptil kanskje så mange som over 250 millioner menneskeliv, dvs vantro, ikke-muslimers liv. Hvilke andre religioner kan skilte med et slikt corriculum vitae? Og hvilken annen religion har et tilsvarende arsenal av gudommelige og derfor uforanderlige, og derfor individuelt evig forpliktende  påbud og befalinger om å drepe de vantro, når tiden og stedet er inne, som islam?

Ut fra denne horisonten er det viktig for slike som Fjærseth å ufarliggjøre og bagatellisere eller helst helt bortse fra islam som en objektiv og fastlagt konstitusjon, med en umiskjennelig essens, uavhengig av hvilket ståsted man analyserer den som religion ut fra. Men vet han at han – ut fra sitt drømmeperspektiv på verden og menneskene - dermed gjør muslimer til religiøse opiumsslaver og impotente barn, som tror at Allah er som julenissen og en gud som gjemmer seg i skapet og ikke tør å komme ut for å bevise seg selv?

Forstår han at det han forsøker er å definere islam for muslimene, på sine premisser og sine premisser alene? Forstår han ikke at han derved inntar et herre-knekt forhold til hver enkel, troende muslim? Skjønner han ikke at dette er en ovenifra og ned-holdning som lett kan gjennomskues av muslimene selv? Skjønner han ikke hvor nedlatende og imperialistisk han tenker og er selv? Og hvor latterlig han fremstår? Og hvor lett det kommer til å bli å forakte ham, som vantro, den dagen sahria får tak i ham, som en integrert del i den nye norske virkelighet som snart vil se dagens lys og innenfor det nye piggtrådgjerdet som da skal bygges ut fra ideen og illusjonen om et nytt, stort og pluralistisk Vi, hvor den falske og umulige nye toleranse er blitt konstruert til å være den nye store, inkorrible og allmektige Gud?

Fjærseths misære består i at han ikke skjønner hva Gud er og at han gjør seg selv til en konspirasjon by default. Hans egenproduserte konspirasjon er at sannheten er at kristendommen og islam egentlig er helt like, eller ubetydelig forskjellige, og at noen forsøker å holde dette påståtte faktum skjult, noe han mener SIAN gjør, helt i konspirasjonenes vold. Og nå er det altså han som avslørere denne konspirasjonen som falsk og gal, i sannhetens navn.
Det mannen ikke skjønner at han har lagt seg til en kognitiv blindvinkelsom i virkeligheten får ham til å tilbe avguder som ikke finnes. Rene illusjoner, altså.  Han er så småspist på de store, dype, virkelig eksistensielle ting, at han ikke kan se forskjell på troer og synds- trosbekjennelser. For ham er Gud et tomt ord og fordi Vesten i dag identifiserer Allah og Gud, så må islam og kristendom jo være av samme ulla, to religioner av samme støpning og egentlig like ille eller ufarlige.
Islam og kristendom skal gjøres til den skraphaug den nye fugl Fenix skal oppstå fra, på den nye guds befaling, dvs den nye gud hvis navn er Toleranse og hvis absolutte fundament og vesensgrunnlag er relativisme og ateisme, og frykt for å se realitetene og vesensforskjellene i øynene.

Det er ut fra dette perspektiv og paradigme at vår tids gudløse atter en gang kommer til å stange hodet i veggen, etter at de de har gjort sitt aller beste for å undergrave vår evne til å skjelne og diskriminere mellom islam og andre religioner.

Når toleranse blir en erstatning for Gud, blir Allah og Gud sauset sammen i en uigjennkjennelig graut og en farlig giftblanding. «Toleranse er det menneskets dygd som ikke har noen autentisk overbevisning», sier Chesterton, fritt oversatt av oss.

Under den nye toleransens jerngrep på sinn og skinn i dag, blir enhver livsstil, enhver gudstro eller avgudstro og alle sannheter likestilt med «min egen» livsstil, min egen gudstro og min egen sannhet, selv om den radikalt  motsier de andre paradigmene. Men kan jeg da virkelig føle en autentisk og dypere overbevisning vedrørende min egen tro?

Den nye toleransen forlanger av oss at vi skal gå ut fra som en selvfølge at vi kan ta like mye feil som våre egne naboer eller nye landsmenn av ulike slag kan ha og ta feil. For der den gjense tenkemåte og de gjengse holdninger går ut på at ingen egentlig tror på noe som er mer sant enn noe annet, der vil det selvsagt heller ikke være mulig å forsvare det man tror på. Å være «autentisk» blir da å fornekte at noe kan være mer sant enn noe annet, at en tro eller religion ikke kan være bedre eller sannere enn en annen tro og religion.
Går det an å være mot abort personlig, men for full adgang og umiddelbar og ubegrenset rett til fri abort for andre? Hvilken overbevisning er det da som ligger under annet enn en falsk og feilaktig oppfattelse av hva toleranse egentlig innebærer?

Og det er i denne fella de går som ikke vil se og innrømme at islam er kristendommens antitese eller motsetning på alle de nivåer og relasjoner som tenkes kan. Å påstå at kristendommen kan sammenlignes med islam er det samme som å istemme en grunnleggende selvmotsigelse, dette at A kan være B på en og samme tid og under ellers like forhold. At Jesus Kristus kan være verdens frelser og ikke verden frelser på en og samme gang, blir et credo som ikke er et credo i det hele tatt, men kun en selvmotsiglse.

Å underlegge seg slike selvmotsigelser nærmest helt uten refleksjon, for toleransen for dens egen skyld, betyr å legge til rette for et kollektivt selvmord, i første instans i metafysisk forstand.

Finalen vil følge av seg selv.