lørdag 27. februar 2016

Sultans medvirkning til krakterdrap



Det er noe urkomisk ved det når en religiøst person angriper en ikkemuslim for å ville angripe hans tro ved å «stryke» visse vers i hans egen hellige Skrift, når han selv grunnleggende går inn for å gjøre nøyaktig det samme.

Men kan dette skje? Er ikke dette for absurd til å tas alvorlig? Jovisst, vil vi svare, men likevel skjer det, i praksis, i tale og skrift.

Vi skal eksemplifisere:
Den religiøses personen det dreier seg går ut med en kronikk i Dagen i dag, altså 27. februar 2016, hvor han hudfletter den andre parten, som har foreslått å stryker visse ubehagelige «sentencer» eller læresetninger i denne personens tro som oppfordrer til vold og mangt annet som kan virke anstøtelig og truende i vide kretser i områder der man ikke deler denne troens fundamenter og dogmer. I disse områdene kan det registreres stor reell frykt for at tilhengerne av religionen skal ta deres hellig skrift på alvor og sette alvor bak skriftens oppfordringer til vold, på ulike livsområder, og f eks i det som av disse troende gjerne helt ensidig selv vil definer som krig.

Den religiøse omtaler i kronikken den ikkereligiøse med følgende salve: «Jeg vil bare slå fast at samtlige forslag viser totalt manglende forståelse for menneskerettigheter, og dette med å stryke ting man ikke liker i hellige tekster så vel som religion. Myten [om diss versene] møter man dog på i mange sammenhenger, så jeg tenkte å skrive litt om det … «

Det dreier seg her om det såkalte «sverdverset», en betegnelse eller et ord som ikke forekommer i  de hellige skriftene selv, og denne «defaulten» gjøres det så et stort nummer av, av vedkommende.

Bare at noen har kalt dette verset for «sverdverset», (dvs sure 9. 5, oppfordrer til drap på fiender av islam eller vantro som sådanne), oppfattes tydeligvis som krenkende. Det falle ham ikke inn at tilnavnet «Sverdverset» faktisk beskriver innholdet i verset på en lettforståelig og pregnant måte. Alle forstår at det her dreier seg om vold med våpenbruk, om det er sverd eller spyd den hellige  suren mener, er totalt irrelevant, men dette vil ikke vår mann her innse, han setter seg på bakbeina: Han skjønner enten av vrangvilje eller mangel på forstand ikke at «sverdverset» kan oppfattes som en metafor. Det er betegnelsen, ikke verset innhold som betyr noe for ham. Å fordømme noen som kaller verset for «sverdverset», er viktigere enn å fordømme oppfordringen eller befalingen et normalt menneske kan lese ut av verset.  At noen skulle oppfatte selve ordet «sverdverset» som en god måte å beskrive både ord og innhold i verset, og seriøsiteten i det, i og med at så mange muslimer ofte henviser til denne suren nettopp for å drepe, (ved siden av suraer som påbyr muslimer å bli drept eller la seg drepe for troens – les underkastelsens - , Allah og profetens skyld).

Vi gjengir her en del av sverdverset, altså sure 9. 5, i Bergs oversettelse: «Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem… « etc.

Det er vanskelig å tenke seg at muslimene som denne suren henvender seg til ikke skulle ha lov til å bruke sverd i sin utøvelsen av den plikten som pålegge muslimene.
Men vår kronikør er kreativ og bedyrer: Ordet «sverd»  - sayf - forekommer ikke i Koranen, ikke en eneste gang, altså. Underforstått: Hvordan kan da noen kalle suren for «sverdverset»? Uforståelig, ikke sant? Best da å bli fornærmet, føle seg krenket, heller enn å ta poenget. Men poenget kan angripe på en annen måte og vår kronikør er ikke sen om bevise at innholdet i «sverdet» må ses i lys av de foregående og etterfølgende versene i sure 9, nemlig vers 9. 4, 9.6, 9. 7 og 9.8. Disse versene siteres i sin helhet, men er de relevante? Neppe, de handler om en helt annen gruppe mennesker enn den gruppen som skal drepes (om så er med sverd) og dette tas så av vedkommende som nok et bevis på at å assosiere «sverd» med vers 9. 5 er en hån både mot Allah og profeten, vil vi tro.
Å bruke ordet «sverd» her, er bare en kuriosotet, sier vår kronikør.
Skal man le eller gråte? Men det stopper ikke der. Vår kronikør, for nå å nevne han med sitt rette navn, Shoaib Sultan, som faktisk er ordførerkandidat for Miljøpartiet i Norge, altså søkenpartiet til De grønne, i Sverige, kommer nå med en tolking av vers 9. 5 som faktiske setter verset ut av funksjon, det blir rett og slett «abrogert» eller tilbakekalt av Sultan, på samme måte som profeten i sin tid abrogerte eller tilbakekalte og derfor ugyldiggjorde tidligere vers som var blitt åpenbart ham av Allah selv. (Noen mener at det fins nærmere 200 slike abrogerte vers i selve Koranen, uten at man en gang for alle har klart å bli overbevist om hvilke vers denne abrogasjonen virkelig gelder nå og for all fremtid).

Og Sultans begrunnelse? Jo, sier han: «i tillegg til sammenhengen et vers blir åpenbart i, må man også lese kontekst i teksten, det er ofte lurt å lese noen vers i forkant og etterkant. Det er ikke snakk om [at vers 9.5 sulle gi inntrykk av noe] generelt prinsipp men noe som handler om en gitt situasjon! Verset viser til en spesifikk hendelse i islams historie!» ifølge Sultan.

For å si det med egne ord: Suren eller verset kan, med andre ord kastes på historiens skraphaug og en slik uttalelse fra Sultans side kan ikke beskrives på annen måte enn at han nå har sensurert bort – eller strøket – et vers i selveste Koranen, (med visse islam-lærdes hjelp, selvsagt).

Sultan har altså her foreslått en disposisjon som vår ikkemuslim, nemlig vår Hege Storhaug, også har foreslått, men da med andre ord, nemlig «å stryke» noen vers, eller – sensurere – vil noen si.

Sultan mener imidlertid at «sverdverset» hadde sin berettigelse i sin tid (nok en bekreftelse på at det er satt ut av spill i dag?), det ble åpenbart for å gi hjemmel til angrep på de fiendene av islam som hadde brutt en fredsavtale med muslimene i forveien. Det var disse, og bare disse, skal vi tro Sultan, som hadde gjort seg fortjent til sverdet. I dag gjelder, skal vi tro Sulta, at muslimer oppfatter det som fromhet og gudfryktighet å opprettholde en fredspakt, så lenge også motparten gjør det. Fredelige mennesker blant ikkemuslimene anses ikke som fiender. «Sverdverset» gir intet «carte blanch» for aggresjon. Det var myntet på en spesifikk situasjon. Det stemmer ikke – som noen vil mene – at «sverdverset» abrogerer alle tidligere fredelig vers, sier Sultan, (og her har Sultan rett, i hvert fall ifølge noen lærde, nemlig at visse meget innflytelsesrike lærde innen islam faktisk er enige om at nettopp «sverdverset» står om alle andre vers faller, hvis man skulle komme fem til hvilke vers som endelig annullerer eller endelig tilbakekaller andre vers).  

Sultan har med dette visst at han faktisk er helt enig -  realiteten - med Hege Storhaug som han for et øyeblikk siden har dømt nord og ned ved å beskriver henne som et menneske med «totalt manglende forståelse for menneskerettigheter, og dette med å stryke ting man ikke liker i hellige tekster så vel som religion».

Sultan slår seg med andre selv på munnen. Han er inkonsistent, for ikke å si «skadefro», idet han henger seg på den unisone kritikk og fordømmelsen av Storhaug, ikke minst fra ikke-muslimsk hold, men fra et samlet norske MSM over hele spekteret. Vi vil kalle dette å snu kappen etter vinden. Og som et uttrykk for et dyptliggende behov for logring, servilisering og feig opportunisme. Sultans strategi kan også tolkes som et forsøk på misjonering for islam ved å forvirre og skape splid blant ikkemuslimene. Det heter seg jo i Koranen at Allah er den største plotter. Sultan spiller på allmennhetens kunnskapsmangel, manglende interesse og innsikt, folks likegyldighet, sviktende dømmekraft, identitetforvirring, generell villrede og irrasjonelle eller ubevisste frykt.

For Sultan er ikke alene om å slenge rundt seg med stigmatiserende merkelapper og assosiering med «de onde». Han er ikke alene om å mistenkeliggjøre Storhaug for å ha totalitære, for ikke å si fascistoide eller rent ut rent fascistiske hensikter og det som verre er. Det viser hele debatten omkring Hege Storhaugs nå akk så berømte forslag.
Noen av disse kritikerne frykter faktisk Storhaug mer enn islam per se, ubestridelig dokumentasjon foreligger i et avisoppslag i en avis med betydelig innflytelse som premissleverandør i samfunnet,           se her   uten å forstå hvor drøy en slik påstand er. De tar rett og slett ikke i betraktning at også Sultan – som vist ovenfor – også tar avstand fra visse vers i Koranen og ønsker å stryke disse versene eller bagatelliserer og sensurer dem bort, akkurat som Storhaug gjør seg til talskvinne for å gjøre.

Så hvorfor er det så mange som fordømmer og foretar karakterdrap på Storhaug, men unnlater å ta et seriøst oppgjør med Sultan, som altså i praksis går inn for og gjør seg til talsmann for det samme som Storhaug gjøre?

Vi kan ikke annet enn å forklare dette med disse menneskene psyke og deres irrasjonelle frykt for saklig underbygget islamkritikk, uten noen som helst forankring i noen form for frykt. Som Sultan gjør, gjør disse til medvirkning til karakterdrap ikke bare på Storhaug, men også på mange andre rasjonelle og fryktløse islamkritkere.

Om visse aktørers reaksjon på Storhaugs «ønsker» og forslag, må vi imidlertid ta opp i en kommende postering.

onsdag 24. februar 2016

Innlullet i mullanes spindel – bevisst villet eller skremt?




Vi legger i dag ut en «utdypning» eller ytterligere dramatisering av posteringen om «vår» mulla i tilknytningen til hetsen med Hege Storhaug basert på betraktninger av Kjell Skartveit for documt.no her

Dommen mot mullaen er godt kjent - og "kjært" - av folk flest og mange er vel de som har trukket et lettelsens sukk og følt at rettferdighet har skjedd fyllest. Og dermed basta. Case closed. Folk synes imidlertid å være mindre interessert i eller våkne for begrunnelsen for dommen, og hva denne reelt sett innebærer, enn for selve resultatet, den rettskraftige dommen.
Det som imidlertid synes å være tilfelle er at folk neppe er klar over hva dommen innebærer i et litt større perspektiv. Det gjelder også MSM, som synes å lide av en slags irrasjonell frykt for konsekvensene hvis dommens dypere implikasjoner skulle bli allment kjent, som et uttrykk for et større ideologisk, politisk eller livssyns- perspektiv, både her hjemme og internasjonalt.

Hva er så disse implikasjonene? Jo, at den norske stat faktisk fordømmer islamsk rett, dvs sharia, dvs islam selv og det menneskesyn, det verdigrunnlag, den virkelighetsoppfatning, den tro og den rettspraksis den gjeldende rettsoppfatning som flyter av sharia selv og dermed islam. Og dette er i seg selv alvorlige saker. Det er faktisk et spørsmål om et være eller ikke være, et spørsmål om liv og død, for begge de her relevante parter, dvs oss mot dem. Men dette dramatiske perspektivet, skal visst folk holde uvitende om, slik vi tolker MSM’s og den begredelige «elites» taushet. Dommen har faktisk innskrenket både mullaens ytringfrihet og religions- eller trosfrihet, (et tema Hege Storhaug ikke har veket tilbake for å ta opp, i motsetning til et mer eller mindre sedatert media generelt).

Viktigheten av å være klar over dette, styrkes dessuten ved at den sharia mullaen gir uttrykk for ikke primært er hans egen, men islams anliggende, dvs ummaens anliggende, og som alle vet: Islams sharia er ikke noe man forhandler om, (annet enn under sterkt tvang og da ansett som en midlertidig forføyning, aldri som en generelt gjeldendenorm eler rettsregel).

Islam er Allah’s evige og uforanderlige påbud og forbud, kort sagt islamsk lov i sin helhet, som alle muslimer er juridisk – ikke bare emotativt eller «metafysisk» - forpliktet på, - hele ummaen – og da prinsipielt uavhengig av omstendighet eller kontekst (bortsatt fra at det tillates et visst skjønn i gitte ekstraordinære situasjoner, som en slags force majeur – Allah truer ikke muslimer med helvetesstraff ved å forlange at de skal oppføre seg eller strategere som om de var idioter i det store kulturelle og politiske bildet).  

Ytterligere et aspekt i dette store og viktige sakskomplekset og som underslås av MSM muligens med vitende og vilje – fordi hele perspektivet er så ladet med frykt og potensiell fordervelse – dreier seg om det som kan oppfattes som mullaens egen, private ansvarsfraskrivelse. Han kan ikke lastes for det som av retten oppfattes som klare oppfordringer til brudd på norsk lov, hverken i egen eller immanes øyne. Men hvorfor? Kan han da lastes og fordømmes av ummaen,  dvs sharia og islam per se, for å ha brutt norsk lov?

Spørsmålet illustrer i seg selv et dilemma muslimer ikke kommer unna å svar på, men som det muslimske miljøet i Norge tydelig vegrer seg for å konfrontere, (akkurat som det vestlige MSM vegrere seg for å ta i tu med det, for øvrig.) Svaret er at det muslimske miljøet faktisk har «guddommelig hjemmel» for å fordømme mullaen, han har nemlig brutt det grunnleggende og alltid gjeldende (universelle muslimske) prinsipp at muslimer er pålagt å følge de lover og regler som gjelde i de landene de immigrer til å bosetter seg i. Men det stopper ikke der.

For saken kompliseres desto mer ved at mullaen selv påstår at det er akkurat det han gjør: Han oppfordrer ikke til lovbrudd her i landet. Han bare viser til de generelle prinsipper som gjelder i islam, både for den enkelte som uigjendrivelig moralsk og juridisk forpliktelse, og for ummaen som sådan, nemlig at man skal drepe og bli drept for å ha fornærmet profeten og dermed islam. Men problemet stanser heller ikke der.

Mullaen kan med den aller beste samvittighet – og med loven i ånd - nå påstå at han er «dobbelt uskyldig», dvs både vis a vis Norge som stat, og ummaen, som er det store, verdensomspennende utøvende organ for all islamsk rettshåndhevelse.

I praksis betyr dette at mullaen erkjenner at han må følge norsk lov og at dette gjelder alle muslimer som har bosatt seg her, permanent eller for en lengre tid. Dette er nemlig gjeldende, ufravikelig og legitim islamsk lov. Men hvorfor kommer han da med offentlig tilgjengelige og aktivt misjonerende uttalelser som innebærer en plikt til drap på folk som fornærmer «de man vet»? Foreligger det ikke her en logisk selvmotsigelse, en inkonsistens i selve tankegangen og begrunnelsen?  Og tvinger man da ikke ut fra dette frem den konklusjon at mullaen farer med et tull som ingen appell har til hverken muslimer eller ikkemuslimer? Kan man ikke bare overse hele saken og la tingene gå sin fredelige gang og uten at vi trenger å bekymre oss, muslim så vel som ikkemuslim, som by og and, hand i hand, så å si?

Nei, saken er ikke så enkel, man lurer seg selv hvis man inntar denne lette og sorgenfrie holdningen. For faktum er det at mullaens oppfordring jo gjelder alle – dvs samtlige – muslimer som ikke har bosatt seg her i landet, dvs folk fra hele verden som kan tenke seg å ta en liten «ferietur» til Norge, for her å utføre eller eksekvere den dommen mullaen privat har stadfestet og gjort rettskraftig ut fra nettopp islamsk lov. Og det ikke bare denne tilfeldige mullaen som har bosatt seg i Norge. Plikten gjelder «universelt», dvs overalt for alle muslimer til enhver tid. Og dette vet mullaen.

Overfor slike bødler har mullaen ikke forføyning til å nekte eller begrense forpliktelsen. Bødlene kan selv ikke bare vise til mullaens egen «fatwa» og dermed også få hans velsignelse, selv om denne ikke gis ansikt til ansikt, som en konkret ordre fra en overordnet til en annen. Nei, det holder at bøddelen føler at han gjør sin plikt som enkeltperson uavhengig av alle kommandolinjer og konkrete, personlige befalinger. Det trengs ingen formell beslutning fra et overordnet rettsorgans side. For hvilket slikt organ vil våge å gå imot den høyeste rettskilde, som jo er Koranen mm? Hvem eller hvor i den muslimske verden ville noen lærd – eller lek, for den saks skyld - finne på å dømme bødlene etter islamsk rett? For foreligger det jo ikke en gyldig fatwa fra denne mullaen, som dessuten er imam? Spiller det noen rolle om mullaen i dette konkrete forholdet ikke har nevnt den skyldige spesifikt med navns nevnelse, når det er likevel konkret er helt klart og på det rene hvem det her dreier seg om, uansett?

Og her er det altså, at man står ved selve kjernen i denne uhyrlig saken, som bare tilsynelatende dreier seg om en privat mulla bosatt i Norge. Som alle som ønsker å forså vil innse, har dermed saken og dommen mot muallen et mye videre og mer alvorlig scoop enn det MSM er villig til å ta opp og informere om i sin fulle brede.

På litt lengre sikt vil denne unnfallenheten komme til å vise seg om en korrelasjonsfaktor som i synergi med all annen feig tilpasning til et utopisk convivenzia vise seg å bli fatal og direkte voldsskapende.  Konsekvensene vil komme til å arte seg som en bumerang som slynges ut med dødelig styrke midt i fleisen på godhetsapostlene, som tror at man kan tilintetgjøre en dødelig, konkret trussel ved å tie den i hjel og la den passere for bagatell i hypertoleransens godhetsgiftige  navn.