søndag 30. januar 2011

Er AntiJihad nå blitt kristent?

Kan man forstå islam uten å ha et personlig forhold til kristendommen? Kan man forstå islam uten et personlig forhold til  Kristus? Kan man forstå islam som overbevist ateist, humanist, humanetiker eller ”ren” materialist”?

Nei, det kan vi ikke. Ikke slik vi ser det. Vi vil i det følgende kalle ”dem” naturalister.

Den mest grunnleggende forutsetning for at en naturalist eller et vestlig menneske -  enten det er voks opp kristent, sosialistisk, ateistisk eller humanistisk – skal kunne forstå islam annet enn på venneplanet og overflatisk, eller politisk-kulturelt, er at man skjønner hva kristendommen står for. Men her mangler det i dag mye.

Hva står så kristendommen for?

Kristendommen er både historie og fortelling og både budskap og middel, dvs. kristendommen forvalter virkemidler (noen vil kalle ) Gud selv har innsatt til bruk for mennesket for dets frelse og evige salighet.

Tolk det den som vil. 

Islam er ikke slik. Likevel lover islam frelse. Men islam ser ingen arvesynd, hvordan kan da islam love frelse?
Sa vi frelse?

En norskættet gutt rekker opp hånden i en religionstime på videregående. Læreren nikker. Gutten sier at faren hans sier at kristendommen bare er noe stort lureri og noe rølp som visse mennesker bruker for å undertrykke  mennesker.

Time out for kristedommen? Vel, ja for så vidt og – antakelig - for denne guttens vedkommende. Løpet er kjørt. Endelikten fastlagt. Hvor lang tid og hvor mye energi skal så læreren bruke på å motdrive eller supplere denne elevens forestillingsverden? 

Er det i det hele tatt mulig å tilbakevise påstandene med ”æren” i behold? Er det noe vits i? Hvorfor ikke gi opp og spare seg selv og samfunnet for ubehaget og jobben?

Tenk hvis denne gutten nå representere de innerste tanker nærmere 8o% av befolkningen i landet har om kristedommen?

Skremmende, ja, for noen. Men for mange nok?

Flere islamkristisk nettsteder har i den siste tiden tatt opp kristne temaer som et deltema i islamkritikken og den samfunnsmessige kritikken for øvrig, vi tenker bl a på AntiJihad og document.no. (HRS får vi komme tilbake til).

Av disse to har Anti-Jihad utmerket seg som det nettstedet som best evner å integrere kristne tanker og dogmatikk  i sin islamkritikk. Det er lovende. Det er bra at AntiJihad nå viser ansikt på en kvantitativ tydeligere og mer ”hissig” eller markant måte enn stedet tidligere har gjort. Det er desto  mer beklagelig at document. no på sin side synes å være nokså tvilrådig om i hvilken retning stedet skal ta til denne ”problemstillingen”. Man er usikker. Man tviler og føler seg frem. 

Kommentarene synes ikke synderlig interessert i å diskutere kristendom og kristedommens betydning i konfrontasjonen med islam. Man foretrekker å komme med antiislamkse innspill på bakgrunn av rent ateistisk begrunnede premisser, rent humanistiske eller ateistiske. Man makter ikke – tilsynelatende - å se at disse premisser faktisk er frembragt i en kristen-kulturell sammenheng, og som funksjon av en utvikling som har pågått de siste 300 årene i Europa og Vesten for øvrig, ja, og at denne utviklingen faktisk har ligger der som et potensiale helt fra begynnelsen. 

Frihet er en grunnstruktur i kristendommen. Uten frihetstanken, ingen frelse. Frelse kan bety å bli satt fri.

Det som skjer er imidlertid at det tas for gitt at det kristne paradigme nå er avløst for godt av et nytt, annet, friskere og mer rasjonelt  paradigme, slik ”de” ser det, nemlig ateismens og humanismens paradigme, et mer menneskelig pradigme, vil man kalle det, - et paradigme uten tro, i tradisjonell forstand,  i det hele tatt. Man mener seg nå å vite, eller så bare mener man, - man tror ikke. 

Det kan forresten komme komme ut på ett under ateismens eller naturalismens pradigem.  Å tro gjør man nå bare i verdslig sammeneheng, som når man tror på at legen kan hjelpe en og helbrede en, og kun statistisk, samfunnsrettet, via mer eller mindre vitenskapelig eksagte beregninger og prognoser.  Vi har overlatt til forsikringsselskapene og alle pensjonsfondene osv å ulykkesberegne eller pensjonsberegne vår frelse.

Vi er ikke kommet lenger. 

Hedningene – inkludert muslimene - tror at seieren over kristendommen allerede er vunnet, at kristendommen ikke lenger har noe å fare med, og at folk ikke lenger bryr seg om kristendommen, langt mindre at noen forstår dens egentlig anliggende, nemlig menneskets frelse sett i et større perspektiv enn i det rent naturalistiske perspektiv, som jo ikke øyner noen annen metafysisk eller supranatural horisont ut over dette jordeliv vi alle nå en gang er bundet til, med alt vi har, så lenge vi lever. For det som gjelder er at det er her vi er og her skal vi bli.

Det er noe sørgelig og trangt ”bufast” over det.

Vi lever til vi dør. Det et ateismens og humanismens credo. Det er det største frelsesbudskap naturalister har å by på. Det kan minne om synet på frelse innen islam. 

Så hvorfor ikke arbeide videre på å spre budskapet om at kristendommen er noe rølp for naive og onde mennesker som ønsker å undertrykke andre og ”bedrive tvang i religionens navn”? For det er det de kristne nå gjør: De bedriver tvang. Tang i religionen. (Hvilket islam ikke gjør … ha, ha).

Vi tror AntiJihad er inne på rett vei og at document.no er på vei mot historiens skraphaug når det kommer til reell antiislamsk virksomhet her i landet, uansett hvor mange glimrende analyser og kommenaterer stedet vil bringe til torgs fremover. Stedet øyner nok at det valgte perspektiv i sin redaksjonelle retning  kan bli for snevert, det søker derfor å inkorporere nye vinkler og ny forståelse og metoder for å tilby og få et bredere grep og en dypere forståelse av hva det er som skjer - i og med og rundt oss - i for tiden. 

Men skrittet over mot en mer raus holdning til kristendommen sitter langt inne, slik vi ser det. Man vegrer seg, føler seg frem, går med små skritt. Tør ikke åpne skrittet fullt ut. Man har forlengtst oppfattet tidsånden: Den antikristne sådan. Man tør ikke utfordre den. Den er for sterk, for overbevisende, for rasjonell, for kvantitativ selvsikker til å kunne rokkes.

Dessuten: Kirken er altfor utydelig og dvask, men også dette må vi her la ligge. 

Man ser ikke at alt denne motstanden – som egentlig er helt uforståelig uten å tenke på diagnosen fobi - i grunnen ikke er annet enn ren forfengelighet. Intellektuell forfengelighet. Man tilber skaperveket og ikke Skaperen. Man vender seg til verden for å finne sjelero, men ser ikke at man da samtidig mister både mål og mening i et større perspektiv, nemlig i det perspektiv som virkelig åpner seg for de siste og største spørsmål, nemlig  målet og meningen for og med DET HELE, også etterlivet, livet etter døden. 

Man tillater ikke seg selv å ha en sjel. Mennesket skal i dette bildet  være sterk og uten dødstvil. Man skal utholde DET HELE med stoisk ro. Man skal tåle lidelse og så dø. Men først skal man ha et underliv. Noe annet er det ikke. Noe annet tilbys ikke. Det fins ikke lenger noe gudsbilde i mennesket å få øye på. Men samtidig ser man mennesket som et ukrenkelig vesen og et mål i og for seg selv. Mennesket skal ikke brukes instrumentelt. 

Men er dette utviklet av naturalismen? 

Nei, slettes ikke. Dette er noe naturalistene stjålet fra kristendommen. De lever nå på illusjoner om egen fortrefelighet og moralske overopphøyethet. De tror de har vært kreative.

Men naturalismen i seg selv har ikke noe budskap å bibringe ut over kristendommen. Naturalismen   er i seg selv derfor et trist budskap man vil spre. Et høyst beskåret budskap. Det er er fattige løfter man bidrar til å gi og spre, et budskap uten løfter i det hele tatt, bare pompøst selvbedrag og løgner …. 

Det hele bunner i at man ikke skjønner hverken det kristne budskap i all sin radikalitet eller dens terminologi i all sin skjønnhet.  Man tror – ser det ut for og for eksempel – at ordet frelse kun har noe med hva ”de”  snakker om på bedhusene og at folk som går der er litt snåle og at det må være det flaueste man gjøre er å ha noe med de som går der å gjøre, enn si å ta ordet frelse i sin egen munn. 

Man vil heller ikke ha noe med ordet frelse å gjøre i sitt sinn og sine tanker. Ordet frelse er med andre ord helt ute. 

”De” har sannelig klart det. ”Før nu”.

Men det betyr ikke at frelsens innhold er ute. Så langt fra. Det er mangt man kan si om ordet frelse. Det kan oppfattes på mange måter. Men naturalistene frykter for alt dette, at det skal være noe i kristendommen likevel, noe større enn det man har og sitter på selv. ”De” har nå fobier mot alt dette -  som aldri før. Kristofobien er påtakelig, markant og tragisk.

Det er noe umodent og barnslig ved det hele. Fobisk.

Derfor er det velkomment når AntiJihad nå angriper islam tydeligere enn før med kristendommens egne våpen, dens terminologi og store, overgripende fortelling, dens budskap og dens troslære.

Vi har ikke mulighet for å forsvare oss mot islam uten. 

Kristendommen er det eneste budskap som kan redde oss. 

En påstand som stadig færre – spesielt innenfor kirken selv - forstår i dette landet. 

Beklagelig vis.

Å redde betyr forresten frelse. Det er kanskje noe å tenke over for document.no og stedets debattanter.

 Anbefaling: Se AntiJihad under etiketten "teologi" og "dialog":

her 






fredag 28. januar 2011

"Revolusjon" i Egypt?

Opptøyene i Kairo i disse dager betegnes i flere media som en ”Revolusjon”. Men er de det? Og i så fall: Ut fra hvilket manifest, hvilket menneskesyn, hvilken verdi- og virkelighetsoppfatning?

I hvert fall ikke ut fra grunnleggende vestlige eller kristne sådanne.(Men dog: Ordet revolusjon har en viss nostalgisk smak i Europa. Revolusjon betyr alltid forandring til det bedre. Derfor støtter "the european mind" revolusjon
nærmest på autopilot, fordi ordet alltid forbindes med fremskritt. Etter revolusjonen først i Iran - som ikke endret synderlig på vår eufemiske forståelse av ordet revolusjon - vil den revolusjon som nå pågår i Egypt, kanskje  endre denne virkelighetsoppfatning).

Sett med vestlige, materialistiske eller ateistiske øyne, bør opptøyene ikke betraktes som noen revolusjon, for det dreier seg snarere om en reversjon, en tilbakevending til ”det gamle”, til mer islam, ikke mindre islam. Det er opptøyer uten klare målsettinger, uten klare strategier. De er mer uttrykk for forvirring enn for bevisst styring. Det eneste man sikter mot er om mulig å forsøke å gjøre tilstandene noe bedre for folk - for å unngå at de blir så mye verre.

Men det alle ser ut til å vite – uten at man sier det høyt, både blant egyptere og Vesten, som nå er hensatt i rollen som observatør – er at det ikke kan bli bedre, uansett hva man foretar seg, uansett hvilke maktfigurer man setter på tronen og uansett hvor blodig eller ublodig dette scenarioet utvikler seg og uansett hvilket sterkt eller svakt maktmenneske som nå vil klare å tilrane seg posisjonen som den store SJEF, dvs. den nye diktator. Og uansett om denne nå vil påstå at han har seiret i kraft av Allah og i profetens navn eller ikke.

Egypt er allerede på full fart mot en ny katastrofe: At islam befester seg mer enn islam allerede er befestet og at noen klarer å overbevise folk at stadig mer islam er den eneste rette og eneste mulige vei ut av tilstandens begredelighet fremover. Egypternes fortvilede situasjon er at de er muslimer, - at det er islam som danner deres psykiske grunnlagsmateriale og mentale bilder - ikke at de er fattige eller lite industrialiserte. Ikke at 1/3 av dem er analfabeter, men at de i sinn og sinn allerede tenker på muslimsk vis, føler på muslimsk vis og handler på muslimsk vis, dvs. i henhold til Allah, profeten og  Koranen i all for høy grad. 

Egypterne kan ikke frigjøre seg selv eller bli ”som oss” eller andre ”normale mennesker” eller stater før de knuser islam i sine hjerter og hoder, og maver, og før de knuser løgnene og tør å se virkeligheten som den er. De vil aldri kunne mette folks maver og dekke behov for utdannelse og høyere levestandard hvis de fortsette å grave seg stadig mer og mer ned i den kvikksand av kronisk katastrofe islam er i seg selv, for alle muslimer, ja, og ikke bare for alle muslimer i Egypt, men også for alle mennesker i verden som ikke er muslimer. 

Islam undergraver all menneskelighet, alle forsøk på optimisme, alle forsøk på fremgang og fremskritt. Progresjon er et ukjent begrep for Allah og profeten, - vi ser det på utvikling på al-Ahzar, det største universitet i den muslimske verden. Dette universitetet, som i prinsippet skulle danne grunnlag for progresjon, er i stadet blitt den viktigste instusjon for å hindre nettopp progresjon, for her skjer alt i Allah’s og profetens navn, en virksomhet som både er livsfientlig og reaksjonær. Al- Ahzar står i veien for all radikal og reell virkelighetsforståelse og dukker ethvert tilløp til nytenkning. Man skal ikke være mye moderne ved dette universitetet for å bli erklært apostat. Det fins flere eksempler fra virkeligheten.  

Egypterne bør våge å se at Allah ikke er Gud og at deres profet er en falsk profet og at de derfor lever i en konstruert virkelighet som hemmer all kreativitet og alle oppriktige intensjoner. 

De bør tøre å innse at hadith og sunna er det motsatte av gode forbilder for folk og at profeten er den minst tenkelig mulig kandidat når det gjeldet å sette opp rollemodeller og idealer for mennesker, det være seg  unge mennesker som eldre mennesker, for studenter - som for gamlinger som gifter seg med pre-pubertale jenter. De bør innse at flerkoneri ikke er tillatt med gud som hjemmelsmann og forsvarer. De bør gjennomskue at Islam er en undertrykker og slavebinder for alle muslimer hvor de nå enn befinner seg og til enhver tid. 

De bør kort sagt skaffe seg nettopp det de nå mangler: Manifester som tar utgangspunkt i virkeligheten og den menneskelige kreativitet og den menneskelige fornuft. De bør kvitte seg med den konstitusjon som islam utgjør og som de ligger bundet og kneblet av, nemlig islam som trossystem og uforanderlige påbud og forbud.

De bør tøre å se at Allah ikke er den han sier han er og at profeten ikke er det heller.

Og dette er meget lett. Det er bare å gå til historien og moderne forskning, så vil de se at de mest fundamentale påstander Koranen kommer med bygger på misforståelser og manglende kunnskaper.

Og de bør begynne å ta dette oppgjøret nå. Ellers vil de måtte gjøre opptøyer i all uendelighet fremover uten å kunne rikke seg av flekken. 

For enhver ”revolusjon” i Allahs og profetens navn kan ikke bli noe annet enn reversjon mot større elendighet, mer råskap og umenneskelighet. Og i og med at opptøyene nå ikke har menneskeskapte manifester som nettopp uredd og på rent menneskelig grunnlag angriper islam i sine grunnvoller, vil disse opptøyene ikke bli noe annet enn blaff og fromme forsøk på å "forbedre" forholdene. Det vil ende i mer diktatur, ikke mindre. Mangel på enhetlige og rasjonelle analyser og manifester uten henvisninger til Allah og profeten er ikke noen manifester i det hele tatt. Mangel på manifest manifisterer bare kaos, forvirring og til sist de mest fortvilede og hjerteskjærende rop: Rop på Allah. Insha Allah. Allah hu achbar. Rop som bare vil forverre og rive ned, ikke forbedre og bygge opp. Rop som vil forsterke bestialitet, ikke redusere den.

Det er der opptøyene vil ende og dette kan bli alle forsøk på  sivilisasjonsbyggings store og tragiske endelikt.

Poenget er at islam ikke kan forbedre noe som helst. Islam vil alltid forverre. Islam er den kontinuerlige forverrings religion. All virkelighets forverring. Alle andre menneskesyns formørking. Alle verdiers perversjon.

torsdag 27. januar 2011

Islamsk terror borte om 10 år ...

Professor i religionsvitenskap Torkel Brekke mener at islamistisk terrorisme er gått ut på dato og at  terror i Allah’s navn er borte om 10 år.

Dette iførlge Klassekampen i dag.

Skal vi tro på dette?

Ifølge en annen professor er jihad mot en vestlig stormakt utenkelig. Eller rett og slett umulig og grunnen til dette er at t Koranen  kun foreskriver kamp i form av jihad mot lokal motstand i arabia på den tiden Muhammed levde og virket. De fleste muslimer skal være klar over dette og godtar det som en selvfølge.
Vi tar for sikkerhets skyld med hva professoren skrev på engelsk:  ”A moment’s reflection is sufficient to show that a jihad agaisnt a Western power – as opposed to local armed resistance - is impossible”.
Porfessoren het Alfred Guillaume og ble regnet som en av de største autoriteter på området. Han skrev boken Islam i 1954 hvor sitatet ovenfor er hentet fra.

En svensk islamekspert, Jan Hjærpe, skrev i  1982 i Politisk Islam at ”Jag er øvertygad om, at i det långa loppet ekonomiska ach sosiala factorer ær avgjørande for den politiska utvecklingen, i den islamska værlden liksom annarstads”.

I dette må vi gi ham rett. Men Hjærpe forutsatte nok ikke at den økonomiske utvklingen gikk i motsatt retning av det han håpet på eller kunne tenke seg. Han så vel for seg at den muslimske verden vil forandre seg til det bedre med stadig større brutto nasjonalprodukt å rutte med. I stedet ser vi at produktiviteten i f eks Midtøsten sank med 0,7 procent i året fra 1985 til 2005. Det lå nok for Hjærpe en litt for stor optimisme om at islam og den muslimske verden skulle utvikle seg mer bort fra sine islamske røtter enn tilbake til den, i enda større grad enn den tendens som kom til uttrykk i og med Khomeini i Iran.

En annen professor beskriver nå situasjonen i Egypt slik: ” … utviklingen går i en foruroligende retning. Samtlige kvinner jeg traff som ikke brukte hijab (de var alle høyt utdannede), sa seg konstant utsatt for plagsomt stress. De følte seg sterkt provosert over stadig å bli ansett som moralsk mindreverdige”. ( Unni Wikan, professor i sosialantropologi i Morgenbladet 24.12.10- 6.01.11).

Atter en professor forteller: ”Da jeg ble muslim for mange år siden var dette et uttrykk for religiøsitet fra min side. Det at jeg hadde på meg sjal i mange år, var en religiøs handling og ikke et politisk standpunkt”. (Proff. i religionsvitenskap Anne Sofie Roald i samme avis som nevnt over). 

Hvilket inntrykk sitter man igjen med av det intelektuelle klima etter å ha limt sammen denne lille buketten av sitater som vi har samlet sammen ovenfor?

Jo, at islam overlister og innhenter alle og at de fleste tar feil av islam, - det gjelder både muslimer og ikke-muslimer. Islam er rett og slett for mye å ta inn over seg for oss vestlige, spesielt i toppetasjen av det intellektuelle etablissement. De tar feil igjen og igjen om islam og vil aldri slutte med det. Islam er for mørk for dem til å forstå helt ut, rett og slett fordi islam er som den er, ikke som det en ønsker seg at den skal være.   
Det er på tide med opplysning. På nytt. Og på nytt. Derfor: Nei, til islam …

søndag 23. januar 2011

Når demonisering blir en demokratisk vane.

Israel er en blodtørstig barnemoder som går til angrep kun for å drepe og ødelgge.
Israel er bare ute etter å ta hevn.

Israelerne er nazilignende bøller.

Israel skaper en humanitær katastrofe ved å opprettholde en blokade av Gaza.

Israel ble dannet for å betale for Europas skyld etter Holocaust. Jødene er egentlig uten bånd til Palestina, et land som tilhører og er hjemlandet til palestinske muslimer som har bodd der fra evig tid, eller muslimer som flyttet dit og som drev vekk de opprinnelige araberne til Vestbredden og Gaza.

Det er nå Israel som okkuperer disse områdene, - ulovlig. Israel undertrykker nå palestinerne og forpurrer opprettelsen av en palestinsk stat som kunne gjort slutt på konflinkten.

Ja, disse påstandene godtas nå som faktabeskrivelser og underskrives på av følgende ”instanser” i landet:

Utenriksdepartementet, Kirken, Universitetene, teatrene og forlagshusene, store deler av nærlingslivet, stortingsrepresentanter fra alle partier og nesten alle media.

Dette utlagt ifølge en artikkel og et intervju med skribenten Melanie Phillips. 

Hun mener at alle påstandene ovenfor, og som nå danner grunnlag for de holdninger som inntas av de nevnte involverte, er fullstendig feilaktige. De fører til katastrofalt feilaktige konklusjoner. De bygger på forvrengninger av historien og at historien blir snudd på hodet. Offeret blir forbryter og logisk tenkning blir avfeid. 

Påstandene bygger på vaskede løgner som blir produsert i den arabiske og muslimske verden. Og imens vokser antisemittismen i Europa, mens muslimer hevde at det er islamofobien som øker.

-Moralsk og kulturell relativisme har snudd opp ned på rett og galt, sier Phillips. – Man tror at undertrykte kulturer og minoritesgrupper uten makt aldri kan ta feil, mens flertallet alltid har feil.

Hvordan kan det ha seg at de som er mest utdannet er blitt de mest irrasjonelle? spør Phillips.

Hun peker på at det blant progressive intellektuelle  er blitt slik at bevis og sannhet er blitt erstattet av ideologi, og troen på en ideologi. Fornuft og sannhet betyr ikke noe lenger. Det nytter ikke å diskutere med disse, for de bryr seg ikke om bevis, men tilpasser bevis til sine forutinntatte ideer. 

Araberne har omdefinert Midtøstenkonflikten fra å være en historie om arabisk agressjon til en historie om palestinske lidelser forvoldt av jøder. De har snudd offer/ forbryter-bildet og gjort Israel til skurken. Slagmarken foregår nå inne i hodene til folk. 

Nå er tiden inne for å anklage dem for deres feilinformasjon, sier Phillips. – Vi har plikt til vitne om sannheten. Vi må latterliggjøre dem, ydmyke dem, ødelegge deres rykte, boikotte dem, ikke invitere dem hjem, vise dem avsky og forakt. 

Med andre ord: Bruke deres egne våpen mot dem. - Rettferdighet, menneskeretter og sannheten er på vår side, ikke på deres, sier Phillips.

Ovenstående – i noe forkortet og omarbeidet form – sto å lese i i DagenMagazinet 22. 12. 2010, forfattet av korrespondent John Solsvik.

Må vi minner om at de hun kritiserer befinner seg i England, - eller?

De befinner seg og opererer nå både kulturelt og politisk  dessverre også i Norge. Vi er inne på en glattis. Vi står i fare for å miste gangsynet og vi vil gjerne bidra med dette lille innlegget som en påminnelse om at vi kanskje klarer å snu, mens det ennå er tid. 

Men hvem skal  snu det her til lands? Vi spør, for vi har ikke noe svar.

Hva ville Jesus ha gjort?

Spørsmålet er ikke hypotetisk. Spørsmålet er hva han gjorde og hva han sa, kort sagt, hva han med hud og hår lærte bort, hva han sto for og hva han påtok seg ansvaret for.
Sentralbudskapet i det han lærte var at gjerninger ikke kan hjelpe og at man ikke skal gå på kompromiss med de som underkaster seg og gjør seg til slave under sine gjerninger i den tro at dette skal ”please gud” og at man på denne måten skal sikre seg den evige salighet, mens ”de andre” skal gå til helvete.

Slik fariseersk lære  var - for å si det mildt svært giftig: ”Bullshit” -   for Jesus. Han kalte folk som spredte rundt seg med et slikt budskap for ormeyngel. Han var ikke nådig mot fariseerne. De var ikke ordentlige jøder. De svek jødedommen. De hadde gjort jødedommen til en gjerningsreligion og de forlangte at alle andre jøder skulle gjøre det samme. Det var syndig overfor Gud selv, sa Jesus.

Jesus nektet – med livet som innsats - derfor å bøye seg. Han talte dem midt imot. Han tok bladet fra munnen, kan man si, han sa det rett ut at de var ”de” som skulle i ilden, ikke de jøder som hadde gjennomskuet dem og som kjente Gud og som kom til tro på Ham. De skjønte etter hvert at Jesus var både Guds Sønn og skjønn, for å si det på en litt upresis måte. Han beseiret til og med DØDEN. Han hadde ikke latt seg friste av DJEVELEN. Det var bare de som oppfattet hva han sa og mente og som fulgte ham som hadde tro og var tro mot Gud. De aller fleste jøder som fulgte jødedommen var med andre ord sanne, troende jøder og jødedommen var den ene sanne religion. Det var bare det at fariseerne ikke så dette. En liten klikk av høytstående lærde og jøder brukte så fariseerens lære til å bryte med alt jødedommen sto for - og var i sitt vesen -  til å ta livet av Jesus. Fordi det han sa kunne tyde på at det var Han og ikke ”dem” som sto og gikk for alt det Gud var, er og kommer til å bli.

Hva ville Jesus ha sagt til muslimene i dag? Er ikke islam nettopp gjerningsreligion par exellance?

Islam er kanskje til og med verre enn fariserismen noen gang har vært. Ville det ikke da være naturlig for kristne å påpeke dette og advare muslimene, slik Jesus gjorde overfor fariseerne, i stedet for å legge seg på reygg for islam og til og med bidra til å fremme denne religionens innflytelse og makt her i landet?
Det som i stedet skjer, kan beskrives på følgende måte (av B. Warner i AntiJihads oversettelse):

”Men her kommer de aller fleste kristne ledere sørgelig til kort. De har erstattet Det kristne evangelium med Det hyggelige evangelium, og for å forkynne det trengs intet mot. Nå trives ikke alle kristne ledere like godt på en talerstol så meningen her er ikke nødvendigvis å jage dem alle opp på en sådan. Noen har anlegg for dette, andre ikke. For å være en dyktig debattant kreves også visse personlige egenskaper som ikke alle besitter. I tillegg til kunnskap må man også ha en rask og effektiv ”søkemotor” og en ”harddisk med kort aksesstid” mellom øra. Ikke alle har det.

Men denne konfrontasjonen med islam er ikke begrenset kun til det offentlige rom, den appliserer også på det mer personlige plan, i mindre grupper og under fire øyne. Hvis vi forestiller oss en situasjon hvor en kristen kvinne oppsøker sin åndelige leder eller veileder og spør om hun bør eller kan gifte seg med en muslim vil det å forkynne Det kristne evangelium innebære å fortelle at islam gir mannen rett til å slå henne. Det vil innebære å fortelle henne at den åndsmakt mannen hun vil gifte seg med tilber er ingen annen enn Bibelens Lucifer, Satan, den falne engel. all løgn og ondskaps far.


Velger lederen i stedet Det hyggelige evangelium sier han gjerne noe slikt som at kristne og muslimer tilber den samme Gud så å gifte seg med en muslim er i sin skjønneste orden. Det er jo hyggelig, MEN DET ER EN LØGN!


I Det kristne evangelium gjelder misjonsbefalingen også i forhold til muslimer, men i Det hyggelige evangelium gjør den tydeligvis ikke det. Misjonsvirksomhet for å få muslimer til å konvertere forekommer nesten ikke, selv ikke i vestlige land hvor slik virksomhet, i hvert fall foreløpig, ikke forbudt. I stedet betrakter ”kristne” (?) prester imamene nærmest som en slags ”kolleger” i egenskap av religiøse ledere, de synes det er gøy med religion, men de kjenner hverken ”Allah” eller Yahweh.


Vi vil aldri kunne beseire islam verken fysisk, politisk, religiøst eller åndelig så lenge kristne ledere ser det som sin fremste oppgave å være hyggelige. Noen av islams viktigste støttespillere er kristne ledere som er enten uvitende eller feige, eller begge deler.”

 

torsdag 20. januar 2011

Allah's og "profetens" lov i virksomhet i Norge.

At mennesker skiller mellom ”oss” og ”dem” er et veldokumentert fenomen. Det er et faktum. Det beskriver oss slik vi er. 

Vi kommer visst aldri forbi det, det synes å ligge naturlig for oss, vi er født med det, det er ingen nødvendig konstruksjon eller noe vi blir formet til, det er en uforanderlig fast  genetisk konstitusjon i oss som vi ikke kan operere eller pedagogisere vekk. 

Vi klare oss ikke uten. Vi er rett og slett avhengig av å ha denne tendensen i og med oss skal vi i det hele tatt være mennesker. I hvert fall kan det virke sånn. Det fins ingen kur. Det er noe alle liksom erkjenner og vet.

 Men er dermed alt sagt?

La oss begynne med begynnelsen og vi spør: Hvor ofte har ikke noen og enhver av oss tenkt som følger om ”de andre”:

- Sannhet betyr ikke noe for dem.
- De lyver støtt.
- De er syke på sjela. 
- De er urostiftere. 
- De bedrar. 
- De er ”døve, stumme og blinde”. 
- De evner ikke å forstå. 
- De er materialistiske. 
- De er uretferdige. 
- De stjeler . 
- De forfører uskyldige.
- De er ute for  å drepe og skade. 
- De forfølger oss. 
- De er hensynsløse og uvitende. 
- De er arrogante. 
- De innbiller seg at de er bedre enn oss. 
- De er ute etter å skade oss. 
- De forsøker å lure oss.
- De tror at de kan lure skjebnen/Gud.  
- De vil ikke forstå.

Det er ikke bare helt ”vanlige” mennesker som har tenkt slike tanker og hyset slike holdninger overfor andre mennesker. Det synes å være en sannhet som – endelig(?) – alle kan være enig om er sannhet helt fra tidenes morgen. Vi kommer liksom ikke utenom. Det er bares slik det er. 

Virkelig? 

Vi vil helst ikke tro det. Om oss selv. 

Vi er ikke alltid slik vi er, snarere: ”Vi” er bare av og til slik, bare i øyeblikk og da bare under visse omstendigheter, beklagelig nok. 

Vi går ikke rundt og skilter med at det er slik vi er på bunnen. Vi skryter ikke av det, men forsøker tvert imot å skjule det. Vi føler oss dessuten ikke vel med å ”være” slik. Vi vil helst være fri fra det. 

Vi bestreber oss mye på nettopp ikke å bli identifisert med de ”universelle” påstandene om mennesket og mennesket vi har gjengitt over.

En av våre største diktere har sagt det slik:
 1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.


(Axel Sandemose 1933)


Det er ikke langt fra denne janteloven til denne janteloven, som de fleste av oss nordmenn nå synes å være bundet av, for ikke å si: Bundet til, kanskje til evig tid:

1. Muslim: Du skal ikke tro du er noe.
2. Muslim: Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Muslim: Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Muslim: Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Muslim: Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Muslim: Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Muslim: Du skal ikke tro du duger til noe.
8. Muslim: Du skal ikke le av oss.
9. Muslim: Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Muslim: Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Men slik skal og bør det jo ikke være. ”Vi” jobber mot å bli stemplet som så ”nedrige” som dette. Vi vil ikke ha det på oss og mange arbeider nå natt og dag for å unngå at vi i verdens øyne skal bli oppfattet dithen at denne loven er nordmenns virkelige eller egentlige  konstitusjon. 

Vi vil ikke at verden skal tro at dette er den nye norske Grunnlov, en ufravikelig lov som nå har overatt fra ”Eidsvoll”.

Vi godtar nå ironisk nok ”i våre hjerter” at vi heller – som selvvalgt avkristnet nasjon og ukristelige folk – skal rette oss etter de holdninger som ligger nedfelt en gang for alle i følgende ”grunnlov”:

1. De kristne  skal ikke tro de er noe.
2. De kristne skal ikke tro de er like meget som oss.
3. De kristne skal ikke tro de er klokere enn oss.
4. De skal ikke innbille seg  at de er bedre enn oss.
5. De skal ikke tro de vet mer enn oss.
6. De skal ikke tro de er mer enn oss.
7. De skal ikke tro de duger til noe.
8. De skal ikke le av oss.
9. De skal ikke tro noen bryr seg om dem.
10. De skal ikke tro de kan lære oss noe.

Ja, vi har faktisk ”tenkt og handlet” nå på dette grunnlaget i flere lange tiår og kommer til å gjøre det i flere tiår fremover. Vi har imidlertid sett en tendens til at denne loven er under endring. Vi har behov for noe mer å holde oss til, noe klarere, noe som virkelig kan sette tingene på plass og noe som virkelig kan få oss til å se sannheten i øynenene. 

Vi står snart klare med den nye endelige grunnlov som vi nå og i all fremtid vil kunne slutte oss til, fordi alle sannhetskriterier nå er oppfylt og kritereier som vi nå har nedfelt i denne loven:

1. Nordmann: Du skal ikke tro du er noe.
2. Nordmann: Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Nordmann: Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Nordmann: Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Nordmann: Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Nordmann: Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Nordmann: Du skal ikke tro du duger til noe.
8. Nordmann: Du skal ikke le av oss.
9. Nordmann: Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Nordmann: Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Ifølge dette slipper nå nordmenn å være nordmenn – og kristne – lenger. Alle slavebindende tradisjoner er nå opphevet. Vi har konstruert oss frem til en helt ny og ren identitet, vi har befridd oss fra fortiden stempel som innsnevdrede, intolerante og kalde, vi har sluppet varmen inn, vi er blitt mer fargerike, mer tolerante og kjærlige, fordommenes tid er over, en ny evighet kan begynne. 

Vi kan nå puste lettet ut. Vi har endelig greid det. Vi kan nå fremstå som helt nye skapninger, renset for all synd og all grums, all mistanke om at ”det er” noe med oss, at det hefter noe ved oss.  

Nå endelig kan ikke verden rundt sette fingeren på noe ved oss, for hvem kan finne feil med de perfekte og rene?

Vi kan nå slå oss på brystet og rose oss av at det er denne loven som gjelder i våre sinn og i våre hjerter og vi istmmer gladelig og i full overbevisning om at det nå er denne loven som gjelder for oss, ja, spesielt for oss, en lov som åpner for sorte som gule, røde som svarte i alle land og verdensdeler og spesielt, selvfølgelig her i landet:

Du er enestående.
Du er mere verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du er noe som duger og har noe som duger mer enn du tror.
Du kan godta andre og godtar at andre godtar deg.
Du har evner til å forstå og lære av andre og lære bort det beste og edlestedu har.
Det fins alltid noen der som er mer  glad i deg for den du er enn du tror.

(Erling Frøland).

For en befriende eviggyldig lov! Spesielt når den anvendes på islamister og andre som vil oss så vel og som vi nå har gitt trygge opphold og gode økonmiske kår med alle muligheter for utdannelse og arbeid for alle evig fremtid her i landet. Vi har greid det igjen. Ingen kan nå stoppe oss. Ingen kan detronisere oss nå. Vi er nå – endelig - totalsikret en plass under en evig tilgivende sol. 

Vi er blitt uangripellige. Eller?

Nei, ikke helt. Vi bør gå et stykke videre. Vi bør om noen få år si til alle sorte og svarte, røde og gule muslimer her i landet:

Du skal oppleve at du er noe.

Du skal oppleve at du er like meget som oss.P

Du skal oppleve at du er klokere enn oss.

Du skal oppleve at du er bedre enn oss.

Du skal oppleve at du vet mer enn oss.

Du skal oppleve at du duger til noe.

Du skal oppleve at du kan le av oss.

Du skal oppleve at noen bryr seg om deg.

Du skal oppleve at du kan lære oss noe.
(Psykiater Tollak B. Sirnes i : Den gode strid 1974)

Litt i overkant? 

Å, nei, slettes ikke. Vi gir oss aldri.  

Vi har nå begynt å forsikre oss om at vi ikke skal tro på tvilen og tvile på den tro at vi er ”det beste folket”. 

Vi kan ikke gi oss her. Har vi først sagt A så må vi si B og det vi kommer til å si er følgende, i pakt med guddommelig lov, en lov som er nedskrevet og nedsendt en gang for alle av Allah, som ikke er Gud, OG hans profet, som ikke er noen profet, og det er denne faktiske og normative lov, som blir stående for alle fremtid uten unntak og uten mulighet for forandring:

- De bryr seg ikke om sannheten. (2:6)
- De er løgnere. (2:8)
- De vil lure Gud og de troende. (2:9)
- De har en sykdom i sine hjerter. (2:10)
- De er ufredsskapere. (2:12)
- De bedrar. (2:14)
- De er døve, stumme og blinde. (2:18)
- De er så dumme at de bare registrerer lyden når man roper til dem, uten å forstå. (2:171)
- De er materialistiske. (2:212)
- De er uretferdige. (2:254)
- De stjeler andres eiendom. (4:161)
- De misleder folk. (3:149)
- De konspirerer for å drepe og skade. (8:30)
- De forfølger en pga tro. (14:13)
- De er uoppmerksomme/ignorante/hensynsløse. (21:97)
- De er arrogante. (29:47-55)
- De følger innbilninger. (54:3)
- De forfølger. (54:9)
- De lurer mennesker. (59:16)
- De har gitt fra seg evnen til å forstå. (63:3)

Og hvem gjelder så denne loven? 

Jo, den gjelder for muslimer, dvs muslimer har nå  tillatelse til å mene og tro og vite om alle andre som ikke er muslimer  akkurat og nøyaktig hva denne loven sier. 

Det er loven som ble gjengitt i innledningen til dette lille essayet, den vi godtroende nok antok de fleste ville kjenne seg igjen i, spesielt alle som ikke er muslimer. 

Ovenfor har jeg gjengitt denne loven slik den er formulert i Koranen og her med henvisninger til vers (eller:surer) i Koranen selv. 

Og vi bløffer ikke, vi oppfordrer i stedet enhver som måtte lese dette å sjekke selv, både muslim som u-muslim.

Sirkelen er dermed sluttet. Vi kan trygt underlegg oss Allah for det var under ”ham” og profeten det hele begynte. Det var dermed dit vi skulle, der vi skulle ende, som muslimer, alle som en. 

For det er under islam vi hører hjemme. 

Det er der vi har vært hele tiden, nemlig : Under janteloven,  Allahs uforanderlige grunnlov, som vi egentlig ikke vil være bundet av, men som Allah sier at vi er bundet av, og Allahs utsagn kan ikke være falske eller umoralske. 

Allah’s lov er nemlig Den som sier sannheten om ”gud” og mennesker. Den ”gud” som en gang for alle har nedsendt sin rettledning til menneskene og den ”gud” som dømmer alle dem som ikke vil innse og følge hans lov og forordninger. 

Det gjør både Allah og Muhammed til Jante. 

Men få er klar over dette og enda færre vilinnse dette og ta det inn over seg.

Vi har nå endelig blitt muslimer og derfor rene mennesker, mennesker befridd fra alle tenkelig  påvirkninger  fra hedninger og folk som ikke tror på Allah og hans profet.

Vi er endelig fremme ved målet. Vi har unngått helvete, med mindre vi feiler og bryter lover og slik forsøker å stikke oss unna, for Allah ser alt og vil dømme oss på dommens dag til ilden, hvis vi ikke følger loven, dvs Janteloven. 

Så velkommen til Norge, velkommen til Janteland, i Allah’s land. 

Vi har selv innbydt ham. 

Vi har oss elv å takke.

Men Jesus ,da, vi noen spørre? Fordømte ikke han jødene og alle som ikke tror? Beskrev ikke nettopp Jesus jødene slik janteloven beskriver og fordømmer ”de andre”?

Nei, sier vi. Det gjorde han ikke. Han beskrev ikke jødene slik. Han beskrev mennesker som brøt med jødedommen og som tok seg rettigheter som de ikke hadde overfor nettopp Guds lov.

De som dømte Ham, dømte han på falske grunnlag. Prosessen mot Jesus var i strid mot loven på alle punkter.

Ikke slik med Allahs lov. Den dømmer ikke bare jødene og Jesus på et falsk grunnlag. Den dømmer alle som ikke er muslimer. 

Islam er den ”perfekte”  Jantelov. 

Ved å følge den, kan vi trygt fordømme alle som ikke tror – på Allah og profeten.

Men den dagen vi gjør dette – og den dagen kan komme fortere enn vi aner – så har vi gjort denne operative delen av oss, som faktisk utgjør en integrert del av oss som arvesyndsmennesker, til ufravikelig sannhet og ufravikelig norm. 

Vi har da valgt oss inn i en situajson vi ikke kan velge oss ut av igjen. Vi har da bestemt oss for å underlegge oss de minst noble sidene i og av oss, ikke de mest høyverdige siden av oss selv, og våre idealer. 

Vi har da også selv latt oss utestenge fra den kristne og jødiske Gud og dessuten stengt oss ute fra de kristnes Herre og mester, Guds Sønn,  Jesus Kristus.

For slik er det er med Janteloven. Profetens lov.

---

Fler har - bare for å ha nevnt det - grepet tak i Janteloven ifb med Maria Amelie-saken. Her er Jan Erik Vold i Klassekampen i dag, lørdag 22. januar 2011:

Du skal ikke tro de er noe, bare fordi du kan norsk
Du skal ikke tro du er like meget som oss, bare fordi du har tatt artium
Du skal ikke tro du er klokere enn oss, bare fordi du har mastergrad
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss, bare fordi du har hldt foredrag på Nansenskolen
Du skal ikke tro du vet bedre enn oss, bare fordi du er kledd naken av norsk politi
Du skal ikke tro de er mer enn oss, bare fordi du har bodd i flere land
Du skal ikke tro at du duger til noe, bare fordi du har skrevet en bok
Du skal ikke le av oss, bare fordi vi sier at loven er lik for alle
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg, bare fordi folk går i fakkeltog
Du skal ikke tro du kan lære oss noe

(Man kan spørre: Er det Allah eller profeten som snakker her, eller det begge?)

Et annet eksempel, fra Morgenbladet fredag d u:

Du skal ikke tro du er norsk
Bare fordi du skriver og snakker som oss
Du skal ikke tro du er bedre
Du skal ikke tro du passer systemet
Du skal ikke tro du kan bygge og leve
Du skal ikke prate, ytre og mene
Du skal ikke tvinge riket ned i grusen
Ikke en knebla tunge, det hviskes av tusen
Du skal ikke tale mot det vi sier
Vi er mange som krever, men fler som tier
Du skal ikke stå der papirløs
Vi beskytter verdier verdiløst
(Per-Jørgen Olsen)

(Vår kommentar: Like tvetydig og skinnhellig som Koranen selv).

tirsdag 18. januar 2011

Norge - en nazistat?

Hva er ulovlig i Norge i dag? Og hva er lovlig?

Om det hersker det visst stor forvirring. Myndighetene kommer rett som det er løpende med vidåpne armer så snart det oppstår situasjoner og skjebner ”folket” ikke føler seg følelses behagelig med. Det lever kanskje opptil 30 000 ulovlige her i landet. Det blir mye lidelse. Men det blir samtidig mindre og mindre ulovlig, i det rent praktiske, i hvert fall på det medisinske  området. De skal nå sikres rett til helse ved at forskrifter endres og penger legges på bordet. ”De ulovlige” skal få sin statlige velsignelse på ubestemt tid.Kan det ligge en bevisst politisk hensikt bak alt dette?

Visstnok. (Vi viser til Nyhetsmorgen i dag på NRK).

Det er lett å være ulovlig i Norge. Slik sett. Sett på en annen måte må det være svært vanskelig å være ulovlig i Norge, skal man tro folket og de ulovlige selv, - og nå også Staten, som tydeligvis ikke kan være empatisk nok. Det ser ut som om Staten lider av etslags dobbelspill mellom skyld og uskyld her. Man opptrer som både skyldig og uskyldig på samme tid. Man frykter tydeligvis at man ikke er menneskelig nok og at man ikke ivaretar menneskerettigheten i tilstrekkelig grad. Og det er utålelig. Og forbrytersk. Og da også ulovlig.

Myndigheten innrømmet nå at den har vært kriminell. Man har ikke sørget for tilstrekkelig helsehjelp. Man skammer seg og endrer derfor regelverket. Man kan ikke ha det på seg at man kanskje kan bli betraktet som enslags forbryterstat. Man gjør bot. Man omvender seg, kan vi si. Man betaler frivillig avlat overfor gud vet hva og hvem.

For om mulig å bidra til en oppklaring i forvirringen, vil vi stille noen spørsmål, som får besvares av de det måtte angå:

1 Har norrske soldater rett til å drepe i (forssvars)krig?
2 Har norske myndigheter rett til å forlange at vedtatte lover skal iverksettes av de rette myndigheter?
3 Har norske myndigheter rett til å kreve at alle som arbeider for disse myndighetene (Staten) lojalt utøver sin plikt i henhold til arbeiskontrakten med disse?

Svarer man ja på alle spørmålene, sier man også ja til at alle (lovlige) borgere i dette landet IKKE har rett til å nekte å utføre ordre (loven) med mindre loven tillater dette og f eks av "lovlige" samvittighetsgrunner.

Dette vil imidlertid bestrides av folk som mener at de personlig har plikt til å hjelpe ”de ulovlige” og som f eks gir dem helsehjelp de likevel kunne ha fått om de hadde henvendt seg til ordinære - og altså ikke hemmelige -  helsetilbydere. Og dette gjelder også alle dem som på en eller annen måte på annet vis hjelper ”de ulovlige, f eks i form av pengestøtte, kost og losji. ”De ulovlige” ikke-norske hjelpes av ”ulovlige” norske. Tilsynelatende uten at noen stiller grunnleggende spørsmål i denn knipen, som for mange ikke oppfattes som noe knipe i det hele tatt, men som grei skuring. (Fordi det kanskje begrunnes i dette at man tross alt har de moralsk riktige følelsene ... ).

Hvis vi et øyeblikk skal forsøke å sette situasjonen i perspektiv, vil det fremtre et bilde som nok ikke er så hyggelig som mange vil like å se, et bilde som kaster skygger mange år tilbake, helt til årene like etter WW2. 

Det som kan sies er dette:

Alle som arbeider – enten lovlig eller ulovlig – for å forlenge oppholdet til  ”de ulovlige” i landet forutsetter at de lover landet nå styres ved faktisk er i strid med de lover nazistene ble dømt etter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Disse lovene pålegger enhver borger  å nekte å følge ordre som hvis man likevel utfører dem bryter med disse universelle og overnasjonale lovene. Det gjelder alle lover staten vedtar som strider mot dem. 

Vi kan ikke forstå annet enn at de som faktisk enten lovlig eller ulovlig hjelper ”de ulovlige” faktisk – enten direkte eller indirekte, enten bevisst eller ubevisst - mener at Norge som Stat nå er en å regne som en nazistat som opererer med lover alle borgere – både her i landet og i alle land over hele verden – har plikt å bryte, dvs. IKKE overholde.

Ikke rart at myndighetene nå kommer løpende med nye empatiserte og empatiserende regler og forskrifter. Det skal blir lettere å være ”ulovlig” i Norge. Men det skal også bli svært mye vanskeligere å nekte å adlyde statens egne lover på dette området. Det er like før alle borgere i dette landet får en individuell plikt til å forlenge og forbedre oppholdet til de ”ulovlige”. 

Det skal bli ulovlig å handle motsatt. 

Men samtidig skal vi altså ha flere og flere ”ulovlige” her i landet.
Det er ikke rart at noen blir forvirret.


Hvilke politiske miljø er det som på lang sikt vil tjene på å opprettholde en asyl- og innvandringpolitikk som den foreliggende, hvor så mange "ulovlige" får bli? 


Om det kan man bare spekulere, men man kan ikke utelukke at det kan ligge en viss kynisisme bak alt dette. Som de fleste vet nå, gikk den britiske venstresiden for noen år siden inn for å importere utlendinger med det formål å vinne kommende valg. Det sier mye om hva politikk kan brukes til.


Hvorfor skulle så ikke den norske venstreside tenke som så, at det kan være godt å ha disse som nå er ulovlige i bakhånd, som enslags gisler: Når den tid kommer, gir vi de ulovlige amnesti. Det vil lønne seg "for oss".

Hvilket parti og hvilken side vil så disse stemme på ved kommende valg?

Ja, man kan spekulere.

søndag 16. januar 2011

Hemmelig følelses-stasjon (eh, Helse-stasjon).


Der ble det opplyst (vet ikke om det var P1 eller P2) at det fins en Hemmelig helsesatasjon i Oslo, (hvis ikke flere steder i landet).

Det skal arbeide over 100 leger pluss sosionomer og annet helsepersonale for denne ”stasjonen”. Formålet er å bistå asylanter som ikke har fått lovlig opphold i Norge og dette multiple helsekomplekset har dessuten hemmelig adresse.

Det intervjues en kvinnelig, talefør  psykolog med navn Akaja (?) Berg. Hun er tydelig helt oppe i det og er stappfull av empati, uten å virke sentimental, i særlig grad. Det er helsetilstanden til ”de ulovlige” hun er genuint opptatt av og det er de hun vil hjelpe. For de trenger visst mer hjelp enn andre. De utgjør en spesiell gruppe hvor det hersker skyldfølese og hvor mange lider av redsel. Hun synes at alt dette er så ømt og sårbart. (Jeg kan ikke annet enn å tenke på følelser i sin almindelighet og hva disse har for innvandringspolitikken, spesielt overfor islam, og hvilken rolle følelsene i seg selv vil ha for denne politikken fremover).

Med seg har denne psykologen Kirkens bymisjon og Røde Kors. Hva disse bidrar med utover eksperthjelp, fikk jeg ikke med meg, hvis det i det hele tatt ble nevnt i programmet, men noen steder må disse hjelperne på stasjonen hente sin økonomi fra. Jeg fikk heller ikke med meg om hvorvidt ”de ulovlige” måtte betale for seg.
Akkurat det er vel å dra ”forhåpningene” litt langt. Sannsynlig er hjelpen gratis. Hvor lenge stsjonen har vært i gang, vet jeg heller ikke, men det ble opplyst at man i en eller annen form på stasjonen har behandlet nærmere 400 ”ulovlige” eller papriløse, som de også blir kalt.

Jeg er ikke i tvil om at Berg er et godt og velmenende menneske, og flere med henne. Hun har tydeligvis stor innlevelsesevne og er sikkert en god terapeut, noe jeg tror hun foretrekker å være og forlbi selv, fremfor å ville ha en posisjon som leder, enten i det privatenæringsliv eller i staten, for den saks skyld.

Hun ville neppe ha passet i en slik posisjon, men hvem vet: Nød lærer naken kvinne å spinne.

Akkurat nå synes hun helt uskikket for slike oppgaver og enhver som ville kunne ha tenkt seg å ansette henne i en toppjobb på et annet felt med mye og stort ansvar, bør tenke seg om vel og lenge, hvis det trenges. For mitt eget vedkommende sto det nokså klart umiddelbart da jeg hørete henne snakke og hva hun sa, at jeg aldri ville ha ansatt henne, ikke engang på et lavere ansvarsnivå, (men det er nå min personlige preferanse).
Grunnen er at hun er for følelsesfokusert, selv om hun legger frem sakene som om de kun objektivt og nøytralt skulle vedgå henne i noen inderlig grad. Men ikke for det, de møter hun forteller om med ”de ulovlige” har uten tvil avstedkommet dype følelsesmssige reaksjoner, reaksjoner hun tydelig bruker mye tid og energi på å bearbeide og foredle, (slik at hun med tiden vil være i stand til å yte desto større hjelp til akkurat disse ulovlige). Det som imidlertid ikke kommer frem under intervjuet er spørsmålet om i hvilken retning og mot hvem er det hun retter ansvaret for den begredelige situasjon som foreligger her i landet på dette området, et land som altså ikke vil ta fullt og helt ansvar for sine papirløse og ulovlige. Hvor plasserer hun sin godt skjulte og bearbeidede vrede? Hvor plasserer hun det moralske ansvaret? Benytter hun”anledningen” til å rose seg selv? 

Hva hvis landet hadde ført en strengere asylpolitikk slik at hun var blitt firstet til å reise utenlands og  til langtvekkistan med sin terapi? Ville hun ha gjort det? Hvilke oppofrelser ville hun da ha utvist?

Det som heller ikke kommer frem i intervjuet er hennes moralske basis, hennes moralsyn rett og slett. Hva bygger hun det på? Hvor kommer moralregler fra? (Det sies ikkenoe om dette i inertvjuet).
Hun forteller at hun er blitt mer berørt i den terapeutiske situasjon på helsesatsjonen enn hun er blitt i andre normale terapeutiske situasjoner, situasjoner hvor pasienthistoriene ikke kan måle seg ”i smerte” med dem hun hører og må ta inn over seg her.

Jeg kan ikke annet enn grøsse en smule. Hører jeg og forstår jeg riktig: Hva hvis jeg en dag intetanende om hvem denne psykologen er plutselig skulle befinne megi en situasjon der jeg selv hadde hatt behov for psykologhjlep og hvor jeg da tilfeldigvis var blitt henvist nettopp til henne? Hva hadde jeg villet komme til å tenke og tro hvis jeg f eks etter seks måneders terpati hos henne hadde oppdaget at min tilstand, på grunn av min mindre dramatiske sykdomshistorie, i hennes øyne og etter hennes gradering, ikke hadde berørt henne i den grad som de historiene hun finner på helsestasjonen berører henne? (Som om det var  denne ”berøringen”som var hovedpoenget).

Hvordan hadde jeg reagert? Hva ville jeg ha tenkt og følt? Ville jeg ha spurt meg selv om hun i det hele tatt hadde tatt meg like seriøst som de ulovlige? Ville jeg ha stilt meg spørsmålet om hadde behandlet meg med like stor profesjonalitet som hun hadde behandlet de papirløse?

I tillegg ville jeg kanskje ha spurt henne: Hvilken rett har du til å forutsette at myndigheter, både byråkratiske og politiske, ut fra det du og dine kollegaer gjør, handler umoralsk (ved ikke å handle slik du selv gjør) overfor disse menneskene som kommer og ber om hjelp? Hvorfor skulle det være umoralsk for et demokrati å ha lover og regler som regulerer forhold som nettopp gjør at noen faller utenfor det ordinære helsevesenet? Hvorfor skal akkurat de papirløse nyte godt av din empati, når så mange ”lovlige” i dette landet kunne trenge denne hjelpen og støtten like mye, hvis ikke mer?

Jeg kunne ikke unngå å tenke på Ulrike Meinhof da jeg hørte intervjuet. Ikke slik å forstå at jeg identifiserer Berg med Meinhof, for disse kan ikke sammenlignes, og en sammenligning er helt irrelevant. Men altså: Jeg kunne ikke hindre tanken i å dukke opp. 

Vi er ennå ikke ferdige med Ulrike og Bader-Meinhof syndromet i våre demokratiske samfunn av i dag. Disse ”spøkelsene” vil dukke opp igjen og vil vi få se eksplosjoner hvor nordmenn i henhold til sitt følelsesliv - og alene dette -  vil bli ivolvert i voldelige aksjoner vendt mot nettopp mot norske myndigheter og norske borgere. Fordi vi tilsynelatende ikke vil kunne leve opp til de høye moralske standarder disse bader-meinhof-typene selv har og forfekter og som de fullt og fast tror er sanne en gang for alle og alltid. Det kommer til å vokse frem livsfarlige Brand’er fremover. Vi trenger ikke engang lese Brand av Ibsen for å ane det.

Det ny-sosialistiske diktatur.

Det avgjørende veiskillet er NÅ.
 
Ingen norske partier går inn for diktatur og ingen god nordmann går i dag rundt og tror for fullt alvor at noe annet styresett enn demokratiet kan redde demokratiet.

Likefullt er det nettopp et diktatur man jobber mot, og det for full plugger og i stor fart. Men ”uten at man er klar over det”. Det skjer nemlig på det kollektive ubevisstes plan. Mønsteret er allerede staket ut, men hvordan?

For bare et par tiår siden var det ikke særlig vanskelig for noen og enhver å dra en skillelinje i norsk politikk: Det var Robin mot robberne, den verdig fattige og utbyttede og fagforeningene mot den pengestreke, kapitalen og markedets diktatur. Det var arbeidstaker og arbeidsgiver.
Det var de som utbyttet og de som ble utnyttet.

Men så enkelt er det ikke lenger. Sosialismen - og fagforeningene -  stjeler nå fra de fattige i omfordelingens navn og  slagkraftige gryndere (og gammelrike) hylles nå  som markedets og pengeflyttingens redningsmenn og som samfunnsgoder det gjelder å forsvare og ta vare på for alt hva marked og mennesker er verdt. Sosialismen vil ikke lenger avskaffe markedet, den vil styrke det i fordelingens, rettferdighetens  og rasjonalitetens navn, en prosess som allerede begynte med New Deal, som igjen var tuftet en innsikt i hvordan man kunne temme markedes naturkrefte, iallfall for en stund og til en viss, skjør, grad. 

Grunnen og motivasjonen er at alt dette i synergi gjør alle rikere, selv om forskjellene bare øker mellom fattige og rike. Det dårlig er blitt svært så  bra for noen. Alle får og dette er blitt ny-sosialismens credo og – paradoksalt nok – ”livsrett”. Det råder om dette nå konsensus på tvers av alle partilinjer og interessegrupper:

Å forsvare den fattiges rett og jobbe for hans interesser er blitt alles primærmål og eneste legitime målsetting såvel i organisasjonslivet som på børsen. Og bakom synger skogene om
at fyll sysselsetting og økte sosialhjelpssatser skal redde oss fra alle kommende kriser,
for ikke å si: Katastrofer.

Alles blikk og fokus er nå rettet mot markedet og de mulighetene som foreligger for å temme og tøyle dette samme markedet. Man er ikke lenger avhengig av å tolke  verden og tilværelsen som sådan. Man finner heller ikke lenger noe behov for å forandre verden, det aller viktigste er å tolke markedet, en størrelse som forandrer seg automatisk med en usynlig, men vennlig hånd bak det offentlige sceneteppet, eller – for å bruke et mer åndelig bilde – en hånd  som rekker sin barmhjertighet fra oven ned i krigssonen eller vepsebolet hvor det fremdeles foregår en alles kamp mot alle, om man nå vil tørre å se.

I dette uendelig basketak er det at nysosialismen i sin puristisk-materielle uåndelighet glemmer at et demokrati kontinuerlig går svanger mitt sitt barn, nemlig  diktaturet, i en eller annen form.  Men dette vil man jo blånekte, ja, det er blitt en absolutt livsbetingelse for dagens ny-sosialister  å innbille folk at vi lever i demokrati som er helt fritt og blottet for alle former for (potensielt) despoti. For at despoti skulle ha noe med "oss" rene å gjøre, nei det er i dag blitt en umulig forestilling like mye blant  folk flest som blant eliten og de såkalte intellektuelle. 

Dagens sosialister vedstår seg med andre ord ikke svangerskapet, man har allerede abortert det, de tror at det med et håndgrep lar seg senabortere med å flikke på systemet og med enkle kirurgisk inngrep hvis det skulle bli nødvendig, men dette er den største og den mest livsfarlig illusjon av alle illusjoner, nettopp fordi den angår alle på det dypeste og mest inngripende sett, og for all uoverskuelig fremtid.

Det koster alltid mindre å gå fra demokrati til diktatur enn omvendt, iallfall i et kortidsperspektiv. Dette er den "natur-lov" man i dag ikke vil se og ha noe å gjøre med, nettopp fordi den alminnelige konsensus går ut fra at denne samme lov oppfattes som  ondskapens og illusjonenes markedslov, noe dagens konsensus ikke vil ha noe å gjøre med. Man skyr den som pesten. Man vil fjerne alt som kan tenkes å bedra til at konsensus blir assosiert med denne naturloven. Alle som ”tenker” den er en potensiell rasist, en ”like før” nazist, - et tvers igjennom farlig, mørkt, dystert og ytterst kaldt og uempatisk menneske.  Man blir paria bare ved å påpeke den, en nedreklasse-borger, for denne lov er det absolutte anatema. Kan man assosieres med denne lov, er man på forhånd dømt til isolasjon og død. Ja, dette er ny-sosialsimens harde livslov - og de som støtter den, kan smykke seg med de mest høyverdig moralske titler, men dette forhindrer jo samtidig ikke at det er akkurat denne lov som ”dreper ”på den mest subtile og forfinede måte – det kan vi love – men det er bare det at det skjer foreløpig i det skjulte.

Se ”det” derfor, alle som kan før det er for sent. Vi må tørre å se at den innvandringspolitikken som er blitt ført nettopp har bidratt til og stadig bidrar til at de store kulde- og mørkekrefter nå har en sjanse, en sjanse som er så åpmnebar og tydelig at den aldri har vært så åpenbar og så tydelig før, nå får et bedre tak i den kollektive grunnvoll i det europeiske sinn (og skinn) som den aldri har fått før.

Og det er sosialistens skyuld, for å si det litt puerilt. Ja, det er virkelig sosialismens skyld.
Den har smidd sin egen tvangstrøye og for egenhånd skjenket seg sin oppløsning og undergang.

Men hva me et siste sprell? Man kjenner jo til bildet med katta som blir trengt opp i et hjørne:
Den biter og klorer nå for å drepe. Ikke bare for å kose, eller halvkose.

For nå er det alvor. Katta vil ikke i sekken, for å si det slik. Vi kan vente oss både klore og bitemerker fremover. Og så kommer den tommer mørke sekken tredende ned over våre hoder.

To whom it may concern: Lykke til med innvandringpolitikken og islam-motstanden.