onsdag 30. mars 2016

Favntak og Anfindsens forsøk på synkretisme



Ole Jørgen Anfindsen som driver Honest thinking har gitt ut en ny bok han kaller Favntak, som er lite mindre enn en apologi for Allah, som han tror er den samme gud de kristne tilber. Han viser i den forbindelse til Den katolske kirke, som han ufortrødent og uten forbehold tillegger samme oppfatning som han selv, men dette er en sublim tilsnikelse. Anfindsen vør sette seg litt mer inn i subtilitetene på området, hvis han vil bli tatt seriøst, og hvis han er interessert i å ta inn over seg at «saken» er mer komplisert enn han synes å forutsette, ut fra eget hode.



Det Anfindsen i bunn og grunn gjør er å overforenkle og dessuten å vende seg til det «de gamle» kalt «Filosofenes gud» og til den tid muslimene ledet an i teologisk spekulasjon på høyt plan, i 2-3 århundrer fremover fra ca 1000 e Kr. I den forbindelse kan nevnes at den katolske helgen og en av verdenshistoriens mest feterte teologer hadde mye å lære av de muslimske teologene, men det bør også nevnes at både de muslimske og kristne teologene i sin tur også hadde mye å lære av de greske filosofene, spesielt Plotin, Platon, Augustin og Aristoteles, noe vi har skrevet om tidligere på bloggen her under tittelen Allah hu achbar - virkelig?

Men før vi tar for oss Favntak, vil nevne noen momenter som kanskje kunne få Anfindsen på bedre tanker når det gjelder Den katolske kirkes forhold til spørsmålet om kristne og muslimer tror på samme Gud, noe Anfindsen tar for gitt:



Det andre vatikankonsil har to uttalelser om kirkens relasjon til muslimer. Den korteste er den viktigste og den finnes i et for alle katolikker bindende dogmatisk konstitusjonelt dokument, mens den andre er en erklæring eller uttalelse på et lavere nivå og dermed en uttalelse som i prinsippet ikke er uforanderlig eller som står en gang for alle.

Lumen gentium, den korteste, sier at «planen for frelse inkluderer også de som anerkjenner Skaperen. Og først blant dem er muhammedanerne (sic!), som hevder (profess) å ha den samme tro som Abraham og at de, sammen med oss, tilber (adore) den ene og nåderike Gud (God) som vil dømme menneskeheten på den siste dag, eller dommens dag.

Men hva er det teksten ikke sier? Noen tror at teksten stadfester at alle muslimer vil bli frelst og at det følgelig ikke er nødvendig å misjonere overfor muslimer generelt, siden de har et like stort krav på himmelen som kristne har, men så er ikke tilfelle. Langt på nær.

Uttalelsen kommer som en del av en lengre uttalelse som begynner med «de som ennå ikke har mottatt evangeliet» og som konkluderer med at misjonsbefaling fortsatt gjelder. Det er mennesker som uten at det er deres feil at de ikke kjenner evangeliet denne uttalelsen referer seg til, til de som på en seriøs måte søker Gud og som beveget av nåde strever ved deres handlinger å gjøre hans vilje slik den er kjent for dem gjennom samvittighetens stemme eller påbud. Men dette gjelder klart ikke at muslimer blir frelst fordi de er muslimer og følger islamske lovforbud og påbud. Det kreves altså et tillegg: Samvittighetens norm, eller samvittighets lov. Og denne forutsettes da strengt tatt å stå over eller ha høyere autoritet enn de islamske skriftene, med Koranen på topp. Hva angår Abrahams tro, presiseres consilets uttalelse at muslimene hevder (profess) at de har Abrahams tro, men fastslår på ingen måte ikke at muslimenes tro er identiske eller noe i nærheten av Abrahams tro, en tro som beskrives som eksemplarisk og som et høyeste trosideal i f eks Det nye testamentet. Kirken anser det tydeligvis ikke som et faktum, en bare som en påstand fra muslimsk hold.

Når muslimene bekrefter troen på en gud som er allestedsnærværende, og på hans attributter som samtidig tilgivende og dommer, kan dette oppfattes som identisk med den Gud kristne tror på og tilber. Men mange katolikker tror rett og slett ikke på at kristne og muslimer tror på den samme, identiske, guden. Det den katolske lære sier, sier den med forbehold. Den sier: for så vidt som vi sier at vi tror på den samme gud, så gjelder dette bare for så vidt som vi sier at gud er skapergud, at han er allestedsnærværende og mild og nåderik osv, så dette betyr ikke at gudsbildene er overlappende i ett og alt, eller kongruente, at de smelter sammen, så å si, ved å la gudsbildene legges oppå hverandre og at vi da ser at de samsvarer, snarere tvert imot. Allmektig betyr med andre ord ikke «allmektig» fullt ut og radikalt innen de to religionenes bredere kontekst eller større, systematisk paradigme. Tvert imot vil både de fleste katolikker og andre kristne og muslimer innrømme, begge med en viss «lettet glød», - vil vi si, bygget på erfaring -, kunne si seg enige om at Allah og Kristus helt klart ikke er den samme Gud. Relasjonene dem imellom, og de troendes oppfatning seg imellom av sin tro og dens hele innhold og retning, passer ikke inn i hverandre, strukturene som avtegnes av gud i Koranen og Bibelen fremstår som gjennomgripende og konstitusjonelle, ja, ontologiske og oppløselige motsetninger.

Katolikker tror ikke at Muhammed var profet eller at Koranen er Guds ord og muslimer tror ikke at Jesus er Guds Sønn eller verdens treenige frelser. Og slik fortsetter det, vi kunne ha regnet opp i nærmest det uendelige, vi henviser til andre steder på bloggen som vil underbygge påstanden. Forskjellene mellom Allah, slik «han» fremstiller seg i Koranen og de andre islamske, hellige skrifter, er ikke ubetydelige eller irrelevante. For hvem vil vel ikke si at man tror på en – helt abstrakt og gjerne helt upersonlig gud – en allmektig, og på en måte allestedsnærværende og uforanderlig og nåderik gud? Ingen kristen kan dermed innrømme eller aller minst antyde at alle disse troende oppnår den frelse fra synd og død som det kristne budskapet forkynner, og bare det, eksklusivt og unikt. Klarest ser vi kanskje den åpenbare sannheten når vi ser at den kristne Frelser, Jesus Kristus, er syndfri. Ingen annen «tro» kan operere ut fra denne tros forutsetningen, som dessuten gjøres empirisk i og med Frelserens korsfestelse, død og oppstandelse.

Dette forhindrer ikke at den katolske kirke ser med stor aktelse på den muslimske tro og muslimer generelt, (Nostra Etate). Det er prisverdig at muslimer tror på Jesus som en profet at de tror på Allahs uransakelige forordninger og at de relaterer seg til disse. Deklarasjonen (Nostra Etate) sier riktig nok at det er «gud» som har talt til muslimene, men dette stemmer ikke med fremstillingene i Koranen, som viser at det er engelen Gabriel, kun, som byr og snakker til Muhammed i streng forstand. «Resiter! Resiter, forlanger Gabriel, da han dukker oppe for Muhammed i en ørkenhule han pleide å meditere i, og dette utlegges da som om Muhammed der og da og alt han uttaler senere er en direkte avlesning av en nedskrevet tekst på en tavle, Koranen selv, som bare eksisterer i den «allahianske» himmel, (og som da heller ikke som en integrert eller udelelig entitet i Allah selv eller det vi kan kalle Allah’s personlighet, men da bare, må vi si, som en oppkonstruert personlighet, i og med at Allah ikke kan forbindes med noe, heller ikke dette å være PERSONLIG på noen måte, uten at dette vil bli ansett som shirk, dvs avgudsdyrking eller frafall belagt med dødsstraff. En Gud som primært er PERSONLIG i radikal forstand, fins bare i kristentroen ut fra dens Skrifter, doktriner og dogmer).

Et annet forhold Nostra Etate ikke er sen om å fortelle, er det prisverdige – men neppe i seg selv frelsende - i at muslimer verdsetter og etterstreber et moralsk liv, at de gir almisser og praktiserer faste. Deklarasjonen oppfordrer både muslimer og kristne til å glemme alle tidligere stridigheter og til å arbeide for gjensidig forståelse og til det beste for hele menneskeheten, for sosial rettferdighet, fred og frihet.

Når Den katolske kirke så formulerer sitt «dogme» på den måten den gjør, så gjør den det i svært så «diplomatiske» vendinger og hensikten synes primært å ha vært å bygge bro mellom mennesker mer enn troer. De aller fleste religioner tro på en allmektig, allvitende, og allestedsnærværende gud. Det er utgangspunktet, men knapt noe mer, et forsøk på samling om det meste elementære, teologisk sett. Men hensikten for kirken i det store og hele og lange perspektiv, og i det lange løp er, å misjonere for kristentroen ved å opprettholde og utvide dialogen for på den måten å få frem det spesifikt kristne budskap, om ikke direkte og konfronterende, men indirekte i den hensikt å skape gjensidig respekt og forståelse.

Vi bør også huske på paven ikke bare representerer Kirken i snever forstand, han representere også pavestaten Vatikanet, som kan betraktes som et «verdslig regimente» som løper parallelt med det åndelige regimente og hvor Kristus råder suveren.



Men ikke bare forholdet til Den katolske kirke bør Anfindsen ta opp til nærmere vurdering, han bør også forsøke å åpne seg for mer generelle strømninger som gjør seg gjeldene angående spørsmålet om Gud, spesielt i Vesten, og mer om hvordan folk generelt nå tenker om problematikken, i en tid hvor toleranse er blitt et honnørord som tillegges status som den nye, hellige overgud, en gud mennesket selv har tatt mål av seg til å administrere, som en fast ansatt, mild og bejande og bevilgende eller innfriende byråkrat i en ideverden, som man underlig nok fortsatt tror på eksisterer, men som altså nå  ikke er «befolket» av den kristne Gud, JHWH, men av en helt annen Gud, ja, en menneskeskapt gud, eller en blandingsgud av Allah og Gud, (hvilket er en logisk feilslutning eller umulighet).

Selv farer Anfindsen med en harelabb over noen svært gode, store dogmatiske verk av kjente storheter som Grudem og Erickson, som han nærmest avviser sånn uten videre, men uten at han begrunner hvorfor, annet enn som at ikke finner noe «der», som kan tilfredsstille ham, (eller noe han går og bærer på eller ikke). Anfindsen tror mer på Koranens Allah og dermed islams benektelse av treeningheten enn på den kristne, treenige Gud, JHWH. Han får rett og slett ikke treenighetdogmet til å gå opp eller i hop med den intellektuelle konstitusjon han nå nærmest uten å blunke godtar som et ufrakommelig ontologisk faktum eller et ufeilbarlig aksiom på det rent formale planet. Han faller derfor i en felle som f eks Aquinas ikke falt i, nemlig å ta inn i sine trosforestillinger og rent islamske konsepter. Han klarer ikke, som Aquinas klarte, med glans, å transcendere sine egne forutsetninger. Han må derfor skape seg en gud i sitt eget bilde, og dessuten da antakelig uten å være klar over det, at islam faktisk ikke benekter det kristne, ortodokse dogmet om treenigheten, men bare det Muhammed trodde var et tri-teistisk gudsbilde, noe som er blasfemi både i kristentroen og i islam.

Andfinsen bør kanskje også ta seg tid til å les Thomas V. Morris’s «The Logic og God inncarnate», for om mulig å supplere egne forestillinger eller illusjoner om hva logikk er og innebærer.



Men tilbake til folks generelle gudsforestilling av i dag og da kan det være til hjelp å se på en trosbekjennelse fra et av mange kirkesamfunn som er under oppbygging og som folk flest vil kjenne seg komfortable med og hjemme i, vi tar et tilfeldig eksempel:



Unitarian Universalist church:



«Hos oss akseptere vi mange forskjellige trosoppfatninger fordi vi ikke har noen klart avgrensede dogmer eller læresetninger. Noen av oss vil antakelig tro på en gud som er sjalu og nasjonalistisk, slik guden i Det game testamentet er, men andre vil tro på konseptet om en kjærlig Fader til Jesus. Noen vil være enig med Jesus, Gud er kjærlighet. Andre vil slutte seg til Gandhi og mene at Gud er sannhet. Andre slutter seg til vitenskapen og mene at Gud er den første årsak eller til filosofer som viser til gud som selve fokussenteret i universet. Andre definerer gud som den sammenbindende kraft, den som gir mening til våre erfaringer, det godes makt, etc. Generelt sett vil vi unitarianske universalister finne gud i naturens orden, ikke utenfor naturen. Gud blir dermed en naturlig kraft i naturen, ikke utenfor den.

Alle her er ikke enig om det er nødvendig å tro på gud. Noen er humanister som føler at det er viktig å forholde seg til menneskelige og sosiale saker og interessere seg for etiske sider av livet heller enn å pakke dem inn i teologiske og filosofiske spekulasjoner. Mange ener at dette ikke betyr at man benekter ideen om gud, men at dette betyr mange forskjellige ting for mange forskjellige mennesker». (George Marshall, oversatt fra Harold J. Berry, Truth twisters).



I Apostlenes gjerninger kap 16, 30-31 spør en fangevokter apostelen Paulus og Silas: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli det, du og hele ditt hushold».



Kirkesamfunnet reagerer med forferdelse på et slikt (tilsynelatende) arrogant svar og en representant kommenterer på følgende måte:



«Dette viser hvor autoritær ortodoks kristendom har vært helt siden Paulus helt opp til i våre dager. Det falt ikke Paulus inn at fangevokteren kanskje hadde gjort seg opp noen selvstendige tanker som kunne de kunne ha fått frem i lyset og diskutert. Paulus så ingen som helst grunn til å oppfordre mannen til å tenke selv og reflektere over eventuelle spørsmål og til å forsøke å komme i kontakt med sitt eget hjerte og samvittighet for slik å kunne komme frem til svar på religiøse spørsmål. Paulus sa ikke noe som kunne ha fortalt mannen om de ordene i kristendommen som kunne ha bragt den fremover mot større frihet og personlig ansvar. Det han sa var at dette ikke var noe å diskutere eller veie og teste ut fra erfaringen. Nei, dette er ganske enkelt noe du må akseptere. Vår kirke vil ikke ha noe av dette». Et annet medlem i denne kirken, sa det slik: «Vi er interessert i de etiske relasjonene og dette å kunne forstå livet, vi er ikke interessert i å frelse sjeler; religion dreier seg ikke om trossetninger men handlingsretninger, (Religion is a matter of deeds, not of creeds), det er den naturlige verden vi konsentrer oss om». (Jack Mendhelson, 1964, ibid). Kirkesamfunnet som det referer seg til heter Unitarian Universalist Association (UUA), også kjent som Unitarians og kan ha rundt 500 000 medlemmer, (1996), verden over her).





Fra Anfindsens Favntak finner vi følgende formuleringer:



s 183: En muslim eller en kristen som har hatt for vane å betrakte alle andre som vantro, blir tvunget til å spørre seg selv (hvis han har et minstemål av intelligens) om han kan fortsette å tro på en Gud som opp gjennom tiden tilsynelatende har valgt å villede flertallet av sine skapninger ved å tillate at de følger falske religioner, og som dessuten sender dem til helvete fordi de har tilbedt ham i oppriktighet, men likevel på feil måte. Skal vi anta at han forakter hellighet når den oppnås gjennom andre metoder enn våre egne, eller at bønnen blir overhørt med mindre (fra et kristens perspektiv) de rettes til ham i Jesu navn, eller (fra et muslimsk perspektiv innen rammen av den islamske trosbekjennelse? Det å la sin tro hvile på denne type antagelser er, ifølge Martin Lings, «å tenke ille om Guds forsyn». Og ifølge ibn Arabi vil en ordinær troende som nekter å anerkjenne den guddommelige selv-manifestasjon i andre religioner enn sin egen, og som kun gjenkjenner sin Herre

i de former som er kjent innen hans egen religion, opptre uhøflig mot Gud.



s 184f: Et menneske med en ydmyk grunnholdning vil akseptere at Guds veier er hinsides det man er i stand til å forstå med sitt intellekt, fordi den Uendelige sprenger enhver kategori. I denne sammenhengen er muslimen heldig som i selv koranteksten finner indikasjoner på universaliteten av den Sannhet som overgår enhver mulig formulering: «Hver og en har vi gitt en norm og en praksis!, Sure 5. 48/5253. Muslimen kan så fredfullt vente på å få del i den hele og fulle innsikt i det kommende liv i trygg forvissning at hans religion vi vise seg å ha vært den beste av alle. Den kristne står over adskillig større utfordringer … (Pave Pius xi: Tro ikke at du skal reise ut blant vantro. Muslimer oppnår frelse. Guds veier er uendelige. (Anfindsen ser ikke ironien, eller at paven her unngår visse «udiplomatiske» presiseringer).

Anfindsen fortsetter: På den annen side kan den troende, dersom han har anlegg for det, slå inn på metafysikkens og den intellektuelle intuisjonens vei, til han forstår at «trosretningenes vei (for å bruke ibn Arabis uttrykk) ikke er Gud-som-sådan, ikke den Absolutte. Han vil da innse at Gud-som-sådan er hinsides enhver definisjon – at Han transcenderer ethvert konsept og enhver form – og derfor også hinsides tilbedelse. Vi kan ikke be til noen som er fullstendig uerkjennbart. Og nettopp derfor trer Han inn i de begrensninger gjennom hvilke den menneskelige tilbeder oppfatter Ham. Og Han tillater seg å bli kjent og elsket nettopp slik vi fra naturens side er tilbøyelige til å kjenne og elske Ham. Han skylder oss faktisk dette, siden det jo er Han som har gitt oss vår menneskelige natur og dermed påført oss de tilhørende begrensninger, og dessuten åpenbart seg oss på ulke måter. Og etter at den troende har slått seg til ro med at de ulike formene er slør som den ene Realitet har tatt på seg, kan han gå tilbake til sitt eget, religiøse perspektiv og følge, med fritt sinn og rolig hjerte, den nye tilbedelse og de moralske forordninger som hører med i hans perspektiv.

Den store mujajid Emir Abdu’l-Qadir har sagt: «vår Gud og Gud til de andre trosfellesskapene er i sannhet En Gud … til tross for variasjoner i Han manifestasjoner … Han har manifistert seg for Muhammeds folk hinsides enhver form (her siteres Eaton). For de kristne har han manifistert seg gjennom Kristus … og for tilbederne som han har gitt sin tilslutning til hvilken form det nå måtte være, … manifisterer han seg via nettopp denne formen; for ingen tilbeder av et endelig objekt tilber dette for dets eget egen skyld. Det han tilber er manifestasjonen innen denne formen av den sanne Guds attributter … Likevel tilber alle tilbederne nøyaktig det samme. Feilen de gjør består ganske enkelt i det å bestemme det på en begrensende måte».



Kommentar: Som vi ser kan Anfindsens spekulasjoner minne mye om formuleringene – i utgangspunktet - til det kirkesamfunnet vi refererte til over og dette viser etter vår mening hvor lett Vesten i dag lar seg overbevise om at kristne og muslimer tilber samme Gud, dvs ikke helt den samme, men en Gud som ligner på den annen gud så til de grader, at å skille, synes unødvendig og bortkastet. Men ingenting kan være mer feil og farlig. «Filosofenes gud» er ikke den kristne Gud, det holder ikke, og en garanti mot forvekslingen er nettopp treenighetens realitet selv og dogmet om den, som er et produkt av menneskehetens ypperste intellektuelle bragd.  

-



Ellers:



Ndgj treenigheten kan man spørre om ikke Anfindsen foretrekker "forbrødring" eller kameraderi på bekostning av sannheten, (slik den bl a fremkommer i de to ulike teologiene og da slik de fremstiller seg selv dogmatisk). Dessuten: Han viser til Bart Ehrmann, men Ehrmann er langt fra noen troverdig autoritet, han kritiseres bl a i senk av Craig, det er bare å søke på nettet. Ehrmann er blitt korrigert og tilbakevist på punkt etter punkt, bl a fordi han ikke har sørget for tilstrekkelig faktagrunnlag med henvisninger til foreliggende skrifter selv. (Ehrmann synes å være ekspert mer på å trekke sirkelslutninger enn å forsøke å forstå innhold og kontekst i et større perspektiv).

Anfindsen henviser, som antydet overfor,  også til al Arabi som et slags sannhetsvitne - eller gyldig motivasjon - for omtolkning av kristne dogmer, hvilket i seg selv ikke forteller annet enn at han liker å fremstille deg selv som udogmatisk, uten å begrunne hvorfor vi i det hele tatt skal forskusle dogmene til fordel for en eller annen form for ny konsensus, eller mer fabelaktig og lekker preferanseramme, som han må vite ennå ikke har vært mulig å oppnå, i seriøse miljøer, et ønske om forbrødring med sine venner muslimene han neppe vil se oppfylt, hverken her og nå eller i fremtiden.



Ang Jesus som Messias, kunne Anfindsen godt ha supplert fremstillingen sin og vist til et mylder av lingvistikk som kunne ha fått ham på bedre eller andre og mer dristige og radikale eksistensielle vinkler, eller mindre kjedelige tanker enn dem han så freidig legger for dagen, i det minste. Det burde ha vært mulig for ham å se denne problematikken i en større systematisk teologisk sammenheng.



Dessuten: Han forutsetter at oversettelsen "en gud" kan være like god som "Gud" i Joh 1.1, men faller likevel ned på at "en gud" faktisk kan være å foretrekke og dermed har du tatt skrittet inn i Jehovas Vitners univers, - men ikke eksklusivt - et univers som i den klassiske dogmatikken ikke kan regnes som kristent i det hele tatt. Beleilig nok for ham, kan man ha lov til å tro, han vil da ha lettere for å tilfredsstille islams krav på underkastelse, i og med at Jesus også for JV anser Jesus som en underordnet gud, (de gjør seg da ironisk nok forøvrig selv de facto til polyteister, en fare også muslimer setter seg i fare for å bli!).



Antakelig velger Anfindsen sin tilnærmingen for å komme muslimene i møte på det praktiske og personlige planet, og her på et grunnleggende plan, og hvor forskjellene kommer meget tydelig frem, men i så fall, nok en gang, ofrer han den kristne dogmatikken, i tillegg da også kanskje i håp om å få flest mulig med deg inn i denne villfarelsen, en strategi som kan bidra til å skape en ny slags overidentitet eller synkretisme som alle synkretister mener alle burde tiljuble, i denne vår akk så nøytrale og tolerante tid, i en slags narcissistisk opplevelse av katharsisk gladnihilisme, men, som ved nærmere ettersyn og i sin konsekvens kan være like destruktivt avidentifiserende og mentalt og materielt kaosskapende, enn den motsatte vei, som ville være å finne - og finne ut av - kristendommens unikhet og innebygde eksklusivitet, dvs dens vesen.



Sannheten er at islam og kristendom ekskluderer hverandre gjensidig, de er to inkompatible troer, med to vesensforskjellige guder, et faktum muslimer flest ikke har noe som helst problem med å rette seg etter og ta inn over seg, og en grunnerkjennelse de underkaster seg og lever etter, etter beste evne, uten behov for hjelp utenfra fra imperier og mennesker som selv vil ha æren for å skapt en helt ny allmennmenneskelig gud og en gud som tros passer mer til dagens relativistiske forhandlingsglobalitet og dagens plattheter og feighet enn til fortidens dypere skjønnhet, seriøsitet, mot og kreativitet.



Og i farten, bare for å ha nevnt det: Kristne tilba Jesus som Gud lenge før kirkemøtet i Nicea i 325. Det viser foreliggende dokumenter, men disse nevner du ikke, så vidt jeg kan se. En bevisst forglemmelse?



Men når dette er sagt: Anfindsen virker ærlig, ja, det skal han ha. Anfindsen later til å ha med seg mye ballast fra sin kristne bakgrunn og mye av premissgrunnlaget for hvordan han ser på tro og religion ligger nok her, men uten at han helt klarer å frigjøre seg fra de perspektivene han har med seg. Han har ikke tatt skrittet fullt ut i friheten og den selvstendige "tenkningens" verden som dogmene i seg selv legger opp til, basert på Kirkens egen teologi og historikk i noe omfang og dybde. Han er fremdeles dominert av "gamle" forestillinger om hva tro og religion skal være for noe. Han lever mao i gamle - "medfødte" sekteriske? - dogmer fremdeles, selv om disse dogmene står kontrært til f eks Kirkens innsikter og lærdommer man har trukket opp gjennom århundrene. (Erfaringer, innsikter og lærdommer som på alle måter er helt fantastiske i all sin bredde og dybde). Det virker som om hans egen "tradisjon" eller spesifikke arv her står i veien for et mer fruktbart eller forhold til f eks treenigheten, og hans tanker her er lite bearbeidet. Det er både besynderlig, litt flaut og pinlig å lese hva han skriver om dette, og hvordan han forsøker å begrunne sine konklusjoner, - et forsøk som forøvrig oser av fordommer eller intellektuell latskap, dypere nysgjerrighet frykt eller begrensning - og det er ikke det minste rart at han med den svært begrensede innsikten han har i treenighetsproblematikken i seg selv har lagt listen svært lavt i forhold til en slags personlig villet og behovsstyrt symbiose med islam, en religion mer enn en tro som benekter treenighetslæren og læren om Jesus som Gudemennesket, dvs Jesus både som Gud og menneske, sett i lys av Bibelens store grunntema under ett.



Anfindsen påstår at han IKKE har forkastet treenighetslæren og at han fortsetter å jobbe med visse problemstillinger som jeg fortsatt føler at jeg mangler tilfredsstillende svar på.



Anfindsen henviser til at «Både Bauckham og Hurtado legger stor vekt på TILBEDELSEN AV JESUS hos de første kristne som det kanskje aller mest sentrale elementet i prosessen som førte frem til treenighetslæren. De første kristne følte seg forpliktet – i lydighet mot Gud – til å tilbe Jesus. Men hvordan kunne man tilbe en som ikke selv var Gud? Dette dilemmaet ledet etter hvert til tanken om at også Jesus måtte være Gud, selv om han var en annen person enn Gud Fader, Den Allmektige.»



Anfindsen mener altså urkirken «tilba Jesus», men han nevner ikke spørsmålet om dette betyr å tilbe Gud eller om man på en sekundær måte tilba – ut fra en annen definisjon av innebyrden av tilbedelse - Jesus som Gud. Det virker som om han har valgt den sekundære måten å forstå tilbedelse på og dermed gjør han, slik prosjektet hans krever, Jesus til en mindre entitet enn Gud. Og dermed har han tilfredsstilt ikke bare ditt eget ønske, men langt på vei også islams ønske om en teologisk og praktisk redusert Jesus og Kristus. Du skriver på et annet sted i din bok at Jesus ikke bare kan være et menneske, dvs han må være noe mer, f eks inkarnasjonen av et himmelsk vesen idet han referer til Menneskesønnen og også i og med dette ønsker han å problematisere treenighetslæren som forutsetter at Jesus er Gud. Anfindsen ønsker at kristne skal lære mer av hva urkirken tenkte om Jesus og at kristne derved kan lære at treenighetslæren legitimt avsvekkes, men hvis urkirken tilba Jesus som Gud (JHWH), vil han, etter min mening, bare oppnå å styrke den ortodokse eller nikenske trosbekjennelsen som nettopp forutsetter Jesus som Gud. (At så er tilfelle mener jeg er påvist).



At den nikenske bekjennelsen bør fastholdes kan også begrunnes ut fra at bibeltekstene påstår at Jesus var uten lyte eller synd, for hvem er uten synd enn Gud? Mener Anfindsen f eks at Menneskesønnen var uten synd? Og mener han at muslimer blir frelst i kraft av at de er muslimer, selv om de fornekter Jesu som Gud? Slik fundamentale spørsmål kan jeg ikke se Anfindsen tar opp.

fredag 25. mars 2016

Det miserable i vår kultur og Les miserables



Charade – hvem lurer hvem? Hvem lurer seg selv? Hvem forfølger hvem – i Norge i dag? Og: Hvem er verst, eller snarere: Hvem eller hvordan kan vi vite hva og hvem som er best? Og hva er da best? Hvilke verdier er det som her viser seg i praksis og som holder og som kan gjelde optimalt universelt og hvilke ikke? Hvem vil vinne?

Svar: Bare den som kjenner sin tradisjon, sin tro, seg selv og som derfor er robust og har en indre styrke som ikke lar seg forvirre, som tenker klart og vet hva han kjemper for og både for og imot. Og det er først og fremst disse som vil forstå hva jeg forsøker å si i det følgende, selv om fremstillingen her kan virke springende og fremstå som lite presis eller som en  «akademisk korrekt» måte å fremstille «saken» på. Intensjonen er å få frem noe så enkelt som at frihet faktisk forutsette begrensning, innskrenkning. De fleste voksne vet i dag at barn har behov for grensesetting, at kaotisk barndom gir traumer senere i livet.

Alikevel: I dag forstår ikke mennesker at dette også gjelder i de voksnes verden. Selv på høyeste akademiske nivå er man redd for å begrense religionsfriheten for noe få, selv om en slik begrensning klart utvider eller sikrer friheten og fremtiden for de mange. Kristne «hitler» heller kristne som uttrykker ønsker om å begrense en viss form for islam enn støtter dem, (se under hvor informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonsssamband Espen Ottesen som knytter Kjell Skartveit direkte til synspunkter Anders B. B. har spredt).
Man mener at slike begrensninger automatisk undertrykker alle muslimer. Man klarer ikke å se at slike begrensninger faktisk kan utvide muslimers religionsfrihet, bevegelses- og organisasjonsfrihet og styrke deres ytringsfrihet og trygghetsfølelse her i landet.
Et slikt poeng er liksom blitt en helt umulig tanke for dem, ja, poenget oppfattes sogar som et uttrykk for intoleranse og totalitære eller for å representere fascistoide holdninger bare dette å ytre selve ideen om at det kan være hensiktsmessige for alle parter å pålegge mer kontroll av moskeer og miljøer.
I praksis drives det en intens følelsesmessig utpressing, en tilnærmet systematisk og organisert svertekampanje og storstilte forsøk på å isolere eller dehumanisere meningsmotstandere,  de som altså ser behovet for begrensning, (Heg Storhaug vil f eks stenge visse moskeer, som nå flere europeiske land vil, uten at det nå påkaller moralsk indignasjon og harmdirrende fyrop, og «redigere» Koranen i et forsøk på å få muslimer flest til ved konsensus å se bort fra medina-surene ved å konstituere mekka-versene som øverste autoritet innen «moderne» islam, se for øvrig andre steder på bloggen om dette).

Noen mennesker kjemper bare imot, (hva det nå enn måtte være, men det handler mest om å kjempe mot ord eller vage begreper, eller konsepter, eller assosiasjoner som i seg selv har en undertone av «tvang», eller begrensning av noens bevegelses- eller ytringsfrihet. De som kjemper imot har lagt seg opp et stort forråde av forhåndsfabrikkerte «honnørord» som de med tydelig tilfredsstillelse kaster på motstandere, som om det var virkelig dritt og møkk).
De som kjemper mot på dette grunnlaget er irrasjonelle. Deres standard er å finne i følelser og behov for nettverk og liasoner, i stemninger, noe de værer i tiden og som de av en eller annen grunn finner opportunt å støtte, i behovet for å skaffe seg «partners in crime» mot emosjonelt projiserte fiender og fiendebilder.
For de har ikke noe annet å holde seg til, disse, som kjemper imot. De mistar irrasjonaliteten – eller nevrosen sin, avhengigheten sin for styrke og kraft, og blir avhengig av å opprettholde den, bevare den, pleie den, og utvide den akkurat som aggressive personer forveksler sin svakhet og avmakt ved å forsterke aggressiviteten for slik å kunne forstørre sitt narcissistiske selvbilde, som i seg selv utgjør en intens følelse av egetverd og status som VIP, «very important person», en posisjon som gjennomskues som et slags storhetsvanvidd, men som aldri avsløres av meningsfeller eller andre «comerads in arms», fordi dette i seg selv ville avsløre egenmanipulerende strategier.
De som kjemper imot klamrer seg derfor til det negative, det motsatte av det positive, det som virkelig er og virker, kall det gjerne kjærlighet, skaperkraft, egenskaper eller standarder som ikke er - eller impliserer og fordrer - destruksjon, kaos, intet.

Men hva skal kjærligheten gjøre uten sin motsetning, sin frister, sin konkurrent? Er kjærligheten til uten sin kontrast: Hatet? Fins baksiden uten forsiden av et stykke? Fins komplementaritet uten komplementaritet?

Det synes å ligge innbakt i menneskets essens et eksistensielt behov for å romme «begge sider». Man føler at noe mangler der det positive ikke oppveier det negative, både i sinn og skinn, i hvert fall så lenge alt går bra, så lenge livet er å bejae og mennesket krones med Guds nåde, dvs tilnærmet ufortjent fremgang, sunnhet, velstand og lykke, slik det primært tolkes i dag.
Harmoni synes å forutsette at man balanserer i sitt indre frykt og håp. Om fienden ikke er der, må man så konstruere ham opp, for å kunne opprettholde balansen, harmonien. Blir denne gruppen for homogen og snever, ser de fleste at det bør gjøres storrengjøring og dører og vinduer settes på vidt gap. Vi vet at hvis dette skulle skape ubehag, eller risiko for sykdom, frost og skade, så kan vi skalke lukene, så er det verdt det på lengre sikt. Men når det gjelder islamske miljøer som truer med å ødelegge vårt demokrati, nei, da låser seg man heller ute fra en reell debatt og klamrer seg til illusjoner, ved først og fremst gjøre kristne til syndebukker.
Kristne – eller mennesker som står på den judeokristne tradisjon og arv – blir da gjort til et større problem og en farligere maktfaktor i samfunnet enn de ekstreme muslimske miljøene. Og det er nesten ikke til å tro, men det er dette som skjer.

De som kjemper imot – uten å vite hva de bør kjempe for - vet ikke at de kjemper imot og en sik erkjennelse fester seg ikke i selvbevisstheten. For dem er kampen viktigere enn verdiene de enten kjemper for eller mot. Men disse «kjempen» - som ofte er mer feige enn modige -  blir ikke gode, interessante frihetsforkjempere og motstandsfolk med innsikt og mot av den grunn, eller folk man bør stole på og gjøre felles sak med. De står kontinuerlig i fare for å miste illusjonen, miste sin magiske «kraft», og å svikte seg selv, sine nærmeste, sitt miljø, sitt land – og sin Gud, som de enten har, eller tror de ikke har, eller rett og slett fornekter.

Noen av de som kjemper imot og ikke kan annet enn å kjempe imot seg gladelig og fullt bevisst hen til Satan, andre gir seg hen til det absurde helt uten å vite det eller forsøke å bruke fornuften, fordi de ikke vil, og bare kanskje fordi de ikke evner … Men er du mot noe, må du vite hva du er mot, noe mange av de som kjemper imot ikke er klar over. (De føler det som om de har en absolutt rettighet eller legitimitet til å stå på de krava de formulerer som de eneste saliggjørende og utelukker enhver plikt til å se sakene i et større perspektiv). Men faktum er at det er mest fornuftig å virkelig gå inn for å kjenne det eller de du er imot, ved å ta de du er imot sin argumenter og vinkler alvorlig. Du kan ikke stole på autoriteter alene. Du må gjøre deg opp en mening og du bør kjenne ditt verdigrunnlag tilstrekkelig for å kunne skjønne og begrunne at verdiene faktisk er en integrert del av deg, ditt følelsesliv, ditt viljesliv, ditt behovsliv, ditt overskuddsliv, ditt underliv og/eller ditt underskuddsliv, - for å si det slik. Og ikke bare din, men de fleste av oss. Fremtiden tilhører ikke bare individet isolert og dets mer eller indre situasjonsbestemte følelser og behov, selv om det smykker seg av gruppetilhørighet eller et kollektiv. Du må innse at dette kan kreve stort mot og at det koster. Ja, at det kan koste deg livet og kjærligheten, men at det er verdt prisen hvis du kjenner Sannheten, - det er sannelig et stort og krevende prosjekt, dette vårt menneskeliv.

Vi skal nå se på hvordan noen ikke helt ubetydelige aktører i media reagerer og begrunner seg her i relasjon til et par tre konkrete saker med fokus på hva bl a Kjell Skartveit og Hege Storhaug har «tilveiebragt» av muligheter for å «tømme seg», eller «fylle seg», sett med disse aktørenes øyne, de som for enhver pris er imot. Det er et spørsmål om å finne balansen eller harmonien. Det dreier seg antakelig om forsøk på å beholde eller miste vett og forstand, for disse menneskene. De trues kontinuerlig av at det de er imot skal forsvinne eller få for stor makt over dem. Det gjelder om ikke å havne i grøfta, om ikke å kantre, om å bevare Den gyldne middelvei, tror de, eller ens egen dyd (eller kall det dygd). Det dreier seg ikke her om å tjene mest penger eller vinne et godt ettermæle. Det gjelder å inkarnere seg i en dygd som kan føles som en slags forutsetning for å inneha eller gjøre seg ett med den absolutt sannhet, (eller ens egne subjektive sannhet). Noe mindre holder ikke. Det store »mindre enn» blir en uutholdelig tanke. Man ønsker å være «on top of it», bære eller briste. De øsnker å være større enn, et fariseersk perspektiv, selvsagt, som de som er imot ikke kan innse eksisterer som en faktor i deres liv, «Kopf bis Fuss».

Det virkelig store, fundamentale spørsmål – som som oftest fortrenges, enten ut fra angst eller ren og skjær latskap, og noen tilfeller: Ren og skjær ondskap   – oppstår når man vil være på to steder samtidig, når man vil være A for C og B for C på en og samme gang. Som når Kirken forsøker å leve med at «det går fint an å leve med to grunnleggende ulike eller inkompatible syn uten at dette kan gi grunn for å se at det  foreligger en reell splittelse innen Kirken!» Og som nå kirker og menigheter sier ja og nei til islam på en og samme gang og samtidig som de angriper kristne søsken for å ta et tydelig standpunkt mot islam, (ikke muslimer).

Vi skal forsøke å avsløre svakheter i argumentasjon og tilnærmingsmåte og isolere hvor det svikter, indirekte både personlig, rent verdimessig og kognitivt, ved bla å presentere deres selvavslørende retorikk, på en måte som vil overlate eventuelle lesere primært til å trekke sine egne konklusjoner, uten at vi fra vår side vil gå altfor detaljert til verks i denne prosessen. Vi mener at hva disse aktørene skriver og hvordan de angriper saken, nærmest i kraft av seg selv, vil illustrer at debatten om islamkritikere og deres ikkemuslimske motstandere eller fiender nå har tatt fullstendig av og at den vitner om at uanstendigheten og uforstanden har overtatt helt på bekostning av anstendigheten og hva vi burde forvente av oppførsel i den offentlige diskurs.

Vi er inne i en periode som søker seg tilbake til en mytisk verden, til manikeismen, som målbar forestillingen om og troen på at det fantes to guder, to kosmiske grunnkrefter, en god og en ond og at mennesket bare kunne «tilhøre» enten den ene eller den andre guden, som kontinuerlig kjempet om herredømmet over verden og menneskene.
Mennesket befant seg dermed enten blant «dem» eller «oss», selv om dette kunne være vanskelig å avgjøre hvem som befant seg på den riktige siden og hvem som befant seg på andre, til syvende og sist.
Det gjeldt imidlertid for alle å befinne seg nettopp på den riktige siden, altså blant «oss», eller «dem», for alt er jo relativt, selvsagt. Man opparbeidet seg metoder for å sikre at man havnet på den riktige siden og ikke blant «dem». Disse tilbød sterke riter og leveregler for hvordan man kunne seg sikre posisjoner, i den overordnede sammenhengen.
I og med jødedommen og kristendommen i Vesten forlot man manikeismen og Gud ble ÈN, men likevel hang tanken igjen på at mennesket etter døden ville bli adskilt en gang for alle og hvor da «vi» havnet på riktig side og «de» på den gale.
I det praktiske liv utenfor den religiøse sfære skilte man også tydelig mellom et «vi» og et «dem». Man tilhørte først den eller den slekten, senere den eller den klassen og enda senere: Den eller den rasen, basert på biologisk kriterier eller empiriske «funn», selv om disse etter hvert ikke lot seg opprettholde og hevde hverken kulturelt eller vitenskapelig.
Mennesket skilte også lag i et tydelig «vi» og «dem» i religiøs sammenheng. De kristne var «Vi» i forhold til muslimene og muslimene var «vi» mot dem. Troen satte et absolutt skille mellom oss og dem, og dette var det nå plutselig om å gjøre å utradere en gang for alle og stille opp som et absolutt ideal som skulle realiserer nær sagt med alle midler. Det ble plutselig ansett for å være rasistisk å skille mellom tvers igjennom kulturelt betingede forskjeller helt uavhengig av biologi og troenes verdi sett i forhold til hverandre. «Det ble bestemt» at alle troer var like verdifulle eller gode eller at i ingen av dem kunne gjøre krav på å være objektivt bedre enn de andre troene. Det samme gjaldt menneskesynet og gudsforestillingen.
Det ironiske i dette tidsbildet er at de som ut fra en opprinnelig antirasistisk tilnærming var de som viste seg å være ivrigst etter å skape et nytt skarpt skille mellom et nytt «Vi» og et gammelt og forlengst avdanket eller antikvert og «rasistisk» «Dem», nemlig mellom dem som ikke ville innordne seg eller underkaste seg de forestillinger at alle troer eller like gode eller like dårlige, alt etter som. Vi fikk dermed et skille mellom de som kalte seg selv antirasister pluss og i kompaniskap med de som sverget til en tro som vitterlig anså seg som en gang for alle fastsatt – ved gudommelig dekret - bedre enn alle andre troer og alle de som ikke godtok at denne troen var bedre enn de andre og disse kalte da dette nye Vi for rasister. Alle andre enn det nye Vi ble kalt «dem», dvs rasister.
I biologisk forstand er dette absurd, også filosofisk, men dette synes ikke å avskrekket de som tilhører de gode, nemlig det nye Vi. Men hvilket grunnlag er det da man bygger på og forsøker å forsvare sin posisjon ut fra? Jo, det er ikke noe annet enn ord, eller rettere sagt konsepter og forestillingen om at ordene skaper det de nevner, altså et rent performativt utgangspunkt. Det gjøres ikke lenger forsøk på å begrunne et eventuelt ontologisk skille mellom oss og dem, nei, det enste man har å holde seg til er konseptene, performasjonen, honnørordene og forestillingen og behovet for å tilhøre den rette siden, den som legitimere seg ut fra sin egendefinerte godhet. De er de som tilhørere dette orduniverset og som er best i stand til å gjøre det til sitt eget som tilhører «ontologisk» - eller rettere: kvasi-ontologisk -  det ene, sanne Vi. Det gjelder derfor, i første omgang å renske ut alle ord som kan true dette universet eller dette paradigme, (som oppleves som et absolutt og kompromissløst av det nye, gode Vi, som aksiomatisk, eller a priorisk, og altså helt uten a posteriorisk grunnlag, oppfattes som et faktum eller en tro man ikke forhandler om og derfor – falsk – oppfattes som objektiv eller absolutt).
Vi kan derfor si at vi har vendt tilbake til en slags ny manikeisme, et nytt, radikalt og uforsonlig skille mellom «oss» og «dem», et skille «antirasistene» i utgangspunktet aldri ville ha drømt om å skape, men som det tragisk nok har klart å skape, performatorisk. Resultatet er blitt at krigen mellom Vi og dem er blitt en ordkrig, eller en konseptkrig, uten forankring i det ontologiske, i den virkelighet som eksisterer og som nødvendigvis må innholde Èn sannhet og èn gud, en sannhet hvis motsetning eller negasjon er umulig å hevde.
Det sier seg selv at en slik krig vil bli langvarig og blodig. Dens grunnlag er grunnleggende usikkerthet og derfor grunnleggende utrygghet. Den innbyr til fideisme og radikalt uovestigelig triumfalisme. For konsepter blir fort til en integrert del av ens personlighet, ens identitet og identiteten er det siste en vil miste her i livet, sammen med kameratene, som man gjerne er villig til å ofre livet for.
Dessuten vil mennesker insistere på å ha rett, og å være på den rett siden, eller rettere, den rettere siden enn «dem» er, alle sammen.
Det nytter ikke i en slik situasjon og vise til noen håndfast med legitimitet eller grunnlag i biologi eller andre objektive parametere hvor verdiskalaer med sikkerhet en gang for alle kan leses direkte ut fra beregninger eller målinger, uansett hvor mye man måtte forsøke, (uten guddommelig åpenbaring). Alt vil til syvende og sist avgjøres i et stor performativ slag (av kosmiske proporsjoner), og da gjelder det hvem som er sterkest, smartes og mest utholdende til å ta rotta på «dem», dvs «de andre», de som ikke lenger tilhører «Vi».
Kampen for skape ett nytt Vi, skapte nettopp det man forsøkte å unngå, nemlig et nytt manikeisk og totalt uforsonlig skille mellom et «vi» og et «dem» som verden aldri tidligere har sett, og som det farligste skille som noen sinne er skapt av mennesker og deres postmoderne konstruksjoner.
Hvilken av de to nye gudene vil så «overleve» og finne sin naturlig rett på sikt? Det nye Vi eller Det gamle? Antirasistene eller «rasistene»? Virkeligheten eller konseptene?
Vi er ikke i tvil: Det er de som til nå på et helt urimelig og konseptuelt uholdbart grunnlag er blitt kalt «rasister», fascistoide, islamofobe eller totalitære. Og grunnen er klar: Det nye Vi har nemlig integrert i seg selv to uforenlige motsetninger, nemlig forutsetning at de som hevder at alt er like godt eller like ille er like gode som de som hevder at de faktisk er bedre enn disse, de som først og fremst er mot og ikke har helt klart seg for hva de er for og som kan stå seg. De vil selvdestruere, disse. Man kan ikke være A og ikke-A på en og samme gang under ellers like forhold. Det er logisk og ontologisk umulig.

Så til de aktuelle sakene:

Sammendrag av en kronikk av Kjell Skartveit i Dagen 25.02.16:

Den 1. februar skrev KrFs Erik Lunde i Vårt Land om Hege Storhaug: «Hvis vi, som Storhaug frykter, kompromisser med de radikale islamistene, … Vi må stå opp mot radikal islamisme, akkurat som vi bekjemper alle andre former for ekstremisme … Men et slikt oppgjør blir ikke troverdig dersom vi samtidig går på kompromiss med våre egne verdier… likeverdet, rettferdighetssansen, toleransen og demokratiforståelsen … går vi oss vill.»

Er religionsfriheten en udiskutabel menneskerett? Og hva er egentlig islam, er det virkelig slik at vi ikke kan si noe sant om islam? Disse spørsmålene henger sammen, og svært mange kristne er opptatt av hvordan vi skal forholde oss til islam og muslimer. Men hva med staten?

Nestekjærligheten er en av KrFs verdier, skriver KrF på hjemmesiden sin, uten å gjøre rede for hva som da skjer med toregimentslæren. Er det uproblematisk at staten synes å ha blitt invadert av gode menneskers dårlige samvittighet?

Er det statens oppgave å være ubegrenset nestekjærlig, uten evne til å sette grenser for menneskers religiøse utfoldelse, og ikke beskytte oss mot dem som har onde hensikter?

Er det virkelig slik at religionsfriheten overtrumfer alt annet?

Jeg tillater meg å hevde at de som forsvarer religionsfrihetens suverenitet ikke kan ha tenkt over konsekvensene av en slik holdning. Historien har eksempler på religioner hvis tilhengeres atferd var av en slik karakter at deres fiender så seg nødt til bekjempe dem.

… uansett var Moloks råskap av en slik karakter at romerne ikke visste hvordan de skulle omtale ham. Tilbedelsen ble utøvd gjennom menneskeofringer; store mengder små barn ble kastet i glødende ovner. Utfordringen var at Kartago var et høyt sivilisert samfunn …  Cato avsluttet sine taler med «at for øvrig mener jeg Kartago må ødelegges», var det fordi han visste at slike religioner forhandler man ikke med, de må ødelegges. … Aztekernes menneskeofringer til solen var så ekstreme at spanjolene forstod at det var bare en løsning; dyrkingen av solen måtte opphøre.

Jeg tror ikke det er vanskelig å vinne gehør for, selv i vår tid fylt av toleranse og respekt for andres tro, at det var riktig for Roma og Spania å ødelegge og forby slike destruktive religioner.

Vi kan dermed si noe om ­kravet om religionsfrihet: Den kan ikke være absolutt, vi kan ikke tillate religioner som baserer seg på menneskeofringer.

Også kirken forstod tidlig at kristen tro kunne ødelegges til det ugjenkjennelige dersom den ikke ble forsvart, og kirkens kamp mot kjetteriet var, selv om det er politisk ukorrekt å si det i vår tid, avgjørende for vår sivilisasjon.

Men i dag er tonen en annen, det er som om troen på en sannhet er blitt blasfemi i seg selv. Det å erkjenne at barbariet kan komme tilbake er det nærmeste man kommer et moderne kjetteri. Men … den typen religioner kan vi ikke tillate.

Spørsmålet blir da hva islam er, om det er mulig å si noe om islam, eller om den er «en million ulike ting», slik det har blitt så populært å si. Da Hadia Tajik skulle si noe om islam på Verdidebatt, skrev hun at «det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet».

Hun skrev det som i triumf, som om fravær av en hellig Gud var et gode. Det bekymringsfulle er imidlertid at våre kristne ledere knapt synes å forstå hva Tajiks utsagn betyr for praktisk religionsutøvelse.

Islams gud, Allah, må med fravær av syndefall og påfølgende arvesynd tåle det kristne kaller synd, og med tanke på at Allah også er en skapergud, er det med ett fullt mulig å si svært mye presist og entydig om islam som religion.

Men barbariet har med Allahs natur å gjøre; som en ikke-relasjonell guddom er hans allmakt fullstendig og kravet til underkastelse absolutt.

Her finnes det ingen kjærlighet, og menneskeverdet er ikke-eksisterende. Underkastelsen går helt inn i døden, offerdøden, hvilket viser seg i islams «julefeiring» id al adha, hvor man feirer Abrahams vilje til å ofre sin egen sønn, det perfekte forbilde. Og alle islams krav om dødsstraff for ulike religiøse overtramp bør oppfattes som religiøse menneskeofringer, krav for å blidgjøre en altomfattende a-moralsk guddom.

Er det da et knefall for autoritære krefter å hevde at islam bør forbys eller i hvert fall strengt reguleres?

Det er tidvis vanskelig å forstå hvor kritikerne av Per Haakonsen og Hege Storhaug vil, men å forsvare islam fordi man frykter friheten for egen tro, er som å ofre sannheten i håp om ikke å nære brutaliteten, det eneste vi oppnår da, er å gi brutaliteten sannheten i gave. Det er demokratiets rett til å bekjempe sine fiender, det er ikke et autoritært trekk, snarere tvert imot.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/RELIGIONSFRIHET/Ukristelig-islam-motstand-307028


Sammendrag av Ottosens svar til Skartveit:

Nei til islam: Innledende kommenterer: Ottosen svarer Skartveit nedlatende og uten å forstå Skartveit hovedanliggende, for ikke å si Skarsteins forankring i vestlig human- og kristen filosofi og teologi:

Ottosen: Jeg mener det er en selvfølge at kristne slår ring om religionsfriheten. Å drive misjon … blir bortimot umulig hvis vi samtidig mener at religionsfriheten bør begrenses for andre.

Nei til islam kommenter: Ottosen vil – implisitt og nødvendigvis, hvis han er seriøs - frata muslimer Koranen, Allah og profeten, nennsomt, selvsagt, veldig nennsomt, men det er det som er målet med hans misjonsgjerning, hvis han tør å innrømme det for seg selv. Å oppnå misjonsmålsettingen gjøres da, ifølge ham selv, best ved ikke å begrense religionsfriheten her i landet. Og ved å ikke begrense islamsk misjon, mot Norge, uansett i hvilken form denne tar og uansett om denne misjonering tar sikte på å undergrave demokratiet og innføre sharia, om så med vold.  (Ingen kan nemlig arresteres eller dømmes før de har gjort noe galt, ifølge Ottesen).
Hørere vi riktig, kan dette være sant, at noen er så naive, spør vi? Ja, dessverre, det er bare å se seg rundt og lytte til hva dagens virkelighet forteller, med alle tydelighet, for det er ikke bare Ottesen som er naiv og dumsnill, eller «gode».  Men vil Skarstein begrense religionsfriheten på en for Ottosen selv misjonshemmende måte? Nei, dette kan vi ikke se. Muslimer skal ha full rett til å misjonere for sin religion her hos oss. Å begrense ytringsfriheten for visse, små miljøer, er ikke å forby ytringsfriheten eller begrense den vilkårlig. Vi går ut fra at det er dette Skartveit og Storhaug mener bør skje. Intet mer, intet mindre. Vi vil påstå at dette vil styrke ytringsfriheten på sikt og sikre grunnleggende menneskerettigheter og demokrati. Men tar Ottesen – og de vi nevner under her – ta dette i betrakting på en seriøs og åpen måte? Nei, vi kan ikke se at det er tilfelle, det motsatte er snarere tilfelle: Man vil «ta» personer som Storhaug og Skartveit, ved forsøk på å stemple og stigmatisere dem som så «brune» og uappetittelige som mulig. De skal gjøres til syndebukker, slik at de selv slipper å forholde seg til virkeligheten på en mer realistisk måte. De foretrekker tryggheten de håper å finne blant dem som påberoper seg eller skjuler seg bak honnørordene, de som professor Terje Tvedt har omtalt som beskyttere av «godhetstyranniet», en posisjon som de merkelig nok ikke vil ha sittende på seg, for de er jo ikke «godhetsapostler» i egne øyne, dvs slik Tvedt mener det. De kritiserer bruken av tyranni i forbindelse med godhet, de mener Tvedt bruker betegnelsen «normativt» til stor skade nettopp for godhetstyrannene selv – og deres intensjoner, ofte uten konsekvensvurderinger - og deres omdømme, og det skal ikke tåles, (biskop Atle Sommerfelt, f eks, i Dagsnytt 18 for noen dager siden i ordduell med Tvedt, som prer med at «godhetstyranniet» er et rent analytisk uttrykk, Tvedt kaller jo da heller ikke sin datter for «godhetstyrann», selv om hun jobber i det systemet faren kritiserer for manglende fleksibilitet i forhold til mål og metoder og virkelighetssans osv).

For a propos å nevne det: Tvedt hadde kanskje stått seg på å kalle det han for mange år siden myntet som godhetstyranni «snillhetstyranni» i stedet, det er nemlig lettere å ville assosiere seg med dette å være snill enn god. «God» har et dypere innhold, det peker innover mot religiøse dimensjoner, noe større, egentlig, enn menneske har kontroll over eller identitet med. «Å være snill er en typisk menneskelig egenskap noen har mer eller mindre av, det er ikke t arketypisk begrep som «godhet» er og derfor mye lettere å forestille seg og kunne «peke» på som en rent menneskelige egenskap, eller en rent relativt menneskelig dygd. «God» er straks mer et allmennbegrep enn «snill», noe de fleste av oss kan identifisere oss med eller like å bli assosiert med enn «god». Det heter jo da også i Det nye testamentet at bare Gud er god, og det er Jesus selv som sier det, når han blir spurt. (Mennesket har virkelig altså noe å leve opp til når man skal snakke om «god»).

Ottosen fortsetter og mener at det det er et knefall for autoritære krefter å hevde at islam bør forbys eller i hvert fall strengt reguleres. Dessverre hevder Skartveit noe annet og mener at «det er demokratiets rett til å bekjempe sine fiender», og fiendene er altså enhver muslim. Så hevder han at religionsfriheten ikke kan «være absolutt, vi kan ikke tillate religioner som baserer seg på menneskeofringer».

Her begår Skartveit en ganske grov tankefeil, skriver Ottesen. Selvsagt skal ikke norske myndigheter akseptere menneskeofringer. Det er fordi vi står overfor handlinger som bryter med norsk lov.
Akkurat slik må vi tenke om islam. Vi bør ikke forby eller strengt regulere muslimers gudstro. Da blir vi totalitære. Men norske myndigheter bør selvsagt gripe inn hvis muslimer omskjærer jentebarn, tvangsgifter sine ungdommer, trakasserer jøder, selger narkotika, går til angrep på frafalne eller på annet vis bryter norsk lov. Det er rett og slett skremmende at Skartveit ikke innser hvor grunnleggende det er i et demokrati å skjelne mellom holdninger og handlinger.

Minst like underlig er at det at Skarveit tar utgangspunkt i en uttalelse fra Hadia Tajik om islam for å konkludere med at alle muslimer står for en «barbarisk reaksjon mot det enorme menneskelige mangfoldet som er et av kristendommens kjennetegn».

Det er skivebom av t å bruke en liberal og moderat muslim som Tajik for å male et fiendebilde av alle former for muslimsk trosutøvelse. Det er også noe spesielt å gjøre det menneskelige mangfoldet til et særlig kjennetegn ved kristen tro i motsetning til islam.

Men det er ikke dette Skartveit snakker om når han – Skartveit - benytter en påstand fra Hadia Tajik for å lage en svært luftig skrivebordteori om hvorfor alle former for islam er barbariske. Heldigvis står Skartveit helt alene med sine noe usammenhengende påstander. Jeg vet ikke om en eneste islamforsker eller misjonær som har jobbet blant muslimer som mener at islam blir en barbarisk religion fordi Allah ikke er treenig. For øvrig fører Skartveits logikk til at også jødedommen blir barbarisk.
torsdag 25. februar 2016  her

Skartveit svarer Ottesen i Dagen 130316:

Espen Ottosen reagerer i Dagen 25. februar på at jeg mener at islam er en barbarisk religion som bør reguleres. Mitt utgangspunkt for debatten er hvordan staten skal forholde seg til religioner, eller ideologier, som vi vet medfører overgrep mot statens innbyggere.

Etter min oppfatning er islam en destruktiv kraft, en religiøs motsetning til kristendommen, og jeg har til gode å lese eller erfare noe som tilsier en annen konklusjon. Det er en religion som ikke skiller mellom religiøs utøvelse og politikk, og når utøvelsen handler om underkastelse av en a-moralsk guddom, forstår vi at likheten til totalitære ideologier er stor. Jeg ser ikke at Espen Ottosen benekter at islam er et problem, spørsmålet er hvordan vi skal møte den.

Det er ikke alle som setter like stor pris på den friheten vi tar for gitt i Vesten. Marxismen og nazismens angrep på demokratiet er velkjent, men hvordan skal demokratiet forsvare seg mot krefter som vil slavebinde befolkingen? Jeg mener at politiske ideologier og religioner skal behandles likt, og vi er nødt til å spørre hva de vil med samfunnet, det er vår plikt som ansvarlige mennesker. Skal vi vente til katastrofen er et faktum og fangeleirene er i drift, eller skal vi reagere før? Og vil vi ha mulighet til å reagere når demokratiet er tapt, når vi har mistet friheten?

Vil vi virkelig bli et mindre fritt samfunn dersom vi identifiserer våre fiender og avviser dem på grensen, eller krever av dem at de skal legge bort alt totalitært tankegods? Vil et fritt samfunn bli mindre fritt om det avviser nazismen? I dagens Sverige opplever kristne flyktninger fra Midtøsten at deres gamle fiender kommer etter dem, men ingen i Sverige våger å kritisere det som skjer, de er redd for å bli kalt islamofobe.

Ottosen mener at min henvisning til Hadia Tajik viser at jeg ikke har forstått noe av islam. Vet han ikke at undertegnede ville fått yrkesforbud i norsk skole dersom hun skulle fått bestemme? Eller er Tajiks holdning i tråd med hans forståelse av ytringsfrihet og demokrati? For øvrig finner jeg det oppsiktsvekkende at Ottosen ikke synes å se problemer med Tajiks utledning av islam som en religion uten syndefall.

Det er også interessant at norsk rett allerede har påvist at å leve etter islams tro kan være i strid med norsk lov. Mullah Krekar ble dømt for sin tros skyld, men få våger å påpeke dette faktum, det er som om dommens premisser er for kontroversielle.

Hva angår Ottosens påstander om min forståelse av treenigheten, blir han så usaklig at jeg ikke ønsker å gå ned i hans retoriske rennestein. Jeg vil heller henvise til min siste bok, «Staten og Gud», men noe er det viktig å påpeke:

For det første rammer ikke kritikk av islams monoteisme jødedommen. Jødedommen er en ufullbyrdet religion, islam er en fullbyrdet. Jesus Kristus er Guds Sønn, og hele NT viser at det var mulig for jødene å forstå, utfra GT, at Jesus var den Messias som det var profetert om. Gjennom GT går en tråd av løfter og profetier fra Gud om det som en dag skal skje, og vi ser hvordan Paulus «åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde», eller som Johannes spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen.» I en muslimsk kontekst ville Paulus blitt avvist av den enkle grunn at islams avklarte gudsbilde ikke tåler påstanden om en treenighet.

Spørsmålet blir om islams gudsbilde har noe å si for mennesket, for vårt forhold til guddommen og forståelse av synd. Den kjente teologen Gisbert Greshake skriver om en unitarisk gud at «en slik gud verken kan motta et fritt ja eller nei fra skapningen, eller la den få medvirke. Han kan overhodet ikke elske den, for kjærlighet forutsetter at den andre virkelig er selvstendig». Og Stefan Gustafson sier om Allah at «en gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier at den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst».

Er det da mulig å finne hellig kjærlighet, sannhet, fellesskap, menneskeverd, nåde, frihet og rasjonalitet andre steder enn i treenigheten? Jeg kan ikke se at det er mulig, Espen Ottosen får svare for seg selv.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Skal vi som samfunn få lov til å forsvare oss mot islam som religion og ikke bare mot muslimer som allerede har begått ugjerninger? Norsk rett åpner opp for det vi kaller preventiv nødverge. Det vil si at vi har lov til å forsvare oss før et angrep finner sted dersom vi med sikkerhet vet at angrepet vil komme. Staten har fått sverdet for å bruke det, og jeg mener fortsatt at vi har en etisk forpliktelse til å forsvare oss mot en religion som krever underkastelse av oss alle.

Vi kan ikke beskytte islam og demokratiet på en og samme tid. Det er på tide vi bestemmer oss for hva vi vil. her

Ottesen svarer Skartveit: «Fortsatt skummelt fra Skartveit» 15. mars 2016:

Jeg er stort sett enig med Kjell Skartveit i hans teologiske vurdering av islam. Derimot synes jeg det er skummelt at han vil stanse islam med udemokratiske og totalitære virkemidler. Kristne bør være opptatt av å møte muslimer med nestekjærlighet – ikke med fiendtlighet.

For kort tid siden besøkte jeg Mali og Elfenbenskysten. Jeg så utallige moskeer, fikk møte mange muslimer og snakket med misjonærer med lang erfaring i disse landene. Alle sammen fortalte at muslimer i Vest-Afrika med få unntak er svært fredfulle (selv om Al-Qaida også kan slå til i denne regionen).

I en landsby møtte jeg en tidligere muslim som var blitt en kristen for mange år siden. Selv om han var den eneste kristne i en landsby der alle andre var muslimer, var han ikke blitt utsatt for trusler eller vold. Våre misjonærer i disse områdene opplever både skepsis og åpenhet. Men mest møtes de av stor gjestfrihet, mye hjelpsomhet og overveldende vennlighet.

Derfor reagerer jeg sterkt på det skremselsbilde Skartveit maler av alle muslimer. Helt generelt påstår han at «islam er en barbarisk religion» og hevder at islam er «en religion som krever underkastelse av oss alle». Men hvis det var slik, hvorfor lever mange kristne – tross alt – i fred der muslimer er i flertall?

Det kan være på sin plass å påpeke at Indonesia og India faktisk er de to landene i verden med flest muslimer. I disse landene er det i liten grad innført radikal sharia-lovgiving.

En stor andel av verdens muslimer bor således i land som slett ikke sørger for «underkastelse av oss alle». Så enten taler Skartveit usant, eller så må han mene at millioner av muslimer – kanskje flertallet – ikke tilhører religionen islam.

Jeg vet at mange muslimer er mer voldelige og mer totalitære enn muslimer flest i Vest-Afrika. Vi skal ikke være naive overfor krefter som motarbeider demokratiske idealer og vil avvikle religionsfriheten.

Nei til islam kommenterer: Ottosen vil – implisitt og nødvendigvis, hvis han er seriøs - frata muslimer Koranen, Allah og profeten. Det gjøres best ved ikke å begrense religionsfriheten. Og ved å ikke begrense islamsk misjon, uansett i hvilken form denne tar og uansett om denne misjonering tar sikte på å undergrave demokratiet og innføre sharia, om så med vold.  Kan dette være sant, spør vi? Ja, dessverre, det er bare å se seg rundt og lytte til hva dagens virkelighet forteller, med alle tydelighet. Men vil Skarstein begrense religionsfriheten?

Ottesen fortsetter: Det foregår en radikalisering i en del muslimske miljøer som skremmer. Og selvsagt skal vi gripe inn når muslimer bryter norsk lov og krenker andre mennesker. Men en demokratisk rettstat kan ikke straffe mennesker basert på en mistanke om at de vil komme til å begå overgrep.

Like fullt tar Skartveit til orde for dette. Det mest skremmende i Skartveits siste innlegg er påstanden om at staten bør foreta «preventiv nødverge» i møte med muslimer.

Ordbruken er svært overraskende. Vet han ikke at Anders Behring Breivik brukte nøyaktig denne språkbruken da han forsvarte sin terror?

Behring Breivik hevdet at det var rett å angripe AUF og regjeringskvartalet fordi «den islamske koloniseringen» av Norge måtte stanses – for enhver pris.

Min påstand er ikke at Skartveit tenker som Breivik. Men tankegangen og språkbruken hans er uhyre uklok – og svært kritikkverdig.

I likhet med høyreekstreme krefter ser Skartveit ut til å tenke at enhver muslim bør betraktes som en fiende. Han mener å vite at islam alltid «medfører overgrep mot statens innbyggere». Derfor skal vi legge bort grunnleggende demokratiske prinsipper og straffe mennesker preventivt. Vi skal altså gripe inn før norsk lov er brutt siden alternativet er å «vente til katastrofen er et faktum og fangeleirene er i drift».

Dermed har Skartveit rotet seg inn i et totalitært hjørne der alt er tillatt fordi enhver muslim representerer en fare. Det er direkte absurd at Skartveit fremstiller dette som et forsvar for demokratiet. I praksis vil han fjerne muslimers rettssikkerhet – og deres trosfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er skummelt.

Dessverre fortsetter Skartveit med å fremsette usaklig kritikk av Hadia Tajik. Jeg aner ikke hva han konkret sikter til når han hevder at han ville fått «yrkesforbud» i norsk skole dersom Hadia Tajik fikk bestemme, men jeg er trygg på at det handler mer om Tajiks politiske ståsted enn om hennes muslimske identitet.

Det er for eksempel sekulære norske politikere, ikke muslimske aktører, som har ilagt norske «reservasjonsleger» yrkesforbud som fastleger.

Kristne bør skille klart mellom hva vi tenker om islam som religion (i dens utallige ulike avskygninger) og hva vi tenker om muslimer som medmennesker. Jeg mener at islam er en falsk religion som fører mennesker vill.

Det blir derfor absurd når Skartveit hevder at jeg «ikke synes å se problemer med Tajiks utledning av islam som en religion uten syndefall». Men selv om jeg forkaster islam som religion, betrakter jeg muslimske medmennesker som mennesker som Gud elsker – og som jeg er forpliktet til å møte med kjærlighet.

Dette er dessverre et perspektiv som helt mangler i Skartveits artikkel. Det er trist å måtte si det, og jeg håper Skartveit kan korrigere inntrykket, men ikke med et eneste ord sier han at kristne skal møte muslimer med nestekjærlighet og evangeliet om frelseren Jesus Kristus.

Selv om andelen muslimer i Norge er på under fem prosent – og mange er ganske sekulære – er Skartveits eneste perspektiv at samfunnet bør stanse islam på drastisk vis.

Det er rett og slett sørgelig at en kristen skribent er så styrt av frykt. Jeg vil gjerne bo i et land der vi kan nyte mye frihet, men la oss huske på hva Jesus sier om det å bli utsatt for forfølgelse og motstand:

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld» (Matt 5,10-11).150316 på Dagen

Nei til islam kommenterer: Ottesen har ikke forstått noe som helst. Ingenting av det han beskylder Skartveit for holder mål, han finner ingen holdepunkter i det Skartveit skriver som han kan underbygge dette med. Skartveit vil ikke straffe noen for gjerninger han ikke har begått. Ottesen kan ikke påvise at han mer menneskevennlig – og god? - enn Skartveit, heller ikke «snillere». (Ottesen går i farisèerfella: Takk, oh, store gud, for at jeg er bedre enn de andre, mer kjærlig osv!).
Skarstein går ikke inn for drastiske virkeligmidler i kampen mot islam. Skartveit betrakter ikke muslimer som mindre medmennesker enn Ottesen gjør. Skartveit snakker teologi og realisme, Ottesen snakker sosiologi, sentimentalitet og snillisme. Ottesen nevner at de fins millioner på millioner av fredelige muslimer verden over, men har Skartveit påstått det motsatte eller forsøkt å moderere det? Ottesen vil ikke se at muslimer baserer seg på religiøse tekster som gir et helt annet virkelighetsbilde enn kristendommen, et helt annet menneskesyn og helt andre innstillinger bruk av vold og t dette har «universelle» betydning både på det kollektive og personlige planet, at religioner former mennesker innenfra og t troer bestemmer både holdninger og handlinger, (når tiden er inne). Ottesen forstår antakelig ikke forskjellen mellom en gud som påbyr deg å gå til krig og en gud – den kristne – som overlater det til det enkelte menneskes valg og samvittighet, helt alene med sin motivasjon, begrunnelse og metode) om han vil gå til krig og drepe, og at det er forskjell på å tilbe Jesus bare som en «skapning», slik islam gjør, og å tilbe ham og sette sin lit til ham som Gud selv, slik han åpenbarer seg norma normata i Bibelen. Når Ottesen nevne Anders B. B. i samme åndedrag som Skarstein, blir det for tåpelig og infamt av Ottesen. Det trengs vel ingen ytterlige kommentar her. Skartveit ser helle ikke enhver muslim som en fiende, eller en fare, slik Ottosen skriver. Ottosen konstruere dermed feigt nok en stråmann, et «knep» han burde se seg for god til å gjøre, ikke minst fordi det er så åpenlyst tåpelig og lettgjennomskuelig som retorisk humbug eller barnslig demagogi. Vi skal heller ikke se bort fra demokratiske prinsipper, slik Ottesen vil ha det til at Skartveit mener. Skartveit forsvarer tvert imot de samme prinsippene, som Ottesens strategi i sin naivitet kan komme til å sette i fare, for ikke å si over styr. Og når Ottesen argumenterer for at det er god grunn til å forkaste Skartveits analyser fordi det i liten grad er innført sharia i Indonesia, med et flertall på over 90% muslimer, er det grunn til å rope varsko, hvis man da heller ikke skal begynne å le ubekymret og uten hemninger.

Kari Fure i Dagen 230216:
Hege Storhaug vil bruke samme metode for å kontrollere islamistiske grupper som undertrykkende regimer bruker for å kontrollere kristne. Det er neppe lurt.
Storhaugs forslag: Stryke og styre innholdet i islamske skrifter og stenge moskeer. Dette betyr sensur i praksis.
Dette er de illiberale autoritære regimenes metode. Som vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
En forutsetning for å kjempe for kristnes religionsfrihet i muslimske land, er imidlertid at vi anerkjenner andre den samme friheten, hvis vi skal ha respekt. Storhaugs metode innebærer brudd på muslimenes religionsfrihet. Vi slår beina under arbeidet som gjøres for å bedre kristnes kår i muslimske land.
Abid Raja tok initiativet til et verdensomspende nettverk der parlamentarikerne forplikter seg til å arbeide nettopp for trosfrihet, et uttrykke for at stadig flere synes dette er viktig.
De ytre friheter gjelder trosutøvelsen, diss kan staten begrense – foreskrevet i lov og for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse og moral eller andres grunnleggende rettigheter. Slik har staten allerede mulighet for å begrense religionsfriheten slik at det ikke bryter med prinsippet om religionsfriheten.
Det vil alltid være en fare for at illiberale krefter bruker demokratiet til å undergrave det.
Utfordringen er å stoppe de illiberale uten å ty til metoder som gjør at vi i kampen blir som dem.

Vår kommentar: Man kan spørre hva Fure vil si til f eks kristne, reelle, flyktninger fra f eks Syria, vil si når hun forsøker å fortelle dem at vi her i landet vil forby mennesker å kritisere islam, fordi vi da blir akkurat som dem, dvs de som for et øyeblikk siden nettopp har forrevet disse flyktningen og utsatt dem selv, deres nærmeste og deres familier for. Kan vi forventer at flyktningene vil juble over hva Fure sier, at de vil nikke aksepterende og forsikre henne om at det er akkurat det vi bør gjøre, nemlig å kritisere islamkritikerne i stedet for islam og dermed også de muslimene som har drevet dem på flukt – med islam som en evig uforanderlig guddommeligbegrunnelse og hjemmel - og ut på en farefull og kostbar flukt?

Vil Fure fortelle dem – når de kommer til Norge og hun møter dem hjerte til hjerte, så ås si, at hun tar avstand fra deres mening, ja, deres person, hvis de skulle uttrykke forståelse for hva Storhaug foreslår, om at man bør forsøke å peke på den muligheten alle muslimer har for å ta avstand for visse vers i Koranen som blir brukt som begrunnelse for diskriminering og voldsutøvelse overfor ikkemuslimer, de såkalte kuffar, som Fure selv tilhører, i og med sin kristne tro, og som Koranen oppfordrer til å drepe? Hun skjønner tydeligvis i noen dybde ikke at hun tilhører søndaggsfolket, slik de syriske flyktningene gjør, de som nestemann ut, i forhold til lørdagsfolket, dv jødene, som skal tas, både på kort og ang sikt, år forholdene ligger til rette for det, ifølge mange muslimer i Midt-Østen. Hun skjønner ikke implikasjonene av dette dypt, religiøst forankrede slagordet som nå i lang tid er blitt brukt så flittig og med så stor intensitet som det er blitt brukt – og som fremdeles blir brukt - og med så stor overbevisning det brukes, mot både jøder og kristne i de aktuelle områdene

Vil Fure ha hjerte til å kritisere disse kristne flyktninger for å ha sympati for Storhaugs anliggende og for eventuelt å utvise konkret vilje til å støtte henne og jobbe for saken, slik til og med også millioner blant muslimene selv gjør over hele verden, på sin måte, med lignende krav? Hvis hun vil kritisere dem, slik hun kritiserer Storhaug, vil hun etter vår mening mangle ekte empati, innlevelsesevne og vilje til å bekjempe-  med adekvate metoder - mot selve den ideologi og den tro som har forfulgt og drept tusenvis på tusenvis av flykninger i samme situasjon. Hun vil med andre avsløre seg mer som en misjonær for islam, enn for kristendommen. 

--

Britt Margrethe Kvaran Elli, kronikk på verdidebatt: 240216:

Vil Hege Storhaug … (nekte å) promotere individets evne til å gjøre seg selvstendige tanker og tenke i kontekstuell sammenheng? Hun vil blant annet sensurere (stryke) deler av den norske Koranen som kan misbrukes og tvangsstenge noen av gudshusene til én religion i Norge og nekte bygging av flere.

Jeg spør, er dette en større fare for vårt demokrati enn muslimene?. Storhaug generaliserer alle muslimer som en «plage».
Jeg leste gjennomlitteraturlisten i boken og nå vil Storhaug fjerne deler av den norske Koranen, løsrevne vers som misbrukes av ekstremister. Hvor skal da grensen settes, hva skal folk ha lov til å lese? Vil hun da også fjerne alle versene fra den norske Bibeloversettelsen som misbrukes helt frem til i dag i undertrykking av kvinner og avstraffing av barn? I februar 2015 ble en norsk, kristen menighet anmeldt for oppfordring til å slå barn, med hjemmel i ett vers i det gamle testamentet. Disse versene håndheves fortsatt i flere miljøer. Vil hun fjerne mange kapitler om et nomadefolk (jødene, min mrk), som meide ned folk etter folk i sin erobring av landet deres Gud hadde gitt dem.

Hører det ikke mer til vår demokratiske samfunnsform at det undervises i å lese både Koranen og Bibelen i kontekstuell sammenheng? Er vi de eneste som er i stand til å tenke "rett" og beskytte andre mot informasjon som vi mener vil forderve dem? Skal nå den norske stat nå bli formynder over det andre skal få lov til å lese? Skal den norske stat forby publisering av materiale som enkelte voldsmenn, kriminelle og psykisk syke kan komme til å la seg inspirere av?

Men Storhaug vil også legge ned noen moskeer noe som vil ramme både de hun kaller de farlige "Medina-muslimene" og de snille "Mekka-muslimene". Dette skal vel gjøres i god tro på at ekstremister ikke vil klare å samle seg andre steder, og de farlige bli enda farligere når de isoleres av det norske samfunnet.

Det fremgår av årsrapporten fra Human Rights Watch for 2015 at innstrammingen av unntakslover, husarrest for mistenkte radikale uten lov og dom, og uten arrestordre, utsetter uskyldige unge muslimske menn for rasisme. Direktør Kenneth Roth uttaler at den polariserende "oss-mot-dem"-retorikken har beveget seg fra den politiske utkanten til sentrum av politikken. Den åpenlyse islamofobien og den skamløse demoniseringen av flyktninger har blitt vanlig i en politikk med stadig mer intoleranse. Disse tilbakeskrittene truer alles rettigheter, uten at de har vist seg å være effektive i å beskytte vanlige folk." Jeg frykter en slik tidsånd. Britt Margrethe Kvaran Elli.

Får de som vil gjøre seg litt bedre kjent med hvordan Kvaran Elli presentere seg, pinlig og avslørende nok, mener vi, se her hvor hun «hyller» mulla Krekar, og her, hvor hun prosederer på at Koranen ikke sier noe kvinnenedstennde, se debattinnlegg nede på siden

Vår kommentar:
Vi vil først bare vise til vår forrige postering, for å kaste lys over Elli’s absurditeter, ved å vise til et annet eksempel på absurditeter – som ingen synes å akte på - på høyt nivå HER!

Kvaran Elli viser seg her som et tvers igjennom uansvarlig menneske uten forståelse for den dype krise og den situasjonen som råder i Europa nå, en situasjon som tilsier at lovgivere og myndigheter faktisk utsteder hjemler som kan hindre fremvekst av terrorister. Hun forstår ikke at disse tiltakene fra myndighetens side i visse konkrete tilfelle kan ramme uskyldige, men at dette er en risk som er verdt å ta, i og med at den er reparabel, for å beskytte storsamfunnet og de frihetsverdier som fremdeles de fleste av oss vil mene er verdt å forsvare.
Kvaran Ellis manglende forståelse for diss forholdene kan lede en til å tro at hun sier det hun sier ikke for å fremme de vestlige demokratiers interesse, og vår sivilisasjon krav på respekt, men er mer interessert i å fremme islam og muslimenes interesser og strategier.
Hvis hun ikke skjønner dette enkle poenget, kan det bety at hun har en svært lav selvinnsikt, svært skrøpelig internalisering eller individuerte verdier, for det første, men dertil også svært svak forståelse for det vi kort her kan kalle realpolitikk og generelle i og for seg elementære hersketeknikker.
Hun vil i så fall være et svært lett bytte for manipulatorer, som uten vanskeligheter vil kunne utnytte hennes naivitet på det mest pinlige, både over tid, og på kort sikt, og i kritiske situasjoner og tilstander. Kvaran Elli kan med andre ord tenkes å lide av en slags kronisk umodenhet som vil følge henne gjennom livet uavhengig av forsøk som måtte gjøres på å avbøte dette, hverken under profesjonell terapi eller under mer robuste eller kreative møter med livets omskiftelighet og myriader av utfordringer i det virkelige liv «ute på b’», så å si.

-
Teologiprofessor ved Universitetet i Olso, Hallvor Moxnes, homofil, støtter Åpen Kirkegruppe og vigsling av homofile prester:

Hege Storhaugs forslag er skremmende. De ligner massemorder Anders Behring Breiviks forslag om å fordrive muslimene fra Europa: Muslimer måtte konvertere til kristendommen, de måtte bytte navn som var assosiert med Islam skulle forbys, moskeer skulle ødelegges, forbud mot å feire islamske høytider, forbud mot å ha mer enn to barn, forbud mot å reise til muslimske land.

Muslimer ble tvunget til å konvertere av kristne fyrster og erobrere. De ble tvunget å praktisere islam i hemmelighet.

Keiser Karl V et edikt (påbud) som forbød all bruk av arabisk; alle arabiske bøker skulle konfiskeres; slør for kvinner ble forbudt; moriscos ble pålagt å kle seg «som kristne»; de ble forbudt å benytte badeanstalter av frykt for at de skulle brukes som hemmelige moskeer. På fredager og søndager fikk de ikke lov til å lukke dørene i huset slik at en kunne sjekke at de ikke holdt fredagsbønn eller arbeidet på søndager. Dette nyttet ikke og derfor ble alle moriscos (muslimer) i 1609 deportert til Nord-Afrika.

Storhaug vil nå redigere Koranen. Stenge enkelte moskeer. Og vokte grensene med gjerder og soldater.  Ikke noe vi burde sammenligne oss med

Behring Breivik så alle muslimer som potensielle Al-Queda-agenter, det fantes ingen fredelige muslimer. Muslimer – eller konverterte muslimer – ble sett som «en indre fiende» som måtte fratas alle rettigheter til å uttrykke sin kultur og tro.

Heller ikke bør vi følge opp Behring Breiviks ønsker om et tvangsregime som fratar muslimer de personlige friheter som vi alle tar som en selvfølge. Derfor bør vi heller ikke følge Hege Storhaug på veien i den retning.


-

Muslim, Basim Ghozlan, fra Rabitamoskeen i Oslo:

– Bytt ord «islam» med «jødedom» og «moské» med «synagoge», og skru klokken tilbake til 1940 og opplev en ekte fascisme, sier Basim Ghozlan forstander i Det Islamske Forbundet og en lederskikkelse i det muslimske miljøet.

Han mener forslagene til Storhaug er gjennomsyret av hat.

– Personlig hatboble

– Storhaug påstår at hun vil beskytte de norske verdiene mot «fascistiske og totalitær islam», men med dette viser hun hvem som egentlig besitter en fascistisk og totalitær tankegang. Forslagene er så hårreisende at ingen fornuftig person kan ta dem seriøst. De fortjener derfor heller ikke et detaljert tilsvar. Forslagene er rett og slett en oppskrift på polarisering, ekstremisme og kaos.

Vår kommentar: Dette fra samme mann som i 2008 kom raskt på banen for å bortforklare at den Hamas-kontrollerte TV-kanalen al Aqsas barne-tv trakterte sine aller yngste seere med en røslig Hamas-kanin og en mindreårig programleder som begge oppfordret til drap på den danske tegneren Kurt Westergaard. Det var det ifølge Ghozlan ingen grunn til å hisse seg opp over, ettersom ord som «drepe, slakte og knuse, kan være «kose-ord» på arabisk. Som ved alle andre anledninger gjelder det å se på kontekst og tonefall», forklarte forstander Ghozlan:

– Jeg har selv vokst opp med at det arabiske ordet for «drepe» er et leke- og koseord. Hva ordet virkelig betyr, er helt avhengig av hvilken tone som blir brukt og hva slags sammenheng det blir brukt i, sier Ghozlan til Vårt Land.

Etter en titt på den aktuelle konteksten vil nok alle være enig med Ghozlan i at det Hamas-kaninen og vesle Saraa ga uttrykk for var lutter godvilje:

Religiøs kjempekanin + barn i studio + Hamas + Muhammed-karikatur + hån av profet = blasefemi + ikke uvanlig å forlange dødsstraff for blasfemikere i islam + tegner Westergaard + drepe + ingen steder å gjemme seg + slakt + Allah + knuse = Kjære Kurt Westergaard. Riktig god påske! Med vennlig hilsen alle oss i Hamas. se HRS her

Vi kommenterer:
Skittkasting med ord på «høyeste nivå» er nå blitt en dagligdags affære, noe vi pent må tåle. Ordet «hat» koster det ingenting å spre om seg med. Hensynet til den som påstås å hate, betyr ingenting lenger. Ordet «hat» har inntatt ikke bare vokabularet, men også sinnet. Det har nesten overtatt makten i utsagn som for eksempel «jeg liker ikke», «jeg liker deg ikke». Det er blitt et instrument for den som bruker det til å dekke over indre og uforløste spenninger, frykt, medfødt disposisjon for nedrighet, disposisjon for å fremstille sin egen usselhet som noe nobelt, et legitimt våpen i den egne noble strid man forestiller seg man utkjemper. Og man smir ikke sverdene her om til ploger, nei, man bruker ordet nå til å kvesse og omforme sin egen private og personlige utilstrekkelighetsfølelse til et hellig redskap for å utrydde den andre, som man frykter, og som man derfor ikke vil høre på og lytte til, med hele sin eksistens, hele sin eksistensberettigelse.  

Nei til islam: En prest, Kian Reme, i Den norske kirke, støtter på Verdidebatt Ghozlan helhjertet, ser det ut for. Bare se hva han skriver:

Hege Storhaug angriper demokratiet : Storhaug påberoper seg menneskerettighetene – samtidig som hun gjør seg til talsperson for en kraftig innskrenking av de samme rettighetene.

Jeg jobber som dialogprest og har stor glede av å samarbeide med muslimer og mange andre fra ulike tros- og livssyn. Jeg kjenner også islam godt gjennom mitt Palestina-engasjement gjennom flere tiår.

Hege Storhaugs beskrivelse av muslimer er falsk, urettferdig og stigmatiserende. Mitt perspektiv er at mangfoldsamfunnet er et faktum.

Enten arbeider vi sammen i gjensidig respekt og dialog for å skape et godt mangfoldssamfunn, eller så arbeider vi for et dårlig mangfoldssamfunn.

Hege Storhaug arbeider for et dårlig samfunn, med sterke innskrenkninger av borgernes demokratiske rettigheter. Storhaug foreslår i Aftenposten 19. februar blant annet følgende tiltak mot islam:

• Hun vil stryke såkalte hatvers i Koranens norske oversettelse: «Kirken og biskopen sammen med imamene kan finne ut hva de skal stryke», og bare denne redigerte versjonen kan brukes i moskeer.

• Staten skal styre innholdet i muslimske menigheter.

• Enkelte moskeer stenges, ingen nye bygges: «Første steget er en full ideologisk kartlegging av hvilken islam som er på innsiden», og hun mener at Stortinget må regulere praktiseringen av islam.

• Gjerder og militære ved Europas grenser, – bare et fåtall flyktninger med vestlige holdninger slippes inn: Asyl­søkere skal siles slik at bare mennesker med «vestlige holdninger» slipper inn. FN’s flyktningkonvensjon skal skrotes.

Hege Storhaug ­påberoper seg menneskerettighetene – samtidig som hun gjør seg til talsperson for en kraftig innskrenking av de samme rettighetene.

Ifølge Storhaugs bok er den norske verdikampen en «krig» mellom frihetsverdiene og barbariet, der moskeene representerer barbariet. Dialog og toleranse egner seg ikke i denne «krigen».

Ikke én muslimsk leder får godkjent-karakter i boken. Alle er ekstremister. Her snakker vi om alle moskeene hun omtaler i boken – og representanter for Islamsk Råd, Antirasistisk senter og så videre.

Sterke enkeltpersoner som Faten ­al-Husseini, Yousef Assidiq, Mehtab Afsar – ingen holder mål. Og hver gang en moskeleder eller representant for organisert islam sier eller gjør noe bra, avskriver hun dette som «pluss-ord», altså falske løgner.

Islamsk Råd i Norge og Mellomkirkelig Råd har sammen utgitt tre viktige erklæringer: mot ekstremisme, for retten til å konvertere og mot vold i nære relasjoner. Muslimer over hele landet har demonstrert mot ekstremisme og terror.

Ingenting av dette gjør inntrykk på Hege Storhaug.

Hege Storhaug skriver i boken sin: «Politikerne (skulle) aldri latt totalitær islam få lov til å organiseres i moskeer». Hvis vi bytter ut islam og moskeer med jødedom og synagoger, tror jeg de fleste hører at dette er ekstremt.

En av de store utfordringene i det norske samfunnet er framveksten av muslimhat. Dette hatet minner sterkt om jødehatet i Europa og Norge før krigen, og bør derfor skape bekymring hos alle demokrater og humanister.

Religionskritikk hører hjemme i et åpent og demokratisk samfunn. Norske muslimer har grunnleggende sett samme utfordring som norske kristne og jøder: Vi har hellige bøker som ble til i en annen tid, og som formulerer regler, lover og beskrivelser som må kritiseres og nytolkes.

Men religionskritikken må bygge på gjensidig toleranse, aksept og respekt. Og kritikken må være tydelig fundert på menneskerettighetene, inkludert ytrings- og religionsfriheten. Hege Storhaug vil forsvare demokratiet og menneskerettighetene – ved å innskrenke dem.

Først publisert i Vårt Land 25.2.2016 her på VD