Nei til islam: oktober 2022

Det kan være nyttig først å se på disse:

Michigan: Leftists excoriate Muslims for opposing sexually explicit LGBTQ propaganda in schoolbooks

https://www.jihadwatch.org/2022/10/michigan-leftists-excoriate-muslims-for-opposing-sexually-explicit-lgbtq-propaganda-in-schoolbooks

Kommentar: Trettebergstuen kan komme til å møte en motstand fra et hold hun ikke har tatt hensyn til når hun vil forby «konvertering». (Med mange og stadig flere, spesielt blant de unge, som nå vil konvertere til islam og ha en soleklar rett til å bære hijab).

Vi spurte oss selv om Venstresiden nå vil forstå det, tilbake i 2011:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/vil-venstresiden-na-endelig-forsta-det.html

Se også artikler om hva som egentlig skjer på «campus»:

https://www.jihadwatch.org/2022/10/the-graves-of-academe-positions-available

Hva menes med «konverterigsterapi»»? Har det noe med å konvertere f eks fra kristentro til islam å gjøre? Fra en tro til en annen? Kan de sees i sammenheng? Overlapping? Ja, hvis man ser det ut fra vårt høyst relevante anliggende her i den følgende posteringen. Vi vil forsøke å kaste noe lys over sammenhengene i alt dette, bl a i relasjon til konvertering både med hensyn til «gender» og terapi, og dette med politisk og emosjonell korrekthet, og sette problematikken inn i møtepunktene mellom det politiske og emosjonelle, bare for først å nevne noe.

Hva er terapi? Jo, det er i vår sammenheng her det Venstresiden forsøker seg på, wide-scale, overalt. Vi snakker på en måte om å konvertere dollar til yen, i et privatrettslig forhold, om en nokså sober husholdningsøkonomi, uten større ambisjoner enn å etablere litt mer trygghet, en viss høyere status, kanskje, i hverdagen, men da også med en viss voksende nese for stadig mer profitt, konkret profitt, materiell profitt, ikke mer mental helse, i et Utopia som aldri inntreffer, og som vi derfor fort kan legge på hylla, for godt, selv om noen av oss lever på drømmen om å vinne i Lotto, eller i andre religiøse forestillinger om at vi kan endre folk etter våre egne ønsker og behov.

Vi er inne i en forandringsbølge som kan utvikle seg til noe angår oss mer på det dypere personlig og intime planet enn noen storm og flodbølge kan forårsake. Alt og alle skal forandres. Og alt synes å ha blitt politikk, for å bruke en eufemisme.

Som Marx sa det: Tiden er nå inne ikke for å tolke verden lenger, men å forandre den. Joda, forandring skjedde bl a i 1989, da Muren falt og sovjet kollapset. Nå er det en ny forandring vi skal gjennom, vi skal på en måte tvangskonverteres alle sammen, inn i våre innerste krinkler og kroker, innkrøkt som vi er allerede, på oss selv. Noen vil at vi skal bli bedre og edlere. Andre hektiske og manisk tilbøyelige «forandrere» - ofte pure moralister og emotivister – vil nøye seg med å kreve underkastelse under det jeg kaller det servilt betinget emosjonelt korrekte, et uttrykk jeg har myntet, ikke minst for å supplere det nå utgåtte «politisk korrekt».

Vi behandler i det følgende et visst sammensurium av rasisme og «erotisk» konverteringsterapi i et felles fokus, fordi begge eller alle egentlig dreier seg om det samme, nemlig hvilket virkelighetsbilde og menneskesyn vi bør ha – og hvilket syn som skal triumfere – og hva det kjempes om litt under det rent overflatiske i media, politikk og i universitetsmiljøene.

Men når det gjelder å snu om på det økonomiske systemet med alle sine strukturer og interesser, snakker vi om en klassekamp i vid mening, en kamp som – i kraft av å være en egen entitet eller agens - vil konvertere alle til å bli helt nye mennesker med helt nye tanker, et helt nytt sinn, med helt nye innstillinger og holdninger, og helt nye emosjoner. Det var vel ikke akkurat dette Marx så for seg. Men vi gir oss ikke.

Det «man» forsøker på er å gi alt og alle helt nytt og annerledes utseende, mens målet da samtidig er at man ikke helt mister seg selv underveis. Jeg forutsetter at Selvet selv ennå ikke er helt utvisket fra den menneskelig konstitusjon, selv etter et par hundre års forsøk fra forskere og andre entusiaster på å utrydde det helt, dvs utrydde hvem vi er og hvordan vi forholder oss, til alt, illusjon eller ikke.

Det hører forlokkende ut, nærmest som en forjettelse, men upps, forjettelse lyder for «religiøst» - jeg beklager.

Jeg smaker på ordet convertibel og ser for meg et individ av et menneske man tillegger den egenskap at det kan forandre seg, bli en helt annen, skifte identitet, på mitt eget initiativ. Men jeg tenker også på en bil, simpelt sett, en ganske enkel bil som kan kommanderes slik at takt på bilen legger seg flat eller flatt, og blir på den måten en helt annen bil. Jeg fortrekker å bruke «cabriolet» om slike biler. En convertibel gir falske forestillinger om den makt man har eller ikke har, til å forandre, ikke bare tolke, som Marx sa det. Helt uten Gud inne i bildet. Er du konvertibel, kan du formes av meg, for en kynisisme, manipulasjon, suggerering etc når dette overføres på individene.

Det høres litt finere ut. Vi snakker ikke om forbud mot «cabrioliteringsterapi», betegnende nok, - «vi» foretrekker å anvende en betegnelse som er mye grovere, faktisk mindre humant, i møte med mennesker, altså. Konvertering, ikke cabriolisering, (en betegnelse som ikke bare lyder mer uskyldig, men som også gir assosiasjoner til noe forskjønnende i seg selv, ikke bare funksjonelt).

Noen vil her assosiere med Gud, slik at Gud enkelt kan konverteres til Allah, fordi de virkelig tror at Allah og Gud egentlig er den samme. Problemet her er at Gud ikke kan konverteres på denne måten, like lite som Allah kan og vil det. Like vel prøver noen mennesker å få det til «ved Fiat». Hvilket medfører en forlengelse av en illusjon som faktisk ikke bare er absurd å ha, og pleie, men også samtidig meningsløs å leve med. Det meningsløse har dermed fått en ekstra lød: Man foretrekker å tro på løgnen fremfor sannheten og dette fenomenet er mer utbredt enn selv Du vil like å tro. Vi kan si at det her dreier seg om en kollektiv sykdom som ingen terapeut ser ut til å ville ta i, på grunnleggende alvor, fordi man antakelig går ut fra at det er meningsløst å forsøke, engang.

Et menneske er imidlertid i sitt vesen et vesen som er konvertibelt, nærmest i teknisk forstand. Når man snakker om et menneske som har konvertert, snakker man om et menneske som ut fra sin frie vilje har maktet den prestasjon å forandre seg selv, og sitt verdisyn, kort sagt, enten på et mer overflatisk plan, eller på det mest intime og eksistensielt grunnleggende planet. Å konvertere anses derfor som noe som kan nærme seg en dygd, fordi det her er snakk om et fritt og selvstendig menneske.

Et konvertibelt menneske er et menneske som går rundt med det potensial at det kan forandre seg, fra grunnen av, på en måte, men bare på en måte. (Og her ser altså noen sitt snitt til å tre inn som den som forløser potensialet).

Et konvertibelt menneske kan også anses som et menneske det på sikt går an å konvertere, enten ved en eller annen form for subtil tvang, eller overtalelse, i forskjønnet mening. Hvis tvangen bekreftes notorisk og offentlig, kan det være snakk om tvang, og da er konverteringen ikke autentisk, selv om den konverterte er overbevist om at «omvendelsen» er til evig fordel for ham, bl annet fordi han føler seg bedre, nå som han har konvertert, uansett om det virkelige forholdet jo er at noen andre enn ham selv har konvertert ham. Mange er stolt av sitt nye generiske navn: Konvertitt. Plutselig har han da fått noen nye privilegier, (selv om det ikke føles sånn, til å begynne med).

Å forsøke å konvertere noen kan ligne på – forsøk på – eksorsisme, vellykket eller ikke. Eksorsisme kan også ligne på terapi, men i terapirommet er det hverken plass til gud eller djevel. Vi kan her snakke om forekomsten av to eller flere inkonkgruente metafysiske «størrelser», konsepter eller dimensjoner og stadig innbyrdes dialektiske agenser eller komponenter, om man vil, for å snakke litt «fag», hvis man ser bort fra det rent åndelige momentet, noe terapien er kjent for: Jo mindre Gud, desto bedre. Jo færre forstyrrende faktorer - best. Lettere å helbrede, dvs konvertere.

Jeg har skrivet en del om emosjoner her på bloggen, særlig de servilt betinget korrekte emosjoner. Nå blir spørsmålet: Er det legitimt å forsøke seg på emosjonskonvertering, emosjonsterapi? Tvangskonvertering av emosjoner? Er det ikke det alle våre styrende forsøker seg på når man vil ha forbud mot konverteringsterapi (når terapien ønskes modent og inderlig)?

Jeg har visst problemer her: Hva siktes det til med «konvertering» her. Går det på konvertering fra homofil til heterofil? Og omfatter begrepet dette å ville og ønske å bli og være et annet kjønn?

I begge tilfeller dreier det seg om en form for eksorsisme uten at Gud er inne i bildet. Det dreier seg enten å beholde noe eller kvitte seg med noe, det kan komme ut på ett, i dette perspektivet. Spør Nietzsche.

Vi ser stadige forsøk på å skape en ny religion, en Gud, en overgud, som faktisk i dag kan ha den uforanderlige egenskapen at «han», «hen» eller «hunhan» ikke eksisterer. Det er selvsagt et fåfengt prosjekt, men prosjektet sysselsetter fler enn vi vil tro er mulig.

Ett burde være ganske klar: Forsøk på konverteringsterapi kan medføre store utfordringer og skape et meget utrivelig, for ikke å si ulevelig, tvers igjennom destruktivt, kaldt og umulig miljø, eller klima, både inne i den enkelte, og i kollektivet. Klodekollektivet. Det kan skapes uår i folket, men akk, det er det få som bryr seg om, som en gammel vise sa det. Når noen i dag mener at de finner forklaringen på alt i vårt underbevisste, driver de egentlig en form for konverteringsterapi, mot høy betaling, lovlig og legalt, ja, ønsket og villet.

https://www.facebook.com/855720310/posts/pfbid0dt2PQh4k4VexdH8mCnUDYZPCVvVhn7mW1J5daEsDZpmHKhw9aJkLiNjxHBbW88T7l/?sfnsn=mo&extid=a

Rasisme: — Universitet og høgskular har eit sterkt behov for opplæring

https://khrono.no/rasisme-universitet-og-hogskular-har-eit-sterkt-behov-for-opplaering/725235?fbclid=IwAR1sxCRH4c-wi3Smi7CUk8462bImJkvGHTdHEDvFqqmDisjhrjkbitNCRV0

"— Veldig få synest sjølv dei har ei utfordring når det gjeld fordommar. Det meste skjer på eit ubevisst plan. Dette gjeld også i akademia, trass i at mange har kunnskap og er trena i å forstå maktstrukturar og korleis dei kan fungere. Ein er ofte blind for at ein er med på å promotere fordomsfulle oppfatningar av andre. De kan for eksempel vere at ein framstiller nokon som «det eksotiske innslaget» på eit institutt. Eller at ein ikkje har tatt bryet med å lære seg å uttale eit framandklingande namn rett, før ein introduserer nokon".

Kommentar: Her ser vi, slik jeg ser det, et forsøk på å konvertere så mange som mulig, bort fra «det underbevisste», den skammelige guden, til forskjell fra den guden som er helt avhengig av terapeutene, skal han, hun/ hen/ hanhun/henhan eller hanhen, å eksitere og fungere, «som han skal». Man forsøker seg på en gudskonvertering samtidig som man forsøker seg på å konvertere mennesker, hvilket ifølge Trettebergstuen, som har sin egen versjon av gud, hun også, burde være forbudt.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/10/psykolog-jordan-peterson-mot.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html

Hør bare på følgende, som riktig nok ikke er uttalt av statsråd Tretteberstuen, men som like vel gir visse berettigede assosiasjon, ifølge meg selv:

«Alle hvite mennesker er rasister og det er umulig for hvite mennesker ikke å være det. (Alle er derfor medskyldige og vi er derfor pliktige til å kritisere systemet. Det spiller ingen rolle om enkelte gode hvite mennesker som forakter rasisme og ikke er klar over at de har noen rasistiske fordommer).

Å være god eller dårlig er ikke relevant. Rasisme er system med mange lag som ligger innbakt i vår kultur.

Vi er alle sosialisert inn i dette rasistiske systemet. Vi kan ikke unngå rasisme. Hvite har blindvinkler når det gjelder rasisme jeg har selv blindflekker på dette. Rasismen er kompleks og jeg trenger ikke å forstå alle nyanser ved de tilbakemeldinger jeg får om dette for å validere denne feedbacken. Hvite er/ jeg er ubevisst en deltaker i rasisme. Fordommer ligger der ubevisst og implisitt.

Jeg er hvit og behandler en felles hvit dynamikk. Jeg skriver hovedsakelig for en hvis målgruppe og når jeg bruker termene vi og dem, refererer jeg til det hvite kollektivet.

Hvite mennesker er sosialiserte inn i en dyp internalisert følelse av overlegenhet slik at vi enten ikke er klar over den eller en overlegenhetsfølelse som vi aldri kan eller vil innrømme. DiAngelo avviser det liberale prinsippet som sier at rase er irrelevant for menneskeverdet. Liberale verdier er ifølge henne rasistiske fordi de gjør hvite mennesker i stand til å skjule seg for det «faktum» at de er rasister og føler seg overlegne, «hide from the «realities» of their own racism and white supremacy)».

(Overs. Fra Cynical Theories av Pluckrose og Lindsay, s 206). https://en.wikipedia.org/wiki/Robin_DiAngelo

Pluckrose og Lindsay mener nå at ovenstående inngår i det de kaller Cynical Theories, eller Cynical Critical Theories. De mener at disse teoriene forsøker å danne en ny religion. For de som leser boken, vil dette bli åpenbart for de fleste, som allerede fra før av ikke er konvertible eller cabriolet-mulige.

De skriver bl a: … Bevegelsen har etter hvert fått navnet Social Justice Movement, (med store bokstaver) et annet navn på «wokismen», som impliserer - som om, altså - at det er den alene som har «våknet» opp til å forstå hva som ligger i sosial rettferdighet, (med små forbokstaver). Bevegelsen identifiseres gjerne med identitespolitikken generelt. Det går nesten ikke en dag uten av noen er blitt sagt opp, utestengt eller «cancelled» eller er blitt gjenstand for offentlig «shameing» på sosiale media, ofte for å ha sagt eller gjort noe som man tolker som «sexist, racist eller homofobic», brudd på såkalte «speach-codes», (man må kjenne kodene og uttrykke seg på dem, for å være innafor) (Jeg må føye til: Islamofobisk).

På sitt verste, skrive forfatterne, utgjør dette en svært ondskapsfull form for mobbing og er en form for autoritarianisme. Selv kaller de seg altså «woke». De kan påpeke rasisme der denne er usynlig for alle andre enn dem selv. De mener rasismen bare kan oppleves av den som er et offer for den. De er besatte av makt, språk og kunnskap (ervervet og forstått bare i den gruppe man tilhører, men som like vel skal gjelde som objektiv kunnskap og forståelse). Dette innebærer da identitetspolitikk og «politisk korrekthet, (jeg må tilføye: Servilt betinget emosjonell korrekthet). De benekter eller fornekter vitenskap og fornuft, Opplysningstidens grunnpilarer. «They interpret all our human sociological interactions in the most cynical way possible”, som de skriver. De bruker “cynical theories to deconstruct what we might agree to call “the old religions” of human thought, which include conventional religious faith like Christianity and secular religions like Marxism … and replace them with a new religion of its own, called Social Justice … and rather than interpreting the world in terms of subtle spiritual forces like sin and magi, it focuses instead on subtle material forces, such as systemic bigotery, and diffuse but omniprecent systems of power and privilege”. I et slikt konstruert paradigme kan vi høre at bare menn kan være sexister og at bare hvite kan være rasister. Det er blitt stadig vanskeligere og til og med farlig å hevde at man burde forholde seg til folk som individer som har det til felles at alle tilhører vår felles menneskehet. S 15 ff.

Forfatterne behandler også forskere som Barbara Applebaum (må ikke forveksles med Anne Appelbaum) - og Alison Baily og viser sammenhengen til DiAngelo.

Michal Knowles i sin Speachless, 2021, at “”a solipsistic argument” often accompanies these dysmorphic delutions. The “sufferer’s” feeling about their “gender” or wight exist only in their minds, and society cannot question them, even if their subjective sense contradicts observable reality. This radical subjectivism at the heart of intersectionality, woke ideology, and gender theory abolishes the possibility of disinterested debate by recasting any disagreement with people who claim to suffer as “erasing their lived experience”. … When a gender ideologue claims that a man is truly a woman trapped inside a male body, he implies that one’s “true self” has nothing to de with one’s body. The self, according to this conception, is purely metaphysical, the physical world has no bearing on it at all. A man may possess all the bodily attributes of a man, down to his very chromosomes, but if he feels “on some deeper level” like a woman then in fact he is a woman according to gender ideology. (PS: Jfr sammenheng med gnostisismen). S 182 ff

If man and woman do not exist as real sexual categories – if “gender” is mere “social construct” – then the logic behind “gay rights” fall apart. S 184.

Sometimes political correctness speak the language of radical individualism, and other times it demands collectivism, but it always seeks to disrupt the family, federalism, and other traditional political institutions .. s 185

Transgenderism became a national political battle in … 2016 when the liberal council of Charlotte … passes an ordinance that banned discrimination on the basis of “gender” and “gender-identity” in public restrooms and changing rooms, erasing an earlier provision permitting separate facilities for men and women …

By the end of the 2010s, the new gender ideology had progressed beyond bathrooms to libraries and classrooms, where it sought to pervert children’s understanding of sex and sexuality. Rosy Clark, a teacher at Brooklyn’s taxpayer funded PS 58 preschool, taught her four year old students that everybody has the right to choose their own gender by listening to their own heart and mind … s 188.

If we cannot count on our conscience and reason, we cannot claim to govern ourself …

Politically correct radicals see to suppress and ultimately transform our moral intuitions, deny our rational faculties, and erase the wisdom of ages … s 192.

Knowles observerer at politisk korrekthet stammet fra en viss retorikk kommunistene i sin tid benyttet seg og hvor man snakket om «a great alternative faith of mankind”, s 224. Han nevner navn som Fromm, Marcuse, Lucacs, Gramsci og Horkheimer og andre med tilknytning til Frankfurterskolen, hvor Critical Theory har sitt utspring.

Vi har nevnt disse navnene tidligere her på bloggen og det gjelder også Marcuses «repressiv toleranse». (Vi siterer også Popper i denne forbindelse):

http://neitilislam.blogspot.com/2022/08/antifa-etter-crash.html, hvor jeg også kommer inn på Sorel, Rousseau m fl og hvor jeg mynter termen «psykopatoider».

Marcuse believed that concervatives cultural hegemony had endowned the oppresses masses with a “false consciousness” that left them ignorant of their own oppression, s 225. … feminists of the 1970s attempted to overcome this “false consciousness” by hosting “consciousness-raising”. Simon de Beauvoir wanted to prohibit women from staying home and raising their own children. (Hun ville altså I praksis tvinge kvinner til frigjøring).

Vi husker også: Hey hey! Ho ho! Western Civ has got to go … som ble et slagord til opprørske studenter på 1960-tallet som kjempet mot det de kalte systemic racism. Sann mine ord!

Knowles minner også på et par ting akademia og andre har glemt fullstendig: John Milton, som var en av de betydeligste tilhengerne av ytringsfriheten i sin tid, gikk inn for streng sensur av katolske ytringer. Liberalismens Far, John Lock, skrev: «… those are not at all to be tolerated who deny the being of a God”.

Kommentar: Knowles skriver – som samtlige andre som skriver om disse tingene I dag - mye om Politisk Korrekthet. Jeg for min del vil litt under huden på denne sjablongen, jeg snakker da om dette å være «servilt betinget emosjonelt korrekt», et faktum som kan være mye vanskeligere å isolere, (for å få frem en mulighet for en undersøkelse «under mikroskopet») og behandle akademisk enn det politisk korrekte. Man henviser alltid emosjonene til skjønnlitteratur og spekulativ metafysikk, noe som tjener til å gjøre dem vitenskapelig irrelevante, (hvilket de ikke er, vi har tidligere behandlet Barrett her på bloggen: How Emotions are Made: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Interessen for «Det politisk korrekte» gjør i sin alminnelighet kritikken nokså entydig og lett. Det emosjonelt korrekte er etter min mening viktigere å ta fatt i, selv om det byr på store utfordringer og er vanskeligere å fastslå. Det emosjonelt korrekte – som et vesentlig fenomen - er ikke oppfanget hverken i filosofien eller psykologien hittil. Mange vil oppfatte det som en løs metafysisk påstand som bare kan innby til spekulasjoner bygget på fraværende empiri, men dette er en misforståelse. Jeg forsøker å forklare dette andre steder her på jobben. Men det emosjonelle angår oss som individer og person mer enn det politiske, hvilket torde være selvinnlysende nok, et faktum ingen ser noen grunn til å betrakte som et fruktbart utgangspunkt for videre studier. Grunnen kan være at termen i seg selv skremmer fordi den synes å implisere at emosjoner kan være sosialt konstruerte, eller det motsatte, at de er essensielle og derfor ikke kan forandres. Begge vinkler nærmest roper på mer forskning, uten at det skjer noe. Man vil overlate «følelser» og «emosjoner» til seg selv og den enkelte som har dem og får dem. Hvorfor og hvordan er et tabu på dette området, til ingens fordel.

Litt fra Wiki:

DiAngelo is known for her work regarding "white fragility", a term she coined in a 2011 paper in The International Journal of Critical Pedagogy.^[8]^[23]^[24] She has defined the concept of white fragility as "a state in which even a minimum amount of racial stress becomes intolerable, triggering a range of defensive moves." In the paper, she argues that, "White people in the U.S. and other white settler colonialist societies live in a racially insular social environment. This insulation builds our expectations for racial comfort while at the same time lowering our stamina for enduring racial stress. I term this lack of racial stamina White Fragility. White Fragility is a state in which even a minimal challenge to the white position becomes intolerable, triggering a range of defensive moves including: argumentation, invalidation, silence, withdrawal and claims of being attacked and misunderstood. These moves function to reinstate white racial equilibrium and maintain control." As of 2016, she regularly gives workshops on the topic.^[25]^[26] In 2017 the term white fragility was shortlisted by the Oxford Dictionary for Word of the Year.^[27]

Kommentar: Når jeg i en rekke artikler her på bloggen har skrevet om og advart mot «de servilt betinget korrekte emosjoner», så er det ikke fra DiAngelo jeg har det, snarere tvert imot: Jeg har det fullt og helt fra meg selv. Jeg ser på verden helt annerledes enn både DiAngelo og Trettebergstuen, bare for å ha sagt, og lar meg neppe konvertere, simpelt hen fordi jeg ikke har behov for det, og fordi jeg ikke «er sånn». Jeg er hverken en potensiell cabriolet eller en konvertibel som er klar for det. Forsøk på å gjøre meg unormal, byr meg imot, for å si det sånn. Særlig hvis intensjonen metoden går ut på å suggerere meg, eller behandle meg, eller konvertere meg for sportens eller den edle vitenskaps skyld, med subtile eller utstuderte manipuleringsmekanismer, som klekker seg selv ut på Univeristene i dag. Man skal ikke forandre for å forandre. Gjør man det, dreier deg seg om tvang. Og et ideal som krever at vi må bli nye mennesker, de fleste av oss, for ikke å si alle, bortsett fra «terapeuter» som DiAngelo selv.

Ifølge DiAngelo blir det umulig for «victimized groups» å være rasistiske; og: Meritocracies are themselves representative of racist hierarchy; believing that you aren’t racist is excellent evidence that you’re racist; white women’s tears are a form of racism … skriver Ben Shapiro I The Authoritarian Moment, (2021).

Ikke da underlig at vi får en masse Forandringsprosjekter eller konverteringsterapier rundt omkring og ifølge denne logikken, hva er f eks Simen Bondvik som skriver:

HRS er en blogg som sprer rasisme, islamofobi, hat og konspirasjonsteorier … ? Er Simen Bondevik rasist? http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/simen-bondevik-hater-han-hrs.html

Det sentrale er dette: Aldri før har så mange mennesker tørstet etter å bli født på nye, bli totalt forskjellige fra hva de er, i utgangspunktet her, ikke nødvendig vis avgrenset til personens «sanne vesen», men ontologisk. (For man kan liksom ikke føle seg dårligere enn man føler seg akkurat nå, og dette gjelder også oppfatningen om hvordan andre er, nemlig like «dårlige» som en selv). Det fins vel millioner av selvhjelpsbøker som lover en ny sjel, om ikke en ny dress eller skjorte. Resultatet eller ønskedrømmen om å bli ny og bli betraktet som ny og renvasket, så å si, ser ut til å ha vært magert, lenge nå. År etter år, år ut og år inn. Men vi lever på håpet samtidig som noe fattes – kanskje en dypere selverkjennelse? Vi roper forandring, forandring! Vi befinner oss på et slags vippepunkt; nye paradigmer står for døren, mindre selvinnsikt foretrekkes, kanskje, fremfor mer og dypere selvforståelse. Men «intransigente forandrere» vil helst forandre alle andre enn dem selv og det er – selvsagt - autoritært, for ikke å si totalitært. Et viktig eksistensielt moment ser imidlertid ut til å mangle: God gammeldags anfektelse og noen å bli anfektet av og overfor. Både kollektivt og individuelt. Oppgavene står i kø, løsningssforslagene er få. Å skjenke evig liv hører fortsatt Gud til.

I gamle dager var man vel forberedt på at mennesket trengte å bli født på nytt, men man var like klar over at å bli født på nytt var en umulighet, aller mest var de klar over at ingen kunne føde seg Selv på nytt. Fordi det jo er umulig. (Et sentralt standpunkt i ethvert forsøk på dannelse, vil jeg si). De fleste hverken orker eller klarer å forandre seg selv til det bedre ved å tro og gå ut fra at de kan klare det helt av seg selv, uten hjelp av klinisk terapi eller grupprepress-terapi, noe som godt kan skje planlagt mens man sitter i en statsrådsstol eller befinner seg i et politisk parti.

Noen setter seg i statsrådstolene og tror at de på en måte er blitt «gjenfødte» mennesker helt frivillig og uten bruk av tvangsterapi. Den største terapeuten i vår sammenheng her, blir da statsråden som tenker lateralt og vil «gå rundt» alt som smaker av terapi, nettopp fordi slik terapi skal bli forbudt og medføre fengsling eller straff. Derfor kaller slik statsråder og andre kulturpersoner seg politikere. Politikk, ikke terapi, er løsningen. Panacea. Here I come.

I realiteten er imidlertid forbudet mot konverteringsterapi et terapeutisk virkemiddel. I gamle tider opererte man med andre og mer forståelige begreper: Man snakket om å gå til presten for sjelesorg, med sikte på forlatelse (for syndene). I dag vil «sosio»-terapeutene kalle slikt et klart forsøk på å begå overgrep, dvs forsøk på å konvertere. Å bekjenne sin synd er å være presset til det, tenker man, med største letthet. Man vil nå ha seg frabedt slik terapi. Det skal i stedet være forbudt å være imot konverteringsterapi som f eks gjelder kjemibehandling for følelser av ikke å være født i det riktige kjønn og det skal være forbudt å gå mot kirurgi «on demand», fordi man føler seg mer vel i ett annet kjønn (med en annen legning). (Vi husker at «abortion on demand» er et annet uttrykk for «fri abort», et dobbeltinngrep som skader «verten» og dreper «fosteret», fordi fosteret anses å være et angrep på moren).

Ser vi oss rundt i dag, ser vi veldig mange mennesker som ønsker å bli født på nytt. Mange blir «født på nytt» flere ganger om dagen, eller i året, og den nye fødselen kalles det som skjer når man forelsker seg (ofte ved å bli mer forelsket i seg selv). Da vet man at «offeret» eller den man blir forelsket i, anser en for å være en ny og frisk skapning som man aldri har sett maken til før. Og selvsagt er dette nærmest som et mirakel å regne, et mirakel man ikke har råd til å si nei til. Man får begynt på nytt. Fraish.

Feel good? Livet overstrømmes av gaver.

I gamledager lot det seg gjøre å bli født på nytt på en mer grunnleggende måte. Man hadde løsningen på problemet og løsningen var dessuten gratis, ja, man var utvalgt «for free» - vi husker tale om at nåden er gratis, dvs at troen er gratis, med bare en «hake» ved det: Løftet om det evige liv, hvor alle blir født på nye hele tiden og uten stopp.

Dette var for mange altfor godt til å være sant, og er det fremdeles. I stedet må man opptre som en terapeut som vil forby konverteringsterapi, nettopp for at terapien skal virke og for at alle - seriøst - skal kunne føle seg litt bedre, til enhver tid. Men da uten å bli født på nytt ovenfra.

De nye terapeutene vil nå forby terapi som legger til rette for å bli født på ny ovenfra. De nye terapeutene vil at mennesker skal bli født på nytt på deres initiativ, med deres terapi, på deres premisser, inkludert deres menneskesyn. Slik sett inntar de guddommelig status. Det er de som nå vil muliggjøre den nye fødsel, den som kommer utenfra, eller ovenfra, men ikke fra Gud. Gud er ikke nødvendig, egentlig bør «han» forbys».

De nye terapeutene innser med andre ord at frelsen ikke kommer innenfra, fra mennesket selv, (men kanskje med andre menneskers hjelp!). Mennesket er «for syndig» og svakt til at det kan redde seg selv, later man til å tro, det må nye terapeuter til, som helst vil forby all tidligere terapi. Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Men dette vil koste masse penger og dra mange ressurser, og kanskje drive mange nye terapeuter til vanvidd, før eller siden, til enorme kostnader for samfunnet, som ikke kan leve med at mennesker sliter seg ut på jobb, og i terapi. Bevilgningsterapi er på moten og kommer ikke til å gå av moten i nærmeste fremtid. Politikere og andre kulturpersonligheter er blitt spesialister på selektiv bevilgningsterapi, i stor stil, fordi de ikke kan erstatte gud, men like vel tror at Gud trenger akkurat dem som godt betalte kroniske stand ins. Tenk: Onkel Skrue i ideell fasong.

I gamledager praktiserte man barnedåp, et ritual hvor barnet «ble født på ny», ovenfra eller på ny. Og begge deler på en gang. Man innså at her var ingen terapi nødvendig, ingen terapi mulig. I dag skal det selvsagt terapi til for å bøte på enhver viderverdighet. Og hverken forsyn eller skjebne eksisterer, annet enn som et vagt minne om at vi skal dø engang, alle mann alle. I grunnen var dette en rimelig, rasjonell, forstandig og nesten gratis ordning; handlinger som helt klart ga mer enn det de kostet. Man var full klar over at mennesket ikke kunne frelse seg selv. I dag er det omvendt. Ikke rat at det er så stort behov for terapi og antiterapi. Det er noe annet enn Kristus og AntiKrist. Kan det se ut for.

I dag er det i visse kretser som kaller seg kristne ikke nok med barnedåp, selv om man innrømmer at den nok har sin plass og sin mening, innenfor det kristen fellesskap, som stadig skrumper, altså. Man har i tillegg til og ofte til fortrengsel for barnedåpen funnet enn annen og ny måte å bli frelst på, man må for å kristen bli født på ny ved åndsdåpen, en dåp som kan skje nær sagt når og hvor som helst.

Er man født på ny etter denne teologien, er man frelst, ikke av egen hjelp, selv om noen høytidelig erklærer at «Jag har beslutat» eller noe i den retning. Slike kristne holder på at det er Ordet – Bibelen – som gjør at man blir frelst, men at det er Gud som gir troen og åndsdåpen, dvs en erfaring som er så tydelig at en åndsdøpt kristen aldri kan glemme hva som her skjedde. Dåpen i denne sammenhengen kan ikke tapes. Den erstatter alle terapeuter og terapiformer, uansett, uten forbehold. Slike kristne kan snakke om denne hendelsen, dette dirkete inngrep fra Gud, på en avslappet og ofte lattermild og klukkende måte, en klukking alle åndsdøpte vil kjenne seg igjen i, en klukking som fungere som et løsenord og et bevis på at man tilhører «kretsen» av utvalgte. De godsnakker om denne dåpen på omtrent samme måte som når noen blir overasket og begynner å le når man får en elektrisk lekebil til å gå og trille plutselig og helt av seg selv, for første gang da de trykket på fjernkontrollen. De ler av den styrke og kraft bilen utviser der den farer av sted, nærmest for egen maskin. De har opplevd noe morsom og noe å glede seg over, som et barn som blir født på nytt. Åndsdåpen innebærer imidlertid at man er så noenlunde voksen for å kunne oppleve den i fullt åndedrag, så å si. Og en voksen person skal jo ikke trenge noen terapeut. Han skal være fri, selvstendig og uavhengig. Åndsdåpen fikser dermed problemet med den allesteds nærværende terapi. Den åndsdøpte «går av seg selv»! For egen maskin! For en befrielse.

Fristelsen ligger i at man er blitt en terapeut for seg selv; at man i realiteten innbiller seg at man har frelst seg selv. Og at man bruker Ordet som et instrument til rent eget formål, for å kunne drive en slags meråndelig terapi på andre. Og da er man fjernt fra barnedåpen, og den rent gratis nåde. Da er man langt inne i gjerningsreligionenes felles multiplum. Og median. Det spørs hvor lenge det varer. Det er visst like vel åpenhet for at barnedåpen på nytt skal få sin renaissance. At man på nytt skal få lov til å bli født på nytt, uten hjelp til selvhjelp og uten hjelp av terapi og terapeuter. Men ved et direkte inngrep eller en umiddelbar utgydelse eller inngytelse eller «rettslig» erklæring fra Herren selv. Vi får bare se og holde ut så lenge det går, slå oss selv med aller nådigst tålmodighet.

Tilbake til start: Statsråd Trettebergstuen vil altså ha forbud mot konverteringsterapi. Jeg lurer på om dette vil bli godtatt sånn hals over hodet i noen av de frommeste og mest bokstavtro muslimske miljøene, spesielt i Norge og Skandinavia, og i resten av Europa.

Jeg bare lurer, for i utgangspunktet burde de jo hilse lovforslaget velkommen, så de slipper å ha visse absolutt uforanderlige og derfor absolutte guddommelige hjemler hengende over seg for å kunne drepe homofile, (slik bare de aller mest ekstreme vil det). Hvis lovforslaget blir vedtatt, kan de si at nå har vi ikke lov til å drepe dem, i hvert fall ikke foreløpig. Om femti år blir det kanskje en annen sak. Men nå – burde de gå inn for forbud. For slik sett vil disse fromme slippe å drive sin spesielle form for konverteringsterapi, i form av å kvitte seg med problemet en gang for alle, i hvert enkelt tilfelle. For å ta livet av «de uønskede» kan jo sees på som konverteringsterapi, radikal og resolutt terapi, for å si det mildt.

I praksis er det grunn til å tro at muslimer legger ned mye aktiv og ikkevoldelig energi på å omvende folk med «uønskede» tendenser og praksiser i sine egne rekker. På en forsiktig og myk måte, eller helt likegyldig, selvsagt. Jeg vet at mange muslimer med stor autoritet oppfordrer folk til å forholde seg passive til homofil praksis, bare det skjer usynlig eller innenfor husets fire vegger, som det heter. Man vil jo ikke drepe noen, sånn i utgangspunktet, for bagateller som kan neglisjeres, hvis man vil. Det føles jo like uriktig og galt både for muslimer og ikkemuslimer å drepe noen for å elske noen, som det jo også heter. For kjærlighetens skyld, sier noen.

Men det drives kanskje mye aktiv konverteringsterapi blant muslimer i Norge i dag. For mye, vil kanskje mange mene. (Noen muslimer har opprettet grupper som arbeider for å fremme «uønskede» interesser, (hvis mulig, med statlig bistand). Hvis det blir forbudt å drive konverteringsterapi, vil mange muslimer kunne si, så fratar man de facto muslimene retten til å drive human, nettopp aktiv, konverteringsterapi, slik de er blitt vant til å gjøre i Norge i dag. (Tretterbergstuen vil vel neppe sette seg mot dette?).

Det ville være en katastrofe for mange muslimer å slutte med å drive human konverteringsterapi, spesielt der noen imamer f eks driver svært aktiv terapi, og nærmest systematiske forsøk på å få noen til å omvende seg, med kraftig backing i miljøet. («Omvendelse» er akkurat her et noe ullent begrep).

Så må ikke nå norska myndigheter nå passe seg for ikke å virke altfor autoritære overfor akkurat disse muslimene?

Jonas Gahr Støre har gitt uttrykk for det han oppfatter som autoritært: Kamp mot abort og barnas rett til en mor og far. Han mener kanskje da også at det er autoritært å være mot et forbud mot konverteringsterapi. Kan han beskyldes for å opptre autoritært overfor visse muslimske grupperinger og ellers, overfor de «uønskede» som i sannhet nettopp søker konverteringsterapi?

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/er-staten-norge-autoritr-totalitr-og.html

Filosof og 68’er idolet, Adorno – en av de mest kjente 68-revolusjonære, satte opp et skjema man kunne bli krysset av for, for å avgjøre om man hadde en autoritær personlighet:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/hadja-tajik-som-fremtidig-partileder-i.html

Det har imidlertid vist seg at de som ville luke ut de autoritære var like autoritære som noen alle de andre, de ville luke ut.

Men la det være klart, synes jeg: Det er ikke autoritært hvis Støre skulle mene at det er forbudt å drive konverteringsterapi hverken før, under eller etter, ved drap, likvidering, henrettelse av «de uønskede». Det er heller litt rørende naivt, da. Og her har han mange muslimer med seg, bortsett fra de mest fromme og bokstavtro, som faktisk føler seg forpliktet til å drepe, også her i Norge. (Her foreligger ingen forskning, ingen statistikk å vise til etc … ).

Så vidt vites er ingen slike registrert i Norge og da vil vi like å tro at svært få, hvis noen muslim i det hele tatt, vil gå mot en konverteringsterapi som innbefatter den guddommelige retten – og plikten - til å straffe med døden.

Slik kan man si at visse guddommelige påbud og forbud i islam de jure er opphevet eller formelt abrogert her i landet. Mens Allah’s gudommelige lover både de facto og de jure fortsatt gjelder absolutt, objektivt og universelt. Bare for å ha det klart, forstå kontradiksjonene. Noen vil ta dette som et bevis på islam er en svært liberal og fleksibel religion og definitivt en ikke-autoritær religion, akkurat som muslimer flest ikke er autoritære personer, og attpå til: Hvis forbudet mot konverteringsterapi blir gjeldende rett her i landet, jo bedre for muslimene, for nå kan de si at de gladelig bøyer seg for dette forbudet, fordi det har de allerede jo har praktisert dette prinsippet her i landet, hele tiden, samtidig som de altså har visse imamer som minner om hva de egentlig fortjener, ifølge Allah, nemlig døden.

Å drive konverteringsterapi ved å minne om dødsstraff, uten å utføre straffen, er riktig nok en noe bisarr måte å drive konverteringsterapi på, men ok, det er bedre enn «the real thing», vil noen si. Og så vil noen si at, se her, «vi muslimer er ikke autoritære». Allah er en tolerant gud. Muslimer er mer tolerante enn visse kristne, vil de kunne si, kristne som går sterkt mot forbudet mot konverteringsterapi. Og så kan Støre si og ville det han vil og gjøre det han gjør.

Og nå slipper endog imamene som har forsøkt å omvende noen med human mildhet å fortsette med å gjøre det; de kan med andre ord stille seg helt likegyldige til denne formen for terapi innad i rekkene, og dette er jo også i tråd med praksis, som går ut på å gi en god dag i hva visse «uønskede» gjør under dyna, bare det holdes skjult for offentligheten og ikke vekker «harme» eller anstøt.

Imamer kan nå med den største letthet forsvare seg mot kritikk fra mer bokstavtro og «ytterliggående» muslimer ved å si at loven om forbud mot konverteringsterapi nå skal gjelde for alle her i landet. Ja, de kan faktisk si at norsk lov her står over islamsk juss og lov, selv om det er lite trolig at de vil formulere seg på akkurat den måten, (fordi dette er kjent og objektiv eller valid rett innen islam selv, selv om det ikke nevnt konkret i f eks Koranen). Men underforstått og implisitt, må det jo forholde seg slik, i hvert fall slik at de kan føle en viss lettelse over den nye loven, slik at de ikke trenger å forklare eller bortforklare seg. De kan appellere til autoritet, altså, en autoritet som nå står over Allah og profetens autoritet.

Litt av et dilemma? Vel, dette bryr ikke våre politikere og kulturpersonligheter seg om. De mener å vite at menneskeskapte lover trumfer alt, positiv lovgivning, bare de bunner i et demokratisk flertall, som ikke er bundet av guddommelige forbud og påbud.

Så det kan tenkes at muslimer flest nå går inn for konverteringsterapi, mens mange kristne går mot den, og ikke bare kristne, men også mange ikkekristne og religiøst nøytrale, spesielt emosjonelt korrekte, vi nevner her 2 blant mange flere, vil vi tro: Advokatforening og Norsk psykiatrisk forening.

Det ropes faktisk varsku mot forbudet fra flere hold innen forskning etc. Blant politikere og andre kulturpersoner, er reaksjonene svært ydmyke, for ikke å si helt fraværende. Det kan være et symptom på stor usikkerhet og et gedigent kollektivt behov i disse kretsene for å bli likt og ikke kritisert.

Hva betyr forresten tvang? Vi assosierer litt: Tvinge seg på, pådytte noen noe, avtvinge, trenge seg på, herse med og herse over, overtale noen til å bekrefte eller avstå fra noe eller noen.

Tanketvang, fins den? Det fins i hvert fall nå flere utgaver av tankepoliti. At det fins folk som vil under huden på deg, mer diskret, torde ikke være noen overraskelse for noen. Noen arbeider iherdig for å få taket på deg – subliminalt.

http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html

Kan du tvinge noen til å endre sine grunnleggende emosjoner (i et for øvrig åpent system og ikke med vold)? Kan du bruke loven til å forandre noens personlighet, individualitet og følelse av identitet? Kan du tvinge noen til å like noen eller like noen, eller det motsatte? Kan du tvinge noen til å avlære seg visse ting, tilbøyeligheter, drifter og – legninger? Kan du si at noen er disponert for å gi etter for visse ubehagelige fristelser?

Kan samfunnet kreve av noen at de avstår fra forsøk på å endre noens behov for å endre sine vaner, sine behov, sin tro og sitt kall eller oppdrag, og true med straff for mennesker som bare vil hjelpe og rådføre noen om sitt syn på sakene?

Skal det være helt OK å forby forsøk på å endre livsstil, visse holdninger, visse uønskede tanke og handlingsmønstre – når dette blir presentert som et tydelig ønske fra den som søker å forandre seg og de vaner og tilbøyeligheter hen selv mener er til skade for ham eller mener får ham til å gjøre, tenke og emovere noe han påstår han vet er uriktig og galt – og objektiv sett moralsk forkastelig?

Kan noen tvinges til å tro at Gud har feil og «jeg» eller vi har rett når det gjelder spørsmål av den mest intime og personlige karakter?

Kan det være skadelig å bidra til at noen endrer legning og disposisjoner hen helst vil være foruten og praksiser som hen dessuten mener strider mot både naturen og Guds kjærlige normer og regler?

Kan forvirrede barn helt rettmessig og med hjemmel i lov ha en rett til å traumatisere sine foreldre og tvinge dem til å godta at barnet vil bytte sitt kjønn mot et annet? Kan et barn med lovens lange arm i bakhånd tvinge, pådytte og true sine foreldre til full aksept og forlange at de skal støtte dem med å foreta kirurgiske inngrep og kjemoterapi, for å endre identitet? Alt fordi alle nå har plikt til å rette seg etter det nye credo: Jeg er mine emosjoner?

Se denne vinkelen på det hele:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/natan-sakene-i-det-godes-tjenste.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/et-lite-overblikk-via-et-bredt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/rita-karslsen-og-de-reifiserte-emosjoner.html

Hva med moralen?

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html