torsdag 31. mai 2018

Nåden i islam og i kristendommen, en fortsettelse


Vi har tidligere behandlet visse aspekter ved hva nåde i islam og kristendom kan ha felles og hva som grunnleggende skiller islam og kristendom på dette punktet. Vi viser til artikkelen  her på bloggen
Noen punkter fra den reformerte teologen I C Packer s 249 i min oversettelse:
Hva er nåde (grace)? I Det nye testamentet betyr nåde Guds kjærlighet i aksjon overfor mennesker som fortjener det motsatte av kjærlighet. Nåde innebærer at Gud beveger himmel og jord for å frelse (save) syndere som av seg selv ikke kan makte å løfte en finger for å redde (save) seg selv. Nåde betyr at Gud selv sender sin enbårne/unike Sønn til korset for så å stige ned i helvete slik at vi skyldige mennesker kan bli forsonet med Gud og mottatt opp i himmelen. «Gud gjorde ham som var uten synd til synd for oss, slik at vi i ham kunne bli rettferdige for Gud, 2 Kr 5. 21.
Det nye testamente kjenner nåden både som vilje og som et arbeid. Den første er Guds evige plan om å frelse, den siste er Guds arbeid i deg, Phil 1. 6 og denne nåde er det som kaller deg inn i et levende forhold til Kristus, 1 Kor 1. 9 og som reiser deg opp fra døden til livet, Ef 2. 1-6, besegler deg som sin egen ved Den hellige Ånd, Ef 1. 13-14, som forvandler deg til Kristi bilde, 2. Kor 3. 18 og som til slutt reiser deg opp i kroppen til evig forherligelse, Rom 8. 30, 1 Kor 15. 47-54.
Hva er nådens formål? Primært å gjenopprette vår relasjon til Gud. Når Gud legger fundamentet for denne nye relasjonen, ved å tilgi oss våre synder idet vi trøster oss til Kristus, så gjør han dette for at vi skal leve i denne relasjonen. Det han gjør når han fornyer vår natur er ment å sette oss i stand og faktisk lede oss til, å utføre kjærlighet, trofasthet, glede, håp og lydighet overfor Gud – slike handlinger som fra vår side utgjør realiteten i gudsrelasjonen hvor Gud kontinuerlig gjør seg selv kjent for oss. Dette er hva alle handlinger i nåde sikter mot – en stadig dypere relasjon med ham. Guds nåde innebærer at han drar oss syndere stadig nærmere ham.
Hvordan utøver nåden så sitt formål? Ikke ved å skjerme oss fra angrep fra angrep fra denne verden … men heller ved å utsette oss for disse slik t vi p en måte skal overveldes av egen erkjennelse av utilstrekkelighet og slik at vi derved lærer å sette vår lit bare enda mer til ham. Vi skal læres opp til å forlite oss på ham …
Gud bruker våre synder og feilsteg slik at kan restituere oss … Gud kan bringe godt ut av våre overskridelser som gjør av dumskap

Hvem er Gud? s 21 i Packer:
Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the beste definition of God ever penned by man»).

En samling hjemler plukket ut av meg for predestinasjon:
Kort om «hjemler» for predestinasjonen i kristen tro: Vi predestineres i Kristus, Ef 1. 11, og gjennom ham, Ef 1. 5 og målet er at vi skal bli som ham, Rom 8. 29. Kristus selv ble valgt av Gud før verdens skapelse, 1. Pet 1.20, og predestinert fra evighet av, 1. Kor 2. 7. Kristus ble korsfestet av onde hender, Apgj 2. 23 og Kristus gjorde det som var bestemt på forhånd, Apgj 4. 28, predestinasjonen inkluderer derfor menneskets frie vilje. Predestinasjonen er Guds vilje, Apgj 2. 23, ifølge hans evige formål som blir fullført i Kristus, Ef 3. 11. De utvalgte eller adopterte troende utvelges i samsvar med Guds gode vilje, Ef 1. 5 og 1. 11-12. Gud kan dekretere fremtiden før den skjer, Jes 48. 3-5, Dan 2. 20-23, 4. 34-35, 7. 1-28. At Gud utvelger noen impliserer at han ikke-velger eller unnlater å velge andre. Rom 9. 6-13. Gud overlater dem som fortjener det til dommen, preterisjon, og denne er frivillig. At Gud «i praksis» ikke frelser alle intensjonelt gir grunnlag for å hevde reprobasjon, jfr 2. Peter 3. 9 og 1.
Tim 2. 4. Gud velger ut individer etter sin egen gode vilje, selv om det står at han vil at alle skal bli frelst idet dette tolkes innskrenkende. Når det står at spesielt de som tror skal bli frelst, betyr dette rett oversatt: «det vil si: De som tror», ikke bare «spesielt de som tror». Er mennesket da frelst allerede før det falt, supralapsariansk? Eller før de blir betraktet som falt, infralapsariansk? Guds utvelgelse beror ikke på de utvalgtes moralske karakter og noen falte mottar Guds miskunn og nåde. Augustin hevder at Gud kjenner fremtiden fordi dette er i samsvar med hans vilje. Guds utvelgelse beror ikke bare på den utvalgtes tro, men på vedkommendes person, se Rom 8 og 1. Peter.
Den kjente og meget innflytelsrike teologien R. C Sproul Sproul gir oss visse innsikter i: Geneva Bible, Reformation Study Bible , s 1626?
Når Gud erklærer sikkerhet for sitt folk er det kanskje bedre å snakke om preservasjon – å bli bevart i - enn perservasjon, utholdenhet. (Gud bevarer de troende i nåden ved å gi dem nåde til å stå i nåden, kanskje). Det er Jesus i og med sin Hellige Ånd som bevarer sine.  Jesus står under løftet til sin Far, John 6. 37-40 og overfor sine folk direkte, slik at de aldri går fortapt, John 10. 28, 29. Jesus ber sin Far ber Jesus selv om at de som hans far hadde gitt ham, ble bevart inn i herliggjørelsen, Joh 17.2, 6, 9,24. Kristus fortsetter å gå i forbønn for disse.
Paulus feirer den nåværende og fremtidige visshet (eller sikkerhet, security) for de hellige i den allmektige Guds kjærlighet. Han gleder seg over at Gud med sikkerhet vil fullføre det gode arbeidet han begynte i de troendes liv., Phil 1.6, 1 Kor 1. 8, 9, 1 Tess 5. 23, 24.2, 2 Tess 3.3, 2 Tim 1.12, 4.18.
De som er født på ny er frelst og blir bevart i troen og det kristne livet helt til enden, Heb 3.6, 6.11 og 10. 35-39.
Med perseverance mener Sproul å holde fast ved en tro trass i motstand og fraråding.
Dette betyr imidlertid ikke at alle som bekjenner seg til Kristus vil bli frelst. De som forsøker å leve ut det kristne livet for egen maskin vil falle fra, Matt 13.20-22, 7.21-23. De pånytt-fødte kan imidlertid «backslide» og falle i synd og slik motarbeide sin egen nye natur. Den Hellige Ånd overbeviser dem da om deres synd og «tvinger» dem til å angre, repent, og slik bli tilbakeført i rettferdiggjørelse, rightiousness. Når de som er født på nytt – the regenerated - manifisterer et ydmykt ønske, desire, å behage Gud som har frelst dem, vil kunnskapen om at Gud har lovet å bevare dem i trygghet øke dette ønske eller denne trangen.
De som er forutbestemte, predestinerte, er, når den tid er moden, kalt eller effektivt innkalt, summoned, ved Evangeliet, til samfunn med Kristus, Rom 1.6, 1 Kor 1. 9. Og alle de som er kalt er også samtidig rettferdiggjort. Kallet kan ikke relateres til den utvendige kallelse som ligger i evangeliet, et kall som mange avslår. Det dreier seg om det indre, bevisste kallet som Gud selv står for. Alle predestinerte blir kalt på denne måten. Predestinasjonen inkluderer Guds beslutning om at personen vil motta denne effektive kallelsen. Guds kall baserer seg ikke på at Gud på forhånd vet hvordan personene vil reagere på kallet. De som er kalt er både rettferdiggjort og kan være sikre på at de vil bli herliggjort. Ordet herliggjort – gloryfied – står i fortid og det betyr at Gud vet at arbeidet allerede er så godt som utført.
Når Gud viser miskunn eller medlidenhet angår det ikke en person som belønnes for egen innsats. Det dreier seg om Guds suverene, frie nåde, grace, en nåde som strekkes ut til å omfatte til personer som er moralsk ute av stand til å foreta noen som helst akseptabel standard overhode, Rom 1. 18-3, 3. 20. Gud skylder ikke noen medlidenhet så det foreligger ingen urettferdighet hvor medlidenhet ikke gis. Medlidenhet er Guds privilegium, prerogativ, den hviler på Guds frie valg, pleasure. Han skaper intet nytt ondt i Farao’s hjerte, Rom 9. 18, men overlater ham til de onde ønsker han allerede har utvist i sin dømmekraft. Dette utvirker så at Gud viser sin makt og ødelegger faraoens hær.
Skjelningen mellom de utvalgte og de som ikke velges, the reprobate, ligger ikke i dem selv, for alle er gjenstand for Guds vrede, men helt ut eller helt og fullt ut i Guds vilje.
Reprobasjon er den evige beslutning Gud i sitt evige råd har fattet hva angår de syndere han ikke har utvalgt til livet. Gud har besluttet å ikke forandre dem. De vil fortsette i sin synd og til sist bli dømt for hva de har gjort. I noen tilfeller begrenser Gud den innflytelse som ligger på en person og som forhindrer ham fra ekstrem ulydighet. Dette kalles «å forherde» og er i seg selv en straff for synder, Rom 9. 18, 11. 25, Salme 81. 12, Rom 1. 24, 26, 28. Reprobasjon læres i Rom 9. 14-24, 1 Pet 2. 8.

Sproul’s 5 points s 186:
I følge det reformerte synet utføres gjenfødelsen av Gud og ved ham alene. Synderen er helt passiv i prosessen og gjenfødelsen er et eksempel på operativ nåde. Ethvert samvirke vi sier overfor Gud skjer etter at Gud har gjennomført gjenfødelsen. Selvsagt reagerer vi på Guds arbeid her. Vi reagerer på samme måte som Lazarus gjorde da han kom ut levende, fra å ha vært død, fra gravhulen. På samme måte trer vi ut av vår grav som spirituelt døde. Vi reagerer også når vi hører Jesus kall. Vår gjenfødelse utelukker ikke et slikt svar, men kallet er slik designet at det gjør vårt svar ikke bare mulig, men sikkert. Vi hverken kan eller vil imidlertid reagere positivt hvis vi ikke først mottar gjenfødelsens nåde. Gjenfødelse må skjer først før det komme noen positiv reaksjon i form av tro. Arminianismen reverserer frelsens orden, the order of salvation. Der kommer troen foran gjenfødelsen. Man må på en måte fri seg selv fra lenkene før man kan bli «født på ny», som det heter og som kan oppleves som en belønning for å ha reagert på et tilbud om nåde. Men poenget i reformert tanke er at hvis synderen nekter å ta imot nåde eller nekter å samarbeide med den, så er nåden fånyttes.
s 88: Hva det menneske som ikke er gjenfødt trenger for å komme til tro, er gjenfødelse. Dette er den nødvendige nåde. Den er sine qua non for frelsen. Med mindre Gud forandrer det syndefulle hjertets disposisjon, kommer jeg aldri til å velge å samarbeide med nåden eller motta troen på Jesus Kristus. Hvis Gud kun tilbyr å forandre hjertet, hva vil det bety for hjertet mitt når hjertet mitt da like vel står Gud imot? Hvis han bare tilbyr meg å forandre hjertet mitt, hva vil det gagne når hjertet fremdeles stritter imot? Frelsende nåde tilbyr ikke frigjøring, den frigjør. Det er det som nåden så nådefull. Frelsende nåde ikke bar tilbyr gjenfødelse, den gjenføder. Gud gjør ensidig og fra sin side for oss hva vi fra vår side ikke makter å gjøre selv. Denne nåde er uimotståelig i den forstand at syndere ikke er i stand til å motstå synden. Selv om synderen er åndelig død, forblir han biologisk sett levende og «kicking». Skriften antyder at synderen alltid motsetter seg Den hellige ånd. At nåden sies å være uimotståelig betyr at  synderens motstand ikke kan er sterkere enn Åndens formål eller hensikt. Gjenfødelsens nåde er uimotståelig i betydningen uovervinnelig. Den kreer intet samarbeid fra vår side og den er monergistisk. Vi kan ikke gjøre noe for å gjøre den ineffektiv. Dens effektivitet ligger i den sen selv, ikke i oss. Vi er passive i forhold til vår egen gjenfødelse. Den uimotståelige nåden kalles også den effektive kallelse.
Litt om forsoning eller Atonement, et begrep som ikke alle reformerte liker så godt, fordi det er et engelsk konstrukt og fordi begrepet i visse miljøer tolkes innskrenkende i forhold til Jesu blod som vredestiller i forhold til Gud:

Vi har krenket vår Skaper, hvis natur det er å hate synd, Hab 1. 13, Jer 44.4, og – hvis natur det er - å straffe den som begår synder, Salme 5. 4-6, Rom 1. 18, 25, 2-9. Men Gud besørger selv botemidlet mot synden ved å åpenbare forsoning, atonement, dv såpe for Guds nåde og medlidenhet. Forsoning er gjenforening, reconciliation, mellom to parter som har kommet bort fra hverandre og som er blitt fremmed overfor hverandre, den er en gjenopprettelse av en brutt relasjon, ved bla at det erlegges en erstatning for skade som er gjort og ved å stryke ut overtredelser.
Kristus forløste, redeemed, sitt folk ved hjelp av en løsepenge, Han død var den pris som ble betalt for at vi skulle bli slaveriet under synden og fra den skyld som skylden medfører. Korset «propiated» Gud, dvs «blidgjorde» eller kanskje «stagget Guds sinne» og gjorde ham forsonet – som fikk Gud til å forsone seg - med syndere ved å fjerne syndene fra Hans åsyn. Den lidende Kristus tok opp i seg vår identitet og utholdt den rettferdige gjengjeldelse fra Guds side som han tok på seg. Kristus lidelse var en erstatning for den lidelsen eller den straffen vi skulle ha gjennomlevd og betalt for. (‘Sproul’s bibelkommentar Bibelkommentarer s 1617 fff).

Effektiv kalling, effectual - eller irresistible-  calling, og omvendelse:

Sproul: Kallet tar syndere ut av døds- og syndetilstanden ved Guds – Jesus Kristi -  ord og ånd og bringer dem inn under nåden og frelsen. Han opplyser deres sinn åndelig og frelsende måte slik at de forstår dette med Gud, (the things of God), idet han bytter ut deres steinhjerter og i stedet gir dem et hjerte av kjøtt, og idet han fornyer deres viljesretning og ved sin allmakt «tvinger» eller «nøder» ? dem, determining, til å gjøre det gode og idet han rent faktisk, effectually drawing, sleper eller drar dem til Jesus Kristus, men likevel slik at de kommer frivillig fordi de ved Guds nåde, grace, er blitt gjort villige, (beeing made willing by His grace).
Det som beskrives her er den prosess som utgjør kristen omvendelse, en prosess som innebærer å bli opplyst og «født på ny», regeneration og dette å bli gitt en nye viljesretning. Hele prosessen settes i gang og fullføres ved Guds frie vilje, (a sovereign work of God), effektuert ved Den hellige ånds kraft. Prosessen tilsvarer det Paulus beskriver som «å bringe eller føre noen til tro» og hans bruk av ordet «kalt», som betyr «konvertert», converted, dvs på norsk «bli omvendt». Rom 1.6, 8.28, 30; 9. 24, 1 Kor 1.9, 24: 7, 18, 21; Gal 1.15; Ef 4. 1, 4; 2 Tess 2. 14.
Kallet er forskjellig fra en invitasjon lignende den Jesus beskriver i parabelen om bryllupsfesten, Matt 22. 14. Effektiv kalling er en spesifikk handling fra Guds side som – med nødvendighet – fører til dette «å bli født på ytt», regeneration. Den kan ikke motstås, John 10, 3, 4. Gud i Kristus blir den ene gjenstand for kjærlighet og hengivelse. Det nye livet blir dermed et faktum. (se s 1747 i Reformatin study bible v Sproul).
For å komme oss over på luthersk grunn og her fra Thestrup Jensen Bibelordbok om hva nåden innebærer.

Hebr chen og hesæd er velbehag, yndest, gunst, godhet. (Også: barmhjertighet). I latin gratia klinger betydningen takk og ynde.
Nåde brukes nesten alltid som forkynnelse og forherligelse av Guds tilgivende kjærlighet mot syndere som egentlig har gjort seg fortjent til hans straff. Utvelgelsen av Israel har sin grunn i Guds nådige rådslutning. Guds grunnløse, umotiverte kjærlighet, selv om «betingelse» også kan hefte ved. Nådens innhold tenkes om en timelig lykke, seier for Israel, lives trivsel og fremgang. Guds underfulle trofasthet mot folket tross dets opprør, hovmod, tross, uforstand og ulydighet.
NT: Gud trer i nåde i samfunn med syndere og Jesus sprenger i ord og handling lovens gudsforhold og setter nåden i stedet. Nåde og fortjeneste utelukker hverandre, Rom 4, 4. Nåden betyr at frelsen er tatt ut av vår hånd og lagt over i Guds, Ef 2. 8. Derfor er all vår ros utelukket. Nåden skaper mennesker som priser Gud alene. Den er vendt mot alle mennesker, Tit 2. 11: Rom 11. 32, men den er ikke et allment forhåndenværende sinnelag hos Gud. Den trer frem i Guds nådes handling i hele sin fylde ved at han sender sin Sønn. I kr åpenbares nåden i hele sin fylde, Rom 5. 15, 2 Kor 8,9. Ved nåden får vi tilgivelse og håp, Nåden betyr at synderen får «stå utenfor seg selv overfor Gud).
Hva med omvendelsen? Det heter f eks i Ap gj 2. 37: Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» 38 Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. 39 For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg.»40 Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: «La dere frelse fra denne vrange slekt!».
Betyr ikke dette at for å komme til troen, så må man omvende seg, dvs ta et eget initiativ, ordet på gresk er metanoia? Betyr det ikke at nåden kommer i annen rekke, at man først må tro for så å få nåde?
Ron Rhodes, en kalvinist,  forklarer: «Til syndenes tilgivelse» direkte oversatt kan bety to ting: At man døper seg for å få tilgivelse eller fordi man allerede har fått tilgivelsen, dvs frelsen eller nåden. s 213. Den site betydningen eller oversettelsen passer som vi ser best inn i den reformerte tenkemåte eler tolkning.
Hvordan oppfatter man så begrepet omvendelse i luthersk tradisjon? I Thestrup Pedersen Bibelordbok omtaler man omvendelse som «bot»: Jesu forkynnelse av Gudsriket er et siste endegyldige kall til bot for Gud. Jesu botsforkynnelse går skarpt imot fariseernes lovmessige forståelse av omvendelsen. Fariseerne rettet kravet om omvendelse utad mot de andre, de frafalne, gjorde boten til en betingelse for å erverve Guds nåde; først må du gjøre bot, så vil Gud være nåde mot deg. Jesus forkynner det motsatte: Gudsrikets komme er betingelsen for menneskets omvendelse. Jesus sier ikke: omvend dere for at Guds rike må komme, men: omvend dere, for Guds rike er kommet nær, Mark 1. 15. Boten er ikke noen betingelse for den nye tingenes tilstand, men en følge av den. Guds rike er Guds frie nådige komme til insolvente skyldnere, Mark 2. 17, Matt 18, 27, og omvendelsen er tilsvarende de hjelpeløses mottakelse av riket som gave, Matt 18. 3., s 31f.
Vi ser her tanker formulert som kan minne mye om de tanker og tolkninger av nåden og omvendelsen som kalvinister eller de reformerte har på programmet. Nåden er til syvende og sist et monergistisk verk. I Fadervår ber da også alle kristne om «Komme ditt rike», ikke om «komme vårt – eller mitt - rike», for å antyde hva det her dreier seg om, på grunnfjellet av troen.
New Dictionary of Thology sier, s 580, i min oversettelse bl a om Repentance, at «siden omvendelse – metanoia – er rettet til Gud og innebærer nylig mottatte prinsipper, er omvendelsen uatskillelig fra tro – faith – gjennom hvilken kommer kunnskapen om Gud. Det er en alvorlig tolkningsfeil av Skriften å skille omvendelsen fra troen som om den første på en eller måte var en forutsetning for den andre. Skriften bruker omvend og tro om hverandre med lik betydning. Tro og omvendelse er to aspekter av en og same bevegelse, begge blir ansett som likeverdige gaver fra Gud.
En norsk teologiprofessor som har vært litt opptatt av ny-kalvinisme, Arne Helge Teigene, påpeker at kalvinismens oppfatning er at det som skapes i mennesket ved gjenfødelsen ikke kan gå til grunne eller dø. «Det» er uforgjengelig. Dette begrunnes i Guds frelsesvilje og evige bestemmelse om den enkelte. Iflg Luthersk oppfatning kan troen dø og den derfor må holdes i live av nådens midler. Det lutherske trosbegrep er annerledes enn det kalvinske, den betraktes ikke som en funksjon av den gjenfødte, udødelige og omskapte vilje, men som selve senteret i det kristne livet. I luthersk teologi betraktes tro og gjenfødelse som samme sak. Gjenfødelse er med andre ord det samme som å komme til tro på Jesus Kristus. I luthersk lære kan imidlertid den som ikke bryr seg om Ordet falle fra fordi man vender seg bort fra de midlene Gud bruker til å holde troen levende. Den kalvinske lære viser til Guds forutbestemmelse av den enkelte til tro. I luthersk tenkning er teksten en beskrivelse av de troende, de som er Jesu får er de som vedvarende hører hans røst og så lenge de hører ordet kan de ikke falle fra.
Teigen kan ikke se at kalvinismen har rett når den hevder at mennesker ikke kan stå mot nåden eller kallet til omvendelse. 
Etter min mening er dette et nokså overflatisk syn på sakene. Teigen ser ikke «bakenfor», han går ikke fundamentalt nok til verks, han befinner seg for mye i «de sekundære årsakers» domene enda Bibelen og dens budskap oppfordrer nettopp til å se tingene litt mer i evighetens perspektiv, slik dette blir fremlagt i Biblene selv, sett i lys av inkarnasjonen, korset og Guds allmakt, allvitenhet og skaper av alt.

Teigen trekker inn Johan Gerhard, en luthersk «apologet» på 1600-tallet, for å belyse forholdet mellom Gud og synden f eks ved å avvise reformatoren Zwingli’s påstand om at Gud er hevet over sin egen rettferdighet og lov og derfor kan tillate seg det onde. Denne oppfatningen vil splitte læren om Guds enhet hevder Gerhard. Gud har ingen skjult agenda som innebærer at han vil at noen skal synde, Gud hever hever seg ikke over sin egen lov og sin egen rettferdighet, men han handler i samsvar med sin lov og sin rettferdighet. «Selv om Gud ikke mottar loven fra noen overordnet, så vil han like vel ifølge sin egen natur som er god og rettferdig, slik hans rettferdighet er åpenbart or oss som i et speil … hva som for oss er loven er for Guds hans egen natur: Ellers ville han «benekte»seg selv». (min oversettelse, s 46.
Ifølge Gerhard er Gud aldri årsak til den onde handling og har ikke bestemt at denne skal skje. I henhold til dette avviser luthersk teologi læren om at Guds forutviten er kausal.
Luther i Den trellbundne vilje:
Gud er riktignok ikke i stand til å gjøre ondet, og han gjør bare ond via onde mennesker. For den som selv er god, kan ikke gjøre ondt, men han bruker ikke desto mindre onde som verktøy, som ikke kan unnslippe draget og på virkningen fra hans makt. Det er altså i verktøyet, som Gud ikke lar ligge ubrukt, at feilen ligger for at onde ting skjer, med det er Gud selv som setter dem i bevegelse.
Teigen: Luthers lære om at Gud ikke er årsak til synden, fører til en forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og synd, som er annerledes enn de kalvinske. Klassisk kalvinsk teologi ser på Guds forutviten som kausal, mens luthersk teologi ikke gjør det. Den forutsetter at mennesket virkelig står overfor reelle valg i forhold til synd. I større grad enn kalvinismen tilskrives derfor mennesket personlig ansvar for sine egne handlinger og sine valg, skriver Teigen.
Jeg er ikke enig med Teigen. Han forstår ikke poenget med forutviten og tenker ikke ut over boksen. Gud gir mennesket alt av fri vilje som tenkes kan, i nåden, eller til å bryte en nåde som allerede ikke er gitt av Gud. Kristentroen forutsetter at Guds vilje slår igjennom uansett og at den troende – i autentisk nåde – aldri kan falle i fra og begå synd. At Gud ikke-velger noen, innebærer at Gud vil dette – Han kan ikke ikke-ville det ut fra sin godhet eller kjærlighet - og Gud vil derfor også synden, noe annet er flisespikkeri. Teigen formuler da også dette: «Og møte med Guds godhet fremprovoseres like vel menneskers ondskap, helt i tråd med Gerhard».

Teigen om arvesynden: Det er ikke mulig å holde fast ved læren om arvesynden uten at vi samtidig tror at det første mennesket eksisterte, at de virkelig falt og at de er opphavet til hele menneskeslekten.
Synden består ikke først og fremst i en mangel på kunnskap eller mangel på evne til å gjøre det gode, men at mennesket innerst inne har trang til å gjøre det onde.

For øvrig: Lutherske teologer kritiserer ofte kalvinismen for å tenke kausalt, men reformerte teologer er like flinke til å understreke at det her gjelder å tenke logisk: Nåden kommer – ut fra det teologiske systemet man tenker innenfor og ut fra det menneskesyn og den virkelighetsoppfatning man har – før troen. Dette gir etter min mening et større perspektiv enn det som man vanligvis operer med i debatter om frelse, nåde, predestinasjonen og dens grenser, dens virkemåter og «virkeområde»  og utvelgelsen generelt.

Det kan her være et a propos at Den reformerte kirke har et noe annet syn på sakramentene enn den lutherske kirken, for ikke å nevne katolisismen, som minner mer om det lutherske synet enn det reformerte. For kalvinister flest og andre reformerte kan sakramentene ikke regne som et «sikkert» nådemiddel. Dåpen sett som et sakrament har aldri kunnet frelse noen, heter det. Mennesket tilbys et paktsforhold til Gud, det kalles convenant theology. Man taler da om «ordinances» der hvor lutheranerne og katolikkene taler om sakramenter. Luther godtok bare to sakramenter, dvs handlinger eller ritualer innstiftet uttrykkelig av Jesus selv i Skriften. Katolikker regner som vi vet med 7 ulike sakramenter. Kirken kaller seg da også gjerne en sakramental kirke.


Om Calvin i Goodfrey, Reformation Sketches:

Visshet – eller certainty – er viktig for Jon Calvin: Tro på Kristus «garanterer» - brings certainty – om at den troende står i et Far-Sønn forhold til Gud. Troen bringer glede og visshet – assurance – at vi står i et rett forhold til Gud. Den kristne kan og må være sikker på at han befinner seg i en nådetilstand. Den kristne kan også være sikker på at han er utvalgt, men intet er mer forkastelig enn å forsøke å uteske Guds hemmelige rådslutning for dermed å tilegne se kunnskap om vår utvelgelse eller at vi er utvalgt.
Calvin begynner som det katolske «Trent-konsilet» begynner med, med spørsmålet om nåden i relasjon til rettferdighetsgjørelsen. Han innrømmer at mennesket etter fallet har en egen vilje, men at denne er død i synden. Den er ikke fri til å samarbeide med Guds nåde. Nåden må derimot pånyttføde viljen. Guds nåde gjør mennesket villig; Guds nåde er suveren og uimotståelig. s 82 ff, også om tro. Han avviser den katolske kirkens skjelning mellom «formed and unformed faith».
Trent: Den kristne er rettferdiggjort ved nåde, grace, men menneskets frie vilje, selv om den er svekket i og med synden, kan og må samarbeide med nåden, grace.
Troen er en sak for intellektet og kombinerer kunnskap med istemming assent - til sannheten. Slik tro, kjent som uformet tro, kan ikke rettferdiggjøre. Når troen forbindes med kjærlighet, er den en formet tro og en tro som kan rettferdiggjøre. Troen alene kan ikke rettferdiggjøre, men tro og kjærlighet kan det. Den kristne kan oppfylle Guds bud. Den kristne kan ikke være sikker på – eller ha visshet for – at han tilhører de utvalgte eller at han vil «holde ut til enden», persevere, (eller stå eller bli stående i nåden til enden).
Vi sper for presisjonens og det generelle perspektiv på med litt av hvert fra et Katolsk leksikon, om Grace eller nådens mange fasetter i seg selv:

Aktuell nåde: En midlertidig overnaturlig intervensjon fra Guds side for å opplyse sinnet eller styrke viljen til å utføre overnaturlige handlinger som fører til himmelen
Effektiv nåde: Den nåde som den frie vilje slutter seg til slik at nåden bevirker den guddommelig intenderte effekt. Det er enighet om at den effektiv nåde ikke krever mennesket medvirkning av dets vilje eller at denne nåden ødelegger menneskets frihet. Gratia is favor freely given.
I striden mellom dominikanerne ledet av Banez, 1528-1604, og jesuittene ledet av Molina, 1525-1600) vare det ingen enighet om hva det er som bevirker en aktuell nåde til å bli en effektiv nåde. B mente at effektiviteten av en slik nåde avhenger v nådens karakter i seg selv; M mente det at det var avhengig av gitte fakta og ydt under omstendigheter som Gud forutser å være kongruent med disposisjoner den personen har som mottar nåden. De var imidlertid enig i at effektiv nåde ikke nødvendiggjør viljen eller at den ødelegger menneskets frihet.

Grace/ nåde/ charis: the condescension or benevolence shown by God toward the human race: også den ufortjente gave som utgår fra denne benevolent disposition. En totalt gratuitous gave som mennesket ikke har noe som helst krav på. Den refererer til noe mer enn de gaver naturen kan gi, slikt som en velsignet god helse f eks. Nåden er overnaturlig gave som Gud gir ut fra seg selv, benevolence, med tanke på det rasjonelle menneskets evige frelse. Gaven overgår det skaptes krav, væren og makt og består av helliggjørende nåde, de inngytte – infuserte - dygdene, Den Hellige Ånds gaver og aktuell nåde. De er helt nødvendig midler for å nå beatific vision. Sekundært består de også i miraklenes gaver og profetier og helbredelser og den førnaturlige tilstand av frihet fra concupiscence. Intet skapt har krav på beatific vision.
Habituell nåde, habitus er noe man har eller eier, en tilstand, karakter, fra habere, å ha: Konstant overnaturlig kvalitet eller egenskap i sjelen som helliggjør en person inherently og som gjør ham rettferdig og velbehagelig for Gud, også kalt helllig-gjørende eller rettferdiggjørende nåde.
Justifying grace, rettferdiggjørende nåde: Den nåde som gjenoppretter en persons vennskap med Gud, enten for første gang, som i dåpen, eller etter dåpen, som gjennom botens sakrament.
Sakramentell nåde: Nåden som blir ydt gjennom en gyldig sakramental handling.
Sanctifying grace: Den overnaturlige tilstand som bli inngydt (?)av Gud og som bor – inhers - permanent i menneskets sjel. Den er ingen substans, men en virkelig kvalitet som blir en del av sjelens substans. Den skiller seg fra the virtue of charity, fordi charity tilhører viljen; sanctifying grace tilhører hele sjelen, sinnet, viljen og affeksjonene. Den gir delaktighet i det guddommelige livet. Den er livet med Kristus, zoe.
Barth og Küng – en reformet og en katolsk teolog - er enige om at nåden er en infution, hva nå infution da måtte betyr, det letteste er vel kanskje å oversette med infusjon her, som å «helle over», altså noe som skjer utvendig og ikke reelt sett innvendig som en substansiell forandring.
Sufficient grace: Aktuell nåde avgrenset fra den overnaturlige effekt som den ble gitt. Den kan derfor innebære den nåde som ikke tilfredsstiller kriteriet for adekvat samarbeide fra mennesket som mottakers side og derfor er den bare tilstrekkelig, men ikke effektiv. Den vil sette en person i stand til å utføre en prisverdig handling, men som like vel avstår fra å samarbeide.
Indwelling: Tilstedeværelsen av DHÅ i en person som er «in the state of grace». Han er ikke bare tilstede bare gjennom de skapte nådegavene, men ved Hans ikkeskapte guddommelige natur. Den personlige «indwelling» produserer ikke en substansiell, men en aksidential union med de rettferdiges sjeler. Det gjelder alle tre personer i treenigheten … Effekten av «indwelling» utgjør helliggjørende nåde, som er det skapte resultat av den uskapte nåde ved Guds nærvær. Cath Dic s 194

Om barnedåp: Ved dåpen mottar barnet helliggjørende nåde og dydene tro, håp og kjærlighet (charity), og Den hellige ånds gaver. Cath Dic s 195.

Katekismen: nr 1999 The grace of Christ is the gratuitous gift that God makes to us of his own life, infused by the Holy Spirit into our soul to heal it of sin and to sanctify it. It is the sanctifying or deifying grace received in Baptism. It is in us the source of the work of sanctification:48

Thomas av Aquinas mener at nåden ikke ødelegger eller reduserer naturen, men foredler den, setter den i stand til å åpne seg for det som virkelig betyr noe, kan vi si, nemlig dette å bli frelst, men ikke nødvendigvis garantert frelst for evig og alltid i et her og nå perspektiv. Fornuften, sett som en komponent i naturen, blir ifølge Thomas gitt som et tilskudd – så å si – slik at vi bedre kan tro på Evangeliet. I Den reformert kirke gir Gud mennesket dette tilskuddet primært via nådemidlene, de verktøy Gud bruker for å frelse mennesket, ikke ulikt det lutherske sydet.

Etter disse betraktningene kommer det til syne et helt annet syn på hva nåde er i forhold til Gud er for noe i forhold til det som kan kalles nåde i islam, se  her på bloggen
Utdypning omkring dette må imidlertid vente til en annen gang.

-

Vi tar med noen utdrag fra wiki for ytterligere å belyse visse teologiske rammebetingelser og ulike fokuseringer på «det» som egentlig er ett og det samme, men som i praksis får enorme konsekvenser:

wiki:

Imputed, infused and imparted righteousness

Discussion of these concepts are complicated by different definitions of key terms, such as "justification" and "grace".

Imputed righteousness is the righteousness of Jesus credited to the Christian, enabling the Christian to be justified.[citation needed] Double imputation refers to the imputation of believers' sin to Christ and the imputation of Christ's righteousness to believers. It is closely related to the Reformed doctrine of justification by grace through faith alone. Passages like 2 Corinthians 5:21, are employed to argue for a dual imputation – the imputation of one's sin to Christ and then of his righteousness to us.[4]

Infused righteousness, by contrast, can be described as: "In Augustine's view, God bestows justifying righteousness upon the sinner in such a way that it becomes part of his or her person."[1]

Imparted righteousness, in Methodist theology, is what God does in Christ by the power of the Holy Spirit after justification, working in the Christian to enable and empower the process of sanctification (and, in Wesleyan thought, Christian perfection). John Wesley believed that imparted righteousness worked in tandem with imputed righteousness.[5]

Starting with Augustine, the Roman Catholic tradition has understood justification as the entire process by which God forgives and then transforms Christians. Based on their reading of the use of "justification" in Paul's letters, the Reformers took justification to refer specifically to God's forgiveness and acceptance. The term "sanctification" was used to refer to the lifelong process of transformation. Thus the Roman Catholic term "justification" effectively includes both what Protestants refer to as "justification" and "sanctification." This difference in definitions can result in confusion, effectively exaggerating the disagreement. However the difference in definitions reflects a difference in substance. In the Protestant concept, justification is a status before God that is entirely the result of God's activity and that continues even when humans sin. Thus using different words for justification and sanctification reflects a distinction between aspects of salvation that are entirely the result of God's activity, and those that involve human cooperation. The Roman Catholic tradition uses a single term, in part, because it does not recognize a distinction of this type. For the Roman Catholic tradition, while everything originates with God, the entire process of justification requires human cooperation, and serious sin compromises it.[1]
Imputed vs. infused

Both imputed and infused righteousness agree that God is the source of our righteousness, and that it is a gift that humans cannot deserve. Both models agree that God's activity results in humans being transformed, so that over time they become more obedient to God, and sin is progressively defeated in their lives. At times this agreement has been obscured, with Protestants accusing Roman Catholics of believing that humans can earn salvation,[6] and Roman Catholics accusing Protestants of believing that Christians need not have their lives transformed.[citation needed]

The distinction includes at least two areas:

1 How justification is maintained, and the effect of sin
    According to imputed righteousness, the righteousness by which humans are made acceptable to God, remains "alien." Since their acceptability is based on God's actions, nothing humans do can forfeit their status as accepted. Sin can result in God treating them as disobedient, but not in God disowning them.

    Protestants differ on the question of whether it is possible for humans to forfeit justification. But if they do, it is by ceasing to have faith in God, not by any individual sin.

    Roman Catholics hold that righteousness comes to be present in humans, and that the continuing status of acceptance is based on this. Humans have a responsibility to cooperate with God in maintaining and strengthening the presence of this "grace" in their lives. Certain serious sins (called "mortal sins") can result in its loss.[7]

    Thus in the case of serious sins, Protestants believe that they continue to be treated as God's children, but as disobedient ones that require discipline, while Roman Catholics believe that the bond with God is largely severed, and restoring it requires "a new initiative of God's mercy and a conversion of heart normally accomplished within the setting of the sacrament of reconciliation" [8]

2 Merit
    Protestants have avoided speaking of humans as having any "merit" before God. Because all justifying righteousness is alien, humans do not deserve anything good from God. Because Roman Catholics hold that righteousness comes to be present in humans, humans can in a certain sense merit reward. Of course any such merit is ultimately due to God's activity.

    Protestants and Roman Catholics agree that non-Christians can do things that are worthwhile. They do not merit salvation, but some Protestant writers have spoken of them as reflecting "civil righteousness." [9]

While there are significant differences between imputed and infused righteousness, they can be regarded to a certain extent as differences in emphasis that are potentially complementary. Imputed righteousness emphasizes that salvation is a gift from God and is dependent upon him, while infused righteousness emphasizes the responsibility of humans to cooperate with God's actions in transforming their lives. The position that they are potentially complementary is taken by a joint declaration of the Lutheran World Federation and the Roman Catholic Church. [10] Enough differences remain, however, both in doctrine and in practical consequences, that not everyone agrees that the two views can be regarded as complementary. [11]