HRS i fare? Ap fabrikkerer seg tragisk nok en fiende som burde være Ap's beste venn

Hege Storhaug og HRS har vært en formidabel kraft i Norge, et fyrtårn av innsikt, kreativitet og energi. HRS har drevet Folkeopplysning med fredelige midler og med stor innsikt i det menneskelige og sosiale, ja, i det grunnleggende eksistensielle og moralske, uten å være moralistisk fordummende. Det siste er det motstanderne og de som ikke vil henne og de andre medarbeiderne i HRS godt, som f eks Rita Karlsen. Begge har de satt fingeren på helt fundamentale ting som MSM ikke har villet ta i. Det er å håpe at MSM på en eller annen måte vil bli straffet av folk flest for dette, hvis det er mulig bak den muren de har bygget opp rundt seg selv og sine behov forselvforherligelse og forestillinger om å være best blant «de gode» og på alle måter mest emosjonelt korrekte.

 Organisasjonen har styrket folkets selvbevissthet på egen tradisjon, egen kultur og egen tro – den judeokristne tradisjon. Nå vil Ap – selvsagt -  stryke HRS fra Statsbudsjettet. Resett, (Se om «bull» nedenfor).

Sa jeg tro? Ja, det ligger tro bak og under, over og foran. Det ligger i guds bilde og likhet, den loven som er skrevet på menneskets hjerte, i inkarnasjonen og den pakt JHWHE har med skaperverket og menneskene om at skaperverket ligger fast, hvilket gjør det mulig å tenke og agere vitenskapelig. (Se mye mer om dette andre steder her på bloggen). Og for å si det kort: Det Ap her gjør, er å kaste vrak på den judeokristne arv som jeg mener Storhaug står i, med begge beina godt plantet. Ap skjønner ikke at for hvert skritt de tar, desto lenger ned i gjørma eller kvikksanden synker de. De vet tydelig vis ikke sitt eget beste.  

Nå regner ikke Storhaug seg som kristen, men hun er like vel en funksjon av kristendommen og dens 1000 årige rotfeste i landet historie, en historie som landet på godt og ondt deler med resten av Europa, og med USA, den sivilisasjonskrets som kalles Vesten. Saken er at nordmenn er mer kristne enn vi tror og får inntrykk av. Uten kristendommen som premiss hadde det ikke vært mulig å tenke som vi gjør, føle som vi gjør og agere som vi gjør, i det fleste situasjoner og strukturelle relasjoner. Vi har arvet et tilfang av moralske selvfølgeligheter som ligger i folkesjela og de enkeltes bevissthet som faktisk viser at vi tilhører akkurat denne kulturen og ingen andre.

Men det bare ikke virker som. De aller fleste nordmenn er i dag ateister og svært mange stiller seg helt likegyldige til kristentroen. De fleste angriper den på sin måte i ny og ne. Det har til og med oppstått bevegelser som oppfordrer folk til å melde seg ut av Kirken. Det oppsiktsvekkende er at også mange troende i dag innenfor kirken også oppfordrer fok til å melde seg ut av Kirken. De som er blitt igjen i Kirken, virker mer ateistisk anlagt enn kristen anlagt. Kirken er blitt sin egen fiende. Den er ikke blitt mer liberal med tiden, den er blitt mer intolerant, spesielt overfor troende. Vi ser det f eks i abortsaken som ikke lenger skal være noen sak, og vi ser det f eks når det gjelder vielser av homofile prester og i spørsmålet om det skal være Guds ønske og befaling om at kvinner skal ha full embetsdrakt på like fot med mannlige prester. De som skilter med å være mest gode eller mest liberale og tolerante går inn for homovigsel, abort og stor toleranse overfor islam. I Aå er det mange av denne fremtoning.

Og så ser vi at det nå går dype skillelinger hva angår utviklingshjelp eller bistand til den del av verden som fortsatt ber om hjelp fra oss, vi som altså antas å ha litt for mye av alt, og som vi gjerne skulle gi bort litt av, slik at vi kunne føler oss litt bedre eller rett og slet «mer gode» enn det vi ellers ville ha vært, hvis vi ikke ga bort så mye. (At «fagbevegelsen, til og med, allerede for 40 år siden minst forsto at u-hjelpen gikk til det relativt rike mellomsjiktet og ikke til de fattige som den var tiltenkt, synes ikke å ha slått inn i de «prominentes» kretser. De fattigste som trenger det mest, får minst), 

Skillet – det «åndelige skillet» - går ikke først og fremst mellom de som setter opp krav om å gi mer og de som vil gi mindre, men mellom individer og interessegrupper som setter spørsmåltegn med metodene og målsettingene. Spørsmålet går objektivt sett på hvordan skal vi få hjulpet flest mulig på mest mulig bærekraftig eller fornuftig måte og på lengst eller minst mulig sikt. For altfor mange er slik metodespørsmål irrelevante å ta tak , i det hele tatt:, man sitter fast i sine emosjoner:  Man regner det for rett og riktig og fullstendig tilstrekkelig å ha det rette målet – midlene til å nå dit er «persona non grata». Limet som holder det hele sammen består av emosjoner, emosjoner og atter emosjoner, dvs «de korrekte emosjoner». Vi lever ikke bare i et politisk emokrati,  Norge er neppe blitt tryggere nå og  Angsten for ytringsfriheten og Om emosjoner som er blitt gud og om å servilsere seg under emosjoner,  men et kollektivt og kulturelt fastlåst servilt betinget emosjonalisert emokrati. Emosjonene er vår konstitusjon, vår «herre», vår metode og vårt mål. (Ikke formelt ulikt Det muslimske broderskapets slagord). 

Mange er blitt regelrett frosset ut, ikke fordi man var enig i målet, men fordi man var uenig i midler og metoder. Den sterkeste fløyen er alltid den som emosjonelt best eller meste effektivt klarer å gjøre flest mulig lojale eller sympatisører med hvem det nå enn måtte være, mest mulig emosjonelt korrekt. Disse vinner ofte debattene og avstemningene «sett utenfra». Termen «Politisk korrekt» er et foreldet «slagord» på samme måte som «islamofobi er det, (se mange andre steder her på bloggen; jeg har skrevet ganske mye om dette nå uten å få gehør for at det er mer fruktbart å bruke betegnelsen «emosjonelt korrekt» som en merkelapp enn «politisk korrekt).

I dette større bildet kan folk få for seg at islam er en svært liberal og tolerant religion, en romslig tro med en raus guddom. For ca 20 år siden ble en imam i en moske i Oslo spurt hva ham mente om at menn kan ha flere koner, f eks 1 kone i Norge og flere i utlandet. Imamen var sunnimuslim og fra Suadi-Arabi. Imamen svarte reporteren fra NRK: Om mannen mener at han har behov for fler enn en kone, hva har jeg med det å gjøre? Reporteren ble fullstendig satt ut. Og seerne? Vel det ble ikke tatt opp noen spørreundersøkelse, men det er faktisk grunn til å tro at seerne satt igjen med det inntrykket at det var imamen og islam som var liberal og tolerant, ikke NRK og reporteren, som nok i sitt stille sinn mente at flerkoneri egentlig var moralsk uforsvarlig. Av og til får man hårreisende nok det inntrykk at visse intellektuelle eller folk som regner seg blant «eliten» faktisk kan begynne å sympatisere med islam fordi Allah og profeten faktisk tillater ekteskap med ni år gamle jenter, (der det det er kulturelt akseptert). Sjelden vil dessuten akademikere av «en viss størrelse» gå ut offentlig og på barrikadene i en kamp mot kjønnlemlestelse eller omskjæring av unge jenter, for hvem viø være den som vil pådytte andre kulturer med helt andre forutsetninger enn vår egen, våre verdier – når ingen jo «vet» hvilken kultur som er best, eller om det i det hele tatt fines noen kulturer som er bedre enn andre?

Det skulle heller ikke forundre meg at mange går rundt og ruger på om ikke islam er å foretrekke fordi pedofili generelt synes å være mer aksepter i muslimske områder enn i andre. Det er min mening at folk som heller i disse retningene, ikke helt har skjønt hva og hvem Vesten er og heller ikke hva kristendom er for noe.

Nå vet ikke jeg hvordan Storhaug innretter sitt seksualliv, det er for meg knekkende likegyldig. Hun står like fullt og uansett i en judeo-kristen tradisjon, en tradisjon hun kanskje er mer «diktert» av enn hun selv er seg fullt bevisst. Men at de fundamentale kristne trossetninger har nedfelt seg i hennes psyke og sitt verdisyn sett som personlig paradigme, kan det ikke være noe tvil om. Den store og høyst nålevende historikeren Tom Holland,  -  se min anmeldelse av Dominion her -   som har forlatt kristentroen, er ikke i tvil om at vestlige flest faktisk er mer «diktert» av kristendommen enn ateister og sosialister vil ha det til. Og jeg er fullstendig enig. En bevisst ateist kan til og med være «mer kristen» enn en mer eller mindre svakt bevisst, servil og feig kristen. Vi «har det» et steds fra. Det er ikke til å komme forbi.

Lene Vågsli, Ap: Blir det ny regjering og ny justisminister, forsvinner støtten til Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS). 

– Det er ingen som skal være i tvil, det første AP vil gjøre i regjering er å stryke HRS fra budsjettet, sa Lene Vågslid, Aps leder for justiskomiteen. Det skriver Human Rights Service  på egen nettside.

Hun fikk følge av stortingskollega Åsmun Grøver Aukrust fra samme parti.

Det dreier seg om ta bort en støtte på rundt 3 mill i året. (Fra før er det flere andre «antirasister» som har forsøkt å undergrave HRS på denne måten, vil bare nevne «antirasisten» Berglund Steen).

Kommentar: Her ser di det tydelig: Emosjoner trumfer argumenter, fornuft og den måten å tenke på som jeg kaller den juridico-religico måten å tenke på, eller Det juridico-religico paradigme, det som fremkommer som et motstykke til SAP, se om TANKEFORUTSETNINGER og Solberg og Storhaug og

Det nye "støre" Vi'et.

I dette bildet er det Storhaug i en årrekke med et åpent hjerte og et varmt sinn har kastet seg inn i.

Litt historikk: Arbeiderpartiets nestleder og varaordfører i 1923, professor og historiker Edvard Bull formulerte seg sik, for å være forbilledlig:

«Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødsels-registreringen.

Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter.

Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.

Julie Dahle i HRS har en dagsaktuell kommentar til Lene Vågsli og den svært barnslige Åsmund Grøver Aukrust:

Intoleranse og autoritære trekk ser ut til å være gjennomgående i det som tidligere var et parti for nettopp arbeidere. Men snarere enn å peke på at de enorme behovene i justissektoren er utløst nettopp av venstresidens innvandringspolitikk, ønsker Ap å bevege seg helt vekk fra paradokset og rope «ekstremist» om de få som peker på reell ekstremisme, reell kvinneundertrykking og reelle trusler nordmenn må leve med konsekvensene av. HRS