søndag 13. desember 2020

Redaktør Tarjei Gilje som sosio-kvietist

Redaktør Tarjei Gilje i Dagen har skrevet ned noen tanker han gjerne vil dele med mange andre, vil vi tro, men som han helst burde holde for seg selv, ved å holde kjeft altså, om ikke for annet, så for ikke å spille for mye blekk og trykksverte på en leder som handler om «det tomme rom» - pluss Gilje selv – og om frimodigheten til å fylle det – uten frykt!

«Titanic»- som vi alle vet hva er -  ser ikke ut til å være noe dramatisk og integrert bakteppe for Gilje. Han ser konsekvent en annen vei, vil ikke høre, vil ikke se, vil ikke bli voksen utover «studenttiden», som han visstnok på alle måter gjennomførte fullstendig bramfritt. (Han har flere ganger fortalt sine lesere at han har studert «samanliggjande politikk» - vitenskap -  i Bergen; han har liksom noe å fare med der, vil vi tro han forsøker å si).

Faktum er vel at Gilje grovt undervurderer sitt publikum. Han tar på seg en «from mine» og ønsker fred, ro og kos, antakelig for å vise hvor lite konfliktorientert han er, i stedet for å ta den høyst reelle risiko det er å «face» realitetene i det større og underliggende dramaet, som en "voksen" mann.

Å være konfliktsky i forhold til islam, synes å ha blitt en from, normerende norm, et doxologisk faktum, og et totem, og den høyeste dyd for de emosjonelt korrekte. Hva angår samfunnsvitenskapen: Den kan uttale seg om hva som er, ikke om hva som bør være. I praksis kan man kanskje si at de som er avhengig av denne vitenskapen mener at det er vitenskapen som skal bestemme hva som skal stå og tolkes ut av Bibelen, ikke omvendt. Gilje synes her å ha underlagt seg vitenskapen. «Det glade budskap» blir deretter. Og deretter følger «det glade vanvidd» - hvem vet.

Lederen er så tom for større paradigmatiske poenger og inspirasjon at man kan bli redd for å mista seg selv for å ha sett noen «skrømt». Her serveres floskel på floskel og det som måtte finnes av nye, oppløftende og lærerike synvinkler på tingene, finnes bare som en fjern mulighet i Giljes hjerne og den måten han visstnok aner man bør «opptre på». (Ja, han bruker ordet «opptre»), et mulig symptom på lederens kontekstuelle totaloptikk.

Gilje klør seg selvgodt i kålen, mens leseren oppfordres til å rense ørene på egen oppfordring. Jeg har forsøkt å få noe ut av denne lederen til Gilje, men akk, den som prøver feiler. Her fins det ikke antydning til lys hvis man leter etter «en leder» eller en «ledestjerne» for kristne her.

Gilje fremstår ikke som noen leder, eller noe tydelig godt eksempel, hverken for kristne eller andre. Men noe lar han seg selv lede av – hva er det? Vel, det fins ledetråder og det som ikke sies, er ofte like interessant som det som sies. Gilje er mest opptatt av seg selv og liker bedre å sitte og klø seg i kålen enn å få nedpå papiret eller tastaturet noe som kunne gi en ny innsikt og nye måter å nærme seg livet, menneskene og viderverdighetene på.  Lederen er innadvendt og derfor helt harmløs, skal vi visst få inntrykk av. Og der har vi noe av «problemet». Gilje har glidd inn i en slags politisk-vitenskapelig kvietisme som bare kan ende i sosialistisk romantikk og i en slags vedvarende pre-utopisk sentimental forelskelse.

Gilje er egentlig mer interessert i seg selv og sitt monologiske, indre «oscean», enn i aksen sentrum- periferi, (som han så stolt har hatt anledning til å studere ved universitetet). Han skriver om det tomme rommet, se under. Han skriver: «Men om ingen går inn i det, forblir rommet tomt».

Dette er selvsagt toppen av innsikt og visdom, for Gilje, skal vi ta Gilje på ordet: «Bli med meg på en tour-de force inn i mitt tomme rom», med andre ord, er den appell Gilje virkelig mener bør være vår ledestjerne i dag og fremover.

«Ytringsrommet er faktisk større enn det kan verke», skriver Gilje. Selv tør ikke Gilje entre dette rommet. Han foretrekker tilskuerrollen fremfor deltakerrollen og føler seg antakelig urokkelig sikker på at han «skal slippe unna med dette», i hvert fall i forholdet til det «kollegiet» - uten at jeg her kan presisere - han underlegger seg og forguder.

Gilje overlater konsekvent det til andre. Han tenker: «… det går an å opptre frimodig likevel. Det går an å seie at ein ikkje vil finne seg i å bli knebla. Fordi ein står for noko som er umisteleg, noko som er viktig, vakkert og verdifullt, og noko som i dag ikkje blir tilstrekkeleg høyrd i den offentlege samtalen».

Hva er det han snakker om her? Inkjevetten? Saklig, moden og bevisst islamkritikk i dybden? Han har en egen, selvsikker, umoden og feig måte å tone flagg på: Overlate det til andre. Han sysler vitterlig med tanken om at det kan være like bra «ikke å si noe». Han fortoner seg for meg som en typisk dhimmi in spe, og som – slik jeg ser det - en servilt betinget emosjonelt korrekt type underlagt SAP.

Se om SAP og bl a tankeforutsetninger her og se her om Giljes historikk og strategi, vil jeg si, en strategi og en historikk som taler for seg selv og som ikke akkurat beviser at Gilje har den beste dømmekraft, snarer det motsatte: Se her først her om Morken og Horn "revisitede" og  Svekker kristne redaksjoner kristendommen bevisst? Om farlig kameraderi og felles feighet og om Dagens og Giljes hykleriske "åpne debattforum" og  Se her om Giljes bruk av fremmedfrykt og islamofobi - en reise i et mennsekefryktens sinn og Hva angår Morken, angår Gilje

En liten bemerkning til linkene over: de er ikke uttømmende, men vil, for den nysgjerrige og sannhetssøkende, fortelle mye om hva Gilje står for, hva han orienterer seg mot og hva han orientere seg bort fra, og hva han, til enhver tid, mao hva han fokuserer på og mener er viktig (ham selv øverst på pallen, der, selvsagt): Bakgrunn: Hvordan bla Morken, Horn (lege, forsker og humanist og ateist), og Gilje forsøkte å stakkarsliggjøre AP-toppen Hadia Tajik ved å fryse ut en person for å ha kritisert henne på en saklig og langt fra ufin måte og ved på den måten å kunne fremstå som «noble riddere» på fullstendig feilaktig grunnlag, (se om hypermagi og hypermagikere i linkene over).

Hvem er det han snakker om i lederen, bortsett fra Vedum – som han trekker på - og seg selv? Er det Hege Storhaug og Rita Karlsen, Han Rustad, Helge Lurås? Er det Thorsen i SIAN, Robert Spencer I Jihad Watch, Raymon Ibrahim, Ib Warraq, Pamela Geller, Lars Hedegaard eller Tommy Robinson? Er det Ayan Hirsi Ali som var venn med komikeren og tv-mannen van der Gogh som ble drept på åpen gate av en fundamentalist pga noen tekster fra Koranen som var malt over ryggen på en kvinnekropp? Er det Det hvite skiftet av Eric Kaufmann? Er det Macron i Frankrike som – av nødvendighetsgrunner, vil vi tro -

nå vil ha muslimene til å skrive under på en slags permanent våpenhvile? Er det: Renaud Camus, the author of the book Le grand remplacement?

Før vi går videre:

Se her om hvordan Gilje forholder seg bl a til hat, hatprat etc - og om hypemagi og hypemagikere

Er det følgende Gilje vil ha inn i ytringsrommet?:

  • "If nothing changes, in a few decades, France will have submitted to Islam, and Islamic violence will probably be even greater than today. It is already almost impossible for the country's leaders to react. They are hostages of a Muslim population that is less and less integrated and whose anger they do not want to arouse. They are under the gaze of groups that immediately denounce any criticism of Islam and under pressure from many countries in the Muslim world that France does not want to offend". — Alan Wagner, "L'Europe face à l'islam", interview on Tepa, August 2, 2020.
  • "For Muslims, Islamic law has God as its author. Any other legislator is illegitimate." — Mohammed Hocine Benkheira, historian, Le Point, March 21, 2016.
  • "Macron... is still not able to pinpoint the real problem because it would be politically incorrect for him to do so... This is the problem with someone like Macron and what he's saying... they can never acknowledge that what's happening is integral or a part of authentic Islam...." — Raymond Ibrahim, "Islamic Terror in France", SkyWatch TV, October 30, 2020.
  • "France still does not understand the reality it is facing. It believes that it has been struck by terrorists... but it is suffering a guerrilla war that is gradually gaining momentum..." — Algerian writer Boualem Sansal, lexpress.fr, October 18, 2020.

Se denne av Guy Milliere om forholdene og hvordan de kan beskrives: her, på Gatestone

Har Gilje noe å lære av det Douglas Murray skriver om. Tør Gilje å lære noe av dem jeg referer til over? (Mitt tipPS er NEI). Murray skriver i Islamophilia, om det falske skillet mellom islam og islamisme, og nevner at  politiske ledere bruker dette skillet «i frykt for å støte muslimske befolkningsgrupper».

Vil Gilje ta journalisten Éric Zemmour i forsvar? Han er flere ganger blitt dømt for å ha kommet med politisk ukorrekte kommentarer om muslimsk innvandring, og for å påpeke at islam har en historie med blodsutgytelse og krig. fra HRS

Hvilken verden og hvilken virkelighet er det Gilje lever i? Han synes å ha satt seg som hovedoppgave å beskytte avisens kristne lesere fra verdens lidelser og fæle omskifteligheter. (Man skulle nesten tro han var utsatt for utpresning).

Giljes linje og føringer skal, synes det, tjene til å begrense mulighetene for kristne til å treffe eksistensielle tros- og verdivalg, med han selv som «lederfigur». Dette kan minne om snillhetsnevrose, for å si det litt spøkefullt. Han ser seg imidlertid seg selv som en slags redningsmann. Han legger føringer på sine lesere, (noe han prinsipielt også bør og skal gjøre), - men føringene peker bare en vei: Mor stadig større forakt i befolkningen for denne type emosjonelt sosio-korrekte kristentro og de mer eller mindre oppkonstruerte holdninger han selv han har satt seg opp til å representere.

I praksis fungerer dette som en form for stakkarsliggjøring av kristne – som trenger ekstra vern og støtte - og et forsøk på å tilpasse kristentroen til islam. På «fagspråket» kan dette sees på som et bidrag til å blidgjøre muslimer, hvor de nå enn måtte befinne seg, og uansett hva de islamske skriftene, på Allah’ og profetens befaling, er guddommelig forpliktet til å underlegge seg og følge i ett og alt, både teologisk og i praksis.   

Giljes strategi kan tolkes som et selektivt, men subtilt utformet forsøk på «islamisering» og «dhimmisering», spesielt av de kristne, som jo er hans og avisens primære målgrupper.

Så til lederen, litt forkortet fra min side; den er så ullen og usammenhengende, så vag og selvgod innkrøkt, at bare av den grunn er det verdt å ta den med her og kommentere, slik jeg har gjort over, fordi det ikke bør være forbilledlig for Dagen å bli middelmådig tvers igjennom.

Lederen opptar nesten hele andre side i avisen, som om artikkelen skulle være spesielt viktig for Dagen og avisens lesere, og da sammen med et plettfritt «karakterbilde» av Gilje som den «evig flinke og bestandig korrekt emosjonelle» elev, eller student, på overtid:

Leder i Dagen, skrevet av:Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, fre 11. des. 2020-12-12

Overkrift: Frykta for å skilje seg ut - Majoriteten har ikkje noko monopol på frimod.

… Vedum har blitt ein moderne inkarnasjon av det folkelege norske. Det er ikkje sikkert at den stemningsbølgja han rir på no, vil vare heilt til valet. Men Vedum illustrerer noko ein kan gløyme i ei moderne verd.

Tidleg på 2000-talet studerte eg samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen… forsking knytt til den såkalla sentrum-periferi-dimensjonen.

… Framleis handlar mykje politisk debatt om i kva grad ein kjenner avstand til makta, og om ein opplever at ein sjølv blir høyrd. …

… det truleg rett å seie at dei geografiske periferiane stod sterkare før. … sentrum-periferi-dimensjonen framleis er høgst aktuell.

… Men dei set også grenser for kva og kven som slepp inn i varmen. Dei som ikkje får kome til orde, forstår at dei ikkje høyrer heime der, på innsida.

Frykta for å skilje seg ut er ikkje noko som oppstod med sosiale medium. …er det ikkje rart at fleire kvir seg for å seie eller gjere noko feil. Det er tryggare å ligge lågt.

I Bergens Tidende …. hadde overskrifta «Vi tør ikke si det vi egentlig mener» … dette skreiv to studentar at om ein til dømes vil stille spørsmål ved sider ved Black Lives Matter-rørsla, vert ein raskt stempla som rasist.

Om ein stiller spørsmål om … vert ein sett på som transfobisk. Om ein kritiserer … er ein kvinnehatar. Ein kan meine ulikt om alle desse spørsmåla.

Men det går an å forstå at ein som vil hevde noko motstraums på desse felta, må vente seg kritikk.

… Det er ikkje sikkert at alle opplever det same, men vi gjer lurt i å lytte til det desse studentane seier. Samstundes er det heldigvis ikkje slik at denne opplevinga åleine skal definere korleis dei eller vi vel å opptre.

Ein seier gjerne at Noreg særleg på 1800- og 1900-talet blei prega av motkulturane. …

dei vaks fram rundt i landet, av medvitne menneske som frimodig stod for noko og ynskte og arbeidde for ei anna utvikling.

… i  byane på desse? Det kunne sikkert variere. …

Det kan ligge mykje identitet i sjølve omgrepa. Kven vil vel ikkje vere progressiv? … om konservativ tyder ein som ser mot fortida heller enn mot framtida, eller generelt ein som berre heng etter, kven vil vel vere ein slik?

… dei som representerte motkulturane, måtte tåle å bli tatt stilling til. … Noko av kritikken kunne sikkert vere særleg vanskeleg å svare på.

…. Dei ikkje klarte å gje gode svar på alle spørsmåla. … sentrum, eliten, eller kva ein no vil kalle dei, er (ikkje) dei einaste som fortener å bli høyrde.

… forfattaren Magnus Malm (skrievi) om korleis kyrkja, og då særleg frikyrkjene, kan vere ein profetisk minoritet. Det kan høyrast vel sterkt ut. Men majoriteten har ikkje noko monopol på frimod.

Tvert imot er Trygve Slagsvold Vedum eit levande døme på det motsette. … Han har satsa på eit prosjekt han har tru på.

Og han har vore lur … han viser at det går an å tenke annleis. … 

Når ein spør KrF-veljarar kva for andre parti dei likar best, er svara gjerne Senterpartiet og Høgre. …

Det er nok riktig at debattkilmaet i dag kjennest hardt. Og for den majoriteten som vil halde på definisjonsmakta, er det lettare enn før å halde kritikk nede gjennom ord og bilete til dømes i sosiale medium.

Men det går an å opptre frimodig likevel. Det går an å seie at ein ikkje vil finne seg i å bli knebla. Fordi ein står for noko som er umisteleg, noko som er viktig, vakkert og verdifullt, og noko som i dag ikkje blir tilstrekkeleg høyrd i den offentlege samtalen.

Nokre gonger må ein protestere når ytringsrommet vert for lite. Andre gonger, og eg trur: oftare enn mange tenkjer over, er rommet faktisk større enn det kan verke. Men om ingen går inn i det, forblir rommet tomt.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar