Den totalitære Morken belærer Kasakhstans ambassadør om korrupsjon og totalitære tendenser

Jeg har store problemer med å ta stilling til hva som skjer i Tyrkia, et land som på mange måter er ganske vestlig, og demokratisk innstilt. For så vidt. Det fins forhåpentlig et grunnleggende livssyn og en demokratisk fundert verdensbilde i befolkningen og deres ledere som kan minne om vårt, særlig hva angår vårt verdisyn og vår virkelighetsoppfatning, vi som lever i «det frie Norden».

Like vel er f eks Tyrkia sterkt påvirket av islam enn vi kanskje forutsetter sånn intuitivt, noe Erdogan er et godt eksempel på, nåværende president i landet. Erdogan får oss til å tenke litt annerledes, på en annen tid, hva som gikk forut, og det som muligens kan komme.

Når jeg så skal ta stilling til hva som egentlig skjer i Tyrkia, må jeg sette med inn i hva islam går ut på, for islam i seg selv vil igjen påvirke Erdogan og hans generelle politikk. Ved å sette meg godt inn i islam, vil jeg så til en viss grad kunne «spå» om Tyrkias fremtid, og «se» hvordan folk har det, eller ikke har det, enten landet vil gå mot større islamisering, eller det motsatte. Men selv om alle tyrkere fra ulike tros og stammesamfunn i landet i denne verden skulle forsøke å forklare meg hva som egentlig skjer, så vet jeg at jeg fortsatt ville ha store vansker med virkelig å forstå hva og hvorfor ting virkelig skjer på den måten de skjer i Tyrkia.

Andre mennesker og aktører i den norske diskursen, synes imidlertid å ha svært lett for å forstå hva som skjer rundt i verden, og hvorfor det skjer, under helt andre himler. At dette er tilfelle, kan vi se når f eks redaktør Johannes Morken nå begynner å legge ut om alt det forferdelige som nå nettopp har skjedd i Kasakhstan. Han mener at han har bedre oversikt over og en bedre forstand på tingene enn den myndighetene der har og en bedre tolkning av tingenes tilstand der enn den de styrende i landet selv har. Vi skal helt til slutt i denne posteringen gjengi en viss kontrovers mellom Morken og den kasakhstanske ambassadør i Norge som forsøker å imøtegå Morkens arroganse og bedrevitenhet. Vi skal legge frem et utdrag av uttalelsene som er falt i denne forbindelse, uttalelser og påstander som nok vil gi tilstrekkelig grunnlag for å forstå i hvert fall noe av kontroversen.

Men akk og ve: Når dette er sagt, og dette er vestens dilemma par ecellence, må jeg også si: Selv om jeg kan alt og har forstått alt om landene og folkene, så kan jeg ikke annet enn å holde meg til de store og grunnleggende vestlige premissene og om disses menneskesyn og virkelighetsoppfatning, ja, verdisyn, og at vi må arbeide for å utbre disse menneskerettighetene overalt hvor dette er mulig og aktuelt, på grunn av brudd på disse, selv om jeg da vil kunne angripes for imperialisme.

Samtidig skal vi ikke bli kjepphøye og kreve blind etterlevelse, for det vil med stor sannsynlighet forverre vilkårene for rettene og rettighetene i seg selv. Vi må på en måte tillate brudd på de universelle menneskerettighetene, i visse tilfeller, uten å stille den ideelle fordring på alle overalt og til enhver tid.

Vi må ikke fremstille oss selv som et hellig og derfor legitimt moralpoliti med jurisdiksjon overfor alle overalt til enhver tid. Vi må heller ikke innbille oss at vi kan reddes av en ny gud, en overgud som vi setter vår lit til i all nød, uansett, en overgud som vi kan hjemle alt vi kjemper for og har kjært, og da også en overgud som kan gi oss absolutte hjemler for å kunne oppfatte oss selv – helt illusorisk - som overdommere og mer fromme enn de fleste andre, hvor de nå enn måtte befinne seg og under hvilke forhold som helst de måtte befinne seg i.

Vi må bare rett og slett innfinne oss med at menneskerettighetene faktisk springer ut fra vår sivilisasjon og våre religiøse tradisjoner og vår Gud, kristentroens Gud, og ingen annen gud eller overgud. Hvis vi ikke ser, innrømmer og erkjenner at det er slik det er, kommer vi til å undergrave oss selv og alt vi nå står for, i et prosjekt som bare vil forverre i stedet for å forbedre forholdene over alt på denne kloden. Og så må vi ha mot og guts nok til å si og erklære dette, uten at vi samtidig krever underkastelse eller forsøke å proklamere at vi har noen rett eller plikt til å innta nye landområder og befolkninger i Guds navn.  Vi kan ikke forlange frihet, toleranse og trosfrihet, og rett til å kritisere andre, av andre, hvis vi selv ikke praktiserer dette i fullt monn, eller hvis vi forsøker å fryse ut noen her hjemme for å ha meninger som divergerer fra ens egne, mens vi altså stiller de ideelle krav til makter og myndigheter i utlandet.  Og akkurat her er det at slike som Johannes Morken utviser manglende forståelse, innsikt og empati – noe jeg har forsøkt å vise gjentatte ganger her på bloggen. Morken kan slik sett være et godt eksempel på hvordan et (selvantatt og selvopptatt) godt eksempel ikke skal være.  

Men først tilbake til Tyrkia: Jeg vet derfor at jeg må innta en ydmyk holdning når det gjeler å bestemme meg for hvilken retning Tyrkia bør legge seg på for fremtiden og grunnen er rett og slett at jeg hverken har nok faktakunnskap om hva som skjer og hvorfor det skjer i landet og heller ikke nok innsikt i den islam Erdogan har valgt å følge som «hellige» rettesnor for sin politikk, innad så vel som utad.

Jeg kan ikke se inn i hodene og hjertene til tyrkerne, men jeg kan lese og forstå noe viktig ved å lese og tolke Koranen, som normerende norm, og lytte til hva islamske lærde sier om eventuelle reguleringer eller avreguleringer av  de regler og lover som faktisk regulerer dagliglivet, og er ment å regulere dem, og hva folk mer eller mindre tilfeldig og frivillig skal tro på eller ikke, som uttrykk for folkeviljen, eller flertallsviljen, som på ingen måte kan sies å uttrykke sannheten en gang for alle.

Jeg kan derfor heller ikke tro på enhver journalist som måtte rapportere eller kommentere om forholdene i landet. Journalister er faktaforvaltere, på sitt sett, men ikke sannhetsforvaltere. Mange journalister skjønner ikke forskjellen og Johannes Morken er en av dem. Og dessuten innrømmer han at han vet for lite om landet, i seg selv en nokså ynkelig og selvbetjenende innrømmelse som nok midlertidig kan frata ham det ansvaret det er, og som påligger ham, å levere god og saklig journalistikk.

Morken ser ut for å mene at «jo mindre jeg vet, jo mer bastant kan jeg uttale meg».

Det Morken ikke later til å ha det beste grep om, er dette: Det gjelder å forstå at det virkelig kan trekkes opp «større linjer» og at det ikke bare er å gå fra den ene konkrete saken etter den andre, den ene skjebnen i bildet etter den andre. Enkelthendelser og enkeltskjebner kan fortelle en del, men ikke alt. Og den ene kan være like god eller ond som den andre, hvis vi ikke fokuserer på et bredere perspektiv, på de underliggende ideologiske paradigmene og virkelig går inn på mer bredspektrede faktabeskrivelser, pluss motiver og setter dette inn i et enda større perspektiv, f eks organiserte forsøk på å styrte et regime, særlig der motstandsbevegelsen ikke er organisert og ikke opererer ut fra det vi i Vesten kan kalle manifester, protokoller eller «partiprogram», inkludert religiøst begrunnede strategier basert på klart religiøse/ideologiske tekster. Opprør kommer sjelden helt ut fra et vacuum. Det oppstår ikke av seg selv; det ledsages eller begrunnes med hva man på forhånd har tenkt og følt, og kjent på kroppen, og slike sansninger kan være vanskelig å gi den betydning de bør ha, sett i den større sammenhengen. I dag er det vanskelig å tro at f eks kommunismen som ideologi kan danne grunnlag for et målrettet opprør der målet er å innføre det kommunistiske diktatur. Det samme med nazismen; igjen protesterer lenger mot noe som helst fordi man vil gjenninnføre nazismen; for så vidt er ideologiene døde. (Men dette er kanskje bare på overflaten). Kommunismen kan komme tilbake, hvis den bare er polert og borgerlig nok, og der forgrunnsfigurene snakker fromt byråkrat- eller søndagsskolespåk i stedet for språket «på gølvet».

På samme måte vil jeg har store problemer med å hevde at jeg forstår det som nå skjer i Kasakhstan, et land vi i Norden faktisk har svært skrinne forutsetninger for å vurdere, både religiøst og praktisk politisk. Jeg vil derfor ha store problemer med å kunne kritisere landet, inkludert dets ledelse, selv om det har gått hardt for seg, under de siste protestopptogene i det siste, fordi jeg mangler tilstrekkelig innsikt og rikelig nok med faktagrunnlag for å forstå, forklare og derfor «anbefale» eller «instruere» landet om hvordan det skal tenke og gjøre eller ikke tenke eller ikke gjøre politikk, i sitt eget land. Som med Tyrkia, så med Kasakhstan: Jeg har store vansker med å forstå og vet ikke hvordan jeg kan skaffe meg tilstrekkelig innsikt til å kunne uttale meg. Det beste jeg kan gjøre eller bidra med, er å tenke på de grunnleggende prinsippene Vesten sies å være bygget på, kort sagt: «demokrati under ansvar», dvs maktfordelingsprinsippet, hvor det ene lemmet på legemet holder de andre i sjakk, nærmest på omgang og hele tiden i bevegelse. Jeg kan tenke på menneskesynet eller verdensbildet. Jeg kan tenke på at noen har fortalt oss at vi alle er «skapt i guds bilde og til hans likhet». Jeg kan tenke på toleranse, rettferd og likhet, og det motsatte av despoti og diktatur, med påfølgende brutalitet og sneversyn. Jeg har mine idealer, vil jeg si, og jeg har dem ikke fra meg selv, jeg er ikke født med dem; noen har fortalt oss at vi er utstyrt, så å si, med visse uavhendelige rettigheter (og plikter) og at vi har rett til å søke lykken på egenhånd. Med dette som bakgrunnsteppe er det klart at jeg må ta avstand fra all korrupsjon, samtidig som jeg er klar over at det er feil å lyve – noe ikke alle er, kors på halsen; og du vil kanskje ikke tro det, før du selv helt konkret og beviselig får smake steken selv.

Så hvordan skal jeg stille meg til Kasakhstan, når jeg ikke kan påstå at jeg kjenner Tyrkia?

Jeg kan selvsagt trekke visse konklusjoner ut fra det ideologiske eller religiøse grunnlaget landet bygger på, på det formelle grunnlaget, bl a i landets forfatning, og slik det beskrives eller gjengis på wiki. Jeg kan gå til kilden for dette ideologiske eller religiøse grunnlaget og faktisk der finne informasjon om hvorfor landet oppfører seg på visse måter både overfor egen befolkning og utad, mot resten av verden, (avhengig av hvilke miniatyrfasetter landet velger å forholde seg til, overfor utenverden). Men det er i virkeligheten en nærmest umulig oppgave å bli mer intimt knyttet til landet. For mange kasakhstanere, til og med, kan det være vanskelig å knytte seg til sitt eget land på en intim og mer dyp og fortrolig måte. Mange kasakhstanere knytter seg heller opp mot familie og klan, en klan som knytter seg til andre klaner og hvor regionale interesser kan komme i forgrunnen. Og mye av dette kan ha med landets rike oljefelter å gjøre. Hvor der fins gull, der fins det kiv, for å si det sånn. Men religionen, selv om landet ikke har noe statsreligion formelt sett, må også spille inn. Morken er imidlertid ikke i tvil om at landet har en statsreligion, og den kan vel, slik Morken ser det, ikke være noen annen religion enn islam. Morken liker her veldig godt å informere om at den nåværende regime angriper muslimer nå i forbindelse med protestene. Det hører med i bildet at regimet har gått sterkt imot et allment påbud for kvinner å bære hijab. Man skulle derfor tro at regimet ikke er spesielt islamsk fundamentert. Slik Morken ser det, slik jeg tolker ham, betyr dette at regimet faktisk motarbeider trosfriheten i landet. Morken kommer derfor i skade for å støtte de islamske grupperingene, også her i Vesten, sterke og høyst aktive grupperinger som går sterkest inn for bruk av hijab, også på små piker. Disse grupperingene ønsker at islam skal overta makten i Vesten. og hvis dette skulle skje, hvor ble det da av trosfriheten som Morken arbeider så trutt for å beskytte?

Jeg kan ut fra dette grunnlaget tillate meg å forstå hvorfor og hvordan landet agerer i viktige spørsmål og hvordan landet takler utfordringene. Jeg kan ane hvilken betydning landet og dets ledelse legger på religiøse tekster og gudstro. Hvis landet har en helt ut sekulær grunnlov, kan dette tendere mot at alle religiøse grupper skal behandles likt; at alle skal beholde retten til trosfrihet og retten til å utøve sin religion. Men det kan også godt hende at myndighetene og ledelsen tilhører en gruppering i dette landet som faktisk består av et stort flertall, slik som tilfellet virkelig er, i Kasakhstan og hvor folket består av 70 & muslimer mot ca 20 % ortodokse kristne. Det ville forundre meg mye om ledelsen derfor ikke har en viss til forkjærlighet for det store flertallet, selv om ledelsen erklærer seg for fullstendig sekulær eller ateistisk, (og pr definisjon da helt upartisk, for å si det ironisk). For ikke mange år siden var landet underlagt Moskva og den kommunistiske innflytelse over «the hearts and minds» i landet, har vært og er fremdeles derfor stor.

Når så folk protesterer mot høyere priser på drivstoff, kan det se ut som om protestantene kommer fra de ulike grupperinger og at protestantene like gjerne kan komme fra den ene grupperingen som den andre, både blant muslimer og kristne. Gruppen kan også bestå av et konglomerat av meninger, holdninger og verdier, og virkelighetsperpsektiver som til tross for ulike bakgrunner tross alt har noe mer vesentlig felles.  Vestlig presse har vært veldig forsiktige med å antyde at protestene kan ha hatt noe med religion å gjøre. Som vanlig blir det i Vesten fremstilt slik at «dette ikke har noe med islam å gjøre».

Johannes Morken synes å ha lagt seg flat for denne linjen. For ham utgjør protestantene en ensartet gruppe uten religiøse føringer på seg. Det kan være fordi han er uvitende og ikke gidder å sette seg dypere inn i sakene, men det kan også tenkes at han rett og slett er hjernevasket (av Vestlig propaganda fra etablissementenes side, etablissementer som her er strikt sekulære og ikke evner å se forskjellen på Allah og Gud).

Morken kan dermed sies å være lokket til å tro at dette dramaet, i landet, ikke har noe med gud å gjøre. Han snakker om moskeer og kirker som om det skulle være ett fett. Han kaller dem begge gudshus. De har begge krav og rett til trosfrihet. Og der – der inne - finnes det da en overgud han selv tror på. Islam og kristendom som spesifikt ulike troskategorier underslås; de er derfor mer like enn en vanlig publikumer vil like å tro. Religiøse troer blir da på magisk vis mer like enn ulike, og dermed åpnes det for "deilig" synkretisme.

Men det som er poenget er at Morken ikke vet om dette dreier seg om å kreve rett til trosfrihet eller om det gjelder rent sekulære eller materielle saker og motiveringer: At begge gruppene faktisk ikke krever trosfrihet, men tvert imot forbedring av de materielle vilkår, dvs billigere drivstoffpriser.

Når protestantene så blir møtt med hardhendte metoder og bruk av vold, tror Morken at dette har noe med angrep på eller begrensing av trosfriheten å gjøre. Men han klarer ikke å hoste opp noen begrunnelse for dette. Hans påstander blir derfor hengende i luften, bortsett fra at myndighetene jo erkjenner at politiet har brukt makt og vold, hvilket de jo har en generell rett til å ta i bruk, - det gjelder jo overalt.

Det ser ikke engang ut til at Morken makter å skille mellom det verdslige og åndelig regimente, slik protestanten Luther gjorde og i den grad Morken ikke klarer dette, jo mer vil han tro at urolighetene og alle volden er rent religiøst betinget. Det er ikke da rart at overguden blir en sentral forestilling i Morkens forståelseshorisont. Når så opprøret blir forsøkt slått ned, med bruk av makt, blir dette primært et religiøst spørsmål og et spørsmål om trosfrihet, eller ikke, blir et spørsmål om religion, slik Morken ser det, men ikke et sprømål om religion, slik protestantene ser det.

Som profesjonell eksponent for trosfriheten, blir opprøret et spørmål om frihet til å tro på Morkens egen overgud, som han tror han deler med mange andre, eller som han forsøker å få andre til å dele med seg. I seg selv er dette et «hendig» strategisk grep: Islam går fri, kristendommen går fri. Den nye Guden sier: Kjærlighet er Gud. Ikke: Gud er kjærlighet. Slik kan han da også gjøre seg blind for at islam pr se og slik det fremgår av de islamske hellige skriftene selv, ikke kan gå inn for trosfrihet. En muslim kan f eks ikke frivillig skifte tro, for en ikkemuslimsk tro er ikke noen tro – ikke noen din eller deen - i det hele tatt. Bare hvis islams gud er en overgud etter Morkens smak, kan han si at islam støtter trosfriheten for alle. Derfor blir det for Morken umulig å se at opptøyene i Kasakhstan kan ha noe med islam å gjøre. Samtidig åpner Morken i praksis og teori for at islam kan tiltvinge til seg stadig mer makt, ja, at dette til og med er ønskelig. Han hjelper muslimene i Kasakhstan mot myndighetene. Han kritiserer myndighetene for å angripe trosfriheten.

Morkens hovedanliggende er altså å beskytte trosfriheten og kritisere alt som kan begrense denne friheten. Hvis det finnes muslimer blant protestantene, så innebærer dette et angrep på trosfriheten, noe som må bekjempes. Hvis disse «muslimene» ikke hadde vært muslimer, ville det i denne logikken ikke utgjøre noe angrep på trosfriheten i landet at «muslimer» deltok voldelig i demonstrasjonene. Saken ville derfor måtte betraktes som et rent sekulært anliggende. Noe angrep på trosfriheten kommer da ikke på tale. Morken velger imidlertid å se muslimenes deltakelse som et forsøk på å utøve sin trosfrihet. Men dette henger jo ikke på greip. Hele resonnementet må bygge på svært ulne eller vage og forvirrede og forvirrende forestillinger om både gud og trosfriheten.

Jeg må her bare tilføye: Jeg har selv opplevd på nært hold at en demonstrant blir bitt av en politihund under en større demonstrasjon i Oslo, hovedstaden i Norge. Mannen ble ganske hardt skadet og reiste sak mot politiet, uten at han vant frem. Dette var noen år før islam for alvor gjorde sin inntogsmarsj i Norge og hverken demonstrant eller politi knyttet på noen måte demonstrasjonen opp mot religion eller trosfrihet. Det dreide seg om rent verdslige forhold selv om mange ville ha det til at det dreide seg om ideelle eller ideale forhold. Jeg tror at de aller fleste nordmenn i dag ikke ville ha funnet noen vektige grunner til ikke å støtte politiets bruk av vold i slike tilfeller, (hvor det for øvrig gikk voldsomt for seg).

Det underlige er at slike som Morken nå vil straffe myndighetene i Kasakhstan for angrep på trosfriheten, selv om saken selv ikke dreier seg om religion og gudstro. Derfor går Morken sterkt ut og kritiserer i de sterkeste ordelag myndighetene for bruk av vold. I Norge, en gang, ville han kanskje ha støttet politiets bruk av lovlig voldsbruk med den begrunnelse at dette var et rent verdslig eller sekulært anliggende. Kasakhstans ambassadør i Norge forsøke å forsvare landet mot Morkens sylkvasse angrep. Morken har ingen forståelse for ambassadørens forsvar og forklaringer og grunnen kan altså være den enkle at mens ambassadøren og myndigheten i landet tenker sekulært, så tenker Morken religiøst. Dette impliserer at Morken faktisk går inn for å begrense myndighetenes sekulære begrunnelse til fordel for religionen. Dette betyr så at Morken støtter religionen islam i Kasakhstan mot myndighetene. Ved å beskytte prinsippet om trosfrihet, beskytter og fremmer da Morken religionen islams interesser i Kasakhstan. Han lar religionen trumfe sekulærmakten. Han skiller ikke mellom det åndelig og verdslige regimente, og islam gis automatisk forrang. Morken jobber i praksis for at det skal innføres religiøst tyranni, i den tro at dette vil betyr å utvide og beskytte religions- og trosfriheten, og dette er problemet i et nøtteskall. Og dessuten: Her trumfer Morkens behov for å være from enhver realpolitikk. Han lyser så å si av trang for det totalitære, for hvor langt strekker Morkens egen forstilling seg om hva toleranse og det liberale (demokrati) egentlig innebærer?

Jeg tror Morken hadde gjort lurt i – til alles fordel – å gå litt stillere i dørene når han nå først konfronterer ambassadøren av Kasakhstan. Landet har som nevnt 14 mill innbyggere og disse kan ikke forventes å oppføre seg så myndighetslojalt som vi nordmenn ofte gjør. Det er ikke alle land gitt at alle innbyggere skal dra i flokk på samme måte som vi gjør, men så er jo forholdene ellers helt annerledes. Det er ikke musikals å reagere så bryskt som Morken gjør, og som han selv har vist han har for vane å gjøre, både i stil og innhold i alt det han skriver. Morken er i sin kjerne en totalitær og totaliserende moralist, slik jeg ser det, og en «very little big man», en «wannabe VIP» med store, megalomane komplekser.

Jeg tror Morken ville ha gjort lurt i å fortelle ambassadøren om hvordan han selv oppførte seg på Verdidebatt da han var redaktør og moderator der for bare noen år siden, og da kunne han spesielt trekke frem det jeg har vært så mye opptatt av, nemlig utestengelsen på livstid av en debattant som hadde skrevet en kritikk av en kronikk av en artikkel av selveste «muslima» Hadia Tajik. Etter Morkens eget utsagt, lå denne kritikken «innafor», like vel ble forfatteren umiddelbart etterpå altså utestengt på livstid etter at Morken lot seg presse av lege, forsker og ateist Morten Andreas Horn (som nektet å skrive mer på Verdidebatt hvis ikke forfatteren ble slettet og utestengt).

Morken viste i denne utestengelsessaken sitt sanne ansikt, både som person og type. Begrunnelsen viste ingen nåde, Morken løy til og med om å ha varslet forfatteren før utestengelsen, stikk i stridd med eget regelverk. Her skulle meninger tydelig vis ikke tolereres og andre synspunkter ikke slippe til, selv om de altså lå innenfor.

Morken brøt til og med eklatant med Redaktørplakatens regelverk som forbyr redaktører å la seg presse. Et normalt tenkende menneske ville ha forstått at dette faktisk innebar en form for korrupsjon. Så ja, Morken kunne kanskje lære ambassadøren noe om hvordan sensur og korrupsjon foregår i Norge, og hvordan visse klart totalitære klikker praktiserer toleranse, dvs intoleranse i toleransens navn, før han kritiserte myndighetene i Kasakhstan. 

Og enda et dessuten: Morken fremstiller det som om Kasakhstan har en statsreligion, som om dette skulle være et objektivt og ubetvilelig faktum, hvilket den ikke har, ifølge landets egen konstitusjon, et grunnlag eller fundament som er klart verdslig – eller kanskje til og med ateistisk - begrunnet. Når han så ikke nevner islam som statsreligion,- for kan det være noe annet han mener? - kan vi få inntrykk av at islam nok en gang skal spares for å bli assosiert med statens og myndighetenes styre eller vanstyre, alt etter som. (Det fins bare 20% kristne i landet og de er russisk-ortodokse).  

Nok en gang forsøker altså Morkens seg med en tilsnikelse, for å få hans eget høyst besynderlige og forlokkende terrenget til å stemme med hans eget like absurde kart. Men ok, det kan i realiteten virke som om landet har en statsreligion, men vil Morken vedgå at denne religionen så er islam, at landet altså har en religion som fundamenteres primært i islam? Det kan være en god grunn til å tro at Morken ikke tar forbehold når han liksom fastslår, som om han var et lexikon alle bør stole på, at landet har en statsreligion og ikke en islamsk konstitusjon.

Litt generelt og hobbypsykologisk: Det du sier og gjør i det små, sier mye om hva du ville gjøre i det store. Den holdning du legger for dagen i de litt mer enn bare helt nære familiære eller kollegiale forhold, kommer også til uttrykk eller får også sin form i mer offentlige og «større» sammenhenger og relasjoner.

En despot eller bølle i skolegården, blir neppe valgt inn i landets parlament, for ageringen hans i det små, vil også følge ham oppover inn i «det større». Få ønsker å stemme inn bøller i ungdomstiden og i skolegården på Stortinget, selv om vedkommende har forbedret seg og vist det gjennom senere lengre tids uklanderlige deltakelse i demokratiske sammenhenger.

Det du gjør i det små, frykter vi du skal gjøre i det store, på en eller annen måte. Din personlighet eller mangel på sådan, vil følge deg. Ingen har noen garanti for at noe eller noen vil forbedre seg eller bli bedre (objektivt sett).  De fleste regner imidlertid med at man blir verre med tiden, fordi potensiale for det verre også alltid vil være til stede, og med større tyngde, vurdert ut fra det du gjorde den gang.

Men selvsagt: Det er lite klokt å regne med som det eneste sannsynlige at den som utviste sadisme i en eller annen relasjon den gang med nødvendighet vil utvise sadisme i en eller annen for og i en eller annen relasjon når man blir eldre, og mer moden. Det er faktisk god grunn til å regne med at mennesker kan modne seg bort fra slik sadisme, innrømme sine feilsteg og omvende seg reelt, i praksis så vel som «moral» og generell grunnholdning. Ja, en slik omvendelse kan faktisk være mer reell og resultere i et større samfunnsmessige gode enn det ellers gode borgere som ikke har noen slik omvendelse å vise til i det hele tatt.

Et menneske som aldri har opplevd noen slik omvendelse, kan faktisk utgjøre en større risiko for at virkelige store onder skjer, enn de som har opplevd en omvendelse, en omvendelse som har gitt større innsikt, eller rikere innblikk, og dermed et bredere grunnlag for å uøve godt skjønn på og for å kunne kjenne bedre på sin gode samvittighet og sitt indre ego, eller Selv. Et omvendt menneske kan oppvise bedre dømmekraft enn et menneske som ikke har følt noe behov for omvendelse. Et menneske med god dømmekraft blir ofte belønnet med et godt omdømme. Et menneske som aldri har blitt utsatt for kritikk, kan imidlertid lettere føle seg mer moralsk overlegen enn et menneske som har måttet tåle kritikk. Et slikt uangripelig menneske vil med større sannsynlighet med tiden utvikle et større hovmod enn en som har lært av kritikken og omvendt seg. Det vil føle et stadig behov for å vise hvor prektige det er, både ontologisk og funksjonelt, og ha en sterk tendens mot å sammenligne seg selv med andre. Det vil føle et kronisk press på seg for å bevise hvor mye bedre de er enn andre – spesielt på det vi til vanlig kaller det moralske området, et område de ofte forveksler eller blander sammen med det som skjer på det politiske området - og de kan selvsagt kan gjøre dette på utallig ulike måter, og alt hvor kreative og iherdige – eller fanatiske – de er.

Så er vi kommet til red Johannes Morkens reaksjoner på hva som nylig har skjedd i Kasakhstan:

Regimet som drep for å sikra makta: Johannes Morken:

Unntakstilstanden og den brutale valdsbruken til regimet i Kasakhstan er diverre eit prov for at Kasakhstan framleis er eit autoritært regime.

Det er mykje vi ikkje veit om kven det var som greip til vald og kva rolle tidlegare president Nursultan Nazarbajev har spelt.

President Kassym-Jomart Tokayev har lagt skulda for valdsbølgja og krisa på aktivistar og menneskerettsforkjemparar som krev rett til fredelege demonstrasjonar. Han har retta skuldingar mot utlendingar, utan å seia kven han meiner.

Han har også hevda at radikale muslimar og terroristar står bak. Regimet går no etter fredelege kritikarar – og legg skulda på alle andre enn seg sjølv. Dette er eit regime som no skyt utan varsel, for å sikra si eiga makt …

… Men framleis skal vi snakka sant og tydeleg om eit autoritært og hardhendt regime. At landet har bidrege til religiøs dialog har ikkje ført til trusfridom og trygge kår for religiøse minoritetar på heimebane.

… Regimet har lenga fengsla samvitsfangar og brukt urettvise rettssaker og tortur.

… I Kasakhstan kan tru berre utøvast med statlege løyve. Kontrollerte sunni-moskear står for utøvinga av statsreligionen, og andre moskear vert undertrykte. Religiøse minoritetar vert hardt kontrollerte. Dei trussamfunna som ikkje er statsgodskjende, er forbodne.

… Det blir endå vanskelegare å utøva tru utanfor statsgodkjende gudshus. … Lovverket vert brukt til sterk kontroll med kven som får utøva menneskerettane sine – og korleis.

Landet har dessutan lenge hatt ei eiga lov om vilkår for å arrangera fredelege demonstrasjonar og opptog. Brått kjem regimet med eigne reglar i religionslova. … Men demokratisk er lova ikkje.

… Etter at ein muslim fekk bot for å ha leia ei fredagsbøn, forklarte ein politioffiser til Forum18: «Det er ikkje lov å be nokon stad med mindre det er godkjent.»

Ein annan svarte dette på spørsmål om kvifor politiet overvaka gudstenester haldne av baptistar: «Dette er ikkje overvaking, det er undersøking. Vi går inn i kyrkjer og moskear.» Lovverket i Kasakhstan legg til rette for slike brot på trusfridommen.

Det er viktig med dialog og kamp for menneskerettar og demokrati. I Kasakhstan støttar Stefanusalliansen ein organisasjon som gjev rettshjelp ved brot på trusfridomen og som driv arbeid for å påverka lovverket … mandag 24.0122

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29645/

Ambassadøren svarer slik, i utdrag: mandag 24. janua 22:  La oss ikke bli blendet av uvitenhet

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29647/

Yerkin Akhinzhanov, Kasakhstans ambassadør til Norge: Jeg har en sterk overbevisning om at det eneste folk i Kasakhstan ikke tolererer er religiøs ekstremisme, intoleranse overfor andre kulturer og religioner og terrorisme drevet av slike mørke motiver.

… Nylig har det vært flere nyhetssaker i norske og utenlandske medier om de aktuelle tragiske hendelsene i Kasakhstan. …

En undersøkende journalist kan også gå gjennom tonnevis av førstehånds videomateriale og innlegg, hovedsakelig på kasakhisk og russisk – to språk som vanligvis brukes i Kasakhstan, ikke bare av kasakhere og russere, men også av mer enn 120 etniske grupper i landet. Ja, å gå gjennom materialene kan være vanskelig, men vil ikke være til hinder for en virkelig undersøkende journalist.

Man kan ikke forvente at en leser som ikke er kjent med kulturen, historien og den nåværende situasjonen i et fjerntliggende land, utfører en dyptgående undersøkelse av dette landet når han eller hun leser en avisartikel.

Men man kan forvente at en ekte journalist gjør en slik undersøkelse …

Mens jeg leste Johannes Morkens artikkel, stusset jeg likevel over henvisningen til president Tokayev som ifølge Morken «...har lagt skulda for valdsbølgja og krisa på aktivistar og menneskerettsforkjemparar som krev rett til fredelege demonstrasjonar.» Morkens ytring opplever jeg som 100 prosent feil.

… Når det gjelder den andre delen av Morkens artikkel, er det verdt å nevne at Kasakhstan er kjent for sin unike flerkulturelle situasjon der flere raser, etnisiteter og religioner har klart seg gjennom vanskelige perioder ved å rekke ut en hjelpende hånd til hverandre.

… Kasakhstan fortsetter å fremme interetnisk og interreligiøs dialog mens det er flere tilfeller av intoleranse i andre land der både minoriteter og migranter opplever ekskludering på grunn av kulturelle forskjeller, språk eller religion.

… Toleranse er fortsatt Kasakhstans måte å leve med etnisk og religiøs mangfold på.

… Jeg har en sterk overbevisning om at det eneste folk i Kasakhstan ikke tolererer er religiøs ekstremisme, intoleranse overfor andre kulturer og religioner og terrorisme drevet av slike mørke motiver.

… de dramatiske hendelsene i Afghanistan har resultert i flere utfordringer som har påvirket sikkerheten og den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen i hele Sentral-Asia.

… Kasakhstan kan ikke akseptere at enkelte grupper misbruker «religiøse» unnskyldninger for å begrense barns rettigheter til utdanning og helsetjenester og dermed bryter barnas menneskerettigheter.

Kasakhstan kan heller ikke akseptere at slike grupper til og med tar barn til krigssoner der de tvinger barna til å gjøre det de fanatisk tror på uten å spørre barna om de ønsker å være med på det eller gi dem noen valg.

… Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og forbli uvitende? Absolutt ikke. …

Johannes Morken svarer slik, i utdrag: Om «toleranse» som honnørord

Kasakhstans ambassadør skuldar meg for å vera «Tornerose som har sovnet etter et møte mellom Reagan og Bresnjev på 80-tallet og våknet i dag.» (Dagen, 26. januar). Han om det.

Ambassadør Yerkin Akhinzhanov fortel kva krav han meiner må stillast til ein «ekte journalist». Han går av gode grunnar ikkje inn på kor vanskeleg det er for journalistar i Kasakhstan. Då regimet brutalt slo ned både valdelege og fredelege protestar, kom nemleg også journalistar ille ut.

Informasjonsdepartementet stadfesta 19. januar at 18 journalistar var blitt arresterte og haldne i arresten i fleire timar og at seks av desse hadde fått «administrativ fengsling».

Også aktivistar kom i stor fare. Marua Eskendirova og Omangeldy Ozazbaev, frå Uralsk, blei, ifølgje Amnesty, arresterte og internerte i 20 dagar kvar for å ha besøkt kollegaer på sjukehuset. Dette vart av styresmaktene rekna som «ulovleg protest». Det er strenge reglar i Kasakhstan for kva er som «lovlege protestar».

Det er flott at ambassadøren set pris på fridomen som sikrar han retten til å gje tilsvar i norske aviser. Ambassadøren vel så å sitera meg svært selektivt, det er vel ein ekte ambassadørs privilegium når kritikk skal avvisast.

Det var, som eg gjorde greie for, fleire grupper som vart skulda for å stå bak protestane som vart slått ned med brutal makt. Men både aktivistar og menneskerettsforkjemparar kom ille ut.

På det meste var 11.000 menneske internerte. Ifølgje presidenten er det kring 2000 som i dag sit i varetekt. Viktige spørsmål har ikkje fått svar. Til dømes: Kor mange fredelege demonstrantar sit arresterte etter Kasakhstans strenge lov for offentlege samlingar?

… Ambassadøren brukar ordet «toleranse» som honnørord. Det er eit krevjande ord når det er regimet som definerer toleransen og kven som er «uvitande».

Lat meg sitera ambassadøren: «Skal vi bare lukke øynene for intolerante grupper og forbli uvitende? Absolutt ikkje.»

Dei religiøse minoritetane som blir ramma av religionslova og dei som blir ramma av lova om regulerer offentlege samlingar, får diverre ikkje vera med på å definera den toleransen ambassadøren brukar som varemerke. ..,

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29649/ fredag 280122

 

Frelsesarméen - ny info, ny vudrering

På den ene side: En familie fikk tak i – eller ble tildelt - en leilighet som egentlig tilhørte en annen familie. På den annen side: En helt annen familie - sammen med mange andre – mistet den samme leiligheten. Denne familien ble så sammen med mange andre familier gasset i hjel. Familien som fikk leiligheten, ble etter krigen sosialt «utesteng» - sett i vid mening - på livstid. Selv om de juridisk sett ikke hadde gjort noe galt. 

Hvor er proporsjonaliteten i dette? Hvordan ekvivalere eller få forsont dette? Denne sanne historien er et faktum, den kan ikke gjøres ugjort. Man kan trygt si at den ene familien led mer enn den andre, i og med at de ble drept fordi de var jøder. De aller aller fleste vil være enig i at det her ble gjort en stor urett og en stor og uforglemmelig forbrytelse. En urett vi som samfunn gjør rett i å minnes. Hvilket da også gjøres. Men ikke på red Johannes Morkens premisser. Han er ute etter større rettferdighet, mer ekvivalens, en ekvivalens hvor nok aldri blir nok, for de nye moralister. 

At det ligger et stort alvor bak når folk blir utestengt fra sosial relasjon på livstid, sier seg selv. De fleste vil tenke at vedkommende som blir utestengt på livstid må har gjort seg skyldig i noe fryktelig galt og fortjener å bli utestengt.

Å havne i gasskammeret ikke fordi man har gjort noe fryktelig galt, men fordi hvem man er, er en urettferdighet som er vanskelig å beskrive. Man kan ikke unnskylde drap på uskyldige. Slike drap kan selvsagt heller ikke kalles «utestengelse».

En utestengelse fra et debattforum i dag, på livstid, kan ikke sammenlignes med å bli drept i en konsentrasjonsleir. Den er ikke det samme som å få konfiskert sin bopel eller å bli fratatt sitt lønnede arbeid. 

Frelsesarmeen reagerte i takt med folkemoralen og folkes rettsfølelse like etter krigen når de utestengte den familien som «fikk» leiligheten. For dette utestengte Arméen familien på livstid, en familie som hadde lukrert helt konkret på quislingregjeringens deportasjon av en an annen familie til konsentrasjonsleir og den sikre død under krigen. Foreldrene i denne familien var ikke nazister, men de hadde to sønner som var det. Og dette var nok til å utestenge hele familien fra Frelsesarméen på livstid. Man skulle kanskje dermed tro at saken var ferig oppgjort. Men den gang ei. Se forrige postering om dette: http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

Det kom lørdag frem visse nye opplysninger som krever at jeg behandler saken på dette grunnlg i det følgende.

Det fantes mange familier som led samme skjebne som den familien som ble fratatt sin leilighet. De var jøder, og ble deportert fordi de var jøder og dermed ansett som en risiko for riktes sikkerhet, og vi vet hvilket «rike» dette dreide seg om: Hitlers nye tusenårsrike.

Fakta rundt alt dette er ikke til å tro, men det er sant like vel, og like avskyelig som sant. Slikt må ikke skje igjen.

At familien som urettmessige, men ikke straffbart, senere og etter krigen og i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen ble utestengt fra Frelsesarméen på livstid, forteller oss noe om alvorlighetsgraden i dette bare å kunne bli assosiert med Hitler, hans folk og hans ideologi. Assosiasjonen i seg selv ga grunn for utestengelse på livstid. (Hva foreldrene ellers hadde gjort eller unnlatt å gjøre, vites ikke).

Å bli utestengt på livstid fra et kristens debattforum for å ha kommet med islamkritikk, er selvsagt ikke av en like stor alvorlighetsgrad som i eksempelet over. Islamkritikere risikerer hverken liv eller levebrød, og en slik utestengelsen av dem, står ikke i forhold til den utestengelsen» den jødiske familien opplevde, da den ble sent ut med Donau, som kveg. Vi snakker her om to ulike kategorier, men kategorier som like vel bærer så mange fellestrekk, at de faktisk kan sammenlignes, til en viss grad. (Og dessuten: Hvordan skal man tallfeste verdien på menneskeliv? Skal øye for øye gjelde i dag som for lenge siden? Forsikringsbransjen verdsetter villig vekk verdien på liv, i forhold til det de regner vil gi økonomisk kompensasjon, så en viss tallfestet kompensasjon må sies å kunne bringe en slags rettferdighet, innenfor rimelighetens grenser – men disse filosofiske spørsmålene må jeg i det følgende la ligge).

Frelsesarméen forsto alvoret og handlet umiddelbart og med rette, selv om straffen kunne oppleves som veldig streng for familien som mistet både et for øvrig mulig godt rykte og i tillegg sin mulighet for å leve et normalt liv etterpå.

Det sier seg også selv i dag at et hvilket som helst «fritt» debattforum kan utestenge visse personer, også på livstid, helt ut fra forumets egen, isolerte, ønske. Men det sier seg også selv at en utestengelse på grunn av – saklig – islamkritikk, av mange vil bli sett på som så alvorlig at mange vil tro at islamkritikere har gjort noe sterkt klanderverdig eller uverdig og spesielt ondskapsfullt og klart umoralsk. Islamkritikere, slik assosiert og slik sett, fortjener derfor å bli utestengt, på samme måte som den familien ble «utestengt» fra arméen på livstid. (Sammenligningen halter litt, men for argumentets skyld, går vi videre).

De fleste mennesker opplever før eller senere å støte på folk som aldri vil innrømme eller forstå at de har gjort noe galt, at de har handlet urettferdig og kanskje til og med fortsetter å handle urett, når de så blir gjort oppmerksomme på dette, men like vel ikke forstår, og ikke lar seg «korrigere» eller ønsker å beklage og rette opp feilen de har gjort. Slike uforbederlige mennesker vil ofte med god grunn assosieres med psykopater, forståelig nok. Psykopati fordrer som alle vet at psykopaten aldri erkjenner sine feil. Han forvrenger, bortforklarer og fortegner og legger skylden på andre. Han er spesialist på fortrengning og rasjonalisering og jo mer berettiget kritikk han blir gjenstand for, jo mer føler han at akkurat han/hun eller hen har retten på sin side. Han tror han vokser på kritikken og ser intet behov for ydmykhet. Og jo sintere han blir, jo større betydning tror han han har og jo større VIP blir han i egne øyne. 

Poenget er at «utestengt på livstid» med nødvendighet innebærer visse assosiasjoner. Den som utestenger på livstid må mene at den som blir utestengt har forbrutt seg både mot rettsfølelse og moral. En utestengelse på livstid uttrykker sterkt forakt for den utestengte, den avspeiler en grunnleggende holdning hos den som utestenger, og den som utestenger må mene at han har moralen og rettsfølelsen på sin side, og at det ikke fins tvil om dette. Holdningen viser også at utestengeren mener at han er moralsk overlegen den som blir utestengt, ellers var det jo ingen vits i utestengelsen og den ville bli oppfattet som absurd, ja, ondsinnet absurd; den ville kun innebære en markering for markeringens egen del.

En annen sak er det når noen blir utestengt av på grunn av ren politisk uenighet. Ingen nett-forumseier eller nettavis har noen plikt på seg for å la politiske meningsmotstandere uttrykke seg på forumets egne sider (selv om dette forumet i prinsippet nettopp inviterer til åpen debatt).

Å utestenge noen på livstid, må derfor være et uttrykk for den ytterste forakt ikke bare for personenes meninger, men også for hvem han er eller hvem han kan assosieres med. En strengere dom over en aktør på den verdensvide nettet i dag, kan man vanskelig forestille seg. Særlig fordi utestengelsen også dreier seg om et navn, som ligger åpent for alle som vil se. Utestengelsen kan derfor også sees som et ledd i en større strategi, og som en ledd i en kampanje mot personen, en kampanje som lett kan sees på som et forsøk på å sverte den utestengte på den mest effektive og mest brutale måte utestengeren eller den som har ansvaret for redigeringen på forumet har til rådighet, og som han villig bruker.

Man kan bare forestille seg hvilke reaksjoner utestengeren ville ha tatt i bruk, hvis vedkommende hadde hatt myndighetenes støtte og kunne regne med den varmeste støtte for utestengelsen fra myndighetens – for eksempel et diktaturs - side (og hvor myndighetene selv driver en mer eller mindre tydelig organisert jakt på fiender av rikts sikkerhet).

Da vi kommenterte en artikkel som var utlagt i Vårt Land her:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

var det en del ting der vi ikke var klar over.

Ut fra Morkens opprinnelige artikkel, får leseren ikke med seg alvorlighetsgraden i det oppgjøret Frelsesarméen faktisk tok med sine egne, nærmest samtidig med det større statlige rettsoppgjøret som foregikk parallelt like etter krigen. Faktum beskrives slik av arméens sjef i dag: 

«Frelsesarmeen tok et tydelig oppgjør med flere sentrale personer med tilknytning til Nasjonal Samling allerede rett etter krigens slutt. Blant annet ble daværende toppleder avsatt:

«Joachim Myklebust og hans kone hadde sønner som var fremtredende i NS-regimet. Selv om ekteparet selv ikke ble dømt for landssvik, var det opprør og sterke stemmer i Frelsesarmeens offiserskorps som ved krigens slutt førte til at de ble fjernet fra sine lederposisjoner. Ekteparet Myklebust mistet ikke bare sine posisjoner; de ble også utestengt fra Frelsesarmeen på livstid».

Dette kommer altså nå frem i et intervju med en av arméens toppledere i avisen Dagen 29.01.22.

Morken mener at «… Frelsesarmeen trygla til seg husværet deira etter arrestasjonen, viser behovet for eit tydeleg oppgjer med krigshistoria – også om forholdet til jødane». Han mener altså at det bør foretas et oppgjør i dag for ting og forhold som skjedde for 75 år siden, et oppgjør som den gang altså ble foretatt.

Morken gjør seg altså til talsmann for, ja, initiativtaker til, å foreta dette oppgjøret på nytt, et oppgjør Frelsesarméen altså tok ganske umiddelbart like etter krigen og hvor reaksjonen var ganske kontant og svært tydelig begrunnet. Hva Morken mener med «oppgjer» i dag, blir ikke presisert. utenlatelsen kan selvfølgelig være svært opportunt begrunnet.

I seg selv skulle dette tyde på at det først og fremst er Morkens egen følte harme og egne emosjoner som står i sentrum. Det er disse han legger til grunn; og disse blir så den høyst relativistiske og subjektive moralske standard som alle ting nå skal måles og veies ut fra. Morken ser ut til å føle seg omgitt av nazister eller potensielle nazister på alle kanter. Mottoet synes å være: Føler du ikke korrekt og på samme måte og med samme intensitet som Morken, skal du tvinges eller presses til det og vise at du virkelig lystrer Morkens kommando i praksis, på «ein tydeleg måte». 

Morken mener at dette oppgjøret den gang ikke holder – i dag. Ikke bare skal Frelsesarméen i dag dømmes eller fordømmes på nytt, (for merkelig nok å ha tatt et manglende oppgjør med seg selv, noe som jo strider mot fakta), også de navngitte personene fra den gang skal ifølge Morken fordømmes og dømmes på nytt, ikke bare Frelsesarméen som juridisk person. Ett oppgjør er altså ikke nok for Morken. Det skal enda et oppgjør til, og denne gangen med Morken selv som (moralsk) lovgiver, påtalemakt, aktor, dommer og eksekutør eller utøver og kommandør, dvs den som virkelig tar oppgjøret, i motsetning til mange andre, og den som virkelig utfører instruksen, ordren eller befalingen, som han gir seg selv, i hvert fall i teorien, og som han forventer skal realiseres i praksis av dem han like fullt overlater til andre å være aktivt medansvarlig for skal bli effektuert på videst mulig samfunnsmessig skala.

I praksis forlanger Morken empati av de han ønsker skal ta opp hansken og følge ham. Men forstår han at man ikke kan kreve empatien av noen? Forstår han urimeligheten i dette å kreve sympati eller vennskap med noen? Forstår han at et krav om empati og sympati med nødvendighet impliserer forstillelse? (Vel, bare å stille dette spørsmålet synes allerede i utgangspunktet å være fåfengt, men det er en annen sak).

At Morken med sitt utspill her får kringkastet seg og sitt til alle lesere og bekreftet overfor seg selv at han har den politisk og emosjonelt korrekte holdningen, kan det herske liten tvil om. Han må føle at Frelsesarméens manglende oppgjør med seg selv nå, er et angrep på hans personlige rettsfølelse og emosjoner. Denne følelsen berettiger ham så til å føle seg som et offer for arméens eventuelle manglende oppgjør mot seg selv. Samtidig gir denne følelsen ham rett til å være arméens bøddel. Og joda, det fins virkelig mennesker som må produsere ofre, som de selv så kan bruke for egen vinnings skyld, spesielt mentalt, selv om disse ofrene ikke betrakter seg selv som ofre, snarere tvert imot. Disse «ofrene» blir med andre ord gjort til ofre for den som vil fremstille dem som ofre, for at bøddelen her kan fremstille seg som spesielt from og mer-verdig andre, som ikke er like god å forstille seg.

Når så en av Frelsesarméens ledere nå går ut og sier følgende - se fortsettelsen her - , forteller det mye om vår tid og behovet for å utestenge noen og behovet for å underlegge seg en ny tidsånd, en tidsånd som ikke a priori og helt uforbeholdent bør forutsettes å ha en høyere moral enn alle tidligere tiders menneskers moral:

Arméens svar: Tydelig er det for oss at det er viktig å ta et fortsatt og fornyet oppgjør med vår egen krigshistorie; også i lys av dette brevet som var nytt for oss og som vi leser med stort ubehag.»

Det skriver Bente S. Gundersen – sjefsekretær og nestleder i Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene – som respons på en episode der Frelsesarmeen utbyttet en jødisk familie under andre verdenskrig». Dagen 290122.

Gundersens uttalelse, ja, beklagelse, må sies å være ganske tidstypisk og symptomatisk for vår tid.

Morken kan i så måte innkassere hele æren for nå å ha påtalt arméens «unnfallenhet». Men: Det virker som om uttalelsen fremkommer under press og derfor bunner i frykt, frykt for å bli utsatt for anklager om å ikke ha de korrekte emosjoner, den riktige holdning og innstillingen, den som tiden krever og som Morken her står som selve inkarnasjonen av. Det foruroligende i dette er hvor raskt og villig sjefen for arméen underlegger seg Morkens – eller bedre: tidsåndens - «autoritet». Ikke bare opptrer sjefen her som en som gjør seg «servilt betinget emosjonelt korrekt», men også som en sjef som i og med svaret faktisk legger en stor byrde på alle sine ansatte, også i dag, og ikke bare på sine fortidige ansatte, hvoriblant noen vil føle at de må gjøre en ekstrainnsats ved å delta på en ekstra tydelig måte i den prosess Morken nå har innledet mot organisasjonen, på Morkens hypermagiske og manikéiske side. De vil da gjøre seg til det jeg ellers kaller servilt betinget emosjonelt korrekte ansatte. De forutsettes å lystre og føye seg, ellers …  

Både Gundersen og Morken mener at det ikke var nok med ett oppgjør. Det emosjonelt korrekte må da ligge i å ta det samme oppgjøret på nytt. Det gjelder om å få bekreftet at det første oppgjøret faktisk ikke var godt nok, hverken moralsk, emosjonelt eller rettslig, fordi det ikke tilfredsstiller vår tids krav og vår tids menneskers krav. (Det var ikke noen sann ekvivalens mellom liv og kompensasjon).

Det gjelder med andre ord om å få bekreftet egen moralske overlegenhet. Det gjelder ikke primært om å innta en rasjonell holdning til dette oppgjøret, for det rasjonelt begrunnede oppgjøret er jo allerede foretatt – inkludert det følelsesmessige grunnlaget. Alt er allerede foretatt. Det oppgjøret Morken og Gundersen nå vil ha, i tillegg, og som en ekstrastraff, er derfor kun emosjonelt begrunnet og kan ikke forankres i noe annet enn ren og skjær emotivisme, et grunnlag en rettsstat ikke kan begrunne hverken sin moral eller sin rett på, og dette i seg selv da som et selvinnlysende fakta og domsgrunnlag for de aller fleste renhårige og frimodige mennesker i dette land.

Kravet om nytt oppgjør vitner om en grunnleggende mistenksomhet overfor Norges befolkning generelt. Man tillegger folk meninger og holdninger de ikke har, og som aller aller fleste – hvis de engang hadde disse holdningene - har lagt bak seg for all fremtid. Morken er tydelig ute etter en ny kollektiv syndsbekjennelse eller selvbekreftelse på syndig adferd. Folket skal på ny føle seg skyldig, føle på sin skyld, og nå få betale enda en bot, for å oppnå større ekvivalens. Fordi folket muligens ikke føler nok på at de er skyldige.

Det viktigste for Morkens synes å være at skylden skal henge ved, på livstid og lenger. I seg selv er dette en form for utestengelse på livstid som vitner om et sterkt behov for å hevne en urett han ikke slev har opplevd. Morken synes manisk opptatt av at folk skal lide, selv om oppgjøret er foretatt og synden sonet.  

Ikke bare skal de direkte partene i denne saken fordømmes på nytt, nei, her skal folket selv – alle lesere eller publikummere - utsettes for et dilemma som i seg selv er et falsk dilemma: Du er enten mot oss, eller så er du for. Noen mellomposisjon finnes ikke.

Under et slikt falsk dilemma, må det romstere sterke manikéiske forestillinger i bakgrunnen, forestillinger som ikke akkurat er kristne, snarere det motsatte.

Hele fremstøtet fra Morkens side ligner på et stort og grundig planlagt utpresningsforsøk, om et sterkt behov for å drive følelsesmessig utpressing og forsøk på manipulering og skyldmanipulering.

Bare slik kan den som har dette behovet få overføre på seg selv en merverdi som bare det virkelige offeret kan besørge. Den som krever et nytt oppgjør, er derfor det jeg kaller en hypermagiker, han er ikke bare hypermoralsk, han er i tillegg en klassisk magiker, (tragiske nok i en tid som selv innbiller seg at den har gjort seg av med alle former for magi og blindt forutsetter at rasjonell vitenskap en gang for alle har gjort all magi overflødig). Morken agerer derfor ikke på moralsk grunnlag, men til fordel for seg selv og sitt eget image. Morken eier ingen moral her, han er uforbeholdent umoralsk og sterkt etisk klanderverdig, fordi han underlegger seg magi.

Du skal føle skyld, selv om du ingen skyld har. Folket – eller den antatte delen av det - skal føle skyld, selv om oppgjøret er tatt for lengst. Vi skal aldri bli ferdige med det. Vi skal lide av kollektiv skyld og betale for det til evig tid. I praksis: Her gjelder det utestenge fra det moralsk høyverdige selskap, det selskap «vi» emosjonelt korrekte tilhører – én gang for alle - og som vi former ut fra våre ekte og mer høyverdige emosjoner.

Den skyldige, som «vi» emosjonelt korrekte selekterer, skal derfor måtte erlegge sitt sonoffer ikke én gang for alltid, men kontinuerlig, og uten opphold. I regi av Morken, ble jeg fristet til å si.

Var det noen ideologi som var mer opptatt med å fremme «de korrekte emosjoner», så var det nazismen selv. Å ha de korrekte emosjoner, var det sentralt religiøse fundament i nazismen. Fornuft og rasjonalitet ble for så vidt utestengt på livstid, fra toppen og ned. De korrekte emosjoner skulle tvinges på folket og dyrkes frem med list og tvang, ja, undertrykking, utdrivelse, erobring, krig og alle former for brutalitet man kan tenke seg. 

Og hvis noen her skulle sammenligne med det arbeidet Holocaustsenteret gjør og f eks alt det arbeidet som Simon Wiesentahl har gjort, så er det fullstendig å bomme på målet. Se vår tidligere artikkel liket til over. Morken ønsker tydelig vis å overgå Holocaustsenteret i dette å ha og utvise «de korrekte emosjoner». (Hitler ville i et slikt perspektiv kanskje ha frydet seg storlig).

Det ikke bare bisarre i dette, men også tragikomiske, i tillegg til det heslige og det faktisk moralsk blinde i alt dette, blir det når Morken selv utestenger et menneske fra et debattforum han selv modererte i Vårt Land for noen år siden. Bakgrunnen for denne utestengelsen var islamkritikk, saklig islamkritikk, en kritikk Morken selv i utgangspunktet mente lå «innafor», men som han lot seg presse av en utenforstående til å slette, med ledsagende utestengelse på livstid, se lenkene under, med fyldig fremstilling og dokumentasjon.

Det helt absurde opplever man når man så kritiserer Morkens maniske opptatthet av trosfrihet og toleranse rundt omkring, i hele verden – på sviktende grunnlag - og man selv blir kritisert for å være manisk. Spesielt er dette ille, for det er jo Morkens virke som redaktør i seg selv som hver eneste gang ligger til grunn for den kritikken av ham som jeg har fremført i nesen utallige posteringer nå. Så hvem er det da som er manisk? Den som serverer det faktiske grunnlaget og selve utgangspunktet for kritikken, eller den som kritiserer?

Se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/lillemor-og-satan-pa-corny-spikers.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html

Og se denne noe skjematiske, men like vel informative:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html

Partileder i KrF, Olaug Bollestad skriver om toleranse:

Skal vi klare å leve side om side må vi tåle andres rett til å mene det vi selv er sterkt uenig i. Det er det toleranse handler om. …

Trosfriheten gir det enkelte menneske rett til å tro det man vil, og ikke minst utøve den slik man vil. … Skal vi klare å leve side om side må vi tåle andres rett til å mene det vi selv er sterkt uenig i.

Ytringsfrihet er ikke friheten til å si det som er «innafor» eller det de fleste er enig i.

Ytringsfriheten er friheten til å si også det som krenker og provoserer andre. (Dagen 280122).

Kommentar: Dett er mentalt og moralsk sunne setninger og utrykk for et sinn innstilt på å se virkeligheten og sannheten i øynene. Det som sies her er uttrykk for en realisme bygget på fornuft, og ikke på emosjoner ment for å trenge seg på og diktere hva folk skal mene og føle. Det ligger et høyst legitimt frihets- og rettskrav i dem og ikke et ønske om være «servilt betinget emosjonelt korrekt» eller manipulerende.

https://www.rights.no/2022/01/rabiate-moskeer-far-okonomisk-stotte-men-ikke-jehovas-vitner/

https://www.rights.no/2022/01/taliban-skal-ikke-ha-en-eneste-krone-med-seg-fra-oslo/

https://www.rights.no/2022/01/vi-ma-minnes-grusomhetene-for-a-gjenkjenne-dem/

https://www.rights.no/2022/01/terrorister-og-halal-kanapeer-det-storste-sviket/

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/03/pabud-tenke-rasistisk-how-come-sant-tro.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html