onsdag 27. mai 2015

Hadia Tajiks barn - og mannens



Hvis Hadia Tajik og hennes ikke-muslimske ektemann får barn, blir da barna muslimer eller blir de ikke? Og hvem av ektefellene skal ha førsteretten til å oppdra barna når det gjelder gudstro?



Noen vil le av et slikt spørsmål mens andre vil si at spørsmålet i seg selv er en fornærmelse mot islam og de aller fleste muslimer på denne jord. Andre vil si at her gis det ikke noe fasitsvar og derfor vil mange tvile på om det overhodet fins noe svar overhodet og dette vil nok de fleste av oss ha stor interesse i å hevde, både overfor oss selv, og i sosial relasjon med andre.



Men hva er svaret? Vel, det skal jeg gi et klar svar på nedenfor, men først noen betraktninger.



Forklaringen på at vi ikke vet - og mange ikke vil vite -  må være å finne i det faktum at vi i Vesten i dag er blitt så internalisert med en superindividualistisk måte å se verden på, at vi rett og slett ikke makter å se verden uten gjennom denne «supervinkelen».



Vi makter ikke å ta islam inn over oss og grunnen til at vi ikke makter det, er delvis at vi er blitt innprentet at islam ikke har noen essens og delvis at islam som den foreligger faktisk er så utydelig på vesentlig punkt at vi tolker dette i seg selv som at islam er så fleksibel og «kreativ» at vi egentlig ikke trenger å bry oss. Islam er med andre ord til forveksling lik oss og vårt system. Det er bare utenpå at det fins noen forskjeller og hvis de fins, så er det ingen vesentlige forskjeller på oss og dem. Vi er da mennesker, må vite. Og så trøster vi oss med dette og lar skuta seile dit den vil, dit den må og i alle tilfeller dit skjebnene nå engang fører oss. Ja, vi er blitt ganske fatalistiske her i Nord. Vi synge «que sera, sera» til aftenbønn og fortsetter å sove på torner som i vår søvn ikke merkes og som vi derfor uthvilte kan slutte ikke eksisterer. Vi trøster oss med at tornene ikke eksisterer.

At islam nærmest kan være hva vi gjør islam til, enten vi er muslimer eller ikke, er blitt et underliggende dogme. Et dogme vi riktig nok ikke tør å formulere som et dogme, men som vi likevel kostueres av. Vi frykter, men frykter ikke, med andre ord. Og det er da vi heller tauser enn taler, for vi befinner oss alle i samme pradigme, i samme båt og på samme hav og under de samme vær og føreforhold. Vi føler oss trygge i utryggheten, og hvis det verste skulle skje, så går vi alle ned, ikke bare oss selv, med mus og mann.



Vi er blitt opplært til å tro at muslimer med nødvendighet forutsettes å være like store individualister som oss og at de ser verden og menneske gjennom samme linse, og med det samme innebygde kompass og den samme forståelse av hva et menneske er, som vi har og som følger oss hvor hen vi går. Vi gå og bærer på et bilde av oss selv som mer eller mindre lysende gudsbilder, under overflaten. Vi kan ikke forsone oss med at også muslimene er født med et slik bilde. Derfor tror vi at islam er like tolerant som oss, at islam er like menneskevennlig eller mennekse- eller individfokusert som oss selv, uten å tenke over det og uten å stille spørsmål, for vi har nå svaret: Bare se på Tajik, hun gifter seg hvem hun vil og dette til tross for at hun er islam «tung», dvs mer enn ekte nok muslim, ja, en forbilledlig muslim, til og med. Vi tar dette om ikke som et tegn på at Tajik går rundt med et gudsbilde tilsvarende det vi går og bærer på innerst inn. Haken ved dette er at Tajik ikke er opplært til å tro at mennesket er skapt i Guds bilde, og med guds likhet (i en eller annen grad eller som en eller annen forutsetning).



Vi trekker da den slutning at islam jo er tolerant, ja, kanskje til og mer tolerant enn noen andre religioner, særlig fordi islam ligger nede for øyeblikket og fordi det da er mer synd på muslimer enn på oss og utgangspunktet for alle tanker er da det er vi som skal hjlepe dem, ikke de som skal hjelpe oss og derfor må trå til med hjelp så det duger, for dette hjelper jo til syvende og sist også oss selv. Og så snart vi innser dette, ja vel, da gir vi oss i samme øyeblikk en følelse av velvære, eller god samvittighet, som man kalte det tidligere.



Islam er definitivt mer romslig, mer menneskevennlig, mer «klok» enn kristendommen, går vi ut fra, og dette gir oss en god følelse å tenke og å venne oss til å tenke. Islam er på lag med samvittigheten vår, ja, vi trenger faktisk mer islam og stadig større påfyll av islam for å kunne bevare denne gode følelsen. Vi klarer oss ikke uten å trenger stadig mer påfyll. Vi er med andre ord blitt avhengige. Vi er blitt jukies på islam. Eller fylliker, om man vil. Det er ikke til å komme fra. Prøv og gå en dag uten å føle at islam og muslimer er «godt for oss» og uten den tanke at islam betyr fred, og du vil få problemer med abstinensen. Du vil føle at du overmannes av mørk samvittighet og du setter deg umiddelbart i en situasjon du ikke føler deg vel med. Og det vil du ikke ha på deg. Du tar derfor dagen tilbake ved å nippe til første og beste ullusjon om islam som faller deg inn. Du tenker:

Islam tillater mangt og mye som kristendommen ikke kan tillate, for eksempel flerkoneri.  Derfor er islam mer fleksibel – egentlig, det vil si i selve sitt vesen, tenker vi, nærmest uten motforestillinger.



Vi gir inn i dette tanksporet fordi vi trenger noe å tro på og innbille oss, ganske enkelt. Vi tror på det fordi vi direkte eller indirekte er blitt opplært til å tro dette. Men samtidig vet vi på grunnfjellet i vårt underbevisste, så å si, at å tro det, jo nettopp er å gjøre oss så overflatiske, feige og dumme som vi har en anelse at vi er, egentlig. Men like vel tror at alt vi er opplært til å tro om islam er sant, at islam jo egentlig er sånn, og ikke sånn, at islam altså som essens er fredens og fleksibilitetens religion og at vi skal være forsiktig med å tro noe annet, og tro at vi er bedre dem, at vårt system og vår kultur faktisk er bedre enn islam og den kultur som flyter av islam. For dette er det faktisk forbudt å tro.



(La gå med at vi tror at islam har essens, men at vi vet at vi ikke har lov til å tro det, akkurat som de fleste av våre såkalte intellektuelle i dag ikke har lov til å tro det. De har nemlig bestemt seg for at det er forbudt å tro det, at islam har essens altså, og at islam ikke skiller fra kjernen i alle andre religioner, og at islam dermed ikke er spesiell. Det dumme med disse intellektuelle er at de må forutsette at islam har essens nettopp for å kunne si og mene at det er forbudt å tro at islam har essen, og at det altså fins et islam proper).



De intellektuelle forutsetter altså at islam har et vesen og at islams vesen kan avdekkes, erkjennes og relateres til, altså at islams vesen faktisk eksisterer, noe de samme personer vil benekte på det mest hardnakkede, for det de sier i praksis at det er forbudt å essensialisere islam, fordi det ikke er mulig nettopp å essensialisere den, - et avslørende sirkelargument!! – som de aldri later til å forstå idiotiet i).



Vi går med påsydde briller på, briller hvis hensikt synes å være å beskytte oss mot virkeligheten slik den er, i alle sine fasetter, og i alt sitt vesen. De tjener til at vi fester oss i illusjoner og hindrer oss i å stille dristige og sannhetssøkende spørsmål. Av og til blir jeg fristet til å si at det vi gjør er å gå rundt med en innsydd kapsel med åndelig eller mental antabus, en substans som hindrer oss fra å drikke av sannhetens kilde og hva som egentlig er sant om islam, islams gud og «profeten» Muhammed.



Hverken brillene eller antabussen lar seg rives av eller operere bort så lett, og så brått. Og dette gjør at vi ikke ser islams essen eller sanne vesen, dette at islam i sin grunnvoll er uforanderlig og hvor troen i seg selv må baseres på noen få, enkle grunnsetninger som dominante i forhold til visse kontingente, ubetydelige eller perfifere avlegninger som kan forandres, eller tilpasses ulike andre kulturer og steder. Vi glemmer at islam vesen forbyr seg selv å endre vesen og at dette inngår i islam proper, dvs islams vesen.



Vi tror at islam er like variert og mangfoldig som det fins muslimer og et mangfold av muslimske trosuttrykk, at islam er det den enkelte eller en avgrenset gruppe sier islam er, altså hva og hvordan islam er for dem, spesifikt, og at dette er det endelig og eneste gyldige svar på hva islam egentlig er, og der hvor islam kjerne befinner seg og det sentrum alt annet innen islam springer ut fra.



Vi tenker at mangfold er bra, at islam er mangfold og at islam følgelig og virkelig er bra, ja, i seg selv er bra, og faktisk bedre enn det vi har, nemlig en kultur nå, som er både gudløs, relativistisk og i oppløsning, mens islam ser ut til å gå sin seiersgang i verden, hvis vi da bare ser bort fra og setter i parentes den utviklingen vi har sett i Midtøsten de siste halvtsnes årene. En utvikling vi fremfor alt ikke forbinder med islams sanne essens, måtte gud forby, som en populær og dyktig programleder på tv sa det for noe år siden.



Vi er blitt vant til å tenke oss at islam egentlig er slik alle de individuelle muslimene vi møter er, dvs snille, greie og like interessert i fred og fordragelighet som vi selv er, og like arbeidsomme og idealistisk innstilte som vi selv er.

Derfor konkluderer vi: Dette skal gå seg til. Vi kan like godt slutte å stille spørsmål ved ditt og datt, ja, det er faktisk bedre å stille seg likegyldig til hele greia, og la utviklingen gå sin gang, uten å tro at vi trenger å regulere dette, eller forsvare oss, eller kritisere islam, og at «et store religiøse markedet» vil finne sin harmoni og balanse helt av seg selv, nærmest ut fra en klokkertro på at markedet selv skal produsere den beste av alle tenkelige verdener, nærmest fordi utviklingen selv vil det og fordi det så å si er innbakt i selve markedet at det på sikt vil produsere noe vil alle vi verdsette like mye – så tolerante som vi nå engang er - og noe vi alle trenger, nemlig felles lykke og felles overflod, alt rettferdig fordelt, alle etter evne og eller etter behov.

Vi lever allerede i en fantastisk fremtidig verden! Utopia, here we come. Vi tenker på visse detaljer i islam, det fins jo så mange gode regler og normer, for hvordan vi skal oppføre oss, hva vi skal gjøre og ikke gjøre, alle bestemmelsene som vi selv, i vår egen tradisjon, er blitt opplært til å tro skal gjøre oss til gagns mennesker, og til selvstendige mennesker og hjelpere, ikke hjelpetrengende mennesker.



Vi tenker at islam faktisk har visse familiale regler, påbud og forbud, som vi faktisk har noe å lære av og som vi burde la gå foran oss som gode eksempler, om ikke annet. Vi skal ikke drikke – eh, for mye, var det ikke sånn vi lærte? Vel, best da å slutte med en gang, og en gang for alltid. Slik muslimene har gjort hele tiden, men siv veltet oss i vårt eget spy, liksom.

Vi tenker at det kanskje var blitt bedre for oss om vi ble muslimer, på denne måten. Noen av oss ønsker mest av alt å slutte å være avhengige av noe, spesielt rusavhengighet. Vi tenker at det kanskje er best for oss å bli en sunn, glad, fredselskende og god muslim. Vi tenker – i verste fall og kanskje mest år vi er som aller mest deprimerte eller frustrerte - at strengere straffer skal kunne forbedre oss og at samfunnet kanskje vil ha tjente på å innføre slike straffer og vi da kanskje kunne redusere skattetrykket i hvert fall noe, (om ikke nok, vel å merke). Vi liker ikke utroskap, og det er da kanskje best å true med strenge straffer for å unngå det og for å unngå oppløsning, verdinihilisme, - undergang. For har vi ikke hørt at det er få tyver i Langt Vekkistan, der de kapper hendene av tyver? Og har vi ikke da tenkt at slik straffer jo bare er et slags ris bak speilet, en tom trussel og virkemiddel vi ikke vil benytte, hvis vi ble muslimer, vi som er så empatiske?



Sannheten er at vi ikke ser skogen for bare trær. Vi er opplært til dette og det er nærmest umulig å snakke om mulighet for avlæring her. Vi nærmer oss gjerne frimodig en treklynge i skogens vakre utkant og på en solfylt glenne, men våger oss ikke inn i den dype, mørke, kalde, skogen, skogen i all sin velde og all sin skrekk. Vi bærer vel her på et urinstinkt som er felles for menneskeheten, akkurat her hvor dette instinktet nå skulle kobles på, og ikke av, men hvor det like vel ikke skjer, av en eller annen grunn, at dette instinktet begynner å virke for å tjene sin hensikt, nemlig selve selvoppholdelsen  …



Vi tror på at mennesker hvor de nå kommer fra, hvem de nå er og hvilken religion de nå har og sverger til og føleser seg evig og naturlig forpliktet på alle er like og alle like fleksible og gode, i hvert fall på bunnen og i selve vår natur. Vi tror faktisk, tro det eller ei, at det å være menneske, det er å være god.



Vi er livredde for å trekke religion inn i bildet. Vi er livredde for å tenke at religion faktisk har konsekvenser og teller og former oss, - og binder oss. Vi tror i stedet på en usynlig hånd – helt uavhengig av religionenes juridiske formingskraft - skal smi oss sammen slik at vi blir stadig mer like hverandre og like fordragelige overfor hverandre, i alle himmelretninger.

Vi kaller imidlertid ikke denne hånden for Gud, nei, vi tilhørere jo et utviklingstrinn der mennesket har kommet til modning eller års alder, som det heter, og hvor vi har frigjort oss fra all overtro, og dette gjelder da også – slik våre nå innebygde følehorn dikterer oss til å tro - alle de muslimer som vi vokser opp sammen med og som vi møter og som gjør bisniss med. De er på bunnen – det vil si egentlig og i kraft av sin natur eller essens – like gode som oss, hvis ikke bedre, ja til og med mye bedre, hvis vi tar i betraktning at de jo har hatt et handikap å slite med, et handikapp nettopp VI, som tidligere imperialister og kolonister, har påført dem. Vi forfordeler dem da gjerne mentalt, ved at vi pålegger oss selv en mental ekstrabyrde i forhold til dem, som en slags kompensering.



Vi våger ikke å se at religionen faktisk er en voldsom naturkraft, i tillegg til å være en juridiske eller metafysisk kraft, en naturlov som ikke kan forandres, og som i tillegg er åpenbart av gud, og at islam i ett og alt korresponderer med virkeligheten, at den faktisk er sannheten selv, slik den oppleves av muslimene. Vi tør ikke se at islam også er en kontra-naturkraft, en kraft som skal tjene til å foredle oss, og lede oss på den eneste og den eneste rette veien, i den forstand at denne veien er den eneste som kan lege eller rett opp alle naturens perversjoner, inkludert våre sjeler, og at islam her er selve svaret og løsningen og den fullkomne medisin mot alle undergangskrefter som ellers romsterer i naturen selv og i vår egen psyke og personlighet.

Vi ser ikke at muslimer tror at islam er både en sikker og sann lege og en bombesikker medisin på en og samme tid, og en helgaranti for helse og fremgang. Og vi tør ikke å se at det er Allah, ikke den kristne gud, som innehar denne funksjon og dette øverste av alle kall og embeter, og at det er bare Allah som til syvende og sist vil oss godt og at det bare er han som kan gjøre livet lett for oss, i sin miskunn, både her på jorden, og i den allahianske himmel, eller i det allahianske helvete, hvor hen vi nå havner etter dommen på den siste dag.



Men det vi gjør, er å tro på en høyere kraft, en ny og større kraft, en ny og større Gud, en gud som er i stand til å transcendere de gamle gudsforestillingene og selv skape nye gudssyn og andre, gjerne bedre, mer følsomme, mer rettferdige, mer tolerante og kjærlige gudsbilder.

Men det vi gjøre er kun å skape oss guder som passer bedre til våre egne interesser og behov. Vi er blitt gudsprodusenter i stor skala, avgudsdyrkere. Vi forlanger at alt skal rette seg etter våre verdier, vi ser ikke at vi nå tilber skapningen mer enn Gud, selveste Skaperen.

Vi kjører vårt eget paradigme inn i et nytt, stort konsept, et bilde og en forståelse eller en ny abstraksjon, om man vil, en konstruert «gud» som da selvsagt får en status høyere enn den guden vi til nå har tilbedt og som har åpenbart seg selv.

Det vi med andre ord er fast overbevist om er at vi selv – med våre intensjoner, konsepter og reseptorer – kan skape en overgud over den gamle, nå forlatte guden, en gud som kan kastet på skraphaugen.

Vi har selv gjort oss til stort Fiat. Vi har talt, og slik blir det. Vi har skapt oss en falsk gud, en overgud, en gud som både transcenderer JHWH og Allah, for ikke å si Jesus og profeten. Vi er på nippe til å ha gjort oss selv ikke bare til allmektige, altseende og altopprettholdende, nei, vi har gjort oss til en endelig eller høyeste domstol over hva som rett og hva som er galt. For vi tror at we deserve it.



Vi har sannelig kommet et stykke fra syndefallet av. Hovmodet har aldri vært større. Og fallmuligheten er helt utenkelig for oss. Vi vet bedre enn gud hva som er skjønt, sant og godt, nå. Det er dette som skjer når vi ser vestlige mennesker og muslimer verden overkomme sammen og fordømme den såkalte organiserte religion, slik islam og kristendommen er det. Vi appellerer til en høyere makt, en gud vi selv har skapt, og da en gud som ikke ville ha oppført slik at mennesker skulle måtte kjempe og dø og drepe og blitt drept i den kristne eller islamske gudens navn.



Vi mennesker har sannelig satt oss på Guds troe, og vi tillater ingen å sette seg opp ved vår høyre hånd. Vi er blitt enerådende og det eneste vi nå trenger Gud til, er å passe på at han holdes i live, men da som et instrument vi kan bruke for å bortforklare våre egne begrensinger og mistak, våre egne synder.



Vi må nemlig ha gud for å kunne skylde på noen, og derfor gjør vi nå Gud til selve syndebukken, men vi ser ikke at dette har Gud allerede beredt og gjort klar for oss for lenge siden, ved at Gud selv døde på korset i form av et menneske, Jesus Kristus.



Vi er nemlig ikke fornøyd med hva han gjorde, derfor må vi på vår side – helt unødvendig, selvsagt, og så irrasjonelt det kan få blitt - gjenta hva han gjorde, ved til stadighet å forsøke å overgå ham, og derved også ved å gjøre ham stadig mindre verdt og betydningsfull.

For i menneskets øyne må Gud nå – nærmest matematisk begrunnet - ha en overgud, en bestyrer, en dommer, en dømmende makt og en som eksekverer dommen, og dommen er: Gud må dø, leve mennesket. Leve humaniteten, leve godheten og leve mennesket, oss selv, som, ja, nettopp ikke makter å dø for våre egne synders skyld, og til vår egen frelse, hverken individuelt eller kollektiv.



Men tilbake til Hadia Tajik barn, og begrunnelsen for en påstand om at Tajiks barn ikke vil bli muslimer, kommer professor Jan Hjærpe med. Han sier: Ifølge tradisjonelt syn er det mannens rolle å føre religionen videre til barna. Hvis en muslimsk kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann, vil altså barna ut fra dette bli ikke-muslimer. Den islamske rettstradisjonen forutsetter at familietilhørighet regnes patrilineært …



Har imamene, Tajik selv og hennes ektemann tekt over dette? Hvem vet.



Og dermed case closed? Vel, ikke så lenge game is not over.



Det er nemlig vanlig at en ikke-muslimsk mann konverterer til islam for å kunne gifte seg med en muslimsk kvinne og på den måten gi ekteskapet gyldighet også ifølge islamske rettstradisjoner. Vi kan derfor slutte at det Tajik og mannen har gjort er nokså ekstraordinært, for ikke å si oppsiktsvekkende.



Vi sitter igjen med muligheten for å spekulere litt rundt dette og konklusjonen blir at Tajik både er gift og ikke-gift på en og samme gang. Ifølge islamsk tradisjon og lov, er hun ikke gift, men hun er gift hvis imamene ser på hennes ekteskap som kun et proforma-arrangement, altså kun som en formalitet, og da langt fra en materielle realitet. For islam proper, vil det ikke ha noe å si at Tajik giftere seg med en ikke-muslim, hun kan fortsat betraktes som muslim, ja, som muslim «tung», og ikke som muslim «light», som hun bedyrer at hun ikke er.

I forhold til norske rett er ekteskapet imidlertid ingen formalitet, det er en realitet som absolutt alle må innrette seg etter, både myndigheter og privatpersoner. Det norske ekteskapet har dermed prioritet foran det muslimske, i den grad dette i forhold til norsk lov kan tenkes å eksistere.



I den forbindelse kan det refereres til professor Oddbjørn Leirvik som avslører følgende:

«Som mellom andre har Kari Vogt har påvist i si bok Islam på norsk, fins det i folkereligiøse miljø mange «haltande» ekteskapsordningar der ein utnyttar det manglande samsvaret mellom norsk og tradisjonell islamsk lov. For eksempel kan eit ekteskap bli oppløyst etter norsk lov, samtidig som mannen nektar å gi kvinna skilsmisse, talaq, etter islamsk lov. Såleis held han henne fast i den sosiale kontrollen og den islamske rettens sitt grep. Eller mannen kan skilja seg etter norsk lov og gifte seg på nyee i Noreg, men samtidig behalde kona si frå første ekteskap i samsvar med den islamske kontrakten dei har inngått. Kona kan då få norsk trygdestønad som fråskild, men er i islamsk forstand stadig gift med den mannen ho held fram å leva med. Som Vgt lakonisk konstaterer: I kraft av norsk stønadsordning kan mannen slik få finasiert ekteskapet med to koner, noko som han i sitt heimland ofte vil ha store problem med, økonomisk sett».



Vel, dette ble skrevet i 2000, og om «forholdene» og reglene nå er andre, vet ikke jeg, men selve saken her gir jo grunn til ettertanke med sikte på fremtiden, som kan bli en helt annen enn den vi ser foran oss.



Det som er klart er at når det islamsk rett settes et forbud mot at islamske kvinner kan gifte seg med ikkemuslimer, så er det først og fremst sure 60. 10 det vises til. Hovedtolkingen her har vært at det her foreligger et absolutt forbud mot at muslimske kvinner gifter med ikke-muslimer. Men teksten er ikke entydig, den er høyst uklar. Suren kom dalende ned til Muhammed i en kritisk fase for muslimene og i en fase hvor det hersket våpenhvile mellom muslimene i Medina og hedningene i Mekka. I denne perioden var det noen kvinner som rømte fra Mekka og sine ikke-muslimske menn i Mekka for å slutte seg til muslimene i Medina, som tydelig pluselig var blitt akk så populære. Avtalen mellom partene gikk imidlertid ut på at rømlinger fra Mekka skulle sendes tilbake, men avtalen var som sagt uklar og Muhammed fikk igjennom at kvinner, som nå var blitt troende muslimer, men samtidig gift i Mekka, ikke kunne sendes tilbake, de kunne med andre ord ikke være gift med ikke-muslimer, i dette tilfelle polyteister.



Men hva hvis disse kvinnenes menn i Mekka hadde vært jøder eller kristne? Ville da saken ha stilt seg i et annet lys? Mye tyder på at så er tilfelle. Slike kvinner ville sannsynligvis ha kunnet blitt sendt tilbake til sine menn.



Hvis vi drar parallellen til Tajiks ekteskap, kan vi hevde at Tajik godt kan gifte seg med en kristen mann, eller en jøde, men altså ikke en polyteist. Men en polyteist er jo en vantro, ifølge islam, og det er også en ateist. Hvis Tajiks mann altså skulle vise seg å være en polyteist eller en ateist, henger parets ekteskap bokstavelig talt i en tynn tro. Det er derfor – for å hoppe rett på en konklusjon her – inderlig å håpe at Tajiks mann hverken er vantro eller polyteist, men at han er kristen, eller for dens saks skyld jøde, i denne konteksten. For da vil imamene ha store vansker med å betrakte ekteskapet som ugyldig, hvis det noen gang skulle bli en aktuell problemstilling, i et større drama - eller som kun et proformaarrangement uten betydning hverken for islamske eller norske relevante lover.

Hva er så essensen i dette? Hva er islams essens, jo, at islams essens synes å være flyktig, porøs og slippery, for ikke å si sleip. Mange vi så forutsette som en umiddelbar gitt sannhet at islam ikke kan essensialiseres, at den ikke har essen, altså, men stemmer dette? (se andre steder her på bloggen om dette for et mer utfyllende bilde).



Vanskeligheten kan kanskje illustreres på denne måten å se det hele på: Islam er både kamelon, springfjær og strikk, av hvilke den tredje er mest interessant for anledningen: Den er en strikk med et sentrum som ingen gjør seg bryet med å fasineres av, så sant man ikke direkte berøres av den eller kommer direkte i kontakt med den av en eller annen uskyldig eller uskyldig grunn, - for sentrumet lar seg hverken ane, se eller måle, hvis man ikke lar seg fascinere av det eller er interessert i å fylle det med innhold, og dessuten forflytter det seg kontinuerlig, avhengig av tid og sted, men alltid avhengig av den som av en eller annen grunn, frivillig eller ikke, må bære den med seg, men aldri som direkte funksjon av bruksmåte. Senteret er der enten man krøller strikken sammen, strekker den ut til bristepunktet eller stikker den i lomma og man forflytter seg fra en pol til en annen. Og slik er det med islam, den er føyelig eller elastisk, men kan altså briste eller forstrekkes og dessuten miste sin spenst og dermed sin instrumentalitet over lang, lang tid.  Og også dette er en del av islams essens, den som glipper og . Men selvsagt: Man ser det ikke hvis man ikke evner og ikke vil se det og dessuten har interesse av at slike betraktninger for all del må ties i hjel, eller fryktes i hjel, i frykt for nettopp, ja, at islams vesen skal måtte finne seg å bli analysert slik andre fenomener blir det, i dagens verden.



Hvis vi ikke gjør det, tillater det og stimulerer til det, kan vi fort ende opp med følgende to spørsmål som vil stilles for sent:



Skal vi trygge demokratiet for verden, (Baldwin), eller skal trygge verden for demokratiet (Wilson)?



Det er spørsmålet. Leve eller dø, Watson?



Vi må tørre å møte islam ansikt til ansikt, fra tro til tro. Islam opererer på primære og sekundære plan, med perifere elementer, men også med et sentralt element, et sentrum, en kjerne, et spesifikt gudsbilde, en spesifikk tro, en spesifikk relasjon til både menneske og gud. Islam er tydelig, klar og utvetydig samtidig som islam er utydelig, flertydig og tvetydig. Det må vi ikke la oss skremme av og få oss til å trekke oss tilbake i en slags falsk, instrumentell eller sentimental medynksfølelse med muslimer som sliter under islams åk. Nei, vi må søke frigjøring for oss alle og enhver, selv om det vil koste oss dyrt.

mandag 25. mai 2015

Den feige kong "Meg"



HRS bringer 24.05.15 en rapport - se her -   om «Islam for måneden april i å».
Den er verdt å lese og etter man har lest den, kan med sette seg ned i dvale- eller meditasjonsmodus noen minutter og se for seg følgende landskap, fra en svunnen tid, som snart kan være fremtid:

Hadde jeg vært keiser eller konge over Europa for en dag i morgen, og hadde jeg mottatt en rapport fra en urolig og, for mange betraktet, altfor nervøs forsvarsminister om Rikets tilstand, og hadde vi befunnet oss på morgenmøtet med Regjerningen fredag, som vanlig, hadde jeg først sett meg rundt, for å lodde stemningen blant de høye herrer, men uten å kunne spore eller finne noen støtte for det jeg innerst inne tenkte, på de ytre ansiktsfoldene deres å dømme, på grunnlag av alle de begivenheter som hadde skjedd den siste måneden, og som jeg var fullt bevisst, fordi jeg hadde satt meg godt inn i disse sakene, nettopp med tanke på fremtiden, hadde jeg sukket – fullt klar over historiens dom over meg - og sagt:

-Ærede forsvarsminister, dette er da ikke noe å ta på vei for!

Og etter en liten nærmest gråtkvalt pause, ville jeg ha fortsatt med dirrende stemme, liksom for å understreke at den er god som kan være sentimental uten slingringsmonn og dessuten en vellykket hykler i hele hoffets øyne.

Jeg ville ha sagt, fordi jeg var tvunget til det og ikke hadde noe valg, følgende:

- Se hvor få mennesker det er som er blitt drept i denne krigen i vårt land, en krig som altså ikke eksisterer, og se hvor relativt lave tapstall vi kan vente oss fremover, i denne krigen, som altså ikke eksisterer. Faren er oppskrudd og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Et samfunn kan ikke defineres som under angrep før det står oppmarsjert en stor hær utenfor bymurene og som vifter med bannere og flyers med krav og ønske at vi skal overgi oss, eller dø, helst uten sverdslag.
En slik situasjon foreligger så vidt jeg kan se ikke i dag, ikke i det hele tatt. De aller, aller fleste, som anser oss som fiender, befinner jo seg nå innenfor bymurene, de bærer ikke våpen, de arbeider, spiser, elsker, skiter og dør sin naturlige død, akkurat som alle oss andre, og mer er det vel i grunnen ikke å si om saken. Deres gruppe utgjør endog ikke over 5 - 6 % av borgerne!
Vårt land har aldri vært bedre å oppholde seg i, alle er mette og alle lever i godt håp om en fredelig morgendag. Helsesektoren går godt, fiskeriene likeså, bøndene og deres ordførere høster i stort monn og mer enn noen sinne, advokatene har aldri tjent så godt, industrien går for fullt, skolene fylles av kunnskapshungrige og føyelige elever, og statskassen fylles opp mer og mer for hver dag, - så hvorfor skulle vi forstyrre idyllen?
Riktig nok ligger en milliard av våre nye landsmenn nå i krig med hverandre rundt omkring i verden, de dreper hverandre for fote, og noen av dem skyr ingenting for å få lov til å dø en ærefull død for selve saken, dvs for selve saken deres. Men hva angår - egentlig – dette oss? Deres brødre i deres hjemland ligger nede, de er splittet, svake, de kan ikke måle seg med oss, hvis det verst tenkelige …  Men egentlig er de ikke våre fiender, de er ikke fiender av oss, så derfor kan ikke vi være fiender av dem, eller deres fiender. Det er jo logisk, ikke sant, her minister? Eller ser du det ikke? Fatter du ikke … ?

Litt dirrende i stemmen, for å understreke hvor moralsk prektig jeg var, og hvor retthaversk situasjonen tillot meg å opptre, ville jeg ha fortsatt med dirrende pekefinger mot forsvarsministeren:

-Din uro bygger dermed på falske premisser, på en slag farlig fobi, på unødvendig angst, det vi si, på et potensiale som potensielt kan medføre fare og til slutt eksplodere i vold, siden alle vet at ikke skal krenke noen, bare fordi vi tror vi er så mye bedre enn andre menneske.  Se hvor siviliserte vi er, liksom! Hvem skulle vel ønske å ta knekken på oss? Se hvor få i fiendens rekker det er som virkelig ønsker å overvinne, undergrave eller knuse oss!
Hvilken interesse skulle de vel ha for å ville det, når det jo er nettopp her hos oss at de virkelig kan føle seg trygge for sine indre fiender og hvor de kan hente ut den inntekt og de verdier de jo tross alt har rett på og som vi allerede på forhånd og på lovlig vis har bevilget dem?
Se heller på hvor svake de er, hvor uheldige de har vært som har vokst opp under diktatur og forfølgelse – til og med fra sine egne trosbrødre - og syns heller synd på dem enn å angripe dem og forakte dem med denne rapporten.

- Du har sparken.

Regjeringkollegiet ser nå på meg med nikkende og fornøyde hoder mens de stirrer ned i papirbunkene sine  foran dem på bordet. De lar meg fortsette:

- Og du vet hvorfor! De er jo ikke i stand til å organisere seg i større grad, de har ingen hær, de har ikke noe offentlig forsvarsbudsjett, de har ingen godt organiserte øvelsesleire, de har ingen store våpenarsenal- hvis våpen i det hele tatt  - og det fins bare noen ytterst få halvgale aggressorer blant dem som kan finne på å stelle i stand et større og organisert opprør, noe som er utenkelig, de opererer for det meste bare i små grupper uten tilknytning til overordnet myndighet innad og blant sine egne. De er ikke organisert. De kommer bare sammen når deres religion befaler det. De tilber, slik vi alle nå ser det, bortsett fra deg, minister,  den samme gud, deres tro betyr fred, den hjelper dem som vår tro hjelper oss.
De må regnes for å bidra til mindre skade og ulempe for oss enn til de fordelene de bringe med seg og som de skaper, sett i det store og hele, og i det store regnskapet hvor alt det de tross alt bidrar med trekkes inn over skatteseddelen og i produksjonslivet, selv om de – foreløpig - bidrar i mindre utstrekning enn våre egne borgere.

Vi ha, kort sagt, ingen ting å frykte, annet enn frykten selv, en frykt som er oppkonstruert av media og et fåtall infantile professorer på de humanistiske avdelingene på universitetene og et lite ubetydelig mindretall blant klerkene og de geistlige.

Nei, herr minister, vi har ingenting frykte, snarere tvert imot. Vi skal være glade for at det store flertall blant dem ikke vil angripe oss på en bredere og mer systematisert front enn de gjør, akkurat nå, med fredelige middel, til og med.

Vi skal sette pris på at de fromme og utdannede blant dem forsøker å hisse ned ekstremistene i egne rekker. Vi skal støtte dem i dette arbeidet, ikke kritisere eller angripe dem for å ha baktanker eller for å jobbe i skjul på lang sikt. Vi skal ikke ha konspirasjonsteorier. Vi skal ta dem på ordet, og når de sier fred, så skal de få det. Det er ikke vi som skal fremstå som «agressores». På mange måter tilhører de en sivilisasjon som er kommet lenger enn vi har kommet. De har bidratt med til vitenskap enn oss. De har hersket over større områder enn vi noen gang har gjort. De holder seg edru.

Vi har forsikringer om at dette vil ordne seg, hvis vi bare gir dem litt mer tid og hvis vi bare gjør alt vi kan for at de ikke skal havne enda lenger ned i fattigdom og fortvilelse enn de nå engang allerede er.

Og blant politikere flest, ja, det store flertallet av dem, fortelles det og forsikres det jo nå i tydelig tale at dette jo er en ønsket utvikling, og at vi er moralsk forpliktet på den og at hvis vi ikke forfordeler disse trengende innflyttere blant oss en stund, på vår egne bekostning, ja, da vil vi bli oppfattet som grusomme og gjerrige av en hel verden rundt oss. Og det kan vi ikke ha på oss, eller?

Akkurat her tar jeg meg en pause, ser min minister inn i øynene med store våte øyne før jeg fortsetter, etter å ha nippet til morgenvinen, liksom for å understreke hvor sikker jeg er på saken, og hvor godt underbygd alt jeg sier er, og kommer til å bli.

- Du lurer vel på om jeg mener alvor, nå, minister? Og at jeg ikke vil sparke deg like vel? Ah, ha, da tar du skammelig feil. Jeg ikke bare vil, jeg og vil sparke deg. Og slik er det bare. Vi kan ikke fremstå som intolerante her på bjerget, det ville være helt utålelig, ja, utenkelig.

Nei til islam legger her til en tilleggsrapport som vi tillater oss å ta fra et dansk nettsted og som ble utarbeider for snart femten år siden, og som derfor ikke er helt ajour. Men sett i sammenheng med den rapporten fra Kern som HRS som kommer med, vil rapporten forhåpentlig kunne bidra til å supplere bildet med en mer tidstypisk tone, som tatt ut av en slottsfortelling fra fordums dage:


1979 Den islamiske revolution i Iran. Iran erklæres for islamisk stat.
Sharialoven indføres. Uislamisk kultur forbydes. Mange forfattere, digtere, filosoffer, kristne og politikere dømmes til døden eller dræbes uden videre.
1980 Tyrkiske Mille Görus tilhængere stormer efter fredagsbønnen ud af Mevlana moskeen i Berlin og dræber en lærer ved navn Celalettin Kestim, som står udenfor moskeen og deler kritiske flyveblade ud.
1985 Den nye islamiske statschef Numeiri og lederen af islam i Sudan, den berømte fundamentalistiske teolog Hassan al-Turabi, dømmer den næsten 80-årige reformteolog Mahmoud Muhammad Taha til døden.
1985 Den moderate Sheik Sobhi Salah dømmes til døden og myrdes af Hizballah i Beirut (Libanon).
1988 Udryddelsen af de sidste armeniere i den asserbetjanske industriby Sumagait. Mange hundrede myrdes.
1988 Mordet på de to libanesiske filosoffer Mahdi Amal og Hassine Mroua.
1989 Godt 2000 muslimer i København går i demonstration og kræver forfatteren Salman Rushdi henrettet.
1989 Nagib Mahfuz , der er den eneste muslimske forfatter, som har modtaget Nobels litteraturpris trues med at blive myrdet, fordi han går imod, at forfatteren Salman Rushdi skal dræbes.
17.9.1989 Københavns kommune følger nu islamiske renhedskikke for madpakkeordningen til skolebørnene. Kødet skal velsignes i Allahs navn og hallalslagtes. Svinekød etc. forbydes som uren føde. Siden følger Odense kommune efter.
1990 og fremover sker der bogbrændinger i flere europæiske byer mod såkaldte uislamiske forfattere, især vendt mod Salman Rushdi.
1992 Mordet på den islamkritiske ægyptiske forfatter Farug Foda.
1992 Henrettelse af den saudiarabiske digter Sadok Abdel Karim Mellah under anklage for blasfemi.
1992 Mordet på den iranske kunstner Freydoun Farokzad i Bonn (Tyskland).
1993 Mordet på den kendte og islamkritiske journalist Ugur Mumcu ved Istanbulavisen Cumhuriyet (Republikken). Han sprænges i stumper og stykker med en bilbombe.
1993 Mordene på den berberdigteren og forfatteren Tahar Djaout samt mordet på digteren og sociologiprofessoren Youssuf Sebti.
1993 Mordet på den algeriske digter og fattiglæge Laabi Flici.
2.juli 1993 Mordet på 37 forfattere, kvinder og børn i Tyrkiet. De dræbes og brændes ihjel af en folkemængde, som bliver dirigeret af imanerne og byens borgmester, som alle tilhører det islamiske Refaparti, Mille Görüs, som også står stærkt i flere vestlige lande, især Tyskland og Danmark.
11.oktober 1993 Mordforsøget på den norske forlægger William Nygaard for hans medvirken ved udgivelsen af Nobelpristageren Salman Rushdis bog i Norge.
1994 den kvindelige forfatter Taslima Nasrin bliver overfaldet for sine bøger, som er et forsvar for kvinder i de islamiske samfund. Hun fængsles 1994 i Bangladesh. Ved besøget af sin syge mor nogle år senere, må hun gå under jorden.
1995 (dato usikker)Abdullah al-Adahl og hans bibliotekar myrdes i Bryssel, bl.a. fordi de har købt Salman Rushdis bog.
1996 Forsøg på sprængning af flere jødiske indretninger og synagoger i Europa. Belgisk politi beslaglægger store mængder sprængstof.
1994 Skoleinspektør Freddy Gregersen og 2 lærere går i protest mod de rystende forhold de Lykkeskolen I Århus. "Børnene lærer had og foragt mod danskere", danskbøger klippes i bittesmå stykker, pigerne skal gå i lange kjoler og med tørklæder ellers smides de ud".
1996 og følgende år. Bombeanslag mod flere jødiske synagoger i Frankrig i Tyskland. Højrefløjen anklages, men det viser sig at være muslimske organisationer.
1997 Avisafbrænding vendt mod Ekstrabladets kritiske holdning til indvandringen. Avisafbrændingen arrangeres især af islamiske kredse i Danmark.
1997 Børnebog trækkes tilbage i England efter massive muslimske trusler mod forlaget. Forlaget undskylder og smider hele oplaget i papirmøllen.
1997 Paul Fregosis forlag i England trues til at trække udgivelsen af den videnskabelige bog "Jihad" tilbage. Ingen engelske forlag tør nu tage den.
1997 Nu slagtes mere end 95% af al fjerkræ i Danmark efter islamiske regler. Kødet velsignes i Allahs navn.
Slagteriet i Slagelse slagter nu køer, der ikke bedøves før halsnittet for at følge islamiske religion og
kultur.
1998 Efter massivt muslimsk pres afskediger Odense kommune to lærere, fordi de aktivt er imod, at elever bærer islamiske tørklæder i undervisningen.
1998 Efter voldsomt islamisk pres trækkes forfatteren Kåre Bluitgens bog "Nye danskere" tilbage i 14 dage af forlaget Gyldendal.
1998 Muslimsk retssag mod AMU-centeret i Kolding.
1998 Skolelederen på Manaru Huda skolen i Købehavn er nød til at gå under jorden, da ledelsen af den dansk libanesiske organisation AICP, hvis leder er sheik Husam Qaraqirah fra Beirut i Libanon, vil slå ham ihjel. Sheiken, der bestyrer 400 muslimske friskoler, lader et tæskehold ankomme fra Sverige.
1998-2001 De fleste bedemænd fjerner korsene fra deres biler pga. af muslimske begravelser.
Korsene søges fjernet eller gjort mobile i flere sygehuskapeller.
1998 Millionbelønningen til den, som slår forfatteren Salman Rushdi ihjel, forhøjes klækkeligt.
1998 Skoleinspektør Ryman Rasmussen opgiver og forlader Dalumskolen i Odense efter mordtrusler og chikaner og vold fra muslimer. Både han og hans familie trues på livet af muslimske forældre pga. af hans afvisning af muslimske krav om særbehandling.
1998-99 antallet af gruppevoldtægter mod svenske piger og kvinder når i Stokholms amt op på 75 anmeldelser.
1999 I Tyskland bliver lederen af Kalifahstat Metin Kaplan arresteret efter at han i en fatwa har udstedt en
dødsdom mod Ibrahim Sofu i Berlin, som kort efter blev skudt i Tyskland (maj 1997).
1999 Pakistanske muslimer i Labour presser igennem, at julen ikke må hedde Christmas i Birmingham men Vinterfestival. Offentlig kristen juleudsmykning forbydes. Uro og kontraordre efter et år.
2000 Aminah T. Echammari fra Islamisk Studiebogsamling og bestyrelsesmedlem i Islamisk- kristent Studiecenter søger at få censureret bogen "Islam integration eller....".
Muslimsk koranoversætter truer forlag, hvis ikke bogen "Islam i Norden" trækkes tilbage.
1998-2000 Over 20 iranske digtere og forfattere myrdes eller forsvinder.
2000 Muslimer af den yderliggående islamiske bevægelse Mille Görüs får ved Berlins højesteret ret til at deres imamer må undervise i religion på Berlins kommunale skoler. Muslimer får samme ret i delstaten Hessen i Tyskland.
2000 Antallet af gruppevoldtægter af muslimske mænd mod herboende når et antal i Sverige og Holland, som er højere end i afrikanske og asiatiske storbyer.
2000 Aviser udbringes ikke mere i visse områder af Vollsmose.
2000 Det danske varehus Magasin taber den såkaldte "tørklædesag" anlagt af en muslimsk praktikant og dokumentationscenteret for racisme. Magasin dømmes til at betale en bod på 10.000 kr. til pigen.
Postvæsenet og DSB designer muslimske uniformer med tørklæder.
2000 Esbjerg kommune taber den såkaldte "badesag". Muslimer får særrettigheder ved badning.
2000 Boligselskab i Åbyhøj, I Århus udsætter julefesten til februar måned pga. af den muslimske Ramadan
2001 (Foråret)Ved demonstrationer i Odense og København ser man for første gang dusinvis af det islamiske krigsflag.
2001 Brandbombeanslag mod det medicinske institut for genforskning i Århus. Ledsagende breve tyder på erklæret hellig krig med genforskning fortæller professor Johannes Ågård. Instituttet udbrænder.
2001 "Organisationen af pakistanske studerende og akademikere" (OPSA) planlægger hackingangreb mod hjemmesider og anmeldes.
2001 Lærere ved to folkeskoler i Odense går i strejke pga. af de umulige forhold og psykisk terror, som mange lærere udsættes for især fra det muslimske miljø.
2001 Ved et møde i Landstingssalen på Christiansborg anbefales det at mord, voldtægter og andre forbrydelsers straframme nedsættes, hvis den kriminelle har begået det som et led i dennes kulturelle baggrund. Der henvises til to højesteretsdomme i henholdsvis Danmark og Norge, hvor man har nedsat straffen for at dræbe kvinder, som var falden fra troen og opførte sig uislamisk. Man mente, at mordene var sket efter kulturelt pres fra omgivelserne.
2001 (Forsommeren)Ved flere skoler siger skoleinspektører, at danske piger og kvinder bør klæde sig anderledes.
2001 Det anslås af "Station 2", at der nu alene i Vollsmoseområdet kan registreres 100 voldtægter og gruppevoldtægter begået af unge med muslimsk baggrund mod danske piger og kvinder. De fleste kvinder tør ikke anmelde det pga. af massive trusler. De voldtagne karakteriseres af gerningsmændene og deres familier som "danske ludere". Mange må flygte fra byen. Kvinder med tørklæde karakteriseres som rene.
2001 Sommeren afstedkommer omfattende gadekampe mellem muslimer og englændere i mindst 4-5 engelske byer. Der ødelægges for et milliardbeløb.
2001 Pædagoger i Vollsmose beder om politibeskyttelse.
2001 (august) Tre skoleinspektører og en forældrerådsformand protesterer mod udviklingen og advarer danske børn mod at gå med kors om halsen i skolerne på Nørrebro. Det er blevet for farligt og man har svært ved at beskytte dem.
2001 (september) Det foreslås af lærerforeningens pædagogiske råd, at faget kristendom ændres pga. af muslimerne, så der allerede fra 1.klasse også undervises i islam. Det forslås, at muslimske helligdage skal følges i folkeskoler, hvor der er også er muslimske børn.
2001 (september) Firmaet IKEA renser sin personalepolitik for danske og kristne traditioner som ikke alle ansatte ønsker. IKEA har nogle få procent muslimer som ansatte. IKEA har også været foregangsmand for indførelsen og brugen af islamiske tørklæder i firmaet. Julefester, juletræer og julegaver forsvinder. De ansatte får en gave på et andet tidspunkt. "Vi vil være arbejdsplads for de mange, og så kan vi ikke have traditioner, der kun er for nogle", siger Peter Høgsted, administrerende direktør for Ikea Danmark. "Vi vil måske indføre en internationale kulturdag, hvor alle fortæller om deres kultur eller en `personalets dag´". Torben Møller-Hansen, direktør i foreningen til integration af nydanskere på arbejdsmarkedet udtrykker sin begejstring for IKEAs politik (VAF 25.9.2001).
Det er helt i tråd med de islamiske krav. For eks. skriver Aminah Echammari i bladet “Islam- fred og harmoni” nr.4. 91: at hvis en kristen kvinde gifter sig med en muslimsk mand, skal de overholde muslimsk lovgivning, derfor er en hver form for juleskikke forbudt både for hende selv og børnene, og børnene skal alene opdrages muslimsk efter den muslimske lovgivning: "Dette er en regel, der ganske enkelt ikke kan laves om på! Man skal forklare familien, at de ikke skal overdænge ens børn med julekalendere og give julegaver”... Børnene må ikke påvirkes af adventskranse, og julepynt, der må ikke klippes engle. Således klippes alle billeder af engle, svin og aber ud af danske skolebøger i nogle danske koranskoler. ”Det burde være ganske utænkelig at overtage skikken med et juletræ” (“Islam, fred og harmoni”, nr.4. 1991 s.47). ”Tag ikke kritikløst nye skikke til jer. Tro ikke at I bliver lettere integreret i det danske samfund, hvis I blindt følger jeres naboers skikke og lader jer lokke væk fra jeres egne traditioner og kultur”(samme, s.45). “Hvis vi begynder at fejre kristne højtider i vore hjem, vil vi gøre vore børn forvirrede og rodløse. Og det er netop det, vi skal undgå”(samme, s.46). Af samme grund forbydes det, at børnene må deltage i fødselsdagsfester i klassen, eller at børnene selv fejrer fødselsdag, og inviterer børn hjem fra klassen.
“En ægteskabskontraktlig aftale om, at opdrage børn af en muslimsk far og en ikkemuslimsk mor i moderens religion, betragtes som ugyldig af muslimske domstole. Faderen skal sørge for, at opdrage barnet i islam. Modarbejdes han heri af sin jødiske eller kristne hustru, bør han skille sig fra hende for at sikre børnenes islamiske opdragelse. En ikkemuslimsk mor kan aldrig være legal værge for sine muslimske børn” skriver Amina E. fra bestyrelsen for Islamisk kristent studiecenter i bladet “Islam- Fred og harmoni” (nr. 4, 1991, s,31).

af Rolf Slot-Henriksen