mandag 30. mai 2011

Verdiløs Verdibørs?

Verdiløs? Nei, spekket av ”verdier”, nå sist søndag: Med muslimske verdier: Islam og ”profeten” Muhammed kontrastert med kristentroens Jesus (Kristus). 

Verdibørsen gjorde seg med dette til et talerør for islam og en fullfledged propagandakanal mot kristendommen, kristentroen og de kristne, hvor de nå enn måtte befinne seg, både i nåtid, fortid og fremtid.

Kristendommen skal tas, for ikke å si myrdes, for enhver pris og i enhver anledning, og hvem viser seg å være de fremste kristendomsmorderne? Jo, sammen med redaskjonen i NRK P2: De to deltakerne Leirvik (SV) og Moxnes (homofil).

Begge disse er professorer i ”kristendom” – slik de tolker den -  og begge har lang fartstid som lærere, dvs belærere om hvor intolerant kristne har vært op gjennom tidene og er fremdeles.
Spesielt Leirvik har utmerket seg ved sin islamofile holdning. Han lar ikke en anledning gå fra seg og for de som har fulgt med en stund og deltatt i den pågående debatt om Vesten mot resten står det klart at jo høyere denne mannen forsøker å forsvare islam, Allah og Muhammed, jo mer interesse må denne mannen ha av å stille kristendommen i det mest tenkelige dårlig lys.

Programlederen begynte med å vise til at det jo nesten er umulig å sammenligne Muhammed og  Jesus, men så ble det da altså gjort et forsøk nettopp på dette. Først intervjuer man et par mennesker som snakker fra folkedypet og her får man et inntrykk av hva som har sunket ned i folks forestillinger om hvem Muhammed var nettopp i kontrast til Jesus. 

Folk trekker frem noen enkler fakta: At Muhammed var en hærfører med harem og han gjorde en del ting menneskeheten ikke skulle ha gjort, fæle ting og gjerninger som alle mennesker med vettet i behold ville ta avstand fra, inkludert hele ideologien bak. 

Folk kjenner de relavante fakta og vurderer moralsk riktig: Muhammed var langt fra det forbilde for menneskeheten som msulimene forsøker å fremstille ham som og heller en å være et forbilde og en sunn rollemodelle, burde ”profeten” fremstilles som det han var: En kynisk usurpator, manipulator og sex-maniert og megaloman, narcissistik, psykopatisk drittsekk.

Men hva sier professorene? Jo, de trekker "selvsagt" fem hvor ”slem” kristendommen er. Jesus sa jo vitterlig at jødene hadde ”Satan til far” (Leirvik) … og slikt skal man ikke si ustraffet, av Leirvik og hans like. Slik kan ikke sies av et menneske noe menneske bør ha som forbilde, og, ja, som Gud. Det går rett og slett ikke an. Det er like forferdelig som forkastlig, ja, bent frem umoralsk og heslig, en gang for alle og alltid. 

Han unnlater selvsagt å nevne at Jesus aldri ”essensialiserte” jødene, men kun snakket til jøder som etter hans mening hadde misforstått jødedommen og praktiserte den stikk i strid med ”intensjonene”, dvs til egen økonomisk vinning bl a.  

Hva Muhammed sa om jødene og hva han gjorde med noen av dem, sier ikke den gode Leirvik noe om. Massakre passer seg tydeligvis ikke for Muhammed i Leirviks øyne. Hvis de overhodet fant sted, skal man gjøre det meste for å hindre folk i å få vite det. Muslimer av i dag skal beskyttes om så …

Leirvik sier skråsikkert og triumferende at kristendommen ble en ideologi på 300-tallet. Bare dette faktum bør liksom være nok til å ta avstand fra kristendommen: Kristendommen – for å være moralsk riktig – skal ikke være en ideologi, et tanke- og holdningssystem hvis hensikt er å skjule for befolkningen de reelle maktforhold og strukturerer som undertrykker folk. 

Det tragiske er at professoren selv tilhører en ideolologi, den marxistiske, som han tydeligvis setter høyere enn kristendommen og kristentroen. Om han også mener at islam er en ideologi, og ikke en ideologi  forkledd som religion, skal jeg ikke ha sagt noe om, men det er tydelig at spesielt kristendommen som ideologi er spesilet farlig, og særlig ”bad”, og noe man bør avsky og holde seg langt borte fra. 

Leirvik gjør med andre ord så godt han kan for å gjøre kristendommen så avskyelig og undertrykkende som mulig. 

Man kan smed all rett spørre seg selv om Leirvik er kristen. Hvis ha vil erklære seg som det, burde han heller enn å angripe kristendommen bidra til å kaste frem et mer sannferdig og bredspektret bilde av hvem Muhammed virkelig var og hva islam og islams vesen virkelig står for og innebærer for å forklare den muslimske verdens elendighet og misære.

Men dette gjøres ikke, åh, nei, programmet brukes i stedet til å la professoren fortsette sitt angrep på kristendommen, kristenheten og de troende, ja, på troen selv. Slik han snakker, fremstår det som om at han mener at islam og muslimer er langt mer å foretrekke fremfor kristedommen og de kristene. Muhammed skal fremstillis i det mest mulig fordelaktige lys. Man skal vokte seg for folks stereotype bilder av ham.

Det gjør meg kvalm.

Han unnlater heller ikke å trekke frem to (i hans øyne) skrekkeksempler på ”islamkritikere” folk må advares mot, nemlig presten Gunnar Prestegaard som for rundt 20 år siden sa at Muhammed ikke rakk Kristus til anklene, engang, og Hagen da, med sine berømmelige ord fra den karisimatiske menigheten Levende Ord fikk folk til å tenke på Jesus egen ord om at ”la de små barn komme til meg”, som ikke Muhammed ville ha kunnet uttale … 

Hagen og Prestaard fremstilles dermed som sanne representatner for Kristus, en Kristus som faktisk er mindre tolerant enn Muhammed, for Muhammed ville selv aldri ha funnet på å uttale så fæle ting som Jesus gjorde. Han var adskillig mer forståelsesfull, mer fintfølende, kanskje, og i hvert fall langt mer edel, skal vi tro Leirviks antydninger og det som implistitt ligger og rumler og bærer seg i Leirviks mentale verden og som han på en eller annen måte må ”ha ut”.

Leirvik dro frem at kristendommen tidlig jo ble en statsbærende religion. Man skal (visst) derfor passe seg for kristendommens virkningshistorie – den er like farlig i dag som den gang. Han peker også på sammenhengen mellom kristendom og jødeforfølgelse, en sammenheng som er så tynn at den ikke bærer, men dette nevnes jo selvsagt ikke. Det gjelder for professoren å komme trekkende med antydninger, en frekk strategi som kun har en hensikt: Sakte med sikker å gjenta en løgn ofte nok helt til folk tro på den og holder den for sant en gang for alle.

Et skjendig trikk, sier jeg.  At han ikke gjennomsker seg selv og at han driter seg ut?

Leirvik pekte i tillegg på at Jesus ikke søkte verdslig kongemakt. Han inntok heller rollen som profet, dvs som nettopp refser av kongemakten. Muhammed (som profet) fikk kongeverdighet helt fra begynnelsen. Det hørte dermed med til Muhammeds guddommelig legaliserte virke nettopp å bruke
kongemaktens virkemidler, nemlig vold.

Og hva så med Moxnes? Jo, den oppmerksomme lytter vil ha bitt seg merke i spesielt ett utsagn: Jesus Kristus ble sett på som guddommelig.

Han mener med andre ord – vil vi tro - at det er latterlig å se på Jesus som Gud. Stikk i strid med Kirkens lære.

Kan Moxnes være kristen? Vi bare spør.

Og hva så med profetens harem og barenbruden Aisha? Ndgj Aisha trekker man frem at det er ulike meninger om hvor gammal Aisha var da hun måtte ligge med Muhammed.

Så søtt. Leirvik: Haremet var noe som så å si ”fulgte med på kjøpet” den gang. (Hvorfor skal det da ikke være legitimt i dag?)

For en islamapolog! Direkte og uten omsvøp … hvilken personlig ønsketenkning, kanskje.  (Ikke for Moxnes … ).

Generelt: Kristendommen snakkes om som om den allerede er død og begravet, eller som om det viktigste av alt nå for tiden er få avlivet den så fort som mulig. 

Man betrakter kristedommen som en døende skrott som man legger på en slakterbenk for å fremskynde dødsprosessen. Man sager i og spraker på kroppen, med vellyst. Kadaveret skal snart begraves. 

Man snakker i en nedlatende tone om kristne og kristendommen. Man får inntrykk av at Kirken er verre enn islam, mindre tolerant, mer blodtørstig.  

Man snakker om kristentroen som om den ikke burde angå noen i dag. Som om den er farligere enn islam. 

Man snakker i det hele tatt ikke som kristentroende mennesker. Man snakker som om man vet bedre enn andre, og disse andre stigmatiseres som farlig syke fordi de lider av islamofobi, dvs opponerer mot og stiller seg rasjonelt kritiske til islam. 

Man snakker som om det er vedatt på høyeste hold at kristendommen er fordømt en gang for alle og at alle derfor bør forkaste sin tro og slutte med å være kristne. Til evig tid.

Vi sier ikke mer for denne gang.

lørdag 28. mai 2011

Må vi sette et tak på antall muslimer her i landet?

Bør antall muslimer begrenses?  Eventuelt hvordan og hvorfor …
 Vi bare nevner det: Norge, USA, Australia, Kanada, Kina, Italia har under 2% muslimer i sin midte.

Her er det fremdeles levelig for de aller fleste. Men muslimene har begynt å vise muskler i form av å skaffe seg stor oppmerksomhet i media og ellers og som en samlet, dog relativt liten, maktfaktor som politikere og andre ikke kan neglisjere. Snarere tvert imot: I forhold til antallet er, som over alt ellers i den vestlige verden der muslimer nå utgjør en ”utgruppe”, gjør denne oppmerksomheten og dette fokuset seg uforholdsmessig gjeldende i forhold til andre utgrupper. Muslimene utmerker seg mer enn andre innvandrergrupper ved at de blir oppfattet og opptrer mer som en samlet gruppe enn som en samling av enkeltindivider – og/eller personer. I USA kan særlig nevnes den islamistiske organisasjonen CAIR. Den flørter med kristne og underkstreker bla at muslimer tror ”like sterkt” på Jesus som kristne gjør, hvis ikke mer. Man benytter store annonsekampanjer. Pengebruken er enorm. Det er skrevet en bok om CAIR som ikke nøler med å kalle organisasjonen en farlig og unergravende mafia. Løgn og forstillelse florerer. Det samles inn store penger til terroraktiviteter i andre land.

Danmark, Spania, Tyskland og England nærmer seg 5% muslimer.

Her også er det fremdeles levelig. Muslimene som gruppe har ennå ikke klart å diktere tonengivende nasjonale partier og det nasjonale kulturliv generelt inn i et spor hvor det ikke er noen vei tilbake.
Fremtiden kan fortone seg som lys. Men: Etablissementet forventer – fremdeles – at islam skal forandre seg og tilpasse seg den moderne tid. Det er selvfølgegli en illusjon å tro. Det må imidlertid være tillat å nevne at utviklingen fremover neppe vil skje automatisk eller skjematisk ut fra en enkel årsak-virkning-tenkning. Utvikilingen vil snarere skje dialektisk. Om utviklingen skal kunne modereres eller stoppes avhenger mye av i hvor stor grad Vesten klarer å sublimere indre destruksjonskrefeter i  form av stadig mer indre og endogent omseggrpende korrupsjonstendenser og dessuten kanalisere det nå gjeldende generelle ateisitiske ”trosregime” over på en mer allmenn dybdereligiøs linje osv

Frankrike har 8%, Fillipinene har 5%, Sverige har 5%, Sveits har 4.3%, Nederland har 5.5% muslimer.

Her kommer problemet med islam og muslimer litt mer i fokus og konstrastene til ”oss andre” trer tydeligere frem.
Den nasjonale ”elite” inkl MSM forsøker å dempe eller skjule realiteteneog bruker mye energi (men liten oppfinnsomhet) på å dysse ned de små, men mange skjærmysler mellom”ursvenskene” og de fremmedartede nye. Eliten bruker mye tid på å tause all opposisjon, men uten at dette lykkes i særlig grad, jfr Demokratenes inntogsmarsj i Riksdagen.

Islam i seg selv betraktes imidlertid ikke av noen i det politisk/kulturelle store bildet som noe reell fare, snarere tvert imot, til det tenker det store flertallet fremdeles altfor sosialdemokratisk, dvs småborgerlig og religionsoverflatisk: Det er her som ellers i Norden de blant urinnbyggerne som kan mistenkes for å være ”de virkelig islamofobe” som representerer hovedfaren og det gjelder her å konstruere en virkelighet som skal helbrede urbefolkningens sykelige trang til å være og behovet for å tilhøreo g identifisere seg med det de opplever som mest autentisk og ”nasjonale”, dvs. ikke-muslimske, fortsatt  pro-vestlige. Man flikker på grunnproblemet i samfunnet som helhet ved å forsøke å bevilge seg ut av det, ved å foreta rent kosmetiske inngrep eller angrep (alt ettersom man ser det) , som f eks forbud mot burka på offentlig sted,  og ved å unngå radikal islamkritikk, selv om det fins reell  islamskepsis blant visse intellektuelle grupperinger. Gud som tema og grunnleggende drivkraft og moderator i samfunnet generelt, er  nesten fraværende på fakulteter og i media.

Guyana har 10%, India 13.4%, Israel 16%, Kenya 10% og Russland har 15%.

Her kommer plutselig urbefolkningens stilling i et annet lys: Man opplever virkelige konflikter, dvs. voldelige konflikter på en skala og i et systematisk omfang som man til nå ikke har sett i de landene vi har nevnt ovenfor. Kostnaden i menneskeliv og ressurser som går med til å ”markere” seg – dvs forsvare seg – mot muslimers behov for identitesbevarende og identitesforsterkende markører av ulike slag er betydelig større i disse landene enn i de land som har færre muslimer og hvor islam som sådan derfor nødvendigvis står svakere.

Bosnia  har 40% muslimer,  Chad 53.1% og Libanon har  59.7% muslimsk befolkning.

Her ser vi at vekstskålene er i ferd med å svinge i disfavør av vestlige verdier, for å si det mildt. Her er sivilisasjonen i ferd med å gå på dunken og den kroniske skade er et faktum. Her er Koranens budskap i ferd med å bli hva selve saken dreier seg om: Et være eller ikke være for en av gruppene. Muslimene kan ikke tillate seg å være dominerte av en gruppe ikke-msulimer. De må derfor støtte seg mer og mer på stadig merpå boksatvelig tolkning av Koranen, hadith og sunna. Det går opp for flere og flere muslimer at Allah virkelig krever at en muslim som vil bli kalt muslim blant muslimer virkelig må ofre liv og eiendom for ”saken”, dvs for profetens og Allah sak, dvs for utbredelsen av islam. Aktiv misjonplikt med våpen i hånd blir et must som må følges, ikke bare et fromt ønske. I kjølvannet av en slik muslimsk oppvåning eller vekkelse følger massiv flukt av ikke-muslimer fra områder som ikke-muslimene med rette ser på som lett overtagbare, dvs som svake og handlingslammede i mangel på religions - eller fast trosfundament - som radikal sammhengskraft.

Hva så med land som har over  70% muslimer?

Alle kjenner ”svaret”: Forholdene er elendige, BNP er latterlig lavt og bistanden til disse landene fra Vesten (og resten) er skyhøy, uten at dette kommer tydelig nok frem i MSM og uten at dette tas opp og  diskuteres for ramme alvor i Vesten. Det kan rett og slett bli for komplisert og er det noe befolkningen straffer, så er det politikere som tar opp samensatte problemstillinger i noe omfang. Det blir for skremmende eller for kjedelig for velgermassen. Vi avspises med smådebatter om overflateproblemer med islam og skal forskånes fra debatter som kunne ha gått islam dypere inn på klingen og som ville ha fått frem de virkelig grunnleggende problemene denne religionen utgjør og vil komme til å utgjøre både i nær og fjern fremtid, fra den dag  ”de blir mange nok” og så bare vosker i antall. Vi opplever i stedet at muslimer ønskes ”god id” av godtroende og velmenende programledere, dvs et inderlig godt ønske om at avgudsdyrking nok en gang skal ha fremgang og gode vekstvilkår her i landet. Vestlige mennesker værer imidlertid og opplever at Vesten bare lar humla suse. At Vesten står maktesløs og er overgitt sin egen skjebne, en utvikling folket ikke kan gjøre noe med, uansett hva man måtte prøve og uansett hvor stort og inderlig øsnket om forandring av kursen og retningen er. Vesten – sett med sin egen snevre elites øyne - har fortsatt klokkertro på at alt skal ordne seg til det beste og til og med at større innvandring vil kunne redusere problemene med muslimene på sikt.

Den intellektuelle elite av i dag - og våre politikere flest – stoler, feigt nok, på at folk skal være mer kreative og finne bedre løsninger enn de selv har klart å foreslå og gjennomføre ndgj integrering, og at befolkningen faktisk er villig til å redusere sin levestandard slik at muslimene og islam skal få vist hvilken ressurs de egentlig utgjør og hvilket positivt bidrag islam og muslimer da vil bidra med i fremtiden. Vi har blitt tutet huden full med at islam og muslimer er og skal bli en berikelse for all fremtid her i landet.  Politikerne overlater til folket å virkeliggjøre denne utopien ikke bare ved at de pålegger folket stadig høyere skatter beregnet og brukt for formålet, men også ved at de forbyr folket å bli ”syke”, dvs. bli mer islamofobe, hvilket jo ikke er noe annet enn å ville forby folk å se, høre, smake og forstå med sine egne 5 fulle sanser.

Det herskende etablissement fremmedgjør seg dermed i stadig større grad selv fra sin egen befolkninge og resultatet følger automatisk: Befolkningen blir mer frusteret over egne representanter i ulike maktfora og miljøer. Samtidig forsterker de muslimenes selvfølelse og motiverer til stadig å forsterke sin identitetsskapene kravs-strategi med ”trusler” om allslag unntak og særrregler for islam og muslimer. Vår elite ser ikke at de mer eller mindre ufrivillig - eller bevisst - pålegger egen befolkning å betrakte og forholde seg til muslimer som stadig tydeligere offer - og da ikke som positive bidragsytere. Muslimer tillgges med stor kraft og ”intellektuell backing" og tyngde rollen som ufrivillige offer. Man gjør dem - med nærmest teknisk presisjon - til omvendte syndbukker, en prosess som i lengden imidlertid vil gjennomskues av flertallet i befolkningen. Å konservere muslimer i offerrollen tros å være en vei ut av uføret. I virkeligheten forsterker imidlertid denne strategien bare de krefter som – etter hvert organisert - kommer til å ty til vold for om mulig å "lindre" avmaktsfølelsen og fjerne fortvilelsen, og "løse" problemet og dilemmaet på en helt annen og mer brutal måte enn noen i dag vil ønske å forestille seg.

Uansett: ”Utviklingen” er satt på skinner. Det bærer bare en vei og det er lukt til helvete, dvs inn i ”islams mørke og kalde favn”. Avviklingen av Vesten som Vesten er uunnvikelig, for ikke å si uavvendelig.  Vi har gjort oss selv til usslinger i et skjebnedrama.

Noen mektige blant tenkte visst at det var best sånn. Vi flyktet i virkeligheten fra mulighetene friheten. Vi lot oss baste og binde av extraterritorale undergangskrefter. Vi ga frivillig avkall på tradisjonen, på troen, på håpet og kjærligheten ja, selve den kristne frihet og selvstendighet. Vi solgte vår sjel til Muhammed og Allah. Vi fortjener ikke bedre nå, hva nå enn måtte skje. Det er for sent å ta skjeen i en annen hånd. Vi skal sannelig bli tvangsforet med sult og elendighet. Vår stolthet er tapt for all fremtid. Det var ikke lenger noe nobelt ved oss. Vi har mistet vårt naturlige adelskap. Vi har gjort oss selv til tiggere og selv-bødler. Vi faller for eget grep.

Resultatet er stadig flere muslimske innvandrere som spekker på resten av samfunnlegemet. Dette igjen fører til at muslimene i stadig tettere grad ”rotter” seg sammen for å finne stadig større styrke i et samlet fellesskap, i et skikt av befolkningen som stadig blir mer og mer ofret ved at de nettopp i stadig sterkere grad – urettmessig og urettferdig nok – nettopp gjøres til offer. De tillates nærmest uten forbehold å gjøre seg til offer fordi vi har behov for å gjøre dem til det, velstandsoffer, offer for arbeidsløshet, sykdoms- og trygdetyveri. Vi har institusjonalisert et ”evigvarende” parasitteri på godene som er bygget opp (av oss selv ”with a little help from our friends) gjennom generasjoner. For dette passer den rådende elite, de som tror de er bedre enn folk flest, de som vil at befolkningen skal leve i frykt for å bli stemplet som rasister, (islamkritikere diagnostiseres som islamofobe), - hvilket ikke annet er enn en moskvaprosess mot egen befolkning i miniatyr. Man har med flid konstruert opp muligheter for anvendelse av instrumental stigmatisering av ”de onde”, dvs av egen befolkning. Befolkningen er dermed gjort til de folkevalgtes og den kulturbærendes elites verste fiender. Ikke rart at det dukes for stadig voksende forvirring, en prosess som til sit vil ende i blodig kaos og mest sannsynlig i reell borgerkrig.

For det ligger nemlig en grense for hvor mye den muslimske populasjon kan nyte godt av spesiell gunst – enten den er mental eller økonomisk eller begge deler – på bekostning av den gunst andre populasjoner i samme befolkning nyter, i vårt tilfelle, det vi kaller: Urbefolkningen, nordmennene. Det kommer til et punkt der den mentale og medfølgende økonomiske hjelpen eliten har forsøkt å hjelpe muslimene med ikke lenger kan opprettholdes og videreføres. Den mentale overskuddskapital brukes sakte men sikkert opp. Velviljen tørker ut og ærligheten og virkeligheten vil da overta som styringsgrunnlag og folk flest vil se: ”Man” har ikke klar å skape det nye mennesket, det store nye størianske Vi.  Folk vil begynne å innse at allle disse forsøk var spilt møye og at hele prosjektet var et fata morgana, en livsfarlig illusjon. Om voldelige konfrontasjoner da skal unngås, blir et spørsmål om tid, og ikke mer penger eller større bevigninger.

Vil det da hjelpe å sette et tak for hvor mange muslimer det til enhver tid vi kan tillate oss å ”ha” her i landet?

Vel, noen har begynt å tenke seriøst, i visse ”baner”. Vi tar her med noen tanker og perspektiver fra Danmark sakset fra HRS:


Men selv blandt ikke-vestlige indvandrere må vi sondre mellem nationaliteter, f.eks. mellem landene i Mellemøsten og de andre. For der er jo slet ikke nær de samme problemer med f.eks. vietnamesere, thailændere og chilenere, som der er med indvandrere med muslimsk kulturbaggrund.
Det gælder økonomisk. Danmarks Statistik har vist, at op mod halvdelen af indvandrere fra oprindelseslande som Irak, Somalia og Libanon er fuldtidsmodtagere af offentlige forsørgelsesydelser (se side 51). Det er fuldkommen uholdbart. Men det gælder også i forbindelse med kriminalitet. Rockwool Fondens aktuelle rapport ”Etniske minoriteters overrepræsentation i strafferetlige domme” viser tydeligt, at:
·         Ikke-vestlige indvandrere, især fra muslimske lande, er klart mere kriminelle end vestlige indvandrere, og det gælder især i forhold til den uhyggelige og farlige voldskriminalitet. Det er den, der i høj grad skaber utryghed og tab af sammenhængskraft.
·         Muslimske efterkommere er mere kriminelle end muslimske indvandrere (første generation), hvilket vidner om, at integrationsprocessen ikke går bedre, men værre. Man hører jo ellers ofte, at man bare skal give integrationen tid. Det vil altid tage flere generationer, inden man opnår assimilering, altså at udlændinge har samme niveau som den etniske befolkning, hvad angår f.eks. kriminalitet og jobfrekvens. Men denne optimisme forudsætter jo altså, at udviklingen for hver generation går i den rigtige retning.


Sluttbilde fra oss for denne gang:

Today's 1.5 billion Muslims make up 22% of the world's population. But their birth rates dwarf the birth rates of Christians, Hindus, Buddhists, Jews, and all other believers. Muslims will exceed 50% of the world's population by the end of this century.
---
Adapted from Dr. Peter Hammond's book: Slavery, Terrorism and Islam: The Historical Roots and Contemporary Threat

mandag 16. mai 2011

De mest ekstremt islamofobe blant oss


I går kveld ble Thorbjørn Jagland, som nå er president i Europarådet, intervjuet av Paul Jørgensen på TV2 og spørsmålet var om hva som kommer til å skje i Europa fremover. Jagland var ikke snauere enn at han innrømmet blankt at Europa står overfor en stor trussel, en trussel som virkelig truer Europas fremtid og som truer med oppløsning av det europeiske Systemet, dvs. det poltiske verdisystemet, (eller  den sosialdemokratiske modellen, om man vil). Bryter denne og dette systemet sammen, bryter det ut forferdelige tider i Europa og vi kan kanskje si farvel til våre fundamentale verdier, verdier som bl a går ut på at vi nærmest for enhver pris ikke skal være eller bli mer  islamofobe enn vi nå engang er blitt, (nevnte Jagland diagnosen islamofobi? - - eller hørte vi feil?).

Jagland fokuserte først i all uskyldighet på sigøynerne som gruppe, for de lever nå mer utsatt som gruppe enn på lenge i Europa, særlig i sør- og øst- Europa. Så kom fokuset plutselig over på sterkt islamkritiske grupper og lytteren kunne assosiere fritt om hvem disse gruppene – etter Jaglands mening farlige - gruppene er. Vi kan bare ane, men TV2 viste klipp fra visse demostrasjoner der EDF deltok. Denne og lignende grupperinger representerer etter ”presidentens” mening en stor og ikke bare mulig, men reell trussel mot hele Europa; og sammen med den høyrevind som nå har blåst en tid over hele Kontinentet, ser Jagland nær sagt rødt (dog i kontrollert  harme, fortregthet og frykt): Europa må nå derfor mer aktivt og målbevisst   begynne å motarbeide disse kreftene, idet de jo representerer en virkelig trussel som kan sette hele verlferden og kanskje til og med demokratiet på spill, hvis ikke noe gjøres, og det fort (slik vi tolker det). (Islam som trussel i seg selv nevnes selvsagt ikke med et ord).

Jagland er med andre ord fobisk redd for velferdsutviklingen, som kan bli en avvikling, der velferdsutviklingen reverseres, jfr den nylig avlagt NHO-rapport som tegner et skremmebilde av fremtiden – uten riktig nok å få diagnosen eller bli stemplet som ”fob” av MSM.

Det pussige eller faretruende med Jagland og hele intervjuet var imidlertid ikke det som ble sagt, men det som ikke ble tatt opp, nemlig sprøsmålet om islam og visse muslimers deltakelse i formingen og formeringen av det fremtidege trusselbilde og altså selve grunnen til at noen kan få klengenavnet ”fob”. Det ble ikke referert til annet enn som at ekstreme islamistiske grupper oppi alt dette (muligens) kunne bidra til å skerpe motsetningene mellom europeere flest og muslimene, og en slik trend må jo knuses i fødselen -  hvis ikke aborteres - før den har fått livets rett, (- hvilket er i det seneste laget, vil nå vi hevde). Det er allerede kommet for langt: Altfor langt -  til at ”utviklingen” eller ”velferdsavviklingen” kan stoppes. 

Vi mener at Europa vil aksellere inn i et hav av fortvilese og kaos hvis begynnelse for alvor vi vil få se om bare 20-30 år. Det sosialdemokratiske system vil føre eller siden snart begynne å smuldre. Vi har ikke solidaritet nok - og snrt heller ikke midler nok - i oss til å opprettholde det lenge. Da vil spenningene mellom islam og Europa ha bygget seg opp til et nivå som bare kan ende i full utløsning, dvs borgerkrigslignende tilstander, (alt annet enn berikelseslignende tilstander) - tilstander som vil vedvare i mange, mange og lange lange år etter at vi har fått oppleve når den tid kommer den første virkelig store, initiale eksplosjon. 

Europa har en reell grunn til å leve i velbegrunnet og frisk, virkelighetsnær frykt fremover.  Man skal imidlertid være forsker e l eller politiker e l for ikke å se hvordan dette vil ende.

Dt hører med i bildet at Jagland ikke med ett ord forsøker å identifisere de islamofobe kreftene han bare så altfor tydelig sikter til. Han vil ikke nevne noen med navns nevnelse. Neitilislam tillater seg derfor å spørre: Hvilke er disse ekstremt farlige og islamofobe kreftene? Vi skal komme med noen konkretiseringer nedenfor, men eksemplene – som ikke er til å komme forbi – kan mane til ettertanke, og  ikke minst  forsiktighet med hensyn til bruk av psykiatriske diagnosesetting fra det høyeste hold både på politisk og kulturelt hold her i landet. 

Det er betimelig og velbegrunnet å rope et varsko når folk sykeliggjøres for sine meninger og analyser, og sine mennes og kvinners mot oppi alt dette. Utviklingen og selve demokratiet er rett og slett ikke tjent med fortielser og unnadreininger. Det tjener bare til unødig å forsterke og barbarisere veien mot Europa s fall, oppløsning og endelikt. Derfor må de edruelige analyser og advarseler – ja, selve sannheten – komme for en dag utan at man i islams interesse skal risikerer å bli demonisert ved å bli sykelggjort på denne måten.

Og alt dette desto mer som vi i dag hører på radioen at sv-stasråd Lysbakken i en debatt ikke unndrar seg nettopp for å stemple et helt parti (FrP) og enkelte navngitte mennsker (Thybring Gjedde bl a) som islomfobe, dvs. syke eller sykeliggjorte aktører i det store spill om makt og sjeler, hjerter og hjerner. Det er tydelig et ønske og en klar strategi for Lysbakken å isolere og stigmatisere visse islamkritikere og islamkritiske grupperinger. Samtidig som det er så om å gjøre å fremstille islam nærmest som en pusekatt blant tigre, giftslager, skorpioner og løver i den store zoologiske have som jo jbåde kulturen og politikken kan lignes som, på den store scene og i den store kamparena om fremtiden, som nå utspiller seg rett foran oss, for alle sanser, på skjermer og i den tabloide papirpresse, som vi hver dag utsettes for,og som vi av en eller annen grunn bare nedsløves av, eller våkner av, alt etter hvem vi nå er av personlighet og ser oss som og evne her i verden.

Det pågår et livsdrama som kan få kosmiske ringvirkninger. Det står i alle tilfeller om vår fremtid.
Og folk flest aner det. Vi bør allerede nå forsøke å ta den inn over oss, i all dens gru, og ikke vike for noen realitet, uansett hvor ubehagelig den enn måtte fortone seg for og uansett på hvilken måte den nå serveres oss gjennom alle medier, til alle døgnets tider, fra fjernt og nær. Vi har vel aldri nå, som mennesker, vært nærmere vår egen fremtid enn vi er i dag: Ikke bare er avstandene blitt kortere mellom oss alle: Også fremtiden er kommet nærmere. For det har aldri vært lettere å prognostisere om fremtiden enn nå, og dette skyldes ene og alene islam. Islam er nemlig den eneste konstitusjon i verden som forteller oss nøyaktig hva som vil skje. Og grunnen er at den ikke kan forandre seg eller forandres. Fremskrivinger kans derfor skje med sikkerhet og uten tvil. Islam vil gjøre hva islam lover. Muslimer må holde sine forpliktelser som muslimer,   pålagt hver enkelt av dem av Allah selv, dev deres gud. Og her er det ingen vei tilbake: Muslimer i alle land er pålagt av Allah og profeten en gang for alle med alle tillatte midler å ofre liv og eiendom til fordel for islams utbredelse. Her tas intet forbehold. Det hele er absoluttistisk.

Vi kan riktig nok la være å tro dette og bli sittende passive. Men vi kan også ta ta det til etterretning og agere.
Det viktigste vi kan gjøre for øyeblikket er å forsøke å fortelle slike som Jagland og Lysbakken at det er feil av dem å sykeliggjøre islamkritikk og islamkritikere. Og grunnen til det er at det kan ramme dem selv som en bumerang: De kan selv en gang om ikke kmange tiår bli beskyldt nettopp for å lide av fobi, nemlig en sykelig frykt for ikke å bli fobisk. Dette kommer tydelig frem når Jonas Gahr Støre beskylder FrP for å stigmatisere islam, (når det er islams plikt å stigmatisere alle ikke-muslimer!!)

Og frykten for å bli fobisk er kanskje den sykeste av alle fobier, og den lar seg ikke så lett kurere som andre fobier, enten de er medisinsk dekkende eller ikke. Den kommer f eks snikende til uttrykk når Lysbakken påpeker at  7 av 10 invandrere ikke er muslimer. Det er imidlertid å bagatellisere situasjonen og undervurdere islam. Og i dette at han påstår – kanskje med rette - at FrP driver og maner opp en trussel som egentlig ikke finnes (annet enn som konstruert på patriotisk hold) i og med at innvandringpolitikken utansett ligger fast, bundet som vi er av internasjonale konvensjoner, og at det uansett er lite eller ingenting FrP kan gjøre med dette.

Vi kan bare spørre: Hvem er mest sykelig redd for utvikingen og for islam? Den som ser og påpeker den reelle fare, eller den som helst vil bagatellisere den ned og bort til point-zero?

Sosialistenes frykt  (inkl alle typsik borgerlige partiers frykt) vil måtte rasjonaliseres bort omvendt proporsjonalt med hvor mye den islamke innflytelse i landet øker. Naiviteten, unnvikelsen, konflinktskyheten, serviliteten  og livsløgnen  vil øke og tilta i takt med den muslimske befolknings vekst, ikke avta. Det vil bli verre og verre for den som våger å se og tydeligere og tydeligere for den som våger å kjenne på seg selv og se hvor dette bærer hen.

Lysbakken og Jaglands taktikk er ikke stort bedre enn Mattias Gardell og Lena Larsens taktikk og mål: Befolkningen skal innbilles at det er de indre mørkekreftene det er noe galt med og som vi skal frykte. De vil gjøre oss islamkritikere til femtekollonister. Selv fremtrer de som lysets engeler, de som sitter på sannheten og alle de riktige svarene og tolkningene alene. De vil ha oss til å tro at utviklingen ikke går an å stoppe og at den heller ikke bør stoppes. Vi skal innse at vi er avmektige, at vi ikke har noe å stille opp med. Vi skal fratas dømmekraften. Vi skal fratas forsvarsviljen. Vi skal fremmedgjøres overfor oss selv. Vi skal læres opp til å tjene deres sak og underlegge oss nettopp dem.

Langsomt stjeler disse menneske vår fremtid, vår identitet, autensitet, selvrespekt, stolthet og tilhørighetsfølelse. (Og hvis dette ikke er deres intensjon og hvis de ikke vil mistenkes for at dette er deres bevisste mål og hensikt, ja, så bør de stå frem og forsøke å fri seg mistanken om at det slik det er fatt. Hvis ikke, må de tåle at de forsøkes gjennomskuet og at noen tør å formulere seg skarpt om hva man ser og tror).

De tar landet fra oss, disse, og alt det vi som personer er og vil være. Vi skal i støpeskjeen og det er de selv som har støpt formen. Det er de som skal femstå som de gode og vi de onde. Det er de som skal skrive historien, seiereherrenes historie. De vil ha oss ut av historien, inn i mørket og ut i kulden.

Ja, demoniseringen – av oss - er allerede begynt. Den vil ikke stoppe med det første, før den før eller senere blir stoppet av noen som ikke vil være med på galeien lenger. Folk med frihetstrang. Folk som ikke vil la seg kue og tas til slaver. Opprøret vil tvinge seg frem av situasjon og kontekst. Vi går brutale tider i møte. Det er uunngåelig. Det eneste vi kan gjøre er å forberede oss og den nærmeste av vår kommende generasjon mentalt så godt vi kan, for det brygger opp til stor og blodig dyst.

Villdyret en ennå ikke våknet. Men tiden er snart inne. Og dette vil bare stadig flere og flere forstå, at virkeligheten ikke er slik Trine Skie Grande vil ha det til, nemlig slik, i hennes selvgode drømmeverden:

Islamofobi er et samfunnsproblem.  Islam er det ikke. Islamofobien kan motarbeides, men den forsvinner ikke av seg selv. Det som likevel gjør meg optimistisk er at vi har klart det før. Antisemittisme og rasisme finnes fortsatt blant oss, men etter tiårs bevisst arbeid har vi klart å gjøre holdningene sosialt og politisk uakseptable. Islamofobien må henvises til den samme ideologiske og historiske skraphaug. Først da får vi det likestilte, frie og liberale samfunnet vi alle ønsker oss”.

Grandes nedlatende selvgodhet skiller seg ikke vesentlig fra Larsen, Gardells, Jaglands og Lysbakkens.
De frykter alle en uberettiget essensialisering av islam og muslimene. De vil at vi skal fri oss fra stereotyper. De vil at vi skal oppleve islam og muslimer som levende, fleksible, kreative, produktive og tilpasningsdyktige individer. Og det er greit nok. Vi skal ikke låse andre inn i egne forestillinger om uforanderlighet, om deres underlegnhet og sneverhet og manglende potensiale for forandring og utvikling, både idinividuelt og kollektivt. Vi skal kunne stoler på at vår egne hardt tilkjempede verdier og moderne virkelighetsforståelse gjennom de siste hudreårene og at disse  er minst like gode, absolutte verneverdige  og slitesterke som de andres, som muslimenes og islams. Men låser man seg for tungt inn i denne måten å se det på, må vi samtidig lukke øynene for at islam proper nettopp er de de er redd for, nemlig en ideologi og et trosssystem som nettopp søker å etablere seg som essensielt forskjellige fra vårt eget.

Dette gjelder også den enkelte muslim. Som muslim skal det i islam ikke bare være ønskelig å være vesenforskjellig fra alle andre, det skal være - og er - i tillegg være en guddomelig pålagt plikt i et for evigheten uforanderlig system og en evig prosess nettopp å essensialisere seg som muslim og skille seg ut. For uten denne essensen, og identiten, er ikke lenger islam islam og en muslim ikke lenger en muslim. Og Allah ikke lenger Allah og profeten heller ikke profeten. For i det øyeblikk muslimer lar seg sluke opp og glemmer sin din, sin trosidentitet, er det ute med islam som verdensmakt og muslimer vet det. Det er bare vi som ikke skjønner dette og ikke vil og tør vite av det.

Islam krever og ber om å bli essensialisert. I islam kommer (den kollektive) essensen alltid fremfor (den individuelle) eksistensen. Ikke motsatt. (Og: På erobringstokt skal muslimene overvinne de vantro selv om de er i sterkt mindretall. Selv i fredstid essentialiserer alle muslimer seg selv som "det beste folket").

Det er kanskje dette som er det vanskeligste av alt å forstå for våre dagers såkalte intelektuelle elite.
Og det er kanskje dette som i det lange løp vil bli vår bane: At vi ikke så at muslimene nettopp ikke ville være slik vi nsket  at de skulle være, nemlig slik som oss, oppkonstruert og innhopet i et nytt felles multimplum, nemlig som det nye store sosialdemokratiske og størianske ”VI”. Vi så ikke at de verken ville eller kunne bli som oss. Eliten forsøkte isteden ikke bare  å essensialisere de ”islamofobe” islamkritikerne,  de forsøkte i tillegg å essensialisere dem og stigmatisere dem bort  – for all tid ... De forsøkte og forsøker bare mer og mer for hver dag som går å undertvinge og omforme  vår sjel og vår persnlighet.

Det er dette som er vår tragedie. Og ironisk nok: Muslimenes og islams store og lenge etterlengtede  mulighet, i henhold til Koranen og de andre islamske skriftene.


Nedenfor legger vi inn linker til de antatt mest ekstremt islamofobiske personer og nettsteder her landet vi kan finne på den verdensvide webben. Det er bare å klikke, se og lese og så gjøre seg opp en personlig og inderlig mening: Om dette dreier seg om sykdom eller sunnhet, om vår fremtidge undergang eller ikke:  








God 17. mai.

søndag 15. mai 2011

Kina, Vesten og islam ...

Er Kina verdens håp? 
Vel, det kan nå være så mange som 60 millioner protestantisk kristne i Kina og det trykkes opp mer enn 12 millioner bibler i året beregnet på det kinesiske markedet.

(Hvor mange kristene det er totalt i Kina vet vi ikke, men det må dreie seg om kanskje opptil 100 millioner, hvis ikke mer).

Dette gir håp for verden. Kina kan komme til å bli det land og den sivilisasjon som står opp mot muslimene og redder verden fra islam. Vesten klarer neppe å stå imot islam, til det er Vesten blitt for individorientert, gudløst og dekadent. Vesten er i indre oppløsning, det moralske forfall er påtakelig, de fleste europeere lider av oppgitthet og meningløshet med livet og det finnes intet evighetspersperspektiv, det er hjernvasket bort av den herskende naturalisme over sjelene og abortallene ligger på samme nivå som innvandringen. Man skjønner ikke det enkleste religøse språk, man blåser av snakk om Gud, man forveksler frelse med forbannelse. Man innbiller seg at man skal kunne overleve på materialisme og ateisme og at ”alt vil gå seg til”, bare folk er snille og greie mot hverandre, spesielt mot utlendinger, og at lommeboka fylles med noen øre mer i året, som følge av forhandlinger mellom kapitaliser og ansatte. Vestens tilstand er begredelig, men foreløpig stabil. Men bare foreløpig.

Men om bare få år vil Europa ha over 50 millioner muslimer innen sine grenser og ingen seriøse aktører på migasjonsdebattene rundt omkring er lenger i tvil om hvilken enorm betydning dette vil ha på samfunnsutviklingen, (jfr NHO’s rapport nylig).De aller fleste er nå virkelig enige om at det kan stilles spørsmål om innvandringen fra muslimske land virkelig kommer til å bli den i all forstand berikelse man hadde håpet på og forpliktet seg på, slik den begredelige såkalte intellektuelle elite forsøkte å overbevise europeerne om at den ville bli for bare 10-15 år siden. Faktum er at de fleste europeere i dag frykter – og har en god, rasjonell grunn til å frykte, helt uten fobiske tendenser - islam og islams påvirkning, og det ikke bare innenfra sine egne grenser. Samtidig er Europa og resten av den vestlige verden bundet av internasjonale konvensjoner som ikke kan endres dithen at den islamske innvandringen i vesentlig grad kan styres, reduseres eller stoppes. Vi har – som egen sivilisasjon - satt oss selv på sidelinjen og praktisk talt lagt oss selv i tvangstrlye - og satt i gang en prosess som bare går og går av seg selv, på autopilot, uten at vi kan gjøre noe for å forhindre et kommende kaos, mulige borgerkriger og så til slutt, om bare 50 til 60 år, hvis ikke tidligere: Vestens endelige endelikt, sammenbrudd og fall, så vel økonomisk som moralsk.
Men hva hvis Kina blir kristent? Vil dette kunne forhindre den store kataklysme? Det ville i så fall være en skjebnens ironi. Kommunistene som har styrt Kina siden 1949 var jo ikke akkurat kristendommens forsvarere, snarere tvert imot. Antall kristne som er blitt drept i Kina siden revolusjonen er ikke få. Det kan dreie seg om titalls millioner, kanskje – og mest sannsylig - hundretalls. Men så kom altså tøværet for et par tiår siden og Kina har nå vokst seg stor og rik nok til å bli en ”kapitalistisk supermakt”, en makt som nå snart faktisk legger premissene for utviklingen av verdensøkonomien i sin helhet. Det er i denne posisjon kansje uventet nok av at kineserne begynner å bli kristne i stort antall for alvor og at staten støtter aktivt denne trenden. Kristne ses på som en stor ressurs. Kristendommen ”virker” bedre enn kommunismen, får vi inntrykk av at de selv tror. Det gir et enormt håp slik vi ser det, ikke bare for Kinas mange hundre millioner fattige, men også for hele resten av verden, spesielt med tanke på hva som må til for å hindre og nedkjempe den islamske imperialsime,en imperialsime som er mye farligere enn den kommunistiske imperialsime noen gang var. Kina kan i denn prosessen komme til både å frigjøre seg fra kommjunismen og redde seg selv og alle oss andre fra islam.

Hvorfor denne utviklingen i Kina? Jo, kineserne tillot seg selv – i motsetning til muslimene - å stille et grunnleggend spørsmål og så ta konsekvensen av svaret som fremkom av sprøsmålet:
Hva var i sin tid forklaringen på Vestens verdenshegemoni?
Det var kommunistpartiet selv som stilte spørsmålet for 20 år siden.

Medlemmer av det kinesiske Vitenskapsakdemiet – det kommunistiske og eneste viteskapsakademi i Kina - fikk i oppdrag å finne ut av dette. De studerte Vesten i politisk, historisk og kulturelt perspektiv og trodde først at det var fordi Vesten hadde bedre våpen enn andre. Så trodde vi at det kanskje kom av at Vesten hadde et bedre politisk system og deretter fokuserte vi på det økonomiske systemet. Men så, etter 20 års studier, har vi nå funnet ut at hele forklaringen ikke ligger i disse perspektivene, men i Vestens fundament, nemlig i religionen, dvs i kristedommen, forklarer et av medlemmene. - Det kristne moralske fundament var det som gjorde kapitalismen mulig og dette systemet frembragte så overgangen til demokratisk politikk og det er dette som har gjort Vesten så mektig.


Christianity the reason for West’s success, say the Chinese
http://www.ionainstitute.ie/index.php?id=1336
http://www.bbc.co.uk/news/world-asia-pacific-11020947
http://www.mangrums.net/content/chinese-crackdown-christians-over-easter
http://www.bbc.co.uk/iplayer/episode/p00gdt68/Heart_And_Soul_Christianity_In_China_Episode_1

lørdag 14. mai 2011

Gud er større enn Allah ... ! (?)

Hvilken Gud er størst? Ligger grunnen til Vestens overlegne stilling overfor den muslimske verden å finne i kristendommen? Kan det islamske verdens- og menneskesyn og  islams grufulle etiske fundamenter forklare den muslimske verdens misære?


Alt dette er det ikke godt å si noe absolutt sikkert om, vil de fleste mene i dag. Det får holde med å forsøke å forstå, forsøke å forklare, mens man bruker sine fordommer og sitt livssyn så kreativt som mulig i denne prosessen. Mange leter etter objektive kriterier, både filosofiske og teologiske, både psykologiske og logiske. Noen leter sosiologisk i historien og ut fra den, og en av dem er Rodney Stark. Han har skrevet "God's Batallions" som omhandler både opptakten til korstogene og disse "togene" på selve slagmarken, og dessuten forholdene for de som ble hjemme og som gjorde sitt - eller de som lettvint unnlot å gjøre noe i det hele tatt.

Vi kan her antyde noen linjer bygget fritt på Rodney Starks undersøkelser, analyser og innsikter:

Ingen av de greske gudene vare egnet til å danne forestillinger om et univers styrt av lovmessigheter. Platons gud blekner i sammenligning med en allmektig Gud som skapte himmel og jord ut av ingenting. Det er i grunnen bemerkelsesverdig at grekerne søkte kunnskap slik de gjorde i og med at de hadde avvist forestillingen om fremgang på bekostning av forestillinger om det evig tilbakevendene i livssyklusene. Aristotoles fordømte tanken på at universet skulle ha blitt til på et bestemt tidspunkt mens Platon foreslo at det faktisk kunne ha blitt skapt, men de fleste grekerne antok at universet var uskapt og evig.

Hva med Allah – er denne guden bedre skikket til å gi forståelse for utvikling av vitenskap? Nei, overhodet ikke. Allah presenters ikke som en lovgivende skaper, men heller som en ekstremt geskjeftig gud som griper inn der og når han ønsker og dette har hindret islam å utvikle og ”formulere” naturlover fordi dette jo fornekter Allahs rett til å handle vilkårlig sett fra menneskets side. De arabiske vitenskapsmenn lyktes derfor bare på områder hvor det ikke krevde noen generell teoretisk basis.
Det var heller ikke fra grekerne europeerne lærte å tenke vitenskapelig. Da grekerne nådde europeerne, hadde de allerede utviklet en egne evne til å stille spørsmål angående grekerne.
Dette betyr ikke at de ikke sto i gjeld til grekerne, noe som bekreftes av berømtheter alle fra Augustin og Aquinas til Decartes og Newton. Disse bekreftet alle tro på en skapergud hvis arbeide inkorporerte natulover som ventet på å bli oppdaget.

Dette spiller også over på det moralske området og hvordan mennesket oppfattes. Platon var ikke interessert i byens borgere individuelt, men byen som gruppe. Utenfor det kristne kulturområdet voks det frem et fokus på individet og dets frihet og bundethet, ikke til seg selv som gruppeavhengig og derfor skjebneknyttet til denne, men til de egne, personlige valg. Individet betraktet som person var ikke i fokus for grekerne,  dette var noe som voks frem under kristendommens innflytelse, hvor realtieten av synd og syndere knyttes til individet som personlig ansvarlig, ikke primært gruppen. Ulikt asiatiske språk har latin og gresk begrep for frihet, da i motsetning til slaveri. Slaver ble betraktet som  naturskapt til slaveri.

Nå vil marxister lett hevde at kristendommen ikke hadd noe med opphevelsen av slaveri i Vesten å gjøre, men dette er feil, hevder Stark og grunnen er at Kirken tilbød sine sakramenter til alle uavhengig av status som slave eller fri. Slaveri ble tidlig ansett som synd i Kirken, hvilket er helt unikt for kristendommen, med unntak av i noen jødiske sekter, i og med at kristendommen tillot eller oppmuntret til ikke bare viderføring, men også utvikling av sine dogmer og fortåelsen av dem. Ordet FRIHET forekommer f eks ikke i hebraisk. I islam ble slaveriet aldri grunnleggende betvilt eller fordømt moralsk. Hvis Jesus hadde hatt slaver, ville det imidlertid ha vært mye vanskeligere for kristendommen å kvitte seg med slaveriet. Når vi vet at Muhammed holdt slaver, er det ikke vanskelig å tenke seg at dette ville ha blitt et større problem innen islam enn det ble innen kristendommen.
Slaveri betinger en viss latskap i tankegangen, man har andre til å gjøre jobben. Hvorfor finner man langs Seinen nær Paris på kristne eindommer vannmøller på 900-tallet? Og hvofor kan William Erobreren rapportere at det fantes over 5 tusen slike møller i England, dvs. en for hver femtiende famlie? Og hvorfor kan et selskap allerede på 1200-tallet  i Touluse legge ut på tilbud salgbare andeler i vannmøller? Og hvorfor ble teknikken med å bruke hender og føtter som araberene overtok fra kineserne til å lage papir avløst av mekaniske hjelpemidler i Europa? Og hvorfor var det europeerne som først begynte å gjøre seg nytte av vindmøller? Og hvorfor var det i Europa man var føst ute med å utvikle seletøy som hang om halsen på hesten i stedet for rundt hodet slik at man kunne bruke hester i stedet for okser til å pløye med – med derav følgende enorm produktivitesøkning? For så i fortsetningen å utvikle en mye bedre plog? Med det til følge at europeerne i Middelalderen kunne spise mye mer og rikere mat enn romerne noen gang hadde kunnet? Og hva betød ikke oppfinnelsen av brillene i 1284? Og de mekaniske klokkene, som Kirken, i motsetning til under islam, godtok og stimulerte til bruk av uten problemer? Vi kan også legge merke til at det var i Frankrike på tidlige 700-tall at man utviklet tungt kavalier med bruk av en ny type saler som holdt ridderne bedre på plass på hesteryggen. Det var også i Europa at man på 1100-tallet var først ute med å bruke ett ror bak på skip til erstaning fra to pinner, en på hver side av båten. Og kompasset?
Det ble oppfunnet i Kina helt uavhengig av Europa, men kineserne var mye senere ute med å ta det i praktisk bruk.

Rodney Clark mener nå at alle disse nyvinningene kan knyttes til den virkelighetsoppfatning at det er en gudegitt plikt for mennesket å skape eller bidra til fremgang. Og dette viser seg ikke minst i dannelsen av universitetene i Middelaldren fra 1100- tallet og det faktum at man ved disse lærestedene ikke først og fremst var interessert i å videreføre allerede kjent kunnskap og viten, men viderutvikle alt dette ikke gjennom repitisjon, slik andre steder i verden, men via å stille spørmål og korrigere eldre mistak.

Kapitalisme ble ikke oppfunnet i de venizaanske varehus eller i en protestantisk bank i Hollan, men i klostrene, sier Stark. Det er bemerkelsesverdig, sier han, at munkene var villig til å revurdere fundamentale trosdoktriner for å sikre sine klostre overlevelsesmuligheter. Munkene så tydeligvis ikke tingene på samme måte som Aristoteles som hadde ment at all kommersialitet som unaturlig og inkonsistent med dygd.
Kapitalisme må bygge på trygg eiendomsrett, fritt marked og fri arbeidskraft og dessuten hadde jo kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet sagt at det ikke lå noe synd i handel som sådan og på Kirken som sådan lå det da heller ingen hindring for å søke profitt for sine egne formål. Kirken ble derfor en pådriver i utviklingen av kapialismen. Som en følge av mer effektiv produksjon kunne man nå bygge seg opp overskudd som man så kunne låne ut mot fikse standarder, gull eller penger. Til og med biskoper kunne engasjere seg i utlån av penger for renter. Arbeid sett som en dyd var dessuten ikke noe Martin Luther ”fant opp”. St. Benedict hadde jo allered på 600-tallet sagt at latskap eller uvirksomhet er sjelens fiende.
På 1400-tallet var det en vanlig oppfattelse at kroppslig disiplin fostret åndelig fremgang.

Thomas Aquinas hadde på 1100-tallet fastslått at å ha og ta fortjeneste var moralsk berettiget.
Hvis f eks en kjøpmann tar med seg korn til et område som lider av sult, er det ikke umoralsk – eller en synd - av ham å ta den markedspris som gjelder i øyeblikket selv om han kanskje burde gjøre befolkningen oppmerksom på at flere kjøpmenn snart ville inta marked med mye mer korn slik at prisen snart ville gå ned. Poenget turde være at verdslig fortjenste ikke ble sett på som et hinder for hisidig fortjenste. Penger og tro ble holdt adskilt. Aquinas så privat eiedom som forenlig med naturretten, men ikke som ordinert av Gud. I 1332 fordømte Pave Johannes XXII det fransiskanske kravet om at all eiendom skulle være felles.

Forskjellen mellom utviklingen innen islam og kristendommen kom tydelig til uttrykk etter sjøslaget ved Lepanto i 1571 som de kristne vant. Da de etter slaget undersøkte de muslimske skipene fant de ufattelig store mengeder av gull om bord på skipet til kommandøren av den muslimske flåten.
Dette viser at muslimene ikke hadde noe egentlig banksystem, at kommandøren hadde vært redd for å få sin formue konfiskert av Sultanen og at han fryktet skatteoppkrevere. Rikdommen var bare trygg så lenge han selv bokstavelig talt ”satt” på den.