mandag 31. august 2015

Sultan i sitt rette element?



Shoaib Sultan – ordførerkandidat for Miljøpartiet i Oslo - skriver at han ikke ønsker sharia-lover innført i Norge, - det sier vel alt, spesielt den lille, avslørende, presiseringen «i Norge».

Et slikt utgangspunkt åpner for at Sultan kan treffe beslutninger og foreta verdivalg på individuelt, privat grunnlag. Sultans autonomi identifiseres med islam proper. Han støtter derfor et partiprogram som forutsetningsvis lyser av avstand nettopp til sharia, fordi partiets normgrunnlag jo baserer seg på eller kan utledes av den judeokristne tradisjon og dens kanon og dogmer.

Men hva er sharia? Er ikke sharia nettopp islam? Kan han skille mellom sharia og islam? Og kan han selv tillate seg å kalle seg muslim når han tar avstand fra islam?
Her er det mye man kan la seg forvirre av og det er nettopp det VL lar seg forvirre av. VL gå ut fra at det er Sultan som representerer, ja, inkarnerer, genuint islam og dermed at islam allerede er forandret, eller snudd på hodet, en gang for alle, fordi Sultan tillater det og representerer sannheten om islam. Sultans autonomi trumfer Allah, profeten og sharia, i Sultans og VL’s forestillingsverden.

Vel, både Sultan og VL har for så vidt alt på det tørre, for islam påbyr at muslimer følger gjeldende lover i de land de emigrer til. Men det som ikke nevnes er plikten for alle muslimer til arbeide nettopp for å innføre sharia i landet på lengre sikt. Dette perspektivet og denne guddommelig pålagt plikten bagatelliseres bort, man tror at islam allerede er innført en gang for alle, i kraft av Sultan, og  i kraft av Sultans midlertidige tolkning. Og denne tolkningen uttrykker seg nå bl a gjennom Sultans tilslutning til et partiprogram som han vel også har vært med på å utforme og som han derfor må gå inn for og stå på for med hud og hår.

Sultan og VL kan derfor si: Dette er sann islam og hvem vil vel kritisere islam når islam ikke er islam, men bygger på helt privat valgte politiske verdipreferanse som tvers igjennom bygger på et fundament som bryter med islams fundament og som gjør islam som konstitusjon til det motsatte av den konstitusjon islam selv setter som absolutt og uforanderlig fundament, rett og slett i kraft av Sultans – og VL’s - overstyring av sharia?

Bildet og klimaet innbyr til forvirring og det er tydelig at i denne forvirringen så velger VL å la tvilen – om mulig -  og forvirringen, komme Sultan til unnsetning, betingelsesløst. VL ser ikke at den nesegruse beundringen de legger for dagen og misjoner for faktisk innebærer en deifikasjon, ikke bare av Sultan, men også for den avstandtaken han så eksplisitt tar for å innføre islam «i Norge».

Det er ikke første gang VL forsøker seg på en slik deifikasjon av enkelte muslimske aktører i det politiske bildet. Et godt eksempel kan være redaksjonens hyperventilerende forsvar for meninger om kristendommen Hadja Tajik har kommet med i avisen. Saklig og informativ kritikk av Tajiks skriverier, ståsted og oppfatninger resulterer i umiddelbar utestengelse på livstid på avisens debattforum.

VL bidrar dermed ironisk nok til å forsterke forvirringen ved i alt kaoset å forsøkte å skape klarhet ved å fremholde, ja, og å skape og innføre, et helt nytt gudebilde som skal kiles inn på samfunnslegemet, for å si det sånn, - i seg selv et blasfemisk prosjekt som de omfavner med den «godeste» av hjertelighet, nærmest forbeholdsløst.

Det er litt av en kristendom VL forfekter.

VL synes ikke å forstå at dette faktisk vil bidra til å underminere islam, slik et overveldende flertall muslimer vil oppfatte islam, ikke bare i Norge, men overalt. VL undervurderer islam og skaper dermed i tillegg forakt for muslimer som ikke støtter dem selv og Sultan. I seg selv bidrar dette til å forsterke og fremme utløsningen av potensielle spenningselementer i det multikulturelle bildet, utløsninger som kan medføre ytterlige segregasjon og fremmedgjøring, fiendskap og regelrett krig mellom grupper i stedet for den convivenzia man i utgangspunktet så sårt og inderlig forsøkte å tilstrebe.

Luta lei. Så la det være sagt for siste gang, for nå er jeg rett og slett luta lei.

– NEI. Jeg ønsker ikke sharia-lover innført i Norge.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra steining, avkapping av hender, pisking og andre former for straff som vi i dag med rette kaller foreldede, ja, barbariske.
- NEI. Jeg mener ikke at frafall fra islam skal bety dødsstraff.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra forestillingen om at muslimer­ har rett til å drepe ikke-muslimer.­
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra drap på karikaturtegnere og journalister.

Avskyr. - JA, jeg avskyr IS, og jeg håper vi snart får sendt mulla­ Krekar ut av landet, såfremt han ikke blir henrettet. Han er en trussel mot rikets sikkerhet.
- JA. Jeg tar avstand fra enhver­ diskriminering av ALLE minoritetsgrupper­.
- JA. Jeg tar totalt avstand fra enhver forfølgelse og diskriminering av homofile, lesbiske, bifile­ og transseksuelle.
- JA. Jeg støtter homofiles rett til adopsjon.
- JA. Jeg støtter rett til ekteskap for likekjønnede.
- JA. Jeg står 100 prosent på Menneskerettighetserklæringen. Eller rettere, jeg synes godt den kan skjerpes, slik at den i framtiden også vil ramme diktaturer som Iran og Saudi-Arabia.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand­ fra Irans, Saudi-Arabias og andre­ muslimske lands konstante brudd på menneskerettighetene­, og særlig kvinners.
- JA. Jeg mener at alle kvinner har rett til å kjøre bil.

Nei til dødsstraff. - JA. Jeg tar avstand fra dødsstraff – i USA, Iran eller Indonesia.
- JA. Jeg tar avstand fra kjønnslemlestelse.
- JA. Jeg tar avstand fra barnebryllup og tvangsekteskap.
- JA. Jeg tar avstand fra påtvunget hijab, særlig for barn, og mener at enhver kvinne har en soleklar rett til å velge om hun vil gå med hodeplagg.
- JA. Jeg er tilhenger av selvbestemt abort og rett til prevensjon.
- NEI. Jeg mener ikke at Vinmonopolet bør nedlegges og alkohol forbys. Jeg støtter den tradisjonelle, norske alkoholpolitikken og vil ha et levende­, pulserende Oslo med flotte kulturtilbud­ og et mangfold av utesteder.
- JA, jeg mener at enhver forbedring av halal-slakt som fører til bedre dyrevelferd og en smerte-fri død for dyrene våre, er av det gode. Det er det halal-slakt egentlig handler om.
- NEI. Jeg har bodd og studert­ i USA, jeg er ikke anti-amerikansk­.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra forfølgelse av kristne i Pakistan og overalt ellers.

Trollene. Var det noe mer da? Er det noe jeg har glemt? Vel, trollene får ha meg unnskyldt. Jeg har hittil tolerert dere på Facebook, for å vise at jeg ikke har noe å skjule og at jeg er villig til å ta debatten. Men nå er det slutt. Dere vil bli blokkert, alle som én. Jeg er luta lei dere og de evinnelige hakkene i all verdens plater.

Hvorfor er dette viktig for oss alle? Fordi vi er stolte av vårt norske politiske system. Vi vil ikke at våre valg skal skjemmes av den type skittkasting som dessverre er blitt så altfor vanlig ved valg i USA. Derfor angår dette oss alle.

Jeg har merket meg at Christian Tybring-Gjedde (Frp) for n’te gang er ute på mistenkeliggjørings-banen, i maskopi med Hege Storhaug. Jeg spør meg selv om det er verdt bryet å debattere med en mann som så til de grader snakker ned sin egen bydel Grorud-dalen og som til tross for at politiet­ gjentar og gjentar at kriminaliteten i bydelen har stupt, fortsatt framstiller Groruddalen som et slags Mogadishu.

Greit. Og Tybring-Gjedde får ha meg unnskyldt, men jeg har lett og lett etter noe som kan vitne­ om at hans eget parti, Frp, sto på barrikadene for de homofiles rettigheter før vi ble mange muslimer i Oslo. Jeg finner ingen verdens ting.

Til tider har jeg tenkt at det er en uting at Tybring-Gjedde sitter på vårt ærverdige Storting. Men jeg er kommet fram til at jeg synes­ det er greit at konspirasjonsteoretikerne og nettrollene har en representant på Tinget.

Da kong Haakon i 1928 ble kritisert for å la Arbeiderpartiets­ Christian Hornsrud danne regjering­, svarte kong Haakon som den statsmann og det samlingssymbolet han var: «Jeg er også kommunistenes konge.»

For alle. Blir jeg valgt til ordfører i Oslo, skal jeg være hele byens ordfører. Også Tybring-Gjeddes. Ikke minst skal jeg være minoritetenes ordfører, enten vi snakker buddhister, homofile, svenske gjestearbeidere, sprøytenarkomane, dyslektikere, sjiamuslimer, tiggere, funksjonshemmede og ikke minst de fattige i Oslo.

Og ikke for å strø salt i såret, men når jeg blir valgt inn i bystyret, skal jeg fremme et forslag. Jeg har i det siste hatt givende samtaler med representanter for en minoritetsgruppe som har vært fullstendig neglisjert av samtlige norske, politiske partier.

Jeg vil be bystyret utrede hva som kan gjøres i Oslo for å bedre de tvekjønnedes rettigheter og livsvilkår, og hva som kan gjøres for å få slutt på diskrimineringen av de som er født i feil kropp.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. AUGUST 2015


søndag 9. august 2015

Men STASI var ikke død ...



Høyres ordførerkandidat i Grong kommune i Nord-Trøndelag, Laila Spillum Domås, har delt visse innlegg på nettsteder som Frieord, Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Human Rights Service (HRS) og Document på Facebook.

En av kommentarene hennes var: «De må ta skikken dit de kommer. Dette er Norge.»

Domås gjengir her et kjent gammelnorsk juridisk prinsipp: Skikk følge eller land fly!

Noe å ta på vei for?

Å, ja, reaksjonene lar ikke vente på seg: Listetopp Erik Seem, Sp, og Trond Martin Sæterhaug, SV, mener at Domås driver frem fremmedhat, en slags rasisme, altså.

Domås’ partifelle, Elin Rodum Agdestein, også H, legger sten til byrden og tar avstand fra innholdet i de aktuelle nettsidene som Domås delt på Facebook. En partifelle, altså, en i familien, så å si.

Seem indikerer at Domås ikke har forstått hva hun har gjort. Hun har ikke skjønt alvoret. Men ingen av Domås’ mobbere – for dette er mobbing på høyt nivå - ønsker å gå i detalj om hva det er som er så forferdelig i det Domås har sagt og gjort. Man antyder bare, vil at folk skal assosiere med skyldbelastede miljøer, meninger og holdninger de selv stiller seg høyt over moralsk sett og som de ikke kan besudle seg med eller assosieres med.

Men disse reaksjonene er nok til at Domås faktisk går sin kanossagang. Hun gir opp, abdiserer og beklager, men sikkert uten snarlig håp om permanent benådning.

-  Jeg ser at jeg har gjort en stor feil. Jeg har likt og delt artikler uten å lese gjennom eller sjekke hvem og hva jeg har lenket til, kommer det fra Domås. – Det har vært tøffe dager. Hun har vært på gråten.
Hun lover at det ikke skal skje igjen.

Det begynner å bli ute av proposjoner alt dette, det begynner å minne om en slags ganning, en form for bruk av magi fra den mobbende side, sett fra den mobbedes side. Det gjelder om å komme først til mølla, i dette tilfelle selve karakterknuseren, og den som kommer først vinner seierskransen.

Med karakterknuseren mener vi hele den prosess vi er villig til å skyve mennesker vi er uenige med eller ikke liker foran oss i, i den ene hensikt å kunne fremstille oss og bli akseptert som mer verdige av folk vi på en eller annen måte føler oss titulert til å tilhøre og som vi er avhengig av for å kunne oppnå fordeler, bifall og bekreftelser.

Men hvor er standarden for hva som er riktig og galt her?

Vel, hysteri spør ikke om objektive standarder, objektive normer, toleranse, common sense om lov. Hysteri gjør egne handlinger og reaksjonsmønstre til absolutt lov, i hvert fall i øyeblikket. Mest hysteri oppstår derfor der alle normer er – eller oppfattes å være – gått i oppløsning. Og da har vi nådd et negativt eller svært uønskelig optimalpunkt og det er på tid å stagge. Men hvordan stagge disse skumle tendensene som nå truer oss, spesielt nedenfra, fra grasrot- eller bygdenivået, et «nivå» som sikter mot maktsentrum?

Det kan komme av at bare de mest «overopphøyde» i dag vet hva som er rasisme og hva som har med fremmedfiendtlig å gjøre. Situasjonen er uklar, uvissheten stor og redselen – tydeligvis irrasjonell – kommer ikke av frykt for islam, for at vi kanskje har tatt vann over hodet, for at vi – altså vi som gruppe eller samfunn i dag – har begitt oss inn på en vei som ikke er bærekraftig, som det heter.

Vi vet ikke engang hvor det er mest nyttig og mest moralsk riktig å hjelpe, derfor gjør vi begge deler, vi tror og innbiller oss at vi rent faktisk og konkret kan bli stående i spagat nærmest i det uendelig og at det er bra for oss, ja, endog at vi fortjener det, fordi å stå i spagat jo er en meget beundret ferdighet, som til og med det ikke er alle forunt å få til eller mestre, - det er derfor en beundringsverdig ting nettopp å kunne stå i spagat, vi burde få en medalje fordi vi får det til. At det koster å stå i spagat i det virkelige livet, bekymrer oss ikke det spøtt. Det viktigste er at vi kan eller makter stå i spagat og at ikke alle kan eller vil det og dette at vi kan det, gjør oss unike, ja, beundringverdige, spesielt i egne øyne. Vi trener da så svetten spruter sogar på å kunne gå ned i spagat og helst stå der så lenge som mulig. Vi tar det som et tegn eller bevis på at vi virkelig er «bedre enn» andre, som ikke er så flinke. Vi ligger i forkant. Så gud nåde den som måtte helle mer i den ene eller andre retningen og som ikke vil bli stående i denne spagaten, når det gjelder spørsmålet om hvordan og hvor det er best å avhjelpe flyktningekrisen som veller inn over det europeiske kontinent. Vi hjelper både her og der og kan derfor ikke kritiseres.

Vi går rundt og er redde, ikke først og fremst for de fremmede, men for kollegaen eller naboen, som kanskje er rasist og kanskje fremmedfiendtlig, og så setter vi oss til med spindelen vår og venter på at noen skal gå i fella. Vi spiser «deg» gjerne med hud og hår hvis vi slik kan fremstå som moralsk mer høyverdig enn deg. Og naboen er enten eller. Han er ikke både- og, når det kommer til spørsmålet om rasisme, og vi slutter da at det er vår aktive plikt å avsløre ham, slik at han få sin straff, uansett i hvilken form.

Det holder at han blir funnet skyldig på våre premisser og våre premisser er at den vi mistenker for å være rasist, han er rasist, inntil han kan bevise det motsatte, (hvilket er en nesten uoverkommelig oppgave, siden vi allerede har bestemt oss for at vi trenger en rasist for vårt uedle formål og at dette rettferdiggjør at vi opplever ham som rasist og bekrefter ham som rasist, om vi så nærmest skal gå over lik for å oppnå alminnelig konsensus om dette).

Vi er blitt så redde for hverandre nå at det er om å gjøre å komme først til torgs med mistenkeliggjøring, og det skal ikke mye til, for det er om å gjøre for oss at vi har rett og at vi er moralsk bedre enn andre og derfor vil vi også gjøre dette notorisk eller uomtvistelig og det gjør vi ved å varsle, på et vis, eller tyste, -  eller til og med angi, om enn instansen vi ønsker å angi vedkommende til er diffus, om ikke totalt ikke-eksisterende, hvilket befordrer at vi konstruer denne instansen i vårt eget illusorisk indre, en verden som da tar over for virkeligheten, en verden som vi må fortsette å konstruere for i det hele tatt å ha følelsen av en slags balanse i sinnet, som et alternativ til å ende opp som gal. Det koster oss ingenting, mener vi, vi har bare alt å vinne, på å sette en vi mistenker for å være rasist i gapestokken. Vi nøler ikke, for så viktig for oss er det at vi er «bedre enn».

I mangel av viten om hva dygd er i dag, i dagens Norge, blir det om å gjøre å vise at vi er prektige og   hvor mye og inderlig prektige vi er. Og vi nøyer oss ikke med lite av anstrengelser i denne prosessen. Vi vil derfor helst være først ute med å vise at vi selv uomstvistelig ikke er rasister og jo fler mistenkelige vi kan gripe på fersken, jo bedre.

Vi gjør oss dermed med stor iver til tystere allerede før vi er sikre i vår sak, og når vi først er sikre – uansett hvor usikre vi er i slike saker -  så er det vi selv som tilrettelegger, vi setter gjerne i gang autodafeene selv, hvis anledningen bød seg. Vi selv tror ikke at vi kan krenke noen. Men det går fint an å krenke kollegaen og naboen og sette inn støtet på det mest sårbare punkt, ja, det er blitt en plikt nå, å gjøre dette, ser det ut for, så lenge vi bare ikke selv kan mistenke oss selv for å krenke «de fremmede».

Trykker du på et par «likes» på feil sted, er du ille ute. Da har vi deg. «Måltidet» kan begynne, vi befinner oss på steppene blant blodige hyener i ferd med å rive fra hverandre byttet. Og vi spiser hele deg, det kan du være sikker på, og vi gjør det grundig, i håp om bifall fra et stort flertall reelle eller oppdiktede – det gjør ingen forskjell - som er like hysterisk og glupske på «godhet» som vi.

Det har gått sport og konkurranse om hvem som først kan sette folk i gapestokken – på indisier eller vage uttalelser alene fra «den skyldiges» og ikke «så gode som oss» sin side!

Vi er inne i begynnelsen på en epoke hvor folkedomstolene vil springe opp som paddehatter og trumpe – ikke bare på forhånd, men også i ettertid - ikke bare lagmannsretten, nei, men også selveste Høyesterett. For disse instansene vil ikke kunne motstå de krefter som nå begynner å materialisere seg og finne sin unike form.

Vi har sett det i diktaturer før: Domstolene underlegge seg den til enhver tid rådende makt, og spesielt den rådende folkemakt, den er uangripelig akkurat som den rent kommunitariske stat er det og begrunnelsen bak den: Det er folkemening som forvalter sannheten til en hver tid, ikke universelle, objektive lover, ingen universell morallov, ingen endelig, uangripelig og evig guddommelig gitt lov gitt oss utenfra oss selv, som åpenbaring og derfor hellig og guddommelig. Den eneste gyldige og sanne lov er den vi konstruerer opp selv, den som er fundamentert alene i oss selv, en lov som forutsetter at mennesket er lytefritt og uten synd og derfor tvers igjennom godt og ufeilbarlig, gitt de riktige forhold, forhold som stadig må forandres, dekonstrueres og rekonstrueres, ut fra en slik livsanskuelse.

Vi overlever, liksom, i øyeblikket beklagelig vis av et redusert lager av folkeskikk, av et redusert forråd av indre trygghet og balanse. Det tæres og tynes på oss og vi trenger å reagere, og vi reagerer ved å forsøke å flykte fra indre usikkerhet, vi er på jakt etter syndebukker, folk vi kan sammenligne oss med til vår fordel uansett midlene som vi tyr til for å tilfredsstille oss eller for å unngå angsten.

Vi sitter i en mental, uutholdelig skruestikke som vi bare MÅ komme oss ut av, uansett pris, og uansett om vi i en slik tilsynelatende frigjøringsprosess føler oss berettiget til å bryte med de moralske normer vi før sverget til eller ikke. Metaforisk sagt er vi nå blitt stadig mer enn tidligere  mer villige enn tidligere til å «gå over lik» for å kunne få bekreftet både overfor oss selv og andre at vi er «bedre enn».  

Vi lever tydelig i en overgangstid der de på toppen heller ikke vet hva fremmedfiendtlighet er, hva rasisme er, hva toleranse er, hva det genuint flerkulturelle mangfold består i og er og bør og skal være. Vi lever i en uhyggens tid, eller rett og slags i en uhyggelig tid, nær sagt stilt ansikt til ansikt med våre nærmeste, først og fremst, slike som f eks partifeller … tenk det! Det er blant våre nærmeste vi nå ser trusselen best, trusselen som kan tru oss til en erkjennelse at vi kanskje ikke ser så mye «bedre enn» likevel.

Det hadde vært umulig å tenke seg for 20 år siden, at det skulle komme så langt. Det går neppe over av seg selv. Det vil snarere forsterke seg. Vi er kommet inn i en epoke hvor det moralsk elendige er blitt selve bærebjelken i en utvikling som av mange påstås er den eneste farbare og den enste bærekraftige, ja, selve det bærekraftige åndelige næringsgrunnlag blant oss, og da er vi sannelig kommet langt.

Snart henter vi inn eksperter fra tidligere Stasi som kan lære oss hvordan vi mest systematisk og effektivt kan få ram på mistenkelige partikollegaer eller en naboer.

Når vår nye toleranse utad ikke lenger kan skjelnes fra servilitet, vil det innad nærmest av seg selv tvinge seg frem det jeg vil kalle et universelt Stasi-syndrom. Det manifisterer seg særlig slemt i tider som hvor usikkerheten i folket er like stor som den falske sikkerhet man forsøker å briljere med individuelt både overfor seg selv og overfor alle de man tror man kan hente kraft og støtte fra for å makte å holde «maska» og forstanden i sjakk.

Syndromet trenger imidlertid mer enn bare tilfeldige eller spredte hysteriske utbrudd for å bli tilfredsstilt. Det trenger ytre, formelle manifisteringer, spesialnormer, regler, notoriske støttepunkter i form av offentlige markeringer, gjerne i form av møtevirksomhet, opprop, manifester og demonstrasjoner, og ja, fremprovoserte «matstasjoner» i løypa underveis, slik at syndromet ikke bare kan bevare seg selv, men også styrke og utvide seg selv, ved metastase. Vi oppsøker arenaer hvor vi kan få bekreftet at vi alene sitter på sannheten. Vi elsker å se motstandere dumme seg ut, at stadig flere og flere forsøker å fryse dem ut. Det er slik vi livnærer oss i slike epoker.

Men mest av alt trenger syndromet å leve et liv på innsiden eller baksiden av de begivenhetene som vitterlig skjer og som alle kan observere og analysere. Stasi-syndromet trenger alltid et hemmelig rom, et usynlig politi, en instans eller en institusjon bestående av spesielt utvalgte og «troende», mennesker som uten forbehold legitimerer hele konseptet og som befester seg og som tillater syndromets tjenere i stadig høyere grad å skaffe seg eller bli tillagt legitimitet, om så denne måtte etableres ved løgn og trusler og – etter hvert - bruk av ren og uforfalsket vold.

Syndromet krever med andre ord mer og mer blod jo større usikkerheten og kaoset blir for å kunne overleve og blomstre. Og: Jo mer hemmelig, jo viktigere, og jo viktigere syndromet blir, ved å skape avhengighet blant sitt «flinkeste» og mest ivrige klientell, - som gis mulighet for å innbille seg at alt til syvende og sist avhenger av nettopp dem, personlig - jo høyere status og myndighet vil de bli tillagt av de som har vært mer lunkne eller forbeholdne i begynnelsen, de som har latt seg innrullere mer av pragmatisme og for tilfellet, enn de som virkelig har vært hellig overbeviste fra starten av og de som da i utgangspunktet er mest avhengig av at syndromet får utvikle etter sitt eget iboende potensiale.

De glødende og de som helst være i front blir på sin side ofte også helt avhengig av de som var mer usikre i begynnelsen, disse må med tydelige føringer formes til å bli mer og mer fanatisk overbeviste etter hvert. Og slik oppstår et symbiotisk forhold, mentale bånd og en kjerne av ildsjeler som nærmest er ubrytelig, ikke helt ulikt hvordan en stor, mektig og omfattende mafiavirksomhet operere. Det vil før eller siden herske kadaverdisiplin.

I saken som danner utgangspunkt for denne posteringen ser vi tydelige tegn på hva som kommer, men hvor prosessen mot den fulle selvrealisering av Stasi-syndromet bare er i startgropen.

Syndromet er ennå langt fra å anta organisert eller formell form. Vi ser at behovet for å sladre, tyste på eller angi er tydelig, men detter er bare overflatesymptomer. Det som ligger under er stor svakhet, liten bevissthet om drivkrefter og mager kontakt med sitt indre selv.

Aktørene  - altså de som helt feilaktig ser på seg selv som legitime varslere her -  drives av en frykt de umulig kan være bevisst de lider av. De er seg heller ikke bevisst i hvor stor grad de trenger bekreftelse fra andre på at de selv har rett og at deres frykt er berettiget. De trenger å dele sin frykt med noen, de utstår ikke tanken på å måtte operere isolert uten støttepunkter, uten faste, sosiale relasjoner og parametre. De velger å servilisere seg ved å projisere samme behov for trygghet (og flukt) som de selv har over på mulige «kamerater», de som, til tross for frykten for å bli avvist av disse, tross alt tidligere har antydet hvor de står og som dermed tidligere har skiltet med, om enn litt utydelig, og signalisert at de har de korrekte oppfatningene og som dermed forventes å være mer eller mindre forustigbare, og dermed også mer manipulerbare. De lar seg med andre ord «dra inn i det», delvis ved å skyve på, delvis ved å la seg dra mer og mer inn i det, inn mot sentrum og sikkerheten, der de endelig på sikt virkelig kan føle seg trygge og hvor de kan føle seg fri fra angst og frykt.

Aktørenes behov for å overbevise andre i nære relasjoner bunner i et behov for bekreftelse på en sosial hjemmel for å plassere andre nære, men mistenkelige personer og mistenkelige holdninger disse anses som bærere av, som utenfor, eller under ens egendefinerte verdighet.

Og slik gror hatet: Mikroskopiske eller små forskjeller eller sublime ulikheter i f eks måten å snakke på, eller gestikulere på og formulere seg på, kan resultere i en forakt og et hat som utenforstående kan oppfatte som totalt irrelevante eller unødig oppblåste, men som da ikke oppfattes slik av de det her gjelder. Reaksjonene registreres av utenforstående som ute av proporsjoner. Man rangerer og diskriminerer nærmes uten refleksjon. Freud kaller dette for utslag av diagnosen narsissisme og kaller det «Narzisissmus der kleinen Differnce». Jeg tror han her treffer ganske godt i å beskrive tilstanden og prosessen. For å ta et eksempel fra historien: Det var hverken språklig, kulturell, utseendemessig forskjell på jøde og tysker. Men det var den lille forskjellen som eksisterte objektivt – nemlig biologien eller rasebetegnelsen – som gjorde utslaget og satte i gang myrderiene, alle kjenner til denne historien og vet at den er sann. Og alle som leser dette vet hva STASI-politiet i det tidligere Øst-Tyskland drev med og hvordan.

For å oppsummere: Vi står nå i ferd med å la frykten for naboer og partifeller mer enn frykten for "de andre" eller "de fremmede". ta overhånd. Vi kan komme til å gjøre oss selv til vår egen verste fiende før vi aner det. Vi ser oss forpliktet – kanskje i mangel av genuin tilhørighet noe sted - til å isolere mistenkelige, og gjør det til en prioritert oppgave. Slik håper vi å bli assosiert med de som er «bedre enn». Klarer vi å etablere mistanke, har vi umiddelbart klart å gjøre selve mistanken til standard og til et overordnet sosiologisk hjemmel for vår adferd, og senere kanskje også til et rettsgrunnlag da etablert som høyere rettsinstanser til og med med carte blanche for drap og mord.

Det gjør seg for tiden allerede gjeldende en sterk, nærmest ukontrollerbar eller uimotståelig kollektiv indre usikkerhet som vi ikke har opplevd maken til. Vi forlanger umiddelbar tilfredsstillelse i form av beklagelser eller tilståelser eller innrømmelser, ja, vi kan gjerne kalle det underkastelse, fra de som ikke er «bedre enn», men tvert imot «dårligere enn». Og den blir oss tilstått! Og alt dette er i seg selv bare en begynnelse i påvente av noe mer som vi ennå ikke klarer å forstille oss, men som likevel forberedes på grunnlag av de ansvarlige disposisjoner vi legger allerede i dag.