søndag 27. januar 2019

Statsråd Høies tale


Denne posteringen er primært en kommentar til Kjell Skartveits artikkel på document i dag:
«Hva er vi blitt?»

Når øvrighetspersoner begynner å snakke om frykt og at vi ikke skal frykte, er det grunn god nok til nettopp å frykte.

Nå er frykt noe som «opererer» i sinnet, noe som føles, noe som oppstår, og som nøres og som – kan bearbeides og beseires, hvis fryktens objekt overflødiggjøres eller «beseires».

Med angsten forholder det seg annerledes: Angsten har ikke noe å «beseire». Angsten har en tendens til å selvgenerere, forsterke seg og bli en selvoppfyllende profeti, av nødvendighet. Det «ubestemmelige» eller uformulerbare, intaktile og abstrakte i angsten, har en tendens til å «bestemme seg», bli konkret virkelighet og objektiv, målbar og definerbar virkekraft. Angsten har sin egen dynamikk, sin egen agens. Vi skal komme tilbake til dette om litt.

Man skal være forsiktig med å lese inn noe i tekster som ikke ligger der fra før. Man skal ikke tillegge noen meninger de ikke har. Man skal ikke ekstrapolere eller konstruere stråmenn, som det heter.
Det sier seg selv at disse «normative bud» til diskursen har meget for seg, de er nødvendige, vi trenger disse budenes underliggende normer. Vi skal ta hensyn. Man skal ikke krenke bevist eller provosere unødig og med vond vilje.

Men man skal heller ikke psykologisere alt bort i kålen. Man skal ta frykten og angsten på alvor, som noe faktisk eksisterende, som noe som eksisterer utenfor sinnet, noe som faktisk påvirker oss, ja, styrer og overstyrer oss; den er konkret forankret, fordi frykten eksisterer som følge av noe, den kommer ikke av seg selv. Men man skal kunne begrunne frykten, «hekte» den på faktiske forhold. Både angsten og frykten er gjenstand for intensjon, men på ulike måter. De er på en måte objekter som forlanger vår oppmerksomhet, vår medvirkning, objekter med en slags magisk makt, som et gravitasjonsfelt. Angsten og frykten bearbeider oss fra innsiden ofte uten at vi gjennomskuer det. Vi lar oss styre mer eller mindre bevisst. Vi lar oss sluke opp, de overtar styringen og kan bli altdominerende. Angst og frykt kan bli selve basisen for alle våre tanker, motivasjoner og handlingsmønstre. De er av en slik art at de ikke lar seg konkretisere og bli gjenstand for våre bevisste vurderinger; vi tar dem for gitt, de tenker på en måte for oss, styrer vurderingene, de er blitt en del av oss selv, de kan utgjøre absolutte premissleverandører. De kan bli vår og andres skjebne.

Men angst og frykt kan selvsagt være sunne mentale komponenter og helt nødvendige som indirekte grunnlag for sunne og objektivt sett rettferdig disposisjoner. De burde være allment anerkjente som «drivkrefter» i all kultur og politikk. De hjelper oss til større realisme … vi kunne fortsette å liste opp alle godene angsten og frykten kan bringe oss, men vi lar være. Vi må videre.

Frykten i seg selv kan være helt ubegrunnet, selvsagt og den kan eksistere i ulike grader, vi reagerer forskjellig på helt identiske fakta. Frykten isolert sett, som er sinnsfaktum, er et fantom, en illusjon, en abstraksjon. Man kan opphisse til slik mental, ren frykt i politiske øyemed. Man kan forsøke å øke den, eller redusere den til bagateller, tomt prat. Tjener dette ideologiens målsetting – som som oftest er makt for maktes skyld, vold for voldens skyld – vil kulturelle og politiske dypt engasjerte aktører lett velge begge metoder uten samvittighetskvaler, hvis man ser seg tjent med det og muligheten for å rasjonalisere eller bortforklare på en for aktøren positiv eller rasjonell måte foreligger, rent retorisk eller ikke.  

Den som ikke ser at islam i seg selv kan utgjøre en trussel i det store bildet, gjør seg selv og andre en stor bjørnetjeneste og bagatelliserer med livet som innsats. De har latt seg dupere til angst.

Mennesker som vil frata oss frykt for islam, - misbruk av islam, vel å merke -, lider av angst for de som frykter på rasjonelt grunnlag, et grunnlag som tar tekster for pålydende og fakta for det de er, nemlig fakta, dvs de som forstår at tekster kan produsere de fakta som tekstene i seg selv forsøker å realisere.

Folk som ikke skjønner dette, har en angstlidelse, en lidelse som er farligere enn «fobi», slik fobi-betegnelsen brukes mot islamkritikere. De gjør islam til noe ullent og utydelig, de får seg selv til å tro at islam egentlig ikke er islam, men heller summen av alle individuelle muslimer. De tror at siden alle muslimer er individer som alle er forskjellige og fordi alle muslimer har sin egen tolkning av hva islam er, så er det umulig å postulere at islam har essens, at islam eksiterer som «sådan», som per se eller at islam i seg selv har agens. Folk som sverger til denne tilnærming til islam, lider altså av angst, for islam som sådan eksisterer, noe de benekter og kritiserer motstandere – fiender – for å mene, se og erkjenne, med kvalifikasjon. Disse menneskene har en dobbeltsidig angst: Uformulert og ubehandlet – ironisk nok - frykt for islam, pluss: Angst for det egne, for egen kultur, angst for de egnes frykt. De ser slik frykt som noe irrasjonelt, som allerede nevnt, noe som skjer mentalt, noe mentalt som ikke bør skje, men uten at de klarer å objektivere denne frykten, (annet i at frykten for at ytringer skal løpe løpsk og bli dominerende og premissleverandører for debatten).

Jo mindre disse aktører i det ytre frykter islam per se, jo større vil angsten være for den selvsamme frykten – som de altså ikke klarer å definere eller objektivere -  hos sine uvenner, motstandere eller direkte fiender de forholder seg til og forsøker å ramme, stagge eller «omvende».

Frykt er som kjent rettet mot en konkret trussel, angst retter seg mot noe unevnelig. De som frykter islamkritikere og saklig, konkret islamkritikk lever i angst, en primært ubestemmelig angst som krever ekstrapolering, som faktisk er nødt for å konstruere stråmenn, skal denne angsten holdes ved like og kunne pleies. Angsten har en tendens til å bli selvforsterkende, kronisk. Frykten kan man fri seg fra ved å nøytralisere fryktens objekt. Ikke slik med angsten. Derfor er frykt bedre enn angst, angsten vil leve sitt eget liv og krever stadig ny næring, dvs stadig nye ofre, stadig farligere og mer truende stråmenn. Angsten krever illusjoner, frykten krever realisme. Angsten tviholder på seg selv, fryktens finale årsak er frihet fra frykten. Frykten er en integrert del i menneskets konstitusjon, akkurat som smerten er det, (men ikke lidelsen som sådan). Angsten er forså vidt et kulturprodukt, den er selvprodusert, den skapes og vedlikeholder seg i mauvais foi, ond tro, som Jean Paul Sartre og eksistensialistene formulerte det. (Joda, vi har fortsatt noe å lære av eksistensialistene, i ny og ne).

Angsten er de irrasjonelle emosjoners jordmor og pleier. Følelser er – derimot - fryktens kontrapunkt. Angst og emosjoner kler seg i den mest subtile sentimentalitet. Derfor er emosjonene de farligste og mest undergravende og destruktive av de to. Angsten og emosjonene griper og holder hele deg, følelser kan svinne hen og dø, eller muligens «foredles», eller begrense og forløse, alt etter som, - kontekst, må vite - , emosjoner og sentimentalitet, derimot, krever kronisk «gjenytelse», de er autoritære, de krever underkastelse. De elsker servilitet. Og de mobiliserer hvem, hva og hvor og hva det nå enn måtte, skal de kunne prege seg selv og sin omgivelser nettopp med sin angstavhengige personlighet og de relevant persontilknyttede verdisyn. Angstbitere praler med sin godhet, forsikrer forsamlinger om sine edle motiver, utbrer seg i korte eller lange taler om de visjoner «vi» skal virkeliggjøre sammen osv osv. De tror selv på hva de sier og innbiller seg og krever stadig mer påfyll av gode tanker om seg selv og bekreftelser på det samme fra «beundrere», som vil ha behov for stadig å måtte føle seg tryggere og mer selvsikre her i verden. De dras alle inn i et hologram av illusjoner som merkelig nok bekrefter deres selvoppfatning og blir deres realitet, bare at den er en endimensjonale realitet, ja, selve deres sannhet, hvilket da ikke er sannhet, men det motsatte av sannhet. 

Man skal ikke gjøre seg til en billig demagog, en alarmist.

Statsråd Bent Høie, H, holdt for kort tid tilbake en tale i begravelsen til den norske jenta som ble drept av islamister i på en fjelltur i det islamskkontrollerte landet Marokko. Høie, som offentlig representant, sa bl a følgende:

 Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene.

Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden.

Vi må fortsette å leve livet.

Slik Maren gjorde det.

Kommentar: Vakre ord. De høres tilforlatende ut og riktige å si i situasjonen. De passer inn. De produserer høytid, et verdig farvel. De er rørende, de taler til noe i oss som fremstår som umiddelbart sant, og dessuten vakkert. De oppfordrer til besinnelse. De gir, tross alt, gode følelser. Vi forsikres om at vi har kontroll, at jentas død så å si var et produkt av sammenfallende svært uheldige omstendigheter. Bare vi går videre og holder hodet høyt, skal alt gå bra, er budskapet. Vi har gjort hva vi kunne, vi har gitt jenta et vakkert hvilested. Vi roper ikke på hevn. Vi roper – med rette - på mer menneskeverd her i verden.

Men: Hva er det som mangler i Høies horisont? Hvilket perspektiv er det han nekter seg å se, og ta konsekvensene av?
Det ville være utenkelig og selvsagt svært utilbørlig, ja, uakseptabelt og uanstendig hvis Høie skulle evne å formulere seg på følgende måte:

Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene. (For å blidgjøre guden).
Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden. (For at gudens vrede ikke skal vekkes).
Vi må fortsette å leve livet. (For å vise guden at vi underkaster oss).
Slik Maren gjorde det. (For å forsone oss med guden).

Det ville være utenkelig for Høie å tenke seg at det han står for og gjør er -  i mytologisk eller kosmisk forstand – å sende barna ut i verden som frivillige slaktofre, for å blidgjøre guden, både den egen guden og de andres gud, (mest de andres gud). At Høie faktisk ber folk om å betale løsepenger med sitt blod for å stilne eller mildne gudens vrede, vil oppfattes som en krenkelse, en malplassert hån og som direkte uforstand.

Hadde Høie tenkt slik, ville det blitt et ramaskrik. Hadde Høie tenkt slik, ville han dessuten tenkt i religico-religico-termer og tankestrukturer. Men det gjør han altså ikke, heldig vis, kan vi si. Jeg nevder dette her, fordi vi har skrevet mye om det juridico-religico mennesket her på bloggen. Vi har forsøkt å gjøre disse kategoriene til kategorier det er verdt å merke seg, som ikkereduserbare ontologiske kategorier, kategorier som hører til menneskets vesen, men kategorier vi moderne eller postmoderne mennesker – av mer eller mindre ukjente grunner - ikke gir akt på, med den følge at vi mister selvrespekten og evnen til ta realitetene – og religionene - for det de er, nemlig – harde – realiteter.

Når vi snakker om det religico-religico menneske og de juridico-religico stukturene i våre liv, snakker vi ikke for å oppfordre til vold, snarer tvert imot. Vi ønsker intet angrep på anstendigheten i seg selv, og den dannede etikette. Vi vil ikke fremføre taler med de tillegg vi legger inn i Høies gravtale, slik vi gjør over, og der vi legger inn en juridico-religico dimensjon, som noe ekstra, som ville tjene vår egen sak og vår demokratisk rettede sak, hvis vi personlig skulle ha fremført en lignende tale som den Høie fremførte.

Nei, grunnen til at vi «henter frem» det juridico-religico aspektet her på bloggen, er at vi ønsker å gjøre oppmerksom på at dette aspektet eller perspektivet, som nødvendige tankeforutsetninger, faktisk motiverer visse folk og miljøer. Vi bør derfor lære oss å forstå det bedre enn vi gjør, for i dag er dette perspektivet totalt fraværende i det store politiske og religiøse bilde. Vår motstandskraft mot terroren og angrepene, er derfor svekket. Vi ser ikke at angrepene på oss faktisk er både juridisk og religiøst funderte og at selve dette fundamentet danner det ultimate eller endelige og absolutte grunnlag for angrepene på oss. Vi ser ikke at det juridico-religico aspektet faktisk kan hjemles «en gang for alle» hos guden og at angrepene og terrorens rette og eneste sanne kilde derfor har guddommelig sanksjon og velsignelse. Og vi nekter å tro at aspektet i seg selv så å si er innbakt i menneskets natur en gang for alle. Vi kan simpelt hen ikke eksiterer uten det, det hører til i vår natur eller essens og hører med til dette å være menneske.

Høies empatiske og emosjonelt korrekte fredsbudskap er: Frykt ikke, ganske enkelt. Han ser neppe på seg selv som en lysets engel, som engelen som sa til kvinnene ved Jesu grav: Frykt ikke.

Det samme bildet, og den samme tilsynelatende beroligende retorikken, brukes av preses i Den norske Kirke, Helga Byfugelien. «Frykt ikke» forsøkes gjort til et guddommelig forordnet og nytt credo. Og den som frykter, er – fiender, i hvert fall potensielle fiender. Derfor må Øie og Byfugelien bekjempe frykten, akkurat som man på mer internasjonalt nivå vil bekjempe terror. Både frykt og terror knyttes til mentale tilstander med potensialer i seg, til å forblinde folk. Øie og Byfugelien tror imidlertid at deres egen angst skal åpne folks øyne, ved å spille på «korrekte emosjoner», slik at vi alle sammen skal frykte mindre.

Når det gjelder Byfugelien, så forstår jeg ikke at hun kan bruke fortellingen om engelen som sier til de kvinnene som oppsøker Jesu grav, at de ikke skal frykte. For hva har denne engelen å gjøre i kampen mot terror? Etter vår mening: Ingenting. Byfugelien gjør en parodi av det hele. Engelen hører ikke hjemme i kampen mot islamistisk terror. Engelen hører derimot med i narrativet om den oppstandne Jesus Kristus, vår Herre.
-
For et drama vi opplever, vi står midt oppi det. Vi lever i frykt, men «de» ser det ikke, vil ikke, kan ikke se det, men de lider av «willful blindness». De vil ikke se. De ser i høyden symptomene og tror de kan kurere årsakene ved å kurerer symptomene. Hvis de ikke kjenner frykt, lyver de, eller fortrenger frykten, bevisst eller underbevisst. Hvis de ikke skjønner at de lider av angst, lyver de også, og dette er den alvorligste løgnen, selvløgnen, illusjonen de vil at folk skal tro på, slik at de ansvarsfritt kan fortsette å spille på løgnen. De har gjort seg til hyrder uten bakkekontakt. De lar feigheten trumfe motet, feigheten blir gjort normerende, egentlig dreier dette selvsviket seg om en form for normativ ekstremisme.

Vi lever i spenningsfeltet mellom to kontrapunkt, 9. 11 og 22.7.

I det første tilfelle ble vi alle like mye angrepet og angrepet var organisert og ideologien som fundamenterte angrepet, var islam, den islamistiske tolkningen av islam.

I det andre tilfellet var ikke angrepet organisert, det fundamenterte seg bare på løst – sykt - sammensatte tankeforutsetninger og isolerte, i og for seg helt irrelevante sitater, tatt helt ut av kontekst, sitater fra ulikt hold.

Like vel snakker vi om frykt i begge tilfeller, som om frykten for Anders B B skulle være identisk med den frykten vi hyser for de islamistiske terroristene. Det appelleres fra høyeste hold å frykte disse hendelsene som om de var identiske. Ja, vi skremmes til å gjøre det. Vi oppfordres på ingen måte til å erkjenne at disse to hendelsene faktisk springer frem av to helt ulike og inkommensurable kilder. Vi ser derfor ikke at Anders B B hentet sine begrunnelser ut fra seg selv, og sin malignante narsissisme, mens de andre terroristene hentet sin legitimitet og sin normative ekstremisme fra sin egen, helt spesifikke, gud.

Vi ser ikke forskjellen. Og grunnen til at vi ikke ser forskjellen er at vi ikke lenger betrakter mennesket som primært et juridico-religico bestemt vesen, dette at mennesket først og fremst er religiøst og religiøst vesensbestem og ikke primært psykologisk, antropologisk og sosiologisk bestemt. Vi har mistet to ontologiske grunnkategorier som tilhører tilværelsen og eksistensen som sådan og som derfor umulige å redusere til noe annet enn de faktisk er.

Vi legger nedenfor ut noen klipp fra media som kan belyse hvilke paradigme vi lever i, beveger oss i og er til i, for tiden, med alt vi har, enten vi ser det eller ikke, et paradigme som vil generere fremtidige nye paradigmer, alle basert på dagens paradigme, fremtidige paradigmer som vil farges av og få sin form, om vi nå ser eller ikke ser mennesket som et juridisk-religiøst vesen eller ikke:
--
Frykt for det ukjente

"Frykt for det ukjente" ligger dypt i alle mennesker, som en del av vår forsvarsmekanisme. Ikke noe å gjøre med, som professor Berthold Grünfeld sier. Den ligger i genene, som del av den grunnleggende forsvarsmekanismen vi har, og er ikke en sykdom som kan kureres.
Publisert 1. feb. 2005 kl. 13:37 Oppdatert 1. feb. 2005 kl. 16:09 Av: Tahsin Candas

Ny i byen/ Samfunnsproblem: Men når en slik grunnleggende frykt utvikler seg til frykt for fremmede mennesker, og fører til uakseptabel sosial oppførsel, så er det et samfunnsproblem. Kanskje man bør se på en mulig løsning innenfor samfunnsvitenskapen istedenfor i psykologiens dype analyser.

Vi vet at frykt blir dempet med kunnskap. Det er kunnskap som kaster lys over det ukjente og fremmede. Jeg tror det er slik med mennesker også.

Naturligvis er vi alle individer med våre forskjeller. Men hvis vi aksepterer at hvert menneske er et produkt av sin kultur, og at et menneske ikke blir så fremmed hvis man har kjennskap til kulturen som formet ham, da er det mulig å gjøre noe med frykten.
Litt usikker på afrikanere

Litt usikker på afrikanere/Kultur kan læres:

Kultur kan nemlig læres, og informasjon og kunnskap minsker "det ukjente", bygger opp forståelse og skaper trygghet. For eksempel er det bedre å vite at afrikanske nomader sliter med å innstille seg på storbyliv i det industrielle samfunnet, og at noen av dem får psykiske problemer i den nye tilværelsen.

Denne viten kan forandre urealistiske forventninger vi kunne ha til dem, eller hjelpe oss til å gi riktig hjelp til de som trenger det. Dette er viten på veien til å skape større trygghet for oss alle. Det tar mer enn en liten stund å bli kvitt tusen års tradisjoner, og tid og tålmodighet trengs fra alle parter. Også informasjon om svært ubehagelige realiteter er bedre enn uvitenhet.
Julenissen blir med

Jeg har opplevd dette selv gjennom årene i Norge. For 30 år siden var Tyrkia - som jeg kommer fra - et fjernt og ukjent land for veldig mange nordmenn. Etter hvert som antall nordmenn som ferierte i Tyrkia økte, kunne jeg faktisk merke forandringer når jeg møtte folk for første gang. De som selv hadde reist dit, eller kjente noen som hadde vært der, var mye mindre skeptiske både overfor meg og min bakgrunn. De var mer inkluderende. Det er mange som vet at julenissen kommer fra Tyrkia nå, og han er ett av mange elementer som er med på å skape et nærmere forhold.

Mad Karyn: Naturligvis forventer jeg ikke at alle skal reise hit og dit for å få kjennskap til alle verdens kulturer og folk, men her synes jeg at media har en viktig rolle. Edruelig dekning av saker, og bakgrunnsinformasjon om hvorfor mennesker tenker og oppfører seg annerledes enn vi er vant til, er et viktig virkemiddel for å dempe fremmedfrykten og skape en bedre og mer fordomsfri tilværelse.


-
Per Anders Langerød, Ap, mai 2017 kronikk, ytring nrk:

«Vi bør heie på alle tiltak som reduserer angst og frykt i en slik situasjon. Vi kan også selv gjøre mye for å bli mindre redd. Politikken er ikke alltid rett adressat for å føle seg mindre redd. Å ta tilbake hverdagen uten å la sine ferievalg, konsertopplevelser eller andre ting styres av terror er vanskelig.

Da trenger vi ledere som maner til ro og at alt nok vil gå bra».


Preses i DnK, Helga Byfugelien, 2017:

På mange vis merker vi at verden er mer utrygg enn på lenge. Spenningen mellom gamle fiender i øst og vest synes å øke, religionskonflikter og etnisk uro skaper krig og terror. Også i vårt nære Europa snakkes det om økt polarisering i det offentlige ordskiftet. Kanskje står sannheten svakt i slike faser. Det gode budskapet blir fortrengt av det falske.

Vi trenger mer enn noen gang å høre at Gud vår skaper kommer med nåde og forsoning til verden. Uten det budskapet kommer grunnleggende verdier til å stå på spill. Da er vi overlatt til «markedskreftene» på alle livets områder – de kreftene som forakter svakhet.
Håp om forsoning

Påskedagens fortelling starter utenfor den tomme graven. Vi vet ikke sikkert hvor den var, kanskje litt på utsiden av Jerusalems murer, kanskje i nærheten av Golgata. Noen av kvinnene som fulgte Jesus, gikk til graven for å se til den. Men den var tom. I stedet ble kvinnene utsatt for et jordskjelv, som må ha vært skremmende i seg selv, og utenfor graven møtte de dessuten på en engel som «var som lyn å se til».

«Frykt ikke!», sa engelen. Det var nok en nødvendig trøst. Og så: «Gå og fortell at Jesus har stått opp». Det er dette som er evangeliets kjerne, de «gode nyhetene» kirken har forkynt i 2000 år: Sannheten om den tomme graven, om Jesus som gikk i vårt sted og om forsoning for alle mennesker. Det er dette som gir håp om at livet seirer over mørket og døden og håp om at livet står i en større sammenheng.

torsdag 24. januar 2019

Jihad - når får vi nok av det?


Denne bokanmeldelsen av Robert Spencer, The History of Jihad, 2018, består av egne oversettelser fra boken. Vi har - noe løslig-  valgt ut en del temaer som kan vise «tonen» og retningen i boken for øvrig. Stoffet her er neppe vanlig kjent, selv om det burde være det. Stoff om islam til nærmere og mer utdypende studium, lar seg ikke begrense så lett, eller bringes til taushet. Jo mer man vet, jo større sjanse for å kunne forholde seg fornuftig, eller det som er igjen av fornuft i Vesen i dag, ut fra egen kultur, - hvis man da vet hva egen kultur er eller hva den innebærer - til islam.  

Vi håper at dette kan bidra til å nyansere de patetisk overflatiske holdninger folk kan tillate seg å ha i forhold til islamske grunntekster og islam praksis opp gjennom islam 1400-årige historie.
  
Al-Banna fortale til den armensk-amerikanske journalisten Arthur Derounian i et intervju fra 1948: «Koranen burde være Egypts konstitusjon, Grunnlov, for det fins ingen lov som står høyere enn koranens lov. Vi ønsker å virkeliggjøre det høye humane budskapet i islam, som har bragt har bragt lykke og utfoldelse til menneskeheten i tidlige tider. Vårt ideal er det høyeste ideal, den helligste sak og den reneste veien. De som kritiserer oss er blitt oppflasket på europeiske forestillinger. De vil leve slik som Europa har fortalt dem de skal leve de øsker å få danse, drikke, gasse seg og å blande kjønnene i åpenhet og offentlig.

Sayyid Qutb, det muslimske broderskapets fremst teoretiker delte al-Bannas puritanske vending. Han fikk veldig avsmak på Vesten da han bodde i statene fra 1948 til 1950. Han bodde i Greely i California og ble imponert over alle kirkene i byen, men ikke over byens sedelighet: Ingen går til kirke så ofte som amerikanerne gjør … men ingen har et mer overflatisk forhold til det åndelige aspektet i religionen. Qutb ble forferdet da han overvar en dansetilstelning i en kirke i en lokal kirke: Dansen ble mer og mer intens … hallen svirret med legger … armer som holder hverandre tett, lepper møter lepper, bryst møter bryst og atmosfæren er fylt av lyst, (love). Pastoren i kirken forarget Qutb bare enda mer da han senket lyset i lokalet for å skape en mer romantisk og drømmende effekt idet han spilte en populær hit: Baby, It’s cold outside». Han betraktet amerikansk pop med et borrende blikk; «jazz er amerikanernes favorittmusikk. Det er en type musikk som er oppfunnet av de svarte amerikanerne for å tilfredsstille sine primitive tendenser og behov for støy». Han fortsatte: Når historiens hjul har gjort sin omdreining og historien har nådd sitt mål vil det vise seg at Amerika ikke har bidratt med noe som helst. Han kunne ikke se at det forelå noen korrelasjon mellom storheten i den amerikanske materielle sivilisasjonen og en korresponderende åndelig rikdom. …. både når det gjelder følelse og oppførsel er amerikaneren primitiv, (bida’a). «Humanity is devoid of those vital values which are necessary not only for its healthy development bur also for its real progress».

«Vesten selv innser at den vestlige sivilisasjon ikke er i stand til å frembringe sunne verdier som kan lede menneskene. Vesten vet at den ikke kan frembringe noe som kan tilfredsstille den egen samvittighet og rettferdiggjøre sin eksistens». «Det er av største viktighet at menneskeheten får et nytt lederskap». Og dette nye lederskapet skulle komme fra islam, mente Qutb.

For Qub var hva det islamske umma avhengig av et islam i sin fulle fylde og renhet for å kunne lykkes, inkludert hele sharialovgivningen. «Hele verden ligger bundet i jahiliyya, dvs uvitenhet om den guddommelige rettledning og de fantastiske materielle fremskritt bøter ikke på dette og reduserer ikke uvitenheten. Jahiliyya baserer seg på et opprør mot guds suverenitet her i verden. Sharia overfører guds attributter til mennesker, nemlig guds suverenitet, en suverenitet som gjør noen mennesker til ledere over andre. … Ethvert system som overlater de avgjørende beslutningene til mennesket og hvor kilden til all autoritet flyter fra mennesket selv er en fornærmelse mot mennesket selv ved at det konstruerer andre mennesker som herskere over dem selv og ikke Gud som hersker.

Qutb mente at det var nødvendig med jihad for å kunne innføre sharia og dette målet kan ikke nås ved preken alene, for hvis det hadde vært slik, ville jo profetene ha hatt en lett oppgave ….
«Islam er en universell religion og ikke bare en arabisk frihetserklæring og heller ikke avgrenser islam seg til å gjelde bare for araberne. Islam vender seg til hele menneskeheten … den vil bringe hele verden tilbake til dens skaper og befri den fra alt slaveri til andre enn til gud. … Vi må vende tilbake til Koranen. Den innbyr til det gode liv og forbyr oss å ta imot bestikkelser, jukse og drepe våre brødre. Koranens lover er tilpasset alle mennesker til enhver tid helt til verdens ende. Dette er dagen og dette er tiden da verden trenger islam mest.

Al-Banna beordret et yngre medlem av brorskapet og gjøre sin plikt overfor Allah, en plikt som impliserte å «drepe fiender av islam og arabernes sak, (arabismen)». Medlemmet lovet al-Banna å drepe alle al-Banna beordret ham til å drepe. Mannen plaffet så ned Egypts statsminister Mahmod El Nokrashy Pasha den 28. desember 1948. al- Banna selv ble snikmyrdet i februar i 1949.
Qutb skreve på denne tiden: Egypt er satt i fengsel … jeg ble arrestert på tross av min immunitet som som dommer, og uten formell arrestordre … fordi jeg kritiserte staten for ikke å anvende sharialovene. Under rettsaken erklærte han: Tiden er kommet for muslimer til å ofre sine hoder for slik proklamere den islamske bevegelses fødsel. Da dødsdommen ble opplest sa Qutb: «Takk gud! Jeg har ført jihad i 15 år nå, helt til jeg fortjente dette martyriet». Qutb ble henrettet i 1966.

En av det muslimske brorskapets fremste støttespillere var Hajj Amin al-Husseini, muftien av Jerusalem. Han hadde kjempet mot Israel allerede mange år før Israel ble etablert som suveren stat.
I 1919 begynte Husseini å organisere jihad-angrep mot jødene. Han ledet også et opprør i Jerusalem i 1920 hvor seks jøder ble drept og to hundre såret.

Følgende år utnevnte den engelske høykommisæren, som et svar på jihad-angrepene, Husseini til mufti av Jerusalem i det håp at dette skulle lede Husseini til å bli «devouted to tranquility», som det het. I stedet fortsatte Husseini å oppfordre til vold, inkludert opprør i Petach Tikva og Jaffa bare få uker etter utnevnelsen. 43 jøder ble drept i disse områdene ved denne anledningen. I mai 1939 begrenset de britiske myndighetene jødiske bosettinger i Palestina til 74 000 over de neste 5 årene og bidro på denne måten til å premiere voldelig jihad, ved å imøtekomme flere krav fra Husseinis side.

Husseini holdt en tale til en kongress i 1937 hvor han sa bl a dette: «Kampen mellom jøder og islam begynte allerede da Muhammed flyktet fra Mekka til Medina … i de dager var jødenes metoder akkurat de samme som de er i dag. Da som nå er baksnakking et av deres våpen. De hevdet at Muhammed var en svindler … de forsøkte å undergrave hans ære … de begynte å spørre ut Muhammed med endeløse og umulige spørsmål … og de prøvde å utslette muslimene. Akkurat som de forsøkte å lure Muhammed den gang, forsøker de også i dag å bedra muslimene … versene i Koranen og hadith forteller at jødene var islams bitreste fiender og forsøker å ødelegge islam som sådan». s 301 i Spencer, Jihad …
-
President Bill Clinton taler i UN i 1998:
Mange tror at det fins et uunngåelig sammenstøt mellom den vestlige sivilisasjon og vestlige verdier og den islamske sivilisasjonen og dens verdier. Jeg mener at et slikt syn er forferdelig galt. Falske profeter kan bruke og misbruke en hvilken som helst religion for å rettferdiggjøre et hvilket som helst politisk mål de måtte ha – til og med kaldblodig mord. Noen vil ha verden til å tro at den allmektige Gud selv, den miskunnelige (merciful) gir dem fullmakt til å drepe. Men dette er ikke vår oppfatning av islam … amerikanerne respekter og ærer islam.

Martin Luther reagerte negativt på pave Leo X’s forsøk på å få i gang et nytt korstog. Luther sa: «Å kjempe mot tyrkerne er det samme som å motsette seg Gud, som hjemsøker oss for våre synder med sin pisk». (s 4 i kap 7).

Luther beskyldte også pavekirken for å være verre enn det osmanske kalifatet, noe som gjorde det anatema for mange protestanter å gå i allianse med paven i Roma.
Paven, sammen med hans tilhengere, begår en større synd enn tyrkerne og alle hedningene … tyrkerne tvinge ingen til å fornekte Kristus og å tilhøre ham ved troen på ham … Selv om han raser intenst mot ham og myrder kristne i kroppen, så gjør tyrkeren ikke noe annet enn å fylle himmelen med helgener … Paven vil hverken være tyrker eller fiende, han fyller helvete med ingen andre enn «kristne» … Dette er virkelig å begå åndelig drap og er like ille som Muhammeds og tyrkernes lære og blasfemi. Men når menn ikke tillater ham å praktisere denne djevelske forførelse, adopterer han tyrkernes metoder og begår legemlig drap i tillegg. … Tyrkerne er svorne fiender av Kristus, men paven er ikke det. Han er en hemmelig fiende og anklager, en falsk venn. Av denne grunn er han desto verre … (note 5 i kap 7, s 220).

«Luther gjorde utvilsomt mye for å svekke det europeiske samholdet mot den islamske invasjonen. Selv om han hevdet det tradisjonelle kristne synet på islam som forbannet, skamfull og en desperat bok fylt av forferdelige uhyrligheter, (abominations), så fordømte han idéen om korstog. Han preket i stedet til fordel for passivitet, i begynnelsen. Selv om sultanen raser mot kristne og dreper dem i kroppen, så gjør han jo ikke annet enn å fylle himmelen med helgener, sa Luther», i Ibrahim, Sword and Scimtar, se 260.

John Calvin sa det slik: Den islamske profeten og den katolske paven er «Satans to horn»
Katolikkene repliserte ofte med å sammenligne protestantene med islam og at Muhammed var en tidlig protestant og at protestanter var «siste dagers saracenere», (jfr «siste dagers hellige».
ibid 261

Humanisten Erasmus Montanus var av en annen mening: Hvis det ikke er lovlig å gjøre motstand mot tyrkerne, er det helle ikke lovlig å tilkalle doktoren under sykdom ….

Khomeini ankom 1. februar 1979 Iran og hvor han erklærte at det skulle etableres et nytt styre i landet: «Dette er ikke en ordinær regjering. Det er en regjering basert på sharia. Å motsette seg dette styret er å motsette ses islams sharia og for å gjøre opprør mot regjeringen, finnes det straffebestemmelser i vår lov … strenge bestemmelser på grunnlag islamsk lov. Opprør mot Allah’s (Spencer oversetter konsekvent Allah med Gud) regjering, er en revolt mot Allah. Og revolt mot Allah er blasfemi.
Jeg anser okkupasjonen av den amerikanske ambassaden for å være en spontan og rettferdig hevnaksjon for vårt folk. Aksjonen har mange fordeler for oss. Amerikanerne vil ikke at den islamske republikken skal slå rot. … Hva nasjonen vil er en islamsk republikk. Ikke bare en hvilken som helst republikk, ikke en demokratisk republikk. Ikke bruk «demokrati» for å beskrive denne. Det er den vestlig måten, ikke den islamske måten.

Delegaten til FN fra Iran sa i 1985: «Selve konseptet om menneskerettighetene er en judeokristen oppfinnelse og derfor utillatelig i islam.
Khomeini: Jihad, eller hellig krig, skal brukes for å erobre andre land og kongedømmer, er en plikt å etter etableringen av Islamic State i nærvær av en imam eller i samsvar med hans befalinger. Islam pålegger alle voksne bortsett fra de som ikke kan pga funksjonshemming å forberede seg på å erobre andre land slik at islams lov blir adlydt i alle land i verden …. islams hellige krig er et strev mot avgudsdyrkelse, seksuelt avvik, plyndring, undertrykkelse og grusomhet … islam ønsker å underlegge seg hele verden».
«De som ikke vet noe om islam, foregir at islam fordømmer krig. De som sier dette er uvitende. Islam sier: Drep alle vantro slik de sier at de vil drepe dere. … Alt godt som fins eksisterer takket være sverdet og skyggen av sverdet. Folk kan ikke tvinges til å adlyde uten ved sverdet. Sverdet er nøkkelen til paradiset, hvilket bare kan åpnes for de hellige krigerne. Allah skapte ikke mennesket for at det skulle ha det moro. Skapelsens mål var å sette mennesket på prøve gjennom vanskeligheter og bønn. Et islamsk regime må være seriøst på alle områder. Det fins ingen vitser i islam. Det fins ingen humor i islam. Det fins ikke noe moro i islam. Det kan ikke fins noe morsomt eller glede i det som må tas seriøst. Islam tillater ikke å svømme i havet og er imot radio og tv-serier. Islam, derimot, tillater «markmanship», hesteritt og konkurranse. (s 319 i J fra M til … Spencer).

-
Osmanerne trengte hjelp fra britene og franskmennene i krigen mot russerne om Krim-halvøya. Denne hjelpen krevde sin pris. Stratford Canning, som var ambassadør til Sublime Porte i 1842, protesterte til sultan Abdulmecid da han bevitnet at to kristne som hadde konvertert til islam for så å konvertere tilbake til kristentroen ble henrettet, dette i samsvar med islamsk rett som krever dødsstraff for apostasi. Canning bønnfalt kalifen å love at fra nå av skulle det ikke være tillatt å fornærme kristendommen i kalifens områder og at kristne på ingen måte skulle bli forfulgt for sin religion.
Abdulmecid var enig fordi han trengte britenes støtte og for dette ble han takket av dronning Victoria som sendte ham gratulasjoner. Canning fortsatte å presse osmanerne til fortsatt reform av dhimmilovene idet osmanerene bare ble mer og mer avhengig av den britiske og spanske støtten i krigen på Krim. Cannings arbeid kulminerte i Hatt-i- Humajun-dekretet av 1856 som senere ble kjent under navnet Tanzimat-reformen. Denne statuerte at alle undersåtter i det osmanske riket skulle være like for loven uavhengig av tro. Europeerne tok med Hatt-i-Humajun-dekretet som et tillegg i den fredsavtalen som til slutt ble inngått i Paris og hyllet kalifen/sultanen for sin romslige intensjoner overfor den kristne befolkningen i sitt imperium. Canning ble imidlertid skuffet over britene og de franske da de forsikret sultanen og verden om at de ikke anså seg selv berettiget til å «blande seg inn hverken kollektivt eller individuelt i relasjonen mellom sultanenes undersåtter og hans internasjonale administrasjon av riket», skriver Robert Spencer. Canning visste at dette vil sette en stopper for mulige reformer for fremtiden: Uten vestlig press, ville osmanerne fortsette å implementere islamsk rett, en rett de betraktet som mer bindende enn en hvilken som helst annen avtale eller dekret.
Og slik ble det. Den britiske konsulen i Aleppo skrev til en britisk myndighetsperson i 1859 at sultanenes undersåtter der fremdeles i en tilstand under terror.

En annen britisk konsul skrev i 1860 om sultanens manglende evne til å beskytte sine kristne undersåtter. Nok en konsul, James Finn, skrev at undertrykkingen av kristne begynner med at fanatiske grupper går til angrep og at disse hverken blir straffeforfulgt eller satt en stopper for av sultanen. Dette fordi fanatikerne var like mye bevisst om islamsk rett som sultanens myndigheter var og at fanatikerne var mye mer innstilt på å utøve den islamske retten.

Noen osmanske myndighetspersoner var imidlertid klar over at hva fanatikerne ønsket ikke nødvendigvis var til det beste for dem selv. Storvizir Ali Pasha ga sultan Abdulaziz det råd at å følge sharia for bokstavelig faktisk ville undergrave hele imperiet på sikt. Kristne som ikke kunne avtjene militær verneplikt ble gjort rikere ved at de fikk holde på med andre ting og at jizya – spesialskatten for «de vantro» - ikke var tilstrekkelig høy for å kompensere for dette. «Muslimene blir oppslukt i alle de forpliktelser som blir pålagt dem i statens tjeneste. Andre folk hengir seg til yrker som gir dem store fordeler og gjør dem overlegne sultanenes undersåtter. Den muslimske befolkningen vil derfor bli redusert i faretruende raskt tempo. … La oss derfor komme i gang med å arbeide, det er den eneste som kan gi oss trygghet. Det er ennå tid å befri den muslimske befolkningen fra forpliktelser som de kristen kan se seg tjent med, … la de kristne bli soldater, offiserer og byråkrater i samsvar med deres antall». (RS, Jihad, s 260 ff).

Sultan Abdulhamid, 1876-1906: Så lenge som samholdet i islam holder, er England, Frankrike, Russland og Holland i min hånd, for jeg, som kalif, kan med ett ord blant disse landenes undersåtter utløse jihad og dette vil bli en tragedie for kristenheten. En dag vil muslimene reise seg og kaste av seg åket. 85 millioner under britisk styre, 30 millioner i de hollandske koloniene, 10 millioner i Russland – til sammen 250 millioner muslimer ber til Gud om befrielse fra fremmed styre. … Vi kan derfor ikke være servile når vi forhandler med stormaktene. s 264

I en avtale med Tripoli i 1797 godtok amerikanerne å betale tributt til Tripoli og konsulen der utbetalte tov tusen spanske dollar og bidrag til skipsbyggingsindustrien der. I forarbeidene til avtalen heter det: Fordi styresettet i USA ikke på noen måte er fundamentert på den kristne religion erklæres herved at intet påskudd som kan utledes av religiøs overbevisning kan tillates å rokke den harmoni som eksisterer mellom de to landene, sik partene er enig om. USA forfekter ingen fiendtlighet mot muslimske lover og muslimenes trosutøvelse. USA har aldri vært i krig med noen muslimsk stat.
Amerikanerne løsrev seg i 1815 fra sine forpliktelser til å betale tributt som beskyttelse mot muslimsk piratvirksomhet. (s 271).

I 1857 erobret britene Dehli og satte dermed en stopper for det mogulske imperiet, selv om det knapt i praksis eksiterte et slik rike på den tiden.

I Muslim Litterary Society of Calcutta fins et dokument som sier at hvis noen muslim i India skulle starte en jihad mot britene, ville muslimene være forpliktet til å støtte britene mot disse opprørerne.
Den muslimske reformvennlige Sayyid Ahmad Kahn sa på 1800-tallet at hvis et vantro styre lar muslimene leve i fred og trygghet og slik at de kan utføre sine religiøse forpliktelser, knyttet til en avtale med muslimene, så vil ikke dette styre være dar-al-islam, nettopp fordi styret ikke er muslimsk, men vi kan kalle et slikt styre for dar-al-islam, fordi muslimene nyter godt av myndighetenes beskyttelse; et slikt styre er heller ikke dar-ul-harb, fordi avtalen mellom muslimene og de vantro setter forbud mot å føre jihad mot styret.

Sendebudet Muhammed sier selv i en hadith: Det er en plikt for en muslim å lytte til en hersker som er innsatt over ham og adlyde ham om han liker det eller ikke, uten når han blir beordret til å begå en synd. Hvis han blir beordret til å begå en synd, skal en muslim ikke lytte til herskeren og ikke adlyde ham. ( Muslim ibn al Hajaj, Sahi Muslim, red. ed. translated by Abdul Hmid Siddiqi, (Kitav Bhavan, 2000, no. 4553, s 279 i RS Jihad from … ).

RS: I en ikke-muslimsk stat satte denne uttalelsen fra Muhammed den muslimske befolkningen på kollisjonskurs med de ikke-muslimske myndighetene idet islamsk lov og rett befaler at vantro skal underkaste seg islam og undertrykke de vantro. Dette vil til syvende og sist at hvis muslimene ikke følger Allah’s befaling, så regnes dette som en synd i islam som den muslimske befolkningen ikke kan tolerere. Men dette ble ikke satt på spissen i britisk India. Sayyid Ahmad Khan uttalte like vel i 1888 at muslimene og hindene i India var to nasjoner som lå i krig med hverandre og aldri kunne leve sammen i fred. 
RS: I samsvar med islamsk lov kan muslimer bare inngå avtaler med de vantro når muslimene er veike og trenger tid til å opparbeide styrke. Slike avtaler kan brytes når de ikke lenger anses tjenlige for muslimenes og islam sak. Denne lovforståelsen ble brukt mot franske styrker i Algeri i 1830-åren da Frankrike ble tvunget til å inngå avtaler med muslimsk opprørere, dvs jihadister.

Den indiske sufien Sha Wali Allah, rundt 1760, hadde en ekstremt elastisk tolkning av sure 2. 256 som sier at «det er ingen tvang i religionen». Han hevdet at å tvinge de vantro til å akseptere islam var en nåde for dem: Det er ingen nåde for dem at vi slutter å etablere sannheten i religionen – dvs islam - overfor dem. Sann nåde for dem er, at vi tvinger dem slik at troen vinner innpass i deres sinn tross deres motstand. Det er som medisin forskrevet en syk mann. Dessuten, det kan ikke være noen tvang i religionen hvis vi eliminerer de som gjør skade og er aggressive og tiltvinger oss deres rikdommer og slik at de blir ute av stand til å utgjøre noen trussel eller utfordring til religionen, dvs islam. Slik får vi deres tilhengere og avkom til å komme til tro i fri og bevisst valgt underkastelse.

Jihad er en øvelse som bringer stor rikdom for det muslimske samfunnet og det er jihad som instrument som sikrer seieren … islams overlegenhet over all annen religion kan ikke virkeliggjøres uten jihad og de nødvendige forberedelser for jihad. Derfor: Hvis Muhammeds disipler forlater jihad og i stedet blir bønder … vil de snart bli gjort til skamme og andre religioner vil overta. (s 274 f).

-
Wahhab’s bok The Book og Monotheisme består kun av avskrifter fra sunna og hadith nesten helt uten noen kommentarer fra Wahhab selv. Det står:
Jeg bekrefter at jihad alltid vil forbli lovlig under en imams lederskap, uavhengig av om denne er rettferdig eller en synder. Bønn bak en syndig imam er også tillatt.
Jihad kan ikke stoppes ved den urettferdiges urettferdighet eller av den rettferdighet som de som er rettferdige utøver.
Jeg mener at å adlyde muslimske ledere er en plikt (wajib), uansett om de er rettferdige eller syndere så sant de ikke støtter «ulydnad», (disobedience, synd) mot Allah.
Og han som blir kalif,- når folket anerkjenner ham som sådan og slutter seg til hans lederskap, eller hvis han overmanner dem «ved ordet’s befaling» og tilraner seg (captures) kalifatet, plikter det å adlyde ham og å gjøre opprør mot ham, vil bli regnet som haram, dvs det vil være forbudt, (synd?).
Jeg tror at folk som kommer med bid’ah – dvs nytolkninger – bør boikottes og bli avvist til de angrer.
Jeg dømmer folk som kommer med bid’ah i samsvar med deres ytre handlinger (fremtoning?) og overlater deres indre tilstand av tro til Allah …
(RS jihad s 254, (fra Bonney, Jihad from Qur’an to bin Laden, s 159-60).