Jeg bruker i det følgende «betegnelsen» «de kjønnslige» om alle LGBT … - mennesker, og gjerne også om de med- og mer-empatiske, i kirkelige sammenheng, fordi det er mye lettere å si og taste ned enn det lengre LGHBTH pluss … osv. Egentlig beklager jeg denn artikkelen, men den er ment som en tankevekker og ikke som en oppforering til hat.
Alle vet at prester, klerker og annet kyrkjefolk i dag er snille, velmenende og ikke-truende, og åpne og inkluderende overfor alle mennesker som enten sliter i det daglige med sin daglige dont eller de sliter med kjønn eller folk som ønsker å støtte et syn som strider klart mot Bibelens formaninger i denne forbindelsen.
Det gjelder også vanlige folk uten særlig tilknytning til
kirken og annet menighetsliv. Kirken tillater en viss uenighet innad, men
kirken er nå klar på at avvikende syn, i forhold til det syn som tidligere
gjaldt, skal gjelde for rett lære i dagens kirke, en lære som altså strider mot
Bibelens og Den hellige Ånds ord, de som er selve fundamentet for Kirken.
Så hvem kan protesterer mot at Kirken nå selv vil være snill
og åpen etc? Hvem kan vel nå være intolerant og avvisende fordømmende og
ekskluderende? Hvem kan nå unngå å fordømme egne emosjoner, egen dømmekraft, eget
moralske kompass og eget gode skjønn? Disse egenskapene, disse emosjonene,
disse meningene skal nå regnes for å være avvikende og derfor uakseptable og
den som går imot Kirkens her, skal formanes eller tuktes til å endre seg, endre
sin karakter og sin personlighet inn til marken, dvs inntil emosjoner og
følelser. Emosjoner og følelser skal nå strømlinjeformes til å komme i takt med
Kirkens hypermoderne holdning. Fordi Kirken anses for og anser seg Selv som den
høyeste instans i vårt samfunn som kan avgjøre saken med ufravikelig autoritet,
på ikkejuridisk grunnlag, (hvis vi et øyeblikk bortser fra aktuell eller
gjeldende lovgivning).
Kirken forsøker i denne situasjonen å finne et balansepunkt,
en ny standard å «dømme» eller fordømme ut fra. Kirken som sådan å tippe over
til det tyranniske, diktatoriske eller det autoritære. I prinsippet søker den å
nå, eller ramme, befolkningen som helhet i og med at de aktuelle lovene, som er
et resultat av en flertallsbeslutning og som baserer seg på positiv og ikke
guddommelig lov.
Vi kan her snakke om dette som en gigantisk hypermagisk prosess der Kirken forsøker å tilsnike seg absolutt makt, i motsetning til det Kirken selv foregir, nemlig å skulle være det motsatte, ved å være mer tolerant, mer åpen, mer empatisk enn folk og krefter som ikke underkaster seg og folk da som vil våge livet for å forsvare og konservere det tradisjonelle bibelske synet, (det mørke, illiberale synet).
Kirken i dag vil beklage «overgrep» som tidligere er begått mot avvikende syn og praksis på det kjønnslige området. Dette forutsetter at alle de som på en eller annen måte har praktisert et syn Bibelen fordømmer, nå skal betraktes som ofre, ofre Kirken selv – slik det nå oppfattes av Kirken selv - har bidratt til å produsere og holde nede, sett i forhold det synet som Kirken nå forkynner og fremmer, ja, promoterer og markedsfører så tydelig og klart at ingen lenger skal være i tvil om hva Korken nå sanser som normativt bindende for hele folket, (ja, også universelt). Kirken er blitt normativt ekstrem i forhold til universell og tradisjonell dogmatisk kristentro. Og alt dette skal skje i Kjærlighetens og Kristi navn. Kirken har gjort seg til universell dommer i dette komplekset, et kompleks hvor ofrene selv skal diktere Krikens nye diktatoriske eller sterkt normative posisjon og autoritet. Kjærligheten er blitt Kirkens nye Gud, ikke Gud.
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
Et synlig tegn eller bevis på at dette er tilfelle, kommer frem i at Kirken faktisk har innført er nytt sakrament, Det tredje sakrament, (også kalt: ordinances), helt uten hjemmel i Bibelen, Guds ord, slik dette tradisjonelt er blitt lagt til grunn som eneste fundament. De «kjønnslige» setter seg opp over både Jesus og Gud! Jesus har ikke gitt noen «ordinance» om at kirken skal innstifte et nytt sakrament.
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/det-tredje-sakrament.html
Den norske kirke er dermed blitt en gnostisk kirke, en kirke som henter sine hjemler eller sin moralske autoritet fra menneskets indre «åndsopplysning» fristilt fra Guds ord, som jo er klare som dagen. Kirken tror med andre ord at det fins en guddommelig gnist i ethvert menneske som kan overstyre Guds moral, Guds essens og spesifikt denne gudens etiske imperativer.
Denne indre åndsopplysning blir ofte identifisert med
«vanlige menneskers reelle behov, behov som Kirken nå anser seg berettiget til
å tilfredsstille, fordi behov jo er til for å kunne tilfredsstilles. Å tilfredsstille
kjønnslige behov blir dermed stilt på linje med å tilfredsstille eller dekke
rent materielle behov, behov det tidligere var livsnødvendig å tilfredsstille.
I dag skal dermed det åndelig likestilles med det kjødelig, med begjæret, ikke
primært med det eksistensnødvendige behovet. Kirken tror dermed at den har
maktet å endre Guds karakter og personlighet til bedre å passe menneskets egen
karakter og personlighet. Den har brutt med selve Guds essens, en «essens», en
høyst konkret personlig essens, som ikke tåler synd, synder som til og med
karakteriseres som avskyelige i Guds ord.
Det tragiske, forunderlige, motsetningsfylte i alt dette er
den parallelle utvikling vi har sett der Kirken ser ut til å bli bare mer og mer
åpen for islam og Allah. Samtidig som islam og muslimer en masse tilskrives
rollen som offer, dvs ofre. ofre for bl a slavehandel i Afrika – underlig og
paradoksalt nok – og ofre for vår utsugende, urettferdige utsuging som
profitører på og bidragsytere til en i og for seg brutal kapitalistisk
imperialisme. Kirken har i praksis vært i forkant for islams egen misjonsvirksomhet
for sin egen helt spesifikke gud her i landet, og det bare fortsetter, for den
indre disiplinen i Kirken er fortsatt høyst aktiv, effektiv og normerende - og
til de grader ufravikelig, spesielt for spesielt autoritetstro og servile
benkeslitere.
Samtidig har Kirken dessuten er ess i ermet overfor islam og mange muslimer: Dere skal bli som oss, snille, tolerante, åpne og inkluderende -overfor «de kjønnslige». På denne måten har Kirken skaffet seg en ny misjonsmark. Muslimer skal nå underlegge seg Kirkens nye moral og virkelighetsforståelse, en virkelighetsforståelse som nå er gjennomsekularisert og som bygger på positiv lov, dvs «vestlig» positiv lov, ikke på sharia, som er Allah’s «naturlige lov», en lov som nettopp fordi den er naturlig – deen eller din – og fordi Allah selv sier det, ikke kan forandres eller noe tilføyes til eller ugyldiggjøre.
Denne holdnigen til islam kan dessuten også ses som et ess i
ermet overfor alle de som fortsatt har en kristentro her i landet. Kirkens
avstandtaken til islams og «sharias syn» på «de kjønnslige», brukes da
som et bevis overfor godtroende kristne på at Kirken ikke er blitt så muslimsk
at den nå tilber Allah i stedet for Gud.
Men er det nå sikkert at Kirken ikke tilber Allah? Den legger i hvert all ikke avgjørende vekt på den radikale ulikheten som foreligger mellom de to troene. Den vil ikke se den evige og fatale forskjellen:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html
Vel, ikke alle kirkelige er enig om at Allah er Gud og vise versa, og dette har jeg skrevet mye om tidligere. Kirken velger i stedet å se «snilt» på det – med falsk ydmykhet? – og ser ikke at veien fremover går mot å bli mer og mer integrert i islam, i stedet for den motsatte veien, som burde gå mot å distansere seg i stedet for å integrere seg – i islam. (For denne integreringen skjer på islams premisser, og ikke på spesifikt kristne premisser. Kirken vil ikke, tør ikke, kan ikke, i dag, se at den faktisk gjør seg til en integrert del av Torden, en gammel gnostisk myte som knytter og definere islam til «alt», og som faktisk «alt», inkludert syndens tillatelse, ikke bare syndens forlatelse, og da inkorporert med alle verdens motsetninger og spenninger i seg selv, pluss determinisme, fatalisme eller skjebnetro. Bispene ser nå ut til å ville skape en ny gud, en Overgud, som «elsker» alle slik vi elsker oss selv, en høyst synkretistisk gud, som er alt og ingenting, så å si, og mer til, og som nok da vil sørge for evig splid og kiv i folket, se denne skremmende:
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/stefanusalliansen-i-strid-med-seg-selv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Og se denne om waqf:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bnnerop-og-eiendomsrett-til-landet.html
Og denne som toucher inn på Nina Karin Monsens arbeider:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html
Men det skal bli verre: Kirken og den representanter gjør seg i dag til et kollegium av hypermagikere.
Og hva er det? Vel, jeg har forsøkt flere ganger å forklare, ved å se tingene på en litt utradisjonell måte. I seg selv har dette vist seg å være en håpløs strategi for å få folk til å åpne for perspektiver som ikke er helt kurante i dagens klima. Alt som har med magi å gjøre, avvises som tulle eller fullstenig irrelevant. Men ved å se magien i dette, vil man bedre kunne forstå og ta inn over se hva det er som virkelig er i ferd med å skje, og hva som skjer, hvis man bare opptransponerer sine perspektiver aldri så lite, og det man vil se da, kan skremme de fleste «servile», fordi et slikt nytt perspektiv kan virke så skremmende at man heller fortrenger det enn erkjenner det, «at our peril»:
Det går i korthet ut på følgende: De snille etc vil ha et mer eller mindre bevisst behov for å bekrefte seg selv ved å avkrefte andre som ikke er så «snille». De vil gjøre mye for å definere og begrense de hen mener ikke er så snille og gode som hen selv. Han vil forsøke å utestenge dem fra diskursen, så langt han makter, uten å risikere selv å bli stemplet som ikke-snill, intolerant og ekskluderende. Han forserer derfor en teknikk som ligner til forveksling den profesjonelle metoden tryllekunstnere benytter seg av: Han leder publikums oppmerksomhet bort fra selve akten – illusjonsprodusenten - som gjør ham til en magiker i folks øyne, helt etter hensikten. Han oppnår da sitt mål som magiker idet han vet at publikum foretrekker illusjonen fremfor virkeligheten – eller sannheten.
En hypermagiker opererer på samme måte, men bare enda mer brutalt og kynisk. Han får folk til å tro at han er ekstra flink og ekstra tolerant etc ved å benytte seg av andre mennesker, ikke bare metoder, mennesker han vet eller må forutsette er faktisk ofre, men disse ofrene selv ikke har bedt om å bli betegnet som nettopp ofre. Hypermagikeren har dermed en nærmest sykelig appetitt på å produsere seg selv ofre som han da følgeriktig kan bruke for å trylle frem et bilde av seg selv som ekstra snill eller tolerant etc. Han stjeler med andre ord noe fra sine ofre, som han tilegner seg selv som noe han selv oppfatter som en moralsk merverdi, en ekstra fordel, et etisk overtak, i forhold til alle andre som nekter å la seg dupere. Det er snakk om makt her, en magi, en kraft som er større enn den han selv kan produsere i andres øyne hvis han ikke får utøvd dette magiske ritualet. Han har gjort seg til hypermagiker og føler seg vel med det, ikke minst fordi han vet noe de mange andre som ikke er så snille vet å bruke eller vil utnytte.
Hypermagikere kalles ofte godhetsposører, og da med en viss rett, men denne karakteristikken erlegges innenfor et paradigme der fornuften egentlig er veiviseren, men altså hypermagi understreker det irrasjonelle momentet, det overtroiske der den troende søker en makt som ikke tilkommer han. Hypermagikeren gjør seg til en parasitt på andres vegne, han stjeler og tilraner seg den makt han mener offerrollen bør og skal ha. At folke ikke gjennomskuer dette, medfører en ytterligere puerilisering av alle potensielle ofre, og en infantilisering av hypermagikeren selv, selv om om han føler seg så mye bedre ved å kompensere for sitt mindreverdskompleks på denne måten. Hypermagikere rasjonaliserer eller bortforklarer, avleder oppmerksomheten bort fra dem selv til dem de utpeker som ofre og som han handler på vegne av, med en «false proxy», som jeg kaller det. I denne prosessen viser hypermagikeren at han egentlig – i sitt innerste, enten det er bevisst eller ikke, føler seg liten, svak og mindreverdig – et fundament han bruker på sublimt vis for å understreke og markere den overlegenhet han mener han fortjener, men som han virkelig ikke fortjener, snarere tvert imot. Han trenger å bli avslørt, og det vet han, men så gjør han altså det han kan for å unngå etterprøving, ved å kaste seg ofre som han mener bør lide, slik at de kan brukes i hans egen strategi for å fremstå som «god». Han blir ekspert på å forlede og forføre ikke bare seg selv, men også alle andre offervilige med den samme mentale grunnstrukturen, sammen med de virkelige ofrene, som aldri vil be om å bli lenket til noen offerrolle overhodet.
Han overvurdrer seg selv og undervurderes sine ofre nettopp
ved å essensialiserer eller kategorisere dem som ofre. Slike mennesker underslår
seg ikke for forsøk på å overgå Gud i alt som de kan kalle kjærlighet eller
godhet, på deres premisser. Slik gir han inntrykk av selv å være svært så
ansvarlig, mens han samtidig viser at han uansvarliggjør sine ofre slik at de
kan bli varig avhengig av ham og slik at han kan forvente seg at de blir
såtende i en evig takknemlighetsgjeld til ham. Hypermagikeren er ikke
interessert i rasjonell argumentasjon, i stedet viser han frem son
fortreffelighet, bl a ved å ekskludere der han kan slippe til med å gjøre det.
Eksempler:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html
Hypermagikere fristes til og faller for fristelsen til ikke bare å bli Gud lik, men til å bli større enn Gud, et – bedre - alternativ til Gud. De kan til og med få seg til å ville det de frykter vil gå mot dem, pluss fridte alle innen egne rekker til å be Gud om å få lide mer, (tro det eller ei):
http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/redaktr-vi-skal-lide-mer-de-andre-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html
Se denne sjokkerende om hva hypermagikere kan få seg til å gjøre, med bl a professor Scott Greber i USA:
https://www.frontpagemag.com/kafka-comes-to-college/
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/polyamori-et-mareritt-til-vakne-opp-av.htm
Når sterke representanter for kirken nå ber om unnskyldning, innebærer dette noe mer enn bare at den erkjenner sin «brøde», eller synd overfor de «kjønnslige». (Det er slikt alle kyrkjefolk, sammen med det store flertall i befolkningen som ikke er «kyrkjefolk» nå gjør, selv uten noen uttalelse fra kirkens sjefsideologer å holde seg til – uttalelsen er forresten bare av den grunn unødvendig og påtrengende).
Hvordan ser de på kirken? Jo, som en institusjon, et konsept,
et organ – som hverken kan tenke eller føle. Den er for dem ingen person annet
enn som et juridisk begrep, og riktig nok da med en egen tilskrevet evne til å
påta seg ansvar og plikter overfor andre personer. Selv identifiserer de seg
med denne «delen» av Kirken, en «del» som hverken føler, handler eller holdner
i seg selv, men som like vel «agerer» som et abstrakt «power-house». På den
måten slipper hypermagikerne å tenke selv, de kan kanalisere alle følelser – sin
hyklerske og servile usikkerhet og høyst opportune forvirring. og alle sine mindreverdskomplekser - over til
denne «delen» - eller dette i og for seg sjelløse organet- de kan transportere
til denne abstrakte enheten alt ansvar, alle holdninger og verdibindinger, til
noe som ligger utenfor dem selv, samtidig som de selvsagt vil sole seg selv i
forestillingen om at det er deres egne moralske strukturer kirken nå målbærer, kringkaster
og byr folk å rette seg etter, med alt de nå måtte ha av tro – på dem selv. Dette
i seg selv gir dem så et puff oppover, til et nivå og som et forbilde - eller
skremmebilde- for de som ikke vil bøye seg og følge disse «hellige»
hypermagikere på veien stadig lenger bort fra Bibelens ord og «formaninger»,
eller «oppmuntringer» som mange vil kalle det som skrevet står. Hypermagien,
som nå objektiviserer eller reifiserer seg - ligger i dette moralske puffet oppover, denne
ekstrakraften de selv tror de fortjener, og som de «ustraffet» innbiller seg de
kan posere med, og på vegne av en kraft de altså stjeler fra de ofrene de har
pekt ut og som de peker på, for at til og med folk som alltid har hatt et godt
forhold til sine homofile familiemedlemmer, sine homofile venner og bekjente
etc skal føle skam og behov for å bikte seg, og gjerne bikte seg stadig mer, både
offentlig og privat gjerne ved å vise overdreven innsats for å «redde de kjønnslige»
fra den onde gudens favntak, de disse kirkelederne selv nå utpeker som ofre for
den bibelske Gud selv. Disse menneskene verdsetter ikke vanlige menneskers evne
og vilje til å oppføre seg «kristelig», anstendig og moralsk riktig på egen
hånd. De må ha en «Sentralkomité» å hente sine hjemler fra, en nøytral og
komplett følelsesløs, ja, byråkratisk, kirke som da tar deres egen posisjon i
forsvar nærmest på kommando fra dem selv. Slik gjør de seg selv uansvarlige og
uangripelige. Hypermagien virker, og det synes å være det viktigste for dem. De
har dermed gjort sin gud til sitt instrument og Bibelen og Gud selv til en bøddel
de selvsagt selv tar avstand fra og fordømmer, gjerne ut fra den tankes at
tiden har forandret seg nå i forhold den tiden Bibelen ble skrevet på og at
dette i seg selv krever «forandring», noe de selv da så forblommende kaller
frigjøring. Det faretruende i denne tendensen eller tilbøyeligheten i seg selv
er at det kan finnes overraskende mange i kykjefolkelige kretser som nå villig
underlegger seg bispenes linje, menneskesyn og verdivalg nærmest helt uten å
stille spørsmål eller gjøre opprør, for den saks skyld. Vi skal være obs på det
store potensiale for praktisk og kanskje til og med organisert utøvende skamløs
skadefryd blant disse bispetro-troende og være obs på at dette kan komme til å bli
utøvet rett foran øynene våre, uten at vi ser det, fordi så mange har latt seg
blende.
Det de gjør er å gjøre Gud til bøddel og de kjønnslige til offer, uten at de faktisk har behov for å se seg selv på denne måten. Selv tror de at de kan slippe unna denne manøveren. De kan vise til at det nå er Kirken selv som anklager Gud, som institusjon eller organ, en entitet som hverken kan føle eller se og handle: Kirken er der, bare, den foreligger som en nøytral og objektiv instans som så å si automatisk føyer seg etter deres egne tyranniske instrukser. Dermed har de også gjort Gud til en robot eller et instrument de kan bruke til å ekskludere folk de ikke liker, kanskje mest av alt folk som gjennomskuer dem og derfor fjerner seg av fri vilje.
I realiteten er denne objektiviseringen og dette puffet en
instrumentalisering som de selv kan skjuler sin egen falske ydmykhet og svakhet
bak, kanskje nettopp i beit av klare dogmer. Så ja, jeg vil påstå at kirken nå
styres mer av biskopenes trang for å være servilt – (merkelig nok) - betinget
emosjonelt korrekte enn å tjene Bibelens Gud på en direkte og gjerne enfoldig
måte. Men dette betyr selvsagt ikke at man nå bør støtte visse afrikanske land
som nå innfører dødsstraff for homofil praksis i den tro at man derved kan
titulere seg som mer kristenverdig og kristentroende).
Det er i dag blitt en synd å ha et tradisjonelt bibelsk
flere tusen år gammelt syn på kjønn og samliv og Kirken har gjort seg til et
tribunal som avgjør skjebnene til mange som er tilbakeholdne og konservative,
og kanskje potensielt «farlig» eller svært ubehagelig for kirkens nærværende
«nyttige idioter» for islam.
Se denne teksten:
«Bispemøtet vil invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet», vedtok bispemøtet 23. mai.
Kristine Sandmæl, som er leder for LHBT-utvalget i DNK. mener kirken fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder å ikkje diskriminere LHBT-personer, og sier til Vårt Land at utvalget hun leder vil fortsette å jobbe med disse tingene.
En arbeidsgruppe bestående av biskop Kari Veiteberg, biskop Jan Otto Myrseth og preses Olav Fykse Tveit skal arbeide med gudstjenestens form og innhold i samarbeid med kirkens LHBT-utvalg og koordineringsteam.
Det legges til rette for at alle biskopene deltar i gudstjenesten. Det er ikke klart når gudstjenesten vil finne sted.
For omtrent ett år siden sa biskopene at de erkjenner den smerten Den norske kirke har påført homofile.
Den gangen savnet noen en unnskyldning ikke bare en erkjennelse. Halvor Nordhaug som på den tiden var biskop i Bjørgvin bekreftet at uttalelsen ikke var en unnskyldning:
– Man beklager det ikke. Man fastslår bare at det ble opplevd slik, sa Nordhaug til Vårt Land den gang.
Men nå ser det ut til at biskopene også ønsker si unnskyld.
https://www.samlivsrevolusjonen.no/biskopene-vil-si-unnskyld-til-lhbtiq-personer/-
Moskeen i Växjö i Småland skapte store overskrifter i svenske medier da denne Brorskapsmoskeen i 2018 fikk tillatelse til å rope inn til bønn fra den daværende moskeen, altså før planer om megamoské som nå er under oppføring .
Preses Helga Haugland Byfuglien uttalte da følgende om bønneropene:
Skulle dette bli aktuelt i Norge så ville det kirkelige perspektivet vært at religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Vi lever i et livssynsåpent samfunn der vi må tåle å bli eksponert for ulik tros- og livssynsutøvelse.
https://www.rights.no/2023/05/ny-megamoske-og-biskopene-jubler/
Videre: Denne policyen fra kirkehold i Norge om å sidestille
islam og kristendommen, ser man også i Sverige. Islam og kristendommen er
visstnok tvillinger, med felles stamfar, Abraham, eller Ibrahim som han kalles
i koranen. … Imamen i moskeen i Växjö har vært helt åpen på at ønsket om en
megamoské kun kan realiseres med penger fra diktatur som Saudi-Arabia, Qatar og
Emiratene. Summen anslås til minimum 60 millioner kroner. De nevnte landene ble
allerede kontaktet i 2018/2019. Nå er pengene på bordet.
På sin offisielle Facebookside har moskeen spredd hets mot jøder, oppfordret menn til å kontrollere jenter
og kvinner, oppmuntret muslimer til ikke å omgås «kuffar».
En reell politisk flyktning fra Iran, Bassam Al-Baghdady, sa i denne forbindelsen dette da debatten raste:
– Men, akk! Nå heves røstene over hele Sverige for igjen å tvinge oss som flyktet fra denne ideologiske torturen (bønnerop, red.), å gjenoppleve den. Vi som er blitt hjernevasket, torturert og trakassert av disse autoritære ideologier og deres selvutnevnte representanter så lenge i våre liv, tvinges nå igjen til underkastelse. Det fristedet der vi søkte asyl for å unnslippe et diktatur, ble et fristed for ideologier som skapte diktaturet og diktatoren vi flyktet fra. Se mer her:
https://www.rights.no/2023/05/ny-megamoske-og-biskopene-jubler/
