fredag 20. november 2015

Islam uten essens? Tolkere uten essens? Hva burde budskapet være?



Det sies – eller bedre håpes – at islam består av to adskilte «deler», eller konstitusjoner: Mekka og Medina. Den første delen er bra, den andre diabolsk og derfor klar for historiens søppelhaug, dvs Helvete, hvor den gjerne kan brenne i all evighet. Sett med mange søte vestliges øyne.



Men hvorfor fortsatte Muhammeds følgesvenner fra Medina å følge profeten i tykt og tynt i Medina? Hvorfor tok de ikke avstand fra medinaversene og holdt seg til mekkaversene? Men enda viktigere: Hvorfor skilte aldri profeten selv mellom Mekka og Medinaversene? Spørsmålet kan reduseres til: Hvordan kunne han ha tillatt seg det, med hvilken guddommelig hjemmel eller åpenbaring? Med hvilken rett kunne han, som et syndig menneske, overprøve Allah selv? Og når han ikke kunne det, kunne da noen andre, på noe annet sted på noe annet tidspunkt i historien?



Poenget er imidlertid det helt åpenbare at Medina og Mekka er to sider av samme mynt, bare det at her dreier det seg ikke om en helt normal mynt, det dreier seg om en mynt som er «programmert», dvs en trollmynt, en forfalskning eller en «rigga» eller «merket» mynt og at dette i seg selv er innebygd i mynten av mynten selv, (dvs Koranen). Koranen sier på en side at «Jeg er Koranen», på den annen side sier «Jeg er ikke Koranen». Og dette er ikke så rart, hvis man forutsetter at Koranen er en kreasjon av Muhammed og ikke av Gud.

Før vi går videre kan det bare nevnes at Allah selv faktisk åpenbarte at noen vers han tidligere hadde åpenbart ikke skulle gjelde lenger og da er vi inne på problemet med abrogasjon i Koranen, et tema jeg må la ligge, men la det være nevnt at denne guddommelig hjemlede abrogasjonen kan omfatte så mange som over 200 vers eller setninger i Koranen selv. Hva som blir igjen av Koranen, er med andre ord et stort spørsmål som de lærde diskuterer frem til denne dag, en uutholdelig situasjonen, vil mange si, ja, så til de grader ubehagelig at en muslimsk lærd i Saudi Arabia med velsignelse av kongehuset der hevdet at det eneste verset som sto igjen og som helt tydelig ikke var abrogert, var sverdverset i Koranen 9, 5, selve hjemmelen som påbyr muslimer å spre islam med voldelige midler.

Koranen selv skiller ikke kronologisk mellom «åpenbaringene» i Mekka og åpenbaringene i Medina. (Så hvorfor skulle «utenforstående» se seg privilegert til å gjøre det?) Tvert imot, surene, eller versene, ayat, kommer hulter til bulter, det fins budskap om fred midt blant hyllester til brutal juss og krig, både i Mekka og Medina, men gjennomgående har disse versene samlet ETT budskap og det er at Allah og profeten Muhammed fra Mekka skal adlydes betingelsesløst og hvis den som underkaster seg eller tror, som det da kalles, vel, da er han sikret evig liv i lyst uten forsaking og selvkontroll i det allahianske hinsidige.



Spesielt vil de som ofrer liv og eiendom for Allah og profetens sak, i jihad eller krig, enten den er offensiv, preventiv eller en ren forsvarskrig, få en fremtredende plass i denne for noe så attraktive ønskeverden.



Den krig som den enkelte fører mot seg selv for å foredle seg i dagliglivet, med sikte på Paradiset, teller bare en brøkdel på domsvekten Allah setter opp på den siste dag. Hvordan det vil stå til med dem som har kjempet aktivt og med oppfordringer eller konsultasjoner med pennen og munnen, kan ikke vites med sikkerhet. Det som er klart er at jihad med våpen i hånd og hvor disse våpen brukes aktivt og militært, tillegges den høyeste «frelsesverdi» og beste garanti for vor man havner etter døden, spesielt hvis man blir drept.



En slik mynt, sett ideelt på det, og i den tro at mynten ikke er «rigga», kan man fristes til å sammenligne med konseptet Janus, den romerske guden som hadde to hoder, og som derfor både hadde øyne i nakken og i ansiktet, alt på samme gang, for Janus var ett, han var jo en gud og ikke en halvgud eller en splittet gud, selv om forestillingen om nettopp en splittet gud godt kan tenkes som en integrert del av det romerske pantheon, det sted hvor alle gudene møtes og er samlet.



Mennesker med realisme og kjennskap til historie, teologi, logikk og filosofi, og menneske som besitter virkelig, praktisk og vis innsikt, vil være tilbøyelige til å sammenligne Koranen og islam med Janus, - «at gun-point», om ikke annet. Med en levende mynt, altså, med en forside og en bakside, kanskje, eller som en mekanisk innretning eller metodekompendium som kan «programmere» eller bli «programmert», eller ikke, alt etter situasjon, anledning og behov, altså en uorganisk robot. Det sier seg imidlertid selv at det er levende mennesker - de troende - om står for denne programmeringen. Men selv er de programmert nettopp av «programmet», dvs islam som et integrert og sammenhengende trossystem som faktisk henger mer sammen i og med sine indre motsetninger, spenninger eller selvmotsigelser enn i og med sin indre konsistens eller koherens.

Islam preges i sin grunnvoll av «dualisme» og uten denne henger ikke islam i hop. Det høres sprøtt ut, men slik er det. For muslimer som fra barnsben har internalisert islam, er dette et faktum det godt går an å leve med, ja, vi ser at det faktisk blir umulig for mange muslimer å leve uten. For et vestlig sinn burde dette ikke bare være urovekkende, men også en utfordring, j, den viktigste utfordring, for å takle denne utfordringen er selve fundamentet for en mulig fremtid fredelig convinvezia uten for mange borgerkriger fremover og alle de lidelser som vil følge med.



Men ved å sammenligne Koranen som bestående av to adskilte deler, nemlig Mekka og Medina, som to adskilte konsepter, går den flittige og kloke fem på.  Man kan få den ideen at det er veldig lurt å skjelne og skille mellom mekka- og medinasurene, at det til og med er mer humant og mer høyverdig moralsk å skille mellom dem heller enn å holde dem sammen og betrakte dem som et integrert hele, som en ekte og uforfalsket mynt med to sider virksomme på en og samme gang, men som likevel kan brukes som gangbar mynt bare ved å referere til den ene siden, når det måtte passe og hvor det til og med til enhver tid og i enhver situasjon kan inngås avtale om hvordan man skal sette verdi på mynten.



Akkurat som når man kjøper eller selger en hullkronemynt som er utgått på dato til en skyhøy pris som langt overstiger dagens gangbare kronemynts verdi, så brukes begge mynter konkret på det samme markedet, men likevel i ulike dimensjoner, segmenter eller nivåer av markedet, i det ene tilfellet på «det reelle markedet», i det andre tilfelle på forfengelighetens og affeksjonenes illusoriske marked. Sosiopsykologi er selvsagt underforstått her, det er den som på en måte «merker» kortene og bestemmer utfallet av pris og verdi.



På samme måte med islam: Den kan anvendes både som et reelt objekt på det reelle markedet og som et reelt, men likevel illusorisk verdiobjekt på forfengelighetens eller det polito-kulturelle marked, hvor det vrimler av mer eller mindre bevisste markeds- og maktstrategier som overflatisk sett drar i samme eller i motsatt retning på en og samme gang. Det dreier seg egentlig om gedigent spill om hvilke faktorer, både materielt og åndelig, som samlet eller summert vil vinne og oppnå dominans og hegemoni i den større sammenheng.

(Tatt fra et debattinnlegg på document.no : Vi må ikke la oss lure, fordi mekkasurene er abrogert , gjort dødt og maktesløst av de senere sverd-versene, og annet, som er 60% av koranens innhold og beskriver for en stor del hvordan de vantro skal bli tatt livet av og at de skal oppfattes som fiender som man skal føre krig mot. Kort sagt en orgie av hat og fiendtlighet til alle annerledes troende og tenkende. I mekkadelen står f.eks. at: "hvis en muslim diskuterer med en fremmed, som ikke er enig med ham, skal han snu seg bort og gå fra ham i verdighet. Men i Medina delen blir dette til: "hvis en muslim kommer i diskusjon med en som ikke deler hans tro på Allah og hans profet Muhammed, skal han kjempe mot han og slå ham ihjel." Og det er dette som gjelder. De første er gjort dødt og maktesløst).

For å ta et annet bilde:

Tenker vi på en statue av to berømte filosofer, den romerske Seneca og den greske Socrates, som levde i to ulike epoker, men som begge ble presset av autoritetene til å begå selvdrap eller selvmord, og som det altså lages en statue eller byste av hvor de står nakke til nakke og ser i hver sin diamentralt motsatte retning, er det vanskelig for ikke å si umulig å tenke seg disse personene i form av en uadskillelig enhet, et normalt menneske med normal forstand vil aldri finne på å likestille en janusbyste – en gud med to hodder som ser i motsatt retning - med en tilsvarende konkret byste av Seneca og Sokrates i en statue.



Hvorfor? Jo, fordi vi vet at Janus representerer en gud, mens Seneca og Sokrates er to unike mennesker som er Ett bare fordi mennesket setter dem sammen i form av En statue. Det fins ingen korrespondens mellom mennesker og guder på den måten. Gud er primært et begrep, grunnleggende et abstrakt konsept, et ikkesansbart objekt. En gud er så å si avskåret fra å ligne på et menneske, det som i høyden er mulig, og som vi bare med anstrengelse og følelse av å spekulere eller gjøre narr, er å dikte opp en påstand om mennesket som et vesen som ønsker det var gud, et menneske som innbiller seg å være utstyrt med guddommelige hjemler og egenskaper.



Og poenget? Jo, dette at de som ser sin egeninteresse ivaretatt ved å skille mellom mekka- og medinasurene vil ha en tilbøyelighet til å gjøre det mistak å betrakte Koranen som bare en side av mynten og hvor denne da er «merket», en merking de selv står for, gjerne uten å være seg dette bevisst.

De som imidlertid ser dette riktig, ser Koranen som en Janus-statue, som en «entity», som et uadkskillelig hele, - Koranen ER en «gud» som riktig nok har øyne vendt i motsatt retning, men som likevel ser, tenker, føler, kommanderer og agerer som EN «person» eller EN agent eller utløsende «årsak».



De som oppfatter Koranen analogt primært som en statue av Sokrates og Seneca som om Sokrates og Seneca ikke var selvstendige individer som aldri kan smelte sammen til en person, men nettopp som ETT metamorfosisk fenomen, har rett, selv om dette i og for seg er absurd. Men grunnen til at de har rett er at Koranen faktisk ER absurd. Den henger ikke sammen, den motsier seg selv, men henger likevel sammen og motsier ikke seg selv. Den blir en statue av to ulike personligheter og individer  som fenomenologisk ikke er identiske og ikke kan være det. Når mennesker velger å se dem som ETT i kraft av den ENE statuen, så er det menneskets egeninteresse som konstruerer dette fenomenet. Fenomenet i seg selv, derimot, forteller en helt annen historie.



Det fins altså fundamentalt to tilnærmingsmåter til Koranen: Den første betrakter Koranen som død materie og dermed som to former som egentlig er samme «steinblokk». Den andre ser på Koranen som to ulike mennesker, men hvor det ene mennesket er kaldt, dødt og uvirksomt, mens den andre delen, den mer medgjørlige og sviskepregede, er den som virkelig lever og tilpasser seg eller underlegger seg vårt behov for anledningen, våre ønskedrømmer om at Koranen egentlig er motsatt av aggressiv, og dermed idyllen og freden selv.



Sagt på enda en annen måte: Det er mennesket og troen som gjør Koranen, men Koranen gjør samtidig troen og mennesket. (Slik sett er det åpenbart at Koranen i seg selv har agens, at dens funksjon faktisk er «personlig», ikke bare juridisk personlig, men faktisk ersonlig idet den taler og byr seg frem som om dens budskap formidles fra Muhammed som nesten mer enn et levende menneske med aktuell autoritet og overveldende karisma.



Men det er forskjell på mennesker og mennesker kan ha ulike interesser å forsvare og promotere. Et normalt og oppriktig fredsinnstilt menneske vil ha en tilbøyelighet til å skille mellom mekka- og medina og helst ugyldigerklære medina-utgaven. En blodtørstig psykopat vil for å kunne manipulere sitt publikum overfor en bedyre at han følger mekka-koranen, overfor en annen at han følger medina-koranen og overfor en tredje bedyre at Koranen selvsagt er en, men at den ikke i seg selv er til hindre for at man vektlegger og foretrekker mekka fremfor medina.


Vi kan selvsagt også bringe inn en optisk illusjon i denne tilnærmingen. En velkjent slik er tegningen som er en avbildning av en yngre kvinne – faktisk, med en frisk og freidig hatt på hodet - inneholder en samtidig avbildning av en eldgammel kvinne med stor kroknese iført skaut. Her avbildes altså to ulike individer i ett og samme bilde. For meg står det klart at vi overfører denne innsikten til Koranens to ulike deler, så består Koranen i en enhet som ligner på denne optiske illusjonen. Illusjonen er reell. Den inneholder faktisk begge komplementære dimensjoner og kan ikke adskilles i det praktiske.  Man må gifte seg, for å si det sånn, både med den gamle «heksa» i skaut og den unge damen med hatt, hvis man skal ha et fruktbart forholdet til selve fenomenet og det «budskap» det sender og som man må ta med seg på kjøpet. Den unge kan aldri i fundamental forstand separeres en gang for alle fra den yngre. De hører med andre ord i hop.

Men dette dreier seg altså om en optisk illusjon, noe annet er det med Koranen og sammenhengen mellom mekka og medina. Men det er en viktig for ikke å se essensiell forskjell: Mens illusjonen appellerer til det geometriske dybdesyn referer Koranen til det eksistensielle dybdesyn. Den første dimensjonen krever presepsjonsmessig evne, den andre krever kognitiv evne. Jeg overlater den videre utlegging til leserens fantasi.

Vi har tidligere her på bloggen diskutert «islams essens». Førsteamanuensis Lars Gule er en av dem som mener at islam ingen essens har, spesielt ingen substansiell essens! Vi tror at dette er et behendig tricks fra denne forskerens side, det muliggjør en oppfatning om at islam kan forandres – essensielt – og at islam fint kan tilpasse seg hos oss, (i seg selv implisitt et uttrykk for supramaschisme). (Se her og her og her ).



Men det er ikke bare Gule som er ute og går med sine miskonsepsjoner eller misforståelser av hva islam er og kan være, og ikke kan være. Vi nevner nedenfor noen av dem og gjengir noe av hva de har sagt om saken. Felles for dem alle synes å være at de tviholder på et ønske om hva islam er, kan være og ikke-kan-være, et ønske som er nært knyttet til deres kulturelle og politiske eller ideologiske ståsted for øvrig og ønske om å fremmed dette kanskje mer enn islams sak. De forsøker med andre ord å omskape islam i sitt eget bilde, men i denne prosessen kommer de i skade for å gjøre mange alvorlig blundere, blundere som faktisk er så alvorlige at det de undergraver deres eget ståsted på sikt og dermed også deres personlige integritet. Og dessuten: I denne prosessen river veldig mange  andre urolige identitets- og sannhetssøkere med seg, mennesker de har stor makt over i kraft av å være eksperter og kjendiser i store hopetall med seg, men mennesker som de da enten bevisst eller ubevisst drar med seg inn i egne illusjoner. Deres strategi blir i seg selv objektivt sett en snare, en fordreining av virkeligheten som foregis å være virkeligheten selv.

Hva innebærer så dette? Hvorfor? Og hvordan skjer denne prosessen inn i illusjonene?

Jeg gjengir nedenfor noen uttalelser fra visse aktører i media med referanse til de problemstillingene vi forsøker å belyse ovenfor og i denne posteringen som helhet uten videre kommentarer.

En av aktørene ønsker jeg likevel å kommentere og det er Hege Storhaug på nettstedet HRS. Hun går stekt ut med et håp om det skal la seg gjøre å skille mellom mekka og medina og hensikten synes å være å styrke det ansikt av islam som fremtrer mest sympatisk og minst voldelig og imperialistisk. Håper synes å være at muslimene forener seg om dette valget og Storhaug synes å mene at dette skulle være «grei skuring», hvilket det selvsagt ikke er. Jeg nevner her i farten at det ikke er lenge siden en muslimsk lærd i et afrikansk land ble hengt til offentlig advarsel, skrekk og gru, nemlig Taha, som mente at mekka-surene i virkeligheten hadde forrangen fremfor medina-surene, enda dette strider mot ekspertisens oppfatninger, den oppfatning som tillater og tillegger de aggressive versene i Koranen avgjørende og ufravikelig gyldighet.



Når Storhaug følger Taha, velger hun en vei på vegne av over en milliard muslimer i verden i dag som er direkte farlig å promotere for det store flertall av disse muslimene. I tillegg bidrar hun til å øke skepsisen blant muslimer flest overfor ikke bare henne selv, men overfor hele Vesten, for hva har Vesten med å blande seg inn i interne islamske forhold? Hvis Storhaugs tilnærming skulle vokse i innflytelse, vil det resultere i større, ikke mindre splittelser i den muslimske verden og dette vil så føre til lidelser og antall drepte i kriger som bare vil trekke det hele mer inn i enda mer langvarige og kostbare, utmattende og voldseskalerende konflikter som vi ikke liker å tenke på.

Storhaug lokke dessuten i enda en felles hun bidrar til å legge for seg selv, ved å håpe å kunne bidra til større allmenn sjenerøsitet og intellektuell forståelse for islam og muslimer i Vesten: Hun lokkes til å medvirke til takfir, dvs medvirke til å stille seg til disposisjon for et muslimsk aktorat som de facto vil dømme de jure muslimer til de jure å bli betraktet som ikke-muslimer, dvs til apostater, og alle vet hva straffen er for dette, jo, nemlig dødsstraff. Hun kan slik sett komme til å gjøre mang en pasifistisk mekka-innstilt muslim en bjørnetjeneste, stikk i strid med hennes «fromme ønske».

Personlig synes dessuten ikke Storhaug å se at det er hennes oppfatning eller tolkning av islam som hun legger til grunn, ikke hva Koranen sier om seg selv, ikke islams essens, men den islam hun selv konstruerer, gud vet ut fra hvilke motiver, (i seg selv en «dødssynd» innen islam). Dette igjen kan spre den oppfatning at Storhaug er ute etter å spre illusjoner om islam og muslimer, eller at hun bidrar til å konservere muslimene i kontrære posisjonene slik at frontene mellom islam og Vesten forsterkes i stedet for å bli mer porøse og dermed mer åpne for reform av islam. Storhaug stiller seg på en måte på Gules side, antakelig uten å være klar over det: Det de har felles er at de enten ikke evner eller ikke vil se islam essens, ja, de orker ikke tanken på det, ser det ut for, at islam faktisk har en essens, en substansiell essens og at denne ikke er mulig å løpe fra, enten man er intellektuelt redelig eller ikke. Gule og Storhaug gjør seg faktisk til sofister i denne sin tilsynelatende så søte og politisk korrekte måte å nærme seg islam på. Det vi trenger er imidlertid en Sokrates og en Aristoteles på banen, folk som ser nødvendigheten i at virkeligheten faktisk frembyr essenser hvis mennesket bare ønsker å oppdage det for dermed å kunne tre inn et forhold som korresponderer med virkeligheten og hvor man ikke flykter fra den.



Storhaug og Gule fremmer egentlig tre negative budskapet i dagens diskurs: De svikter mange sannhetssøkende og seriøse muslimer, de oppfordrer til daffhet eller likegyldighet når det gjelder studiet av Skriftene, både de kristne og de muslimske, og gir både kristne og muslimer oppfordring til å engasjere seg mindre, i og med at hvis bare mekka, så ja, mer fred og fordragelighet på jord.

Det tredje negative budskap er at de ikke har noe budskap i det hele tatt. De serverer intet alternativ. De overser totalt Det glade budskapet, og det er som alle vet, det kristne budskapet, evangeliet par excellence, det eneste glade budskap, det evige budskapet. I Storhaug og Gules perspektiver finnes ikke dette budskapet, det uteblir i deres forkynnelse og verdslige håp om at islam skal kunne redde muslimene eller spare dem for hva det egne budskapet innebærer og som pålegger dem i ytterste konsekvens å spre islam med sverd i hånd.

Før vi refererer hva visse aktører i dagens diskurs sier om alle disse tingene, legger vi inn en liten oversikt over den filosofien og den gudsoppfatning vi mener ligger til grunn for hvorfor kristendommen og humanismen i sitt vesen i dag kan vise seg islam og den islamske verdenskulturen så overlegen:

Selve essensen i jødenes relasjon til Gud er det etiske aspektet, til og med ritualbudene gjennomsyres av dette. Sann toleranse kan aldri baseres på moralsk relativisme, men forutsetter alltid det godes objektive eksistens. Dette viser seg bl a i at de hebraiske profetene aldri gjorde forskjell på folk, de kritiserte både prester og konger. De kritiserte dem for personlig umoral, avgudsdyrkelse, undertrykkende og inkonsistente lover, arroganse og likegyldighet overfor de fattige, barnløse og enker. De hadde ingen øvrighetsperson i funksjon av å være både prest og konge på samme tid. Dette kan være utgangspunktet for et samfunn som vil være tolerant, for et tolerant samfunn forutsetter at det gis rom for selvkritikk. Det tolerante samfunn er aldri moralsk nøytralt og det er her dets adelsmerke ligger, dets stabilitet og forutsetning for å overleve. Selvsagt ligger det i dette et potensiale for at samfunnet skal bli fullstendig intolerant, det gjelder alle samfunn, men faren for en slik utvikling ble holdt i sjakk av det profetiske embete, omtrent på samme måte som maktfordelingsprinsippet i morderne demokratier sikrer at statsmakten holdes i sjakk ved indre selvkontroll via den lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Et annet aspekt ved den hebraiske tenkemåte og deres forhold til Gud og utviklingen av toleransebegrepet er utviklingen av naturrettstenkningen eller forestilling om eksistensen av en objektiv, naturlig lov som premiss for naturrettstenkningen. Ifølge denne oppfatningen eksisterer det en naturlig lov som (riktig nok) ikke er nedskrevet, men som like vel kan erkjennes av mennesket og faktisk er skrevet inn i selve menneskenaturen og som da kommer til uttrykk gjennom menneskets samvittighet og disposisjon eller tilbøyelighet for øvrig. Den naturlige loven er ikke nedskrevet alene i form av De ti bud og de andre lovene, men samsvarer likevel med dem, og dette begrunnes bl a i den tro at Gud er en Gud som både åpenbarer seg og skaper mennesket i sitt eget bilde og til sin egen likhet, Gen 1. 27 og Rom 1. 20. Menneskenaturen ble altså skapt av Gud og dette viser seg i at det faktisk finnes universell enighet om dette, selv om det kan eksistere uenighet hva angår ikkevesentlige aspekter. Den moralske loven, som den naturlig loven også kalles, blir av Paulus tatt for gitt en gang for alle, han skriver da også at denne loven faktisk er skrevet på selve menneske- hjerte, Rom 2. 1. Uten et slikt utgangspunkt er det vanskelig å tenke seg hvordan toleransebegrepet kunne bli så grunnfestet som det nå en gang er i Vesten i dag.



Hos grekerne kommer forutsetningen om eksistensen av den moralske loven som forutsetning for toleranse svært tydelig til uttrykk i personen og filosofen Sokrates’ liv og gjerning. Han engasjerte mer eller mindre tilfeldige mennesker han møtte på torget i lengre dialoger eller diskusjoner som tok sikte på å avklare hva vi mener med begreper som lov, godhet, sannhet og f eks kjærlighet. Han synes å forutsette at mennesket kan vite noe om eksistensen av slik begreper og hva de måtte innebære for alle mennesker uavhengig av tid og sted.



Samtidig innebar den metode han brukte å stille spørsmål på, den ironiske tilnærmingen, at vi umulig kunne ha sikker kunnskap om disse tingene, en innstilling den danske filosofen Søren Kierkegaard på 1800-tallet betegnet som nihilistisk eller agnostisk. Det Sokrates forsøkte på var, ifølge Kierkegaard, å vise at det er nytteløst å finne frem til sikker, positiv kunnskap om virkeligheten i seg selv. Sokrates gjorde alt problematisk, mente han, og Sokrates selv sa jo at han ikke visste noe med sikkerhet annet enn nettopp dette, altså, at han ikke visste.



Var Sokrates holdning et uttrykk for sann toleranse? Mange universitetsprofessorer flere steder mener akkurat det og tanken er da at toleranse må bygges på skepsis og på den antakelse at ingen egentlig vet hva som er forskjellen mellom sant eller falsk, eller godt og ondt, vel, da må alle nødvendig vis være like tolerante overfor alle. En slik tolkning av Sokrates kan imidlertid ikke være sann, i hvert fall ikke fruktbar, den åpner for en skepsis som selv stiller seg åpen for en brutalisering som opphøyer subjektiviteten til til sist å måtte dreie seg om hvem som har rett og galt, sant og riktig,  gjennom rå maktbruk, det motsatte av sann toleranse, med andre ord. Det hjelper ingen at Sokratisk tolket et svar han fikk fra oraklet i Delfi om at han var den viseste mannen i verden. Han tolket det slik at hans visdom da besto i å innrømme at han ikke visste. Men det betyr neppe at han ingen kunnskap hadde, slik skeptikerne vil ha det til og slik de selv begrunner sitt syn på hva toleranse er eller ikke er og hva begrepet innebærer eller ikke innebærer.



At Sokrates «tilsto» at han egentlig ikke visste noe innebar altså ikke konklusjonen på spørsmålet, om man altså i det hele tatt kan vite noe som helst, men en begynnelse eller et utgangspunkt for å kunne tilegne seg større klarhet og innsikt. Sokrates metode er ydmyk og utgangspunktet hans er ikke agnostisk. Viten om hva sannhet er blir en vedvarende vei, ikke en blindvei, men en prosess henimot noe, en slags forløsning til slutt, med andre ord, en slutt som kanskje ikke tar slutt, men som likevel henviser til en realitet hinsides i et annet rike. Slik sett kan var det hans dommere som var intolerante, ikke ham selv. Dommerne avsluttet dialogen, mens Sokrates heller valgte å ta sitt eget liv fremfor å bli tvunget til å avslutte den og dermed også for muligheten for å finne en ny plattform for mulige forhandlinger i lys av en større sannhet og noe mer permanent og tydelig. Sannhetssøken blir et mål i seg selv. Å avslutte den intelligente og sømmelige dialog blir identiske med å avslutte selve sannhetssøkingen, en prosess som jo forutsetter at sannheten – på en eller annen måte eller i en eller annen form – kan finnes eller nås frem til.



Etter Sokrates kom Aristoteles som fortsatte sannhetssøkingen og som ga et nytt bidrag for utviklingen av eller forståelsen av hva sann toleranse innebærer. Han måtte forholde seg et par teorier om livet, mennesket og eksistensen som fikk sitt klareste uttrykk i Parmenides og Heraklit-

Den førstnevnte hevdet at det finnes bare En virkelighet eller Ett værende eller Ett eksisterende, om man vil: Selve eksistensen har ingen luker, selv om dens konstitusjon kan være «hullet». Et slikt syn kan minne om en total monisme hvor til og med atomet ikke har noen løsrevet eksistens, det inngår i helheten, noe skille mellom atomet og helheten er i prinsippet umulig. En stein blir i en slik kontekst ikke vesensforskjellig fra et menneske – a human beeing -  fordi de er eller har det samme værendet og fordi værendet utgjør vesenet som med nødvendighet binder dem sammen. Værendet er det primære fundamentet eller vesenet og dette fundamentet eller vesenet er det som ikke kan forandres, det forblir det samme i alle relasjoner, og livet og tingene kan ikke tenkes uten, i prinsipiell forstand. Menneskets natur eller vesen knyttes her til all-værendet, eksistensen som sådan er essensen.



En konsekvens av en slik verdensoppfatning kan være at det blir vanskelig å tenke seg at individet eller personen skulle ha noen forrang i moralske eller juridiske forhold frem helheten, eller si, f eks Staten, klanen, eller Kongen, for den saks skyld, hvis man ser Kongen som inkarnasjonen av hans folk.



På den motsatte side av Parmenides sto Heraklit som er kjent for uttrykket: Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Alt er i forandring, det finnes ingen felles natur som omfatter alt og alle.

Ingen illusjon kan overskride det statiske Ene.



Aristoteles så en delvis sannhet i begge disse tilnærmingene. Han så en kontinuerende enhet i eksistensen og tingene og samtidig en stadig forandring i samme. Men i dagliglivet synes det som om Heraklit her «mest rett». Det stemmer mest med erfaringen at tingene «særer» seg ut fra hverandre, men samtidig fortsetter eller fastholder tingene sin eksistens som seg selv om de forandrer seg under veis.



Aristoteles forsøkte altså å kombinere Parmenides og Heraklits oppfatninger av hva som utgjorde den prinsipielle essens i tingene ut fra et felles for alt og alle helehetsgrunnlag. Han skilte mellom tingens aktualitet og dens potensialitet, mellom hva en ting faktisk kan gjøre og hva en ting faktisk gjør. Ved å betrakte eller forholde hos dirkete til enkelttingene ser vi forskjell og forandring, men samtidig kan vi se en større aktualitet i dette at det er eksistensen i seg selv som utgjør vesenet som holder alt sammen og gjør forandring umulig, sett ut fra et høyere utsiktspunkt, om man vil. Men når Heraklit påstår at ingenting fortsetter i en ting, men at alt ved tingen forandres for hvert nanoøyeblikk, så å si, og for å si det mildt, så tar Aristoteles avstand. En diamant forblir en diamant fra det ene øyeblikket til det andre, diamantens vesen forandrer seg ikke. 



Dette får derfor Aristoteles til å påstå at det finnes en felles essens for alle mennesker som mennesker og det er denne essensen som gjør oss til mennesker, til forskjell fra andre ting. Dessuten: Det kommer ikke an på den grad menneskets potensiale blir realisert eller virkeliggjort, mennesket er i kontinuerlig «fastlagt» værende samtidig som det forandres eller forandrer seg. Slik sett blir det letter å forså grunnlaget for påstanden om det finnes noe som virkelig er menneskets universelle natur. Vi er mennesker i kraft av vår essens eller vårt vesen som menneske. Dette gjør det så mulig å tenke seg at det finnes noe uforanderlig som overskrider tid og sted og som skjærer gjennom som et udelt transkulturelt og transhistorisk objektivt eller absolutt prinsipp. Dette danner så grunnlaget for det vi kaller toleranse, dette at det fins en moral og et gode som er universelle og overskrider det partikulære. Mennesket kan derfor avfatte eller vedta lover som gjelder for alle mennesker sett i lys av og grunnet på den oppfatning at alle mennesket har del i en identisk, felles natur eller essens. Det fins med andre ord en naturlig lov. Den er ikke nedskrevet i bokstavelig forstand, men eksisterer og virker forutsetningsvis som en lov som eksisterer som en realitet i ethvert rasjonelt vesen, dvs i ethvert menneske ved sine fulle fem og denne loven fungerer da som en rettesnor eller kanskje et innebygd kompass for hvordan mennesket kan få et godt liv.

Ghazali – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet når ild brenner bomull, men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en  eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand)  om dette.  Å tenke slik innebærer da at det ikke fins noen entelechy, ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos.

Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige, innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet, dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt inkoherens.

Tanken illustrerer hvor langt asharitene var villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene) handlende.

Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles ide om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme. I førsokratisk tenkning kom filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen. Den posisjon asharitene tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter an til et spørsmål Sokrates stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?

Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?

Dessuten: Den «viten» asharitene mente de hadde, hvordan ville den la seg empirisk bevise? Så hvordan kunne asharitene omfavne de greske skeptikerne til de grader og gjøre deres grunnposisjon til deres eget?

Fazlur Rahman sier det slik: «Mutakallimene benektet Aristoteles skille mellom form og innhold som en forutsetning for å kunne benekte naturlige årsaksrekker … inntil dette nærmest ble et kardinalpunkt i den religiøse dogmatikk, som hevdet skapelsens tidsbundethet og dermed islamsk eskatologi. De begynte med en konklusjon de trakk fra hva de fant i åpenbaringen (Koranen), og sluttet fra denne hva de mente var nødvendig for å kunne opprettholde en konsistent metafysikk. Dette drev dem så til å slutte at det ikke fantes noen egentlig årsaksrekke i den naturlige (fyisiske) verden. Kort sagt: Asharitene ble tvunget av egen teologi til å benekte virkeligheten».

Macdonald sier det slik: «Asharitenes filosofi er en skepsis som ødelegger menneskets mulighet for å se Gud som ett enste sammenhengende og gedigent faktum i universet». (s 88-90 i Reilly).

Islamforsker spår tomme moskeer i Europa, av Tore Hjalmar Sævik:

Den tyske islameksperten Rauf Ceylan tror ikke at de store flyktningstrømmene øker faren for en islamisering av Europa.

– Vi vil se at muslimene i Europa blir mindre og mindre troende, og at moskeene deres etter hvert vil stå like tomme som kirkene, sier religionsosiologen til Kristeligt Dagblad. Han bor i Tyskland. Foreldrene hans innvandret fra Tyrkia.
-
Når den tyske regjeringen har anslått at minst en million flyktninger vil komme til landet i år, stimulerer det uro. Flere meningsmålinger viser at halvparten av tyskerne frykter dette til islamisere EUs mest folkerike land.

Rauf Ceylan mener imidlertid at frykten er ubegrunnet. Han viser til at de fleste europeiske land er økonomisk stabile, har høyt utdanningsnivå, sterk grad av likestilling og muligheter til å leve et fleksibelt liv.

– Alle disse faktorene har medvirket til at kirkene har mistet en stor del av sin innflytelse på samfunnet, sier Ceylan til Kristeligt Dagblad. Han ser fallende fødselsrater og senere giftemålsalder som typiske tegn til at sekulariseringen slår inn også blant muslimer.
Les også:


Den norskfødte muslimske konvertitten Linda Noor, som leder den minoritetspolitiske tankesmia Minotenk, mener Ceylan er inne på noe vesentlig.

– Hvis ikke moskeene klarer å gjøre seg mer relevant for den oppvoksende generasjonen vil det nok bli mindre aktivitet i moskeene, og noen vil kanskje legges ned, sier Noor til Dagen.

– Moskeene har hatt en veldig viktig sosial funksjon for første generasjon, men andre og tredje generasjon har helt andre behov. Nå tar for eksempel Internett over mye av undervisningen, sier hun.

I debatten om islam i Europa synes hun mangfoldet mellom muslimer i Europa ikke kommer fram og at små islamistiske grupper får for mye oppmerksomhet.

– Veldig mange muslimer som kommer til Europa, er allerede sekulariserte. Og det er en utbredt teologisk oppfatning, inn i de mest konservative kretser at man skal respektere lovene i det landet man kommer til og være lojal til den staten man blir en del av, sier hun.
-
Islamforsker Olav Elgvin, som er stipiendiat ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, understreker at det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan europeiske muslimers religiøse identitet vil utvikle seg.

– Vi vet noe om at det å leve i demokratiske og stabile samfunn som de vi har hatt i Vest-Europa, har hatt en sekulariserende effekt. Det er også en tendens til at de som kommer til et samfunn, tilpasser seg skikk og bruk. Samtidig kan vi ikke si at sekularisering er en entydig prosess som fører i én retning, sier Elgvin.

Han viser til at mange unge muslimer i Europa er blitt mer opptatt av islam. Delvis tror han det kan forklares som en reaksjon på at religionen deres blir utsatt for kritikk.

– Utviklingen framover vil også være avhengig av at Europa fortsetter å være trygge og stabile samfunn eller blir preget av uro som følge av blant annet klimaendringer og konflikter, sier han.

Blant europeiske muslimer ser han en tendens til en polarisering. På den ene siden har man liberale muslimer som politikerne Abid Raja (V) og Hadia Tajik (Ap), på den andre siden sterkt konservative grupper som Islam Net.

– Mellom disse er det en majoritet som har en tradisjonell eller moderat forståelse av religionen, sier Elgvin, men poengterer at det kan være store forskjeller på hva dette innebærer i praksis.
-
Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service er i disse dager aktuell med boken «Islam. Den 11. landeplage». Der deler hun islam i to: Mekka-islam versus Medina-islam.

– Mekka-muslimene er våre venner. De følger den islam som Muhammed startet å forkynne i Mekka. Den er ikke-voldelig, kun preget av enkle ritual som bønn og faste. Medina-muslimene er det store problemet, da de vil kopiere Muhammed i ett og alt og følge shariaens barbari. At folk frykter en voldelig, totalitær, tyrannisk og sterkt patriarkalsk religion, er et sunt tegn. Det er denne islam som har makten i Europa, og det er denne islam som vokser, sier Storhaug.

Hun mener innflytelsen til denne retningen vil være sterkere jo større innvandringen blir.

– I tillegg vil vi se at flere og flere unge europeere konverterer, særlig i områder der innfødte er i minoritet. Hvis ikke politisk ledelse setter inn realpolitiske tiltak for å begrense Medina-islams makt, klarer jeg ikke å se annet enn at makten vil vokse, svarer Storhaug.

Hun mener muslimene som kommer i dag, generelt er langt mer preget av «Medina-islam enn de som kom fra en langt mer sekulær tid på 60- og 70-tallet». – Dessuten er konformitetspresset på den enkelt fra Medina-muslimer undervurdert. Sosiale sanksjoner, trusler og vold virker. Begrepet kafir, vantro, sitter løst overfor de frihetsorienterte Mekka-muslimene. Over hele Vest-Europa vokser islam raskt, sier hun.
-
Forfatter og tidligere Høyre-politiker Hallgrim Berg mener det blir dragkamp mellom ulike muslimske grupperinger i Europa. – Striden mellom sunni og shia vil følge med på lasset fra Midtøsten og Nord-Afrika, sier Berg. - Det er tredjegenerasjonen som viser seg å være mest fundamentalistisk og dermed åpne for bruk av drap, vold og terror, sier han.

Berg legger til at Rauf Ceylan er «kjent som en akademisk apologet, en som vil ufarliggjøre islamisering av Europa».

– Men det er verken kirkegang eller moskébesøk som avgjør skjebnen for Europa. Det er et samspill av demografi, samfunns- og menneskeideal, politikk, lovgivning, kultur og levemåte i bredeste forstand, sier han. – Sammen med alt dette spiller religion en viss rolle. Men ingen kultur kan trumfe demografien (27814 sævik). her

Mer her fra Elgvin: Muslimene i Europa er ikke et enhetlig politisk fellesskap.

Mange mennesker er opptatt av forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa. Hvordan vil det gå når en stadig større andel av befolkningen i de europeiske landene bekjenner seg til islam som religion?

Det siste halvåret har romanen Underkastelse av franskmannen Michel Houellebecq skapt debatt om dette i mange europeiske land.

Houellebecq har ofte skapt store kontroverser med romanene sine, der han skildrer skikkelser som virrer rundt uten mål og mening, og som gjerne bruker vold eller sex for å døyve meningsløsheten de opplever i tilværelsen.

I denne romanen tok Houellebecq et skritt videre. Boka handler om et Frankrike i nær fremtid, i 2022. Personene i boka er desillusjonerte og forvirret. Det politiske systemet er i krise, og de vanlige, politiske partiene klarer ikke mobilisere. Den eneste vitale kraften er et muslimsk parti. De vet hva de vil, og selv om de representerer en minoritet klarer de derfor å få regjeringsmakten og setter i gang med et prosjekt om å islamisere Frankrike.

Da boka kom, var det derfor mange som opplevde at romanen nærmest var profetisk:

«Se, Houellebecq skriver at muslimene ønsker å ta makta, og her ser vi at det skjer!»

I august kom boka på norsk, og også her hjemme har den skapt debatt. Avisen Klassekampen har viet en hel artikkelserie til boka, og mange personer har lite til felles politisk (fra Bård Vegar Solhjell i SV til den høyreorienterte forskeren Asle Toje) har opplevd at boka sier noe vesentlig om dagens samfunn.

Men stemmer bokas samfunnsdiagnose?

Hvis vi tar utgangspunkt i dagens samfunnsforskning blir svaret nei. Muslimene i boka blir fremstilt som et enhetlig politisk fellesskap. Med et par unntak forblir muslimene en enhetlig og ansiktsløs masse, som vil det samme, og som støtter opp om islamiserings-prosjektet.

Men slik er det ikke. Det er gjort mye forskning på politikk og ideologi blant muslimer i Frankrike (de som leser fransk kan finne en grei innføring i denne forskningen i innføringsboka Les musulmans en France pour les nuls, av Mohamed-Ali Adraoui og Leyla Arslan).

Muslimene i landet utgjør ikke noe enhetlig fellesskap, men er et broket lappeteppe av kryssende interesser.

Svært mange av de franske muslimene tar avstand fra islamismen, og er tilhengere av en sekulær stat.

Noen få holder seg helt borte fra politikken, fordi de mener at gode muslimer ikke bør blande seg med et gudløst system.

De aller fleste muslimene i Frankrike er imidlertid som folk flest: De er ikke spesielt opptatt av politikk, men ønsker rett og slett å bygge et best mulig liv for seg og sine.

Dette gjelder ikke bare Frankrike. Det er over 50 år siden landene i Vest-Europa begynte å få muslimske befolkninger av en viss størrelse. Likevel har man fortsatt til gode å se et muslimsk politisk parti få fotfeste.

Når muslimer engasjerer seg politisk i Europa, ser man stort sett at de engasjerer seg i de eksisterende politiske partiene, ofte langs hele det politiske spekteret.

I Norge har vi politikere med muslimsk bakgrunn fra høyre til venstre: Afshan Rafiq i Høyre, Abid Raja i Venstre, Hadia Tajik i Arbeiderpartiet, Akhtar Chaudhry i SV, Shoaib Sultan i Miljøpartiet de grønne, med flere.

Disse politikerne forsøker ikke å «islamisere» Norge, selv om de er muslimer. I stedet forsøker de enkelt og greit å få gjennomslag for den politikken partiene deres står for.

Fremstillingen Houellebecq gir i romanen sin av muslimene som en organisert politisk bevegelse, har derfor liten rot i virkeligheten. Snarere dreier det seg om en myte.

Som et skjønnlitterært verk kan romanen hans likevel være verdt å få med seg. (50915 her)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar