mandag 28. desember 2020

Hypermagi, tyveri og sjalusi, pluss "den usynlige gorillaen"

Hypermagi er en form for tyveri, kanskje det mest «grove» tyveri. Det skjer åpenlyst og rett foranøynene på en, uten at man forstår at det foregår eller har foregått et grovt tyveri. Tilskuerne til tyveriet skjønner ikke hva som foregår, og verre: De gjør seg «bevisst og høyst selektivt blinde» for fakta og for fenomenet i seg selv. (Vi kommer til den usynlige gorilla under).

En hypermagiker er en person som stjele; han er helt avhengig av det, både «materielt» - i sosiale relasjoner - og endogent eller indre-emosjonelt. Det hører med til personlighetsstrukturen hans å ha innbilt eller reelle frykt, (servilt og i passe dose, selvsagt; han har en uimotståelige trang til å være emosjonelt korrekt, gjerne i tillegg til å være «politisk korrekt, - i seg selv et forsømt fenomen i dagens diskurs).

Hypermagikeren må følgelig konstruere seg fiender, for å kunne tilfredsstille seg selv, selv om ingen reell fiende eksisterer. Men under det hele ligger enda et utløsende behov: Sjalusi. Hypermagikeren vil ha en makt som han ser andre har, et tilfang han han må og vil overføre eller stjele – fra andre; det gjelder andre som både er sterkere enn ham selv og svakere enn ham selv (om dette er innbilt eller ikke, spiller ingen rolle her).  Han gjør både offer og bøddel til instrumenter han selv kan bruke for egen selvforstørrelse og verdi, eller viktighet. Det snedige her er at hypermagikeren kan gjøre og gjennomføre dette uten å bi oppdaget: Han slår to fluer i en smekk: Han angriper bøddelen for å vise at han opphøyer offeret. I seg selv er jo dette et edelt prosjekt, objektiv sett. Folk flest vil ikke like å beskylde ham kun for å drive selvpromotering på mest utspekulerte egosentriske vis. En slik avsløring vil i seg selv virke for brutalt eller ufint, eller rett ut sagt: Umoralsk. (Husk: Man skal ikke at livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske – dette i seg selv en nesten uovervinnelig kraft eller agens i det norske  doxologiske mentale grunnunivers- eller primalunivers og det kollektivt underbevisste, som Jung snakker om).

Men det største av alt: Hypermagikeren manipulerer ofrene til å tro at de er blitt mer eller mindre avhengig av ham, hans ge liker, og hans mer eller mindre åpenbare og inderlige «hjelpelyst», en lyst de fleste blinde i dag vil se på som en høyst hellig og ukrenkelig lyst.

Ved å etablere slike avhengighetsforhold, gjør hypermagikeren det mulig for ham uten å bli oppdaget å tilrane seg enda større makt, ikke bare overfor offeret selv, men også overfor hypermagikeren foretrukne omverden eller miljø og den setting han faktisk lettest kan slippe unna med sitt tyveri og helt uten risiko for å bli oppdaget som en simpel tyv og bedrager. Dette er hypermagikerens drømmeland, modus vivendi og modus operandi og det «område» hvor han kan «rule supreme» - i dagens selvpåførte og kollektivt naive, selvfordummende og hyperfølsomme samfunn. 

Hypermagikere gjør seg høye på mulige svakheter i andres argumentasjon og personlighet (de driver flittig karakterdrap). De kan ikke karakteriseres som f eks psykopater og de de fungerer godt i dagligliv og virke. De kan oppvise en rekke nære «viktige» venner og være avstandsvenner med mange «prominenser» av ulike slag. De nyter ofte posisjoner som gir dem ikke liten makt og autoritet over mennesker, særlig svake mennesker og spesielt massemennesker, mennesker «uten egen kjerne», individer med sterkt behov for å tilhøre noen eller noe, gjerne en sak eller en tilskrevet sympatisk avstikkende person eller personer og grupper som de regelrett dyrker og fremhever som forbilledlige, hva nå enn konteksten og rammeverket for øvrig måtte være.

Hypermagikeren befinner seg ofte langt utenfor «asylene»; han sørger for å glippe unna mer eller mindre diffuse symptomer eller kliniske kategorier.

Hypermagikerens grunnfrykt er å gå glipp av usynlige krefter som han kan bruke for å opphøye eller forherlige seg selv, fortrinnsvis for å kunne sikre seg et image hvor han med stor sannsynlighet kan få anledning til å nyte en beundring for å være moralsk uangripelig og derfor et menneske man kan stole på og anbefal, ja, til og med «nominere», i visse sammenhenger. Og jo mer beundret han blir, jo mer kan han tillate seg av direkte sjofel og nedlatende behandling de han betrakter som motstandere eller fiender, helt på et begrenset område, (slik han ser det).

Vel, nå kan dette høres noe platt og overflatisk ut og derfor irrelevant. For at temaet skal være interessant, bør det fremlegge håndfaste og konkrete bevis, - ikke sant? Joda, jeg er enig i det. Poenget er at hypermagikere flest godt vet at å fremskaffe slik beviser for en meningmann vil være en helt uoverkommelig oppgave. De fleste vil gi opp før man har tenkt tanken på å måtte bruke tid på å bevise ting og tang som jo er åpenbare og som egentlig ikke trenger noe bevis i det hele tatt.

Det er en oppgave man ikke bør påta seg, sier Aristoteles, og det er å bevise det innlysende, førstprinsippene, prinsipper og innsikter som i seg selv ikke trenger å bevises, fordi de jo er selvinnlysende sanne og fruktbare.

Omtrent slik er det med hypermagi og hypermagikere: Det nytter ikke å føre beviser for at fenomenet eksisterer og det nytter ikke å fremføre argumenter for å vise at et knippe holdninger og handlinger er hypermagisk diktert. 

Man kan si – for enkelhets skyld - at behovet for anerkjennelse trumfer forstanden. Å bli likt og gå opp i «massen» er blitt det mentale primalbehov, (primærbehov), fordi det paradigme man forsøker å konstruere er både moralistisk og nedlatende, - i seg selv reaksjonsmønstre som benketes og bortforklares. Har man «hypermagikerne» med seg på laget, kan man føle seg trygg og dessuten: Man trenger ikke selv begrunne seg selv, hverken kognitivt eller emosjonelt; man trenger ikke å fremlegge argumenter. Det blir legitimt kun å uttrykke et emosjonelt ja eller nei.  

 Å følge «autoriteten» og hvordan denne virker blir alfa og omega og alt som kan forstyrre idyllen, eller livsløgnen, ved at noen påpeker fenomenet, blir fordømt som onde og gjerne farlige mennesker som ikke fortjener annet enn å bli stemplet som syke (islamofobi). De bør behandles deretter og gjerne verre: En islamofob har ingen rett på vanlig respekt, vanlig høflighet og heller ingen uavhengig psykiatrisk behandling, nei, han/hun skal i det offentlig rom, lokalt eller nasjonalt og til og med overnasjonalt, helst pålegges så konkrete sanksjoner som mulig, sanksjoner som blir sanksjonerte politisk, fra øverste hold og ned, enten det skjer på gruppe- eller populasjonsnivå eller innenfor videre rammer på tverrnasjonalt nivå. Det hjelper en islamkritiker lite at han er saklig og kan begrunne kritikken i foreliggende og ubetvilelig faktabaserte dokumentasjon, særlig hvis kritikeren av en eller annen grunn ikke kan relatere til et større netterk og fordi han da lett kan ansees som en enslig og lettangripelig svane). Sakligheten blir da ytterligere et symptom på farligheten, for hypermagikeren, og selv beviset på at det virkelig finnes en for ham objektiv trussel som må bekjempes, både individuelt og organisert. (Hypermagikeren bruker gjerne moralsk mobilisering i stor skala for å styrke sitt høyst eget og private prosjekt, selvsagt).

Vi så det i tidligere Sovjet: Psykiatrien ble regimets forlenge arm. Og i Kina? Jo, der begynte man å vaske hjerner, xi nao, som det het, og fortsatt heter.

Ingen rasjonell opposisjon ble mulig. Alle skulle tilpasses ideologien og det og alle forsøk på å tilpasse ideologien ble forbudt og straffebelagt med lange opphold i store, kompakte leire eller på trange og kalde isolater.

Så til Den usynlige gorillaen:

Ville du merket det hvis en gorilla kom gående ut på banen midt under en basketballkamp? To forskere kom med et oppsikts­vekkende svar i en klassisk studie.

Det viste seg at 46 % av deltakerne ikke la merke til gorillaen. Simon og Chabris forklarer dette med at deltakerne viste «inattentional blindness» – de ble uoppmerksomhetsblinde. Dette er et fenomen der man ikke legger merke til spesielle eller uventede hendelser fordi oppmerksomheten er rettet mot en annen oppgave. Det at deltakerne var veldig fokusert på å telle antallet pasninger, hindret dem i å legge merke til gorillaen, selv om den sto midt i synsfeltet deres. Psykologisk.no

 En passant: Her finner jeg noen setning som kan lede tanken inn på hypermagi, en betegnelse eller et begrep som er helt ukjent innen psykologien, men som jeg like fullt mener eksiterer og virker som en realitet man da altså ikke ser eller ikke vil eller våger å se:

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

Personer med unnvikende personlighets­forstyrrelse føler seg engstelige, usikre og mindreverdige. Men for andre kan de virke stille og tilbaketrukne, eller de blir mistolket som uinteresserte, likegyldige eller arrogante, forteller psykiater Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs.

Vårt spørsmål: Hvor mange vil se gorillaen etter å ha lest følgende:

The death penalty for apostasy is part of Islamic law. It’s based on the Qur’an: “They wish you would disbelieve as they disbelieved so you would be alike. So do not take from among them allies until they emigrate for the cause of Allah. But if they turn away, then seize them and kill them wherever you find them and take not from among them any ally or helper.” (Qur’an 4:89)

A hadith depicts Muhammad saying: “Whoever changed his Islamic religion, then kill him” (Bukhari 9.84.57). The death penalty for apostasy is part of Islamic law according to all the schools of Islamic jurisprudence.

“The Muslim jurists are unanimous that apostates must be punished, yet they differ as to determining the kind of punishment to be inflicted upon them. The majority of them, including the four main schools of jurisprudence (Hanafi, Maliki, Shafi’i, and Hanbali) as well as the other four schools of jurisprudence (the four Shiite schools of Az-Zaidiyyah, Al-Ithna-‘ashriyyah, Al-Ja’fariyyah, and Az-Zaheriyyah) agree that apostates must be executed.”

Qaradawi also once famously said: “If they had gotten rid of the apostasy punishment, Islam wouldn’t exist today.”her

Og hvor mange vil se gorillaen etter dette:

PA-statsminister Mohammad Shtayyeh presset fra Norge:

– Vi har lagt merke til en ny oppviglerikampanje mot det palestinske skolepensum, fanger og martyrer. Vi anser at dette er del av en organisert propaganda spredt av det israelske apparatet for å rakke ned på vår nasjonale identitet. Det palestinske skolepensumet er et resultat av vår historie og kultur, vår kamp, vår religion, sivilisasjonen vi har vært en del av i tusener av år – og ingenting av dette er blitt oppgitt ved forhandlingsbordet – og vil ikke bli oppgitt i skolepensumet, innledet Shtayyeh.

Han fortsatte med å understreke at bistandskutt ikke vil få palestinske myndigheter til å endre skolebøkene.

– Jerusalem er hovedstaden til staten Palestina i skolepensumet, i politikk, i økonomi, i samfunnet og folket. Dersom noen bistandsgivere setter krav til oss når det gjelder dette, da skal vi finansiere trykk av våre bøker med våre avgiftsinntekter for vann, telefon og strøm, om det så skulle være. Vi ønsker et nasjonalt pensum, som reflekterer vår realitet og vår visjon for framtiden, reflekterer vitenskapelig og teknologisk framgang, styrker vår utholdenhet og reflekterer vårt samfunn i ånden til en pluralistisk og demokratisk tilnærming, erklærte han. (Sitert etter MIFF, Myrland i Dagen 281220.

Eller hvor mange så gorillaen, ut fra følgende:

… Except the leader of the Iranian Revolution was not the leftists, “technocrats,” or liberals. It was the Ayatollah Khomeini, who led a religious assault on the Shah’s modernizing regime that comprised “enemies of Islam,” as Khomeini put it. Nor was the revolution about nationalist sentiment. “We shall export our revolution” Khomeini vowed, “to the whole world. Until the cry ‘There is no God but Allah’ resounds over the whole world, there will be struggle,” that is, jihad. But Khomeini, the most revered cleric in Shia Islam, was dismissed in the U.S. as just another “beard from the fringe,” a “fanatic,” in the words of Time magazine, “whose judgments are harsh, reasoning bizarre, and conclusions surreal.”

This arrogant dismissal of a faith that conquered the Persian and Byzantine empires and occupied two-thirds of the Roman Empire has typified the West’s response to subsequent jihadist violence. Even after the spectacular carnage on 9/11 made explicit Islam’s intentions founded on canonical texts, “nothing to do with Islam” remained the foreign policy establishment’s assumption. As a result, the punitive wars in Iraq and Afghanistan took on the idealistic aim of providing Western-style democracies and human rights to peoples the majority of whom were traditional Muslims who saw that liberal democratic cargo as a stealth weapon for destroying Islam.

As Muslim Brotherhood theorist Sayyid Qutb––a seminal influence on Osama bin Laden––put it, “It is necessary to revive the Muslim community which is buried under the debris of the man-made traditions . . . and which is crushed under the weight of those false laws and customs which are not even remotely related to the Islamic teachings.” These alien imports that had followed Western powers into the Middle East must be resisted and destroyed, since “the only principle on which the totality of human life is to be based is Allah’s religion and its system of life,” which is sharia law. Hence the necessity of jihad, for “Islam came into this world to establish Allah’s rule on earth, to invite all people toward the worship of Allah.” And according to the Koran, if they refuse the “da’wah,” the “call” to convert, then they are legitimate targets of violent jihad.

Khomeini, Qutb, and many other theorists of jihad ground their prescriptions on the traditional writings of the faith. These arguments are not “heresies,” they are not distortions of Islam. Those who say Islam needs a Reformation don’t get that modern jihadism is the “reformation,” the attempt to restore the faith to its original purity and storied history of martial success and expansion. Of course, there are many Muslims, most of them living in the West, who talk about revising Islam to make it more compatible with the modern world and its political ideas like democracy and equal rights, or who reject the violent traditions of the faith and its supremacist intolerance. But they are a minority of the world’s 1.6 billion Muslims, who are receptive to jihadist arguments grounded in the Koran, the perfect, timeless words of Allah. Fra Buce Thornton her

For å ta et siste i dette tilfelle hypotetisk tilfelle, som ikke er så hypotetisk like vel, se kommentar under:

Holbergs bok "rettskunnskap" (1716), om hvorfor muslimske land tillater polygami:

"Den falske profeten Mohammed har tillatt i sin nye lov å ha mange koner. Deri har han meget snedig rettet seg etter karakteren til det folk som han ville bedra: For de som bor i varme strøk er meget tilbøyelige til løsaktighet. Men kvinnene er, dels som følge av sin natur, dels på grunn av oppdragelsen de har fått, så underdanige mannen at man sjelden hører om misunnelse eller uenighet blant dem." (overs. fra dansk). Harald Aure, på Face 281220

Kommentar: Hvis et helt «alminnelig” menneske i dag hadde lagt inn teksten ovenfor i en nettdebatt i dag og utgitt den for å være sin egen, vill vedkommende ha blitt møtt med massiv motstand og beskyldninger om rasisme. De servilt betingede, emosjonelt korrekte og alle hypermagikere av «klasse» ville umiddelbart ha krevet forfatteren straffeforfulgt og helst dømt til et liv i isolasjon og evig fordømmelse.

For slik er det blitt, i dag. Vi slipper ikke unna …

 

mandag 21. desember 2020

Redaktør Gilje, kronikk 211220

Aha, nå har vi det: Redaktør i Dagen, Tarjai Gilje har et bevisst og stadig virkelighetsgjort ønske om å fremstå som så kjedelig og nøytral som mulig, og så lite forkynnende som han bare er i stand til. Han ønsker å ligge lavt i terrenget; han sier hverken for mye eller for lite, han ønsker kanskje ingen kommentarer, kanskje heller ingen lesere, og er kanskje vel fornøyd med det. Det kan være at det er slik Gilje vil ha det, fra dypet av sitt indre, i sin sjel, i sitt legeme eller i sin ånd. Hvem vet. Han holder kortene tett til brystet. Han overlater til leseren å finne ut av det. De forventes å legge inn alle gode hensikter i det han skriver. De må lære seg å bli medskapere med Gilje; de må selv stå for «overtenningen»; de må tolke noe fantastisk inn i Giljes «skrifter», skal disse skriveriene virke, få blomstre og kunne bære frukt, får man en følelse av, når man nærmere seg Giskes politiserende og egenproduserte «hellig skrifter».

Han vil ha engasjement. (Han vil kanskje også ha «korrekte emosjoner?), Han vil gjøre sine lesere til disipler, må vi anta og forutsette, og til å bli stadig stødigere i troen. Og grunnlaget for denne progresjonen skal de altså finne det Gilje skriver, de vinklene han velger inn til det han mener er sentralpunktene, i hans tekster og formuleringer, og det er da opp til enhver å finne hva man finne vil. Disipler skal man bli og være, på Giljes «befaling». Gilje blir den han blir og budskapet blir det det blir ved at man tilfører så mye av egne innsikter og egent trosoverbevisning og verdivalg som mulig. For først da vil man egentlig forstå hva Gilje vil ha frem, og hva han synes er viktig og påtrengende nødvendig. Først da kommer Gilje til sin rett, vil kanskje mange tro. Først da kan man finne en viss glede og en vissåndelig eller spirituell tilfredsstillelse av å lese hva Gilje skriver og fokuserer på, og synes å ha tatt til sitt hjerte, et hjerte som stadig fylles med mer og mer av Giljes vinkler og akademiske og tilsynelatende akk så intellektuelt korrekte geberder.  En ting synes klart: Gilje beskriver ikke, han forkynner. Hvis Giljes utlegninger skulle oppfattes som nøytrale eller objektive, tar man fullstendig feil. Gilje er sterkt preskriptiv og normerende. Han legger faktisk sterke føringer ved nettopp å unngå å legge føringer på sine lesere. Han velger en slags «indirekte forkynnelse», i den tro at en slik metode er mer skånsom. Han kan da fremstå som svært så tolerant, spiselige, og, ja, koselige. Han er så lite aggressive, så, han er jo så full av forbilledlig etikette, den kan liksom ikke bli bedre, og mer ydmykt og fromt. Gilje ser ut til å ha en kullsviertro på at en mest mulig snever orientering mot at stadig dypere og langvarige dialoger, skal løse de mer påtrengende utfordringer, sivilisatorisk sett. Men la deg ikke lure: Gilje er bevisst ikke provokativ, men desto mer normativt innstilt. Han vil være med på å forme fremtiden, han vil påvirke «hearts and minds». Han vil skape deg i sitt eget bilde. Han vil ha lydige disipler, «emosjonelt korrekte» etterfølgere. Det er dette han bidrar med fra tilskuerbenken. 

Så får heller evangelie-forkynnelsen komme i andre eller tredje rekke. Gilje tror kanskje at dette er et uttømt område, at lite nytt er å hente, i hvert fall ikke noe vektig, noe eksistensielt dypergående som vil slå an, og heller ikke noe som bør slå an. Har han da skjønt noe?

Noen vil kanskje oppfatte dette som svært så kristelig, dydig og fromt, hallleluja, fra Giljes side. Mannen må da simpelt hen være en ikke bare framifrå gentleman, han må i tillegg være beviselig «god». Og hvis ikke, så må han da være helt harmløs, so what? Poenget er at hvis forkynnelsen settes i skyggen for «samanlignande politikk», så vil forkynnelsen og troen selv jo fort måtte regne med å finne virkelig skrinne kår fremover, her «på jorden». 

Det er – tillegge - snakk om en slags salig synergi her, men synergien går bare en vei, dessverre. For mitt vedkommende sitter jeg igjen litt tommere for hver gang jeg leser Gilje. Han lærer meg ingenting, som jeg ikke «kan» eller forstår fra før. Han tilføyer ingenting; snare tvert imot; jeg får en følelse av at det Gilje virkelig ønsker, det er å lede meg bort fra «stien», veien frem, den veien Frelseren har staket ut, og den vei som gir troen både hjerte, kart og kompass, ut fra gudemennesket Jesus’ skikkelse og person, og det glade budskap Herren selv byr oss og anbefaler – en forkynnelse som alltid er direkte i sin form og sitt innhold, og uten tomprat, hellig og ikke ufokusert på selve budskapet og løftene. Men hvor finnes dette i Giske’s «prekener»? Og så i Dagen, da, og for så vidt, på lederplass?

På hans tekster og innsikters befaling. Gilje skjenker av sin visdom. Han skal oppfattes som from, realistisk, kunnskapsrik, sosialt innrettet, tolerant, liberal, autentiske – man vet ikke helt hva, men alt skal være av «det gode» til de som vil bli «godere», spesielt politisk gangbare, vil vi tro, for Gilje har jo studer samanlignande plitikk ved Universitetet i Bergen, en høyborg for akademisk vederheftighet og sannhet, vitenskapelig fundert oppaling, får vi håpe, alt på grunnlag av Giljes fremtoning, som vil fremtone seg som en slags lærd autoritet, en ekspertise andre kan bygge sin tro på og sette sin lit til. Giljes ønske er kanskje at flere burde bli akkurat som han. Det er kanskje derfor at vi finner så lite om Evangeliet i Giljes artikler og skolestiler fra «det virkelige liv», fra det sentrum i livet han selv bygger hele sin nesten fraværende og svært så indirekte forkynnelse på, og ut fra, nesten «klokkerent» pedantisk og regelmessig. Gilje er mer interessert i å iaktta og registre, enn å forkynne – for det er farlig det. Det kunne jo kreve litt mer personlig ekstrovert trosinnsats.  

Men: Man kan lett her på den ene siden lett komme i skade for å gjøre Gilje til noe annet enn det han er, og på den annen side tekstene hans til et skattekammer av visdom og kløkt, og proppet med egenskaper som kanskje, kanskje ikke, virkelig fines der, før man legger sin tro og sin godvilje inn i Giljes tekster – hans evangelisering og hans forkynnelse. Man kan dessuten lett få det inntrykk av her dreier det seg mer om og primært mer om politisk indoktrinering, enn evangelisering. Hadde denne ikke skjedd så skånsom som den blir fremført, ville man ikke finne noe som helst interessant der, enn drøvtygging og indre endimensjonal monolog, hvilket i seg selv var å foretrekke fremfor f eks direkte stalinistisk propaganda for å fjerne kirkene og troen nå og en gang for alle.

Han ønsker kanskje mest av alt et stille liv fjernt fra alt bråk, et liv «san souci», som det heter: Et sorgen-fritt liv.

Vel, han ser ut til å få det som han vil. Han håper folk er fornøyd med at han bare er en uforbedrelig tilskuer og at det er der publikum og lesere faktisk ønsker han skal forbli og være. Han befinner seg på tribunen eller på tilskuerbenken, for å snakke metafor. Han må på en måte gå ut fra at kampen og dramaet på banen skapes i og hos tilskuerne og ikke på virkelighetens arena, den virkelighet deltakerne, skuespillerne og de andre aktørene.

Men dog; det fins alltids noe der. Som f eks denne lille søte og svært så sjarmerende og store misjonsbefaling:

«I forrige uke hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av Anne Solfrid Brennhovd fra Damaris i podkasten Tore og Tarjei. … Med utgangspunkt i apostelen Paulus’ misjonsvirksomhet slik den blir omtalt i Apostlenes gjerninger ønsker de å være til stede «på torget». Hva blir formidlet der? Hva blir sagt om de store spørsmålene, om meningen med livet, hvorfor vi lever, hvorfor det finnes ondskap og hva som skjer når vi dør? Inspirert av … John Stott ønsker Damaris å utøve såkalt dobbel lytting, ved at man både leser Bibelen og avisen. Altså at man både prøver å forstå den kulturen man lever i, og å presentere kristne svar på de spørsmålene som blir stilt.

For den kristne kirke er det både naturlig og nødvendig å reflektere over hvilket bilde populærkulturen tegner av kristen tro og kristne mennesker. Anne Solfrid Brennhovd advarer mot å la seg styre av frykt og mener kristne noen ganger kan ha «litt lange tær», altså at man kan bli i overkant engstelig for hvordan blir (….) fremstilt … «

Vi får nøye oss med dette og spørre: Død, hvor er din brodd?