lørdag 31. mars 2012

Har mulla Krekar nå funnet sin overmann?


Mulla Krekar ble ca kl o.30 i natt i hui og hast fraktet i ambulanse til Oslo Universitetssykehus for observasjon og mulig behandling på nevrokirurgisk avdeling.

Mullaen skal ha blitt funnet av en fengselsbetjent liggende på cellegulvet  med et stort kutt i panne og tinning. Han skal ha blødd kraftig fra såret og mistet mye blod. Han har antakelig falt mot servanten og slått hodet mot en skap- eller stolkant på cellen, som bar preg av at det hadde foregått en voldsom kamp av en aller annen art, før selve skaden ble påført.

Fengselsbetjeningen skal ha sett et intenst lysglimt og hørt høye rop fra ulike stemmer i cellen i minuttene før man besluttet å åpne celledøren. 

Mistanken om at noen hadde brutt seg inn på cellen ble umiddelbart avkreftet.

Omstendighetene rundt fallet og ulykken er på det nåværende tidspunkt litt uklare, men mullaen skal ha ropt på Jesus Kristus (Issa) gjentatte ganger og snakket et språk som verken er kurdisk eller arabisk. Han skal også ha sagt på norsk at han hadde opplevd at Jesus i egen person hadde åpenbart seg for ham i en hvit og skinnende kledning, og at Jesus hadde spurt ham om hvorfor han drev rundt og forfulgte ham med Koranen i hånd i stedet for å omvende seg og ta imot budskapet om Jesu oppstandelse og seier over døden og Guds (Allahs) ubetingede kjærlighet til alle mennesker, uavhengig av tilhørighet til islam.

Det er på det rene at mullaen i forbindelse med terrorsaken skal ha blitt tilbudt en utgave av Bibelen oversatt til arabisk fra en tidligere muslim og venn fra Irak som nå har konvertert Bibelen.

At fallet med påfølgende kutt og blødninger har hatt noe direkte med at Krekar har lest Bibelen inne på cellen kan ikke bekreftes. Det som imidlertid er på det rene er at mullaen kan ha fått et illebefinnende som leger nå vurdere med tanke på den videre behandlingen.

Krekar selv har foreløpig ikke gitt noen annen forklaring enn at han har fått en direkte åpenbaring fra Gud (Allah) i Jesu Kristi skikkelse og at han etter dette konkrete møtet begynte å snakke på et språk som han ikke kjente til fra før, men som han kunne forstå umiddelbart og som hadde fått ham til å forstå alvoret og at Jesus Kristus elsket ham og hadde kalt ham til å bli en disippel for fremtiden.

Link:
ubsck77//usbck-Nord.comments.no

Obs: Siden redigert i dag den 2. april med at dette var en aprilspøk som kanskje ikke burde ha vært spøkt ... så: Unnskyld så mye ...

tirsdag 27. mars 2012

Islam i våre hjerter - helt uten frykt.


Domfellelsen av Krekar:

– Dommen er også veldig klar på at dette ikke dreier seg om religiøse eller kulturelle ytringer, men om en form justis, der det snakkes om en konkret hevn man må ta på alvor, sier Stanghelle.
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8051193


Når en politisk redaktør i landets største og mest innflytelsesrike avis ikke skjønner islams vesen, er det fare på ferde.

Da skjønner han verken hvem ”vi” er eller hvem ”dem” er. Dvs: Han skjønner mye, ut fra den premiss at ”vi” er like ”gode” eller ”onde” som ”de” er, og dermed basta, men dermed viser han at han ikke skjønner noe, eller at han ikke vil skjønne noe eller at han er redd og ikke tør å si hva han egentlig mener eller burde mene, og at han da handler og snakker mot bedrevitende.

Det er budskapet om at alle religioner og troer er like og likeverdige Stanghelle vil ha frem og som han vil at folket skal følge, som et normativt bud, ja, bud, for her opphøyer Stanghelle seg til Gud selv - og over Allah til og med - og til den som bestemmer hva vi skal tenke om islam og muslimer her i landet. Og hva muslimer skal tenke om islam. Og om oss. Som da blir "dem".

Stanghelle taler på vegne av Relativismens og skeptisismens gud, den gud som nå tros å ha all makt overalt her i verden og som vil åpne alle porter mot en bedre verdensordning og et samfunn hvor løven beiter sammen med lammet, for å si det sånn, og hvor det hersker kun fryd og gammen og hvor ellers alle får dekket ethvert behov  til enhver tid og overalt hvor lyster kan oppstå– som om bonobo-samfunnet var den eneste samfunnsform det var verdt å trakte etter å fremelske.

Bonobo-samfunnet ja: For de som ikke vet hva dette innebærer, kan jeg kort forklare: Et samfunn hvor alle blir tilfredsstilt når som helst og med hvem det finner for godt eller ser seg lystelig nødtvunget  til å tilfredsstille seg med til enhver tid og på hvilken som helst gren eller glenne i skogen. (Tolk det gjerne netaforisk ... !)

Det er et samfunn som er totalt fritt for synd og samvittighet og krav ut fra tanker om en evig nedlagt naturrett i mennesket, og universelle bud  om å ta langsiktig ansvar  og ikke stjele seg til det som ikke rettelig tilkommer en. 

Det er med andre ord et samfunn hvor ingen kan sette seg over andre i moralsk harme og et samfunn hvor ingen er sin brors vokter. Det er et samfunn hvor ingen kan si at noen troer er bedre enn andre troer og hvor det er forbudt å forbinde enkeltmennesker  med noe annet enn bonobo-normene, som er absolutte bud, gitt av Relativismens Gud. 

Det er med andre ord et samfunn som ikke tillater å se og si at menneskene i dette bonobo-samfunnet er bundet av regler som må anses for universelt bindende for alle til enhver tid og på ethvert sted. I bonobo-samfunnet fins ikke annet enn enkeltmennesker, individer, og altså mennesker som ikke er bundet av noe annet enn sine egne individuelle og høyst private lyster i nuet, til enhver tid og på ethvert sted. 

Den relativistiske hovedbegrunnelsen er: Gjør hva du vil så lenge det ikke skader noen og for all del: Ikke tenk i fremtids-eller fortidskategoreier, nei, DU SKAL kun tenke i et her og nå perspektiv og ikke tro at ideologier er det de gir seg ut fra. For å gjøre dette, er å bryte med Det ene, store Bud, nemlig at alle er like gode på bunnen og alle vil forstå dette, hvis de bare blir som oss, som er absolutte på dette at det ikke finnes noe som heter absolutte moralbud og at alle derfor før eller siden kommer til å innse dette uten ”tvang” og forsøk på å overbevise eller misjonere om det motsatte.

Alt slikt - og som kan minne om slikt -   er nemlig forbudt og kan ikke tåles under Relativismens Gud, dvs. Stanghelle, her selvfølgelig presentert i karikatur og for øyeblikkets formål, nemlig i dette at i Stanghelles verden blir ikke Krekar noe annet enn karikatur av islam, ikke islam i seg selv, slik Krekar selv hevder at han nettopp representerer.

Krekar gjøres til u-islamsk i sitt vesen samtidig som islam i sitt vesen gjøres til noe helt annet enn islam selv fremstiller seg som og sier at den er.

Stanghelle slår derfor her to fluer i samme smekken, tror han,  antakelig helt uanende om hva han selv forfekter, sier og ser, nemlig at han kommer i skade for å fornæme BÅDE Krekar som enkeltindivid og ISLAM som et uforanderlig trossystem og en ideologi som tar mål av seg til å være verdensledende fordi Allah og profeten har sagt det og fordi islam står over alle andre troer og ideologier og påbyr misjon om det så skulle være med trusler og vold, overalt hvor muslimer finner det timelig og tjenelig.

Når vil muslimer så skjønne at Stanghelle har fornærmet islam, Allah og profeten?

Det vil ta sin tid. For muslimer i dette landet er ikke tjent med å stå frem å si dette og beskylde Stanghehelle for dette nå. Det er strategisk uklokt og helt unødvendig.  Og dette skjønner visst alle muslimer i dette landet. Det er bare ”Vi” som ikke skjønner dette. Vi tviholder på vår innbildte uskyld og vet ikke at dette har sin pris.

Vi har helt overgitt oss til bonobo-ideologien og trøster oss med at alt skal gå seg til og alle få ha sin gren og sin glenne i fred til evig tid her i landet.

For her skal vi alle være like uskyldige, alle like lite syndfulle, alle like uansvarlige, alle likeberettiget til full sansenytelse til envher tid og med enhver og med alle – og Gud forbanne den som måtte protestere og se og si noe annet.

Redaktøren har med disse sine påstander gått til sengs med islam for godt, og trukket dyna langt pp over hodet, - men om dette er gjort i underbevisst frykt eller frivillig overbevsisning , vites selvfølgelig ikke, men det må være lov å spekulere ...


Vi skremmes og tiltrekkes til Allah med stormskritt.

Hu acbar?.

onsdag 21. mars 2012

Den muslimske terroristen psykotisk?

Denne posteringen ble opprinnelig forfattet et døgn før CNN intervjuet sjefen for France 25 natten den 22. mars. Sjefen forteller at hun fikk en telefon fra terroristen og at hun snakket med ham i ca 11 minutter. Hun forteller at mannen er 22 år, snakker et flytende fransk, er meget selvbevisst, moden og from for alderen. Det er tydelig at sjefen for Tv-kanalen har latt seg imponere - på en måte - av den ungen mannen, som forteller om de drapene han skal utføre. Han gir ikke inntrykk av å være under stress på noen måte. Han snakker sammenhengende og uten tegn til psykose.

Vår konklusjon blir at mannens psyke ikke vil bli et spørsmål for psykiatrien og domstolen i en eventuell kommende rettssak.

Man kan bare spekulere på hvilket inntrykk sjefen for en norsk Tv-kanal ville ha fått av ABB hvis han hadde ringt inn og fortalt om hva han hadde planlagt og om han ville ha etterlatt det samme inntrykket som sjefen i France 24 fikk, slik vi kan ane av intervjuet med CNN.

Hadde ABB ringt, ville han kanskje ha spart de psykiatrisk sakkyndige og vårt rettsvesen for mye unødvendig arbeid.

Vi lar vår opprinnelige postering stå, fordi den tross alt reiser en del interessante juridiske og psykologiske spørsmål og perspektiver:

Den franske muslimen som drepte de jødiske skolebarna (pluss franske soldater) i Toulous nylig, bør bli erklært strafferettslig  utilregnlig.

Men han var en ensom ulv … som kom fra en flokk. Men gjelder dette også mulismer?

Høres dette urimelig ut å si? Eller er dette nå umulig å si?

Vel, Øyvind Strømmen har hatt en del å si om dette, se her. Det var han som først pekte på at ABB riktig nok var alene, men samtidig at han kom fra en flokk! (Her lukter det pels … )

For all del: Jeg for min del har selvfølgelig intet grunnlag for å stille en diagnose, men grunnen til at jeg stiller spørsmålet er flere.

For det første med tanke på all den energi som her i landet fra den herskendes elites side er blitt nedlagt for å befri Anders Behring Breivik for alle mistanker om at han skulle være gal (i gjerningsøyeblikkene).

Grunnen til dette er jo åpenbar: Man vil ha en rettssak som dømmer det verdens- og menneskesyn ABB – eller den ideologi eller politiske verdisyn - er blitt besatt av og som han til dels har konstruert opp selv eller sugd av sitt eget bryst, basert på kompilasjoner.

Alt som har med dette å gjøre må erklæres og bekreftes ved at ABB blir dømt, slik at man kan sikre seg sitt eget renome som ansvarlig, moralsk høyverdig demokrat, ektefelle, forelder, venn, svirebror  og politisk medmenneske.

Greit nok, jeg hører selv til i denne ”flokken”.

For det andre:

Men hva hvis psykiatere i Frankrike nå finner ut at også den muslimske terroristen var psykotisk i gjerningsøyeblikkene? Ville den samme elite da ha krevd at mannen ble re-diagnostisert, for at man skulle kunne finne ham strafferettslig tilregnelig, ut fra det politiske syn han hadde og den ideologi han representerte?

Jeg tror nok ikke det, nei. En slik tanke er umulig å tenke for dagens herskende politiskkulturelle elite. Nok både her i landet og i Frankrike.

Grunnen burde være klar: Den muslimske terroristen har jo ”de riktige” synspunktene på MØ-konflikten og dessuten vil han jo hevne de palestinske barna, som Israel antatt er spesielt grusomme overfor. Og dette vil automatisk avføde en viss sympati for ham, i den norske befolkning.

Men selvsagt ikke bare ut fra et slikt snevert perspektiv. Det generelle mentale klima tenker nå i favør av den muslimske verden generelt på autopilot og danner om mulig det viktigste ubevisste premisset for hele dette scenarioet, som altså kommer til uttrykk i en større sympati overfor den muslimske verden enn med Vesten og den judeokristne verden. 

De fattige – muslimene - skal prima facie ha førsteretten til vår empati og velvillige innstilling i ett og alt -  og dernest vi skal VI ha retten til å befri dem fra fattigdommen, om så ved å slavebinde oss selv, ikke bare under islam, nei, også under oss selv, dvs den herskende elitistiske og ofte fascistoide elite. 

Se her om fascistoidene som kommer ....

Grunnproblemet er dette: ABB kunne ikke vise til noe belegg i Den judeokristne kulturkrets og/eller i den kristne tro som kunne rettferdiggjøre hva han gjorde.

Den Franske terroristen, derimot, kan nettopp finne hjemler og belegg for hva han gjorde nettopp i sin egen kulturkrets og i sitt eget trosgrunnlag som motiverer ham og som han sverger til og tilhører.

Men veldig få i dette landet i dag er villig til å se denne vinkelen.  For bare dette i seg selv ”å se den” eller ”tenke den i sitt stille sinn” er farlig i dagens Norge. 

Desto farligere er det å fremsette denne vinkelen under fullt navn og i full offentlighet.


For å repetere fra en annen postering tidligere:



Det blir litt hypotetisk, men hva hvis pasienten ikke gjorde annet enn å sitere fra Koranen under en diagnoseprosess i dagens Norge, og psykiaterne ikke visste at det pasienten sa - om enn usammenhengende og uten å ta alle "leksene" på en gang - i sin helhet ikke var noe annet enn direkte sitater fra Koranen og alle surene som maner til jihad, og surene som avslører profetens selvbilde og Allah's bilde av seg selv,  og alle versene som påbyr kamp mot de vantro på liv og død?

Ville de ikke da med den aller beste begrunnelse kunne erklære pasienten både som farlig for sammfunnet og som behandlingstrengende narcissist – eller paranoid scizofren, dvs gal eller sinnsyk?

For å konkretisere, i en ellers litt løs, men mulig interessant analogi: En from, snill, ærlig, arbeidsom og rettskaffen muslim har i flere år gått med tanker i hodet som er både mørke og tyngende og som har plaget ham i lenger tid … Saken er den at hans gode nabos familie og alle dennes 9 barn har byttet religion og gått over fra islam til kristendommen ...

Etter å ha gått i denne åndelige tvangstrøye med hensyn til hva han bør gjøre i nærmere 7 år, og uten å fortelle til noen om hvilken moralsk og psykologisk skruetikke han befinner seg i, kommer han så en dag ”endelig” til det resultat at han er nødt for å ta livet av naboen og hans familie med alle barna, som nå er blitt myndige.  

Grunnen er at Allah og profeten sier at han skal gjøre det.  Han skal gjøre det selv om han misliker tanken på å gjøre det og, ja, selv om han helst vil slippe, for alt i verden. Men plikten kaller og hvem vet best? 

Sier ikke Koranen og islam at nettopp Allah og profeten vet best? Står det ikke skrevet?

Mannen bestemmer seg derfor for å utføre udåden - slik vi vil se det - og samtidig gjøre det så effektivt  og ”smerteritt” som mulig, men likevel objektivt sett kaldt og brutalt, slik vi - igjen - vil se det.  

Han inviterer dem derfor alle sammen til et aldri så lite ”famileparty” på en øy ute i Mjøsa et sted, bare for å ta et eksempel. Og så kan massakren starte. 

Mannens samvittighet forteller ham kanskje at det han gjør er galt, men plikten og troen må gå foran alt, - det er slik troen skal fungere, om den skal være rett og sann, ifølge islam.

Vil mannen av psykiaterne bli erklært for strafferettslig tilregnelig?

Ja, uen tvil, vil jeg mene, under ellers like forhold, (spesielt hvis psykiaterne var virkelig troende muslimer).  

Mannen ville imidlertid bli kjent straferettslig uskyldig – i en muslimsk rett. (Her kan jeg ta grundig feil, kanskje). 

For ingen virkelig rettroende muslim vil kunne dømme ham, fordi Allah og profeten forbyr det, (hvis mannen først har tryglet og bedt nabofamilien om å tenke seg om og komme på bedre tanker og gå tilbake til islam, men uten at det lykkes). 

Ifølge Allah og profeten ville jo mannen bare ha gjort sin religiøse trosplikt og dessuten blitt berømmet og belønnet for det i det hinsidige.  

Det pussige her er at mannen faktisk BLIR regnet for strafferettslig utilregnelig – i praksis, ut fra vestlig rettsoppfatning - i og med at han ikke KAN straffes iht islams lov og teologi.
..
Ville de ha sagt at ord skaper handlinger og at det var det muslimske miljøet rundt mannen som egentlig sto ansvarlig for det som skjedde og som følgelig da måtte straffes for udåden, på likefot med mannen selv, som skyldig? 

mandag 19. mars 2012

Vårt uunngåelige og permanente korstog mot islam?


Muslimen Saladin vare en vis og klok mann som sparte jøder og kristne i Jerusalem og lot dem leve i fred med hverandre.

Saladin var ikke bare en genial hærfører, han var også en sann og god humanist, med medfølelse og ekte innlevingsevne,  evner han brukte til å minimalisere lidelse for sine medmennesker, dvs  alle mennesker som kom inn under hans innflytelse. Og derfor fikk han stor makt og store landområder å herske over.

Det var fordi Saladin var muslim at han var et slikt godt og herlig menneske, en rollemodell spesielt for alle barn, og alle voksne som har med barn å gjøre. Det var islam som formet ham som barn. Han lærte seg fort å være tapper og modig, for han og hans familie og klan hadde mange fiender og det lurte farer overalt og det var hans plikt å forsvare familiens interesser og ære. Saladin måtte derfor tidlig lære seg å forsvare seg selv og familien. Og han gjorde det til gagns. Mange som Saladin møtte senere på slagmarken for å forsvare seg ble drept, men mange overlevde og mange fikk høye stillinger i hoffet hans. Og dette viser at Saladin var en tolerant og menneskekjær mann, et menneske som ikke var kjent for sin råskap og drap, men tvert imot for den ”nese” han hadde for allslags høyverdig kulturutfoldelse  og dannelse. Han var så godt avholdt at han ble enehersker i Egypt og fordi han mente at de kristne helt uten grunn hadde okkupert Jerusalem og drept mange uskyldige, både kvinner og spesielt barn..

Saladin ble etter hvert svært rik og mektig og han hadde mange koner som han behandlet rettferdig på alle måter og i tillegg et stort og flott hoff, med en stor og lojal hird.  Han kontrollerte allerede som en nokså ung mann store landområder og en stor hær av takknemlige unge menn som ofte frivillig gikk i døden for ham, uten at han måtte be eller kommandere dem om å gjøre det.

Han var også glad i sine søsken og da en av søstrene hans ble plyndret i en karavane, samlet snart Saladin en liten hær som dro ut for å hevne henne og ta tilbake byttet. Han drepte i denne aksjonen bl a en korsfarerkonge, jeg husker ikke hva han hette. Og dette ble regnet som en svært edel og moralsk høyverdig gjerning. Saladin fikk snart et ry for sin noble ferd ikke bare i den muslimske verden men også i den vestlige verden, et ry  som nesten overgikk profeten Muhammed selv. Og siden beundringen av ham både i øst og i vest vil ingen ende synes å ta, så arrangerer man på Litterturhuset i Oslo såkalte ”Saldin-dager” som skal minne oss islamkritikere om at vi har noe å lære av Saladin, og at vi – på motsatt side – ingenting har å lære av en av motstanderne til Saladin, nemlig kongen av Frankrikge-England på den tiden, nemlig Rikard Løvhjerte. For denne ”løvhjerte” har vi ingen ting å lære av og mange ressurser må settes inn for å spare våre egne barn for innflytelse fra denne kongen, ja, våre barn bør helst hindres i å høre en tøddel om ham, hvis man skal være på den sikre siden og tilhøre de moralsk rene og opphøyde og de som alltid har rett.

Derfor skal våre barn heller høre om Saladin, for Saladin var som nå alle vet en snill mann, i motsetning til Rikard Løvhjerte som var en rå, brutal og barbarisk menneske som alle mennesker bør spy av og ta avstand fra så fort som mulig. Og Gud forlate det barn og den forelder som ikke gjør det her og nå. For dem venter en streng straff i form av sosial isolasjon og utenforskap for all fremtid. Et menneske som i dag uttrykker beundring for Rikard Løvhjerte må være et menneske med et hjerte av kulde og mørke, i motsetning til alle mennesker som ynder og nærmest nå tilber Saladin, som var en fredselskende person med et stor og menneskevart hjerte, som det nå heter.

Det er slik vår elite vil at vi skal tenke og tro om Saladin og Rikard Løvhjerte.

Dette er jo til å spy av, men slik er det. Så jeg må fortsette litt til, for om mulig å utfylle bildet litt:
For det er et faktum at Rikard Løvhjerte beordret halshugging av rundt 2700 muslimer da løsepenger som han krevde for dem ikke ble lagt på bordet, til avtalt tid, og selv om det var blitt lovet av ”folk man kunne stole på”  på den tiden og disse mstendigheter.

Saladin var en mann som handlet i kraft av sin tids kutyme, normer og regler og krigsrett. Det var helt vanlig at befolkningen i en by som ble beleiret fikk fritt leide hvis de overga seg. I motsatt fall var straffen hard og dermed hadde Rikard Løvhjerte retten på sin side da han lot henrette gislene han hadde tatt i Jerusalem. Hvorfor underkjennes dette i den historien om Saladin noen blant vår intellektuelle elite forsøker å konstruere?

Og hvorfor trekker man ikke inn islam som sådan i dette scenarioet. Det var veldig enkelt å regne seg frem til at det var mer profitabelt for Saladin og hele Midtøsten den gang at han sparte de kristne og jødene. Det ga pluss i regnskapet og dessuten var dette hjemlet i Koranen eller islamsk rettspraksis, som ikke strider mot islam. Det var lukrativt å ha en hel bybefolkning betale ekstraskatt til muslimene enn at de var døde og totalt uproduktive og ubrukbare  for strategisk islam.

Dette momentet tas ikke med i det bildet av Saladin som f eks Steen og Myhre forsøker å servere oss.



Men uansett hva disse herrer driver på med og ønsker å oppnå:

Om vi nordmenn ikke driver aktivt korstog mot muslimene her i landet, så driver vi i hvert fall et korstog mot islam og muslimer verden over. Både i tankene våre og rent konkret, på bakken, fordi vi kriger i Afghanistan. (Skjønt korstog, hvilken betydning har vel korset for dagens elite?)

Av denne grunn klarer vi  – inntil videre - kollektivt å holde oss i skinnet overfor vår muslimske, nære og kjære  naboer. Vi inviteres til og med på en kopp te, i ny og ne. Men: Vi har ”folk” – dvs militære styrker – der ute et sted, for å hjelpe de undertykte muslimer, og for å kunne lindre vår mentale smerte og la rettferdighet skje fyllest.

Og for å forsvare oss mot Langtvekkistan, dvs det ukjente, truende og farlige. Slik opprettholder vi en slags mental balanse, en spykisk ro, på grensen mellom det kvalme og fraværet av sådan.

Vi kan derfor la vår instinktive mistenksomhet overfor alt som har med islam å gjøre og all naturlig skepsis overfor islam som en ugudelig, skremmende og fremmede tro, ligge der, i vårt mentale liv, som noe som er kommet for å bli, og som vil gå seg til og som vi derfor selv må venne oss til vil bli liggende der, uten at vi kan gjøre noe som helst for å fjerne eller bearbeide det, til evig tid. I hvert fall ikke radikalt, kan vi gjøre noe med det og vi blir ikke oppfordret til å gjøre det. Ingen synes villig til å ta det ved roten. Vi er i stedet begynt å betrakte ”islam i oss” som en nesten kjærkommen verkebyll, men ikke av det farlige slaget, ikke som en kreftsvulst, nei, men mer som en godartet kreftform som vi ikke vil belaste helsevesenet med å få fjernet kirurgisk. Vi foretrekker å beholde den i oss selv for bl a kunne å vise omverden at dette kan vi tåle, ja, at dette både bør og skal vi – alle - tåle. Ikke bare oss selv, enkeltvis. Vi skal tåle det ved å bekjenne det aktivt og kollektivt jobbe for det. Ellers vil det ikke gå oss godt og vi får ikke leve lenge i landet. At øksen ligger ved roten, hører vi ikke noe om fra talerstolene, spesielt ikke på møtene i fagforbundene, eller på partimøter i Høyre eller Venstre, bare for å nevne noen få.
Alle som en skal tåle og nære seg på dette. For ellers er det noe sykelig og galt med oss. Noe som, ja, nettopp, bør fjernes eller hindres, men som fjernes eller hindres fra oss selv, fordi det er farlig å se og erkjenne det, og ta det opp og undersøke det og bearbeide det i friluft. Ikke noe er mer forbudt enn å snakke åpent ut om disse tingene. Å frykte islam er en sykdom som det ikke er mulig å snakke om rett og slett fordi vi ikke skal lide av denne farlige sykdommen. I et slikt klima næres all destruktiv mistenksomhet og appellerer til mobberen i oss.

For vi drikker jo te sammen.

Vi synes derfor at det er svært umoralsk og forkastelig at noen vil fjerne svulsten eller verkebyllen, når man sett utenfra kan konstatere at disse noen har fått den og blitt rammet. Den skal ikke være der, derfor skal vi heller ikke se den.  Vi går heller inn for forbud mot å operere den bort, enten det skjer hos psykiater eller psykolog, eller hos kirurg. Eller hos sosiologer eller politikere, for ikke å snakke om kunstnere, kulturarbeider, ordførere, journalister  og fagforbudsmedlemmer. For det er nå blitt naturlig at svulsten er der nesten i oss alle og at den skal betraktes og diagnostiseres  som såre god – et uttrykk Gud selv brukte om Skapelsen - og helt normalt å gå og bære på, og pleie: Det er jo så mange som lider av den … og den er jo ikke farlig, enda den vokser litt mer for hver dag som går og uten at det er noe å ta på vei for.

Det rare at ingen ekspertise er villig til å sette seg ned for å regne ut hvor lang tid det vil ta før svulsten og ubehaget tar livet av oss, selv om den altså i utgangspunktet ikke er farlig. Ifølge ekspertene.

Det er dette bildet og dette ubehaget og ubearbeidede dilemmaet som nå ligger og slumrer i bakhodet på nordmenn og som sitter i kroppene våre, enten vi liker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ikke. Det er et ubehagelig bilde å ha og gå og bære på, men det ligger der og verker og vi får det ikke bort. Vi klarer ikke å fri oss fra det, enda så mye vi skulle ha sluppet å ha det. For ubehaget ved å ha det er sterkt og virkende, selv om vi ikke trekker det frem for vårt indre og bruker det for åpent å stå frem med det for så å angripe alle de andre som går med det samme bildet og det samme ubehaget.

At vi ikke bruker bildet (redde barn), engstelige stemmer (barn som gråter og er forvirret)  og ubehaget (følelsen av frustrasjon og manglende evne til grensesetning) mot andre, kan være vanskelig å forklare, bl a fordi bildet, lyden  og ubehaget (nevrosen) kan være sant og ikke-sant på en og samme gang. Vi har ennå ikke latt oss bevisstgjøre av svulsten og ubehaget, vi skal heller bære alt dete med stolthet. Vi skal triumfere over dette og tro om oss selv at vi er usårbare og at vi har rett og at ingen kan angripe eller kritisere oss for alt dette og vårt mot og vår dristighet til å triumfere over vår eget inder kaos, vår smerte over ikke å kunne hjelpe alle, også dem som ikke trenger vår hjelp, men som tvert imot utnytter oss på det groveste og med alle tenkelig knep, forkledd som ”guds” vidunderlige vilje og miskunn.

Men  før eller siden kan alle disse bildene, lydene og frustrasjonene de bli uutholdelig å bære på og gå og pleie på.

Vi har med andre ord ennå ikke forstått at vi står overfor et svært og dyptgripende dilemma som kan dukke opp nær sagt når som helst.  Et dilemma som også arbeider i oss og som før eller siden vil komme til syne, til uttrykk, og som kommer til å komme til uttrykk på en måte som vil overraske oss selv, mer enn hva vi før hadde tenkt var mulig, hvis vi i det hele tatt hadde tenkt på det, eller over det. For vi kommer til den tid og den dag da vi vil si til oss selv: Er det virkelig mulig at jeg – av alle – er slik som dette, at jeg er villig til å skjære ut svulsten og kvitte meg med ubehaget, når sagt koste hva det koste vil , ja, endatil med mitt eget liv som bevisst valgt innsats?

Og vil det overraske oss at vi da må ty til vold og grusomheter på en stor skala og over et tidsrom ingen trodde var mulig?

Og ja, jeg er overbevist: Den dagen vil komme. Men den vil komme sent, og kanskje om altfor lenge altfor sent. En av grunnene er 22.07.11 og ABB. For ABB kan ha forsinket normaliseringsprosessen, for å kalle den det, mot sin egen intensjon, sitt eget ønske og mot sin vilje.

ABB kan ha gjort oss så redde at vi uten å ville det nå har begynt å tro at det er umulig å fjerne ubehaget og svulsten, at det bare er noe vi skal lide av, at disse symptomene så å si er naturnødvendig nå,  og selve beviset på at vi er normale og at vi ikke trenger å bekymre oss. Kanskje tror vi at de er en nødvendig bestanddel av dette å ha et godt og fullverdi liv og selve symptomet på at vi i det hele tatt er de gagns mennesker som skolen og kulturen vår har ønsket vi skulle bli og være, og som har satt inn store ressurser på nettopp for å sikre seg at vi skulle bli?

Vi tør derfor ikke helt slippe dette bildet og dette ubehaget. Vi nærmest tvinger oss selv til å ha det der, for sikker hets skyld. Å være et gagns menneske i dag er å føle. Et ufølende menneske er ikke et menneske, i høyden bare et nestenmenneske, eller et halvt menneske. Det er derfor bedre å ha bildet og ubehaget der enn å miste det, eller at noen tok det fra oss. Vi går sjelden eller aldri til ”shrinken” og ber ham ”operere” det bort. Sinnet vårt er for konservativt til at vi våger å gjøre det . Og dessuten så ville vi ha risikert å miste noe av oss selv, noen av vår innerste identitet, hvis de ble fratatt oss, dette bildet og dette ubehaget, selv om vi hadde bedt noen om å fjerne det for oss.

Men hva hvis vi virkelig hadde bedt noen om å fjerne dette bildet og dette ubehaget? Hvilke hjelpere skulle vi ha søkt råd hos? Hvilken krisehjelp hadde vi hatt rett til og hvilken av disse hjelperen hadde følt seg forpliktet til utføre selve ”inngrepet”?

Vi vedder: Ingen. Absolutt ingen ville ha turt å hjelpe oss. Vi kan trygt se bort fra noen form for lindring eller helbredelse. Vi får heller ta det som ekte kristne, ved  å ta opp vårt kors og bære det skjult, uten knyst  og i det stille. For dette passer seg best for eliten, dvs den eliten som nå sitter på toppen og føler seg. De som – ironisk nok - ikke liker å se andre mennesker lide, bare det er de rette menneskene , i deres øyne, som lider og plages. Vår lidelse, derimot, er det forbudt å se. Det er moralsk forkastelig å lide av et bilde og et ubehag ved situasjonen som kanskje er det naturligste bilde og det mest naturlige og menneskelige bilde av alle: Dette at ubehaget, ordene og bildet  ved det fremmede faktisk er en naturnødvendig struktur i det menneskelige. Men det er denne strukturen som nå skal dekonstrueres. Det er blitt farlig å ”eie” en slik naturlig eller essensiell struktur. Vi skal opplæres til å se islam som en befrielse i stedet for en trussel. Vi skal opplæres til å forstå at det er bedre, mer fornuftig og rasjonelt å tro at Jesus ikke er Guds Sønn, enn at Han er det. Vi skal opplæres til å tro at det om mulig er bedre å tro at Jesus er Marias sønn. Vi skal overbevises om det er barnemishandling fra Guds side å ofre sin egen Sønn. Vi skal lære og forstå at Jesus aldri døde på korset, for det tegner et mer sympatisk bilde av Allah enn av den kristne Gud, JHWH.



Generelt: Det enkle bakgrunnsteppe for at vi har dette bildet og dette ubehaget kan være at vi tar utgangspunkt i at de alle fleste terrorister i verden i dag er muslimer. Mennesker som ikke er muslimer er veldig sjelden terrorister, bortsett fra noen få, som det bare er naturlig eller vitenskapelig og statistisk forklarlig at vi har, og som det ikke er noe å gjøre med, fordi det statistisk alltid vil finnes umoral og mennesker som bryter lovene og dreper uskyldige, selv om det ikke er lov.
Vi trøster oss med at hatet i verden er uutryddelig og noe vi som mennesker nettopp som mennesker passivt må betale prisen for at fins i verden, skal vi i det hele tatt leve og forsøke å gjøre det beste ut av det.

Noen av oss normale og symptomfrie og arbeidende mennesker klarer imidlertid ikke å leve med det bildet og det ubehaget vi her snakker om. Det blir for sterkt å bære og for ubehagelig å dvele ved eller pleie, fordi det stadig dukker opp og fordi det stadig dukker opp med større og større tynge og blir mer og mer intenst påtrengende for hver gang det dukker opp. De vil kanskje selv beskrive denne prosessen som et slag truende hysteri, et kompleks av føleleser det føles nesten umulig å holde avstand til eller få orden på. Man forsøker å bruke fornuften – eller den gode vilje-  mot disse kreftene, ja, man kan lære seg meditasjonsteknikker og gå i terapi: Det hjelper bare ikke. Og ingen og ingenting hjelper, uansett hvor mye man måtte punge ut med fra egen lomme! (Og man har for lengst sluttet å tro på noen støtte eller sympati fra styrer, foreninger, makter og myndigheter. Man vet at de er korrupte og ”korrekte”, og dette holder i massevis for at man holder seg unna, langt unna … og lengst mulig).

Slike mennesker reagerer da med å gjøre dette bildet og dette ubehaget til en konkret størrelse som kan ta ulike former. Man begynner derfor også å søke etter grunnlag i fakta – som f eks informasjon i media og meningsytringer blant bekjente og på nettet – for at dette som nærmer seg hysteri faktisk er reelt og altså ikke bare oppdiktet eller som noe som fremtrer nærmest automatisk fra egen psyke, fra egen fantasi eller fra sitt eget mulig syke sinn. Og hva finner de: Jo, fakta, selvsagt, men nå fakta som skapte eller konkretiserte størrelser, empiri. Man ser ikke lenger vinden som beveger trekronen, nei, man ser en blek og kald hånd som rister den, en personifisert, bevisst destruksjonskraft som truer oss alle. Og man kaller den hånden islamofobi:  Man ser noe som ikke er der. Og da ligger diagnose nær. Noen må gripe inn. Man oppfordres til å angi folk og meninger (høyreekstreme) til politiet. Fra Europarådet kommer det henstilling til myndighetene om aktivt å jobbe mot islamofobi, om å overvåke mistenkelige grupper og miljøer.

Og konsekvensene lar ikke vente på seg: En spiral oppad hva angår den gjensidige mistenksomhet overfor hverandre, ikke bare mellom oss og dem, men mellom oss og mellom den.

I massemedia begynner man så å diskutere for eller imot mer eller mindre demokrati og ytringsfrihet.
Eksperter referer til funn og teorier innen psykologi og sosiologi. Noen vil sensurere fordi hatefulle ytringer ikke forsvinner fordi om vi legger lokk på dem og snevre inn debattforaenes  muligheter for å slippe til grovisene, de ubehøvlede og pøblene. Ytringer fra slike vil heller tilta og forsterke seg og finne nye kanaler og farligere miljøer hvor det kan utvikles voldelige tendenser og handlinger som kan bli en risiko for rikets sikkerhet.

Til nå har vi sett at MSM har drevet selvsensur i stor grad. Flere debattfora er blitt stengt, f eks i Aftenposten, hvor det var tillatt å ytre seg anonymt. Afenposten stengte sitt forum dagen etter 22.7, men forsikrer leserne om at dette ikke hadde none med ABB’s udåd å gjøre.  For egen del er jeg ikke så sikker på at dette er helt sant. Det mest nærliggende er å tenke seg at avisredaksjonen ble så vettaskremt at den ikke hadde noe alternativ. Den hadde jo da også i lengre tid tillatt sterk islamkritikk fra visse hold over langt tid, så hva ville man eventuelt ha å tjene på at denne fortsatte med uforminsket styrke etter den 22. 7? Neppe mye, hvis overhodet noe. Snarere tvert imot. Redaksjonen grep anledningen for å sikre sitt eget skinn og for å kunne sole seg i egen fortreffelighet. Litt for sent, spør man meg. Aftenpostens debattforum var et forum for noen og enhver, men kanskje aller mest for islamkritikere, hvoriblant altså Anders Bering Breivik befant seg. Og hvilken redaksjon vil i dag ha det på seg at de rent faktisk var med på passivt og indirekte å fremme eller promotere noen av hans grunnideer?

søndag 11. mars 2012

BLE MUHAMMED BEDRATT?


Messias Gud

I Koranen betegnes Jesus med tittelen Messias, dvs som Den salvede, en tittel som for jøder og kristne  betyr en kommende frelser, en konge. Både i kristen og jødisk tradisjon kom man etter hvert frem til at Messias til og med betød selve Gud, Herren. 

Men Koranen forklarer ikke hva som menes med Den salvede. For å finne ut hva betydningen er, må man gå til jødenes hellige bok, kalt Det gamle Testamentet, og dessuten til Det nye testamentet, de kristnes hellige bok, i Bibelen. (Men se dessuten under om hva muslimer legger i begrepet "Den salvede"!)

Fordreide profeten Mohammed betydningen av Messias da han fikk kjennskap til at Jesus var Messias og brukte dette navnet i Koranen? 

Eller ville Allah selv endre på det betydnings- innhold jødene og de kristne til da hadde lagt inn i ordet og lest ut av det i sine hellige skrifter, dvs Bibelen, slik den er i dag og slik den var allerede 600 år før Muhammed ble født, og for GT’s vedkommende over to tusen år tidligere?

Svaret er: Kanskje. Eller: Noen må ha fortalt ham noe. Noen som tok feil og som kanskje til og med forsøkte å bedra Muhammed med vitende og vilje og av en eller annen grunn, kanskje av ren frykt. 

Ja, kanskje har Muhammed lest eller hørt om hvem Messias var, slik han beskrives i Bibelen, i sin helhet og i sin rette sammenheng, eller så har han ikke. Men hvis han virkelig fikk vite dette – kanskje ved å lese ortodokse utgaver av Bibelen selv - , så har han personlig tuklet med tekstene og fordreiet  dem til det uigjenkjennelige. 

Da kan han derfor beskyldes for fusk og bedrageri, og dessuten for regelrett forfalskning i den hensikt å forføre og bedra sine tilhørere, for på den måten å berike seg selv og fremme sin egen stamme og sine egne snevre og personlige interesser.

Profeten kan da også beskyldes for å være en folkeforfører og en løgner av rang, et menneske mange ikke vil nøle med å kalle ond. Han kan da i prinsippet både moralsk og juridisk bli holdt erstatningsmessig ansvarlig for en historisk utvikling der nærmer 250 millioner mennesker har mistet livet som følge av muslimske erobringer siden 630 e Kr, da profeten døde. 

I hvert fall i teorien. Det står å lese i Sure  5. 172: Messias forsmår ikke å være Guds tjener ...

Men nå kunne ikke Muhammed lese, vil de flest muslimer innvende. Han må derfor kun ha hørt om historiene i Bibelen fra andre og det kan da ha vært disse andre som har presentert ham for forfalskninger og at Muhammed personlig derfor går fri fra enhver anklage i denne forbindelse.

Dette åpner mild sagt for fantastiske perspektiver, noe vi har vært inne på andre steder her på bloggen.

For min egen del antar jeg at profeten virkelig kunne lese og skrive, (det fortelles da også om at han i virkeligheten skrev under visse dokumenter i korrespondansen mellom ham selv og representanter for land han vill erobrer og underlegge Allah og islam).

Dette har ganske store konsekvenser for hvordan man kan vurdere islam. At Koranen betegner Jesus som Messias er bare en liten detalj i et større bilde som avtegner seg. Faktum er at Koranen vrir og vender på ganske mange sentrale motiver, både i Det gamle og Det nye testamente.

Grunnfortellingene forandres og redigeres  åpenbart bevisst og helt tydelig ut fra et  spesielt konsistent syn på alt fra hvem fortellingene var myntet på til hvilket generelt menneskesyn  som ligger til grunn. Koranen tegner et helt annet bilde av hvem Gud er, hvem mann og kvinne er og hva et menneske er enn i Bibelen, og av hvem vi er som – syndige - mennesker i forhold til Gud og til andre mennesker. 

Dette inkluderer da også det grunnleggende livssyn som avtegnes og den virkelighetsoppfatning som legges til grunn, og hele dette komplekset til sammen konstituerer da de rent praktiske normer og regler som skal være normative i alle menneskelig relasjoner, for muslimer, konsekvenser som har satt sitt preg både på hva ”Vesten”  på sin side har tenk, forestilt seg og reagert på overfor islam og muslimer, helt fra islams begynnelse.

Koranen forteller muslimene  – med påstått absolutt guddommelig autoritet en gang for alle -  hva de obligatorisk og uten unntak skal tenke og tro om ikke-muslimer og ikke minst, om alle de muslimer som konvertere eller bryter de uforanderlige forordninger som til enhver tid og på ethvert sted gjelder for muslimer in toto. Verdien på mennesker bestemmes totalt av hva Koranen, profeten, sunna og hadith påbyr og forbyr.

Vi skal imidlertid her og nå strikt holde oss til Koranen og Messias for så å komme tilbake til visse andre aspekter ved en annen anledning.

Når betegnelsen Kristus nevnes i Koranen er det først og fremst en ren tittel den peker på og denne tittelens formale uttrykk, nemlig ”den salvede”, den som bokstavelig talt er salvet med olje, ikke noe mer. Det dypere ontologiske og eksistensielle meningsinnhold holdes helt utenfor horisonten.  Riktig nok kan dette at Jesus er salvet peke hen på den helt spesielle stilling Jesus som profet har i Koranen, ja, visse surer i Koranen faktisk tillegger Jesus en status hvor det ligger svært nær å oppfatte Jesus (nærmest) som Gud i egen person, se her. Men realiteten av dette benektes av de aller fleste muslimer;  spørsmålet er et stort ikke-tema, eller man kunne kanskje si: Et skremmende, stort og lammende tabu i den islamske verden. 

I forlengelsen av dette er det ikke urimelig å stille spørsmålet om Muhammed virkelig var klar over den teologiske betydning av å plukke visse tekster fra visse deler av Bibelen for å ta dem med i Koranen og så utelukke andre. Muhammed var enten dårlig teologisk belært eller så hadde han virkelig dårlige og uinformerte lærere og informanter. Det kan imidlertid også tenkes at Muhammed tvert imot var et teologisk talent av de helt store, i og med at han jo klarte å utvikle en helt egen teologisk system hvor han ved å klippe og lime og dessuten legge til av eget hode – eller fra Gabriel eller Allah- faktisk dannet grunnlag for en helt ny religion med et gudsbilde og et budskap som skiller seg klart fra det teologiske grunnlag i Bibelen han bygget på.

Hvorfor dette temaet ikke er aktuelt for muslimer, skal man imidlertid ikke forundre seg over. Grunnen er å finne i Koranens prinsipielle lære om hvem Jesus som Marias sønn er, (ikke Guds Sønn).Koranen er faktisk klar på at Jesus ifølge Koranen selv ikke er Guds Sønn, men kun Marias sønn og ikke Allah og Marias sønn. Dermed skinner det grunnleggende teologisk poeng frem så tydelig at det neppe kan gjøres tydeligere. 

Men dermed underkjenner også Koran (Muhammed) eksplisitt den mening begrepet og tittelen Messias har i både Det gamle og Det nye testamentet. Messias i Koranen er ikke den Messias jødene og de kristne snakker om. Det mest treffende er å kalle den muslimske Messias for en anti-messias. 

Vi kan derfor trygt si at de som feilinformerte Muhammed om de jødiske og kristne forestillinger om hva og hvem Messias var, bærer et tungt ansvar på sine skuldre, hvis de gjorde det bevisst.

Det samme gjelder profeten Muhammed, hvis han var klar over hva ortodoks jødedom og kristendom lærte om den samme Jesus Kristus.

Desto mer er det å glede seg over den dagen da muslimer i hopetall blir gjort kjent med hvem Messias egentlig var og ER, nemlig Verdens Frelser.

Her er noe som vil oppfattes som en gledelig nyhet for mange muslimer som kanskje ikke er tilstrekkelig informert om hva som faktisk står i Koranen om Jesus og hva dette innebærer:


I tillegg minner vi om hva vi tidligere har skrevet om at Koranen faktisk bekrefter Biblens innhold på tross av alle anklager fra muslimer om at Biblen er forfalsket av kristne og jøder. Dette skulle være enda en gledelig nyhet for muslimer over hele verden:


Den islamske verden har noe å se frem til, når tilstrekkelig mange muslimer blir klar over visse fakta, nemlig at den ikke trenger å frykte hva Biblene sier og forteller. Bibelen er ikke forandret eller forfalsketav bedragere som vil tilsøre sannheten om Gud (Allah):


  
Her er flere gladnyheter for muslimer worldwide:

Messias profeteres som Gud i Bibelen: Jes 7.14 OG 9. 6, Jer 23. 5-6 og Mat 2. 11.
Kristus er Gud ved sin fødsel:  Matt 1. 23, Luk 1. 17, 32,76, 2.11
Jesus krav på å være Gud og aksepterer tilbedelse: Matt 2.11, Joh 10.30-33, 5.18, 23, 8.56-59, 9.38,20,28
Alle mennesker vil en dag tilbe Kristus: Fil 2. 9-11, Hebr 1. 8-9

Surer som inneholder ordet Messias i Koranen:

3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær. 


4:171Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke
9:30 Jødene sier: «Ezra er Guds sønn,» og de kristne
9:31De har tatt sine rabbier og munker til herrer......
5. 17 Her benektes "Messias"'s guddommelighet.
5. 116 Her benektes "for sikkerhetsskyld" Messias's allvitenhet i og med at denne tilhører Allah kun ...

Tittelen Messias brukes 11 ganger i Koranen om Jesus, men messisas - masah - kan, på arabisk bety "å berøre", "å salve", "å viske ut", "måle opp" eller "å bevege seg rundt".

I passiv form kan masah bety "den som er berørt" eller "den som er salvet". al Masih kan betyr "fri fra synd" og ondskap. En viss muslimsk kommentator bruker ordet al-malik om al Masih, dvs kongen eller al siddiq, den rettferdige. (Etter Chawkat Moucarry).


Bibelsteder som beskriver hvem Messias er, men som ikke nødvendigvis nevner Hans navn:


110 Herren sier til min herre:
          «Sett deg ved min høyre hånd
          til jeg får lagt dine fiender
          som skammel for dine føtter!»
          
     2 Fra Sion rekker Herren ut ditt mektige septer.
          Du skal herske blant dine fiender!
          
     3 Folket ditt møter villig fram
          den dagen du viser din kraft.
          Din ungdoms dugg kommer til deg
          i hellig prakt, fra morgenrødens fang.
          
     4 Herren har sverget og angrer det ikke:
          «Du er prest til evig tid på Melkisedeks vis.»
          
     5 Herren er ved din høyre hånd,
          han knuser konger på sin vredes dag.
          
     6 Han holder dom over folkeslag, det er fullt av lik,
          han knuser hoder vidt over jord.
          
     7 Han drikker av bekken ved veien,
          derfor løfter han hodet høyt.

Jesaias:  7.14

Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.

9. 6   For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.

43. 10-11
Dere er mine vitner,
          sier Herren,
          og min tjener som jeg har utvalgt,
          for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          og forstå at jeg er Han.
          Før meg er ingen gud blitt formet,
          og etter meg skal ingen komme.
          
    11 Jeg, jeg er Herren,
          det finnes ingen annen frelser enn jeg.

Genesis 1. 26: Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»

3. 22: Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

Sakarja 10. 12:

Jeg skal gjøre dem sterke i Herren,
          og de skal vandre i hans navn,
          sier Herren.

12. 10: Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.

Daniel  7. 13-14

Jeg så i mine nattsyner, og se!
          – med himmelens skyer
          kom en som var lik en menneskesønn.
          Han gikk bort mot den som var gammel av dager
          og ble ført fram for ham.
          
    14 Han fikk herskermakt, ære og rike
          så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham.
          Hans herskermakt er en evig makt
          som ikke skal forgå.
          Hans rike går aldri til grunne.

Johannes 4: Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Åpenbaringen: 1. 7-8

Se, han kommer med skyene!
          Hvert øye skal se ham,
          også de som har gjennomboret ham,
          og alle folkeslag på jorden
           skal bryte ut i klagerop over ham.
Ja, amen!
     8 Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.


22. 7: Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ordene i denne boken.»

Hebreerne 1:
Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene.  2 Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.  3 Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.  4 Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.

Sønnen står over englene
 5 For aldri har Gud sagt til noen engel:
           Du er min Sønn,
           jeg har født deg i dag.
Eller, som det også står:
           Jeg vil være far for ham,
           og han skal være sønn for meg.
 6 Og når han på nytt fører den førstefødte inn i verden, sier han:
           Alle Guds engler skal tilbe ham.
 7 Om englene sier han:
           Han gjør sine engler til vinder,
           sine tjenere til flammende ild.
 8 Men om Sønnen:
           Din trone, Gud, står til evig tid,
           din herskerstav er rettferdighetens septer.
          
     9  Du har elsket rettferd og hatet urett.
           Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner
           med gledens olje.
10 Og videre:
           Du, Herre, grunnla jorden i begynnelsen,
           og himmelen er et verk av dine hender.
          
    11  De skal gå til grunne, men du består.
           De skal alle eldes som klær.
          
    12  Du ruller dem sammen som en kappe,
           de skiftes ut som klær.
           Men du er den samme,
           dine år tar aldri slutt.
13 Men aldri har han sagt til noen engel:
           Sett deg ved min høyre hånd
           til jeg får lagt dine fiender
           som skammel for dine føtter.
(Sitater fra: