søndag 30. april 2017

Når islamkritikk sykeliggjøres



FrP-politikeren Kent Andersen blir nå så å si sykdomserklært eller sykdomsassosiert i en artikkel på Antirasisme. Bakgrunnen er at Andersen er en u-servil islamkritiker som ikke går fem på på de offisielle forklaringer på hvorfor noen muslimer blir terrorister, - eller hvorfor noen radikaliseres, som det så bortforklarende sies og påstås-, men som tvert om reiser vektige innvendinger nettopp mot disse etter vår egen mening bare så helt utilstrekkelige, sannhetstildekkende og virkelighetsfjerne forklaringene og begrunnelsene på hva, hvorfor og hvordan alt dette skjer.
Andersen går rett på saken selv idet han helt rettmessig og korrekt går på kilden til terroren selv, nemlig islam.
I dag gjør man ikke sånt ustraffet i Vesten og i USA har man eksempler på at en embetsmann som jobbet med sikkerhetsrelatert spørsmål fikk sparken etter mange utfrysingsforsøk for å ha bygget noen av sine rapporter sirlig og helt nøyaktig nettopp på hva visse lærde muslimer med stor internasjonal autoritet og innflytelse og på hva de islamske tekstene selv beskriver som islam proper, nemlig Stephen Coughlin i Catastrophic Failure, Blindfolding America in the Face of Jihad, 2006.
Boken er mildt sagt rystende lesning som beskriver et infantilt miljø blant voksne mennesker med høy utdannelse og høy militær og intellektuell status og en reise i en dumhet fra myndighetenes og det akademiske etablissementets side som svaner sidestykke i moderne tid.

Kent Andersen skriver i dag følgende:
«Men hvordan er det mulig å tolke advarsler om faren for vold og selvtekt, som en oppfordring til vold og selvtekt? Det røde ekkokammeret er så tomt for surstoff at de gisper etter argumenter.
Senest i går møtte jeg Sebastian Stein fra Leger Uten Grenser på Dagsnytt 18, … en hyggelig og velmenende mann med notater i stedet for argumenter. En mann som heller vil støtte seg til «forskning», i stedet for å tro på hva terroristene selv tilstår».

Antirasist – på amme måte som denne Stein Andersen debatterte med på Dagsnytt 18 - beskriver selv det verktøy som de bruker og som de bruker i blind tro og de setter sin lit til uten å stille grunnleggende og prinsipielle spørsmål:
«FN-sambandet konkluderer med fire faktorer som kan spille en rolle i en radikaliseringsprosess:
    Søken etter tilhørighet og trygghet – ekstremister som blir drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og beskyttelse.
    Idealisme og urettferdighet – ekstremister som er drevet av politiske og ideologiske mål, og engasjerer seg på grunn av andres lidelser.
    Sosial frustrasjon – ekstremister som drives av et oppgjør med en vond fortid, og som kan ha erfart vold, diskriminering og rusmisbruk.
    Søken etter spenning eller mening i livet – ekstremister som er drevet av fantasier om å være en helt som kjemper voldelig for det «gode» mot det «onde».

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) konkluderer med at “ekstrem islamisme som multietnisk fenomen er […] preget av unge menn med lav utdannelse, mye kriminalitet og løs tilknytning til arbeidslivet. Olivier Roy skriver i The Guardian at biografier gjort av europeiske “homegrown” terrorister viser at de er voldelige nihilister som adopterer Islam snarere enn religiøse fundamentalister som tyr til vold. Dette fremgår også av dokumentarfilmen “Jihad – a story of the others”. FN sambandet radikalisering

Når man legger avgjørende vekt på - og ja- , bygger sine egne holdninger og meninger på de «fakta» som beskrives over, synes det opplagt at virkelighetsoppfatningen og selvbildet blir deretter, dvs oppblåst, fanatisk og til og med megalomant, faktorer som igjen ironisk nok slår over i islamofobi (en betegnelse vi har omtalt som mildt sagt svært uheldig og som slår tilbake på brukerne selv og som da i seg selv virker «sykdomsfremkallende» for de som ynder å bruke denne betegnelsen – eller pisken -  for å stemple og dehumanisere meningsmotstandere, dvs u-servile islamkritikere.

Når denne legen i Leger uten grenser henviser til PST for å begrunne sine påstander mot Andersen, er det klart at han ikke bare gjør en stor brøler, men at han – mot bedre vitende – også er uredelig og direkte ufin. Han vet godt at PST’s hånd er bundet og at derfor også den forskningen PST lener seg til er bundet, dvs korrupt. Han vet at det skytset han bruker, er retoriske knep, et knippe av halvsannheter i form av instrumenter han forsøker å suggerere publikum, massen, med, en strategi han bruker helt bevisst, vel vitende at forskningen ikke holder mål og at den er utformet på bestilling av islamoservile politikere og en alminnelig konsensus som har etablert seg både i det akademiske og politiske miljøet, en allianse som nå går i tospann og hvor den ene er helt avhengig av den andre, noe som bare illustrerer at selve fundamentet for friheten er i ferd med å gå tapt her i landet. Både politikere og forskere.
Legen uten grenser bærer tydeligvis med seg en lengsel etter det totalitære og et behov for å totalisere. Den største og mest iøynefallende brøleren han gjør, er å forveksle en metode med sannhet. Han forutsetter i sin barnlige forestillingsverden at den kritikk Andersen kommer med ikke kan tjene annen hensikt enn å stimulere grupper som ISIS. Han mener at Andersen er en nyttig idiot for ISIS og løper deres ærend fordi han ikke evner å si det på den måten legen selv – og mange andre av hans ilk -  ser det på. Legen presenterer sitt syn som det eneste riktige og adekvate. Men hvilke holdepunkter har han for å hevde dette? Svaret er null og nada. Han ser ikke at den mekanistiske modellen han gjør seg til talsperson for, ikke holder vann og dette må han forstå, hvis ikke så er han dum og mentalt kjøpt og betalt av en totaliserende ideologi som han ennå ikke har maktet å gjennomskue og ta avstand fra. Han er med andre ord hjernevasket og det til de grader at det blir tragikomisk, noe han selvsagt ikke ser selv og kanskje uten hjelp aldri kommer til å innrømme eller erkjenne og forstå. Han lukker spørsmål som objektiv i utgangspunktet åpne. Det går ikke an å si at Andersens tilnærmingsmåte med nødvendighet vil stimulere og hjelpe terroristene og deres «kalifat». Det går bare ikke og dette er noe de aller fleste vil forstå umiddelbart, og helt uten forskning og forskningsresultater. Det virkelig tragiske er at han også lukker seg fra å se at det er nettopp han og ikke Andersen som hjelper terroren å vinne fotfeste.

Vi er ikke lenger frie og uavhengige borgere som stemmer på frie og uavhengige politikere, og politikerne er ikke lenger frie i forhold til «forskningsmiljøene», samtidig som disse miljøene er fullt og helt i hendene på disse forskerne. Vi er med andre ordet bundet på hender og føtter. Det ser til og med ut for at det er nettopp dette noen av oss vil, eller kan ville, og det er mange som har latt seg dupere, under den illusjon at vi fremdeles er frie i ett og alt: Vi foretrekker nå imidlertid ufrihet fremfor frihet og vi har sydd tvangstrøyen selv, en trøye som er skreddersydd for oss, en trøye som er like kostbar som den står til vår forfengelighet, klovner som vi er blitt, og islamoservile inntil margen.

For å konkretisere, for hva er det som nå får vår «elite» til å gå så inderlig på trynet, (bortsett fra den alltid tilstedeværende og virkende konkrete kampen om velgernes gunst på grunnplanet og utenfor den rent intellektuelle, filosofiske eller ideologiske debatt «på gølvet»):
Jo, det er fordi logikk i denne konteksten er satt ut av spill og fordi de har bundet seg til et formelt legitimt eller legalt prinsipp og det de derfor oppfatter som en ufravikelig premiss i diskurs og praksis, nemlig rasismeparagrafen og diskrimineringsloven, (se under), paragrafer hvis hensikt er å oppdra og forme folks gjøren og laden, og ja, til og med å forme folks holdninger, tanker og følelser. Med loven i hånd tillater dermed forskere og politikere seg å tre inn i enkeltmenneskets indre svære, på et mest intime området. Med loven i hånd kan de samme tillate seg å kneble selve ytringsfriheten, en «hellig» rett i et levedyktig, sant og sunt demokrati.
Når PST og FN sambandet derfor viser til forskningsresultater og konklusjoner, så er dette resultater og konklusjoner som kun på mirakuløst vist fremkommer fordi disse lovene dikterer det, ikke fordi sannheten i et litt videre perspektiv skulle tilsi det, (idet man holder seg til det bredspektrede bildet og ikke bare det som altså fremkommer under selektiv tvang og press fra selve lovene og deres intensjon og formulering). Lovteksten – altså det som politikere mener og som de -pro tempo- ufravikelig  tvangsmessig føler seg bundet av og vil at alle borgere sammen med dem skal være like bundet av og mene – er blitt en objektiv og obligatorisk faktor som trumfer alle andre hensyn inkludert sannheten sett i sin fulle bredde og så langt som den kan beskrives av enhver uten at man havner i absurditeter og uendelig regress.
I dette bildet retter forskningen og dermed forskningen seg etter loven og den politiske intensjoner, eller fromme ønsker, ikke etter virkeligheten. Forskningen lar seg ideologisere. Når Sebastian Stein derfor viser til forskning, så innebærer dette ikke at han retter seg etter virkeligheten, nei, han retter seg etter et stort, utydelig og umenneskelig BØR i stedet for et ER. Hans logiske vrangforestilling sier at hvis A, så følger B og bare B, og dette tvinger ham så inn i en «supramascistisk» posisjon hvor hans konstruksjon av virkeligheten forsøker å skape en sannheten som ikke finnes som noe annet enn «new-speak», som Orwell så sterkt advarer mot. Stein viser seg med andre ord å være mer av en demagog og en retoriker og propagandist enn som et fagmenneske med integriteten i behold. Stein er med andre ord korrumpert av ideologi, ikke drevet av sannhetssøken. Loven og logikken blir dermed brukt som styringsredskaper i en gedigen «human engineering» med globale implikasjoner. Forskning og politikk blir da også brukt som redskaper som i praksis innebærer følelsesmessig utpresning, både innad i kretsen og utad mot motstandere og befolkningen selv.

I praksis er rasismeparagrafen og diskrimineringsloven sovende størrelser. Hadde påtalemyndigheten skulle påta seg selv ansvaret for å effektuere dem, om bare så i et lite omfang, ville de ha stått overfor en umulig oppgave. Politiet er derfor meget tilbakeholdent med å bringe slike saker inn for domstolene.
Andre aktører på menings- og debattmarkedet er imidlertid ikke så forbeholdne eller realistiske og kloke som politiet. Et ragende eksempel på uforstand i denne sammenhengen kan være tidl. førsteamanuensis og nå høyskolelektor og forsker Lars Gule. Han bruker lovene helt ukritisk og helt uten selvrefleksjon instrumentelt for å etablere en ny moralsk verdensorden, en verdensorden begrunnet ut fra vridd og selektiv forskning kombinert med selvproduserte formale sirkeldefinisjoner som han bruker som grunnlag for å skitne til enhver motdebattant, (se andre steder her på bloggen om dette). Han har i praksis oppnevnt seg selv til både aktor og dommer i disse sakene, men skjønner det ikke selv. Han gjør den jobben han mener politiet burde gjøre, nemlig å følge lovens bokstav slavisk, en strategi som politiet selvsagt ikke er så dumme å følge.
Gule er definisjonsmaniker, han elsker å plassere folk i båser, han ikke bare ute etter å hekte folk på egne definisjoner om hvem som er ekstremist, men også hvem som er dumme, og dummere kan det jo ikke bli, han skriver 27. jan 20016 på bloggen sin bl a noe som  virkelig ga meg en LOL:
« … jeg ble oppmerksom på den såkalte Dunning-Kruger effekten. Det er en effekt som handler om dumhet. Den forteller at det ofte er slik at inkompetente personer, dvs. personer som mangler kunnskaper og kvalifikasjoner på et (eller flere ) område(r), mangler forståelse for at de er inkompetente og derfor TROR de er mer kompetente enn de faktisk er. Med andre ord: de dumme - selvforskyldt uvitende - forstår ikke hvor dumme (altså uvitende) de er. Dermed blir det også vanskelig å gjøre noe med dumheten».
Og hvorfor LOL? Jo, fordi Dunning-Kruger er påvist som en uvitenskapelig hypotese. Gule synes ikke å ville undersøke dette, men tar «effekten» for god fisk, fordi det selvsagt bekrefter hans følelse av ikke å være dum og slik at han «med god samvittighet» kan fortsette å forakte og håne de han mener ikke klarer å leve opp til «den ideelle fordring» som han forlanger at alle skal leve opp til. Men det er jo nettopp det han er, når han ikke får med seg sin egen uvitenhet, som jo er en bestanddel av hans egen dumhetsdefinisjon.
Et annet eksempel på dumhet servert av Gule er denne:
Gule henter fram en metafor i form av et psykologisk eksperiment kalt den usynlige gorillaen, en test du blant annet kan finne på YouTube. I eksperimentet skal man telle hvor mange ganger de ene laget stusser en  basketball i løpet av sekvensen. Poenget er at folk flest samtidig overser mannen i gorillakostyme som spaserer over banen.
Gule ser ikke her at gorillaen godt kan være islam, eller ISIL. Nettavisen for 3 år siden
I amme intervju sier han, megetsigende, om rasismeparagrafen: «Jeg mener vi kunne hatt bedre formuleringer enn vi har i straffelovens paragraf 135a. Men inntil vi får det, bør vi beholde paragrafen. Likevel, alt som kan krenke menneskerettighetene kan ikke og skal ikke straffes. Derfor er det viktig at vi alle engasjerer oss og tar til motmæle – for å opprettholde standarder og for å ivareta og beskytte menneskeverdet».
Klart at Gule ikke vil forandre ordlyden i paragrafen, for det ville gjort ham mer eller mindre arbeidsløs, for ikke å si bekymringsløs, en umulig forestilling, og ironisk nok i motstrid med det kategoriske imperativ en annen lege, Fugelli, klamrer seg til og vil at alle andre skal klamre seg til, nemlig at «vi bør gi litt mer fan». Begge disse «gutta» ser ut til å være nevrotisk addicted til sin mer eller mindre velbegrunnede kronisk betingede moralske harme, en harme som de føler gjør dem sterkere, men som stort sett ikke tjener til annet enn å pleie og forsterke et allerede på forhånd og gitt oppblåst selvbilde.

Joda, paragrafen og politikerne legger listen høyt og derfor må de klamre seg til en lov som i praksis er umulig å overholde, dvs det er bare utvalgte ideologer og visse leger som tror de har moralsk evne og tyngde nok til å overholde loven til punkt og prikke og til og med overgå den, og blant disse er altså denne legen uten grenser, Stein, som Kent Andersen møtte til duell. Lovens effekt er altså at
forskningen politiseres, en farlig utvikling spør du meg. Og dermed tjener altså rasistparagrafen og diskrimineringsloven til å forby at sannheten kommer frem i lyset.
Av en spesiell kategori leger er forskeren Morten Andras Horn. Han gå ikke av veien for å slenge fra seg karakterdrap og løgn og ikke bare det, i sitt hovmod går ikke dette menneske av veien for korrupsjon, idet han klarer å presse en av redaktørene i avisen Vårt Land til å utestenge en debattant helt som for et par år siden tillot seg å kritisere en kronikk av selveste Hadja Tajik der. Horn dyr seg altså ikke for å true med at hvis han ikke får sin vilje, - å få motstanderen utestengt fra forumet - , vil han slutte å skrive i og for avisen!. Og sim salabim klarer han merkverdig nok å få oppfylt sitt grimme ønske, i den moralske selvopphøyelses navn, kanskje nettopp i kraft av sin status som flittig debattant i avisen og sin status som lege og forsker. Dette sier da også noe om i hvilken grad frykten har satt seg, ikke bare blant leger og forskere, men da også i pressen selv. Vi har her å gjøre med en redaktør som lar seg presse, - en dødssynd i bransjen.
Oppsummert avføder ikke dette en moral som kan bringes til torgs som et godt eksempel og til etterfølgelse, snarere tvert imot. Det hører med i bildet at Gule lovpriste utestengelsen.
Man kan fristes til å spørre om hvilken IQ – intelligenskvotient - disse folkene har og jeg fristes til å si at den ikke kan være veldig mange hakk over det normale. Jeg fristes også til å innføre et nytt begrep: DQ, fritt oversatt «dumhetskvotient». Jeg mener det lyser gjennom her at disse menneskene må ha en skyhøy DQ, langt over det normale altså, se under.
En annen islamoservil forsker på meningsmarkedet er religionsforskeren, svenske Mattias Gardell som skrev boken Islamofobi, (han ble oppnevnt av retten mot A B Breivik som fagkyndig). Han beskriver i boken ulike tanke mennesker i ny og ne og i visse situasjoner naturlig nok kan gjøre seg. Han lister opp en rekke slike tanker og forteller leseren at hvis denne har, får eller har hatt slike tanker, så er det et bevis på at de er islamofobe. Gardell nekter seg altså her ikke for å påta seg funksjonen som tankepoliti, i seg selv en funksjon som er langt mer betenkelig enn selve den islamofobien han så i egne øyne ridderlig og nobelt forsøker å bekjempe.

Forslag til ny rasismeparagraf og diskrimineringslov:

Vårt Land et mentalt korrupt prosjekt, Vårt Land – et gjørmebad og Morkens selvforherligelse