mandag 21. desember 2020

Redaktør Gilje, kronikk 211220

Aha, nå har vi det: Redaktør i Dagen, Tarjai Gilje har et bevisst og stadig virkelighetsgjort ønske om å fremstå som så kjedelig og nøytral som mulig, og så lite forkynnende som han bare er i stand til. Han ønsker å ligge lavt i terrenget; han sier hverken for mye eller for lite, han ønsker kanskje ingen kommentarer, kanskje heller ingen lesere, og er kanskje vel fornøyd med det. Det kan være at det er slik Gilje vil ha det, fra dypet av sitt indre, i sin sjel, i sitt legeme eller i sin ånd. Hvem vet. Han holder kortene tett til brystet. Han overlater til leseren å finne ut av det. De forventes å legge inn alle gode hensikter i det han skriver. De må lære seg å bli medskapere med Gilje; de må selv stå for «overtenningen»; de må tolke noe fantastisk inn i Giljes «skrifter», skal disse skriveriene virke, få blomstre og kunne bære frukt, får man en følelse av, når man nærmere seg Giskes politiserende og egenproduserte «hellig skrifter».

Han vil ha engasjement. (Han vil kanskje også ha «korrekte emosjoner?), Han vil gjøre sine lesere til disipler, må vi anta og forutsette, og til å bli stadig stødigere i troen. Og grunnlaget for denne progresjonen skal de altså finne det Gilje skriver, de vinklene han velger inn til det han mener er sentralpunktene, i hans tekster og formuleringer, og det er da opp til enhver å finne hva man finne vil. Disipler skal man bli og være, på Giljes «befaling». Gilje blir den han blir og budskapet blir det det blir ved at man tilfører så mye av egne innsikter og egent trosoverbevisning og verdivalg som mulig. For først da vil man egentlig forstå hva Gilje vil ha frem, og hva han synes er viktig og påtrengende nødvendig. Først da kommer Gilje til sin rett, vil kanskje mange tro. Først da kan man finne en viss glede og en vissåndelig eller spirituell tilfredsstillelse av å lese hva Gilje skriver og fokuserer på, og synes å ha tatt til sitt hjerte, et hjerte som stadig fylles med mer og mer av Giljes vinkler og akademiske og tilsynelatende akk så intellektuelt korrekte geberder.  En ting synes klart: Gilje beskriver ikke, han forkynner. Hvis Giljes utlegninger skulle oppfattes som nøytrale eller objektive, tar man fullstendig feil. Gilje er sterkt preskriptiv og normerende. Han legger faktisk sterke føringer ved nettopp å unngå å legge føringer på sine lesere. Han velger en slags «indirekte forkynnelse», i den tro at en slik metode er mer skånsom. Han kan da fremstå som svært så tolerant, spiselige, og, ja, koselige. Han er så lite aggressive, så, han er jo så full av forbilledlig etikette, den kan liksom ikke bli bedre, og mer ydmykt og fromt. Gilje ser ut til å ha en kullsviertro på at en mest mulig snever orientering mot at stadig dypere og langvarige dialoger, skal løse de mer påtrengende utfordringer, sivilisatorisk sett. Men la deg ikke lure: Gilje er bevisst ikke provokativ, men desto mer normativt innstilt. Han vil være med på å forme fremtiden, han vil påvirke «hearts and minds». Han vil skape deg i sitt eget bilde. Han vil ha lydige disipler, «emosjonelt korrekte» etterfølgere. Det er dette han bidrar med fra tilskuerbenken. 

Så får heller evangelie-forkynnelsen komme i andre eller tredje rekke. Gilje tror kanskje at dette er et uttømt område, at lite nytt er å hente, i hvert fall ikke noe vektig, noe eksistensielt dypergående som vil slå an, og heller ikke noe som bør slå an. Har han da skjønt noe?

Noen vil kanskje oppfatte dette som svært så kristelig, dydig og fromt, hallleluja, fra Giljes side. Mannen må da simpelt hen være en ikke bare framifrå gentleman, han må i tillegg være beviselig «god». Og hvis ikke, så må han da være helt harmløs, so what? Poenget er at hvis forkynnelsen settes i skyggen for «samanlignande politikk», så vil forkynnelsen og troen selv jo fort måtte regne med å finne virkelig skrinne kår fremover, her «på jorden». 

Det er – tillegge - snakk om en slags salig synergi her, men synergien går bare en vei, dessverre. For mitt vedkommende sitter jeg igjen litt tommere for hver gang jeg leser Gilje. Han lærer meg ingenting, som jeg ikke «kan» eller forstår fra før. Han tilføyer ingenting; snare tvert imot; jeg får en følelse av at det Gilje virkelig ønsker, det er å lede meg bort fra «stien», veien frem, den veien Frelseren har staket ut, og den vei som gir troen både hjerte, kart og kompass, ut fra gudemennesket Jesus’ skikkelse og person, og det glade budskap Herren selv byr oss og anbefaler – en forkynnelse som alltid er direkte i sin form og sitt innhold, og uten tomprat, hellig og ikke ufokusert på selve budskapet og løftene. Men hvor finnes dette i Giske’s «prekener»? Og så i Dagen, da, og for så vidt, på lederplass?

På hans tekster og innsikters befaling. Gilje skjenker av sin visdom. Han skal oppfattes som from, realistisk, kunnskapsrik, sosialt innrettet, tolerant, liberal, autentiske – man vet ikke helt hva, men alt skal være av «det gode» til de som vil bli «godere», spesielt politisk gangbare, vil vi tro, for Gilje har jo studer samanlignande plitikk ved Universitetet i Bergen, en høyborg for akademisk vederheftighet og sannhet, vitenskapelig fundert oppaling, får vi håpe, alt på grunnlag av Giljes fremtoning, som vil fremtone seg som en slags lærd autoritet, en ekspertise andre kan bygge sin tro på og sette sin lit til. Giljes ønske er kanskje at flere burde bli akkurat som han. Det er kanskje derfor at vi finner så lite om Evangeliet i Giljes artikler og skolestiler fra «det virkelige liv», fra det sentrum i livet han selv bygger hele sin nesten fraværende og svært så indirekte forkynnelse på, og ut fra, nesten «klokkerent» pedantisk og regelmessig. Gilje er mer interessert i å iaktta og registre, enn å forkynne – for det er farlig det. Det kunne jo kreve litt mer personlig ekstrovert trosinnsats.  

Men: Man kan lett her på den ene siden lett komme i skade for å gjøre Gilje til noe annet enn det han er, og på den annen side tekstene hans til et skattekammer av visdom og kløkt, og proppet med egenskaper som kanskje, kanskje ikke, virkelig fines der, før man legger sin tro og sin godvilje inn i Giljes tekster – hans evangelisering og hans forkynnelse. Man kan dessuten lett få det inntrykk av her dreier det seg mer om og primært mer om politisk indoktrinering, enn evangelisering. Hadde denne ikke skjedd så skånsom som den blir fremført, ville man ikke finne noe som helst interessant der, enn drøvtygging og indre endimensjonal monolog, hvilket i seg selv var å foretrekke fremfor f eks direkte stalinistisk propaganda for å fjerne kirkene og troen nå og en gang for alle.

Han ønsker kanskje mest av alt et stille liv fjernt fra alt bråk, et liv «san souci», som det heter: Et sorgen-fritt liv.

Vel, han ser ut til å få det som han vil. Han håper folk er fornøyd med at han bare er en uforbedrelig tilskuer og at det er der publikum og lesere faktisk ønsker han skal forbli og være. Han befinner seg på tribunen eller på tilskuerbenken, for å snakke metafor. Han må på en måte gå ut fra at kampen og dramaet på banen skapes i og hos tilskuerne og ikke på virkelighetens arena, den virkelighet deltakerne, skuespillerne og de andre aktørene.

Men dog; det fins alltids noe der. Som f eks denne lille søte og svært så sjarmerende og store misjonsbefaling:

«I forrige uke hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av Anne Solfrid Brennhovd fra Damaris i podkasten Tore og Tarjei. … Med utgangspunkt i apostelen Paulus’ misjonsvirksomhet slik den blir omtalt i Apostlenes gjerninger ønsker de å være til stede «på torget». Hva blir formidlet der? Hva blir sagt om de store spørsmålene, om meningen med livet, hvorfor vi lever, hvorfor det finnes ondskap og hva som skjer når vi dør? Inspirert av … John Stott ønsker Damaris å utøve såkalt dobbel lytting, ved at man både leser Bibelen og avisen. Altså at man både prøver å forstå den kulturen man lever i, og å presentere kristne svar på de spørsmålene som blir stilt.

For den kristne kirke er det både naturlig og nødvendig å reflektere over hvilket bilde populærkulturen tegner av kristen tro og kristne mennesker. Anne Solfrid Brennhovd advarer mot å la seg styre av frykt og mener kristne noen ganger kan ha «litt lange tær», altså at man kan bli i overkant engstelig for hvordan blir (….) fremstilt … «

Vi får nøye oss med dette og spørre: Død, hvor er din brodd?

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar