mandag 19. juni 2017

Allah's kjærlighet? Allah's nåde (grace)?



Ikke-muslimsk terror er kanskje i anmarsj i et større omfang enn vi vil tro er mulig, sett i et litt større fremtidsperspektiv. En høy fransk embetsmann innrømmet for noen måneder siden at Frankrike ikke tåler disse terrorangrepene særlig lenge, det kan utvikle seg en form for punktmessig utmattelseskrig, vil jeg si, en ny og til nå helt ukjent type borgerkrig.
Og mange er de som går rundt daglig med den samme magefølelsen, pluss spørsmålet: Når skal dette snart ta slutt, om noen gang?
O, yes, «there is a burden to bear», men den er ikke bare den hvite manns byrde som må bæres. Den må før eller senere bæres av oss alle. Vi er alle medskyldige, spesielt for fremtiden.
De populære og mektige nettsiden document.no og HRS med henholdsvis Hans Rustad og Hege Storhaug som gallionsfigurer, har selvsagt det som nå av CNN blir kalt «The Van-attack» i London, hvor terroristen – som egentlig bør beskrives som «den kriminelle» - var en hvit mann på 48, en mann som av noen betegnet som r…høl eller noe i den retningen, men som for øvrig ingen i nabostrøket vet noe særlig om, bortsett fra at han er firebarns-far. (TV2 har en for øvrig en heading som sier sitt: Varebilen kjørte på en gruppe muslimer som var på vei hjem fra midnatts-bønn i en moské ved Finsbury Park i London).
Vel, Rustad og Storhaug nærmer seg saken på nesten identisk vis; de ser i hovedsak det samme, (se min sammenfatning av hva de skriver rett nedenfor).
De ser at hevn er et motiv som skremmer myndighetene og politikerne, og spesielt da hevn fra en hvit ikkemuslim og alle andre potensielle hvite ikkemuslimske terrorister sin side, hvite ikkemuslimer og personer som måtte tre inn på scenen for å skape et helvete av et kaos vi aldri før har sett innenfor våre egne nasjonale grense overalt i Europa til denne dag og hva enten dette dreier seg om enslige ulver uten reelt nettverk eller personer som opererer mer systematisk og organisert ut fra etablerte kommandolinjer.  
Og hva gjør vi? Jo, «Vi» begynner på autopilot da umiddelbart å lete etter psykiske tilstander hos en rekke mennesker som kan gå rundt som kruttønner med behov for psykiatrisk behandling mer enn for rett ideologisk eller religiøs tilhørighet.
Vi gjør dermed det mentale til fiende i seg selv, ikke livssynet, ikke gudsbildet, ikke politisk markør, selv om slik tilhørighet riktig nok kan tjene som en merkelapp som vi lar operere i bakgrunnen. F eks: Vi har sett at topp-politikere som er mer redd for islamofobi og islamkritikk enn for islam, (jfr Trine Skei Grande m fl). Vi har også sett at det foreligger et sterkt ønske om å stigmatisere islamkritikee som høyreekstremister.

Storhaug og Rustad ser at muslimene på en måte har klart å skaffe seg en privilegert plattform som hjelper dem å føle at de er spesielt verneverdige her i Vesten, og da på bekostning av andre troende så vel som ikke-troende. Muslimenes selvbilde blir derfor styrket jo flere muslimske terrorangrep det har vært og jo fler som kommer. De fleste vestlig ikkemuslimer – vi vantro - har fått dette med seg, bortsett da fra de som foreløpig trygt befinner seg blant og stortrives i og for den snakkende klasse, elitene, som de kalles, og ikke minst våre fremste politiske talsmenn og de fleste andre representanter blant dem.
Det har ligget i kortene – og som et rigid og ufravikelig paradigme i form av en urokkelig nesten naturgitt konstitusjon, både på det kollektive og det individuelle mentale planet - at muslimer skal beskyttes stadig mer og mer. Det SKAL skapes (konstrueres) sosiologiske rammer og vilkår som i praksis gjør det stadig lettere for muslimene å føle seg krenket. Det settes da også i konsekvens av dette inn stadig mer krefter og mer energi, og mer kreativitet med vekt på å sikre flere mentale preventive tiltak for å hindre dette, enn de krefter og midler vi er villig til å yte når det gjelder å beskytte egen majoritetsbefolkning mot mistanker om ekstremisme, fascisme, fobi osv.
Det er blitt viktigere å konstruere opp en ikke bare mulig, men høyst reell kronisk latent forhåndskulpabilitet i egen befolkning, enn å forholde seg realistisk til hvorfor og hva muslimene selv kan komme til å finne på av grusomheter, og hvilket objektive potensiale de kan øse av i sine hellige skrifter for å trigge islamske terror.
Vår elite synes å mene at det viktigere å lukke øynene for dette innbakte potensiale i islam enn å bli konfrontert med den enkle sannhet det er at det virkelig finnes grunnlag for terrorisme i islam, et grunnlag som er helt fraværende utenfor islam, og da mener jeg radikalt sett, både juridisk og mentalt. Det kan ikke forhandles med Allah og hans profet i slike rotspørsmål. En slik prosess fratar muslimer et grunnleggende eksistensielt ansvar. Det er Allah som til syvende og sist påtar seg og vil ha ansvaret. En slik teologisk eller tankemessig forutsetning foreligger selvsagt hverken i kristendommen eller i ateismen.
Det er derfor i høyeste grad irrasjonalt at Vesten har gitt muslimene et større vern enn det vern Vesten selv kan – eller ikke vil eller ikke evner - gi egen befolkning, et vern de kan regne med å ha og få, ikke bare i dag, men også på lang sikt fremover.
Etter 22.06 har det oppstått et doxosisk felt hvor befolkningen synes å ha nektet seg selv å innse dette, man har i stedet godtatt at det nå gjelder å holde orden på våre egne indre demoner, enten det er de indre demoner man selv personlig og individuelt går og bærer på, eller det gjelder kollektivt og på en større skala.
Vesten og dermed VI har derfor vendt pekefingeren, skylden, angsten og usikkerheten innover mot oss selv, innover mot vår egen indre kjerne, eller vårt eget tomrom, vår egen absurditet og fundamentale ikkemetafysiske forankring, om man vil.
Vi vegrer oss ikke bare febrilsk, men til tider også hysterisk, for å ta fatt i de destruksjonskrefter som måtte romstere ikke bare i de muslimske terroristenes sjelsliv privat, men også i den enkle, vanlige, fredelige og fredfylte muslim vi alle kjenner som helt alminnelig mennesker og like ufarlige som oss selv.
Vi beskytter oss selv ved å unngå å forsøke å forstå hvorfor muslimer blir terrorister og hvorfor de begår udåder. Vi frykter å gå til saken selv, vi er livredde for å oppdage at muslimene har objektive hjemler for å utagere, hevne seg og drive terror med noe som er mer enn bare som mental forstyrrelse eller god samvittighet, men at de faktisk har en for dem en uforbeholden plikt overfor både Allah og profeten som det ikke kan forhandles om.
Vi ser ikke – fordi vi utelukker gudskonsepter overhodet - at Allah som siste og høyeste instans inngår en virkelig og virkelig bindende pakt som gir den troende et uavhendelig løfte som garantert betaling i form av et «evig liv i evig salighet» som martyr i den allahianske himmelen, hvor det er både dadler nok og pikeøyne som taler sitt tydelige språk om hellig, frivillig underkastelse, for all evighet.
Vi ser ikke alvoret i dette, for vi er blitt så vant til å tro at en pakt eller en avtale er noe man bare kan inngå med mennesker, (og da nødvendigvis i form av konsensus og gjerne nedfelt i såkalt menneskeskapt positiv rett).
Vi tør ikke å se at livet er meningsløst uten Gud. Muslimene vet at meningen avhenger av Allahs løfte og ikke bare det, at han – den troende - faktisk kan tvinge og binde Allah til å oppfylle sitt løfte, ved at han krever sin rett i henhold til Allah’s egne ord i Koranen og de andre hellige tekstene. En muslim kan i ytterste konsekvens dermed binde Allah’s hånd, som det heter, hvilket gir en enorm følelse av verd og betydning, hvilket er umulig å tenke seg for vantro ikkemuslimer, det være seg kristne eller ateister, så vel som fascister og kommunister. Og her ligger kjernen og kompasset. Klarer vi ikke å nærme oss dette fundamentet, klarer vi oss ikke igjennom den utmattelseskrigen som ligger forut. Det nytter ikke å forholde seg til overflatefenomener i lengden. Før eller senere må disse tingene komme til sin rett.
Generelt: En kristen eller annen ikkemuslim kan aldri hente sin hjemmel for vold hverken i de kristne hellige skriftene eller i det guddommelige kristne «an sich», dvs hos og i Gud selv. Han kan aldri påstå at det i gitte situasjoner er Gud som befaler ham å gå til krig eller utøve terror, uansett hvor politisk korrekt den kristne likevel kan begrunne dette på rent sekulært eller rasjonelt grunnlag. For den kristne vil de grunnleggende etiske dilemmaene alltid måtte løses av den enkelte selv og da bekreftes i egne valg og i eget ansvar, ikke i forhåndsproduserte forordninger. Dette blir alltid et dilemma som må klargjøres eller detoneres i den enkeltes samvittighet i relasjon til den lojalitet han føler overfor helt verdslige eller sekulære og derfor ikke hellige kilder, størrelser som f eks tradisjon og nasjon, eller politisk ideologi eller system.
En kristen kan aldri legge ansvaret på Gud eller forlange lønn fra Gud for å spille blod eller begå voldelig handlinger og terror. Det fins ingen lønnsgaranti i kristendommen. Det gjør det derimot i islam. Det fins ingen ansvarsfraskrivelse i kristendommen, men det gjør det i islam. De fleste kristne vil steile ved en tanke om at Gud skulle stå bak eller ville det onde. For muslimer er dette ikke noe problem. For muslimen står det klart som dagen at moralen dikteres til enhver tid, i ethvert øyeblikk, av Allah selv og at hvis Allah vil, så blir det onde godt og det gode ondt. Og det er bare slik det er.
For en selvmordsmorder må det derfor føles som en stor befrielse allerede her i livet å kunne «vite» at det han gjør uforbeholdent er Allah’s vilje. Det fratar ham for mye eventuell grubling og byrden ved å måtte treffe egne valg og slik bli reelt ansvarlig for dem som et personlig ansvarlig individ.

For en muslim kan valget om å bli martyr faktisk oppfattes som en virkelig, ontologisk frelse, i seg selv, (selv om frelse innen islam har en helt annen betydning enn frelsen i Kristus). Det ironiske og tragiske her ligger i at det eneste sted i virkeligheten hvor muslimen kan erfare det som i kristentroen er virkelig nåde er når han opplever den nåde som gis ham gratis i selve voldshandlingen, (som han selvsagt også kan rasjonalisere som en konkret legitim forsvarshandling for islam og den muslimsk ummah egentlig uten referanse til Allah i det hele tatt).
Den muslimske «nåde» sett i denne referanseramme illustrerer den avstand det teologisk må være mellom den troende og hans gud. Plikten til jihad formidles ikke via personlig henvendelse eller via samvittigheten (som ikke fines som et dekkende eller entydig begrep i islam). Plikten må refereres til det som skrevet står og det som skrevet står er faktisk alt muslimen kan vite om Gud og guds vesen og karakter, dvs svært lite, hvis noe overhodet.
Utover skriften – Koranen – fins det intet personlig forhold til Allah og man se dette som det er: Det umulige i islam for å ha et personlig forhold til Gud.
Det som står skrevet er tilstrekkelig og det som står skrevet står er altså at Allah «frelser» ved å gi muslimen gratis «nåde» gjennom å ty til vold og påføre den mest uutholdelige lidelse for den ikketroende. Det står også at det er en plikt å hate vantro for Allah’s skyld. Hva gud i seg selv måtte mene i den og den konkrete saken, er for muslimen fullstendig likegyldig, bortsett fra i islamsk fiq, altså juridisk rett avledet av Koranen og de andre hellige skrifene. Allah kan ikke la seg anfekte eller affisere på noe vis. Loven er gitt en gang for alle. Han fremtrer derfor som den absolutte eller abstrakte andre. Det ligger derfor på muslimen at han må foreta noen sterke projiseringer for å kunne overleve med sin tro og sin gud: Han må – ensidig - tillegge Gud en forsonlig karakter og evne eller egenskap til å være personlig, for det sier seg selv at et løfte om nåde og frelse i seg selv kan formidles av abstrakter på et stykke papir, dvs en i seg selv «død» bok. Shahiden må altså skape gud og dermed gjør han seg jo i forhold til kristentroen til en avgudsdyrkere. Det burde gjøre muslimer radikalt usikre eller rådville.

Men hva med den kristne? Den kristne kan riktig nok ha frelsesvisshet, ja, «assurance», og et løfte om at han (til og med) aldri kan miste denne av Gud selv gratis forærte nåden, men den kristne kan likevel aldri utøve vold og overbevise seg selv om at dette automatisk og av seg selv vil innebære frelsesstyrkende nåde.
Det sies med rette at forskjellen mellom kristendommen og alle andre religioner er nåden, grace. Det er typisk at nåde nærmest er som et fremmedord å regne innen islam og termen, konseptet eller begrepet nevnes ikke i f eks Øxford Dictionary of Islam av Esposito. Men dette forhindrer ikke at vi trygt kan si at å drepe og bli drept for Allah og profetens sak, gir «sikker», ontologisk, viten om «frelse», (ja, det går frem i Koranen), dvs at man kan si at det finnes en slags «nåde» også innen islam, i og med at gjerningen blir gitt selvmordsmorderen av Allah selv helt gratis og med full garanti for innfrielse. Det heter i Koranen at de ikke er «dere» - jihadistene, altså, som «gjorde det», hvilket betyr drepte osv. Det er Allah som gjør det og «du» som dør for Allahs sak i jihad er forutbestemt for dette! Og dermed viser den radikale forskjellen seg: Den kristne har en stedfortredende frelser, en frelser som dessuten alltid har vært uten synd, denne, dvs Jesus Kristus, har derimot frivillig gjort seg til synd for oss mennesker.
Den muslimske martyren derimot har opphøyd seg selv og gjort seg selv til syndebukk, et vesen uten synd. I islam er det selvmordsbomberen som gjør seg til syndebukk, dvs til et vesen uten synd. Martyren frelser derfor seg selv, tror han, selv om han jo ut fra et kristent synspunkt jo nettopp er et syndig menneske og derfor uten mulighet for å frelse seg selv, og dessuten også uten mulighet for å frelse andre. Den muslimske martyren tror altså at han er syndefri og derfor nesten allmektig og derfor av uendelig større verd enn alle andre mennesker som ikke er eller blir martyrer. Den vanlige muslimen derimot, må leve i stadig frykt for ikke å kunne strekke til overfor Allah’s forordninger og betingelser for å unngå helvete eller slippe billigst mulig unna der. Men han kan aldri være sikker på å være «frelst». Den muslimske martyren tror - i skarpest mulig motsetning til den kristne lære - at han selv er det uskyldige lam som tar bort verdens synder. I kristentroen er dette lammet Kristus selv.

Hva med den kristne år det gjelder frelsen? Den kristne kan aldri lene seg tilbake, bli passiv og så forvente seg at Gud frelser ham uansett, og da ensidig sett fra hans eget utsiktspunkt, nei, det står skrevet at man kontinuerlig skal «arbeide» på sin egen frelse, dvs for å bekrefte Guds nåde, en nåde som er gitt den kristne i tro helt uten krav til gjerninger. Den kristne kan derfor aldri (mentalt inntil det objektive) pukke på sin absolutte frelsesrettighet overfor Gud og kreve den innfridd av Gud selv, en mulighet som altså dermed ikke bare ganske enkelt står åpen og klar for bruk «hvis han er interessert og vil» for en muslim, men som til overmål virkelig gir ham evig «frelsesgaranti». En muslim kan derfor ta «nåden» på forskudd ikke bare i full forvissning, men i full viten, (slik han vil oppfatte det selv).
At Gud står bak nåden får derfor en helt annen betydning for den kristne enn for muslimen. Islam blir til syvende og sist fundamentalt en gjerningsreligion inntil roten og dette til og med om nå muslimen skulle hevde det stikk motsatte, at den frie eller gratis nåden egentlig er hans og ingen annens selv uten gjerninger. For selve selvmordshandlingen, eller terroren, sett som nåde, kan ikke betraktes om en gjerning i egentlig forstand. Martyeren er en fristilt robot, Allahs slave og forlengede arm, ja, identisk med Allah’s vilje.
Det synes å stå klart at en kristen eller ateist forankret i vestlig kultur og sivilisasjon aldri kan tenke på den måten og på det grunnlag de såkalte muslimske selvmordsmartyren tenker og agerer på, men hjelper denne innsikten oss? Nei, det ser ikke slik ut. Til tross for at de fleste vil se og forstå denne åpenbare forskjellen og se at den er virkelig og sann, at den har agens, nevnes den aldri i MSM. Det er blitt tabu å nevne denne avgjørende kontrasten og dette helt vesentlige perspektivet, ja, denne sannheten. Eliten synes ikke å unne folk denne innsikten, ja, innsikten i seg selv mistenkeliggjøres og fryktes som et tankeparadigme som kan gi en plattform for å motivere til hat og diskriminerende holdninger. Eliten tåler med andre ord ikke sannheten. Den må derfor påta seg å spille rollen som Gud selv, en funksjon de fleste innen denne eliten selvsagt vil benekte at de tillegger eller tilraner seg selv.

Storhaug: Ingen politikere eller mediekommentatorer har så langt i dag sagt at dette er noe vi (eller de, muslimene) må venne oss til. Vi hører heller ingen Khan-ordfører si at det som skjedde i natt i London er en del av det å bosette seg i en global by. Ikke syt, liksom.
Fra det islamistiske Muslim Council (Islams Råd) i Storbritannia, heter det at det som skjedde er en konsekvens av den økende «islamofobien». Man burde kanskje være litt mer tilbakeholdne og fintfølende til man vet noe mer om hvem den 48 år gamle gjerningsmannen er?
Problemet på de britiske øyene er det samme som i hele Europa: Man har ikke våget å adressere islams mangel på evne til fredelig sameksistens. Det er ingen religiøs gruppe av noen størrelse som selv stiller seg så til de grader på utsiden av majoritetssamfunnet og som skaper så til de grader mye friksjon i våre i utgangspunktet harmoniske stater.
Derfor har folk gjennom flere år nå blitt opprørte når islamistiske terrorangrep rammer Europa og den ene politikeren etter den andre har stått frem med bekjennelser som at «islam er fred». Eller som i forrige måned da terror fra islamistisk hold rammet London: Erna Solberg med ordene terroren er «meningsløs». Børge Brende mente på sin side at terroren er «uforståelig».

Rustad:
Europa har sett et alvorlig tilfelle av motvold. Det er ingenting myndighetene frykter mer. Uansett hva som måtte komme frem: Muslimer oppfatter det som terror, og ikke bare muslimer i Storbritannia, men hele ummaen, som nå er inne i slutten av ramadan. BBC, eller norske medier for den del, tør ikke forklare sammenhengene.
Norske medier turde ikke kalle det hevnangrep mot muslimer, men valgte å si at en varevogn hadde «kjørt inn i en folkemengde». Når man hører hvor og når er sammenhengen opplagt. Det er å svikte oppgaven ikke å si øyeblikkelig hva dette handler om.
Angrepet natt til mandag var etter alt å dømme en målrettet hevn, mot muslimer som gruppe.
Det blir ikke mindre av at muslimer har en følelse av å være forurettet, av å være offer. Venstresiden og mediene har fyrt opp under en slik holdning i lang tid. Nå forventer muslimer å få samme sympati som andre ofre.
De føler seg bare fornærmet og ser ingen verdi i islam-kritikk. De vil selv bestemme grensene for kritikk av sin religion.
Men når en europeer tar loven i egne hender og den blir til hevn, er det mye mer alvorlig. Vi må være villig til å forklare hvorfor.
Europeere lukter løgner og forstillelse, de vil ha sannheten. Muslimer er blitt vant til at de er priviligert, at de skal skånes, at det gjelder særlige regler for dem, i toleransens navn. Sorry, de føler det annerledes, men de er blitt «skånet». Jo, nærmere volden kryper, jo viktigere er det med sannhet. Sannhet er forebyggende og avvæpnende.


Christian Skaug på document.no den 19. juni: Nå som en hvit europeer (etnisitet er plutselig relevant igjen) har begått terror, vil vi i det minste slippe å høre at det statistisk sett er farligere å bevege seg fra sengen til toalettet. Det kommer ingen gjentagelser av at vi må venne oss til terroren, ei heller at den er en del av storbylivet. For Storbritannias vedkommende må det ellers sies at landet høster som det sår. Toleransen for muslimske hatpredikanter i ytringsfrihetens navn går flere tiår bakover i tid, i de senere årene ledsaget av en intoleranse for enhver som har påpekt de problematiske sidene ved islam i øyriket. Risikoen for hevnangrep mot muslimer kunne ikke utelukkes.

Denne frykten har boblet under overflaten hos vestlige myndigheter helt siden da, og den er noe av forklaringen på at man etter hvert jihad-angrep med nesten seremoniell rutine er raskt ute med det ikke altfor musikalske tiltaket det er å oppsøke en moské, omfavne noen imamer, forsikre om at et overveldende flertall av muslimene er fredelige, og programerklære at vi står så sterkt samlet at ingenting kan splitte oss.
Teaterforestillingen som tar form av denne ønsketenkende besvergelsen, har blitt stadig pinligere i takt med en virkelighet som overtydelig forteller at våre moderne samfunn er alt annet enn samlede, og at det ikke finnes noen større splittelse enn den mellom muslimer og innfødte europeere … her

Se også Hanne Tolg  her : Det er visstnok «hatefullt» å påpeke at Finsbury-moskéen i årevis har vært et arnested for radikalisering og jihadpromotering. Sant riktignok, men altså «hatefullt» . … Og Douglas Murray fikk kjenne det da han sa at det kunne være greit for oss alle med «mindre islam»:
    Last Sunday, I appeared on the BBC’s Sunday Politics to discuss the aftermath of the Manchester attack. I said what I thought, and various Muslim groups promptly went bananas.


søndag 18. juni 2017

Vantro terror i London



 Vi viser til verdensnyhter i media i dag - terror i London


Utslag av islamofobi? Vel, det er slik «de» vil ha oss til å tro, dvs de som har sværtet rasjonelle islamkritikere og nærmest enhver edruelig islamkritikk i Vesten de siste 20 årene.

Ett skal være sikkert: Ingen av angriperne sies å ha ropt «Gud er stor», heller ikke «Allah er stor», selvsagt. Angriperne – terroristene – synes derfor ikke å ha hatt annen «hjemmel», intet annet grunnlag, enn sitt eget sinne, sitt eget indre raseri. En aggressivitet i dem selv, en aggressivitet som er som et troll som stadig må mates og som stadig blir mer sultent og krevende, men som alltid gir et slags eskalerende behov for å føle seg sterk og ovenpå, i det den jo mettes, av noen som frykter det og velger å leve i dets uforbeholdne terror og uten at den som mater er i stand til bevisstgjøre eller gjennomskue sin rolle og posisjon, - dette i seg selv et «diktat» som forhindrer nødvendig flukt og frigjøring.  Trollet har lagt sitt offer i en tvangstrøye offeret selv føler seg fortjent til, i underkastelse, - i «islam». Dette i seg selv som et eksempel på den archetypiske nevrose.

Terroristens sinne og aggresjon, forveksles med legitim betydning og makt. Man vil ha mer makt og derfor må man bli mer sint, en selvforsterkende sirkel mot en objektiv selvdestruksjon som av den aggressive og sinte oppleves som bekreftelse på stadig verdiforøkelse.

Det viser kanskje mest av alt ulikheten mellom muslimske terrorister og nå altså vestlige, individualiserte terrorister, men selvsagt også likheter. Muslimene kommer her ut som «den sterkeste» part i og med at islam i seg selv bedre skjermer muslimer mot avmektig individualisme eller solipsisme. Den vantro mangler metafysisk fundament. Muslimene hengir seg til en Allah som eksisterer utenfor individets uutholdelige ensomhet, selv om Allah er en fjern og i prinsippet utilgjengelig og upersonlig, monolittisk og ubevegelig gud. Men Allah har åpenbart seg, i form av sin lovbok? En slik trøst har ikke ateisten eller den vantro. Den vantro tvinges til å relatere seg til relativisme. Den troende har et fast punkt: Allah og profeten. Det gir et slags mentalt forsprang, en fordel fremfor den vantro, som må utholde seg selv uten mulighet for reell relasjon, dvs utholde absurditeten i livet og eksistensen selv, slik det radikalt individualiserte og relativiserte vestlige menneske ikke bare gjør, sånn uten videre og tilsynelatende uten anstrengelse, men MÅ gjøre, uten da mulighet for å være i «besittelse» tro i personlig, eksistensiell relasjon.

Dette var kanskje virkelig gale personer, eller mennesker som ikke klarer livet i det moderne eller postmoderne samfunnet, hvor forventinger om å tåle tilværelsens uutholdelig letthet har fått dominere som normativt eller normerende imperativ i form av et krav at det intolerable skal tolereres, ubetinget, et krav som krever selvdisiplin, distanse til tingene, ydmykhet.

Hvis det finnes en gud i disse terroristenes sinn eller psyke, vil han bli holdt godt skjult lenge, kan man ha grunn til å tro. Her reageres det med blindt hat som en funksjon av den totale meningsløshet eller frustrasjon som i dag synes å konstituerer Vestens grunnparadigme, et paradigme som gjør alt tillatt, nettopp fordi det i et slikt paradigme ikke finnes noen Gud.

Men det finnes her en klar måltavle eller målskive her: Ikke bare islam som abstrakt, men muslimer, dvs muslimer som gruppe, og derfor er dette en klart rasistisk motivert handling. Men muslimer som syndebukker? Nei, det kan foreløpig utelukkes, i sin mest rudimentære form. Man ofrer ikke et uskyldig lam her, med mindre man tenker rasistisk og gjør alle muslimer til offer per se. Hvilke synder tror terroristene her at de selv eller «de ofrede» muslimene selv vil kunne sone for? Nei, det hele virker fullstendig absurd. En av terroristene skal ha ropt: Jeg vil drepe alle muslimer.

Men spørsmålet som da gjenstår er dette: Er terroristens egentlige anliggende å ofre seg selv, for sitt samfunns synder, elitens defaitisme og mangel på ryggrad, innsikt og vilje til selvforsvar? Ser disse terroristene på seg selv som helter, frelsende riddere, mennesker som tar på seg deres egnes unnlatelesessynder?

Terroristene hevder ingen guddommelig hjemmel. De henter hjemmelen i seg selv, de vil hevne seg på en meningsløs verden, og dermed på seg selv, paradoksalt nok, fordi verden kan bare være meningsløs der verden forutsettes å være meningsløs. Terroristen må se på verden og virkeligheten som et truende vakuum og en verden og en virkelighet som ikke lytter og ikke ser og aldri reagerer. En verden som ikke er i stand til å være menneskelig, human.

Her finnes imidlertid intet Manifest a la Ander B B, ingen «systematisk» tenkningen, ingen spesifikk ideologi, bare en slags impulshandling, utløst av uspesifikke eller uspesifiserbare omstendigheter, kanskje, eller ligger det her en slags systematisk tenkning under? Hvor henter de sin legitimasjon fra? Hvordan identifiserer de seg og med hvem har de i så fall solidarisert seg? Hva venter de å oppnå? Eller er dette en reaksjon som vil fortelle verden at alt har vært forgjeves, og at all motstand likevel er nytteløs og hensiktsløs? Det ligger muligheter for å avdekke grusom ironi på dett teateret, denne skueplassen. Mange krefter er i spill, spenninger utløses, «behov» tilfredsstilles. Det virker som om terroristene trøster seg med en siste krampetrekning paret med et dypere ønsket om å rive flest mulig andre med seg i fordervelsen på vei mot det store intet. Hendelsen i seg selv kan være en funksjon av dyp nihilisme, men også et behov for å kunne kompensere: Det er bedre å bli berømt enn forsømt, etterlatt til seg selv og sjelens tomhet, eksistensens grunnleggende meningsløshet. Det dreier seg om en slags umodenhet, en slags infantilisme. Vi straffer våre foreldre hvis vi ikke få det som vi vil, umiddelbart. Det kan minne om dette at soldater i kampens siste fase og hvor det blir klart for dem at de er i ferd med å tape: Da klikker, slik Enzensberger pekte på i en bok om en lignende problematikk for et decennium siden.

Forventer disse terroristene å få bifall fra folk flest? Ønsker de å statuere begynnelsen på de tror vil kunne utvikle seg til en systematisk og organisert motstand mot islam som sådan? Har de sett på seg selv som helter? Tenker de på seg selv som kommende regenter i UK, slik Ander B B gjorde her i lille Norge?

Dette er spørsmål vi vil få svar på etter hvert. Men her dreier det seg ikke utelukkende om en ensom ulv, det var tross alt tre av dem. De må ha hatt en slags fellesskapsfølelse, med et felles behov for markering ut fra et virkelighetssyn de opplagt må ha delt og vært samstemmige om, en virkelighetsoppfatning de kanskje har trodd blir delt av befolkningen i sin alminnelighet.

Det skulle ikke tyde på utilregnelighet eller sinnslidelse, hallusinasjoner. Men det viser heller neppe at angrepet var blitt igangsatt av organiserte krefter, av f eks høyrepopulister.

Ett er sikkert: Islamkritikk vil etter dette bli mer verdsatt i samfunnsdiskursen, snarere tvert imot. Det vil bli farligere å kritisere islam. «De» vil si at det ikke langt fra ord til handling. «De» vil ikke innrømme egen medvirkning eller at islamoservilitet kan ha spilt i synergi med terroristenes beveggrunner, i den grad disse er rasjonelt fundert.

Kan angrepet betraktes som en lengsel etter å få re-legitimisert lex talionis, hevnprinsippet som bærende og grunnleggende etisk og moralsk – og da kategorisk - imperativ? I så fall kan angrepet ironisk nok betraktes som kristendomskritikk, en kritikk av en slags kristen tafatthet og manglende oppfordring til ikke å snu det annet kinn til. Samtidig, og dette er dobbelt ironisk og dobbelt tragisk, kan angrepet sees på som en bekreftelse på islams etiske og moralske overlegenhet og dermed som en legitimering av islam proper. Hevn for hevnens egen skyld, som den fundamentale «gyldne regel», med andre ord. Og opphøyelse av vold som den egentlig skjønnhet, den sann godhet og den «godeste» sannhet. Det er en fryktelig tanke dette. En uutholdelig tanke, så la meg konkludere og gå videre på søken etter mer kreative perspektiver.

Men: Det fins lærde muslimer som forsikrer om at dette prinsippet er det vakreste uttrykk for genuin eller autentisk rettferdighet som finnes. Det ligger naturlig for mennesket. Å snu det annet kinn til, derimot, er unaturlig, ja, bent frem umenneskelig og derfor forkastelig.

Vi skal også huske på at Anders B B beundret al Qaida, på sitt verste og mest kaldblodige. Han betraktet krigen og volden som en høyverdig verdi i seg selv, om enn kanskje ikke som den absolutte verdi overhodet. Hans verd var å bli «verdt det» som «som sann» eller ren kriger, slik jeg har oppfattet det.