onsdag 7. november 2018

Mahad Mahamud - igjen


Bakgrunnsstoff:



Fakkeltog i Oslo til støtte for Mahad:




https://www.tv2.no/a/10143317/
se under for flere linger og referasner:


Jeg går i denne posteringen ut fra at alle kjenner til Mahad Mahamud’s strev for oppå statsborgerskap i Norge og at nå – endelig – er nektet asyl her i landet. Saken har pågått en tid, mye arbeide er nedlagt til forsvar for Mahamud som viste seg å lyve om fakta og tidligere grunnlag for oppholdstillatelse og da med fri adgang til å ta seg arbeid. Mahamud fikk jobb på et sykehus, hvor han drev forskning på et forskningsfelt han viste seg å være en av de få eksperter på. Media fikk hans kollegaer på sykehuset med seg på å fremstille Mahamud som en svært så sympatisk og dyktig medarbeider, og selv bedyret han på TV at han var «intelligent». Man skulle tro at han derfor var uunnværlig i Norge og hans forskning var av universell betydning. Jeg tar opp mer generelle spørsmål angående «godhet» i en lengre og mer dyptpløyende artikkel i neste postering, og etter beste evne og «førmåga», som det heter.

Mange personer ble gitt anledning til blottstille sin godhet i denne saken, eller dette melodramaet. Man gjorde saken til et drama: En god mann ble støttet av venner som kunne smykke seg med ekstra godhet. De kunne antakelig begrunne sin støtte med at enhver god mann trenger beskyttelse overfor  politi, politikere, embetsverk, så lenge den gode mannen ikke var dømt og skyldspørsmålet ennå ikke avgjort.  Med dette økte hans støttespillere sin egen verdi, som «gode» betraktet. «Den lille manns» byrde ble imidlertid ikke en lettelse primært for ham selv, men primært for støttepartnere, vil vi tro.

Det var «den lille manns byrde» man ville avlaste, ved å høyne forestillingen om verdien på egen moralske fortreffelighet. Man ville beskytte «den lille forsvarsløse» mot angrep og mulige overgrep fra makter og myndigheter. Man ville forsvare den svake mot den sterke, mot overmakten, mot en justis som man på forhånd hadde avskrevet som kald og nådeløs. Man ville allerede på forhånd, før dommen, frata «den lille snille mannen» byrden av å ta konsekvensene for egne løgner. (Spørsmålet om han rent faktisk hadde løyet, var irrelevant).

Den lille – muligens – uskyldige mann ble tillagt et større verd, en større verdi, enn verdien av statens tarv og tradisjonelle rettspleie og rettsforståelse.
Men det de gode gjorde var å legge sten til byrden, både for de gode og «den lille, uskyldige mann» selv. Det gode – de godes godhet - slo tilbake på de gode selv.

Et eksempel kan være til hjelp: En godt utdannet nordmann i en viktig stilling og gjerne av nasjonal betydning, men som hadde jukset seg til vesentlige fordeler ved å lyve, ville neppe fått tilsvarende oppmerksomhet, støtte, pleie og omsorg, fremvist på tv i beste sendetid som vår «lille gode mann», som jo ble ansett nærmest som uerstattelig på sitt felt her i landet. Ikke om så nordmannen hadde løyet for å redde sin mor og andre slektninger fra den visse død, ville media og kollegaer ha trådt så støttende og åpent til for hjelpe denne nordmannen på samme måte som de her gjorde for å hjelpe «den lille snille mannen».  Ingen av denne nordmannens kollegaer ville ha stilt seg til rådighet for medias bruk av nordmannens misére, for det var misére det var, selvpåført misére. De ville ha mistenkt media for å ville misbruke dem og slik sette dem i alvorlig forlegenhet, hvis retten kom til at nordmannen var skyldig ut fra loven. Ingen ville ha invitert media inn på arbeidsplassen og vist frem nordmannen på skjermen mens han utførte de mest kompliserte oppgaver der, blant de mest avanserte maskiner og teknikker, for å vise hvor uunnværlig han var og hvor god og umistelig kollega han var. Og dette selv om nordmannen var bare en av to forskere i hele landet som jobbet med et uhyre viktig prosjekt og som følgelig også hadde en helt unik kompetanse og en kompetanse som var av vitale betydning for landet som sådant. Kollegaene ville aldri har utvist den omsorg, omtenksomhet og varme overfor denne nordmannen som de gjorde overfor «den lille snille mannen», og heller ikke media ville ha gjort det, og kanskje heller ikke mannen i gata ville ha gjort det, det er selvinnlysende, for den som vil se, selv om eksempelet her er aldri så mye spekulativt og hypotetisk.  

De gode kollegaene – på Ullevål sykehus i Oslo - lot seg presse til å oppvise godhet, empati, sympati etc. De le oppfordret til markedsføring av egen godhet i synergi med oppdragsgiverens egen godhet, media. Til deres fordel kan anføres at de jo ble presset (jfr følelsesmessig utpressing) av media til å opptre slik de gjorde. Og hvem kan vel motsette seg medias press, i det godes tjeneste? De ville jo bare opptre korrekt, som god. De mente at godheten selv krevde det, ja, de forvekslet kanskje til og med godheten med presset, fra medias side. De så ikke blunderen de var i ferd med å la seg lokke inn i, godhetens intensjon ble lagt som et sort slør over deres øyne, og deres hjerte. For de forutsatte at media var identisk med godhet, at intensjonen om godhet var identisk med godheten i seg selv. De tenkte vel, vi gjør det gode, ikke fordi vi nødvendigvis er bedre eller «godere» - faktisk ikke: bedre - enn andre, - men fordi vi gjerne vil bidra til å øke summen av all godhet, - i seg selv et argument som nok kan virke overbevisende på dem selv, men som neppe vil holde i et større moralsk og etisk perspektiv. Jeg vil heller si at media og den lille manns kollegaer ikke tenke på oral overhodet. Det de tenkte på og siktet på var å øke godheten sin, slik den ville bli fastsatt og avgjort av media og medias publikum, og disse kommer jo i store mengder, som vi vet. Publikums oppfatning og mening blir som alle vet tillat stor verdi, ja, godhet, til og med. Jo mer sympatisk kollegaene tenkte og gjorde, jo mer godhet ville de bli attribuert. Kollegaer og medas affeksjonsverdi ville øke, den samlede «goodwill» likeså. Godheten her ville øke gleden av både handlingene og holdningene. Jo mer godhet, jo mer lykke, jo mer tilfredsstille. Godheten blir selve kriteriet på tilfredshet og tilfredsstillelse. Lystprinsippet er her ført ut i det absurde, men ingen synes å legge merke til det, enn si la seg merke av det det. Å være mer eller mindre god blir identisk med dette å føle mer eller mindre lyst, føle det man driver på med som mer eller mindre lystbetont. Å være god – enten det er falsk eller sann godhet det er snakk om – blir det edleste middel til å oppå det høyeste mål: Lystfølelse, - noen vil kalle det lykke. Dette å være tilfreds. Dette å kunne unngå smerte, lidelse, skam og all annen ulystfølelse eller følelse av mindreverd, usikkerhet og forvirring. Lystprinsippet som ledestjerne for alle ønsker, behov, valg og alle holdninger, skaper med andre ord behov for objektive kriterier for selvverd. I et slikt paradigme vil «godhet» med nødvendighet bli reifisert til en målbar «vare», en høyst virkende kraft i seg selv, en ting eller gjenstand ingen vil våge å betvile at man har, nærmest som om den var en iboende egenskap eller uavhendelig evne, for ikke å si en nådegave gitt av Gud selv, (eller Folkeviljen, se under).

Godheten her blir gjort både til en vare og en tjeneste, en størrelse eller en ting man kan høkre med og som «genuine kremmere» kan og vil forvalte, eller kjøpe og selge. Godheten blir en merkevare som kanskje bare de heldigste eller i denne sammenhengen: de mest velstående på godhet, har råd til, ja, for noen, til og med den aller høyeste verdi som overhodet kan distribueres - ved faktisk og imaginær, kroppslig eller mental - tilegnelse - til høystbydende.
(Det ironiske er at personer som ikke så lett vil tilkjennegi sin godhet, faktisk betrakter seg som mer god enn mange andre som gjør det motsatte, som når de praler med godheten sin).

Media og kollegaer kunne håpe på å påvirke ansvarlig organer ikke bare før domsavgjørelse og før alle fakta – som nødvendig grunnlag for myndighetene og retten - var bragt på det rene, men også etter at disse fakta faktisk var blitt fremlagt – i første instans - av disse organene. Å påvirke til tross for at fakta bare pekte i en retning, nemlig for domsfellelse, var en rett media og kollegaene tiltok seg, ved tilsnikelse. Godheten trumfet her rettferdigheten og den gjense rettsoppfatning som sier at ingen kan dømmes for fakta som ikke foreligger.

Til sin egen fordel kan media og kollegaer påberope seg prinsippet om at ingen skal dømmes før han er funnet skyldig.  Alle er – i forhold til loven og retten – uskyldige til det motsatte er bevist. Medias og kollegaenes forhåndsdømming kan derfor legitimeres, i hvert fall til en viss grad og på visse, begrensede, «ideelle» premisser, men: Påvirkningsmulighetene bør være like aktuelle eller foreliggende, ikke bare teoretisk, men også i praksis, for alle borgere, uansett anklage eller tiltale om skyld, så langt mulig. Media og kollegaene burde derfor ha benyttet seg av muligheten for å ta forbehold om den reelle mulighet for domfellelse av Mahad Mahamud. Men hvorfor ble slike forbehold ikke tatt? Gikk man ut fra at å ta slike forbehold jo ville bli tatt av publikum selv, slik at det var unødvendig å ta forbehold?

Det burde står nokså klart at både media og kollegaer faktisk ønsket å være «tunga på vekta». Et lite halmstrå mer på vektskålen på «for-siden» til «den lille mannens», ville kunne være avgjørende for domsresultatet. Dette i seg selv synes å ha vært et avgjørende motiv for her å støtte «den lille mann» med alle tillatte midler. Hvis media og kollegaer derimot allerede på forhånd vurderte bevisene mot «den lille mannen» som så sterke at protest og påvirkning – til egen fordel - likevel ingen «positiv» virkning ville ha, ja, da var det hele et skuespill resjisert av narsissister på begge sider og hvis eneste eller høyeste mål – i situasjonen - var å høyne verdien av sin egen godhet på det større godhetsmarkedet, (noe som i seg selv kan betraktes om en ufin prosedyre hvor en part – med uhyre stor makt over skinn og sinn - i saken argumenterer med en sammenligning av seg selv og andre, og hvor konklusjonen til fordel for en selv følger av sammenligningen selv).

Det rettferdige i dette er at medias og kollegaenes godhet ble gjort til en ting, en størrelse, som de selv ville fastsette prisen på en gang for alle. I stedet opplevde både media og kollegaer at deres verdi eller verdifastsettelse på egen godhet på markedet falt til «under radaren». Ingen var lenger villig til å garantere for prisen på denne godheten. Det foreligger med andre ord her et klart sammenfall av «negativ verdi og pris». Ingen vil satse penger – pris - på media og kollegaenes holdninger, oppførsel og handlemåte i denne konkrete saken. Ingen vil heller garantere for verdien av de samme. Attraksjonsverdien, sett i ettertid, nærmer seg lett under alle omstendigheter zero verdi, hvis «verdi» overhodet. Det var ikke verdt bryet, vil jeg si. Man burde ha utvist større forsiktighet og ha ventet med å trekke konklusjoner. Skulle kollegaens og medias forestillinger ha blitt lagt til grunn som avgjørende «bevis» i saken, ville «den lille snille mannen» ha blitt frikjent, dvs hans statsborgerskap i dag vært sikret.

Media er en enorm maktfaktor i samfunnet som helhet. Media ha en tilsvarende mulighet for å påvirke folk flest. Men media er ikke nøytralt, media arbeider ikke for å bevare og styrke sin egen maktposisjon og fremme sine egne verdier, media arbeider også hardt for å definere «folkeviljen», en «størrelse» som oppfattes både som uforanderlig eller absolutt gyldig til enhver tid, og som et gjennomgående plastisk fenomen. Folkeviljen – betraktet som et inkontingent begrep eller allmennbegrep - er det, merkelig nok, det inkontigente moralske fundament -  som i siste instans bestemmer. Det dreier seg derfor om å kontrollere og forme denne «viljen». Folkeviljen er derfor ikke noe som eksisterer i seg selv en gang for alle, den er i stedet en kvalitet den bør formes til. Folkeviljen er dermed det folket bør vite, ikke nødvendigvis hva folk mener. Det foreligger med andre ord en skjør symbiose mellom folket og folkeviljen. Den ligger fast, den kan like vel formes og påvirkes. Media mener at den bør påvirkes, det gjelder derfor å forme opinionen – et kontingent eller ikke-nødvendig begrep - til enhver tid. Det prinsipielt problematiske i dette representere i seg selv en filosofisk gåte, en gåte vi ikke kan skjære over som en gordisk knute, men som vi må leve med til «døyans dag».

Når media og kollegaene engasjerte seg i Mahad’s sak, var det fordi de så muligheten for å påvirke folkeviljen, i det store perspektivet. De ville påvirke den i positiv retning, i retning av større godhet. Både media og kollegaene ville da fremstå som «godere» enn det de fryktet folk flest – som også kan representere folkeviljen – var. Media og kollegaene kunne ikke tenke seg å bli vurdert ut fra samme plan som de antok og fryktet folkeviljen lå på. De ville ha seg frabedt akkurat den folkeviljen de selv fryktet mest, fordi den folkeviljen ville gi dem mindre godhet, media og kollegaene ville derfor miste mye av sin verdi hvis folkeviljen – før de fikk påvirket den i «riktig» god retning – skulle råde den moralske grunnvoll alene. Media og kollegaene vill bli satt mindre pris av folkeviljen hvis de ikke klarte å påvirke folkeviljen til å gå i den retning de selv syntes ga dem – og alle andre - større godhet i sum!

Media og kollegaene ønsket å tilsnike seg en merverdi av lykke, velbehag eller tilfredsstillelse, kort sagt mer av muligheten for selvnytelse – enn de ellers ville ha fått, ved ikke å engasjere seg på «den lille mannens» banehalvdel, skinn eller ikke, det spiller ingen rolle. Jeg kan være fristet til å snakke om «merforherligelse» her. Media og kollegaene kom derfor i skade for å underlegge seg «nytelsesprinsippet», «The pricipple of pleasure» som høyeste gode og høyest og mest etterstrebelsesaktige, eller ettestrebelsesverdige, generelle eller universell norm. De gjorde seg - kanskje intetanende - til primitive utilitarianere. Lykkefølelsen må i praksis for dem der og da ha vær enorm ved slik å kunne opptre både som dommere, definerere og forvaltere og administratorer av «lykke», her tydelig manifistert som pur «godhet», på vegne av «den lille mann» som alltid skal ha en større rett enn det statens rettferdighet skal tilregnes, og hva den truende, onde folkeviljens rett har – uberettiget - , i medias og kollegaenes øyne.    


TILLEGG:


Se denne Fordypningsoppgave på Høgskolen i Agder, 2017:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar