fredag 25. september 2015

Martin Schulz - EU og rasismeparagrafen



Først i dag, noen sukk som hverken blir sett, hørt eller forstått, hvor hen man nå enn ferdes i Norden i dag:

Vi skal hate oss selv, så går det nok bra. Og jo mer hat, jo bedre. Gudløsheten kan ikke motstå islam, - dette er forbudt å si eller forbundet med så mye frykt i seg selv og frykt for irrasjonelle reaksjoner, hakeslepp og måpende øyne, at man lar vær å si det. Det nytter ikke og vi vet det. God-fyltheten er en tilstand som har overtatt fra gudsfylden. Og Dåpen – og dens juvel av et troskonsept som identitetsmarkør av ypperste klasse for hvem vi var, er og bør være, - er ikke mer.

Dåpen er nihilert, for å si det dramatisk, kanskje forførende, men ikke lenger skremmende å si, eller tenke. Følgende læresetning gjelder ikke lenger og er for lengst forlatt, stigmatisert og glemt: Ikke hva eller hvordan den enkelte tror, - eller hvilken Gud vi har – er det viktigste livsfundament, og heller ikke at dåpen forutsetter Guds nåde i virksomhet, dvs gitt tro, - og dette at troen, som nåden, er gratis.



At vi ikke lenger vet hvem vi er – f eks hva det betyr å være norsk – er et resultat av at vi ikke lenger kjenner eller ikke lenger har internalisert i vår personlighet disse fundamentale læresetningene om Kristus, dåpen og nåden. Vi legger heller forholdene bedre til rette for Allah, og nå skal familier over det ganske land manipuleres til å invitere muslimer av alle slag til å bosette seg i de private hjem i den tro at dette ikke har noe med islam å gjøre at dette egentlig ikke dreier seg om muslimer, men om mennesker, og da mennesker som vi i våre naive godtroenhet ikke makter å tillegge noen annen tro enn vår egen, dvs troen på intet, dvs troen på gudløsheten, troen på at døden har det siste og avgjørende ord for vår evige frelse.



I dette skrekkscenarioet kan vi spørre: Livet, hvor er din brodd? Før i tiden kunne man dø i full visshet om at Dødens brodd var brutt. I dag ser vi heller på døden som selve frelsen, den får vi i hvert fall gratis, og på demokratisk vis, vi skal jo alle dø og dette er blitt vår grunnleggende trøst: At også naboen vår skal dø. Ikke at vi begge skal leve.
--
I stedet for all den visdom som ligger i den kristne teologien rundt dåpen som et hovedpremiss i flyktninge-  og asylpolitikken, bruker tyskerne og visse av oss andre nå rasismeparagrafen – slik den er å finne og slik den er begrunnet i vår straffelov og straffelover rundt omkring i hele vesten - for å begrunne vår liberale flyktninge- og asylpolitikk og vår liberale forståelse av fordeling av «byrdene»:
"L'Europe est fondée sur des valeurs fondamentales, comme le respect quelle que soit la religion ou la couleur de peau."
Og hvem er det som sier dette? Jo, ministerpresident Martin Schulz i et debattprogram i en fransk tv-kanal for ikke mange dager siden. (Schulz var i Norge for noen år siden og mottok Nobels fredspris på vegne av EU! Så vidt vi husker var dette etter forslag fra selveste Torbjørn Jagland).

Schulz vred seg i stolen, han var rød i ansiktet, eller skjegget, og det var like før han brast ut i gråt, og alvoret var til å ta og føle på, han svettet så det rant av ham, for det han uttalte var tydelig det aller helligste han kunne finne på å uttale seg om og begrunne seg på i farten, selv om han nok hadde brukt god tid på forberedelsene, Schulz er ikke akkurat en mann som liker å forsnakke seg eller unnlate å komme med vel innstuderte og velfunderte formuleringer.

Schulz trosbekjennelse går ut på med alle midler å beskytte folk mot fornærmelse mot hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering. Og med denne bekjennelsen er det han vil styre Europa.

I stedet for at Europa styres av et overhodet som styrer eneveldig ut fra tanken om at hans og han alenes makt er fundamentert i Guds nåde alene, har vi fått et Europa hvor den nye toleransepralende demokratisk valgte «monarker» på begrenset tid henter sin absolutte styringsrett ut fra rasismeparagrafen.

Det er denne paragrafen Schulz og de fleste pralerne med ham vil styre Europa etter, paragrafen er dermed gitt guddommelig status og er dermed tillagt uforanderlighet, allmakt og altoppholdende makt, et prinsipp som ikke kan forandres eller på noen måte rokkes, fordi det er gjort hellig, eller skal holdes hellig, etter beslutning ovenfra, dvs etter vedtak i EU høyeste organer og godkjent av samtlige medlemsland.

Det som er himmelropende radikalt – eller forrykt – med dette er, at en paragraf som var tenkt å skulle beskytte individer eller borgere mot diskriminering, nå er blitt den overordnede og bindene norm alle statene skal underordne seg ved å ta imot et stadig større antall flyktninger med eller uten rett til opphold innen EU.

Paragrafen er med dette gjort ikke bare til deskriptiv norm, men normativ norm, med forrang over det som i EU nærmer seg grunnlover eller konstitusjoner. Paragrafen er derfor i seg selv nå blitt gjort ukrenkelig ikke bare for borgerne og den enkelte, men også for hele gruppen av flyktninger og asylsøkere, dvs alle de som nå kalles emigranter - uten unntak.

Schulz forkynner dette falske «dåpsformularet» for hele Europas befolkning. Han vil ikke se et Europa hvor religioner ikke tolereres uavkortet og adressaten var her den ungarske statsministeren som har gitt uttrykk for at Ungarn bare skal ta imot kristne flyktninge- og asylsøkere.
Hvis du ikke «døpes» - dvs heliggjøres og inngytes med rasismeparagrafens inngytte nåde hengende over ditt hode, har du ingen utsikt til frelse, med andre ord. Hvis du ikke følger den, risikerer du tvert imot verdslig straff i form av utestengelse fra det gode toleranseselskap, bøter og mulig boikott.

Rasismeparagrafen er blitt like hellig som Koranen! Det er saken. Schulz forsøker med andre ord ikke bare å guddommeliggjøre seg selv, men også Europa, via en teori om at rasismeparagrafen er den nåde og det verktøy som skal til for at Europas forente stater skal forbli frelst av denne nye nåde, denne besynderlige menneskeskapte nåde, som ikke er noe annet enn et ønske om å gjeninnføre et eneveldig – verdslig og gudløst - kongerike av «guds eller Schulz nåde» på en ny, og nå gudløs måte og forankret ikke i noe annet enn Schulzes pia desiderata, fromme ønsker forankret i død og intethet, dvs nihilisme.

Og hvem bøyer seg vel ikke i dagens flyktningeklima for denne nåde, denne beordring fra høyeste hold? Jo, bare ta et eksempel: Aftenpostens sjefsredaktør Stanghelle oppfordrer – eller kanskje bedre: beordrer – nå folk til å åpne sine dører og private hjem for de ankommende, om de kommer på falsk eller ekte grunnlag, det spiller ingen rolle. Stanghelle oppfordrer dermed den enkelte borger til å sikre seg i denne nye dåps frelsespakt med alle nihilistiske eller ateistiske eller gudløse borgere  ved faktisk å overprøve de statlige myndigheter ved å finne dem for lette i dette store religiøse, statsforfatningsmessige og juridiske prinsipper som nå snart konstituerer oss alle, snart ned på detaljnivå i det daglige.

Og dette er mildt sagt en urovekkende utvikling, som merkelig nok bare de færreste våger å ta inn over seg, hvis man tenker på litt sikt. For på kort sikt, ja vel, så har vi råd til det. Men har vi råd til å bli en mer direkte eller mer indirekte del av et større verdensomspennede kalifat om bare noen få år?

Fri og bevare. La det ikke skje.

Det Shulz bedriver er selvsagt ren og rigid skolastikk. Han deduserer ut fra begreper for å få kartet til å stemme med terrenget. Han sier: Siden vi ikke kan diskriminere noen pga av religion, kan vi heller ikke utestenge noen med en annen religionfra europeiske land og områder, dvs noen med en annen religion enn kristendommen.  I følge Schulz er det å ville dette en grov «synd» og noe som ikke bør forekomme. Men har Schulz noen gang stilt seg spørsmålet om islam virkelig er en religion, en gudstro på lik linje med kristen eller judeokristen gudstro?

Antakelig ikke og det er dette som gjør ham til en deduksjonist og ikke til realist. Schulz er i tillegg nominalist: Når han gir en «tro» definisjonen religion, så er det en religion på like fot med alle andre gudstroer, i kraft av at han selv sier eller mener det, nærmest på «konnoteristisk» eller nevrotisk befaling, ut fra en deduksjon, altså, av hva begrepet religion innebærer. (Ha skjønner antakelig heller ikke at kristendommen strengt tatt heller ikke er en religion, men baserer seg på et personforhold til Frelseren og ikke først og fremst til det noen – men ikke oss - vil kalle storknede eller for lengst døde dogmer eller proposisjoner).

Vi kan kanskje til og med si at Schulze’s posisjon er et uttrykk for en slags normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv ekstremisme. Og det er fa’li det.

Marine le Pen reagerte slik på Schulz i den franske nasjonalforsamlingen:








Vi anbefaler at Schulz tar seg en tur i tenkeboksen og forsøker å finne ut hvilken funksjon rasismeparagrafen var tiltenk, eller lovgiverens opprinnelige intensjon med pragrafen.

Fra nei til islam om rasismeparagrafen og forslag til omformuleringen:

Nei til islam skriver: Konklusjonen på alt dette er at Rasismebegrepet bør skiftes ut med et mer realistisk forankret begrep og definisjon, som f eks det følgende:

«Med rasisme menes aktive eller passive krenkende ytringer eller konkrete og/eller strukturelle handlinger hvis hensikt er å ydmyke eller ærekrenke grupper eller deler av populasjoner av mennesker  ved å avhumanisere dem og dermed implisere manglende essensielle evner til å utvikle eller anvende sine naturlige evner til fritt å ta moralsk ansvar og stå rettslig til ansvar for sine tanker, verdipreferanser, holdninger og handlinger.

Unntak er ytringer, handlinger og tanker som er ment å ha et ironisk eller komisk hovedsiktemål og en karakter som dessuten er ment å være klart pedagogisk velmenende eller alminnelig opplysende og som kan fremme større forståelse for og verdsetting av de ulike gruppers  egenart og iboende potensiale for å fremme fred, forståelse og dialog, og som følgelig turde anses som et forsøk på å forøke det samlede gode som de ulike relevante grupper og populasjoner kan bidra med i et større fellesskapsperspektiv.

Unntatt er videre ytringer osv - både i form og innhold - av generell karakter og som selvinnlysende ikke logisk eller empirisk kan omfatte alle medlemmer i gruppene eller ytringer som henviser til konvensjoner, konstitusjoner (f eks legninger) eller andre fundamentalt bindende avtaleverk eller felles tros- eller livsynsplattformer som gruppen både føler seg og faktisk er bundet av som følge av eller funksjon av gruppetilhørigheten».

Tillegg, lagt inn 6. 10. 12:

Europarådets Parlamentariske Forsamling vedtok i 2006 en resolusjon om ytringsfrihet.
Her heter det: "Blasfemilover må ikke brukes til å innskrenke ytringsfriheten og tankefriheten ... kritisk diskusjon, satire, humor og kunstnerisk uttrykk bør derfor være underlagt en høy grad av ytringsfrihet og overdrivelse skal ikke anses for å være provokasjon ... ytringsfriheten skal ikke begrenses ytterligere for å imøtekomme en økt følsomhet blant visse religiøse grupper ..."

Haken er at "rådet" kun har henstillende myndighet, ingen reell makt.


Strl paragraf 135 a:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

    a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
    b) religion eller livssyn, eller
    c) homofile legning, leveform eller orientering.

Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).


Schulz om Israel, settlements and water:


210915:

Wiki: President i Europaparlamentet siden 2012.

OM EU og de østeuropeiske landene i skvis:


Noen fakta i tall, med og uten alvorlighetsgrad:


En muslim begrunner hvorfor muslimer ikke kan motta muslimske flyktninger:


Bør usa’s konstitusjon står under Sharia?:


lørdag 5. september 2015

Hjelperen, den rasjonelle, den følsomme og media i dagens situasjon



«To holdninger, to livssyn står steilt mot hverandre: Skal vi gi pengene prioritet, eller skal vi gi menneskelighet og likeverd prioritet?».
Og hva svarer du så, min eventuelle leser? Hvordan føler du når du blir stilt dette spørsmålet? Føler du deg kanskje aldri så lite presset eller styrt inn i en gate du ikke helt klarer å se enden på i øyeblikket? Vil du vegre deg for å svare sånn umiddelbart, uten å få anledning til å tenke deg om en stund? Det vil kanskje uroe deg at det store flertall i befolkningen trolig vil svare bekreftende på spørsmålet, dvs at menneskelighet og likeverd må gå foran nærmest uansett hva dette i seg selv måtte koste.

Vel, kjære leser, hvis du svarer et forbeholdsløst ja på at menneskelighet og likeverd skal ha prioritet og danne selve grunnlaget for hva du vil tenke og føle om ting og forhold, i stort som i smått, javel, da er sannsynligheten for at du er vaskekte narsissist til stede og at du er mer følelsesbetinget og personstyrt – avhengig utelukkende av den rent menneskelige relasjonen - enn det både jeg og du og alle kanskje har godt av, og jeg skal derfor forsøke å sette spørsmålet inn i et litt større perspektiv her og da spesielt hva angår folk flests forhold til den pågående flyktningkrisen som rir Europa og folks forhold til media generelt, og til media og hvordan media fungerer spesielt som meningsformidler og meningsfører i dag.
Men før vi går videre, skal vi bare føye til et svar på spørsmålet som avtvinger beundring: For det første er spørsmålet interessant fordi det kommer fra en av venstresosialistenes lederskikkelser for ca 50 år siden, for det annet fordi det kan stå som et skoleeksempel på en politisk uttalelse som mange politikere fremdeles argumenterer ut fra som om ingenting var hendt i historien siden den gang. «Spørsmålet lyder i første omgang så besnærende, ja endog dypsindig. Her er det tale om intet mindre enn livssyn. En som uttaler seg i slike saker med en slik sikkerhet, får en aura av profetisk alvor. Det politisk elegante ved uttalelsen eller spørsmålet er at svaret er gitt på forhånd. Er det noen som vil gi pengene prioritet? Man kan forestille seg dette uttalt på et allmannamøte … er det en forherdet synder iblant oss som våger å stå frem?«. (Se på slutten av dokumentet for kilder, se også andre steder på bloggen for omtale av narsissisme). 


Før var det et ideal at man tenkte rett, godt, klart, fornuftig i samsvar med virkelighetens verden, oppfordringen var å være realistisk, for bare realisme kunne sikre sunne og gode forhold for verden og menneskene og dessuten sikret realismen mot urettferdighet og vilkårlighet. Virkeligheten opererte etter forutsigbare lover, både juridiske prinsipper og naturvitenskapelige lover og prinsipper. Ingen antok at følelser eller emosjoner hadde noe primat over fornuften når det gjaldt å regulere eller stimulere de mer langsiktig mellommenneskelig relasjoner og alle forsto at større mellommenneskelige relasjoner ikke kunne finne sine løsninger under innfall og øyeblikksstemninger, når folk er oppøste og når mobben herjer i gater og streder.

Enhver større og betydelig revolusjon oppover i historien har aldri vært legitimert ut fra øyeblikkets rene følelsesreaksjoner alene, eller av enkelte spontane og blodig hendelser eller i og for seg isolerte tydelig urettferdig eller umenneskelig behandling av folk, men følelsene er det likevel som kan være tunga på vektskåla og som har utløst prosessene, og forløpene, som synes å ha vært mer voldelige jo større utløsningskraft selve følelsene, eller mangel på kontroll av disse, skulle tilsi.

Bak følelsene -  eller under eller foran dem – har det alltid foreligget et skjema, en moralsk eller politiske eller religiøs teori – eller såkalt verdisyn - som forsøker å se hele samfunnsscenarioet i et større perspektiv bygget på rasjonelle tilnærminger.

Men hvordan er situasjonene i dag? Neppe helt i samsvar med hva den var før. Vi lever i et helt nytt og i historisk sammenheng et dramatisk endre tankeparadigme, et paradigme som på dramatisk vis prioriterer følelsene på bekostning av tanken, og den generelle distanse til tingene, relasjonene og menneskene. Og ved siden av dette den lavprioritet matematiske, sosialøkonomiske og sosiale modeller – kort sagt naturvitenskapelige – paradigmer vi tidligere opererte under, og som i seg selv bidro så tydelig til og la grunnlaget nettopp for Europas utvikling og velstand – og velvære, for det aller, aller fleste.

De humanistiske fagene har på sett og vist tilranet seg det åndelig hegemoniet i vår kultur - eller vårt akademia - i dag. Vi ser det i verdidebattene som «raser» på forumer, nettsteder og i media. Det meste handler om og appellere til folks følelsesliv mer en til folkets tankeliv. Media forsøker forme hvordan mennesket skal føle – og gjerne føle mer og liksom bedre enn - på bekostning av dette å tenke, planlegge eller beregne og det stor bildet forteller oss. Media vil ikke tillate at vi en dag setter oss ned og tenker: Nå er det nok, nå har vi bidratt med det vi kunne, med det vi har og det vi evner å bidra med. Mediafolk vil ikke tillate slike tanker, journalister er ikke fornøyd før vi bøyer oss under den hye moralske standard de selv har bestemt vi skal tenke, føle, handle og for øvrig leve og virke under. Media stiller oss stadig på denne ideelle fordringen og forsøker med denne knipetangsmanøveren å få oss til å føle skyld og skam, og stort behov for å bikte oss eller reparere skaden, fiktiv eller ikke. På den måten kan media kontrollere og styre våre handlinger, holdninger og mellommenneskelige relasjoner. De vet at den som sitter på kontrollen over og definerer hva synd er i en populasjon, den har all makt over den enkeltes følelses- og sjeleliv. Og det gjør media – ledsaget av politikere av ulike slag, selvsagt – ved at de tilbyr seg selv å være en slags skriftestol: Media viser lidelsen og vår manglende vilje og evne til å gjøre noe for å bøte på den. Men i stedet for å sette seg opp som en formell, offentlig skriftestol som krever at man oppsøker den kroppslig i den hensikt å bli forskrevet visse handlinger eller unnlatelser av handlinger av en konkret og høyst kjødelig menneske (presten), - en formidler, så å si, mellom Gud og mennesket, forlanger den at vi gjør bot ved å føle mer, ja, gjerne også gråte mer, overfor bildene som flimrer forbi på tv-skjermene med sine velregisjerte og koreograferte bildeserier som media selv besørger, og manipulerer med, tilsynelatende så uskyldig, syndfri og fromt som overhodet mulig, ja, så fromt og uskyldig eller selvrettferdig og selvsikker på moralsk overtak over folk flest at man kan bli kvalm av mindre. Men slik forsøker media å få kontroll og styre oss mot utopia, et sted som aldri vil kunne realiseres, og dette vet media. Medias skyld blir desto større. Media må gis skylden for at mennesker nå føler mer skyld enn kanskje noen gang i historien, skyld den selv skaper eller pådytter folk, helt forsettlige og helt uten skrupler eller reservasjoner og begrensninger. Media gjør seg dermed skyldig i en dobbeltsynd: Den tiltar eller tilsniker seg selv retten til å opphøye seg selv som guddommelig dommer samtidig som den påfører sine undersåtter eller klienter eller seere – om man vil – en falsk synd, en synd som er folk flest uvedkommende. Man produserer med andre ord synd og skyld for å komme i posisjon til å tilgi. Dermed har man satt seg opp til og gjort seg selv til et gudebilde – eller rent ut gud selv – en størrelse som tar mål av seg selv til å kunne krever underdanighet og som dertil kan stjele til den egenskap at den kan hate all synd, en synd de selv altså setter seg opp til å kunne definere og universalisere, i et hovmod som selvsagt ikke erkjennes eller innses. For media føler seg selv selvsagt høyt hevet over tanken på at de selv burde være selvkritiske i dette radikale perspektivet. Men, nei, det faller dem ikke inn at det er dem selv som nå tror seg legitimert til både å skape og tilgi synden og syndene. De ser antakelig ikke at de dermed har forsøkt å gjøre seg selv til en absolutt erstatning for Gud og da spesielt ikke den kristne Gud, som media hater på en systematisk og tilnærmet organisert måte. Media spiller ikke på lag med Gud, men kun på lag med seg selv.

Men det blir verre: Media vet og strategerer ut fra den selverkjennelse og sitt «guddommeliggjorte» behov for at seerne skal bli mer og mer avhengig av seg, for bare ved å gjøre folk mer og mer avhengige seg, jo større makt vil de få «over the hearts and minds».

Det foreligger med andre ord system i forvirringen og galskapen, og i det budskap som serveres og de delektive premisser man bygger på for å nå sine mål. Synden – den nye mediaskapte synden som media mener seg å ha rett til å forvalte, fordele, idømme og distribuere – brukes dermed helt instrumentalt, samtidig som seerne gjøres til undersåtter, sjakkbrikker eller bønder som kan ofres i det store spillet for å kunne tilfredsstille medias egen megalomani og ønske om all makt over sin egen skapning.

Media fungerer som en liten fortropp av rettroende entusiaster, klar for hele tiden ikke å bare ta makten, men til og med med nesten alle tillatte midler å kunne beholde den eller beskytte den på egne hender for all fremtid. Media selv er helt klart livredd for å bli tatt i synd og derfor å medias egen synd skjules for alt det den er verdt. Det kan gå på livet løs, i hvert fall på redeligheten løs.

Media er – for å bruke en metafor - som en kronisk leninistisk fortropp – evig klar til å «overta» - som tror at livet for folk flest er et evigvarende allmannamøte hvor man utformer resolusjoner i den tro at verden skal bli nødt for å føye seg etter dem, fordi de forutsettes a priori å være til folkets beste og derfor absolutt sanne og uimotsigelige.

Under bolsjevikens maktovertakelse i Russland og i det som skulle bli Sovjetunionen, brukte man både propaganda og rå vold for å nå målet, nemlig all arbeidermakt, eller allmakt. I dag bruker media en mer sublim strategi, man appellerer ikke til voldsbruk, snarere det motsatte, men da vel vitende at man rår over en annen ressurs som kan være et vel så godt instrument som vold, nemlig den samlede foreliggende sentimentalitet i befolkningen, som de bare så altfor godt vet å spille på, i egne interesser.

Media vet at den som kontrollere sentimentaliteten, den sitter på makten. Derfor er det nødvendig for media å skape sentimentaliteten – som kan ta mange former og bygge på ulike forutsetninger – i media sitt eget bilde og jo mer de lykkes her, jo større makt får de, og det vet de, ja, de er helt avhengig å forstå og benytte seg av en slik innsikt for å kunne bekrefte og bevare seg selv og den funksjon de nå en gang har i samfunnet. Derfor lever da også media av å lyve både for seg selv og for seerne. Prisen de må betale er imidlertid frykt og dertil en frykt de for all del ikke må røpe at de har. De frykter da også å bearbeide, eller søke bot for, denne frykten og dermed blir frykten en frykt som de er dømt til å måtte fortsette å skjule eller bortforklare.

Media lever med andre ord på løgner: Først må de lyve overfor folk flest – ved å underslå viktige aspekter av livets totalitet, for å si det sånn, og dernest tvinges de til å lyver overfor seg selv. I begge tilfeller begår media en synd, en synd de aldri vil vedstå seg seller bekjenne, av den ene grunn at det nå i dag i praksis er media som fungere som gud, en rolle media selv inntar med den største selvfølgelighet og alt dette muliggjort på grunn av mediafolks eget megalomane overmot eller deres hybris, som de neppe er seg bevisst de har.

Men hvordan kan det ha seg at media kan lure og bedra en hel befolkning, en hel generasjon og muligens alle generasjoner som komme skal, og dertil og samtidig seg selv? Hvordan er det mulig? Er det fordi folk er dumme, likegyldige eller useriøse og egentlig ikke interessert? Jeg tror ikke det.

Folk har mer enn nok med sitt daglige. Folk har ikke råd til en embetseksamen i filosofi. Folk tar seg av oppgaver det er mulig å løse og folk vet at folk ikke kan være politikere på heltid hele tiden. Folk søker seg ikke til allmannamøter for å redde verden. Folk vet at allmannamøter kan manipuleres og misbrukes av folk de egentlig ikke liker, men som forsøker å fortelle dem at det er på deres vegne de engasjerer seg og vil forandre verden, derfor holder man seg unna.

Men media – sett som et nødvendig evigvarende allmannamøte som produserer bindende regler, forskrifter normer og lover – tror på sin side at de er uerstattelige og derfor nødvendige, ikke lenger ved å fatte konkrete og bindende resolusjoner, men ved å produsere skyldfølelse, dvs avhengighet, alt i det gode og de godes tjenste. Media dokumenterer nå virkeligheten slik de selektivt ser den, i stedet for å avfatte resolusjoner. De utrolige er at de lykkes like godt nå med å reprodusere virkeligheten i sitt bilde og med sin dokumentarer og reportasjer  – og dermed folks oppfatning av hva synd er – som leninistene gjorde, de som i sin tid overtok makten med vold i Russland i 1917, klarte. Og vi vet alle hvilke enorme lidelser dette innebar ikke bare for russerne, men faktisk for hele verden, helt fram til 1989 da dette ateistiske imperiet vaklet og falt sammen på grunn av sine illusjoner og løgner nærmest av seg selv.

Det den gangs leninister gjennomførte med vold, gjennomfører dagens media med å manipulere følelser og sentimentalitet. De vet at seernes tårer i dag er mer verdt enn de revolusjonæres kuler den gang.

Media, tankesmier og debatter preges av relativisme, for ikke å si nihilisme, dette at det ikke finnes noen objektive, sanne og ekskluderende normer. Man antar forutsetningsvis at enhver er salig i sin tro, og gud nåde den som hevder og tror noe annet. Skulle man si at man tror at det ikke finnes noen annen vei til Faderen enn gjennom Sønnen, blir man strakts tildelt en rolle som et tomt spørsmålstegn, eller i verste fall, og ikke sjelden, som en fornærmelse mot fornuften.

«Det gode selskap» føler seg fornærmet når man påstår at den kristne tro ekskluderer alle annen religion og alle annen tro eller religionsfilosofi som tillater eller oppfordrer til andre forestillinger eller synkretistiske oppfatninger, oppfatninger som i seg selv oppfattes om objektive, urokkelige eller absolutt sanne, - de fleste makter ikke å se den selvundergravende ironien i dette. Det såkalt liberale mennesket i dag – en tittel leninistene av i går smykker seg med i dag - tåler ikke tanken på at han i praksis kan bli totalitær nettopp ved å totalisere liberalismen selv, og dermed en selv.

Det var vår rasjonalitet som la grunnlag for at vi kunne utvikle et sunt, rimelig og kontrollert følelsesliv og det var vitenskapen som lære oss å kanalisere alle våre potensielle undergangskrefter ut i baner som kunne tjene det store fellesskapet. Frihet og selvstendighet var honnørord i slikt paradigme og de impliserte verdier dette paradigme ga. Kapitalismen eller pengehusholdningen var en grunnpillar i alt dette og uten den hadde vi ikke vært hvor vi er i dag. Få synes å tenke over dette faktum, man forakter heller kapitalismen før man gidder å tenke over det.

I seg selv la imidlertid dette paradigme også grunnlag for store katastrofer. Fornuft og vitenskap ble ledsaget av store, ødeleggende kriger som kostet ufattelig lidelse og så store ta av menneskeliv som verden aldri hadde sett før. Vi bar med oss et innebygd dilemma: Vitenskapen var like mye dødens som livets mulighet, og vi visste det. Vi visste at valget var vårt og derfor jobbet vi bevisst for å kontrollere de undergravingstendenser eller det ødeleggelsespotensiale som lå innbakt i alt det vi skapte av frihet og fremgang, i det godes tjeneste og til menneskehetens fremme, til dens videreutdannelse og mer-dannelse.

Vi skulle utvikle oss oppover, mot et høyere kulturelt nivå, og stadig høyere. Og bare «the sky was the limit», skulle vi tro, da våre ledere talte og mante oss til å tenke progresjon og fremtid i en stadig bedre verden, en verden vi selv skulle skape, uten innblanding av Gud, ja aller helst heller uten innblanding av det gamle Fedreland, - det kunne settes på vent eller helt utryddes fra tankene. Vi ble i stedet oppfordret til å tenke større, videre og høyere opp, vi burde tenke større, mer globalt og mer på store unioner enn på kommunegrenser og lokaldemokrati. Ja, vi visste det: At med all denne fremgangen måtte det følge en bevisstgjøring av hva menneskelig frihet innebar, og det ansvar som uvegerlig fulgte med, og som inngikk i hele dette paradigme som en integrert struktur hvis hvert enkelt ledd eller hvert enkelt perspektiv ikke kunne skilles fra.

Vi følte vi var hele personligheter med forpliktelser, ansvarsfølelse og noenlunde realistiske forstillinger om virkeligheten og verden. Vi så på oss selv som potenser til å utvikle og å bli utviklet, vi kunne velge selvforedling, eller la være. Vi kunne tillate oss å drive selvrealisering, men dette da sett i et større perspektiv: Det selvrealiserte – eller bedre: det realiserte – menneske ville bli en god samfunnsborger, et gagns menneske, et subjekt med selvkontroll, høy moral og sterk ansvarsfølelse, spesielt i sosiale sammenhenger, gjerne uttenkt og uttrykt som solidaritetserklæringer, politiske eller kulturelle manifester, programmer etc (i en uendelighet, vil man kunne si) og slik skulle «landet» eller verden bygges på ny og borgerne få utvidet livsområde til å være sunne, friske og optimistiske mennesker i et tempo og på en skal verden aldri tidligere hadde sett.

Det gjaldt da også spesielt at borgerne skulle stimuleres til generelt å forbedre eller foredle sine holdninger. Vi skulle avlæres alle fordommer, noe som i virkeligheten er umulig hvis vi da ikke vil miste oss selv og heller gå opp i kollektiver eller partier hvor respekten for individet var på et lavmål, selv om slike organisasjoner påsto det motsatte, nemlig at de var individets beste venn og høye beskytter.  Vi skulle lære oss å tenke at ingen troer eller kulturelle verdier er bedre enn andre verdier, at alt egentlig er like godt, når det gjelder troer og uttrykksformer, moralske eller a-moralske grunnmetaforer, virkelighetsoppfatninger, menneskesyn og verdipreferanser.

I dag er Europa blitt en svamp som tiltrekker seg alt ansvar, all skyld, all skyldfølelse, alle skam over ikke å være god nok eller strekke til når det gjelder å «frelse» det folkehav som står klar utenfor på kontinents dørstokk, klare til å bryte seg inn for å få del i den evige og totalt ubekymrede kakespisingen de tror vi holder på med – på bekostning av verden for øvrig - de tror det foregår en luksus innenfor Europas grenser som europeerne har plikt til å dele med dem, - og dette gjelder nå nesten bare Europa, med unntak av USA, selvsagt. Det er likevel tydelig at det er Europa disse flyktningene har blinket seg ut som sitt Soria Moria eller Shangri la.

Europa suger til seg ansvaret og vakler under selvpiskingens brutale og perverterte nåde, Europa ikke bare påtar seg ansvaret, Europa pådyttes ansvaret og gjør det i en slags saligprising av egen lidelse, som masochisme eller sykelig trang til å skade, belemre og nedverdige seg selv.  (De fleste vet ikke at det er dette vi driver med).

Vi er inne i en kollektivt vannviddsperiode, vi er besatt av følelser av godhet og frykt for ikke å prestere mest mulig høymoral, og å være mer høymoralsk enn naboen og de andre, en moral som riktig nok – hvis vi ser dypere inn i denne materien - ikke består i annet en selvforherligelse eller egosentrisitet.

Vi er i de tilsynelatende så varme og åpne følelsers vold, vi er inne i et kollektivt hysteri som ikke kan ende med noe annet et kollektivt selvmord, slik noen beskriver det.

Det har feid inn over oss en selvdestruksjonens vind de siste 50-60 årene, en virvelvind har gått gjennom sjelenes tomhet og virvlet opp alt av støv og synder som lå der, men som aldri var blitt adressert eller bearbeidet, hverken av prestene, kunstnerne eller psykologene, profesjoner det burde være en selvfølge for å fokusere på med all force og kreativitet, alvor og medmenneskelighet. 



Vi forveksler i stedet følelser for kjærlighet, vår sentimentalitet med det absolutte gode. Å være sentimental eller ha god følelser anses som selve livets endelig må og hinsidige bestemmelige, det altstore summum bonum, og med den en lykksalighet som overstiger eller transcenderer alt. (Men dette er noe vi gladelig ser bort fra, fordi vi rett og slett ikke tør, for å tørre ville være å avsløre oss selv som ynkelige, feige, oversarte, hypersensitive, hovmodige og megalomane).

Det er lenge siden europeere flest så noe behov for å rense seg for personlig synd og søke Guds nåde og velsignelse. En europeer av i dag snakker ikke om helliggjørelse og et rent liv, nei, han snakker i høyden om selvforedling gjennom selvhjelpskurs og yogastudier eller meditasjons- og gymnastikkøvelser.

Spørsmålet vi stilte i ingressen over er et typisk lurespørsmål, et spørsmål hvis hensikt er å fremprovosere, bane eller suggerere frem visse reaksjoner fra den som får spørsmålet og forventes å svare ærlig og aller helst spontant eller på flekken. Spørsmålet er sterkt ledende. Det et spørsmål som tar sikte på å hjernevaske på en måte hvor spørreren forsøker å skjule spørsmålets instrumentalitet og spørrerens underliggende formålstenkning eller tingliggjøring av det mennesket som blir spurt. Det er et spørsmål som appellerer mer til følelsene og det mer eller mindre bevisste behov mennesker flest har for å bli oppfattet som ærlige og autentiske, heller enn ukompliserte og tværre.

Spørsmålet tar sikte på å skape en virkelighet hvor svaret gir seg selv og hvor virkeligheten da forutsettes å bli oppfattet på enklest mulig måte, alt fordi spørreren vet at når det kommer til slike tilsynelatende fundamentalt sett moralske spørsmål – eller at det oppfattes dit hen – så synes de aller fleste at svaret skal være så selvinnlysende at alle mennesker, ikke bare en selv, kan gi sin umiddelbare og enkle tilslutning. Skulle man opponere eller komme med innvendinger og krav om spesifikasjon, for å utvide problemstillingene somskjuler seg i selve spørsmålet, vil man bli oppfattet som et hår i suppa eller ja, endog som psykopat eller kverulant. Og slike etiketter vil man ikke så lett ha klistret på seg.

Spørsmålet er derfor retorisk sett et nærmest fullkomment virkemiddel skal man snu tingene til sin egen fordel og få folk til å tenke og føle som en selv. Det forsøker å gi et inntrykk at spørreren er moralsk uangripelig, at han lar nåde gå for rett og at han har et større perspektiv enn den som får spørsmålet, for mennesket er nå engang slik innrettet at det vanligvis er mer gnient enn raust, selv om man vet at dette er galt, spesielt med tanke på bruk av egne penger mer enn andres penger, for ikke å si oljefondets penger.

Spørsmålet kan dessuten antyde at spørreren er kommet lenger og lenger opp på en moralsk verdiskala enn en selv, at han er mer selvforedlet og at han besitter en reell fordel fremfor en selv. De fleste tenker jo om seg selv at en henger litt etter og at en stadig har mer å lære. Og man vet at kunnskap er makt. Samtidig som man ikke vil fremstå som en sinke.

Når spørsmålet stilles, gir det uttrykk for vilje til å forholde seg til en sannhet de fleste mennesker overflatisk sett ikke klarer å forholder seg til, og dette forutsetter å være et faktum som alle vet, og da følgelig uten at det er nødvendig å stille «kontrollspørsmål».

Spørsmålet er derfor et utmerket virkemiddel for hendige og utålmodige maktmennesker som opplever mer tilfredsstillelse i å få tingene fort unna enn den tilfredsstillelse det eventuelt ville ha vært å nå frem til et høyere refleksjonsnivå med ledsagende bredere saklig grunnlag for å treffe viktige beslutninger - og dette gjelder da ikke bare for politiske maktmennesker, in action, men også for maktmennesker som ønsker dominans både på det offentlige og private område og på det filosofiske, psykologiske, sosiologiske og teologiske området, ja, til og med i dagliglivet der de fleste ferdes og lever sine liv og som søker mer langsiktige løsninger og en mer fundamental dominans.

Som det forhåpentligvis vil fremgå av ovenstående, er det vår mening at media i dag, og spesielt i den situasjon Europa i dag står i, med store flyktningegrupper som søker seg innover på kontinentet, og hvor man får servert den ene tragedien etter den andre, har gitt seg for mye følelsene i vold. Media er lite interessert i de større perspektivene, et aspekt som nesten utelukkende tas opp av nettsteder som HRS og document.no.

Oppsummert vil vi si at media nå deriver en slags høkring med følelser, eller kremming. Jo mer følelser man kan produsere i kunden, jo mer penger tjener man og jo mer makt får man, fordi følelser skaper avhengighet, ikke bare hos produsenten, men også mottakeren, dvs leseren eller seeren.



Media har lenge solgt sin sjel til Djevelen, slik Goetes Faust gjorde, for å kunne vinne kunnskap og slik kunne manipulere og beherske omgivelsene og verden. Media er de nye avlatsselgerne, de lurer folk til å betale løsepenger for folk som lider i det moderne purgatoar, slik flyktningene nå lider på vei fra krigstilstander inn i fredens og den høyeste levestandards Mekka, nemlig Europa.

Medias eksistensbetingelse nr en i den situasjon som råder avhenger av om de makter å skape og holde ved like falsk skyldfølelse i befolkningen og dermed et enormt behov for renselse eller katharsis. Folk holdes derfor som gisler for flyktningenes lidelser, lidelser som de riktig nok selv har påført seg, men som vi forventes å skulle betale løsepenger for, både mentalt og økonomisk.

Det helt utrolig er at folk finner seg i dette og utbetaler uten å mukke. Jeg kan ikke se det på annen måte enn at dette illustrerer selve symptomet på at folk bare blir mer og mer narsissistiske, noe som da også all forskning på dette området bekrefter.

Hvorfor er det slik? Jeg tror det er slik fordi narsissister ofte fremtrer som hjelpere av ett eller annet slag. De viser seg gjerne frem som medfølende og forståelsesfulle, i hvert fall før de mister interessen. Hjelperens høyeste lidenskap er å gjøre andre mennesker avhengig av seg og for å oppnå dette, må han bidra «positivt» ved å selge seg selv, uten å avsløre sin lidenskap og egentlig interesse, som er å styrke egofølelsen og storhetstankene han går og pleier i seg selv.

Det media som hjelper gjør er, at de først ønsker å kapre følelseslivet ditt ved selv å selge seg som nettopp veldig følsomme og innlevende i andre mennesker lidelse og misære. For å få riktig taket på en, skyver media derfor fokuset bort fra filosofiske eller rasjonelle aspekter av et problemområde, slik som f eks det aktuelle flyktningeproblemet. Det rasjonelle aspektet ved dette store problemkomplekset forsøkes gjort til et tabu. Hjelperen skyver fokuset i stedet over fra det rasjonelle til det emotive og følelses- og skylbelagte område, hvor han hurtigere kan fange din oppmerksomhet, forvirret og uvitende om en masse fakta omkring dette og kanskje etter egen mening helt ute av stand til å takle problemet ut fra en rasjonell vinkel, fordi dette er mye vanskeligere å forholde seg til, enn til de umiddelbare følelsene. Livssynet ditt skal baseres på følelseslivet ditt etter hjelperens og medias mening, fordi dette passer ham som fot i hanske. Ja, han får deg sogar til å tro og forestille deg at du gjør begge deler, nemlig å tenke både emotivt og rasjonelt, og dette er hans store kunststykke, som han lykkes med igjen og igjen, uten at noen stiller ham til ansvar for det.

Selvsagt har han rett i at problemkomplekset krever både hode og hjerte, men for hjelperen er det ikke avgjørende at du virkelig bruker både hodet og hjertet, nei, det viktigste for ham er at han får deg til å tro at du gjør dette, og hvis han lykkes, har han ikke bare klart å skaffe deg en mulighet for å lindre din eventuelle falske skyldfølelse, han har i tillegg klart å få deg til å føle deg nærmest ufeilbarlig, bare du istemmer i premissene med dine følelsesmessige reaksjoner.

Hjelperen har på denne måten maktet å gjøre seg til en gud for deg. Han får deg til å føle deg frelst og god. Problemet er bare at hjelperen ikke er Gud, han kan ikke gi deg reell syndsforlatelse, han kan bare servere deg et substitutt, «not the real thing». Det hjelperen kan rose seg av er at han har fått deg til å føle deg litt bedre, i hvert fall for en kort stund, både som et rasjonelt eller logisk og emotiv sunt menneske samtidig. Du føler deg som et helt og oppegående menneske. Han har klart å skape en ny virkelighet og en ny sannhet for deg, en prestasjon han riktig nok selvsagt må ha belønning for.

Og hvem gir han belønningen? Jo, det er du, i første omgang, for du har selv uten å vite det gjort deg avhengig av hjelperen og hans spill. Men hva hvis du gjennomskuer spillet og avslører hjelperen egentlige hensikt og hans skjulte agenda og behov? Jo, da blir hjelperen vred og kaller deg gjerne kynisk, kald, umenneskelig, akkurat som det media gjør overfor realistiske politikere som f esk Thybring Gjedde og nettsteder som documnet.no og HRS.

Vi begynte med et sitat fra en topp-politiker for snart 50 år siden. Det burde gå frem av analysen overfor at denne politikere opererte omtrent på samme premissgrunnlag og med den samme hersketeknikk som media – eller hjelperen – av i dag. Lenger har vi ikke kommet og lenger skal vi visst heller aldri komme. Vi må derfor stole på at det fins en elite som kan gjennomskue disse mekanisme og kunne agere adekvat på dem, skal vi takle de store utfordringer vår egen dumhet som nasjon, folk og demokrati nå har skapt og i stadig større monn vil skape fremover. For atter en gang vil bare de virkelig gode, modige og noble virkelig klare å hanskes med de problemene dumheten, media og hjelperne produserer for oss alle.

Om hvor vanskelig alt dette er, får man et inntrykk av ved å lese følgende kronikk:


 
Kronikkforfatterne bruker omtrent samme hersketeknikk som Berit Ås brukte for snart 50 år siden. Det er nesten ufattelig hvor standhaftig venstresiden anvender denne teknikken, enda den jo er avslørt for lenge siden.
Oppsummert med eksempler fra kronikken:

Mennesker på flukt er, ikke «lykkejegere». De er ikke en «flom». Siden når ble ordet «asylsøker» likestilt med «kriminell» og «uønsket»? Det snakkes om hundretusenvis av «problemer» som kommer. Politikere skylder på «knappe ressurser» og «falske prioriteringer». På vanskeligheter. De  må sendes tilbake. En flyktning blir til flere. Å «hjelpe dem der de er», er umoralsk. 

Mennesker på flukt trenger stabilitet, de må få muligheten til å bygge opp nye liv, de må skaffes jobbe. Disse finnes ikke der de flytter fra. Helsevesenet er sprengt, det er ikke nok boliger. 
Det er naivt å tro at å bygge høye gjerder langs grensene vil hjelpe. Det som ikke er naivt, derimot, er å snakke om menneskeverd og solidaritet. Å snakke om mennesker i stedet for tall. Ahmed og Muhammed er ikke numre.  Vi må hjelpe selv om det koster mer enn vi er villig til å gi. Menneskeverden går foran velferdsstaten.  En velferdsstat uten medmenneskelighet har ingen verdi. 



(Fotnote: Spørsmålet ble stilt av Berit Ås i Morgenbladet i 1973. Det ble kommenter av professor Jan Brøgger i Maktmennesket, utgitt på Dreyer i 1975. Han kommentar gjengitt mellom hermetegn helt i begynnelsen på denne posteringen).

--

Klipp fra aktuelle kommentarsteder ang. pågående flyktningedebatt:

Religion og kultur
Men noen regioner klarer ikke spranget. De fortsetter å få flere barn. I Midtøsten har denne alderspukkelen betydd et stort overskudd av unge uten fremtid. Religionen spiller en ikke ubetydelig rolle. Den hindrer kvinnene i å delta i arbeidslivet. Iran er et eksempel. Kvinnene har fått anledning til å ta høyere utdannelse og har gjort det, men de får ikke lov å delta i arbeidslivet på linje med menn. Chadoren hemmer ikke bare bevegeligheten. Problemet er mennene som ser verden gjennom en chador.
Iranske kvinner tar hevn på systemet som ikke vil gi dem en sjanse: De slutter å få barn. Iran har katastrofale fødselstall og mullahene er fortvilet.
Det er altså en ubalanse mellom regioner, der noen har tatt spranget og er blitt moderne og andre ikke har klart det. De sistnevnte avgir store befolkninger til landene som er utviklet. Moderne transportmidler og organisert smuglermafia gjør trafikken ikke bare mulig, men svært lukrativ.
-
Flyktningkonvensjonen
Hvis Europa velger å definere alle som flyktninger ut fra Flyktningkonvensjonen, vil kontinentet bli oversvømmet. De som bryter opp og drar gjør det på grunn av strukturelle årsaker: Deres samfunn fungerer ikke. Hvis f.eks. forholdene i land som Eritrea og Etiopia, eller Senegal skal kunne være grunn til å få opphold, vil hele Nord-Afrika og det utvidede Midtøsten kunne få rett til opphold i Europa.
Men mediene vil ikke snakke rasjonelt om hva som skjer. I stedet hausser de opp empati og fokuserer på menneskelig lidelse og gjør seg til migrantenes talerør.

Brysomme tall
Tall gjør ikke inntrykk på godhetens apostler. Ikke rart. De er brysomme.

    Det er derfor af betydelig interesse, at Danmarks Statistik netop har offentliggjort nye tal for integrationen af de indvandrere fra ikke-vestlige lande (Statistikbanken). Tallene er beregnet efter en ny og forbedret teknik, og de dækker perioden fra og med 2008 til og med 2013. For disse seks år kan man aflæse beskæftigelsesfrekvenserne efter personernes herkomst, så man får et præcist mål for, hvor godt det danske samfund har været i stand til at integrere disse nye medborgere på vort arbejdsmarked.
    Ville man kalde talserien for en katastrofe, skulle det være, fordi talserien er udtryk for en katastrofe. I 2008 var efter de nye tal 77.9 pct. af persongruppen med dansk oprindelse beskæftiget, mod kun 54.6 pct. for indvandrere fra ikke-vestlige lande. Efterslæbet var altså dengang på 23.3 procentpoint. I 2013 var efterslæbet i beskæftigelse øget til 26.1 procentpoint. Integrationen går altså dårligere og dårligere.

Migrasjonen fra land i oppløsning er et stort underskuddsforetak. Hvorfor tør ikke politikerne sette dette på dagsorden? Har de så liten selvtillit? Har de kapitulert for de “nyreligiøse” multikulturalistene?

--

hrs – dette er bare begynnesen



Lurås på hrs:

collier på hrs:


investerer milliardbeløp:

jalving røde kors hrs


statistikk arbeidsmarkedet hrs


ungarn statistikk


professor Jensen, dansk frivillig kapitulasjon


ungarsk nobelprivinner:

Imre Kertész



broder snapphanen:


Om perpetuerende økning i sosialhjelp: