lørdag 14. april 2018

Bør Debatten debatteres?


Om bare få år vil under halvparten av alle barn i Norge bli døpt i Den norske kirke. For bare 10 år siden ble 7 av 10 døpt der. Nytt av året er at bare 53% av alle barn blir døpt. Kirken «mister» med andre ord ca 1000 barn i året.
Dette er noe kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ser med det største alvor på. Men kommer ikke alvoret litt for sent sigende på? Tendensen har vært der lenge. Mange ser at ikke bare kirke, men kristendommen som sådan, er i krise, dvs under Guds dom, vil man si på gresk.

Hva gjør man så? Jo, NRK inviterer til Debatten. Kanskje det vil hjelpe? Nei, jeg tror ikke det, nei. Vi står overfor en helt nye situasjon, ikke bare lokalt, men globalt. Og jo færre kristne her på jord, desto større vil krisen komme på oss som en stadig tiltakende og alltid vandrende tyv om natten. Og det ligger ikke bare i kortene, det ligger i livets iboende tragedie, og våre gener og memer, stolte og uten innebygd ydmykhet, men fremtiden ligger også hos Gud, Herren, som er Én, og bare Én, kjærlighet.

Selve livsvirkeligheten ser ut til å ha kommet ut av hengslene. Det finnes ikke mye tro på jorden. Det fins desto større hovmod og kretsing om mammon. Kristendommens overlevelse her i landet ser ut til å være helt avhengig av de som vil skjenke oss den siste olje, først i oljebrønnene, så i den store brønnen som er en avkastning av den olje vi allerede har fortært: Oljefondet. Og det vare Oljefondet man egentlig diskuterte på Debatten, det var en velstand vi har hatt, ikke en som vil bli gitt oss sånn uten videre. Og krisen nærmer seg proporsjonalt med antall færre døpte. Det er ikke lenge siden at velstanden var størst då dåpstallene var størst. Nå snus alt på hodet. Det fins ingen himmelsk autoritet som vi kan tro på som kan redde Oljefondet. Det fins nemlig bare en liten rest av oss som fremdeles tror på og setter sin fulle lit til at dåpen er en gave med større verdi enn alle oljebrønner i hele kosmos. Den gir oss nemlig håp, ja, løfte om frelse, dvs nåde skjenket oss gratis, utenfor budsjettene og menneskerettighetene, men villet av Gud selv.

Om ikke mange år vil vår habitus som godhetsapostler, som til og med kan få seg til å støtte terroristorganisasjoner og bevilge penger til selvmordsmordere, være over. Fra å være glade mammon-givere og mammon- og rettferdighetsfordelere, vil vi måtte trekke oss tilbake fra posisjonen som godhetssupermakt til å bli en tiggermakt med lua i handa, verden over. Samtidig vil vi måtte krype til korset ved i stadig større grad og på en stadig mer tydelig og servil måte å krype på knærne for islam.
Vi kommer til å ende opp som en fulltids korrekt emosjonell og servil, men selvvalgt slave under Allah. Vi lider allerede av et korrekt emosjonelt betinget overflodstyrrani eller overflodssyndrom, som bare så vidt har begynt å smake på bitterheten og sannheten i ordtaket: Etter oss kommer sulten, den generelle armod og selveste syndefloden, på nytt, om enn i ny skikkelse.
Apres nou, la delyge, som det heter på fransk. En kronisk tilstand som utrolig nok noe av de verste godhetsapostler som finnes vil hilse Willkom, som det heter på tysk.
Vi lever i den fundamentale selvfornedrelsens begynnelse og første stadium. Det kommer til å gå en vei, den samme veien som Den norske kirke går mot, dvs mot solnedgangen. For det er ingen vei tilbake. Men Ok, la Guds forsyn slippe til: Antall døpte katolikker er fordoblet på 10 år. Det vitner om optimisme. For 10 år siden var de 50 000, når er det ca 150 000. Katolikker bidrar på alle måter fenomenalt i bevaringen av Norge.
Og hvor mange muslimer? Jo ca 200 000, and still counting. Jeg avstår her fra å spekulere om muslimene vil bidrar mer til vårt fremtidige oljesamfunn enn katolikkene gjør. For oss alle gjelder at brønnene snart er tomme, samtidig med at det eksistensiell vakuum i de norske hoder stadig øker i volum, med rasende fart. Kan vi håpe på oppvåkning, vekkelse?
La meg være litt forsiktig, men vi klarer ikke utfordringen kun for egen maksin og egen regning. Vi trenger hjelp og ikke bare hjelp til å klare oss på lengre sikt, men også hjelp til å forstå det, inntil margen.

 Debatten på NRK torsdag klargjør et symptom, et symptom på at noe er galt fatt, med Den norske kirke, en kirke som på denne debatten fikk all mulig anledning til å forklare hvorfor den allerede er gått undas, men som i stedet trodde at mer mangfold skulle redde stumpene. Man forsøker å beholde en forestilling om en folkekirke, en kirke som da ikke kan gå ned, antakelig fordi folket i seg selv ikke kan ta feil og at den alltid vil forholde seg til sannheten og det virkelige liv. Kirken har dermed fått et kommunitaristisk fundament. All etikk må forankres i folket, fortrinnsvis i nordmannens og skandinavens mentale konstitusjon og det urokkelige verdigrunnlag som flyter av dette, med nødvendighet. Vel.

I salen satt en eldre forsamling av «hellige» som var så hellige at de klappet iherdig for noe Bushra Ishaq hadde forklart, nemlig at islam er fredens religion, men merk da uten at hun nevnte akkurat dét eksplisitt. (Hun ga inntrykk av å være mer overbærende enn nedlatende overfor hele debatten). Forsamlingen av «hellig overbeviste» tok det imidlertid som en eksplisitt forutsetning at islam betyr fred, noe man altså klappet for, men dog uten synlig og hørbar, og hverken i lallende tunger eller uten. Og det var da noe.
Men hva var det Ishaq egentlig sa: Jo, at også flere og flere muslimer også blir mer og mer sekularisert. (Hun nevnte ikke sivilisert). Hun hadde foretatt en undersøkelse av dette, som autorisert forsker, og funnet ut at 25% av muslimene innrømmet at de ikke lenger trodde på Gud, dvs at de ikke lenger regnet seg som muslimer, (Allah blir ikke nevnt en gang under hele Debatten).
Ishaqs funn skulle tyde på at muslimer ikke lar seg radikalisere, slik mange frykter, men at de tilpasser seg en moderne verden, de også, noe hun syntes var positivt, ubetinget, om mulig, men at det var vanskelig å spå om fremtiden, som hun sa.
Ishaq understreket at Folkekirken var veldig viktig å ha og pleie. Hun minnet forsamlingen om at det ble foretatt en begravelse i Nesodden kirke der både en imam og en kristen prest sammen forettet etter 22. juli. Hun beroliget med at prosessen fremover er en bilateral prosess hvor muslimene får lov til å være muslimer i det liberale samfunnet vi nå engang alle lever i, i dag. Hun var bekymret over en tendens til å «religionisere» muslimer og islam, som hun sa, en neologisme hun hadde myntet selv, som en indirekte advarsel, fikk vi inntrykk av. Små muslimske barn skal ikke tvinges til å komme hjem fra skolen og måtte spørre sine foreldre om hvordan de skal forsvare islam mot islamkritikk. Det er å fremme tro på feilaktige premisser, mente hun.

Debatten ble fort en begredelig og fullstendig åndsforlatt forestilling. Programleder Fredrik Solvang stilte spørsmål om ikke kirken nå var blitt vel mye politisk, noe kirkerådsleder Gunleiksrud Raaum benektet, - eller var det å bekrefte det? - det er vanskelig å si. Forestillingen havnet imidlertid med naturnødvendighet ned i den påstand at kirken ikke kunne isolere seg fra politikk, fra mennesker og da spesielt nedbrutte mennesker, mennesker i dag, mennesker som imidlertid ofte holder inne med sin tro, mennesker som søker egne forklaringer på livets mysterier, mennesker som engasjerte seg til fordel for andre – antakelig – på mest mulig sekulært grunnlag, fordi det for mange var blitt umulig å tro på det unaturlige i kristendommen.
Ikke en eneste gang ble sentralpunktet i kristendommen nevnt, nemlig det overnaturlige faktum at Gud skjenket mennesket nåde i og med Jesu Kristi pinefulle og for oss stedfortredende dø, og Hans oppstandelse fra de døde, tredje dagen. Dette er uhørt og ikke en pust om dette. Det må ligge ett eller annet «vedtak» eller «konspirasjon» bak dette, en maxime om at man underforstått ikke skal snakke om slike ting, kanskje for ikke å støte noen. Det kan blir for mye for et svakt og forhutlet menneske som kanskje ikke vet hva han skal tro eller ikke. Men som likevel skulle inviteres inn, ikke først og fremt til nadverdsbrød og vin, nei, men til en slags evig kaffekos, en seng for natten, kanskje, en høy-tydelig seremoni, attåt, som et mulig alternativ. Alt uten obligatoriske krav om dåpsundervisning eller ortodoks syndsbekjennelse. For nå er det Folkekirken som skal stå for all frelsende nåde, bare den får tilstrekkelige midler fra stat og kommune.

Hva Bushra Ishaq egentlig sa, var det vel få som fikk tak i, kanskje bortsett fra at det ble registrert at hun hadde foretatt en undersøkelse, som det riktig nok har vært reist en del metode-spørsmål til, som som nevnt viste at 25 % av muslimene i Norge faktisk ikke var ekte muslimer, men tvert imot sekulære. (Går det an å være sekulr muslim?)
Ishaq la dette faktum nøkternt frem som et ubestridelig faktum, noe vi – det store nye vi – bare måtte ta oss ad notam. Hun var mot at andre troer enn islam selv skulle få legge premissene for hvordan muslimer skulle oppfatte sin egen religion. Og dette prinsippet skulle gjelde alle. Et ønske som altså ble belønnet med klapping – fra hvem? Fra de aller helligste i kirkerommet, Vår Frues Kirke, en middelaldrende forsamling av godt voksne SV’ere, eller lignende, så vidt vi kunne se, folk som vil at vi skal elske muslimene kanskje mer enn muslimene elsker seg selv, formodentlig. Klappingen var en demonstrasjon av godhet, men for tafatt til å være en oppfordring til underkastelse. (ikke omvendelse).

Kirkerådsleder Gunleiksrud Raaum nevnte ikke med et ord at hun var for kvinnelige prester, eller mot mannlige prester, denne gang, og dette var da heller ikke oppe til debatt. Men det lå like vel under at hun anså det som en frelse i seg selv at hun hadde gått inn for hellig vielse av hellig homofilt praktiserende homofile. Hun sitter med andre ord selv på «den objektive nåde», kan vi vel si, det er altså ikke Gud selv som bringer evig frelse, ut fra Skriften selv, men mennesket selv. Hun var sterkt og oppglødd for at vi snakket frem den skjulte troen blant folk og at folk hadde mye mer tro enn de selv visste. (Men sann kristen tro?) Hun var inderlig for synlig tro, antakelig med henblikk også til islam, som et forbilde i så henseende.
På spørsmål om hvordan det kunne være mulig at hun ville bevare den kristne kulturen når 8 kirker i Oslo etter forslag nå står i umiddelbar i fare for å bli solgt eller nedlagt, sa hun at vi også må se på kostnadene. Hun understreket engasjementet fra folk for å beholde kirkene og sa at staten får utrolig mye igjen for pengene av å holde kirkene og andre trossamfunn gående. Det var ennå ikke fattet vedtak om nedleggelse av disse kirkene, presiserte hun, hverken sørgmodig eller glad, men kanskje litt fortumlet over spørsmålet, som var direkte rettet til henne personlig, fra Solvangs side. Det Raaum gjorde, var altså ikke å svare på spørsmålet, snarere tvert imot. Hun appellerte i stedet til alle om å føle det riktige på dette punktet ved å vise til det faktum at det er veldig mange som engasjerer seg mot nedleggelser, når spørsmålet kommer opp, og at dette viser hvor vanskelig det hele er og hvor vanskelig alt var for henne. Ved å appellere til publikums behov, ga hun altså det svaret hun selv ikke kunne svare direkte på der og da. Og dermed slapp hun fra det, på en måte. Det er vanskelig å gå inn for nedleggelser når man samtid ikke vil nedlegge. 

Popartisten og presten Eidsvåg ble hentet inn utenfra og kom med hele sitt ansikt klistret inn på skjermen på besøk fra Vestlandet et sted, og så noe medtatt ut, men likevel klar, om enn litt omtåket og ikke lite like rusa på, at nå gjaldt det om at kyrkjefolk begynte å skape seg en gud som passet mer inn i tiden, som han sa, skape en ny gud som antakelig skulle ligne mer på ham selv enn på de fleste andre og på en gud som folk da kunne være mer fornøyd med, en gud på våre premisser, med andre ord, bare vi gjorde og tenkte de riktige tingene, lex Eidsvåg, altså. Han hadde ikke tid å komme til studio, for han satt hjemme og skrev på en bok han vil kalle Gud er død, lenge leve Gud. Det sa mye.
Om Eidsvåg var i bakrus eller på vei inn i rusen eller ut av den, skal være usagt. Det noe værbitte ansiktet hans fikk fylle hele skjermbildet lenge nok til å få skremt vettet av barn som ikke får sove så lett og som heller vil være oppe, enn å havne i drømmenes mareritt, sammen med de voksne, som alle tror det er best å være som et barn, evig elsket av Jesus. Eidsvåg inntar mer og mer posisjonen som legemliggjørelsen av Den edle ville, eller den edle barbar, om man vil, som Rousseau og andre totalitære figurer har hatt så store forventninger til og sagt mye godt å si om. Man skal visst elske de edle ville i dag. Noe de ville selvsagt vil at vi skal.

Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen var den eneste som hadde noe å fare med; han var for at kristentroen skulle manifestere seg ikke bare i den enkelte, men i fellesskapet og at seremonier tross alt var viktige, at vi kan lære mye av å bli utfordret a muslimer som har er mer tydelig eller eksplisitt praksis, noe som gjør islam til en tro mer egnet for konkret påvirkning enn kristentroende i dag, som for det meste velger å holde troen innabords for seg selv, innelukket eller innkrøkt i seg selv, kan man vel si.
Men heller ikke Selbekk fikk anledning til å si noe alvorlig, som f eks om syndenes forlatelse og at vi faktisk vil bli stilt til ansvar for våre synder, (i hvert fall hvis vi først bekjenner oss selv som syndere, - radikalt sett det eneste ubetalte vilkår for medlemskap i kirken, et vilkår ingen annen organisasjon har, hvilket skal vise hvor hellig faktisk kirken er).
Selbekk var tydelig på at det var full mulig, ja, et must, fikk vi inntrykk av, å misjonere også overfor muslimer! (Noen tåler visst ikke den siden av kristentroen; de vet ikke at de stryker ut Jesu egen misjonsbefaling – Guds egne ord med andre ord - for egenhånd og dette er toppen på hovmod, stikk i strid med hva de selv bedyrer, nemlig at de er de sant ydmyke, vil vi si).
Selbekk mente at muslimene utfordret oss på dette å bringe troen frem i det konkrete og i offentligheten og at kristne her nok hadde en del å lære her.

Biskopen i Nidaros, Finnset, som snakker et noe spedt «bygdisk riksmål», velegnet for å påkalle bifall,  og som antakelig ønsker å opptre som prototypen på den snille og gemyttdempende kvinnestemme i enhver forsamling, la frem en masse tall og statistikk og snakket smilende og glad om hvor fin kristendommen var, men ikke stort mer, og mest, underlig nok, om penger, maktpolitikk og rettferdig fordeling, på kirkens premisser, selvsagt osv, akkurat slik de andre debattantene gjorde, da det kom til stykket. Bare at de andre helst vil ha mer av kaken, spesielt «hefferne» i Human etisk Forbund, en forsamling av stert troende gudløse, som misjonerer for «Borgerlig konfirmasjon», en seremoni som i seg selv er så kjedelig at til og med profesjonell komikere, stand-ups og andre med sans for latter og ironi, ennå ikke har våget å parodiere på dertil egnede scener på det sekulære offentlige broadway.
Borgerlig konfirmasjon a la HEF er rett og slett for kjedelig til å nå frem under rampelyset og lupen, når man ikke engang kan parodiere den, av frykt for å bli oppfattet som altfor for kjedelig, av den tause hop. Her gjelder den en viss blasfemi- lov under: Den guden hefferne tror på har gjort seg så irrelevant for befolkningen at denne irrelevansen i seg selv utgjør en garanti mot bespottelse. Det er, skam å si, en svært enkelt metode for denne guden at han eller hens adoranter i absolutt forstand ikke trenger å beskytte seg selv eller guden deres mot krenkelser. Berger var en kløpper av et prektig eksempel på en glatt kremmer på livssynsmarkedet, derom ingen tvil.

Trond Enger, var på utseende å dømme, en kjekk kar med smilet og godheten på lur, og et veldig tolerant og bredt smil, et smil med ord som kunne romme alt hva et smil i seg selv kunne bety. Fyren virket uskyldig i og for seg, men for innsmigrende, logrende og etter in mening påtatt appetittlig, men i hvert fall tilsynelatende ikke helt uten autentisk fatning og kompass, men da helt uten fundament i kristen tro, skulle man ta ham på ordet. Han fremla HEF’s euforiske budskap som et tilbud rettet til alle, på markedet. Ikke som misjonering, tvi våre. Han ville ha en «sykehusprest» på ateismens premisser, han også. HEF drive med «tilbud», ikke forkynnelse, i motsetning til kirken.

Beroligende nok ga Enger ikke noe umiddelbart inntrykk av å ville overta for Folkekirken en gang for alle, i ett sveip, der og da, for å si det sånn, nei, her skal det tydeligvis gås forsiktig frem, ett steg om gangen, men da med demokratisk og liberal mulighet for stadig mer høylydte steg mot vanningsstedet eller «brønnen», som stat og kommune sitter på, men som Folkekirken og Staten godt kunne klare seg med litt mindre av, etter HEF’s mening.
Berger la underforstått t langsiktig perspektiv på avskaffelse av all kristendom alle former for kristen symbolikk, kan visst komme til å lønne seg på lang sikt, for jo mer til kirken, jo mer til HEF, og da går jo regnskapet opp. HEF har litt over 90 000 medlemmer. Kirken frem til nå ca 3 mill, stadig synkende.
Hvis Folkekirkens skal være en kirke for folket, kan den jo godt avstå noen smuler og kunne stenke litt mer vievann i form av stadig større seddeldrypp på HEF, som har inntatt en slags klokkerrolle nå, - de står med lua i hånden, til fortrengsel for biskopenes akk så elskede og angivelig så inntil urimelighet styrtrike Folkekirke, i HEF’s optikk.  Og folket elsker visst folk som står med lua i handa. For slik skal det ikke være. Everybody Loves The Underdog, som det heter. Et smart forretningstricks. Ifølge Enger må alle få tro akkurat hva de vil, men da må også alle grupper likebehandles, mente han, spesielt økonomisk.  (Selbekk mente at kirken nok burde ha en viss privilegert stilling, after all).

Enger innrømmet på spørsmål at også han er avhengig av å tro, for man kan ikke vite alt her i verden, sa han. Også dette gjelder alle, på markedet, hvor interesseorganisasjonene kjemper om makt og midler over samme kake. Veldig prektig eller ydmyk kar, denne Enger, med andre ord. Han trodde på vitenskap, menneskerettigheter, demokrati og på et liv før døden, beskjedent nok. Kirken er overpriviligert, mente han. Den har sykehusprester, det har ikke HEF, hvis jeg ikke tar feil, men kirkerådsleder Raaum visste råd, hun var jo også for sykehus- humanister, sykehusimamer og feltimamer, forsikret hun, selvtilfreds, og med et tydelig tak på livet før døden. Han nevnte ikke et ord om det hysteriske i at mange heffere faktisk nekter å legge seg inn på et likhus etter døden der det fines kristne symboler, som om de fryktet nær livet-opplevelser også etter døden.

Selv hadde biskop Finnset fra Nidaros ikke vært så opptatt av tall, innrømmet hun, nærmest litt spakt eller muntert selvpinende, eller selvmedlidende, alt etter som. Stort mer av relevant viktighet, fikk hun ikke sagt, kanskje bortsett fra at hun var enig i at for mange kristne liksom gikk rundt og nærmest ba om unnskyldning for sin tro, noe vi selv tror er tilfelle. Mye dypt fikk heller ikke den blonde kirkerådslederen, Raaum, sagt.  Men, via guilit by asosciation her, kunne lett lett formørkede sjeler spørre hvor denne lederen hadde gjemt pisken for anledningen denne dagen, og for å fantasere litt mer mørkt og upassende spørre seg hvor hun nå hadde gjemt håndjernene sine, nettingstrømpene og den glinsende plastikk-shortsen, og de høye lærstøvlene, med tanke på et eventuelt nachspiel. Men dette blir for grovt å fantasere om, selvsagt, men uansett: Hun kunne i fantasien strengt tatt lett ha glidd inn i rollen som en polyamorøs eller polymorf, svært så plastisk bordell-mamma, lederegenskaper har visst denne framifrå kirkerådsleder så det monner, og da i rollen som en åpen, veldig varm og alt-inkluderende mamma, for trengende av alle slag.

Raaum er en kvinne med naturlig autoritet – til forskjell fra mange andre påstått kalde mennesker i kirken – en frihetskjempe som kjemper en edel kamp med liv og lemmer – spesielt hjertet - som innstas for visse interessegrupper i folket og grupper av utstøtte, forhånede og nedbrutte menneske, som roper på mer empati, «skjebner» hun så gjerne vil ha inn i husvarmen, for å vise hvor empatisk hun kan være, vil vi tro. Joda, hun har noe å bryne seg på.

Kirkerådslederen har vært, noe alle bør vite, en varm forkjemper for å oppheve syndene og gjøre dem hellige, overfor Gud, bl a ved fra første pult å promotere vigsling av homofilt åpent praktiserende homofile prester nettopp i Folkekirken.  Noen særlig dypere innsikt i syndens verden, eller av syndenes konsekvenser i livet generelt, opplevd på egen kropp, vil man nok lete lenge etter for å finne i denne kirkerådslederens hellige person, privat. Hun var selvsagt for sykehusimamer, sykehusprester og sykehus-humanister. Alle skal med.

Debatten i seg selv ble imidlertid på tross av nidaros-biskopens ydmykhet overfor tall, en diskusjon nettopp om bevilgninger eller manglende sådanne, og fordeling, og alle var enige om at alle skulle stille likt, alt trosinnhold uanfektet. Troens innhold og ulike gudsoppfatninger må med andre ord vike der pengene kjøres frem som nådemidler.

Biskop Sommerfelt sa at Israel hadde folkeretten mot seg og at han – personlig - visste hva folkeretten sa, objektivt, for det han egentlig sa, indirekte, var at Folkeretten – c’est moi. Folkeretten, det er meg.
Sommerfelt stiller alltid opp i egen vekt-klasse, det affiserer visst ingen. Og det denne personen synes å frykte mest av alt, er frykten for ikke å kunne opptre som sikker i sin sak, han er liksom alltid langt forbi stadiet til tvileren Thomas, som krever kroppslige bevis før han kan tro.
I Sommerfelts tilfelle, kan man si at han ikke trenger å etterligne Thomas når han kan etterligne seg selv og slik forsikre enhver om hvor sikker han er. På kjakepartiet å dømme, ville Sommerfelt, metaforisk sagt, sannsynlig vis eller uten tvil ha klart seg godt som kamphund, men ikke som en edel Rottweiler, men heller en litt mer nifs og rugged Pitbull, under veddemål.
Sommerfelt overveldet sin motstander eller med-duellant Bjarte Ystebø, i hvert fall ytre sett, som var like ved å begynne å stamme, ikke av adspredelse, men av hakeslepp over biskopens noe frivole fideisme og manglende evne til beskjedenhet og åpenhet for fakta på bakken, og for realpolitikk rundt Israel.
Biskopen holder seg lydig med det islamske flertallet i FN som bruker enhver anledning til å fordømme Israel, alltid på sviktende grunnlag og helt uten hjemmel nettopp i Folkeretten, annet som en høyst relativ «rett» skapt for anledningen og med det klare mål å få staten Israel oppløst og i kne. Han viste til GT hvor det står at Israel skal elske sin nabo og sine innflyttere! (Så den).
Biskop Sommerfelt elsker tydeligvis jødene, men vil helst oppløse staten Israel, selv om han sier at Israel har en selvfølgelig rett til å eksistere. Og det kan han jo gjerne si, så lenge Israel selv sørger for de sikkerhetsforanstaltninger som landet selv vurderer ut fra eget skjønn og velger, og ikke ut fra sikkerhetstiltak som pitbuller som Sommerfelt ønsker, tiltak som f eks en boikott, som han støtter,  hvis mening er undergraving av hele Israel.

Debatten ble, selvsagt, en meta-debatt, på meta-teologiens, meta-moralens, meta-human-etikkens og meta-estetikkens område. En debatt innkapslet i den definisjonsmakt NRK selv mener å kunne utlede for anledningen. NRK’s styrende fordom er absolutt normativ ut fra en dypereliggende illusjon om at folk – objektivt sett - ikke vil ha kristendom og Statskirke. NRK vet bedre hva folket reelt virkelig vil ha enn hva folk i virkeligheten virkelig ønsker og vil ha. De går som en selvfølge ut fra at folk har illusoriske behov for «eventyr» og at dette på en måte er skadelig for folket selv. Debatten ble derfor en eneste lang «glad» elegi og hyllest til Folkekirkens undergang, med andre ord. Folkekirken er i ferd med å gå inn i solnedgangen og de vet det.  Det synges en svanesang av hjertets lyst for Folkekirken, med NRK som taktfast korleder og dirigent.

Debatten ble derfor ble en debatt for spesielt interesserte, viet til de innviede i sekularismens endimensjonale univers, et univers som nå i evighetsperspektiv har internasjonalisert seg for godt i det store flertall. Ironisk er det derfor at så mange nå ser seg tjent nettopp med å bevare Folkekirken, til og med med støtte over skatteseddelen, men neppe i form av privat medlemskontingent, som flere var inne på, bl a Trond Giske, som som alltid var høyere enn taket. Og staselig, med sitt noe barnlige og langt fra begredelige åsyn, egenskaper han selv ikke kan noe for at han har, men som han nok kan spille på, ved behov og som adspredelse, i hvert fall stundom, i sene nattetimer.

Giske var selvsagt for Folkekirken – mot FrP’s Heggheim - og for at det skulle være så rimelig på pungen som mulig for Folket å være medlem av, fra fødselen eller dåpen av. Giske bedyret da også at han sto i og last og brast med Folkekirken. Syndserkjennelse eller syndsbekjennelse eller ikke, glemt var nå i denne Debatten at han inntil for nylig hadde vært gjennom en slags skjærsild, etter uten rettslig prøving og uten en rettferdig korrekt formalisert folkedomstol å holde seg til, å ha blitt anklaget for ulike subtile former for tafsing eller grafsing. Han var blitt friskmeldt nå, om ikke annet. Han står med rak rygg, og jeg hadde så nær sagt med hendene foldet og ser ut som den evige konfirmant, han har med andre ord utseende med seg, vil jeg si. Det er sikkert lettere enn mange tror å tro ham hvis han skulle insistering på uskyld, fremfor å tro betingelsesløst på mee-too.

Debatten var kort sagt helt uten substansielt innhold selv om den kunne for visse kunne ha en viss underholdningsverdi.