Bakgrunnsstoff:
Fakkeltog i Oslo til støtte for Mahad:
https://www.tv2.no/a/10143317/
se under for flere linger og referasner:
Jeg går i denne posteringen ut fra at alle kjenner til Mahad
Mahamud’s strev for oppå statsborgerskap i Norge og at nå – endelig – er nektet
asyl her i landet. Saken har pågått en tid, mye arbeide er nedlagt til forsvar
for Mahamud som viste seg å lyve om fakta og tidligere grunnlag for
oppholdstillatelse og da med fri adgang til å ta seg arbeid. Mahamud fikk jobb
på et sykehus, hvor han drev forskning på et forskningsfelt han viste seg å
være en av de få eksperter på. Media fikk hans kollegaer på sykehuset med seg på
å fremstille Mahamud som en svært så sympatisk og dyktig medarbeider, og selv
bedyret han på TV at han var «intelligent». Man skulle tro at han derfor var
uunnværlig i Norge og hans forskning var av universell betydning. Jeg tar opp
mer generelle spørsmål angående «godhet» i en lengre og mer dyptpløyende
artikkel i neste postering, og etter beste evne og «førmåga», som det heter.
Mange personer ble gitt anledning til blottstille sin godhet
i denne saken, eller dette melodramaet. Man gjorde saken til et drama: En god
mann ble støttet av venner som kunne smykke seg med ekstra godhet. De kunne
antakelig begrunne sin støtte med at enhver god mann trenger beskyttelse
overfor politi, politikere, embetsverk,
så lenge den gode mannen ikke var dømt og skyldspørsmålet ennå ikke avgjort. Med dette økte hans støttespillere sin egen
verdi, som «gode» betraktet. «Den lille manns» byrde ble imidlertid ikke en
lettelse primært for ham selv, men primært for støttepartnere, vil vi tro.
Det var «den lille manns byrde» man ville avlaste, ved å
høyne forestillingen om verdien på egen moralske fortreffelighet. Man ville
beskytte «den lille forsvarsløse» mot angrep og mulige overgrep fra makter og
myndigheter. Man ville forsvare den svake mot den sterke, mot overmakten, mot
en justis som man på forhånd hadde avskrevet som kald og nådeløs. Man ville allerede
på forhånd, før dommen, frata «den lille snille mannen» byrden av å ta
konsekvensene for egne løgner. (Spørsmålet om han rent faktisk hadde løyet, var
irrelevant).
Den lille – muligens – uskyldige mann ble tillagt et større
verd, en større verdi, enn verdien av statens tarv og tradisjonelle rettspleie
og rettsforståelse.
Men det de gode gjorde var å legge sten til byrden, både for
de gode og «den lille, uskyldige mann» selv. Det gode – de godes godhet - slo
tilbake på de gode selv.
Et eksempel kan være til hjelp: En godt utdannet nordmann i
en viktig stilling og gjerne av nasjonal betydning, men som hadde jukset seg
til vesentlige fordeler ved å lyve, ville neppe fått tilsvarende oppmerksomhet,
støtte, pleie og omsorg, fremvist på tv i beste sendetid som vår «lille gode
mann», som jo ble ansett nærmest som uerstattelig på sitt felt her i landet.
Ikke om så nordmannen hadde løyet for å redde sin mor og andre slektninger fra
den visse død, ville media og kollegaer ha trådt så støttende og åpent til for
hjelpe denne nordmannen på samme måte som de her gjorde for å hjelpe «den lille
snille mannen». Ingen av denne
nordmannens kollegaer ville ha stilt seg til rådighet for medias bruk av
nordmannens misére, for det var misére det var, selvpåført misére. De ville ha
mistenkt media for å ville misbruke dem og slik sette dem i alvorlig
forlegenhet, hvis retten kom til at nordmannen var skyldig ut fra loven. Ingen
ville ha invitert media inn på arbeidsplassen og vist frem nordmannen på
skjermen mens han utførte de mest kompliserte oppgaver der, blant de mest
avanserte maskiner og teknikker, for å vise hvor uunnværlig han var og hvor god
og umistelig kollega han var. Og dette selv om nordmannen var bare en av to
forskere i hele landet som jobbet med et uhyre viktig prosjekt og som følgelig
også hadde en helt unik kompetanse og en kompetanse som var av vitale betydning
for landet som sådant. Kollegaene ville aldri har utvist den omsorg,
omtenksomhet og varme overfor denne nordmannen som de gjorde overfor «den lille
snille mannen», og heller ikke media ville ha gjort det, og kanskje heller ikke
mannen i gata ville ha gjort det, det er selvinnlysende, for den som vil se,
selv om eksempelet her er aldri så mye spekulativt og hypotetisk.
De gode kollegaene – på Ullevål sykehus i Oslo - lot seg presse
til å oppvise godhet, empati, sympati etc. De le oppfordret til markedsføring
av egen godhet i synergi med oppdragsgiverens egen godhet, media. Til deres
fordel kan anføres at de jo ble presset (jfr følelsesmessig utpressing) av
media til å opptre slik de gjorde. Og hvem kan vel motsette seg medias press, i
det godes tjeneste? De ville jo bare opptre korrekt, som god. De mente at
godheten selv krevde det, ja, de forvekslet kanskje til og med godheten med
presset, fra medias side. De så ikke blunderen de var i ferd med å la seg lokke
inn i, godhetens intensjon ble lagt som et sort slør over deres øyne, og deres
hjerte. For de forutsatte at media var identisk med godhet, at intensjonen om
godhet var identisk med godheten i seg selv. De tenkte vel, vi gjør det gode,
ikke fordi vi nødvendigvis er bedre eller «godere» - faktisk ikke: bedre - enn
andre, - men fordi vi gjerne vil bidra til å øke summen av all godhet, - i seg selv et argument som nok kan virke
overbevisende på dem selv, men som neppe vil holde i et større moralsk og etisk
perspektiv. Jeg vil heller si at media og den lille manns kollegaer ikke tenke
på oral overhodet. Det de tenkte på og siktet på var å øke godheten sin, slik
den ville bli fastsatt og avgjort av media og medias publikum, og disse kommer
jo i store mengder, som vi vet. Publikums oppfatning og mening blir som alle
vet tillat stor verdi, ja, godhet, til og med. Jo mer sympatisk kollegaene
tenkte og gjorde, jo mer godhet ville de bli attribuert. Kollegaer og medas
affeksjonsverdi ville øke, den samlede «goodwill» likeså. Godheten her ville
øke gleden av både handlingene og holdningene. Jo mer godhet, jo mer lykke, jo
mer tilfredsstille. Godheten blir selve kriteriet på tilfredshet og
tilfredsstillelse. Lystprinsippet er her ført ut i det absurde, men ingen synes
å legge merke til det, enn si la seg merke av det det. Å være mer eller mindre
god blir identisk med dette å føle mer eller mindre lyst, føle det man driver
på med som mer eller mindre lystbetont. Å være god – enten det er falsk eller
sann godhet det er snakk om – blir det edleste middel til å oppå det høyeste mål:
Lystfølelse, - noen vil kalle det lykke. Dette å være tilfreds. Dette å kunne unngå
smerte, lidelse, skam og all annen ulystfølelse eller følelse av mindreverd, usikkerhet
og forvirring. Lystprinsippet som ledestjerne for alle ønsker, behov, valg og
alle holdninger, skaper med andre ord behov for objektive kriterier for
selvverd. I et slikt paradigme vil «godhet» med nødvendighet bli reifisert til
en målbar «vare», en høyst virkende kraft i seg selv, en ting eller gjenstand
ingen vil våge å betvile at man har, nærmest som om den var en iboende egenskap
eller uavhendelig evne, for ikke å si en nådegave gitt av Gud selv, (eller
Folkeviljen, se under).
Godheten her blir gjort både til en vare og en tjeneste, en
størrelse eller en ting man kan høkre med og som «genuine kremmere» kan og vil
forvalte, eller kjøpe og selge. Godheten blir en merkevare som kanskje bare de
heldigste eller i denne sammenhengen: de mest velstående på godhet, har råd
til, ja, for noen, til og med den aller høyeste verdi som overhodet kan
distribueres - ved faktisk og imaginær, kroppslig eller mental - tilegnelse -
til høystbydende.
(Det ironiske er at personer som ikke så lett vil
tilkjennegi sin godhet, faktisk betrakter seg som mer god enn mange andre som
gjør det motsatte, som når de praler med godheten sin).
Media og kollegaer kunne håpe på å påvirke ansvarlig organer
ikke bare før domsavgjørelse og før alle fakta – som nødvendig grunnlag for myndighetene
og retten - var bragt på det rene, men også etter at disse fakta faktisk var
blitt fremlagt – i første instans - av disse organene. Å påvirke til tross for
at fakta bare pekte i en retning, nemlig for domsfellelse, var en rett media og
kollegaene tiltok seg, ved tilsnikelse. Godheten trumfet her rettferdigheten og
den gjense rettsoppfatning som sier at ingen kan dømmes for fakta som ikke
foreligger.
Til sin egen fordel kan media og kollegaer påberope seg
prinsippet om at ingen skal dømmes før han er funnet skyldig. Alle er – i forhold til loven og retten –
uskyldige til det motsatte er bevist. Medias og kollegaenes forhåndsdømming kan
derfor legitimeres, i hvert fall til en viss grad og på visse, begrensede,
«ideelle» premisser, men: Påvirkningsmulighetene bør være like aktuelle eller
foreliggende, ikke bare teoretisk, men også i praksis, for alle borgere,
uansett anklage eller tiltale om skyld, så langt mulig. Media og kollegaene
burde derfor ha benyttet seg av muligheten for å ta forbehold om den reelle
mulighet for domfellelse av Mahad Mahamud. Men hvorfor ble slike forbehold ikke
tatt? Gikk man ut fra at å ta slike forbehold jo ville bli tatt av publikum
selv, slik at det var unødvendig å ta forbehold?
Det burde står nokså klart at både media og kollegaer
faktisk ønsket å være «tunga på vekta». Et lite halmstrå mer på vektskålen på
«for-siden» til «den lille mannens», ville kunne være avgjørende for
domsresultatet. Dette i seg selv synes å ha vært et avgjørende motiv for her å
støtte «den lille mann» med alle tillatte midler. Hvis media og kollegaer
derimot allerede på forhånd vurderte bevisene mot «den lille mannen» som så
sterke at protest og påvirkning – til egen fordel - likevel ingen «positiv»
virkning ville ha, ja, da var det hele et skuespill resjisert av narsissister
på begge sider og hvis eneste eller høyeste mål – i situasjonen - var å høyne
verdien av sin egen godhet på det større godhetsmarkedet, (noe som i seg selv
kan betraktes om en ufin prosedyre hvor en part – med uhyre stor makt over
skinn og sinn - i saken argumenterer med en sammenligning av seg selv og andre,
og hvor konklusjonen til fordel for en selv følger av sammenligningen selv).
Det rettferdige i dette er at medias og kollegaenes godhet
ble gjort til en ting, en størrelse, som de selv ville fastsette prisen på en
gang for alle. I stedet opplevde både media og kollegaer at deres verdi eller
verdifastsettelse på egen godhet på markedet falt til «under radaren». Ingen
var lenger villig til å garantere for prisen på denne godheten. Det foreligger
med andre ord her et klart sammenfall av «negativ verdi og pris». Ingen vil satse penger – pris - på media og
kollegaenes holdninger, oppførsel og handlemåte i denne konkrete saken. Ingen
vil heller garantere for verdien av
de samme. Attraksjonsverdien, sett i ettertid, nærmer seg lett under alle
omstendigheter zero verdi, hvis «verdi» overhodet. Det var ikke verdt bryet,
vil jeg si. Man burde ha utvist større forsiktighet og ha ventet med å trekke
konklusjoner. Skulle kollegaens og medias forestillinger ha blitt lagt til
grunn som avgjørende «bevis» i saken, ville «den lille snille mannen» ha blitt
frikjent, dvs hans statsborgerskap i dag vært sikret.
Media er en enorm maktfaktor i samfunnet som helhet. Media
ha en tilsvarende mulighet for å påvirke folk flest. Men media er ikke
nøytralt, media arbeider ikke for å bevare og styrke sin egen maktposisjon og
fremme sine egne verdier, media arbeider også hardt for å definere
«folkeviljen», en «størrelse» som oppfattes både som uforanderlig eller
absolutt gyldig til enhver tid, og som et gjennomgående plastisk fenomen.
Folkeviljen – betraktet som et inkontingent
begrep eller allmennbegrep - er det, merkelig nok, det inkontigente moralske fundament -
som i siste instans bestemmer. Det dreier seg derfor om å kontrollere og
forme denne «viljen». Folkeviljen er derfor ikke noe som eksisterer i seg selv
en gang for alle, den er i stedet en kvalitet den bør formes til. Folkeviljen
er dermed det folket bør vite, ikke nødvendigvis hva folk mener. Det foreligger
med andre ord en skjør symbiose mellom folket og folkeviljen. Den ligger fast,
den kan like vel formes og påvirkes. Media mener at den bør påvirkes, det
gjelder derfor å forme opinionen – et kontingent eller ikke-nødvendig begrep - til
enhver tid. Det prinsipielt problematiske i dette representere i seg selv en
filosofisk gåte, en gåte vi ikke kan skjære over som en gordisk knute, men som
vi må leve med til «døyans dag».
Når media og kollegaene engasjerte seg i Mahad’s sak, var
det fordi de så muligheten for å påvirke folkeviljen, i det store perspektivet.
De ville påvirke den i positiv retning, i retning av større godhet. Både media
og kollegaene ville da fremstå som «godere»
enn det de fryktet folk flest – som også kan representere folkeviljen – var.
Media og kollegaene kunne ikke tenke seg å bli vurdert ut fra samme plan som de
antok og fryktet folkeviljen lå på. De ville ha seg frabedt akkurat den
folkeviljen de selv fryktet mest, fordi den folkeviljen ville gi dem mindre
godhet, media og kollegaene ville derfor miste mye av sin verdi hvis
folkeviljen – før de fikk påvirket den i «riktig» god retning – skulle råde den
moralske grunnvoll alene. Media og kollegaene vill bli satt mindre pris av
folkeviljen hvis de ikke klarte å påvirke folkeviljen til å gå i den retning de
selv syntes ga dem – og alle andre - større godhet i sum!
Media og kollegaene ønsket å tilsnike seg en merverdi av
lykke, velbehag eller tilfredsstillelse, kort sagt mer av muligheten for selvnytelse
– enn de ellers ville ha fått, ved ikke å engasjere seg på «den lille mannens»
banehalvdel, skinn eller ikke, det spiller ingen rolle. Jeg kan være fristet
til å snakke om «merforherligelse» her. Media og kollegaene kom derfor i skade
for å underlegge seg «nytelsesprinsippet», «The pricipple of pleasure» som
høyeste gode og høyest og mest etterstrebelsesaktige, eller ettestrebelsesverdige,
generelle eller universell norm. De gjorde seg - kanskje intetanende - til
primitive utilitarianere. Lykkefølelsen må i praksis for dem der og da ha vær
enorm ved slik å kunne opptre både som dommere, definerere og forvaltere og administratorer av «lykke», her tydelig
manifistert som pur «godhet», på vegne av «den lille mann» som alltid skal ha
en større rett enn det statens rettferdighet skal tilregnes, og hva den
truende, onde folkeviljens rett har – uberettiget - , i medias og kollegaenes
øyne.
TILLEGG:
Se denne Fordypningsoppgave på Høgskolen i Agder, 2017:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar