torsdag 8. januar 2015

Den nye magikeren - hypermagikeren



Satan, horebukken og barnemordersken:
 Det har pågått flere debatter på VD - Verdidebatt - i det siste, om hat og hatefull tale og i den forbindelse oppstår det mang grunnleggende spørsmål om tro, liv, død og ytringsfrihet, for ikke å si om vilkårene for trosfrihet generelt i vårt land i dag.

Nå er hat et sterkt ladet ord og inntil for nylig var det få som turte å briljere med det, for å gi seg selv en aura av renhet og uskyld idet de fleste hadde en viss forståelse av at å hate, var noe som alle og enhver i visse faser og situasjoner kunne la seg styre av og bli oppslukt eller destruert av.

Hat ble oppfattet som en stor «synd» som alle kunne bli offer for. I dag har dette endret seg inntil det ukjennelige og uforståelige. Før kunne man føle en viss uro eller skyld ved å tillegge andre mennesker fordommer, når det var tydelig at de hadde gått over streken eller la for dagen en vedvarende holdning som tilsa usaklighet, sneverhet, liten fleksibilitet og liten evne til empati eller medfølelse og sann lidenskap. Men det var sjelden noen ble beskyldt for å være en hatefull person eller stå for et hatefullt budskap.

Etter hvert ble det vanligere å bruke sterkt ladede ord om mennesker man ikke var enige med når det gjaldt livssyn generelt, synet på mennesket og virkeligheten og dermed også på politikken. Hvis man før var fordomsfull, ble man nå rasist, fascist, kristofob eller kristenfanatiker, religiofob, gjerne alt på en gang.

Alle «vet» nå, ved å føle i større eller mindre grad, hvem som er ekstrem, men de fleste har store problemer med å begrunne hvorfor de ser det slik på en kognitivt adekvat måte. Man flykter inn i sitt indre univers der det emotive synes å gi den større trygghet. Man går og bærer på en konstant frykt for å bli utstøtt fordi man tilfeldig vis kan risikere å bli assosiert med «de andre», fascistene, de ekstreme, de «beisede», de intolerante – kort sagt alle haterne man er redd for. For haterne må jo finnes. Ja, frykten er så stor at man ikke bare er redd for at man skal bli «hatet ut», men også «følt ut», dvs utstøtt. Og ikke bare det: Noen har i lengre tid nå blitt drevet så langt – av disse mekanismene – at man uten forbehold kan få seg til å si at: «Og nå vil de utrydde oss også … «.

Tro det eller ei, men dette er blitt sagt av den norske konvertitten til islam, Lena Larsen, i et avisintervju for noen år siden.

Gefyhl ist alles, sa Goethe. Men denne gefylhlen var en annen gefyhl enn det maniske - for ikke å si kroniske - hysteri man i dag opplever gjør seg gjeldende tilnærmet overalt man kommer. I dag føler vi følelsene mest som truende, noe vi er redde, ikke som velkomne, berikende og gode. Vi kjenner kanskje med oss selv hva vi mener eller bør mene, men vi vet egentlig ikke hva vi skal føle og hvordan. Vi var ikke redd fornuften, før, men i dag er vi redde for følelsene. Følelsene er uregjerlige, ukontrollerbare, forførende og fristende i og for oss selv. Men de følelsene vi er mest redde – rasjonelt eller irrasjonelt – er de andres følelser. For de kan vi ikke kontrollere og vi frykter at disse kan komme til å overvelde oss. Og det er som med dumheten, at følelser nå i dag, ja, de kjemper man visst forgjeves mot.

Før var vi redd for helvete i oss selv, at vi skulle bidra til helvete for andre. I dag er, som Sartre sier, helvete de andre, ikke bare i sin passive form, men som aktive følelsesbærere.

Deres følelser kan når som helt invadere oss og trusselen kommer ikke primært fra enkeltindivider, nei, først og fremst fra et mer eller mindre vagt konkretiserbart kollegium eller kollektiv. De virkelig farlige følelsene kommer mot oss som en slags mystisk eller usynlig konstituerende flertallsbeslutning fattet på øverste hold, beslutninger vi må føye oss etter, underkaste oss og leve med tilsynelatende og uten at vi tilstås eller tiltar oss fluktmuligheter. Tvetydighetene holder så vel motstandere som medspillere i sitt klamme grep og ingen vet i grunnen verken ut eller inn.Vi ligger og lider i en slags kollektiv forvirring.

Det er blitt livsviktig følelsesmessig for mange i dag å fri seg fra mistanken om være på feil side. Det som er mindre interessant å finne ut av, det er å forstå hva «speach-codene» det herskende kollektiv eller kollegium innebærer og forstå hva de kan misbrukes til, og hvem som kan ha interesse av å misbruke dem på lang sikt og i et større perspektiv. Altfor mange går i dag med en konstant frykt for hva «eliten» mener. Man sluker rått og godt f eks visjonen om at vi alle skal med på å fullføre det eksperiment det er å omskape oss alle til et nytt kollektiv «Vi».Vi godtar som en selvfølge at slik må det være, for et nytt Vi kommer jo uansett, gitt forholdene, og hvem som trekker i trådene kan gjerne komme ut på ett. Vi er fanget i spillet uansett.

Man kan spørre hvorfor. Kan svaret ligge i det enkle faktum at vår kultur i seg selv ikke er bærekraftig, for å bruke en «speachcode»? At den hviler på et grunnleggende usikkert fundament? At vi egentlig aldri har visst hvem vi i realiteten er?

Hvorfor kan vi i dag oppleve så sterke emotive utbrudd fra folk som ellers er notorisk akademisk dyktige på sine fagfelt, men som klikker når det kommer til spørsmål og debatter av mer eksistensiell, religiøs karakter eller utfordringer som ikke først og fremst krever cerebral kapasitet, men evne til å lytte med et større, indre register av menneskelige ferdigheter, egenskaper og evner?  

Islamkritikere ble tidlig etter 9. 11 «fra høyeste hold» stemplet som gruppe, som en bunch av intolerante mennesker som bare var ute etter å spre forakt, negativitet og frykt, og som islamofobe, en svært destruktiv pseudodiagnose som det for folk i farten ikke er helt lett å forholde seg til eller kjenne innebyrden av, men som altså noen trekker til seg som tørre svamper i en ørken idet hatet mot alt hva som islamofobi kan kalles forveksles med livets vann, kilden til all forståelse.

Visse kristne grupperinger ble stemplet som ekstreme. Cora Alexa Døvig satte i 2001 opp en index i Aftenposten over bøker hun advarte mot, alle bøker kritiske til islam og til innvandringspolitikken. Faren var at befolkningen skulle la seg friste til å essensialisere islam og på den måten bli islamofob, hevdet hun. De som imidlertid tok til seg dette verktøy i hatretorikkens ondsinnede historie og praksis, nøt å kunne bruke denne giften, selv om de visste at termen i seg selv var både absurd og moralsk forkastelig å benytte seg av.

På et øyeblikks innskytelse kan man den dag i dag havne enten på den ene eller annen side av «den røde linjen». Forsto man islamkritikken og i godt lag ved noen anledninger ytret seg positivt om den, ble man for ettertiden sett på som et fremmedelement og en trussel og som et dårligere menneske enn de andre, de som befant seg på den riktige siden.   

Ordet hat ser i dag ut for å ha fått ikke bare en spesiell klang, men også en spesifikk magisk kraft som så å si opererer av seg selv i full, mystisk intensjonalitet og som har sitt eget personlig liv som det for mange da er blitt om å gjøre å begrense, tøyle og ja, rett og slett utrydde fra det folkelige vokabular, og dessuten fra Bibelen selv, slik de fleste har kjent den frem til nå.

Vi er de facto blitt en nasjon av folk som i stor grad er blitt animister, en religionsvitenskapelig term som ble brukt om religiøse tradisjoner spesielt i Afrika for mange år siden.

Vitenskapen så selvsagt denne form for «åndetro» som et svært primitivt fenomen. I dag ser vi ikke at vi er blitt minst like primitive selv, representert ved den elite som fortsatt elsker å bruke islamofobi som et verktøy for sitt perverse behov for å herske. Vi ser ikke at ord kan oppfattes  som magiske krefter som det enten er om å gjøre kneble eller livsviktig å hlde i sjakk eller få kontroll over, eller rett og slett tilintetgjøre, ved å frata noen den makt de representerer og ved å tilføre andre den motkraft som antas å skulle til. Vi er blitt vantro nyhedninger i vårt hovmod, og nærmest helt uten ønske, motiv og vilje til å ville forstå det. 

Vi tror nå mer på «naturens» - og ordene og meningenes – «besjelning» og som utstyrt med mystiske eller magiske krefter enn på Det glade budskap om en personlig, allmektig og allvitende Frelser som ingen magiker er, men som tvert imot er en virkelig og levende Frelser som ikke lar seg styre av magiske naturkrefter, intensjoner, syndige behov og nykker, men som tvert imot helt suverent griper inn i naturens gang når og hvor Han selv vil.

De fleste islamofob-jegerne oppfører seg som primitive jungel- eller ørkenkrigere som kommer hjem til sine med symbolsk avkappede trofeer på staker og i den tro at de har beseiret fiendens magiske krefter og impulser og befridd kollektivet for de sykeste og mest skumle krefter.

Egentlig ser ikke disse menneskene andre mennesker som mennesker i det hele tatt, det er bare påførte vaner og «humane» konvensjonene som holder dem tilbake fra å betrakte dem som avhumaniserte eller som ikke-mennesker.

De slår seg lett sammen med andre av samme kaliber som de finner å kunne stole på og som benytter seg av den samme hersketeknikk eller magi helt uten forbehold og refleksjon.

Et yndet våpen er å fortelle meningsmotstanderen at «hvis du ikke ser det og det», så kan ingen hjelpe deg. Eller: «Du overfører din egen frykt på den og den eller de og de, og da kan vi ikke hjelpe deg». Dette er alvorlig nedlatende og ufint, selvsagt, men dette forstår ikke disse jegerne. De kan i høyden innrømme at de projiserer, rasjonaliserer eller psykologiserer, men glemmer fort at dette i seg selv helst bør unngås, hvis mulig. Det faller dem overhodet ikke inn at det de driver med er forsøk på å drive samtidig skadevoldende og (illusorisk) skadeavvergende magi via proxy, dvs via et mer eller mindre passende offer, som til tross for sin ubetydelighet i jegernes øyne tross alt besitter en kraft som oppfattes som en kraft det er absolutt nødvendig å tilintetgjøre ved å tilegne seg den via negativa. Og slik holdes sirkelgjengerne og tredemøllene i gang. 

De kan veksle mellom en cerebral måte å argumenter på til en intuitiv måte å forholde seg til motstandere både i den offentlige og private diskurs på et blunk, og helt vilkårlig, selv om dette i seg selv er forutsigbart. Noen sitter helt klistret fast i den ene eller andre leia og kan ikke rikke seg av flekken. Det er komisk å bevitne typisk cerebrale forfengeligheter svare sine motstandere som har en mer intuitiv måte å nærme seg problematikken på med lange lekser av tomt akademiker- eller filibusterprat.

Å trette ut motstandere med langprat blender for nye kreative og interessante vinkler og pregnante poenger. Men slike ting rokker ikke ved de cerebrales oppblåste ego, et ego som vokser proporsjonalt med de gode poenger som de går glipp av eller bevisst overser. De rikker seg ikke på pidestallen av egen fortreffelighet og selvdefinerte meningsfylde og betydning, for ikke å si verdi. De er ikke tilgjengelig for selvironi. Det er de andre som er tomme, de tåler ikke å bli motsagt og enhver humor og ethvert hint preller av. De vokser i subjektivt følt magisk potensiale ved å tømme andre for verd og verdighet med et tryllestøv eller en karisma de tror de har, og må ha, men som reelt sett kun er fiksjoner og komplekser. Og felles for alle disse jegerne er at det de fremfor alt trenger, det er avledningsmanøvrer. De gjør det ved å finne opp eller lete etter offer, et menneske eller en gruppe mennesker som de vet de kan spille på fordi de fleste går ut fra at de er uforskyldt svake og derfor trenger særbehandling, både emosjonelt og materielt.

De utnytter med andre ord andres dårlige samvittighet, fiktiv eller ikke, og folks behov for å vise empati, for å være uangripelige og korrekte, de viser frem at de har god samvittighet, selv om den åpenbart ikke stikker så dypt som man vil gi inntrykk av.

Ved å peke på et offers lidelse, som de forutsetter ingen andre enn dem selv og sine «comerads in arms» ser, og som de benekter at andre kan ha medlidenhet for og å kunne lide med, tror de å kunne tilegne seg større magisk kraft, en kraft som tilsynelatende skal kunne øke deres objektive status med påfølgende innflytelse og makt.

Det faller dem aldri inn at dette offeret faktisk kan besitte større maktpotensial enn det de selv har klart å innbille seg de på magisk vis har som en medfødt evne eller som en ferdighet de har skaffet seg.

En magiker er et individ som allerede i utgangspunktet er fortapt, men som bare forstår dette stykkevis og delt og i en slags tåke. Hans behov for suksess og sikkerhet tvinger ham inn i et evig regnstykke, hvilket er magiens essens. Gjør man A, får man B, automatisk …  mennesket reduseres til et middel for egen vinnings eller fremmes skyld, til et kaldt objekt. Som man forlanger andre mistenkelig personer skal projisere sin varme på eller inn i, som en verdiforøkelse, sett i en større sammenheng, men alltid på magikerens premisser. De kalde ber de andre kalde om å vise større hjerterom for disse andre, disse antatte ofre.  

I våre dager er det svært suspekt og lite populært å kalle seg magiker og drive  med magi. Man unngår betegnelsene for enhver pris. Men dette – etter min ening – betyr ikke at magien er død, nei, snarere tvert imot.

Problemet er at den nye magien ikke har fått sitt ord, vårt samfunn har ennå ikke klart å sette ord på denne psykososiale mekanismen, og grunnen er at den nye magien skiller seg på mange måter fra den gamle, slik at det blir vanskelig å oppdage vesenslikheten med «den gamle magien og den gamle magikeren», som anses som en sagablott i våre moderne og sekulariserte samfunn, og det er denne vi i det følgende er på sporet av og som vi skal forsøke å belyse.

Vi kaller de nye magikere for hypermagikere fordi hyper betyr over og fordi dette antyder at de nye magikerne føler seg nettopp altfor høyt over de gamle magikerne, som de nye forakter og ikke vil assosieres med.

Hva er så en hypermagiker?Hva så med hypermagi?

Hypermagikeren ønsker å tilføre «offeret» mentalt noe av sin prana, sin «edleste» og mest virksomme kraft. Intensjonen er verdiskapning, med en tilegnet, fiktiv verdi - objektivt eller vitenskapelig sett -  fra begge «parters» vedkommende  – mens konsekvensen i praksis kan være det motsatte, dvs katastrofal, ikke bare for «offeret» og den mentale hypermagikeren selv, men konkret også for helheten, for samfunnet, i alle relasjoner. (Man står da igjen med at personfokus og personrelasjoner er viktigere enn saker i denne sammenheng!)

Alt dette i motsetning til tradisjonell magi hvis ene og ensidig intenderte hensikt som oftest er å forandre (for å forandre, men bare tilsynelatende til det bedre), redusere eller påføre skade og/eller tilintetgjøre, riktig nok både på det materielle og mentale planet.

Offeret – det omvendte offer eller fullmektigen, som jeg kaller vedkommende - er da et menneske hvis verdi i utgangspunktet er omdiskutert eller tvilsom, på grunn av rasjonell eller irrasjonell frykt -  eller hvor det hersker gruppefrykt eller sterk og påfallende usikkerhet om hvorvidt dette menneskets eller denne eller hin gruppes reelle verdi, som synergifaktor i selve verdi - eller verdiavløsningsprosessen henimot det økte felles gode - eller onde -, er stilt spørsmålstegn ved, via tvilsom generalisering. 

Underforstått: Hypermagikerens selvoppfatning settes identiske med en objektivt større verdi enn den han egentlig setter på seg selv, en "merverdi" som han kan tilføre og selge på markedet med det resultat at hans egen verdi stiger.

Denne prosessen er en «verdiskapning» ved stedfortreder, eller ønsket verdiskapning ved hypotetisk fullmakt, en fiktiv relasjon som magikeren ensidig godskriver seg selv - fordi han må det - men da selvsagt uten reell fullmakt. Han garanterer den høyere verdi ved å fremheve seg selv som den som tilfører f eks «godhet», ved innbilt å øke den via bedrag og selvbedrag under påskudd av slik å fremme garantert større godhet både i ham selv og for gruppen eller grupperingene kollektivt og - spesielt - for offeret individuelt.

Dette er moralsk forkastelig og derfor negativ synergisk magi i navn gjerne av selvoppofrende nestekjærlighet, eller forkledd som slik. Fullmektigen ønsker både seg selv og sin fiktive «oppdragsgiver» - dvs hans ofre - en høyere verdi. Det er som å operere med åndelige eller immaterielle lånte fjær for å få tilgang til verdier som øker magikerens «økte» verdi både i egne og andres øyne, alt overfor tredjeperson eller gruppe, som er denne magikerens egentlige fokus og som han er helt avhengig av i sin frykt, i sin forakt og i sitt ubearbeidede og uformulerte hat. Hypermagikeren søker tilgang til tredjepersons akklamasjon via illusjon og i dette ligger den kvasiidentitet han klamrer seg til .

Inflammatorisk kontra infeksjonell magi.

Hypermagikeren anser seg selv uverdig til å drive med tradisjonell magi. Han anser seg kognitivt sett høyt hevet over all overtro. Han holder seg derfor i sin selvskapte og trygge verden til kunnskaper og empiri, dvs til alt som kan gi ham status som seriøs og aktet aktør. Men i realiteten er dette en bigesjeft. Han indre fokus er rettet mot et behov for å være i balanse, for han opplever intuitivt at det fins krefter gjerne i form av et sug eller et tomrom i ham, som han må bruke mye energi for å fylle eller hamle opp med. Han stiler på den andre siden ekstrovert mot det øverste skikt og henter sin autoritet derifra. Han logrer oppover og nedover. Han er en mann med beviser, matriser, tall, statistiske beregninger, parametre og ikke minst klkkertro tro på naturvitenskapen.

Han bedyrer i alle sammenhenger at hans primære interesse er velstandsutvikling, livsutfoldelse og mer trygghet og ikke minst godhet for alle, mer likhet, mer rettferdighet og mer demokrati, verdier han er villig til å "ofre" seg for og kjempe for og han er mer enn villig til å satse mye kløkt og energi på å få bidra til dette, selv om han sjelden har helt klart for seg hva disse begrepene betyr i sitt fundament. Men for å lykkes med dette sett i et større perspektiv, må han dukke andre som kan true hans visjon og dette gjør han i mangel av andre legitime og konkrete virkemidler ved mentalt å redusere motstandernes betydning, dvs deres verdi på godhetsmarkedet eller markedet for høyeste moral, et «sted» han har forstått er ladet med energi som kan tjene ham til fordel, ære og respekt. Men som samtidig utgjør en trussel. Han befinner seg derfor ofte på dette markedet, hvor han henter kraft og styrke fra ved å engasjere seg, gjerne svært overbevisende, grunndig og med en styrke og en utholdenhet som blir ham misunt av mange, og det er i denne prosessen han føler at han kan hente stadig mer innflytelse ved å tilegne seg markedets implisitt magiske krefter, krefter han trenger for å komme videre, selv når han innser at han ikke lenger har noe å fare med og når han etter hvert forstår at han ikke har noe urokkelig etisk og religiøst fundament å «levere» på.

Han begynner med andre ord å drive magi, for å fastsette motstandernes verdi eller mangel på verdi, objektivt sett, er i seg selv en umulig oppgave, og dette vet han og dette vet han alle er enige om, på bunnen, inkludert ham selv, selv om dette aspektet som oftest tauses bort og gjøres til gjenstand for spøk og andre overflaterier.

Han må derfor stadig beflitte seg mer og mer på å finne nye ofre eller oppdragsgivere og å forsikre seg om at disse forblir i offerrollen, eller at denne rollen forsterkes. Han forsøker så godt han kan å tilføre sin egen (tilsynelatende) overskuddsverdi basert ene og alene på hans egen subjektive oppskriving eller fremskriving av offerets verdi, altså hans «oppdragsgivers» eller fullmektigs verdi.

Han er da inne på et område hvor empiri og beviser eller universelle standarder ikke gjelder, heller ingen naturvitenskap eller annen vitenskap. For ikke å svekke sin posisjon eller sin hybris føler han seg da tvunget til å ty til magi. Han biter seg med andre ord selv i halen, men uten at han ser det. For hadde han sett det, ville han være avslørt som en sjarlatan, en illusjonsskaper og bedrager. Han fortsetter derfor med å degradere sine motstandere – ved «negativ verdioverføring» - som han på tross av dette nettopp mener har lavere verdi enn ham selv. Det er logisk. Og magisk, ikke?

Hypermagikerens livsløgn består i å tillegge meningsmotstandere – som han til enhver tid frykter skal undervurdere sin oppdragsgiver, sitt offer - svakheter i form av frykt, alarmisme, tomhet, dumhet, hat og fobi. Men dette viser bare hvor avhengig hypermagikeren er av det bildet han har av sin motstander og hvilken enorm kraft i form av primitiv mørk eller lys besjeling eller prana denne motstanderen trenger for å bli uskadeliggjort av hypermagikeren og hans gruppe.

Det følger logisk at hypermagikeren er den som egentlig frykter og da med en frykt som før eller siden vil anta fobiske former og slå ut nettopp som irrasjonelt, gjerne aggressivt hat, dvs nettopp den egenskap han primært fra begynnelsen av tilla nettopp sin motstander.
Hvis hypermagikeren skulle komme til å erkjenne dette, vil han måtte forsterke sin magi for i det hele tatt å slippe unna med bedraget. Eller han kan innrømme sin «skyld» og omvende seg. Sannsynligvis vil han motstå seg dette. Han foretrekker i stedet å gå i oppløsning. Men før dette klikker det for ham og han vil nå forsvare Det tredje riket, for å si det sånn, som han loksom kjemper for å innføre - sammen med sine kamerater til siste mann, i håp om det likevel skal finnes en fluktvei når alt før eller senere er tapt og undergangen ikke er til å gå utenom og det største av alle nederlag er et faktum.

Hypermagikeren bedriver noe som ved første øyekast kan virke svært så altruistisk. Dette fremtrer da som en helbredende identitetsskapende magi. «Hensikten» eller motivet er å overføre en plussverdi til offerets identitet. Men dette er en sjofel måte å drive magi på idet den forutsetter mindreverd allerede i utgangspunktet hos offeret, som sådant, et offer som tvetydig nok fremstilles av hypermagikeren nettopp som et individ med høyere verdi, en mekanisme for å overføre manglende skyldfølelse over på meningsmotstandere. Men dette vil ikke hypermagikeren se og forstå. Han gjør derfor ingen eller bare få undersøkelser rundt sin «oppdragsgivers» eller fullmektigs kvalitative ståsted, for å si det sånn. Om oppdragsgiveren eller offeret er svært godt utrustet, har en meget høy utdannelse og en meget vel ansett posisjon i samfunnet, er irrelevant for ham. Føler han at på noe tidspunkt noen reiser kritiske bemerkninger om hva offeret har gjort eller prestert i form av mer eller mindre gode forsøk på å fremheve eller legitimere sin egen tro - for eksempel - som å foretrekke fremfor andre troer, gyver hypermagikeren umiddelbart løs på kritikerne i stedet for å undersøke essensen i nettopp offerets religion. Et eksempel kan være Hadia Tajiks kronikk om muslimers forhold til julen og vice versa, vantros forhold til islam i denne forbindelsen. Det viktigste for hypermagikeren er å forsvare Tajik som person og angripe kritikere som går i dybden. Hypermagikeren bryr seg ikke om sannhetsgehalten i Tajiks religion. Han er intenst mer opptatt av å forsvare hennes rett til å ytre seg og av å røkte hennes religionsfrihet enn av at det fremkommer kritikk som kan kaste lys over  hva som skiller islam fra alle andre troer og religioner og for hvilke potensialer som ligger innbakt i selve religionen.

Et annet eksempel på hvordan hypermagikerne arbeider, kan hentes fra det eksempel Thybring Gjedde forteller om i sin siste bok. Han forteller der at han og en kollega satte opp 10 punkter med gode forslag til muslimer om hvordan de lettere kunne la seg integrere i det norske samfunn. Dette ble av Aftenposten beskrevet negativt som de «10 bud» - altså noe svært illeluktende og dermed forkastelig idet disse budene da ble betraktet som nærmest krenkende å presntere overfor folk generelt og muslimene som gruppe spesielt.

Noen år senere får imidlertid pipen en annen låt når Abid Raja fra partiet Vestre setter opp en tilnærmet identisk liste med råd til de samme muslimer. Aftenposten – som en hypermagisk høyborg i Norge – går da ut med uforbeholden hyllest til Raja, som alle vet er muslim.

Det Aftenposten ikke skjønner er, at de har gjort seg til fullmektig for en person og en religion som de selv forutsetter er et offer. Aftenposten – som et kollegium av hypermagikere – ofrer gladlig og med stor iver Thybring Gjedde til fordel for Abid Raja som de forutsetter har en større magisk kraft – eller prana – enn Gjedde, dsv større nytteverdi for dem selv, og som de følgelig ikke bare gjør til sin fullmektig på godhetsrmarkedet, men også til sin «hellige» beskytter. Et nydelig kunstgrep og en retorisk prestasjon, kan man si, en win-win situasjon de selv – om enn på mystisk vis - har kreert og som de føler seg stolte av å ha pønsket frem. 

De opphøyer seg dermed selv til uangripelige i publikums og visse politikeres øyne, dvs overfor det som ligner dem selv og som nå allerede utgjør et tallrikt og stadig voksende antall kollegium av hypermagikere i dette landet. Hypermagikere er nemlig helt avhengig av å trekke kraft fra andre magikere for å kunne ha håp om suksess.

De bidrar alle til å skape et nytt verdiparadigme og en ny verdensanskuelse,
og dermed også en ny konsensus, en konsensus hvor de egentlig forkleiner sin fullmektig ved å befeste ham i hans offerrolle. Alt for selv å kunne lukrere  og skinne i sin egen glans og høste mer berøm enn noen i sin villeste fantasi på forhånd hadde kunnet tenke seg var mulig.

De skjønner ikke at de bedriver en høyst tvilsom magi. De skjønner ikke at de har skapt seg en fetisj i eget bilde, en fetisj som like fort kan miste sin magiske kraft de har lagt inn i den som å bli styrket og pleiet av den. Det er et sjansespill det hele, men et spill de, halvt bevisste som der er, risikere å ta. For som magikere er de nødt for å se seg bedre tjent med illusjoner enn med realiteter. Det er en del av spillets regler og et spill de har gjort seg helt avhengig av for i det hele tatt å kunne «eksistere» i sine posisjoner og funksjoner. De har funnet sin essens samtidig som de fornekter enhver form for essensialisme. I virkeligheten er den "ære" de på magisk vis klarer å overføre på seg selv ikke annet enn et luftslott bygget med tørr sand i en ørken hvor ingen oase lenger finnes og hvor da heller ikke livets vann renner og ingen brønner lenger kan graves.
---
Og det gjelder hypermagikeren like mye som offeret. Hypermagikeren er i konstant mental nød fordi han fornekter en åndelig dimensjon hvor det supranaturale overstyrer det materielle. Hypermagikeren regner ikke ånd som en «komponent» eller katalysator i menneskets essens som skapning og som et vesen som bor i en kropp, har en sjel og som lever i og av ånd.

Behovet for å drive magi oppstår fordi magikeren begrenser sitt menneskesyn til det rent fysiske eller mekanistisk, til et knippe av usynlige mer eller mindre farlig og mer eller mindre helbredende krefter som kan behandles og forsterkes eller minimaliseres ved å anvende magiens regnstykker, dens "matematikk".

Det som magien kaller sjel er med andre ord intet annet enn avansert kjemi eller en fysikk hvis "ubrytelige" lover kan tas i bruk for dem som mentalt er åpne for dette og som har den innbilte evne til å utløse de krefter som oppdages og som derfor "fins", ikke bare antas.

Animismen i de primitive samfunn kan slik sett betegnes som en slags førvitenskapelig naturalisme. Vi er med andre ord ikke kommet lenger. Vi har bare skiftet fokus. Magikeren forsøker å omdanne ånden til sjel, en dimensjon som befinner seg innenfor det fysiske, det manipulerbare. Ånden må manes frem til å bli immanent. Et håpløst prosjekt som krever over-tro.

Magikeren må for å kunne tilegne seg eller betvinge hatets makt derfor konstruere eller projisere sitt eget hat – eller potensial for det -  over på de som han har lagt for hat – de som truer ham og som han er mer eller mindre bevisst faktisk truer ham - og som han derfor må kurere, en omskriving for tilintetgjøres.

Hatets eksistens betinges derfor av total vilkårlighet og det ser man best på reaksjonene overfor muslimer som med stor overbevisning kaller Israel for den lille og USA for den store Satan. Muslimer i denne kategorien betraktes i prinsippet som ufarlige fordi man bortforklarer hatet med dette å være menneskelig og alt menneskelig har en forklaring og alt som har en forklaring er jo forståelig, og kan følgelig da kontrolleres og endres uten bruk av magi eller overtro. Dette hatet er derfor ikke farlig eller truende pr se.

Det muslimske hatet befinner seg dermed innenfor en menneskelig dimensjon hvor alt kan forklares empirisk, så å si. Hatet gjør og gjøres da merkelig menneskelig, ja, mermenneskelig. Når derimot en nordmann beskyldes for å hate muslimer og islam, er det lettere for magikeren å tilregne ham spesielle onder, umenneskelige krefter, krefter som i prinsippet ligger utenfor kontroll og forklaring og det er da disse kreftene må bekjempes med magi.

Hatet – både hans eget og den han haters hat - fremmedgjør og får magikeren til å hate sitt eget, og han blir da en oikofob. Han trenger nemlig at omverden eller tredjepart assosierer hans fullmektig «offeret» med det menneskelige, det sarte vesen som trenger spesifik oppfølgning og spesialbehandling.

Den oikofobe gjøres dermed med matematisk presisjon til en reell rolleinnehaver i dramaet om skjønnheten og villdyret og hvor den oikofobe – av hypermagikeren - tvinges til å ta udyrets plass i det virkelige liv.

For den oikofobe hypermagiker er islamkritikerens intensjoner og de islamofobes uttrykk og tilstedeværelse ladet med agens, et selvstendig, men halvbevisst personlig mekanisert og isolerbart «liv» som truer magikerens selvbilde og sosiale posisjon. Han vil være med vinnerne, ikke med de umoralske taperne. Han går ut fra at fordi han har det beste grunnlaget, så er han også det beste menneske, - en halvt genuin halvt kvasifascistisk forestilling hypermagikeren aldri vil kunne klebe til seg selv, men som lett avsløres i ham, i møte med intelligente mennesker og mer uhildede og mindre lettskremte personligheter.  Det vil aldri falle ham in han begrunner seg selv med en sirkeldefinisjon enn ham selv. At han er legemliggjørelse av sin egen tautologi er en tanke han rett og slett ikke evner å tenke.

Hypermagikeren bør derfor kanskje heller kalles en reell hypertautolog i stedet for en definert hypermagiker, men denne ideen får ligge for nå. Men at tautologier er en form for magisk manipulasjon, det kan det virkelig argumenters for. 

Poenget her er at ved å konstruere agens over på det konstruerte hatet til de islamofobe islamkritikere, så umenneskeliggjør magikeren disse såkalte kritiske fobene.

Og derfor umenneskeliggjør han den han insisterer på er en hater. Han søker oppslutning og konsensus for dette gjennom manipulasjon, demagogi og propaganda og idet han tvinges til å søke en stadig mer voksende tilhengerskare, enten dette skjer i mer beskjedene eller blyge og smålåtne miljøer eller i miljøer som eksponerer seg f esk gjennom media. Han er blitt en folkeforfører i den åpne og frie diskurs, men en trollmann og grubler bak kulissene og alene med seg selv der hvor ingen ser ham og ingen kan komme nær ham for om mulig å kunne korrigere, eller i det minste å avsløre prosjektet og den farse dette i bunn og grunn er.

På den annen side oppfatter hypermagikeren de han kaller islamofobe dithen at de tillegger selve islam agens, altså som noe i nærheten av noe personifisert og mystisk, selvstendig virkende kraft, som vi var inne på ovenfor. Han beskylder dem med andre ord for å drive magi. Til dette er bare å si: På seg selv kjenner man andre. Dette er å-bite-seg-selv-i-halen-tautologi. Det er å ha seg selv nok. Aksiomet og det absolutte postulat er at : Jeg er best, jeg vet best og jeg kan best. Men dette er jo bare selvforherligelse via nedlatenhet og oppkonstruert frykt. Et utslag av sterk fobi, og en irrasjonell sådan. Med andre ord en reell fobi, ingen irrasjonell frykt som omskrives i magikerens verdensanskuelse til å være en reell frykt.

Noen annen mulighet finnes ikke for magikeren. For han tror ikke på en Ånd som er kjærlighet og i tillegg personlig, transcendent og mirakelskapende. Han alene avgjør hvem som kan frelses og fortapes og det tryllestøv og den tryllestav han tyr til i sin «sublimerte» kamp for en toleranse hvis eneste mål er tilintetgjørelse av de truende magiske krefter som han har diktet opp og som han er overbevist om vil ha makt og myndighet over ham, er hans magi.

Han tror ikke på det supranaturale selv om han fint snakker om sjel og besjeling. Han må derfor påta seg en rolle som kan minne om å ta Guds eller Åndens og mirakelgjørerens plass. Han gjør seg selv til tolker, dommer og utøvende makt. Og dette er toppen av vantro og selve tinden av alt hovmod og i strid med enhver demokratisk identitet eller forstand.
For å komprimere: Hypermagikeren er helt avhengig av fetisjer som han kan skilte med overfor omverdenen for å kunne fungere, agenser som styrker ham på det marked han til enhver tid befinner seg på. Men i tillegg trenger han en talisman til vern om sin egen indre skrøpelighet og mangel på genuin forankring, individuajon eller fleksibelt strukturert identitet. Han trenger et aggregat, et betalingsmiddel og dertil et da tilsynelatende gyldig identitesbevis. For det er dette som er magikerens "stoff", hans metode og strategi som han ikke kan lare seg uten. En magiker er alltid en avhengig, en addikt.

I denne åndskampen, som man vel må kalle den, er nær sagt alle retoriske, psykologiserende og aggressive våpen tillatt, noe som for ydmyke og mindre stridslystne og gjerne tilfeldige og normalt begavede og symptomfrie vitner og besøkende kan fortone seg som en slagmark det gjelder å holde seg lengst mulig unna, (som om dette i seg selv skulle kunne bidra aktivt til å avdekke sannheter og usannheter desslike.).

At effekten av dette slaget kan skape ringvirkninger i form av uro, forvirring og frykt for fremtiden og uvisse om hvem som har rett og hvem som til slutt vil vinne, koste hva det koste vil, later ikke til å bekymre aktørene det her er snakk om det spor, i hvert fall er dette ikke eksplisitt formulert. Det kan dessverre da også ofte oppfattes dithen at aktørene er mer opptatt av å fremme sitt eget image mer enn at de skulle være opptatt av hva selve sakene dreier seg om og hvordan man skal forholde seg til sakene heller enn til den individuelle aktør.  

Debattene går ellers videre, som dansen går videre i filmen «They shoot horses, don’t they», en publikumsukess som i sin tid oppfordret både makter, mennesker og myndigheter til å besinne seg å tenke over hva det er man egentlig holder på med. Man lot mennesker danse seg til døde i en konkurranse om hvem som kunne holde ut lengst, uten at noen der og da lot seg affisere, snarere tvert imot. Konkurranse i seg selv ble ansett som et hellig eller magisk middel som med sikkerhet ville bringe landet og menneskene fremover, til alles beste. Den sterkeste og den som holder ut til slutten vinner alltid.

Det gjenstår fortsatt å se om filmens universelle moral eller oppfordring noen sinne vil bli tatt på alvor av deler av befolkningen, og derfor dette innlegget, som jeg deler inn i tre adskilte, men nært relaterte reportasjer i håp om at debattene om disse temaene kan ses ut fra ulike synsvinkler og verdigrunnlag og ulikt trosfundament og ikke bare sett som en direkte tofrontskrig som alle lar seg forskrekke av og til og med vemmes av.  

Reportasjer fra «det virkelige liv»:

Det er å håpe at reportasjene jeg har formulert under kan bidra til å avdekke visse tendenser og spenninger i lokalmiljøene rundt omkring, sett ut fra hvordan situasjonen kan oppfattes av flere, uten at de gjør krav på å beskrive virkeligheten i hele sin fylde og bredde og uten at noen her vil opphøye seg til å kjenne den absolutte og fulle sannhet en gang for alle.At det ligger mye hypermagi innbakt i reportasjene, og som bakteppe, sier vel nå seg selv:


Reportasje 1:

Et par timer før søndagsmøtet på bedehuset i den lille bygda Mort får forstanderen plutselig vite at den kjente og kjære predikanten Stern Barneby har meldt gyldig forfall og at forsamlingen derfor må nøye seg med en vikar som ingen har hørt om før og som ingen kjenner, uten gjennom et visst rykte om at denne unge mannen er en plussvariant og derfor både lovende, frittalende og like frisk i toppen som i kroppen.

Forstanderen forteller alle som kommer før møtet skal begynne at «dette nok skal gå bra» og de eldste nikke og sier «ja, vi skal jo alltid vente oss det beste …».

For alle i menigheten har sett frem til alle de søndagene Barneby har forkynt for dem tidligere og ingen har funnet noe å utsette på denne mannen, for  Barneby er nemlig en vis, vennlig og frodig mann som de alle ser opp til og som de er oppriktig glad i og som de følgelig ærer og  respekterer i ett og alt.

Barneby er alltid verdt å lytte til. Hans gode humør og alvor smitter over. Han snakker med autoritet. En bedre pastor skal man lete lenge etter, et menneske som taler sant og dypt, og som de vet står stødig på Guds ord, - mener alle som en i menigheten.

Stemningen i lokalet er derfor lys og fordragelig på benkerekkene i det lyse lokalet da vikaren, som nettopp er ferdig med sin utdannelse i hovedstaden, etter noen minutters forsinkelser endelig inntar podiet, griper mikrofonen og begynner på en tale over dagens tekst som handler om den store kjærligheten. Intet mindre.

Talen flyter lett holder menigheten fengslet og i from spenning, for dette er jo noe som vedrører alt og alle, til alle tider og på dypet og de fleste i forsamlingen nikker og sukker for seg selv og tar inn over seg at ingen har større kjærlighet enn Ham.

Etter at selve gudstjenesten er over hører forsamlingen nå at vikaren gjerne vil lese opp en meddelelse til oppbygging og trøst for alle og menigheten venter da spent idet vikaren tar en kunstpause og trekker pusten før han går i gang med å lese fra papiret han holder opp foran mikrofonen, med begge, litt klamme, hender.

Så kommer det: Jeg må dessverre meddele at pastor Stern Barneby på sin blogg og i sitt vidstrakte virke for øvrig har kalt flere ikke navngitte personer for BARNEMORDERE og andre for «femtekolonister» .

Barneby skriver ikke dette i affekt, dirrer vikaren, men som et uttrykk for en prinsipiell ytring, fastslår vikaren.

Barneby tror videre – feilaktig - at han er i sin fulle rett til å skrive det han har gjort og tror han finner støtte for det i Bibelen».

Den lille menigheten har nå liksom stivnet i vantro og det høres ikke en lyd på mange minutter. Plutselig høres et dypt sukk, som om et menneske er i ferd med trekke sitt siste sukk. En kvinne faller bevisstløs om på gulvet. Hun er allerede likblek. Det er «Berith», ei smilende, blid, sunn, hjelpsom yngre kvinne som har vært dypt engasjert i bønn og påkallelse de siste 3 årene. Hun har vært som en sol av overskudd og glede i menigheten og nå styrter alle forferdet til for å hjelpe.

Men et par av de eldste troende vet at det for noen år siden gikk et rykte i nabobygda om at «Berith» visstnok skulle være en barnemorderske. Om dette har de ikke talt til noen.

Vikaren fortsetter imidlertid ufortrødent videre:

 - Barnebys skriverier bør få vidtgående følger for Barneby, og folk må advares og kalles til bot og bedring, for dette er hatefull tale som kan sammenlignes med den tale som mange kommer med som for eksempel tror de gjør en god gjerning når de liksom opplyser visse humanetikere eller ateister at helvete venter.

Vikaren legger til, før han avslutter og så skynder seg ut i en ventende bil, at «Biskoper og kristenledere rundt omkring i det ganske land nå selvsagt tar avstand fra hatpratet til Barneby. Budskapet er unisont: Det var ikke slik Jesus møtte mennesker», avslutter vikaren fast.

Han legge, for å styrke sin autoritet og sanne godvilje, til at «The most Reverend George L. Carey», den for noen år tilbake åndelige leder av Den anglikanske kirke, med over 70 millioner medlemmer, har sagt at han ikke er imot presteviing av homoseksuelle og han ikke betrakter Bibelen som deskriptiv norm i denne saken. Hvis flertallet var for, ville han imidlertid bøye seg, forteller vikaren. (Det demokratiske flertallet trumfer altså Bibelen som eneste autoritet og dette bør da gjelde overalt, også i Barneby).

Menighetsrådet kalles nå inn til rådslagning. Man forespeiler forsamlingen at det vil komme en uttalelse førstkommende søndag og da denne dagen kommer, trer forstanderen inn på podiet og erklærer i et gråtkvalt alvor som menigheten aldri har sett før, følgende:

«Vår konklusjon er, at selv om Bibelen flere steder nevner ord som barn, mord, fristelser og byr oss ikke å ta liv, så kan dette for oss ikke lenger sømme seg for vår Bibel å nevne, siden dette kan ramme visse sjeler som er en spesielt utsatt gruppe, og spesielt siden Bibelen og øvrigheten til enhver tid er Guds nye ord.

Vi vil derfor innstendig be forsamlingen gå hjem og begynne å stryke ut alle de tekster i boken dere kan finne i løpet av uken, tekster som omtaler barn, mord fristelser og dette med at vi ikke kal ta liv til neste søndag, da vi møtes igjen til samme tid.

Vi tar i dypeste alvor avstand fra alle hatvers i Bibelen som skulle antyde at det å ta abort er det samme som drap og at noen som tar abort derfor er mordere og vi ønsker ikke at slike vers får besudlet våre sjeler og rokke ved vårt hjerte for Jesus og vårt håp om fortsatt frelse og evig salighet.

Vi tar avstand fra alle skriftsteder i Bibelen som forteller oss at Gud hater synden, jfr Ordspr 6. 16-19, 8. 13, Malaki 2. 16 osv …

Vi forholder oss til biskop Byfuggelien f eks


Vi håper på en snarlig ny oversettelse av Bibelen og setter vår lit til at førsteutgaven forhåpentlig vil foreligge allerede neste år.

God kveld og ha en fortsatt velsignet helg».

Et par håndfaste menn sammen med sine koner sørger nå umiddelbart for å få brakt «Berith» til sykehuset, hvor de bestemmer seg for å våke og be over henne til hun våkner av seg selv.

Etter noen timer i «koma» våkner «Berith», ser på dem med milde øyne, men tydelig i dyp sorg og fortvilelse. Hun sier nesten hviskende og litt hest:

-Hvor er vår Gud nå? Hvor er min tilgivelse?

De som står rundt ser på hverandre, som i sjokk. De får ikke frem et ord. Berith fortsetter etter en liten pause, som liksom gir henne ny styrke:

-Og hvor er min nåde?

Så lukker hun øynene i gråt og i stor nød.


--
Reportasje 2:

Et par timer før søndagsmøtet på bedehuset i den lille bygda Horbygd får forstanderen plutselig vite at den kjente og kjære predikanten Chriss Ten Glaad har meldt gyldig forfall og at forsamlingen derfor må nøye seg med en vikar som ingen har hørt om før og som ingen kjenner, uten gjennom et visst rykte om at denne unge mannen er en lovende, frittalende plussvariant som lovende, og like frisk i toppen som i kroppen.

Forstanderen forteller alle som kommer før møtet skal begynne at «dette nok skal gå bra» og de eldste nikke og sier «ja, vi skal jo alltid vente oss det beste …».

For alle i menigheten har sett frem til alle de søndagene Glaad har forkynt for dem tidligere og ingen har funnet noe å utsette på denne mannen, for  Glaad er nemlig en vis, vennlig og frodig mann som de alle ser opp til og som de er oppriktig glad i og som de følgelig ærer og  respekterer i ett og alt. Glaad er alltid verdt å lytte til. Hans gode humør smitter over. Han snakker med autoritet, med et glimt i øyet

En bedre pastor skal man lete lenge etter, et menneske som taler sant og dypt, og som de vet står stødig på Guds ord.

Stemningen i lokalet er derfor lys og fordragelig på benkerekkene i det lyse lokale da vikaren, som nettopp er ferdig med sin utdannelse, etter noen minutters forsinkelser endelig inntar podiet, griper mikrofonen og begynner på en tale over dagens tekst som handler om den store kjærligheten. Intet mindre.

Talen flyter lett holder menigheten fengslet og i from spenning, for dette er jo noe som vedrører alt og alle, til alle tider og på dypet og de fleste i forsamlingen nikker og sukker for seg selv og tar inn over seg at ingen har større kjærlighet enn Ham.

Etter at selve gudstjenesten er over hører forsamlingen nå at vikaren gjerne vil lese opp en meddelelse til oppbygging og trøst for alle og menigheten venter da spent idet vikaren tar en kunstpause og trekker pusten før han går i gang med å lese fra papiret han holder opp foran mikrofonen, med begge, litt klamme, hender.

Så kommer det: Jeg må dessverre meddele at pastor Chris Ten Glaad på sin blogg har kalt navngitte personer for  «gamle griser» og «horebukker».

Glaad skriver ikke dette i affekt, men som et uttrykk for en prinsipiell ytring, fastslår vikaren.

Glaad tror videre at han er i sin fulle rett til å skrive det han har gjort og tror han finner støtte for det i Bibelen».

Den lille menigheten har nå liksom stivnet i vantro og det høres ikke en lyd på mange minutter.

Så fortsetter vikaren:

 - Glaads skriverier bør få vidtgående følger for Glaad, og folk må advares og kalles til bot og bedring, for dette er hatefull tale som kan sammenlignes med den tale som mange kommer med som for eksempel tror de gjør en god gjerning når de forteller visse humanetikere at helvete venter.

Vikaren legger til, før han avslutter og så skynter seg ut i en ventende bil, at «Biskoper og kristenledere rundt omkring i det ganske land nå tar selvsagt avstand fra hatpratet. Budskapet er unisont: Det var ikke slik Jesus møtte mennesker».

Menighetsrådet kalles nå inn til rådslagning mens de ber forsamlingen bli værende inntil en uttalelse er klar. Etter et par timer og noen kaffekopper ekstra kommer så endelig forstanderen inn på podiet og erklærer i et gråtkvalt alvor som menigheten aldri har sett før, følgende:

«Vår konklusjon er at Bibelen flere steder nevner ord som gris og horkarler, og at ordet grisetryne forekommer og da brukt som en betegnelse på visse mennesker, og at griser velter seg i sitt eget spy, og at dett brukes nedsettende om visse mennesker, men at dette ikke lenger sømmer seg for vår Bibel å nevne, spesielt siden Bibelen og øvrigheten er Guds ord og siden Guds ord er under stadig utvikling.

Vi viser f eks til  den prominente teologen Richard Holloway som legitimerer at vi holder religion utenfor alle etikk og at vi ikke har annet å holde oss i dag enn til «Godless Morality».

Vi vil derfor innstendig be forsamlingen gå hjem og begynne å stryke ut alle de tekster i boken dere kan finne i løpet av uken, tekster som omtaler grise, grisetryner, spy og horebukker, til neste søndag, da vi møtes igjen til samme tid.

Vi tar i dypeste alvor avstand fra alle hatvers i vår nåværende Bibel og vil ikke at de får besudlet våre sjeler og rokke ved vårt hjerte for Jesus og vårt håp om fortsatt frelse og evig salighet.

Vi tar avstand fra alle skriftsteder i Bibelen som forteller oss at Gud hater synden, jfr Ordspr 6. 16-19, 8. 13, Malaki 2. 16 osv …

Vi håper på en snarlig nyoversettelse av Bibelen og førsteutgaven vil forhåpentlig vis foreligge allerede neste år. God kveld og ha en fortsatt velsignet helg».


Reportasje 3:

Et par timer før søndagsmøtet på bedehuset i den lille bygda Sign får forstanderen plutselig vite at den kjente og kjære predikanten Bjarte Krushovud har meldt gyldig forfall og at forsamlingen derfor må nøye seg med en vikar som ingen har hørt om før og som ingen kjenner, uten gjennom et visst rykte om at denne unge mannen er en plussvariant og derfor både lovende, frittalende og like frisk i toppen som i kroppen.

Forstanderen forteller alle som kommer før møtet skal begynne at «dette nok skal gå bra» og de eldste nikke og sier «ja, vi skal jo alltid vente oss det beste …».

For alle i menigheten har sett frem til alle de søndagene Krushovud har forkynt for dem tidligere og ingen har funnet noe å utsette på denne mannen, for Krushovud er nemlig en vis, vennlig og frodig mann som de alle ser opp til og som de er oppriktig glad i og som de følgelig ærer og akter i ett og alt.

Krushovud er alltid verdt å lytte til. Hans gode humør og alvor smitter over. Han snakker med autoritet. En bedre pastor skal man lete lenge etter, et menneske som taler sant og dypt, og som de vet står stødig på Guds ord, mener alle som en i menigheten.

Stemningen i lokalet er derfor lys og fordragelig på benkerekkene i det lyse lokalet da vikaren, som nettopp er ferdig med sin utdannelse i hovedstaden, etter noen minutters forsinkelser endelig inntar podiet, griper mikrofonen og begynner på en tale over dagens tekst som handler om den virkelig store kjærligheten. Intet mindre.

Talen flyter lett og holder menigheten fengslet og i from spenning, for dette er jo noe som vedrører alt og alle, til alle tider og på dypet og de fleste i forsamlingen nikker og sukker for seg selv og tar inn over seg at ingen har større kjærlighet enn Ham.

Etter at selve gudstjenesten er over hører forsamlingen nå at vikaren gjerne vil lese opp en meddelelse til oppbygging og trøst for alle og menigheten venter da spent idet vikaren tar en kunstpause og trekker pusten før han går i gang med å lese fra papiret han holder opp foran mikrofonen, med begge, litt klamme, hender.

Så kommer det: Jeg må dessverre meddele at pastor Bjarte Krushovud på sin blogg og i sitt vidstrakte virke for øvrig i en viss sammenheng har kalt islam for en satanisk åndsmakt.

Krushovud skriver ikke dette i affekt, dirrer vikaren, men som et uttrykk for en prinsipiell ytring, fastslår han.

Krushovud tror videre – feilaktig - at han er i sin fulle rett til å skrive det han har gjort og tror han finner støtte for det i Bibelen, hvilket ikke er tilfelle».

Den lille menigheten har nå liksom stivnet i vantro og det høres ikke en lyd på mange minutter.

Vikaren fortsetter imidlertid ufortrødent videre:

 - Krusovuds skriverier bør få vidtgående følger for Brushovud, og folk må advares og kalles til bot og bedring, for dette er hatefull tale som kan sammenlignes med den tale som mange kommer med som for eksempel tror de gjør en god gjerning når de forteller visse humanetikere og vantro ellers at helvete venter.

Vikaren legger til - før han avslutter og så skynter seg ut i en ventende bil -, at «Biskoper og kristenledere rundt omkring i det ganske land nå selvsagt tar avstand fra hatpratet til Krushovud. Budskapet er unisont: Det var ikke slik Jesus møtte mennesker», avslutter vikaren fast.

Menighetsrådet kalles nå inn til rådslagning mens de ber forsamlingen bli værende inntil en uttalelse er klar. Etter et par timer og noen kaffekopper ekstra kommer så endelig forstanderen inn på podiet og erklærer i et gråtkvalt alvor som menigheten aldri har sett før, følgende:

«Vår konklusjon er at Bibelen flere steder nevner ord som Satan og fristelser, men at dette ikke lenger sømmer seg for vår Bibel å nevne, siden dette kan ramme visse sjeler som befinner seg i en spesielt sårbar og utsatt gruppe, og spesielt siden Bibelen og øvrigheten til enhver tid er Guds nye ord.

Vi vil derfor innstendig be forsamlingen gå hjem og begynne å stryke ut alle de tekster i boken dere kan finne i løpet av uken, tekster som omtaler Satan og Satans åndsmakt e l til neste søndag, da vi møtes igjen til samme tid.

Vi tar i dypeste alvor avstand fra alle hatvers i Bibelen som skulle antyde at det er på sin plass å assosiere mennesker av en annen tro med Satan og vi ønsker ikke at slike vers får besudle våre sjeler og rokke ved vårt hjerte for Jesus og kjærligheten vårt håp om fortsatt frelse og evig salighet. Spesielt er det viktig å få overstrøket verset i Matteus hvor det står at Jesus tiltaler sin apostel Peter med betegnelsen Satan. For dette står det seg ikke og går ikke an å mene og si i dag.

Vi tar avstand fra alle skriftsteder i Bibelen som forteller oss at Gud hater synden, jfr Ordspr 6. 16-19, 8. 13, Malaki 2. 16 osv …

Vi håper på en snarlig ny oversettelse av Bibelen og setter vår lit til at førsteutgaven forhåpentlig vil foreligge allerede neste år.

God kveld og ha en fortsatt velsignet helg».

Noter:

(Sitatene som er innbakt i reportasjene over er tatt fra kronikken til VL-journalist Alf Gjøsund 28. nov 2014: .

 Pastoren Jan Kåre Christensen kaller navngitte mennesker for «gammel gris» og «horebukk» på bloggen til menigheten Smyrna­ i Oslo.

Abortpresten Ludvig Nessa kaller navngitte KrF-politikere for «barnemordere» på sin åpne facebookside. Han har også ­åpnet en front mot muslimer, som han blant annet kaller «femtekolonister».


Så sent som i 2004 kalte indremisjonsgeneralen Karl Johan Hallaråker islam for en «satanisk åndsmakt» i boken Israel i aktuelt og profetisk lys.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar