Med Dagen i Algerie - forts.

Dette som et nødvendig utfyllende tillegg til vår postering Med Dagen i Algerie .

Overskriften der var ironisk ment, og gir ikke uttrykk for de faktiske forhold: Dagen har selvfølgelig ikke egen person vært til stede i Algerie og sett med egne øyne hva som foregår.

Det samme gjelder for forfatteren av artikkelen. Ikke noe steder bekrefter han at han har vært et øyevitne eller noe i nærheten av selve «åstedet» eller i de beslutningsorganer som har behandlet sakene som vitterlig bryter med trosfriheten, en sak som forfatteren har gjort det til sin jobb å forsvare, hvor det nå enn måtte være på kloden, ser det ut for. (Se linkene vedlagt der til andre posteringer som omhandler samme forfatter og hans metode og strategi for å få frem budskapet). NB: Se under om bakgrunnsartikler!!

Forfatteren nøyer seg med å sitte ved sitt skrivebord og «klippe» fra andre fjerntliggende kilder. Dette gir lett et inntrykk av en slags bedagelig tilskuerposisjon til dramatiske begivenheter som virkelig kan smerte hjertene, og samvittighetene, og som derfor burde være behandlet med en annen og mindre forfengelig selv-vinklet journalistikk. Jo oftere forfatteren velger å være fjernobservatør på denne måten, jo større er risikoen for at han blir en posør og observatøren er som kjent like god som posøren.

Forfatteren kan synes mer interessert i å få frem hvor empatisk og emosjonelt korrekt han er, enn å gi et dypere innblikk i sakene han serverer. Det mangler er videre ramme  rundt dem, særlig knyttet til den idelogi eller religion disse sakene er hentet fra og som faktisk dikterer hvorfor den umenneskelige behandling finner sted og hvordan den utarter. 

Forfatteren fokusere på hvor slemme mennesker kan være som kan tillate seg å undergrave "trusfridomen" og angripe mennesker som bare sier hva de mener og tror på hva de vil. Han synes å mene at hvis bare disse mennskene med hans hjelp skulle bli litt snillere og mer åpent innstilt til "trusfridomen", så vil tingene bare gå så mye bedre. Han synes å være blind for at disse mennskene han kritiserer og fordømmer, - med rette selvsagt - handler innenfor et system og en ideologi som faktisk konstiturer disse menneskenes tenkemåter, moral, handlinger og holdninger, et system som selv avgjør hva som "universelt" er rett og galt. Han ser ikke da hvor viktig det er å kritisere nettopp den premissleverende religionen eller ideologien - eller den gud - som bestemmer og omgir menneskene i de landene det her gjelder fremfor å gjøre problemet til et spørsmål som tilsynelatende skulle dreie seg om enkeltmenneskeres "privatmoral", og som om disse befant seg i Vesten og ikke i den kultur, tradisjon og under den gud de nå engang nå gjør. 

Fremstillingen blir derfor mangelfull og leseren gis ikke tilstrekkelig perspektiv for selv å kunne trekke eventuelle slutninger og forstå hva alt dette dreier seg om. Leserene blir sittende igjen med kun sin og forfatterens "privatmoral" og den appell forfatteren retter til leserens følelser, løsrevet fra enhver religiøs og ideologisk systemtenkning, men desto mer da avhengig av "korrkete emosjoner", hvilket synes å være et resultat forfatterens hensikt. 

Forfatteren kan derfor nokså lett kritiseres for å være både overflatisk og lite villig til å gå i dybden. Han kan lett få ord på seg for å være en posør som gjør det lett for seg, på andres bekostning, og i det han foregir å være en slags fullmektig for folk som fullt ut er i stand til å klare seg uten hans bistand og tilsynelatende empati. I tillegg utsetter han seg selvsagt også for mistanken om å være feig eller en eller annen slags «fob».

Forfatteren ser ut til å ha tatt på seg et slags oppdrag til fremme av folkeopplyningen selv, eller en plan om å forme eller kvalitativt forbedre allmennviljen, på forfatterens egne høymoralske premisser - poenget er imidlertid at artiklene hans mer kan oppfattes om opplysning om hvor moralsk høyverdig han er er og hvor alvorlig han tar på alt dette. Han hjemler aldri sitt moralske fundament annet i en slags allmenn-moral som han selv tror han er selve prakteksemplaret på, men uten å kunne begrunne det annet enn i påstands form, en ganske selvavslørende og håpløs oppgave, med andre ord. Han syne å fullt overbevist om at han har både myndighetene og de høyere makter på si side. Det er kanskje derfor han føler at han egentlig ikke trenger å begrunne noe som helst, fordi det jo bør oppfattes som en selvfølge – hverken i juss, etikk, teologi eller filosofi for de fleste at han er den han er, nærmest på Guds kommando – en strategi og en begrunnelse som for øvrig flittig benyttes av de mest krigerske og voldelige islamister.

Forfatteren mangler tilsynelatende ikke dristighet. Han synes å identifisere seg med «allmennviljen» som Rousseau forkynte på 1700-tallet og som senere de fleste autoritære eller totalitære ideologier og tyranner fulgte opp, flittig, grundig og med den beste samvittighet, enda millioner av andre med en annen tro måtte dø i kjølvannet av disse herjingene. Rousseau mente at følelser kunne erstatte fornuften som rettesnor i livet.

Forfatteren retter villig vekk morske advarsler til myndigheter og andre han tilsynelatende mener har behov for en oppstramming og refs - og hvor han selv har plassert seg som overdommer eller «vokter av den høye moral». I seg selv forekommer dette ofte nokså komisk. Han synes mer interessert i å sette angrepene på trosfriheten, som er hans primære funksjon, opp som et sekundært anliggende, i forhold til primæranliggendet, som synes å være ham selv og retten til å promotere og dyrke sin egen selvforherligelse. Antifa? Eller Hoobes, Leviathan eller Roussea? Og Vestlig tro og juss og

Paveforkynnelse og  Må de kristne dø ... og Moralens begrunnelse og emosjonelle dramatikere uten sans og Det moderne postmoderne mennesket og samvittigheten og Om journalistikk, reportasje og sannhet og og se her en lengere "utgrieing" om visse perspektiver på hvordan vi ser på islam og hvordan islam ser på oss (under etikettene synden og syndene i islam og kristendom, 7).

Vår tidligere artikkel om «Dagen i Algerie» tok for seg et seriøst tema, nemlig trosfriheten i islam. Vi forsøkte å sette problemet inn i en større sammenheng enn den forfatteren av artikkelen i Dagen våger å gi seg i kast med – med den følge at han tegner et altfor svakt bilde av hva det er som skjer, og hvorfor og hvor han da i stedet må bestrebe seg på å forsikre leserne om hvor riktig han tenker, emosjonelt.

Først til en tørr, svakelig, typisk vestlig-akademisk forklaring av i dag og en lite informativ artikkel fra Oxford Dictionary og Islam av John L Esposito, en vestlig, lærd og mye kritisert «islamapologet»:

hisbah refererer seg til samfunnsmoral og til dette å opprettholde lov og orden, inkludert regulering av markedet. Ansvarlig for hisbah kalles muthasib. Han overser bønneritualer og moskebestyrelse. …  (Hisbah forknippes med sharia superiority clause i islamsk lovgiving).

I følgende artikkel finne vi mangt og meget som vår nevnte forfatter burde kunne ha nytte av å dra litt lærdom fra:

North African Laws Leave Christians Vulnerable:

Ten years after the Arab Spring, minorities in North African countries continue to experience religious persecution and oppression. According to independent research by an Egyptian, religious minorities Egypt, Algeria, Tunisia, and Morocco suffer from harsh and disproportionate laws.

… penal codes often lack clarity and lead to discretionary application, … Contempt of religion laws in North Africa typically safeguard Islam. Morocco, Egypt, and Algeria all have blasphemy articles within their penal codes. Though Tunisia does not specifically site insulting Islam in its laws, articles outlining offenses against good morals are often utilized as essentially blasphemy laws, only protecting Islamic beliefs.

As a result of these criminal articles, Christians face prison sentences, fines, and day-to-day discrimination for their faith. In Tunisia, Christians have been interrogated for having public religious conversations and even foreign missionaries were arrested. … Christians are typically perceived as second-class citizens and particularly feel vulnerable due to the lack of protection for freedom of religion. Christians experience hate speech, community violence, and extremism. Without the necessary legal protection, Christians are exposed to marginalization.

https://www.persecution.org/2021/03/27/north-african-laws-leave-christians-vulnerable/

Følgende artikkel er forbilledlig, hvis man i stedet for å føle – for mye – slik forfatteren i Dagen vil vi skal - ønsker å vite litt mer, som grunnlag for en moden kognitiv forståelse av tingene, så derfor:

Litt mer bakgrunn; en forkortet, lettfattelig og informativ utgave av en artikkel funnet på nettet, se link under:

…. stating that Islam is “a foundation source of legislation”). 3. This position is sometimes asserted within the Arab world itself and is extremely common among non-Arab observers

… the U.S. government in 2004 worked hard to prevent the government of occupied Iraq from drafting a constitution that made Islam “the chief source” of legislation.

… during the drafting of the Iraqi Constitution, Shia Islamists advocated for inclusion of a provision making Islam “the” chief source of legislation, while the United States, Kurds, and other secular Iraqis feared that making Islam “the” chief source rather than “a” chief source would result in Iraq becoming a strictly Islamic state to the exclusion of rights, protections, and secular influences).

Administrator Paul Bremer stated that, in occupied Iraq, “Islam is the official religion of the Iraqi State and one of the sources of the law,” but clarified that Islam is “not . . . the main source of the law”

The difference between ‘the’ and ‘a’ source, or a principal source, is that there are other sources that also have to be respected and taken into account. That’s the principles of democracy, principles of human rights, and we do not want to see a hierarchy of sources. And I believe that ultimately, the answer will be ‘a’, not ‘the’, and that these other sources will also have to be recognized as important sources of laws in this new Iraq

Tunisia-says-constitution-will-not-cite-islamic-law.html (noting that, when Tunisia’s main Islamist party said in 2012 that it would accept a constitution that did not mention Islamic law as a source of legislation, it was “signaling a forceful break with ultraconservatives who have been demanding an Islamic state

… starting in the 1950s, began to adopt provisions describing sharia as a “source” of legislation.

… the origins of siyasa shar`iyya in works from the eleventh century of the Common Era). The concept is most famously associated, however, with the work of the thirteenth- to fourteenth-century scholar Ibn Taymiyya, who wrote a book called al-Siyasa al-Shar`iyya, and that of his disciple Ibn Qayyim al-Jawziyya, who wrote extensively on the concept

Among legal historians, there is some debate about whether early theorists of siyasa shar`iyya, such as Ibn Taymiyya and Ibn Qayyim al-Jawziyya, believed rulers must defer to the judgment of the `ulama’ on the crucial questions of when the scriptures clearly required something or on whether a law served the public interest.

Ibn Taymiyya and Ibn Qayyim al-Jawziyya saw the legal analysis of the ulama as merely “interpreted laws” that are “respectable products of qualified human reasoning but as such . . . cannot command general obedience and do not, therefore, qualify as the law that should be applied by the political authorities”). This appears to have been accepted in some of the important empires and provided a model going forward. Such an interpretation of the principle became fully institutionalized and bureaucratized in the Mediterranean during the period of the Ottoman Empire.

(Iran), translated in EDWARD G.BROWNE, THE PERSIAN REVOLUTION OF 1905–1909 372–73 (1910) (establishing Islam as the official religion of Persia and providing that the laws of Persia may not “be at variance with” Islamic principles and law);

States could stop recognizing the traditional principle of siyasa shar’iyya because Muslim society itself was coming to question the value of traditional interpretations of Islamic law. Muslims maintained their conviction that human salvation rested upon compliance with the fuqaha’’s interpretation of Islamic law and that states must therefore respect this interpretation of Islamic law as well.11 Many, however, did not. Some simply moved toward a secularist position.12 Others struggled to develop an alternative ..

Brown has suggested that Arab constitutions for much of the twentieth century were simply not designed to be “constitutionalist” documents. Arab elites during this period consistently drafted constitutions with an eye to giving the executive maximum flexibility to rule as it chose. The drafters of such constitutions had little appetite to promise in constitutional texts that they were bound to respect Islamic norms. While it was sometimes impossible to avoid making some gestures toward the protection of liberal rights provisions, such provisions were coupled with other provisions that allowed the government to define the scope of those rights or to avoid scrutiny of any violations of those rights. Seeid. at 63–66. 11. Seeid. at 165 (explaining that even as Arab governments in the twentieth century ceased deferring to the fuqaha’ and traditional interpretations of sharia law, modern intellectuals, such as Rashid Rida, envisioned new government structures and constitutional orders that would still be based on sharia law and would rely heavily on consultations with the fuqaha’

https://epost.telenor.no/?_task=mail&_action=get&_mbox=INBOX&_uid=47062&_token=lzyBzepDHp3p2DJXPfW2h9aV6xo71yUB&_part=2

 Bakgrunn og musreads:

Religionspskykologi og tankeforutsetninger:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Kirken og liberalteologene, fyldig:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Avradikaliserte Norge, radikalisert?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Om Pico, Nietzhe og bl a Rousseau

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

Om frihet til å være ufri:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/niqabjenter-i-brennpunkt-en-sviende.html

 Neokommunisme i anmarsj:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html

Sharia i Nigeria:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/har-vi-kommet-lenger-ndgj-sharia-i.html

 Bare 20% sharia:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/den-politiske-kaleidoskopvirkelighet.html

 “Gud” og sharia demokrati I Egypt? Vokterråd, Utvik …

https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/gud-og-sharia-demokrati.html

Med avisen Dagen i Algerie - ved en av dem

Se tidligere artikkel her på bloggen: Morken hjelper muslimer med advokatbistand i Russland

Det bør her presiseres at “islam is Russia's second most widely professed religion after Christianity. Russia has the largest Muslim population in Europe; and according to US Department of State in 2017, Muslims in Russia numbered 14,220,000 or 10% of the total population”. (Wiki).

Kommentar: Snart 15 millioner muslimer burde altså kunne komme til hjelp, men “kristelige” Morken fra det folkeskrinne Norge må altå trå til for å støtte en håndfull muslimer i Russland - med advokatbistand?

Forfatteren legger i den artikkelen og I mange andre artikler i Dagen for dagen svært overflatiske kunnskaper om og innsikter i islams systematisk og spesifikk teologi og praksis. Det går på lesverdigheten av det han skriver løs og lesere bør sitte igjen med mange spørsmål, som de må gå andre steder enn til Dagen for å få kjennskap til.  Han synes f eks ikke å være kjent med Supremacy clausulas i de islamske landenes konstitusjoner, klausuler som nettopp har til hensikt å diskriminere muslimer positivt på bekostning av andre. Hvis forfatteren er klar over dette og underslår slike fakta for sine lesere, er dette svært beklagelig og kritikkverdig. 

Forfatteren later til å vær helt fremmed for at islam er juss og at islamsk juss eller sharia trumfer all annen lovgivning som ikke bygger på islamsk juss, inkludert islamske verdisyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdensanskuelse.  Han kommer ikke langt ved kun å appellere til lesernes følelser, en snever strategi leserne ikke er forunt.

En fatwa utferdiget av al-Azhar universitetet i Kairo for ikke mange år siden, kan kanskje belyse hva jeg mener, og for å frem et litt videre perspektiv på tingene: «Muslimenes mening er at det å bygge en kirke er en synd mot Gud, på samme måte som om man lar arven sin bli brukt til å bygge en nattklubb, et kasino, en låve for griser, katter eller hunder». (Eksemplet er hentet fra Lars Akerhaugs bok Siste jul i Kairo. Merk her at Akerhaug bruker Gud der han burde ha brukt Allah, en nærmest utilgivelig flause etter min og mange muslimers mening).

Nok et eksempel på islams rett: Sendebudet Muhammed sier selv i en hadith: Det er en plikt for en muslim å lytte til en hersker som er innsatt over ham og adlyde ham om han liker det eller ikke, uten når han blir beordret til å begå en synd. Hvis han blir beordret til å begå en synd, skal en muslim ikke lytte til herskeren og ikke adlyde ham. (Muslim ibn al Hajaj, Sahi Muslim, red. ed. translated by Abdul Hmid Siddiqi, (Kitav Bhavan, 2000, no. 4553, s 279 i RS Jihad from … ).

Tilbake til artikkelen og her for å supplere den: “In Algeria: Religious leaders' unofficial estimates of the number of Christians range from 20,000 to 200,000. According to government officials, foreign residents make up the majority of the Christian population. (Wiki).

Etter en kort google-vandring finner vi dette: In recent years, a growing number of countries have adopted constitutional provisions requiring that state law be consistent with Islamic law (sharia). Muslims today are deeply divided about what types of state action are consistent with sharia. The impact of a “Sharia guarantee clause” (SGC) depends largely on questions of constitutional design: who is given the power to interpret and apply the provision and what procedures do they follow? … The SGC provides that, even if a law has been enacted according to constitutionally correct procedures, that law must be treated as void if it is inconsistent with sharia. In this article, I will refer to constitutions with SGCs as “Islamic constitutions.”her

Vi tar med et utsnitt av en artikkel på wiki om moderne dhimmistatus: In 2009 it was claimed that a group of militants that referred to themselves as the Taliban imposed the jizya on Pakistan's minority Sikh community after occupying some of their homes and kidnapping a Sikh leader.^[143]

As late as 2013, in Egypt jizya was reportedly being imposed by the Muslim Brotherhood on 15,000 Christian Copts of Dalga village.^[144][145]

In February 2014, the Islamic State of Iraq and the Levant (ISIL) announced that it intended to extract jizya from Christians in the city of Raqqa, Syria, which it controlled at the time. Christians who refused to accept the dhimma contract and pay the tax were to have to either convert to Islam, leave or be executed. Wealthy Christians would have to pay half an ounce of gold, the equivalent of $664 twice a year; middle-class Christians were to have to pay half that amount and poorer ones were to be charged one-fourth that amount.^[146] In June, 2014 the Institute for the Study of War reported that ISIL claims to have collected jizya and fay.^[147] On 18 July 2014 ISIL ordered the Christians in Mosul to accept the dhimma contract and pay the jizya or convert to Islam. If they refused to accept either of the options they would be killed. her

Så til denne posteringens hovedsak:

Dagen 300321 legger ut en sterk følelsesladet «kronikk» på avisens side 3, over hele siden: «Der moskeane er opne og kyrkjer stengde».

Det slår meg hvor «emosjonelt korrekt» denne artikkelen er vinklet, ja, hvor redd artikkelforfatteren synes å være for å nærme seg islam som sådan, som system, ja, som politikk eller ideologi. Forfatteren synes å ha et stert behov for en «mellommann» - i form av de emosjoner som måtte vekkes til live. En mellommann mellom seg selv og islam, en mellommann mellom seg selv og egne følelser, en mellommann mellom seg selv og publikum. Og en mellommann som kan sørge for en viss distanse til alt og alle – stikk mot intensjonen … Det ligger an til det jeg andre steder kaller «servilt betingede korrekte emosjoner».

Forfatteren løper nærmest fra sted til sted i den muslimske verden for å finne vitnemål og konkrete trusler mot trosfriheten. Han ser ut til å være veldig fornøyd med denne oppgaven og denne fremgangsmåten. Han slipper jo ikke da så lett å bli arbeidsledig. Forfatteren svikter dermed sine lesere, idet han frarøver dem muligheten for å få noe kognitivt der og da til å bryne seg mot, tygge på eller utfordres av. Appellen til følelser synes å overstyre alle andre hensyn. Følelser identifiseres med argumenter. Virkelighetsfornektelse synes å følge med nødvendighet – hvordan kan han forsvare det, og er virkelig dette hans sann hensikt og beveggrunn? 

Sammendrag og hovedpoeng: Algerie strammer grepet om protestantiske kristne. Moskeer og katolske kirker får holde åpent

Kommentar: Hva behager? Kan dette ha noe med pavens besøk i Irak for noen uker siden ha noe med saken å gjøre? Har paven virkelig slik autoritet i Algerie? Ja, det skal man visst tro for hvordan kan følgende påstand være mulig uten: Det er ingen tvil om at regimet i Algerie bruker pandemien som påskudd for å diskriminere mot de protestantiske kristne.

Uten tvil, ja. Hva er det som får myndighetene til å bruke pandemien mot de kristne? Vel, det får vi ikke vite, annet enn i generelle vendinger, i antydninger. Kan manglende søknader og annen muligens organisert dårlig oppførsel og kravstorhet fra de kristne ha forårsaket denne – systematiske diskrimineringen – som altså retter seg spesifikt mot protestantiske kirker og ikke katolske kirker? Eller er det islam som sådan som har muliggjort og utløst denne diskrimineringen? Finner myndighetene sitt mandat i islam selv? Noe forsøk på å forklare gir ikke forfatteren.

Videre: Algerie har siden 2018 stengt 13 av 47 protestantiske kirker for godt. Alle de protestantiske kirkene som er organisert i EPA, er under press, sier en talsmann. En ny grunnlov i landet fra januar i år garanterer samvittighetsfrihet og trosfrihet. Men loven er ikke lik for alle. 

Kommentar: Forfatteren antyder ingen grunn til dette. Islam som sådan nevnes ikke engang som medvirkende årsak. Islam proper er ute av syne, ute av sinn. Hva skal Dagens lesere tro? Får de svar på spørsmålet: Hvorfor?

Nei, leserne får ikke svar på hvorfor, (bortsett fra påpekning av visse formelle byråkratiske feil, - islam er ikke problemet, og hvis islam er problemet, går det snart over, skal man visst overbevises om).

Forfatteren holde fokus tett på Algerie. Dette forsterker inntrykket av at islams innflytelse bare påvirker forholdene i Algerie og leseren sitter kanskje igjen med at islam derfor kun er et mer eller mindre lokalt problem. Det er for å si en sterkt underdrivelse.

Loven fra 2006 kriminaliserer det som kan oppfattes å ha som formål å «oppmuntre, tvinge eller forføre» en muslim til å konvertere. …

… En kristen bokhandler og en ansatt er nylig blitt dømt til to års fengsel og en saftig bot.

Lova krever at gudshus som ikke er muslimske, må godkjennes av en kommisjon som aldri kommer sammen. Resultatet er blokkering.

Kommentar: To personer er altså blitt dømt. Var det kun fordi de ene og alene var kristne? Forfatteren selektive naivisme ser ut for å lede ham til den konklusjon at det er bevist utover enhver rimelig tvil at det var troen i seg selv og ikke noe disse personene gjorde, som var den direkte foranledning for dommen, og ikke noe annet. Dette lukter av mangelfull og dårlig journalistikk. Kanskje kildene har lurt ham? Det faller ham ikke selv inn å spørre. Leseren sitter igjen med en slag plikt til å finne ut selv, hvilket jo selvsagt er umulig. Dermed kan forfatteren slippe unna tunge plikter som enhver oppsøkende journalistikk pålegger seg selv som et «etisk must».

Videre: Ingen kirke i EPA har fått godkjent søknader om å bruke ulike bygg som kirker. …

Algeries ambassadør hevder at kirkene ikke har levert har levert søknader … «Men den protestantiske kyrkjealliansen EPA slår fast at dette er rein forvrenging av fakta. Dei har søkt, men ikkje fått svar».

Det er uråd å få formelle løyve … kirkene blir nødt for å operere uoffisielt. … man samles i hjem og andre bygg. … lokale styresmakter gir ikke vern.

I 2017 begynte kontrollører å sjekke … politiske representanter brukar sosiale media til å true med å stenge «alle illegale kirker». …

« Dei 47 pandemistengde kyrkjene drøymer om å få opna dei igjen til påskenatta og påskedag».

Fakta: Koranen er selv grunnstenen for alt som kan kalles godt. Hourani: Rushd forsvarer filosofien som en lovlig vitenskap, dvs. i samsvar med sharia. Kan aldri skille politikken fra det felles beste.

Ib Tamiyya d. 1328: Etikken kan ene og alene bare bygges på Koranen og profetens forbilde.

Hisba-klausulen: En muslim kan reise rettssak mot en annen muslim for å true enheten i samfunnet fordi han fornekter islam eller stiller religionen i miskreditt.

 Hisbah (Arabic: حسبة‎ ḥisbah) is an Islamic doctrine which means "accountability".^[1] Hisbah is an individual or collective duty (depending on the school of law) to intervene and "enjoin good and forbid wrong" in order to maintain the norms of sharia (Islamic law). her

Hisbah doctrine has been invoked by Islamic prosecutors in cases of apostasy and acts of blasphemy. In Egypt, the Human Rights group Freedom House complains, "hundreds of hisba cases have been registered against writers and activists, often using blasphemy or apostasy as a pretext".^[6] In one high profile case, Nasr Abu Zayd, a Muslim scholar "critical of old and modern Islamic thought" was prosecuted under the statute when his academic work was held to be evidence of apostasy.^[7][8]

Kommentar: Hisbah-klausulen legger selvsagt generelt et stort press på hver enkelt muslim til å forsvare islam mot kristne. I islamsk juss beregnes også veier verdien på en muslims liv høyere enn på en ikke-muslims liv. Når det gjelder en muslims drap på andre enn muslimer, gjelder mildere straff enn når en muslim dreper en annen muslim. Kristne kan straffes hardere enn muslimer for drap og andre forbrytelser. «The blood of the muslim is superior» er en uttalelse man kan høre fra muslimske lærde. A muslim is not to be sentenced to death for an unbeliever, sier Ibn Hazm.  

Det fins eksempler på at f eks kristne ikke tillates å vitne mot muslimer i rettssaker. At kvinner generelt og systematisk har en helt annen og dermed underordnet – gudeforordnet - stilling enn menn i islamsk fiqh eller juss, er en så kjent sak at jeg ikke gidder å nevne den, på annen måte enn å nevne den helt i forbifarende og på denne måten her og nå.

Så til et lite skrekkscenario for de normale: Jeg anbefaler på det sterkeste følgende her på bloggen, under vignettene om Synden og syndene i islam og kristendom, 5, : her

Ingenting om dette i forfatteren brede reportasjer til inntekt for trosfriheten rundt omkring i verden. Han unngår forutsigelig nok all prinsipiell drøftelse og tilnærming. Artiklene hans lider derfor av en alvorlig mangel. Alt skal ses under det vi kan kalle «under emosjonenes evige synsvinkel», en form for betraktninger forfattet i et fangehull hvor man roper på bifall og håper på at så mange som mulig skal komme inn for å bli der, til forfatterens adspredels. «Fobi» og «dummie-dude» er ingen ueffen assosiasjon. Jeg skriver dette som en påminnelse og regelrett advarsel til lesere som måtte gi seg sine «korrekte emosjoner» i vold idet man sluker forfatterens forsøk på overstyring, - kall det gjerne forsøk på både handling, holdnings -  og følelsesmessig manipulering og – egentlig-  følelsesmessig utpressing eller villeding. Om dette skyldes utilstrekkelige kvalifikasjoner eller om alt flyter av behovet for å legge ideologiske føringer på folk, skal være usagt. Hvem eller hva som styrer og motiverer forfatteren er kanskje et mysterium det er forholdvis lett å gjennomskue. Det er til å undre seg over at så mange mennesker synes å være fornøyd med å leve under «de korrekte emosjoners støvelhæl på nakken».

Heller ingenting I kronikken om “islamic supremacy clauses”, som følger direkte fra Allah og profeten, og av sharia, dvs av islam, og som faktisk da diskriminerer ikkemuslimer med guddommelig og uforanderlig hjemmel:

“The events of the Arab Spring and recent military coup in Egypt have highlighted the central importance of the constitutional treatment of Islam. Many constitutions in the Muslim world incorporate clauses that make Islamic law supreme or provide that laws repugnant to Islam will be void. The prevalence and impact of these “Islamic supremacy clauses” is of immense importance for constitutional design — not just for Muslim countries but also for U.S. foreign policy in the region, which became engaged in the issue during constitution-writing in Afghanistan and Iraq. However, to date, there has been no systematic or empirical examination of these clauses. Many questions remain unexplored: Where did these clauses originate? How have they spread? Are they anti-democratic impositions? What determines their adoption in national constitutions? This Article fills this gap. Relying on an original dataset based on the coding of all national constitutions since 1789 and case studies from four countries — Iran, Afghanistan, Egypt, and Iraq — it traces the origin and adoption of Islamic supremacy clauses since their first appearance in Iran in 1907. We … « her

Og ser her: … countries in which the supreme values of Islam are entrenched in the constitution exhibit more discrimination against religious minorities than otherwise comparable countries. her

Artikkelen i sin helhet kan leses her i Dagen 300321

Oppjustering 060421:

Helt greit at Dagen og Morken hjelper folk med å beskytte og forbedre ytringsfriheten, spesielt i muslimske land. Det jeg savner er at dette arbeidet relateres til islams grunnproblem, spesielt i forhold til våre dageres kontekster.

Dagen og Morken kan sikkert føle det bra at de hjelper og støtter enkelte mennesker i Algerie, bl a en bokhandler og en medhjelper. Men så lenge saken i seg selv isoleres fra alt som heter prinsipiell og saklig islamkritikk, kan Dagen og Morkens arbeid mistenkes for å være basert på - irrasjonell - fykt for islam, eller som et forsøk på å oppføre seg etter visse etiketter for å tilfredsstille "imamenes" krav om om underkastelse eller servilitet.

Vi finner i dag følgende artikkel som belyser forholdene i Algerie sett i perspektiv av hva islam hevder seg å være og hvordan islam i Algerie gjennomsyrer hele samfunnet på en organisert totalitær måte. En muslim som tillater seg å påstå at islam og dens tekster må forandres og tilpasses dagen verden, kan risikere lenger straff enn de få kristne Dagen og Morken fokuserer på.

Ved å tie om islam proper, kan Morken og Dagen faktisk bidra til at mange flere muslimer enn kristne utsettes for flere og mer grove overgrep mht tros- og ytringsfriheten.

 Se denne