Jeg beklager: Av og til dømmer jeg personer og saker og ting
på grunnlag av assosiasjoner, noen ganger på morsomme assossiasjoner, andre
ganger ikke. Ironisk nok vet jeg at assosiasjoner ikke er fakta, men viser like
til noe, som kan være avgjørende. Jeg beklager, men vi er faktisk avhengig av
våre fordommer, spesielt de fruktbare eller valide, spesielt de sunne og sanne.
Jeg assosierer emeritus Lars Gule med en monolitt, en porøs
monolitt, bestående av porøs grus, stående i ei steinrøys, kald, absolutt
monologisk, bufast og rigid inntil det utrolige, men like vel relasjonsløs på det
personlige planet. Jeg ser ingen Fugl Fønix der, som løfter vingene over grustaket,
jeg ser en figur bufast i en slags granitt som kan sprekke når som helt, og hvor
det derfor er nødvendig å komme seg unna, med den risiko også denne flukten kan
innebære.
Vi kommer bake til dette i en litt annen for og med en litt
annen vinkel straks nedenfor: Assosier foreløpig med Khomeini.
Se gjerne denne først:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html
Var Lars Gule en terrorist for noen tiår siden? Vel, han ble
tatt med sprengstoff i sekken, i Israel … hvordan og hvorfor det så gikk, er
jeg sannelig ikke sikker på, men Gule deltok for vel en uke siden på et
timelangt program med Seltzer, Trygdekontoret, tror jeg det var.
Gule
confessed to his cooperation with the DFLP: Gule på Wiki
Det var en makeløs opplevelse, (Thomas Seltzer er, by the way, jøde). Gule forklarte bl a om forskjellen på terror og attentat, for så vidt lærerikt, ikke sant?
Han nevnte, presiserte, også at Netanyahu’s far hadde vært
sekretær for Jabotinsky
i mellomkrigstiden og Jabotinsky var en terrorist som slo hardt til mot
de engelske, som styrte mandatområdet. Gule bruker dette faktum mot ikke bare
Netanjahu, men også Israel, og, vi jeg si: Jødene, som gruppe, kanskje også som
genetisk pool. Gule benytter enhver anledning til å sverte staten og nasjonen
Israel; det er ikke rart at mange jøder føler seg dehumaniserte i den «ideologisk»
betingede eller strategiske hatkampanjen som foregår nå mot Israel, idet man
selvsagt nedtoner alle organiserte grusomheter begått i Allah og «broderskapet»
og det konseptuelle umma’s navn.
Her begår den tidligere universitetslektor en logisk feilslutning som det burde være forbudt for en lektor å komme med, uansett i hvilken kontekst. Feilslutningen – eller poenget - kalles The masked man fallacy, eller: Jeg tror ikke at min far begikk forbrytelsen, så det kan ikke være han som begikk den.
Men at Gule like vel begår den logiske forbrytelsen,
forteller noe om hvor høyt han hater – Israel, jødene. - sionister generelt?
Gule viste også sin irrasjonell frykt (fobi) for islamkritikk og saklige, ja, høflige, islamkritikere da han uten å blunke godtok utestengelsen – på livstid uten nåde - av en saklig og helt kurant islamkritiker i den såkalt kristne avisen Vårt Land for nær 4-5 år siden.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
En litt fyldigere fremstilling:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Gule er høy på pæra, men får ingen medalje. Han kaller meddebattanter for fusentaster i svært nedsettende tonelag, påstår at han aldri har tapt en debatt og påstår at en professor i filosofi – noen han selv ikke er – for «professoren kan ikke lese», fordi denne hadde brukt ordet pueril om Gule. Han sluttet også å kommentere på HRS fordi de en kommentator hadde påpekt at Gule umulig kunne ha forstått hva Storhaug skrev, i en forbindelse. Han åpenbarte denne sortien med et hovmod som ikke passer seg å sette på trykk, hvilket han altså selv gjorde. På et spørsmål reist fra allmuen om hvorfor det var så få intellektuelle som deltok i debattene, svarte Gule at de nok ikke var villige til å ta belastningene, hvilket han selv gjorde, (noe som røper litt av en avhengighet av «strid» og sensation).
Gules «stolte» definisjoner av deskriptiv og normativ
ekstremisme, lider av de er formulert av en ekstremist, spør du meg. Islam går
gladelig «off the hook» der i gården. (Jeg har skrevet flere posteringer
om dette miserable forsøket på seriøsitet, bare let, så skal du finne).
Se også:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-jdene-ma-flykte-og-muslimene-stikke.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/de-kristne-avisen-vart-land-et-moralsk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html
Gule har vært en flittig – for ikke å si lystig og
selvtilfreds - bruker av termen «islamofobi» som et instrument for å spre hatlignelser
mot islamkritikere også generelt,
(spesielt for dem han vil ramme og skamme). Han må ha vært, eller i alle fall burde ha
vært, klar over en ting … og her hadde han etter min mening et objektivt
ansvar, eller uaktsomhetsansvar:
For en som ser “objektivt” på dette, er det naturlig å si: …
the term Islamophobia doesn’t represent hate against Muslims but rather
irrational fear of Muslims. ‘Islamophobia’
as a term has existed since the nineteenth century, but became prominent in
1989 when Ayatollah Khomeini issued a fatwa
against
Salman Rushdie …
When Rushdie was knighted by Queen Elizabeth II in 2007 for his services to
literature, Iran accused Britain of "Islamophobia", (se under).
Gule og Khomeini “på lag»? Ser nok sånn ut, ja.
Gule har myntet termen: Fascistoid, facist-lignende,
og man kan lure på om det var Khomeini-regimet spesielt han hadde i tankene. I
så fall, underla han seg Khomeini’s fascistoide eller totalitære styre, tyranni
og religion.
I hvert fall ved assosiasjon. I mange tilfeller er
imidlertid en assosiasjon identisk med en identifikasjon, og det holder
selvsagt ikke, det står seg ikke, det bør ikke forekomme. Hvis jeg blir forledet
til å assosiere Gule med Khomeini, begår jeg et mistak. I praksis vil Gule ha
mye å kritisere Khomeini for. For alt det vet, ville kanskje Gule gå rundt med
store plakater med sterk fordømmelse av klerkestyret (ikke prestestyret,
for islam har ikke offerprester som i jødedom og kristentro) i Iran.
Poenget her er at det er et interessant poeng at Khomeini bruker islamofobi mot folk han hater, også storpolitisk og religiøst, og hjemler sitt hat og sin bruk av vold og terror i Allah (som noen kaller Gud).
Gule vil selvsagt aldri kunne være med på akkurat den galeien. Han er jo ateist og kan ikke hjemle sitt hat i et påbud fra Gud.
Gule har også vært en hissig motstander mot det som med
selvfølgelighet nå kalles «no-go-zoones» nesten overalt i Europa, - snakk om
realisme og fordomsfri tilnærming og perspektiv.
Han avslørte også i Trygdekontoret at han aldri ble helt innforstått med marximen, i sine studentdager, men at han hellet mot anarkismen – ah, så beleilig. Alltid på de gode og det godes side, altså.
Men se: Professor og posør, (som Hallgrim Berg har kalt ham): Mattias Gardell: Bin Laden i våra hjærtan.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/04/diktaturet-med-fascistoidene-nrmer-seg.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/skolene-symptomer-pa-tidens-galskap.html
Seltzer og Gule i freidig funksjon:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/nyfascisme-og-neokommunisme-av-samme.html
Gule viser etter min mening et grunnleggende behov for å «ha noe å tro på»., eller kanskje bedre: Manipulere med.
Det ytrer seg i form av en negasjon, f eks av kristentroen.
Hans sjel livnærer seg på å være mot kristendom og kristentro, ja, kristne, på
em måte. Han er på kronisk jakt etter et substitutt og finner det – paradoksalt
eller katastrofalt nok – i kristentroens motsetning, i de inkompatible
gudsbegreper. Han lever av å være mot,
samtidig som han er for det som fornekter det ene, men samtidig enten
direkte eller indirekte bejaer og underkaster seg det andre. Samtidig som han
selv gjør seg selv til den perfekte Robin Hood, som om denne skulle eksistere i
den virkelige verden her og nå, i form av Gule selv. Han blir en snever,
ynkelig og komisk fideistisk humanist eller humanetiker, i mine øyne. Ressentimentet
i seg selv blir hans credo: det ultimate servilt betinget emosjonelt korrekte
credo. Han er en sint, gammel mann, blitt. Og tror at sinnet gjør ham selv som en
slags person sterkere, mer fortreffelig og – uangripelig av natur.
På nettet finner vi denne definisjonen: … On The Genealogy Of Morality Nietzsche
describes it
as all the hard feelings one has (anger, pain from inability to revenge, envy,
and the like) being redirected back to the person. For instance, a man who
refuses to claim vengeance after being ill-treated gets bottled up with harsh
emotions which is then redirected back to him, thus affecting his actions and
relationship with others. … vengeful drive of the object of ressentiment.
Men hatet, som han selv selvsagt ikke vil kalle hat, men som like vel bærer et objektivt preg av det, for Gules vedkommende, har han felles med Khomeini, og hatet da brukt som aktivt instrument og agens, en åndskraft som utgytes i den hensikt å utsette en gruppe for trusler om «tilintetgjørelse» eller eksistensiell uberettigelse, ikke bare som folk, stat og nasjon, men også på individnivå, ved f eks å juble over utestengelse på livstid. Det er vanskelig for meg å se dypt annerledes på det.
Det er fristende å dra en analogi:
«Dersom personer som ikke kan motta kommunion, skulle
ønske en særlig velsignelse, kan de komme frem under kommunionsutdelingen. For
at de ikke skal forveksles med kommunikanter, er det viktig at de tydelig
markerer med et særlig tegn at de søker velsignelsen - man legger én hånd over
på motsatt skulder. Dette gjelder både katolikker (barn, andre som ikke mottar
nattverd) og ikke-katolikker. Når ikke-katolske kristne kommer frem slik, er
det, som Pave Johannes Paul II kalte det, en meningsfull gest, et tegn på
kristen søskenkjærlighet (Encyklikaen "Ut unum sint", nr. 72)».
Noen kaller visst denne gjensidige gesten for
«hjertetegnet».
Det Gule gjør når han bruker «islamofobi» så lystig, kan
ligne på det ikkekatolikker kan gjøre hvis de går til «nadverd» i en katolsk
kirke og vil vise sin forståelse og sympati, eller gryende, men ennå ikke
«fullbyrdede» katolske tro. Det er liksom like før Gule underkaster seg
Khomeini, (uten at vi skal dra dette for langt, selvsagt). Jeg aner bare et
poeng her.
Var det Khomeini og islamistene som brukte Gule? Eller
var det omvendt? Vel, assosiasjon innebærer ikke automatisk skyld og ansvar for
overgrepet. Gule går dermed fri, men kan man fri seg fra å assosiere en
sammenheng, en trend, et mønster, som Gule underlegger seg, i det praktiske, –
han som skal veilede og forelese for studenter, idet han tillates fra høyeste
hold å konstruere den nye fremtid?
Det er et faresignal når myndighetspersoner er så ubetenksomme og lite reflekterte at de gjør uttrykk som islamofobi til en integrert komponent i selve sin personlighet – og virke, og gjør islamofobi til en eleksir i den hensikt servilt å forsvare Allah og islam, i den tro at dette uforbeholdent skal være til støtte for og sympati med muslimer generelt og som gruppe, eller religion per se, i det man da fratar mange både moralsk og juridisk ansvar fra rene ugjerninger.
Derfor er det ikke rart at noen synes, at det er helt ok
og legitimt å assosiere Gule med Khomeini i denne sammenhengen.
Gule er veldig keen på å snakke om menneskeretter eller
menneskerettigheter og menneskeverd, men dette lyder litt hult, i og med Gules generell
intoleranse overfor annerledestenkende, det minner om Stalin, som var sterkt
imot ærekrenkelser, eller hatefull tale, og som om Stalin nå kulle ha reformert eller moderert seg selv og begynt
å herme Gule.
Gule skriver også at «termen» Allah er både et generisk navn og et egennavn på Gud - eller var det gud? Dette fyrer opp under all forvirring om hva sannhet er og hvem sannheten er – og hvor den er …
Her legges det opp til en kamp blant dem som er villig til å manipulere mest, og hvem han tenker vil komme mest fordelaktig ut av dysten, «which eller who’s might makes right», ikke bare «might makes right».
Spør du en elskelig hundeeier: Hva heter din hund? Og
denne svarer hund, snakker man om noe annet enn hvis man spør en
gudstroende: Hvilken Gud tror du på? Jesus Kristus.? Eller Allah ? etc. Ta
poenget!
Se denne bl a om Squires, som ikke vil at muslimer skal kalle Allah gud eller Gud Allah – fordi det ytterst dreier seg om en maktkamp hvor en må vinne og en annen tape:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Se denne:
https://www.jpost.com/opinion/article-798174
Fordømme antisemittisme, men ikke
islamofobi? etter ADAM MILSTEIN, april 21 24
“Black lives matter” represent a stance against Black intolerance. Following the October 7th massacre of more than 1,200 Israelis, injuring 7,000 more, the Jewish community asks: condemn antisemitism
… In 2020, Americans took the streets to protest the death of George Floyd. The phrase “Black lives matter” was born. … When some tried to counter it with “all lives matter” they were perceived as dismissive of the unique struggles of the Black community.
… condemn antisemitism …. Condemn it without caveat and without universal language of “standing against all forms of hate”. Yet, time and time again, “Islamophobia” is evoked as a counterpart of antisemitism. This is misguided. It’s unproductive. And it’s unfair.
Let me be clear.
… antisemitism and Islamophobia refer to two very different phenomena that have no connections to one another.
The term Islamophobia does not mean hate against Muslims
… the term Islamophobia doesn’t represent hate against Muslims but rather irrational fear of Muslims. ‘Islamophobia’ as a term has existed since the nineteenth century, but became prominent in 1989 when Ayatollah Khomeini issued a fatwa against Salman Rushdie … The fatwa not only imposed a death penalty on Rushdie, but also criminalized all the publishers and translators of the book. When Rushdie was knighted by Queen Elizabeth II in 2007 for his services to literature, Iran accused Britain of "Islamophobia".
… Hatred toward Muslim is real, but it doesn’t equal Islamophobia. The Australian man, who killed 51 Muslims in 2019 in Christchurch, New Zealand was an extremist bigot who hated Muslims. He did not irrationally fear them.
Thus, the better term to use is Muslim-hate and
not Islamophobia.
2. Muslims are often the perpetrators of Antisemitism
… Jews also face threats from every ideological
and political direction, including Muslims who harbor antisemitic views more
than any other religious community. Therefore, the treatment of hate against
Muslims is not and cannot be similar to the treatment of antisemitism.
Since October 7th, anti-Israel and antisemitic rallies led by Muslims have been held around the world. Calls to kill Jews and eliminate the Jewish state spread widely across the Muslim world. Many featured explicit support for Hamas’ atrocious actions. Pro-Hamas imagery was displayed in Tunisia and antisemitic chants rained from Cairo to Italy. These demonstrations are no surprise, given that:
- Muslims are more likely to hold antisemitic views than any other religion.
- Over 90% of the citizens in Egypt, Jordan and Lebanon have “unfavorable” views of Jews
- Over 70% of the citizens in Turkey have “unfavorable” views of Jews
- Almost half of British Muslims sympathize with Hamas
- And Nigeria, while 28% of Christians have an unfavorable view of
Jews, 60% of Muslims view Jews unfavorably
The simple truth is, many Muslims hold bigoted views towards Jews. Stating this truth is not Islamophobic nor rooted in Muslim hate. Ignoring this truth appeases antisemites.
Therefore, lumping antisemitism and Islamophobia together creates a bizarre and ironic situation where the victims and perpetrators are treated the same and looked at from the same lens.
3. … Third, accusations of Islamophobia are often used by extremists to whitewash, obfuscate, and distract from dangerous and growing radical movements in the Muslim world.
Following the Charlie Hebdo attacks in 2015, the prime minister of France, Manuel Valls, refused to use the term 'Islamophobia' to describe the phenomenon of anti-Muslim prejudice, because, he said, the accusation of Islamophobia is often used as a weapon by apologists for radical Islamists to silence critics.
Few stand up publicly today against radical Islam and those who do risk being silenced under the label of Islamophobes. …
We cannot let accusations of Islamophobia
silence us when we confront and defend ourselves against the radical ideologies
that exist in the Muslim communities and are now growing in Europe and America.
… The Muslim Brotherhood, its Palestinian wing—Hamas, and its American wing—
CAIR, are designated as terrorist organizations by many countries around the
world. Confronting CAIR, whose director said he was “happy to see” Palestinians
break out of Gaza on October 7th, is not Islamophobic. Luckily, the
White House now agrees.
… And most importantly, calling out the heinous
crimes committed by Hamas against Jews is not Islamophobic … standing against
Hamas – an organization with complete disregard to Christian, Jewish and Muslim
lives and freedoms – is neither Islamophobic nor Muslim hate.
… In the wake of October 7th, it’s
time for our leaders and community to recognize that antisemitism and
Islamophobia don’t go hand in hand, have nothing in common, and lumping them
together leads to more divisiveness and misunderstanding of both communities. …
Jeg legger nå ved noe jeg har skrevet tidligere, i håp at det kan opplyse saken, diskursen og problematikken videre; en problematikk som overhodet ikke er problematisk for hatere og fobe.
Jødene er semitter. Araberne er semitter. Jødenes Gud sier
intet sted at man skal hate semitter. Arabernes Allah (ikke Gud) pålegger
muslimen å bekjempe jødene, dvs. hate jødene, dv, semitter.
Dette gjør faktisk Allah (ikke Gud) til antisemitt.
Er det noe rart at hele den muslimske verden lever i blodig forvirring?
Allah er antsemittisk: Hvis Allah er antisemittisk, hva da
med muslimer?
Det fremgår av Koranen at jøder er folk med visse
blodsrelasjoner – en viss genetikk - som kvalifiserer dem for
spesialbehandling. Jødene blir i motsetning til kristne omtalt ikke bare for
deres vantro(het), men definert som vantro fordi de er jøder, ikke bare fordi
de har en tradisjon og en tro som er avvikende i forhold til islam.
Kristne vantro er f eks ikke vantro på grunn av sin
genetiske struktur, men utelukkende på grunn av sin vantro. Dermed har de
kristne en forrang sett med Allah og profetens øyne. De tilhører en mer
foretrukket rase enn jødene.
En sekulær jøde er likevel helt ut jøde og dermed en
målskive i henhold til islam. Muslimske lærde skiller ikke mellom sekulære og
ortodokse jøder. Dette ser vi tydelig når disse lærde avgir fatwaer med
relasjon til krigføringen mot jødene (israelerne) og staten Israel. Koranen –
Allahs klare og uforanderlige og evig sanne ord - gir muslimer en annen og
lavere status enn jødene. Etterkommere etter slavekvinnen Hagar, araberne, er
halv-semittiske sett ut fra stammorens genetikk, blir dermed av Allah fremhevet
som en mer verdifull rase innen rasen semitter. Araberne blir oversemitter, og
dessuten også over-mennesker i forhold til andre ikkesemittiske raser.
Semitt er semitt verst, ifølge profeten, som følger Allah
(eller omvendt). Men i tillegg til dette er det sterke grunner for å anta at
Allah foretrekker en annen rase enn semittene. Flere av Allah’s uforanderlige
utsagn i Koranen gjør det tydelig at han foretrekker ”hvite”, og jo hvitere, jo
bedre.
Både jøder og kristne bygger sin tro på skrifter som er
forfalskede, ifølge Allah og profeten. Dette gjør disse ikke-muslimene til
kulturelt/religiøst mindreverdige. Men jødene må i tillegg til dette
kulturelt/religiøse aspektet bære en ekstra byrde: Å være mindreverdig også i
forhold til sin genetiske arv, i forhold til sin semittisk-genetiske
konstitusjon, sammenlignet med sine arabiske blodsbrødre eller gjennom-brødre.
Araberne er imidlertid som jødene semitter. De har felles
genetisk opphav. De tilhører begge den semittiske rase – og dette med ”rase”
her er fra min side ikke ment å stemple arabere og jøder som raser ut fra en
raseteori, men kort og godt fordi
betegnelsen rase kan ha en positiv konnotasjon rent praktisk. Et utsagn
som ”Den hvite manns byrde” kan her oppfattes som et rasistisk utsagn, hvor da
den hvite rase er mer disponert for å undertrykke andre ”farver” enn hva disse andre
”farvene” selv er.
Det er ingen hemmelighet at folk med mørk hud i flere
arabiske land blir betalt mindre for samme arbeid enn hvite som jobber i de
samme landene.
Har dette noe med Koranen og islam å gjøre? Er muslimer flest påvirket av
dette? Vel.
I Koranen står det at blant de som havner i helvete, har mange mørkere hud. De
som er så heldige at de kommer til den muslimske himmelen, vil få skinnende
hvite ansikter av Allah personlig. Allah vil ikke tillate at en mørkhudet
kommer inn i Paradis før han har omskapt ham til et hvitt menneske. Hvite
”ansikt” vil motta Allah’s nåde. Muslimers ansikter vil være hvite. Muhammed
selv var hvit i huden.
Lærde muslimer har sagt at enhver som sier at profeten var ”svart”, fortjener
døden.
Allah har erklært at han har en spesiell forkjærlighet for hvite arabere fra
Qurays-stammen, den stammen Muhammed selv kom fra. Muslimer som ikke er
arabere, kan ikke gifte seg med arabiske, muslimske kvinner. Allah selv skapte
de hvite araberne fra Qurays-stammen til å være ”de beste av skapninger”.
Araberne er de reneste, sanneste og de overlegent beste av alle menneskeraser.
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=44&ThreadID=256710&s=&page=1
-
Da vil jeg anbefale denne til deg: "Allah's White Faces", http://www.frontpagem...
At Allah foretrekker "hvite" fremfor andre, kommer også tydelig frem her: http://www.islam-watc...
Surene 3.185, 5. 26, 10. 26, 20. 102, 7.46 og 3. 107 viser
hvor høyt Allah elsker ”hvite”, som vil bli gitt nåde (grace). I en hadith kommer
det frem at muslimer vil ha hvite ansikter, hvite armer og hvite ben (legger).
Allah har talt.
-
Godt spørsmål!:
Da får begrepet klang av å dekke virkeligheten, slik den er, slik "facta est". Og dette selv om dette både subjektivt og objektivt vurdert skulle innebære en nokså pinlig og glidende overgang i "realiteter" her.
Det kommer også an
på hvordan man definerer seg selv, dvs. hvor man føler seg mest hjemme.
"Norsk" og "pakistansk" utsier noe om hvordan man er eller
oppfatter seg selv på i forhold til omgivelsene. Man kan dermed bli
"etnisk korrekt" så å si av vane.
Og hvor føler man
seg så mest hjemme? Sannsynligvis i det kulturområdet hvor man mest
identifiserer seg med språket, - i det språket man først, lettest og best
tenker, føler og agerer i.
Man kan ikke
bestemme menneskenes fulle og hele identitet ut fra hvordan det gestikulerer.
Heller ikke ut fra den dialekt det snakker. Heller ikke ut fra hvilke meninger
og holdninger vedkommende har eller hvilke sykdommer det måtte ha (arvet).
Like lite kan man
bestemme "etnisiteten" ut fra hvordan man selv ensidig definere seg.
Noen utenfor ens egen horisont må spille med på laget i defineringen.
Riktig nok kan man
ikke kvitte seg med sine gener, men gener er ikke bestemmende for etnisiteten.
Alle individer i en populasjon har ulike gener. Å være "etnisk norsk"
betyr ikke at man har samme gener. Ingen etnisitet tilstreber identiske gener,
snarer tvert imot, med mindre man da tror at noen genstrukturer eller
genpooler er mer like eller mer høyverdige enn andre.
Dette burde
kommentatorene i Aftenposten og Dagsavisen ha presisert, for å unngå
tidsspille.
Gitt et samfunn som
besto av 1/3 svarte, 1/3 hvite og 1/3 gule i X: Alle ville i prinsippet med
rette kunne hevde å være like "etnisk X".
Hvis din oldemor da
plutselig en dag kom og sa at du ikke er "etnisk Y",- du tilhører oss
og plikter å kjempe og dø for oss og angripe fienden med alt du har av kløkt og
faenskap - hva da? Skal man da legge
genene (og fødestedet) til grunn?
Etnisitet har
dermed også med lojalitet å gjøre. En etnisitet uten dilemmaer og utfordringer
er ingen etnisitet. Etnisitet er en dramatisk egenskap, kan man si. En
livsprosess med ukjent utgang.
Jeg ser det slik at -sk’en knytter seg til "miljøet", ikke den genetiske arv. Noe annet ville blitt for tungvint og kanskje til og med u-moralsk. Gruppetilhørighet er etnisitet, men man kan ikke tilhøre to grupper samtidig i like fullt monn, da ville man være tve-etnisk, hvilket torde være noe av en mental uutholdelighet for det fleste det måtte angå, kanskje bortsett fra de som
innbiller seg at
språk kun er krigsrop og stereoider.
Selvfølgelig kan
man også bli "etnisk korrekt" i kraft av lovbestemmelser. Disse kan
så oppfattes som bekvemme eller ikke, alt etter hvem som ser og hvem som har
skoen på.
Virkeligheten er vanskelig
å definere, for den som prøver seg. Noe annet er det at språkkonvensjoner både
kan skjule og åpne, - både for sannheten
og virkeligheten. Og det motsatte.
1/3 av Norges befolkning har gener fra Kontinentet. De er like fullt "etnisk norske". Som f eks John Michelet som iallfall tidligere badet naken og i full mundur på Huk. Han har gener, - så vidt det er sant - , tilbake til Frankrike på 1700-tallet. ...
Et samfunn som ikke vil vedgå seg sin egen etniske identitet og "pleie" denne, er dømt til å gå til grunne.
Et Norge som ikke
vil vedstå seg Stiklestad og som tar avstand fra at det på stedet fremføres
"spel" for å minnes historiske begivenheter som har utspunnet seg
det, har alt gått i oppløsning.
Men det er dette
flere kulturbærere nå gå inn for – at vi skal glemme hvem vi er. Man må åpne
seg mer for verden og ta inn over seg fremtiden, heter det. Stiklestad ble
brukt i Quislings propaganda, - derfor skal vi ikke bare passe oss, vi skal
også fornekte det som gikk forut for Stiklestad.
De fleste skjønner
jo imidlertid at fremtiden formes ikke av å fornekte fortiden. Fremtid er ikke
fremtid uten sin fortid. Bare den kultur som tør se sin fortid uten å fortrenge
den, kan ha en fremtid. Og bare det menneske kan ha en fremtid som skjønner at
det står i en tradisjon, at det har en fortid, og at det har gener.
Hvis det skulle
være rasistisk å anse seg selv eller blitt ansett av andre som "etnisk
norsk" eller "etnisk
nordmann", ja, da er man sørgelig på ville veier.
Man er da blitt så antirasistisk
at man blir nødt for å være rasistisk: For hva skal en jøde si?
-Jeg er etnisk
jøde!
Det ville ha vært
rasistisk å si, ja, - bare å tenke det - ville ha vært rasistisk. En jøde må
derfor si at han bare er jøde. Han er ikke etnisk jøde, for det vill vært
rasistisk.
Men nå sier jo ikke jødene at de er etnisk jødiske.
-
Har vi en kultur?
Hva er norsk kultur? spør vi i dag, og det diskuteres på
høyt plan, av bl a en liten elite som har dekonstruert vår kultur uten å vite
det og forsøkt å sette noe annet i stedet, som de heller ikke vet hva er, fordi
de ikke vet hva vår kultur – eller religion - var.
Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi hen?
Nordmenn er evige påsketurister. Vi er habituelle
fjellturister med selvsmurt niste og vil at alle andre skal bli som oss. Vi er
solskinndyrkere og elsker den friske brunfarge. Uten fjellturer og brunfarge,
fortjener nordmenn bare mistenkeliggjøring og forakt, dehumanisering og
utstøtelse, fra sine egne. Alle nordmenn
som ikke legger påskeegg, er på bærtur.
For nordmenn av i dag er det siste spørsmålet som er viktigst og altoverskyggende: Hvor skal vi i kveld?
Man lurer i stedet på hvor det beste Vorspielet er, og det
mest forlokkende After Ski.
Hvor skal vi? Vi samles rundt baren og inntar noen tapas og
drikker oss til salighet der og da. Vi lurer på hvor de andre kommer fra og
hvor de bor og hvem de bor sammen med. Og kanskje hvor mange barn de IKKE har
og IKKE kan tenke seg å ha. Vi tar bakrusen dagen derpå som menn og barske,
solkledde og ellers lettkledde kvinner.
Vi klarer oss ikke uten baren med dens søte og forfriskende
tilbud om midlertidig lindring og lettelser i form av oppløsning, det vil si
avslapping, nedroing eller dette å få følt at man kan slippe seg løs og
løse opp.
Det vi sårest trenger er løse muskler. At vi virkelig er og
virker ledige og ikke stive. Vi er verdens mest tolerante nasjon og uslåelige.
Derfor fortjener vi oppløsningen. Og avslappingen. Våre kvinner har kastet
skautet og har tiltatt seg retten til å tale i forsamlingene, og godt er det og
våre kvinner gjemmer ikke sin sun-tan bak et gitter av frykt.
Og vi er fornøyd med dette, vi nøyer oss med så mangt og så
mange.
Vi spør selvsagt aldri noen om hvor mange aborter som er
foretatt. Og om hvor det ble av vår bortkomne datter. Vi har da visse tabuer
igjen, vi er da anstendige. Vi sårer ikke de sårbare. Og når så påskeidyllen er
over for denne gang, fortsette vi på by’n og håper på å slukne bort fra denne
verden med en god peiskos på isbjørnfellen, før vi slukner hen for natten,
mette og utmattede av trygghet, velstand og tilfredsstillelse, med et lett
sjarmerende rødvinssmil under en rød og fjellfrisk nesetipp, over dynekanten.
Vi sitter nå nesten kontinuerlig rundt en eller annen bar
her i landet. Nordmenn er som europeere flest: Vi trøster oss med spiritus. Til
neste gang. Samme prosedyre som i fjor. År etter år.
Vi får aldri nok av trøst og selvtrøst, vi norskere.
Nordmenn er et tørst folk. Men vi tørster ikke lenger etter guddommelig nåde.
Vårt beger er fullt og renner over av solipsistisk patos og sentimentalitet. Og
vi liker det og klarer oss ikke uten dette.
Hvem er jeg til å vokte min brors lille tue, trøste vi oss med? Vi kroer
oss over egen selvtilfredshet. Vi er da ikke festbremser. Samtidig som vi
erstatter vår oljerikdom med vår stadig mer forvirrede samvittighet, men nesten
uten å merke det, for vi er flinke til å fortrenge her på knattene, på viddene
og i de store skogene. Og på havet og inne i fjordene.
Verden vil bedras, sier vi, og ler. Og så er vi da alle enige om dette: At vi bedrar oss selv og alle andre. Men det er prisen vi må betale for å være lykkelige, sier vi, og all istemmer. Men vi tør ikke stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem bedrar oss? Hvorfor bedrar vi oss selv? Og: Hvor fører nå dette oss hen?
Vi tror at vår identitet sitter i vår gane, i våre
smaksløker, i vårt velvære og vår åpenhet for det nye og forfriskende, som vi
kan lære så mye av og konstrueres til; lære å bli ydmyke, lærer oss å forstå og
akseptere, lærer oss å mene at ingen kultur eller tro er bedre enn noen annens.
Men vi skal først dekonstrueres, for å oppnå denne saliggjørelse. Men vi skal
ikke fortsette med daglig å drukne den onde vilje i våre hjerter. Vi har godtatt den tro at vi er som løken:
Uten kjerne og essens, uten sjel og derfor også uten håp om det vi ikke ser. Vi
har glemt sleve fundamentet: - tro er
full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.
Joda, vi setter pris på nye urter, nye dufter og
fargeklatter – og også dette er blitt vår identitetsmarkør. Vi tror at vi kan
skape noe nytt, bedre, sterkere og vakrere ved å sause sammen fargene på
paletten, men samtid som alle vet at dette er halseløs gjerning og dette er
lett å se for de mange, men umulig, ser ut for, å se for eliten.
Det er dette som kalles kognitiv dissonans, en viktig
identitetsmarkør i Norge i dag, men vi bryr oss ikke. Men factum est:
Det blir ingen ny og befriende kunst av dette, ingen ny og bedre kultur. Det
oppstår bare avsky, kvalme, fremmedgjøring og mer angst, innesluttethet og
flere avskjermende propper eller ”headphones” i ørene. Vårt liv består i å
avskjerme oss fra verden og å flykte inn i vakker musikk og eggende rytmer, i
vår egen, private lille og virtuelle verden. Vi er blitt øyeblikksmennesker
på full tid, for full maskin og robot …
Ironisk nok nettopp fordi vi aldri har vært så redd for
fremtiden som vi er akkurat nå.
Vi tror vår moralske fortreffelighet nå kommer fra sidemannen vår på trikken, på bussen, i fagforeningen, på baren, på skolen, fra mainstram media, ikke fra de lærde, fra kirken og prestene eller forsamlingen av de hellige, eller finnes i offentlig utredninger og analyser (med noe som tilsvarer guddommelig autoritet).
Vår identitet bestemmes nå av skillelinjer i det politiske liv. Vi lukker øynene for at vi alle hadde og fikk vår identitet sendt ned ovenfra, nærmest daglig. Vi tror våre moralske normer skapes av oss selv i vår egen natur og uovervinnelige gener, i dialektikk med den illusjon at vi er uskapte, sosiale dyr, og samtidig konstrukter!
Vi tror ikke at vi er bedre enn alle andre, snarere tvert
imot, men tåler lite små avvik fra eller protester innad mot slike
tankemønstre.
Vi er mer tolerante overfor det fremmede enn det kjente og
kjære, troen og tradisjonene. Før snakket vi – litt ironisk - om åndelig
påfyll, helliggjørelse eller gledesoverskudd, i dag verken har vi eller snakker
om menneskets åndelige dimensjon. Vi er produkter av kjemi i bevegelse, men
uten å vite og erkjenne at da finnes det på kjøpet heller intet objektivt
grunnlag for moral overhodet.
Vi nekter å se og ta konsekvensen av at naturalismen
allerede har undergravd enhver moral, annet enn den som sier at de sterkeste
har moralen på sin side, -for vi tror ikke at noen er sterkere, flinkere, mer
sataniske og mer utspekulerte og manipulerende enn andre, i dette landet, i vår
kultur av i dag.
Vi tør ikke se dette. Vi er da alle likestilte, eller hva?
Og ingen er ondere enn andre. Eller var det bedre og mer noble, mer
selvoppofrende? Det er blitt en uhyrlig tanke at noen er blitt mer like enn
andre her. Men hvem er ikke mer nedlatende, belærende, fordømmende og
stigmatiserende overfor andre nordmenn enn nordmennene selv? Jeg tenker bl a på
islamkritikere som nå er blitt en pariakaste.
Vi tror vi har enerett på å være Den gode samaritan, men
henter penger til pleie for den forslåtte fra oljekrukken og våre foreldres
hardt opparbeidede kapital, som vi ennå nyter godt av. Bare det ikke rammer oss
selv, kan vi være svært sjenerøse med å øse de oppsparte og nå tilegnede andre
midler ut over de som insisterer på å være offer, alt fra visse
funksjonshemmede, til barn og kvinner, innvandrere og annerledestroende som er
og har vært unødig diskriminert fra tidens morgen, men som ikke lenger får lov
til være det og som ikke vil ha offerrollen sittende på seg.
Vi melker heller den hvite, halvgamle mann, for alt han måte
ha av overskudd og produksjonsevne. Vi vet at han ikke kan frelse verden, men
vi får ham til å tro at han kan det. Han lar seg villig føre til slaktebenken.
Vi trenger offer og denne mannen ofrer seg uten synderlig forbehold og
refleksjon. Det gjelder for helsevesenet å holde ham i livet så lenge som
mulig.
En mann blir overfalt og ligger hjelpeløs i veigrøften.
En ikkesosialist og frepper oppdager mannen, men går bare forbi.
En Ap-mann og en sv-kvinne ser også mannen, men også de går hus forbi.
Da kommer det en mann som ikke er norsk og rik og ser den
forslåtte mannen - men også han går forbi og lar den forslåtte blø langsomt i
hjel.
Da sier den gode nordmannen, som vi alle er: "Huff og huff, den personen som har
gjort dette er det synd på, og han må vi hjelpe."
Bare den snille nordmannen får anledning til hjelpe, så får
det med andre ord ikke hjelpe om han hjelper feil mann og av helt uholdbare
grunner. Vi synes mer synd på bøddelen enn på offeret, for det må alle de som
setter sine følelser i høysetet – til fortrengsel for fornuft og genuin empati
- gjøre.
Våre krybber er fulle, men vugger på rekker i milevis står tomme. Vi gode nordmenn har glemt at vi mennesker bites når krybben tømmes og vuggen står tom. Vi klarer oss sannelig godt uten troen som krykke, mener vi. Vi ser ikke at vi nå grunner enhver moral på nykker og konvensjoner, uten forankring i det hinsidige. Vårt kompass peker i begge retninger mot polene, horisontalt. Vi har ingen veiviser mot det hinsidige, vertikalt.
Vi setter nå vår inderlige og autentiske lit det
partikulære, til det lokal, på bekostning av og til fortrengsel for det
universelle og absolutte og Guds egen frelsesplan for alle, overalt. Vi tror
oppriktig at det lokale og partikulære faktisk er det universelle og at bare vi
hjelper. Vi har gjort det relative absolutt og det absolutte relativt. Derav
selvbedraget og innbilskheten, schizofrenien i det norske og vår ”kultur” av i
dag, dette at vi er og vet best, og kan best. Vå kultur er blitt et absolutterende
totalitært prosjekt for å avvikle oss selv og vår identitet.
Vi tror at evolusjonen og den upersonlig natur selv skal
kunne redde oss. Vi tør ikke tenke radikalt. Vi tør ikke se at det vi trenger,
det er like fundamental tenkning og teologi som radikal syndserkjennelse og
frelse. Vi kan ikke få oss til å skjønne at Gud verdsetter oss så høyt at han
ofret sin sønn for oss, i det største offer noen sinne. Det får da være
grenser, tenker vi, og noe roper over seg av fornærmelse og prektighet mot
menneskeheten: Gud er en barnemishandler, Han ofret sin Sønn …
Ja, når Gud er død, er dette lett å si. Det er lett å la seg
fornærme av Gud når han ikke fins, slik evidensnevrotikere som f eks Richard
Dawkins mener.
Det er mot dette bakteppet vi fikk vår identitet tidlige,
nemlig ovenfra. Ikke innen fra oss selv og tilfeldig hentet opp fra vår genpool.
Vi ble en gang frelst ovenfra og utenfra; og dette var vår
kultur. Vi innbilte oss ikke at vi kunne frelse oss selv. Også denne
grunnleggende erkjennelse er kultur. Men at vi kan frelse oss selv, det er det
vi tenker og tro i dag, men da med en så overflatisk forståelse av hva frelse
er, at det blir opplagt at vi allerede er fortapt. Vår identitet er i
oppløsning og forderves nå bare litt mer og mer for hver dag som går, - mot
fortapelsen.
Vår identitet har ikke noe med pinnekjøtt og fårikål å
gjøre. Glem bunadsko og dialekter, hardingfele, pølser, komler, heimebrygg,
rakfisk, fjellvidder og fjorder. Vår identitet ligger ikke i hvorvidt vi skal
bestemme oss for om vi skal si sprog, sprauk eller språk; eller om
værfyken sier snø eller sne, eller om våre universelle favoritter er
Ibsen, Bjørnson, eller Hamsun, for den saks skyld.
Uansett: Vi hører ikke lenger Jesu blods hvisken i våre
årer. Vi spiser mye biff og kylling nå, og drikker mye øl og vin. Men vi finner
ingen næring og intet løfte i Jesu Kristi legeme og blod.
Baren og ølstuen er vårt nye alter og det sted hvor vi inntar kommunion med våre alter-ego.
Vi var Abrahams barn, og han vår kjødelige far, og
kollektivt adoptert inn i og innpodet på en hellig status og med løfter om
utvelgelse, ikke med forsikringer om, som i dag, en skjebne til felles
fortapelse. Nå finnes der ingen Far og
ingen Sønn igjen for oss og ingen som kan løskjøpe oss og som vi kan forsones
med gjennom et største offer en gang for alle.
Vi tilhørte en gang en sekt som trodde at her var de tingen
forskjell mellom jøde og greker, mellom mann og kvinne og træll og fri mann.
- Norsk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med
de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden, skriver
Hege Storhaug i dagens Klassekampen.
Hører vi riktig: Er Storhaug evolusjonsbiolog?
Kanskje terminologien tilpasses Klassekampens lesere for
anledningen. Men en ting er klart, og det er at opplysningstiden ikke bare
”vokste fram”, som i en evolusjonsprosess. Opplysningstiden er kontingent på
den universelle kirkes Evangelium og den judeo-kristne tradisjon, dens
grunnverdier, dens menneskesyn og dens virkelighetsoppfatning, - og intet annet.
Det moderne og postmoderne grunnparadigme ligger i og
springer ut av den kristne tro og den
alene er det som konstituerer opplysningstiden, og dermed moderniteten og den
materielle suksesshistorie, og ikke omvendt.
Og dette var vår identitet. Vi var fjellfaste sjøfarere og
fastboende pille-grimer gjennom livet og hvor frelsen var gratis og betalt og
himmelen var åpen og vår ultimate destinasjon.
Men alt dette er nå en sagablott. Vi tror nå fullt og fast
på at frelse er et materielt god som tilføres oss i form av subsidier eller
demokratisk vedtatte avgifter og i alle helsetilbudene vi kan velge og vrake i.
Vi tror ikke lenger at vi er aktører –både som betraktere og betraktede,
tilskuere og deltakere - i Guds frelsesplan. Den religiøse konteksten er
oppløst og derfor må vi nå smigre for våre naboer, og innbille oss selv, at det
er helt all-right at noen er mer like og frie enn andre, bare dette ikke måtte
angå og gjelde oss selv på et dypere plan.
Her finnes hos oss nå verken kristen eller muslim, verken
slave eller fri mann, verken kvinne eller mann. Og vi har selv bestemt dette,
at slik skal det være. Alle er like og like gode i våre egne øyne. Men hvor ble
perspektivet av: Like i Guds øyne? Er den enes frelse lik den andres? Er
mennesket alle tings mål? Kan vi frelse oss selv? Kan vi kjenne i og på oss
selv og selvdigge oss selv frem til frelse, oppstandelse og evig liv?
Vi er ikke lenger alle like for Gud, for hvordan skulle det være tilfellet, når Gud ikke lenger eksisterer?
Vi har med stor iver og kløkt gjort oss segmentaliserte overfor
hverandre; vi er blitt et departementalisert kollektiv av vantro føleri,
og tror vi har fornuften på vår side, men uten at vi bruker den. For vi godtar
nå alle brudd på de logiske og ontologiske førsteprinsipper, som f eks loven om
selvmotsigelse, som springer ut av Logos og dermed også fra og i og med
Kristus. Vi sier at Gud er gud og ikke-gud på en og samme tid, i ett og samme,
men radikalt splittede, åndedrag. Vi har gjort oss til isolerte og ensomme
fragmenter av vår fortid og har tillat noen å frata oss vår opprinnelige
substans, en substans som troende, dvs frie mennesker, og hvilket vi i fravær
av, ikke har noen guts til å kunne møte fremtidens utfordringer.
Vi er blitt noen fine bortkomne og forsofne sønner, men uten
en personlig Far å komme hjem til, en Far som vil kommer oss i møte og som
ønsker oss velkommen hjem, selv om vi i sin tid forlot ham av egen
forfengelighet, eventyrlyst og forakt både for Ham selv og alt han sto for.
Vår kultur har gått fra dette stadiet:
Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud
er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i
all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av
hele sitt hjerte. Det er er … bare
hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud … Det som ditt hjerte henger
ved og setter sin lit til, det er altså din gud.
…til dette stadiet:
Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Døden og
intet - naturalisme og materialisme - er
det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all
nød. Det å ha døden og intet - eller kun
sitt eget - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette av hele sitt
hjerte. Det er er … bare hjertets tro og
tillit, som gjør både død og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter
sin lit til, det er altså din gud. (Fritt etter Martin Luther).
Ifølge et leserinnlegg av rødt-politiker Jo Skårderud i
Dagen i dag, er vi nå kommet hit:
”Den reelle trusselen mot det norske fellesskapet er at vi
skal få et samfunn med større klasseskiller og økte økonomiske forskjeller.
Rakner graden av likhet, rakner fellesskapet. Innvandring kan bli en del av en
raknende fellesskapsfølelse, men bare hvis vi har en integreringspolitikk som
sørger for at innvandrere blir en del av en økonomisk underklasse som de ikke
har mulighet for å komme ut av. Sørger vi for å integrere dem og gi dem like
sjanser som etniske nordmenn, så kommer alt til å ordne seg”.
Hvilke fantastiske krykker og illusjoner dette illustrerer,
sier vi.
Det er dette som er blitt vår kultur nå.
Værbitt var det, dette vakre, lille, lange, - vårt - robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...
Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til fang'
Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall
Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres allerede mull og våpenglam.
Vi heller landet brenner, enn det underlegges skal profetens kalifat;
Se hva som hender der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …
Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt
som selvrespekt fortjener, - først seire feires skal når månemakt er knekt.
(Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)
http://neitilislam.blogspot.no/2010/11/vrbitt-varde-varselsang.html
NB, lagt inn her 220424:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/kohn-pa-rett-villspor-eller-feil.html
