Vi husker vel alle «Marlboro man», reklamen for marlboro-cigaretter, med filter.
Reklamen ble etter hvert sterkt omdiskutert, dette tross sin smukke og fristende outlook, et bilde som fikk mange til å begynne å røyke, og ikke til å slutte å røyke, snarere heller å fortsette å røyke, for dem hadde prøvd å slutte.
Reklamen var en søt og sexy reklame for noe som egentlig var av det onde, i og med at de fleste på den tiden visste at sigarettrøyking var direkte skadelig for kropp og helse, ja, dødelig. Det ble ikke slutt på reklamen før vitenskapen hadde fastslått at røyking med den største sannsynlighet førte til bl a lungekreft.
Fra «kreativt» hold ble reklamen trukket frem som særdeles vellykket: Fler og fler begynte å foretrekke marlboro fremfor andre merker og produsenten kunne håve inn. Budskapet og bildet var assosiasjonsrikt og attraktivt, og veldig subliminalt dirigerende henimot det gode og av avslappede liv. Noe som i seg selv jo skulle borge for produktets beroligende og selvfornøyde «godhet».
Vi så med andre ord at reklame virker, til gunst for selger og produsent, til tross for at de fleste allerede mange år før de vitenskapelige resultatene forelå, visste at det her ble reklamert for noe vondt, et onde, og noe derfor publikum generelt burde ta avstand fra å promotere, ved for eksempel selv å begynne å røyke.
De fleste vet jo at man skal ikke reklamere for eller
stimulere til destruksjon og – ondskap.
Kristne i dag ser ut til å ha lært veldig mye av markedsføring og reklametricks. Bare budskapet eller evangeliet får økt oppslutning og utbredelse, jo bedre, og jo bedre og mer effektiv reklame, desto bedre. Man promoterer jo bare – og utelukkende - det gode.
Men her er det det begynner å skurre: Misjonerer man kun ved å utelukke noe, noe veldig viktig, ja selve sentralbudskapet?
Ja, det viser seg at det er det mange gjør, med stor glød og overbevisning, ja, i sterkt to, med kraft, power, som det heter, til og med. I noen kretser blir det om å gjøre å bli «slain in the Spirit» eller «født på ny». Ja, at man lar seg slå til jorden og bli født på ny med påfølgende tungetale, blir tatt som det endelige bevis på at man her har med virkelig frelse å gjøre, og at man allerede her og nå er på vei til himmelen. Garantert. For hvem har vel ikke behov for å bli født på ny, i ny og né, som helt ny og helt uten (klanderverdig) fortid? Det er jo dette alle vil ha, i hvert fall hvis man er religiøst predestinert.
For en reklame, med andre ord! Her kan man da snakke om vellykket markedsføring og om en metode som til og med blir bevist vitenskapelig, fordi man bruker psykologiske innsikter som metoder som viser seg alltid å virke.
Men hva er det man forsøker å utelukke? Det må jo være det destruktive, skadelige, eller det syndige.
Og hvem har oppskriften på dette kunststykke? Det må jo være noen svært mektige og «smarte» mennesker, med likt stor påvirkningsvilje som overtalelsesevne. Og hvem vil ikke imitere en metode som garantert lover det den holder?
Det vi har sett de siste hundre årene hvis ikke mer, er at misjon er erstattet med markedsføring, helt etter de linjene vi nettopp har skissert.
Man skulle tro at jeg her snakker om politikere og kulturpersoner og elite som har gitt etter for markedsføring i stedet for misjon, ideologisk misjon. Man foretrekker å markedsføre f eks de absolutt gode sidene av en religion, men unnlater å nevne de destruktive elementene i den. Vi har her altså med en form for marlboro-reklame å gjøre, og folket jubler: Vi er jo så gode, ikke sant?
De sier ofte: «Listen to the science».
Mange kristne ledere og menigheter – eh, forsamlinger – i dag har gjort seg til markedsførere og ikke til misjonærer og grunnen er klar: Det man går ut fra er ondt eller uheldig med kristendommen og kristentroen, det stikker man under en stil, samtid som man kaster Jesus under trikken, (for å sette det på spissen).
Kristne i dag vil holde realiteter som synd og evig pine utenfor misjonen. Man foretrekker garantier om himmel og tungetale her og nå som bevis på frelse. Men gjør på sett og vis det samme som solgte og markedsførte marlboro. Man holder «marken i eplet» unna; «ute av syne, ute av syn».
Men er ikke det kristne budskap da kun av det gode?
Vel, hvis man ikke proklamerer eller bekjenner synd og fortapelse, misjonerer man ikke for kristendom fullt og helt, bare for det «som klør i øret», i meningen bare det søte, det som gjør alle til lags og som gir menneskene dømmer om det søte liv, uten å måtte bære kostnadene, (som er bekjennelse og erkjennelse av synd, både små og store, arvesynd eller ikke). Fortell folk ingenting seriøst om synd og soning, og du blir akseptert, ja, hyllet.
Men hva er vel synd annet enn en (gull) standard som øker menneskets verdighet, sett i lys av det kristne budskapet, selve det glade budskap? Synden gir faktisk mennesket muligheten for evig frelse og for selvforedling, ja faktisk, ved hjelp av selve frelsesbudskapet, som «det naturlige mennesket» fremdeles er fremmed for. Men mennesket spiste av det treet i hagen som ga kunnskap om ondt og godt. Konsekvensen merker vi den dag i dag.
Det ser virkelig ut for av vi nettopp ikke ser forskjell på
ondt og godt. Vi lever med andre ord i synden, på tross av at vi søkte
kunnskapen om godt og ondt, ja, vi spiste den og nøt den, med det ønske om å
bli som Gud, og trodde kanskje at vi da ikke kunne rammes av synden. Men det
motsatte skjedde, for denne kunnskapen hjelper ikke. Vi markedsfører derfor det
onde, som vi kaller eller oppfatter som godt, eller det gode, mens det vi
egentlig gjør – i visse kretser - er å misjonere for det som egentlig er ondt
ved å spre et budskap hvor synden ikke må snakkes om, skal man lykkes best i
markedsføringen.
I siste instans fornekter man i denne nye markedsføringen, uten synd, selve grunnsynden eller arvesynden som den også kalles: Alle mennesker «fall short of God». Dette i seg selv gjør det så lettere for folk – på sikt å konvertere til islam, hvor arvesynden – og derfor også den radikale nåde - er helt fraværende.
Tro det den som ser og vil!
Følgende tekst og utdrag er skrevet av Lars-Toralf Utnes
Storstrand, så vidt jeg vet, og om teksten er ment som snevert polemisk,
ironisk eller rent retorisk, skal jeg ikke ha uttalt meg om, men her der:
Charles Finney
har en meget klar forståelse av loven i sitt skrift: ”Hvordan forkynne uten
resultat”: Av Charles G. Finney (1792-1875), Vekkelseskampanjenes «far».(
Finney trodde at vi via vår frie vilje kunne velge oss frelse, eller å bli og
være frelst).
La det overordnede motiv for din forkynnelse være din egen popularitet. Da vil forkynnelsen tilpasse seg ditt formål, ikke det å vinne sjeler for Kristus Jesus.
Unngå å forkynne noe som vekker anstøt for de kjødelig sinnede, i fall de skulle si til deg, som til Kristus Jesus: «Dette er harde ord - hvem kan høre dem ...»
Slå aldri fast spesifikke punkter, og ikke si noe som forstyrrer samvittigheten til tilhørerne, så de ikke kommer i syndenød.
Unngå alle illustrasjoner, gjentagelser og utheving av setninger, som kan føre til at lytterne husker det du taler om.
Unngå glød og ærlighet, så du ikke gir inntrykk av at du virkelig tror det du taler om.
Henvend deg til følelsene, ikke samvittigheten, til tilhørerne.
Vær forsiktig når du vitner - så du ikke forteller om egne opplevelser av Guds kraft i evangeliet, og på den måten leder an til syndenød hos de som lytter på det du sier, fordi de skjønner at du har noe som de ikke har.
Vekk ikke vonde minner hos tilhørerne ved å minne dem om deres synder.
Ta avstand fra synden - generelt, men nevn for all del ikke de spesifikke syndene som Gud minner deg om at fins i menigheten.
Gjør alt for å unngå inntrykket av Gud byr dine tilhørere å bøye seg for sannheten.
La dem ikke tro at du forventer at de gir seg over til Jesus, der og da.
La dem leve i troen at det ikke er viktig å omvende seg i dag.
Utdyp hvor vanskelig det er å adlyde Herren, og la det gå klart fram at de må vente på at Gud skal endre deres personlighet.
Tal frelse ved nåde alene, men overse det faktum at synderne er fortapte, sånn at de ikke forstår hva du mener med «nåde» og forstår at de trenger det.
Tal evangeliet som «medisin», men unngå å fortelle om syndens fatale sykdom.
Unngå å tale om Guds lovs fylde av Den Hellige Ånd (som virker syndenød), så synderen slipper å se seg selv som skyldig under den kommende vrede.
Ikke appeller til frykten for dom. La heller inntrykket vare ved at de ikke har noe å frykte.
Forkynn Kristus som en uendelig vennligsinnet og god Herre, men unngå bitende antydninger som får syndere og hyklere til a føle seg dømt og skjelve for dommen.
Vedkjenn, enten åpent eller tilfeldig, at alle mennesker er «gode på bunnen», så ikke synderne forstår at det som må til er en radikal omvendelse fra synd til hellig levnet.
Si så lite som mulig om helvete, at folket tror at du er overbevist om at det ikke fins.
Gi inntrykk av at hvis Gud er like godhjertet som du er, kan han ikke kaste noen i helvete.
Henvis aldri til selvfornektelse, eller å «ta opp korset» eller å «la seg korsfeste med Kristus», sa du ikke fører til at noen av kirkegjengerne omvender seg.
Refs ikke de verdslige tilbøyelighetene i kirken, sa du ikke sårer dem følelsesmessig, eller får noen av dem til å vende seg til Gud.
Refs ikke motekulturen, så du ikke dømmer noen av de forfengelige og medlemmene i menigheten. Gå inn for flere sosiale samvær, og delta selv. Gå inn for a bli populær i alle lag av menigheten. Gjør hva du kan for at tilhørerne er fornøyde med seg selv, og deg, og vær forsiktig så du ikke sårer følelsene til noen. Mest av alt, bør du unngå å «preke» til dem som er tilstede. Tal om syndere, men ikke til dem! Si «de»; «man»; «dem»; «en»; i stedet for «deg»; og «meg». På den måten unngår du at noen tar budskapet alvorlig, og anvender det på sitt eget liv og dermed søker hen til det evige liv.
Kommentar:
Finney er ellers kjent for å forfekte et sosialt evangelium, et heller radikalt budskap på 1830-tallet og fremover.
“From 1835 he taught at Oberlin College of Ohio, which accepted students without regard to race or sex”.
Fint, ikke sant? Men det manglet kanskje, ifølge det ovenstående markeds-evangeliet, på: “Vær meg nådig, meg arme synder», som Luther ville si.
Faren ved å kutte arvesynden, kan være at mange faller for fristelsen til å rose seg og bli hovmodige skrytepaver som slår seg på brystet over all den «godhet» de leverer. Ironisk nok, og som en påminnelse, kan også andre kristne, de som peker på sin syndige natur til stadighet peker på seiere og sitt eget kjøds onde lyst, la seg friste til å bli hovmodige, ja, frastøtende, særlig der de sammenligner seg med andre mer skrøpelige.
Blir evangeliet brukt bevisst som et instrument for kristne til å kunne vise verden hvor «gode» de er, ender det ofte med ortopraxi på bekostning av ortodoxi, akkurat som i islam. Det faller mange mye letter å følge lover og regler enn å følge frihetens vei, hva nå enn denne veien måtte bestå i og hvor den nå enn måtte føre hen.
«De markedsførte kristne» vil da kanskje ha mye lettere for
å konvertere til islam, når tingene begynner å tilspisse seg for alvor, kanskje
mye lettere enn de vaskekte ateisten vil, selv om disse i dag ser ut til langt
å foretrekke islam enn kristendom.
For det står skrevet, minner C H Spurgeon oss om: For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet, 1 Kor 1. 19.
Spurgeon sier: Dette verset er en trussel for de verdslige vise, men for de enfoldige er det et løfte.
De lærde forsøker å ødelegge de ydmyke kristnes tro, men forsøkene deres mislykkes. Argumentene deres holder ikke stikk, teoriene deres faller til jorden under sin egen vekt, deres dypsindige planer forråder seg selv før de blir utført. Det gamle evangelium er ennå ikke utdødd og vil heller ikke bli det så lenge Herren lever. …
Og: Visdommen elsker dem som tilber den og søker den. Den er allerede vis som søker å bli vis, og den har snart funnet visdom som ivrig søker den. Det som er sant om visdommen i sin alminnelighet, er særlig sant om den visdommen som er legemliggjort i Vår Herre Jesus, Han må vi elske og søke og da skal vi til gjengjeld bli gjenstand for hans kjærlighet. (Sier altså en calvinist, som helst vil tro at troen og nåden er en ren gave og ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til). (Andaktsbok, Lunde, 2003).
Tidilere om og av Nancy Pearcey her på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/polen-ser-der-vi-gjr-oss-blinde.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html
Finney took the camp-meeting style, dressed in a suit, upgraded to a more urbane language and pitsched his appeal to the professional classes (lawyers and businessmen). Meanwhile, what happened to the established churches? They went into a slow but steady process of decline …
Many evangelicals uncritically absorbed the individualism that was coming into vogue in American political life … transformed the church into av atomistic, voluntaristic ecclesiology … the pasto was no longer a preacher … but a celebrity … the focus on an intense emotional conversion experience … lack of critical distance … Finney denounced the Westminister Confession as a “paper pope”.
The concept of “unalienable rights” was transformed from the political realm to the realm of ideas, where it meant the right of ordinary people to think as they pleased without deferring to the judgement of the well-brad and well-educated. As a result, “Americans of the early Republic experienced an epistemological crisis as severe as any in their history. Truth itself seemed to be shattered and everything was left to the individual – the voter, the buyer, the religious believer – to make decisions strictly their own …
But now congregations no longer expected to be taught theology; they wanted a minister who could move them emotionally …. conversion became a simple step that required absolutely no doctrinal knowledge or assent … the preacher became a performer … theological education began to focus more on practical technics and less on intellectual training … the self-appointed leaders tended to be shrews entrepeneurs and talented entertainers …
Finney added a note of rational persuasion to make it palatable to educated, middleclass audiences. His innovation included also high pressure tactics, he had a flair for pulpit drams … confronting sinners by name in his revival meetings … crated the “anxious seat” at the front of the crowds .. sinners became countable, feeding the result-oriented mentality. He insisted that revivals had to be carefully staged … a revival is not a miracle … but the proper use of the appropriate means … religion is a work of man … the results justifies my methods … social reform movements …
Do we
recognize a pattern here? spør Pearcey. We are witnessing history come home to
roast. … we watched the the seeds … the appeal to emotions … the habit of
borrowing from marketing techniques from the commercial world. The overriding
question is not, “Is this morally and spiritually right”, bur rather, “Will it
sell”?
Kommentar, før vi går videre:
Pearcey nevner emosjoner ikke bare som et fenomen, men også som en utfordring eller problem. I de siste par år er det kommet flere programmer i media og i større vitenskapelige publikasjoner som kommer inne på nettopp emosjoner. Det fremgår av forskningen at emosjoner er noe big-tech er svært interessert i å studere og få tak på og hvordan man kan stimulere, påvirke og styre publikums emosjoner, og grunnen trenger ingen nærmere forklaring – for det som står klart er, at de som styrer og former emosjonene, de styrer også «velgere» og folks hverdag. De spiller med i alle valg man treffer, i alle holdninger man inntar eller blir formet av, som om det hele skulle være helt normalt, dvs uten at vi tenker over det. Vi faktisk er mer styrt enn vi aner. (Og dette gjelder på alle nivåer og under alle variabler).
Samtidig viser studier av tenåringenes følelsesliv at den mentale helse er for sterkt nedadgående, (etter å ha sett en reportasje på CNN forleden). Forskere på den rette siden – i dette tilfelle – advarer mot at den tid som brukes av ungdommen på nettet nå faktisk gjør oss mer og mer emosjonelt avstumpet, ikke mer emosjonelt sunne.
Tallene forskerne legger for dagen vitner om en helt klar
tendens som i alvorlig grad kan gjelde rundt 20% av barn mellom 12-20 år. Disse
ungdommens følelsesliv eller mangel på sådant, er gjort til en slagmark av alle
typer emosjoner som ofte strider mot hverandre, samtidig som den allmenne
forvirring øker og blir mer og mer påtakelig for hvert år som går, viser
undersøkelsene (USA).
I dette landskapet er det mange ungdommer som tar i bruk ulike tillærte eller selvlærte overlevelsesteknikker for å kunne mestre hverdagen og relasjonene til andre mennesker, alle teknikker som gjør mennesket mindre autentiske og mer servilt betinget emosjonelt korrekte. Jeg vil påstå at i dette spillet, vil behovet for å konstruere seg verdier og verdighet bli stadig større. Behovet for å bli en hypermagiker blir dermed større for hvert år som går, og dette gjelder altså store kull som går ut av f eks Videregående. (Om dette har jeg skrevet en hel haug av posteringer, men uten til nå å ha kommet inn på problematikken jeg så vidt behandler her). Og bare for å nevne det: Jeg så hvordan mobiltelefonene over tid ville føre mange ut i avhengighet for mange år siden, da man på NRK fikk høre at «mobilen» var blitt en ny konsensus, eller en venn man hadde med seg på nattputen e l , og noe lignende kom frem i visse dikt. Det forundret meg mye at hverken psykologer eller andre forskere satte fokus på dette, annet enn i forbindelse med mulige strålingsskadet etc. Jeg kom til å nevne på trikken en gang, overfor et vilt fremmed menneske, at mobilavhengigheten før eller senere ville bli sammenlignet med nikotinavhengighet. Vi satt begge noe betuttet og betraktet noen ungdommer som satt og snakket inn i sine mobiler helt uten å snakke med hverandre hele reisen fra begynnelse til slutt. Noen dager senere kom det en artikkel i VG som tok opp det mulige problemet. Jeg tror VG fikk saken gjennom dette menneske.
Slik jeg ser det er emosjoner et emne eller et tema som sjelden kommer opp i diskursen og hverken psykologer eller lekfolk snakker for mye om emosjoner, enten fordi man ikke orker, fordi det ligger et tabu der, eller fordi man ikke våger, for er det noe som angår en, så er det ens emosjoner, og her er faren for å røpe seg eller bli avslørt eller utskammet stor, hvis man skulle gå dypere inne på fenomenet.
Jeg er imidlertid overbevist om at emosjoner og IQ henger nøye sammen, men også her skranter det med forskning. Man forsker gjerne på sammenheng mellom oppvekstvilkår (pluss gener) og forholdene i hjem og andre sosiale relasjoner for å se korrelasjoner mellom f eks trygge og stabile hjem og matematikkprestasjoner og evne til å verdsette og la seg utfordre av matematikk generelt. Og her finner man korrelasjoner. Jeg ser ingen slik interesse der det gjelder sammenhengen mellom nettbruk og «forvirring i emosjonslivet» og i forhold til religion generelt i dag.
Som nevnt over registres det en meget alvorlig trend særlig blant unge der den mentale helse er for nedadgående. Jeg tror big-teck også virker inn på og styrer emosjoner og vårt følelsesliv mer enn vi våger å være klar over, og i mye større grad enn det forskningen til nå har kunnet vise. Der den mentale helse forverres, der synker også IQ’ene, jeg tenker på EQ, som jeg begge har skrevet om tidligere.
Hans Kinck, 1865-1926, en av våre store diktere fra 1800-tallet: «Og utvendig er du hudløs sier ektemannen Georg … Du føler hver fremmed smerte som ditt eget kjøtt – stort som smått. Det er den ondeste brutalisering – den som gjøre en hudløs utvending og sjelen flakkende innvending». Se her en "dypere artikkel" hvor jeg drøfter emosjoner og mulighetene for hypermagi (med vekt på Morkens emosjonelle og mulig rasjonelle virkelighet).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/chauvin-og-floyd-og-de-korrekte.html
Kinck var ikke bare inne på noe, den gang, han tok vår
kultur i dag på kornet. Emosjoner er viktige, emosjoner eller hudløse emosjoner
er faktisk livsfarlige, for dem som vikles inn i deres nett og plutselig ikke
ser noen utvei eller fluktmulighet. Det blir for alvor «uhyrlig» når det
forvirrede, forvirrende og fordervende så å si settes i system og blir
institusjonaliserte og hvor de på toppene tror at «det skal være sånn» eller at
«dette er bare noe som må gå seg til». Når emosjoner brukes som argumenter og
man virkelig tror at emosjoner ikke har noe med argumentasjon og paradigmatisk politikk
å gjøre, til og med på det mest intime nivå, der blir før eller siden det meste
kaos og «migth makes right».
Har vi, i dag, truffet på mennesker som kan beskrives slik Kinck beskriver? Velig få, i så fall, og her er vi ved mine poenger: Emosjonene holdes utenfor, enten fordi de er så selvfølgelige at de ikke er verdt å nevne, eller fordi man frykter å nærme seg denne konstrualen - med emosjoner eller mangel på emosjoner overhodet, altså - i det hele tatt. Vi nekter å se en nødvendig og gjensidig metastase mellom hode, hjerte og mage, og derfor også en mulig harmoni eller et sunt optimalpunkt her, for dette ligger utenfor empirien eller det som er mulig å bevise eller måle, en typisk kognitiv orientering.
Og fordi vi ikke ser, og derfor ikke snakker om emosjoner, (og tar dem inn i regnstykket, så å si) -kanskje fordi vi forbinder ordet med flau og irrelevant sentimentalitet e l, evner vi ikke lenger å se at emosjoner kan utgjøre et tyranni som truer vår identitet og selvverd, samtidig som de kan være selve friheten fra tyranniene og lammelsen.
Så fremmed er vi blitt overfor emosjoner. Vi fortrenger dem,
og må gjøre det, fordi det herværende paradigme forlanger det, for å si det
sånn. Og derfor blir det også for de aller fleste umulig å forstå det når jeg
snakker om «servilt betingede korrekte emosjoner». Man nøye seg med «politisk
korrekt» eller «politisk ukorrekt», i seg selv et symptom på at det virkelig
fins en lakune her, en lakune eller en «by default» som hindrer oss i, og som
stenger oss ute fra, å se rotproblemet, eller rotårsaken, som altså ligger i
relasjonen mellom hode, hjerte og mage og ikke bare en rasjonell relasjon
mellom dem, men også den emosjonelle relasjonen mellom dem.
Der politikere og kulturpersonlighet ikke har noe annet å ty til enn å skremme ved å hevde at motparten lider av inkorrekte emosjoner, der fins det selvsagt heller intet rom for diskurs. (Jeg tror ikke aktørene her bevisst tenker på emosjoner i det hele tatt; de har ikke begrep for dette; de argumentere for så vidt mot stråmenn, mennesker de helt feilaktig forutsetter ikke har emosjoner i det hele tatt; jeg tenker at de rasjonalisere bort emosjonene, men dette betyr da ikke at det ikke er emosjoner de argumenterer mot, uten å være helt klar over det; de velger å kalle det noe annet og kanaliserer seg inn i mer forståelige kategorier, akseptable sekkeposter det er et stilltiende eller eksplisitt konsensus om, ut fra vane og forventning, kan vi si – og det er her «serviliteten» kommer inn. De servilt betingede korrekt emosjonelle er gode værhaner som liksom føler på seg hva de kan komme med uten å bli utstøtt eller misforstått).
Poenget er at altfor mange aktører i diskursen i dag, det
være seg i media eller blant politikere og andre, folk som for så vidt
forholder seg rasjonelt, kan beskrives slik Kinck beskriver det, de er «hudløse
utvending» og med «sjelen flakkende innvending».
«De» er det jeg kaller «servilt betinget emosjonelt korrekte»,
slik jeg selv beskriver dem. Sagt på en an annen måte: Slike folk tar feil av kartet
og kompasset og lar kartet gjelde i stedet for kompasset. De ser ikke «den
naturlige loven» -som også ligger i emosjonene - som ikke dikterer de enkelte
valg og beslutninger vi må ta. Som et kompass, og som naturlig lov, dikterer
ikke emosjonene hvilken konkret vei på kartet man skal velge, de peker i stedet
ut den riktige retning å ta. Emosjonene velger ikke for oss – som om vi befant oss
på et detaljert kart med konkret empiri og hvor valgene kort og godt sto om
valg av empiri (mål), - vi velger ikke emosjoner før vi treffer veivalget. Det
fins et universelt gyldig gjeldende hierarki når det kommer til å velge
målsettinger, men det fins ingen universelt gjeldende normer for å treffe veivalg
i de konkrete situasjoner stilt overfor det veivalg vi må treffe for å nå
målet eller destinasjonen. (Dette som en analogi og ikke for å reifisere emosjoner,
snarere tvert imot; de er levende som vår kropp med sjel er levende).
Når så emosjoner ikke nevnes i denne forbindelse, og man ikke våger å se at det i virkeligheten dreier seg om vårt forhold – i alle relasjoner - til emosjonene – som er det meste dyrebare vi har – da er det fare på ferde. Og når dette ser ut til å forsterke seg i forhold til visse tolkninger og saklig kritikk av islam, og dette slår ut i generell fordømmelse av islamskritikk, da foreligger bare en enda større fare.
Jeg ser at enkelte forskere nå er «livredde» for hvordan det
vil gå med våre barn, når de vokser opp. Noen av dem vil bli ødelagt i morgen,
i og med den «oppdragelsen» vi gir dem i dag, og tendensen går mot stadig flere
lidelser som følge av en slags påpresset eller fremmanipulert individualisme, en
slags atomisering og fragmentering som gir incitament til utvikling av nokså
hardhendt narsissisme «on a broad scale», en tilstand med et forkvaklet
forhold til «sitt» emosjonsliv. Her foregår visst en ikke liten form for
følelsesmessig utpressing.
Se f eks denne, flere eksempler kan frembringes:
"I norske undersøkelser har 40–50 % av de undersøkte elevene med diagnostisert autisme skolevegring. Kanskje ikke så rart, når klasserommet oppleves som et angrep på alle deres sanser, og de ikke evner å lære noe store deler av tiden."
Sammenliknet med en tilrettelagt arbeidsplass står norske klasserom til strykkarakter for "ansatte", altså elevene som har behov for tilrettelegging. …
"I tillegg til tilrettelegging, kan en utbrent elev trenge en lengre reset-pause for å klare å lære igjen. Å ikke gi en ytterst nødvendig pause kan føre til ikke bare full skolevegring, men også til en elev som totalt mister læringslysten, eller en elev som utvikler angst eller depresjon."
"Målet for skolegangen er læring og sosial interaksjon. Fysisk tilstedeværelse i et klasserom er vel et middel til dette, ikke et mål i seg selv, eller?"
Med andre ord: Der begrepet og ordet emosjon uteblir, eller
fortrenges, der oppstår det et tomrom, men: Man skal ikke forsøke seg på å
styre eller forme eller supplere eller sublimere emosjoner utenfra, så ås i. Finney
kom ikke der og fortalte sin audiens at han nå skulle forme folkets følelsesliv,
på den og den måten, for å oppnå det og det målet, han presset ikke på for om
mulig å få dem fra være ukorrekte til å bli korrekte emosjonelt eller emosjonelt
korrekte, for da hadde de oppfattet det som om ham vill få dem til å servilisere
seg under ham for nettopp å kunne ble emosjonelt korrekte på hans premisser! Men
selv om han selvsagt ikke sa dette, så det var akkurat det han forsøkte seg på
å gjøre, på en måte som altså tjente markedsføringen hans og målet med den
mer enn selve misjonen av det reelle, kristne budskapet. Fravær av fokus på og
tale om emosjoner, innebærer ikke – automatisk - at emosjonene ikke utgjør en
vesentlig del av eller en avgjørende faktor i det hele.
Et annet fenomen er GPT. Her frykter myndigheter at det har gått for langt, muligheten for å la seg manipuler for mye blir for mye for myndighetene, eliten og media, men hvorfor? Det snakkes selvsagt inn om faren for og trusselen mot våre emosjonelle liv i denne forbindelsen; emosjoner må holdes utenfor. Det pekes på at folk som bruker eller blir avhengig av GPT kan få feilaktige forestillinger om virkeligheten, verdiene (hva nå enn disse måtte være) og menneskene rundt. Media og politikere frykter at vi skal begynne å tenke uten grunnlag i virkeligheten og at alt før eller senere blir «fake» eller «phony», og derfor inautentisk og ikke «»typisk» menneskelig og personlig.
I stedet for å fokusere på det emosjonelle presset og misforholdet mellom det vi tidligere kalte «hode, hjerte og mage» og balansen og harmonien eller på mangel på sådan. Fokuserer man imidlertid nå kun på det kognitive, på «fornuften» eller hjernen og de nevrologiske baner og noder, der hvor tankene har sin bolig, elimineres ytterligere emosjonene og vi blir fattigere, ikke mer «gagnlige», som det het i gamle dager. Man våger ikke å konfrontere emosjonene i denne forbindelse. Man opererer på et plan som kan minne om det plan Finney opererte på, da han mente at markedsføring er viktigere enn misjon.
Finney kan kritiseres for å fokusere for mye på emosjonene,
til den grad at han brukte dem kynisk – kan det se ut som - instrumentelt.
Leksen vi kan lære er at der emosjonene uteblir som fokus og verdifundament,
der vil fornuften misbrukes kynisk og mekanisk instrumentelt. Så hva vil vi ha?
Og hva med: What is GPT in chatbot? (Jeg nøyer meg med å referere til fakta, fake eller ikke):
ChatGPT is a general-purpose chatbot that uses artificial intelligence to generate text after a user enters a prompt, developed by tech startup OpenAI. The chatbot uses GPT-4, a large language model that uses deep learning to produce human-like text.
ChatGPT is an artificial intelligence chatbot developed by OpenAI and released in November 2022. It is built on top of OpenAI's GPT-3.5 and GPT-4 families of large language models and has been fine-tuned using both supervised and reinforcement learning techniques. Wikipedia
There are a few things you should be wary of when using the AI chatbot, however. According to the developers, Chat GPT does have the potential to produce biased and harmful content.Apr 20, 2023
Se her om IQ’en som faller, uventet, etter å ha steget i mange år:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/den-uutholdelige-utholdenhet-hvordan-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/hvithet-rasisme-mennsketyper-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/serviliteten-og-vestens-selvpafrte.html
For å avrunde: Nancy R.
Pearcey og Charles B. Thaxton:
”Det burde ikke være noe stor overraskelse at
kristendommen var en viktig alliert for utviklingen av vitenskapen. Den
utviklet seg da også i kristne miljøer som var gjennomsyret av kristendom og
dette faktum sier mye. Det var i det kristne Europa at moderne vitenskap ble
født, der og ingen andre steder. Andre kulturer som f eks den arabiske og
kinesiske produserte riktig nok høyere nivåer
av lærdom og teknologi enn det middelalderske Europa, men det var
likevel i kristendommen og ikke i disse mer avanserte kulturene som fødte
moderne vitenskap som en systematisk, selvkorrigerende disiplin. Den
protestantiske reformasjonen åpnet for å de-deifisere skapningen og tillot
dermed å studere skapningen i detalj … (Dr. Korkut: Når det gjelder den
islamske verden, så viser studier at kriterier for et godt liv for mennesket,
slik som fredelig samfunn, utdannelse, medisinske tilbud osv den befinner seg på et bunnivå”. ( Z og C s 145).
Rodney
Stark, sitert fra The Victory of Reason og Religion and The Rise of Western
Culture, 1991 0g 2005:
Det kristne gudsbildet er av en Gud som er rasjonell og tror på menneskelig fremskritt og som åpenbarer seg selv bare mer og mer i takt med menneskets tillærte kapasitet for å forstå verden bedre. Dessuten, siden Gud er et rasjonelt vesen og universets hans personlige skaperverk, så er det nødvendig at dette har en fornuftig, lovmessig og stabil struktur som ”imøteser” stadig bredere menneskelig erkjennelse. Dette faktum var nøkkelen til store utfordringer for intellektuell virksomhet.
Kristendommen skapte Den vestlige sivilisasjon. Hadde
Jesu disipler forblitt en obskure jødisk sekt,
ville de fleste av dere aldri ha lært å lese og resten av dere ville
fremdeles ha lest tekster på håndskrevne pergamentruller. Uten en teologi som
kunne sette sin lit til fornuften, ville fremskritt og moralsk likeverd i dag
ha vært på nivå med det som da fantes i ikke-europeiske kulturer på
1800-tallet: En verden med mange astrologer og alkymister, men nesten uten
vitenskapelig forskning. En verden fylt av despoter, men uten universiteter,
banker, fabrikker, briller, takpiper og pianoer. En verden hvor spedbarn mange
spedbarn ikke ville ha overlevd til de var 5 år og hvor like mange kvinner
ville ha død i barselseng – en verden som ville ha befunnet seg i et
”middelaldersk mørke” …
Det er mange grunner til at mennesker omfavner
kristendommen, inkludert dens evne til å tilfredsstille dypt eksistensielt
tilfredsstillende tro. Men en annen betydningsfull faktor er den appell til
fornuften og det faktum at den er så uadskillelige knyttet til fremveksten av
vestlig sivilisasjon. For mange ikke-europeere er det å bli en kristen det
samme som å bli moderne”.
Videre, alltid videre:
Se om vellykket (?) markedsføring her:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
En «must»:
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
